Det er ingen tvil om at Senterpartiet arbeider for og foreslår en utviding av PCI-tilbudet i Bodø. Senterpartiet synes også at MDG har fremmet et godt forslag som kan gi en rask utvidelse av døgnåpen PCI. La oss starte med fem dager i uka – det kan komme på plass veldig fort. Det blir sagt at flere overlever. Ja, det er veldig flott, og når flere overlever med en livskvalitet som er bra fordi de har fått behandling innenfor anbefalt tid, da er det det aller beste. Tida kan være det som avgjør om man kan knapt kan stå opp rulletrappa på kjøpesenteret, eller om man være ute i naturen og gå turer slik man gjorde før et hjerteinfarkt. Trombolyse og rehabilitering er ikke alternativer til fullverdig PCI-behandling i Bodø.

Jeg vil gjerne stå i front for nordlendingenes hjertekamp, men jeg vil understreke at denne kampen baserer jeg på fakta. Jeg har hjertet med meg, men det som jeg snakket om, og det som jeg bruker som argumentasjon, er fakta. Det er ikke bare følelser. Jeg har lyst til å understreke at Senterpartiet ønsker et godt universitetssykehus i landsdelen. Derfor bør både UNN og Helse nord absolutt se hva som nå skjer. I stad snakket jeg om Salten og Bodø og Bodøs nabokommuner, men det er jo Helgeland som er den virkelig store taperen når det er stengt i Bodø, kanskje en enda større taper enn Marthe fra Meløy. Når det gjelder Helgeland, er det kortest for alle å reise til Bodø. Men når man skal reise fra Brønnøysund, fra Mosjøen eller fra Rana – først ned til Bodø, og så bytte transportmiddel og flys til Tromsø, er det faktisk kortere fra Helgeland til St. Olavs hospital. Ordføreren i Brønnøysund, fra Arbeiderpartiet, har vært veldig tydelig på at vi ikke kan fortsette med dette. Får vi ikke kommet til døgnåpent PCI-senter i Bodø, må vi få reise til St. Olavs hospital. Så det som skjer, er jo at vi ødelegger og undergraver Universitetssykehuset i Tromsø ved å ikke få på plass døgnåpent PCI-senter i Bodø så snart som mulig. Jeg tenker at ministeren absolutt må kjenne sitt ansvar. Retningslinjene – og dette er fakta – er bestemt av UNN og Helse nord, og dette er jo de retningslinjene som fører til at Nordlandssykehuset bryter helselovgivningen, ifølge statens forlengede arm, statsforvalteren. Så vi har retningslinjer i dag som legger til rette for lovbrudd, og avviket er ikke lukket. Dette er utrolig viktig. Her er det jo snakk om hjertekirurgi: Fra Stavanger til Haukeland er det 160 km i luftlinje. Det er ingen som sier at de skal sendes fra Stavanger til Haukeland, men fra Mosjøen til Tromsø er det 488 km i luftlinje, og der kan mange si at de skal sendes fra Mosjøen til Tromsø. Sånn kan vi ikke ha det.

Når vi sitter i denne salen, har vi tilgang til i hvert fall tre døgnåpne PCI-behandlingssteder. Det som er lengst unna, er Ahus, og det er under 20 km dit. Ahus fikk døgnåpen PCI-behandling i fjor, for å kunne ha et godt tilbud. Når jeg er hjemme i Nordland, er situasjonen en helt annen. Jeg bor i en av nabokommunene til Bodø. Det gjør også Marthe, som er fra Meløy, som er nabokommunen til Bodø. Hun fikk sterke hjertesmerter i åttetiden på kvelden. Hun er 45 år, og hun skjønte ikke først hva det var, men det viste seg at hun hadde fått et stort hjerteinfarkt, STEMI. Marthe er egentlig en 20 minutters helikoptertur unna Bodø, og det var dit hun trodde hun skulle, men hun kom ikke dit, siden det ikke var åpent der. Hun kom til Tromsø og PCI-laben der seks timer etter at hun fikk STEMI. All faglighet sier at man skal ha behandling innen en og en halv til to timer. Det er det som er anbefalt. Når man kommer opp i fire, fem og seks timer, har man kanskje overlevd, men da er all hjertemuskulatur ødelagt. Så om man kommer til Bodø eller blir sendt til Tromsø, kan utgjøre forskjellen på om man kan gå tilbake til arbeidet sitt og ha et normalt liv etterpå, eller om man vil bli sterkt redusert på grunn av at tiden ødelegger hjertemuskelen. Dette er det ikke faglig uenighet om. Det som det er mer faglig uenighet om, er hvor mye trombolyse kan endre situasjonen. Og, som sagt: To tredjedeler har ikke nytte av denne trombolysen. Naboen til Marthe, Jøran, fikk hjerteinfarkt i arbeidstiden. Han kunne ta ambulanse, dra innom legevakten og komme seg til Bodø – og få behandling innen det var gått to timer. Det er den forskjellen vi snakker om, og det er det vi må endre nå.

