Et siste spørsmål: Du peker på kommunenes myndighet, og denne myndigheten er jeg for så vidt en stor fan av som lokalpolitiker. Men vi ser jo at det bygges ut hytter i urørt natur, vi ser at det etableres for mye bebyggelse i strandsonen der det ikke burde være tillatt til å bygge, og vi har ikke kontroll på nedbyggingen. Hvilke konkrete tiltak kan statsråden presentere som faktisk sørger for at vi ikke bygger ned verdifull natur også i kommunal regi?

Vi fikk noen høringsinnspill i forbindelse med denne saken, og de fleste, eller alle, støttet jo Venstres forslag. Det er fordi vi vet at det med de planene som foreligger i dag, legges opp til å bygge ned arealer som tilsvarer omtrent halvparten av det som allerede er bebygd i Norge i dag. Hvilke konkrete tiltak har statsråden på plass som faktisk vil sørge for at disse planene, der 90 pst. handler om nedbygging av natur, ikke realiseres?

Jeg vil begynne med et veldig kort spørsmål til klima- og miljøministeren: Mener statsråden at Norge kommer til å nå de forpliktelsene vi har om å verne 30 pst. av land- og havområder og restaurere minst 30 pst. av ødelagt natur innen 2030?

Til alle tider har naturen vært en del av det bestandige. Når verden er urolig eller livet er vanskelig, er det mange som søker til naturen. De finner trygghet i å tråkke på de samme stiene som foreldrene og besteforeldrene våre gjorde, i urørt fjellandskap, i skogen eller i fjæra. Men nå er vi i ferd med å gjøre uopprettelig skade på alt dette. Naturen forsvinner bit for bit. Skoger flatehogges, myrer dreneres, og fjorder fylles med avfall. I byer og tettsteder forsvinner hundremeterskoger og den nærnaturen som betyr mest for folk i hverdagen. Det biologiske mangfoldet, dyrene, plantene og krypene, som er selve grunnlaget for livet på jorda, blir borte. Ungene våre opplever allerede nå en fattigere natur enn det vi gjorde da vi vokste opp. Det er trist, det er urettferdig, og så er det farlig, for naturen er et finstemt maskineri der hver del har en funksjon. Vi kan tenke oss det litt som en flymotor. Ville vi virkelig tatt sjansen på å dra ut én skrue og så en skrue til, og så satse på at flyreisen gikk bra? NRK har avslørt at det har vært over 44 000 inngrep i norsk natur de siste fem årene. Det bygges ned to fotballbaner med natur hver dag. Det kan derfor ikke være noen tvil om at det trengs en mye mer konkret og forpliktende plan for å ta vare på naturen. I 2022 undertegnet Norge Montrealavtalen, med mål om å stanse og begynne å snu tapet av natur innen 2030. En sentral forpliktelse i den avtalen er at alle medlemsland skal legge fram nasjonale handlingsplaner som viser hvordan målene skal nås. Naturmeldingen, som ble lagt fram i 2024, var regjeringens forsøk på å innfri denne forpliktelsen, og den var et mageplask. Det var et dokument som tok oss lenger bort fra målene i naturavtalen. Naturmeldingen viste at Norge ikke er i nærheten av å oppfylle naturforpliktelsene våre, og at regjeringen ikke har noen troverdig plan for å gjøre det. I behandlingen av meldingen stemte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet mot alle tiltak – 130 ulike forslag som ville tatt oss nærmere målet. Det var svaret fra den regjeringen som sier at klima og natur skal være rammen for all politikk. Det går feil vei for naturen. Det er så utrolig trist, for naturvern er verken astrofysikk eller science fiction, det er egentlig veldig enkelt: Det handler om å la naturen være litt mer i fred. Det handler om å la naturen vinne, også i møte med andre viktige interesser. Så enkelt, men likevel så vanskelig for et flertall i denne salen.

Vi behandler nå et representantforslag fra Senterpartiet om å stanse innføringen av ny EU-avgift på drivstoff i Norge. Det forslagsstillerne konkret ber om, er å stanse den nasjonale gjennomføringen av EUs nye klimakvotesystem for klimagassutslipp fra forbrenning av brensel i veitransport, bygg og andre utvalgte sektorer, også kjent som ETS2. Et stort flertall i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, anbefaler Stortinget å avvise forslaget. Disse partiene har også hvert sitt mindretallsforslag, som jeg antar de selv vil redegjøre nærmere for. Faktum er at Stortinget, i forbindelse med Prop. 104 L for 2024–2025, i juni i fjor vedtok å ta inn det nye klimakvotesystemet i klimakvoteloven. Regelverket for ETS2 er gradvis tatt inn i norsk rett som følge av EUs forsterkede klimakvotedirektiv over tid, også mens Senterpartiet satt i regjering. Formålet med ETS2 er å innføre en felles europeisk minstepris på utslipp fra de sektorene som er omfattet av regelverket, bl.a. veitransport, som igjen skal bidra til å redusere de ulike lands utslipp under innsatsfordelingsforordningen som Norge er en del av. Hensikten bak ETS2 er at det etableres markedsinsentiver for investeringer i oppgradering av bygg- og transportsektoren for å redusere utslippene fra disse sektorene betydelig. Jeg viser her også til brev fra klima- og miljøministeren, hvor det påpekes at direktivet nå fullt ut er gjennomført i norsk rett. Det som er nytt, er at EU har vedtatt å utsette innføringen av ETS2 til tidligst 1. januar 2028. Den utsettelsen gir regjeringen mulighet til å tilpasse implementeringen, slik at det blir færrest mulig utilsiktede konsekvenser for folk og næringsliv i Norge. I innstillingen understreker Høyre, Miljøpartiet De Grønne og Venstre EØS-avtalens avgjørende betydning for norsk økonomi og næringsliv, og at det er av stor betydning at Norge opprettholder sine forpliktelser i avtalen. Å følge opp gjennomføringen av EUs klimakvotesystem, herunder det nye ETS2-regelverket, sikrer at norske bedrifter konkurrerer på like vilkår med selskaper i EU. La meg likevel legge til følgende: Selv om Venstre fullt ut støtter opp om hovedintensjonen i ETS2, er det et stort potensial for å forenkle rapportering og kontroll i Norge. I dag må de som selger drivstoff, rapportere nøyaktig det samme til skatteetaten fire ganger årlig. I tillegg er det krav til kontrollører som kontrollerer at det som innrapporteres, stemmer med en årlig kostnad på 25 000 kr. Denne typen byråkrati undergraver oppslutningen om det som ellers er et svært fornuftig regelverk.

