La meg starte med å si at jeg stadig lar meg forundre litt over logikken i Fremskrittspartiets tilnærming i landbrukspolitikken. Fremskrittspartiet mener at vi skal svekke det norske importvernet, i troen på at det automatisk vil gi lavere matvarepriser i Norge. Det tror jeg må bygge på en forenklet forståelse av hvordan markedet faktisk fungerer. Priser i butikk bestemmes også av kjøpekraft og betalingsvilje i det norske markedet, ikke bare av råvarepris eller importnivået. Også varer med høyt importvern kan være rimelige i norske butikker og like i pris som andre land med tilsvarende kjøpekraft som oss. Melk er et godt eksempel i så måte. Det illustrerer et helt grunnleggende poeng: Mat i Norge får norske priser, på samme måte som mat i andre land får priser tilpasset deres økonomi og kostnadsnivå. Da undres jeg: Mener da Fremskrittspartiet at norske råvareprodusenter skal presse prisene ned til nivået vi ser i land med helt andre lønns-, kostnads- og velferdsforhold? Skal norske bønder virkelig konkurrere på samme pris som lavkostland, uten å ta hensyn til betydelige forskjeller i både rammevilkår og geografi? Dersom det er Fremskrittspartiets politikk, at norske bønder skal få lavere markedsinntekter, må de også svare på hvordan det inntektsbortfallet skal kompenseres – dersom vi fortsatt skal ha norsk landbruk, vel å merke. Skal det dekkes opp med økte statlige tilskudd? Det tviler jeg på etter å ha hørt debatten i dag. Eller forventer vi at bonden selv skal ta regningen? Sannheten er at råvarepris først og fremst handler om hvordan verdiskaping fordeles i en verdikjede. Utsalgspris i butikk bestemmes av markedet, konkurransen i dagligvaresektoren og vår betalingsvilje. Dersom vi mener at matvareprisene i Norge er for høye, og det kan vi godt mene, da må vi også diskutere flere sider ved markedet. Man kan ikke bare peke på bonden og importvernet som en forklaring på det. FrP og Høyre viser – prisverdig – i sine merknader til at de samlede overføringene til jordbruket over statsbudsjettet har økt kraftig under sittende regjering. Det er helt riktig, og det er fordi Arbeiderpartiet står for en politikk som sikrer norsk matproduksjon, verdiskaping i hele landet og et landbruk som er tilpasset norske forhold. Vi kan ikke importere et lavkostnivå inn i et høykostland uten at det får konsekvenser. Derfor er jordbruksoppgjøret et viktig verktøy for å sikre både matberedskapen, verdiskapingen og rettferdig inntekt og rettferdige arbeidsvilkår for dem som produserer maten vår.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet snakker om at det er altfor mange nye forventninger til kommunene, for deretter i samme innlegg å etterlyse flere nye forventninger. Det henger ikke helt i hop. Det snakkes også varmt om mindre detaljstyring, men det fremmes til stadighet forslag her i Stortinget som betyr mer statlig detaljstyring. La meg også få fram noe jeg mener er viktig, og som har fått litt for lite plass i debatten: Kommuneøkonomien har utviklet seg i betydelig riktig retning de siste årene. Det er ikke tilfeldig, det er et resultat av tydeligere prioriteringer fra staten, der kommunesektoren har blitt styrket gjennom økte inntekter, kombinert med betydelig omstillingsarbeid ute i kommunene. 18 mrd. kr i 2025 er ikke småpenger. For 2026 er satsingen også sterk. Etter endringene i skatteanslag, kostnadsvekst og demografi i regjeringens forslag til RNB, var det oppdaterte anslaget for styrket handlingsrom i 2026 sammenlignet med 2025 på 6 mrd. kr. Disse tallene for 2026 er før vi legger inn styrkede satsinger på fylkeskommunale frie inntekter og en milliard mer til fylkesveier, som de rød-grønne partiene har blitt enige om, og som kommer til å bli vedtatt i denne salen på fredag. Det gir kommunene bedre muligheter til å levere gode tjenester til folk i hele landet. Samtidig er det viktig at vi tegner et realistisk bilde, for bak de samlede tallene skjuler det seg store forskjeller kommunene imellom. En tredjedel av kommunene hadde fortsatt negativt driftsresultat, og mange kommuner har solide fond – det er bra – men om lag én av ti kommuner har et akkumulert merforbruk. Det viser at forskjellene i økonomisk handlingsrom også er betydelig, og det betyr at selv om situasjonen samlet sett er styrket, er det fortsatt mange kommuner som opplever hverdagen som krevende. Det tar Arbeiderpartiet på stort alvor. Det gjør vi fordi kommuneøkonomi i bunn og grunn handler om tryggheten til folk, om skoler, om helse- og omsorgstjenester og om gode lokalsamfunn i hele landet. Vi vet også at inntektsveksten de siste årene har vært uvanlig høy, og at veksten vil måtte bli noe mer moderat framover. Det betyr at omstillingsarbeidet ute i kommunene må fortsette. Det er tøft å stå i for kommunene. Jeg vil gi honnør til alt det gode arbeidet jeg vet gjøres rundt om i landet. Det betyr også at staten må være en forutsigbar partner. Arbeiderpartiet er opptatt av nettopp det: å kombinere ansvarlig økonomisk styring med en offensiv politikk for sterke kommuner. Vi skal fortsette å prioritere kommuneøkonomien, og vi skal bidra til å utjevne forskjeller mellom kommunene. Vi skal stille opp for de kommunene som fortsatt strever, sånn at alle innbyggere i Norge, uansett hvor man bor, får et godt og likeverdig tjenestetilbud. I tillegg til økonomi er en av de største utfordringene mange distriktskommuner står overfor i dag, mangel på folk. Små fagmiljø, komplekse oppgaver og press på arbeidskraft gjør det mer krevende å levere gode tjenester til innbyggere i hele landet. Nettopp derfor er det svært positivt at regjeringen nå tar grep for å styrke det interkommunale samarbeidets handlingsrom. Skal vi klare å opprettholde sterke lokalsamfunn over hele Norge, må det bli lettere for kommunene å samarbeide der det er nødvendig. Forslagene som nå jobbes med, handler om nettopp det. Det gjør det enklere for kommuner å samarbeide om flere oppgaver og tjenester og legge bedre til rette for helhetlige løsninger, ikke bare små, fragmenterte samarbeid som kan være krevende å styre. Dette er særlig viktig for distriktskommunene, for i små kommuner er det ofte ikke realistisk å ha fullt oppbygde fagmiljø på alle områder for seg selv. Da er samarbeid en forutsetning for å sikre kvalitet og likeverdige tjenester til innbyggerne. Derfor er det positivt at regjeringen nå varsler større handlingsrom for interkommunale samarbeid, bl.a. ved å åpne for at oppgavefellesskap kan få myndighet til å fatte enkeltvedtak. Det er viktig å utvide verktøykassen kommunene har til rådighet. Det kan gjøre samarbeidet både mer effektivt og mer relevant i praksis. Samtidig muliggjør det også tettere samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner. Det er klokt og vil være særlig viktig i distriktene, hvor fylkeskommunene ofte sitter med en fagkompetanse små kommuner ikke har alene. Dette er god distriktspolitikk i praksis. Det handler ikke om å sentralisere, men om å gi kommunene verktøyene de trenger for å lykkes der de er. Det handler om å sikre folk i hele landet gode tjenester, uansett hvor de bor. Det handler om å styrke lokaldemokratiet, med å gjøre det bærekraftig også i små og mer sårbare kommuner. Vårt arbeid med å styrke kommunene fortsetter.

Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et sedvanlig godt samarbeid i saken, og jeg er sikker på at de andre partiene kommer til å redegjøre for sitt syn. Jeg vil nå ta for meg Arbeiderpartiets standpunkt. Dublin-samarbeidet er en bærebjelke i europeisk asylpolitikk, og prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i én stat, er viktig for å sikre et rettferdig og velfungerende system. De nye rettsaktene vi tar stilling til i dag, bygger videre på dette prinsippet, og norsk deltakelse forutsetter også at vi slutter oss til disse regelverkene. Arbeiderpartiet mener forslagene samlet sett vil styrke dette systemet, og en videreutvikling av Eurodac med mer presis registrering kombinert med tydeligere ansvarskriterier i AMMR vil gjøre det enklere å fastslå hvilken stat som har ansvar for en asylsøknad. Det bidrar til bedre gjennomføring av regelverket og til økt tillit mellom landene. Videre vil regelverkene bidra til bedre oversikt over hvem som befinner seg på europeisk territorium, og hvor. Sammen med annet relevant regelverk, som screeningforordningen, gir dette samlet sett økt kontroll og styrket sikkerhet, både nasjonalt og i Europa. Det er også positivt at det etableres et tydeligere skille mellom normalsituasjoner og krisesituasjoner, noe som gir økt forutsigbarhet i håndtering av migrasjon. Selv om disse rettsaktene ikke er direkte Schengen-relevante i seg selv, vil et velfungerende Dublin-samarbeid likevel styrke Schengen-samarbeidet indirekte, blant annet ved å redusere irregulære bevegelser mellom landene. For Norge er deltakelse i Dublin-samarbeidet helt avgjørende, og uten det samarbeidet ville langt flere søknader måtte ha blitt behandlet i Norge, noe som ville ha økt belastningen på systemet og kunne bidratt til mer irregulær migrasjon. Det kan også få alvorlige konsekvenser dersom Norge ikke godtar de relevante delene av Eurodac-forordningen, AMMR og kriseforordningen. Det kan påvirke norsk asylforvaltning, øke antallet søknader som må realitetsbehandles her, og i ytterste konsekvens få betydning for vår tilknytning til det europeiske samarbeidet. Med bakgrunn i det jeg nå har nevnt, gir Arbeiderpartiet sin støtte til tilrådingen om å godkjenne de foreslåtte forordningene innenfor de angitte rammene.

