En av Høyres klare prioriteringer er flere politifolk ute i gatene for å forebygge, avdekke og bekjempe kriminalitet, men en betydelig satsing på politi for å forfølge kriminelle handlinger er ikke nok alene. For Høyre er derfor helhet og sammenheng i straffesakskjeden veldig viktig. Tusenvis av saker ligger hos politi og påtalemyndighet og venter på behandling. At saker ikke følges opp og får en avgjørelse, rammer folks rettsfølelse. Det er en stor belastning for dem som er utsatt for kriminalitet, og også for dem som har begått kriminelle handlinger. Derfor må kapasiteten hos politi og påtalemyndigheten styrkes med flere påtalejurister, slik at saker faktisk blir behandlet. Justiskomiteen besøkte i går Oslo tingrett og fikk høre om det gode arbeidet som gjøres, men samtidig at man er under ganske hardt press med tanke på både tid og ressurser. Domstolene, selve fundamentet i vår rettsstat, må styrkes gjennom både digitalisering og dommerfullmektigordningen. Kriminalomsorgen, som ivaretar ulike preventive hensyn, er helt sentral. Samtidig skal straffereaksjoner ha en rehabiliterende effekt. Derfor trengs det flere ansatte i norske fengsler, og derfor prioriterer Høyre også flere ansatte i kriminalomsorgen. Det er gjennom å satse på alle ledd i straffesakskjeden vi får den samlede kraften til å bekjempe det nye alvorlige kriminalitetsbildet vi står overfor. Til slutt: Takk til alle dere som går på jobb hver dag for at vi alle kan føle oss trygge gjennom høytiden.

Representanten var i sitt innlegg opptatt av rettssikkerhet, og dette er et spørsmål som i høyeste grad også angår rettssikkerhet. Sittetiden ved Trandum var i en periode målt opp mot ni dager. I samme periode var sittetiden ved tilsvarende internat i Danmark, hvor man altså har gjort det Miljøpartiet De Grønne nå er med på å gjøre, på mellom 28 og 29 dager. Det er også prinsipielt problematisk at mennesker uten kriminalitetshistorikk og uten å være domfelt skal overføres til kriminalomsorgen, som nettopp har som oppgave og formål å gjennomføre idømt straff. Når vi nå har en etablert ordning i Norge som på mange måter fungerer bra – det er forbedringspotensial, men den fungerer på mange måter veldig bra – hvordan kan man da forsvare en endring når risikoen for både ventetid, kostnader og forverret kompetanse er så høy?

Flertallet Miljøpartiet De Grønne er en del av, har besluttet å overføre Trandum utlendingsinternat fra politiet til kriminalomsorgen. Gjennom høringsprosessen justiskomiteen har hatt, har flere aktører advart mot nettopp det, bl.a. fordi kriminalomsorgen ikke har den samme kompetansen og kapasiteten knyttet til ID-avklaring, som er viktig. Det er fare for at sittetiden øker vesentlig med den belastningen det innebærer for den enkelte, noe som også har vært tilfellet i andre land hvor den samme overføringen har funnet sted. Så er det store, usikre kostnader forbundet med en slik overføring fra politiet til kriminalomsorgen. Mitt spørsmål er: Hvorfor mener Miljøpartiet De Grønne at en overføring av Trandum fra politiet til kriminalomsorgen er en god idé?

Arbeiderpartiets budsjettforslag var svært dårlig nytt for politiet. I Senterpartiets alternative budsjettforslag var det antydning til ambisjon om en styrking og til helhetstenking, med en satsing på omkring en halv milliard, var det vel. I budsjettenigheten med venstresiden ble dette krympet til noen titalls millioner. I tillegg til de forholdene jeg nå har nevnt, er det en rekke andre veldig krevende utfordringer i det norske kriminalitetsbildet. Kan Senterpartiet med noen form for troverdighet si at det budsjettet man nå stiller seg bak, skal løse trusselen vi står overfor, når ambisjonene til Senterpartiet nærmest er utradert i enigheten med Rødt, MDG og andre?

