Tilgangen på likeverdige helsetjenester i hele landet er livsviktig for folk. Helse nord befinner seg i en dyp økonomisk krise. Helgelandssykehuset meldte i dag at de stenger fødestua i Brønnøysund. Styret i Helse nord har i dag vedtatt en innsparing på 580 mill. kr. I argumentasjonen for innsparing pekes det på at regionen har et stort investeringsbehov innenfor både bygg og utstyr. Sånn som den økonomiske utviklingen har vært de siste årene, er investeringsmulighetene svært små. Da skal det altså spares på bl.a. bemanning og elektiv behandling. Ansatterepresentantene i styret er bekymret for at sykehusene i hovedsak planlegger å gjennomføre kuttene ved å redusere bemanning og øke produktiviteten og arbeidsbelastningen. De frykter at det kan føre til økt sykefravær, flere som slutter og redusert gjennomføringsevne, kan vi lese på NRK sine sider etter styremøtet i dag. Dette er bare ett av mange eksempler rundt omkring i landet og over flere år. Det er åpenbart at det er behov for en endret finansieringsmodell for sykehus. Sykehusene som er bygd under helseforetaksmodellen, har vist seg å være for små allerede fra åpning og har blitt nedskalert i prosjekteringsfasen av økonomiske hensyn. I min region venter vi fortsatt, etter flere tiår, på avklaringer om finansiering av nybygg. Senterpartiet mener at drift og investering må skilles, sånn at ikke sykehusene blir presset til å redusere drift for å spare penger til helt nødvendige investeringer. Våre forslag pålegger regjeringen å legge fram forslag til en ny finansieringsmodell for sykehus som skiller drift og investeringer, og sikrer at store sykehusinvesteringer fullfinansieres over statsbudsjettet. Altså skal ikke investeringer gå ut over driften. Det er jo hele bakgrunnen for forslaget, og det er det gjort helt tydelig rede for i merknadene i denne saken, som også SV og Rødt har sluttet seg til i komiteen. Å hevde at forslaget som SP er en del av, ikke presiserer at driften skal vernes, blir derfor helt feil. Forslaget som i dag får flertall, mener vi i Senterpartiet ikke er godt nok. Det slår ikke fast at vi skal innføre en ny finansieringsmodell der investering og drift skilles, og ei heller at det skal være fullfinansiert over statsbudsjettet. Kun ett av alternativene regjeringen skal legge fram, skal innebære å skille drift og investering, og det alternativet skal helt eller delvis finansiere sykehusbygg over statsbudsjettet. Vi frykter at det alternativet som legges fram for Stortinget, vil foreslå et alternativ med delvis budsjettfinansiering, ikke fullfinansiering. Dermed består i all hovedsak dagens finansieringsmodell, og SV og Rødt har mistet muligheten til å endre den, sånn som deres partiprogram slår fast.

Det er krevende å rekruttere og beholde politifolk i nord, og i den sikkerhetspolitiske situasjonen er det særlig viktig at politiet i nord har god rekruttering. Med desentraliserte utdanningstilbud, kombinert med Senterpartiets gjennomslag for nedskriving av studielån, kan vi lykkes. Regjeringen skriver selv i nordområdemeldingen som ble lagt fram 26. august i 2025, at desentralisert utdanning er etablert i Alta. Videre skriver den at det skal være kraftfull satsing på utdanning i nord. Det går på regjeringens troverdighet løs når den på den ene siden lover kraftfull satsing, men i realiteten bygger ned utdanningstilbud systematisk. Er det i tråd med regjeringens nordområdesatsing å legge ned populære utdanningstilbud med stor oversøkning i nord?

Oppbyggingen av distriktspsykiatriske sentre skulle sikre desentralisert behandling, bidra til godt samarbeid om pasientene med kommunene og inngå som en del av det helhetlige behandlingstilbudet innen psykisk helse. Likevel kan vi stadig lese om tilbud i hele landet som står i fare for å bli kuttet kraftig eller lagt ned. Vi hører historier og erfaringer fra pasienter, familie og støtteapparat om pasienter som ikke får tilbudet som trengs for å få hjelp og oppfølging, selv om de har stort behov for helsehjelp. Et eksempel kunne vi lese i en VG-sak fra desember, der det vises til en systematisk nedbygging av det distriktspsykiatriske tilbudet i Vesterålen og Lofoten over flere år, til tross for at det i oppdragsbrev fra departementet gjentatte ganger er blitt pekt på at slike tilbud skal styrkes. I 2014 gikk man fra tre til ett behandlingstilbud, og tjuefire døgnplasser ble redusert til åtte. Nå skal Vesterålen, med sine åtte gjenværende døgnplasser, dekke et stort geografisk område med rundt 56 000 mennesker. I 2024 ble også disse plassene foreslått lagt ned. Det ble heldigvis stoppet. I VG kunne vi lese om psykiater Reiulf Ruud, som på 1980-tallet flyttet til Nord-Norge og bygget opp det psykiatriske tilbudet i Vesterålen, som ifølge VG ble landsledende. Føringen den gangen og det som for psykiater Ruud ble avgjørende for at han flyttet til Vesterålen, var at det skulle være høyest mulig kompetanse, nærmest der folk bor. Det må fortsatt være en føring. Folk må få den hjelpen de trenger, nærmest mulig. Politiet i Lofoten og Vesterålen melder på sin side om minst 10–15 politioppdrag i måneden, som ofte varer mellom 2 og 18 timer per oppdrag, hvor politiets ressurser ubetinget låses til helseoppdrag. Politiet i Vesterålen og Lofoten melder om økte kostnader som følge av reduksjonen i helsetilbudet og om at andre politioppgaver må nedprioriteres. Slike signaler får vi også fra Helgeland og øvrige områder der avstandene er store, og sannsynligvis vil vi få slike beskrivelser om Seljord og Storsteinnes, med flere, blir lagt ned. Det kan ikke være sånn at politiet skal finansiere sentralisering og nedleggelse av distriktspsykiatriske tilbud. Utviklingen er og har vært bekymringsfull. Vi trenger derfor denne gjennomgangen av tilbud innen psykisk helsevern og en tidfestet plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre, og vi må hindre nedbygging av slike tilbud.

