Representantforslaget tar opp et viktig og alvorlig tema. Frihet fra vold og seksuelle overgrep er en grunnleggende forutsetning for et trygt, rettferdig og likestilt samfunn der alle mennesker kan leve livet sitt uten frykt. For Arbeiderpartiet er det avgjørende å bygge en kultur der respekt for andres grenser er en selvfølge, og der samfunnet tydelig slår fast at vold og overgrep aldri er akseptabelt. Fellesskapet må ta et klart ansvar for forebygging, tidlig innsats og god helhetlig oppfølging av dem som utsettes. Kampen mot vold og overgrep er et politisk ansvar som krever målrettede tiltak, styrkede tjenester, bedre samordning og et langsiktig og systematisk holdningsarbeid. I 2023 la regjeringen fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Den ble vedtatt av Stortinget i 2024, og oppfølgingen av planen er allerede godt i gang. I dette arbeidet har voldtektsutvalgets arbeid vært et svært viktig kunnskapsgrunnlag for regjeringen, og flere av forslagene til utvalget er allerede fulgt opp gjennom denne opptrappingsplanen. Dette inkluderer blant annet et løft i etterforskningen av voldtektssaker, endringer i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, økt kompetanse i tjenestene og en styrket forskningsinnsats. For regjeringen er forebygging hovedprioriteten i arbeidet mot voldtekt, og for å sikre bedre systematikk vil voldtekt inngå i det planlagte nasjonale forebyggingsprogrammet mot partnervold og partnerdrap, som er et tiltak i opptrappingsplanen. Arbeiderpartiet støtter intensjonen bak representantforslaget, men samtidig mener vi at det er behov for en mer samlet og helhetlig oppfølging på dette området, der tiltakene ses i sammenheng og forankres i eksisterende planer og strukturer. På bakgrunn av dette støtter Arbeiderpartiet derfor ikke representantforslaget.

For Arbeiderpartiet er integrering, likestilling og åpen kommunikasjon grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Disse verdiene er avgjørende for å bygge tillit mellom mennesker, sikre deltakelse i fellesskapet, og legge til rette for at alle kan bidra i arbeids- og samfunnslivet. Bruk av nikab og andre heldekkende plagg er i mange tilfeller knyttet til negativ sosial kontroll og er dermed et hinder for den enkeltes reelle frihet og mulighet til å bli inkludert i samfunnet. Kampen mot negativ sosial kontroll var også grunnen til at vi mente det var riktig å innføre et forbud mot heldekkende plagg i skoler og i barnehager. Bruk av heldekkende ansiktsplagg kan også reise utfordringer knyttet til sikkerhet og behovet for identifikasjon i ulike situasjoner. Arbeiderpartiet mener imidlertid at et totalforbud mot heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom trolig ikke er løsningen på disse utfordringene. En reell bekymring er at et slikt forbud vil føre til at kvinner som i dag bruker slike plagg på grunn av negativ sosial kontroll, blir ytterligere isolert fra samfunnet. I så fall vil forslaget bidra til økt utenforskap. Et forbud mot heldekkende ansiktsplagg har også en side til religionsfriheten, som må vurderes grundig før man eventuelt gjør ytterligere utvidelse av forbudet. Omfanget av slik bruk i Norge er også i stor grad ukjent, og vi trenger mer kunnskap om de reelle utfordringene det reiser. For Arbeiderpartiet er det viktig at eventuelle tiltak er kunnskapsbaserte, forholdsmessige og bidrar til inkludering og ikke det motsatte. For oss handler det om å finne løsninger som styrker fellesskapet, sikrer muligheter og ivaretar grunnleggende rettigheter. Det er bakgrunnen for at vi sammen med Høyre og Senterpartiet fremmer forslag om å gjennomføre en kartlegging av bruken av heldekkende ansiktsplagg i publikumsrettede offentlige institusjoner og på grunnlag av kartleggingen vurdere å utvide forbudet mot heldekkende ansiktsplagg for andre offentlige institusjoner. Vi mener dette er et nødvendig og hensiktsmessig grep, nettopp fordi kunnskapsgrunnlaget i dag er begrenset. Arbeiderpartiet støtter derfor ikke representantforslaget, men stiller seg bak forslaget fremmet i samarbeid med Høyre og Senterpartiet, som er komiteens innstilling.

