Isak Veierud Busch

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

23:39] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen for godt og kollegialt samarbeid i en sak som innebærer både et stort alvor og godt med engasjement, også utenfor Stortingets vegger. Det er gjennomført skriftlig høring i saken, og jeg vil også takke dem som har kommet med høringsinnspill til oss. I denne saken er det et flertall i komiteen som anbefaler Stortinget å avvise forslaget, om enn med noe ulik begrunnelse. Jeg er sikker på at de andre partiene vil redegjøre for sitt syn gjennom debatten, og jeg vil derfor nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn. I merknadene til saken viser Arbeiderpartiet til at regjeringen allerede har sendt på høring et forslag om å gjøre justeringer i den midlertidige kollektive beskyttelsen for fordrevne fra Ukraina. Dette innebærer at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge basert på en gruppevurdering. De skal selvsagt kunne søke asyl etter ordinære regler. Endringer i denne ordningen har regjeringen også gjort tidligere, da det f.eks. ble gjort en vurdering knyttet til trygge oblaster. Regjeringen har også i denne saken gjort noe den tidvis blir gjort litt narr av for – det så vi eksempler på tidligere i dag også – nemlig fulgt saken tett, og samtidig varslet at man har vært forberedt på å gjøre endringer når behov for det melder seg. I en del saker er det faktisk et poeng at man følger saken tett – og agerer når det kommer behov for justering av kurs. Akkurat det er det som har skjedd i denne saken. Arbeiderpartiet mener det er riktig at vi fører en flyktningpolitikk i stort som ikke skiller seg vesentlig fra resten av Europa, og at kursen justeres når man ser at det er nødvendig, f.eks. ved store skjevheter i ankomsttall sammenlignet med andre land. Så er det også slik at spørsmål som berører den midlertidige kollektive beskyttelsen for ukrainere, har flere dimensjoner enn den rent innvandringspolitiske, for å bruke et slikt begrep. Det har også i seg noen utenrikspolitiske dimensjoner. Det løpende utenrikspolitiske arbeidet er en ikke ubetydelig del av regjeringens arbeid og ansvarsområde, og særlig i urolige tider som nå mener jeg det er riktig at regjeringen må kunne snu seg raskt og gjøre selvstendige vurderinger når situasjonen krever det, og timingen er riktig. La meg avslutte med å si at vår støtte til Ukrainas forsvarskamp ligger fast, og vi skal fortsette å vise solidaritet og ta vår del av ansvaret for særlig sårbare grupper av ukrainske fordrevne.

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

55:37]: La meg starte med å stille spørsmålet: Hvordan definerer vi ikke-vestlige innvandrere nå? Hvilke innvandrere er det vi snakker om som kommer innenfor prosentregelen? Det er fortsatt uklart for meg. Hvor trekker vi de kulturelle og geografiske grensene for dem som skal være innenfor eller utenfor prosentkvotene som er framsatt i dag? Grunnen til at jeg stiller det spørsmålet, er at jeg kjenner til mange kommuner, bl.a. viktige havbrukskommuner i mitt eget valgdistrikt, som er dønn avhengig av den arbeidskraften som kommer fra land som i hvert fall tidligere ble definert som ikke-vestlige. FrP har denne vinteren også tatt i bruk definisjoner på norskhet som innebærer at svært mange av oss, bl.a. vår egen kongefamilie, er utenfor definisjonen etnisk norsk. Grunnen til at jeg nevner det nå, er for å illustrere at det framkommer en rekke ulike definisjoner både på det ene og det andre som gjør at jeg rett og slett synes det blir litt vanskelig å holde oversikten. Arbeiderpartiet ønsker en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk, og det innebærer også endringer i integreringspolitikken. I den forbindelse mener vi at man må ha en balanse mellom realisme og medmenneskelighet, ellers risikerer vi at politikken vår blir både kald og teknokratisk. Vi skal gjøre dette på skikkelig vis. Vi står fast på at vi mener kommunene selv må få si noe om hvor mange de klarer å bosette, og mener det blir prinsipielt feil å fastsette rigide, statlig definerte prosentmål basert på etnisitet. Det viktige i denne sammenhengen er hvor godt vi lykkes med integreringsarbeidet, og ikke hvor du kommer fra. Det er derfor Arbeiderpartiet nå tar en rekke grep på integreringsfeltet. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp. Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet stadig gjør litt narr av regjeringen for at man følger med og utreder. Men hva gjorde Fremskrittspartiet da de satt i regjering? Det koker vel i grunnen ned til å kutte i språkopplæringen. Et tre ukers norskkurs var også lansert som et forslag på et tidspunkt. Da er det fristende å stille spørsmålet: Hvem er det som klarer å lære seg norsk godt nok til å komme ut i arbeidslivet og bli velintegrert på bare tre uker?

