I kommunikasjonen som har gått ut fra Arbeiderpartiet i dag, står det: Høyre vil hastebehandle et forslag som koster flere milliarder kroner. For de pengene kunne vi sørget for gratis barnehage til alle barn. Det må jeg si er godt sagt. Det har vært en kampsak for SV i lang tid å sikre folk gratis barnehage, som et viktig tiltak i den dyrtiden man står oppe i. Det ville ha gitt barnefamiliene en betydelig lettelse i den økonomiske situasjonen de står oppe i. Det ville ha fjernet en regning fra deres postkasse. Så mitt spørsmål er om Arbeiderpartiet nå på bakgrunn av det de har sagt i dag, kommer til å innfri dette ønsket fra SV om gratis barnehage for alle i Norge.

Mange kjenner nå på kroppen at det er dyre tider. Når drivstoffprisene stiger, merkes det ikke bare ved pumpen. Mat, bolig og andre nødvendigheter blir også dyrere. Mange har allerede strukket økonomien til bristepunktet, og i dag kom også meldingen om at renten kan gå opp i tiden framover. Urolige tider rammer ikke likt. Det er folk flest, og særlig de som har minst fra før, som bærer den største belastningen når pumpepriser, matpriser og renten stiger. Det er vårt ansvar å hjelpe folk i denne situasjonen. Vi kan ikke akseptere at det alltid er de samme som detter først, og som detter hardest. Som folkevalgte har vi et ansvar for å bygge et sikkerhetsnett som fungerer både i gode og i dårlige tider. Vi kan ikke møte nye kriser med gamle verktøy og håpe at det går bra. Samfunnet må rigges sånn at vi kan handle raskt og treffe riktig når krisen rammer. Derfor fremmet SV i forrige uke et forslag om kontantutbetalinger til folk, cash rett i foret, når det blir for vanskelig å få endene til å møtes fordi maten, drivstoffet, strømmen og renten – det meste – blir dyrere. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i sitt forslag i dag tar med seg nettopp dette forslaget. Når krisen treffer, må vi sørge for at folk faktisk får betalt regningene sine. En lik kontantutbetaling til alle treffer bredt og gir mest til dem som har minst. La oss være ærlige om det som skjer nå: Bensinprisene skyter i været, men forskjellen i bensin- og dieselprisene mellom de ulike bensinstasjonene er enorm. Bare i dag kan vi med et enkelt søk se at forskjellen er i hvert fall 7 kr. Vi frykter at det er noen som sitter og skor seg på krisen, at det er noen som sitter og holder prisene kunstig høye for å melke mest mulig ut av landets befolkning. Det er griskhet. Derfor må vi ta kontroll over bensinstasjonselskapenes prissetting. Tidligere har vi sett at bensinstasjonene er kjappe med å sette opp prisene når oljeprisen øker, men trege med å sette ned prisene når oljeprisen går ned. Det er det samme vi ser hos bankene. Det gir grunn til å stille et helt legitimt spørsmål: Er det noen som nå sitter og tjener ekstra på en urolig situasjon? Derfor fremmer SV i dag et forslag om et prispoliti for bensinstasjonene. Dette burde fått unison støtte fra de partiene som nå vil sette ned avgiftene, for det en fare for at et sånt vedtak bare vil føre til at mer penger går rett i lommen på kapitalsterke bensinstasjonselskaper, og ikke kommer folk til gode. Vårt forslag vil iallfall sikre at det ikke skjer. Dette handler ikke bare om bensin. Når drivstoffprisene øker, blir transport, mat og varer og tjenester dyrere. Hele økonomien påvirkes. Derfor blir det urettferdig kun å hjelpe dem som kjører fossilbil. Mange lavtlønte har ikke råd til bil, men de rammes like hardt av prisøkningene. Å redusere drivstoffavgiften vil bare hjelpe dem som fyller tanken, og det er ikke nok til å sikre folks økonomi i en krisetid. Vi trenger tiltak som favner bredt, som hjelper alenemoren som ikke har råd til bil, studenten som ikke har en, og dem som har bil. Alle vil kjenne på de økte levekostnadene hvis vi ikke gjør noe. Vi må ta ansvar. Vi må hjelpe både dem som fyller tanken, og dem som ikke gjør det. Denne krisen minner oss om noe viktig. Avhengigheten av fossil energi gjør oss sårbare – sårbare for ville påfunn og innfall fra en gal president i USA og autoritære regimer med høy produksjon av olje og gass. Vi kan ikke fortsette å være fanget av prissjokk fra olje og gass. Høye drivstoffpriser viser hvor sårbare vi er når verden blir urolig. Vi må frigjøre oss fra denne sårbarheten. Vi må omstille Norge til et fossilfritt samfunn, både for klimaet, for økonomien og for sikkerheten. Grønne løsninger gjør oss mer robuste. Når vi får et samfunn basert på fornybar energi, blir vi mindre utsatt for internasjonale prisøkninger og en gal president i USA. Å sikre folks økonomiske trygghet samtidig som vi bygger en fossilfri framtid, er ikke et enten-eller-valg. Det er den eneste måten å beskytte folk mot både klimakrise og prissjokk på. Jeg tar med det opp det forslaget som SV står bak.

Vi hører en klima- og miljøminister som desperat prøver å frasi seg ansvaret for å ta vare på verdifulle og sårbare områder langs kysten av Norge, men la meg da stille statsråden spørsmål om en stortingsmelding han er ansvarlig for, nemlig forvaltningsplanen for våre havområder. Der setter man grenser for hvor oljevirksomheten skal få lov til å slippe til og ikke. Vil statsråden sørge for at forvaltningsplanen for våre havområder legges fram før den bebudede petroleumsmeldingen, og vil statsråden garantere at regjeringen i den stortingsmeldingen fortsatt sørger for beskyttelse av Lofoten, Vesterålen, Senja, Mørebankene, Skagerrak og iskantsonen mot oljevirksomhet?

På vegne av stortingsrepresentantene Marthe Hammer, Marian Hussein, Anne Lise Gjerstad Fredlund og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om løsning for kontantutbetaling til befolkningen. På vegne av stortingsrepresentantene Marthe Hammer, Anne Lise Gjerstad Fredlund, Ingrid Fiskaa og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om nullutslippshurtigbåter.

Selv husker jeg også godt de dagene i mars 1980 da den alvorlige ulykken inntraff. Årene etter har vært svært tunge for de etterlatte. Selv om Riksrevisjonen slår fast at myndighetene ikke kan bære hovedansvaret for ulykken, er det ikke noen tvil om at myndighetene kunne ha gjort mer for å forhindre denne ulykken. Jeg hører representanter si i dag at vi må lære av det som har skjedd. Det er vi selvfølgelig enig i. Vi ser fortsatt i dag at myndighetene har en for dårlig behandling av dem som har stått på i oljebransjen, f.eks. oljepionerene. Vi ser også at myndighetene har vært for dårlige når det gjelder å følge opp krav til sikkerheten for våre ansatte i oljebransjen. Det er nok å nevne de gjentatte skandalene knyttet til Equinors anlegg på Melkøya i Finnmark, hvor det mange ganger de siste årene har vært veldig alvorlige hendelser knyttet til virksomheten, og hvor det er behov for at myndighetene agerer overfor et oljeselskap som for det aller meste er statseid. Fra SVs side er vi, i likhet med Rødt og MDG, skuffet over at Riksrevisjonen ikke tar inn over seg funnene i Universitetet i Stavangers rapport om Kielland-ulykken som kom i fjor, og som viser at nasjonale interesser overskygget behovet for sannhet og rettferdighet for ofrene. Rapporten ga ny dokumentasjon på myndighetenes medansvar og svikt i granskingen, men Riksrevisjonen avfeier dette som «ikke vesentlig ny informasjon». Dette svekker tilliten til myndighetenes håndtering av katastrofen mange år etterpå. Vi er glade for at det er et flertall i komiteen som er utålmodige på den oppfølgingen som vi forventer at regjeringen raskt kommer med knyttet til kompensasjon til de etterlatte, som Stortinget vedtok i fjor.