Kristine Løfshus Solli (A) [15:43:01] (ordfører for saken): Justiskomiteen har behandlet en proposisjon fra departementet om forslag til endringer i utleveringsloven § 18 for å sikre en mer effektiv og hensiktsmessig behandling av utleveringssaker. Proposisjonen gjelder utlevering mellom Norge og stater utenfor EU og Norden, og omfatter ikke arrestordresystemet som gjelder samarbeid med EU og nordiske land. Dagens ordning innebærer at det er domstolene som avgjør om vilkårene for utlevering i loven er oppfylt. Deretter avgjør departementet om utleveringskravet skal etterkommes. Dette kan være tidkrevende, og i proposisjonen foreslås det derfor at departementet ikke skal prøve de samme vilkårene for utlevering som domstolen allerede har vurdert, men gjennomgående basere seg på domstolens vurdering av vilkårene. Videre foreslås det å fjerne adgangen til å klage på departementets vedtak til Kongen i statsråd, ettersom lovligheten allerede er rettskraftig avgjort av domstolene. Ingen høring ble avholdt i saken, og en samlet komité støtter proposisjonen. Jeg vil avslutningsvis takke justiskomiteen for en svært god behandling og godt samarbeid i denne saken. Jeg går så over til Arbeiderpartiets syn på saken. Arbeiderpartiet støtter departementets vurdering av at en tydeligere ansvarsfordeling vil bidra til effektivisering av behandling av utleveringssaker, samtidig som de rettssikkerhetsmessige hensynene ivaretas på en god måte med dette forslaget. Vi støtter også å fjerne retten til å klage over departementets vedtak til Kongen i statsråd. Når departementet avgjør saken, er lovligheten av utleveringen allerede rettskraftig fastslått av en uavhengig domstol, og den ettersøkte har fått anledning til å gi merknader før departementet avgjør saken. Arbeiderpartiet mener at de foreslåtte endringene vil bidra til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse på tvers av landegrensene, noe vi mener er svært viktig i en tid hvor vi opplever en økning i grensekryssende kriminalitet. På bakgrunn av dette støtter Arbeiderpartiet proposisjonen.

Kristine Løfshus Solli (A) [10:44:32] (ordfører for sakene): Justiskomiteen har behandlet en proposisjon fra departementet om endringer i utleveringsregelverket og samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein. Utlevering av lovbrytere er en form for internasjonalt samarbeid som har som mål å hindre at lovbrytere unndrar seg strafforfølgning eller fullbyrding av dom ved å reise til et annet land. I proposisjonen foreslås det å utvide adgangen til aksessorisk utlevering slik at strafferammekravet kun må være oppfylt for ett forhold. Videre åpnes det for å godta kopi av dom eller pågripelsesbeslutning ved utleveringsbegjæringer. Det foreslås også å tillate utlevering til Sveits og Liechtenstein selv om forholdet er foreldet etter norsk rett, samt å senke strafferammekravet. Departementet legger videre fram forslag om Stortingets samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein om å anvende de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 i utleveringssaker mellom statene. Det foreslås også en ny bestemmelse i utleveringsloven, § 23 c, som regulerer i hvilken utstrekning norske myndigheter kan yte rettslig bistand til Den europeiske påtalemyndighet. Det ble ikke avholdt høring i saken, og en samlet komité støtter proposisjonen. Jeg vil avslutningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken. Jeg går så over til Arbeiderpartiets syn på saken. Økt globalisering og digitalisering har ført til en sterk vekst i grensekryssende kriminalitet. Det er derfor et økende behov for tettere og mer effektivt samarbeid med andre land for å kunne etterforske og følge opp straffesaker, samt fullbyrde dommer. Arbeiderpartiet mener det vil være hensiktsmessig å videreutvikle Schengen-regelverket i saker som berører de tre landene, for å sørge for et mer effektivt samarbeid, og støtter derfor proposisjonen.

