onsdag 20. mai

Komiteleder ønsker velkommen

Høring med en organisasjon

Spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Pause

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Lunsj

Felles høring 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Pause

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med tre organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Høringsinnspill - Betong Norge Betong Norge er bransjeforening for den norske betongindustrien. Vi representerer virksomheter i hele verdikjeden – fra råvarer og produksjon til transport, utførelse, forskning og utvikling. Næringen leverer materialer og løsninger til bygg, boliger, samferdsel, vann og avløp, energi og annen kritisk infrastruktur over hele landet. Kommunesektoren er en avgjørende bestiller og tilrettelegger for bygg, boliger og infrastruktur i hele landet. Kommunenes økonomiske handlingsrom påvirker direkte om nødvendige prosjekter blir realisert – fra boligbygging og skolebygg til vann og avløp, overvannshåndtering, fylkesveier og klimatilpasning. Betong Norge mener kommuneproposisjonen peker på flere viktige utfordringer, men at den i for liten grad svarer på hvordan kommuner og fylkeskommuner faktisk skal settes i stand til å gjennomføre de investeringene samfunnet trenger. Kommunene må ha handlingsrom til å bygge Regjeringen har satt et mål om å legge til rette for bygging av 130 000 nye boliger innen 2030. Dette er en viktig ambisjon. Boligbyggingen er på et lavt nivå, og mange kommuner opplever press både på boligtilbud, infrastruktur og tjenestebygg. Samtidig er det kommunene som i praksis skal planlegge, regulere, behandle byggesaker og legge til rette for nødvendig teknisk infrastruktur. Dersom kommunene ikke har kapasitet og økonomi til dette, vil statlige boligambisjoner bli vanskelige å nå. Betong Norge mener derfor at kommuneproposisjonen må følges opp med tiltak som styrker kommunenes gjennomføringsevne. Det gjelder særlig raskere plan- og byggesaksprosesser, mer forutsigbare krav og bedre samordning mellom statlige ambisjoner og kommunal kapasitet. Fylkesveier og lokal infrastruktur trenger mer enn kartlegging Fylkeskommunene har ansvar for et stort og viktig veinett. Mange fylkesveier har betydelig vedlikeholdsetterslep, og sviktende veistandard påvirker både trafikksikkerhet, beredskap, næringsliv og bosetting. Betong Norge støtter bedre kunnskapsgrunnlag og rapportering om tilstanden på vei og annen infrastruktur. Men bedre data må følges av økonomiske virkemidler og forpliktende planer for gjennomføring. Det er ikke tilstrekkelig å kartlegge et vedlikeholdsetterslep dersom fylkeskommunene ikke samtidig får handlingsrom til å redusere det. Offentlige anskaffelser må bidra til kvalitet og lavere utslipp Kommuner og fylkeskommuner er store innkjøpere. Valgene de gjør i anskaffelser har stor betydning for kvalitet, levetid, klimaavtrykk og innovasjon i bygg- og anleggssektoren. Betong Norge mener staten bør bidra til at kommunene får bedre kompetanse og verktøy for å stille gode krav i anskaffelser. Det bør legges større vekt på rettferdig konkurranse og kunnskapsbaserte beslutninger som ser på de totale livsløpskostnadene. Dette vil gi mer bærekraftige løsninger og bedre bruk av offentlige midler. Norsk betongindustri arbeider aktivt med utslippsreduksjoner, materialeffektivitet, karbonfangst, resirkulering og lavkarbonprodukter. For at disse løsningene skal tas i bruk, må kommunale bestillere ha kompetanse til å etterspørre dem. Behov for raskere og mer forutsigbare prosesser Lang saksbehandlingstid, varierende kommunale krav og uklare prosesser bidrar til å forsinke og fordyre byggeprosjekter. Betong Norge støtter derfor arbeid med forenkling, digitalisering og mer effektive plan- og byggesaksprosesser. Målet bør være tydeligere krav, mer standardisering og raskere behandling – ikke svakere krav til bygg og infrastruktur. Betong Norges anbefalinger Betong Norge ber komiteen særlig merke seg følgende: Kommunesektoren må få økonomisk handlingsrom til å gjennomføre nødvendige investeringer i boliger, VA, overvann, bygg og fylkesveier. Dersom boligambisjoner skal nås, må det følges opp med konkrete tiltak for raskere regulering, byggesaksbehandling og kommunal tilrettelegging. Offentlige anskaffelser bør i større grad vektlegge levetid, kvalitet, dokumenterte klimaegenskaper og livsløpskostnader. Kommunene må få bedre kompetanse, verktøy og forutsigbare rammer for å bestille robuste og bærekraftige løsninger. Avslutning Betong Norge mener kommuneproposisjonen må vurderes ut fra om den faktisk setter kommuner og fylkeskommuner i stand til å bygge Norge. Ambisjonene om flere boliger, bedre infrastruktur og lavere utslipp er riktige. Men de kan bare realiseres dersom kommunesektoren har økonomi, kompetanse og kapasitet som gjør gjennomføring mulig. John-Erik Reiersen, administrerende direktør

Mangel på kapasitet og kompetanse påvirker kommunenes evne til å løse grunnleggende oppgaver og tjenester, muligheten til utvikling og omstilling, og evnen til å ivareta rollen som samfunnsutvikler. Selv om to av tre kommuner kan forvente befolkningsvekst frem mot 2050, vil mange, og særlig de minst sentrale, oppleve store problemer med å rekruttere nok ansatte til å dekke tjenestebehovet i årene fremover. Kommunene må derfor levere tjenester til flere innbyggere med færre ansatte, og de ansatte må settes i stand til å jobbe smartere og mer effektivt. Det krever bedre organisering og smartere bruk av fagkompetanse, ikke bare at vi gjør det samme som i dag, men raskere. Oppfølging av Kommunekommisjonen Kommunekommisjonen leverte i januar sin første delutredning, og Delta støtter langt på vei kommisjonens forslag. Kommisjonens forslag fjerner ikke kommunenes ansvar til å levere tjenester av riktig kvalitet, men det gir dem bedre handlingsrom til å løse dem på en lokalt hensiktsmessig måte. Økt rammetilskudd på bekostning av øremerking sammen med profesjonsnøytrale lover gjør at kommunene kan benytte de ansatte og deres fagkompetanse bedre og mer helhetlig enn i dag. Delta mener det gjennomgående er behov for en bedre og mer fleksibel oppgavedeling mellom yrkesgruppene, både i helsevesenet, i skolen, og ellers i kommunesektoren. Kommisjonens forslag vil bidra til dette, og Delta støtter derfor kommisjonen i de konkrete forslagene. Delta ønsket å beholde profesjonsnøytral lovgivning da dette ble endret i 2017, og glad for at dette nå foreslås reversert. Profesjonsnøytralitet bygger best oppunder kommunenes mulighet til fler- og tverrfaglig arbeid. Viktig kompetanse kan dessuten bli tilsidesatt ved at enkelte utvalgte profesjoner framheves i lovverket. Koordinerte tjenester med flerfaglige team er ikke avhengige av at enkelte yrkesgrupper er lovfestet, det må være opp til kommunen å vurdere hvilke oppgaver som skal løses og knytte dette til relevant og riktig kompetanse. Delta mener at kommunene må gis tilstrekkelig regulatorisk og økonomisk handlingsrom til å tilpasse tjenestene, driften og organiseringen til de faktiske rammene og behovene i 2050. Det er ikke tilstrekkelig med regulatorisk frihet dersom økonomien ikke gir rom for nødvendige prioriteringer og effektiv oppgavedeling. Lovpålagte tjenester vil alltid kreve ressurser først. Delta ser at regjeringen legger opp til å følge de fleste av kommisjonens forslag. Dette er nødvendig for at kommunene skal kunne tilpasse tjenestene og tjenesteutøvelsen de faktiske lokale forholdene. Kommunenes økonomiske ramme Regjeringen legger opp til en vekst i kommunens fire inntekter i 2027 på 3,5-4,0 mrd kroner. Korrigert for merutgifter til demografi gir det et økt handlingsrom på 0,5-1,0 mrd kroner. Fordelt jevnt utover gir det mellom 70 og 140 kroner pr innbygger i kommunene og 17-35 kroner pr innbygger i fylkeskommunene. Dette representerer ikke et reelt løft i kommunenes økonomiske situasjon, og bidrar ikke til å legge til rette for omstilling. Regjeringens varslede oppfølging av Kommunekommisjonens første rapport er et riktig steg på veien, men uten økonomi til å omstille seg bidrar ikke endringene til å styrke kommunene. Regjeringen beregner at 1 prosentpoengs høyere rente tilsvarer 3,7 mrd i økte utgifter for kommunene. Med Norges Banks nåværende rentebane vil handlingsrommet forsvinne allerede før det trer i kraft, og gjeldstyngede kommuner merker også i år tyngden av de høye rentene. De siste årenes budsjetter har tvunget kommunene til nedskjæringer, heller enn nødvendige omstillinger. Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett vil langt fra møte behovet for å omstille Norge eller gir kommunene tilstrekkelig med ressurser og handlingsrom. Mange kommuner var gjennom heftige runder med nedskjæringer i 2025, og leverte derfor regnskap i balanse. Det betyr ikke at de har en sunn økonomi og er klare til å levere gode tjenester i 2026. Regjeringen kan ikke bruke kommunenes egne kutt i fjor som argument for at de har bedre økonomi i år. Kommunene har gjort sin del av jobben for å sørge for en trygg kommuneøkonomi, men regjeringen har ikke gjort sin. Behov for en kompetansereform i kommunesektoren Hovudutfordringa framover for kommunane vil, forutan økonomien, vere rekruttering av kompetanse på velferdsområda , siterer Regjeringen Statsforvalteren i Vestland på, og dette er ikke en nyhet i Kommuneproposisjonen. For å levere gode kommunale tjenestene under disse forutsetningene er det behov for en bedre organisering av kommunen, fra overordnet struktur til arbeidsflyt i det enkelte team. Kommunekommisjonens forslag er et steg på veien, men for å levere gode tjenester til flere brukere med færre ansatte er det behov for en storstilt satsing på kompetanse i kommunesektoren. En kompetansereform som løfter store grupper ansatte sammen vil gjøre dem i stand til, på lokalt nivå, å finne nye og mer effektive måter å organisere og gjennomføre arbeidet på. Når ansatte på alle nivåer får fordypet kompetanse innen eget fagfelt, innen ny teknologi og innen planlegging og organisering, er de både alene og sammen bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer og bidra til å utvikle løsninger som styrker kommunesektoren. Faglig kvalitet og kompetanse er nøkkelen til gode offentlige tjenester. Tverrfaglighet og hensiktsmessig oppgavedeling bidrar til mer kvalitet, mer effektiv oppgaveløsing og bærekraftige endringer. Ulike yrkesgrupper og arbeidstakere må få realisert sin kompetanse til beste for virksomhetenes helhetlige mål og resultater. Det innebærer å bruke rett person og rett kompetanse på rett plass. Særlig i kommunesektoren, med mangel på arbeidskraft, er det nødvendig å legge til rette for bedre oppgavedeling. Gjennomgående arbeid å heve kompetanse hos de ansatte på alle nivåer legger forholdene bedre til rette for å jobbe med oppgavedeling og bedre utnytting av de menneskelige ressursene.

Det har i mange år vært bred politisk støtte for å opprettholde en nasjonal veterinær beredskapsvakt i hele landet. Kommunene har det lovpålagte ansvaret for å sikre tilgang på veterinær til innbyggerne, og veterinærforeningen er glade for at regjeringen nå foreslår å beholde den øremerkede tilskuddordningen for den veterinære beredskapsvakten og ikke følge kommunekommisjonens forslag om å innlemme tilskuddet i rammen. Det ville i praksis betydd en avvikling av den landsdekkende veterinære beredskapsvakten og ville ha rammet både dyrehelse og smitteberedskap, mattrygghet og ikke minst norsk landbruk. Det ville også ført til store geografiske forskjeller i tilgang og kvalitet på tjenestene. Tilskuddsordningen er per i dag den eneste offentlige forvaltningsmessige støtten som skaper rammen rundt ordningen, og øremerking av midler var en forutsetning for det politiske vedtaket om å flytte ansvaret for klinisk veterinærvakt fra stat til kommune. Forvaltningen av tilskudd til veterinærdekning er lagt til Landbruksdirektoratet. De står for inndeling av vaktdistrikt, fordeling av tilskudd og systemvedlikehold. Utover det er det ingen forvaltningsmessig støtte eller strukturer. Norge har i dag 160 vaktdistrikter og rundt 700 veterinærer som er vaktdeltakere, men stadig flere vaktdistrikter er underbemannet – dyr dør, og både veterinærer og bønder fortviler. Rekrutteringsutfordringene oppstår hovedsakelig grunnet sviktende næringsgrunnlag i distriktspraksis. Det blir lengre reisevei for veterinærene mellom husdyrbrukene, færre besøk, og fakturerbar tid blir dermed for lav til å sikre tilfredsstillende bemanning. Valget for veterinærene blir da å velge mellom for en altfor høy vaktbelastning og tilstrekkelig inntekt, eller forsvarlig belastning og for lav inntekt. Begge deler gjør det lite attraktivt å delta i vakten. Den mentale belastningen ved å delta i vakten når veterinæren jobber alene er også en vesentlig faktor. Veterinærene oppgir at mange deltar i vakt av normative og kollegiale grunner, ikke av økonomiske. Uten øremerking må de aller fleste inngåtte vaktavtaler mellom kommunene og veterinærer forhandles opp igjen – og da uten at det medfølger sentrale føringer eller inndeling i vaktdistrikter. Mange veterinærer vil i en slik uavklart eller uholdbar situasjon trolig vurdere å forlate produksjonsdyrsektoren, og slutte å ha vakt. Veterinærforeningen mener ikke at dagens modell er eneste løsning. Vi ser utfordringene og forstår også kommunenes dilemmaer. Vi mener det må bevilges mer penger til veterinærdekning, men det løser ikke alt, særlig ikke på sikt. Vi mener derfor det umiddelbart må settes ned en arbeidsgruppe ledet av Landbruks- og matdepartementet, med deltakelse fra oss og andre berørte aktører, for å se på mulige modeller for robuste rammer og regelverk for en videreføring og sikring av veterinærvakten. En slik arbeidsgruppe bør utrede alternative modeller som: Sikrer landsdekkende veterinærberedskap Gir behovsbasert og forutsigbar finansiering Avklarer rollefordeling mellom stat, statsforvalter og kommuner Inkluderer forskriftshjemmel, regelverk og tilsynsbestemmelse Etablerer forvaltningsstøtte og digitale løsninger Foreslår eventuelle overgangsordninger Sikrer medbestemmelse og forhandlingsrett for veterinærene som deltar i vakten Tar hensyn til behov for avtaler tilpasset lokale forhold. Vi ber om at Stortinget, gjennom Kommuneproposisjonen 2027, sikrer at det slikt arbeid blir igangsatt. Med vennlig hilsen Den norske veterinærforening

FFO ønsker å legge frem for komiteen våre vurderinger av Kommuneøkonomiproposisjonen for 2027. Flere av forslagene i denne tar videre forslag i NOU 2026:1 - Kommunekommisjonens delrapport 1. Vi reagerer sterkt på at regjeringen forskutterer mange av konklusjonene kommisjonens arbeid før det er ferdig. Dette er en av de viktigste reformprosessene vi står i, som vil få store konsekvenser for folks liv og tilbud i kommunene. Vi ser dette som både uansvarlig og udemokratisk. Vi viser til at kommisjonens første delrapport har fått betydelig kritikk fra flere hold, mens regjeringen velger å lytte til og fremheve kun de stemmene som støtter de nokså radikale og uoversiktlige forslagene – særlig for de vi representerer – mennesker med funksjonshemming og kronisk sykdom og deres pårørende. Vi etterlyser at bruker- og innbyggerstemmen også høres. Dette gjelder på flere områder, men vi vil kommentere disse fire: Investeringstilskuddet for heldøgns omsorgsplasser . Regjeringen går videre med forslaget om å forenkle investeringstilskuddet for heldøgns omsorgsplasser. Det er mulig det ikke er så kritisk for sykehjemsplasser til eldre, det har vi ikke tatt stilling til. Men for mennesker med funksjonsnedsettelse er dette svært alvorlig. Dette vil gi kommunene betydelig større frihet i å samle utviklingshemmede og andre grupper i store institusjoner, uten at regjeringen lenger skal stille krav om antall beboere eller utforming av disse. Resultatet er at det åpnes for institusjonsliknende boforhold for voksne som har rett til et eget hjem. Dette er å reversere ansvarsreformen og flere tiårs jobbing med inkludering og likestilling. Ansvarsreformen var ikke byråkratiske regler, men en menneskerettighets- og likeverdsreform. Vår anbefaling : Ikke ta bort krav som sikrer at utviklingshemmede kan bo i noe som ligner på egne hjem. Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesten Regjeringen sier den vil sende på høring et forslag om å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. I dag sier loven at kommunene skal ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog for å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester. Det handler om pasientsikkerhet, kvalitet og trygghet for innbyggerne. Mennesker som trenger helsehjelp hjemme, rehabilitering etter sykdom eller skade, oppfølging av kroniske lidelser, psykisk helsehjelp, helsestasjonstjenester eller nødvendig behandling i kommunen, må møtes av tjenester med riktig fagkompetanse. Når kommunen kan velge dette bort, er det mennesker med sammensatte behov som rammes først. Det er ikke detaljstyring – det er rettssikkerhet. Kommunene står allerede i en krevende situasjon. Det blir flere eldre, flere lever med kroniske og sammensatte sykdommer, og helsepersonell er en knapp ressurs. Nettopp derfor må vi sikre god bruk av kompetanse, ikke svekke de nasjonale kravene som skal bidra til at nødvendig kompetanse faktisk er tilgjengelig. Økt kommunalt handlingsrom kan høres positivt ut. Men dersom handlingsrommet i praksis blir rom til å la være å knytte til seg nødvendig fagkompetanse, er det pasientene og brukerne som betaler prisen. Risikoen er større forskjeller mellom kommuner, svakere fagmiljøer og dårligere tjenester for dem som trenger hjelpen mest. Vi mener også at tidspunktet er uforståelig. Regjeringen har varslet en helsereform, der kommunenes rolle, samhandling, oppgavedeling, personellbruk og pasientforløp skal ses i sammenheng. Da er det bakvendt å behandle kompetansekravene som en løsrevet sak nå. Vår anbefaling : Stortinget må stoppe forslaget om å oppheve kompetansekravene i kommunale helse- og omsorgstjenester. Tilskudd til utvidet TT-ordning for brukere med særskilt behov. FFO mener at med å legge nasjonal TT-ordning i rammeoverføringen til fylkeskommunene om to år, slik regjeringen foreslår, er det overhengende fare for at den forvitrer. Det vil være en katastrofe for de som har fått et nytt liv etter innføring av nasjonal ordning. Nettopp at den har hatt en egen bevilgning har vært ordningens suksessfaktor. Vår anbefaling: Vi har primært ønsket at administreringen legges til Nav, men om man går for en fylkeskommunal ordning må pengene fortsatt øremerkes dette formålet, og fordelingen opprettholdes som i dag. Det må videre lages nasjonale retningslinjer, som sikrer en tilnærmet lik praksis i alle fylkene, og det må gis rom for å inkludere flere grupper funksjonshemmede i ordningen. Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Ordningen foreslås flyttet til Helse- og omsorgsdepartementet i 2028, og videre skal det vurderes om deler av ordningen skal innlemmes i rammetilskuddet. Dette gjelder finansieringen av tjenestene til 8 500, menneskene med de mest omfattende behovene i landet. Det utgjør 0,15 % av befolkningen - en så liten andel at vi bør ha råd til å gi dem tjenester som sikrer gode liv. Vi har erfart at når midler som følger opp den enkelte brukers behov tas bort og puttes i rammen, kuttes det i trange kommunebudsjetter ofte først i tjenestene til de som ikke kan protestere og rope høyt, og som selv ikke kan klage. Det var en grunn til at tilskuddet ble innført. Det er ikke perfekt, men vårt råd er å forbedre – ikke fjerne. Samlet vurdering: FFO tror samlet sett at forslagene vil føre til større forskjeller mellom kommuner, dårligere tjenester og rettssikkerhet for personer med funksjonsnedsettelser, og enda flere deltagere i postkodelotteriet. Det er rett og slett en oppskrift på mer ulikhet. Disse forslagene kommer fem måneder etter at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble inkorporert i menneskerettsloven. Om Stortinget har ment noe mer enn symbolpolitikk med dette, ber vi om at dere kommer på banen nå. Selvbestemmelse for kommunen kan ikke gå på bekostning av selvbestemmelse og rettsikkerhet for innbyggerne. Når regjeringen nå åpner for mer kommunal frihet, er det friheten til innbyggerne som ofres – og da særlig for de av oss som trenger kommunen og tjenestene mest. De trenger grep og tiltak for de reelle utfordringene i kommunesektoren, som mangel på kompetanse og samarbeid, og presset økonomi.

Huseierne er en forbrukerorganisasjon for landets boligeiere. Vi har 295.000 medlemmer, noe som utgjør ca.11 prosent av alle landets husholdninger. Medlemmene våre bor i leiligheter, rekkehus og eneboliger, og representerer bredden i den norske boligmassen. Vi i Huseierne vil bidra i utvikling av politikk som sikrer at vi kan opprettholde den norske eierlinjen hvor folk flest har økonomisk mulighet til å eie og ta vare på sitt eget hjem. Kraftig økning i bokostnader Mange norske husholdninger er hardt presset økonomisk. Hovedårsaken er kraftig renteoppgang, men også kommunale avgifter har også økt mye. Bokostnadene til husholdningene er doblet siden 2017 og kommer til å fortsette å være høye. Det viser prognosene i Bokostnadsindeksen, utarbeidet av Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) på oppdrag fra Huseierne. For fem år siden brukte norske husholdninger 22 prosent av inntekten etter skatt på å bo i egen bolig. Siden da har økonomien til mange husholdninger blitt forverret. Husholdningene brukte i 2025 hele 32 prosent av inntekten etter skatt på å bo. Dette er en kraftig økning og merkes dessverre godt i privatøkonomien som er blitt trangere for folk flest. Kraftig økning i vann- og avløpsgebyr Vann- og avløpsgebyrene alene økte med 19 og 16 prosent i henholdsvis 2023 og 2024, drevet av rente, byggekostnader, vedlikeholdsetterslep, reservevannforsyning og strengere rensekrav. Skyhøye vann- og avløpsgebyrer er i ferd med å bli en kostnadsbombe for vanlige husholdninger. Dette har Huseierne advart mot i flere år. Momskuttet som kom i fjor er bra, men til tross for dette kommer vann- og avløpsgebyrene til å stige kraftig i årene som kommer. Hvert år kartlegger SØA hvor mye landets største kommuner planlegger å kreve inn i vann- og avløpsgebyrer i årene som kommer. Økningen i gebyrene er på 24 prosent i den neste fireårsperioden, langt mer enn inflasjon og lønnsvekst. Vi i Huseierne mener løsningen på problemet er sammensatt. Vi etterlyser bedre virksomhetsstyring, mer effektiv drift, større enheter, økt innovasjon og samarbeid på tvers av kommunegrensene for å redusere kostnadsveksten innen vann og avløp. Dette mener vi er stemoderlig behandlet i kommuneproposisjonen. Vi savner beskrivelse av husholdningenes pressede økonomi og tiltak som kan bidra til å holde gebyrveksten nede. Huseierne frykter høye overvannsgebyr Klimaendringer og fortetting gjør at god overvannshåndtering blir viktigere år for år, og kommunene trenger flere finansielle virkemidler for å løse oppgaven på en kostnadseffektiv måte. Huseierne er i prinsippet positive til overvannsgebyr som finansieringsform, men mener det er kritikkverdig at den faktiske økonomiske totalbelastningen for husholdningene ikke er vurdert. Huseierne frykter at nye overvannsgebyr kan komme til å bli svært høye. Vi mener det trengs strenge føringer på kostnadssiden slik at et overvannsgebyr ikke vokser folk over hodet økonomisk. Vi henviser til vår egen høringsuttalelse om overvannsgebyr som vi ber komitéen følge opp. Bedring i kommuneøkonomien, men likevel trangt Presset på husholdningenes økonomi skjer parallelt med trang kommuneøkonomi flere steder. Ifølge KS går hver tredje kommune i minus. Ved inngangen til mai 2026 er 27 kommuner registrert i ROBEK, en økning fra 21 kommuner for ett år siden. Kommunesektoren gikk samlet sett med et overskudd i fjor. For å få til dette, reduserte kommunene utgiftene ved å kutte i vikarbruk, ekstravakter og overtid, samt å utsette investeringer. Huseierne er bekymret for om kommunene har økonomi til å kunne tilby gode tjenester til innbyggerne og om kommunesektoren er tilstrekkelig forberedt på demografiendringene og det at vi blir flere eldre i årene som kommer. Huseierne er positiv til at departementet arbeider med et høringsnotat med forslag til flere endringer i reglene om interkommunalt samarbeid i kommuneloven. Eiendomsskatt – dobbeltvirkningen må utredes I 123 kommuner brukes Skatteetatens formuesgrunnlag som grunnlag for kommunal eiendomsskatt. Her vil endringene i verdsettelse ramme boligeiere, og for eiendomsskatten vil de ramme fort, grensen på 14 (eller 20) millioner tas ikke hensyn til ved vurderingen av eiendomsskatten. Departementet anslår selv at samlet eiendomsskatt i 2028 kan øke med om lag 120 millioner kroner som følge av den reviderte modellen, riktignok med stor usikkerhet. Boligeiere risikerer dermed å betale to ganger for det samme grunnlaget, først formuesskatt, deretter eiendomsskatt, uten at de samlede virkningene er utredet. Huseierne ber komiteen fremme følgende merknad: Komiteen ber regjeringen i statsbudsjettet for 2027 legge fram en helhetlig framstilling av hvordan verdsettingsreglene for bolig påvirker den samlede skattebelastningen – formuesskatt og kommunal eiendomsskatt sett under ett – fordelt på husholdningstyper, boligtyper og geografiske områder. Komiteen forutsetter at endringer i verdsettelsesreglene vurderes med utgangspunkt i at bolig først og fremst er folks hjem.