Det er et veldig alvorlig bakteppe for den saken vi diskuterer i dag. Det er de siste månedene avdekket nær kontakt mellom serieovergriperen Epstein og norske myndighetspersoner. Det har gjennom offentliggjørelsen av Epstein-filene kommet alvorlige opplysninger som har ført til at en tidligere statsminister etterforskes for korrupsjon, og at sentrale personer i utenrikstjenesten forfølges på samme måte. Vi har også sett at tidligere utenriksministre i norske regjeringer har pleid nær kontakt med serieovergriperen fra USA. Med rette har saken skapt en dyp mistillit til det politiske systemet. Det er vårt ansvar å gjøre alt som står i vår makt for å gjenopprette den tilliten og sørge for at det politiske systemet er fortjent å ha den tilliten vi er avhengig av. Derfor er det bra og helt avgjørende at vi i dag har et enstemmig storting som ber om at det settes ned en uavhengig granskingskommisjon. Det er også riktig at det er Stortinget som nedsetter denne kommisjonen, ikke regjeringen. I arbeidet må kommisjonen stå fritt i den jobben de skal gjøre. Her vil jeg vise til en av merknadene i innstillingen: «Komiteen mener at mandatet bør utformes med nok fleksibilitet til at det i rimelig utstrekning gir kommisjonen mulighet til å forfølge relevante spor og problemstillinger som kommer frem underveis i granskingsarbeidet. Samtidig ser komiteen at det kan fremkomme nye opplysninger og problemstillinger som likevel kan nødvendiggjøre utvidelser eller tilføyelser til mandatet. Komiteen viser blant annet til at det på nåværende tidspunkt er uvisst om det amerikanske justisdepartementet vil offentliggjøre ytterligere informasjon i saken, og når dette i så fall vil skje. I tillegg kan det fremkomme ny og vesentlig informasjon gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av saken og pågående politietterforskninger, og gjennom undersøkelser og etterforskninger i andre land. Etter komiteens syn tilsier dette at det i oppnevningen av granskingskommisjonen skal tas forbehold om utvidelser av eller tilføyelser i mandatet, og at det i så fall vil bli gitt nødvendige fristutsettelser for arbeidet.» Det er i dag også fremmet et løst forslag til saken fra partiet Rødt. Vi deler intensjonen i forslaget om at det må komme en delrapport fra granskingskommisjonen før endelig rapport er ferdig, men vi vil allikevel stemme imot det løse forslaget som er fremmet. Det kan være at det at det skal komme en rapport i løpet av 2026, er for tidlig for granskingskommisjonen, og vi mener også at forslaget bryter litt med den friheten vi mener at granskingskommisjonen bør ha i sitt arbeid. Det å få delrapporter underveis mener vi allikevel er viktig, men det må være kommisjonen selv som vurderer når dette er riktig å gjøre.

På vegne av meg selv vil jeg framsette et forslag om en ny modell for utjevning av nettleie.

Jeg tror jeg tolket statsråden helt riktig, for hun gjentok nå det jeg viste til, at man ikke ønsker å si ja til absolutt alle datasenter. Da står spørsmålet mitt ubesvart: Hvordan i all verden har regjeringen tenkt å sikre at ikke alle datasenter får ja gjennom behandling i den enkelte kommune og etter plan- og bygningsloven?

Statsråden sa i replikkvekslingen nå at regjeringen ikke vil si ja til alt, vil ikke si ja til alle datasenter. Mitt spørsmål blir da: Når regjeringen sørger for at det blir flertall mot å innføre et konsesjonssystem, hvordan i all verden har regjeringen tenkt å instruere kommunene i ikke å si ja til alle datasenter de måtte ønske å si ja til?

I dag dukker det opp planer om datasenter på nærmest hvert nes, i hver krik og krok av landet. Får vi ikke kontroll på den enorme veksten i antallet datasenter som planlegges, vil mye av kraften vår gå til å lage kattevideoer og til TikTok framfor å bygge industri som gir oss eksportinntekter og arbeidsplasser. Noen datasenter trenger vi selvsagt, men ikke overalt, på hvert et sted i landet. I dag er det kun opp til den enkelte kommune i henhold til plan- og bygningsloven å vedta om et datasenter skal bygges eller ikke. Det finnes ingen nasjonal koordinering eller kontroll på hvor mange datasenter som skal etableres, hvor de skal etableres, eller om de skal etableres. Hvis det ikke gjøres noe, vil datasentrene øke strømforbruket fra dagens 2 TWt i året til opp mot kanskje 10 TWt i året innen 2030. På to år har strømforbruket til datasenter blitt doblet. Det er en enorm vekst i forbruket. Derfor har SV fremmet et forslag om å innføre et nasjonalt konsesjonssystem for etablering av datasenter, og jeg er glad for å se at bl.a. Høyre er av dem som ser behovet for å se nærmere på dette forslaget. Jeg må si jeg er mildt sagt overrasket over Fremskrittspartiet. På den ene siden advarer de mot den enorme veksten i strømforbruket framover, som en følge av at samfunnet elektrifiseres. De peker på kraftmangel, nettkø og at det er noen nye bedrifter og virksomheter som ikke får kraft til å etablere seg. De peker også på eksisterende virksomheter som ikke får nok kraft til å utvikle seg. De sier – helt rett – at dette hemmer utviklingen og verdiskapingen i Norge. På den andre siden vil Fremskrittspartiet ikke være med på å regulere det som virkelig kan bli en kjempestor utfordring framover, nemlig den elleville veksten i datasenter. Der skal det være vill vest og rett fram. Fremskrittspartiet erkjenner at datasentrene nå står for en stor del av den reserverte nettkapasiteten i Norge, og at det ifølge NVE er datasenter som er forventet å bidra til mest vekst i kraftforbruket framover. Fremskrittspartiet sier sågar at det bør jobbes mer med hvordan den sterke økningen i behovet for kraft til datasenter skal håndteres. Ja, det er akkurat det vi diskuterer i dag. Vi har et forslag til løsning på dette, men igjen ser vi Fremskrittspartiet tale med to tunger. Fremskrittspartiet kunne ha sikret flertall for at vi fikk utredet et konsesjonssystem for datasenter. De kunne ha sikret at vi fikk flertall for å få kontroll på den elleville veksten – men nei da, de lar den fortsette. Som det sies i stykket Peer Gynt: «Jeg får vel følge dem på ferden – men protesterer for all verden!»

Småkraft kan være en viktig kilde til fornybar energi. Småkraft kan også være viktig i beredskapsøyemed, hvor en ved utfall av linjenett kan sikre fortsatt kraftproduksjon og få dekket viktig kraftforbruk i lokalsamfunn rundt omkring i landet. Men et stort antall småkraftutbygginger kan også gå hardt ut over naturen. Det ligger et forslag på bordet i dag som Arbeiderpartiet og MDG fremmer, hvor man ber NVE om å prioritere såkalt «viktige småkraftprosjekter» i saksbehandlingen, og at man ikke forsinker konsesjonsbehandlingen av dette. Hva som er «viktige småkraftprosjekter» sier ikke forslaget så mye om, så jeg håper at man kan få belyst det i løpet av debatten, men jeg vil bare knytte noen erfaringer til utbygging av småkraft og de kravene til naturundersøkelser som stilles i forkant av sånne saker. Den gangen jeg var leder i Naturvernforbundet, jobbet vi særlig med to småkraftsaker. Det var en i Gjengedalsvassdraget, i det tidligere Sogn og Fjordane, og det var også mindre kraftutbygginger i Øystesevassdraget, i det daværende Hordaland. I begge disse sakene kom de konsekvensutredningene som utbyggerne fikk gjennomført, til kort når det gjaldt å få kartlagt de virkelige naturverdiene som var i og rundt vassdragene. Naturvernforbundet fikk den gangen bestilt nye, uavhengige utredninger, og begge gangene ble det konkludert med at naturverdiene var betydelige større enn det utbyggernes utredninger viste. Disse ekstra utredningene førte også til at utbyggingen i Gjengedalsvassdraget ble stoppet. Når det gjelder utbyggingen i Øystesevassdraget, ble den også stoppet, og det vassdraget ble faktisk vernet. Så mitt spørsmål, kanskje særlig til MDG, er: Når NVE skal prioritere utbyggingen av småkraftverk uten at det kommer noe forslag om bedre kartlegging eller noe sånt – for jeg kan ikke se av papirene at det foreslås – ser ikke MDG da faren for at man kan få overkjøring av svært viktige naturverdier?

Det vi diskuterer her i dag, er et forslag om å få en likebehandling av dem som berøres av en vannkraftutbygging, og dem som berøres av en vindkraftutbygging. Det er sånn i dag at det er et stort antall vindkraftsøknader som berører en del reinbeitedistrikt, og som pålegger dem en enorm arbeidsoppgave som de ikke har bedt om. Vi har Čorgaš reinbeitedistrikt som får hele sju utbyggingssøknader på sitt bord, uten noen form for støtte til det. Vi hørte at bl.a. Senterpartiet, men også Arbeiderpartiet, viser til reindriftsavtalen, og at man gjennom den har fått mer penger, og at Norske Reindriftssamers Landsforening har fått mer penger til å jobbe med også vindkraftsaken. Da har jeg lyst til å rette det spørsmålet som jeg tok opp med statsråden, til Senterpartiet: Hvis det nå er sånn at en grunneier, en bonde, blir berørt av en større vannkraftutbygging, vil Senterpartiet da gå inn for at den økonomiske kompensasjonen til bondens pålagte arbeid med vannkraftsøknaden skal finansieres over jordbruksavtalen? For det er jo det Senterpartiet sier skal skje for reindriften, at kostnadene skal dekkes bl.a. over reindriftsavtalen. Skal det samme da også gjelde for den aktuelle bonden som berøres av en vannkraftutbygging?