Representantforslaget tar opp et svært viktig tema. Retten til å leve et liv uten psykisk vold er en grunnleggende menneskerettighet. Å bli utsatt for handlinger som skader, skremmer eller krenker, kan bryte ned et menneske, svekke selvfølelsen og sette tydelige spor i hverdagen. For Arbeiderpartiet er det en klar prioritet at alle mennesker skal kunne leve frie og trygge liv, og derfor har regjeringen styrket innsatsen på dette området betydelig de siste årene. I 2023 la regjeringen fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Denne ble vedtatt av Stortinget i 2024, og oppfølgingen av planen er godt i gang. I 2025 kom det også en handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, med konkrete tiltak for å styrke rettsvernet for utsatte, gi målrettet informasjon om rettigheter og hjelpetilbud samt utvikle ny kunnskap. Regjeringen vil som en del av dette arbeidet gjennomgå forslagene i NOU 2024:13 Lov og frihet, hvor blant annet psykisk vold vurderes. Utvalget peker på at terskelen for å bruke straffeloven paragraf 282 i saker om psykiske krenkelser kan være for høy, og foreslår også endringer i paragraf 266 for å styrke vernet. For Arbeiderpartiet er det viktig å vurdere de foreslåtte endringene og eventuelt hvordan dette best kan gjøres. Dette er et arbeid som krever grundig gjennomgang, slik at eventuelle lovendringer treffer intensjonen og gir et bedre vern for dem som utsettes for slike handlinger. Representantforslaget tar også opp spørsmålet om å oppheve foreldelse av grov mishandling i nære relasjoner. Hovedregelen i norsk rett er at straffansvar foreldes, og dette bygger blant annet på hensynet til bevis, rettssikkerhet og riktig bruk av samfunnets ressurser. Å gjøre unntak fra dette prinsippet krever svært gode begrunnelser. Det betyr ikke at spørsmålet ikke kan vurderes, men det tilsier at det også her er behov for grundigere vurderinger. Arbeiderpartiet mener derfor at det er riktig å følge opp arbeidet på dette området gjennom prosessene som allerede er satt i gang, og i første omgang prioritere vurderinger av forslagene som lovutvalget har pekt på. På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget.

Arbeiderpartiet mener at en god kriminalomsorg må ha rehabilitering som et av de viktigste målene. Straffen er selve frihetsberøvelsen, ikke dårlig behandling. For samfunnet er det aller viktigste at straffen virker forebyggende. Vår ambisjon er at mennesker som har begått kriminalitet, etter soning skal kunne leve trygge, lovlydige liv og delta i samfunnet på lik linje med andre. Derfor er jeg glad for at Arbeiderparti-regjeringen med denne stortingsmeldingen viser høye ambisjoner om å styrke kvaliteten i straffegjennomføringen. Det handler om et aktivitetstilbud som gir relevant kompetanse, om at arbeidstrening, utdannings- og opplæringstilbud er tilpasset både den enkeltes muligheter og samfunnets behov, og ikke minst om en styrking av helsetilbudet i kriminalomsorgen, spesielt for innsatte med rusutfordringer og psykiske helseutfordringer, for å forebygge ny kriminalitet. Dette handler om trygghet – trygghet for den enkelte som får en reell ny sjanse, men også trygghet for samfunnet. Når mennesker kommer bedre rustet ut enn da de gikk inn, reduseres