Regjeringen har nedprioritert politiet gjennom flere år – en regjering Senterpartiet var en del av for ikke så mange måneder siden. Trusselen fra organisert kriminalitet har aldri vært større enn nå. Ungdomskriminaliteten øker betydelig, noe som er diskutert i denne salen mange ganger. Hva sier politiet selv? Jo, politiet sier at ni av tolv politidistrikt svarer nei på om man har kapasitet til å håndtere kriminalitetsbildet. Elleve av tolv politidistrikt mener at man ikke har blitt bedre i stand til å håndtere ungdomskriminelle nå enn man var i 2021. Mitt spørsmål til Senterpartiet er da: Kan Senterpartiet si noe om hvor mange politidistrikt man tror kan svare ja, etter 2026, på spørsmålet om man har nok ressurser til å håndtere kriminalitetsbildet?

Som foregående talere har vært inne på, er det bred enighet om å støtte proposisjonen og de endringene i lovene som regjeringen foreslår. Det er viktig å forhindre at barn utsettes for alvorlige eller skadelige handlinger i utlandet. Et utreiseforbud vil gi nødvendig beskyttelse, styrke barns rettssikkerhet og bidra til å sikre at myndighetene har egnede virkemidler til å forebygge og forhindre skadelige utenlandsopphold. Samtidig mener Høyre at regjeringens forslag har noen klare mangler. I sitt forslag har regjeringen tatt ut lovutvalgets anbefaling om å inkludere retten til utdanning som et kriterium. Høyre mener at det er helt sentralt å få inn retten til utdanning i det nye lovforslaget, nettopp fordi det regjeringen foreslår ved å ikke ta det inn, kan bidra til en svekkelse av barns rett til skolegang. Alle i denne salen vet at konsekvensene av det å ikke ha en god skolegang kan bidra til en stor utenforskapsfelle, som vi må forhindre. Skolen er vår viktigste arena for å utjevne forskjeller. Barn som plutselig ikke møter opp på skolen, må selvfølgelig følges opp umiddelbart, og i Norge gjør vi nettopp det. Vi følger opp barn som ikke møter på skolen, fra dag én. Alle barn fortjener at vi anstrenger oss for å gi en best mulig skolegang. Foreldre som tar med barna utenlands, må dokumentere at barna får skolegang. Gjør man ikke det, må det reageres. Derfor er jeg glad for at et flertall i komiteen fremmer følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at barns rett til utdanning blir et av kriteriene som må dokumenteres, i barnevernslovens bestemmelse om utreiseforbud.»

Jeg merket meg at statsråden ikke ga uttrykk for de samme bekymringene knyttet til konsekvenser som mange andre har gitt uttrykk for. Som jeg sa i mitt innlegg, er hovedårsaken til at Høyre ikke ønsker en inkorporering, de uoversiktlige konsekvensene, både for norsk rett og lovgivning og for kommunene. Jeg kunne derfor tenke meg å få høre litt mer fra statsråden: Er det faktisk sånn at mindretallet i ekspertutvalgets bekymring for de langsiktige konsekvensene og KS’ bekymring på vegne av alle kommunene, som er viktige tjenestetilbydere, er ubegrunnet?