Senterpartiet vil utvikle hele Norge. Med vår politikk har distriktskommunene hatt befolkningsvekst for første gang på mange år. Skal vi fortsette den trenden, må vi holde fast på en aktiv distriktspolitikk som gir folk trygghet, arbeid og framtidstro i hele landet. Det er en distriktspolitikk som sørger for likeverdige tjenester og reduserer avstandsulempene som mange kjenner på kroppen. Nordland er rikt på naturressurser og har stor verdiskaping. Vi trenger folk – folk som vokser opp her, folk som flytter hjem igjen, og folk som kommer nordover for å utdanne seg, som jobber, og som faktisk bosetter seg fordi det er attraktivt. Desentraliserte studietilbud og fleksible utdanningsløp gjør det lettere å rekruttere kompetanse til distriktene. Utdanningen må finnes der folk bor, og for Senterpartiet var gjenopprettelsen av Studiested Nesna en stor seier da vi var i regjering. I denne budsjettenigheten er det en stor seier at vi fikk reversert kutt i sykepleierutdanningsplassene i distriktene. Kompetanse og utdanning av sykepleiere er viktig i hele landet. Det var videre en stor seier for Senterpartiet å få igjennom vårt forslag om nedskriving av studielån i distriktskommunene. I Nordland kommer 36 av 41 kommuner inn under denne ordningen, og da er det vel ikke overraskende at folk satte kaffen i vranghalsen over hele fylket da de oppdaget kommunalministerens åpenbare løgn i valgkampen – sier vi det, gjør vi det ikke. En av Senterpartiets største seiere er heldigvis stadfestet nå, og gjeldssletten av studielån vil være en betydelig distriktssatsing i årene framover. For noen er dette det som faktisk avgjør hvor de velger å bosette seg etter utdanningen, og at noen velger å flytte hjem igjen. For en liten kommune vil den ene sykepleieren, ingeniøren, læreren eller fagarbeideren være av stor betydning. Ja, det kan faktisk være nøkkelen til befolkningsvekst i form av en hel familie. Når 24-timersmennesket skal velge å bo, må avstandsulempene reduseres. Om ferga ikke går, om det ikke er pedagoger i barnehagen, om fritidsklubben er stengt, eller om ungene må to timer i bil for å gjennomføre skoledagen, er det ikke et reelt alternativ å bosette seg i bygda eller på øya. Sammenlignet med regjeringens budsjettforslag er budsjettet vi vedtar i dag, kraftig forbedret. Av de 24 distriktstiltakene vi vant fram med i budsjettenigheten, vil jeg trekke fram noen av særlig betydning, i tillegg til gjeldsslettingen. Det er videreføring av gratisferger, økt reisefradrag for pendlere, reduserte drivstoffavgifter, billigere barnehage og billigere FOT-ruter – ja, for Widerøe er faktisk bussen vår i nord. Politikk handler om å svare på folks utfordringer i hverdagen, og det er det Senterpartiet som gjør.