Møte torsdag den 12. mars 2026 kl. 10

17:22]: For Arbeiderpartiet er det svært viktig at vi lykkes med integreringen av dem som kommer til Norge, og det viktigste verktøyet for å lykkes med integrering er kommunene og lokalsamfunnene rundt om. Det er de som vet hva som skal til for å integreres i sitt lokalsamfunn. Jeg mener jeg forstår hensikten bak forslaget som blir fremmet i dette Dokument 8-forslaget. Jeg tolker det dit hen at man har et ønske om å fordele presset på kommunene på en bedre måte ved å spre bosetting på flere kommuner, og at man på den måten gjør presset lettere. Ved første øyekast kan det virke fornuftig, men det tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg at kommuner og lokalsamfunn i Norge er veldig ulike. Noen steder kan man ha både forutsetninger for og også en historikk med å lykkes godt med å bosette mange flyktninger, mens man andre steder i realiteten ikke har lyktes. Derfor blir det, slik Arbeiderpartiet ser det, både unødig byråkratisk og tungvint å fastsette rigide prosentmål basert på hvor den enkelte flyktning kommer fra. Vi synes det blir en overstyring av kommunene, en overstyring som jeg ikke har noen sans for. Det er lokalsamfunnene, ved sine folkevalgte i kommunestyrene, som må få lov til å mene noe om hvor mange de har kapasitet til å bosette hos seg. Det finnes også partier i denne salen som nå tar til orde for å tvinge kommuner til å bosette flyktninger. Det mener jeg er en minst like dårlig idé, som på samme måte overkjører lokaldemokratiet og dem som har best forutsetninger for å vite hva de faktisk kan få til hjemme hos seg. Jeg kjenner mange kommunepolitikere fra alle tenkelige partier og bygdelister og det som er. De har til felles at de strekker seg langt for å avhjelpe en krevende flyktningsituasjon med svært mange flyktninger som kommer til Norge, der det store flertallet kommer fra Ukraina. Når kommunene ved sine folkevalgte sier at de ikke klarer mer, handler det ikke om vond vilje. De mener det faktisk, og det må vi ta på alvor. Så til poenget mitt: Det er ikke på Stortinget flyktningene våre integreres. Det er ute i kommunene, i lokalsamfunnene, på arbeidsplassen, idrettslagene og nabolagene integreringen skjer. Derfor må beslutningen om hvor mange flyktninger den enkelte kommune skal ta imot, fortsatt ligge hos kommunene selv.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

18:48]: Jeg takker representanten Larsen for svaret. Det er helt sikkert at vi har mange dyktige kommuner rundt om i Norge som sikkert kan løse større oppgaver hvis de tilføres både midler og oppgaver. Likevel er det slik at det også er en del små kommuner i landet vårt. Halvparten er vel relativt små i innbyggerantall. Mitt oppfølgingsspørsmål er da: Tenker representanten Larsen at disse småkommunene også skal være i stand til å forvalte de relativt komplekse og store oppgavene som fylkeskommunen forvalter i dag, eller varsler representanten Larsen nå en ny kommunereform?

