Som det ble sagt av saksordføreren, har saken vi behandler i dag, et veldig alvorlig bakteppe. Uskyldige er blitt rammet, og det har fått store konsekvenser for dem selv og for familiene deres. Vi i Arbeiderpartiet har hele tiden vært opptatt av at det blir ryddet skikkelig opp, og jeg vil i den sammenheng vise til oppfølgingen av NOU 2020: 9, «Blindsonen – gransking av feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området». Saken vi behandler her i dag, gjelder som sagt et internt arbeidsdokument fra regjeringen Solberg. Jeg vil vise til departementets vurdering om at en offentliggjøring av rapporten ikke vil ha betydning for opprydningsarbeidet. Domstolene har som nevnt hatt tilgang til rapporten i forbindelse med behandling av krav fra berørte personer, og det er gjort konkrete vurderinger av hvilke deler som er relevante. Norske domstoler har med andre ord tatt stilling til hvor store deler av rapporten som kan ha betydning for kravene fra dem som er utsatt for Navs feilpraktisering. En sladdet versjon, slik den forelå etter behandlingen i Oslo tingrett, er også blitt offentliggjort i mediene. Dette understøtter synet om at en full offentliggjøring ikke er nødvendig for å ivareta de berørtes rettigheter. Jeg vil videre vise til at kompetansen til nemnda som omtales her i saken, er begrenset til erstatning for økonomiske tap, og at staten allerede har erkjent at det foreligger et erstatningsansvar. Når Arbeiderpartiet stemmer imot forslagene som nå er fremmet i denne sal, er det på bakgrunn av den redegjørelsen som er gjort i merknadene, og med den begrunnelsen at offentliggjøring av rapporten etter vår vurdering ikke vil ha betydning for opprydningsarbeidet. Jeg vil også understreke, som det har vært sagt fra denne talerstolen, at det er viktig at den til enhver tid sittende regjering kan motta faglige og uavhengige råd i regjeringsarbeidet.

Jeg vil takke forslagsstillerne for å sette en viktig sak på dagsordenen. Sykefraværet er for høyt, det tror vi alle er enige om, men det er også viktig å minne om at sykefraværet faktisk er på vei ned. Tallene for 2025 viste en gledelig og ganske stor nedgang. Så selv om vi ikke er fornøyd, skal vi også minne oss selv på at pilene peker i riktig vei. Det ble sagt fra denne talerstolen at Høyre vinteren 2026 kom med en invitasjon til samtlige partier. Det jeg har registrert, er at Høyre har hatt en debatt på sitt landsmøte om sykelønnsordningen. Jeg har ikke registrert noen invitasjon, verken til meg eller andre representanter, men den invitasjonen kan jo ha blitt borte på veien. Det jeg registrerte i den debatten, var at Høyre ikke kunne utelukke kutt i sykelønnsordningen. Det er premisser som Arbeiderpartiet ikke er med på. Det Arbeiderpartiet derimot er med på, er at vi er på jobb for å få ned sykefraværet. Det pågår nå en viktig kunnskapsinnhenting mellom partene, og det er et arbeid som jeg ser fram til. Det skjer fortsatt ekstremt mye som vi må følge med på, og som jeg er glad for at regjeringen har iverksatt. Det handler bl.a. om å stille tydeligere krav til både arbeidsgiver og arbeidstaker. Kan du gjøre andre arbeidsoppgaver i en periode og da komme raskere tilbake til jobb, ja, da mener jeg det er riktig at man legger til rette for det. Fra i år har vi tydeligere regler for et psykososialt arbeidsmiljø. Det har kanskje vært fokusert litt mye på at man har det fysisk bra på jobben. Når vi vet hva som er årsaken til at mange er borte fra jobb, vet vi at vi trenger å gjøre mer for at folk skal ha det godt på jobb, og at det psykososiale er vel så viktig. Vi skal jobbe tett sammen med fastlegene for å sørge for at de har de riktige verktøyene for å sørge for at man kan holde folk i jobb, og sørge for at man har en god helse. Jeg vet at man nå jobber med å se på om det er mulig å få til endringer i takstsystemet, og se på hvordan man i fellesskap kan styrke fastlegens rolle. Jeg er glad for at statsråden har vært tydelig på at det skal jobbes med å meisle ut en ny nasjonal arbeidsmiljøstrategi. Summen av dette er en regjering som er på jobb for å få ned sykefraværet, og at pilene peker i riktig retning. Jeg mener at dette taler for at vi rett og slett bare må fortsette med den jobben som gjøres.

