Gjennom mer enn 50 år har titusenvis av nordtrøndere tjent til livets opphold på Aker Verdal. De har opplevd opp- og nedturer, store investeringer, permitteringer og enorme omstillinger. Én av disse omstillingene har vært å tilpasse deler av produksjonen sin til havvindsegmentet. Siden 2020 har de levert flere understell til denne næringen. Den omstillingen ble påbegynt på grunn av at markedet endret seg, ja, men først og fremst på grunn av politiske ambisjoner og politiske vedtak. Sånne omstillinger koster, og ikke bare i form av penger; det koster også noe for de ansatte å lære seg nye produksjonslinjer, i tillegg til de store kronebeløpene som er gjort når det gjelder investeringer. På Aker Verdal har man investert i en ny helrobotisert produksjonslinje, i tillegg til at de snart er i mål med utvidelse av arealet sitt, bl.a. basert på lagringsbehov for havvindkonstruksjoner. Dette er ekte kostnader og ekte omstilling, med utgangspunkt i en tro på at i Norge så kan man stole på de politiske signalene som blir gitt. Dette er vanlige folk som står opp om morgenen, går på jobb, og som gjør sitt beste. Dette er industri som følger opp politiske vedtak, bygger ny kompetanse og tar i bruk ny teknologi. Det er disse folkene FrP og Høyre i dag dytter ut i usikkerhet. På Aker Verdal har man fremdeles tyske og engelske prosjekter å produsere for – de varer fram til 2029 – men skal Aker Verdal og annen leverandørindustri i Norge tørre å omstille seg på den måten vi politikere har bedt dem om å gjøre, er de nødt til å ha forutsigbarhet. De har ikke muligheten til å tilpasse seg et Høyre som sliter med å finne seg selv – et Høyre som annenhver dag vingler mellom å være et forutsigbart næringsparti og en dårlig kopi av FrP, som lar eksponeringsbehovet sitt overkjøre egne overbevisninger. Nå ser det altså ut som at resultatet av et Høyre uten selvtillit, et FrP som aldri har vært opptatt av å bygge norsk industri, og et Rødt som burde visst bedre, blir mindre forutsigbarhet, mindre omstilling og mindre trygghet for arbeidsfolket på Aker Verdal. De hadde fortjent bedre, Trøndelag hadde fortjent bedre, og hele Kyst-Norge hadde fortjent bedre. Neste gang jeg besøker gjengen på Aker Verdal, kommer i hvert fall jeg til å være veldig tydelig på hvor ansvaret for den utryggheten ligger.

Situasjonen er for så vidt godt beskrevet allerede. Norge trenger økonomer og ingeniører, og vi utdanner for få av dem. Det er for så vidt ikke Norge alene om, men løsningene er vi nødt til å finne selv. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har varslet at de vil komme tilbake med en strategi for realfag og teknologi. Vi er nok alle her kjent med at strategier sjelden er løsningen i seg selv. De er nødt til å forankres bredt. De må være tydelig, og de må følges opp skikkelig. Vi er nødt til å lære av hva det var som ikke fungerte med Høyre-regjeringens realfagstrategi. Den må faktisk få konsekvenser for den daglige undervisningen som foregår i norske klasserom. Det gjøres mye allerede. Et eget teknologifag utredes, læreplanene i matematikk gjennomgås. Realfagspoengene har blitt viktigere, men det jeg mener kanskje er aller viktigst i dette spørsmålet, er også her å gjøre undervisningen enda mer praktisk. Vi har E = MC2, Schrödingers katt, kvadratsetningene og den periodiske tabellen. Realfag kan ofte framstå som ganske abstrakt, men egentlig er realfagene kanskje det aller mest håndfaste og konkrete vi har. De handler rett og slett om å forklare den fysiske verden vi lever i, altså er det få fag som har så gode forutsetninger for å være praktiske fag som realfagene. La elevene lære gjennom å prøve, og da mener jeg utover å vise at mentos og cola blir søl, og vis dem at fysikk kan forklare hvordan du får en fotball til å skru rundt muren, eller at kjemi kan forklare hvordan batteriet på mobilen dør stadig fortere, og at matte kan forklare hvorfor TikTok viser deg akkurat de videoene de viser deg. Jeg opplever at det er en enstemmig komité som deler bekymringene på dette feltet. Det er et godt utgangspunkt for det arbeidet vi skal gjøre framover. Dette er åpenbart ikke siste gangen denne komiteen behandler en sak om realfag, og selv om det i denne saken er fremmet veldig mange forslag vi i Arbeiderpartiet i utgangspunktet er skeptiske til, mener vi at regjeringen bør få så brede rammer som mulig for det arbeidet de skal i gang med, sånn at de også kan finne den beste løsningen. Arbeiderpartiet kommer for øvrig til å stemme for de forslagene vi selv er en del av i saken, i tillegg til romertall 6 i tilrådingen.