Statsråden sier at han forholder seg til de forskjellene som er. Jeg antar da at han mener i lovverket, mellom vassdragsreguleringsloven og energiloven. Det er jo det vi også gjør, og det er det vi prøver å rette opp i, sånn at det skal bli likhet i disse sakene. Jeg klarer ikke, med min beste vilje, å forstå hvorfor regjeringen mener at disse forskjellene skal vedvare, og hvorfor man ikke skal få innført en likhet på det. Jeg vil da spørre statsråden hva slags beskjed han har til de berørte reinbeitedistriktene, som nå blir påtvunget en enorm arbeidsoppgave uten at de har en lovmessig rett på økonomisk kompensasjon for den jobben de er nødt til å gjøre.

Jeg fikk vel ikke helt svar på spørsmålet mitt om hva som er den prinsipielle forskjellen på arbeidsmengden eller arbeidet som pålegges et reinbeitedistrikt når det er snakk om et vindkraftverk kontra et vannkraftverk. Å trekke inn hyttebygging og andre inngrep er i og for seg greit nok, og hvis statsråden vil være med på å ta initiativ til at man også skal få økonomisk dekning når det kommer sånne saker, kan SV være med på det. Men det jeg spurte om, var jo to ulike typer energiutbygginger. Vi hørte statsråden snakke om at reindriften skal få kompensasjon, enten gjennom at utbyggere bør bidra med penger, eller gjennom reindriftsavtalen. Er det da sånn at statsråden vil foreslå at bønder som blir berørt av en større vannkraftutbygging, skal få dekket sine kostnader knyttet til det gjennom jordbruksavtalen?

Jeg vil gjerne spørre statsråden om han kan gjøre rede for hva som er den prinsipielle forskjellen på den jobben f.eks. et reinbeitedistrikt pålegges når det kommer en søknad om et vindkraftverk, og den jobben det samme reinbeitedistriktet pålegges når det kommer en søknad om et vannkraftverk.

En skulle tro at representanter i denne sal var opptatt av en form for likhet for loven, i hvert fall en form for likhet for de som berøres av kraftutbyggingssaker, uavhengig av om det er en vannkraftutbygging eller vindkraftutbygging som planlegges. I dag er det sånn at dersom det planlegges en større vannkraftutbygging, kan berørte parter få økonomisk bistand til den jobben de pålegges med å skrive høringsuttalelser og jobbe med disse sakene fram mot at vedtaket fattes. Når det planlegges et vindkraftverk, har man ikke de samme rettighetene. Jeg har veldig vanskelig for å se den store forskjellen på jobben som pålegges berørte parter, enten det er en vannkraftutbygging eller en vindkraftutbygging. I denne saken har vi også trukket fram situasjonen for et reinbeitedistrikt i Finnmark, Čorgaš reinbeitedistrikt, som nå står foran behandlingen av hele sju vindkraftsøknader som de skal ta stilling til. Dette er selvfølgelig en kjempestor jobb for dem, dersom de skal få muligheten til å gjøre den på en skikkelig måte. Hadde det vært sju større vannkraftutbygginger som var planlagt, ville de ha fått økonomisk bistand til den jobben. Så hører jeg at saksordfører trekker fram at mesteparten av kostnadene i forbindelse med disse sakene er utarbeidelse av søknader om konsesjonsbehandling og konsesjonssøknad, og at det er noe som dekkes av tiltakshaver. Selvsagt er det det, og det er ikke det man foreslår å gjøre noe med heller. Det man foreslår å gjøre, er å gi dem som er berørt av disse søknadene, muligheten til å gjøre en grundig jobb. Jeg ser at tre av partiene i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet – uttrykker bekymring for om regjeringens annonserte kraft- og industriløft vil bli innfridd. Jeg synes det er rart at man ikke kommer med en tilsvarende bekymring for involveringen av dem som berøres av disse utbyggingene. Jeg tar med det opp SVs forslag.

Jeg takker for svaret og har et siste spørsmål til utviklingsministeren. Regjeringen har satt likestilling høyt på dagsordenen i sin utviklingspolitikk. Under framleggelsen av årets statsbudsjett sa utviklingsministeren at også dette vil bli reflektert i utviklingsbudsjettet. Ministeren skal ha honnør for å ha økt støtten til UN Women mfl., men det hjelper ikke å gi med den ene hånden for så å ta med den andre. I den nevnte tildelingen av informasjonsstøtte er det ingen av organisasjonene som spesifikt retter seg mot kvinner og likestilling, som har fått innvilget støtte. I en tid hvor oppslutningen om likestilling går ned, og spesielt blant unge, er det viktig at det finnes stemmer som kan snakke om internasjonale likestillingsproblemstillinger også i den norske offentligheten. Spørsmålet er om utviklingsministeren vil sørge for en mer helhetlig satsing på likestilling, sånn at vi også får en debatt i Norge om dette.

Jeg takker igjen for svaret. Vi lever i dag i en tid der autoritære krefter er på frammarsj, og konflikt og polarisering truer. Norge er avhengig av å ha gode kontaktflater rundt omkring i verden for å forstå verden og for å få tillit. Norske sivilsamfunnsorganisasjoner som i en årrekke har samarbeidet med lokale organisasjoner rundt omkring i verden, utgjør mange plasser Norges øyne og ører og bidrar med tillitsforhold på bakken som vi ellers ikke ville hatt. Jeg har mottatt bekymringsfulle meldinger om at den allerede stramme potten til sivilsamfunnsorganisasjoner nå skal åpnes for internasjonale aktører, samtidig som stadig færre norske organisasjoner mottar støtte. Spørsmålet er om utviklingsministeren kan betrygge oss om at verdifulle relasjoner som norske utviklingsorganisasjoner har bygd opp på bakken over tid med lokale organisasjoner i fattige land, vil bli ivaretatt.

Jeg takker for skryt fra utviklingsministeren for spørsmålet. I sitt svar på et skriftlig spørsmål fra representanten Bergstø i forrige uke kunngjorde ministeren at Norad har fått i oppdrag å øke resultatoppnåelsen og effektiviteten i sivilsamfunnsstøtten. Resultater og effektivitet er viktig. Vi skal bruke norske skattepenger med omhu, men dette er en sektor som virkelig har rapportert detaljert om resultatene de siste årene. Noen av oss vil kanskje mene at rapporteringskravene har gått litt langt, og at det har resultert i at grasrotorganisasjoner basert på frivillig arbeidsinnsats ikke lenger kan få støtte, selv om de ofte er de mest effektive når det gjelder å bruke den støtten. Det samme kan sies om informasjonsstøtten. Det er åpenbart at ungdomsorganisasjoner ikke har samme mulighet som profesjonaliserte NGO-er til å sette de riktige ordene inn i intrikate skjemaer, men det kan være nettopp disse organisasjonene som får mest ut av pengene. Spørsmålet mitt er om utviklingsministeren deler disse bekymringene knyttet til økte rapporteringskrav.

Spørsmålet går ikke til landbruksministeren, men til utviklingsministeren. Et sterkt sivilsamfunn er en forutsetning for demokrati. Rett til fem ukers ferie, barnehage, gratis skolegang og rett til å gifte seg med den man elsker, er ikke tilfeldig utvikling her hjemme. Det er resultat av fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og resten av sivilsamfunnsorganisasjonenes harde kamp. SV tror det er nettopp den organiserte grasrota som best kan føre kampen mot ulikhet, for rettigheter, demokrati og fred. Derfor har SV også i lang tid arbeidet for at deler av utviklingsbudsjettet skal gå til sivilsamfunn. Gjennom forhandlinger med Arbeiderpartiet de siste årene har vi styrket den delen av utviklingsbudsjettet som går til disse formålene, med godt over en halv milliard. En liten del av den potten går til organisasjoner som bidrar til kunnskap og debatt om norsk utviklingspolitikk. Epstein-dokumentene og den berettigede kritikken av norsk støtte til IPI minner oss alle om hvor viktig det er med en kritisk debatt om norsk utenriks- og utviklingspolitikk. De siste ukene har det imidlertid kommet alarmerende nyheter om at mer enn ti organisasjoner som i årevis har vært støttet over denne ordningen, har fått avslag på sine søknader. Begrunnelsen for avslagene virker noe tilfeldig og varierer i stor grad, men de fleste organisasjonene har en fellesnevner: De er medlemsbaserte, de er demokratiske organisasjoner, og mange av dem er ungdomsorganisasjoner. SV og Arbeiderpartiet har stått hverandre nært i utviklingspolitikken, og regjeringen har selv understreket at mangfold og engasjement er mål for sivilsamfunnsstøtten. Mitt spørsmål er: Vil utviklingsministeren sørge for at disse målene følges opp i praksis, sånn at vi kan ha en mangfoldig debatt om norsk utviklingspolitikk som også rommer ungdommen i årene framover?