45:54] (ordfører for sakene): Som presidenten refererte, har komiteen hatt to representantforslag til behandling parallelt. Det er Høyres forslag om en forenklingsreform i Nav og et representantforslag fra Senterpartiet om et nytt Nav for å få flere i arbeid og aktivitet. Det er en samlet komité som understreker betydningen av et velfungerende Nav. I år er det 20 år siden gjennomføringen av Nav-reformen. Jeg vil videre i innlegget gjøre rede for Arbeiderpartiets standpunkter i saken. Nav er et viktig verktøy for å inkludere flere i arbeid. Nav forvalter vårt felles grunnleggende sikkerhetsnett. Arbeiderpartiet mener at utfordringene i Nav må tas på alvor, og Nav må kunne levere bedre på sitt samfunnsoppdrag. Arbeiderpartiet har ambisiøse mål for å inkludere flere i jobb. Vi har et mål om å øke sysselsettingsandelen til 82 pst. innen 2030 og inkludere 30 000 flere unge under 30 år innen 2030. For å nå det målet er vi helt avhengig av å ha et velfungerende Nav. Vi i Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av Nav nå 20 år etter Nav-reformen. Forrige uke kom nyheten om at regjeringen har satt ned en ekspertgruppe, som nettopp skal gjennomgå Nav. Nav er en stor og kompleks organisasjon, som forvalter om lag en tredel av statsbudsjettet. Nettopp derfor mener Arbeiderpartiet at endringer i Nav må gjøres på bakgrunn av et grundig kunnskapsgrunnlag. Derfor kommer ikke Arbeiderpartiet til å stemme for noen av forslagene her i dag, med ett unntak. Det handler om forslag nr. 8, fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge å ha med ansatte, brukere og partene i arbeidslivet når vi nå skal gjennomgå Nav. Opprinnelig var dette tenkt gjort gjennom en referansegruppe, men Arbeiderpartiet er åpen for å gjøre dette på andre måter og kommer derfor til å stemme for forslag nr. 8. Arbeiderpartiet er på jobb for å forbedre og forenkle Nav. Nå pågår det flere parallelle prosesser med et nedsatt lovutvalg og ekspertgruppen, som skal gjøre et godt stykke arbeid. Dette er en jobb som jeg er sikker på at det er flere partier i denne salen som vil bidra til, og jeg ser fram til det videre arbeidet.

Hva er det PISA, TIMSS, PIRLS og ICCS har til felles? Jo, dette er undersøkelser som viser at skoleresultatene har gått nedover blant norske elever. Det har vært mye fokus på 15- og 16-åringer her i salen og deres muligheter til å få seg jobb, og jeg er enig i at det å ha en jobb er viktig og verdifullt. Men den viktigste jobben til disse ungdommene er jo strengt tatt å fullføre skolen – å gå på skolen, å sove om natten, å legge bort mobilen og sørge for at man fullfører videregående skole. Når vi ser på timeregnskapet til ungdommene, f.eks. for en tiendeklassing, ser vi at 26-timersuker ikke er helt uvanlig. Hvis man da tar de to timene som man har mulighet til å jobbe hver dag, kommer man opp i 36 timer i løpet av en uke, og hvis man ser på hvor mye man egentlig kan jobbe som voksen i en normal arbeidsuke, er det verdt å spørre seg: Mener vi egentlig at ungdom og barn skal ha høyere arbeidsbelastning enn voksne? Jeg tror ikke det. Jeg mener at vi ikke må hoppe bukk over at det faktisk er skoleungdom vi snakker om. Dette er ungdom som er i skolepliktig alder, og som har et viktig arbeid å gjøre på dagen: å sitte på skolebenken, nettopp for å snu resultatene som vi har sett de siste årene, bedre leseresultatene og slik sørge for at flere fullfører videregående skole. Arbeiderpartiet har store ambisjoner om å inkludere flere unge i arbeidslivet, men våre forslag handler ikke om å sørge for et mer utrygt arbeidsliv for de yngste arbeidstakerne. Våre forslag handler om å ha en mer praktisk og variert skole, ved å sørge for tettere oppfølging og at de som trenger den ekstra hjelpen for å få seg en jobb, får det gjennom ungdomsgarantien, gjennom målrettede arbeidsmarkedstiltak og ved at vi nå prøver ut nye ordninger gjennom Nav. Flere kommuner har tatt et større ansvar gjennom å tilby sommerjobber i sin kommune. Dette er eksempler på tiltak som er kjempebra. Det er synd at Oslo kommune har valgt å kutte i nettopp dette. Jeg mener at vi i fellesskap har mulighet til å gjøre mer av det, sørge for at ungdom får den typen erfaring. Men det handler ikke om å lempe på regelverket for å gjøre det utrygt. Da er det andre tiltak som må til.

Det står vi helt sammen om. Dette handler om å skape trygge rammer i arbeidslivet. Representanten brukte også mye tid i innlegget sitt på å snakke om ytelser og nivået på ytelser. Ytelser er viktig for å ha en grunnmur av trygghet, men en viktig del av tryggheten er også det å kunne inkluderes i arbeidslivet, det å ha en jobb å gå til – enten man kan jobbe litt eller mye, eller om man kanskje stiller med noen andre forutsetninger enn andre. Jeg vil trekke fram nettopp det at ytelsene ikke nødvendigvis er veien inn i arbeidslivet. Det er heller tiltakene og hva man møter unge med for å sørge for at man rustes med erfaringene og grunnlaget for å ha en trygg jobb. Vil Høyre i det arbeidet vi nå skal gå sammen om, være enig i at vi trenger både å stille krav og stille opp, og å sørge for at vi har konkrete tiltak som et enklere Nav, et arbeidsrettet ungdomsprogram og en styrking av arbeidsmarkedstiltakene, for sammen å sørge for at vi også stiller krav, og stiller opp?

