Jeg hadde i og for seg ikke tenkt å si noe, men allikevel: Når man har jobbet i lokalpolitikken gjennom mange år, er man der ute som folk bor, og jeg har truffet veldig mange både unge uføre og såkalte minstepensjonister som sliter. Hvis man skal ta bussen i mitt hjemfylke, får man ikke lov til å bruke bankkort, så man må sikre seg at man har kontanter for å kunne ta bussen. De færreste minstepensjonister har bil. Vi heier jo på alle som har bil, og at det er gode veier osv., men veldig mange må klare seg uten, og for å komme seg et eller annet sted er de prisgitt at noen kjører dem for å få tatt ut penger, slik at de kan ta bussen. En periode ble de også bedt om å gå av bussen. Jeg har opplevd noen historier som ikke er greie, og det gjelder veldig ofte de som har lav inntekt/pensjon. Det er ingen tvil om dette med dyrtiden, som man har snakket lenge om. Jeg synes det er veldig fint at man legger inn de 8 000 kr til minstepensjonistene som jeg forstår er lagt inn, men hva om man ikke hadde hatt den støtten som alle får til strømregningen sin? Regjeringen vet ikke i dag hvor mange som ikke har greid å bestille norgespris. Det er et åpent spørsmål. La meg tippe: Mange av dem som har utviklingshemminger og bor i kommunale boliger, omsorgsboliger og bofellesskap osv., har nok fått hjelp til å bestille norgespris. Når det gjelder eldre personer osv. – ofte er det damene som lever lengst og bor alene – spør jeg dem når jeg treffer dem: Har du bestilt norgespris? Norgespris? Det er godt strømstøtten er der. Det er mange, mange mennesker som ikke er digitale, som ikke har bestilt norgespris, og som betaler overpris på strømmen og i tillegg er pensjonister med lavest pensjon. Det mener jeg vi skulle tatt mer på alvor. Jeg kommer til å fortsette med å snakke om norgespris ut høsten – ikke norgespris i seg selv, men om dem som ikke har fått til å bestille norgespris. Vi har i vårt opplegg ment at makspris kunne gitt det som egentlig hadde virket. Så skal vi fortsette med det ut høsten. Jeg mener at regjeringen også skulle gjøre norgespris til makspris, og at det skal ha tilbakevirkende kraft.

Det er i kommunene folk bor, og det er mange i kommunene som er avhengig av avlastning, av ulik bistand kommunene er nødt til å ha økonomi for å gjennomføre og tilby. I min hjemby er det nå stor bekymring fra dem som mottar avlastning, som får kutt i tilbudene sine. Det er færre timer, og foreldre står i enda større utfordringer enn det de har gjort, fordi kommunene reduserer i tjenestetilbudet. Det er gjennomgang av vedtak. Det er fint, det skal kommunene gjøre. Vedtak er noe som skal leve, det skal endre seg, og det skal endres etter hvert som man trenger flere eller færre tjenester fra kommunen. Det er bare det at det ser ut som kommunene er i ferd med å kutte ned på tjenestene til bl.a. personer med psykisk utviklingshemning og andre former for bistandsbehov, og også personer som bor i kommunale bofellesskap. Noen brukere av BPA uttrykker nå bekymring, fordi de får henvendelse om at de får kutt i vedtakene sine. Hvorfor? Jo, fordi kommunen må spare penger. Jeg har faktisk sendt noen spørsmål til energiministeren om dem – pluss mange eldre – som jeg mener faller utenfor å kunne få tilbud om norgespris i dyrtiden. Det er også laget et representantforslag nå som tar for seg dette med kommunale boliger med én strømmåler og dermed ikke tilgang til norgespris. Det tenker jeg at regjeringen må ta mer på alvor. Det er ikke sånn at alle har mulighet til å velge. Jo, teoretisk sett, men alle er ikke digitale, alle har ikke folk rundt seg, og alle bor ikke i det regjeringen anerkjenner som husholdninger, som jo må ha en egen strømmåler. I tillegg har jeg lyst til å uttrykke bekymring for kommunenes egen bestemmelsesrett i planprosesser. Vi har et stort område mellom Fredrikstad og Sarpsborg som ser ut til å kunne få tusenvis av nye arbeidsplasser, men det er innsigelser. Så langt jeg vet, ligger saken hos kommunalministeren til behandling – eller om den er i påvente av at noen andre ferdigbehandler den. Det er viktig, hvis ikke trekker de store investorene seg faktisk ut av det store prosjektet. Det ville betydd veldig mye i negativ retning for et stort område som Nedre Glomma.