Det har snart gått to uker siden de siste rystende avsløringene i Epstein-saken, som avslører omfattende kontakt og forbindelser mellom serieovergriperen Jeffrey Epstein og en rekke personer som har, eller har hatt, høytstående posisjoner i Norge. I går ble det flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen for å opprette en uavhengig granskingskommisjon. Samtidig må man feie for egen dør. Det er uholdbart at politisk ledelse i regjeringsapparatet lener seg på at media må avdekke habilitetsspørsmål og mulige korrupsjonsspørsmål for seg selv og embetsverket i tide og utide. Mitt spørsmål er: Hva gjør utenriksministeren nå for å rydde opp i eget hus og egne rekker? Og når man nå ser omfanget av denne skandalen så langt, og det som i verste fall kan være toppen av et isfjell: Er statsråden fornøyd med de rutinene som finnes i dag, og som gjør at man ikke har klart å oppdage og rydde opp i dette tidligere?

Hvis presidenten lover å ikke si det til noen andre, så skal jeg love å ikke gjenta det, men jeg synes at representanten Hoksrud holdt et knakende godt innlegg (munterhet i salen). I 2017 ble jeg kjent med tilbudet for rehabilitering av folk som har hatt kreft, på Røros. Jeg har de siste månedene, sammen med Maren Grøthe fra Senterpartiet, sloss for å beholde dette tilbudet og de rehabiliteringstilbudene som er i Indre Fosen og på Inderøy. Jeg har møtt mange sterke historier fra folk som har fått hjelp, som har kommet tilbake til livet, og som har kommet tilbake til jobben på grunn av de tilbudene. En av dem som har fått hjelp, er her i dag. Anniken Nyeng fra Trondheim har hatt kreft og titulerer seg selv som kreftoverlever. Hun ble for litt siden intervjuet i Adresseavisa, og hun sa: «Hadde jeg ikke fått komme til Røros, ville jeg strevd mye, mye mer. Da hadde jeg ikke vært i jobb nå.» Anniken sa også: «Hele Norge vet jo at Røros har den beste kreftrehabiliteringen i landet.» Jeg har jobbet med en god del saker opp gjennom, både som stortingspolitiker og som miljøaktivist. Aldri har jeg møtt så stort engasjement, så mange mennesker med så mange sterke historier om hvordan de har kommet seg videre i livet takket være det de har fått av hjelp på Røros, i Indre Fosen og på Inderøy. Sammen med Senterpartiet – og jeg vil gi honnør til Senterpartiet, og særlig til Maren Grøthe – har vi klart å få til et flertall for å bevare disse tilbudene, og jeg er svært glad for at det nå ser ut til at vi skal klare å berge disse tilbudene. For som en av disse kreftoverleverne sa på Facebook: Jeg sloss ikke denne saken for meg selv, jeg sloss dette for at andre skal få den samme tjenesten.

Det er litt underlig å følge en debatt hvor Fremskrittspartiet prøver å framstille seg selv som naturvernere, som forsvarere av samiske rettigheter, og som motstandere av regjeringens kraftløft. Samtidig stemmer partiet i dag mot forslaget om å stoppe vindkraftverkene som planlegges i Finnmark, og partiet stemmer mot forslag om å utrede alternative kraftkilder til elektrifisering av Melkøya. Det er ikke bare to tunger det partiet snakker med. Jeg har også lyst å knytte en kommentar til innlegget fra representanten Moxnes, som siterer professor ved det juridiske fakultet i Tromsø, Svein Kristian Arntzen. Det representanten ikke siterte, var følgende, fra Altaposten: «Departementet kan ikke omgjøre de aktuelle vedtak til ugunst for Equinor. Det er heller ikke hjemmel for å frata Equinor 350 MW til elektrifiseringen av Melkøya, som selskapet har fått reservert hos Statnett, sier Arntzen.» Det viser at den professoren også mener at konsekvensene av vedtaket ikke kan følges, og det er det som er problemet med forslaget: Det kjører saken inn på et blindspor. Vi oppnår ikke det vi vil oppnå, nemlig å berge finnmarksnaturen, sikre samiske rettigheter og kutte utslippene av klimagasser.

Jeg håper da i løpet av debatten å få svar fra den andre partneren som satt i regjering på denne tiden, Senterpartiet, om de mener dette har vært en elendig prosess, og om de vil ta ansvar for den situasjonen som har oppstått. Mitt spørsmål til statsråden er: Når vi hører de vyene Arbeiderpartiet har for voldsom kraftutbygging i Finnmark, gjennom nedbygging av reindriftens områder og av finnmarksnaturen, hvilke lærdommer har statsråden tenkt å ta fra Fosen-saken og fra andre alvorlige inngrepssaker, som gjør at samiske rettigheter vil bli respektert og gitt avgjørende vekt i behandlingen av de sakene man framover står foran?

Som jeg sa i mitt innlegg, må Arbeiderpartiet og Senterpartiet ta ansvar for den situasjonen som landet har kommet opp i. Mitt spørsmål er om statsråden vil innrømme at det var feil av Arbeiderparti- og Senterparti-regjeringen å ikke forelegge denne saken for Stortinget. Da den ble behandlet i regjeringen, var kostnadene rett under grensen for stortingsbehandling, som da var 15 mrd. kr. I ettertid vet vi at kostnadene har økt kraftig. Jeg mistenker at dette var noe Equinor spilte bevisst på før regjeringen fattet sitt vedtak, da gjort av Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Spørsmålet er: Vil statsråden innrømme at dette har vært en elendig prosess fra regjeringens side?

Jeg vil starte med å gjøre én ting klinkende klart: SV støtter ikke kraftløftet til Arbeiderpartiet. Det har vi aldri gjort, det kommer vi aldri til å gjøre. Det var en alvorlig feil av Arbeiderpartiet og Senterpartiet å gi et sånt løfte, helt uten forankring i lokalsamfunn eller den samiske befolkningen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ansvaret for at denne saken har blitt så konfliktfylt. Er det én ting som har vært og er viktig for SV i spørsmålet om elektrifisering av Melkøya, er det at det ikke skal gå på bekostning av samiske rettigheter, naturen i Finnmark og klimaet. Regjeringens kraftløfte for Finnmark strider mot to av disse tingene. Det er en trussel mot naturen og samiske rettigheter. Derfor vil SV fortsette kampen mot dette kraftløftet, mot de vindkraftverkene som truer reindriften og andre samiske næringer og naturen i Finnmark. Vi fremmer sammen med andre i dag også et forslag om å stoppe denne utbyggingen av vindkraftverkene. I tillegg fremmer SV sammen med andre et forslag om å pålegge Equinor å bygge et gasskraftverk som fanger og lagrer CO2-utslippet. Det ville gjort at vi ble kvitt norgeshistoriens største utslipp, et utslipp på 900 000 tonn CO2, tilsvarende det årlige utslippet fra 325 000 privatbiler. Jeg kan love folk at SV kommer til å slåss for de samiske rettighetene, for naturen i Finnmark og for å kutte utslippene av farlige klimagasser. Vi har ikke snudd i det spørsmålet. Når det gjelder det mye omdiskuterte forslaget her i dag, forslag nr. 1, om å frata Equinor kraften de har fått tildelt, går som kjent SV ut av det forslaget. Det har ikke vært en enkel beslutning. Dette er et forslag vi stemte for for ett år siden, og vi stod inne i innstillingen for en uke siden. SV har aldri vært for å la utslippene på Melkøya fortsette. Derfor ble det betydelig vanskeligere for oss også å stå sammen med Rødt, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som løfter et nytt forurensende gasskraftverk som en mulig løsning på kraftproblemet i Finnmark. Det er skapt et feilaktig inntrykk av at dette forslaget ville ha stoppet elektrifisering av Melkøya, og at det ville ha stoppet kraftløftet for Finnmark. Det gjør det ikke. Forslaget er et blindspor. Det ville bedt statsråden gjøre noe han ikke har mulighet til å gjøre. I et brev til Stortinget skriver statsråden nettopp det, at han ikke har mulighet til å gjennomføre dette fordi han ikke har juridisk hjemmel til det. Vi som storting kan be statsråden om så mye vi vil, men vil vi ha endring, vil vi få gjort noe, må det vi ber om, kunne skje innenfor lovverkets rammer. Jeg har ofte oppfordret folk til å drive med sivil ulydighet, og jeg har selv også drevet med sivil ulydighet mange ganger, men vi kan ikke be en statsråd om å gjøre det. En statsråd må hele tiden følge loven. Derfor kommer vi til å jobbe hardt for å få realisert det gasskraftverket med CCS som det nå er konkrete planer om i Hammerfest-området. Det vil spare finnmarksnaturen, det vil spare reindriftsområder, og det vil kutte utslipp av klimagasser. Jeg tar med det opp de forslag SV står bak.