Én ting er jo utslippseffekten, og jeg mener at statsråden ikke helt gikk inn på den kritikken som Riksrevisjonen ga for noen år siden, da vi også valgte denne metoden og løste en del av utslippsforpliktelsene våre på den måten. En annen ting er at vi her da velger å investere masse av skattebetalernes penger til å få til en omstilling et annet sted, noe som for så vidt er bra, men som kan utsette den omstillingen vi sårt trenger her hjemme. Her står jo også næringslivet klare til gå gjennom den endringen de skal. De ønsker å investere i nye løsninger, de ønsker å kutte utslipp, og vil ikke da det å bruke mange milliarder kroner i utlandet forsinke nettopp de utslippskuttene vi kunne ha oppnådd her hjemme?

Takk til statsråden for et fint innlegg. Det er mye vi på mange måter er enige om, men likevel må jeg si at å komme inn på Stortinget i 2026 har vært litt som å ta tidsmaskinen tilbake til 2012, da jeg jobbet i miljøbevegelsen. Da også var oljepolitikken mest mulig leting, og klimapolitikken var mest mulig kvoter for å unngå tiltak her hjemme. På Politisk kvarter i morges hørte jeg at igjen er ett av regjeringens viktigste grep for å kutte klimagasser å bruke skattepengene våre til å kutte andre steder. Det er jeg uenig i. Det jeg lurer på, er: Hva gjør at statsråden er 100 pst. sikker på at dette fører til utslippsreduksjoner globalt, når Riksrevisjonen ga flengende kritikk for nettopp denne måten å løse klimaforpliktelsene våre på i 2012?

Det er to ting som bekymrer meg i klimapolitikken. Det ene er de tunge stemmene som sier at de ikke ville gjøre noe med klimakrisen, de som sprer desinformasjon om at klimakrisen er en bløff, og at klimatiltak er sløseri. Det som imidlertid bekymrer meg omtrent like mye, er de enda tyngre stemmene, de som sitter med makten, de som sier at de bryr seg om klima, de som vet at temperaturøkningen er ekte og menneskeskapt, men som likevel ikke er villig til å gjøre det som skal til. I dag er Arbeiderparti-regjeringen en sånn stemme. Klima og natur skal være rammen rundt all politikk, sier de, og så går de med på et statsbudsjettforlik som øker de norske utslippene. De aksepterer en enighet der to av de viktigste klimatiltakene forhandles vekk mot vage formuleringer og noen tenkte utslippskutt en gang i framtiden. Én ting er at dette selvfølgelig er dårlig for klimaet. En annen ting er at alt dette snakket fra regjeringen om at klima er viktig, uten at de faktisk gjør det som skal til, bidrar til at folk mister motet. Hvorfor skal vi høre på politikere som snakker om at klima er viktig, og gjøre den ekstra innsatsen for å kutte egne utslipp, når ikke Norges regjering selv tar bryet med å gjøre det samme? I dag fremmer Venstre en klimaplan med 43 tiltak som vi vet at vil kutte utslippene. Regjeringen stemmer ned alle sammen, inkludert forslag som de selv har lovet, sånn som momsfritak på brukte klær, et enkelt tiltak som er bra både for lommeboka og for kloden vår. I Norge har vi lang tradisjon for at partier finner sammen om de store og viktige sakene. Når vi står i en krise, lytter vi til hverandre, vi legger partipolitikken til side og forenes om løsninger. Klima skulle ha vært en sånn sak, for det finnes løsninger, og vi vet hva som skal til. Det handler ikke om å gjøre livet surt, snarere tvert imot, det handler om å gjøre det enkelt for både folk og næringsliv å ta grønne valg. Det handler om å gjøre det lønnsomt å investere i moderne løsninger som kutter både kostnader og utslipp. Det er bare å spørre yrkessjåfører som bytter fra diesel til elektrisitet på lastebilen sin. Jeg har sittet på med noen av dem selv. De vil ikke tilbake til den gamle dieselbilen. Det samme sier anleggsarbeideren, som nå kan jobbe uten støy og forurensning på elektriske byggeplasser. Klimatiltak handler om forbedring, modernisering og om å bruke den teknologien som finnes, til det beste for folk og for kloden vår. I dag er dessverre enda en tapt mulighet for klimaet. Det er skuffende, og det er spesielt skuffende at Arbeiderpartiet, som ofte sier det rette, igjen velger å ikke gjøre det rette. Jeg tar opp de forslaget vi er en del av.