La meg innledningsvis si at det er gledelig at en samlet komité – og etter all sannsynlighet et samlet storting – stiller seg bak disse lovendringene. Det viser at vi tar kampen mot utnyttelse på alvor, og at vi står sammen om å styrke både rettsvernet og anstendigheten i norsk arbeidsliv. Utenlandsk arbeidskraft er viktig for Norge. Den bidrar til verdiskaping, kompetanse og utvikling i hele landet. Samtidig vet vi at personer i særlig sårbare situasjoner – enten det skyldes manglende nettverk, språkbarrierer eller usikker oppholdsstatus – kan bli utsatt for grov utnyttelse, både i arbeidsforhold og i boforhold. Det er uakseptabelt. Arbeiderpartiet er derfor tydelig på at kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping må styrkes. Når mennesker blir presset til urimelige arbeidsvilkår, dårlige lønninger eller uverdige boforhold, undergraver det hele fundamentet for et seriøst og rettferdig arbeidsliv i Norge. Ved å utvide straffansvaret til også å omfatte flere former for utilbørlig utnyttelse, og samtidig heve strafferammen, sender vi et tydelig signal. Dette skal vi ikke ha noe av! Vi deler departementets vurdering av at dagens regelverk ikke i tilstrekkelig grad fanger opp alvorlige tilfeller av utnyttelse som faller utenfor bestemmelsene om menneskehandel, særlig der vilkåret om tvang ikke er oppfylt. Derfor støtter vi forslaget om å erstatte dagens bestemmelse i utlendingsloven § 108 tredje ledd med en ny § 108 a. Det vil gi et tydeligere og sterkere hjemmelsgrunnlag for å ramme alvorlig utnyttelse i arbeids- og boligforhold. Dette handler også om å gi politiet og påtalemyndigheten bedre verktøy. Når vi vet at enkelte arbeidsgivere og utleiere bevisst utnytter personer i en utsatt situasjon, må myndighetene ha mulighet til å kunne reagere effektivt og målrettet. Samtidig styrker vi rettsvernet til dem som står i fare for å bli utnyttet. En viktig side av saken er at deler av målgruppen for disse lovendringene kan ha ulovlig opphold eller mangle rett til arbeid i Norge. Nettopp derfor er det avgjørende at vi har regelverk som både beskytter den enkelte mot overgrep, og samtidig bidrar til å motvirke brudd på utlendingsloven. Dette er i bunn og grunn en sak om grunnleggende rettferdighet. Ingen skal måtte akseptere uverdige forhold fordi de føler at de ikke har noe valg. Med disse endringene styrker vi innsatsen mot utnyttelse og bidrar til et tryggere, mer rettferdig og mer anstendig arbeidsliv for alle.

Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse er en viktig beredskapsordning for en ekstraordinær situasjon. Den ble etablert for å sikre rask, effektiv og forsvarlig håndtering av massefluktsituasjoner der beskyttelsesbehovet antas å være midlertidig. Når denne ordningen på et eller annet tidspunkt enten bortfaller eller gradvis avvikles, må vi være forberedt på at et stort antall asylsøknader skal behandles. Det stiller betydelige krav til utlendingsforvaltningen. Arbeiderpartiet mener det da er nødvendig å ha klare og effektive saksbehandlingsregler som gjør oss i stand til å håndtere denne overgangen på en ryddig måte. Det er også noe av bakgrunnen for at departementet foreslår at det ikke skal være adgang til å klage over vedtak om avslag på forlengelse av kollektiv beskyttelse. Samtidig åpnes det for at personer som har hatt kollektiv beskyttelse, og som går over i asylsøkersporet, kan gis rett til å arbeide fram til asylsøknaden er endelig avgjort. Formålet er å sikre mer effektiv saksbehandling samtidig som vi legger til rette for aktivitet, verdighet og selvforsørgelse i ventetiden. Arbeiderpartiet støtter disse forslagene. Den midlertidige kollektive beskyttelsen er ikke en individtilpasset ordning, men et ekstraordinært tiltak på gruppenivå i en ekstraordinær situasjon. Etter vårt syn tilsier det at ordinær klageadgang ikke er hensiktsmessig når ordningen en gang avvikles. Og det er å håpe at vi en gang ikke får behov for den ordningen lenger, for det betyr i all hovedsak at da har det blitt en fredsløsning i Ukraina. En generell klageadgang i slike saker vil være svært ressurskrevende for utlendingsforvaltningen, særlig ved en gradvis utfasing, og vil kunne svekke ordningens hovedformål, som nettopp er rask og effektiv behandling. Det er også viktig å være ærlig på at klagene i denne typen saker i praksis sjelden vil føre fram. Eventuelle feil må da kunne håndteres gjennom omgjøring på forvaltningens eget initiativ. Samtidig er rettssikkerheten til den enkelte ivaretatt. Når kollektiv beskyttelse bortfaller, kan asylsøknaden kreves gjenopptatt til individuell behandling. En slik behandling etter utlendingsloven §§ 28 og 38 gir full klageadgang og adgang til domstolsprøving. Arbeiderpartiet mener at forslagene i denne saken gir en god og nødvendig balanse mellom hensynet til effektiv forvaltning i en ekstraordinær situasjon og hensynet til den enkeltes rettssikkerhet. På den bakgrunn støtter vi departementets forslag, og Arbeiderpartiet vil heller ikke støtte det løse forslaget som er framsatt av MDG i saken.

Når man følger den debatten vi har gående i denne saken her, kan man få flere inntrykk. Man kan på den ene siden få inntrykk av at integreringen i Norge har vært helt håpløst mislykket. På den andre siden kan man få inntrykk av at det har vært en dundrende suksess, og at vi skal fortsette akkurat som i dag. Jeg tror sannheten ligger midt imellom der et sted, og det tror jeg også stortingsflertallet erkjenner, når man i dag danner flertall for å prøve ut noen nye grep. Det gjør man ikke fordi man ønsker å være slem med folk eller gjøre ting vanskeligere. Motivasjonen for å prøve ut nye integreringspolitiske grep og gjøre endringer underveis der, handler rett og slett om at man ønsker at folk skal kunne lykkes bedre. De som kommer til Norge, skal kunne lykkes bedre med å skape seg et godt liv i Norge. Det tror jeg er mulig. Alt fungerer ikke perfekt i dag, og den viljen til faktisk å prøve ut ny politikk på et komplisert område som integrering, tror jeg det er viktig at stortingsflertallet har med seg. Alt er ikke perfekt i dag, men alt er heller ikke helt håpløst. Det er nettopp derfor politikken på dette området også må være i bevegelse. Det sier stortingsflertallet i dag, og det tror jeg er helt riktig.

Integrering handler i bunn og grunn om deltakelse, om arbeid, utdanning og språk, om frihet, likestilling og respekt for grunnleggende rettigheter, og om at alle som bor i Norge, skal ha reelle muligheter til å leve selvstendige liv. Mange av dem som møter introduksjonsprogrammet, har flyktet fra krig, ødeleggelse eller politisk forfølgelse. De skal orientere seg i et nytt samfunn, lære et nytt språk og forstå nye normer og regler, ofte på svært kort tid. Det er lett å forstå at det kan være overveldende. Da er det viktig at vi er tydelige – tydelige på hvilke rettigheter man har i Norge, men også på hvilke plikter og forventninger som følger med det å bo her. Det er derfor vi er glade for forslaget om å erstatte dagens integreringskontrakt med en integreringserklæring. Gode norskkunnskaper, kunnskap om samfunnslivet og tilknytning til arbeid eller utdanning er helt avgjørende for varig integrering. Integreringserklæringen skal bidra til nettopp dette og gi klar og tidlig informasjon om rettigheter, plikter og grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Erklæringen bygger på verdier og rettigheter som også følger av norsk lov: personlig frihet, selvbestemmelse, likestilling, foreldreansvar og retten til å leve et liv fritt for vold, tvang og negativ sosial kontroll, som vi bl.a. har diskutert tidligere i dag. Arbeiderpartiet mener det er rett at alle deltakere i introduksjonsprogrammet – og dette omfatter også familiegjenforente til flyktninger – skal signere integreringserklæringen. Det gir forutsigbarhet og tydeliggjør gjensidige forventninger, både for deltakerne og for kommunene. Dette må også ses i sammenheng med vår øvrige politikk på området. I fjor styrket vi integreringsloven for å gjøre introduksjonsprogrammet mer arbeidsrettet og gi bedre muligheter til å fullføre videregående opplæring. Vi har foreslått en ny integreringsstønad som knytter økonomisk støtte tettere til aktivitet og kvalifisering, og vi holder på med en ny integreringsstrategi for å redusere sysselsettingsgapet og bekjempe negativ sosial kontroll. Det er også viktig at ordningen evalueres etter innføring, for vi må sikre at den fungerer etter hensikten, og at den ikke gir utilsiktede virkninger. I den forbindelse er Arbeiderpartiet glad for anmodningsvedtakene flertallet har funnet fram til, der vi ber regjeringen vurdere en bredere målgruppe, se på sanksjoner ved brudd og vurdere konsekvenser ved manglende oppfyllelse av forpliktelsene. Det er fordi vellykket integrering handler om både rettigheter og plikter. Når vi lykkes med integrering er det av det gode, men når vi ikke lykkes, er det skadelig både for samfunnet og for den enkelte. Dette er det viktig at vi treffer godt med, og det er derfor disse spørsmålene også fortjener grundige vurderinger. Målet vårt er klart: flere i arbeid og færre utenfor.