risikoen for nye lovbrudd. Vi vet samtidig at kriminalomsorgen ikke kan lykkes uten de ansatte. Derfor er det helt avgjørende med god kompetanse, trygge, gode arbeidsforhold og tilstrekkelig bemanning. Gode fagmiljøer og dyktige ansatte gir bedre sikkerhet i fengslene, forebygger vold og konflikter og gir rom for relasjonsarbeid, som er en helt sentral del av rehabiliteringen. Arbeiderpartiet ønsker også mindre bruk av isolasjon i fengslene. Ingen blir friskere av å sitte alene. Ingen får det bedre av å være isolert med egne tanker, bekymringer og problemer uten tilstrekkelig menneskelig kontakt. Derfor mener Arbeiderpartiet at isolasjon kun skal brukes når det er helt nødvendig, og at fellesskap, aktivitet og tett oppfølging skal være hovedregelen. Det er både mer humant og mer effektivt. Arbeiderpartiets mål er en kriminalomsorg som bidrar til endring – en kriminalomsorg som ser hele mennesket, som stiller krav, men som også gir støtte. Det er slik vi forebygger kriminalitet, styrker tryggheten og tar ansvar for fellesskapet.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at Norge skal kjennetegnes av små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap, og da er rettsstaten helt sentral. Norge ligger høyt på World Justice Projects «Rule of Law lndex», men også vi har utfordringer. Det er fortsatt for dyrt og for vanskelig å ta en rettssak til domstolene, tidsbruken i straffesaker og i forvaltningen er for lang, og risikoen for diskriminering er fortsatt for høy. Denne proposisjonen løser ikke disse utfordringene, men den er likevel et lite skritt på veien mot et mer rettssikkert samfunn. Etter vår vurdering er det viktig at gjenbruk av lyd- og bildeopptak fra tingretten ikke bare kan skje når «hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det», men at det skal skje. For Arbeiderpartiet handler dette om å sikre likebehandling, bedre prosesser og god effekt av de millionene som er investert i slikt utstyr, men kanskje viktigst: Det handler om vitnene – om respekt for deres tid, og om å redusere belastningen i saker som allerede er traumatiserende. Jeg opplever at diskusjonen om dette har vært preget av enkelte misforståelser. La meg derfor være tydelig: «Skal» betyr ikke at avspilling alltid skal brukes. Det vi i dag vedtar, er å gi regjeringen forskriftskompetanse til å fastsette når slike opptak skal brukes. Også for Arbeiderpartiet er det viktig at domstolene har et betydelig handlingsrom, og det skal de fortsatt ha. Loven slår uansett fast at gjenbruk bare kan skje når det er forenlig med forsvarlig saksbehandling. Samtidig må vi være klare på utgangspunktet: Er det ingen god grunn til å kalle inn vitner på nytt, skal man heller ikke gjøre det. Gjenbruk av opptak frigjør tid og ressurser, og det kan virke skjerpende på prosessen i tingretten, for alle aktører vet at forklaringen de gir der, i stor grad blir stående. Dette handler i bunn og grunn om å bruke ressursene riktig, om å gi vitnene en mer skånsom prosess, og om å sikre at domstolene får mer tidsnære og pålitelige bevis. Det handler om likebehandling og forutsigbarhet i hele rettssystemet. Derfor mener Arbeiderpartiet at videreføringen av vilkåret «skal» er det mest ansvarlige, moderne og rettssikre valget.