Jeg vil begynne med Canadas liberale statsleder Mark Carneys tale. Jeg noterer meg med en viss glede at det gjorde også SVs representant, for selv om våre partier kanskje har vært uenige om en del ting i handelspolitikken, tror jeg vi kan slutte oss til Mark Carneys konklusjon om at vi ikke lenger kan tenke som før. Vi kan ikke basere oss på sannheter som nå er utdatert. Carneys tale var tydelig, og budskapet var prinsipielt. Land som trekker seg tilbake bak egne murer og forsøker å bli en selvforsynt festning, vil bli både fattigere, mer sårbare og dårligere rustet til å kutte utslipp og ta vare på naturen. For å beskytte og utvikle velstanden vår, friheten vår og det regelbaserte internasjonale systemet må de liberale demokratiene samarbeide tettere, ikke mindre. Mark Carneys tale var egentlig litt intellektuell, på grensen til tørr og preget av økonomifaglig språk og veldig globale perspektiver. Likevel synes jeg at den er lett å oversette til norske forhold, for bak de store ordene ligger det et enkelt poeng: Små og mellomstore land har alt å vinne på forpliktende samarbeid og veldig mye å tape på å stå alene. Oversatt til norsk virkelighet betyr det én ting: Norge bør bli medlem av EU. Et Norge som insisterer på å stå på utsiden, er i en langt mer utsatt posisjon enn vi trenger å være i en stadig mer urolig verden, og forestillingen om at vi kan plukke fordelene ved et europeisk samarbeid uten fullt ut å ta del i fellesskapet, blir stadig vanskeligere å forsvare. For det første ser vi hvordan vår velsignede utenforposisjon i praksis gir oss mindre og ikke mer kontroll. Norske stålverk har nylig blitt viklet inn i EUs kvoter, minstepriser og handelstiltak for å få tilgang til det europeiske markedet. Saken om EUs mottiltak mot ferrolegeringer illustrerer dette veldig tydelig. Dette er ikke bare krevende for norsk industri, men også et varsku om hvor begrenset EØS-avtalens beskyttelse faktisk er, når det virkelig blåser opp til handelspolitisk uvær. Vi er tett knyttet til EUs indre marked, men uten å få være med og bestemme. For det andre minner den siste tidens handelspolitiske spenninger oss om hvor raskt situasjonen kan eskalere. Det er ikke lenge siden Donald Trump truet med 10 pst. straffetoll utløst av konflikten rundt Grønland. EU svarte med å signalisere bruk av sin såkalte handelsbazooka. Heldigvis ble truslene trukket tilbake før de fikk konkrete konsekvenser, og Norge slapp å havne midt i kryssilden denne gangen. Men det er et åpent spørsmål hva som skjer neste gang et sånt framstøt kommer, og om vi da vil være like heldige. Poenget er uansett: Handelspolitikken er blitt mer urolig, mer uforutsigbar og mer preget av maktpolitikk. I et sånt landskap er vi langt tryggere sammen enn hver for oss. Tett samarbeid med våre nærmeste venner og naboer, land som Sverige og Danmark, gir oss større trygghet, større forutsigbarhet og større innflytelse over beslutninger som uansett påvirker oss. Derfor mener Venstre at Norge bør bli medlem av EU. Dersom fullt medlemskap fortsatt er et for stort steg for noen, burde det være et minimumsmål at Norge blir en del av EUs tollunion. I en verden der samarbeid er den nye sikkerheten, er det mest liberale valget å velge det demokratiske fellesskapet.

På vegne av representantene Lars Haltbrekken, Siren Julianne Jensen, Sofie Marhaug, Frøya Skjold Sjursæther og meg selv er jeg glad for å legge fram et forslag om tilbaketrekning av utslippstillatelsen for gruveavfall i Repparfjorden.

Når vi snakker om elektrisk transport, er det naturlig å ta opp tog også, for vi er jo alle enige om at det er bra. Men de siste årene har vi omtrent daglig lest om signalfeil, sporfeil og driftsstans på jernbanen, særlig på de mest trafikkerte strekningene rundt byene. Regulariteten er fortsatt dårlig, særlig på de tidspunktene da flest tar tog, i rushtiden. I rushtiden i fjor var punktligheten på 78,8 pst. Det betyr at nesten hvert fjerde tog var kansellert eller forsinket. Samtidig vet vi at vedlikeholdsetterslepet er stort – over 30 mrd. kr. – og regjeringens plan er at det skal fortsette å øke. Vi vet også at bevilgningene til jernbanen neste år – målt i 2026-kroner – er nesten 8 mrd. kr lavere enn da Venstre var i regjering. Det har vært nedgang i bevilgningene i alle år unntatt ett under denne regjeringen. Mitt spørsmål til samferdselsministeren er: Er han fornøyd med statusen for jernbanen etter å ha hatt ansvaret for sektoren i fire år, og er det noen grunn til å tro at tilbudet og regulariteten vil bli bedre så lenge vedlikeholdsetterslepet fortsetter å øke?