Det finnes knapt noe viktigere for framtiden til Norge enn at vi klarer å få flere til å gjennomføre videregående opplæring. Uten et fagbrev eller et vitnemål stiller man svakere i et arbeidsmarked i konstant utvikling, samtidig som Norge som samfunn uten disse ungdommene kommer til å stå uten avgjørende kompetanse. Heldigvis går tallene riktig vei: Over 80 pst. fullfører. Det er et godt tall, men det kanskje aller viktigste tallet er likevel de nesten 20 pst. som ikke fullfører. For Arbeiderpartiet har det vært spesielt viktig å løfte yrkesfagene. Vi vet at fagarbeidere og folk med fagskoleutdannelse er to kritiske kompetanser som vi kan mangle titusenvis av i framtiden om vi ikke evner å ta grep. Heldigvis har også utviklingen på dette området snudd de siste årene, etter betydelig politisk arbeid, og vi ser nå at stadig flere både velger og fullfører yrkesfag. Det er gledelig, men vi er selvfølgelig ikke i mål. Tallet må bli enda høyere, og vi må samtidig klare å kvalifisere flere av dem som i dag står utenfor både skole og arbeidsliv. Noe av dette kan gjøres på de videregående skolene, som oppfølging av fullføringsreformen, bedre utstyr, mer relevante læreplaner og bedre dimensjonering, men mange av svarene på også denne utfordringen kommer vi til å måtte finne tidligere i skoleløpet. Det hjelper ikke at den videregående skolen har topp utstyr og verdens flinkeste lærere hvis grunnskolen allerede har tappet eleven for all motivasjon. Derfor gjør Arbeiderpartiet skolen mer praktisk og prioriterer de grunnleggende ferdighetene, slik at elevene blir både bedre rustet og mer motivert. I denne saken er Arbeiderpartiet med på forslaget om å få en avklaring knyttet til elever som ikke er aktuelle for studiekompetanse, fagbrev eller lærekandidatordningen. Vi har også fått flere tilbakemeldinger fra fylkeskommunene om dette og er glad for at regjeringen allerede har satt ned en arbeidsgruppe, med bl.a. nettopp fylkeskommunene, som skal se på dette. Ellers er vi av den oppfatning at det arbeidet regjeringen allerede gjør og har varslet at de jobber med, svarer bedre på de utfordringene som vi her diskuterer, enn øvrige forslag fremmet i saken. Spesielt Høyres forslag om obligatoriske innføringsfag mener jeg bommer grovt. Elever som har svake karakterer i norsk og matte, trenger tettere oppfølging, gjerne tidligere i skoleløpet. De trenger ikke å bli tatt ut av klasserommet for å ta flere prøver for å kvalifisere seg til en utdanning de allerede har kommet inn på. Arbeiderpartiet kommer derfor til å stemme mot dette og øvrige forslag.

For Arbeiderpartiet er å legge til rette for mer og bedre læring i skolen noe av det viktigste vi gjør – bedre timer, ikke flere timer. Ja, vi skal ha prøver og tester, men vi skal ikke ha prøver og tester for prøvene og testenes skyld. Når vi tester og måler elevene våre, må det være fordi det er riktig bruk av tid og ressurser og gir både tilstrekkelig og riktig informasjon. Arbeiderpartiet ønsker å endre norsk skole, ikke bare fortsette med tiltak og systemer som ikke fungerer. Vi må kunne si at vi har tydelig grunnlag for å si at dagens kartleggingsprøver ikke gjør det. Dagens kartleggingsprøver er laget slik at skolene først og fremst får informasjon om de 20 pst. av resultatene som er de svakeste. Det er ikke riktig, og det er ikke tilstrekkelig informasjon. Vi mener kartleggingsprøvene med rette kan erstattes av nye og mer treffsikre verktøy. At små unger skal gjennomføre en prøve der skolen bare får informasjon om en liten del av elevene, er feil bruk av tid i en skole som allerede må prioritere hardt. Vi kan bruke tiden til både elevene og lærerne bedre. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha styringsinformasjon i norsk skole, men vi må få tilgang på dette med gode, kunnskapsbaserte verktøy. Jeg merker meg at Høyre i sitt forslag skriver at nasjonale prøver og kartleggingsprøver gjerne kan forbedres. Det er nettopp det det arbeidet som regjeringen har satt i gang, går ut på: å utvikle bedre og mer treffsikre prøver og verktøy i et helhetlig kvalitetsutviklingssystem. Arbeiderpartiet mener at når det foreligger kunnskap om grunnleggende utfordringer med dagens kartleggingsprøver og nasjonale prøver, må prøvene erstattes av bedre verktøy for lærerne, for vi er opptatt av å ha et godt kunnskapsgrunnlag om statusen i norsk skole. Det må vi få med gode verktøy – ikke med prøver som ikke fungerer etter intensjonen, har store kostnader og som binder opp midler som kunne blitt brukt på tiltak som gir bedre læring og mer relevant informasjon for lærerne og kommer elevene til gode til slutt. Derfor kommer Arbeiderpartiet til å stemme mot forslagene i denne saken.