Ja, det er sannelig kledelig med et enstemmig storting i mange saker, kanskje også i deler av denne saken – og i veldig mange andre saker for min del. Jeg vil varsle at Arbeiderpartiet også støtter det løse forslaget fremmet av KrF i saken.

Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er alvorlige samfunnsproblemer. Det handler om grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter, om trusler, tvang og vold som fratar mennesker frihet, trygghet og muligheten til å leve livet sitt. Alle som bor i Norge, har rett til å bestemme over sitt liv – rett til å velge utdanning, arbeid, venner og partner og rett til å leve fritt, uten frykt for represalier fra familie eller miljø. Når disse rettighetene krenkes, får det alvorlige konsekvenser. Det fører til utenforskap. Det kan hindre deltakelse i skole og arbeidsliv og også svekke tilliten til samfunnet. Derfor er dette noe Arbeiderpartiet tar på største alvor. Lovforslagene vi behandler i dag, handler om den særskilte statlige innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det gjelder hjelpetjenester med spisskompetanse, som gir råd, veiledning og oppfølging til utsatte personer, og som støtter ansatte i det øvrige tjenesteapparatet i krevende og komplekse saker. Hovedformålet med loven er å gi tydelige rammer for hvordan disse tjenestene kan og skal arbeide, særlig når det gjelder behandling og deling av opplysninger for å forebygge og hindre at mennesker utsettes for alvorlige overgrep. For Arbeiderpartiet er dette viktig av to grunner. For det første: Et tydelig lovverk gir bedre samordning og mer effektiv innsats. Når roller, ansvar og oppgaver er klare, kan hjelpen komme tidligere og nå flere av dem som trenger det aller mest. For det andre: Et klart rettslig rammeverk styrker rettssikkerheten for de utsatte, både når det gjelder retten til nødvendig hjelp, og når det gjelder vern av privatliv og personopplysninger. Vi støtter lovens formål fullt ut. Et tydelig regelverk vil bidra til tidligere innsats, bedre samarbeid mellom tjenester og økt trygghet for dem som står i svært sårbare situasjoner. Arbeiderpartiet mener det er riktig og viktig at loven inneholder klare definisjoner av negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det bidrar til en felles forståelse og en mer ensartet praksis. Lovforslaget åpner også for behandling og deling av personopplysninger, også sensitive opplysninger. Det er et inngrep i retten til privatliv, og det skal vi ta på stort alvor. Derfor er vi også opptatt av at nødvendighetsvurderinger, tydelige begrunnelser og klare vilkår skal ligge til grunn, med et samtykke som utgangspunkt. Samtidig vet vi at manglende informasjonsdeling kan få alvorlige konsekvenser. Derfor støtter vi at loven gir et tydelig rettslig grunnlag for deling av taushetsbelagte opplysninger når det er nødvendig for å beskytte utsatte personer. Dette er en lov som handler om frihet, om retten til å leve uten vold og kontroll, og om å sikre at samfunnet stiller opp når enkeltmennesker står i fare.

Isak Veierud Busch (A) [10:02:49] (ordfører i saken): Først av alt vil jeg takke komiteen for godt og effektivt samarbeid i denne saken. Norge har stilt opp for mennesker på flukt fra krigen i Ukraina, og det har vært riktig, det har vært nødvendig, og det har vært i tråd med grunnleggende norske verdier om solidaritet og ansvar. Det er en god felles forståelse av viktigheten av å stille opp. Det er også det som ligger til grunn for behandlingen av denne saken. Den brede enigheten om dette kan ikke understrekes nok, og så er det selvsagt også noen ulike syn på enkelte elementer her, men det vil de enkelte partiene redegjøre for selv, og jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn. Bakteppet for proposisjonen vi behandler, er at vi har tatt imot om lag 100 000 fordrevne siden 2022. Kommunene våre har gjort en formidabel innsats, men har også blitt satt under et stort press. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at politikken vår er både human og ansvarlig på samme tid. Vi skal gi beskyttelse til dem som trenger det, men også sørge for at mottak, bosetting og integrering skjer på en måte som bærer seg for kommunene over tid. Derfor støtter Arbeiderpartiet forslaget om videreføring av de midlertidige lovendringene fram til 1. juli 2028. Det gir nødvendig forutsigbarhet i en situasjon med fortsatt høye ankomster og stor usikkerhet om utviklingen framover. Hensikten er å gjøre det enklest mulig for kommunene å planlegge og håndtere bosetting, samtidig som fordrevne raskt kommer over i arbeid. For Arbeiderpartiet er arbeid nettopp den viktigste integreringsarenaen for den enkelte, men også for fellesskapet. Vi støtter også tilpasningene i integreringsloven paragraf 37 e. En mer generell forskriftshjemmel gir også myndighetene nødvendig handlingsrom dersom ankomstbildet skulle endre seg, enten ved større ankomster fra andre land eller ved en eventuell avvikling av ordningen med kollektiv beskyttelse. Det er ansvarlig styring å sørge for et regelverk som er solid nok i møte med ulike situasjoner. Samtidig er det viktig å understreke at det vi behandler, er midlertidige tiltak. Dersom det blir behov for videreføring eller endringer etter 2028, skal det behandles på ordinær måte gjennom høring og Stortingets lovbehandling. Regjeringen har parallelt iverksatt tiltak for å redusere asylankomstene sånn at nivået i Norge ikke skiller seg vesentlig fra sammenlignbare land, og for å bidra til at flere av dem som allerede er her, kommer i arbeid og blir selvforsørget. For Arbeiderpartiet handler dette om å ta ansvar i en krevende tid, stille opp for mennesker på flukt og samtidig ivareta kommunenes bæreevne og styrke arbeidslinjen. På denne bakgrunnen støtter Arbeiderpartiet departementets tilråding og innholdet i proposisjonen.

Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina startet som kjent i 2014 og utviklet seg til en fullskala invasjon i 2022. Denne krigen har tvunget millioner av mennesker på flukt, og Norge har – sammen med resten av Europa – tatt et stort ansvar for å gi beskyttelse til ukrainere som har måttet forlate hjemmene sine. Det var bred politisk enighet i Stortinget om å etablere ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, og mitt inntrykk er at dette har hatt, og har, bred folkelig oppslutning i Norge. Formålet var å sikre rask og effektiv behandling av et stort antall asylsøknader og å gi forutsigbarhet for mennesker på flukt i en ekstraordinær situasjon. I den opprinnelige ordningen ble det gjort et særskilt unntak som gjorde at ukrainere med kollektiv beskyttelse kunne reise tilbake til Ukraina på kortere besøk eller ferie uten at det fikk konsekvenser for oppholdstillatelsen i Norge. Dette var et unntak som ikke gjelder for andre asylsøkere, som normalt kan miste oppholdstillatelsen dersom de reiser tilbake til landet de har flyktet fra. Dette unntaket ble fjernet i desember 2023. I dag er regelverket likt for ukrainere med kollektiv beskyttelse og for øvrige asylanter. Det er et viktig prinsipp at regelverket er rettferdig, forutsigbart og mest mulig likt for personer i sammenlignbare situasjoner. Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainere har blitt justert flere ganger siden 2022. Disse justeringene har vært nødvendige for å sikre at Norge ikke mottar en uforholdsmessig stor andel sammenlignet med våre nordiske naboland, og for å sørge for at beskyttelsen i størst mulig grad treffer dem som har det største og mest akutte behovet. Arbeiderpartiet mener det er riktig å gjøre løpende vurderinger av regelverket i lys av utviklingen i krigen, migrasjonssituasjonen og kapasiteten i mottaksapparatet og i kommunene. Samtidig mener vi at dagens regler ivaretar hensynet til både beskyttelsesbehov, likebehandling og bærekraft i asylsystemet. På den bakgrunnen støtter ikke Arbeiderpartiet det foreliggende representantforslaget eller det løse forslaget som har kommet inn. Det betyr ikke at vi låser oss til dagens innretning for all framtid. Som tidligere er vi åpne for å vurdere nye justeringer dersom situasjonen tilsier det, men eventuelle endringer må være godt begrunnet, helhetlig vurdert og forankret i hensynet til et rettferdig og ansvarlig asylsystem. La meg slå fast at Norge fortsatt skal stå opp for mennesker på flukt fra krig og undertrykkelse. Samtidig må vi føre en politikk som er ansvarlig, rettferdig og i tråd med de prinsippene som Stortinget allerede har sluttet seg til.