Representanten innledet med å si at hun slutter seg til målene om å få flere folk i jobb. Nettopp det er en viktig del av regjeringens plan for Norge: det å inkludere flere i arbeidslivet, og ikke minst de unge. Samtidig har vi nå også forslag i Stortinget, levert av Høyre, om å gjøre det enklere for unge å komme i jobb. Ett av forslagene handler om å myke opp reglene for hvor sent og hvor mye unge kan jobbe. Arbeiderpartiet er helt enig i at flere unge må få prøve seg i arbeidslivet, at vi må stille krav og stille opp, men å svekke de yngstes rettigheter og beskyttelse i arbeidslivet mener vi er helt feil medisin. Det handler om oppfølging, kvalifisering og trygge rammer. Når representanten nå innledet med at hun anså dette som en «fyll ut-oppgave», kan vi starte dette seminaret med: Hvordan er det Rødt egentlig vil inkludere enda flere unge i arbeidslivet, og over fra helserelaterte ytelser?

Oljepionerene og kompensasjonsordningen har fått mye oppmerksomhet i dag, naturlig nok. Det har vært framført ulike argumenter og påstander fra talerstolen i denne debatten. SV har kommentert at Arbeiderpartiet argumenterer som om det ikke finnes en rapport. Vel, hele ordningen og proposisjonen vi behandler her i dag, er strengt tatt fundert på kommisjonens anbefalinger, men kommisjonen konkluderer ikke om nivå på erstatning. Fremskrittspartiet påstår at Arbeiderpartiet er vinner i denne saken. Med respekt å melde: Denne saken har ingen vinnere. Man kan ikke sette en prislapp på menneskelig lidelse, enten det er voldsoffererstatning, kompensasjonsordninger eller annet. Uavhengig av hva den prislappen er, må man imidlertid ha inndekning i budsjettene sine, og det har ikke representantene som har fremmet forslag her i dag. De eneste som har funnet penger til dette i sitt alternative budsjett, er Rødt. Jeg mener, med respekt å melde, at når man argumenter og ordlegger seg så sterkt i en situasjon som er vond og vanskelig for mange, burde det også følges opp med penger i andre enden. Fremskrittspartiet har i debatten sagt at det er forvirring rundt kostnader knyttet til samordningsfella. Vel, den forvirringen tror jeg er ganske lokal, for dette forslaget har vært behandlet av Stortinget hele ni ganger tidligere. I Norge er det en dyd at vi beholder embetsverk uavhengig av regjering, nettopp fordi vi skal kunne stole på beregningene som gjøres. Det er ikke avhengig av politisk ståsted om vi er enig i fakta eller ikke. Arbeiderpartiet lener seg på fakta i denne saken og på de beregningene som er gjort, som tilsier at det er 8 mrd. kr framover og 600 mill. kr i året for Fremskrittspartiets forslag. Fremskrittspartiets forslag er en direkte lovtekst. Hadde det blitt vedtatt i dag, har man loven, men man har ikke pengene. Det blir fra Fremskrittspartiet sagt at det ikke er så store forskjeller på disse budsjettene. Jo, det er store forskjeller. I Arbeiderpartiet har vi inndekning på det vi foreslår. Fremskrittspartiet mangler om lag 15 mrd. kr.

Dette markerer en ganske tydelig skillelinje mellom Høyre og Arbeiderpartiet, for vi i Arbeiderpartiet mener det er viktig å legge til rette for at folk skal kunne opprettholde medlemskapet sitt i en fagforening. Dette ordnes ordinært i arbeidslivet ved at arbeidsgiver foretar trekket. Med de løsningene man går inn for her, kan man legge til rette for at også Nav kan gjøre det. Det å sørge for at vi har et gjennomorganisert arbeidsliv, enten det er arbeidstaker eller arbeidsgiver, mener vi er noe av gullstandarden i den norske modellen. Det at Nav er med og bidrar her med en IKT-løsning, mener jeg ikke er feil bruk av ressurser. Jeg skjønner egentlig Høyre-representantens spørsmål, for hadde de fått styre, hadde Nav hatt ca. 0,5 mrd. kr mindre å rutte med. Det er kanskje slik Høyre ønsker å saldere budsjettene sine, at man begynner å snu på krona fordi man skal kutte 0,5 mrd. kr til Nav.

Jeg er ikke enig i at alternativet er at unge mennesker er 100 pst. uføre, for strengt tatt er det ganske mange andre alternativer. Det prosjektet Høyre satte i gang, møtte også en del motstand, og det var ikke den eneste løsningen for å få flere unge ut i jobb. Det er godt dokumentert at varig lønnstilskudd har en god effekt, og nettopp derfor satser vi på det og sørger for at det er en egen budsjettpost i dette budsjettet. Dette budsjettet har et tydelig avtrykk når det gjelder å få flere unge inn i jobb. Høyre hadde sin modell, som også møtte motbør. Vi velger å satse på varig lønnstilskudd.

Arbeiderpartiet mener det er klokt å skaffe seg kunnskap om og erfaringer med et tiltak før vi ruller det ut på landsbasis. Det er en dyd også Høyre pleier å stille seg bak i denne salen. Dette budsjettet har et tydelig avtrykk når det gjelder å hjelpe flere unge inn i jobb, bl.a. med et enklere Nav, et arbeidsrettet ungdomsprogram og flere konkrete styrkinger som gjør at vi skal løfte flere unge inn i arbeid. Når vi ser på statistikken over hvor mange unge som står på utsiden av arbeidslivet, tenker jeg at Høyre kanskje hadde hatt godt av å gå litt i seg selv, for da Høyre i regjering innførte et karensår, så vi at det var som et rullebånd ut i uførhet for unge. Nå ser vi at det ikke er med i deres alternative budsjett, så jeg håper at Høyre har revurdert, og at vi ikke ser det forslaget flere ganger.