51:24] (ordfører for saken): Først og fremst: Takk til komiteen for et godt samarbeid, og til forslagsstillerne for å løfte en viktig sak. De omtrent 170 studentene som her har blitt berørt, har blitt det på bakgrunn av forhold de selv ikke har kunnet styre. Det en situasjon hele komiteen har stor forståelse for og et ønske om å håndtere, både for studentene direkte tilknyttet denne saken og for studenter som kan komme opp i tilsvarende situasjoner i framtiden. Private fagskoler utgjør en betydelig andel av fagskoletilbudet i Norge og er i så måte en viktig aktør i å skaffe det norske arbeidslivet den kompetansen det trenger. Derfor må også rammene rundt de private fagskolene være gode og forutsigbare, og norske studenter som velger private fagskoler, skal kunne føle seg trygge på det valget. For Arbeiderpartiet er det viktig å kunne bidra til å avlaste situasjonen for de 170 studentene som er rammet av denne konkrete konkursen, samtidig som prinsippet om likebehandling i Lånekassen ivaretas. I tillegg har denne saken belyst en situasjon som gir grunnlag for å se nærmere på hvilke rettigheter studenter har når utdanningstilbyder går konkurs. Det er viktig å understreke at private selskaper selv har ansvar for ansvarlig drift av egen virksomhet. Det ansvaret kan ikke og bør ikke overtas av staten. Statens ansvar er å sørge for gode rammer og tilstrekkelig tilsyn. Arbeiderpartiet mener det er riktig å gi studentene som var i utdanning ved Pilot Flight Academy da skolen gikk konkurs, retten til å utsette sin betaling i 12 måneder fra da selskapet begjærte konkurs, uten at det påløper renter på lånet eller at de eksisterende rettighetene i Lånekassen brukes opp. Dette er for å avlaste en krevende situasjon studentene selv ikke har skyld i, samtidig som man holder seg innenfor prinsippet om likebehandling i Lånekassen, noe jeg mener flere av flertallsforslagene fra komiteen ikke gjør. I tillegg mener Arbeiderpartiet at det arbeidet regjeringen har satt i gang knyttet til regulering av private fagskoler, må fortsette, og at studentene må gis bedre rettigheter i tilsvarende situasjoner i framtiden. Jeg vil igjen takke forslagsstillerne for å løfte en viktig sak, som gir Stortinget mulighet til å avlaste en krevende situasjon for studentene som står i den og diskutere den mer overordnede innretningen av utdanningssystemet vårt. Jeg vil også igjen takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg tar med det opp Arbeiderpartiets forslag i saken.

I en verden der inntrykkene, varslene, påminnelsene og forsøkene på påvirkning er konstante, må skolen være en trygg havn – fri for distraksjoner fra algoritmer og stimuli spesifikt designet for å stjele oppmerksomhet. Det skylder vi elevene i norsk skole. Samtidig stopper ikke vårt ansvar idet skoleklokka ringer og elevene drar hjem. Barn må beskyttes fra skadelig innhold også etter skoletid. Det er et ansvar foreldre, skoler og dermed også politikere deler. Samtidig er det viktig at Stortinget ikke blir for ivrig. Våre tiltak må være virkningsfulle, samtidig som de opprettholder skolers, rektorers og læreres muligheter til å tilpasse etter lokale behov. Jeg er utrolig glad for at SV med dette forslaget setter søkelys på et særdeles viktig område. Det er et område regjeringen allerede gjør mye på, men med en teknologisk utvikling som vokser eksponentielt, kreves det at man holder trykket oppe. Historien har vist at grepene man har tatt de siste årene, har gitt betydelige, konkrete resultater. Jeg nevner noen: Vi har gitt anbefalinger om mobilfrie skoler, som vi ser har ført til mindre mobbing på skolene, bedre skolemiljø og elever som snakker sammen og trives bedre sammen. Vi har stilt tekgigantene, som Meta, Snapchat, TikTok og Google, til ansvar. Vi trenger også deres hjelp i denne kampen. Vi har innført nasjonale anbefalinger om innholdsfiltre. Elever skal ikke ha tilgang til skadelig innhold på skolens enheter, og i forbindelse med det forslaget som er fremmet, og som vi behandler i dag, sier en samlet komité at dette arbeidet må fortsette og styrkes. Det er vi glad for. Et nesten samlet storting har nå også sørget for at barn skal slippe å stå alene i kampen mot gigantkonserns bevisst utarbeidede, oppmerksomhetsspisende algoritmer. FrP er det eneste partiet på Stortinget som ikke vil innføre 15- års aldersgrense på sosiale medier. Sist, men ikke minst: Vi forskriftsfester nå i læreplanene at bruken av skjerm skal være særlig varsom og ikke dominerende som arbeidsmåte de første fire årene i skolen. Det har vi også tro på kommer til å gi resultater. Å sikre barn og unges trygghet i en digital verden har vært et av Arbeiderpartiets aller viktigste prosjekter de siste årene. Jeg er veldig glad for at vi har en statsråd som virkelig har tatt virkningsfulle grep. Med forslagene som ligger an til å få flertall i denne salen, styrker vi dette arbeidet enda mer videre. Det er bra for barna i skolene våre. De fortjener at vi har dette helt fremst i pannen, i alt vi gjør.