25:11] (ordfører for saken): Justiskomiteen har behandlet et representantforslag fra Høyre om å innføre en ordning med rett til informasjon for å forebygge vold i nære relasjoner. Forslagsstillerne tar til orde for at Norge bør se til Storbritannia og innføre en ordning etter modell av Clare’s Law. En slik ordning innebærer at enkeltpersoner, eller deres nærmeste, kan be politiet om informasjon om en nåværende eller potensiell partners tidligere straffedommer for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Det ble åpnet for skriftlig høring i saken, og komiteen mottok tre innspill. Det er også fremmet et alternativt forslag fra Fremskrittspartiet. Et flertall i komiteen støtter ikke representantforslaget. Jeg vil avslutningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken, og går så over til Arbeiderpartiets syn på saken. Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget, men mener det reiser viktige prinsipielle og praktiske utfordringer. For det første er straffedommer sensitive personopplysninger, og deling av slik informasjon kan stride mot retten til privatliv. For det andre er det utfordrende å vurdere konkret gjentakelsesfare utelukkende basert på tidligere straffedommer. Bekreftet informasjon om partnerens tidligere voldshistorikk er ikke nødvendigvis styrende for at den som informeres avslutter forholdet, og ordningen kan derfor føre til at den voldsutsatte kan oppleve å tillegges et ansvar for volden. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem med høy politisk prioritet for Arbeiderpartiet. Vi mener at innsatsen bør rettes mot tiltakene som allerede ligger i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner, som er en viktig del av vårt helhetlige arbeid på dette området. I tillegg har regjeringen etablert en partnerdrapskommisjon som skal bidra til økt kunnskap. Arbeiderpartiet mener derfor at regjeringen bør avvente ekspertgruppens utredning og tilrådningen fra partnerdrapskommisjonen før det eventuelt vurderes nye forebyggende tiltak. På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget.

Vi ser en utvikling der de som begår alvorlige lovbrudd, blir stadig yngre og handlingene stadig grovere. Lovbrudd må selvfølgelig møtes med raske og tydelige reaksjoner, nettopp for å forhindre at nye lovbrudd skjer, men ungdomskriminalitet handler om mer enn lovbrudd alene. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å være. Når barn og unge trekkes inn i kriminelle miljøer, er det et tegn på at vi som samfunn ikke har vært til stede tidlig nok. Vi har sviktet lenge før de står i møte med politiet. Utenforskap, utrygge rammer hjemme, psykiske helseutfordringer som ikke fanges opp i tide, og mangel på trygge voksne i hverdagen er ofte en del av historien. Derfor satser Arbeiderpartiet helhetlig. For oss handler det både om rask og treffsikker reaksjon og om å forebygge kriminalitet før den oppstår. Skal vi lykkes med å holde ungdom unna kriminelle miljøer, må vi forebygge tidlig, målrettet og i fellesskap. Enkelte politikere forsøker å skape et inntrykk av at det er en motsetning mellom å være tøff mot kriminalitet og å satse på forebygging. Det er jeg uenig i. Skal vi bekjempe kriminaliteten, må vi også bekjempe årsakene til kriminaliteten. Når Arbeiderpartiet lover rask psykisk helsehjelp, spesielt for barn og unge, og jobber for lavterskeltjenester i alle kommuner, handler det om å gripe inn før problemene vokser. Når vi styrker helsestasjonene og skolehelsetjenesten, handler det om å gi barn trygghet, støtte og håp, sånn at færre lar seg utnytte av kriminelle miljøer. Når vi skal sørge for at tjenestene våre snakker bedre sammen – skole, barnevern, helse og politi – sørger vi for å bekjempe kriminalitet, men også årsakene til kriminalitet. Bak hvert tall finnes et ungt menneske med håp, usikkerhet og behov for tilhørighet. Spørsmål som berører unge, handler derfor også om utenforskap og trygghet. Vi må gi barn og unge tro på at de har en fremtid, og at veien inn i kriminalitet aldri skal være et alternativ.