Kommunene og fylkeskommunene våre er sentrale tjenesteprodusenter, samfunnsutviklere og grunnmuren i folkestyret vårt. Det er helt sentralt at kommunene og fylkeskommunene får rammer slik at vi kan gi innbyggerne våre gode og hverdagsnære tjenester. I dag står kommunene og fylkeskommunene i en svært krevende økonomisk situasjon. Selv var jeg nettopp med og vedtok min egen kommune, Leirfjord, sitt første budsjett som ROBEK-kommune, og i Nordland er det mange kommuner som har brukt opp sparepengene sine. Til Nationen sa kommunalministeren tidligere i høst at kommunene måtte finne fram sparekniven. Det er en virkelighetsbeskrivelse som har fått ordførere på tvers av partier til å steile, for realiteten er at folkevalgte, tillitsvalgte, ansatte og innbyggere allerede har måttet bruke sparekniven flittig i tiår på tiår, mens styringstrykket og rapporteringskravene har økt. Det er behov for å investere i nye sykehjem, skoler, barnehager, fritidsklubber, kulturtilbud, infrastruktur m.m. for at lokalsamfunnene, kommunene våre, skal være attraktive å bosette seg i. Vi trenger at folk bosetter seg og lever et 24-timersliv sju dager i uka, hele året, for naturressursene og verdiskapingen er spredt over hele Norge, og verdiskapingen gjør seg ikke selv. For Senterpartiet har nettopp dette vært en hovedprioritet i årets budsjettbehandling. I vårt alternative statsbudsjett foreslo vi å øke kommunenes frie inntekter med 5 mrd. kr, og vi foreslo 1,5 mrd. kr til fylkeskommunene. Dette var på toppen av regjeringens forslag om 1,3 mrd. kr. Selv om ambisjonene våre var høyere, er jeg glad for at vi i budsjettenigheten sørget for 3 mrd. kr mer til kommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunene. Kommunene kommer bedre ut med enigheten vi er kommet til, og Senterpartiet vil fortsette å jobbe for økte frie inntekter og færre styringskrav. Som senterpartist er jeg overbevist om at det er fullt mulig å snu fraflytting til tilflytting dersom vi fører en politikk som setter folk og lokalsamfunn først. Det handler om å gi folk reelle muligheter til å bo, jobbe og leve et godt liv i hele landet, også i nord. Folk bosetter seg der de føler trygghet og tilhørighet. Nordområdene er strategisk viktige for hele landet. Vi må satse på kunnskap, næringsutvikling, infrastruktur og statlig tilstedeværelse i nord. Det handler om beredskap, suverenitet og levende lokalsamfunn. Bunnplanken i totalforsvaret av Norge er derfor å sikre desentraliserte helsetjenester, politi, næringsliv og levende lokalsamfunn. Kommunesektoren må gis forutsigbare rammer som gir trygghet for gode kommunale tjenester og stimulerer til næringsutvikling i hele landet. Ingen skal måtte lure på om ambulansen kommer i tide, eller om båten går. Et sterkt lokalt tjenestetilbud gir både trygghet og bolyst, og det er en vesentlig del av totalberedskapen vår.

Vi vet at nærhet redder liv. Når avstanden til hjelpen blir for lang, svekkes både tryggheten og beredskapen. Derfor kjemper Senterpartiet for et helsevesen som er desentralisert, offentlig og lokalt forankret, der fagfolk får tillit og pasientene blir sett, sånn at alle pasientene blir sett og får et helsetilbud de kan stole på, uansett om de bor på en øy, innerst inne i en fjord eller i en dal. Satsing på fastlegeordningen, kommunehelsetjenesten og akuttberedskapen er vesentlig for at pasienten skal være i sentrum, og samarbeidet mellom de ulike nivåene i helsetjenesten om pasienten må styrkes. Det trengs en ny ledelsesmodell i helsesektoren der fagfolkene som arbeider nærmest pasienten, får mer ansvar og tillit. Denne ledelsen må også være lokal og stedlig. Senterpartiet mener helseforetaksreformen må avvikles, og at sykehus ikke skal styres og finansieres som foretak etter modell fra det private næringslivet. Senterpartiet vil at sykehusene blir lagt inn under offentlig forvaltning, som andre offentlige helsetjenester, med demokratisk, folkevalgt styring. Senterpartiet vil ha en ny finansieringsmodell som skiller investering og drift, og der store investeringer som nye sykehusbygg blir fullfinansiert over statsbudsjettet. Senterpartiet ønsker også en styrende nasjonal sykehusplan der Stortinget tar stilling til overordnede sykehusprioriteringer og -investeringer. Sykehus over hele landet er nå i en krevende økonomisk situasjon på grunn av den økte gjeldsbelastningen som kommer av lånefinansierte investeringer. Resultatet er kutt i pasienttilbud og sterke effektiviseringskrav til pasientnære tjenester som distriktspsykiatriske sentre, ambulanser, rehabilitering og barseltilbud, tjenester som folk er avhengig av nærhet til. Det er mange sånne eksempler fra min landsdel, fra mitt fylke, fra min region. Tjenester folk må gå i fakkeltog for å bevare, er ikke likeverdig, og det skaper ikke tillit. Jeg er glad for at Senterpartiet har bidratt til en styrking av økonomien i foretakene. Vi ville hatt mer. Jeg er også glad for at Senterpartiet har bidratt til en styrking av kommuneøkonomien, for skal kommunene klare å prioritere forebygging blant barn og unge, tilgjengelige lavterskeltilbud og det å gi en verdig eldreomsorg, er kommuneøkonomien avgjørende. Senterpartiet vil fortsette å kjempe for likeverdige tjenester i hele landet.