Saken vi i dag behandler og debatterer, handler om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, den handler om signaleffekt, den handler om juss, og den handler om noen svært viktige prinsipielle sider. Jeg har lyst til å være helt klar: For Høyre er et samfunn med like muligheter for absolutt alle helt grunnleggende. Tilrettelegging og ivaretakelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne er naturligvis helt sentralt. Tilrettelegging i arbeidslivet og på fritiden, universell utforming og vern mot diskriminering er helt grunnleggende. Vi skal ha et reelt likestilt samfunn. I 2013 ratifiserte Norge CRPD. Det betyr at Norge er forpliktet til å følge opp og etterleve forpliktelsene i konvensjonen. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil innebære at konvensjonen gjelder som norsk lov og vil gå foran all annen lovgivning ved eventuell motstrid. Høyre er imot inkorporering fordi det har noen betydelige konsekvenser vi ikke kjenner innholdet i eller omfanget av. En inkorporering utfordrer noen grunnleggende prinsipper, som hvem som skal bestemme innholdet i norsk lov og rett. Er det Stortingets folkevalgte, er det domstolene, eller er det en FN-komité bestående av et antall eksperter som forvalter konvensjonen? Regjeringsadvokaten påpeker at konvensjonens innhold er vanskelig å fastlegge, og en inkorporering vil kunne innebære utilsiktede endringer i norsk rett. Det er noe vi må ta på alvor. KS mfl. er kritiske til inkorporering og reiser spørsmål bl.a. knyttet til konsekvensene for kommunene – konsekvenser som per nå er veldig uklare. Hvilke konsekvenser en inkorporering vil ha for kommunenes økonomi, vet man ikke, og hvordan det vil påvirke muligheten til å prioritere tjenestetilbudet, er usikkert. Det har dermed også konsekvenser for det lokale selvstyret. Alt dette er viktige problemstillinger i en tid hvor kommunene også står i en presset situasjon. Da skal man være ekstra varsom med å gjøre grep man ikke kjenner konsekvensene av. Jeg har også lyst til å minne om at Stortinget tre ganger tidligere har valgt å stemme ned forslaget om å inkorporere CRPD i norsk rett. Ekspertutvalget som har foretatt utredningen, er delt i spørsmålet om konsekvensene. Mindretallet understreker at det er vanskelig å forutse hva inkorporering vil få av langsiktige konsekvenser. Det er en bekymring vi må ta på alvor, i tillegg til de øvrige bekymringene som andre påpeker. Jeg vil også nevne at Norge ikke har ratifisert den såkalte tilleggsprotokollen til CRPD. Denne protokollen gir komiteen kompetanse til å behandle individklagesaker. CRPD-komiteens sammensetning og arbeidsmetoder har tidligere blitt vurdert som utilstrekkelig for å sikre en betryggende behandling av slike saker. Den vurderingen deler Høyre, og vi mener derfor at man for framtiden heller ikke bør slutte seg til denne tilleggsprotokollen. Saken handler ikke om man er for eller mot rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og jeg vil advare mot at vi får en debatt som handler om akkurat det, for det er ikke det dette spørsmålet dreier seg om. Vi står overfor noen viktige valg. Skal vi overlate tolkningsmakten til domstolene og internasjonale komiteer, eller skal vi beholde den demokratiske kontrollen her i Stortinget? Høyre mener at en inkorporering av CRPD vil føre til utilsiktede konsekvenser og kunne svekke det kommunale selvstyret, og med det også undergrave noen helt sentrale prinsipper. Derfor oppfordrer vi til at vi fortsatt sier nei til inkorporering av CRPD.

Regjeringen har nedprioritert politiet gjennom flere år. Resultatet er skremmende: Trusselen fra organisert kriminalitet har aldri før vært større. Oppklaringsprosenten går ned. Ungdomskriminaliteten øker i omfang og alvorlighetsgrad. Kriminelle nettverk er til stede i alle landets politidistrikter. Det skytes på åpen gate, og det kastes granater. Hva sier politiet? Ni av tolv politidistrikter svarer nei på om de har kapasitet til å håndtere det alvorlige kriminalitetsbildet. Elleve av tolv politidistrikter mener at de ikke har blitt bedre på å håndtere ungdomskriminalitet de siste fire årene. Folks trygghet utfordres, og det er vår oppgave som folkevalgte å sikre at folk opplever trygghet i hverdagen. Regjeringen og budsjettpartnernes respons på trusselen vi står overfor, er midler som ikke engang dekker prisveksten. Man greier heller ikke å få på plass hurtigspor for unge kriminelle i alle landets politidistrikter, slik Stortinget ba om tidligere i år. Vi trenger mer synlig politi i gatene for å forebygge, avdekke og bekjempe kriminalitet. Derfor vil Høyre ansette 500 nye politifolk i landet vårt. En tydelig satsing på politi for å avdekke og forfølge kriminelle handlinger må også følges opp med kapasitet hos påtalemyndigheten, i domstolene og videre også i kriminalomsorgen. Mange saker ligger hos politi og påtalemyndighet i påvente av behandling. Avgjørelser og konsekvenser i saker er viktig for den som har gjort seg skyldig i straffbare handlinger, for dem som er utsatt for kriminalitet, og for folks allmenne rettsoppfatning. Derfor styrker Høyre i sitt budsjettforslag politiet med flere påtalejurister – og domstolen gjennom digitalisering og dommerfullmektigordningen. Det trengs flere ansatte i norske fengsler, slik at straff kan gjennomføres med et riktig innhold. Derfor prioriterer Høyre også flere fengselsbetjenter. Bekjempelse av kriminalitet krever mer enn ord. Det kreves en tydelig, helhetlig satsing i alle ledd.