Hørselsforbundet er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelse og har 70 000 medlemmer. Medlemmene bruker høreapparat, cochlea implantat (CI), har tinnitus, Ménières eller andre hørselsutfordringer. Hver femte nordmann har hørselsutfordringer, og stadig flere rammes. Vi arbeider for en enklere hverdag for personer med hørselsutfordringer og forebygging av hørselsskader i befolkningen. Målet er et samfunn som gir like muligheter for oss alle, uansett hørsel. Høringsinnspill om Kommuneproposisjonen 2027 1 million i Norge har en hørselsutfordring, og antallet med en hørselsutfordring vil øke med den demografiske utvikling av en aldrende populasjon. WHOs oversikter viser at ubehandlet hørselstap i voksen alder vil rykke opp fra 15. til 7. plass over de største helseutfordringene globalt innen 2030. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil en krone investert i hørselsomsorgen gi 30 kroner tilbake. Å satse på kommunale tiltak til målgruppen må sees som en ren investering for kommunene. Kommunale helsetjenester Nasjonal helse- og samhandlingsplan (2024 –2027): Kortere ventetider og en felles helsetjeneste, peker på betydningen av å bygge sammenhengende helsetjenester. Planen beskriver et delt ansvar mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, og betydningen av samhandling mellom sektorer og faggrupper. Dette tankegodset er også førende for regjeringens høreapparatgaranti, hvor det tegnes ut et behov en helhetlig plan og gode pasientforløp i hørselsomsorgen. Det er allerede satt i gang mange strukturelle tiltak for å bedre hørselsomsorgen i spesialisthelsetjenesten, og flere tiltak skal iverksettes frem til 2029. Det legges ikke like sterke føringer for en opprustning av kommunale hørselstjenester. Mange kommuner har utfordringer med å dekke sitt sørge for ansvar og skulle bygge opp spesialiserte tilbud til sine innbyggere. Blant annet konkluderte Riksrevisjonens undersøkelse av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet (2024) at manglende kompetansedekning er en hovedårsak til at mange pasienter ikke får habilitering og rehabilitering i tråd med sine behov og rettigheter. For personer som lever med en hørselsutfordring er det kommunale rehabiliteringstilbudet særlig mangelfullt, og består i de fleste kommuner kun av lavterskel-tilbudet hørselskontakt. Dette er ikke en lovpålagt tjeneste, og det stilles verken krav til stillingsstørrelse, organisering eller hørselsfaglig kompetanse. En undersøkelse gjennomført av Hørselsforbundet i 2024 viser at om lag halvparten av kommunene har en hørselskontakt i en stilling på 10 prosent eller mindre, og at kun én prosent av hørselskontaktene har hørselsfaglig kompetanse. Kun en prosent av kommunene har ansatt en kommunal audiopedagog som kan bistå med pedagogiske tjenester og veiledning. Mangler i det kommunale helsetilbudet fører til økt press på spesialisthelsetjenesten, da de må løse utfordringer som skulle vært løst i kommunen. Brukerne opplever å ikke få hjelp med enkle utfordringer som bruk av apper og nødvendig tilleggsutstyr, eller råd om gradvis tilpasning. Høreapparat og utstyr som ikke fungerer brukes mindre enn nødvendig eller legges bort. Dette kan få konsekvenser som kognitive utfordringer, somatiske plager, lavere grad av selvhjulpenhet, ensomhet og sosial tilbaketrekking, økt fare for fall og en høyere risiko for å utvikle demens. I kommunal sektor har over halvparten av kommunene under 5000 innbyggere. Hørselsforbundet mener små kommuner må gå sammen for å dekke det kommunale hørselstilbudet. Vi støtter særlig modellen om interkommunalt samarbeid og tiltak for å forenkle en slik samarbeidsform. På hørselsfeltet vil det være aktuelt og ansette en interkommunal audiograf, med deltidsstilling i hørselssentral (spesialisthelsetjenesten) etter hus-hytte modellen i Den nasjonale helse- og samhandlingsreformen. Vi mener også det bør opprettes en interkommunal Syns- og audiopedagogisk tjeneste (SAPT) i hvert fylke. SAPT er nå en velfungerende tjeneste som dekker gamle Hordaland fylke, etablert i Bergen. Tjenesten gir råd og veiledning om syn og hørsel til barnehager, skoler, arbeidsplasser, kommuner, helsetjenester og i dagliglivet. Eldreløfte: Boliger Meld. St. 24 (2022–2023) Bu trygt heime har som et av sine hovedmål at flest mulig skal kunne bo lengst mulig hjemme, og være mest mulig selvhjulpen. Skal flest mulig kunne bo hjemme i egen bolig og være mest mulig selvstendig må det bygges boliger som har god akustikk og lysforhold. Dette stiller blant annet en rekke krav til utforming av rom, lyskilder, bruk av materiale og begrensning av støykilder, som nå er regulert i Tek 17. Regjeringen har satt i gang arbeider for å forenkle og modernisere byggeteknisk forskrift (TEK 17) for å øke utbyggingskapasiteten og sørge for nye boliger som folk har økonomi til å kjøpe. Byggenæringen peker spesielt på akustikktiltak som kostnadsdrivende for nye bygg, og ønsker reduksjon i kravspesifikasjoner. Hørselsforbundet er nå bekymret for hvordan det økte fokus på å få ned byggekostnader kan påvirke etterlevelsen av universell utforming av bygg. Lærenorm Hørselsforbundet er svært kritisk til forslaget om å fjerne lærernormen, som fastsetter en minstestandard for lærertetthet per elev. Barn med hørselsutfordringer og deres foreldre opplever allerede i dag mangelfull oppfølging i skolesystemet. Etterlevelse av lærernormen må være et krav kommunene skal strekke seg etter, for å sikre tilstrekkelig kapasitet i skolen og legge til rette for bedre oppfølging og tilpasning til den enkelte elev. Tett oppfølging fra lærer er særlig viktig for denne sårbare elevgruppen. Barn med hørselsutfordringer har behov for individuell tilrettelegging i skolen for å kunne delta og lære på lik linje med andre elever. Det er viktig med god lærerkapasitet i undervisning, men også i de uorganiserte aktivitetene som er i skolen, som i friminutt og pauser. En rapport fra Kermit/NTNU (2018) viser at elever med hørselsutfordringer som gruppe oppnår svakere skoleresultater enn jevnaldrende. De rapporterer også om større psykososiale utfordringer, mer ensomhet og lavere grad av tilhørighet i fellesskapet. Læringsmiljøer med god lærertetthet gjør det enklere for lærere å tidlig identifisere elevenes behov og iverksette nødvendige tiltak før utfordringene forsterkes. Gode lydmiljøer, mindre elevgrupper og bedre lærertetthet er tiltak som har stor betydning for denne elevgruppen. I tillegg har mange behov for tekniske hjelpemidler, som mikrofoner og høyttalersystemer. For at slike løsninger skal fungere etter hensikten, er det avgjørende at både lærere og medelever har kunnskap om og faktisk bruker utstyret. Riksrevisjonens undersøkelse av læremidler i grunnskolen og videregående opplæring (2024–2025) viser at verken skoleeiere eller lærere har tilstrekkelig kunnskap om universell utforming. Lærerne peker også på mangel på tid til å gi nødvendig tilrettelegging i undervisningen. Rapporten viser videre at økonomiske rammer utgjør et betydelig hinder for universell utforming og for anskaffelse og bruk av læretekniske hjelpemidler. Grunnskoletilskudd Skoler står i dag overfor store økonomiske utfordringer. Stramme økonomiske rammer bidrar til at nødvendige tilpasningstiltak for sårbare elever blir nedprioritert. Ved å flytte 1,4 milliarder i øremerkede midler fra grunnskoletillegg over til kommunalt rammebudsjett er vi redd for en ytterligere nedskalering av tilbudet til sårbare elever. Hørselsforbundet mener derfor grunnskoletilskuddet bør videreføres som en egen tilskuddsordning. Hilsen Hørselsforbundet Ragnhild S. Støkket Marit Winjor Leder samfunn og politikk Seniorrådgiver

Juristforbundet er interesse- og arbeidstakerorganisasjonen for mer enn 24.000 jurister, advokater og juridiske studenter. Vi vil særlig peke på de rettssikkerhetsmessige sidene ved Kommuneproposisjonen 2027 og oppfølgingen av Kommunekommisjonens første delutredning. Kommuneproposisjonen beskriver et presset utfordringsbilde for kommunesektoren, med demografiske endringer, arbeidskraftmangel, strammere økonomiske rammer og økte krav til sikkerhet og beredskap. Samtidig skal generalistkommunesystemet ligge fast, og innbyggerne skal ha likeverdige tjenester og rettigheter uavhengig av bosted. Etter Juristforbundets syn gjør dette det nødvendig å løfte frem en systemforutsetning som fortsatt er for lite synlig i statens oppfølging av kommunesektoren: tilgang til juridisk kompetanse. Juridisk kapasitet og rettssikkerhet Regjeringen varsler mindre statlig detaljstyring, større lokalt handlingsrom og oppfølging av Kommunekommisjonens forslag for å legge til rette for bedre ressursbruk. Samtidig fremgår det at særlig små og usentrale kommuner strever med å levere i tråd med det brede lovpålagte oppgaveansvaret. Dette er også et rettssikkerhetsspørsmål. Kommunene forvalter rettigheter, plikter og inngripende vedtak overfor innbyggerne. Evne til å tolke og samordne regelverk, sikre forsvarlig saksbehandling, likebehandling og rettslig holdbare vedtak forutsetter juridisk kompetanse. Juridisk kapasitet er derfor en del av kommunens rettslige infrastruktur, på linje med økonomifunksjoner og internkontroll. Dersom statlig styring reduseres uten samtidig satsing på juridisk kapasitet, øker risikoen for ulik praksis, flere feil og større forskjeller i innbyggernes rettssikkerhet mellom kommuner – kort sagt vil det bety mindre rettssikkerhet og mindre likhet for loven. Generalistkommunen må være rettsstatlig bærekraftig Når kommunene har svært ulike forutsetninger for å håndtere lovpålagte oppgaver, utfordres likheten for loven. Manglende juridisk kompetanse påvirker kvaliteten på vedtak, oppfyllelsen av veiledningsplikten og evnen til å sikre likebehandling. Dette gjelder særlig i små kommuner med begrenset administrativ kapasitet og små fagmiljøer. Juristforbundet vil derfor advare mot at reduksjon i statlig detaljstyring og oppheving av kompetansekrav gjennomføres uten tilsvarende vurdering av hvilke rettssikkerhetsgarantier som må være på plass. Når kommunene gis større frihet til å organisere tjenestene, må staten samtidig sikre at kommunene har tilgang til nødvendig juridisk kompetanse. Oppfølging av kommuner med styringssvikt Regjeringen utreder en særskilt ordning for oppfølging av kommuner med vesentlige mangler i styring og kontroll, herunder kommuner som ikke klarer å yte lovfestede tjenester eller ivareta andre forpliktelser. Juristforbundet støtter dette, men etter vårt syn bør oppfølgingen også rette oppmerksomheten mot kapasitetsmangler som ligger bak svikten. Mangel på juridisk kompetanse på sentrale rettssikkerhetsområder bør inngå i vurderingen, og tiltakene bør omfatte styrking av kommunenes rettslige kapasitet. Statsforvalteren vil ha en sentral rolle i dette arbeidet. Skal statsforvalteren kunne ivareta klagebehandling, tilsyn, veiledning og særskilt oppfølging av kommuner med styringssvikt, må embetene ha tilstrekkelig juridisk kapasitet. Interkommunalt samarbeid, beredskap og digitalisering Kommuneproposisjonen varsler forslag til endringer i reglene om interkommunalt samarbeid for å legge til rette for mindre fragmenterte og mer framtidsrettede løsninger. Juristforbundet mener dette kan være en viktig del av svaret for små og sårbare kommuner også når det gjelder juridiske funksjoner. Samtidig må samarbeidsløsningene utformes slik at ansvarslinjer, klageadgang, kontroll og rettslig ansvar er tydelige. Når myndighet utøves på tvers av kommunegrenser, øker behovet for klare regler og juridisk kvalitetssikring. Proposisjonen viser også til at økte krav til sikkerhet og beredskap forsterker kommunenes omstillingsbehov. Juristforbundet vil understreke at beredskap også handler om rettslig beredskap. I kriser må kommunene ha tilgang til juridisk kompetanse som kan bidra til at inngrep er hjemlet, forholdsmessige og dokumenterte. Digitalisering og mer effektive plan- og byggesaksprosesser løftes frem som viktige virkemidler for bedre ressursbruk. Når rettsregler omsettes til digitale løsninger, øker behovet for juridisk kvalitetssikring, innsyn og etterprøvbarhet. Juristforbundets anbefalinger På denne bakgrunn anbefaler Juristforbundet at regjeringen og Stortinget: kartlegger kommunenes juridiske kapasitet som del av oppfølgingen av Kommuneproposisjonen 2027 og Kommunekommisjonens arbeid anerkjenner juridisk kompetanse som en forutsetning for generalistkommunen, likeverdige tjenester og rettssikkerhet i hele landet innarbeider juridisk kapasitet som vurderingstema i den varslede ordningen for særskilt oppfølging av kommuner med styringssvikt styrker statsforvalterens juridiske kapasitet til klagebehandling, tilsyn, veiledning og oppfølging av kommuner støtter forpliktende interkommunale samarbeid om juridiske funksjoner, særlig i små og distriktskommuner sikrer juridisk kompetanse i kommunal beredskap og i større digitaliseringsprosjekter En bærekraftig kommunesektor forutsetter ikke bare økonomisk handlingsrom og organisatorisk fleksibilitet, men også reell evne til å utøve myndighet i tråd med lov og rett. Juridisk kompetanse er en grunnleggende del av denne evnen. Vennlig hilsen Sverre Bromander President, Juristforbundet Benedicte Gram-Knutsen Visepresident, Juristforbundet

Stram kommuneøkonomi Kommunesektoren står i historisk store omstillinger. Tjenestene må tilpasses endringer i befolkningen. Vi blir mange flere eldre og færre unge. Behovet for helse- og omsorgstjenester øker raskt, mens tilgangen på arbeidskraft med riktig kompetanse blir knappere. Samtidig har kommunesektoren store oppgaver innen beredskap, klima og digitalisering. Omstilling koster, kommunene trenger et større handlingsrom. En styrking av kommunesektorens rammer må komme i form av økte frie inntekter. Flere øremerkede tilskudd øker ikke handlingsrommet til kommuner og fylkeskommuner. Resultatene i kommunesektoren ble klart bedre i 2025 enn i 2024. Det skyldes store ekstra bevilgninger fra regjering og Storting, høyere skatteinngang enn forventet og betydelige kutt og store omstillinger i kommuner og fylkeskommuner. Forskjellene mellom kommunene er likevel fortsatt store, og om lag en av tre kommuner gikk med underskudd i fjor. Kommuneøkonomien er langt fra friskmeldt. Norges Bank har økt styringsrenten og oppjustert rentebanene. Det bety at de fleste kommuner og fylkeskommuner har budsjettert med for lavt nivå på renteutgifter i 2026. Kommuner med høy gjeld har gjennomgående de svakeste resultatene, og økte renter blir en ekstra belastning for dem. KS viser for øvrig til vårt høringsinnspill til finanskomiteen om behov for å styrke totalforsvaret med en flerårig støtteordning til kommuner for tilknytning til Nasjonal begrenset plattform, og å styrke lokal beredskapskoordinering ved å dekke nødvendige kostnader til innføring og bruk av nytt nødnett. Pensjon i privat barnehager Regjeringen presenterer i RNB 2026 kostnadsanslag for mulige justeringer av den øvre grensen i søknadsordningen for pensjonstilskudd. KS vil understreke at disse er beregnet på lang sikt, med forutsetning om at lukkede ytelsespensjonsordninger gradvis fases ut og at AFP-kostnader stabiliserer seg. Regjeringen presiserer selv at andelen barnehager under den øvre grensen vil være lavere på kort sikt, og at anslagene er usikre. Dagens faktiske pensjonskostnader – med løpende AFP-innfasing, ytelsespensjon og hybridpensjon – er derfor betydelig høyere enn tabellen i RNB gir inntrykk av. Det er heller ikke tatt høyde for eventuelle tilpassingseffekter som kan være betydelige. KS ber på denne bakgrunn Stortinget sikre at eventuelle bevilgninger til søknadsordningen dimensjoneres etter dagens faktiske kostnadsnivå, ikke etter et fremtidig langsiktig normalnivå. En finansiering basert på langsiktige anslag vil i praksis skyve kostnadene over på kommunene i overgangsperioden, i direkte strid med Stortingets vedtak nr. 9 (14. oktober 2025) om at økte kostnader for kommunene skal fullfinansieres fra innføringstidspunktet. Det er uakseptabelt at Regjeringen overlater til kommunene å betale regningen for et politisk forlik om de private barnehagene. Kommuner med omfattende styringsutfordringer Regjeringen varsler i kommuneproposisjonen at den i løpet av 2026 vil sende på høring et forslag om særskilt oppfølging av kommuner med vesentlige mangler eller svikt i styring og kontroll. En forsterking av ROBEK-ordningen vil inngå i høringen. KS legger til grunn at terskelen for at staten griper inn med sterkere statlig styring overfor enkeltkommuner med slik begrunnelse vil være høy. I størst mulig grad må en slik inngripen med en særskilt oppfølgingsordning baseres på objektive kriterier, slik tilfellet er med dagens ROBEK-register. Oppfølging av kommunekommisjonens NOU 1 KS mener det er bra at regjeringen og Stortinget allerede har gjennomført noen av forslagene fra kommunekommisjonen, som å øke terskelen for å rapportere på øremerkede tilskudd. Det er også bra at regjeringen i kommuneproposisjonen gjør rede for hvordan den vil følge opp andre forslag fra kommunekommisjonen og signaliserer at man i statsbudsjettet for 2027 vil vurdere ytterliggere tiltak. Et forslag som har fått mye oppmerksomhet er forslaget om å flytte lærernormen opp på kommunenivå. Evalueringen viser at lærernormen verken gir mer læring eller større trivsel. Men den har ført til en overføring av lærerresursser fra skoler med utfordringer, til områder med mindre utfordringer. Den statlige lærernormen behandler elevene likt, selv om de har veldig ulike behov. Ved å gi kommunen i samråd med skoleledelsen en mulighet til å sette inn ressurser der hvor behovet er størst, enten det gjelder spesifikke skoler, klassetrinn eller elevgrupper, vil vi få større mulighet for å ta hensyn til at elever og elevgrupper faktisk har forskjellige behov. Det vil også gi bedre fordeling av arbeidsbelastningen mellom lærere, og mer støtte til lærere som står i ekstra krevende situasjoner. Kommunen må fortsatt forholde seg til et normtall for lærere, men på kommunenivå. Kommunene må selvsagt få like mye ressurser til lærere som i dag, slik at de ikke må kutte i antall lærerårsverk. Målet er ikke færre lærere, men mer fleksibel bruk av lærere. Et enstemmig landsting med folkevalgte fra hele landet og alle politiske partier, vedtok i 2024 at nasjonale myndigheter bør flytte dagens dagens lærernorm fra trinnnivå på skoler til kommunenivå. Begrunnelsen er selvsagt ikke at man vil svekke skolen, men at en mer fleksibel norm vil gjøre skolen bedre, kanskje aller mest for dem som trenger den mest. KS støtter at de formelle kompetansekravene i helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2 oppheves. Fremover i tid vil det være uhensiktsmessig med denne type styring, og det er etter KS syn likevel unødvendig siden kravene i praksis vil følge av gjeldende rett. Det viktigste er at lovverket gir kommunene tilstrekkelig frihet til å organisere og tilpasse tilbudet og tjenestene i samsvar med innbyggernes behov og lokale forhold. Statens styringstrykk må ned KS vil understreke at det er behov for mer samordnet juridisk styring av kommunesektoren. Både regjering og Storting må aktivt fortsette arbeidet med å redusere statens styringstrykk uten nødvendigvis å vente på kommunekommisjonen, og det finnes en rekke tiltak som kan gjennomføres allerede nå. KS forventer at Stortinget gir klart uttrykk for betydningen av et bredt oppgaveansvar så nær innbyggerne som mulig under en samlet folkevalgt ledelse. Dette er ikke minst viktig i en tid hvor det foregår en rekke utvalgsarbeid som hver for seg berører det kommunale oppgaveansvaret. Nasjonale myndigheters oppfølging av de ulike sektorforslagene må fremme og ikke svekke det samlede lokale ansvaret for å ivareta innbyggernes felles interesser.

