I denne saken skal Stortinget gjøre veivalg i et viktig spørsmål om livssynsfrihet og hvilke verdier vårt norske samfunn bygges på. Nå skrives et nytt kapittel i en lang, komplisert og ofte konfliktfylt historie om kristendommens posisjon innenfor fellesskolen vår. Jeg som historiker benytter da anledningen til å sitere Ole Hallesby, i flere tiår en av de mest offensive talsmennene for Kristen-Norge: I syv år har de hvert barn i Norge under sin påvirkning. Og det i de syv år, da barnet er lettest å påvirke, da dets sjeleliv er som voks. Fra det øyeblikk da dette gikk opp for meg, har jeg sett på arbeidet for en kristelig lærerutdannelse som en av indremisjonens aller viktigste oppgaver. Dette uttalte professor Hallesby i 1931. Religiøs indoktrinering gjennom skolen var den gang et åpent uttalt mål for ham og mange andre. Trenden gikk senere mot en mindre forkynnende religionsundervisning i skolen. Som barn på 1980-tallet opplevde jeg likevel et gammelmodig kristendomsfag med til dels ganske forkynnende undervisning, inkludert skolegudstjenester alle barna var forventet å delta på. Til spørsmålet om jeg tok noen skade av å oppleve det, er svaret mitt dessverre: Ja, det gjorde jeg. Det sier jeg her i dag med respekt for at mange andre opplevde det helt annerledes og uproblematisk. Jeg ble ikke en av dem som bar med seg sår derfra inn i voksenlivet, men oppveksten min ble lenge preget av et tungsinn som en periode gikk over i ren helvetesangst. Noen år senere kom det hos meg til å utløse en motreaksjon som ikke bare rettet seg mot kristendommen, men også mot skolen. Skolegudstjenestene var ikke den verste delen av religiøs påvirkning jeg opplevde å ha blitt utsatt for i skolen, men de var en del av det samlede trykket der. Det ville heller ikke ha løst det om det var frivillig å delta, for jeg ville ut fra forutsetningene da ikke ha våget å la være. Jeg forstår at innholdet skal være annerledes nå, og jeg har ikke sterke motforestillinger mot ordningen slik den fungerer nå. Likevel: Forslag om å påby alle skoler å gi alle elever tilbud om skolegudstjeneste og overstyre rektorene på det er for meg og mange andre et gufs fra fortiden og et feil veivalg for vår tid på 2020-tallet. For den trosfriheten og det livssynsmangfoldet vi har i dagens Norge, snart ti år etter avviklingen av statskirken, er det prinsipielt krevende – som folk har vært inne på – å gi en utvalgt religion en slik privilegert ordning innenfor fellesskolen. Jeg frykter at det virker ekskluderende, og at det utløser de motkravene som har vært nevnt om tilsvarende ordninger for andre religioner. Det er min bestemte mening at vi heller bør la norsk skole gå den motsatte veien – i retning av en livssynsnøytral og inkluderende lærerundervisning om ulike livssyn.

Mitt første innlegg fra denne talerstolen vil jeg innlede med å takke utenriksministeren for en klar fastslåing av folkerettens betydning. Så vil jeg fortsette med å takke for en prisverdig understreking av Norges støtte til Ukrainas forsvarskamp. Skulle utfallet bli at angriperen får anerkjennelse for å beholde store erobrede territorier, vil det ikke bare være en tragedie for ukrainerne, men også et svært urovekkende signal til andre stormakter som kan tenkes å angripe naboland. Dem er det dessverre flere av nå. Ser man på stormaktene samlet er situasjonen nå, i 2026, mer urovekkende enn den har vært siden 1940-tallet. FN framstår ofte handlingslammet og trenger vår støtte mer enn noen gang før. En viktig del av bekymringen er at USA anno 2026 er et svært polarisert land med en egenrådig og uberegnelig president. Kanskje har jeg lest for mye om USAs historie når jeg fastholder en optimistisk tro på at landet vil overleve som demokrati og rettsstat, og at holdningen til internasjonale spørsmål i løpet av få år kan endre seg mye. Jeg ikke overbevist om at det Pax Americana som utenriksministeren snakket om, er borte for alltid, men man må legge til grunn at det for minst tre år framover er satt ut av spill. Det er naturlig at regjeringens utenrikspolitiske redegjørelse og debatten om den i år domineres og sikkerhetspolitikken, stormaktssituasjonen og alliansespørsmål. Jeg vil likevel bruke resten av mitt innlegg til å argumentere for at vi også må huske de glemte folks tragedier. Svært mange mennesker lever i frykt og lider i dag som følge av militære konflikter mellom land eller på grunn av undertrykkelsen innenfor eget land i konflikter som nærmest blir oversett av verdenssamfunnet. Slike glemte tragedier har potensial til å utløse store flyktningstrømmer i framtiden og påfører allerede miljøet svært alvorlige skader. Jeg hørte også i den norske debatten noe uenighet om hvorvidt det var riktig av USA å innlede 2026 med en folkerettsstridig militæraksjon mot Venezuela, men det synes å være enighet om at mye av problemet var at Venezuelas undertrykte folk altfor lenge har fått altfor lite støtte og oppmerksomhet av verdenssamfunnet. Selv om Iran periodevis har fått mye oppmerksomhet, kan mye av det samme sies om dem. Denne representanten var menneskerettsaktivist før han ble folkevalgt politiker og jobbet da særlig med tragedien til befolkningen i Myanmar. Det er med sorg jeg ser at Myanmar er et av mange land hvor befolkningen i 2026 opplever den glemte konflikts tragedie. Vest-Sahara er et annet kjent eksempel. President, det bør være en plikt for deg, for meg og for alle oss i denne salen, både som politikere og som medmennesker, at vi i de kommende årene forsøker å rekke ut en hjelpende hånd til ofrene for de glemte tragediene ute i verden. For avslutningsvis å sitere en tidligere utenriksminister: Det er min mening, og den må jeg respektere.