I dag behandler vi lovproposisjonen som gir en kompensasjonsordning, og med utbetaling ganske raskt i 2026. Jeg mener det er bra og viktig at denne ordningen kommer på plass, og at det blir flertall for proposisjonen i dag. Utformingen bygger på et grundig arbeid som har pågått over flere år, og som også er det som ligger til grunn for den proposisjonen vi behandler i dag. Jeg mener det er viktig og riktig at vi nå får på plass en kompensasjonsordning, men jeg registrerer at Fremskrittspartiet, både i saken om oljepionerene og i saken om samordningsfella, legger fram konkrete forslag man ikke har tatt høyde for i sine egne budsjetter. Det mener jeg er feil å gjøre. Det er nesten det samme som å holde folk for narr i denne salen. Skal man prioritere dette, må man faktisk vise det i sine budsjetter. Det har ikke Fremskrittspartiet tatt seg bryet med å gjøre, verken når det gjelder pensjonistene, eller når det gjelder oljepionerene.

Vi i Arbeiderpartiet er stolte av å føre en politikk som sørger for at man har trygghet for alderdommen sin, enten man er pensjonist i dag eller pensjonist 50 eller 100 år fram i tid. Vi trenger at det er bærekraft i pensjonsordningene, både sosial og økonomisk bærekraft. Fremskrittspartiet viser til EUs fattigdomsgrense, men denne fattigdomsgrensen tilsier jo at man tjener 60 pst. av medianinntekten i landet man bor i. Jeg mener det er direkte feil og misvisende å bruke lavinntektsgrensen EU60 som et godt virkemiddel for pensjon. I Norge pleier vi å si at man strengt tatt har en ganske god pensjon hvis man har ca. 66 pst. av sluttlønnen sin og et nedbetalt boliglån. I f.eks. Tyskland er det mye vanligere at man er leietaker gjennom hele livet. Det gjør at dette ikke er overførbart til Norge. Vi må bruke norske modeller på Norge, og vi er her for å stille opp for pensjonistene.

Da tror jeg nesten at jeg må be representanten fra Fremskrittspartiet om å lese litt nøyere, for resultatet av budsjettforhandlingene her på Stortinget er jo at vi reelt sett sitter igjen med en styrking av nettopp disse tiltakene. En styrking på over 0,5 mrd. kr kan vel strengt tatt ikke sies å være kutt. Da må jeg heller be om å få komme tilbake igjen, for jeg er stolt av summen av disse tiltakene som ligger til grunn for vårt budsjett.