Denne saken handler om hvordan Stortingets vedtak er fulgt opp, og om hvorvidt Stortinget har fått tilstrekkelig informasjon til rett tid. Kontrollkomiteens høring har vært viktig for oss for å få klarhet i en sammensatt sak. Den har vist oss en historie om store ambisjoner, men også om krevende realiteter. Fra Senterpartiets side er vi glade for at høringen har bidratt til å belyse hva som var de reelle årsakene til forsinkelsen. Til spørsmålet om informasjon til Stortinget er mindretallet kritisk til at de ikke ble informert tidligere om disse forsinkelsene. Høringen ga oss et klart bilde av saksgangen. Da Forsvarsdepartementet mottok den formelle rapporteringen om at målet for 2026 var i fare, satte tidligere statsråd Gram umiddelbart i gang et betydelig arbeid for å undersøke om målet likevel kunne nås. Det var ingen tvil om den politiske ambisjonen om raskt å få styrket den maritime beredskapen i nord. Det ble stilt krav til Forsvaret om å vurdere omprioriteringer for fortsatt å rekke å komme i mål. Dette arbeidet pågikk over flere måneder, fram til den endelige beslutningen ble tatt i mai 2024. Flertallet i komiteen har konkludert med at det var riktig og ryddig å arbeide for å nå det fastsatte målet. Vi mener at det var naturlig å informere Stortinget etter at denne omfattende prosessen var avsluttet og en endelig konklusjon forelå. Det ble gjort ved første naturlige anledning, i budsjettproposisjonen for 2025. Ja, informasjonen kunne og burde ha vært tydeligere. Det har både sittende og tidligere forsvarsminister erkjent, og det er vi enige i, men vi mener det ikke er grunnlag for å komme med noe kritikkvedtak mot daværende statsråd for at informasjonen kom på det tidspunktet den gjorde. La oss være ærlige om utgangspunktet. Forsvarssjefen var krystallklar i høringen da han pekte på hovedårsaken: manglende finansiering av forrige langtidsplan. Det var et stort sprik mellom den strukturen Stortinget hadde vedtatt, og de økonomiske rammene som fulgte med. Målet om full operativ evne innen 2026 var en skjerping av Stortingets vedtak. Dette var et ambisiøst mål som ble formulert i tildelingsbrevet for 2021 under den forrige regjeringen. Denne ambisjonen ble fulgt opp politisk av daværende forsvarsminister Gram. Den sikkerhetspolitiske situasjonen, det nye trusselbildet, gjorde at det hastet mer enn noen gang å få et maritimt fotavtrykk i nord. Høringen gir ingen tvil om at ministeren jobbet med mål om å opprettholde framdriften. Vi må se framover. Denne saken er et resultat av en forsvarssektor som over tid har vært underfinansiert. Dette tok Gram tak i og la fram en historisk langtidsplan for Forsvaret, som et samlet storting stilte seg bak. Med dette forsvarsløftet har vi sørget for at ambisjonene i langtidsplanen følges opp med reell finansiering. Nå står det ikke på penger, det står på tid. Forsvarssjefen har redegjort for nye og forbedrede styringsmodeller, som porteføljestyring, for å sikre bedre kontroll og samordning i sektoren. Forsinkelsen i Ramsund er beklagelig. Viktigheten av maritim beredskap i et uoversiktlig trusselbilde, og da særlig i nord, er vesentlig. De viktigste grepene for å unngå lignende situasjoner i framtiden er tatt. Arbeidet med å etablere den maritime innsatsskvadronen fortsetter med full kraft, nå på et langt mer solid økonomisk og styringsmessig fundament. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett omdisponerer Forsvaret 2,5 mrd. kr fra investering til drift, og jeg forutsetter at nødvendige midler blir prioritert til Ramsund. Det er bra for Forsvaret, og det er bra for tryggheten i nord. Trygghet i nord gir trygghet for Norge.

Kommuneproposisjon må være det ordet færrest har et forhold til, samtidig som alle faktisk er helt avhengig av innholdet i den. Når vi i dag debatterer denne kommuneproposisjonen, debatterer vi hvilke rammer kommunene og fylkeskommunene skal få. Det handler om verdier i kroner og øre, men også om verdisyn. Hvilket Norge er det vi vil ha? Det handler om barnehagen til ungene våre, om gamlehjemmet til bestemor og om fritidstilbudet til ungdommen. Det handler om levende lokalsamfunn i hele landet, der folk kan trives og leve et godt liv. Vi står overfor stadige verdivalg. Hvordan skal landet vårt se ut? Et levende Nordland og et levende Nord-Norge er en del av totalberedskapen vår. Det er i nord verdiskapingen skjer. I Nordland har samtlige næringer vekst i omsetningen sin. Industrien var den næringen som sto for den største omsetningen, etterfulgt av varehandel og primærnæringen. Denne verdiskapingen gjør seg ikke selv. Vi trenger folk som 24-7 bor og lever et godt liv, folk som skaper, bidrar, produserer og leverer. Da må det være enkelt å velge å bli, velge å komme hjem, velge å bosette seg. At fergen går og er gratis, er et slikt eksempel. Gjeldslette av studielån, at barnehagekostnadene er sterkt redusert, at man uansett alder kan ta utdanning i distriktet eller bygge på utdanningen sin uten å måtte reise fra familien – dette er verdier Senterpartiet holder høyt. Nordland har 41 kommuner. De fleste er ganske små. De gjør alle sammen sitt beste for å yte gode tjenester til sine innbyggere, innbyggere som igjen produserer og skaper verdier i hele fylket, til hele landet – innerst og øverst i dalen, høyest oppe i fjellet, inne i fjordene og ute på havet. Det blir ikke automatisk flere kvalifiserte hoder eller hender i arbeid på grendeskolen eller sykehjemmet i ytterbygda selv om kommunene slår seg sammen, og det blir ikke kortere for elevene å reise til nærskolen sin fire mil og en ferge unna selv om kommunene blir slått sammen. Det har vært og vil være en verdi at vi har folkevalgte og administrativt ansatte som kjenner de lokale forholdene og den lokale geografien. Dette gjelder uansett beslutningsnivå. Senterpartiet mener de tre beslutningsnivåene vi har i dag, har en verdi. Sentralisering gjør ikke tjenestene automatisk bedre, uansett nivå. Senterpartiet ser verdien av hele Norge. Vi ser nordlendingen, og vi satser i nord. Derfor er jeg glad vi har styrket økonomien til Nordland og til folk i Nordland. Det har vært en stor kostnadsvekst som kommunene sliter med. Da må vi ta ansvar. I denne salen er vi ansvarlige overfor hele det norske folket. Vi representerer hele Norge, og det har en verdi – i dag og for framtiden.