Det virker ikke som man tar inn over seg at det finnes en rekke mennesker som ikke er digitale, og som ikke har et nettverk rundt seg som kan bistå med å bestille norgespris, slik man aktivt må gjøre. Jeg traff en minstepensjonist på 83 år her i januar, og det var ikke så veldig enkelt. Jeg skrev en kjapp fullmakt til nettselskapet hennes. Nei, den måtte sendes, og hun måtte igjen ha hjelp til å fylle ut det skjemaet som hun hadde fått tilsendt. Da er det problematisk. Jeg bisto også en ung dame som bor i en omsorgsbolig, med egen strømmåler – for det vet jo statsråden: at dersom man ikke har egen strømmåler, kan man ikke bestille norgespris. Ja, dette fungerer for dem som får hjelp og bistand, men her har man innført et system som ikke var som strømstøtteordningen – den gjaldt alle. Så innførte man norgespris, hvor det faktisk er sånn at man gjør flere avhengige av hjelp enn nødvendig.

Norgespris var i og for seg en del av valgkampen til Arbeiderpartiet, det er det jo ingen tvil om. Den var dårlig utredet med tanke på hvordan den treffer. For første kvartal i år står det nå en ny statistikk på regjeringens sider – 8,5 mrd. kr har man spart på norgespris, og det er spart 2,8 mrd. kr på dem som har strømstønad. Det finnes en hel rekke personer, som minstepensjonister, personer med ulike bistandsbehov m.m., som ikke er digitale. Hvem skal bistå dem? Man sier også på regjeringens sider at norgespris gir trygghet for folk flest. Når det gjelder Elhub eller det å ta kontakt med nettselskapet: Mange vet ikke hva forskjellen på nettselskap og strømselskap er, f.eks. Har ikke regjeringen noen følelse med hvilke sluttbrukere som ikke tar del i norgespris?

«Flere sårbare grupper, som eldre, utviklingshemmede og personer uten digital kompetanse, har utfordringer med å søke om Norgespris på strøm. Det ser ut som at det er om lag halvparten av norske husholdninger som ikke har bestilt Norgespris så langt. Hvorfor har ikke departementet oversikt over hvilke sluttbrukergrupper som ikke har bestilt Norgespris, jf. svar på skriftlig spørsmål fra 15. januar 2026, i områder det åpenbart har vært lønnsomt å ha Norgespris, og er regjeringen tilfreds med at Norgespris ikke kommer alle til gode?»