Norge er et land som står sterkt. Vi har høy sysselsetting, små forskjeller og et arbeidsliv som skaper trygghet for folk. Det skal vi ikke ta for gitt. Det ligger politiske valg bak alt dette, valg som handler om at fellesskapet stiller opp, at vi bygger landet sammen, og at vi inkluderer flere i arbeidslivet. Hele folket i arbeid er ikke bare en målsetting for Arbeiderpartiet, det er selve grunnlaget i den norske modellen, og det er også hovedlinjen i vårt budsjett. Vi ser resultatene: 162 000 flere mennesker har kommet i jobb de siste fire årene, med Arbeiderpartiet i regjering, prisveksten er på vei ned, lønningene stiger mer enn prisene, barnehage og SFO er billigere, barnetrygden er høyere, og flere er i jobb enn noen gang. Det går godt i Norge, og det er fordi vi fører en politikk som prioriterer trygghet, fellesskap og arbeid. Nettopp fordi det går godt, må vi holde fast ved kursen, for verden er urolig og oppgavene blir flere. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og derfor trenger vi et budsjett som bygger videre på det vi vet virker, som sørger for trygghet i arbeidslivet, trygghet i velferden og trygghet for dem som trenger oss som aller mest. Det er her de politiske skillelinjene blir tydeligst. Vi i Arbeiderpartiet er villige til å prioritere å målrette innsatsen for å få flere i jobb. Fremskrittspartiet har historisk valgt en annen linje. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, valgte man å innføre et karensår for arbeidsavklaringspenger, noe som førte flere unge ut i uføre, og man kuttet i feriepenger på dagpenger. Nå i år foreslår man i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett å fjerne hele fagforeningsfradraget også. Dette er ikke en arbeidslinje som inkluderer. Dette er en arbeidslinje som skyver risiko og utrygghet over på folk. I en tid hvor vi krever mer omstilling, og i en tid hvor næringslivet skriker etter mer kompetanse, velger altså Fremskrittspartiet å kutte i noe av det mest verdifulle vi har: kunnskap, forskning og innovasjon. Det svekker vår konkurransekraft for framtiden. I Arbeiderpartiet mener vi at vi bør gjøre det motsatte. Vi vil investere i folk, i kompetanse og i tiltak som virker, for det er sånn vi får hele folket i arbeid. På arbeids- og sosialkomiteens område følger budsjettet for 2026 opp det viktigste vi kan gjøre: inkludere flere i jobb og skape muligheter for dem som står i utkanten eller i randsonen av arbeidslivet. Arbeidsmarkedsmeldingen peker tydelig på at unge må få bedre hjelp til å komme inn i arbeid. Derfor etablerer vi et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, hvor unge ikke lenger må inn i et medisinsk system for å få hjelp. De skal møtes med muligheter, ikke med stempler eller krav om diagnoser. Dette er en stor og viktig endring og helt i tråd med Arbeiderpartiets syn på arbeidslinja – at folk skal få støtte og muligheter når de trenger det. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp. Vi styrker også ordninger som gjør at folk kan bli i arbeid over tid. Varig lønnstilskudd får en egen budsjettpost. Det betyr at Nav får bedre mulighet til å følge opp mennesker med varige utfordringer, og på den måten slipper å måtte velge mellom grupper som har behov. Vi bygger også videre på varig tilrettelagt arbeid, som gir mennesker med funksjonsvariasjoner en reell plass i arbeidslivet. Dette er inkludering i praksis – fordi vi trenger alle. Trygghet i arbeidslivet er en forutsetning for at folk skal stå i jobb, og et seriøst arbeidsliv kommer ikke av seg selv. Det krever et sterkt arbeidstilsyn, og det krever politikere som er tydelig imot useriøsitet og sosial dumping. Derfor har vi i Arbeiderpartiet styrket Arbeidstilsynet hvert eneste år vi har sittet i regjering, og vi fortsetter også i dette budsjettet. Vi styrker også Fair Play Bygg, som gjør en uvurderlig jobb med å avdekke kriminalitet og utnyttelse i arbeidslivet. Jeg legger merke til at både Høyre og Fremskrittspartiet også i disse alternative budsjettene relanserer ABE-reformen, en kuttreform som egentlig bare er kamuflert med ordet effektivisering. I realiteten er dette nedbygging av kapasitet, kvalitet og trygghet. Vi avslutter den. Dette budsjettet handler også om å skape trygghet for dem som møter motstand i livet. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at trygdeordningene våre gir både sikkerhet og muligheter. Uføre som kan og vil jobbe litt, skal ikke straffes økonomisk. Derfor gjør vi endringer som gjør det mer forutsigbart, og vi setter et tak på avkorting. Dette er god bruk av velferdsstaten, og det er god bruk av arbeidskraften vår. Tidene endrer seg, og det må også ordningene våre gjøre. I takt med at samfunnet ser annerledes ut, endrer vi også stønaden til enslig mor eller far, en stønad som har en historie helt tilbake til 1920-tallet, en tid der kvinnenes plass i arbeidslivet var en helt annen, og en tid der det var en helt annen barnehagedekning og andre priser, for den saks skyld. Nå tilpasser vi ordningen til dagens virkelighet, samtidig som vi skjermer familier med barn som har særskilte behov. Det er rettferdig og ansvarlig, og det er Arbeiderpartiets måte å gjennomføre reformer på. I dag har vi også til behandling to proposisjoner og et representantforslag. Arbeiderpartiets standpunkter i sakene kommer godt fram i innstillingene, og det er ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å stemme for noen av forslagene som er fremmet som løse forslag i salen i dag. I går presenterte statsministeren regjeringens plan for Norge, og gjennom planen prioriterer vi det viktigste først. Vi målretter innsatsen for å få folk i jobb, vi inkluderer flere unge i arbeidslivet, og vi skal intensivere innsatsen for å få ned sykefraværet. Sykelønnen er en viktig grunnpilar, men det er også en så viktig ordning at vi i fellesskap må ta ansvar for at det er bærekraft i ordningen. Sykefraværet er for høyt, og sammen med partene skal vi jobbe med å redusere sykefraværet. I går sendte regjeringen på høring nye regler, som tydeliggjør arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers medvirkningsplikt. Det er en viktig oppfølging av IA-avtalen. Summen av dette budsjettet er tydelig. Vi styrker arbeidslinja gjennom å støtte folk. Vi bygger et tryggere arbeidsliv. Vi styrker inkluderingen, velferden og mulighetene for folk i hele landet. Det går godt i Norge, og det er fordi vi fører en politikk som setter arbeid og trygghet først. Jeg er stolt av det budsjettet vi nå har lagt fram, som ser ut til å få flertall i denne salen. Dette skaper en trygg kurs for Norge. Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet og ønske samtlige en riktig god jul.