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

16:51]: Fremskrittspartiet er opptatt av fylkeskommunens og statsforvalterens rolle i sitt alternative budsjett – og også gjennom dagens debatt. Det gleder en forhenværende ordfører, for man kan si mye om fylkeskommune og statsforvalter, men man kan også si mye positivt om fylkeskommune og statsforvalter som en sparringpartner for særlig de mindre kommunene. Mitt spørsmål dreier seg konkret om kuttet Fremskrittspartiet har lagt inn på fylkeskommune, med fem milliarders effekt. Der legger man da til grunn, i hvert fall slik jeg tolker det, at fylkeskommunen skal opphøre å eksistere fra og med 1. januar 2026. Hvordan vurderer representanten Larsen realismen i det, som representant for det største partiet på den borgerlige siden, og sannsynligvis et styringsparti i et eventuelt annet stortingsflertall?

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

11:56]: La meg først ta tak i noe av det første Pettersen tar opp – at man trenger hele lokalsamfunnet med for å lykkes med integrering. Jeg var inntil ganske nylig ordfører i en kommune som har god erfaring med integrering. Vi har sett at det som er helt avgjørende for å få det til, er at et helt lokalsamfunn stiller opp. Nabokjerringa er like viktig som de faktiske tiltakene og introprogrammene kommunen driver med. Hvis man lykkes med det, er innvandring og integrering et gode for norske lokalsamfunn. Jeg er klar over at det er vanskelige diskusjoner vi også må ta på den rød-grønne politiske banehalvdelen. De diskusjonene har man også tatt delvis gjennom budsjettbehandlingen nå, og de kommer sikkert til å fortsette framover. Arbeiderpartiets standpunkt i saken, sånn det ligger an nå, er at kapasiteten vår per nå er så presset at vi ikke kan ta imot flere enn vi lykkes med å integrere. Jeg vil gjerne gjenta at vi har bosatt flere mennesker siden 2022 enn vi har gjort de siste 15 årene, og da sier det seg selv at det er et stort press på tjenestene per nå.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

09:52]: Styrkingen av Husbanken er avgjørende, også for nye som ønsker å komme seg inn på boligmarkedet. Husbanken har historisk vært et av de viktigste verktøyene for at småbarnsfamiliene kunne etablere seg mange steder i Norge. Dit skal vi tilbake igjen. I tillegg setter vi nå i gang et arbeid med å forenkle byggereglene, altså TEK17. Vi skal ha gode bygg, men vi må vurdere hvilke krav som stilles, og hvor detaljerte de skal være. Jeg er enig med representanten Midtun i at en del av kravene som stilles, er i overkant detaljerte. Vi må gjøre dette enklere for å få fart på boligbyggingen. Noe av det vi også er nødt til å gjøre, er å se på plan- og bygningsloven. Hvordan kan vi få ned kostnadene og byråkratiet både for dem som skal bygge seg hus, og for kommunene som sitter og forvalter dette regelverket?

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

08:13]: Jeg er veldig glad for at representanten Midtun setter boligpolitikk på dagsordenen i et bredere perspektiv. Nå er det sånn at det er ulike signaler også fra dem som bygger bolig, om hvordan de stiller seg til utslippsfrie byggeplasser. Utslipp handler ikke om enkeltsaker, men om en helhet i samfunnet vårt for å møte klimaendringene vi står overfor – så det er nå det. Når det gjelder boligsektoren, er målsettingen vår altså på 130 000 nye boliger. Det krever et taktskifte, og det krever at vi har en aktiv stat som bl.a. har økt boligrammen og – vil jeg si – gjenreist Husbanken. Vi går også gjennom regelverket for å se på hvilke forenklinger man kan gjøre som er smarte og fornuftige, og som sikrer at vi kan bygge rimeligere boliger, men gode nok boliger. Det er et viktig poeng at boligene vi skal bo i, må fungere i den hverdagen folk har.