Barnehagene er viktige for barna, de gir trygghet til foreldre, og de bidrar til inkludering og integrering. Det er et viktig velferdstilbud som for mange barn er det første møtet med et større fellesskap. Arbeiderparti-regjeringen har – sammen med våre samarbeidspartier – prioritert barnehagene. Vi har sikret historisk lav barnehagepris. Det har ført til at rekordmange barn nå går i barnehagen, og andelen barn med minoritetsbakgrunn i barnehage har heller aldri vært så høy som nå. Det er viktig både for integreringen og for å gi flere barn en god start på livet. Vi prioriterer bedre bemanning. Nok ansatte på jobb gir bedre kvalitet, bidrar til et godt arbeidsmiljø og sikrer trygghet for barn og foreldre. Derfor er jeg glad for at budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG sikret til sammen 800 mill. kr til toppet bemanning, som kommer i tillegg til økningen i kommunenes frie inntekter. Jeg er stolt av at prisen på et av våre aller viktigste velferdstilbud er historisk lav, slik at flere får delta i fellesskapet. Vi har bygd ut og lagt til rette for deltakelse. Nå skal vi satse på god kvalitet. Barnehagene spiller for så vidt også en viktig rolle bl.a. i regjeringens leseløft. Halvparten av norske barnehagebarn går i private barnehager. Arbeiderpartiet er opptatt av at alle barn skal oppleve et godt barnehagetilbud, uavhengig av om barnehagen de går i, er offentlig eller privat. I juni i fjor ble en ny barnehagelov vedtatt gjennom et forlik på Stortinget. Det var stort, og det var etterlengtet, etter flere år med utdatert regelverk. For Arbeiderpartiet var det bl.a. viktig å sikre at pengene skal gå til barna, og at vi legger til rette for likeverdige pensjonsvilkår. At vi har fått på plass en ny barnehagelov, er bra, men det vil naturligvis fortsatt være uenigheter mellom partiene om hvordan man skal styre og finansiere barnehagesektoren. Det er politikkens natur. I Stortinget har man i hvert fall klart å sette noen stolper nå, og vi i Arbeiderpartiet står fast på det vi har sagt at er viktig. Regjeringen har fått på plass en ny søknadsordning for pensjonstilskudd og ny særregel for pensjonstilskudd. Med regjeringens nye søknadsordning er det flere barnehager som nå får dekket sine pensjonsutgifter enn tidligere. Tidligere søknadsordning gjaldt bare barnehager med pensjonsavtaler inngått før 1. januar 2019. Nå er det ikke lenger et krav, og langt flere barnehager vil kunne søke om og motta ekstra pensjonstilskudd fra 2026. I tillegg var det flere viktige punkter i den enigheten som dessverre har fått litt for lite oppmerksomhet. Det skal bl.a. legges til rette for likebehandling av private og kommunale barnehager. Blant annet skal private barnehager med særlige driftsforutsetninger eller behov få ekstra grunntilskudd, kommunene skal få mer innflytelse ved at de får større mulighet enn tidligere til å bestemme om, hvor og hvilke typer barnehager de trenger, og de kan også prioritere ideelle barnehager. Det nye lovverket gir et mer forutsigbart regelverk for framtiden og er viktig for å sikre likeverdige barnehagetilbud av høy kvalitet. Gode barnehager kan utgjøre en stor forskjell i små menneskers liv. I barnehagene får barn oppleve mestring, lek og læring, i samspill med andre barn. Det legger et viktig grunnlag for resten av livet, men også for årene som venter når de kommer på skolen. Jeg er glad for at vi har en Arbeiderparti-regjering som prioriterer kvalitet, bemanning og det å holde barnehageprisene lave, for det å sikre at flere barn får være med i fellesskapet og at de får en god start på livet, mener jeg er et av våre aller viktigste oppdrag.