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge. Vi takker for muligheten til å gi innspill. Økende boligsosiale behov Stadig flere i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo. Etter flere års nedgang, øker nå bostedsløsheten i Norge. Bruk av midlertidig botilbud har økt dramatisk og ligger i dag på et rekordhøyt nivå. Ifølge SSB var 7357 husstander i midlertidig botilbud i 2025. En særlig bekymringsfull utvikling er at mange flere barnefamilier blir bostedsløse . Det var 666 husstander med barn i midlertidige botilbud i 2025, omtrent tre ganger så mange som i 2020. Mange blir også boende lenge i det som er ment å være en kortvarig løsning i en akutt situasjon. Også tall fra den nasjonale kartleggingen av bostedsløse viser at antallet bostedsløse barn er tredoblet i denne perioden (fra 142 i 2020 til om lag 500 i 2025). Riksrevisjonen har kommet med kraftig kritikk av helse- og velferdstjenester til personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelser). Kommunene mangler egnede boliger for målgruppa, og mange bor varig i et uegnet botilbud. Bostedsløshet blant personer med ROP-lidelser er et stort og økende problem. Store negative konsekvenser – på kort og lang sikt Bostedsløshet er en av de mest ekstreme formene for sosial eksklusjon, og barn og unge rammes særlig hardt. Å mangle en trygg og stabil bolig har store negative konsekvenser for blant annet psykisk og fysisk helse, relasjoner, utdanning, inntekt og yrkesdeltakelse. Å sikre gode og stabile boforhold for vanskeligstilte er derfor svært viktig forebygging og et treffsikkert grep for å redusere ulikhet. Bolig er et viktig velferdsgode i seg selv, men ofte også en forutsetning for å få oppfylt rettigheter på andre områder. I dag ser vi at en dårlig og ustabil bosituasjon blir et hinder for å få utløst lovfestede rettigheter, som ulike helsetjenester. Å sikre alle en trygg og god bolig er også en forutsetning for å nå viktige mål på en rekke andre områder, blant annet knyttet til familiefattigdom, integrering, rusbehandling, arbeidsinkludering og folkehelse. Mange kommuner har hatt en stor økning i utgifter til midlertidig botilbud de siste årene. Alle er tjent med at ressurser vris fra krisehåndtering og akuttiltak til forebygging, bistand og varige løsninger. Innsatsen må forsterkes Norge har tidligere vært et foregangsland i arbeidet mot bostedsløshet, men de siste årene har innsatsen vært svak. Flere viktige boligsosiale virkemidler er svekket eller helt fjernet. Boligsosiale tilbud er i dag strengt behovsprøvd, og mange faller utenfor og får ikke hjelpen de trenger. Vi mener at for mye av ansvaret for det boligsosiale arbeidet i dag overlates til norske kommuner, og at staten må ta en mer aktiv rolle. Det er stort behov for et boligsosialt løft og målrettede tiltak for å motvirke bostedsløshet, ikke minst blant barnefamilier. Vi mener det er viktig å gjennomføre følgende tiltak: Statlige tilskudd til boligsosial bistand Å styrke lavterskel boligsosial bistand til personer og familier i risikosonen er et av de viktigste grepene for å snu utviklingen med at flere blir bostedsløse. Tett bistand og sosialfaglig oppfølging i kritiske faser er en treffsikker og ressurseffektiv arbeidsmåte som kan gi stor effekt på kort sikt. Tilbudet må være lavterskel og nå ut til dem med størst behov. Tilgang til bolig er i dag langt mindre regulert og rettighetsfestet enn andre sentrale velferdstjenester, og tiltak mot bostedsløshet blir derfor ofte nedprioritert i stramme kommunebudsjetter med mange lovpålagte oppgaver. Utfordringen er ujevnt fordelt i landets kommuner, og en styrking av statlige boligsosiale tilskudd er derfor nødvendig. Å styrke den boligsosiale bistanden er også en forutsetning for at boligsosialloven fra 2023 faktisk blir etterlevd. Etter tre år er loven fortsatt lite kjent og lite brukt. Det er bra at det kommer bedre veiledning for kommunene om hvilke forpliktelser de har etter loven, men det trengs også mer ressurser for å sikre at vanskeligstilte får nødvendig bistand. Flere kommunale boliger Ni av ti kommuner melder om mangel på kommunale boliger (BOVEL-notat 2/23). Dagens tilbud er underdimensjonert og langt unna å møte behovet. Mange steder er det lange ventetider, og mange blir boende lenge i midlertidige eller uegnede boliger. Husbanken peker på at få kommunalt disponerte boliger innebærer at det boligsosiale sikkerhetsnettet svekkes. For å skaffe flere egnede kommunale boliger, er det nødvending å gjeninnføre Husbankens tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte, i tråd med Stortingets anmodningsvedtak fra 2024. Styrket bostøtte Bostøtte er en svært viktig ordning for å sikre botrygghet og forebygge bostedsløshet. Det trengs en betydelig styrking av bostøtten så den omfatter flere og dekker en mer av faktiske boutgifter. Bostøtteutvalget gjennomgår nå ordningen, og presenterer sin utredning i desember. Bostøtten bør styrkes kraftig fra 2027 slik at flere lavinntektshusstander får støtte som dekker reelle boutgifter. Ambisiøs og forpliktende handlingsplan mot bostedsløshet Tydelige styringssignaler og samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer har vært framhevet som suksessfaktorer i arbeidet med å redusere antallet bostedsløse fram mot 2020. Norge mangler i dag en boligsosial strategi, etter at den forrige gikk ut i 2024. Det er behov for en tverrsektoriell handlingsplan mot bostedsløshet blant barnefamilier, som er konkret, forpliktende og finansiert. Egnede boliger for personer med ROP-lidelser Bolig må ha en sentral plass i regjeringens innsats for personer med ROP-lidelser og oppfølgingen av Riksrevisjonens kritikk. Vi mener det er svært viktig at ROP-pasienter blir sikret en egnet, varig bolig, og at bolig får en sentral plass i det videre oppfølgingsarbeidet overfor målgruppa. Det er blant annet behov for å styrke Housing First-programmer i norske kommuner. Kunnskap om arbeidsinnvandreres boforhold Mange arbeidsinnvandrere bor kritisk dårlig, og en del er bostedsløse. Kunnskapen om boforholdene er svært begrenset, særlig blant arbeidsinnvandrere med d-nummer. Det er stort behov for å styrke kunnskap om bostedsløshet og boforhold blant arbeidsinnvandrere. Rett til akuttovernatting I dag finnes ingen regel i Norge som sikrer at alle som trenger det får tak over hodet, og ansvaret for å drive akuttovernattinger for migranter er overlatt til ideelle organisasjoner. De få tilbudene som finnes dekker ikke behovet, og folk må ofte avvises i døra, også vinterstid. En rekke menneskerettighetsorganer har uttalt at myndighetene må tilby tak over hodet til alle som trenger det, og alle EU-land har slått fast at ingen skal måtte sove ut av mangel på akuttovernattingstilbud. Norge mangler imidlertid politikk på området. Regelverket som gjelder er uklart, og forvaltningspraksis restriktiv. Akuttovernattingstilbudet til migranter må styrkes for å dekke behovet og det bør vedtas i lov eller forskrift at alle som trenger det har rett til tak over hodet.

KEFF vil særlig gi innspill til at Regjeringen vil sende på høring et forslag om å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven om hvilke profesjoner kommunene som minimum må ha knyttet til seg. Erfaringene fra kommunesektoren viser at tydelige nasjonale føringer er avgjørende for å sikre at lovpålagte oppgaver faktisk ivaretas med riktig kompetanse. Regjeringen skal legge til rette for at folk i hele landet har tilgang til likeverdige, gode og grunnleggende velferdstjenester. Ernæringsarbeid er en integrert del av kommunenes lovpålagte ansvar etter helse- og omsorgstjenesteloven, blant annet gjennom forebygging og behandling av underernæring, oppfølging av kronisk syke og kvalitetsutvikling i tjenestene. Utfordringer relatert til feil- og underernæring i Norge er godt dokumentert. Usunt kosthold er en sentral risikofaktor for sykdomsbyrde og for tidlig død. Underernæring er årsak til tap av helse, livskvalitet og for tidlig død i helsetjenesten og praksis er ofte mangelfull. Innbyggerne i Norge har ikke likeverdig tilgang på nødvendig kompetanse og helsehjelp innen ernæring. Kunnskap og kompetanse er den viktigste forutsetningen for godt ernæringsarbeid i de helsefremmende og forebyggende helse og omsorgstjenestene, rettet både mot barn, unge, voksne og eldre. Kliniske ernæringsfysiologer (kef) utfører disse oppgavene på en faglig forsvarlig og effektiv måte. Når denne kompetansen ikke er tydelig forankret gjennom lovkrav eller andre sterke virkemidler, innebærer dette en risiko for at ernæringsfaglige oppgaver utføres uten tilstrekkelig kompetanse, med konsekvenser for kvalitet, pasientsikkerhet og ressursbruk. I dag ser vi at ernæringsfaglige oppgaver i helsetjenesten i kommunene, ofte tilfaller helsepersonell det allerede er knapphet på og som skal løse mange andre oppgaver. Det er verken god ressursbruk, økonomi eller bidrar til kvalitet og pasientsikkerhet. Rekrutteringsutfordringene kan etter KEFFs vurdering ikke møtes med å senke kravene til faglig kompetanse. Tvert imot bør slike utfordringer blant annet utløse målrettede tiltak for å beholde og ta i bruk tverrfaglig helsepersonell på en bedre måte. I dette ligger tydeligere oppgavedeling og mer systematisk bruk av riktig kompetanse til riktige oppgaver, innenfor faglig forsvarlige rammer. KEFF støtter i den forbindelse satsning på frivillig kommunesammenslåing, interkommunalt samarbeid og utredning av mulighet for vertskommunesamarbeid. Dette er ordninger som blant annet testes ut som del av tilskuddsordningen Modellutvikling kliniske ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten. Ordningen har vist seg å være svært vellykket og fungerer etter hensikten. En ekstern evaluering viser økt systematisering av ernæringsarbeidet, styrket kompetanse og bedre og mer effektive tjenester, og hele 80 prosent av kommunene har valgt å videreføre stillingene i ordinær drift. Flere av disse interkommunalt. Ordningen har dermed vært et effektivt virkemiddel for varig kapasitets- og kompetansebygging i kommunene, med stor gevinst for både tjenester og brukere. Der kommuner har ansatt kliniske ernæringsfysiologer, rapporteres det gjennomgående om høyere kvalitet og mer effektiv oppgaveløsing. Ved å bruke kliniske ernæringsfysiologer til det de har særskilt kompetanse på, frigjøres også tid hos fastleger, sykepleiere og annet helsepersonell til deres kjerneoppgaver. Dette er i tråd med målet om bedre ressursutnyttelse og et mer bærekraftig helsevesen. KEFF mener derfor at dersom lovpålagt kompetanse videreføres eller utvikles, bør kliniske ernæringsfysiologer inngå som en naturlig del av denne. Dette helt i tråd med hva som fremkom i Prop. 71 L (2016-2017): « Av annet personell som representerer kompetanse som vil være viktig i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, vil regjeringen særlig nevne kliniske ernæringsfysiologer. Disse vil være sentrale for å oppnå målene om å redusere blant annet forekomst av ikke-smittsomme sykdommer, underernæring og andre ernæringsrelaterte sykdommer og plager. Kliniske ernæringsfysiologer vil være viktige bidragsytere i tverrfaglige team innen pasientbehandling og opplæring og som ressurs for annet helsepersonell .» Dersom staten velger å ikke videreføre eller styrke lovpålagte kompetansekrav, mener KEFF at alternative virkemidler må brukes langt mer aktivt. Økonomiske insentiver, profesjonsnøytrale finansieringsordninger og tydeligere normering kan gjøre det mulig og attraktivt for kommunene å benytte riktig kompetanse til riktige oppgaver. Uten slike virkemidler vil konsekvensen være økte geografiske forskjeller og svekket likeverdighet i tjenestetilbudet, avhengig av hvilken kommune innbyggerne bor i. Referanser: https://www.fhi.no/nyheter/2025/usunt-kosthold-gir-stor-sykdomsbyrde-i-norden-og-baltikum/ Evaluering av tilskuddsordning Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog som ressurs omsorgstjenesten, Helsedirektoratet 2025: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/modellutvikling-klinisk-ernaeringsfysiolog-som-ressurs-for-omsorgstjenesten-evaluering-av-tilskuddsordning-pa-oppdrag-for-helsedirektoratet Samfunnskostnader knyttet til underernæring, Menon Economics, 2022: https://menon.no/prosjekter/samfunnskostnader-knyttet-til-underernaering Gjennomgang av allmennlegetjenesten, rapport regjeringen 2023 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/gjennomgang-av-allmennlegetjenesten/id2971896/ Matfaglig kompetanse i helse og omsorgstjenesten, rapport Helsedirektoratet 2024: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/matfaglig-kompetanse-i-helse-og-omsorgstjenesten Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring Kosthåndboken og veiviser i lokalt folkehelsearbeid, er andre eksempler på normerende produkter hvor Helsedirektoratet beskriver at det er nødvendig at kommunene sikrer tilgang på klinisk ernæringsfysiolog for å ivareta, kvalitetssikre og utvikle ernæringsarbeidet i tjenestene.

Kreftforeningen takker for muligheten til å gi innspill til Kommuneproposisjonen 2027. Kreftforeningens viktigste innspill: Kommunene må ha tilstrekkelig kreftfaglig, koordinerende og rehabiliteringsfaglig kompetanse for å sikre likeverdige tjenester til kreftpasienter i hele landet. Vi støtter ikke avvikling av kompetansekravene slik som foreslått i NOU 2026: En bærekraftig kommunal sektor. Kommunens rolle i det forbyggende arbeidet må styrkes for å avlaste det fremtidige behovet for helsetjenester i en presset helsetjeneste. Kompetansekrav og finansiering må ses i sammenheng. Nye og utvidede oppgaver må ikke skyves over på kommunene uten tydelige rammer, kompetansebygging og forutsigbar økonomi. Innlemming av kompetansetilskudd i rammetilskuddet må ikke føre til at nødvendig kompetanseutvikling i kommunale helse- og omsorgstjenester svekkes. Stortinget må be regjeringen sikre at Helsepersonellplan 2040 gir kommunene nødvendig verktøy og ressurser til å tiltrekke seg nødvendig kompetanse og personell. Kommunene er avgjørende for at mennesker som lever med og etter kreft skal få helhetlig oppfølging nær der de bor. 6. Mai publiserte Kreftregisteret oppdatert statistikk for kreftpasienter i Norge. Rapporten avdekker et systematisk og gjennomgående forbedringspunkt: samhandlingen mellom sykehus og fastlege (Kreftregisteret, 06.05.2026). I 2025 ble det registrert 40 364 nye krefttilfeller. Heldigvis takket være banebrytende forskning er det slik at 3 av 4 overlever sin kreftdiagnose i dag. Svært mange kreftpasienter opplever senskader som følge av behandlingen, men de lever. Disse pasientene får svært stor nytte av pakkeforløp hjem. Hvis halvparten av kreftpasientene hadde blitt henvist til pakkeforløp hjem burde det vært omtrent 20 000 henvisninger i året. Med 1173 henvisning i 2025 er henvisningsgraden så lav at nesten ingen som burde fått pakkeforløp hjem mottar tilbudet. Lav henvisningsgrad til pakkeforløp hjem er et vedvarende problem. Kommunene i samarbeid med staten må gjøre langt mer i 2027 for å styrke overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Stadig mer behandling skjer poliklinisk også i kommunene, liggetiden i sykehus er kortere, og flere pasienter lever lenge med kreft eller senskader etter behandling. Dette krever sterkere kompetanse i kommunene, særlig innen koordinering, rehabilitering, palliasjon, ernæring, psykososial oppfølging og samhandling med spesialisthelsetjenesten. En satsning på pakkeforløp hjem vil bidra til å løse noen av disse utfordringene på tvers av hele kommune-Norge. Kreftforeningen mener Kommuneproposisjonen 2027 må ses i sammenheng med oppfølgingen av NOU 2025: 8 Folkehelse – verdier, kunnskap og prioritering. I vårt høringssvar til NOU-en understreket vi at forebygging må prioriteres høyere, og at minst én av tre krefttilfeller i Norge kan forebygges. Kreft og andre ikke-smittsomme sykdommer som henger sammen med levevaner, skaper store samfunnskostnader og bidrar til store forskjeller i livskvalitet som gir økte kostnader for kommunene. Kreft er en sykdom som sterkt knytter seg til alder, og de minst sentrale kommunene med den eldste befolkningen vil derfor få uproporsjonal stor belastning av kreftpasienter. Forbyggende og avlastende tiltak slik som frisklivssentraler og kreftkoordinatorer vil derfor være enda viktigere i fremtiden. I møte med en presset helsetjeneste er det avgjørende å sørge for et godt forebyggende arbeid som kan bidra til å redusere presset på helsetjenesten. Regjeringen peker selv på at demografiske endringer og knapphet på arbeidskraft utfordrer kommunenes evne til å levere likeverdige og gode velferdstjenester. Kommuneproposisjonen viser også til at mangel på kapasitet og kompetanse er en hovedårsak til manglende lovoppfyllelse i kommunene, og at distriktene med kommuner med lav sentralitetsindeks er særlig utsatt. Kreftforeningen deler denne bekymringen. Vi har tidligere understreket at bærekraftige helse- og omsorgstjenester forutsetter mer forebygging, bedre samhandling, digitalisering og riktig kompetanse. Når flere oppgaver flyttes eller forventes løst nærmere pasienten, må kommunene settes i stand til å gjøre jobben. Vi er derfor særlig opptatt av hvordan kompetansetiltak følges opp i kommuneøkonomien. Vi ønsker å gi ros til regjeringen for å styrke kommuneøkonomien, men er opptatt av at denne styrkningen skal komme hele primærhelsetjenesten til gode. I proposisjonen varsler regjeringen at virkemidler innenfor Kompetanseløft 2025 skal vris mot omstilling, og at det i 2027 skal foreslås et omstillingstilskudd til kommunene. Kreftforeningen er opptatt av at ordningen innrettes slik at det bygger nødvendig helse- og omsorgskompetanse lokalt. For kreftpasienter er tilgang til riktig kompetanse i kommunen ikke et administrativt spørsmål, men et spørsmål om trygghet, livskvalitet og pasientsikkerhet. Kreftkoordinatorer, rehabiliteringstilbud, palliativ kompetanse og gode overganger mellom sykehus og kommune er avgjørende og en vedvarende utfordring. Kreftforeningen har tidligere vist til at kreftpasienter ikke får et godt nok rehabiliteringstilbud, og at det er geografiske forskjeller i tilgang til blant annet kreftkoordinatorer og frisklivssentraler. Kreftforeningen ber komiteen om å gå imot opphevingen av kompetansekravene til kommunene fordi vi er bekymret for de utilsiktede konsekvensene dette kan få for pasientsikkerheten. Overgangene mellom spesialitet og primærhelsetjenesten er fremdeles en utfordring og nødvendig kompetanse for å styrke denne overgangen må vernes, ikke oppheves. Mindre statlig detaljstyring kan være riktig på noen områder, men ikke dersom det svekker nasjonale mål om likeverdige helse- og omsorgstjenester. Kreftforeningen ber Stortinget om å: Be regjeringen sikre at kommunene har nødvendig kreftfaglig, koordinerende, rehabiliteringsfaglig og palliativ kompetanse. Be regjeringen legge frem tydelige tiltak i Helsepersonellplan 2040 for hvordan kommunene skal rekruttere, beholde og utvikle helsepersonell med relevant kompetanse. Be regjeringen komme med en tydelig plan for å styrke kommunenes forbyggende folkehelsearbeid for å minske presset på helsetjenesten.

Lektorlaget er fagforeningen for lektorer i skolen. Vi har medlemmer i hele utdanningsløpet, men et tyngdepunkt i ungdomsskole og videregående opplæring. Alle elever over hele landet må sikres en god utdanning Å sikre alle elever over hele landet en god utdanning, er den viktigste investeringen vi kan gjøre for fremtiden. En skole med høy kvalitet kan forebygge fremtidig utenforskap og sykefravær, og skape nye arbeidsplasser. Det er over tid tegnet et bilde av en kommunal sektor i krise, både når det gjelder økonomi og arbeidskraft og vi vet at mange kommuner og fylkeskommuner har vært gjennom krevende runder med prioriteringer og kutt. I krevende tider er det fristende å prioritere det kortsiktige og nedprioritere det langsiktige. Det kan koste dyrt i lengden og være krevende å rette opp i etterkant. En spørreundersøkelse gjennomført blant våre medlemmer høsten 2025 viser at 8 av 10 lektorer frykter kvaliteten i norsk skole vil forringes i framtida, grunnet dårligere økonomiske tider. De kjenner allerede på kuttene, og flere kutt er varslet. Det vil ramme barn og unge som går på skole nå, men det vil også ramme samfunnet på sikt. Lektorlaget ser med stor bekymring på hvordan forskjeller i kvaliteten i elevenes opplæring vil bidra til større ulikhet i skoletilbudet innad i kommuner og rundt om i landet. Vi vil derfor be komiteen være tydelig på at skole og oppvekst må prioriteres, også når økonomien er trang. Kvalifiserte lærere sikrer kvalitet i undervisningen Regjeringen foreslår i proposisjonen å lempe på dagens krav for ansettelse i lærerstilling på ulike trinn. Det er dramatisk, når vi vet at det fra før er mange ukvalifiserte som underviser i skolen. Målet er ifølge regjeringen å gi kommuner og fylker økt fleksibilitet ved rekruttering og disponering av lærerressurser. I praksis vil det bety at noen elever vil møte en lærer med lavere kompetanse enn det som kreves på dette nivået. Lektorlaget vil på det sterkeste advare mot å svekke kravene til lærere som skal undervise i skolen. Krav til kompetanse sikrer forsvarlig og likeverdig undervisning i skolen uavhengig av hvor du bor i landet. Lemping av krav til kompetanse i kommuner med rekrutteringsutfordringer vil gi elevene et dårligere tilbud. Det er ikke i tråd med målsetning om like god tilgang på utdanning over hele landet. Tak på antall elever på alle trinn Kommunekommisjonens flertall har foreslått å avvikle lærernormen i grunnskolen, og regjeringen varsler i proposisjonen at den vil komme tilbake til hvordan dette skal følges opp. Lektorlaget er kritisk til forslaget om avvikling av lærernormen i grunnskolen, uten nye grep for å sikre tett oppfølging av elevene og forsvarlige arbeidsforhold for lærerne. Vi har tatt til orde for å innføre et tak på antall elever i en gruppe på alle trinn. Lærernormen gjelder ikke for videregående opplæring, og vi ser at mangel på regulering av antall elever i en gruppe har bidratt til at man ved enkelte skoler og i enkelte fag har elevgrupper på opptil 37 elever. For ungdomsskole og studieforberedende utdanningsprogram mener vi gruppestørrelse ikke må overstige 24 elever. Kravene til tilrettelegging og tilpasning har økt. For at elevene skal få oppfølgingen de har krav på, må det være en regulering av elevgruppenes størrelse. Det vil også sikre forsvarlige arbeidsforhold for lærere og lektorer, og bidra til å styrke rekrutteringen til yrket. Lektorlaget støtter ikke en avvikling av lærernormen slik det er foreslått, og vil oppfordre om å se nærmere på vårt forslag om tak på antall elever i en gruppe på alle trinn. Tilskudd til lærebøker og til videreutdanning Regjeringen foreslår å slå sammen tilskuddene til innkjøp av fysiske lærebøker, tilskudd til skolebibliotek og bøker og tilskudd til innkjøp av bøker i barnehagene under Kunnskapsdepartementet i statsbudsjettet for 2027. Lektorlaget frykter at man med dette vil svekke den samlede satsningen på leseopplæringen. For å følge sentrale politiske mål og sørge for høy kvalitet i skolen, er det viktig at sentrale føringer blir etterfulgt av øremerkede midler. Dersom regjeringen mener alvor med den nasjonale lesesatsningen, må den følges opp med øremerkede midler som sikrer at den kommer elever over hele landet til gode. Et nytt, helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling er nettopp kommet på plass, hvor kommuner og fylkeskommuners andel av spleiselaget for videreutdanning av egne ansatte har økt, statens bidrag er redusert og lærerne må selv bidra mer. Tilbakemeldinger fra våre medlemmer tyder på at det allerede fører til at færre ansatte gis tilbud om videreutdanning. Det er bekymringsfullt når vi vet at læreren og lærerens kompetanse er den viktigste innsatsfaktoren for elevers læring.

