Vold i nære relasjoner er et av de mest alvorlige frihetsproblemene vi har i samfunnet vårt. For den som lever i frykt, finnes det ingen reell frihet. Derfor er det også et kjempeansvar for oss som lovgivere å sørge for at mennesker har mulighet til å beskytte seg selv før volden skjer. Dette representantforslaget tar opp nettopp det, behovet for mer forebygging. I dag setter vi inn mange tiltak etter at volden har skjedd, og det er viktig, men det er ikke tilstrekkelig. Forslagsstillerne peker på en modell der personer kan få tilgang til relevant informasjon om en potensiell partner basert på politiets vurderinger. Erfaringer fra bl.a. Storbritannia viser at slike ordninger kan bidra til å avdekke risiko og forhindre alvorlige hendelser. Det er viktig å presisere at dette ikke er en kvikkfiks, som vil hjelpe alle, vi vet det er mørketall, men dersom dette kan hjelpe noen, er det bedre enn ingen. Høyre mener at forebyggingen må styrkes. Det er bedre å hindre vold enn å reparere liv etterpå. Samtidig er dette et forslag som reiser krevende spørsmål. Det handler om personvern, det handler om rettssikkerhet, og det handler om hvordan staten skal forvalte svært sensitive opplysninger. Vi kan ikke innføre ordninger som svekker grunnleggende rettigheter selv i beste hensikt. Dette er ikke et enkelt spørsmål, men det er et viktig spørsmål. Høyre er åpne for å utrede hvordan vi kan gi bedre beskyttelse til potensielle ofre for vold uten å gå på bekostning av rettsstaten. I møte med vold i nære relasjoner må vi klare begge deler. Vi må både beskytte den som er utsatt og bevare de rettssikkerhetsprinsippene som beskytter oss alle.

Trygghet er statens viktigste oppgave, og nettopp derfor er det alvorlig når vi ser utviklingstrekk som peker i feil retning. Vi ser mer ungdomskriminalitet, vi ser grovere vold, og vi ser kriminelle nettverk som opererer på tvers av landegrenser, og som utnytter at samfunnet ikke alltid henger med. Dette er ikke enkeltstående hendelser, det er en utvikling vi må ta på det største alvor. Høyres svar er tydelig: Vi trenger mer politi, mer synlig politi i gatene, flere etterforskere og sterkere fagmiljøer som kan bekjempe både organisert og digital kriminalitet. Det holder ikke å si at politiet er viktig, vi må faktisk prioritere det i budsjettene. Samtidig må reaksjonene komme raskere og tydeligere. Altfor mange saker blir liggende for lenge og aldri oppklart. Altfor mange lovbrudd får for små konsekvenser, og altfor mange saker blir henlagt. Det svekker tilliten til rettsstaten, og det sender feil signal til dem som er på vei inn i kriminalitet. Høyre mener derfor at vi må styrke hele straffesakskjeden, fra politi til påtalemyndighet til domstoler. Vi stopper ikke der. Forebygging er avgjørende, men det må være forpliktende forebygging. Det betyr tydelig oppfølging av unge i risikosonen, og det betyr tettere samarbeid mellom skole, politi og foreldre. Det betyr at vi må gripe inn tidlig, før små lovbrudd blir store. Vi kan ikke møte morgendagens kriminalitet med gårsdagens løsninger. Kriminelle blir mer profesjonelle, og da må også staten bli mer handlekraft. Høyre vil ha et politi som har ressurser, verktøy og myndighet til å gjøre jobben sin, for til syvende og sist handler dette om noe helt grunnleggende: om folk kan føle seg trygge i sitt eget nærmiljø. Det er et ansvar vi ikke kan kompromisse på.