Jeg vil takke representanten for å løfte debatten her i Stortinget i dag. Det er en viktig debatt, for Nav utgjør vårt felles sikkerhetsnett, og kjernen i det er å stille krav og stille opp. Nav-reformen skulle gi bedre tjenester, enklere oppfølging og levere på kjerneoppdraget om å få folk i arbeid. Nå er det snart 20 år siden denne salen vedtok Nav-reformen, og vi kan dessverre ikke si at vi kan krysse av på alle punkter for det som var intensjonen og målet med reformen. Skal vi lykkes med å skape et Nav som faktisk fungerer, som får folk i jobb, som er der, som stiller opp, med kortere saksbehandlingstider og en opplevelse av at man kommuniserer godt sammen, må vi også løfte denne debatten 20 år etterpå. Det er mye som fungerer i Nav, men det er også mye som må bli bedre. Når vi har denne debatten og diskusjonen, er jeg opptatt av at vi også tar vare på det som fungerer godt i Nav. Nav forvalter vårt felles sikkerhetsnett og er en av de viktigste pilarene i velferdsstaten. Gjennom et velfungerende Nav skal folk være trygge på at man får hjelp, bl.a. hjelp til å komme i jobb, og at man får innfridd de rettighetene man har. Neste år er det 20 år siden Nav-reformen ble lansert. Da Stortinget vedtok Nav-reformen, mente man at en ny organisering var avgjørende for å få flere i jobb og aktivitet og færre på stønad, for å forenkle for brukerne og tilpasse seg deres behov, og for å få en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Disse punktene er like relevante 20 år etterpå. Når vi nå erfarer at Nav som system ikke leverer på de forventningene vi har, er det viktig og riktig at vi tar debatten. Arbeiderpartiet vil ha ned ventetidene, vi vil øke digitaliseringen, og vi vil sørge for at ansatte har de ressursene og verktøyene de trenger for å få folk raskt i jobb. Lange saksbehandlingstider gjør at mennesker i en sårbar situasjon må vente for lenge på hjelp. Jeg tror vi alle har lest historiene om folk som har ventet i månedsvis, enten det er på foreldrepenger eller sykepenger. Sånn skal det ikke være. Jeg mener at det grepet regjeringen tok på fredag – å sette ned et utvalg som skal se på folketrygdloven – er riktig og viktig. Selv om dette ikke er svaret på alt, er kjernen i mange av utfordringene å forvalte et regelverk som er uoversiktlig og utydelig, og som står i veien for å kunne sørge for at vi kan hjelpe folk raskere. Derfor ser jeg fram til det arbeidet. I den tiden man står i nå, der man virkelig ønsker å se på Nav og hvordan man kan gjøre det bedre for både brukerne og dem som skal hjelpe til med å få folk i jobb, mener jeg at løsningen virkelig ikke er å innføre store ostehøvelkutt, slik både Høyre og Fremskrittspartiet foreslår i sine alternative statsbudsjetter. Et grunnleggende spørsmål er om Nav har de nødvendige ressursene og verktøyene for å hjelpe folk i jobb. Da er det å gå baklengs inn i framtiden å starte med store ostehøvelkutt nå. Vi som lager reglene, har et stort ansvar for å sørge for at de fungerer i praksis. Jeg mener at det er et politisk ansvar å sørge for at Nav fungerer. Det er vi som skal sørge for at rammene er til stede, at regelverket er forståelig, og at man har muligheten til å levere på samfunnsmandatet. For Arbeiderpartiet er det en stor oppgave å løfte enda flere inn i jobb. Vi står for at man skal løfte de unge som nå står på utsiden av jobb, inn i jobb eller utdanning. Nå er det sånn at over 100 000 unge står på utsiden. Vårt mål er å løfte dem inn i arbeid. Da er det viktig for oss å ha et Nav som er velfungerende. Derfor prioriterer vi Nav i neste års statsbudsjett og har egne tiltak bl.a. rettet mot unge, og sørger for at vi trapper opp innsatsen for å få flere folk i jobb. Skal Nav ha legitimitet, og skal Nav være den bærebjelken vi ønsker at det skal være, må vi også tørre å rette et kritisk blikk mot det. Det skal Arbeiderpartiet fortsette å gjøre. Nettopp derfor er jeg glad for at statsråden er så tydelig på dette.

Jeg tror vi er mange som har blitt rørt av historien til Tore, og det er sterkt å høre ham fortelle om ønsket om å stå i jobb. Jeg synes Tore målbærer nettopp betydningen av VTA-plasser godt, for VTA er viktig for å la alle bidra med det man har av arbeidsevne, og få oppleve mestring, tilhørighet og fellesskap. For Arbeiderpartiet er det nettopp sånn at alle som kan jobbe, skal få muligheten til det. Enkelte personer kan ikke nødvendigvis delta i ordinært arbeidsliv med de premissene man kom til livet med, og derfor trenger vi varig tilrettelagt arbeid i skjermede bedrifter. Nettopp derfor kan man gjerne si at man ønsker seg mer, og Arbeiderpartiet er alltid framoverlent og ønsker seg enda flere VTA-plasser, men nå ligger det strengt tatt inne en økning på 700 plasser for 2026. Det er en økning som er bra. Som det er blitt nevnt fra denne talerstolen, vil enigheten i pensjonsforliket føre til at aldersgrensen for hvor lenge man mottar uføretrygd, gradvis vil øke. Det betyr også at personer som har uføretrygd og har et VTA-tilbud, vil kunne stå lenger i jobb i takt med at levealderen øker. Samtidig, og i likhet med flere andre på denne talerstolen, er Arbeiderpartiet også opptatt av at man skal få muligheten til å stå i jobb. Nettopp derfor har vi fremmet dette forslaget. Man kan gjerne diskutere og harselere med om det er uklokt å vite både omfanget og konsekvensene av det man vedtar, men Arbeiderpartiet mener det er en dyd for denne salen at man også kjenner til konsekvensene når man først vedtar dette. For vår del handler ikke dette om å avvise det å ha muligheten til å kunne stå i VTA også utover fylte 67 år, men vi ønsker å gi denne bestillingen til regjeringen nettopp for å kunne kjenne konsekvensene av det, for å vite at det følges opp riktig i forskrifter, og for at det kan budsjetteres riktig. Når jeg hører de flammende innleggene fra flere i opposisjonen i denne saken, skulle jeg nesten tro at vi skulle være et enda bredere flertall som står bak CRPD senere i dag. Det er det dessverre ikke, ut fra hva jeg hørte i debatten i dag morges, men jeg er glad for at vi nå ser ut til å få et flertall for Arbeiderpartiets forslag i denne saken, og for CRPD senere.