Bjørnar Laabak (FrP) [21:03:07] (ordfører for saken): Jeg takker komiteen for et godt samarbeid. Vi har behandlet representantforslag 157 LS fra Rødt om å reversere tidligere svekkelser i arbeidsmiljøloven og styrke tillitsvalgtes myndighet. Vi ser at det fremmes flere forslag om endringer i arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. Vi har hatt skriftlige innspill, og vi har også fått uttalelse fra statsråden. Fremskrittspartiet mener forslagene samlet sett innebærer en endring av maktbalansen i arbeidslivet og er et uheldig inngrep i partenes frie forhandlingsrom. Et fleksibelt og balansert regelverk er avgjørende for å sikre verdiskaping, høy sysselsetting og tilpasning til ulike bransjers behov, sånn vi ser det. Vi ser også en standardisering av arbeidstid og organisasjonsmønstre som i liten grad hensyntar et moderne, mangfoldig arbeidsliv. Samtidig vil mange av tiltakene innebære mer byråkrati og mindre lokal tilpasning. Etter FrPs vurdering er det ikke behov for ytterligere regulering av forhold som i dag i stor grad håndteres godt gjennom dialog mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. For mye detaljstyring fra politisk hold svekker partsmodellen og undergraver arbeidsgivers mulighet for å lede og organisere virksomheter. Derfor vil vi heller gå den andre veien og løse opp i og gjøre det mer liberalt når det gjelder arbeidsmiljøloven og gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Vi ønsker å legge til rette for framtidsrettede arbeidslivsreguleringer som ivaretar behovet for fleksibilitet og tilpasning for arbeidstakere og arbeidsgivere. Vi mener forslagsstillerne ikke tar innover seg hvordan dagens arbeidsliv fungerer og er i endring. I store deler av næringslivet og offentlig sektor er det behov for døgndrift og muligheten for å planlegge for dette på en forsvarlig måte, for at formålet med virksomheter skal fungere optimalt. Jeg trekker fram det KS skriver om at en reversering og innstramming av reglene om gjennomsnittsberegning av arbeidsmiljølovens § 10-5 (2) særlig vil få konsekvenser for helt ordinær drift av helse- og omsorgstjenester og barnevernstjenesten i kommunal sektor. Disse tjenestene er helt avhengige av en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden og gjerne i perioder inntil 52 uker. Det er ikke minst viktig for å sikre at brukerne av tjenester har en kontinuitet og en større forutsigbarhet ved at de har færre ansatte å forholde seg til. Fremskrittspartiet støtter ingen av forslagene som er framlagt.

Fremskrittspartiet deler målet om å få ned sykefraværet og styrke et inkluderende arbeidsliv. Det er viktig at tiltak er kunnskapsbasert og treffsikre. Representantforslaget har et godt slagord – kutte sykefravær, ikke sykelønn – og det støtter vi fullt ut, men obligatoriske og dokumenterte HMS-krav for alle ledere vil først og fremst ramme små og mellomstore bedrifter med mer papirarbeid og mindre fleksibilitet, og ikke nødvendigvis bedre oppfølging i praksis. Sykefraværet er høyt og er en utfordring for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver, og som foregående taler presiserte, ser vi en god utvikling nå det siste året, og det er gledelig. Det samme gjelder forslaget om å pålegge arbeidsgiver å forskuttere sykepenger. For små virksomheter kan det bli en betydelig økonomisk belastning, og det kan i verste fall føre til færre ansettelser og lavere vilje til å ta inn personer med helseutfordringer i utgangspunktet. Det svekker arbeidsinkluderingen, det styrker den ikke. Der Fremskrittspartiet mener Stortinget bør handle mer, er å se på bruk av restarbeidsevne og fleksible ordninger. Altfor ofte blir full sykmelding valgt, selv om gradert sykmelding kunne vært vurdert tidligere. Derfor fremmer vi forslag om at gradert sykmelding som en hovedregel skal vurderes før full sykmelding. Vi mener også at dagens ordning treffer dårlig for langtidssyke, særlig ved alvorlig sykdom. En tidskonto for sykepenger med varighet på inntil to år, kombinert med et godt oppsigelsesvern, kan gi både trygghet for den enkelte og bedre tilknytning til arbeidslivet. Fremskrittspartiet vil ha et arbeidsliv som er trygt, inkluderende og fleksibelt. Det oppnår vi ikke med detaljstyring, men med løsninger som faktisk får flere i jobb, som kan stå i jobb selv med noe helseutfordringer. Derfor kan vi ikke støtte forslagene i representantforslaget slik de ligger, men stå fast ved våre egne forslag. Da tar jeg opp våre forslag.

