Takk til Riksrevisjonen for nok en god og lærerik rapport. Riksrevisjonens undersøkelse har vist at samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten har hatt svakheter – særlig for eldre med sammensatte behov. Pasienter er helt avhengig av at tjenestene henger sammen, men mange har opplevd at de ikke gjør det. Merknadene i saken peker på behovet for bedre koordinering, tydeligere ansvar og bedre informasjonsflyt. For Arbeiderpartiet er dette helt sentralt: Eldre pasienter skal møte én helsetjeneste, ikke bli sendt fram og tilbake mellom nivåene. En utskrivningsklar pasient skal ikke ligge på sykehus, men få komme hjem til kommunen sin på riktig nivå i omsorgstrappen når pasienten er klar for det – såkalt utskrivningsklar. Det er ikke bra for pasienten – eller pårørende – å oppholde seg på feil plass i helsetjenesten. Det fører også til at helsepersonell ofte må bruke kompetansen sin på feil sted, i stedet for der den trengs mest. Dessuten viser det også hvor viktig det er med riktig oppgavedeling i tjenestene, slik at kompetansen brukes der den gir best effekt. Uten dette er det vanskeligere å få til behandling på riktig nivå, og det utfordrer utviklingen av en bærekraftig helsetjeneste. Statsråden har over tid vært tydelig på disse utfordringene og har jobbet for å få fram forbedringer, gjennom bl.a. Ventetidsløftet, arbeidet med bedre pasientforløp og oppfølging av samhandlingsreformen. Samtidig viser Riksrevisjonen at styringen og oppfølgingen ikke har vært god nok, og at det fortsatt er behov for å følge bedre opp at tiltakene faktisk virker i praksis. Vi ser spennende initiativer, f.eks. fra min egen region, som LofotENhelsetjeneste, et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene der man faktisk prøver å få tjenestene til å henge bedre sammen i praksis. For Arbeiderpartiet er veien videre klar: Vi må styrke kommunehelsetjenesten slik at flere eldre kan få gode tjenester, og slik at kommunene faktisk har kapasitet til å ta det ansvaret de har. Det betyr ikke nødvendigvis mer penger, det kan være verktøy for bedre bruk av de ressursene man allerede har. I dette ligger selvfølgelig samhandling med tillitsvalgte og vernetjenesten. Vi må i større grad planlegge tjenestene sammen, mellom kommunene og sykehusene, slik at kapasiteten faktisk henger sammen. Vi står foran en kraftig vekst i antall eldre. Da har vi ikke råd til at tjenestene ikke henger sammen. Eldre mennesker skal møte én helsetjeneste med kvalitet, sammenheng og trygghet. Det er dette Arbeiderpartiet vil bygge videre på.

Jeg vil først takke Riksrevisjonen for en grundig og lærerik rapport. Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser er tydelig: Barn og unge får ikke alltid den hjelpen de trenger – og forskjellene i tilbudet er for store. Det mest alvorlige er at hvilket tilbud du får, i stor grad avhenger av hvor du bor. Det er ikke forenlig med målet om en likeverdig helsetjeneste. Riksrevisjonen peker videre på at flere får behandling, men at kapasiteten ikke har holdt tritt med behovet. Det er store variasjoner i ventetider og i tilgangen til tjenester. Dette handler også om hvordan vi jobber forebyggende. Gjennom det kommunale forebyggingsprogrammet for barn og unge ser vi tydelig betydningen av tverrfaglig samarbeid – og dette er også i tråd med oppfølgingen av Riksrevisjonens funn. Når barnehage, skole, helse, barnevern og andre tjenester jobber sammen, får vi et bedre grunnlag for å fange opp utfordringer tidlig. Helsesykepleiere er en nøkkelressurs i det forebyggende arbeidet, og det må være tydelige rammer for både oppgaver og forventninger. Det er derfor positivt at Helsedirektoratet legger til rette for en nasjonal prøveordning med henvisningsrett for helsesykepleiere. Riksrevisjonen peker også på at tilbudet ikke er godt nok samordnet og helhetlig. For mange barn og unge betyr det at de må vente for lenge, og at de risikerer å falle mellom ulike tjenester. Statsråden peker i sitt svar på at det er satt i gang viktige tiltak, bl.a. gjennom opptrappingsplanen og ventetidsløftet, og at målet er bedre kapasitet, kortere ventetider og sterkere samhandling mellom tjenestene. Det er en riktig retning. For Arbeiderpartiet er dette en klar prioritering og er godt beskrevet i Plan for Norge. Vi skal styrke fellesskapets tjenester og sikre at barn og unge får hjelp tidligere, der de bor. Det betyr å bygge et sterkere lag rundt barnet og redusere forskjellene i tilbudet. Derfor må vi både styrke kapasiteten og sikre bedre samhandling i hele tjenesteløpet. For Arbeiderpartiet handler dette om noe grunnleggende: Fellesskapet skal stille opp – tydelig og tidlig – når barn og unge trenger det. Vi skal sørge for at forskjellene ikke får utvikle seg, og at hjelpen er der før problemene vokser seg store. Barn og unge skal ikke møte et system – de skal møte et fellesskap som stiller opp for dem.

