Bjørnar Laabak

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

15:05]: Man kan lese tall og statistikk hvor man kan være enige og uenige om flyttinger og ikke flyttinger. Jeg ser at Fredrikstad og Sarpsborg også er nevnt i saken. Nå har representanter fra Sarpsborg vært oppe og snakket litt om det, og uansett hva vi måtte mene om statistikken som foreligger i dag, er fakta f.eks. at det til en by som Fredrikstad, nabobyen til Sarpsborg, fra 2010 til 2021 har flyttet dobbelt så mange som har bodd i andre kommuner, som Fredrikstad selv har bosatt. Det er slik det oppleves i kommunene, og da hjelper det ikke hva man sier og mener. Dette har ikke noe med holdninger å gjøre, det er faktagrunnlag når det gjelder hvordan kommunene opplever at sekundærtilflyttingen påvirker kapasiteten i kommunens øvrige tjenester. Det er ikke tvil om at svært mange av dem som kommer og er tilflyttere, har store bistandsbehov, hjelpebehov, og ikke minst at de belaster sosialhjelpen, som er en kommunal tjeneste, for å kalle det det. Det hadde vel ikke vært så vanskelig å få en enighet om at man burde sette vilkår for flytting om man er bosatt et sted. Forslaget til Fremskrittspartiet setter faktisk pekefingeren på utfordringer i kommunene, spesielt i nedre Glomma: Sarpsborg, Fredrikstad og noen steder til. Det må løses når det gjelder dem som har botid mer enn fem år i Norge. Man burde løse det som skjer etter fem år, som kommunen selv, tilflyttingskommunen, ikke har hatt muligheten til å jobbe med de fem årene man faktisk får integreringstilskudd.

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

35:37]: Jeg hører på debatten, og jeg har lyst til å si noen ord. Vi er enige om at tidlig arbeidserfaring er viktig. Hvis man ser litt på hvordan man som ungdom kan få seg jobb nå: Jo, hvis man er 13–14 år, kan man rydde i butikk, og hvis man er 15–17 år, kan man gjøre litt mer, men fortsatt rydde og holde orden. Fra 18 år kan man sitte i kassen. Det tror jeg handler om at det vel er noen som kjøper øl, så da blir det kassejobb. I andre sammenhenger snakker vi om at lavinntekt og barnefattigdom er en stor utfordring. Da tenker jeg på veldig mange av 12–15-åringene som samler seg rundt i gjenger. Jeg kan referere til at det faktisk er et problem i min hjemby, og flere fra næringslivet samler seg nå for å se på hva vi kan gjøre, og mobiliserer for å få flere til å få sunn aktivitet uten å samles i gjenger i sentrum. Er det sånn at hvis man lever trangbodd, lever med lavinntekt, og vi betrakter dem som fattige, så skal vi i tillegg si at de ikke får jobbe og tjene egne penger? Jeg mener rett og slett det er feil tankegang, og jeg tror også at flere vil gjennomføre videregående skole hvis de kunne tjene litt penger, bli oppfordret til å jobbe og ser at det er en framtid i det å faktisk klare seg selv.

Møte tirsdag den 10. februar 2026 kl. 10

15:27]: Fremskrittspartiet er dypt bekymret for utviklingen i norsk arbeidsliv etter de siste års kraftige innstramminger i innleieregelverket. Analyser viser at innstrammingene har bidratt til flere midlertidige ansettelser, mer overtid og færre muligheter for mennesker som trenger en inngangsport til arbeidslivet. Det dukker opp uttrykk som løsarbeidersamfunn, osv. Det blir sagt 7 500 færre – det blir sagt 11 500 færre – som jobber via bemanningsbyråene. Samtidig får vi flere fattige, vi får lengre matkøer, og samtidig snakker man om at veien ut av fattigdom er arbeid. Å legge begrensninger på bemanningsbransjen vil nettopp bidra til at færre innbyggere får innpass i arbeidslivet. Det er veldig synd at det skal baseres på ideologi. Andelen barn i lavinntektshusholdninger har økt de siste årene, og Fredrikstad/Sarpsborg, som jeg kommer fra, viser en vesentlig høyere andel enn landsgjennomsnittet. Når det gjelder barn uten innvandrerbakgrunn, lever bare 4,7 pst. under fattigdomsgrensen, mens når det gjelder innvandrerbarn, lever tett på halvparten, 46,9 pst., under fattigdomsgrensen. Dette har stor betydning i regionen Nedre Glomma. Vi har veldig høy andel sekundærtilflyttere- Da tenker jeg at vi trenger alle gode krefter. Vi trenger ikke bare frammøte på Nav og hjelp og tiltak for å komme ut i arbeidslivet. Vi trenger de gode kreftene også innenfor bemanningsbransjen til å bidra til at flere kommer ut og får startet arbeidslivet. Det trenger man trening og praksis for. Derfor blir det slik at å begrense innsatsen for arbeid, arbeidslinja og selvhjulpenhet ved å ikke heie på alle de gode kreftene, inklusive bemanningsbransjen, er ikke å ta betydningen av arbeid på alvor.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