Jeg tolker det vel slik at svaret på mitt spørsmål om statsråden og regjeringen ville lytte til et råd fra EU, er et klart nei. Da er spørsmålet mitt: Finnes det virkelig ingen grenser for Arbeiderpartiets oljehunger i sårbare, verdifulle naturområder?

Hvis EU nå igjen advarer mot oljeboring i de nordligste områdene av våre farvann ut fra hensynet til sårbare naturverdier, fiskeriene og klimaet, vil regjeringen da lytte til disse rådene?

Det er jo ganske sterkt å si om sine kollegaer i Europa at de ikke er realitetsorienterte i viktige miljøspørsmål som gruvedrift på havbunnen og oljeboring i arktiske strøk. Jeg tror de vet utmerket godt hva konsekvensene av disse inngrepene vil være, og at de derfor også har ytt motstand mot det. I Europa ser vi at ytre høyre kjemper mot ethvert spor av miljøpolitikk. Når Arbeiderparti-regjeringen gjør det den gjør, gir den støtte og næring til ytre høyre i denne kampen mot miljøpolitikken. Hvorfor i all verden gjør Arbeiderpartiet det?

Da tror jeg statsrådene kan bytte plass, for dette spørsmålet går til energiministeren. I februar for to år siden sendte statsminister Jonas Gahr Støre et brev til EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, der han forsøkte å få EU bort fra å vedta en resolusjon mot gruvedrift på havbunnen. Vi vet alle sammen hvor utrolig skadelig gruvedrift på havbunnen kan være for havmiljøet, og det er også derfor vi har fått stoppet det. Det gikk heldigvis ikke med statsministerens forsøk. EU-parlamentet kom med en kraftig kritikk av den daværende regjeringens planer om å sette i gang gruvedrift på havbunnen. I år har nylig den norske statsministeren advart EU mot å fortsette sin kamp for et oljefritt Arktis. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor gjør Arbeiderpartiet det til et mål å svekke EUs miljøpolitikk?

Et lands statsoverhode bør velges; vervet bør ikke gå i arv. Derfor foreslår SV å endre Grunnloven og innføre republikk. Er landets innbyggere fornøyde med statsoverhodet, kan hen gjenvelges. Er de misfornøyde, kan hen kastes gjennom valg. Det er demokratiets kjerne. En overgang til republikk vil være det naturlige sluttpunktet for den demokratiseringen som startet i 1814, og som var sluttført da Stortinget ved unionsoppløsningen i praksis fratok kongen de siste restene av formell makt. Republikk er i dag den vanligste styreformen i verden. Forslagsstillerne ønsker å endre Grunnloven, sånn at også Norge får et statsoverhode som er valgt av folket, dvs. en president. En innvending mot forslaget den siste tiden har vært: Se til USA. Hvordan står det egentlig til der borte med republikken? Det er ikke mange igjen i Norge som mener at dagens president i USA er et gode for verken USA eller verden. Tvert imot. Men denne presidenten kan kastes gjennom valg. Etter dagens amerikanske grunnlov kan han ikke gjenvelges som president. Tenk om han var konge og satt livet ut. Endring av styreformen for den norske stat er av stor viktighet for folket og landet. Innføring av republikk som ny styreform bør derfor bare gjennomføres dersom et flertall av folket stemmer ja til dette ved en folkeavstemning der valget står mellom å innføre republikk eller fortsatt å ha et arvelig, monarkisk styresett. Derfor fremmes det også forslag om å gjennomføre en sånn folkeavstemning. Det er naturlig at styreformen avgjøres ved en folkeavstemning. En sånn folkeavstemning bør gjennomføres etter at Stortinget har vedtatt de nødvendige grunnlovsendringene for innføring av republikk som styreform. For at folkeavstemningen skal få betydning, må grunnlovsendringene gjøres betinget av at de får tilslutning i den etterfølgende folkeavstemningen. Forslagsstillerne har derfor tatt inn i grunnlovsforslaget en bestemmelse om at grunnlovsendringene bare trer i kraft dersom innføring av republikk som styreform i Norge får flertall ved en etterfølgende folkeavstemning. Ikrafttredelse settes til 1. januar året etter at en sånn folkeavstemning avholdes, for å gi noe tid til praktiske forberedelser for iverksettelse av den nye styreformen. Det foreslås også å sette som betingelse at en sånn folkeavstemning avholdes innen utgangen av neste stortingsperiode, sånn at grunnlovsvedtaket Stortinget eventuelt fatter i neste periode, ikke kan vekkes til live ved en folkeavstemning i senere perioder. Jeg tar med det opp SVs forslag.

I går kom Meteorologisk institutt med en nedslående rekord: 2025 var det varmeste året noensinne siden vi begynte å ta temperaturen på kloden. Over hele verden ser vi klare tegn på at klimakrisen ikke er et mørkt framtidsmareritt, klimakrisen skjer her og nå. Områder som var tørre, har blitt tørrere. Områder som var bløte, har blitt bløtere. På Svalbard smelter tundraen, med de ukontrollerte utslippene av klimagasser som det medfører. Når situasjonen er så alvorlig, hadde vi forventet økt innsats fra regjeringen for å kutte utslippene. Men, nei – innsatsen svekkes. Før valget i fjor høst var klimasaken en av fem hovedsaker for Arbeiderpartiet. I planen for Norge er klimakampen henvist til noen selvsagte setninger et stykke ut i dokumentet og ikke et av de fem hovedområdene. Spørsmålet mitt er: Er det fortsatt et av de fem viktigste områdene for Arbeiderpartiet å nå våre klimamål? Hvis ja, hvorfor er det ikke et av de fem hovedområdene i planen for Norge?

Det er godt å se at statsråden er på beina igjen. Dette blir vel som på lille julaften – «same procedure as every year». Det har jo blitt en vane at regjeringen legger fram et budsjettforslag hvor man bl.a. kutter i bevilgningene til skogvern, man kutter i tiltak for klimakutt og andre viktige miljøtiltak. Så kommer SV – nå også akkompagnert av Rødt og MDG – og retter opp og forsterker miljøinnsatsen, og så kommer klima- og miljøministeren til Stortinget og skryter av disse forsterkningene. Det er jo bra, men da denne norgesplanen ble lagt fram på mandag fra regjeringen, var den nesten blottet for innsats på klima- og miljøområdet. Mens klima og miljø tidligere skulle være rammen rundt norsk politikk, er det nå blitt et kulepunkt i denne norgesplanen. Mitt spørsmål er: Hva var det som skjedde på veien her?

Er det noe det norske folk har lært i løpet av denne budsjettdebatten, er det i hvert fall forkortelsen NORWEP. Jeg må si meg enig med statsråden i at hvis det eneste opposisjonen klarer å kritisere med dette budsjettforliket er kuttet i NORWEP, som det nå delvis blir rettet opp i, har landet fått et godt budsjettforlik. Men spørsmålet mitt går på norgespris for studenter. For studentsamskipnadene har i dag ikke mulighet til å ha norgespris. Jeg vil gjerne høre hva statsråden tenker om det, og hva statsråden tenker å gjøre med det.

For noen år siden var jeg og besøkte et skipsverft i Hyen i det gamle Sogn og Fjordane, det var Brødrene Aa, og jeg spurte dem: Hva er det viktigste jeg som stortingsrepresentant kan gjøre for at dere skal lykkes på verdensmarkedet? De produserer hurtigbåter og kan produsere uten utslipp. Det de sa, var: Det viktigste du kan gjøre for oss, er å stille miljøkrav, å stille miljøkrav, å stille miljøkrav. På fjerdeplass kom bedriftseieren med budskapet om å kutte i formuesskatten, men det var altså ikke det viktigste maritim næring da etterspurte. Vi vet i dag at norsk næringsliv går svært godt, og vi mener det også er viktig at næringslivet er med på å bidra til det fellesskapet vi alle er avhengige av i Norge.

