Den norske fellesskolen er en av de aller viktigste institusjonene vi har. Den er selve fundamentet i utdanningssystemet vårt. For Arbeiderpartiet er det avgjørende å verne om en skole der barn føler at de kan lære sammen, uavhengig av bakgrunn, der alle får et felles faglig og sosialt utgangspunkt. Fellesskolen gir elever mulighet til å få felles referanser, og den lærer oss noe helt grunnleggende: å leve og lære sammen med mennesker som er forskjellige fra oss. Derfor må vi være forsiktige når det kommer endringer som kan føre til at vi bryter med dette fellesskapet. Forslaget vi diskuterer i dag, åpner for at offentlige grunnskoler skal kunne ta i bruk andre læreplaner enn den nasjonale. Det er en endring vi mener det er god grunn til å være varsom med. Samtidig vil jeg understreke at IB fortsatt kan være et alternativ i private skoler. Slike tilbud kan fungere som et supplement til det offentlige utdanningssystemet, men spørsmålet i denne saken er et annet: Skal vi endre opplæringslova, slik at offentlige grunnskoler over hele landet er nødt til å etablere egne IB-løp? Arbeiderpartiet mener at grunnskolen først og fremst skal være nettopp det den er i dag – en fellesskole der undervisningen skjer på norsk, der elevene følger nasjonale læreplaner, og der vi har en felles fag- og timefordeling. I dag tillates IB i den offentlige videregående skolen, og det mener vi er viktig. Videregående opplæring handler i større grad om spesialisering og om det å forberede seg på høyere utdanning eller arbeidslivet. Grunnskolen, derimot, handler om noe helt annet. Den handler om å bygge tilhørighet, om å bygge fellesskap, og om å bygge en plattform der alle barn i hele Norge skal føle seg sett og ivaretatt.

La meg starte med å si at navnet uttales Fawzi Warsame.

For 80 år siden lå verden i ruiner. To verdenskriger hadde vist hva som skjer når makt får gå foran rett. Svaret fra verdenssamfunnet var ikke mer maktpolitikk. Svaret var noe helt annet, nemlig folkeretten. Man bygget institusjoner, skrev konvensjoner og etablerte et rettssystem som skulle være enkelt i sin idé: at også stater, selv de mektigste, skulle være bundet av regler. Det var et historisk gjennombrudd, og i flere tiår fungerte det – ikke perfekt, men godt nok til at antallet kriger mellom stater faktisk gikk ned. Et regelbasert system var med og sørget for at verden ble litt tryggere. I dag ser vi noe farligere. Vi ser en verdensorden som slår sprekker. Vi ser stater som tester grenser for hva de kan slippe unna med. Vi ser regler som tidligere ble respektert, nå bli utfordret. Vi ser en økende tendens til at makt igjen forsøker å gå foran rett. Da er spørsmålet: Hva gjør Norge? For små og mellomstore stater er ikke folkeretten bare et ideal. Det er vår sikkerhetspolitikk. Norge er størst i verden i vinter-OL, og «inshallah» vinner vi fotball-VM til sommeren, men vi er ingen stormakt. Vi er et lite land, og derfor har vi mer til felles med andre små, sårbare stater – med Ukraina som kjemper for retten til å eksistere innenfor egne grenser, med Palestina hvor folk håper på at internasjonale regler faktisk skal beskytte dem, og med små land over hele verden som vet at hvis reglene faller, står de igjen alene. For dem er ikke folkeretten noe man bryr seg om når det passer, men forskjellen på eksistens og utslettelse. Jeg har hatt privilegiet å representere norsk ungdom som ungdomsdelegat til FN under fjorårets generalforsamling. Der så jeg noe som ofte glemmes her hjemme i Norge. Jeg så at disse reglene faktisk betyr noe. For mange land, særlig i det globale sør, er folkeretten den eneste arenaen hvor også små stater kan bli hørt, hvor makt alene ikke utgjør og avgjør utfallet, og hvor rett fortsatt teller. Jeg har vært i Bangladesh og snakket med unge mennesker som følger nøye med på hvordan verden håndterer konflikter. Jeg har vært i Palestina og møtt unge som stiller seg det samme spørsmålet gang etter gang: Gjelder reglene for alle, eller bare for noen? Det er et spørsmål vi i denne salen må ta på alvor. Folkeretten er ikke en sushibuffet. Det kan ikke være noe vi velger å plukke fra når det passer oss, og legge bort når det blir politisk vanskelig. Reglene må gjelde for alle: for små stater, for store stater, for våre motstandere og også for våre allierte. Det farligste for folkeretten er ikke når den brytes. Det farligste er når den brytes uten konsekvenser – når noen stater kan ignorere reglene fordi de er sterke nok, mens andre forventes å følge dem til punkt og prikke. Da får vi ikke et regelbasert system. Da får vi et system basert på makt. Norge har historisk vært blant de landene i verden som har hatt størst troverdighet i spørsmålet om folkerett. Det skyldes at vi har forsøkt å være prinsipielle, at vi har sagt det samme uansett hvem som bryter reglene, at vi har stått opp for sivile under krig, og at vi har støttet internasjonale domstoler og institusjoner. Det er en tradisjon vi er nødt til å holde fast ved – ikke bare fordi det er moralsk riktig, men fordi det er i Norges egeninteresse. Hvis reglene svekkes, er det de små statene som først taper. Verden i dag står ved et veiskille. Enten kan vi akseptere at folkeretten gradvis uthules – konflikt for konflikt, unntak for unntak – eller vi kan gjøre det motsatte. Vi kan stå tydeligere opp for prinsippet som ble etablert etter andre verdenskrig: at rett skal gå foran makt, at sivile liv skal beskyttes, at grenser ikke skal flyttes på med våpenmakt, og at internasjonale regler gjelder for alle, ikke bare når det ikke er ubehagelig. Hvis vi ønsker en verden der små stater kan leve trygt, hvis vi ønsker en verden der unge mennesker, enten de bor i Norge, Bangladesh, Ukraina eller Palestina, kan tro på internasjonale regler, har vi et ansvar. Norge må være en tydelig stemme for folkeretten, ikke bare når det er enkelt, men nettopp når det er vanskelig.