Det er mange som forsøker å snakke på vegne av byene. Som en politiker som nylig var med og styrte en by, kan jeg si at i Oslo har vi ikke de verktøyene vi trenger. Det er derfor Venstre har fremmet dette forslaget. Jeg synes det er interessant med et parti som ofte liksom med stolthet sier at de snakker på vegne av folket. I Oslo er det titusenvis av mennesker som engasjerer seg for å få mer trygghet for fotgjengerne på fortau. Det er dem vi snakker for i denne salen, de som føler seg utrygge i bybildet. Alle her er enige om at det er en plass for elsparkesykkelen, men vi må ta hensyn til hverandre. Det fører meg over til et annet poeng, for det ble sagt her at det nesten føles farlig å ferdes inne i byen med bil. Da har jeg bare lyst til å komme med litt fakta. 83 pst. av dem som ferdes i byen, reiser kollektivt, sykler eller går. I sentrum er bilen en gjest – sånn er det – fordi det store flertallet ferdes som myke trafikanter eller kollektivt. Det handler ikke om at vi i Oslo ikke liker biler, eller at vi skal være slemme med dem som kjører bil. Det er ikke det det dreier seg om. Hvis vi skal fylle denne byen med flere biler, kommer ingen fram, verken dem som er glad i å kjøre bilen sin – som skal inn i stortingsgarasjen her – de som skal kjøre taxi, de som har HC-kort, eller de som skal frakte varene våre. For at de skal komme fram, er vi helt avhengige av at folk føler seg trygge som syklister og fotgjengere, og også som elsparkesyklister. Ett poeng til: Det ble sagt at det var så farlig med alle disse syklistene som bryter reglene. Da har jeg bare lyst til å påpeke at de mest alvorlige ulykkene våre stort sett skjer fordi det er bilistene som bryter vikepliktreglene for syklister. Det er ikke sånn at syklister flyr rundt og skaper forferdelige situasjoner for bilister. Når man er fører av et tungt kjøretøy, bærer man et særlig stort ansvar. Selvfølgelig har alle trafikanter i Oslo et ansvar for å ta hensyn til hverandre, og vi trenger at politiet følger opp, og at de er ute og sørger for at det får konsekvenser når folk bryter trafikkreglene, helt uavhengig av hvilket kjøretøy de benytter. Der er vi helt enige.

Takk til statsråden for at forslaget fra Venstre er blitt tatt imot på en seriøs og god måte, slik jeg oppfatter det. Takk også for det gode samarbeidet her på Stortinget som har fått fram noen gode forslag, som vi har fått et flertall for. Jeg har lyst til å løfte en konkret problemstilling. Nå blir det adgang for kommunene til å skilte, og jeg er opptatt av at det skal være adgang til å skilte mer enn ett og ett fortau. For det som er problemet med den reguleringen som har vært, er at man har hatt adgang til å sette opp et skilt på en bitte liten strekning. Det er veldig lite hensiktsmessig, og spesielt hvis vi snakker om framkommelighet. Så jeg har bare behov for å få en forsikring om at det vil bli mulighet til å skilte på en hensiktsmessig måte, der færre skilt kan dekke et større område.

Elsparkesykler gjør hverdagen enklere for mange. Samtidig har det vært en kilde til frustrasjon og konflikt, spesielt blant fotgjengere. Det var derfor Venstre fremmet dette forslaget, der vi ber regjeringen om å gi kommunene adgang til å regulere bruken av elsparkesykler på en bedre og tydeligere måte. Både som Oslo-politiker og som stortingsrepresentant er jeg veldig glad for at et bredt flertall i Stortinget ser ut til å støtte Venstres intensjon. Vi sier ja til sparkesykler, men vi må ha mindre konflikt, gjøre fortauene tryggere og få ned ulykkestallene. I Oslo har vi nå erfaringer som viser at elsparkesykler brukes av veldig, veldig mange. I fjor ble det gjennomført rundt 20 millioner reiser bare med elsparkesyklene som er til utleie. Vi vet at elsparkesyklene blir brukt til korte reiser i sentrum, men også til lengre reiser utenfor sentrum. Det gjør det enklere å komme seg til nærmeste kollektivknutepunkt, og det erstatter også bilreiser. De aller, aller fleste av disse reisene gjennomføres av hensynsfulle folk som både følger trafikkreglene og tar hensyn til andre trafikanter og fotgjengere. Samtidig har det vært for mange ulykker og konflikter. De fleste ulykkene er ulykker der kun elsparkesyklisten er involvert, men de kan likevel få alvorlige konsekvenser i form av varige skader. At svært unge mennesker, også barn, er overrepresentert i ulykkesstatistikken, gjør det helt nødvendig at både staten og kommunene får muligheten til å regulere elsparkesykler tydeligere. Vi må klare – ved hjelp av bedre opplæring, tydeligere regler og bedre sykkelveier – å gi folk friheten til å benytte elsparkesykler, men det skal ikke gå på bekostning av fotgjengere, barn, eldre eller andre som ferdes til fots, i rullestol eller med barnevogn i gater og på fortau. Det er den balansen vi må finne. Venstre støtter de alternative forslagene som er fremmet av komiteen, og også forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet, MDG og Senterpartiet. Det er helt nødvendig at adgangen til å forby kjøring med elsparkesykkel på fortau tydeliggjøres. Kommuner må også ha mulighet til å skilte i soner, slik at vi unngår en skiltjungel, der én og én gatestubb får sitt eget skilt. Det er ikke gitt at en aldersgrense på 15 år er det mest treffsikre tiltaket for å få ned ulykkestallene, men jeg er likevel glad for at et flertall slutter seg til at regjeringen skal vurdere dette, i tillegg til at opplæringen skal forbedres. Politiet må også følge opp med mer håndheving, for i dag brytes reglene uten at det finnes noen særlig risiko for konsekvenser. Disse forslagene vil ikke trylle bort alle konflikter knyttet til elsparkesykler, men de er et viktig skritt i riktig retning, og så er det nå opp til både staten og kommunene å forvalte reglene på en god og effektiv måte.