Den norske fellesskolen er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Den er mer enn bare en skolemodell. Den er et politisk valg om at barn med ulik bakgrunn skal møtes i samme klasserom, et valg om at norske elever skal dele kunnskap, språk, historie og referanserammer, og et valg om at fellesskapet kommer før særordninger. Derfor er Arbeiderpartiet særdeles varsomme når det foreslås å åpne for at den offentlige grunnskolen skal kunne bygge på andre læreplaner enn de norske, som dette forslaget nettopp gjør. For Arbeiderpartiet er det et prinsipielt spørsmål. Arbeiderpartiet mener at innholdet i skolen skal være forankret i det norske samfunnet og må kunne bestemmes, endres og tilpasses av norske folkevalgte. Å åpne for et tilbud basert på internasjonale læreplaner, som norske myndigheter ikke har innflytelse over, vil utfordre det som skal være felles i skolen vår. Det kan svekke de felles referanserammene som nettopp gjør fellesskolen også til et integreringsprosjekt. Vi har også erfaringer å lære av. Evalueringen av forsøket i Oslo viste at elevgruppen i stor grad ble relativt homogen, og at det var begrenset kontakt mellom IB-elevene og øvrige Oslo-elever. Det ble beskrevet som en «skole i skolen». Det er stikk i strid med ambisjonen om at skolen skal være en møteplass på tvers av bakgrunn, språk og sosiale skillelinjer. Når elever i mindre grad deler skolehverdag med hverandre, svekkes også noe av det integrerende fellesskapet vi er så opptatt av å bevare. Fellesskolen har aldri handlet om å gjøre alle like. Den handler om å gi alle like muligheter, innenfor et felles rammeverk. IB er et kostbart skoletilbud som brukes av et relativt begrenset antall elever. Arbeiderpartiet er derimot opptatt av å sørge for at de over 600 000 elevene i norsk fellesskole, skolen som skattebetalerne finansierer, lærer mer og bedre i en praktisk skole med god balanse mellom bok og skjerm. IB finnes allerede gjennom private tilbud, i tillegg til at vi har det i videregående skole. Spørsmålet her er ikke – og det gjentar jeg – om IB skal eksistere eller ikke, men om det skal være en del av den offentlige grunnskolen. Dersom Høyre og Senterpartiet mener det er behov for mer internasjonalisering og mer bruk av engelsk i norske skoler, er det fullt mulig å utvikle det innenfor den norske modellen og innenfor norske læreplaner. Det er fullt mulig å fornye fellesskolen uten å fragmentere den og uten å endre de grunnleggende prinsippene i opplæringsloven. Arbeiderpartiet mener at den offentlige grunnskolen skal være felles, den skal være inkluderende, og den skal være demokratisk styrt.

En forutsetning for at elevene skal lære mer, trives bedre og være forberedt på arbeidslivet, er at de møter opp på skolen. Utviklingen både i norsk og europeisk skole viser at fraværet er på tur opp, og ved forrige skoleår var fraværet tilbake på samme nivå som før innføringen av fraværsgrensen. Det er en utvikling vi som storting ikke bare kan sitte og se på. Det er avgjørende ikke bare for eleven selv å møte opp, men også for klassemiljøet en skal være en del av, og for de andre elevene som skal ta del i et læringsfellesskap. Når det nå fremmes forslag om å gjøre store endringer i fraværsgrensene, er det verdt å minne Stortinget på at de nye fraværsgrensene ble innført for knapt et halvt år siden. Det er grunn til å tro og håpe at de nye reglene har ført til at fraværet er på tur ned. Det er i så fall veldig gode nyheter og noe vi skal fortsette å bygge videre på. Men all den tid vi verken vet det eller hvilke andre effekter disse reglene har hatt, mener jeg Stortinget skal være forsiktig med å gjøre store endringer på et system som ikke er evaluert. Flere av forslagene ville også helt åpenbart ført til ganske betydelig økning av fraværet. Det mener Arbeiderpartiet ville ha vært svært uklokt. Når Arbeiderparti-fraksjonen nå er med på å gjøre endringer knyttet til skolehelsetjenesten, er det basert på en helhetsvurdering og de tydelige tilbakemeldingene vi har fått. Jeg vil gi all honnør spesielt til SV, som samler hele komiteen bak dette forslaget. For Arbeiderpartiet er det viktigste i denne saken likevel at et bredt flertall på Stortinget ser ut til å stille seg bak de fraværsreglene i videregående skole som ble innført i fjor høst, nettopp fordi det er avgjørende for læringen, trivselen og danningen til norske elever at de møter opp på skolen, at de bidrar, og at de er med på å skape det fellesskapet skolen skal være.