1. Innledning NKRF er en faglig interesseorganisasjon for kontroll og revisjon av kommuner og fylkeskommuner. Våre medlemmer reviderer om lag 95 % av norske kommuner og fylkeskommuner. Vi ønsker å ta opp utfordringer ved toppfinansieringsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester og manglende samsvar mellom forenkling og praksis innen tilskuddsforvaltningen. 2. Behov for endring i toppfinansieringsordningen Riksrevisjonen la i 2024 fram sin undersøkelse av toppfinansieringsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester, med formål om å vurdere om ordningen forvaltes i tråd med Stortingets forutsetninger. Undersøkelsen avdekket betydelige svakheter. Toppfinansieringsordningen skal sikre likeverdige tjenester til personer med svært omfattende behov, uavhengig av kommune. Ordningen er stor og kompleks, med utbetalinger på 13,4 mrd. kroner i 2025. 2.1 Hovedutfordringer • Regelverket er ikke praktiserbart. Kommunene skal dokumentere faktiske direkte lønnsutgifter basert på «ansikt-til-ansikt»-tid. Slike data kan i praksis ikke fremskaffes med dagens systemer, og refusjonskrav baseres derfor på anslag fremfor faktiske opplysninger. • Regelverket krever et detaljnivå som ikke kan oppnås i praksis. Kommunene kan ikke gi korrekte opplysninger med dagens systemstøtte og ressursbruk. • Uklare krav til beregningsmetoder skaper ulikhet og svekker tilliten til ordningen. • Revisors rolle er krevende og lite avklart, samtidig som revisorer møter ulike forventninger fra kommuner og Helsedirektoratet. • Manglende nasjonal standardisering gjør at kommuner med like behov kan få svært ulikt tilskudd. 2.2 NKRFs anbefalinger • Innføre nasjonal standard timepris eller felles beregningsmodeller • Tilpasse regelverket til det som faktisk kan dokumenteres • Tydeliggjøre revisors rolle og Helsedirektoratets oppfølging • Målrette kontrollen mot forhold som påvirker tilskuddsnivå 3. Manglende samsvar mellom forenkling og praksis innen tilskuddsforvaltningen Fra 1. januar 2026 er beløpsgrensen for rapportering av øremerkede tilskudd hevet til 1 mill. kroner for å forenkle tilskuddsforvaltningen. En gjennomgang viser mange eksempler på det motsatte. Gjennomgang av statlige tilskuddsordninger viser at krav til kontroll og revisjon ikke er harmonisert etter generelle beløpsgrenser, men fastsettes i den enkelte ordning og i tilskuddsbrev. Vi ser eksempler på at revisjonsplikt utløses for beløp under 1 million, slik at også mindre tilskudd må revideres etter etablerte standarder. Tilskudd fra Helsedirektoratet på 300 000–780 000 kroner er underlagt revisjon etter revisjonsstandard ISA 805. I enkelte ordninger, som ALIS, er revisors kontroll integrert i søknadsprosessen. Tilsvarende krav finnes også hos IMDi. Kommunene har fortsatt betydelige rapporterings- og revisjonskrav. Revisors rolle er ikke redusert, men i flere tilfeller flyttet tidligere i prosessen. Forenklingen i økonomiregelverket samsvarer dermed ikke med praksis. 3.1 NKRFs anbefalinger • Harmonisere revisjonskrav og rapporteringsplikt med overordnede beløpsgrenser • Sikre mer enhetlig praksis på tvers av statlige tilskuddsordninger 4. Avsluttende merknad Både toppfinansieringsordningen og tilskuddsforvaltningen viser behov for mer realistiske regelverk, økt standardisering og bedre sammenheng mellom forenklingsambisjoner og praksis. Dette er nødvendig for å sikre likebehandling, effektiv ressursbruk og tilstrekkelig kontroll med statlige midler.

Regjeringen vil sende på høring et forslag om å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven om hvilke profesjoner kommunene som minimum må ha knyttet til seg. Norsk Ergoterapeutforbund advarer sterkt mot dette og ber Stortinget avvise forslaget. Regjeringen har plukket opp forslaget fra kommunekommisjonens første delrapport NOU 2026:1, og vi vil understreke at forslaget ikke er utredet. Dette er i strid med utredningsinstruksen. Overgang til et mer profesjonsnøytralt lovverk kan få store konsekvenser for pasientsikkerhet, kvalitet og kompetanse, og utredningsinstruksen krever at et slikt forslag bygger på et grundig og dokumentert kunnskapsgrunnlag. Norsk Ergoterapeutforbund mener forslaget må stoppes. Kompetansekravene omfatter full frihet for kommunene til å velge hvordan de vil knytte til seg ergoterapeut, lege, sykepleier, fysioterapeut, psykolog, helsesykepleier og jordmor – og hvor mye. Kravene omfatter ikke normering, og stiller kun krav om at kommunene har tilgang på et helt nødvendig minimum av fagkompetanse. Dersom disse kravene avvikles, vil kommunehelsetjenesten svekkes, og det vil bli enda større variasjon i tjenestetilbudet. Dette vil også føre til dyrere og mer personellkrevende løsninger på sikt. Kravene ble innført for å sikre kvalitet, forsvarlighet og likeverdige tjenester. Ergoterapi er en svært viktig men lite kjent kompetanse, og må derfor være lovregulert. Ergoterapeuter har avgjørende rehabiliterings-, habiliterings-, tilretteleggings- og mestringskompetanse som alle kommuner trenger for å løse grunnleggende oppgaver og tjenester. Før kompetansekravene ble innført, var det likevel svært mange kommuner som ikke hadde knyttet til seg ergoterapikompetanse. Få politikere og kommunedirektører kjenner rekkevidden av ergoterapeuters kompetanse, og det er derfor avgjørende med lovregulering av ergoterapikompetansen. Ergoterapeuter ble lovpålagt fordi kompetansen er viktig og nødvendig for at flere skal kunne bo hjemme lengst mulig , og Helse- og omsorgsdepartementet viste til at ergoterapikompetansen er viktig innen de lovpålagte oppgavene habilitering og rehabilitering. Dersom kompetansekravene avvikles, står ergoterapikompetansen i fare for å forsvinne i kommuner som i dag har lav dekning. Dette vil gå ut over bærekraften i tjenestene. Agenda Kaupang har gjort en kost/nytte-vurdering av ergoterapi, og konkluderer med at ergoterapi lønner seg. Ergoterapeuter er en nøkkelressurs i møte med den demografiske utviklingen, fordi behovet for omfattende helse- og omsorgstjenester utsettes eller reduseres gjennom å fremme deltakelse, selvstendighet og mestring, slik at den enkelte kan fungere best mulig. Agenda Kaupangs rapport viser at selv små investeringer i ergoterapi kan gi store besparelser. Lovkrav har betydning. Erfaringer fra budsjettprosesser i kommunene viser at rehabilitering og forebygging nedprioriteres, til tross for at lokalpolitikere sier rett ut at de vet det ikke lønner seg på sikt å kutte slike tjenester. Det vil være stor risiko for at tilgang på ergoterapeuter vil reduseres dersom lovkravet avvikles. Dette vil forverre allerede kritikkverdige forhold avdekket av Riksrevisjonen, innen eksempelvis rehabilitering og psykisk helse. Færre ergoterapeuter vil føre til dyrere og mer personellkrevende helsetjenester i kommunene, hvilket er alvorlig. Da regjeringspartiene i 2015 besluttet å fremme forslag om ergoterapeut som et kompetansekrav, manglet 101 kommuner ergoterapeut. Ifølge SSB manglet kun 30 kommuner ergoterapeut ved utgangen av 2025. I samme periode har det vært en 50% økning i antall ergoterapeuter i kommunene. Dette viser at nasjonale minstekrav påvirker kompetansetilgangen og bidrar til mer likeverdige tjenester. Et velfungerende velferdssystem krever ergoterapikompetanse. Mangel på kapasitet og kompetanse fremheves som sentrale argument for forslaget til endringer i kommunene. I Agenda Kaupangs kost/nytte-rapport er en av hovedkonklusjonene at ergoterapi er blant de mest kostnadseffektive tiltakene kommunene har for å redusere behovet for pleie- og omsorgstjenester og dempe personellmangelen. Nedprioritering av ergoterapi skaper økt ulikhet i helsetilbud, økte kostander til varig pleie og omsorg og gjør at kommuner ikke er beredt på å møte den demografiske utviklingen og behovet for omstilling. Brukerorganisasjoner og flere kommuner, også små, ønsker å beholde kompetansekravene. Det er et viktig signal som må tas på alvor, og et viktig signal om at et så inngripende forslag må utredes grundig. Kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven er minimumskrav som sikrer innbyggerne et minimum av helt nødvendig kompetanse. Kravene må bevares. Norsk Ergoterapeutforbund ber Stortinget særlig merke seg følgende: Forslaget om å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven må avvises. Nasjonale minstekrav virker: Etter innføring av kompetansekravet har tilgangen på ergoterapeuter økt, og tjenestene blitt mer likeverdige. Små og desentraliserte kommuner vil rammes hardt dersom kompetansekravet fjernes. Avvikling av kompetansekravene er ikke utredet i henhold til utredningsinstruksen. Med vennlig hilsen Tove Holst Skyer Tonje Hansen Guldhav Forbundsleder Nestleder

Regjeringen varsler i kommuneproposisjonen at de vil fremme forslag om å oppheve de lovfestede kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. I dag sier loven at kommunene skal ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog for å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester. Nasjonalforeningen for folkehelsen stiller seg sterkt kritisk til forslaget. Forslaget om å fjerne kompetansekravene ble fremmet i Kommunekommisjonens første delutredning, NOU 2026:1 En bærekraftig kommunesektor. Etter vår vurdering er det ikke gjort en tilstrekkelig konsekvensutredning av hvilke følger en slik endring kan få. Riktig kompetanse er grunnleggende for å kunne yte nødvendige og forsvarlige tjenester. I mange kommuner er det rekrutteringsproblemer, men det bør ikke anses som god nok grunn til å potensielt svekke tjenestens faglige kvalitet. Kompetansebehovet i kommunale helse- og omsorgstjenester vil øke i årene som kommer. Antall personer med demens er forventet å dobles fram mot 2050. Kommunene er allerede i dag i liten grad rustet til å møte denne utviklingen. Kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven er innført for å sikre faglig forsvarlighet, kvalitet og likeverdige tjenester på tvers av kommuner. Da de ble innført skrev Helse- og omsorgsdepartementet at kompetansekravene er så grunnleggende at det bør fremgå direkte av lov. Det har ikke endret seg. Uten en grundigere avklaring av hvordan pasientsikkerheten og faglig kvalitet skal ivaretas og hvilke mekanismer som skal sikre likeverdige tjenester på tvers av kommuner er vi bekymret for at forslaget kan innebære en risiko for sårbare pasientgrupper.

Nordland fylkeskommune ser positivt på at kommuneproposisjonen for 2027 legger opp til en fordeling av det økte handlingsrommet for 2027 med 20 % til fylkeskommunene og 80 % til kommunene. Dette er en endring fra tidligere år som Nordland fylkeskommune imøteser. Likevel er det viktig å understreke at denne økningen ikke er tilstrekkelig til å møte de omfattende økonomiske utfordringene fylkeskommunen står overfor knyttet til bl.a. kostnadsvekst innenfor mobilitet . Vi vil også fremheve betydelig usikkerhet knyttet til ny opplæringslov, herunder utvidet rett til individuelt tilrettelagt opplæring (ITO) og retten til meropplæring. Dette er nye rettigheter som må fullfinansieres fra Stortinget. Usikkerhet knyttet til skatt og demografi På grunn av omleggingen har skatteinngangen så langt i år vært betydelig høyere enn for tilsvarende periode i fjor. Skatteinngangen i 2025 og 2026 er ikke sammenlignbare, og det er derfor usikkert hvordan dette vil utvikle seg videre utover året. Demografiutgiftene for fylkeskommunene er undervurdert med ca. 100 mill. kr og ikke overvurdert slik det tilsynelatende ser ut til å fremgå av tabellen med det nye anslaget for RNB 2026. Dette betyr at fylkeskommunene ikke får kompensert for demografien fullt ut, noe som særlig skyldes flere 16–18- åringer enn lagt til grunn i det opprinnelige anslaget. Kostnadsvekst innen mobilitet og oppfølging av rapport fra Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet av 15. februar 2026. Kostnadene i buss-, båt- og ferjedriften har økt kraftig de siste årene, drevet av lønnsvekst, energipriser, materiellkostnader, strengere krav til nullutslipp, farleder og hviletid. For et langstrakt og ferjeavhengig fylke som Nordland gir dette en betydelig og uunngåelig kostnadsøkning. I nye samferdselskontrakter øker kostnaden i snitt med 39 prosent for å videreføre dagens tilbud – enkelte kontrakter har blitt nærmere dobbelt så dyre. I 2025 og utover i den kommende økonomiplanperioden må mobilitetsområdet vårt styrkes med anslagsvis 500 mill. kr, hvis fylkeskommunen skal kunne tilby de samme båt- og ferjerutene. Uten økte statlige rammer vil fylket ikke kunne opprettholde et nødvendig og forsvarlig mobilitetstilbud i hele regionen. Hvordan vil rapporten fra Statens vegvesen og Jernbanedirektoratet bli fulgt opp, og kan fylkeskommunene forvente at funnene vil bli reflektert i fremtidige rammer til sektoren? Innlemming i rammetilskuddet av utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov Regjeringen vil foreslå å innlemme tilskuddet for utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov i rammetilskuddet til fylkeskommunene i statsbudsjettet for 2027. Midlene vil fordeles særskilt i tråd med dagens fordeling i 2027, som innebærer å videreføre de samme prinsippene for fordeling som i dag. Tilskuddet skal gradvis fordeles etter de ordinære kriteriene i inntektssystemet over en periode på to år fra og med 2028. Det er per nå uklarhet om hvilke kriterier som vil bli lagt til grunn for fordelingen fra 2028. Nordland fylkeskommune vil påpeke at det er viktig at avstand, spredt bosetting og brukergrunnlag ivaretas og at tilbudet ikke svekkes. Våre foreløpige beregninger viser at med den overføringen over tabell C som fremgår av prognosemodellen for 2027, så vil dette ikke dekke opp for det faktiske behovet vi ser. Resultatet er at Nordland fylkeskommune vil måtte bidra med egne midler for å dekke det økte behovet vi ser fremover. Det kan legges til at vi allerede har klager fra brukere om at det er for lite støtte med de satsene vi har per nå.

Innlemming av tilskudd til utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov Norges Blindeforbund vil på det sterkeste advare mot forslaget om å fjerne den utvidede, statlige transporttjenesten for svaksynte, blinde og rullestolbrukere. Dette vil være det største tilbakeslaget for svaksynte og blindes menneskerettigheter og likestilling i samfunnet gjennom Blindeforbundets 125-årige historie. Det vil være et statlig overgrep å frata mennesker i en sårbar situasjon muligheter til å delta fullt ut i samfunnet. Derfor ber vi komiteen vurdere følgende merknader: Stortinget avviser forslaget fra regjeringen om å innlemme den utvidede transporttjenesten for brukere med særskilte behov i fylkeskommunenes rammetilskudd. Inntil noe annet er bestemt, videreføres dagens ordning og retningslinjer fra Samferdselsdepartementet. Stortinget ber regjeringen utrede hvordan den utvidede TT-ordningen kan utformes slik at dagens brukergruppe sikres samme bevegelsesfrihet som befolkningen generelt på fritiden. Det bør særlig ses på nasjonal forvaltning i NAV og varige nasjonale retningslinjer. Utredningen bør gjøres i tett dialog med brukerorganisasjonene. Regjeringen skal komme tilbake med forslag til oppfølging av utredningen i egen sak til Stortinget. Om prosessen Vi er skuffet over at regjeringen verken har hatt dialog med Blindeforbundet som brukerorganisasjon i forkant av fremleggelsen av dette forslaget, eller har fulgt opp Arbeiderpartiets valgløfte om å styrke og utvikle TT-ordningen slik at det blir et godt og likeverdig tilbud for innbyggere over hele landet. Vi håper at Stortinget lytter til oss som blir direkte berørt. Hvordan vil dere fortelle en ung mann eller kvinne som har mistet synet at dere har valgt å ta vekk ordningen som gjør at du kan reise ut for å møte venner, følge opp egne barn, komme deg til fotballarenaen for å heie på favorittlaget ditt, eller besøke familie? Hvorfor fjerne en ordning som virker? Oslo Economics har evaluert den utvidede TT-ordningen på vegne av Samferdselsdepartementet. De sier blant annet: «Generelt fremstår det som at den utvidete TT- ordningen svarer på et reelt problem der enkelte grupper i samfunnet uten ordningen har vesentlig dårligere mobilitet og muligheter til samfunnsdeltakelse enn gjennomsnittet av befolkningen.» Og: «De positive effektene som ordningen genererer, vil kun opprettholdes så lenge ordningen finnes og brukerne tilbys et tilstrekkelig antall TT- reiser.» Samferdselsdepartementet velger å ri et prinsipp på tvers av både faglige utredninger og brukernes ønsker. En ordning for frihet og selvstendighet Dør-til-dør-transport som gir minst 220 turer i året, er avgjørende for mange svaksynte og blindes mulighet til å leve frie og selvstendige liv. Svaksynte og blinde opplever særskilt begrensning i sin mobilitet. Dette skyldes en kombinasjon av samfunnsskapte barrierer og de begrensningene som følger av synsnedsettelsen i seg selv. Vi mener derfor den utvidede nasjonale transporttjenesten må utvikles, ikke avvikles. Rykker 15 år tilbake i tid Da ansvaret for tilrettelagt transport lå i fylkeskommunen, var erfaringen at ordningen ikke var tilstrekkelig for grupper med særlige behov. Derfor ble en statlig prøveordning innført i 2012. Ved å fjerne den utvidede TT-ordningen og overføre midlene til fylkeskommunene, rykker vi 15 år tilbake i tid. Da vil de geografiske forskjellene øke, og det vil bli en kamp i hvert enkelt fylke om hva midlene skal gå til. Da vil dagens brukere igjen bli tapere og få redusert mobilitet og livskvalitet. Kostnadene ved dette vil bæres både av den enkelte, av pårørende og av samfunnet. Har sagt nei til å utrede Brukerorganisasjonene har gjennom flere år pekt på at den utvidede TT-ordningen bør forvaltes av NAV. Dette vil svare på flere av svakhetene departementet selv har pekt på, blant annet knyttet til manglende individuell vurdering av behov og manglende geografisk rettferdighet. Frem til nå har regjeringen sagt nei til i det hele tatt å utrede det brukerne selv har ønsket. Nasjonale regler som forvaltes av NAV har blant annet følgende fordeler: Geografisk rettferdighet: Svaksynte og blindes behov for å leve aktive og selvstendige liv, varierer ikke ut fra hvor man bor. Allerede i dag er det store geografiske forskjeller når det gjelder hvem som får tilgang til en utvidet transporttjeneste og hvor mange turer ordningen gir rom for. Disse forskjellene vil bli enda større når midlene overføres til fylkeskommunene. Kostnadseffektiv og forsvarlig Forvaltning: NAV har erfaring med å forvalte andre individuelle ordninger innen transport, som bilstønad og arbeids- og utdanningsreiser. Vår erfaring er at de løser dette på en god måte. Det er bedre å bygge videre på denne kompetansen, i stedet for å bygge opp parallellkompetanse i fylkeskommunene. Likebehandling: Svaksynte og blinde har et særskilt behov for tilrettelagt transport ut fra orienteringshemningen som ligger i det å leve med sterkt nedsatt syn. For mange løses ikke dette med kollektivtransport. Dette gjør dør-til-dør-transport med taxi til eneste reelle alternativ. Vi mener NAV i større grad enn fylkeskommunene har kompetansen til å gjøre de individuelle vurderingene av hvem som har tilsvarende behov som svaksynte og blinde for utvidet TT. Redusert usikkerhet: I dag lever mange med stor usikkerhet fordi de ikke vet om de vil ha tilgang til nødvendig transport. Denne usikkerheten gir redusert livskvalitet. Helt fra ordningen startet i 2012 har omfanget av ordningen og om den skal videreføres, vært under diskusjon. Forslaget som nå foreligger, viser at frykten folk har hatt for å miste denne viktige transporttjenesten, ikke har vært ubegrunnet. Dere som sitter på Stortinget må hjelpe oss med å fjerne denne frykten og usikkerheten ved å slå fast at den statlige ordningen skal videreføres. Endringer i nasjonale føringer og forvaltning må utredes i dialog med brukerorganisasjonene.