Norge er avhengig av forskning, og den norske forskningen er avhengig av deltakelse i EUs Horisont-program. Gjennom deltakelse i Horisont-programmet har institutter og universiteter hentet hjem hele 17 mrd. kr for å finansiere norsk forskning og utvikling. Dette handler kort og godt om framtidens arbeidsplasser, grønn teknologi og beredskap for landet vårt. Akkurat nå reforhandles Horisont-programmet i EU, og det mangler en viktig setning i utkastet til det nye programmet. Det står ikke lenger at enhver begrensning som gjøres i programmet, skal være i samsvar med EØS-avtalen. Med Norges manglende unntak for EØS' ståltoll friskt i minne er det ikke akkurat alarmistisk å være bekymret for at norske forskere skal bli ekskludert fra det nye Horisont-programmet. Jeg lurer derfor på om statsråden kan garantere at Norge også i neste periode er fullverdig assosiert til Horisont Europa på like vilkår som EU-landene, og at regjeringen aktivt arbeider for å få EØS-klausulen inn igjen. Og dersom EU likevel strammer til: Hvilke tiltak settes inn for å hindre kompetanse- og innovasjonstap?

Det er sagt mye fint om myren, og i dag setter vi forhåpentligvis et punktum for en helt unødvendig lang reise for å få vernet myr mot nedbygging. Allerede i 2019 vedtok Stortinget et generelt forbud mot nydyrking av myr. Vedtaket ble omgjort 28. mai 2021, med stemmene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og FrP, og det ble igjen lov med dyrking av myr under visse forutsetninger. Men den endringen ble aldri formelt iverksatt. I stedet ble det for temmelig nøyaktig tre år siden, i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2023, vedtatt at vedtaket fra 28. mai skulle oppheves. I stedet vedtok Stortinget i desember 2022 at Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om forbud mot nedbygging av myr til utbyggingsformål i løpet av 2023 – i løpet av 2023. Nå står vi her tre år senere og kan endelig vedta et forbud. I mellomtiden er det ingen som har oversikt over hva som har gått tapt som følge av regjeringens regelrette somling. Mye fint er sagt om myrens betydning for klimaet, for natur og for klimatilpasning, og jeg vil dvele litt ved det KrF-representanten sa om at myren vokser bare 0,5–1 mm i året. Det betyr at det tar 1 000 år eller kanskje opp mot 2 000 år for en myr å vokse 1 meter i høyden, og en myr som er 3–4 meter dyp, har det tatt flere tusen år å få fram. Når det blir sagt fra talerstolen her at det er symbolsk å verne myr, er det nesten ikke til å forstå, for selv om myr utgjør bare 3 pst. av landjorden, lagrer den faktisk 30 pst. av alt karbon som er fanget i jordsmonnet. Det finnes vel knapt et mer effektivt klimatiltak enn å verne myren. I dag vedtar vi en lov som Venstre stemmer subsidiært for, fordi vi mener Stortinget burde og kunne vedtatt en lov som går lenger enn regjeringens forslag, og som hadde hatt større effekt. Det er noe litt rart med en regjering som på inn- og utpust påstår at de fører en offensiv klima- og naturpolitikk, men som svikter når det faktisk er mulig å føre nettopp en offensiv klima- og naturpolitikk. Forbudet vi vedtar i dag, omfatter ikke nye uttak som har fått tillatelse, men som ennå ikke er i drift. Flere påpeker at hvis forbudet skal ha reell effekt, må det også gjelde for disse typene torvuttak. Det er Venstre helt enig i. Det litt rare er at også Arbeiderpartiet i prinsippet er enig i det. I merknader skriver de rett ut at et forbud med umiddelbar virkning ville gitt raskere effekt for klimagassutslipp og positiv effekt med tanke på hensynet til naturmangfold. Likevel mener de næringens behov er viktigere. Kan vi trekke noen lærdom av saken? En lærdom må i hvert fall være at det er mulig å gjennomføre Stortingets vedtak raskere enn det denne regjeringen klarte i denne saken. En annen lærdom er at det aldri er bra for klima og natur når Arbeiderpartiet, Senterpartiet og FrP finner sammen.