Som jeg sa, jobbes det med løsninger for å få sikret NORWEPs del som går på offshore vindkraft. Det er jo, igjen, merkelig: På den ene siden sier Fremskrittspartiets representant at han er imot subsidier til offshore vindkraft, men han er for subsidier til næringslivet, bl.a. for å drive NORWEP og drive offshore vindkraft-eksport gjennom det. Argumentasjonen her fra Fremskrittspartiets representant henger jo ikke på greip. Enten må en være for subsidier til offshore vindkraft, eller så må en være mot subsidier til offshore vindkraft. En kan ikke, som representanten her, være litt for begge deler.

Svaret på det spørsmålet er nei. Vi foreslo å kutte 15 mill. kr til NORWEP i vårt alternative budsjett. Det er 15 mill. kr som ville ha vært brukt til fossil energi i NORWEP. Den andre delen av NORWEP støtter vi. Det er også kommet inn en merknad, som representanten kanskje har sett, som oppfordrer regjeringen til å gå sammen med næringslivet om å sikre NORWEP også framover. Vi ser på ulike løsninger for hvordan det kan gjøres, og jeg har god tro på at vi skal få videreført de viktige delene av NORWEP, som bl.a. går på havvind. Jeg må legge til at det er litt merkelig at Fremskrittspartiet plutselig har blitt så glødende tilhenger av havenergi, all den tid de har stemt imot offshore vindkraft i Stortinget tidligere.

I årene framover skal Norge gjennom store omstillinger. I dag løper Norge en høy risiko ved at oljenæringen utgjør en så vesentlig del av landets økonomi. Dagens politikk legger i altfor stor grad til rette for petroleumsnæringen, heller enn å sette i gang den nødvendige vridningen av eksisterende kompetanse og teknologi over til framtidens næringer. Vi blir med dette sårbare for svingninger, både i oljepris og for et økende klimaengasjement rundt omkring i verden. I SVs alternative statsbudsjett foreslår vi å redusere denne sårbarheten gjennom å innføre en omstillingsavgift på produksjon av olje og gass. Det vil bidra til å få ned produksjonen, men det vil også gi inntekter til staten, som kan brukes på omstilling av norsk industri. Vi har sett stor vilje i industrien til å kutte utslipp av klimagasser og til å gå over til fornybare løsninger. I tillegg foreslår vi også i vårt alternative budsjett å styrke Enovas innsats med å legge til rette for den omstillingen som skal skje i industrien. I årene framover kommer vi til å trenge mer kraft for å kutte utslipp og erstatte dagens fossile energibruk, mer fornybar kraft. Den beste måten å skaffe til veie denne kraften på, er gjennom å frigjøre kraft ved å redusere dagens energiforbruk. Potensialet for energieffektivisering i Norge er stort, og det er dessverre et politikkområde som har blitt neglisjert i lang tid. Derfor foreslår vi også å øke bevilgningene til energieffektiviseringstiltak og utbygging av solenergi gjennom Enova. Det vil gjøre at folk og næringsliv får muligheten til å ta i bruk løsninger som vil redusere deres strømforbruk og dermed også deres strømregninger. De siste årene har vi sett en stagnasjon i utbyggingen av solceller på tak. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett at det innføres en norgespris-ordning på salg av solstrøm, hvor man skal få en garantert minstepris på salg av solstrøm fra sitt tak. I budsjettforhandlingene fikk vi gjennomslag for at en sånn ordning i alle fall skal utredes. Dette vil være konfliktfri kraft, som ikke innebærer nye naturinngrep. Så vil jeg få uttrykke glede over at vi nok en gang, sammen med våre budsjettpartnere, har fått satt en stopper for gruvedrift på havbunnen.

Vi står midt i en alvorlig klimakrise. I desember har varmerekorder blitt slått over en lav sko. Kutt i utslipp av klimagasser er essensielt for å sikre et trygt samfunn. Norsk økonomi er tett knyttet opp mot oljenæringen. Det kreves politisk vilje til å omstille norsk økonomi bort fra petroleum og over til andre næringer. I denne situasjonen velger Høyre å kutte milliarder av kroner til omstilling og til klimatiltak i Enova. Skal vi klare å kutte norske klimagassutslipp, trenger vi at staten er med på spleiselaget. Alternativet vil være at norske arbeidsplasser blir utkonkurrert av andre lands industri. Spørsmålet mitt er: Hvorfor mener Høyre det er riktig å kutte bevilgningene til Enova og til viktige klimatiltak?

Først av alt vil jeg takke dem som deltok i denne interpellasjonsdebatten, særlig fra MDG og Rødt, men det var også interessant å høre fra Fremskrittspartiet, med kritikk av prosessen som jeg fullt ut deler. Jeg vil ikke bruke ordet «gledelig», men det er i hvert fall fint å høre at statsråden presiserer at saken ikke er avgjort. Jeg håper statsråden kan merke seg det som har kommet fram i denne debatten, om kritikk av prosessen, og at han sørger for å få den inn på et riktig spor hvor man også vurderer alternative plasseringer på en skikkelig måte. Jeg er sikker på at det folkelige engasjementet vi har sett i denne saken, kommer til å fortsette. Jeg var selv på Tofte tidligere i år, på barneskolen. Det var en smekkfull gymsal med folk fra hele den gamle Hurum kommune, som viste et utrolig engasjement. Der traff jeg også tre av mine tidligere lærere på ungdomsskolen, som sto på den gangen de fikk stoppet hovedflyplassen i Hurummarka, og som jeg er sikker på at kommer til å stå på nå også, sammen med oss, med Rødt og med MDG og flere andre, inntil planene om å plassere denne sprengstoffabrikken i Hurummarka er stoppet. Det finnes alternativer. Det finnes alternativer på grå arealer som hadde gjort at man kunne ha løst denne saken på en mye mindre konfliktfylt måte. Takk for debatten.

I innlegget fra statsråden kunne det virke som SV og jeg var imot at det blir etablert en ny sprengstoffabrikk for produksjon av sprengstoff som også kan brukes til å bekjempe den russiske invasjonen i Ukraina. Det er feil. Vi ser også behovet for at man øker denne produksjonen. Det vi setter spørsmålstegn ved, er plasseringen av Chemring Nobels anlegg. Det er tenkt lagt midt i et område veldig mange bruker til rekreasjon og friluftsformål, og det vil være et svært inngrep i et viktig friluftsområde. I en så stor og alvorlig sak burde man forventet at alternative plasseringer var vurdert langt grundigere. Vi vet at det er grå arealer, nedbygde arealer, som er store nok i et område ikke altfor langt fra Hurum. Man burde ha sett nærmere på om de kunne tilfredsstilt behovene fabrikken har. Det man risikerer nå, er at man gjennom en dårlig prosess får nok en nedbygging av norsk natur som man om noen år vil kunne angre på. Det er også sånn at man med den plasseringen vil få økte utslipp av forurensning til Oslofjorden. Jeg håper statsråden i sitt neste innlegg også kan si lite grann om det eventuelt er fattet noe vedtak i regjeringen, og om regjeringen her også ser for seg å gå inn med statlig plan eller statlig reguleringsmyndighet dersom kommunen skulle ønske å ta vare på dette naturområdet.