Dette er en veldig viktig sak. Det er bra at vi ønsker bedre oppfølging av foreldre som venter barn med funksjonsvariasjon, og det er bra at vi løfter fram behovet for god informasjon, trygg rådgivning og tett oppfølging, for det er avgjørende. De aller fleste som venter barn, gjør det med glede. De går til ultralyd med forventning og ikke med frykt, men noen får en beskjed som snur livet på hodet. Felles for dem alle er at de trenger noe trygt å lene seg på, faglig god, helhetlig og ansvarlig veiledning. Jeg vet litt om dette. Jeg fikk beskjed etter fødsel om at min sønn hadde Downs syndrom. Jeg var 23 år. Jeg trodde at jeg var voksen, men jeg ble det virkelig da. Nå er dette 33 år siden. Hvis jeg kunne reist tilbake i tid, ville jeg ha gitt meg selv en klem og sagt: Dette kommer til å gå bare godt, det kommer til å gå bedre enn du frykter. Sånn ble det hos oss, men én ting var avgjørende: at vi hadde fagfolk rundt oss. Vi trengte mennesker med kompetanse, som kjente systemet, som kunne veilede oss gjennom rettigheter, muligheter og valg, for det er en stor skog å finne fram i. Ja, det betyr også mye å møte andre foreldre. Likepersoner er viktig. De gir håp, erfaring og gjenkjennelse. Det er likevel viktig å huske at to mennesker med funksjonsvariasjon ikke er like, og én erfaring kan aldri være et fasitsvar for en annen familie. Det er her bekymringen min ligger. I denne saken legger man opp til å gi likepersoner en større rolle i rådgivningen. Jeg forstår ønsket, men vi må være tydelige på hvor ansvaret ligger. Det er stor forskjell på å dele erfaringer og å gi råd i livets kanskje vanskeligste valg – for vi vet at spørsmålene kommer: Hva ville du ha gjort? Hva bør vi gjøre? Når konsekvensene er så store, er ikke faglighet et ønske, det er et krav. Rådgivningen må være faglig forsvarlig, helhetlig og forankret i ansvar. Utfordringen i dag er ikke at vi har for mye fag. Utfordringen er at vi ikke alltid gir et godt nok og bredt nok faglig bilde. Det er der vi må styrke oss. Likepersoner er en stor styrke, men de skal ikke stå alene i det som er et faglig ansvar. De skal ikke settes i en uetisk og vanskelig situasjon. Jo vanskeligere situasjonen er, jo viktigere er det at rådene gis av noen med kompetanse, trygghet og ansvar.

Også der jeg kommer fra, er flyrutetilbudet en del av vårt «kollektivtilbud». At vi har god regularitet og tilgang på nok seter til riktig tid, er med på å skape både bolyst og blilyst i nord, og både bolyst og blilyst er avgjørende for sikkerhet og beredskap i nord. Derfor vil en endring som opposisjonen ønsker i Sør-Norge, høyst sannsynlig få store konsekvenser for anbudet og resultatet i Nord-Norge. For Arbeiderpartiet er det viktig med tilgjengelighet og gode reisemuligheter for folk og konkurransekraft for næringslivet, også i distriktene. Staten bruker om lag 2,5 mrd. kr årlig på å sikre et flytilbud flere steder i Nord-Norge og på Vestlandet. På flere av FOT-rutestrekningene ville det mest sannsynlig ikke ha eksistert et flytilbud uten statens kjøp, og på de resterende strekningene ville billettprisene mest sannsynlig ha vært betydelig høyere og rutetilbudet dårligere. Det er ingen av oss som er tjent med tomme flyseter, og til tross for lite kapasitet på aktuelle strekninger er det også tomme flyseter i Nord-Norge. Vi må derfor være sikre på at anbudsprosessen sikrer oss at vi unngår tomme seter. Tomme seter er ikke bare et tomt sete, det er en ubrukt kapasitet som det må betales for – og de som må betale, det er folk, gjennom økte skatter eller en dobling av billettprisene, og man mister muligheten for å bruke et sete en annen plass. Det er derfor klokt å justere ned på setekapasiteten der en grundig transportutredning viser at vi betaler for ubrukte seter. Siden vi tok over regjeringsmakten, har vi halvert prisene for folk, uten FrPs og Høyres stemmer. Vi har økt pengebruken til FOT fra 962 mill. kr til 2,5 mrd. kr årlig. Det betyr at flere som har behov for det, nå har muligheter for å reise med fly, både private og næringslivet. Jeg ber derfor om at det i denne saken tenkes konsekvenser for hele landet, for alle FOT-ruter, hvis man skal beholde både tomme seter og makspris på dagens nivå. Det er ikke et regnestykke som går opp.