Norges Blindeforbund Akershus ber Stortinget avvise regjeringens forslag om å innlemme den utvidede TT-ordningen i fylkeskommunenes rammetilskudd og gradvis fjerne nasjonale føringer. For blinde og svaksynte vil dette kunne føre til redusert mobilitet, større geografiske forskjeller og mindre samfunnsdeltakelse. Forslaget rammer en gruppe som allerede møter betydelige barrierer i hverdagen. For våre medlemmer handler TT-ordningen ikke først og fremst om transport, men om frihet og muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Mange blinde og sterkt svaksynte kan ikke kjøre bil, og kollektivtransport er ofte ikke et reelt alternativ. Den største utfordringen er ofte reisen til og fra holdeplasser, bytter underveis og orientering i uoversiktlige omgivelser. For mange er dør-til-dør transport den eneste praktiske muligheten til å komme seg til aktiviteter, møteplasser, frivillighet, familie og sosiale arenaer. Dette er særlig viktig i Akershus. Fylket består av store geografiske områder og lange avstander mellom kommuner, tjenester og aktivitetstilbud. Mange medlemmer må reise langt for å delta i organisasjonsliv, kurs, rehabilitering, kulturaktiviteter og sosiale møteplasser. I tillegg foregår mye aktivitet på tvers av fylkesgrenser, særlig mot Oslo og omkringliggende fylker. Mobilitet stopper ikke ved fylkesgrensen. Norges Blindeforbund Akershus representerer over 1000 medlemmer med ulike grader av synsnedsettelse. For svært mange av disse er den utvidede TT-ordningen avgjørende for å leve aktive og selvstendige liv. Vi ser tydelig hvordan ordningen reduserer isolasjon, gjør det mulig å delta i frivillighet og bidrar til bedre psykisk og fysisk helse. Hvis ordningen innlemmes i fylkeskommunenes rammetilskudd, frykter vi at synshemmedes mulighet til deltakelse i praksis blir avhengig av bosted og lokale prioriteringer. Erfaring viser at fylkeskommunale ordninger varierer betydelig. Personer med samme behov risikerer å få ulike muligheter avhengig av hvilket fylke de bor i. Dette bryter med prinsippet om likebehandling og svekker rettssikkerheten til mennesker med funksjonsnedsettelser. Hvor man bor skal ikke avgjøre om man kan leve et aktivt liv. Den utvidede TT-ordningen ble etablert nettopp fordi fylkeskommunale løsninger ikke var tilstrekkelige for grupper med særskilte behov. Å flytte ansvaret tilbake vil være et betydelig tilbakeskritt. Norge har samtidig forpliktet seg gjennom FN-konvensjonen om å opprettholde rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser (CRPD), og til å sikre personlig mobilitet og størst mulig selvstendighet. Norges Blindeforbund Akershus ber derfor Stortinget opprettholde den utvidede TT-ordningen som en statlig ordning med tydelige nasjonale føringer, slik at blinde og svaksynte sikres like muligheter til fri bevegelse og samfunnsdeltakelse, uavhengig av bosted. 18.05.2026 Norges Blindeforbund Akershus, Marianne Berthelsen, Styreleder Torunn Gaarder, Daglig leder Akershus@blindeforbundet.no

Norges Bondelag viser til kommuneproposisjonen og regjeringens forslag om å videreføre det øremerkede tilskuddet til veterinærvaktordningen. God veterinærdekning er en grunnleggende forutsetning for matproduksjon, dyrevelferd og beredskap i hele landet. I store deler av Norge, og særlig i nord, fjellbygdene og distriktene er husdyrproduksjon bærebjelken i landbruket, og ofte den eneste reelle formen for matproduksjon. En velfungerende veterinærvaktordning er derfor å anse som kritisk infrastruktur for nasjonal matberedskap. Veterinærvaktordningen er samtidig under press. Både inntektsgrunnlaget i ordinær praksis og i vaktordningen er svekket over tid, noe som gjør produksjonsdyrpraksis mindre økonomisk bærekraftig i store deler av landet. Dette gir rekrutteringsutfordringer og svekker beredskapen. Allerede i dag er det et betydelig gap mellom kommunenes behov og tilgjengelige midler. I 2025 søkte kommunene om lag 92,7 millioner kroner i stimuleringstilskudd til veterinærdekning på dagtid, men fikk innvilget under halvparten av dette. På denne bakgrunn er det avgjørende med forutsigbare og målrettede virkemidler. Norges Bondelag mener at regjeringens konklusjon om å videreføre øremerkingen er riktig og nødvendig. En innlemming av tilskuddet i kommunenes frie inntekter ville innebært at veterinærvaktordningen må konkurrere med en rekke andre lovpålagte oppgaver. Dette ville økt risikoen for nedprioritering, særlig i kommuner med presset økonomi. Videre ville en slik omlegging kunne føre til en uheldig omfordeling av midler fra distriktskommuner med svakt næringsgrunnlag til mer sentrale områder, der behovet for offentlig støtte til veterinærtjenester er mindre. Norges Bondelag vil understreke at øremerkingen i dag utgjør den sentrale nasjonale mekanismen for å sikre organisering og finansiering av veterinærvaktordningen. Å fjerne denne uten å etablere en alternativ modell ville skapt betydelig usikkerhet omkring både organisering og tjenestetilbud. Norges Bondelag vil også påpeke at videreføring av øremerkingen alene ikke er tilstrekkelig. I tillegg til de øremerkede midlene er det mange kommuner som gir ekstra kommunale tilskudd til vaktordning for å klare å beholde veterinærer. Imidlertid er det ikke alle kommuner som har råd til dette, og det skaper store forskjeller mellom kommunene med god og dårlig økonomi. Om veterinærvaktordningen skal være bærekraftig over tid, må finansieringen styrkes, i tillegg til at øremerkingen består. Dagens nivå er ikke tilpasset de reelle kostnadene og utfordringene i ordningen. For å sikre rekruttering, stabil drift og tilstrekkelig beredskap i hele landet, er det behov for en gradvis opptrapping av tilskuddet i årene framover. Norges Bondelag støtter regjeringens forslag om å videreføre det øremerkede tilskuddet til veterinærvaktordningen. Dette er avgjørende for å sikre veterinærdekning, dyrevelferd, matproduksjon og beredskap i hele landet. Samtidig vil vi understreke behovet for å styrke finansieringen av ordningen, slik at den står i forhold til behovet i kommunene og sikrer et robust veterinærtilbud også i framtiden.

Innspill fra Norges Handikapforbund til Kommunal- og forvaltningskomiteen – høring om Kommuneproposisjonen 2027 Norges Handikapforbund er en interesseorganisasjon av og for funksjonshindrede. Vi arbeider for et samfunn der alle kan leve frie liv og delta på lik linje. I kommuneproposisjonen varsler regjeringen en rekke endringer som hver for seg og samlet vil føre til betydelige negative konsekvenser for funksjonshindrede i Norge. Handikapforbundet ber Stortinget ta grep for å sikre funksjonshindredes menneskerettigheter og tjenester. Investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem Det å få bo hjemme hos seg selv, sammen med familie og i et vanlig nabolag er grunnleggende for å leve et fritt og selvstendig liv. Statlige krav må bygge opp under dette. Det regjeringen nå varsler drar i motsatt retning. Regjeringen varsler at krav i investeringstilskuddet som ikke følger av annet regelverk skal avvikles. Gode og tydelige krav knyttet til tilskuddene sikrer at man bygger boliger som har en kvalitet og utforming som står seg for fremtiden. Kravene er også viktige virkemidler for å hindre utvikling av store, institusjonslignende botilbud. Dette handler om så grunnleggende forhold som at et funksjonshindret barn skal ha rett til å bo med familien sin, eller at en familiefar som utsettes for en ulykke fortsatt skal kunne leve sammen med ektefelle og barn. Kravene som nå foreslås fjernet er knyttet til utforming, plassering og struktur. Føringene om at omsorgsboliger ikke skal ha institusjonspreg, skal ligge i vanlige nabolag og ikke samle ulike “brukergrupper” i store enheter, er viktige for å sikre muligheten til å leve selvstendige liv i sine lokalsamfunn. Å fjerne disse føringene vil øke risikoen for at funksjonshindrede blir plassert på institusjon, og fratatt frihet ogselvbestemmelse. Kommunekommisjonen omtaler en rapport gjennomført av Menon som fant “at tilskuddet i perioden som ble evaluert, først og fremst førte til økt kvalitet og ikke til økt tilbud av heldøgns omsorgsplasser.” Å redusere kvalitet for å oppnå kvantitet er feil tilnærming. Dette vil gi mer utenforskap og mindre likestilling. Når krav til universell utforming svekkes, reduseres også mulighetene både for de som bor der og ansatte som yter tjenester. Resultatet kan bli nye bygg som oppfyller minimumskravene i regelverket, men som i praksis ikke er gode boliger eller sykehjem verken for dem som skal bo der eller som jobber i tjenestene. Stortinget må i behandlingen av kommuneproposisjonen tydeliggjøre at det ikke vil bli aktuelt med tiltak som svekker universell utforming, fører til institusjonalisering og brudd på funksjonshindredes menneskerettigheter. Kompetansekrav i kommunale helse- og omsorgstjenester Regjeringen varsler at den vil fjerne krav om at kommunene må ha bestemte yrkesgrupper, blant annet ergoterapeut og fysioterapeut. Svekket kompetanse i kommunene vil få direkte konsekvenser for funksjonshindrede som er avhengige av vurdering, oppfølging og koordinering fra kommunale tjenester. Et viktig eksempel er ergoterapeuter og fysioterapeuter. De har en sentral rolle i tilgangen til hjelpemidler og tilrettelagt hverdag. Trenger du ny rullestol, tilpasset leilighet eller opptrening og tilrettelegging for å kunne være i arbeidslivet, er deres kompetanse avgjørende for at du skal kunne bo hjemme, komme deg i jobb og leve et selvstendig liv. Sammen med deg vurderer de behov og finner gode løsninger. Allerede i dag er ventetiden mange steder svært lang. Svakere krav vil kunne forsterke dette. Dette handler ikke om fleksibilitet i organisering, men om tilgang til nødvendige tjenester og rettigheter. Stortinget må stoppe forslag som kan innebære svekket kompetanse i kommunene. Utvidet TT-ordning Regjeringen varsler at utvidet TT-ordning skal inn i kommunerammen over to år. Det er sannsynlig at en slik overføring vil føre til svekket tilbud og større geografiske forskjeller. For mange funksjonshindrede er TT en forutsetning for samfunnsdeltakelse. Den utvidede TT-ordningen er nylig utvidet til å gjelde alle fylker. Det å varsle avvikling allerede før ordningen har fått sette seg skikkelig, er ikke klokt. Uten tydelige nasjonale føringer vil ordningen i større grad være utsatt for kutt. De fylkeskommunale TT ordningene er svært forskjellig innrettet, og den nasjonale ordningen er i dag eneste virkemiddel for å sikre noe mer likhet over hele landet. De siste årene har flere fylkeskommuner gjennomført innstramminger i regelverk og reisebeløp, som går på bekostning av intensjonen med ordningen. En person kan få fra 9 til 150 turer avhengig av hvilket fylke du bor i. Forslag til vedtak: Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om fremtidig finansiering og organisering av TT-ordningen, med ulike alternativer, inkludert lovfesting, eventuelle nasjonale retningslinjer og andre tiltak som bidrar til forutsigbarhet og likhet for brukere og fylkeskommunene. Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester Regjeringen varsler at den vurderer å legge deler av midlene i toppfinansieringsordningen inn i kommunerammen. Handikapforbundet er sterkt bekymret for disse signalene. Ordningen er avgjørende fordi den reduserer den økonomiske risikoen for kommunene knyttet til tjenester til enkeltpersoner med omfattende behov for bistand, og dermed bidrar til mer likeverdige tjenester på tvers av landet. En svekkelse av ordningen vil øke risikoen for større forskjeller og svakere rettssikkerhet. Stortinget må gi tydelig beskjed til regjeringen om at ordningen må styrkes, og ikke legges inn i kommunerammen. Forslag til vedtak: Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å senke innslagspunktet for toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester med mål om å sikre flere et likeverdig tjenestetilbud og senke den økonomiske risikoen for kommunene.

1. Innledning Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) takker for muligheten til å gi innspill til Prop. 94 S (2025-2026) Kommuneproposisjonen 2027. NIM har over lengre tid hatt kommuners ivaretakelse av menneskerettighetene som et av våre prioriterte fagområder. De senere årene har vi utgitt en rekke rapporter, høringsuttalelser og fagressurser om kommunenes gjennomføring av menneskerettighetene. 1 De langsiktige utfordringene og styringssignalene som omtales i proposisjonen har stor betydning for kommunenes ivaretakelse av menneskerettighetene. I det følgende innspillet vil vi derfor gi noen overordnede menneskerettslige betraktninger som kan være relevante å kjenne til for komiteen, både i behandlingen av proposisjonen og i det videre arbeidet. 2. Kommunenes menneskerettslige ansvar Kommunene har etter Grunnloven § 92 et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Dette ble bekreftet av Høyesterett i 2022 i den såkalte Tolga-saken. En konsekvens av dette er også at kommuner kan bli direkte ansvarlige for menneskerettighetsbrudd innenfor sine ansvarsområder. Store deler av ansvaret for å ivareta menneskerettighetene i Norge er lagt til kommunene, innen områder som barnevern, helse og omsorg og sosiale tjenester. Kommunenes menneskerettighetsansvar er i all hovedsak tredelt: For det første har kommunene ulike hjemler til å gjøre vidtgående inngrep overfor innbyggerne for å sikre samfunnsmessige hensyn. Slike inngrep må foregå i tråd med menneskerettslige krav. Eksempler på dette finnes i smittevernloven, barnevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven. For det andre har kommunenes tjenesteyting stor betydning for enkeltmenneskers mulighet til å få oppfylt ulike rettigheter, for eksempel innen eldreomsorgen. For det tredje er kommunene arbeidsgiver for en stor andel av den norske befolkningen. Det innebærer blant annet forpliktelser til å ivareta de ansattes personvern, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. 3. Menneskerettslige utfordringer i kommunal forvaltning Det er med andre ord rettslig avklart at kommunene har et selvstendig menneskerettslig ansvar. Samtidig er det stadig mer som tyder på at kommunene ikke alltid er i stand til å oppfylle disse forpliktelsene. Proposisjonen viser til at norske kommuner står overfor en rekke store utfordringer, og at disse vil forsterkes i årene fremover. Mangel på kompetent arbeidskraft, demografiske endringer og trang kommuneøkonomi legger i økende grad press på kommunenes evne til å ivareta sine lovpålagte oppgaver. Utfordringene som beskrives i proposisjonen påvirker ikke bare kommunenes muligheter til å sikre god drift og foreta lokale prioriteringer, men svekker også kommunenes kapasitet til å gi tilstrekkelige tjenester og sikre forsvarlig saksbehandling. Dette øker risikoen for at innbyggernes rettigheter og rettssikkerhet utfordres i møte med kommunal forvaltning innen ulike områder. Særlig gjelder dette sårbare grupper som barn, eldre, bostedsløse og personer med funksjonsnedsettelser. Utviklingen er etter NIMs vurdering bekymringsverdig. Allerede i dag eksisterer det flere utfordringer i kommunenes ivaretakelse av menneskerettighetene. For eksempel: Flere undersøkelser viser at mange eldre på sykehjem opplever mangelfull helsehjelp, underernæring og uheldig legemiddelbruk. Mange barn opplever å ikke få oppfylt sin rett til å medvirke i egen barnevernssak, med risiko for alvorlige konsekvenser for det enkelte barnet. Det er en rekke svakheter i kommunenes samlede innsats for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner og vold mot kvinner. Sivilombudet har i flere saker konstatert at ulike kommuner har gått for langt i å begrense de ansattes ytringsfrihet, under henvisning til lojalitetsplikten. I flere kommuner er det mangel på ressurser og kompetanse til å ivareta kravene til konsultasjoner og konsekvensutredninger i inngrepssaker som kan påvirke samers rettigheter. En undersøkelse fra Menon Economics dokumenterer at graden av lovoppfyllelse i norske kommuner varierer betydelig. 2 Utfordringene er særlig store innenfor områder som krever spesialiserte og tverrfaglige fagmiljøer, som barnevern og rus og psykiatri. Menneskerettslige utfordringer i kommunal forvaltning forekommer som oftest ikke på grunn av vond vilje, men på grunn av systemutfordringer. En gjennomgående utfordring er etter NIMs vurdering at mange kommuner ikke er tilstrekkelig rustet til å ivareta sitt menneskerettslige ansvar. Dette dreier seg blant annet om manglende kompetanse, utilstrekkelig tilgang til ressurser og mangelfull samordning mellom forvaltningsorganer. 4. Behov for systemiske tiltak Etter NIMs vurdering er situasjonen i kommunesektoren alvorlig, og bør møtes med tiltak på systemnivå. På bakgrunn av dette fremmet vi i vår årsmelding for 2022 en anbefaling til Stortinget om å utrede hvordan kommunenes gjennomføring av menneskerettighetene kan styrkes. 3 I tillegg har NIM de senere årene fremmet en rekke anbefalinger for bedre ivaretakelse av menneskerettighetene på kommunalt nivå innen ulike områder. Selv om kommunene har et selvstendig menneskerettighetsansvar, er det statlige myndigheter som har det overordnede ansvaret for å sikre at menneskerettighetene ivaretas på kommunalt nivå. Dette innebærer blant annet at staten må sikre at kommunene har rammene som trengs for å kunne ivareta menneskerettighetene innenfor sine ansvarsområder. Det overnevnte utfordringsbildet taler for at staten bør ta en mer aktiv rolle i dette arbeidet i tiden fremover. Regjeringen varsler i proposisjonen at den vil sende flere forslag på høring knyttet til styring og organisering av kommunene i løpet av 2026. NIM tar ikke stilling til disse på nåværende tidspunkt, men vil vurdere forslagene nærmere når de sendes på høring. I proposisjonen vises det også til den regjeringsoppnevnte kommunekommisjonen, som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren. NIM har nylig sendt et lengre innspill til kommisjonen. 4 Her peker vi særlig på tre poenger: For det første bør samtlige forslag til tiltak som kan påvirke kommunenes ivaretakelse av innbyggernes rettigheter vurderes opp mot menneskerettighetene. Tiltakene bør bidra til å redusere, og ikke øke, risikoen for at kommuner holdes rettslig ansvarlig for menneskerettighetsbrudd. Dette vil også være ressursbesparende, som er et sentralt formål med opprettelsen av kommisjonen. For det andre er det behov for å anlegge en bred og helhetlig tilnærming, som bidrar til å ruste kommunene bedre til å ivareta sine lovpålagte oppgaver. NIM mener blant annet det er behov for tiltak som kan bidra til sterkere kommunale fagmiljøer, tilstrekkelig tilgang til kompetanse om rettighetsrelevant regelverk, styrket informasjonsdeling og bedre samordning mellom stat og kommune. Et sentralt poeng er at effekten av ulike tiltak bør ses i sammenheng. For det tredje bør reduksjoner i statlig styring av kommunene utformes på en måte som ikke går på bekostning av kommunenes ivaretakelse av menneskerettighetene. NIM har forståelse for behovet for mindre detaljstyring av kommunene, for eksempel knyttet til enkelte former for krav til rapportering, dokumentasjon og øremerking. Samtidig er lovgivning, tilsyn, klageadgang og veiledere blant statens viktigste verktøy for å sikre at kommunene ivaretar menneskerettighetene. NIM mener derfor det er viktig at det foretas grundige vurderinger av hvilke statlige styringstiltak som kan utgå for å sikre bedre og mer effektiv tjenesteyting, og hvilke som bør beholdes for å ivareta menneskerettslige krav. NIM ser frem til videre dialog med komiteen om tematikken. Vennlig hilsen Kai Spurkland, direktør, NIM Eivind Digranes, seniorrådgiver, NIM [1] Samtlige NIMs kommuneressurser er tilgjengelig her: https://www.nhri.no/temaer/kommuner/. [2] Menon, «Ståa i norske kommuner – en kartlegging av kommunenes oppfyllelse av lovpålagte oppgaver», 2022. [3] Dokument 6 (2022-2023). [4] NIMs innspill til kommisjonen er tilgjengelig her: https://www.nhri.no/2026/innspill-til-kommunekommisjonen/

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) viser til regjeringens framlegg av kommuneproposisjonen 2027 (Prop. 94 S) av 12. mai 2026. NFU er en menneskerettighetsorganisasjon med rundt 8 700 betalende medlemmer. Tre grep i proposisjonen er av en størrelsesorden som krever klar reaksjon fra Stortinget: omleggingen av toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester, regjeringens støtte til å oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven, og varselet om å fjerne krav i investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser. Samlet svekker disse rettssikkerheten og tjenestekvaliteten for mennesker med utviklingshemming. CRPD er inkorporert i menneskerettsloven fra 1. januar 2026 og er nå norsk lov. Stortinget må vurdere alle forslagene opp mot Norges plikt etter konvensjonen til å sikre selvstendig liv (art. 19), helse (art. 25) og habilitering/rehabilitering (art. 26). NFU finner det påfallende at proposisjonen ikke inneholder en samlet CRPD-vurdering. NFUs viktigste standpunkter Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester må ikke svekkes. Flytting av budsjettansvar fra KDD til HOD i 2028 må ikke brukes til innlemming i rammetilskuddet. Ordningen er en individuell rettighetsgaranti for om lag 8 500 mottakere. Forslag om å oppheve kompetansekravene i hol. § 3-2 annet ledd må avvises. Kravene er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti for mennesker med sammensatte helse- og omsorgsbehov. Avvikling av krav i investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser må stoppes. Krav om antall beboere og forbud mot uhensiktsmessig samlokalisering må beholdes. Forslaget legger til rette for reinstitusjonalisering – stikk i strid med CRPD art. 19. Vertskommunetilskuddet (HVPU) må videreføres uten reduksjoner. Forsøkshjemmel for «samlokalisering med andre boligformål» må ikke åpne for nye omsorgskonsept for personer med utviklingshemming. Innlemming av utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov i rammetilskuddet er bekymringsfullt. Stortinget må sikre at midlene fortsatt går til målgruppen. Kompetansetiltak for tjenester til personer med utviklingshemming (8,8 mill. kr) må videreføres som eget tilskudd og styrkes. Kommunekommisjonens andre delutredning må ikke svekke rettighetslovgivning, bemanningsnormer eller krav til enkeltvedtak. 1. Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester (kap. 5.4) Regjeringen varsler at budsjettansvaret (14,25 mrd. kr i 2026, ca. 8 500 mottakere) flyttes fra KDD til HOD i 2028, og at det «vil bli vurdert å gjøre endringer, herunder om deler av ordningen skal innlemmes i rammetilskuddet». NFU avviser innlemming. Ordningen er en individuell rettighetsgaranti for de mest ressurskrevende mottakerne av kommunale helse- og omsorgstjenester. Riksrevisjonens påpekninger om administrative svakheter må møtes med forbedret KPR-forvaltning, ikke nedbygging av rettighetsgarantien. Innslagspunktet ble økt i 2026 og må reverseres til 2024-nivå; kompensasjonsgraden på 80 prosent må styrkes; aldersgrensen på 67 år må fjernes. Stortinget må allerede nå gi et tydelig politisk signal. 2. Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesten (kap. 5.2.4) Regjeringen støtter Kommunekommisjonens flertallsforslag om å oppheve hol. § 3-2 annet ledd. NFU er sterkt imot. Kravene er resultatet av tiår med kamp mot institusjonalisering og en grunnpilar i rettssikkerheten for mennesker med utviklingshemming, som ofte har sammensatte behov. Når bare en liten andel av kommunene oppfyller kravene i dag og Helsetilsynet har avdekket utstrakt svikt, er det ikke rasjonelt å fjerne kravene – det er rasjonelt å skjerpe etterlevelsen. Kompetansekrav fungerer preventivt; etterhåndskontroll fungerer reparativt. Stortinget må be regjeringen trekke forslaget og i stedet styrke tilsyn, kompetansetilskudd og rekrutteringstiltak. 3. Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser (kap. 7.4) Regjeringen vil «avvikle krav i tilskuddsordningen som ikke følger av annet regelverk». Kravene – inkludert antall beboere i bofellesskap og forbud mot uhensiktsmessig samlokalisering – er resultatet av langvarig arbeid for å hindre at kommunene reetablerer institusjonsliknende boformer. CRPD art. 19 forplikter Norge til å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke pålegges en bestemt boform; FNs General Comment nr. 5 (2017) krever at staten aktivt motvirker institusjonalisering. Argumentet om byggetakt for eldre må ikke gjelde for mennesker med utviklingshemming, som har en annen behovsprofil. Forsøkshjemmel for «samlokalisering med andre boligformål» må eksplisitt unnta plassering av mennesker med utviklingshemming. 4. Vertskommunetilskuddet HVPU (kap. 7.4.1) Tilskuddet (646,5 mill. kr i 2026, 28 kommuner) skal etter regjeringens varsel «vurderes» med tanke på reduksjon. NFU avviser dette. Vertskommunene har fortsatt et særskilt ansvar for beboere som ved HVPU-reformen valgte å bli boende. Mange er nå eldre med sammensatte behov og begrenset mulighet til å flytte. Reduksjoner kan tvinge fram kutt i tjenester eller flytting mot beboernes vilje. Tilskuddet må videreføres uten reduksjoner. 5. Innlemming av utvidet TT-ordning (kap. 7.11.7) Den utvidede TT-ordningen (363,6 mill. kr) skal innlemmes i fylkeskommunenes rammetilskudd fra 2027, og fordeles etter ordinære kriterier fra 2028. Ordningen er livsviktig for personer som ikke kan benytte ordinær kollektivtransport. Erfaring fra andre innlemminger viser at øremerket formål pulveriseres. NFU mener ordningen må videreføres som øremerket tilskudd; subsidiært må det innføres rapporteringskrav som sikrer at midlene faktisk brukes på målgruppen. 6. Kompetansetiltak for tjenester til personer med utviklingshemming Tilskuddet (8,8 mill. kr, kap. 761 post 60) er en av få konkrete statlige investeringer i kompetansebygging på dette feltet. Helsetilsynet har gjentatte ganger pekt på behovet. Tilskuddet må videreføres som øremerket og styrkes i 2027-budsjettet. Stortinget må sikre at det ikke innlemmes eller slås sammen med tilskudd hvor det utviklingshemmingsspesifikke formålet pulveriseres. 7. Kommunekommisjonens andre delutredning Andre delutredning (2026) skal vurdere bemanningsnormer i barnehagesektoren, kompetansekrav i helse og omsorg, og «enkelte sider ved rettighetslovgivningen». Krav til saksbehandling og enkeltvedtak er bærebjelker i rettssikkerheten – den høye omgjøringsraten i klagebehandling hos statsforvalter viser at problemet er kommunale ulovligheter, ikke for strenge krav. Innlemming av investeringstilskudd vil forsterke tendensen til stordrift og samlokalisering. Bemanningsnormer i barnehagene er særlig viktige for inkludering. Utredningen må sendes på reell høring, jf. CRPD art. 4 nr. 3. 8. Det økonomiske opplegget for 2027 Realvekst i frie inntekter på 3,5–4,0 mrd. kr dekker knapt demografimerkostnadene (3,0 mrd. kr). Handlingsrommet på 0,5–1,0 mrd. kr ut over demografi er utilstrekkelig: erfaringen viser at tjenester til mennesker med utviklingshemming rammes når kommunene må spare. NFU avviser TBUs «19-prosent-effektiviseringspotensiale» som ramme for politikken – tjenestene er rettighetsbaserte og lovpålagte, og effektivitetsargumentet brukes systematisk for å presse fram samlokalisering i strid med CRPD art. 19. Stortinget må be regjeringen tallfeste hva det koster kommunene å oppfylle pliktene, og forplikte staten til å dekke gapet. 9. Hva mangler i proposisjonen En samlet CRPD-vurdering av forslagene, særlig mot art. 19, 25 og 26. En vurdering av hvordan oppfølgingsordningen for kommuner med vesentlige mangler vil treffe tjenestesvikt overfor mennesker med utviklingshemming. Oppdatert oversikt over kommunenes etterlevelse av rettighetslovgivning, inkludert klagebehandlingsstatistikk fra statsforvalterne og tilsynsfunn fra Helsetilsynet.

Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF) organiserer fagmiljøer innen plan, byggesak, bygg og eiendom, veg og infrastruktur i 342 kommuner og er til stede i over 95 % av norske kommuner gjennom mer enn 110 fagnettverk. Vi er av og for de som bygger og drifter Kommune-Norge i hverdagen. Kommuneproposisjonen for 2027 varsler en realvekst i frie inntekter på 3,5–4,0 mrd. kroner, men handlingsrommet utover demografikostnader er kun 0,5–1,0 mrd. kroner. Én av tre kommuner hadde fortsatt negativt netto driftsresultat i 2025. Driftsmidler i kommunaltekniske tjenester er kuttet med rundt 25% siden 2024. Vi er positive til at proposisjonen anerkjenner problemet med statlig detaljstyring og ser frem til at Kommunekommisjonen legger frem sin fullstendige rapport senere i år. NKF mener allikevel komiteen bør be regjeringen om fire konkrete grep som ikke er tilstrekkelig adressert i proposisjonen. Vi trenger en ny plan- og bygningslov Proposisjonen erkjenner at tidsbruken i plan- og byggesaksprosesser er for høy, og varsler forenklinger i byggesaksregelverket med høring i 2027. Dessverre vil flere av de varslede tiltakene kun ha en symbolsk effekt og vil ikke bidra til å redusere saksbehandlingstid ute i kommunene. NKF mener dette ikke er tilstrekkelig. Plan- og bygningsloven er i dag ikke egnet til å møte verken dagens eller morgensdagens utfordringer. De siste 30 årene har loven vokst og vokst som følge av nye lover og krav. Loven er blitt et lappteppe av særkrav, innsigelseshjemler og statlige føringer som i sum gjør loven uegnet til å møte dagens utfordringer. Prosesser som burde ta måneder tar år. NKF ber komiteen oppfordre regjeringen til å igangsette et arbeid med en helhetlig, ny plan- og bygningslov, ikke bare justere enkeltparagrafer i TEK17 eller byggesaksforskriften. Loven må gi kommunene reell handlingsfrihet og redusere prosessbelastningen, i tråd med intensjonene i Kommunekommisjonens arbeid. Vi trenger en rehabiliterings-TEK for gjenbruk og ombruk Kommunene forvalter over 31 millioner kvadratmeter bygg. Mye av denne bygningsmassen er moden for rehabilitering, men dagens TEK17 er skrevet for nybygg. Kravene til energi, universell utforming og tekniske installasjoner er i praksis umulige å oppfylle fullt ut i eksisterende bygg uten å utløse uforholdsmessige kostnader, noe som i mange tilfeller fører til at bygg rives fremfor rehabiliteres. Arbeidet med å forenkle TEK17 er bra, men adresserer ikke rehabiliteringsbehovet spesifikt. Rundt 30% av økt CO₂-utslipp kommer fra byggenæringen. NKF ber komiteen be regjeringen utarbeide en egen rehabiliterings-TEK som gjør det lønnsomt å gjenbruke og ombruke kommunale bygg. Det er god klimapolitikk og god kommuneøkonomi. Strømstøtten må omfatte kommunale boliger Beboere i kommunale boliger med fellesmålere faller i dag helt utenfor Norgespris-ordningen. Det er den samme tekniske årsaken som for studenter – fellesmålere – men konsekvensene rammer en gruppe som knapt har fått oppmerksomhet i den offentlige debatten: beboere i omsorgsboliger, rus- og psykiatriboliger og boliger til økonomisk vanskeligstilte familier. Regelverket slår urimelig ut, der et vanlig borettslag med fellesmåler får Norgespris for de første 5 000 kWh per måned per boenhet, regnes et helt kommunalt boligbygg med fellesmåler som én enkelt boenhet. Resultatet er at støtten per faktisk husholdning blir en brøkdel av det den er for sammenlignbare boformer, ikke fordi forbruket er ulikt, men fordi strømmen måles på en annen måte. Beboerne har ikke selv valgt å bo i en bolig med fellesmåler. De er henvist til det kommunale boligtilbudet fordi de trenger ekstra hjelp fra fellesskapet. At de straffes for en teknisk løsning de ikke selv har valgt er ikke i tråd med intensjonen bak Norgespris-ordningen. NKF ber komiteen be regjeringen endre regelverket slik at kommunale boliger med fellesmålere likestilles med boligselskap, og at støtte gis per boenhet der boligen brukes til husholdningsformål. Datagrunnlaget for kommunal bygningsmasse må forbedres Proposisjonen bruker KOSTRA aktivt som styringsgrunnlag, men NKF ser daglig konsekvensene av at dette datagrunnlaget er mangelfullt. To konkrete problemer: • BTA-tallene i KOSTRA varierer sterkt i kvalitet mellom kommunene. Ulik praksis for hva som registreres gjør at sammenligninger på tvers er misvisende. Beslutninger om vedlikehold, investering og prioritering tas på et sviktende faktagrunnlag, både i kommunene og på nasjonalt nivå. • Det finnes i dag ingen god klassifisering for kondemnabel bygningsmasse. Bygg som er besluttet revet eller kondemnert teller fortsatt på statistikken som det de formelt er, skoler, omsorgsboliger, kontorer, helt til de fysisk er fjernet. Det gir et falskt bilde av kommunenes kapasitet og tilstand, og gjør det vanskeligere å prioritere riktig. NKF ønser et datastyrt demokrati og jobber aktivt med dette gjennom verktøyet NKF IK Bygg, som allerede gir kommunene bedre oversikt over teknisk tilstand og vedlikeholdsbehov. Dette arbeidet krever nasjonale standarder for registrering og klassifisering. NKF ber komiteen be regjeringen, i samarbeid med SSB og kommunesektoren, etablere en nasjonal standard for registrering av kommunal bygningsmasse i KOSTRA – inkludert en egen kategori for kondemnabel bygningsmasse. Om NKF Norsk Kommunalteknisk Forening, NKF, er en landsdekkende ideell medlemsorganisasjon av og for norske kommuner. Innen de kommunaltekniske fagområdene plan, byggesak, veg og park, og bygg og eiendom drifter NKF faglige nettverk hvor flere hundre kommuner deltar hvert år. I tillegg arrangerer NKF fysiske kurs og e-læringskurs, webinarer, samt årlige konferanser innen våre fagområder. Vårt mål er å dele kunnskap og skape relasjoner på tvers av kommunegrenser. Foreningen har over 400 virksomhetsmedlemmer og kommunene som er medlem i NKF dekker 99,5% av den norske befolkningen Over 1.000 kommunale enheter er aktive i foreningens nettverk. Med vennlig hilsen Kirsti Kierulf Administrerende Direktør Norsk Kommunalteknisk Forening Oslo, 20.05.2026

NSF ber komiteen om å: Be regjeringen om å beholde de lovfestede kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven, og avvise forslag om å fjerne eller svekke disse. Be regjeringen utarbeide en målrettet Helsepersonellplan 2040 som tydelig prioriterer kommunene og beskriver hvordan kapasitet, kompetanse og ledelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes. Videreføre og styrke lønnstilskuddet til utdanning av avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS). Legge til rette for en nasjonal satsing på avansert klinisk allmennsykepleie som en del av oppbyggingen av kapasitet, kompetanse og sterke fagmiljøer i kommunene. Kompetansekravene må bestå Norsk Sykepleierforbund mener det vil være en alvorlig feil å fjerne de lovfestede kompetansekravene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen varsler at den vil sende et slikt forslag på høring. Det fremgår ikke av Kommuneproposisjonen 2027 at konsekvensene for kvalitet, pasientsikkerhet, rekruttering og kommunenes kompetansebehov er utredet. NSF mener det er avgjørende at disse konsekvensene vurderes grundig. Kompetansekravene utgjør et nasjonalt minimumsnivå som skal sikre at alle kommuner har tilgang til sentrale helseprofesjoner som sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere, leger, fysioterapeuter og ergoterapeuter. Disse profesjonene ivaretar grunnleggende oppgaver innen behandling, forebygging, rehabilitering, oppfølging, svangerskaps- og barselomsorg og tidlig innsats for barn, unge og familier. Samlet representerer disse profesjonene kompetanse som er avgjørende for kvalitet, pasientsikkerhet og tidlig innsats. Kommunene står foran store utfordringer som følge av demografiske endringer og knapphet på helsepersonell. Riksrevisjonen viser i Dokument 3:10 (2025–2026) at svikt i observasjon, vurdering og oppfølging av eldre med sammensatte og komplekse behov fører til unødvendige sykehusinnleggelser og svekket pasientsikkerhet. I de kommunale helse- og omsorgstjenestene har sykepleiere et særskilt ansvar for kliniske vurderinger, oppfølging og koordinering av pasienter med komplekse behov, i tett samarbeid med øvrig helsepersonell. Sammen med funn fra Statens helsetilsyn og Ukom understreker dette betydningen av tilstrekkelig kompetanse, sterk faglig ledelse og god organisering. Kommunekommisjonen understreker at de lovfestede kompetansekravene er minstekrav. De sikrer tilgang til grunnleggende helsekompetanse, men sier ikke noe om omfanget av kompetansen eller kvaliteten på tjenestene. At alle kommuner formelt oppfyller lovens krav om å ha knyttet til seg sykepleier, samtidig som sykepleiere er den yrkesgruppen det er størst mangel på, viser at kompetansekravene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. NSF mener kompetansekravene fungerer som en minimumsgaranti – et nasjonalt gulv som sikrer at ingen kommune kan velge bort grunnleggende helsefaglig kompetanse, uavhengig av økonomisk situasjon. Kravene er ikke et tak for hvor mye kompetanse som trengs, men de fastslår at sentral helsefaglig kompetanse må være til stede. Dette er særlig viktig fordi kommuneøkonomien er presset, fordi sykepleiere er en yrkesgruppe det er stor mangel på, og fordi forsvarlighetskravet i helselovgivningen er skjønnsmessig og krevende å håndheve. Kompetansekravene gir derfor forsvarlighetskravet et tydeligere og mer konkret innhold. Kompetansekravene må kombineres med flere og bedre koordinerte statlige virkemidler, herunder tilstrekkelig utdanningskapasitet, økonomiske insentiver, strategisk kompetanseplanlegging, lederutvikling og bedre styringsdata og kvalitetsindikatorer. Løsningen er derfor ikke å fjerne kompetansekravene, men å følge dem opp med en målrettet Helsepersonellplan frem mot 2040, som tydelig prioriterer kommunene og legger til rette for robuste og attraktive fagmiljøer i hele landet. Avansert klinisk allmennsykepleie er nøkkelkompetanse i kommunehelsetjenesten Avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS) er sykepleiere med masterutdanning og spesialistkompetanse i avansert klinisk vurdering, oppfølging og behandling av pasienter med kroniske og sammensatte helseutfordringer. Kompetansen bidrar til tidlig identifisering av forverring, mer helhetlige pasientforløp, bedre tilgjengelighet og kontinuitet for pasientene, samt mer effektiv oppgavedeling i tverrfaglige team. Dette gir bedre ressursutnyttelse og kan redusere unødvendige sykehusinnleggelser. Samlet sett bidrar denne kompetansen til å styrke kvaliteten, tilgjengeligheten og kapasiteten i tjenestene. Norsk Sykepleierforbund mener en nasjonal satsing på avansert klinisk allmennsykepleie er et målrettet tiltak for å møte pasientenes behov og knappheten på helsepersonell. Kompetansen bidrar også til å bygge sterke fagmiljøer og tydelige karriereveier som gjør kommunene bedre i stand til å rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell. Lønnstilskuddet til utdanning i avansert klinisk sykepleie ble etablert i oppfølgingen av Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, og har siden 2015 vært et sentralt virkemiddel for å bygge opp denne kompetansen i kommunene. Regjeringen varsler at tilskuddet fra 2027 skal innlemmes i kommunerammen. NSF mener dette vil svekke et viktig og målrettet virkemiddel for kompetansebygging. Oppbyggingen av denne kompetansen er fortsatt i en tidlig fase. Uten særskilte økonomiske insentiver er det stor risiko både for at utdanningstakten reduseres og at etableringen av denne rollen i kommunene forsinkes ytterligere. Tilskuddet utgjør 15,8 millioner kroner i 2026. Fordelt på landets 357 kommuner tilsvarer dette om lag 44 000 kroner per kommune. Dette illustrerer at beløpet er beskjedent, og at innlemming i rammetilskuddet vil gjøre det vanskelig å opprettholde en målrettet satsing. Dette vil også få konsekvenser for utdanningsinstitusjonene. Dersom sykepleiere ikke får økonomisk støtte fra arbeidsgiver, vil langt færre ha mulighet til å gjennomføre utdanningen. Resultatet kan bli færre studenter og tomme studieplasser, til tross for et stort og økende behov for denne kompetansen i kommunene. NSF mener derfor at lønnstilskuddet må videreføres og styrkes som en del av Helsepersonellplan 2040. En langsiktig nasjonal satsing på kompetanse, kvalitet og pasientsikkerhet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten må være en sentral del av denne planen.

Norsk logopedforbund (NLF) er det eneste profesjonsforbundet for logopeder i Norge og har om lag 900 medlemmer. Logopeder arbeider med språk-, tale-, kommunikasjons- og svelgevansker hos barn, unge, voksne og eldre. Vårt overordnede mål er at alle som har behov for logopediske tjenester skal ha lik og reell tilgang til disse, uavhengig av bosted og økonomiske forutsetninger. Mangel på logopedtjenester Språk og kommunikasjon er grunnleggende for læring, sosial deltagelse og samfunnstilknytning. Språkforstyrrelser påvirker evnen til å lære, forstå og bruke språk. Forskning viser at barn og unge med språkforstyrrelser har økt risiko for skolefrafall, psykiske helseutfordringer og utenforskap. Likevel er det mange barn og unge med språkforstyrrelser som aldri blir fanget opp, eller de får hjelp for sent. Manglende eller sen innsats kan få alvorlige konsekvenser for den enkeltes mulighet til å ivareta sine rettigheter, delta i samfunnet og forstå verden rundt seg. Tilsvarende alvorlige konsekvenser ser vi hos pasienter med svelgevansker. Svelgevansker er vanlig hos eldre, mennesker med nevrologisk skade eller sykdom og hos personer med hode- og halskreft. Feil- eller ubehandlet svelgevanske kan føre til alvorlige komplikasjoner som lungebetennelse, underernæring, reinnleggelser og økt dødelighet. Likevel får mange pasienter ikke nødvendig logopedisk vurdering og behandling under og etter sykehusopphold. Mangelen på logopeder forsterker utfordringene ytterligere, særlig i overgangen mellom sykehus og kommune. Fravær av logopedkompetanse fører til brudd i pasientforløp, mangelfull eller utilstrekkelig oppfølging og økt belastning på andre tjenester når våre fagområder verken blir utredet eller behandlet. Dette medfører også en større byrde for pårørende. Når logopedtjenester ikke er lovpålagt og mangler tydelig forankring i helselovgivningen, blir tilbudet sårbart og ulikt fordelt. Dette svekker pasientsikkerheten og undergraver målet om likeverdige helsetjenester. Kompetansekrav og pasientsikkerhet Kommunekommisjonen foreslår i sin første delutredning (NOU 2026:1) å fjerne lovfestede kompetansekrav for flere helseprofesjoner. Regjeringen foreslår det samme i kommuneproposisjonen 2027. NLF er svært kritiske til dette forslaget. Erfaring viser at tjenester som ikke er lovpålagte, ofte blir redusert eller avviklet i kommunene. Logopedtjenesten er et tydelig eksempel på dette. En undersøkelse gjennomført av Afasiforbundet i 2022 viste at 59 prosent av kommunene ikke lenger har et logopedtilbud for voksne. Manglende tilgang til logoped kan innebære at pasienter ikke får oppfylt retten til nødvendig helsehjelp. Dette får konsekvenser for pasientsikkerheten, funksjonsevnen og livskvaliteten til den enkelte, men det får også betydning for nærpersoner, pårørende og samfunnet. Kompetansekrav ble innført for å sikre kvalitet, forsvarlighet og likeverdige tjenester etter oppgaveoverføringer fra spesialisthelsetjenesten til kommunen. Slike krav fungerer som en garanti for at innbyggerne mottar helsehjelp fra kvalifisert personell. Fjerning av kompetansekrav vil svekke den offentlige helse- og omsorgstjenesten, kvaliteten på tjenestene, redusere pasientsikkerheten og øke forskjellene mellom kommunene. Forslaget er heller ikke i tråd med Helsepersonellkommisjonens vektlegging av forebygging og tidlig innsats, sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Forebygging, behandling og rehabilitering må utføres av kvalifiserte fagpersoner, og dette forutsetter tydelige krav til utdanning og kompetanse. Manglende kompetansekrav vil også kunne påvirke utdanningsinstitusjonenes prioriteringer. De siste årene har tre av fem logopedutdanninger vært truet med nedskalering eller avvikling. Dette illustrerer hvor sårbare små, men samfunnskritiske utdanninger er når etterspørselen etter kompetansen ikke er tydelig forankret i lovverk og kommunale oppgaver. Når logopedtjenester ikke prioriteres i kommunene, svekkes også grunnlaget for at utdanningsinstitusjonene vil opprettholde og videreutvikle fagmiljøene. Mange helseprofesjoner representerer små, men helt nødvendige fagmiljøer med stor betydning for folkehelsen. Fjerning av kompetansekrav kan derfor ikke gjennomføres uten grundige konsekvensutredninger, både for tjenestetilbudet og for utdanningssystemets evne til å sikre nødvendig kompetanse i fremtiden. NLF mener derfor at kompetansekravene må opprettholdes.

I kommuneproposisjonen for 2027 legger regjeringen frem støtte til Kommunekommisjonens forslag om fjerne kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. Regjeringen mener disse kravene kan svekke det lokale handlingsrommet, og varsler at den vil sende på høring et forslag om å oppheve kravene i helse- og omsorgstjenesteloven til hvilke profesjoner kommunene må ha knyttet til seg. Vi mener En tverrfaglig primærhelsetjeneste med høy kompetanse er helt nødvendig for å ivareta befolkningens helsebehov, der både psykiske og somatiske forhold behandles og den enkelte og familiens sosiale betingelser inngår i vurderingene. Distriktskommuner som strever med å rekruttere for eksempel psykologer, vil få betydelig svekket insentiv til å forsøke uten kompetansekrav. Befolkningen risikerer lavere kvalitet i sine tjenester enn befolkningen i sentrale områder. Fjerning av kompetansekravene vil innebære en alvorlig svekkelse av befolkningens tilgang til nødvendige og likeverdige primærhelsetjenester. Det er grunn til å frykte enda større uønsket variasjon i helsetjenestene til befolkningen enn vi har i dag. Forskjellene er både geografiske og knyttet til den enkeltes økonomi. Kompetansekravene slik de i dag er utformet, innebærer ikke sterke begrensninger i kommunalt handlingsrom slik vi ser det. Det er ingen normkrav knyttet til dem. Lovkravet gir kommunene frihet til å benytte kompetansen der behovet er størst. Dette gir også rom for fleksibilitet i samarbeid mellom kommuner og variasjoner i årsverk per capita mv. Tvert imot representerer kompetansekravene et minimumskrav av kompetanse for å sikre vurderinger av forsvarlighet, behov og ikke minst prioriteringer, i en bærekraftig primærhelsetjeneste. For at kommunene skal ha gode og forsvarlige psykiske helsetjenester er det behov for psykologer, helsepersonell med bred vurderingskompetanse, som bidrar til at befolkningen får rett tilbud på rett nivå. Psykologer har henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten og er med på å ivareta en helhetlig og gjennomgående bruk av alle ressurser som er tilgjengelig for mennesker som har psykiske lidelser eller rusproblemer. Det er svært uheldig at Regjeringen sender disse signalene nå, uten at konsekvensene av forslaget er utredet, eller at forslaget har vært på demokratisk høring fra Helse- og omsorgsdepartementet som forvalter denne lovgivningen. Begrunnelser Kommunekommisjonen har ikke gjort noen utredninger eller konkrete vurderinger av konsekvenser for befolkningens primærhelsetjenester ved bortfall av kompetansekrav. Kommisjonen baserer seg i tillegg på ufullstendig kunnskapsgrunnlag ved omtale av omfang av psykiske helsetjenester som i dag tilbys i kommunene. Kravet om faglig forsvarlighet henger sammen med kompetanse, og dette lå til grunn da Stortinget vedtok kompetansekravene i 2017. Å fjerne kompetansekravene kan signalisere at faglig forsvarlighet ikke er så viktig. Psykisk helsehjelp er ulikt distribuert i kommunene og nivået på hjelpen er begrenset av kommuneøkonomien. En fjerning av kompetansekravet vil forsterke forskjellene. De som har råd til det kjøper selv psykologhjelp, samtidig som sosiale og økonomiske utfordringer øker både de psykiske helsebelastningene og behovet for tilgjengelig hjelp der man bor. Riksrevisjonen har ved flere anledninger, sist i sin rapport om psykisk helsetilbud til barn og unge (2026) kritisert den uholdbare variasjonen i tilbudet til barn og unge med psykiske plager og lidelser, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det påpekes for stor variasjon i tilgang på bl.a. psykologkompetanse. Kompetansekravet om psykolog tilknyttet kommunale helsetjenester har eksistert i 6 år, og virkningen av lovkravet er betydningsfullt. Tall fra SSB viser at antallet psykologer i kommunale helsetjenester har økt, fra 2020- 2026, til tross for at et rekrutteringstilskudd fra staten opphørte samme år (fra 0,8 til 1,1 per 10 000 innbyggere). Det er fremdeles behov for insentiver. Tall fra SSB viser at det fremdeles er ca. 20 % av kommunene som ikke har noe psykologkompetanse. Kommuner med stor sentralitet har mer psykologkompetanse per capita enn distriktskommuner. Psykologer i kommunen forteller at takket være kompetansekravet, er det mange kommuner i distriktene som ikke gir opp rekrutteringsarbeidet. Mange av disse psykologene opplever å være den eneste i helsetjenesten i sin kommune med særskilt psykisk helsekompetanse. Om lag 30 % av alle som fastlegene henviser med psykiske helseplager, avvises årlig i spesialisthelsetjenestene. Kompetansen i kommunene må styrkes for å sikre befolkningen nødvendig helsehjelp og hindre sykefravær og utenforskap - ikke svekkes gjennom å fjerne krav til kompetanse.