Intensjonene i rovviltforliket om en todelt målsetting og uttak av rovvilt i prioriterte beiteområder er det dessverre veldig få i mitt eget hjemfylke som kjenner seg igjen i. Det er helt nødvendig med tiltak for så raskt og effektivt som mulig å kunne ta ut rovvilt som gjør skade, hvis vi skal ivareta beitenæringen og reindriftsnæringen i nord i framtiden. Da jeg var på reise i Nordland i forrige uke, besøkte jeg Finn og Ragnhild i lag med ordføreren i Hamarøy. De, i lag med mange andre bønder i Nordland, har allerede store tap i år. Mens vi var på besøk der, fikk ordføreren dagens andre telefon fra en sauebonde i bygda om ytterligere tap – tap der skadene var så store at det ikke kunne bekreftes hva slags rovdyr som hadde vært på ferde. Det var, ifølge bøndene, en helt vanlig konklusjon. Det er bemerkelsesverdig at det er så stor avstand mellom reindriftens, beitenæringens og faglagenes virkelighetsforståelse og ministeren og flertallet i komiteen på akkurat dette området. De som daglig står i dette, har en helt annen opplevelse enn det vi kan lese i f.eks. svaret til ministeren. Bare i Nordland er det registrert 19 jervekull, og nå er det nettopp bekreftet ytterligere ett i Hattfjelldal. 19 kull er nesten dobbelt så mye som et allerede altfor høyt bestandsmål i fylket. Det er uholdbart for beitenæringen, som nå sender små lam rett i rovdyrkjeften. På veggen hjemme i Hamarøy hadde Finn og Ragnhild plaketter som anerkjente mange års levering av kvalitetskjøtt. Det er altså dette vi serverer rovdyrene i Nordland. Dette gjør at flere velger å avslutte driften, fordi de ikke klarer belastningen med de store tapene og all innsatsen som legges i gårdsdriften gjennom året, og som ikke tas på alvor i oppfølgingen av den todelte målsettingen Stortinget har vedtatt. Det er tatt ut altfor lite jerv i hiuttak, og jerv er vanskelig å ta på skadefelling. Vi trenger derfor alle disse virkemidlene for skadefelling som Senterpartiet nå har foreslått. Når gaupa vandrer rundt i boligfeltet midt på lyse dagen og videre tar beitedyr inne på gårdstunet, er det noe med denne forvaltningen som ikke henger på greip. Det er nettopp derfor det er så viktig å få vedtatt disse forslagene som Senterpartiet har fremmet, og det er ufattelig leit at vi ikke får gjennomslag. Jeg frykter at flere bønder velger å avslutte nå, etter nok en blodig vår og mangel på oppfølging av vedtak. Det er trøbbel for matproduksjonen i nord, for det er også beredskap.