Fremskrittspartiet mener at supplerende stønad bør avvikles. Vi mener at staten garanterer for mange ytelser og pensjonslignende ytelser uten opptjeningskrav, og at det undergraver legitimiteten og bærekraften i folketrygden. Det skaper forskjeller mellom mennesker med lang arbeidsinnsats i Norge og dem som ikke har deltatt i arbeidslivet. Behov som oppstår, kan og bør håndteres gjennom tjenester i kommunene, og da sosialhjelp, som er behovsprøvd og midlertidig, ikke gjennom parallelle ordninger. Å fase ut supplerende stønad handler derfor ikke om manglende solidaritet, men om å rydde i velferdssystemet og sikre fellesskapets ressurser – rettferdig og bærekraftig. Komiteen understreker at supplerende stønad er en subsidiær og strengt behovsprøvd ytelse med formål om å sikre et minsteinntektsnivå og avlaste kommunene for varige sosialhjelpsutgifter. Fremskrittspartiet mener allikevel at vi ønsker å gå i retning av å redusere antallet ytelser, og mener det er riktig å avvikle supplerende stønad til personer med kort botid i Norge. Vi fremmer derfor forslag om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av 2026 med en plan for å avvikle supplerende stønad til personer med kort botid i Norge. Samtidig vil jeg si at vi subsidiært støtter komiteens tilråding.

Når jeg passerer en pumpe nå – og jeg kjører forbi noen pumper, kanskje ikke hver dag i uka nå, men sånn ellers – tenker jeg at når pumpeprisen er på det nivået som den har vært den siste tiden, tar det litt tid, og så vil næringslivet, transportnæringen, anleggsbransjen og ikke minst bøndene og traktorene sørge for at vanlige folk må betale vesentlig mer når de går i matbutikken. Matvareprisene har vel økt med over 20 pst. de siste to–tre årene, og de kommer til å øke enda mer hvis ikke prisene går ned på pumpene. I tillegg har vi store økninger i kommunale avgifter rundt i kommunene, og vi har økning i bompenger. Det er blitt vanskelig for folk, selv om noen snakker om vanlige folk og trygg styring. Norgespris ble innført for å lette trykket for folk, men det er veldig mange som ikke har tilgang til norgespris. Det er mange som ikke er digitale, og som ikke har noen til å hjelpe seg til å bestille en lavere pris på strømmen. Det er noen som har mulighet til å kjøre noen mil, hvis man har bil og pumpeprisen er lav nok, til over grensen hvor de halverer matmomsen, noe som betyr at momsen på den andre siden av grensen er en fjerdedel av det vi har her i Norge. Bensin og diesel er også vesentlig rimeligere. Man ser nå hvilken betydning det har for Norge. Det kommer til å valfarte titusenvis av mennesker de neste dagene og ukene og legge igjen milliarder av kroner på den andre siden av grensen. På toppen av det hele er det bare gratis parkering. Jeg tenker at det vi gjør nå, med at det er flertall for å redusere avgifter på bensin og diesel, er smaken av FrPs politikk, så dette er uansett en glede. Vi ville nok ha gått mye lenger i Fremskrittspartiet, hvis man ser på vårt alternative budsjett, men det er litt «velkommen etter». Vi får glede oss over det lille som kommer til å gagne vanlige folk og innbyggerne i landet vårt.

Man kan lese tall og statistikk hvor man kan være enige og uenige om flyttinger og ikke flyttinger. Jeg ser at Fredrikstad og Sarpsborg også er nevnt i saken. Nå har representanter fra Sarpsborg vært oppe og snakket litt om det, og uansett hva vi måtte mene om statistikken som foreligger i dag, er fakta f.eks. at det til en by som Fredrikstad, nabobyen til Sarpsborg, fra 2010 til 2021 har flyttet dobbelt så mange som har bodd i andre kommuner, som Fredrikstad selv har bosatt. Det er slik det oppleves i kommunene, og da hjelper det ikke hva man sier og mener. Dette har ikke noe med holdninger å gjøre, det er faktagrunnlag når det gjelder hvordan kommunene opplever at sekundærtilflyttingen påvirker kapasiteten i kommunens øvrige tjenester. Det er ikke tvil om at svært mange av dem som kommer og er tilflyttere, har store bistandsbehov, hjelpebehov, og ikke minst at de belaster sosialhjelpen, som er en kommunal tjeneste, for å kalle det det. Det hadde vel ikke vært så vanskelig å få en enighet om at man burde sette vilkår for flytting om man er bosatt et sted. Forslaget til Fremskrittspartiet setter faktisk pekefingeren på utfordringer i kommunene, spesielt i nedre Glomma: Sarpsborg, Fredrikstad og noen steder til. Det må løses når det gjelder dem som har botid mer enn fem år i Norge. Man burde løse det som skjer etter fem år, som kommunen selv, tilflyttingskommunen, ikke har hatt muligheten til å jobbe med de fem årene man faktisk får integreringstilskudd.