Isak Veierud Busch (A) [16:38:57] (ordfører for saken): Først av alt vil jeg takke presidenten for så flott uttale av navnet mitt. Det vet jeg at min mor, som ofte følger med på debattene, setter stor pris på, så takk for det! Det hører nok til sjeldenhetene at en samlet komité står bak en tilråding i en sak knyttet til dette temaet, men det er altså en samlet komité som står bak tilrådingen om ikke å vedta representantforslaget, om enn med noe ulik begrunnelse. Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i at migrasjon, innvandring og integrering må ses i sammenheng. Hvordan vi tar imot folk, hvordan vi følger dem opp i kommunene, hvilke krav vi stiller, og hvordan vi legger til rette for arbeid og deltakelse, henger uløselig sammen. Samtidig må vi erkjenne at Norge de siste årene har stått i en ekstraordinær situasjon. Et stort antall mennesker har kommet til landet vårt, først og fremst som følge av krigen i Ukraina, og det har skapt betydelige kapasitetsutfordringer i mange kommuner – i barnehage, skole, helsetjenester og på boligmarkedet. Den bekymringen deler vi fullt ut. Nettopp derfor har regjeringen også vært tydelig på at situasjonen gjør det nødvendig med innstramminger i innvandringen. Regjeringen har varslet og iverksatt tiltak for bedre kontroll, å sikre bærekraft i mottakssystemet og å ivareta kommunenes evne til å levere gode tjenester. Når det gjelder integreringspolitikken, er det også viktig å minne om at Stortinget for kort tid siden behandlet stortingsmeldingen «Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp». Den meldingen presenterer regjeringens helhetlige politikk for integrering, med tydelige mål: Flere skal i arbeid og få et varig fotfeste i det seriøse arbeidslivet, systemene skal være fleksible i møte med store svingninger, og politikken må være effektiv, helhetlig og målrettet. Integreringsutfordringer løses ikke med enkeltgrep eller hyppige stortingsmeldinger, men gjennom systematisk arbeid over tid. Det er nettopp bakgrunnen for at regjeringen i tillegg jobber med en ny integreringsstrategi som skal følge opp meldingen og omsette politikk til konkret handling. Arbeiderpartiet mener derfor det ikke er behov for en ny stortingsmelding om innvandring og integrering nå. Det er kort tid siden Stortinget behandlet en omfattende integreringsmelding, og regjeringens videre arbeid – inkludert integreringsstrategien og Regjeringens plan for Norge – vil tydelig vise hvordan innvandrings- og integreringspolitikken skal innrettes i årene framover.

Summen av politikken vi vedtar her, er viktig. Arbeiderpartiet er åpen om at nivået på familieinnvandringen de siste årene har vært høyt, og at mange kommuner opplever press på integrering, bolig og tjenester. Det tar vi på alvor. Nettopp derfor har regjeringen både gjennomført og varslet innstramminger på dette området. Innstrammingene må imidlertid være målrettede og treffsikre. Et av forslagene som foreligger her i dag, om at i alle familieinnvandringssaker må referansepersonen ha jobbet i Norge i til sammen fire år, er etter Arbeiderpartiets syn lite treffsikkert. Det får også vidtrekkende konsekvenser. Det forslaget legger opp til at det innføres et generelt krav om at alle referansepersoner må ha jobbet i Norge i fire år før familieinnvandring overhodet kan vurderes. Det betyr at kravet skal gjelde for langt flere grupper enn i dag. Det må da gjelde for norske borgere og arbeidsinnvandrere, i tillegg til flyktninger, og det får store konsekvenser. En høyt kvalifisert dataingeniør som rekrutteres fra f.eks. USA, vil etter dette forslaget måtte arbeide i Norge i fire år før ektefelle og barn kan få komme hit. Det gjør Norge mindre attraktivt. En norsk statsborger som er så dum å finne på å studere i Storbritannia, som finner seg en engelsk jente, gifter seg med henne og kanskje får barn, vil måtte flytte alene hjem til Norge og jobbe i fire år før familien kan følge etter. Dette er svært inngripende krav også overfor egne borgere. Arbeiderpartiet mener at en tydeligere og strammere innvandringspolitikk er riktig og nødvendig, men det må skje innenfor rettslige rammer vi kan stå inne for. Tiltakene må også gi ønsket effekt og ikke ramme bredt og blindt. I rettferdighetens navn registrerer jeg at både Fremskrittspartiet og Høyre har slått retrett i dag når det gjelder det punktet jeg nå nevnte, og det er jo bra. Men disse eksemplene viser med all tydelighet hvorfor det faktisk er et poeng med utredninger. Særlig Fremskrittspartiet, men også Høyre, har i dag benyttet anledningen til å gjøre narr og kritisere Arbeiderpartiet fordi vi mener at det er klokt å vite konsekvensene av det man tenker å vedta. Styring handler om ansvarlighet, ikke retorikk og enkle poeng. Både Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å være styringspartier. Da må man også kunne forvente at man har tenkt grundig igjennom konsekvensene av forslag som framlegges for Stortinget.

Arbeiderpartiet er tydelig på at familieinnvandring, integrering og bærekraft i velferdssamfunnet henger tett sammen. Det er nettopp derfor regjeringen allerede har skjerpet inn regelverket for bl.a. familieinnvandring, slik statsråd Stenseng redegjorde for i sitt svarbrev til komiteen. Hensynet til god integrering inngår som en naturlig og helt sentral del av disse vurderingene. Vi står i en situasjon der kommunene over tid har vært under betydelig press. Samtidig vet vi at familie er viktig for trygghet, stabilitet og integrering, og politikken må derfor evne å balansere flere hensyn samtidig. Det handler om menneskerettigheter. Det handler om integreringskapasitet i samfunnet, arbeidskraftsbehov og tillit til et regelverk. Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at innstramminger i familieinnvandringsregelverket er målrettede og kunnskapsbaserte. Retten til familieliv står sterkt i både Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen, særlig når det gjelder barn og personer med beskyttelse i Norge. Samtidig kan vi ikke ta imot flere enn det kommunene og tjenestene våre klarer å integrere på en god måte. Dette er en krevende balanse. Det innrømmer jeg lett. Det er den balansen vi er opptatt av å lykkes med. Det er viktig å understreke at det er gjennomført mange innstramminger de siste årene. Underholdskravet er skjerpet. Det stilles tydeligere krav til aktivitet, og det finnes allerede integreringskrav i regelverket. Samtidig er det helt nødvendig å ha noen sikkerhetsventiler for å unngå å ramme enkeltpersoner urimelig hardt, f.eks. personer med helseproblemer og varig uføre, kvinner i permisjon eller studenter som kvalifiserer seg for arbeid. Arbeiderpartiet er også opptatt av at tiltakene skal ha ønsket effekt. Regelverk som er for kompliserte og ressurskrevende å forvalte, kan føre til ekstra lange ventetider og virke mot sin hensikt, både for tilliten til systemet og for integreringen. Når regjeringen nå jobber bredt med både regelverksendringer og integreringstiltak, er ikke det for moro skyld. Det investeres i arbeidsrettede tiltak. Vi styrker introduksjonsprogrammet. Særlig innsats for innvandrerkvinner gjennom f.eks. Jobbsjansen og tiltak mot vold og negativ sosial kontroll er viktig. Dette viser at integrering ikke handler bare om å stille krav, men også om å stille opp. La meg helt til slutt knytte noen kommentarer til underholdskravet. Det er allerede skjerpet. Fra 1. januar 2025 ble det hevet til litt over 400 000 kr. Nå ligger det an til at et flertall i Stortinget velger å fastsette inntektsgrensen til vel 520 000 kr. Det betyr i praksis at de som f.eks. jobber i varehandel, renhold, reiseliv, helse osv., ikke skal ha den samme retten til familieliv som andre. Det er en tanke jeg er grunnleggende skeptisk til.

For Arbeiderpartiet skal norsk statsborgerskap henge høyt. Statsborgerskap gir rettigheter, men innebærer også tilgangen til et fellesskap og et ansvar for den enkelte. Det er – og skal være – et privilegium å få og ha et norsk statsborgerskap. Samtidig er det et verktøy for god integrering, for når mennesker har bodd lenge i Norge, deltatt i samfunnet og oppfylt tydelige krav, skal de også få mulighet til å bli fullverdige medlemmer av samfunnet vårt. Statsborgerloven av 2005 bygger på et viktig prinsipp: Et barn blir norsk statsborger ved fødsel når en av foreldrene er norsk statsborger og foreldreskapet følger av barneloven. Arbeiderpartiet mener dette fortsatt er rett, og det bør ikke stilles andre eller strengere krav til forholdet mellom barn og foreldre i statsborgerloven enn det barneloven fastsetter. Barns rettigheter og tilhørighet må ligge fast. Når det gjelder vilkårene for statsborgerskap generelt, mener Arbeiderpartiet at dagens regelverk gir en god og nødvendig balanse. Kravene er tydelige. De stiller forventninger, men gir samtidig mennesker som oppfyller vilkårene, mulighet til å formalisere sin tilknytning til Norge. Gode ferdigheter i norsk er avgjørende for integrering. Det tror vi alle kan være enige om. Derfor støttet Arbeiderpartiet at kravet til norsknivå ble hevet til B1, med ikrafttredelse i 2022. Dette nivået gir et solid grunnlag for deltakelse i både arbeidsliv og samfunnsliv. Samtidig må kravene være realistiske. Forskning viser at mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer har store vansker med å nå et høyere språknivå, til tross for lang botid og høy motivasjon. Bare en liten andel av den gruppen oppnår nivå B1. På den bakgrunn mener Arbeiderpartiet at ytterligere skjerping av språkkrav, f.eks. til nivå B2, ikke vil bidra til å styrke integreringen. B2 er et nivå som forutsetter ganske avansert språkbruk og høy språklig presisjon, og det er ofte knyttet opp mot høyere utdanning. Et sånt krav vil kunne utestenge mennesker som ellers lever livet sitt i Norge, jobber, deltar og bidrar. Dagens krav om nivå B1 er etter vår vurdering et riktigere nivå. Vi mener at kravet om bestått statsborgerprøve allerede tydeliggjør forventningene om at søkere har grunnleggende kunnskap om det norske samfunnet – våre verdier, rettigheter og plikter. En egen prøve i grunnleggende norske verdier er derfor ikke nødvendig, for det er ivaretatt gjennom dagens ordning. Dagens regelverk har allerede strenge bestemmelser for personer som har begått alvorlige lovbrudd. Karenstid og utsettelse av retten til statsborgerskap sikrer at alvorlig kriminalitet får konsekvenser, og i de mest alvorlige tilfellene blir statsborgerskapet i praksis uoppnåelig.