Det har kommet mye ros til budsjettenigheten i denne sal i dag, og det kan nesten virke som det største problemet med denne budsjettenigheten er at oljenæringen ikke får nok statssubsidier. Derfor har jeg behov for å helle litt kaldt vann i årene på dem som faktisk er opptatt av klima. Den inngåtte budsjettavtalen inneholder en rekke tiltak som gjør at gapet mellom norske klimaforpliktelser og norske klimamål øker. Det burde bekymre denne salen. Redusert veibruksavgift på bensin og mineralolje, redusert opptrapping av CO2-avgiften for veksthusnæringen, økt pendlerfradrag, sikring av fiskeflåtens adgang til å bunkre som skip i utenriksfart og nei til innføring av avgift på mineralgjødsel – og jeg kunne fortsatt å ramse opp: Alt dette gjør at norske klimagassutslipp øker i forhold til regjeringens klimaregnskap i Grønn bok. Jeg kan også nevne fornybar energi. Regjeringen sier at vi skal styrke satsingen på fornybart, men faktum er at regjeringen i rekordfart avvikler satsingen på fornybar energi. Det er nesten daglige oppslag om fornybarsatsinger som skrotes, eller bedrifter som melder oppbud. Én ting er at statlig eide energibedrifter skrinlegger satsinger på fornybar energi med eierens åpenbare velsignelse, en annen er det regjeringen og flertallet gjør i statsbudsjettet for 2026: Innføringen av norgespris, som representanten fra MDG også nevnte, bidrar for alle praktiske formål til at ingen har noen insentiver utover ren altruisme til å foreta energieffektiviseringstiltak i egen bolig eller i boligsameier. Jeg kan også nevne kutt i tilskudd til Enova, på både klimaministerens og energiministerens budsjettområde, kutt i energitiltak i kommunale bygg, kutt i Innovasjon Norge samt ingen innføring av direktiver i EUs ren energi-pakke de neste fire årene, på tross av at det er umulig å skjønne hva regjeringen egentlig er imot i disse direktivene. Og i regjeringens plan for Norge er energi knapt omtalt, om vi ser bort fra olje. Summen av dette er færre klimakutt, mindre fornybar energi og et Norge som sakker akterut i den grønne omstillingen. Så har jeg behov for å si at man kan se til Oslo. I Oslo har flertall på begge sider av midtlinjen i norsk politikk gått sammen om å gå foran på klima, og det funker. Det får befolkningens oppslutning, det setter Oslo på kartet, og det bidrar til vekst i næringslivet – og er en modell denne regjeringen og deres støttepartier med fordel kunne følge.

Representanten fra Venstre vil faktisk gjerne benytte anledningen til å skryte av skogmilliarden, for er det noe vi vet, er det at å verne skog, der veldig mange av de aller mest sårbare artene våre lever, virkelig monner når vi skal ta vare på naturen. Det som bekymrer meg med denne budsjettenigheten, er at partiene som har forhandlet, har byttet inn dette i reduserte klimaambisjoner og reduserte klimakutt. Og er det noe vi vet, er det at de klimakuttene som vi faktisk får neste år, er mye, mye mer verdt enn dem vi kanskje får en gang i framtiden. Vi må bort fra den politikken som er ført i Norge altfor lenge, der vi skyver både mål og tiltak foran oss. Det er min bekymring knyttet til denne budsjettenigheten.

Klimaendringene er en alvorlig trussel mot framtidig sikkerhet og velferd, men klimaendringene er også et problem akkurat nå. I Indonesia opplevde de katastrofale flammer i november, for noen få dager siden tok styrtregn og flom livet av 37 mennesker i Marokko, og her i Oslo har vi knapt hatt en mildere desember. Klimaendringene er her nå, og taksameteret for klimaskader er i ferd med å løpe løpsk. Dette er grunnen til at Norge har forpliktet seg til å kutte utslippene med minst 55 pst. innen 2030 og inntil 70–75 pst. innen 2035. Men regjeringens egen grønne bok viser at vi på bare ett år har kommet lenger unna å nå klimamålene våre. I tillegg har budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne ført oss enda lenger unna målene, og i går kom tall fra klimakontrollen som viser at norske klimakutt forsinkes med fire år med neste års statsbudsjett. Med dette flertallets politikk vil vi nå klimamålene for 2030 i 2039! Skal vi nå klimamålene, krever det en helt ny kraft, vilje og ikke minst ledelse i klimapolitikken. Den kraften og viljen er helt fraværende hos regjeringen og dette stortingsflertallet. Jeg tviler egentlig ikke på at MDG, SV og kanskje til og med Rødt prøvde i budsjettforhandlingene denne høsten, men faktum er at de mislyktes. Etter en lang tradisjon der grønne partier, det være seg Venstre eller SV, har sørget for større klimakutt etter forhandlingene, har dagens flertall oppnådd det motsatte. Norge trenger en regjering og et flertall som gjør politikken mer bindende, gir retning og sikrer at summen av enkeltvedtak faktisk bringer oss nærmere de klimamålene regjeringen fortsatt hevder at de kan nå. Venstres alternative statsbudsjett viser hvordan klimamålene for 2030 og for 2035 kan nås. Det er mulig, gjennom en kombinasjon av å bruke skatte- og avgiftspolitikken, nye krav til nullutslipp, økte bevilgninger i ordninger som Enova, og en helt annen satsing på jernbane og kollektivtransport. Venstres politikk for å ta vare på naturen og kutte utslipp er ikke fremmet for å plage folk unødvendig. Den er fremmet for at folk ikke unødvendig skal bli plaget av ekstremvær og klimaødeleggelser om noen få år. Den er fremmet for å gi norsk næringsliv den forutsigbarheten de både trenger og etterspør. Den er fremmet for å hjelpe regjeringen å nå de målene de fortsatt hevder at de ønsker å nå. Jeg tar til slutt opp forslagene fra Venstre.