Jeg hører på debatten, og jeg har lyst til å si noen ord. Vi er enige om at tidlig arbeidserfaring er viktig. Hvis man ser litt på hvordan man som ungdom kan få seg jobb nå: Jo, hvis man er 13–14 år, kan man rydde i butikk, og hvis man er 15–17 år, kan man gjøre litt mer, men fortsatt rydde og holde orden. Fra 18 år kan man sitte i kassen. Det tror jeg handler om at det vel er noen som kjøper øl, så da blir det kassejobb. I andre sammenhenger snakker vi om at lavinntekt og barnefattigdom er en stor utfordring. Da tenker jeg på veldig mange av 12–15-åringene som samler seg rundt i gjenger. Jeg kan referere til at det faktisk er et problem i min hjemby, og flere fra næringslivet samler seg nå for å se på hva vi kan gjøre, og mobiliserer for å få flere til å få sunn aktivitet uten å samles i gjenger i sentrum. Er det sånn at hvis man lever trangbodd, lever med lavinntekt, og vi betrakter dem som fattige, så skal vi i tillegg si at de ikke får jobbe og tjene egne penger? Jeg mener rett og slett det er feil tankegang, og jeg tror også at flere vil gjennomføre videregående skole hvis de kunne tjene litt penger, bli oppfordret til å jobbe og ser at det er en framtid i det å faktisk klare seg selv.

Fremskrittspartiet er dypt bekymret for utviklingen i norsk arbeidsliv etter de siste års kraftige innstramminger i innleieregelverket. Analyser viser at innstrammingene har bidratt til flere midlertidige ansettelser, mer overtid og færre muligheter for mennesker som trenger en inngangsport til arbeidslivet. Det dukker opp uttrykk som løsarbeidersamfunn, osv. Det blir sagt 7 500 færre – det blir sagt 11 500 færre – som jobber via bemanningsbyråene. Samtidig får vi flere fattige, vi får lengre matkøer, og samtidig snakker man om at veien ut av fattigdom er arbeid. Å legge begrensninger på bemanningsbransjen vil nettopp bidra til at færre innbyggere får innpass i arbeidslivet. Det er veldig synd at det skal baseres på ideologi. Andelen barn i lavinntektshusholdninger har økt de siste årene, og Fredrikstad/Sarpsborg, som jeg kommer fra, viser en vesentlig høyere andel enn landsgjennomsnittet. Når det gjelder barn uten innvandrerbakgrunn, lever bare 4,7 pst. under fattigdomsgrensen, mens når det gjelder innvandrerbarn, lever tett på halvparten, 46,9 pst., under fattigdomsgrensen. Dette har stor betydning i regionen Nedre Glomma. Vi har veldig høy andel sekundærtilflyttere- Da tenker jeg at vi trenger alle gode krefter. Vi trenger ikke bare frammøte på Nav og hjelp og tiltak for å komme ut i arbeidslivet. Vi trenger de gode kreftene også innenfor bemanningsbransjen til å bidra til at flere kommer ut og får startet arbeidslivet. Det trenger man trening og praksis for. Derfor blir det slik at å begrense innsatsen for arbeid, arbeidslinja og selvhjulpenhet ved å ikke heie på alle de gode kreftene, inklusive bemanningsbransjen, er ikke å ta betydningen av arbeid på alvor.