Riksrevisjonens undersøkelse av årsaker til utfordringer i barnevernet bekrefter dessverre utfordringer vi allerede kjenner til. Til tross for en rekke tiltak over år blir det dokumentert kvalitetsutfordringer i både kommunalt og statlig barnevern. Disse utfordringene får alvorlige konsekvenser for sårbare unger og ungdom som trenger barnevernets hjelp, omsorg og beskyttelse. Bak beskrivelser av manglende samarbeid, høy turnover, brudd på bistandsplikt og ressursmangel er det mennesker det handler om – barn, ungdom og familier som trenger hjelp, støtte og omsorg. Komiteen er enig i Riksrevisjonens konklusjoner. Vi ser at ressursknapphet er en utfordring for mange kommunale barnevernstjenester, uavhengig av størrelsen på kommunen og tjenesten. Det statlige barnevernet er ikke tilstrekkelig dimensjonert for å ivareta sin bistandsplikt. Dette er en alvorlig situasjon, og vi har over tid sett en kraftig økning i brudd på bistandsplikten, til tross for en rekke iverksatte tiltak. For ungene og familiene dette gjelder, kan sånne brudd få alvorlige konsekvenser. Det er ikke særlig oppsiktsvekkende at samarbeidet mellom det statlige og kommunale barnevernet blir krevende når Bufetat ikke oppfyller sin bistandsplikt. Når andre velferdstjenester heller ikke stiller opp, eller de avstår fra å hjelpe, fører det til at unger ikke får det tilbudet de har krav på og behov for. Når staten må inn og overta omsorgen for et barn, kan vi ikke risikere å utsette barnet og familiene for ny svikt fordi de ulike tjenestene, sektorene og departementene ikke klarer å samarbeide tilstrekkelig. Det er det vi kan lese av Riksrevisjonens undersøkelse at skjer i dag. Når en situasjon er akutt, må alle trå til. Hva om vi hadde sagt nei på akuttmottaket når noen har behov for øyeblikkelig hjelp? Senterpartiet er enig i Riksrevisjonens anbefalinger. Samarbeidet med de andre departementene må styrkes for å sikre et helhetlig og samordnet tjenestetilbud for ungene og familiene som har behov for det. Barne- og familieministeren sitter alene her i dag, men det kunne like gjerne vært flere ministre, for dette er et samarbeid vi må gjøre sammen. Den svikten som skjer, skjer ofte mellom ansvarsområdene. Vi må legge til rette for at barnevernstjenestene i hele landet kan delta på kompetansetiltak, og at små barnevernstjenester får nødvendig faglig støtte når det kreves. Unger i barnevernet skal flytte mindre, de skal oppleve stabilitet, og de skal få ro og bedre helsehjelp. Den kvalitetsmeldingen ministeren fra Senterpartiet startet med, og som ble behandlet denne uken, er et viktig bidrag i det forbedringsarbeidet som ligger foran oss. Som jeg sa, må dette forbedringsarbeidet skje på tvers av departementene og i enhver kommune. Det vil være særlig viktig å tydeliggjøre hvordan det forebyggende arbeidet og tidlig innsats skal ledes. Jeg er glad for at det er en samlet komité som nå slutter seg til disse anbefalingene fra Riksrevisjonen. Det fortjener ungene, ungdommene og familiene, og de fortjener også at vi husker det når vi skal behandle framtidige bevilgninger.

Lave og stabile strømpriser har vært et fortrinn for norske innbyggere, husholdninger og bedrifter i generasjoner. Det har ikke kommet av seg selv. Det har vært et resultat av tøffe beslutninger og kraftutbygging som har påvirket folk og lokalsamfunn. Det har dannet grunnlaget for industriutvikling, arbeidsplasser og vekst i by og bygd over hele Norge. Det har vært vårt konkurransefortrinn. Da Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre stemte for å melde Norge inn i ACER, la de norsk kraft inn under EU-systemet. Resultatet ser vi helt tydelig. Vi har fått europeiske energipriser i deler av Norge, og nå stemmer flere av de samme partiene for å gi EU ytterligere kontroll over strømpolitikken. Kraften har vært utrolig viktig for folk, næringsliv og industri i Nordland og i Norge, og det er bemerkelsesverdig at Høyres representant fra Nordland er mer opptatt av Brussel enn det som tjener Nordland. Senterpartiet har hele tiden advart mot konsekvensene dette vil få. Nå er det på tide å snu. Vi må ta strukturelle grep for å få nasjonal kontroll på strømpolitikken og strømprisene igjen. Derfor sier vi tydelig nei til å innføre EUs fjerde energimarkedspakke og til å knytte oss tettere til EUs dysfunksjonelle kraftmarked. Samtidig må vi bygge ut mer kraft i Norge, og vi må bli mer bevisst på hva vi bruker den norske kraften på. Naturressursene våre har brakt oss velstand og velferd, som gjør at de aller fleste av oss lever et godt liv fra vogge til grav. Hvordan vi best kan forvalte disse ressursene, og hvordan vi i framtiden kan utnytte dem best mulig til glede og nytte for flest mulig, avgjøres best her i Stortinget, her i Norge – ikke i Brussel. Det handler om felles ansvar for å sikre at nye generasjoner også kan leve godt. Dette er arven vår. Vi må ta nasjonal kontroll over kraften og oppnå forutsigbare og rimelige strømpriser for folk og næringsliv. Senterpartiet sier nei til innføring av fjerde energimarkedspakke, og ja til mer nasjonal kontroll på kraften.

Senterpartiet vil at folk skal få de ungene de ønsker seg, og nå fjerner vi endelig en urettferdig ulempe for alle dem som planla, eller ikke planla, sitt desemberbarn. Alle de gode tiltakene som er iverksatt, rettferdiggjør ikke at desemberungene skal forskjellsbehandles. Selv planla jeg et januarbarn, som både skulle ha rett på barnehageplass, og som skulle være såkalt skolemodent. Jeg fødte i november og måtte derfor ta ulønnet permisjon på det tidspunktet, i lag med alle de andre som fødte i førjulstiden. Endelig blir denne ubegrunnete forskjellsbehandlingen fjernet, for det er bare desemberungene som gjenstår nå. Jeg er glad for at vi nå gjør at foreldrene kan velge om de vil benytte et godt barnehagetilbud eller selv ha omsorg for ungene sine. For Senterpartiet er også valgfriheten med kontantstøtten viktig. Jeg er stolt over at Senterpartiet bidrar til at desemberungene får rett på barnehageplass, og jeg er stolt over at Senterpartiet i regjering bidro til reduserte barnehagepriser, som i mitt nærområde er halvert i nesten alle kommuner. I dag er derfor en veldig fin dag.