Når vi snakker om truslene mot ytringsfriheten, må vi være ærlige om at de største truslene i Norge i dag ikke kommer fra lover som innskrenker retten til å ytre seg. De kommer heller ikke fra staten, og de kommer ikke fra det mange tror. De kommer fra klimaet rundt oss – fra polarisering, ekstremisme, desinformasjon og press på samfunnets tillitsbærere. Den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge i dag er ikke lover som begrenser den, men et debattklima som gjør at mennesker ikke tør å ytre seg. Som en ung Sagene-gutt med foreldre fra Somalia, kjenner jeg også på dette. Dette har vi vonde erfaringer med her hjemme i Norge. Den 22. juli viste oss hvordan ekstremistiske ideer kan vokse fram i det skjulte og ende i vold. Angrepet på moskeen i Bærum viste hvordan internasjonalt hat og digitale ekkokamre kan inspirere handlinger også i vårt eget samfunn. De siste måneders offentlige samtale etter drapet på Tamima har vist hvor sterkt samfunnsklimaet kan påvirke folks opplevelse av trygghet og tilhørighet, og hvor raskt debatten kan forvitre når mistenkeliggjøring og fordommer tar overhånd. Dette er ikke tilfeldige hendelser. Det er varsellamper om hva som skjer når ytringsrommet hardner til, når enkelte grupper utsettes for hets, og når debatten blir så polarisert at mennesker trekker seg unna. Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å snakke, den handler også om tryggheten til å kunne delta. Et samfunn hvor mennesker holder tilbake stemmene sine av frykt for hets, trusler eller koordinert hat, er ikke et samfunn med reell ytringsfrihet. Stillhet er ikke nøytralt. Stillhet er et tap av perspektiver, kunnskap og kritisk tenkning. Jeg vil understreke hvor viktig dette er: Et demokratisk samfunn står og faller på sin evne til å opprettholde informerte borgere. Uten sterke, frie medier svekkes hele grunnlaget for offentlig debatt. Ytringsfrihetens største fiende i 2025 er ikke staten, men stillheten som følger av et offentlig ordskifte mange opplever som hardere, mer polariserende og mer uforsonlig. Hvis vi mener alvor med å forsvare ytringsfriheten, må vi være forsvarere av det som gjør den mulig: en bred, trygg og informert debatt, en presse som står fritt, et ordskifte hvor uenighet ikke møtes med mistenkeliggjøring, og en samfunnsdebatt der mennesker ikke skremmes bort fra den, men inviteres inn i den. Det er dette som avgjør hvor sterkt demokratiet vårt står – ikke bare i dag, men i tiårene som kommer.