Aller først en liten kommentar til historieomskrivingen fra forrige innlegg. Det var vel strengt tatt Fremskrittspartiet som sådde tvil om hvilke muligheter læreren hadde til å gripe inn fysisk i klasserommet. Det ble rettet opp med Arbeiderpartiet i regjering. Da Fremskrittspartiet og Høyre skulle sende nytt forslag til opplæringslov på høring, var ikke dette en gang ivaretatt, men vi har ryddet opp. Over til det jeg egentlig skulle snakke om. For oss i Arbeiderpartiet har det vært helt sentralt at dette budsjettet løfter arbeidslinjen. Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG blitt enige om et budsjett som gir trygghet i en urolig tid, og som styrker fellesskapet vårt. Norge bygges hver dag av folk som stiller opp for hverandre. Derfor trenger vi et budsjett som setter arbeid, velferd og trygghet først. Vi vet at hele landet trenger folk som er i arbeid. Da må vi ha et system som hjelper folk inn og ikke skyver dem ut. Min bestefar gikk rett fra grunnskolen og ut i arbeidslivet. Det var plass til en nevenyttig arbeidskar som han i slutten av tenårene. Det er et ganske annerledes arbeidsliv som møter unge med en fot på utsiden i dag. Derfor trenger vi som fellesskap å stille krav, men også å stille opp. Det gjør vi gjennom dette budsjettet. Vi styrker tiltak vi vet virker – særlig rettet mot unge. Det nye arbeidsrettede ungdomsprogrammet er et godt eksempel på det. Det skal ikke lenger være sånn at ungdom må ha en diagnose for å få hjelp av Nav. Nå kan unge få oppfølging basert på den situasjonen de er i. Det er ikke papirene eller den medisinske vurderingen som skal definere hva man blir møtt med, nettopp fordi vi trenger alle. Vi styrker også ordningene som gir folk mulighet til å delta i arbeidslivet over tid. Varig lønnstilskudd får en egen budsjettpost, så Nav ikke lenger må velge mellom grupper. For mange betyr det hele forskjellen mellom et liv i utenforskap og en plass i arbeidslivet, en mulighet til å ha kollegaer og være til nytte. Vi fortsetter satsingen på varig tilrettelagt arbeid. Det er en ordning som fungerer, gir reell deltakelse og betyr enormt mye for mennesker rundt om i landet. Trygghet i arbeidslivet er en forutsetning for at folk skal kunne stå lenge i jobb. Derfor har vi i Arbeiderpartiet hele veien vært opptatt av å styrke Arbeidstilsynet. Det har vi gjort hvert eneste år siden 2021, og vi fortsetter i dette budsjettet. Et sterkt tilsyn er avgjørende for å hindre sosial dumping, for å slå ned på useriøse aktører og for å sikre at arbeidstakere faktisk får de rettighetene loven sier at de skal ha. Det handler om trygghet på jobb. Det handler om et seriøst og rettferdig arbeidsliv. Gjennom dette budsjettet får vi på plass en styrking av Fair Play Bygg. Det er viktig, for de har skoene på, og de er ute og sørger for at useriøse aktører får oppfølging. Jeg vil også nevne kompensasjonsordningen for oljepionerene, de som sto i de tidligste og farligste fasene av norsk olje- og gassutvinning, og som ble utsatt for helseskadelige kjemikalier. De skal nå få en kompensasjon. Det er på høy tid, og vi i Arbeiderpartiet har jobbet lenge for dette. Velferdsordningene våre skal gi trygghet, men de skal også gi folk muligheten til å delta. Derfor er det viktig at trygdeordningene støtter opp under arbeidslinjen, og at vi har et godt fungerende Nav. Jeg mener derfor det er oppsiktsvekkende at både Høyre og Fremskrittspartiet i sine alternative budsjetter foreslår markante kutt i Nav i den situasjonen vi vet Nav står i nå. Det er det motsatte av det Nav trenger. Arbeiderpartiet er stolte av enigheten vi har fått til. Det peker ut en retning som gjør Norge bedre, gir mer trygghet til folk og sørger for at det gjør hverdagen bedre der ute.