Aktive sivilsamfunn bygger fellesskap. Innsatsen som aktive lag, foreninger og organisasjoner gjør i fredstid, gjør oss også mer beredt på kriser og krig. Jeg vil trekke fram betydningen av lokal kunnskap og lokal forankring i totalberedskapen, og da særlig de frivillige organisasjonene og beredskapsaktørene. For å aktivere ressurser raskt og nå ut til flest mulig må bredden av frivillige organisasjoner inkluderes både i kommunale beredskapsråd og i det øvrige beredskapsarbeidet. Vi må vite hva de frivillige beredskapsressursenes omfang, kapasitet og tilgjengelighet er, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Denne oversikten er verdifull i det daglige og helt uvurderlig når krisen inntreffer og ressursene trengs. Jeg vil også trekke fram betydningen Den norske kirke har for mange innbyggere, uavhengig av religion, samt ulike tros- og livssynssamfunns betydning for sine medlemmer. Som en landsdekkende institusjon i samfunnet har Den norske kirke en viktig rolle i beredskapen. Erfaringer fra tidligere kriser lokalt og nasjonalt har vist oss betydningen Den norske kirke har for mange innbyggere, uavhengig av religion. Kirkene og forsamlingshusene er viktige som infrastruktur, men har også en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, sørgegudstjenester og andre markeringer i samarbeid med det offentlige, og er en viktig brobygger til andre tros- og livssynssamfunn. Folkekirken er tilgjengelig i bygd og by, ute på øyene og oppe i dalene. Senterpartiet ønsker å binde landet tettere sammen og videreutvikle samfunn i hele Norge. Levende lokalsamfunn styrker totalberedskapen. Det handler om å sette folk først, lytte til dem som står med skoene på, og sikre nasjonens utvikling og potensial. Det er særlig behov for styrket beredskap i nord. Norge er et langstrakt land, og skal vi benytte ressursene i krise og krig, må vi utnytte og bygge ressursene hele tiden. Vi må ha folk som lever, produserer, bidrar og skaper verdier i små og store lokalsamfunn, og særlig i nord. Beredskap i nord betyr også trygghet for tilgjengelige helsetjenester og akuttsykehus, at ambulansen og helikopteret kommer fram, at båtene og togene går, at personell er tilgjengelig, og at medisin kommer fram. Trygghet i nord gir trygghet i Norge.

Gode språkkunnskaper og god kommunikasjon er helt nødvendig for å ivareta kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Å kunne snakke, lese, lytte og forstå og kunne kommunisere med pasienter, pårørende og kollegaer – det å ha de språkferdighetene som kreves for arbeidsoppgavene som skal utføres – er helt nødvendig. Senterpartiet er enig i intensjonen i forslagene vi nå debatterer, men stemmer ikke for forslagene fra Fremskrittspartiet. Senterpartiet er enig i at det er behov for tiltak som sikrer at ansatte i helse- og omsorgssektoren har de norskferdighetene som gjør at tjenestene blir gitt på en faglig forsvarlig måte, men det å skulle kartlegge språkkompetansen til alle ansatte vil være for omfattende. Senterpartiet vil fremme forslag om utredning av lovendringer for å kunne innføre krav om å ha bestått norsktest på riktig nivå for å kunne ha pasientkontakt og for å kunne ha stillinger i helsevesenet som krever høyere utdanning. Senterpartiet mener den veilederen regjeringen ba Helsedirektoratet lage, ikke er tilstrekkelig fordi den ikke gir hjemmel til å kontrollere om krav eller forventninger til språkferdigheter faktisk følges opp. Veilederen skiller heller ikke mellom de ulike nivåene av språkkompetanse etter arbeidsoppgaver eller stilling. Vi vil ikke på forhånd konkludere om hvilket nivå av språkkompetanse det skal stilles krav om, og vil vise til høringsinnspillene som har kommet, bl.a. fra noen mindre kommuner i Nordland. Kommunene Træna, Lurøy, Nesna, Dønna, Herøy, Grane, Hattfjelldal, Hemnes og min egen kommune Leirfjord samarbeider om rekruttering av helsepersonell fra utlandet. Deres prosjekt – fra B2 til B1 – ble etablert i 2023. I lag med helsesektoren vil de dokumentere hva som er nødvendige og tilstrekkelige norskferdigheter for at helsefagarbeidere skal kunne utføre arbeidet sitt på en forsvarlig måte. De mener det er urimelig at det stilles samme språkkrav til helsefagarbeidere som til leger. De påpeker at endringen i helsepersonellforskriften i 2017, om språkkrav, gjorde det langt vanskeligere for kommunene å få dekket sine behov for helsefagarbeidere. Disse kommunene er helt enig i at det må stilles norskkrav til fagpersoner som har norsk som andrespråk. Utfordringen er å avgjøre hva som er et riktig krav. Senterpartiet vil lytte til kommunene og er enig i at altfor strenge språkkrav kan gi rekrutteringsproblemer, særlig i distriktene. Senterpartiet vil derfor foreslå at det foretas en evaluering av kommunenes erfaringer med forskriftsendringen fra 2017, om språkkrav. Med det tar jeg opp forslagene nr. 2 og 3, som Senterpartiet henholdsvis har sammen med andre og alene. Vi vil subsidiært stemme for forslag nr. 4, fra SV og Rødt.