Riksrevisjonen har gjort en viktig gjennomgang på et område som er høyt prioritert for Arbeiderpartiet. Rapporten viser tydelig at dette er et samfunnsproblem som krever mer og bedre samarbeid på tvers av sektorer og nivåer. Regjeringen er allerede i gang med flere tiltak som jeg tror vil være gode svar på flere av utfordringene som pekes på i denne rapporten. I motsetning til FrP, som utelukkende prioriterer reaksjon etter lovbrudd, satser Arbeiderpartiet mer helhetlig. For oss handler det både om rask og treffsikker reaksjon og om forebygging. For noen uker siden var jeg på besøk i et fengsel, hvor jeg hadde en samtale med en av de innsatte. Før han kom til Norge, hadde han for øvrig sittet på lukket institusjon i Sverige, og ifølge ham ble både han og vennene hans mer kriminelle i løpet av oppholdet deres. Da han ble spurt om hvorfor han hadde tatt de valgene han tok, og hva som kunne hindre ham fra å bli dratt inn i det kriminelle miljøet, sa han at det først og fremst handlet om mangel på tilhørighet. Han savnet fritidsaktiviteter, og han savnet trygge voksenpersoner i livet sitt. Han ble rekruttert inn i det kriminelle miljøet av en voksen som han oppfattet som trygg – en voksen som tilbød ham det han savnet i livet. Han fikk penger og status, men viktigst av alt: tilhørighet. Denne historien minner oss på at dette handler om mer enn straff. Det handler også om forebygging. Arbeiderpartiet vil ikke bare behandle symptomene på kriminalitet. Vi vil også gjøre noe med årsakene. Derfor prioriterer vi tiltak som styrker fellesskapet, i tillegg til at vi tar tydelige grep for å sikre at de som bryter loven, møtes med raske og treffsikre reaksjoner. Derfor prioriterer vi bl.a. tett individuell oppfølging av ungdom som står i fare for å bli dratt inn i kriminelle miljøer, eller som har begått kriminalitet. Derfor prioriterer vi også bredere innføring av hurtigspor der det er behov for det. Det sørger for at kriminelle handlinger møtes med rask reaksjon for å forebygge videre kriminalitet. I tillegg øker vi kapasiteten i ungdomsfengslene, vi legger til rette for mer bruk av konfliktrådene, og vi har foreslått en egen straffebestemmelse som gjør det straffbart å rekruttere og involvere mindreårige i kriminelle handlinger. Dette er handling, ikke overskrifter. Dette er politikk som virker.

Vi har i løpet av de siste årene sett en utvikling der unge som bryter loven, blir stadig yngre, og lovbruddene blir mer alvorlige. Dette er et samfunnsproblem regjeringen prioriterer svært høyt. Vi skal gjøre alt vi kan for å forhindre at barn og unge faller utenfor. Derfor foreslås det i statsbudsjettet for 2026 å styrke arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet med 150 mill. kr. I motsetning til FrP, som utelukkende prioriterer reaksjon etter lovbrudd, satser Arbeiderpartiet mer helhetlig. For oss handler dette om både rask reaksjon og forebygging. Arbeiderpartiet prioriterer tett individuell oppfølging av ungdom som står i fare for å havne i kriminelle miljøer, eller som nettopp har begått lovbrudd. Det betyr at hver enkelt ungdom får en dedikert voksenperson som følger dem opp daglig og bygger en tett relasjon. Vi prioriterer også en bredere innføring av hurtigspor der det er behov for det. Dette sørger for at kriminelle handlinger møtes med rask reaksjon slik at videre kriminalitet forebygges. Dette handler om tidlig innsats, forebygging og et fellesskap som stiller opp når det virkelig gjelder, så «ingen går i fella, men passer seg for den». Arbeiderpartiet bygger på et grunnleggende prinsipp: Vi skal bekjempe kriminalitet, men vi skal også bekjempe årsakene til kriminalitet. Dette er handling, ikke overskrifter. Dette er politikk som virker. Forskning viser at individuell oppfølging reduserer gjentakende kriminalitet. Et daglig møte med en trygg voksen gir stabilitet og retning. Når alle aktører jobber sammen – politi, skole, barnevern og familie – får vi resultater som virker. Dette handler om mer enn kroner og øre – det handler om framtiden til ungdommene våre. Det handler om at vi skal gjøre alt vi kan for å beskytte dem, og å gi dem muligheten til et trygt og godt liv. Vårt budsjett peker ut en klar retning. Ved å prioritere både forebyggende tiltak og rask reaksjon bygger man et tryggere nærmiljø og en tryggere framtid for barn og unge.