Arbeiderpartiet jobber for et trygt og godt Norge, men et trygt samfunn kommer ikke av seg selv; det må bygges, og til det trenger vi folk. For å sikre en god eldreomsorg rundt i hele landet trenger vi helsepersonell. For å sikre trygge lokalsamfunn trenger vi politifolk. For å holde hjulene i gang i skoler, barnehager og barnevern trenger vi dyktige fagfolk. For å skape det Norge vi ønsker, må alle være med og bygge samfunnet, og det er nettopp derfor vi trenger hele folket i arbeid. Jeg er stolt av det Arbeiderpartiet har fått til de siste fire årene, og sammen med de rød-grønne partiene har vi levert mye god politikk. I perioden som har gått, har 162 000 flere kommet i jobb, men det er likevel mye som gjenstår. Altfor mange står på utsiden av arbeidslivet. På tross av et bilde som kan bli skapt her av enkelte representanter, er det faktisk sånn at Norge er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet. Vi kan bedre, og flere kan og bør inkluderes inn i jobb. Ungdom som skal ut i arbeidslivet, møter stadig høyere krav til kompetanse og til kunnskap. Samtidig kommer vi til å trenge at flere står lenger i jobb, og de kommer til å trenge mer kompetansepåfyll gjennom et arbeidsliv i endring. I takt med at arbeidsmarkedet endrer seg, må vi også endre regelverket. Vi trenger et arbeidsliv der det er enkelt å komme inn og enkelt å bli værende. I vår behandlet Stortinget regjeringens arbeidsmarkedsmelding – med bred enighet om at det må bli lettere for personer som står utenfor arbeid, å få arbeidsrettet oppfølging. For ungdom skal vi opprette et arbeidsrettet alternativ til helserelaterte ytelser. Vi kan ikke legge opp til at man må ha en diagnose for å få hjelp til å komme ut i arbeid. Det må vi få slutt på, og det må bli lettere å delta i utdanning og i kompetansehevende tiltak. Vi må gjøre systemene enklere for folk. Personer som trenger hjelp til å komme i jobb, skal ikke oppleve et regelverk som er så komplisert og så firkantet at de gir opp. Da trenger vi først og fremst trygghet i arbeidslivet. Vi trenger hele, faste stillinger, sterke fagforeninger og et lovverk som gir trygghet i arbeidshverdagen. Vi må ha et arbeidsliv der det er umulig for de useriøse å drive rovdrift på arbeidsfolk. Vi må ha et arbeidsliv der alle ansatte får muligheten til å utvikle seg og til å lære. Vi kan ikke spå om framtiden, men vi vet at vi skal gjennom store omstillinger. Arbeidstakere kommer til å trenge kompetansepåfyll og etterutdanning i større grad. For enkelte grupper finnes muligheten der allerede, men for veldig mange, og kanskje dem som trenger det mest, er mulighetene for få. Da må vi – i tråd med den norske modellen – sørge for at vi stiller opp. Det viktigste ansvaret ligger hos partene, men vi skal ta vår andel, og det viktigste arbeidet med dette skjer hver eneste dag på hver eneste arbeidsplass. Et trygt og rettferdig arbeidsliv er selve grunnmuren i velferdsstaten vår, og det er for nettopp dette vi bærer velferden. Når folk har trygghet for jobben, får de frihet til å bidra, til å lære og til å utvikle seg, og sammen skaper vi verdiene vi nå nyter godt av. Det er sånn vi bygger Norge, sammen og i fellesskap, med arbeid som bærebjelken, og nettopp derfor trenger vi alle. Derfor skal Arbeiderpartiet fortsette å styrke den norske modellen – med faste jobber, med et organisert arbeidsliv, med sterke fagforeninger og med trygghet for folk i hele landet.

Dette er direkte feil. Arbeiderpartiet, sammen med våre budsjettpartnere, har vist at vi nettopp gjør konkrete tiltak for å styrke bemanningen i barnehagen. Det er konkrete bevilgninger til kommunene, som vi har en forventning om at de følger opp, en styrket veileder med krav om bemanning, og ikke minst penger til toppet bemanning, som kom på plass i år. Dette gjør vi i tillegg til at vi har tiltak for å styrke det organiserte arbeidslivet, fordi det er nettopp disse fagforeningene som målbærer behovet som fins på gulvet ute i barnehagene og på alle arbeidsplasser hver eneste dag. Derfor er det så viktig med et organisert arbeidsliv – det er de viktige stemmene for endring. Jeg har ennå ikke fått et svar: Hva er det egentlig Venstre mener skal til for å ha et organisert arbeidsliv? Hvordan skal vi bevare den norske modellen, hvis man ikke har konkrete tiltak for å gjøre det?

Én ting er å si at man heier på et organisert arbeidsliv, noe annet er hva man faktisk prioriterer, og hva man viser gjennom enten et budsjett eller det man legger til rette for. Jeg tror at når Venstre i dag har lagt fram forslag om at man må styrke de grunnleggende ferdighetene i skolen, kommer de med konkrete tiltak for det fordi de mener det. Når de fremmer forslag for å styrke forskning, mener de det. Jeg har aldri sett et forslag fra Venstre der man foreslår aktive tiltak for å styrke det organiserte arbeidslivet. Det er langt fra ord til handling. Nå har vi fått tall som viser at organisasjonsgraden i arbeidslivet går opp fordi vi har valgt å øke fagforeningsfradraget. Det er politikk som virker. Da lurer jeg på: Vil Venstre faktisk legge handling bak ordene? Vil de være med og støtte tiltak som å heve og øke fagforeningsfradraget?

Velferdsstaten er ikke bare et system vi høster fra; det er også et fellesskap vi bygger hver eneste dag. Et sterkt sikkerhetsnett med god helsehjelp når man trenger det, og et utdanningssystem som bygger en framtid, står på skuldrene av et organisert arbeidsliv. Likevel går Venstre gjentatte ganger til angrep på det organiserte arbeidslivet. I talen sin nå kunne vi høre representanten ta opp noe av det fine med Norge – høye fjell, dype daler og tog på 17. mai – men kanskje noe av det norskeste vi har, er jo den norske modellen. Det er påtakelig at Venstre gjentatte ganger går til angrep på arbeidsmiljøloven, at man vil halvere fagforeningsfradraget, eller at man sier at man vil anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. Da lurer jeg på: Mener Venstre at et organisert arbeidsliv er et konkurransefortrinn for Norge? Hvis ja, hva vil de gjøre for å styrke det?