Møte tirsdag den 16. desember 2025 kl. 10

01:55]: Innvandring har gjort Norge til et mer mangfoldig samfunn. Arbeiderpartiet ser på dette mangfoldet som en styrke, og det er bra at Norge er et land som er rikt på mangfold. Samtidig fører innvandring med seg noen utfordringer. Siden 2022 har Norge tatt imot og bosatt flere flyktninger enn på de siste 15 årene til sammen. Det har vært solid og bred oppslutning rundt å støtte opp om og vise solidaritet med dem som flykter fra Russlands brutale angrepskrig, både blant de politiske partiene og i befolkningen for øvrig, men vi begynner nå å se at mottaks- og integreringsapparatet er under press flere steder rundt om i landet vårt. Kommune etter kommune melder nå om at de ikke har kapasitet til å bosette flere flyktninger. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor. Når vi lykkes med integrering, er innvandring et gode for samfunnet vårt, men om vi ikke lykkes, kan det gi store menneskelige og samfunnsmessige omkostninger. Når kommunene nå sier stopp, handler det om mer enn kommuneøkonomi og det kommunale mottaksapparatet i seg selv. Man må ha hele lokalsamfunnet med på laget dersom man skal lykkes med integreringen. Det handler om tilgang på boliger, velvillige arbeidsgivere, barnehage- og skoleplasser, idrettslaget og den gode naboen som kan gjøre overgangen til en ny kultur og et nytt språk litt enklere. Arbeiderpartiet er opptatt av at politikken vi fører, skal være i takt med samtiden og løse de reelle problemene folk opplever i sin hverdag. Norge er ikke frakoblet resten av verden. Det som skjer ute i Europa og verden, merkes godt her hjemme. Derfor må vi ta inn over oss utviklingen og handle deretter. Vi må lykkes med en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Vi kan ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Irregulær migrasjon og misbruk av innvandringsregelverket setter systemene våre på prøve. Vårt svar på dette er å ha kontroll på grensen og sikre at Norge ikke er en attraktiv destinasjon for personer som ønsker å misbruke asylsystemet. Vi må derfor sørge for at det norske regelverket er på linje med sammenlignbare land, særlig våre nordiske naboland. I Europa ser vi nå betydelige utfordringer på innvandringsfeltet. Dette er utfordringer som også krever et taktskifte i innvandringspolitikken i Norge. Over tid har vi sett et høyt antall irregulære migranter som kommer til Europa, og et stort antall asylsøkere. Dette skaper press på systemene og utfordrer både rettsstaten og velferdsstaten. Vi ser også at migrasjon brukes som et politisk virkemiddel. Migrasjon har blitt instrumentalisert. Særlig land som Russland og Belarus bruker dette aktivt for å destabilisere sine naboland. Presset på yttergrensen har ført til at Finland i praksis har stengt grensen mot Russland, og at det ikke lenger er mulig å søke om asyl der. Dette viser hvor alvorlig situasjonen er. Arbeiderpartiet vil føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Det er en del av vår plan for Norge. Det handler om å stille krav, men også om å stille opp. Etter en tid må det være mulig å stille samme krav til dem vi ønsker velkommen til å bli en del av vårt samfunn, som vi gjør til oss som er født her. Da må vi samtidig prioritere å bruke penger på integrering for raskere å få flere i arbeid og som aktive deltakere i samfunnet vårt. Det aller viktigste for å sørge for at flyktninger skal bli selvforsørget og boende i kommunen de er bosatt i, er å sikre god integrering fra start. Regjeringen har allerede varslet at det skal legges større vekt på muligheter for arbeid og utdanning i bosettingsarbeidet framover. Det er klokt, for vi vet at integrering er vanskeligere i områder med dårligere sosioøkonomiske levekår, noe som igjen kan gjøre veien til utenforskap kort. Derfor må vi satse mer på kvalifisering, språkopplæring og arbeidsrettede tiltak fra dag én. Her ligger vel kanskje også den viktigste forskjellen fra høyresiden i innvandrings- og integreringspolitikken. FrPs løsning er heller å kutte i norskopplæring og integreringstilbud. Det gjør det vanskeligere for innvandrere å komme i jobb og gjør at flere havner på sosialhjelp. De fører en politikk som vil føre til mer utenforskap, og som kan øke den sosiale uroen. Det er som å bygge en motorvei mot såkalte svenske tilstander og parallellsamfunn med økt segregering. Norge skal være en del av løsningen, ikke problemet. Vi skal stå sammen med Europa, og vi skal sikre at vår innvandringspolitikk bærer seg og er innenfor rettsrammer vi kan stå inne for.