Jeg ønsker å bruke denne replikken til å sjekke om helseministeren forstår problemstillingen i denne saken. Representanten Svardal Bøe fra Tromsø sier at det er god overlevelse innenfor hjerteinfarkt, og at vi har et godt tilbud. Da må jeg si at det er det lett å si hvis man er fra Tromsø, men hvis man er fra Nordland, vil man ikke si det samme. Ingen i Nordland vil si det samme. Grunnen til det er at i Tromsø får alle PCI-behandling innenfor anbefalt tid – skikkelig PCI-behandling. I Nordland skal alle få trombolyse, selv om kun en av tre får hjelp av trombolysebehandling. Alle som går på f.eks. blodfortynnende, kan ikke bruke trombolyse. Skjønner ministeren denne problemstillingen, og kan han forsvare forskjellen?

Senterpartiets representantforslag om en offensiv satsing på rehabilitering og arbeidsrettet rehabilitering er en viktig milepæl for å gi mennesker bedre mulighet for mestring og for å spare samfunnet for store kostnader. Forslaget som i dag har flertall, er en klar styringsinstruks til regjeringen, og målet er at alle pasienter som har behov for et likeverdig rehabiliteringstilbud, får det, over hele landet. Jeg må her peke på en vesentlig nasjonal ulikhet. Helse nord har i dag ikke et døgnbasert tilbud for arbeidsrettet rehabilitering, mens sånne tilbud finnes i de andre helseregionene. Døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering ble tatt ut av anbudet på somatisk rehabilitering underveis i anbudsprosessen, som ble avsluttet i 2023. Så det finnes ikke tilbud om døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering til befolkningen i Nordland, Troms og Finnmark. Dette svekker muligheten for likeverdige tjenester og forsterker utenforskapet i Nord-Norge. Det er også dokumentert at arbeidsrettet rehabilitering virker. I Nordland har vi f.eks. Valnesfjord Helsesportsenter, som er et spesialisert rehabiliteringssenter. De har levert gode tjenester i over 40 år. Gjennom avtaler med Helse nord hadde de mellom 2006 og 2023 arbeidsrettet rehabilitering. Andelen unge uføretrygdede er rekordhøy nasjonalt, og Nordland er dessverre blant fylkene som har en høy andel. I Nord-Norge har vi store avstander og spredt bosetting. Regionens størrelse gjør dagtilbud lite tilgjengelig. Døgnbaserte tilbud er nødvendig for å sikre likeverdig tilgang. Regionen har en høy andel unge med sammensatte helseutfordringer, som krever helhetlige tiltak der helse og arbeid ses i sammenheng. Her må jeg også peke på RIBO og Vev-Al-Plast, som har tilbud til unge som trenger hjelp til bedre helse og bedre inkludering i arbeids- og samfunnsliv. Forslagene som har flertall i dag, er en klar marsjordre om å reetablere døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering også for befolkningen i Nord-Norge. Det er klokt å skjerme arbeidsrettet rehabilitering fra stadige anbudsprosesser og sikre finansiering basert på kvalitet og dokumenterte resultater over tid.