Jeg blir bekymret når viktige rehabiliteringstilbud av høy kvalitet, som er bygd opp gjennom mange år, står i fare for å forsvinne. Det gjelder særlig i en tid hvor rehabilitering kommer til å bli enda viktigere fordi vi lever lenger, fordi vi overlever alvorlig sykdom, og fordi vi blir kreftfrie – heldigvis – på grunn av medisinske framskritt. Vi skal ha et godt liv etter det også. Da blir rehabilitering enda viktigere for at folk skal kunne komme tilbake til arbeid, hverdag og et godt sosialt liv, og for at man skal kunne være en ressurs i samfunnet. Deler statsråden min bekymring for at viktige tilbud nå står i fare for å forsvinne?

Takk til statsråden for svaret. La meg understreke at det ikke er jeg som påstår at prosessen ikke er gjennomført på riktig måte. Det er aktørene som uttrykker bekymring for om det er tilfellet. Det er alvorlig dersom det stilles spørsmål ved om prosesser er gjennomført på riktig måte, noe som igjen kan bidra til å svekke tilliten til hva som vektlegges, og hvordan anskaffelser av viktige tjenester er utført. Det som er påpekt knyttet til denne anskaffelsesprosessen, er bl.a. manglende forutsigbarhet, som statsråden også påpeker, manglende gjennomsiktighet og dårlig kommunikasjon. Mitt spørsmål er derfor: Er statsråden enig i at det er alvorlig når det stilles spørsmål ved om en prosess knyttet til så viktige tjenester er gjennomført på korrekt måte?

«Anbudsprosessen i Helse Midt-Norge har blitt kritisert for manglende forutsigbarhet og manglende åpenhet. Samtidig opplever viktige aktører med høy forskningsaktivitet at de får reduksjoner eller tap av avtaler. Dette gjør at det oppstår usikkerhet om hvorvidt Helse Midt-Norge har tilstrekkelig innkjøpskompetanse. Hvordan vil statsråden forsikre seg om at Helse Midt-Norge har gjennomført en anbudsprosess som ikke bryter regelverket på vesentlige punkter, og som på beste vis ivaretar pasienthensyn, krav til kvalitet og effektiv ressursbruk?»

Takk igjen for svaret. Det er også betryggende å høre at det gjøres tiltak. Jeg er likevel bekymret for at rapporteringen ikke blir gjort ordentlig. Jeg kunne gjerne tenke meg å høre litt mer fra statsråden om det jeg var inne på i mitt forrige spørsmål: Hvordan tenker statsråden at dette påvirker ikke bare den enkelte pasient, men også befolkningens tillit til helsevesenet og de høye forventningene vi med rette skal ha til norsk helsevesen?

Takk til statsråden for svaret. Jeg er veldig glad for å høre at statsråden har høyere ambisjoner når det gjelder gjennomføring av pakkeforløpene for flere. Det er en ambisjon vi naturligvis deler. Jeg kunne likevel tenke meg å høre litt mer om hva som nå gjøres konkret ved sykehusene for å bringe manglende rapportering i orden, hvis det kan utdypes. Jeg kunne også tenke meg noen refleksjoner fra statsråden om hva konsekvensene av manglende rapportering, og for så vidt mangelfull måloppnåelse, er både for den enkelte pasient, dens familie og den alvorlige situasjonen kreftpasienter står i, og ikke minst også for den samlede tilliten til helsevesenet.