30:05] (ordfører for saken): Riksrevisjonen har gjort en undersøkelse av Navs innsats for å forhindre frafall i arbeidslivet. Komiteen viser til at frafall fra arbeidslivet er en utfordring med store konsekvenser, både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Å delta i arbeidslivet gir ikke bare økonomisk trygghet, men kan også bidra til sosial tilhørighet, mestring og bedre helse. I tillegg er høy sysselsetting en forutsetning for å kunne opprettholde et høyt nivå på offentlige tjenester og overføringer. Arbeidslinja er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeids- og velferdspolitikk, der hovedmålet er at flest mulig skal kunne forsørge seg selv gjennom arbeid. For å oppnå dette skal det føres en økonomisk politikk som legger til rette for høy sysselsetting, og en aktiv inkluderingspolitikk som skal få flere inn i arbeidslivet. Arbeidslivet skal også organiseres slik at flest mulig kan stå i arbeid over tid. I tillegg er det et bærende prinsipp at det skal lønne seg å arbeide. Inntektssikringsordningene skal gi økonomisk trygghet, samtidig som de stimulerer til arbeid. I Norge har myndighetene over tid iverksatt en rekke tiltak for å redusere frafallet fra arbeidslivet. Innsatsen har vært særlig rettet mot forebygging, inkludering og oppfølging av sårbare grupper. Tiltakene har bl.a. handlet om å styrke Navs rolle, tilrettelegge på arbeidsplassen og bruke arbeidsrettede tiltak og kompetanseheving. Et sentralt virkemiddel i arbeidet med å redusere frafall er intensjonsavtalen mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen. Målene i avtalene er ikke nådd. Komiteen viser til at Riksrevisjonen har kommet fram til følgende konklusjoner: Målet om å redusere frafallet fra arbeidslivet er ikke nådd, og det er en økning i andelen som har mottatt helserelaterte ytelser. De stiller spørsmål ved om arbeids- og velferdsetaten i tilstrekkelig grad har kontrollert folketrygdlovens vilkår for rett til sykepenger. Videre konkluderer de med at sykmeldte får for lite oppfølging, og at behandlingen av AAP-søknader varierer mellom Nav-kontor, og de er også blitt mindre strenge siden 2018. Det vises også til at mange AAP-mottakere ikke deltar i arbeidsmarkedstiltak. Informasjon om arbeidsevnen til søkere av uføretrygd er heller ikke godt nok kjent. Til sist konkluderer Riksrevisjonen med at rammene for jobben som fastlege gjør det krevende å ivareta portvokterrollen for folketrygden. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner og deres vurdering om at dette er kritikkverdig. Komiteen viser til at Riksrevisjonen har anbefalt at Arbeids- og inkluderingsdepartementet legger til rette og forsterker arbeidet slik at de kan identifisere hvilke brukere som har behov for sykefraværsoppfølging: Svakheter knyttet til automatisering av saksbehandlingen for sykepenger må håndteres. Det må sørges for bedre informasjonsutveksling og samarbeid i sykefraværsoppfølgingen. Arbeids og inkluderingsdepartementet må i samarbeid med helsemyndighetene understreke lovens intensjon om bruk av gradert sykmelding. Arbeids og inkluderingsdepartementet må også sikre at AAP i større grad blir en aktiv arbeidsrettet ytelse, slik at mottakernes arbeidsevne avklares. For å sikre at folk får riktig ytelse må kvaliteten i søknadsbehandlingen for helserelaterte ytelser styrkes. Bruk av rådgivende leger i arbeids- og velferdsetaten må være hensiktsmessig, slik at deres medisinske kompetanse styrker kvaliteten i vedtaksprosessene og oppfølgingen av mottakere. Til sist anbefaler Riksrevisjonen at Arbeids- og inkluderingsdepartementet utreder fastlegenes portvokterrolle for folketrygden. Komiteen er enig i Riksrevisjonens anbefalinger og registrerer at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen viser til at konklusjoner og anbefalinger i stor grad sammenfaller med kunnskapen og forståelsen hun har om sentrale utfordringer som arbeids- og velferdsetaten står overfor i sitt arbeid med å forhindre frafall fra arbeidslivet, og