Bakgrunnen for denne saken er for så vidt alvorlig. PISA-resultatene fra 2022, etter åtte år med høyreskolen, viste at for mange elever ikke fikk de grunnleggende ferdighetene de trenger i lesing, skriving og regning. Det var et tydelig varsku om at det man hadde gjort, ikke hadde fungert. Flere timer og mer rapportering hadde ikke løst problemene. Det er også viktig å si at denne regjeringen har tatt det varskuet på alvor, og vi har fulgt opp med handling. Jeg opplever også at det er andre partier i denne salen som har gått bort fra deler av den politikken som har ført oss hit. Til dem vil jeg si velkommen etter. Til de partiene som fortsatt mangler den utviklingen, gleder jeg meg til på et senere tidspunkt å si velkommen etter. Regjeringen og statsråden har gjennom de siste fire årene tatt betydelige grep for å løfte de grunnleggende ferdighetene hos norske elever. Vi er ikke i mål. Det tar tid å snu en stillesittende skole med altfor mye skjerm, og arbeidet fortsetter. Vi har lansert en nasjonal leselyststrategi og følger nå opp med et omfattende leseløft der det skal settes av over 1 mrd. kr de neste fire årene. Det betyr flere fysiske lærebøker i klasserommene, bedre leseopplæring og bedre støtte til skolene. Vi har etablert et nasjonalt program for mer praktisk læring, for vi vet at motivasjon, læring og mestring henger tett sammen. Elever lærer bedre når teori og praksis kobles sammen, og når skolen oppleves som relevant. Et gjennomgående trekk i regjeringens politikk er også tillit til profesjonen. Det er lærerne som hver dag står i klasserommene og gjør jobben. Vår oppgave som nasjonale myndigheter er å gi dem gode rammer, relevant kompetanseutvikling og verktøyene de trenger. Jeg vil også si at engasjementet for elevenes grunnleggende ferdigheter er både nødvendig og riktig. Samtidig deler jeg oppfatningen til flere representanter her om at det som etterlyses i representantforslaget, allerede er godt i gang, eller det er allerede gjennomført av regjeringen. Arbeidet med å styrke norsk skole er ikke ferdig, men regjeringens retning er tydelig, og ambisjonene er åpenbart høye. Det å investere i grunnleggende ferdigheter er å investere i framtiden, det er å investere i fellesskapet, i demokratiet og i mulighetene til hver enkelt elev, og det er et ansvar regjeringen tar.

Jeg tenkte egentlig jeg skulle snakke om noe annet, men det ble behov for å svare ut en del påstander om mitt hjemfylke Trøndelag og min hjemkommune Steinkjer. Det er ingen i denne salen og ikke noe verken flertallsbudsjett eller alternativt budsjett som ville ha løst alle utfordringer i Kommune-Norge, men i det vedtatte statsbudsjettet gjøres det en historisk satsing på kommuneøkonomi. I Steinkjer, som vedtok budsjett for 2026 i de sene timer nå i natt, får man muligheten til å opprettholde miljøterapeutstillinger, samtidig som man for første gang på veldig mange år leverer et budsjett i balanse. Det er et tegn på at denne regjeringen også leverer på kommuneøkonomi. I Trøndelag fylkeskommune, som jeg også kjenner godt, styrt av Høyre, kuttes det nå massivt, hundretalls av millioner kroner i økonomiplanen, i skolebudsjettene. Arbeiderpartiet har vist at det går an å prioritere skole også i kommuner og fylker. Som vi alle i denne salen vet, handler også kommune- og fylkespolitikk om å prioritere, og Arbeiderpartiet viser at vi prioriterer skole.

I 2035 kan Norge mangle 85 000 fagarbeidere. Det er de folkene som skal bygge husene våre, ta vare på foreldrene våre, ta oss gjennom omstillingen til fornybarsamfunnet – roller som er helt avgjørende både for norsk næringsliv og for bærekraften i velferdsstaten. I altfor mange år ble yrkesfagene nedprioritert, og søkertallene var deretter. Heldigvis har man etter langt om lenge og lenger enn langt, klart å snu denne utviklingen. Siden Arbeiderpartiet tok over regjeringskontorene, har andelen som søker yrkesfag, økt år for år. Dette er en viktig del av svaret på hvordan vi skal sikre norsk næringsliv den kompetansen de trenger i framtiden, men det er selvfølgelig ikke hele svaret. Det er ikke nok at flere søker yrkesfag, flere må også fullføre. I dag er det fortsatt slik at mer enn hver fjerde yrkesfagelev ikke ender opp med et fag- eller svennebrev. Det er ikke godt nok, verken for den enkelte, for arbeidslivet eller for samfunnet. Skal vi klare å få flere til å fullføre, må undervisningen bli enda mer praktisk og relevant. Flere må få lære med hendene, ikke bare med hodet. Vi må sørge for at skolen i større grad speiler arbeidslivet elevene faktisk skal ut i. Veiledningen på ungdomskolen må også bli bedre. Ungdom må få reell kunnskap om hvilke muligheter yrkesfag gir, også de mulighetene det gir for høyere utdanning. Jeg er glad for at dette budsjettet satser videre på Nasjonalt senter for yrkesfag. Skal flere fullføre, må vi fortsette å styrke kvaliteten i opplæringen i samarbeid med næringslivet og fylkeskommunene. Det handler om bedre undervisning, bedre relevans og høyere status for yrkesfagene. Samtidig må vi erkjenne at fullføring ikke kommer til å se likt ut for alle. Noen er den minste bukken, noen er midt imellom, og noen kommer sist, men alle må komme seg over broen. Da kan vi ikke lage et system som bare er tilpasset dem som går først og raskest. Noen kommer til å bruke lengre tid, noen kommer til å velge feil. Derfor er det bra at dette budsjettet også følger opp fullføringsreformen og fortsetter å styrke ordningen Fagbrev på jobb. Arbeiderpartiets mål er klart – vi skal sørge for at velferdsstaten og næringslivet får den kompetansen de trenger. Vi skal gi enda flere ungdommer troen på seg selv, troen på at de evner og kan, og troen på at de trengs. For de trengs!