Jeg har gått igjennom og sett på dokumentet som foreligger, og som vi skal vedta. Det er veldig liten forskjell hvis en ser på de alternative budsjettene – alle forslagene ligger på over 700 mrd. kr, og så har vi noe ulik innretning på noen beløp underveis. Vi har i Fremskrittspartiet ment at tiltak som flere VTA-plasser er veldig viktig. Der har vi lagt inn 500 mer enn det som var i regjeringens forslag, og så har det kommet 200 til i samarbeidet. VTA-bedriftene rundt i Norges land representerer noe veldig viktig for dem som er i tiltaket. I tillegg til selve jobben får man veldig mye av den bistanden man ellers ville trengt av andre utenfor arbeidsplassen. Det er altså veldig viktig. Vi mener at vi må ha en rettferdig og treffsikker velferdspolitikk. Vi har også økt bevilgningene til TV BRA, og vi har foreslått et Nav-ombud. Erfaringen fra Agder viser, som representanten Alf Erik Andersen nevnte i stad, at tilfredsheten gikk fra noe over 60 pst. til over 80 pst. etter at man innførte Nav-ombud, slik at personer har noen å henvende seg til. Det er veldig viktig at Nav er åpent, slik at folk kan få fatt i personer å snakke med. Veldig ofte er man også i svake situasjoner, noe som gjør at det er veldig viktig å øke tryggheten for folk. I tillegg mener vi det er viktig å fokusere mer på Nav kontroll, når vi ser at det stadig er problemer med å kvalitetssikre hva som går ut fra de store utbetalingene Nav gjør gjennom året. Jeg stopper der.

Representantforslaget tar utgangspunkt i en enkeltperson som er navngitt. Han er 66 år og ønsker å stå lenger i jobb, akkurat som veldig mange andre som ikke får det spørsmålet om hvorvidt det er mulig. En bedrift jeg kjenner godt, har de siste syv–åtte årene hatt bare én som har spurt om å få jobbe etter at han har fylt 67 år. Som det står i svarbrevet fra statsråden, gjelder det ca. 100 rundt i hele landet, så jeg vil tro at utfordringen er svært liten. Det er ellers stort behov for VTA-plasser. Det er sagt at det mangler ca. 1 000 per år, og vi når ikke opp i år heller. Kommunene vurderer økonomien i det hele. Selv om Nav betaler mesteparten, er det også en kostnad som kommunene vurderer. Jeg tenker at den saken om inkorporering av CRPD som har vært drøftet tidligere i dag, sannsynligvis blir vedtatt. Det forplikter Norge til å unngå aldersdiskriminering og til å tilrettelegge slik at personer med funksjonsnedsettelser kan jobbe etter fylte 67 år. Så den saken som kommer tilbake etter hvert, vil kanskje berøre at dette er en rett og ikke noe vi kan velge, men det er den enkelte som må få det valget. Det er nå engang sånn at veldig mange opplever at det gjennom hele livet skal dreie seg om å få et vedtak. Til og med når man blir 67 år og de fleste andre kan velge å stå i jobb videre, må man ha et vedtak. Så på ett tidspunkt, hvis vi skal likebehandle, likestille og ta alle på samme alvor, kan ikke livet bare dreie seg om at noen andre skal gjøre vedtak om hva noen ønsker med sitt liv. De fleste kommuner har fine VTA-bedrifter, og de fyller opp de plassene de har, men jeg vil gjerne si at bare en av fire personer med f.eks. utviklingshemning er i VTA eller VTA-O, varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet, og/eller dagtilbud. Det handler om helse og livskvalitet enten man er under eller over 67 år. Jeg tenker at den tilbakemeldingen fra regjeringen vil være fin å lese når den kommer, og så tror jeg man må se litt på det man sannsynligvis er i ferd med å vedta: at man skal ha lik rett gjennom CRPD.