I løpet av de siste 10–15 årene, kanskje enda lenger, har Venstre og SV hatt roller der vi har påvirket klimaprofilen til statsbudsjettene. Hver gang en regjering har vært avhengig av vår støtte, har vi sørget for større kutt i klimagassutslippene. MDG lovet i valgkampen at de skulle farge statsminister Jonas Gahr Støre grønn. Ifølge MDG var det faktisk bare de som var i stand til å utføre det oppdraget. Fasiten etter statsbudsjettforhandlingene er at utslippene i Norge forventes å bli flere hundre tusen tonn høyere enn før MDG satte seg ned ved forhandlingsbordet. Hvordan forklarer MDG dette linjeskiftet i norsk klimapolitikk, der forhandlinger på Stortinget har resultert i at vi får høyere utslipp neste år i bytte mot en utredning som ble vedtatt i fjor, med håp om politiske endringer langt fram i tid?

Det er jo morsomt å gå over til en slags bystyrets spørretime her. Jeg tror representanten rett og slett tar helt feil. Det er ikke slik at Oslo kommune – og jeg tror jeg snakker for flere kommuner – ikke har tenkt å ta i bruk de midlene som regjeringen har gitt. De er sårt tiltrengte, og de kommer til å bli tatt i bruk, men det er ikke vanlig praksis at kommuner setter dem i sving i løpet av 5 minutter etter at de er bevilget. Det gjøres på en skikkelig og grundig måte, nettopp for å treffe dem som trenger de pengene aller mest, og det skal selvfølgelig også Oslo kommune gjøre.

Vi har jo ulike måter for å sørge for at vi får rekruttert inn. Jeg tror nesten jeg må være så ærlig å innrømme at jeg som vara ikke er kjent med alle detaljer i absolutt alt. Men det jeg kan si, er at vi bl.a. ønsker å styrke lederkapasiteten på ulike helseinstitusjoner, spesielt på sykehus, for vi vet at det ikke bare handler om å rekruttere nye; det handler også om å ta vare på de helsearbeiderne vi har. Vi har store utfordringer med det, f.eks. når det gjelder jordmødre. Der har jo denne regjeringen gjort kunststykket å sørge for å jage dem ut av sykehusene, bl.a. ved å legge ned tilbud som har hatt veldig god rekruttering, som f.eks. ABC-tilbudet på Ullevål.

Igjen har representanten helt riktig sett at vi ønsker å gjøre noe med sykelønnsordningen, men jeg synes utgangspunktet for debatten er litt rart, for det kan nesten virke som at dagens sykelønnsordning fungerer kjempebra. Det gjør den ikke. Bare siden denne regjeringen tiltrådte, har utgiftene til sykepenger økt med 9 mrd. kr, og vi vet at langtidssykmelding er en inngangsport til å forsvinne fra arbeidslivet for godt. Derfor har vi lenge tatt til orde for å justere sykelønnen i tråd med anbefalingene fra bl.a. sysselsettingsutvalget. Det innebærer at ordningen også blir mer sosial, for selv om vi reduserer refusjonsgraden fra 100 pst. til 80 pst. etter seks måneder, øker vi også kompensasjonen i AAP, fra 66 pst. til 80 pst.

Det er helt riktig observert av representanten fra Arbeiderpartiet at vi har prioritert dem som trenger tannhelsetjenesten aller mest. Tannhelse er ikke som det en gang var. Folk har stort sett bedre tannhelse, og vi vet at de som har aller best tannhelse, er nettopp gruppen mellom 21 og 28 år. Derfor mener vi det er riktig å bruke samfunnets ressurser mer målrettet inn mot dem som har dårligst tannhelse, som bl.a. er de rusavhengige.