Jeg legger merke til at representanten ikke svarer på spørsmålet mitt. Jeg vil også understreke at også jeg har vært lokalpolitiker, og i hvert fall der jeg har vært med og styrt, har Arbeiderpartiet prioritert nettopp investeringer i skole. Jeg er usikker på om representanten kan si det samme for sitt parti – verken i Oslo, som Melby er representant fra, eller i hjemfylket Trøndelag, der de kutter stort i skolen. Jeg vil imidlertid følge opp, for når Venstre velger å kutte i denne ordningen, sier de i praksis ja til praktisk undervisning, men nei til å finansiere de rommene der den praktiske undervisningen faktisk skal foregå. Argumentet om at etterspørselen er lav, er også feil. Behovet er stort, og etterspørselen er økende. Spørsmålet er om representanten ikke har forståelse for at det tar tid å planlegge og prosjektere investeringer i skolebygg, og at en ordning som ble innført i 2024, bør få virke i noen år før man konkluderer med at etterspørselen er lav.

Bergen, Bærum, Eidskog, Enebakk, Fredrikstad, Froland, Giske, Gjemnes, Gjerstad, Grane, Haugesund, Hitra, Hyllestad, Hægebostad, Indre Østfold, Krødsherad, Kvinesdal, Kvinnherad, Larvik, Lier, Lunner, Lyngdal, Masfjorden, Melhus, Namsos, Nissedal, Røst, Sandnes, Skaun, Stange, Strand, Sunndal, Trondheim, Ulstein, Vennesla, Vågan, Ørsta og Øvre Eiker – dette er kommunene som i 2025 har fått tilsagn på søknader om rentekompensasjon for investeringer i læringsarena, utstyr og inventar. Totalt 90 skoler og tusenvis av elever får nå bedre skolekjøkken, sløydsaler, verksteder, uteområder eller realfagsrom, og ikke minst får nå hundrevis av lærere, som jeg oppfatter at representanten er opptatt av, de forutsetningene de har etterspurt for å gi den praktiske undervisningen de er opptatt av å gi. Nå foreslår Venstre å kutte i denne ordningen, så spørsmålet til representanten er: Er representanten uenig med norske lærere i at en av forutsetningene for å drive med praktisk undervisning, ikke bare er fysiske læremidler, men også rom å bruke dem i?

Hjemplassen min ligger midt i Norge – langs fjorden og mellom åkrene. Det første man ser når man nærmer seg, er de vakre kornsiloene, så ser man kirketårnet, elva og togstasjonen. Steinkjer heter stedet, og ca. 24 000 mennesker kaller dette stedet sitt hjem. For mange er Steinkjer kanskje først og fremst et sted man kjører gjennom når man skal på ferie i Nord-Norge, men for oss som bor der, er det stedet man henter barna i barnehagen, stedet foreldrene får omsorg, og der man sender ungene på fotballtrening. Det er rett og slett der man lever livet sitt. Takket være et flertall i Stortinget som tror på fellesskapet, som tror på velferdsstaten og som vet at livet først og fremst leves i en kommune, blir det nå enda bedre å bo i Steinkjer. Det betyr aktivitetstilbud for demente som ellers ville gått ensomme, det betyr lærere og miljøterapeuter i skolen som klarer å se den jenta som trenger litt ekstra oppfølging, og det betyr at gutten som ellers ville stått uten tilbud, nå får muligheten til å gå på kulturskolen, få seg nye venner og utfolde seg. I en tid hvor selve fellesskapet får stadig flere motstandere, både utenfra og innenfra, er det viktigere enn noen gang at folk kjenner at kommunen de bor i, er der når de trenger den. Det kan på enkelte partier virke som at velferdsstatens tid er forbi, og at fellesskolen er gammeldags. Hvis jeg er sikker på noe som helst, er det at nesten uansett hvilke samfunnsutfordringer vi står overfor i årene framover, vil nettopp velferdsstaten, tillitssamfunnet og fellesskolen være svaret. Nettopp derfor tar denne regjeringen nå viktige grep i skolen, grep som merkes i kommuner som Steinkjer. Vi gjør skolen mer praktisk med flere fysiske lærebøker, fordi ungene våre lærer bedre når de får bruke hodet og hendene samtidig, og vi tar et nødvendig oppgjør med skjermpresset og Silicon Valleys algoritmeeksperiment, som har spist seg inn i skolehverdagen og barnas oppmerksomhet. Det handler om å gi elevene stødig grunn å stå på før vi gir dem nye verktøy i hånden. Dette budsjettet legger til rette for at fundamentet i landet fortsatt skal være bunnsolid, for at kommuner som Steinkjer fortsatt skal være et godt sted å vokse opp, leve og bli gammel, og det gjør at fellesskapet fortsatt skal være svaret også når tiden vi lever i, blir mer krevende.