Jeg må si at jeg synes det er litt spesielt å sitte i salen og høre på både svært drøye påstander og andre ting. Her framsettes det påstander om at Arbeiderpartiets folkevalgte på ulike nivåer driver med manipulering og løgner, at statsråden bryter utredningsplikten, og det ene verre enn det andre. Det kan ikke stå uimotsagt. Jeg registrerer også at Fremskrittspartiet snakker varmt og lenge om viktigheten av å lytte til innbyggere, folkeavstemninger osv. – viktige og grundige prosesser, som man kaller det. Det står i grell kontrast til hva Fremskrittspartiet gjorde selv i forbindelse med kommunereformen. En rekke kommuner – seks i tallet, om jeg ikke tar helt feil – ble flyttet til et annet fylke. Hvorfor spurte man ikke innbyggerne om det? Bindal kommune i Nordland skulle tvangsinnlegges i Trøndelag. Hvorfor var det riktig? Jeg stiller spørsmål om liv og lære i Fremskrittspartiets argumentasjon i denne saken og om hva man faktisk har gjort når man har sittet i regjering tidligere.

Isak Veierud Busch (A) [11:34:11] (ordfører for saken): Jeg vil først starte med å takke komiteen for godt samarbeid også i denne saken. Saken reiser jo noen interessante problemstillinger som vekker komiteens brede engasjement, og det er alltid positivt. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at en enstemmig komité er enig i at vellykket integrering er avgjørende, både for den enkelte som skal bygge seg et liv i Norge, og for samholdet og tilliten i samfunnet vårt. De andre partiene vil helt sikkert redegjøre nærmere for sitt syn i løpet av debatten, og jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn. For oss handler integrering om muligheter, men også om klare forventninger. Gode norskkunnskaper, deltakelse i arbeidslivet og aktiv medvirkning i samfunnslivet er helt sentrale forutsetninger for å lykkes. Derfor har også regjeringen tatt flere konkrete grep. Den nye integreringserklæringen som nå er sendt til Stortinget, skal erstatte dagens integreringskontrakt og tydeliggjøre pliktene for deltakerne i introprogrammet. Målet med det er klart: Det er flere i arbeid, større selvstendighet og et tydeligere verdigrunnlag bygget på likestilling, frihet og trygghet for alle. Arbeiderpartiet deler fullt ut det vi ser som intensjonen og ambisjonen med forslaget, nettopp å styrke integreringen i Norge. Samtidig er det viktig at det vi gjør, faktisk virker. Statsrådens vurderinger, jf. brevet til komiteen fra 19. februar i år, som også følger saken, viser tydelig at flere av tiltakene i representantforslaget allerede er ivaretatt i gjeldende regelverk. Jeg mener vi må være varsomme med å innføre parallelle ordninger som skaper uklarhet og unødig byråkrati, både for deltakerne, og også for kommunene som skal følge opp. Regjeringens forslag gir tydeligere krav, det er koblet til eksisterende sanksjonsmuligheter og legger samtidig til rette for videre utvikling. Det er også varslet at man f.eks. vil vurdere å utvide ordningen til flere grupper, etter modell fra Danmark. Arbeiderpartiet mener at dette er en ansvarlig og helhetlig tilnærming. Derfor er det etter vår vurdering ikke behov for å vedta representantforslaget sånn som det foreligger. (Innlegg er under arbeid)

Arbeiderpartiet er opptatt av en rettferdig og ansvarlig asylpolitikk – en politikk som verner asylinstituttet, bygger på dets grunnleggende prinsipper og bidrar til å opprettholde befolkningens tillit. Vi mener at det er rett at Norge har adgang til å tilbakekalle oppholdstillatelser og statsborgerskap i tilfeller der det er gitt uriktige opplysninger eller begått alvorlige brudd på regelverket. Slike reaksjoner er viktige for å sikre systemets legitimitet. Samtidig er det avgjørende at tilbakekall bare skjer når lovens vilkår er oppfylt, og etter grundige, individuelle vurderinger. Statsborgerloven gir klare rammer for dette. Tilbakekall kan ikke skje dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep etter en konkret vurdering av sakens alvor, personens tilknytning til Norge og konsekvensene for den det gjelder, og for nærmeste familie. I saker som berører barn, skal barnets beste alltid være et grunnleggende hensyn. Dette er ikke valgfrie vurderinger, det er rettslige forpliktelser som gjelder i alle saker, også der det foreligger uriktige identitetsopplysninger. Stortinget klargjorde dette ytterligere gjennom lovendringer i 2019. Da ble det bl.a. lovfestet at statsborgerskap ikke skal tilbakekalles dersom det vil være uforholdsmessig, og at statsborgerskap som er fått eller søkt om som barn, som hovedregel ikke tilbakekalles på grunn av feil eller mangler begått av foreldre eller besteforeldre. Dette var et bevisst valg fra Stortingets side for å styrke rettssikkerheten, spesielt for barn og unge. Jeg vil også gjerne understreke at Arbeiderpartiet forutsetter at utlendingsmyndighetenes praksis er i tråd med disse klare føringene fra lovgiver. En streng asylpolitikk både kan og skal kombineres med rettferdighet, proporsjonalitet og respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. En politikk som slår hardt ned på misbruk, men samtidig sikrer individuelle vurderinger og beskytter særlig barn og unge mot urimelige konsekvenser, er et uttrykk for en sterk og ansvarlig rettsstat. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet står for.

Norge er og skal fortsatt være trygt land å leve av i, og for å få til det, må vi ha kontroll over hvem som får oppholde seg her. Utlendinger som kommer hit med klare kriminelle hensikter, skal ikke få etablere seg i landet vårt, og det er derfor regjeringen over tid har jobbet med å varsle endringer i regelverket for bortvisning og utvisning. Det er viktig at kart og terreng henger godt i hop. Det er et viktig arbeid regjeringen er i gang med, og det må gjøres ordentlig. Særlig er det viktig i møte med organiserte kriminelle nettverk, der politiet ofte kan sitte på solid etterretningsinformasjon, men der det kan ta tid før en straffesak er gjennomført. Det er altså ikke manglende juridiske rammeverk alene som er det store problemet i mye av det som diskuteres her i dag, det er mer nyansert enn som så. Utlendingsloven åpner for at straffedømte utlendinger kan uttransporteres til trygge tredjeland. Den reelle utfordringen ligger ikke i det juridiske, men i det praktiske: å finne et land som faktisk er villig til å ta imot dem. Derfor er Norges aktive rolle i det europeiske migrasjonssamarbeidet helt avgjørende. Regjeringen jobber tett med våre naboland og med europeiske partnere for å utvikle løsninger som er både effektive og rettssikre. Et bredt europeisk samarbeid er klokt og bør ikke begrenses til på forhånd definerte enkeltland, men selv framtidige avtaler kan likevel ikke sette til side grunnleggende rettslige prinsipper. For Arbeiderpartiet er det ikke er det ene eller det andre som er alternativet. Det handler ikke om å velge mellom nødvendig fasthet og en rettsstat. Vår løsning er å kombinere begge deler: tydelig myndighetsutøvelse mot kriminalitet og konsekvent respekt for rettssikkerheten.

La meg være helt tydelig: Utlendinger som kommer til Norge for å begå kriminalitet, har ingenting her å gjøre. Samfunnets viktigste oppgave er å beskytte innbyggernes trygghet, og det handler ikke bare om å reagere etter at alvorlige handlinger er begått, men også om å forebygge at kriminalitet får utvikle seg, særlig når vi står overfor organiserte og grenseoverskridende kriminelle miljøer. Derfor er det rett og nødvendig at regjeringen nå styrker regelverket for bortvisning og utvisning, og Justis- og beredskapsdepartementet har allerede sendt på høring forslag som gir en videre adgang enn i dag til å utvise utlendinger som ikke er straffet, men hvor det finnes konkrete holdepunkter for at alvorlig kriminalitet vil bli begått. I dag har praksis i mange tilfeller vært bortvising uten innreiseforbud. Det betyr at personer med dokumenterte kriminelle hensikter kan returnere. Det er ikke godt nok. Regjeringens forslag vil gjøre det mulig å utvise disse personene, med framtidig innreiseforbud. Det er et viktig skritt for å hindre at kriminelle nettverk etablerer seg i Norge, og det gir politiet og utlendingsmyndighetene bedre og mer treffsikre virkemidler. La meg understreke at dette ikke handler om vilkårlighet. Disse reglene skal brukes der politiet sitter på konkrete opplysninger som gjør det sannsynlig at utlendingen har begått, eller har til hensikt å begå, alvorlige straffbare handlinger som vold, grove tyverier eller narkotikakriminalitet. I sånne tilfeller må myndighetene våre kunne reagere med utvisning og innreiseforbud, ikke bare bortvisning. Det er også viktig å minne om at departementet allerede i januar i år har tydeliggjort gjennom instruks til UDI at det etter gjeldende rett finnes hjemmel for å vurdere utvisning av personer som ikke er straffet, men som har tilknytning til kriminelle nettverk og på den måten representerer en ekstraordinær trussel. Dette handler altså ikke bare om nye regler, men også om å bruke handlingsrommet vi allerede har. Arbeiderpartiets linje er klar: Vi skal være harde mot kriminalitet, tydelige i møte med kriminelle miljøer og kompromissløse på samfunnets vegne, og samtidig skal vi opptre innenfor rettsstatens rammer.