Naturområdet jeg skal ta opp her i dag, har jeg et kjært forhold til. I store deler av ungdommen bodde jeg i gamle Hurum kommune. Ofte ble jeg tatt med på ski ut i Hurummarka av min far, og jeg skal gjerne innrømme at det en del ganger var en motvillig ungdom som ble med på lange skiturer innover i marka. Den gangen var Hurummarka truet av planene om den nye hovedflyplassen. Den skulle egentlig ligge midt i hjertet av marka. Nå er det sprengstoffgiganten Chemring Nobel som har planer om å bygge et anlegg for produksjon av militært sprengstoff. Planene har skapt massiv motstand, akkurat som planene om å legge hovedflyplassen her. Norsk natur er under sterkt press. Vi har alle, også alle departement, et ansvar for å ta vare på de områdene som er igjen. Området der den nye industrien foreslås bygd, ligger midt i hjertet av Hurummarka. Omfanget av utbyggingen er gigantisk. Området for mulighetsstudien er rundt 7 km langt og 22 km² stort. Området som er utpekt som såkalt fokusområde, der mesteparten av anlegget er tenkt bygd, er rundt 4,5 km langt. Planområdet rommer store naturverdier, og det er også et viktig friluftsområde i det som nå er Asker kommune, med sine mer enn 100 000 innbyggere midt i Oslofjord-området. Den nye sprengstoffabrikken vil ikke bare ta svært viktige natur- og friluftsområder, den vil også føre til økte utslipp av nitrogen i Oslofjorden – en fjord som allerede er overbelastet med forurensning. I en av rapportene som danner grunnlaget for saken, sies det at hovedresultatene i rapporten viser at det modellerte nitrogenutslippet ikke ser ut til å påvirke den økologiske situasjonen i Oslofjorden i betydelig grad. Det kan man få inntrykk av når man leser rapporten overfladisk, men leser man grundigere, vil man se at Norsk institutt for vannforskning, NIVA, innrømmer at kunnskapsgrunnlaget for å si noe om lokale konsekvenser for fjorden i området rundt utslippspunktet, er veldig tynt. Det sies også at det vil kunne bli betydelige konsekvenser for det marine livet i sjøen lokalt ved Tofte. Å si nei til utbygging i Hurummarka er ikke å si nei til alt. Det er heller ikke et symbolsk nei, som enkelte har hevdet i debatten. Her er det snakk om å prøve å finne alternative plasseringer som ikke medfører så kraftig nedbygging av natur- og friluftsområder. Det blir vist til at området allerede er påvirket av tekniske inngrep. Det antydes også at naturverdiene ikke er spesielt unike i regional sammenheng, og området sammenlignes da med Trillemarka og Skrimfjella, men i den sammenligningen ignoreres det at lavlandsskogen ved Oslofjorden, som Hurummarka representerer, er blant de mest biologisk verdifulle og minst vernede naturtypene vi har i Norge. Når det hevdes at Hurummarka er det beste alternativet blant de vurderte lokalitetene, vises det til en mulighetsstudie som flere har satt store spørsmålstegn ved. Studien er etter manges oppfatning ikke en objektiv lokaliseringsanalyse, men synes å ha vært utformet med premisser som peker mot et forhåndsbestemt resultat. Det bør fortsatt være mulig å finne en alternativ lokalisering for forsvarsindustrien – en lokalisering som innebærer færre negative konsekvenser for natur, miljø og friluftsliv. I budsjettforhandlingene i fjor fikk SV gjennomslag for at regjeringen skulle begynne å kartlegge såkalt grått areal i Norge. Det er områder som allerede er nedbygd. Vi vet at vi i disse områdene har en del grått areal som også kan være tilgjengelig for en sprengstoffabrikk. Det som bør være målet, også for regjeringen, er gjennom oppfyllelsen av naturavtalen å sørge for å redusere nedbyggingen av norsk natur kraftig. Da er denne saken et godt sted å starte ved å prøve å finne alternative plasseringer.

Tidligere denne uken var jeg i en debatt med Høyres nestleder om årets budsjettenighet. Det var en merkelig debatt, for det Høyre kritiserte, var ikke innholdet i budsjettavtalen, men at det tok noen dager ekstra å få på plass en enighet. Ja, når fem partier skal bli enige om et budsjett, kan det ta noen dager. Det kan også bli noen høylytte debatter og noen sene nattetimer. Det vet Høyre selv alt om. Men er det ikke det vi kaller demokrati, da? Det diskuteres, noen ganger så busta fyker, og harde ord kan falle, men så blir man enige og finner kompromisser som gjør at man går i riktig retning. Retningen er klar med dette budsjettforliket: Det er en retning for mindre forskjeller, lavere utslipp og sterkere vern av naturen. Det var helt avgjørende at vi fikk på plass et rød-grønt flertall for et rød-grønt budsjett. Jeg kan skjønne at Høyre ikke ønsket å komme med sterk kritikk av budsjettforliket i debatten vi hadde tidligere i uken, for hva skjedde under de åtte årene med Solberg-regjering? Jo, antallet unger som vokste opp i fattige familier, økte. De kuttet i barnetillegget for uføre, de kuttet i barnetrygden, de kuttet i bostøtteordningen, de kuttet i støtten til tannregulering, og de kuttet i støtten til briller for unger, for å nevne noe. Hva med miljøet? Jo da, utslippene gikk noe ned, men etter at SV hadde forhandlet med Arbeiderpartiet i fire år, kuttet vi mer i utslippene enn det høyresiden klarte på åtte år. Det sier sitt om hvor dårlig det sto til med miljøinnsatsen hos de borgerlige. Selv om de smykket seg med fagre ord, sto resultatene til stryk. De siste dagene av budsjettforhandlingene, som Høyre karakteriserer som kaos, fikk vi på plass forpliktelser om nye utslippskutt, mer skogvern, norgespris på salg av solstrøm og en kommisjon som skal se på omstillingen av Norge. Ikke minst fikk vi sikret flertall for å stoppe de vanvittige planene om gruvedrift på havbunnen i fire år – og for å være ærlig tror jeg at det er en stans for godt. Jeg skjønner at Høyre helst ikke vil kritisere budsjettet. Jeg skjønner at de helst vil kritisere at det var diskusjoner om budsjettet, for kritiserer de innholdet for sterkt, avslører de seg selv, og den avsløringen ville ikke ha sett pen ut.

Jeg får gratulere statsråden med både seriegull og samarbeidsbudsjett. Gjennom årenes løp har det blitt en vane at SV i budsjettforhandlingene har fått gjennomslag for viktige påplussinger i miljødelen av budsjettet. Utslippskuttene har blitt større, det har blitt mer penger til skogvern. I år fikk vi plusset på til sammen 1 mrd. kr mer, sammen med de andre samarbeidspartiene. Det har blitt mer penger til Enova, naturrestaurering og tiltak for å redde Oslofjorden. Mitt enkle spørsmål er: Hvilket av disse tiltakene lar statsråden seg inspirere mest av til selv å foreslå også neste år?

Uansett om man stoler på den solide klimavitenskapen eller tviler på den, som Fremskrittspartiet gjør, må man innse det fysiske faktum at de norske olje- og gassressursene en eller annen gang vil ta slutt. Denne budsjettenigheten ruster Norge for framtiden. Den ruster norsk industris omstillingsevne og konkurranseevne i et framtidig Norge og en framtidig verden som kommer til å kreve reduserte utslipp. Fremskrittspartiet vil i sitt alternative budsjett i stedet bruke flere millioner av skattebetalernes kroner på å ruste andre lands industri i denne omstillingen. Spørsmålet mitt er: Hvorfor mener Fremskrittspartiet det er riktig å svekke norsk industris konkurranseevne og i stedet bruke pengene på å styrke utenlandsk industris konkurranseevne?

På vegne av stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Mirell Høyer-Berntsen, Anne-Lise Fredlund, Ingrid Fiskaa, Marthe Hammer og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om konsesjonsordning for etablering av datasentre.

Jeg hører to ting i svaret fra statsråden. Han sier både at han kan være villig til å se på andre måter å sikre denne typen rehabiliteringstjenester på, og at prosessene knyttet til rehabiliteringssentrene på Røros og i Indre Fosen må gå sin gang. Da er spørsmålet mitt: Er beskjeden fra statsråden til Røros-samfunnet og samfunnet i Indre Fosen at de bare må belage seg på nedleggelse av Hysnes fort og kreftrehabiliteringstilbudet på Røros?

Jeg takker for svaret. Jeg vil følge opp med å stille spørsmål om spesialisert rehabilitering, som vi snakker om i disse to tilfellene. I stedet for at det skjer gjennom anbudsprosesser hvert fjerde eller åttende år, som det har vært snakk om her, som gir stor grad av usikkerhet, bør ikke tildelinger av denne typen avtaler om rehabilitering skje gjennom langsiktige avtaler?

På Røros snakker vi om et fagmiljø som har blitt bygd opp siden 2009, og som kan vise til svært gode resultater når det gjelder rehabilitering av pasienter som har hatt kreft. Det tilbudet står nå i fare for å bli rasert som en følge av at dette er noe som skal ut på anbud. Spørsmålet mitt er: Hvorfor mener statsråden det er fornuftig at solide fagmiljøer, som dem på Røros og på Hysnes fort i Indre Fosen, blir ødelagt gjennom anbudsprosesser?