Møte fredag den 5. desember 2025 kl. 9

09:32]: Dette budsjettet tar tak i de utfordringene folk møter i hverdagen. Det handler om trygghet for økonomien, for fellesskapet og for landet vårt. For meg er det viktig at vi styrker kommunene. Jeg vet hvor mye det betyr lokalt når kommunen har råd til å ansette flere i skolen, i barnehagen og på sykehjemmet. Det er der tryggheten skapes – i klasserommet, i barnehagen og når eldre får den omsorgen de fortjener. Vi gir også mer penger til fylkene. Det betyr at bussene kan fortsette å gå, og at folk kommer seg på arbeid og skole. Nå åpner vi også for at fylkene kan søke om å være med i prosjekter for billigere billetter. Det er gode nyheter for alle dem som er avhengig av kollektivtransport i sin hverdag. Vi tar et stort skritt med tannhelsereformen. Arbeiderpartiet har lenge ment at tennene skal være en del av kroppen, og nå skjer det – gjennom godt rød-grønt samarbeid. Det er et viktig løft både for folks helse og for folks økonomi. Samtidig gir budsjettet rom for en håndsrekning til de mindre, men viktige tingene som betyr så mye for lokalsamfunn rundt om i Norge, som f.eks. Rørosmartnan og Femundløpet, arrangementer som skaper stolthet, aktivitet og lokal verdiskaping. Dette budsjettet gjør mer enn det. Man kan like det eller ikke, men i mange lokalsamfunn er kommunen selve motoren for utvikling. Den kan være gasspedal, men også bremsekloss. Når statlig styring blir for detaljert, stjeler det kapasitet fra utviklingsarbeid, og kommunene ender opp med å bli bremsekloss. Kommunene våre har ikke ubegrensede ressurser. Derfor forbauser det meg at Fremskrittspartiet med den ene hånden vil kutte med ostehøvel, men med den andre vil øremerke og overstyre kommunene. Det er feil medisin. Vi velger en annen vei, med mindre detaljstyring og mer tillit, for vi vet at det som er smart pengebruk i Trondheim, ikke nødvendigvis er like lurt i Holtålen. Derfor tjuvstarter vi i dette budsjettet det viktige arbeidet med å redusere styringstrykket. Det er ikke noe som gir de store overskriftene, men du verden så viktig det er for dem som skal levere velferden rundt om i landet vårt. Mindre byråkrati betyr både mer effektiv pengebruk, mer velferd og mer frihet til kommunene til å prioritere selv.