Strafferammen for grov voldtekt ble redusert da Stortinget vedtok samtykkeloven, og dette svekker samfunnets mulighet til å reagere strengt i de mest alvorlige sakene. Samtidig vet vi at det som er helt avgjørende for voldtektsofre, ikke først og fremst er hva som står som maksimalstraff i loven, men at sakene faktisk blir etterforsket, at flere overgrep avdekkes, og at flere gjerningspersoner blir dømt. Derfor vil jeg spørre justisministeren: Mener statsråden at det viktigste tiltaket for å styrke rettsvernet for voldtektsofre nå er å øke strafferammene slik Høyre foreslår, eller er det andre tiltak regjeringen prioriterer for å øke oppklaringsprosenten, styrke etterforskningen og sikre bedre oppfølging av ofre i rettssystemet?

Jeg registrerer at statsråden forsvarer samtykkeloven, men spørsmålet Høyre reiser, handler ikke om samtykke, det handler om strafferammene for de aller groveste voldtektene. Da Stortinget endret loven, ble maksstraffen redusert fra 21 år til 15 år. Vi har allerede sett saker hvor dette har fått betydning for straffenivået i praksis. Mitt spørsmål til statsråden er derfor enkelt: Hvis regjeringen mener at straffenivået for de groveste voldtektene fortsatt skal være strengt, hvorfor vil man da ikke gi domstolen det samme handlingsrommet som tidligere, med en maksstraff på 21 år?

Voldtekt er et av de mest alvorlige, integritetskrenkende lovbruddene vi har. Konsekvensene for den som utsettes for det, kan være dype og langvarige – ofte livsvarige. Mange lever med ettervirkninger i form av traumer, psykiske helseutfordringer og redusert tillit til andre mennesker. Nettopp derfor må også lovgivningen vår reflektere alvoret i disse handlingene. Da Stortinget behandlet samtykkeloven, ble strafferammene for flere alvorlige seksuallovbrudd redusert. Blant annet ble maksstraffen for grov voldtekt senket fra 21 år til 15 år. Selv om intensjonen ikke var å senke det faktiske straffenivået, vet vi at strafferammene i loven har betydning. De setter rammene for domstolenes handlingsrom i de alvorligste sakene. Vi har allerede sett eksempler på saker hvor dette får praktiske konsekvenser. I en mye omtalt sak ble en dom på 21 års fengsel i tingretten redusert til 16 år i lagmannsretten etter endringene i strafferammene. Slike saker illustrerer at rammene vi fastsetter i loven, faktisk påvirker hvilke reaksjoner samfunnet kan gi i de groveste tilfellene. For Høyre er det viktig at lovverket gir rom for at de mest alvorlige voldtektene kan møtes med straff som står i forhold til lovbruddets grovhet. Derfor foreslår vi å gjeninnføre en maksstraff på 21 år for grov voldtekt og 10 år for særlig grove tilfeller av grov uaktsom voldtekt. Det gir et mer nyansert straffesystem, der minstestraffene fortsatt kan være fleksible, men hvor domstolene samtidig har mulighet til å reagere svært strengt når alvorlighetsgraden tilsier det. Det finnes dessverre saker som viser hvorfor dette handlingsrommet er nødvendig. Vi kjenner til saker med gjentatte overgrep over tid med voldtekt begått av flere i fellesskap eller voldtekter hvor offeret har vært særlig sårbart f.eks. på grunn av rus, alder eller maktforhold. I slike tilfeller må loven gi domstolene mulighet til å reagere med de strengeste straffene samfunnet har til rådighet. Samtidig vet vi at mange voldtektsofre bruker lang tid før de klarer å anmelde. Traumer, skam, skyldfølelse og frykt gjør at slike saker ofte først kommer fram etter mange år. For noen kan det ta et tiår eller mer før de er i stand til å fortelle hva som har skjedd. Derfor mener Høyre at for de mest alvorlige voldtektene bør det ikke være foreldelse. Når vi vet at nettopp de groveste overgrepene kan sette så dype spor, bør ikke tiden alene være det som hindrer at saken kan etterforskes og eventuelt straffeforfølges. Dette handler om rettsvernet til ofrene og om tilliten til rettssystemet. Samtidig ligger rettssikkerheten fast. Det er fortsatt domstolene som med strenge beviskrav avgjør skyldspørsmålet i hver enkelt sak. Å fjerne foreldelsesfristen innebærer ikke at noen dømmes lettere, men at de mest alvorlige forbrytelsene fortsatt kan prøves for retten også når det har gått lang tid. For Høyre er dette et klart prinsipp – voldtekt er et svært alvorlig lovbrudd, og lovverket må gi rom for at straffen står i forhold til handlingens grovhet.