Allerede før rikssamlingen på 800-tallet var landet vårt inndelt i fylker. De historiske fylkene var egentlig egne småriker, med en småkonge og et eget ting. Helt slik er det ikke lenger, selv om tinget har bestått, og selv om det også er en og annen fylkesordfører som opp igjennom tidene opptrer til forveksling likt en småkonge. Også etter rikssamlingen, da vi fikk den første sentralmakten i Norge, besto fylkesinndelingen. Fylkene ble da omgjort til jarledømmer, med en jarl oppnevnt av Kongen i hvert fylke av fylkene, som igjen hadde sine lendmenn og herser under seg, med ansvar for ulike områder innenfor fylket. Det er et poeng med denne lille historieforelesningen: For landet vårt er mye forbausende likt – selv om Trøndelag, til min store sorg og helt sikkert til andres glede, ikke lenger er landets maktsentrum. Landet vårt er like stort, og vi bor like spredt. Man holdt seg med denne typen organisering av landet i eldre tid først og fremst fordi det var praktisk. Det var både praktisk og rasjonelt med en desentralisert maktstruktur i et land med store avstander og en natur som naturlig begrenser infrastrukturen. Slik er det fortsatt. Regional samhandling er et viktig poeng i seg selv, og et folkestyrt forvaltningsnivå tettest mulig på innbyggerne er viktig for å ivareta dette. Jeg er redd for at sentraliseringstrykket vil øke uten et sterkt regionalt nivå. Mange samfunnsutfordringer stopper ikke ved kommunegrensene, uavhengig av størrelsen på kommunen. Det handler om arealbruk, samferdsel, klima og miljø og beredskap, ikke minst. Det er i seg selv argumenter for å ha det verktøyet et folkestyrt regionalt forvaltningsnivå faktisk er. Det er store regionale forskjeller i Norge, og fylkesstrykturen bedrer mulighetene til å kunne ta hensyn til lokale behov og prioriteringer. Man skal heller ikke undervurdere at fylkeskommunen kan bidra til utjevning mellom kommuner, særlig der det er tynnest med folk og kommunene ikke har tilstrekkelig kapasitet alene. Om noe burde vi kanskje vurdert heller å løfte diskusjonen om oppgavefordeling, særlig i de mest spredtbygde områdene, for å sikre likeverdige og gode tjenester til alle i hele landet. Jeg registrerer at representanten Kapur ikke har noen særlig tro på regjeringens arbeid med kommunekommisjonen. Til det vil jeg bare si at jeg ser veldig fram til å gi representanten en positiv overraskelse når vi er klar for det. Vår første konge, Harald Hårfagre, gjorde klokt i å beholde fylkesstrukturen. Det tror jeg vi gjør i dag også.

En pumpepris på drivstoff på rundt 30 kr literen går hardt ut over bilister, familier og næringsliv. Det handler om lommeboka til folk og om vilkår for næringslivet. Særlig merkes dette godt ute i distriktene der det ikke finnes andre muligheter enn å kjøre bil, for bussen, om den finnes, går kanskje to ganger i døgnet. Et vedvarende prisnivå som dette krever at vi tar grep. Det tror jeg de fleste her kan være enig i. For en liten anleggsbedrift på Ørland med ti ansatte, som jeg kjenner til, snakker vi om en økning på mellom 60 000 kr og 70 000 kr i måneden om dette prisnivået holder seg. Det er i realiteten snakk om hele bunnlinja og vel så det. Det er klart det er alvorlig, og Arbeiderpartiet tar det på alvor. Dette må vi finne løsninger på, men de løsningene vi kommer fram til, må være så treffsikre som mulig, slik at vi faktisk løser det som er problemene, uten å skape andre problemer. Jeg er usikker på om noen av de forslagene som ligger an til å få flertall i dag, er treffsikre nok, særlig med tanke på den korte tiden Stortinget har hatt til rådighet for å vurdere forslagene og konsekvensene av dem. Arbeiderpartiet deler Stortingets iver etter å få ned kostnadene for folk, men når flertallet vedtar å bruke så store penger som i dag uten inndekning for det, kan man få inntrykk av at ansvarligheten for et helhetlig budsjett blir avglemt i den iveren. Vi må faktisk ha inndekning for dette, og det tror jeg alle partier som anser seg selv som ansvarlige styringspartier, egentlig kjenner litt ekstra på i dag. Vi må unngå kaste barnet ut med badevannet og øke presset i økonomien på en måte vi ikke har god nok oversikt over, gjennom hastevedtak. La meg avslutte med å si at vi tar denne situasjonen på stort alvor. Dette må vi få løst, men det må løses innenfor ansvarlige økonomiske rammer for landet vårt.

23:39] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen for godt og kollegialt samarbeid i en sak som innebærer både et stort alvor og godt med engasjement, også utenfor Stortingets vegger. Det er gjennomført skriftlig høring i saken, og jeg vil også takke dem som har kommet med høringsinnspill til oss. I denne saken er det et flertall i komiteen som anbefaler Stortinget å avvise forslaget, om enn med noe ulik begrunnelse. Jeg er sikker på at de andre partiene vil redegjøre for sitt syn gjennom debatten, og jeg vil derfor nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn. I merknadene til saken viser Arbeiderpartiet til at regjeringen allerede har sendt på høring et forslag om å gjøre justeringer i den midlertidige kollektive beskyttelsen for fordrevne fra Ukraina. Dette innebærer at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge basert på en gruppevurdering. De skal selvsagt kunne søke asyl etter ordinære regler. Endringer i denne ordningen har regjeringen også gjort tidligere, da det f.eks. ble gjort en vurdering knyttet til trygge oblaster. Regjeringen har også i denne saken gjort noe den tidvis blir gjort litt narr av for – det så vi eksempler på tidligere i dag også – nemlig fulgt saken tett, og samtidig varslet at man har vært forberedt på å gjøre endringer når behov for det melder seg. I en del saker er det faktisk et poeng at man følger saken tett – og agerer når det kommer behov for justering av kurs. Akkurat det er det som har skjedd i denne saken. Arbeiderpartiet mener det er riktig at vi fører en flyktningpolitikk i stort som ikke skiller seg vesentlig fra resten av Europa, og at kursen justeres når man ser at det er nødvendig, f.eks. ved store skjevheter i ankomsttall sammenlignet med andre land. Så er det også slik at spørsmål som berører den midlertidige kollektive beskyttelsen for ukrainere, har flere dimensjoner enn den rent innvandringspolitiske, for å bruke et slikt begrep. Det har også i seg noen utenrikspolitiske dimensjoner. Det løpende utenrikspolitiske arbeidet er en ikke ubetydelig del av regjeringens arbeid og ansvarsområde, og særlig i urolige tider som nå mener jeg det er riktig at regjeringen må kunne snu seg raskt og gjøre selvstendige vurderinger når situasjonen krever det, og timingen er riktig. La meg avslutte med å si at vår støtte til Ukrainas forsvarskamp ligger fast, og vi skal fortsette å vise solidaritet og ta vår del av ansvaret for særlig sårbare grupper av ukrainske fordrevne.

La meg starte med å stille spørsmålet: Hvordan definerer vi ikke-vestlige innvandrere nå? Hvilke innvandrere er det vi snakker om som kommer innenfor prosentregelen? Det er fortsatt uklart for meg. Hvor trekker vi de kulturelle og geografiske grensene for dem som skal være innenfor eller utenfor prosentkvotene som er framsatt i dag? Grunnen til at jeg stiller det spørsmålet, er at jeg kjenner til mange kommuner, bl.a. viktige havbrukskommuner i mitt eget valgdistrikt, som er dønn avhengig av den arbeidskraften som kommer fra land som i hvert fall tidligere ble definert som ikke-vestlige. FrP har denne vinteren også tatt i bruk definisjoner på norskhet som innebærer at svært mange av oss, bl.a. vår egen kongefamilie, er utenfor definisjonen etnisk norsk. Grunnen til at jeg nevner det nå, er for å illustrere at det framkommer en rekke ulike definisjoner både på det ene og det andre som gjør at jeg rett og slett synes det blir litt vanskelig å holde oversikten. Arbeiderpartiet ønsker en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk, og det innebærer også endringer i integreringspolitikken. I den forbindelse mener vi at man må ha en balanse mellom realisme og medmenneskelighet, ellers risikerer vi at politikken vår blir både kald og teknokratisk. Vi skal gjøre dette på skikkelig vis. Vi står fast på at vi mener kommunene selv må få si noe om hvor mange de klarer å bosette, og mener det blir prinsipielt feil å fastsette rigide, statlig definerte prosentmål basert på etnisitet. Det viktige i denne sammenhengen er hvor godt vi lykkes med integreringsarbeidet, og ikke hvor du kommer fra. Det er derfor Arbeiderpartiet nå tar en rekke grep på integreringsfeltet. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp. Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet stadig gjør litt narr av regjeringen for at man følger med og utreder. Men hva gjorde Fremskrittspartiet da de satt i regjering? Det koker vel i grunnen ned til å kutte i språkopplæringen. Et tre ukers norskkurs var også lansert som et forslag på et tidspunkt. Da er det fristende å stille spørsmålet: Hvem er det som klarer å lære seg norsk godt nok til å komme ut i arbeidslivet og bli velintegrert på bare tre uker?