Pårørendealliansen (PA) er en frittstående paraplyorganisasjon som skal arbeide for å ivareta pårørendes interesser og rettigheter, uavhengig av hvem man er pårørende til. 800 000 pårørende og rundt 150 000 barn og unge pårørende utfører i dag en innsats på 140 000 årsverk for landets pasienter, brukere og eldre. Pårørendealliansen skal synliggjøre pårørendes utfordringer i alle livsfaser og skal være en aktiv pådriver i utformingen av en pårørendepolitikk i Norge som sidestiller alle pårørendegrupper. Vi har i dag 49 medlemsorganisasjoner med til sammen 800 000 personer tilknyttet som medlemmer eller ansatte. Se gjerne mer om dette og vårt arbeid på Pårørendealliansen (parorendealliansen.no) Vi vil løfte fire forhold som er viktige for pårørende når man foreslår at kommunene nå skal få større handlingsrom. Forslag om å fjerne minstekrav til kompetanse Vi er bekymret for at regjeringen helt vil oppheve kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesten fra et minstemål som idag. Når slike krav fjernes i en tid med knapphet på arbeidskraft, øker risikoen for større forskjeller mellom kommuner, svakere fagmiljøer og mer uforutsigbare tjenester. Nærhet til tjenester er ikke det samme som trygghet eller forsvarlighet, om det ikke er fagkompetanse i forhold til behov som skal dekkes. At kommunene fortsatt skal oppfylle forsvarlighetskravet, er ikke tilstrekkelig dersom staten samtidig svekker rammene for hvilken kompetanse som faktisk må være tilgjengelig. Dette vil i praksis lett føre til at pårørende må følge opp mer, koordinere mer og kompensere for svikt i tjenestene. Med flere som får demens og flere eldre som lever lenger med alvorlige sykdommer, tilsier det behov for mer, ikke mindre kompetanse. Fremfor å svekke kompetansen bør man la behovene være styrende. Man bør se på hvordan stimulere til interkommunalt samarbeid og til å dele mer effektivt på kompetanse i områder hvor dette er mangelvare. Jobbdeling, bedre støttefunksjoner til helsearbeidere , følge pasienter fra hjemmetjenesten og inn i sykehjem osv kan være løsninger som bør vurderes i større grad. 2. Finansieringen av tunge tjenester må hindre ansvarsforskyvning til familiene Toppfinansieringsordningen og andre økonomiske virkemidler må utformes slik at kommunene faktisk kan gi gode tjenester til personer med store behov, uten at familien blir reservebemanningen. Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er avgjørende for personer med store og sammensatte behov. Når kommunene ikke har økonomisk bæreevne til å gi et godt nok tilbud, blir det ofte familiene som tar belastningen. Det er mange som må erkjenne at en del kommuner er for sårbare til å kunne gi den hjelpen som faktisk trengs. Derfor må ordningen vurderes ut fra om den faktisk gjør kommunene i stand til å gi stabile og forsvarlige tjenester, ikke bare ut fra administrativ forenkling. Bærekraft kan ikke bygges på at familier dekker gapet når kommunen ikke strekker til, eller hvilket postnummer man tilhører 3. Samhandling og koordinering må styrkes, ikke svekkes Innlemming av tilskudd til helsefellesskap, transport og andre ordninger må ikke føre til svakere koordinering og mer ansvar på pårørende. Proposisjonen legger opp til mer interkommunalt samarbeid og innlemming av flere øremerkede tilskudd i rammetilskuddet. Det kan gi kommunene større frihet, men også svakere samhandling og mer uklare ansvarslinjer. For pårørende betyr dette ofte at de selv blir koordinator mellom tjenester, nivåer og kommuner. Det gjelder særlig der samhandling, transport og praktisk tilrettelegging er avgjørende for at hverdagen skal fungere. Mer fleksibilitet for kommunen må ikke bety mindre oversikt for familiene. Proposisjonen sier at tilskuddet til utvidet TT-ordning skal innlemmes, men med en overgangsordning før ordinær fordeling i inntektssystemet. Dette er relevant for pårørende fordi transport ofte er en skjult, men tung omsorgsoppgave. Når transporttilbud er svakt, blir familien ofte transportør, ledsager og logistikkansvarlig. Her vil vi advare mot at innlemming kan gi større geografiske forskjeller og økt belastning på pårørende. 4. Kommunen må også vurderes på hvordan den ivaretar pårørende Når staten vurderer bærekraft og kommunesvikt, må den også se på kommunens evne til å identifisere, involvere, avlaste og støtte pårørende. Regjeringen varsler en særskilt oppfølgingsordning for kommuner med vesentlig svikt i styring og kontroll. Her mener vi at det også må ses på hvordan kommunen ivaretar pårørende . En kommune som ikke identifiserer pårørende, ikke tilbyr nødvendig støtte og avlastning, og ikke har gode systemer for barn som pårørende, svikter også i kvalitet og bærekraft. Godt pårørendearbeid må forstås som en del av kjerneoppdraget, ikke som et tillegg. De yter minst 50 % av all hjelpen som gis, for mange er det langt mer og nær heldøgns omsorg. De er den uformelele delen av lageet rundt pasienter og brukere. Målekriterier på hvordan kommuner ivaretar pårørende kan være : at pårørendeansvar er klart plassert i kommunen, at man aktivt arbeider etter Pårørendeveilederen, gjennomføring av pårørendeundersøkelser, gode nettsider, at det er laget en pårørendeplan, at man arbeider aktivt med pårørendeavtalen som et samarbeidsverktøy med mer. Avslutning Vi mener kommuneproposisjonen reiser flere grunnleggende spørsmål: Regjeringen vil gi kommunene mer handlingsrom , mindre øremerking , mindre detaljstyring , færre kompetansebindinger og mer lokal frihet til å prioritere. Samtidig viser proposisjonen selv til press på arbeidskraft, aldring, små fagmiljøer og risiko for svikt i lovfestede tjenester. Når staten slipper opp styringen samtidig som kapasiteten er presset, er det stor fare for at den praktiske belastningen flyttes fra tjenestene til familiene. Skal bærekraft bygges gjennom sterke tjenester, eller gjennom større belastning på familiene? Vårt svar er tydelig: Det offentlige må fortsatt ha det reelle ansvaret for at hjelpen er forsvarlig, tilstrekkelig og tilgjengelig. Økt kommunalt handlingsrom må ikke føre til svakere kvalitet, mer ulikhet og kreve enda mer skjult familieinnsats. På vegne av Pårørendealliansen, Anita Vatland, generalsekretær

Høringsinnspill til Kommuneproposisjonen 2027 Samfunnsbedriftene representerer kommunalt eide selskaper som leverer sentrale tjenester innen energi, avfall, vann og avløp, havn og brann og redning. Våre medlemmer er avgjørende for kommunenes evne til å levere likeverdige og samfunnskritiske tjenester i hele landet. Kommuneproposisjonen 2027 beskriver en kommunesektor som står i et krevende omstillingsbilde, med økende kostnadspress og høyere krav til samfunnssikkerhet, beredskap og tjenestekvalitet. Samfunnsbedriftene vil understreke at disse utfordringene forsterker behovet for mer forpliktende samarbeid mellom kommuner. Samarbeid på tvers av kommunegrenser er rett og slett en forutsetning for at dagens kommunestruktur skal fungere i årene fremover. Alternativet er å gjøre noe med selve kommunestrukturen. Våre hovedpoenger: Samarbeid mellom kommuner er en forutsetning for å opprettholde et likeverdig tjenestetilbud i hele landet. Kommuneproposisjonen må i større grad følges opp med tiltak som aktivt legger til rette for samarbeid.[AS1][PH2] En mulighet er å etablere økonomiske insentiver til samarbeid. Vi viser i den sammenheng til arbeidet Kommunekommisjonen gjør i fase to av sitt arbeid. Der vil dette adresseres nærmere. Kommuneproposisjonen 2027 peker også på at kommunesektoren er under betydelig økonomisk press, med økte kostnader og begrenset handlingsrom. Samtidig står kommunene overfor økte krav knyttet til blant annet: beredskap og samfunnssikkerhet klimautfordringer investeringer i infrastruktur rekruttering av kompetanse Dette forsterker behovet for løsninger som gir bedre ressursutnyttelse. Erfaringene fra kommunesektoren viser at samarbeid mellom kommuner om å levere tjenester er blant de viktigste virkemidlene for å møte disse utfordringene. Kommunalt eide selskaper og interkommunale samarbeid fungerer allerede i dag som regionale fagmiljøer som leverer tjenester med høy kvalitet og effektiv ressursbruk. Viktig med forpliktende samarbeid Kommuneproposisjonen omtaler videreutvikling av kommunale samarbeidsformer, blant annet kommunalt oppgavefellesskap (KO). Samfunnsbedriftene vil understreke følgende: Det er viktig å evaluere alle tilgjengelige samarbeidsmodeller [AS3][PH4] og se de i sammenheng, før de videreutvikles eller nye modeller introduseres. Vi har mye å lære fra dagens interkommunale samarbeid. Valg av organisasjonsform har betydning for styring, ansvar og demokratisk kontroll. AS-modellen og IKS-modellen er i mange tilfeller en hensiktsmessig organisering for langsiktige og forpliktende samarbeid, fremfor andre modeller som ikke har samme juridiske forpliktende rammer. Det finnes for mange ulike samarbeidsmodeller i dag, som i stor grad ligner på hverandre. Det er uoversiktlig for kommunene som skal gjøre gode valg, og det kan svekke både styring og effektivitet. Kommuneproposisjonen 2027 tydeliggjør et økende press på kommunesektoren. Skal kommunene lykkes med å levere gode og likeverdige tjenester i hele landet, uavhengig av kommunestørrelse, må samarbeidet mellom kommunene styrkes. Forslag: For at kommuneproposisjonen skal bidra til en mer bærekraftig kommunesektor, anbefaler Samfunnsbedriftene følgende tiltak: Stortinget bør legge til rette for langsiktige og juridisk forpliktende samarbeidsløsninger. Stortinget bør innhente erfaringer fra alle dagens samarbeidsmodeller, og ikke bare se på de som reguleres i kommuneloven. Kommuner og kommunale selskaper må ha økonomiske rammevilkår som gjør det mulig å investere i samarbeid og langsiktige løsninger for å løse de store samfunnsoppgavene som er tillagt kommunene.

Høringsinnspill fra Skolelederforbundet til Kommuneproposisjonen 2027 Kommuneproposisjonen beskriver en kommunesektor preget av økende omstillingsbehov, mangel på arbeidskraft og strammere prioriteringer. Skolelederforbundet mener dette vil få store konsekvenser for oppvekstsektoren. Kapasiteten i barnehage og skole har betydning både for kvaliteten i tjenestene, oppfølgingen av barn og unge og samfunnets framtidige tilgang på arbeidskraft. Regjeringen peker på at kommunesektoren har en sentral rolle i å sikre kontinuitet i grunnleggende samfunnsfunksjoner i en mer urolig og uforutsigbar tid. Dette gjelder også oppvekstsektoren. Pandemien synliggjorde hvor tett oppvekstsektoren henger sammen med samfunnets øvrige funksjoner. Barnehager og skoler har derfor betydning langt utover oppvekstsektoren og er en forutsetning for at samfunnet skal fungere i perioder med uro og store belastninger. Kommuneproposisjonen peker samtidig på at mangel på arbeidskraft og demografiske endringer vil sette kommunesektoren under økende press framover. Regjeringen viser til at mangel på kapasitet og kompetanse påvirker kommunenes evne til å løse grunnleggende oppgaver og tjenester. Det varsles også at kommunene i større grad må flytte ressurser fra oppvekstområdet til helse og omsorg som følge av befolkningsutviklingen. Skolelederforbundet mener det vil være alvorlig dersom omstilling og strammere prioriteringer reduserer kapasiteten til oppfølging og tidlig innsats i oppvekstsektoren. Kommunenes evne til å følge opp barn og unge vil få betydning for arbeidsliv, inkludering og samfunnets samlede funksjonsevne. Dette understrekes i SØF-rapport 02/26 om samfunnsøkonomiske gevinster av en bedre skole. Rapporten viser at en bedre skole også handler om samfunnets samlede bærekraft og økonomiske handlingsrom. Når flere lykkes i skolen og fullfører utdanningen, styrkes både verdiskapingen og samfunnets evne til å forebygge utenforskap og andre samfunnskostnader. Flere kommuner står allerede i omfattende omstillingsprosesser. I Harstad kommune er det blant annet varslet betydelige reduksjoner i tjenestetilbudet og økt risiko for brudd på lovpålagte oppgaver som følge av den økonomiske situasjonen og behovet for innsparinger. Dette illustrerer at omstillingspresset i kommunesektoren ikke bare handler om økonomi, men også om kapasitet til å oppfylle lovkrav og følge opp innbyggernes rettigheter. I kommuneproposisjonens kapittel 5 vises det til at flere kommuner har utfordringer med å levere i tråd med det brede oppgaveansvaret kommunene er gitt. Det pekes også på at noen kommuner har så store styringsutfordringer at staten vurderer særskilte oppfølgingsordninger for å sikre innbyggernes lovfestede rettigheter og tilliten til kommunesystemet. Forskningen til blant annet Proba og Deloitte om etterlevelse av opplæringsloven og barnehageloven, peker på at det store utfordringer med lovoppfyllelse på flere områder i oppvekstsektoren. Det trekkes også frem at det er betydelige utfordringer når det gjelder kapasitet til oppfølging og tilgang på kompetanse. Lavere kapasitet i barnehage og skole vil bidra til mer utenforskap og færre unge med den kompetansen arbeidslivet og samfunnet vil trenge i årene framover. Skolelederforbundet mener dette understreker betydningen av tilstrekkelig kapasitet og sterke fagmiljøer i oppvekstsektoren. Hvordan kommunene organiserer og prioriterer oppveksttilbudet vil få betydning både for kvaliteten i tjenestene og muligheten til å arbeide forebyggende. Kommuneproposisjonen henviser til Kommunekommisjonens vurdering av at statlig detaljstyring har blitt omfattende og krevende å håndtere for mange kommuner. Skolelederforbundet deler denne vurderingen. Summen av rapporteringskrav, dokumentasjon og ulike styringssignaler binder kapasitet som i større grad burde brukes på ledelse, oppfølging og kvalitetsutvikling. Skolelederforbundet støtter regjeringens ambisjon om mindre statlig detaljstyring og større lokalt handlingsrom. Samtidig må kommunene ha kapasitet og kompetanse til å bruke handlingsrommet på en god måte. Slik er det ikke i dag. Det er forskjeller mellom kommuner når det gjelder økonomiske forhold, kompetanse og kapasitet. Dette bidrar til at nasjonale rammer fortsatt vil være viktige for å sikre barn og unge et forsvarlig og likeverdig tilbud. Diskusjonen om bemanningsnormer i skole og barnehage, samt andre nasjonale krav må derfor ses i sammenheng med behovet for kapasitet rundt barn og unge i hele landet. I en situasjon med stram økonomi kan nasjonale rammer være viktige for å sikre et mer likeverdig tilbud uavhengig av bosted, men kapasitet handler også om tilgang på kvalifisert arbeidskraft, støttefunksjoner og ledelse. Vesentlige forutsetning for at dette skal fungere, er tydeligere rammer for ledelse, bedre støtteapparat rundt virksomhetene og mindre byråkratisering, jf sammenstillingen av Skolelederforbundets forskningsrapporter i boken «Veier til effektiv skoleledelse». Kravene til ledelse øker i takt med sektorens kompleksitet. Ledere i barnehage og skole har ansvar for stadig større virksomheter og mer omfattende oppgaver, samtidig som kapasiteten til støtte og oppfølging flere steder blir mindre. Skolelederforbundet vil peke på betydningen av de øremerkede tilskuddene som omtales i proposisjonens kapittel 7. Dette gjelder blant annet samarbeid mellom SFO, kulturskole og frivillighet, samt tiltak for inkludering og oppfølging ved skolebytte. Dette er ordninger som understøtter skolens brede samfunnsoppdrag og samarbeidet rundt barn og unge. Regjeringen varsler også redusert detaljregulering knyttet til kompetansekrav ved ansettelser i skolen. Skolelederforbundet vil understreke betydningen av høy kompetanse i hele laget rundt barna og elevene. Utfordringen i sektoren handler først og fremst om tilgang på kvalifisert arbeidskraft og muligheten til å rekruttere og beholde ansatte og ledere. Stedlig og faglig forankret ledelse er en forutsetning for å arbeide systematisk med læringsmiljø, profesjonsutvikling og kvalitetsarbeid. Skal kommunene lykkes med omstilling og bedre ressursbruk, er de avhengige av ledere som har tid og kapasitet til å følge opp ansatte og drive utviklingsarbeid. Kommuneproposisjonen viser at kommunesektoren står i en krevende balansegang mellom økonomisk kontroll, omstilling og forventninger til kvalitet i tjenestene. Skolelederforbundet mener dette gjør det viktig å sikre kapasitet i oppvekstsektoren og rammer som gjør det mulig å arbeide systematisk med ledelse, kvalitetsutvikling og tidlig innsats. Robuste barnehager og skoler er en forutsetning for stabile lokalsamfunn, høy gjennomføring i utdanning og framtidig tilgang på arbeidskraft. Kommunesektoren må ha rammer som gjør det mulig å ivareta dette samfunnsoppdraget.

Kommuneproposisjonen 2027 tegner et tydelig bilde av en kommunesektor under stadig sterkere press. Regjeringen beskriver en framtid preget av økende usikkerhet, mangel på arbeidskraft, flere eldre og store behov for omstilling i hele offentlig sektor. Samtidig understrekes det at kommunene må få større frihet, mindre detaljstyring og mer lokalt handlingsrom. For skolen og oppvekstområdet reiser dette alvorlige spørsmål om hvordan nasjonale ambisjoner faktisk skal kunne gjennomføres i praksis. Gjennom hele proposisjonen går det en tydelig linje: Ressursene i kommunene må i større grad flyttes dit behovene vokser mest. Regjeringen peker selv på at det må påregnes økt behov for å flytte ressurser mellom tjenesteområder, blant annet fra oppvekst til helse og omsorg. Dette er kanskje det mest alvorlige signalet i hele proposisjonen sett fra skolens ståsted. Når kommunene samtidig møter strammere økonomi, mangel på arbeidskraft og stadig større krav til omstilling, ligger det en betydelig risiko i at skole og oppvekst gradvis blir brukt som salderingsområde for å finansiere andre velferdsoppgaver. Det er særlig alvorlig fordi regjeringen samtidig har høye ambisjoner for norsk skole. Det snakkes om en mer praktisk skole, mer variasjon i undervisningen, bedre leseferdigheter, tettere oppfølging og flere elever som skal fullføre og komme ut i arbeid. Dette er mål det er bred enighet om. Men disse ambisjonene krever også noe mer enn gode formuleringer i politiske dokumenter. De krever tid, stabile fagmiljøer, mindre grupper, praktiske læringsarenaer og mulighet til å følge opp den enkelte elev. Det er nettopp her kommuneproposisjonen skaper en tydelig motsetning mellom ambisjon og virkelighet. For samtidig som skolen skal løse flere oppgaver, varsles det et svært begrenset økonomisk handlingsrom for kommunene etter at demografikostnadene er dekket. Når eldreomsorg og helse vil kreve stadig større deler av budsjettene framover, vil presset på oppvekstsektoren øke. Konsekvensene kan bli større klasser, redusert spesialpedagogisk oppfølging, mindre praktisk undervisning og dårligere tid til relasjonsbygging og forebyggende arbeid. Det er nettopp det forebyggende arbeidet som burde vært løftet fram som en av samfunnets viktigste investeringer. For skolen er ikke bare en utdanningsarena. Skolen er den viktigste forebyggende arenaen samfunnet har. Det er i barnehage og skole man kan: fange opp elever tidlig hindre utenforskap styrke psykisk helse bygge grunnleggende ferdigheter skape mestring forebygge frafall gi flere mulighet til å komme ut i arbeid Når elever mister motivasjon, faller ut av skolen eller ikke opplever mestring tidlig nok, kommer konsekvensene senere i andre deler av samfunnet. Da flyttes kostnadene til NAV, helsevesen, sosialtjenester og andre offentlige støtteordninger. Regningen blir enorm – både menneskelig og økonomisk. Derfor blir det kortsiktig når oppvekstområdet omtales som et område hvor ressurser kan flyttes bort fra for å håndtere andre utfordringer. For en sterk fellesskole er noe av det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme vi kan investere i. Hver elev som fullfører utdanning og kommer ut i arbeid representerer ikke bare et menneske som lykkes i eget liv, men også en betydelig besparelse for samfunnet over tid. Forebyggende arbeid i skolen handler derfor ikke om utgifter. Det handler om å redusere framtidige offentlige kostnader.Jo tidligere innsatsen kommer, desto større er gevinsten. Det er derfor det blir så vanskelig å forstå at skolen skal løpe raskere med stadig mindre handlingsrom. For regjeringen peker samtidig på mangel på arbeidskraft som en av de største utfordringene framover. Da burde investering i skole og oppvekst være blant de viktigste prioriteringene, ikke et område som gradvis bygges ned. Når staten samtidig ønsker flere i arbeid og færre utenfor, blir det avgjørende å forstå hvilken rolle skolen spiller i hele samfunnsøkonomien. En mer praktisk og variert skole, tettere oppfølging av elever og tidlig innsats er ikke bare gode intensjoner. Det er forebyggende politikk i praksis. Det er tiltak som kan redusere utenforskap, styrke gjennomføring og bidra til at flere mennesker kan delta i arbeidslivet i stedet for å havne utenfor det. Kommuneproposisjonen viser også hvor alvorlige utfordringene blir framover når antallet eldre øker samtidig som tilgangen på arbeidskraft går ned. Nettopp derfor burde investering i oppvekst sees som en langsiktig løsning på flere av samfunnets største utfordringer. Hvis flere lykkes gjennom skoleløpet og kommer ut i jobb, styrkes også bærekraften i hele velferdsstaten. Det største spørsmålet kommuneproposisjonen egentlig reiser, er derfor hvordan Norge skal lykkes med de store samfunnsmålene framover dersom det forebyggende arbeidet svekkes. Regjeringen ønsker flere i arbeid og færre utenfor. Da må også fellesskolen gis rammer som gjør det mulig å lykkes med nettopp dette oppdraget. For dersom skolen gradvis bygges ned samtidig som forventningene øker, risikerer vi å flytte regningen til andre deler av samfunnet senere. Og den regningen blir langt dyrere. Bodil Gullseth 2 nestleder Skolenes landsforbund