Møte tirsdag den 2. desember 2025 kl. 10

27:45]: Avdirektørifisering er et ord som nærmest snubler litt i munnen. Det kan stå som et bilde på noe av det som har blitt en utfordring: I denne salen har det gjennom årene blitt vedtatt lover og reguleringer i et enormt omfang, helt sikkert med de beste intensjoner, men summen av alt dette har gjort samfunnet vårt så komplekst og med så mange regulatoriske snubletråder at vi kanskje må kunne sies å være overadministrert på mange områder. Vi må stille oss spørsmålet: Skal vi bruke ressursene våre på byråkrati eller på tjenester til innbyggerne? Svaret bør være klart: Vi må frigjøre ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Vi må hele tiden trakte etter å organisere oss på den måten som gir best mulig tjenester til våre innbyggere. Tilliten til forvaltningen avhenger av at vi leverer gode tjenester, og handlingsrommet fordrer også at vi har tillit til forvaltningen. Samtidig må vi være realistiske: Noen stillinger krever konkurransedyktig lønn. Offentlig sektor må tiltrekke seg de beste hodene, og det henger også sammen med lønnsnivået. Det kan man like eller ikke, men det er en realitet vi må forholde oss til. Statsråden har i sitt svarbrev til kommunal- og forvaltningskomiteen pekt på at organiseringen av statlige virksomheter som hovedregel bør avgjøres lokalt, i dialog med tillitsvalgte. Det er klokt. En rigid prosentvis reduksjon av lederstillinger kan gi utilsiktede konsekvenser. Vi må heller stille krav til kostnadseffektiv organisering og kritisk vurdere antall ledernivåer. Vi må gjøre systemene våre enklere, mer effektive og mer tjenesteorienterte. Da er det ikke bare et spørsmål om struktur, det er et spørsmål om tillit til offentlig sektor, og det må kunne forventes magemål og nøkternhet i samlede lederlønnskostnader. Arbeiderpartiet deler derfor intensjonen i forslaget om effektiv ressursbruk. Det er allerede innført effektiviseringskrav i forslaget til statsbudsjett, og vi må fortsette å se på hvordan ressursene i stat og kommune brukes best mulig. For det handler om noe så grunnleggende som å sikre innbyggerne i Norge gode tjenester, bruke vår skilling vettug og sikre tilliten til vår samfunnsmodell.

Møte tirsdag den 14. oktober 2025 kl. 10

58:58]: Presidenten bor i Nord-Odal, i salen sitter representanter som bor i Oslo, i Trondheim, i Tromsø og på Senja, og jeg bor på Røros – ulike steder, men samtidig med mer til felles enn man skulle tro. Alle disse stedene står folk opp om morgenen, går på jobb, lever livet sitt, og håper at politikken vi vedtar her inne, faktisk bidrar til å gjøre hverdagen litt bedre. Landet vårt består av bygder og byer, og vi har til og med blitt velsignet med en og annen bergstad. Ethvert samfunn er et resultat av politiske prioriteringer. I Norge har vi valgt fellesskap, og vi har valgt frihet – ikke bare frihet til å mene og tro, men frihet til å leve livet slik man ønsker, der man ønsker. Vi trenger at det bor folk i hele landet, og at vi har sterke felleskap i alle lokalsamfunn, i bygd og i by. For å lykkes med det må vi ha lokalsamfunn med rom for utvikling og verdiskaping, og kommuner som er i stand til å levere velferdstjenester. Vi har gjort endringer i inntektssystemet som gir mer omfordeling, slik at de med minst får litt mer, og de med mest gir litt tilbake. Det er rettferdig omfordeling, og det er Arbeiderparti-politikk. Vi binder landet sammen med infrastruktur både fysisk og digitalt. Vi har styrket ferjetilbudet og halvert maksprisen på FOT-rutene, og vi satser på bredbånd til alle innen 2030 – for næringsutvikling, beredskap og folks hverdagsliv. Det betyr noe hvem som styrer, for mens vi prioriterer fellesskapet, vil Fremskrittspartiet kutte milliarder i formuesskatt. Det betyr mindre til velferd. Merk også at når Fremskrittspartiet snakker om stram kommuneøkonomi, foreslår de aldri mer penger, bare mindre eiendomsskatt, mer privatisering og oppsplitting av velferdstjenestene. Vi skal få fart på boligbyggingen og bygge 130 000 boliger de neste fem årene. Vi skal ha gode velferdstjenester og føre en aktiv næringspolitikk. Det er slik vi skaper vekst, utvikling og gode lokalsamfunn i bygd og by – ikke gjennom kutt, privatisering og oppsplitting. La meg avslutte med å si at distriktspolitikk ikke er noe man driver med for å være snille med dem som bor i distriktene. Det er bra for Norge at det bor folk i hele landet, og det er derfor Arbeiderpartiet mener alvor når vi sier «by og land, hand i hand».