For Arbeiderpartiet er det svært viktig at vi lykkes med integreringen av dem som kommer til Norge, og det viktigste verktøyet for å lykkes med integrering er kommunene og lokalsamfunnene rundt om. Det er de som vet hva som skal til for å integreres i sitt lokalsamfunn. Jeg mener jeg forstår hensikten bak forslaget som blir fremmet i dette Dokument 8-forslaget. Jeg tolker det dit hen at man har et ønske om å fordele presset på kommunene på en bedre måte ved å spre bosetting på flere kommuner, og at man på den måten gjør presset lettere. Ved første øyekast kan det virke fornuftig, men det tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg at kommuner og lokalsamfunn i Norge er veldig ulike. Noen steder kan man ha både forutsetninger for og også en historikk med å lykkes godt med å bosette mange flyktninger, mens man andre steder i realiteten ikke har lyktes. Derfor blir det, slik Arbeiderpartiet ser det, både unødig byråkratisk og tungvint å fastsette rigide prosentmål basert på hvor den enkelte flyktning kommer fra. Vi synes det blir en overstyring av kommunene, en overstyring som jeg ikke har noen sans for. Det er lokalsamfunnene, ved sine folkevalgte i kommunestyrene, som må få lov til å mene noe om hvor mange de har kapasitet til å bosette hos seg. Det finnes også partier i denne salen som nå tar til orde for å tvinge kommuner til å bosette flyktninger. Det mener jeg er en minst like dårlig idé, som på samme måte overkjører lokaldemokratiet og dem som har best forutsetninger for å vite hva de faktisk kan få til hjemme hos seg. Jeg kjenner mange kommunepolitikere fra alle tenkelige partier og bygdelister og det som er. De har til felles at de strekker seg langt for å avhjelpe en krevende flyktningsituasjon med svært mange flyktninger som kommer til Norge, der det store flertallet kommer fra Ukraina. Når kommunene ved sine folkevalgte sier at de ikke klarer mer, handler det ikke om vond vilje. De mener det faktisk, og det må vi ta på alvor. Så til poenget mitt: Det er ikke på Stortinget flyktningene våre integreres. Det er ute i kommunene, i lokalsamfunnene, på arbeidsplassen, idrettslagene og nabolagene integreringen skjer. Derfor må beslutningen om hvor mange flyktninger den enkelte kommune skal ta imot, fortsatt ligge hos kommunene selv.

Jeg takker representanten Larsen for svaret. Det er helt sikkert at vi har mange dyktige kommuner rundt om i Norge som sikkert kan løse større oppgaver hvis de tilføres både midler og oppgaver. Likevel er det slik at det også er en del små kommuner i landet vårt. Halvparten er vel relativt små i innbyggerantall. Mitt oppfølgingsspørsmål er da: Tenker representanten Larsen at disse småkommunene også skal være i stand til å forvalte de relativt komplekse og store oppgavene som fylkeskommunen forvalter i dag, eller varsler representanten Larsen nå en ny kommunereform?

Fremskrittspartiet er opptatt av fylkeskommunens og statsforvalterens rolle i sitt alternative budsjett – og også gjennom dagens debatt. Det gleder en forhenværende ordfører, for man kan si mye om fylkeskommune og statsforvalter, men man kan også si mye positivt om fylkeskommune og statsforvalter som en sparringpartner for særlig de mindre kommunene. Mitt spørsmål dreier seg konkret om kuttet Fremskrittspartiet har lagt inn på fylkeskommune, med fem milliarders effekt. Der legger man da til grunn, i hvert fall slik jeg tolker det, at fylkeskommunen skal opphøre å eksistere fra og med 1. januar 2026. Hvordan vurderer representanten Larsen realismen i det, som representant for det største partiet på den borgerlige siden, og sannsynligvis et styringsparti i et eventuelt annet stortingsflertall?

La meg først ta tak i noe av det første Pettersen tar opp – at man trenger hele lokalsamfunnet med for å lykkes med integrering. Jeg var inntil ganske nylig ordfører i en kommune som har god erfaring med integrering. Vi har sett at det som er helt avgjørende for å få det til, er at et helt lokalsamfunn stiller opp. Nabokjerringa er like viktig som de faktiske tiltakene og introprogrammene kommunen driver med. Hvis man lykkes med det, er innvandring og integrering et gode for norske lokalsamfunn. Jeg er klar over at det er vanskelige diskusjoner vi også må ta på den rød-grønne politiske banehalvdelen. De diskusjonene har man også tatt delvis gjennom budsjettbehandlingen nå, og de kommer sikkert til å fortsette framover. Arbeiderpartiets standpunkt i saken, sånn det ligger an nå, er at kapasiteten vår per nå er så presset at vi ikke kan ta imot flere enn vi lykkes med å integrere. Jeg vil gjerne gjenta at vi har bosatt flere mennesker siden 2022 enn vi har gjort de siste 15 årene, og da sier det seg selv at det er et stort press på tjenestene per nå.

Styrkingen av Husbanken er avgjørende, også for nye som ønsker å komme seg inn på boligmarkedet. Husbanken har historisk vært et av de viktigste verktøyene for at småbarnsfamiliene kunne etablere seg mange steder i Norge. Dit skal vi tilbake igjen. I tillegg setter vi nå i gang et arbeid med å forenkle byggereglene, altså TEK17. Vi skal ha gode bygg, men vi må vurdere hvilke krav som stilles, og hvor detaljerte de skal være. Jeg er enig med representanten Midtun i at en del av kravene som stilles, er i overkant detaljerte. Vi må gjøre dette enklere for å få fart på boligbyggingen. Noe av det vi også er nødt til å gjøre, er å se på plan- og bygningsloven. Hvordan kan vi få ned kostnadene og byråkratiet både for dem som skal bygge seg hus, og for kommunene som sitter og forvalter dette regelverket?

Jeg er veldig glad for at representanten Midtun setter boligpolitikk på dagsordenen i et bredere perspektiv. Nå er det sånn at det er ulike signaler også fra dem som bygger bolig, om hvordan de stiller seg til utslippsfrie byggeplasser. Utslipp handler ikke om enkeltsaker, men om en helhet i samfunnet vårt for å møte klimaendringene vi står overfor – så det er nå det. Når det gjelder boligsektoren, er målsettingen vår altså på 130 000 nye boliger. Det krever et taktskifte, og det krever at vi har en aktiv stat som bl.a. har økt boligrammen og – vil jeg si – gjenreist Husbanken. Vi går også gjennom regelverket for å se på hvilke forenklinger man kan gjøre som er smarte og fornuftige, og som sikrer at vi kan bygge rimeligere boliger, men gode nok boliger. Det er et viktig poeng at boligene vi skal bo i, må fungere i den hverdagen folk har.