Spørsmålet går til helseministeren. På Røros kan et svært godt tilbud for rehabilitering av kreftpasienter nå bli lagt ned som følge av anbudsprosessene. Siden 2009 har det på Røros vært drevet rehabilitering for tidligere kreftpasienter, med svært gode resultater. Sist fredag reduserte Helse Midt-Norge kontraktene med Unicare på Røros og på Hysnes fort i Indre Fosen kommune. Som følge av reduksjonen forsvinner tilbudet om rehabilitering av kreftpasienter fra senteret på Røros, og på Hysnes fort kan hele senteret bli lagt ned. Hvis tilbudene forsvinner, forsvinner sterke fagmiljøer, og institusjoner raseres, noe som får direkte konsekvenser for det kommunale helsetilbudet, for lokale arbeidsplasser og for levende lokalsamfunn. Solide og innovative fagmiljøer som det har tatt mange år å bygge opp, rives ned med et pennestrøk. Det vil redusere og svekke rehabiliteringstilbudet i hele regionen – en del av helsetjenestetilbudet som allerede er stemoderlig behandlet. Spørsmålene mine er: Hva tenker helseministeren om den langsiktige utviklingen for spesialiserte rehabiliteringstjenester i Helse Midt-Norges område? Hvordan vil han sikre tjenestene, og hvordan tenker han at viktige kompetanse- og forskningsmiljø skal kunne ivaretas i framtidige anbudsutlysninger for å sikre tilbudet?

Vi har i høst fått klar beskjed fra oljeindustrien om at de ikke har tenkt å nå de klimamålene Stortinget vedtok at de skulle nå da den famøse oljeskattepakken ble innført i juni 2020. Da var forpliktelsen de påtok seg, å halvere utslippene. Det har de sagt at de ikke kommer til å gjøre. Da er et spørsmål: Har regjeringen tenkt å sitte stille og se på at oljeselskapene ikke gjør sin del av den forpliktelsen i oljeskattepakken og halverer utslippene? Til denne utredningen som skal gjøres om dobbel virkemiddelbruk: Kan statsministeren garantere at det ikke vil føre til at man fjerner CO2-avgiften for oljeindustrien?

6. november i år sa statsministeren til NRK: «Kravene vi stiller til å få ned utslipp fra vår olje- og gassvirksomhet kan vi snakke om alle steder. Det er mange som kan lære av dem. Man skal ikke være belærende, men vi har jo en CO₂-avgift som går opp, og skal gå opp i årene som kommer.» Så ser vi at i forslaget til statsbudsjett går ikke CO2-avgiften opp for Norges største forurenser, oljeindustrien. Tvert imot står den på stedet hvil. Spørsmålet mitt er: Hvilke konsekvenser mener statsministeren det har for klimaet at man ikke øker miljøavgiftene for den aller mest forurensende næringen i Norge? Vil utslippene fra denne næringen gå opp eller ned som en følge av at man letter på avgiftstrykket?

Unnskyldningen for mange hundre års undertrykkelse og fornorsking av vårt urfolk, samene, var noe av det aller viktigste det forrige stortinget gjorde. Unnskyldningen kom etter en lang prosess som startet med at SV for om lag ti år siden foreslo at det skulle settes ned en egen kommisjon som skulle granske overgrepene den norske stat hadde gjort mot samene og norske minoriteter – ofte med loven i hånd og med penger fra den norske stats statsbudsjetter. I juni 2023 kom sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Århundrer med undertrykkelse og såre personlige historier kom fram i dagens lys. Fornorskingen var ikke drevet fram av gode hensikter. Den var drevet fram av en forfeilet ideologi, en idé om hva Norge skulle være, som var feil. Det var en idé om at hvis vi alle er like, gjør det Norge sterkere. Det gjorde det ikke. Det skapte lidelse og splittelse istedenfor. Det var det Stortinget tok et oppgjør med 12. november i fjor. Vi sto opp for en idé om at mangfold gjør oss sterkere, og at når alle innbyggerne i dette landet får puste friere og stå med rak rygg, blir Norge et sterkere land. Det var et stort flertall i Stortinget som kom med en sterk unnskyldning til vårt urfolk og våre minoriteter. Den unnskyldningen forplikter. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport kom med sannheten. Det er vårt ansvar i dette storting å sørge for forsoningen, og det vil være en lang prosess. En av de viktige sakene i forsoningsprosessen er å stoppe praksisen med å gi utbyggere tillatelse til å starte utbygging i samiske reindriftsområder før rettighetene til området er juridisk avklart, en såkalt forhåndstiltredelse. Dette var et av hovedproblemene ved utbyggingen av vindkraftverkene på Fosen, som for fire år siden ble dømt for å være brudd på menneskerettighetene til samene. Så kan vi spørre: Har vi lært av Fosen-dommen? Jeg frykter at det foreløpige svaret er nei. Det planlegges fortsatt massive inngrep i samiske reindriftsområder, noe som i verste fall kan frata samene muligheten til å drive tradisjonell reindrift. I sommer godkjente f.eks. kommunal- og distriktsministeren reguleringsplanen for Joma gruver i Røyrvik, til tross for at de selv skriver at planene vil føre til omfattende problemer for reindriften, og til tross for at det ikke er foretatt noen helhetlig utredning av de samlede konsekvensene for reindriften med de mange planene som eksisterer. Opp gjennom historien har vi sett at reindriften fordrives fra sine arealer. Vi har en lang vei å gå i forsoningsarbeidet. Slik unnskyldningen var en av de viktigste sakene i forrige storting, må forsoningsarbeidet være en av de viktigste sakene i dette storting.

Jeg vil på vegne av meg selv fremme et representantforslag om å pålegge oljeselskapene å kutte CO2-utslippene ved å bruke flytende havvind og gasskraft som fanger og lagrer CO2.

På nyhetene i dag kunne vi høre at jorda har blitt så varm at de tropiske korallrevene ikke vil klare seg. Dette slår forskere fast i en ny stor rapport. Klimakrisen, som en gang var et fjernt framtidsmareritt, en apokalypse som kanskje tilhørte våre barnebarn, er en realitet. Korallrev er kjent for sin fargesprakende skjønnhet, en eventyrlig regnbueverden under havoverflaten. De skjermer kystlinjer, de lokker turister, de bidrar med mat og kultur – nesten 1 milliard mennesker lever med og av korallrevene. Nå er det for sent – for sent å redde dem. En annen studie som har sjokkert klimaforskere verden over, er studien som viser risikoen for at de store havstrømmene, som Golfstrømmen, kan kollapse. Tyske klimaforskere har nylig slått fast at det om 10–20 år kan være for sent å stoppe prosessene som får havstrømmene til å kollapse. Fortsetter utslippene å øke, viser modellkjøringen fra disse forskerne en 70 pst. risiko for kollaps. En kollaps i Golfstrømmen vil få dramatiske konsekvenser for Norge og resten av Europa. Temperaturen på den nordlige halvkulen vil falle dramatisk, og Vest-Europa vil måtte vende seg til ekstremt kalde vintre. Midt oppi dette har vi et parti i Norge som advarer mot det de kaller klimasløseri, advarer mot å bruke penger på å kutte utslipp og omstille Norge, men ved å bruke penger på å omstille norsk industri og sørge for at de kan møte framtidens miljøkrav fra markedet, sikrer vi norske arbeidsplasser. I stedet vil Fremskrittspartiet sende milliarder av kroner ut av landet for å finansiere kvotekjøp som vil omstille andre lands industri, og som vil sikre andre lands arbeidsplasser. For 40–50 år siden omstilte vi norsk aluminiumsindustri. Den gangen hadde aluminiumsverkene i Norge svært høye utslipp av giftige stoffer, men det ble innført rensekrav, til sterke protester fra industrien. I dag er den samme industrien svært glad for at kravene ble innført, for det har gjort dem til den reneste industrien i verden. Hadde Fremskrittspartiet styrt landet den gangen, ville de ha sørget for at denne omstillingen hadde skjedd i andre land i stedet. Det ville vært døden for norske industriarbeidsplasser land og strand rundt. Jeg vet at Fremskrittspartiet ikke har så stor tro på forskere og vitenskap, men at de vil norsk industri til livs gjennom å svekke deres framtidige konkurranseevne, skjønner jeg ikke.

Gratulerer til Rødt med valget! I sommer kom nyheten om at Rosenberg verft i Stavanger må si opp eller permittere 300 personer. Nå som virkningen av oljeskattepakken tar slutt, går antall oppdrag ved verftsindustrien langs norskekysten ned. Utfordringene til Rosenberg vil også spre seg til andre verft, som Aibel på Stord og Aker Verdal i Trøndelag. Arbeiderne som jobber her, har bygd seg opp en enorm kompetanse det er viktig for Norge å ta vare på. Det er en kompetanse vi vil kunne ha stor nytte av i satsingen på flytende havvind. Mitt spørsmål til Rødt er om Rødt vil være med på å berge disse viktige industriarbeidsplassene gjennom en omfattende satsing på flytende havvind.