31:57]: Jeg har gått igjennom og sett på dokumentet som foreligger, og som vi skal vedta. Det er veldig liten forskjell hvis en ser på de alternative budsjettene – alle forslagene ligger på over 700 mrd. kr, og så har vi noe ulik innretning på noen beløp underveis. Vi har i Fremskrittspartiet ment at tiltak som flere VTA-plasser er veldig viktig. Der har vi lagt inn 500 mer enn det som var i regjeringens forslag, og så har det kommet 200 til i samarbeidet. VTA-bedriftene rundt i Norges land representerer noe veldig viktig for dem som er i tiltaket. I tillegg til selve jobben får man veldig mye av den bistanden man ellers ville trengt av andre utenfor arbeidsplassen. Det er altså veldig viktig. Vi mener at vi må ha en rettferdig og treffsikker velferdspolitikk. Vi har også økt bevilgningene til TV BRA, og vi har foreslått et Nav-ombud. Erfaringen fra Agder viser, som representanten Alf Erik Andersen nevnte i stad, at tilfredsheten gikk fra noe over 60 pst. til over 80 pst. etter at man innførte Nav-ombud, slik at personer har noen å henvende seg til. Det er veldig viktig at Nav er åpent, slik at folk kan få fatt i personer å snakke med. Veldig ofte er man også i svake situasjoner, noe som gjør at det er veldig viktig å øke tryggheten for folk. I tillegg mener vi det er viktig å fokusere mer på Nav kontroll, når vi ser at det stadig er problemer med å kvalitetssikre hva som går ut fra de store utbetalingene Nav gjør gjennom året. Jeg stopper der.

Møte tirsdag den 9. desember 2025 kl. 10

39:50]: Representantforslaget tar utgangspunkt i en enkeltperson som er navngitt. Han er 66 år og ønsker å stå lenger i jobb, akkurat som veldig mange andre som ikke får det spørsmålet om hvorvidt det er mulig. En bedrift jeg kjenner godt, har de siste syv–åtte årene hatt bare én som har spurt om å få jobbe etter at han har fylt 67 år. Som det står i svarbrevet fra statsråden, gjelder det ca. 100 rundt i hele landet, så jeg vil tro at utfordringen er svært liten. Det er ellers stort behov for VTA-plasser. Det er sagt at det mangler ca. 1 000 per år, og vi når ikke opp i år heller. Kommunene vurderer økonomien i det hele. Selv om Nav betaler mesteparten, er det også en kostnad som kommunene vurderer. Jeg tenker at den saken om inkorporering av CRPD som har vært drøftet tidligere i dag, sannsynligvis blir vedtatt. Det forplikter Norge til å unngå aldersdiskriminering og til å tilrettelegge slik at personer med funksjonsnedsettelser kan jobbe etter fylte 67 år. Så den saken som kommer tilbake etter hvert, vil kanskje berøre at dette er en rett og ikke noe vi kan velge, men det er den enkelte som må få det valget. Det er nå engang sånn at veldig mange opplever at det gjennom hele livet skal dreie seg om å få et vedtak. Til og med når man blir 67 år og de fleste andre kan velge å stå i jobb videre, må man ha et vedtak. Så på ett tidspunkt, hvis vi skal likebehandle, likestille og ta alle på samme alvor, kan ikke livet bare dreie seg om at noen andre skal gjøre vedtak om hva noen ønsker med sitt liv. De fleste kommuner har fine VTA-bedrifter, og de fyller opp de plassene de har, men jeg vil gjerne si at bare en av fire personer med f.eks. utviklingshemning er i VTA eller VTA-O, varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet, og/eller dagtilbud. Det handler om helse og livskvalitet enten man er under eller over 67 år. Jeg tenker at den tilbakemeldingen fra regjeringen vil være fin å lese når den kommer, og så tror jeg man må se litt på det man sannsynligvis er i ferd med å vedta: at man skal ha lik rett gjennom CRPD.