Offentlig etterspørsel er antatt å vokse svært moderat i 2026 og 2027, spesielt når forsvaret holdes utenom. Unio mener derfor at det både er rom for, og klokt, å bruke mer penger i offentlig sektor, gjennom øning i kommunenes frie inntekter, både i år og neste år . Kommuneøkonomien i 2027 som er skissert i Kommunepropen er trangt. Selv om regjeringen sier at kommunenes pris- og kostnadsvekst er kompensert og at de frie inntektene øker neste år, gir ikke dette et riktig bilde av situasjonen i kommuneøkonomien. En rekke utgiftsøkninger tas ikke med i de offisielle oppstillingene. Unio har gjort et forsøk på å tallfeste noen av disse. Dette er midler kommunesektoren må dekke innenfor økningen i de frie inntektene. Kommunesektorens økonomiske handlingsrom 2027 Mrd kr Regjeringen Støres anslag på økning i frie inntekter 2027 3,5 – 4,0 -Demografikostnader som må dekkes innenfor de frie inntektene 3,0 «Brutto økt handlingsrom» for kommunesektoren i 2027 0,5 – 1,0 Andre økte utgifter som spiser av de frie inntektene Bemannings- og pedagognorm barnehager -0,4 Toppfinansiering ressurskrevende brukere -0,5 Vedlikehold av fylkesveier, forsiktig anslag -0,5 Ras-, flom- og skredsikring, forsiktig anslag -0,4 Barnevernsreformen -x Annen mervekst helse og omsorg som ikke fanges opp av demografikostnadene -x Netto økonomisk handlingsrom frie inntekter for kjernetjenester 2027 ca -1 Med våre beregninger går kommunenes handlingsrom 1 milliard i minus. Det er ikke godt nok. Dette er bakgrunnen for at Unio mener at kommunene må få minst 4 mrd. kroner i økte inntekter neste år. Den trange kommuneøkonomien og utsiktene framover gir seg utslag i uheldig politikk. Vi ser nå et økt press på hvordan tjenester skal leveres innenfor blant annet helse- og omsorg. Forslaget om å oppheve de lovfestede kompetansekravene i kommunale helse- og omsorgstjenester som signaliseres i Kommuneproposisjonen 2026 er en dårlig ide. Grunnmuren i helsetjenesten må styrkes Unio mener det må friske midler til for å sikre velfungerende helsetjenester og en sterk helseberedskap. Kompetansekrav handler ikke om detaljstyring eller fraskrivelse av ansvar. Det handler om et minimum for å sikre likeverdige tjenester, forebygging, habilitering, rehabilitering og nødvendig beredskap i hele landet. Hvis kommuneøkonomien er presset, er svaret å styrke rammene, ikke svekke kvaliteten ved å fjerne minimumskravet til kompetansen som kreves for å levere helsetjenester til befolkningen. Underfinansierte tjenester Unio ser positivt på at regjeringen foreslår å styrke kommuneøkonomien i 2026, men det er fortsatt et betydelig behov for å styrke kapasiteten og kompetansen i helse- og omsorgstjenestene framover. Behovene i befolkningen øker og flere kommuner klarer ikke å oppfylle kravene til lovpålagte helse- og omsorgstjenester som pasientene trenger. Samtidig mener Unio at en styrket satsing på forebygging og rehabilitering er avgjørende for å sikre bærekraftige helsetjenester. Forebyggende tiltak reduserer presset på helsetjenesten og gir lavere kostnader over tid. God rehabilitering bidrar til at flere kan delta i arbeidslivet og leve selvstendige liv. Kompetanse og rekruttering må løftes Unio mener at kompetanseutviklingen i kommunene går feil vei med en stadig økende mangel på helsepersonell. Stortinget må nå bidra til å sikre tilgangen på kvalifisert helsepersonell i hele landet. Dette handler om kvalitet i tjenestene og trygghet for befolkningen. Det er stor fare for at kvaliteten på behandling og rettighetene til innbyggerne ofres for å redde en stram kommuneøkonomi. Mangelen på kvalifisert og kompetent helsepersonell er en alvorlig trussel mot pasientsikkerheten. Det svekker tilliten til helsetjenestene, øker belastningen på de ansatte, skyver mer ansvar over på pårørende og fører til unødvendige sykehusinnleggelser. Stortinget må nå ta ansvar og sørge for økte bevilgninger. Riksrevisjonen har nylig dokumentert at det er store geografiske forskjeller i tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser, og at bosted får en avgjørende betydning for hvilken hjelp som gis. Det er også dokumentert at svak samhandling om eldre gir økt risiko for overbelastning av sykehus dersom kommunene ikke har kapasitet og kompetanse til å løse mer på lavest mulige nivå. Sykehusøkonomien må styrkes Presset på sykehusøkonomien vedvarer, og to av fire helseregioner hadde et negativt driftsresultat i 2024. Høyere renter og driftsutgifter kombinert med mangeårig underfinansiering har ført til svært stram sykehusøkonomi over hele landet. Dette går direkte ut over pasientsikkerheten og arbeidsforholdene til helsepersonell. Antallet pasienter øker, men likevel kuttes det i bemanning for å spare penger. Unio etterlyser rask handling og vil peke på at det er på høy tid å sikre en bærekraftig økonomi i spesialisthelsetjenesten, ikke nedbygging. Unio understreker at det er behov for å iverksette nødvendige og rettferdige grep som gir bedre og mer bærekraftige tjenester, tryggere arbeidsmiljø og en reell helseberedskap. Vi kan ikke fortsette å underbemanne helsetjenestene – vi må investere i langsiktige løsninger for fremtiden. Det er en nødvendig forutsetning for å bevare tilliten til vår felles helsetjeneste og velferdsstaten. Unio forventer at Stortinget sikrer kompetanse og kvalitet i kommunene. Kompetanse kan ikke være valgfritt i velferdsstaten. Kommunene trenger rammer som gjør det mulig å levere forsvarlige helse og omsorgstjenester i hele landet. Mot todelt helsevesen Kompetansekravene ble innført for å sikre forsvarlige og likeverdige tjenester etter overføring av oppgaver til kommunene fra spesialisthelsetjenesten. De er en garanti for at innbyggerne får helsehjelp fra kvalifisert personell, og de bidrar til nødvendig kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap. Regjeringens forslag vil ha negative konsekvenser både for kvaliteten på tjenestene, for innbyggernes trygghet og kommunenes evne til å tilby likeverdige tjenester. Kompetansekravene sørger for et minimum av helt nødvendig kompetanse i norske kommuner. Regjeringen bør se i øynene at fjerning av kompetansekrav sannsynligvis vil bidra til et todelt helsevesen, der de som har råd kjøper seg nødvendig helsehjelp utenfor fellesskapsløsningene. Er det dit vi vil?

Det økonomiske situasjonen har de siste årene vært krevende for kommunene og fylkeskommune. Sammen med framtidige arbeidskraftutfordringer og endringer i den demografiske sammensetningen i kommunene og fylkeskommunene, var dette viktige grunner til at regjeringen satte ned Kommunekommisjonen. Regjeringen har en grundig omtale og plan for oppfølging av kommisjonens første utredning i Kommuneproposisjonen 2027. Utdanningsforbundet mener at flere av forslagene som kommisjonen fremmer i utredningen, som fjerning av lærernorm, svekking av krav til kompetanse og innlemming av øremerkede tilskudd, vil forsterke de allerede betydelige forskjellene i tjenestetilbudet mellom kommunene. Store, lokale forskjeller har alvorlige konsekvenser for oppvekstsvilkårene til barn og unge, svekker tilliten til det offentlige velferdssystemet og innebærer en betydelig risiko for økt privatisering og kommersialisering av de kommunale velferdsoppgavene. Utdanningsforbundet mener det er en svakhet at Kommunekommisjonen ikke viser til erfaringer fra andre nordiske land som har vært i eller står i de samme utfordringene. Vi viser i denne sammenheng til Sverige, som har erfaring med omfattende statlig avregulering blant annet ved avskaffelse av formelle kompetansekrav for lærere og omlegging av øremerkede tilskudd. Dette førte til at forskjellene i skolekvalitet mellom by og land, mellom indre by og forsteder, ble større i Sverige. Lærernes arbeidsmiljø ble dårligere, balansen mellom krav og ressurser forskjøvet. Avskaffelse av formelle kompetansekrav for lærere førte til at Sverige i dag har en av de høyeste andelene ukvalifiserte lærere i skolen sammenlignet med tilsvarende skolesystemer. Den pedagogiske segregeringen, dvs. hvilke skoler som har kvalifiserte lærere, har økt. Kommisjonens forslag om å avvikle eller endre lærernormen De siste 25-30 årene har styringen av grunnopplæringen gitt kommuner og fylkeskommuner betydelig økt handlingsrom, gjennom svakere nasjonale krav i opplæringsloven. Forslaget fra Kommunekommisjonen om å fjerne eller endre lærernormen, innebærer en ytterligere svekkelse av slike nasjonale krav og vil føre til at det er svært få regler igjen for å sikre minimumsstandarder for rammene for undervisningen til elevene. Dette vil forsterke og øke forskjellene i opplæringstilbudet til elevene avhengig av hvor de går på skole. Skal vi ha en nasjonal og likeverdig fellesskole for alle, må vi også ha nasjonale retningslinjer som sikrer likhet og minstestandarder der det er nødvendig. Utdanningsforbundet vil minne om at Stortinget innførte et nasjonalt krav om lærertetthet, nettopp for å redusere den store variasjonen som hadde oppstått på grunn av den reduserte nasjonale styringen. I mandatet er kommisjonen gitt i oppgave å redegjøre for konsekvensene av de tiltakene som foreslås, herunder for kvalitet og likeverd i tjenestene. Kommisjonen begrenser seg til å anta at det ikke kan utelukkes at kvaliteten vil kunne gå noe ned på skoler som må avgi lærerressurser dersom lærernormen endres eller fjernes. Det er en fattig trøst for elevene på disse skolene at kommisjonen mener at dette oppveies av økt kvalitet på de skolene eller andre tjenesteområdene som får tilført ressurser. Hvor store forskjeller i velferdstilbudet innbyggerne i kommunene og fylkeskommunene bør akseptere, forblir dessverre en lite drøftet problemstilling i kommisjonens utredning. Utdanningsforbundet er tydelige på at lærernormen må videreføres med dagens regulering på skolenivå. Høringen av Kommunekommisjonens forslag, viser at bare 32 av kommunene har svart at de ønsker å avvikle normen, slik kommisjonen foreslår. Samtidig er det hele 124 kommuner som ønsker å beholde normen på skolenivå. 47 av kommunene vil ha normen på kommunenivå. Dette viser at det ikke er et rop i kommune-Norge om å fjerne eller endre lærernormen. Snarere tvert om. Det er et tydelig ønske om å beholde den i sin nåværende form. Kommisjonens forslag om innlemming av øremerkede tilskudd Flere av de øremerkede tilskuddene som Kommunekommisjonen har foreslått avviklet, har som mål å styrke kompetansen til ansatte i viktige velferdstjenester. Andre har som formål å beholde ansatte. Dersom disse midlene innlemmes i rammetilskuddet tas viktige virkemidler for å sikre at kommunene prioriterer å løse disse utfordringene bort. Sånn sett kan kommisjonens forslag bidra til å forsterke de problemene den forsøker å løse. Som svar på bemanningskrisen i barnehagene, har Stortinget gjennom flere budsjettvedtak økt bevilgningene betydelig til toppet bemanning i barnehagene. Fjernes øremerkingen av tilskuddet til toppet bemanning, vil kommunene ansette færre barnehagelærere. Svakere bemanning i barnehagene er ikke i tråd med Stortingets intensjoner og vil ytterligere forverre en allerede alvorlig bemanningskrise i barnehagene. Med vennlig hilsen Geir Røsvoll leder

Drift og vedlikehald av fylkesvegnettet (Kap 572 post 60) Vi registrerer at det er føreslått ei styrking til kap. 1320 post 22 på 306,9 mill. kr. til drift og vedlikehald av riksvegar. Det er store behov på riksvegane til drift og vedlikehald, også i Vestland. Samtidig vil vi peike på det store forfallet på fylkesvegnettet, og at det blir stadig aukande standardsprang mellom fylkesvegnettet og riksvegnettet. Utbetringsbehovet er særleg stort knytt til mange eldre konstruksjonar som bruer, ferjekaiar og tunellar, samt mange vegar med dårleg bereevne og dårleg dekke. Vestland er fylket med desidert flest tunellar på fylkesvegnettet (287 tunnelløp), og har også flest skredpunkt (236 i kategori høg og middels skredfaktor). Det er mange kaier og bruer på fylkesvegnettet (2083 bruer og 76 kaiar), mens det er relativt lite gang- og sykkelveg (306 km). Det store utbetringsbehovet legg store restriksjonar på mobiliteten og for utvikling av næringslivet i fylket. Vi er avhengig av at staten set fylkeskommunane i stand til å ivareta sitt ansvar, og det er behov for eit krafttak for utbetring av fylkesvegnettet. Vi er uroa over at løyvingane til fylkeskommunane ikkje tek høgde for dette, og at det aukande forfallet på fylkesvegnettet ikkje er omtala i kommuneproposisjonen. Rassikring Store delar av fylkesvegnettet i Vestland er omkøyringsvegar for riksvegnettet ved større hendingar. Dette er særleg utfordrande knytt til beredskap og forsyningstryggleiken for næringslivet og befolkninga. Det er behov for styrking av midlane til rassikring på fylkesveg. Vi viser også til at det er laga ein utviklingsstrategi for E134 Arm til Bergen. Denne omfattar utvikling av eit framtidig aust-vest-samband som på sikt kan bli omklassifisert som riksveg. Vestland fylkeskommune skal starte to store rassikringsprosjekt som inngår i Arm til Bergen, Tokagjelet og Nordrepollen-Austrepollen. Vi forventar at staten tek ansvar for å bidra i finansieringa av desse to viktige tiltaka gjennom å styrkje løyvinga til rassikring i grønt hefte. Kollektivtrafikk For Vestland fylkeskommune ser vi at energi‑ og kapitalkostnader vil utvikle seg meir negativt enn lagt til grunn i budsjett og økonomiplanen. Situasjonen har klare parallellar til 2022, då høge energiprisar og stigande renter førte til kostnadsvekst langt over den kommunale deflatoren. Ei tilsvarande utvikling kan gi betydeleg kostnadspress frå andre halvår 2026 og inn i 2027. Beste estimat for indeksutvikling viser ein kostnadsvekst for 2027 på 8 % på ferje, 17 % på båt og 5 % på buss. Det vekta gjennomsnittet tilseier ein auke på 7,1 %, medan kommunal deflator er forventa å bli rundt 3,5 %. Meirbehovet i Vestland fylkeskommune på grunn av dette spriket er berekna til 180 mill.kr. Veksten i kollektivbrukarar i Bergensområdet (Byvekstområdet) er ein samanhengande suksess, men pga underfinansieringa er vi ikkje lenger i stand til å setje inn meir kapasitet for å ta unna etterspørselen etter kollektivtilbod. Tiltaket om reduserte kollektivtakstar i statsbudsjettforliket i 2025 skaper ytterlegare auka etterspørsel. Vi ber Stortinget kompensera kostnadsveksten på kollektivområdet. Ferjeavløysingsordninga I samband med handsaminga av Prop. 142 S (2024-2025) bad Stortinget regjeringa om å vidareføre den særskilde rentekompensasjonsordninga for ferjeavløysingsprosjekt til også å gjelde etter 2027. I statsbudsjettet for 2026 (Prop. 1 S (2025-2026)) varsla departementet at dei ville kome tilbake til Stortinget på eigna måte. I framlagte reviderte kommuneproposisjon går det fram at det vert gitt rentekompensasjon for Ytre Steinsund bru i Vestland, som vert ferdigstilt i 2027. Vi er nøgd med dette. Samtidig er vi uroa over at Regjeringa ikkje følgjer opp Stortinget sitt vedtak om å forlenge rentekompensasjonsordninga til prosjekt som vert ferdigstilla etter 2027, og vi ber Stortinget følgje opp sitt eige vedtak. Jon Askeland (elektronisk godkjent) Fylkesordførar Vestland

YS viser til Kommuneproposisjonen 2027 og vil understreke betydningen av at kommunesektoren gis økonomiske rammer som gjør det mulig å levere gode og likeverdige tjenester i hele landet. Kommunesektoren er en bærebjelke i den norske velferdsstaten Kommunesektoren har ansvar for sentrale tjenester som berører innbyggernes hverdag direkte. God styring og hensiktsmessig finansiering er avgjørende for å sikre kvalitet, likeverd og effektiv ressursbruk. Kommunene er ikke kun utøvende forvaltningsorganer, men selvstendige, folkevalgte nivåer med et eget demokratisk mandat. De har ansvar for å gjøre prioriteringer som avveier nasjonale mål mot lokale behov, og fungerer som arenaer for politisk deltakelse, innovasjon og tjenesteutvikling. YS mener dette perspektivet må ligge til grunn for regjeringens videre arbeid med kommuneøkonomien. YS registrerer at kommuneøkonomien har bedret seg sammenlignet med situasjonen i 2024. Regjeringen peker selv på at inntektsveksten i 2025 var historisk høy, og at netto driftsresultat igjen er over anbefalt nivå. YS mener dette viser at statlige løft og styrking av kommuneøkonomien har hatt effekt, men også hvor avgjørende statlige bidrag er for å sikre velferdstjenester og opprettholde lokalt handlingsrom. Samtidig vil YS advare mot å tolke forbedringen som et tegn på at utfordringene er løst. Kommuneøkonomien har vært trang over tid, og mange kommuner har de siste årene gjennomført omfattende kutt- og effektiviseringstiltak for å få økonomien i balanse. Dette har i mange tilfeller skjedd gjennom redusert bemanning, høyere arbeidspress og innsparingstiltak som går ut over både ansatte og tjenestetilbud, og gitt nedbygging av tjenester og svekkelse av arbeidsmiljø. Dette må sees i sammenheng med utfordringene regjeringen selv beskriver i proposisjonens omtale av aldrende befolkning, knapphet på arbeidskraft og økende behov for helse- og omsorgstjenester. Kommunesektoren står allerede i en krevende rekrutteringssituasjon. Dersom ansatte opplever vedvarende høyt arbeidspress, mindre faglig handlingsrom og stadig nye omorganiseringer, vil det bli enda vanskeligere å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. Gode tjenester forutsetter gode arbeidsvilkår. Møt arbeidskraftsmangelen med kompetansesatsing Regjeringen beskriver i kommuneproposisjonen utfordringer med tilgang til arbeidskraft i mange kommuner. YS vil samtidig understreke at utfordringene med demografi og mangel på arbeidskraft ikke kan løses med penger alene dersom de ekstra arbeidstakerne ikke finnes. Kommunesektoren må derfor i større grad satse på de ansatte man allerede har, og sette dem i stand til å løse nye og flere oppgaver. YS mener det er behov for en helhetlig kompetansereform i kommunesektoren. Effektive og gode kommunale tjenester krever bedre organisering av kommunen, fra overordnet struktur til arbeidsflyt i det enkelte team. Dersom ansatte på alle nivåer får fordypet kompetanse innen eget fagfelt, innen ny teknologi og innen planlegging og organisering, vil de både alene og sammen være bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer og bidra til å utvikle løsninger som styrker kommunesektoren. Livslang læring er essensielt for å sikre at arbeidsstyrken kan tilpasse seg endringer i arbeidsmarkedet gjennom hele yrkeskarrieren. YS mener derfor at staten må ta et større ansvar for kompetanseutvikling i kommunal sektor. I tillegg til vekst i kommunenes frie inntekter bør det etableres en betydelig statlig satsing på kompetanseheving og organisasjonsutvikling i kommunesektoren. YS vil også understreke behovet for at man ansetter med utgangspunkt i den kompetansen det faktisk er behov for i de enkelte virksomhet. Kommunenes økonomiske handlingsrom YS mener derfor at kommuneøkonomien fortsatt må styrkes. Det er avgjørende at kommunene settes i stand til å møte de store utfordringene de står foran. Da må kommuneøkonomien være solid og forutsigbar. Et velfungerende system for styring og finansiering må også ta høyde for at kommunenes beslutninger har virkninger langt utover den enkelte tjeneste og den enkelte kommune. Innsats innenfor oppvekst, utdanning, helse og forebygging påvirker etterspørselen etter statlige tjenester, trygdeytelser og spesialisthelsetjenester over tid. Slike sammenhenger tilsier at finansierings- og styringssystemet bør understøtte langsiktighet, helhetlige prioriteringer og samordning på tvers av forvaltningsnivåer. YS støtter derfor at regjeringen legger opp til vekst i kommunesektorens frie inntekter i 2027. Samtidig mener YS at en høy andel frie inntekter er avgjørende for å sikre reelt lokalt handlingsrom. Kommunene må kunne tilpasse tjenestene til lokale forhold og behov, og prioritere forebyggende tiltak som gir gevinster over tid. Øremerking av midler bør derfor begrenses. Kommunene og fylkeskommunene må gis handlingsrom til lokalt lederskap og effektiv organisering. YS vil samtidig understreke at detaljregulering gjennom normer og minstekrav i noen tilfeller kan være nødvendig for å sikre et minimumsnivå og ivareta rettigheter. Dette gjelder særlig innenfor tjenester der konsekvensene av underprioritering kan bli store både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Status for makt og demokrati i Norge Kommuneproposisjonen omtaler en rekke initiativer for å belyse status på ulike sider ved det norske demokratiet, blant annet partilovutvalget som ble oppnevnt i desember 2026 og oppdateringen av tilstandsanalysen for det norske demokratiet. Vi er videre kjent med at Kommunal- og forvaltningsdepartementet i forbindelse med valg finansierer og bestiller flere analyser og evalueringer, blant annet Valgdirektoratets evaluering av valggjennomføringen, valgundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning og Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) arbeid med å kartlegge mulig og uønsket utenlandsk påvirkning av velgere. Med utgangspunkt i erfaringene fra valget i 2025 har YS også etterlyst et tilleggsoppdrag som bør undersøke hvordan åpen og skjult finansiering av partier og kampanjer har påvirket velgere og partier, samt hvilke kampanjer som har foregått i digitale flater og sosiale medier, hvilke velgergrupper de har vært rettet mot og hvordan disse gruppene er blitt påvirket. Selv om dette delvis overlapper med FFIs arbeid, er FFIs mandat primært rettet mot utenlandske påvirkningsoperasjoner. YS mener en slik avgrensning er for snever når også sterke nasjonale interesser søker å påvirke valgutfall gjennom finansielle bidrag, mediekampanjer og digital påvirkning. YS mener dette arbeidet må sees i sammenheng med behovet for sterkere demokratisk beredskap og forståelse av hvordan makt og påvirkning utøves i dagens samfunn. Derfor har YS sammen med en rekke andre samfunnsaktører sagt at tiden er moden for en ny, bred makt- og demokratiutredning. Det norske samfunnet har gjennomgått store endringer siden forrige maktutredning. Digitalisering, teknologigiganters voksende innflytelse, algoritmisk påvirkning, desinformasjon og en økende følelse av avmakt hos mange har endret maktforholdene på måter som utfordrer tilliten i demokratiet og den norske samfunnsmodellen. Også avsløringene av makt og nettverk i Epstein-saken aktualiserer behovet for en ny, uavhengig gjennomgang av vilkårene for det norske folkestyret. YS støtter derfor Dokument 8-forslag nr. 143 S (2025–2026) om å gjennomføre en ny makt- og demokratiutredning. En slik utredning bør være effektiv, bygge på eksisterende forskning og ha et særlig fokus på arbeidsliv, digital makt, påvirkning og tillit i samfunnet. YS vil avslutningsvis understreke at sterke kommuner er en forutsetning for et sterkt velferdssamfunn. Kommunene må ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby gode tjenester, være attraktive arbeidsplasser og opprettholde innbyggernes tillit til fellesskapsløsningene. Med vennlig hilsen Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - YS Med vennlig hilsen Hans-Erik Skjæggerud, YS-leder Lizzie Ruud Thorkildsen, nestleder i YS