I altfor mange år har skolen blitt mer stillesittende, mer teoretisk og mer skjermbasert. Motivasjonen har falt, og resultatene har fulgt etter. Derfor gjennomfører denne regjeringen nettopp ny politikk framfor å gjøre mer av det som ikke har fungert. Vi skal skape bedre skoletimer, ikke ha flere skoletimer. Vi satser på en skole der læreren igjen er sjef i klasserommet, der ungene får flere bøker og mer praktisk undervisning. Det handler om å gjøre skolen mer relevant, og det handler om å anerkjenne folks praktiske, ikke bare teoretiske, egenskaper, både hos dem som skal tegne byggetegningene, og hos dem som skal slå inn spikeren. Jeg har møtt mange lærere det siste året. I hele Trøndelag sa de det samme: Ungene lærer best når de får bruke både hodet og hendene, når de får slå av skjermen, ta fram boka og oppleve mestring gjennom aktivitet og praktisk arbeid. En lærer på Kolvereid skole sa det enkelt: Det er ikke flere tester som gir motivasjon, det er følelsen av å lykkes. På Halsan i Levanger fortalte lærerne hvordan fysiske lærebøker har fått elever som tidligere har slitt, til å blomstre. Da jeg møtte Utdanningsforbundet på Stjørdal, fortalte lærerne om hvordan pandemien hadde påvirket de aller yngste, barn som ikke hadde fått leke gjemsel, ikke hadde fått hoppe paradis eller spille fotball. Da de kom tilbake på skolen, slet mange rett og slett med å fungere i det sosiale fellesskapet, nettopp fordi leken er den fremste arenaen for læring og utvikling hos de yngste. Fremskrittspartiet kaller stadig lek i skolen for tøys. Vi vet at det er nettopp der grunnlaget for læring legges. Vi står foran et veiskille i skolepolitikken. Fremskrittspartiet vil ha mer testing, mer teori og mer sortering. Vi velger det motsatte: billigere barnehage, mindre skjerm, mer praktisk undervisning og mer fellesskap. Sånn bygger vi fellesskolen – ikke med nivådeling og privatisering, men med tillit til læreren og tro på alle elever. Framtiden til Norge skrives akkurat nå. Den skrives i kladdebøkene til ungene våre, og den skal skrives med trygghet, muligheter og fellesskap som overskrift.

Det var heller ikke min påstand. Faktum er likevel at Fremskrittspartiet ikke bare har sagt at de er imot endringer i dette regelverket, det er referert til i VG som en av de viktigste sakene for Fremskrittspartiet de neste fire årene. Arbeiderpartiet mener at når 23 av 39 kontrollerte russekjøretøy i 2025 ble gitt bruksforbud, er det på tide å ta grep, samtidig som vi ser den koblingen som gjøres til økning i kokainbruk. Spørsmålet er rett og slett om representanten er enig med sin stortingskollega og partikollega Velle i at opphevingen av dette regelverket bør være Fremskrittspartiets hovedprioriteringer de neste fire årene, eller om det allerede har oppstått splid innad i FrP-gruppen.

Fra nyttår 2026 vil det ikke lenger være lov til å bruke sidevendte seter og ståplasser under kjøring på busser utenfor rutetrafikk – les russebusser. Det handler om at folk skal være trygge når de ferdes på norske veier, og det handler om at ungdommene våre fortjener å feire sin skolegang uten å føle seg ekskludert. I tillegg viser nå nye studier at russebusskulturen er en av driverne bak den økende kokainbruken blant ungdom – en bekymringsfull utvikling, og en bekymring jeg antar også deles av representanten. Likevel er opphevingen av dette regelverket omtalt i VG som en av Fremskrittspartiets viktigste saker i den perioden vi er inne i. Spørsmålet er derfor hvorfor et parti som ellers hevder at man er opptatt av å bekjempe ungdomskriminalitet, ikke klarer å finne det samme engasjementet når den kriminaliteten skjer blant bussruss på Oslo vest?