Møte torsdag den 4. desember 2025 kl. 10

17:48]: Fiskernes syn er at de mener de ikke er en del av problemet, men en del av løsningen. Det er ca. 5 pst. av områdene i indre Oslofjord som det tråles i, og rundt 7–9 pst. av den ytre fjorden. Det er 90–95 pst. som allerede er permanent fredet. Vi husker alle sammen tilbake til da vi åpnet Ytre Hvaler nasjonalpark 9. september 2009. Da ble fiskerne lovet at de skulle få opprettholde fisket slik det var den gangen, og Ytre Hvaler nasjonalpark har hele veien hatt en parole om bruk og vern. Det er det man nå løper ifra: at man ikke fortsatt kan bruke disse områdene til næring og lokalsamfunn, som dette representerer på Hvaler, og i Utgårdskilen spesielt. Mange fiskere opplever nå at de alene må ta mye av risikoen for et miljøproblem som har mange andre årsaker enn fiske i seg selv. Hvaler kommune og lokale fiskere må inn som reelle partnere i forvaltning av Oslofjorden, ikke bare som høringsinstanser på slutten av en prosess. Vi skjønner også at Oslofjorden må reddes, men vi kan ikke redde fjorden ved å ødelegge kystsamfunnene. Fiskerne på Hvaler er en del av løsningen. De sitter på kunnskap og erfaring, og de har stor vilje til å ta ansvar. Det var mye snakk om dette i valgkampen da vi var på Hvaler og hadde debatter der, og fiskerne stilte opp. Og som Tage Pettersen fra Høyre nevnte: De har også invitert politikere ut på de små fiskefartøyene. De fleste er under 20 meter og reiser ikke så langt ut, og ikke i Hvalerrenna, men i områdene rundt. For noen år siden oppsto det en pandemi. Da stengte vi ned store deler av samfunnet, og vi ga kompensasjon til dem som måtte stenge. Nå har vi en pandemi under vann, men det ser ikke ut som det kommer noe særlig kompensasjon til dem som rammes. Dette er urettferdig. Vi må håpe at regjeringen stiller opp med en kompensasjon som ligner litt på det man raust ga under pandemien. Da myndighetene bestemte at man skulle stenge ned samfunnet, ga de også kompensasjon til å klare seg videre. Det får vi håpe at regjeringen også tenker om fiskerne, med lån og forpliktelser, så de ikke kommer i en situasjon som de fleste slapp unna i pandemien. Nå er det fiskernes tur.

Møte mandag den 13. oktober 2025 kl. 10

06:40]: Det er kommunene som er grunnmuren i det norske demokratiet og den fremste leverandøren av velferdstjenester i folks hverdag. Fremskrittspartiet vil at innbyggerne skal oppleve trygghet i hverdagen, trygghet i gatene gjennom mer synlig politi og trygghet for å motta hjelp og bistand når man trenger det. Flere kommuner i mitt hjemfylke, Østfold, og fylkeskommunen har en svært presset økonomisk situasjon. Det kuttes i tjenester, videregående skoler legges ned, og grunnskoler vurderes lagt ned. Sykehjem legges ned, eldre venter på sykehjemsplasser eller omsorgsboliger, og kvaliteten på omsorg og eldreomsorg varierer fra kommune til kommune, basert på kommuneøkonomien. Derfor har Fremskrittspartiet tidligere foreslått statlig finansiering av omsorg. Unge som eldre innbyggere med bistandsbehov kjemper ofte en kamp for å få rett bistand i kommuner med presset økonomi, både til hverdagslivet i seg selv og også til bolig og arbeid. Et eksempel er de som har brukerstyrt personlig assistent, som opplever seg presset på grunn av kommuneøkonomien, og det er kommuneøkonomien som ofte gir en ulik tildeling av BPA fra kommune til kommune. Fremskrittspartiet mener at BPA skal være et likestillingsverktøy. Det må ligge statlig finansiering i bunnen, som overslagsbevilgning, for å hindre innsparinger i kommuner med presset økonomi. Vi har store utfordringer i barnehager og skoler med en vesentlig økning av barn med ulike bistandsbehov, også i barnevernet og i avlastningen, og vi ser at demografien og utfordringene for kommunene de siste årene er vesentlig endret. Omfattende bosetting og sekundærtilflytting i våre kommuner bidrar til stort press på kommuners økonomi. Beregningsutvalgets rapport for 2024 viser at integreringstilskuddet hadde en kostnadsdekning på 90,9 pst. ved bosetting. I tillegg: Blant dem med stort behov for økonomisk sosialhjelp er de fleste sekundærtilflyttede flyktninger. De siste årene har kostnaden til økonomisk sosialhjelp økt dramatisk. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for styring av kommunene og bedre bruk av personell mv. På kort sikt er det viktig at de kommunene som stiller opp for bosetting og tilflytting, sikres en bedre økonomi, slik at ikke omsorgen betaler for tilflyttingen.