«Det er alvorlig at tallene fra St. Olavs hospital viser at eksempelvis kun 27 pst. av de som rammes av prostatakreft, og 23 pst. av de som rammes av livmorkreft, får behandling i henhold til pakkeforløpet for kreftbehandling. Ifølge sykehusledelsen er årsaken til de svake resultatene at sykehuset er for dårlig til å rapportere at behandling faktisk gis. Er statsråden enig med sykehusledelsen i årsaken til de dårlige tallene, og kan statsråden redegjøre for hva de faktiske resultatene er for pakkeforløp ved St. Olavs hospital?»

Landet er i praksis delt i to. I mitt hjemfylke ble kritisk viktig infrastruktur som jernbane og E6 kuttet da både vei og bane raste sammen i august. Raset fikk det verst tenkelige utfallet ved at en person omkom. Ukene i etterkant har vært svært krevende for både persontrafikk, næringsliv og lokalsamfunn. Hverdagen er lange og farlige omkjøringsruter med de konsekvensene det har, ikke minst for beredskap og sikkerhet, ikke bare i Trøndelag, men i hele landet. Det er først når kritisk viktig infrastruktur svikter, at vi ser hvor avhengig vi er av den. Det er da vi får kjenne på hvor viktig infrastrukturen er for verdiskaping og arbeidsplasser, og det er når slike hendelser som raset i Trøndelag oppstår, at vi ser hvor sårbare vi er. En viktig oppgave for oss i denne salen er å skape trygge rammer, forutsigbarhet og gjøre det mulig for folk og næringsliv å skape arbeidsplasser og verdier. Svaret er ikke da å bygge mindre, skalere ned, forsinke og utsette. E6-utbyggingen gjennom Trøndelag, en viktig del av blodåren gjennom landet vårt, er kraftig forsinket. Det er et resultat av denne regjeringens nedprioritering av veibygging i landet. Jeg er bekymret for utviklingen i Trøndelag og andre deler av landet når stortingsflertallet vi skal ha framover, består av partier som har som mål å stoppe utbyggingen av viktig infrastruktur i landet. Høyre vil bygge landet sammen. Da er vi avhengig av at folk og varer kommer raskere og tryggere fram. Vi er avhengig av forutsigbarhet. Vi må få fart på veibyggingen i Norge. Varer, folk og framtidige generasjoner skal ikke måtte stoppe opp, rygge eller bruke endeløse omkjøringer. Man skal fram – man skal framover – og det er vår oppgave å sørge for at det skjer.

En av de viktigste oppgavene vi som folkevalgte har, er å sikre trygghet for innbyggerne i landet vårt. Den siste tiden har tryggheten blitt utfordret, både fordi vi er i en urolig tid og har et urolig verdensbilde rundt oss, og fordi kriminaliteten her hjemme, nær oss, har blitt mer truende. I landets hovedstad, Oslo, har vi den siste tiden vært vitne til svært alvorlige hendelser, med bruk av granater midt i byen, med den enorme faren det innebærer. I min egen hjemby, Trondheim, har vi den samme situasjonen som i mange andre steder i landet, nemlig økende ungdomskriminalitet, hvor de som begår kriminelle handlinger, blir yngre og yngre, og handlingene som begås, blir grovere og mer brutale. Videre har disse handlingene også koblinger til kriminelle nettverk. Sårbare barn rekrutteres av kyniske bakmenn, gjengkriminalitet øker, og foreldre frykter for sine barns trygghet. Det er uakseptabelt at mennesker kjenner på utrygghet ute i gatene, i sine lokalsamfunn og i sitt dagligliv. Jeg håper og tror regjeringen deler mitt og Høyres syn på hvor alvorlig situasjonen er, men det har manglet på handlekraft fra dagens regjering. Vi må ta tryggheten tilbake. Det er mulig gjennom å ta de riktige grepene. Under Støre-regjeringen har det blitt færre politifolk i gatene. Det må vi snu, antall politifolk må øke. Det må iverksettes kraftfulle grep mot gjengkriminalitet, med økte straffer for vold, våpenbæring og rekruttering av barn til kriminalitet. Den økende ungdomskriminaliteten må forebygges og bekjempes med tidlig innsats og raske reaksjoner. Å ta tryggheten tilbake gjøres ikke gjennom ord, det gjøres gjennom handling, og det må handles nå.