Senterpartiet var i regjering opptatt av å beholde tjenester nært folk, sikre spredning av arbeidsplasser og bevare kompetanse. Det gjelder òg i kriminalomsorgen. Vi må ta vare på de flinke folkene og den gode kompetansen i hele Fengsels-Norge – i dette tilfellet dem som jobber i Mosjøen. Det er helt avgjørende at fengselet der bevares inntil et nytt er ferdig utredet og ferdig bygd. Det er derfor viktig at statsråden forstår verdien av disse folkene, av tjenestene og omsorgen de gir. I arbeidet med den varslede meldingen om kriminalomsorgen vil jeg derfor invitere statsråden til å være med på besøk til fengselet i Mosjøen. Vil statsråden bli med på besøk til Mosjøen fengsel før hun legger fram meldingen?

Jeg håper statsråden forstår at det skaper uro i hele landet når garantien ikke videreføres. Rapporten jeg viser til i mitt spørsmål, foreslår å legge ned 16 fengsler rundt omkring i landet og viser til samfunnsøkonomiske effekter i form av sparte kroner. Det er uklokt å skape denne uroen rundt nedleggelser før nye fengsler er bygd, og derfor var Mehl-garantien så viktig. Små fengsler spiller en viktig rolle i å tilby et mer personlig og lokalt forankret soningstilbud, noe som kan være gunstig for rehabilitering og tilbakeføring. Jeg har besøkt Mosjøen fengsel og er imponert over innsatsen som legges ned av kompetente og dedikerte ansatte, samarbeidspartnere og lokalsamfunn, til tross for kummerlige og midlertidige forhold. Det er viktig å komme videre nå. Tidligere justisminister Mehl planla å sende oppdraget om utredning før sommeren, sånn at utredningen kunne komme i gang umiddelbart etter sommeren. Har statsråden planer om å endre på forutsetningene, eller vil hun gjøre noe for å sikre den planlagte progresjonen for utredningen?

«Den 8. mars 2024 ga Kriminalomsorgsdirektoratet og Statsbygg ut en rapport der de anbefaler å legge ned Mosjøen og Fauske fengsler. Tidligere statsråd Emilie Mehl har sagt at det er uaktuelt å legge ned fengsler med mindre det er bygget nye. Vil statsråden følge opp Mehls garanti for at Mosjøen og Fauske fengsler ikke vil bli lagt ned?»

Når kvalitet, nytteeffekt og ressursbruk skal evalueres, er det kanskje lett å glemme at det er mennesker i fødsel bak disse statistikkene og tallene. Et eksempel er Mette. Hun har født alle de tre barna sine i transport: et i redningshelikopter, et på en veiskulder på E6-en til Narvik og et i rundkjøringen ved siden av kjøpesenteret i Bodø. Ved to av fødslene hadde man planlagt opphold på hotell i forkant. Til tross for stengte fjelloverganger, kollisjon og flere ambulansebytter underveis, opplevde hun fødslene sine som veldig fine. Hun var trygg og i gode hender hos jordmor underveis. Ikke overraskende viser studier til økt stress i svangerskapet hos gravide med lang reisevei. Det å ikke ha en god følgetjeneste kan gi langt større kostnader. Man kan også tenke seg at en forbedret og mer utbredt følgetjeneste kan gjøre at kvinner velger å bosette seg i distriktene også i fertil alder. I hvilken grad mener ministeren at erfaringene til eksempelvis Mette og andre fødende har noen verdi, og vil ministeren sørge for at også brukerne av følgetjenesten og deres opplevelser blir tillagt vekt i evalueringen og forbedringen av tjenesten?

Takk for svaret. Som ministeren sa, kan en god følgetjeneste gi trygghet for gravide og fødende med lang reisevei til fødestedet, og følgetjenesten er ofte organisert i et samarbeid mellom sykehus og kommuner. Som ministeren nevnte, har to ordførere, ordførerne i Hamarøy og Steigen, skrevet brev til helseministeren, datert den 3. februar, der de uttrykker bekymring for det de opplever som manglende involvering. Oppdraget sier at helseforetakene, i samarbeid med kommunene, skal gjennomgå og vurdere de konkrete forbedringstiltakene og sette i verk tiltak for å forbedre følgetjenesten. Disse ordførerne viser til et spørreskjema, som også ministeren var inne på, men de opplever at det tilsynelatende er tilfeldig hvem som har fått dette spørreskjemaet. Kan ministeren forsikre dem og øvrige ordførere om at administrativ og politisk ledelse involveres tilstrekkelig i evaluerings- og forbedringsarbeidet?

Trine Fagervik (Sp) [11:56:49] «De regionale helseforetakene skal gjennomføre en nasjonal evaluering av følgetjenesten for gravide, der kvalitet, nytteeffekt og ressursbruk evalueres. Kan statsråden redegjøre for hvordan evalueringen gjennomføres, og når Stortinget kan forvente å bli forelagt en oppfølging av evalueringen?»