Norge står i en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. I en tid hvor mer informasjon deles digitalt og flere virksomheter håndterer sensitiv informasjon, er det avgjørende at regelverket vårt er tydelig, forutsigbart og godt tilpasset dagens sikkerhetsbehov. Endringene i sikkerhetsloven som vi behandler i dag, handler nettopp om dette, og forslaget tydeliggjør regelverket for autorisasjon, særlig når det gjelder tilgang til informasjon gradert BEGRENSET, altså det laveste graderingsnivået etter sikkerhetsloven. For Høyre er det viktig å balansere hensynet til nasjonal sikkerhet med hensynet til rettssikkerhet, personvern og forutsigbarhet for den enkelte arbeidstaker. Det er derfor positivt at opplysningsplikten for den som skal autoriseres, løftes tydeligere fram i loven, og at hjemmelsgrunnlaget for å innhente egne opplysninger blir klarere. Det gir bedre demokratisk forankring og større forutsigbarhet i autorisasjonsprosesser. Samtidig er det viktig at regelverket praktiseres på en måte som er proporsjonal og risikobasert. Autorisasjon på nivået BEGRENSET skal fortsatt være mindre inngripende enn sikkerhetsklarering for høyere graderingsnivåer. Høyre mener også det er viktig å følge opp innspillene fra høringsinstansene om personvern og likebehandling. Derfor blir det avgjørende at forskriftene som følger opp loven, er tydelige på hvilke opplysninger som kan innhentes. og hvordan ordningen skal praktiseres. Med disse forutsetningene støtter Høyre proposisjonen. Dette er et fornuftig steg for å gjøre regelverket klarere, samtidig som både sikkerhet og rettssikkerhet ivaretas.

Det har blitt stadig færre IP-godkjente på Arbeiderpartiets vakt, altså i løpet av de siste fire årene. Det viser tallene helt klart. Det må da nødvendigvis bety færre tilgjengelige patruljer ute på norske veier og torg. Både operativ tilstedeværelse og etterforskning er lovpålagte kjerneoppgaver etter politiloven, og når de samme mannskapene i praksis må dekke begge funksjoner, utfordres kapasiteten i begge ender. Hvordan vil statsråden konkret sikre at styrkingen av én oppgave ikke skjer på bekostning av den andre? Mener statsråden at et gjennomsnitt som tilsvarer om lag åtte–ni patruljebiler per distrikt, er tilstrekkelig for å innfri innbyggernes forventninger til rask respons og trygghet i hele landet og det «kraftfulle politiet», som statsråden selv henviste til i sitt innlegg i Aftenposten den 26. november 2025?

Når bemanningstallene inkluderer spesialavdelinger som i hovedsak arbeider med etterforskning, risikerer vi å gi både Stortinget og befolkningen et bilde av operativ kapasitet som ikke samsvarer med den faktiske patruljeberedskapen. Mener statsråden at det er hensiktsmessig å operere med samlede IP-tall i styringstall og offentlig kommunikasjon når disse ikke reflekterer reell døgnkontinuerlig patruljekapasitet? Vil statsråden tar initiativ til en tydeligere rapportering, som skiller mellom formell IP-godkjenning og faktisk tilgjengelig operativ patruljetjeneste?

«Jeg viser til tidligere svar på skriftlige spørsmål vedrørende IP-godkjent personell. Hvordan mener statsråden at bemanningstall som også inkluderer spesialavdelinger uten patruljeansvar bør forstås og anvendes ved vurdering av beredskap og responstid, hvordan balanseres kravene til operativ tilstedeværelse og etterforskning når begge er lovpålagte og ressurskrevende, og hvilke tiltak iverksettes for å sikre at politidistriktene i praksis har tilstrekkelig operativ kapasitet?»