Innvandring har gjort Norge til et mer mangfoldig samfunn. Arbeiderpartiet ser på dette mangfoldet som en styrke, og det er bra at Norge er et land som er rikt på mangfold. Samtidig fører innvandring med seg noen utfordringer. Siden 2022 har Norge tatt imot og bosatt flere flyktninger enn på de siste 15 årene til sammen. Det har vært solid og bred oppslutning rundt å støtte opp om og vise solidaritet med dem som flykter fra Russlands brutale angrepskrig, både blant de politiske partiene og i befolkningen for øvrig, men vi begynner nå å se at mottaks- og integreringsapparatet er under press flere steder rundt om i landet vårt. Kommune etter kommune melder nå om at de ikke har kapasitet til å bosette flere flyktninger. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor. Når vi lykkes med integrering, er innvandring et gode for samfunnet vårt, men om vi ikke lykkes, kan det gi store menneskelige og samfunnsmessige omkostninger. Når kommunene nå sier stopp, handler det om mer enn kommuneøkonomi og det kommunale mottaksapparatet i seg selv. Man må ha hele lokalsamfunnet med på laget dersom man skal lykkes med integreringen. Det handler om tilgang på boliger, velvillige arbeidsgivere, barnehage- og skoleplasser, idrettslaget og den gode naboen som kan gjøre overgangen til en ny kultur og et nytt språk litt enklere. Arbeiderpartiet er opptatt av at politikken vi fører, skal være i takt med samtiden og løse de reelle problemene folk opplever i sin hverdag. Norge er ikke frakoblet resten av verden. Det som skjer ute i Europa og verden, merkes godt her hjemme. Derfor må vi ta inn over oss utviklingen og handle deretter. Vi må lykkes med en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Vi kan ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Irregulær migrasjon og misbruk av innvandringsregelverket setter systemene våre på prøve. Vårt svar på dette er å ha kontroll på grensen og sikre at Norge ikke er en attraktiv destinasjon for personer som ønsker å misbruke asylsystemet. Vi må derfor sørge for at det norske regelverket er på linje med sammenlignbare land, særlig våre nordiske naboland. I Europa ser vi nå betydelige utfordringer på innvandringsfeltet. Dette er utfordringer som også krever et taktskifte i innvandringspolitikken i Norge. Over tid har vi sett et høyt antall irregulære migranter som kommer til Europa, og et stort antall asylsøkere. Dette skaper press på systemene og utfordrer både rettsstaten og velferdsstaten. Vi ser også at migrasjon brukes som et politisk virkemiddel. Migrasjon har blitt instrumentalisert. Særlig land som Russland og Belarus bruker dette aktivt for å destabilisere sine naboland. Presset på yttergrensen har ført til at Finland i praksis har stengt grensen mot Russland, og at det ikke lenger er mulig å søke om asyl der. Dette viser hvor alvorlig situasjonen er. Arbeiderpartiet vil føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Det er en del av vår plan for Norge. Det handler om å stille krav, men også om å stille opp. Etter en tid må det være mulig å stille samme krav til dem vi ønsker velkommen til å bli en del av vårt samfunn, som vi gjør til oss som er født her. Da må vi samtidig prioritere å bruke penger på integrering for raskere å få flere i arbeid og som aktive deltakere i samfunnet vårt. Det aller viktigste for å sørge for at flyktninger skal bli selvforsørget og boende i kommunen de er bosatt i, er å sikre god integrering fra start. Regjeringen har allerede varslet at det skal legges større vekt på muligheter for arbeid og utdanning i bosettingsarbeidet framover. Det er klokt, for vi vet at integrering er vanskeligere i områder med dårligere sosioøkonomiske levekår, noe som igjen kan gjøre veien til utenforskap kort. Derfor må vi satse mer på kvalifisering, språkopplæring og arbeidsrettede tiltak fra dag én. Her ligger vel kanskje også den viktigste forskjellen fra høyresiden i innvandrings- og integreringspolitikken. FrPs løsning er heller å kutte i norskopplæring og integreringstilbud. Det gjør det vanskeligere for innvandrere å komme i jobb og gjør at flere havner på sosialhjelp. De fører en politikk som vil føre til mer utenforskap, og som kan øke den sosiale uroen. Det er som å bygge en motorvei mot såkalte svenske tilstander og parallellsamfunn med økt segregering. Norge skal være en del av løsningen, ikke problemet. Vi skal stå sammen med Europa, og vi skal sikre at vår innvandringspolitikk bærer seg og er innenfor rettsrammer vi kan stå inne for.

Dette budsjettet tar tak i de utfordringene folk møter i hverdagen. Det handler om trygghet for økonomien, for fellesskapet og for landet vårt. For meg er det viktig at vi styrker kommunene. Jeg vet hvor mye det betyr lokalt når kommunen har råd til å ansette flere i skolen, i barnehagen og på sykehjemmet. Det er der tryggheten skapes – i klasserommet, i barnehagen og når eldre får den omsorgen de fortjener. Vi gir også mer penger til fylkene. Det betyr at bussene kan fortsette å gå, og at folk kommer seg på arbeid og skole. Nå åpner vi også for at fylkene kan søke om å være med i prosjekter for billigere billetter. Det er gode nyheter for alle dem som er avhengig av kollektivtransport i sin hverdag. Vi tar et stort skritt med tannhelsereformen. Arbeiderpartiet har lenge ment at tennene skal være en del av kroppen, og nå skjer det – gjennom godt rød-grønt samarbeid. Det er et viktig løft både for folks helse og for folks økonomi. Samtidig gir budsjettet rom for en håndsrekning til de mindre, men viktige tingene som betyr så mye for lokalsamfunn rundt om i Norge, som f.eks. Rørosmartnan og Femundløpet, arrangementer som skaper stolthet, aktivitet og lokal verdiskaping. Dette budsjettet gjør mer enn det. Man kan like det eller ikke, men i mange lokalsamfunn er kommunen selve motoren for utvikling. Den kan være gasspedal, men også bremsekloss. Når statlig styring blir for detaljert, stjeler det kapasitet fra utviklingsarbeid, og kommunene ender opp med å bli bremsekloss. Kommunene våre har ikke ubegrensede ressurser. Derfor forbauser det meg at Fremskrittspartiet med den ene hånden vil kutte med ostehøvel, men med den andre vil øremerke og overstyre kommunene. Det er feil medisin. Vi velger en annen vei, med mindre detaljstyring og mer tillit, for vi vet at det som er smart pengebruk i Trondheim, ikke nødvendigvis er like lurt i Holtålen. Derfor tjuvstarter vi i dette budsjettet det viktige arbeidet med å redusere styringstrykket. Det er ikke noe som gir de store overskriftene, men du verden så viktig det er for dem som skal levere velferden rundt om i landet vårt. Mindre byråkrati betyr både mer effektiv pengebruk, mer velferd og mer frihet til kommunene til å prioritere selv.

Avdirektørifisering er et ord som nærmest snubler litt i munnen. Det kan stå som et bilde på noe av det som har blitt en utfordring: I denne salen har det gjennom årene blitt vedtatt lover og reguleringer i et enormt omfang, helt sikkert med de beste intensjoner, men summen av alt dette har gjort samfunnet vårt så komplekst og med så mange regulatoriske snubletråder at vi kanskje må kunne sies å være overadministrert på mange områder. Vi må stille oss spørsmålet: Skal vi bruke ressursene våre på byråkrati eller på tjenester til innbyggerne? Svaret bør være klart: Vi må frigjøre ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Vi må hele tiden trakte etter å organisere oss på den måten som gir best mulig tjenester til våre innbyggere. Tilliten til forvaltningen avhenger av at vi leverer gode tjenester, og handlingsrommet fordrer også at vi har tillit til forvaltningen. Samtidig må vi være realistiske: Noen stillinger krever konkurransedyktig lønn. Offentlig sektor må tiltrekke seg de beste hodene, og det henger også sammen med lønnsnivået. Det kan man like eller ikke, men det er en realitet vi må forholde oss til. Statsråden har i sitt svarbrev til kommunal- og forvaltningskomiteen pekt på at organiseringen av statlige virksomheter som hovedregel bør avgjøres lokalt, i dialog med tillitsvalgte. Det er klokt. En rigid prosentvis reduksjon av lederstillinger kan gi utilsiktede konsekvenser. Vi må heller stille krav til kostnadseffektiv organisering og kritisk vurdere antall ledernivåer. Vi må gjøre systemene våre enklere, mer effektive og mer tjenesteorienterte. Da er det ikke bare et spørsmål om struktur, det er et spørsmål om tillit til offentlig sektor, og det må kunne forventes magemål og nøkternhet i samlede lederlønnskostnader. Arbeiderpartiet deler derfor intensjonen i forslaget om effektiv ressursbruk. Det er allerede innført effektiviseringskrav i forslaget til statsbudsjett, og vi må fortsette å se på hvordan ressursene i stat og kommune brukes best mulig. For det handler om noe så grunnleggende som å sikre innbyggerne i Norge gode tjenester, bruke vår skilling vettug og sikre tilliten til vår samfunnsmodell.

Presidenten bor i Nord-Odal, i salen sitter representanter som bor i Oslo, i Trondheim, i Tromsø og på Senja, og jeg bor på Røros – ulike steder, men samtidig med mer til felles enn man skulle tro. Alle disse stedene står folk opp om morgenen, går på jobb, lever livet sitt, og håper at politikken vi vedtar her inne, faktisk bidrar til å gjøre hverdagen litt bedre. Landet vårt består av bygder og byer, og vi har til og med blitt velsignet med en og annen bergstad. Ethvert samfunn er et resultat av politiske prioriteringer. I Norge har vi valgt fellesskap, og vi har valgt frihet – ikke bare frihet til å mene og tro, men frihet til å leve livet slik man ønsker, der man ønsker. Vi trenger at det bor folk i hele landet, og at vi har sterke felleskap i alle lokalsamfunn, i bygd og i by. For å lykkes med det må vi ha lokalsamfunn med rom for utvikling og verdiskaping, og kommuner som er i stand til å levere velferdstjenester. Vi har gjort endringer i inntektssystemet som gir mer omfordeling, slik at de med minst får litt mer, og de med mest gir litt tilbake. Det er rettferdig omfordeling, og det er Arbeiderparti-politikk. Vi binder landet sammen med infrastruktur både fysisk og digitalt. Vi har styrket ferjetilbudet og halvert maksprisen på FOT-rutene, og vi satser på bredbånd til alle innen 2030 – for næringsutvikling, beredskap og folks hverdagsliv. Det betyr noe hvem som styrer, for mens vi prioriterer fellesskapet, vil Fremskrittspartiet kutte milliarder i formuesskatt. Det betyr mindre til velferd. Merk også at når Fremskrittspartiet snakker om stram kommuneøkonomi, foreslår de aldri mer penger, bare mindre eiendomsskatt, mer privatisering og oppsplitting av velferdstjenestene. Vi skal få fart på boligbyggingen og bygge 130 000 boliger de neste fem årene. Vi skal ha gode velferdstjenester og føre en aktiv næringspolitikk. Det er slik vi skaper vekst, utvikling og gode lokalsamfunn i bygd og by – ikke gjennom kutt, privatisering og oppsplitting. La meg avslutte med å si at distriktspolitikk ikke er noe man driver med for å være snille med dem som bor i distriktene. Det er bra for Norge at det bor folk i hele landet, og det er derfor Arbeiderpartiet mener alvor når vi sier «by og land, hand i hand».