Jeg takker representanten for svaret. Jeg registrerer at KrF også snakker om sin satsing på politiet, men overser sitt eget ostehøvelkutt, også kjent som ABE-reform. Står KrF ved 1 pst. ABE-kutt i politiet, som utgjør om lag 253 mill. kr? Hvordan mener KrF at det ikke svekker den reelle satsingen, når økningen i praksis blir rundt 47 mill. kr, mot 70 mill. kr i budsjettforliket flertallet har landet?

Jeg er glad for at KrF mener at kriminalomsorgen er avgjørende for rehabilitering. Sist KrF utgjorde flertallet, ble det gjort kraftige kutt, og vi jobber fortsatt med å rette det opp igjen. Når KrF nå skjermer kriminalomsorgen for ABE-kutt, tolker jeg det som en stor innrømmelse av at politikken som ble ført sist de utgjorde flertallet, var feil. Samtidig ser jeg at KrF nå vil at færre skal sone med fotlenke. Mitt spørsmål til representanten er derfor: Kan KrF dokumentere at redusert bruk av fotlenke faktisk gir bedre rehabilitering, og hvordan har KrF tatt høyde for de økte kostnadene og soningskøene som følge av mindre bruk av fotlenke? Sånn det framstår nå, vil soningskøene øke og kostnadene det samme, og det er det ikke budsjettert med.

Dette er en viktig dag for Norge. I dag behandler vi forslaget fra regjeringen om å inkorporere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i menneskerettsloven. Dette forslaget handler ikke bare om en endring av lovverket, det handler om verdighet, likestilling og retten til å leve på lik linje med alle andre. Personer med funksjonsnedsettelser møter mange utfordringer i hverdagen. Det gjelder bl.a. manglende universell utforming, digitale løsninger som ikke møter behov, eller holdninger som begrenser muligheter. Slike utfordringer gjør at mange opplever å bli stående utenfor fellesskapet, utenfor arbeidslivet, utenfor utdanning og utenfor samfunnsdeltakelsen. Slik kan vi ikke ha det. Vi både kan og må gjøre mer. Likeverd og deltakelse må være mer enn fine ord. Det må være reelle rettigheter, som gir folk frihet og rettferdighet. Arbeiderpartiet har alltid stått for fellesskap og like muligheter. Vi vet at et samfunn der alle kan bidra, er et sterkere samfunn. Derfor kjemper vi for universell utforming, for retten til arbeid og for et inkluderende utdanningssystem, men vi er ikke i mål. Ved å inkorporere CRPD i menneskerettsloven gir vi mennesker trygghet og forutsigbarhet samtidig som det forplikter oss til å følge opp med handling. Dette er også et spørsmål om verdier og hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Jeg ønsker å leve i et samfunn hvor alle har mulighet til å delta på lik linje og ingen blir stående utenfor. Dette er fjerde gangen Stortinget stemmer over å inkorporere CRPD. I dag har vi muligheten til å ta et stort skritt i riktig retning, og jeg håper vi griper den muligheten sammen. Et samfunn der alle har like rettigheter, er et samfunn som står sterkere, og det er et samfunn vi kan være stolte av.