Venstre ønsker seg en sterk offentlig helsetjeneste som gir likeverdige tjenester, uavhengig av bosted og lommebok. Men skal vi bevare den sterke offentlige helsetjenesten, må vi bruke ressursene våre mer effektivt, vi må ta bedre vare på helsearbeiderne våre, og vi må ta i bruk ny teknologi. Siden Venstre dessverre ikke sitter i helse- og omsorgskomiteen, vil jeg bruke litt tid på å begrunne de satsingene som vi ønsker oss i helsepolitikken framover. I vårt alternative budsjett satser vi på kvinnehelse, fødselsomsorg, psykisk helse og rusomsorg. Når det gjelder kvinnehelse og fødsels- og barselomsorg, vil vi ha hormonbehandling ved overgangsalder på blå resept som hovedregel. Mange kan få god hjelp, men dagens kriterier mener vi er for strenge. Vi vil også utdanne flere jordmødre og bygge en mer sammenhengende fødsels-, svangerskaps- og barselomsorg. Når det gjelder psykisk helse, vil vi styrke lavterskeltilbudene i kommunene, utvide samarbeidet med spesialisthelsetjenesten, og vi vil ha flere psykologer med offentlig avtale for å få ned ventetidene, og særlig prioriterer vi rask psykisk helsehjelp. Ikke minst prioriterer vi rusomsorg. Der er Venstre en tydelig kontrast til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, MDG og SV, for mens de fjerner hele tilskuddsordningen for kommunalt rusarbeid, vil Venstre styrke den. Når kommunalt rusarbeid ikke lenger er en nasjonal ordning, vet vi at rusfeltet i altfor mange kommuner taper i konkurransen med mer synlige behov, som vei eller eldreomsorg. Siden Venstre har fremmet seks løse forslag til denne saken, vil jeg bruke resten av taletiden min på å begrunne dem helt kort. For det første gjelder det forslaget om å sikre kapasiteten i helsestasjon- og skolehelsetjenesten og å innføre årlig rapportering. Når regjeringen legger om tilskuddsordningen, er risikoen stor for at intensjonen om styrking ikke blir fulgt i praksis. Da risikerer vi å svekke kapasiteten i førstelinjen for barn og unge, der vi vet at forebygging fungerer aller best. For det andre må vi ha bedre verktøy for bemannings- og kompetansestyring i kommunale helse- og omsorgstjenester. Med gode digitale planleggingsverktøy kan vi redusere unødvendig vikarbruk og gi de ansatte mer forutsigbarhet. Dette er moderne, smart offentlig styring. For det tredje vil vi ha en systematisk gjennomgang av skift og turnus i helse- og omsorgstjenestene. Vi vet at helse- og omsorgsyrkene er kvinnedominerte, med svært høy vakt- og turnusbelastning. En mer rettferdig organisering av arbeidstid vil gjøre det mulig å stå lenger i jobben. For det fjerde: Ansatte skal ha tilgang på nødvendig arbeidsverktøy, og de skal få det dekket. Dette er et enkelt, men viktig HMS-tiltak. Arbeidstøy er ikke noe luksus. Det er en grunnleggende trygghet og en kvalitet i hverdagen. For det femte vil vi ha tiltak for å hindre tidlig avgang fra sykepleieryrket. Det kan være bedre arbeidstidsløsninger, mulighet for tilpassede seniorordninger og sterkere faglig støtte, som gjør at høyt utdannede fagfolk kan bli i yrket lenger. For det sjette ønsker vi en nasjonal anbefaling for lederlinje og lederkapasitet. Gode tjenester krever gode ledere. I dag er førstelinjeledere i helse- og omsorgstjenesten ofte overbelastet med mange ansatte og lite systemstøtte. En nasjonal anbefaling gir retning og kan sette standarder som trengs. Dette er konkrete, gjennomførbare og kunnskapsbaserte forslag. De styrker tjenestene for barn og unge, de bygger et smartere og mer effektivt helsevesen, og de sørger for at fagfolk kan stå lenger i jobb. Alt sammen er helt i tråd med Venstres verdier og prioriteringer, og jeg håper at Stortinget vil støtte disse forslagene. Jeg tar opp forslagene.

For meg er det et før og et etter 7. oktober 2023. Før 7. oktober hadde jeg ikke sett unge etter unge etter unge trekke sin siste pust på skitne sykehusgulv live på min egen mobiltelefon. Før 7. oktober hadde jeg ikke sett myke babykropper dekket av støv ligge altfor stille på hvite bomullslerret, og før 7. oktober kunne det ikke falle meg inn at en moderne militærmakt med vitende og vilje og stor systematikk ville drepe hundre uskyldige sivile for å ta livet av én høytstående leder hos fienden. Det har vært Israels militære doktrine – en doktrine som i praksis betyr at palestinske liv er ingenting verdt. I 24 måneder har vi vært vitner – vitner til umenneskelige lidelser og vitner til et ekstremt høyreorientert israelsk regime som valser over alt som er av internasjonale regler og institusjoner. Som en del av menneskeheten skammer jeg meg. Jeg skammer meg over at vi ikke klarte å stoppe dette. Jeg skammer meg over alle dem vi sviktet, og dem vi fremdeles svikter. Jeg vil likevel anerkjenne at Norge og regjeringen har brukt stemmen og innflytelsen sin til å forsøke å stoppe Israel og holde både israelske ledere og Hamas ansvarlige for sine ugjerninger. Nettopp derfor er det rett og slett helt ubegripelig for meg at det tok regjeringen og oljefondet nesten to år å komme seg ut av selskaper som har bidratt til å muliggjøre Israels vedvarende militære overhøvling av Gaza. Ingen kan si at de ikke ble advart. Sivilsamfunn, FN-eksperter og aksjonister sto bokstavelig talt og hamret på døren hos Finansdepartementet. Nå må et nytt storting sørge for at dette ikke kan skje igjen. Oljefondet er eid av det norske folk, og vi, det nye stortinget, må ta ansvar på vegne av befolkningen. Dette handler om at våre felles sparepenger ikke skal bidra til ulovlig okkupasjon eller ulovlig krigføring. Folkeretten må gå foran profitt. Det handler også om at vi må forvalte nordmenns tillit til oljefondet vårt. Den tilliten har fått en alvorlig knekk, og det har vi ansvar for å rette opp. Derfor sier Venstre i dag at vi må trekke oljefondets investeringer ut av Israel. Vi kan ikke være investert i et land som etter all sannsynlighet har begått folkemord, som bedriver ulovlig okkupasjon, og som nekter å forholde seg til internasjonal rett. Dette burde ikke være kontroversielt. Å fortsette som vi har gjort, er det som både er og burde være kontroversielt, både rettslig, politisk og etisk.

På vegne av stortingsrepresentantene Guri Melby, Abid Raja og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om å tillate kommunene å regulere bruk av elektriske sparkesykler på fortau.