Fiskernes syn er at de mener de ikke er en del av problemet, men en del av løsningen. Det er ca. 5 pst. av områdene i indre Oslofjord som det tråles i, og rundt 7–9 pst. av den ytre fjorden. Det er 90–95 pst. som allerede er permanent fredet. Vi husker alle sammen tilbake til da vi åpnet Ytre Hvaler nasjonalpark 9. september 2009. Da ble fiskerne lovet at de skulle få opprettholde fisket slik det var den gangen, og Ytre Hvaler nasjonalpark har hele veien hatt en parole om bruk og vern. Det er det man nå løper ifra: at man ikke fortsatt kan bruke disse områdene til næring og lokalsamfunn, som dette representerer på Hvaler, og i Utgårdskilen spesielt. Mange fiskere opplever nå at de alene må ta mye av risikoen for et miljøproblem som har mange andre årsaker enn fiske i seg selv. Hvaler kommune og lokale fiskere må inn som reelle partnere i forvaltning av Oslofjorden, ikke bare som høringsinstanser på slutten av en prosess. Vi skjønner også at Oslofjorden må reddes, men vi kan ikke redde fjorden ved å ødelegge kystsamfunnene. Fiskerne på Hvaler er en del av løsningen. De sitter på kunnskap og erfaring, og de har stor vilje til å ta ansvar. Det var mye snakk om dette i valgkampen da vi var på Hvaler og hadde debatter der, og fiskerne stilte opp. Og som Tage Pettersen fra Høyre nevnte: De har også invitert politikere ut på de små fiskefartøyene. De fleste er under 20 meter og reiser ikke så langt ut, og ikke i Hvalerrenna, men i områdene rundt. For noen år siden oppsto det en pandemi. Da stengte vi ned store deler av samfunnet, og vi ga kompensasjon til dem som måtte stenge. Nå har vi en pandemi under vann, men det ser ikke ut som det kommer noe særlig kompensasjon til dem som rammes. Dette er urettferdig. Vi må håpe at regjeringen stiller opp med en kompensasjon som ligner litt på det man raust ga under pandemien. Da myndighetene bestemte at man skulle stenge ned samfunnet, ga de også kompensasjon til å klare seg videre. Det får vi håpe at regjeringen også tenker om fiskerne, med lån og forpliktelser, så de ikke kommer i en situasjon som de fleste slapp unna i pandemien. Nå er det fiskernes tur.

Det er kommunene som er grunnmuren i det norske demokratiet og den fremste leverandøren av velferdstjenester i folks hverdag. Fremskrittspartiet vil at innbyggerne skal oppleve trygghet i hverdagen, trygghet i gatene gjennom mer synlig politi og trygghet for å motta hjelp og bistand når man trenger det. Flere kommuner i mitt hjemfylke, Østfold, og fylkeskommunen har en svært presset økonomisk situasjon. Det kuttes i tjenester, videregående skoler legges ned, og grunnskoler vurderes lagt ned. Sykehjem legges ned, eldre venter på sykehjemsplasser eller omsorgsboliger, og kvaliteten på omsorg og eldreomsorg varierer fra kommune til kommune, basert på kommuneøkonomien. Derfor har Fremskrittspartiet tidligere foreslått statlig finansiering av omsorg. Unge som eldre innbyggere med bistandsbehov kjemper ofte en kamp for å få rett bistand i kommuner med presset økonomi, både til hverdagslivet i seg selv og også til bolig og arbeid. Et eksempel er de som har brukerstyrt personlig assistent, som opplever seg presset på grunn av kommuneøkonomien, og det er kommuneøkonomien som ofte gir en ulik tildeling av BPA fra kommune til kommune. Fremskrittspartiet mener at BPA skal være et likestillingsverktøy. Det må ligge statlig finansiering i bunnen, som overslagsbevilgning, for å hindre innsparinger i kommuner med presset økonomi. Vi har store utfordringer i barnehager og skoler med en vesentlig økning av barn med ulike bistandsbehov, også i barnevernet og i avlastningen, og vi ser at demografien og utfordringene for kommunene de siste årene er vesentlig endret. Omfattende bosetting og sekundærtilflytting i våre kommuner bidrar til stort press på kommuners økonomi. Beregningsutvalgets rapport for 2024 viser at integreringstilskuddet hadde en kostnadsdekning på 90,9 pst. ved bosetting. I tillegg: Blant dem med stort behov for økonomisk sosialhjelp er de fleste sekundærtilflyttede flyktninger. De siste årene har kostnaden til økonomisk sosialhjelp økt dramatisk. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for styring av kommunene og bedre bruk av personell mv. På kort sikt er det viktig at de kommunene som stiller opp for bosetting og tilflytting, sikres en bedre økonomi, slik at ikke omsorgen betaler for tilflyttingen.