Vi har i løpet av de siste årene sett en utvikling hvor unge som bryter loven, stadig blir yngre, og lovbruddene blir mer alvorlige. Dette er et samfunnsproblem regjeringen prioriterer svært høyt. Vi skal gjøre alt vi kan for å forhindre at barn og unge faller utenfor. Derfor foreslås det i statsbudsjettet 2026 å styrke arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet med hele 150 mill. kr. Jeg vil ta utgangspunkt i mine hjemtrakter. Trondheim, som styres av Høyre, er blant kommunene med høyest andel ungdomskriminalitet relativt til befolkningsstatus. Vi ser ungdom helt ned i 12–13-årsalderen som blir dratt inn i kriminelle miljøer. Dette er bekymringsfullt, og det er helt nødvendig å stoppe denne negative utviklingen. Jeg er derfor stolt over at Arbeiderparti-regjeringen, sammen med budsjettflertallet, fortsetter å prioritere en målrettet innsats der behovet er størst. I budsjettet foreslås det midler til hurtigspor i Trøndelag. Det er avgjørende at kriminelle handlinger møtes med rask reaksjon. Det foreslås også 90 mill. kr til tett individuell oppfølging i kommuner med særlige utfordringer, inkludert Trondheim. Dette handler om tidlig innsats, forebygging og et fellesskap som stiller opp når det virkelig gjelder. Arbeiderpartiet bygger på et grunnleggende prinsipp: Vi skal bekjempe kriminalitet, men vi skal også bekjempe årsakene til kriminalitet. Dette er ikke symbolpolitikk. Dette er tiltak som virker. Vi vet at tett, individuell oppfølging reduserer risikoen for gjentatt kriminalitet. Vi vet at et trygt voksenmøte, hver dag, kan være forskjellen som gjør at unge bryter ut av kriminelle miljøer, og vi vet at når politi, skole, barnevern og familie jobber sammen, da lykkes vi. Dette handler om mer enn kroner og øre. Det handler om verdier. Vi tror på at alle barn har en framtid å hente, uansett hvor de starter. Et budsjett løser ikke alt, men det peker ut en klar retning. Ved å bevilge penger til gode forebyggende tiltak bygger man gode nærmiljøer, og man bygger en trygg framtid for barn og unge. Det er fellesskap i praksis.

Arbeiderpartiet gikk til valg på trygghet for fremtiden. Det handler ikke minst om frihet fra kriminalitet, og trygghet for landet vårt. Norge skal være trygt. De siste ukene har vi sett alvorlige hendelser både i Oslo og på Strømmen. Politiet har siktet flere personer – enkelte så unge som 13 år. Dette er alvorlig, skremmende og veldig bekymringsfullt. Det skaper utrygghet, blant både barn og voksne. Politiets uttalelser om saken tyder på at dette ikke er isolerte hendelser, men en del av en større utvikling, en utvikling der barn og unge rekrutteres til alvorlig kriminalitet av kyniske nettverk. For å lykkes med å bekjempe kriminalitet må vi derfor satse bredt. Vi må sørge for at politiet har de ressursene de trenger til å avverge og oppklare kriminalitet, men vi må også satse tungt på tidlig innsats og forebygging. Ungdommer som havner i kriminelle miljøer, bærer ofte på tunge belastninger – traumer, utenforskap, vold i nære relasjoner og psykiske lidelser som ikke har blitt fanget opp i tide, enkelte ganger ikke i det hele tatt. Enkelte politikere forsøker å skape et inntrykk av at det er en motsetning mellom å være tøff mot kriminalitet og å satse på forebygging. Det er jeg uenig i. Skal vi bekjempe kriminaliteten, må vi også bekjempe årsakene til kriminaliteten. Når Arbeiderpartiet lover rask psykisk helsehjelp, spesielt for barn og unge, og jobber for lavterskeltjenester i alle kommuner, handler det om å gripe inn før problemene vokser. Når vi styrker helsestasjonene og skolehelsetjenesten, handler det om å gi barn trygghet, støtte og håp, slik at færre lar seg utnytte av kriminelle miljøer. Når vi skal sørge for at tjenestene våre snakker bedre sammen – skole, barnevern, helse og politi – da sørger vi for å bekjempe både kriminalitet og årsakene til kriminalitet. Ungdomskriminalitet handler ikke bare om kriminalitet. Det handler om mennesker – om utenforskap, tilhørighet og psykisk helse. Det handler om å gi barn og unge tro på at de har en fremtid, og at veien inn i kriminalitet aldri skal være et alternativ.