at en rekke tiltak som vil kunne bidra til å styrke innsatsen for at flere kommer i arbeid og færre går på stønad, er iverksatt. Videre viser statsråden til at Riksrevisjonens konklusjoner og anbefalinger peker på områder som statsråden vil ha oppmerksomhet på framover og utvikle videre. Jeg har lyst til å gi honnør til statsråden for at hun har tatt tak i utfordringene som Riksrevisjonen har avdekket. Komiteen har lagt fram saken enstemmig, men jeg regner allikevel med at de andre partiene vil legge fram sine egne betraktninger. Arbeiderpartiet ser at mange, særlig unge, sliter med å komme inn i arbeidslivet. Utenforskap er en utfordring på mange områder. Det rammer på den ene siden de unge som ikke er omfattet av noe tilbud, verken jobb eller skole, og flere er ikke registrert med noe aktivitet i det hele tatt, ikke engang sosialhjelp. På den andre siden frarøver dette skolen og arbeidslivet viktige ressurser, og mangfoldet blir dermed mindre. Dette er utfordringer vi må ta på alvor. Gjennom utdanning, videreutdanning, lærlingplasser og praksisplasser kan vi gi unge mennesker mulighet til å få erfaring og bygge sitt arbeidsliv. Samtidig må vi sørge for at de som står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre årsaker, får muligheter til å komme tilbake. Dette krever en helhetlig tilnærming der vi investerer i kompetanseheving og inkluderende arbeidsmiljøer. Som samfunn har vi et ansvar for å skape flere arbeidsplasser, men også for å sørge for at disse jobbene er trygge. Vi må sikre gode arbeidsforhold, hele stillinger og lønn å leve av. Arbeiderpartiet jobber for en politikk som fremmer vekst, men som også setter mennesker først. Vi trenger flere i arbeid, og vi trenger flere gode jobber. Arbeiderpartiet vil derfor bl.a.: styrke den norske arbeidslivsmodellen videreutvikle og styrke ungdomsgarantien der unge under 30 år sikres jobb eller utdanning sørge for at de med uføretrygd som kan jobbe noe, får en reell mulighet til det Det er derfor viktig at arbeidsgivere tør å være modige nok til å gi særlig unge på AAP eller uføre en sjanse i arbeidslivet. Vi ser tallene i statistikker og grafer, men bak hvert tall befinner det seg mennesker – mennesker som trenger å komme seg ut i arbeid og et arbeidsliv som trenger deres ressurser. Hvert enkelt menneske har en kompetanse som noen må se og nyttiggjøre seg av, og uten å være stereotypisk: Hvis kompetansen er spillerfaring på nattetid, da er det en nyttig erfaring som arbeidslivet må nyttiggjøre seg. Hovedregelen skal selvfølgelig være hele stillinger, men vi mener likevel ikke at redusert stilling ved sykdom er i konflikt til dette prinsippet.

Riksrevisjonen har revidert statens regnskap, heri også Nav. Jeg vil kort redegjøre for noen av funnene kontroll- og konstitusjonskomiteen har valgt å kommentere på. Komiteen viser til at Riksrevisjonen har gitt Nav revisjonsberetning med forbehold om årsberetningen fordi Riksrevisjonen ikke har kunnet bekrefte 475 mrd. kr i utbetalinger av tilskudd og stønader. Dette utgjør en så vesentlig del av statsregnskapet at Riksrevisjonen har tatt forbehold om at bevilgnings- og kapitalregnskapet er korrekt. Komiteen viser til at departementet har gitt forklaringer på alle ikke-uvesentlige avvik mellom bevilgnings- og regnskapstall. Komiteen viser til at Riksrevisjonen har vurdert at det ikke er tilfredsstillende at Nav ikke har etablert tilgangskontroller og logging i databaser i datasystemene for alderspensjon, uføretrygd, avtalefestet pensjon og foreldrepenger i tråd med kravene i økonomireglementet. Komiteen viser til at Riksrevisjonen anbefaler Arbeids- og inkluderingsdepartementet å sikre at Nav etterlever økonomiregelverkets krav til rutiner for sikkerhet og sporbarhet i etatens IT-portefølje, både for nyutviklede og for eldre systemer. Komiteen viser til at Riksrevisjonen har avdekket at stønad til ortopediske hjelpemidler ikke oppfyller kravene som er gitt i lov om folketrygd og reglement for økonomistyring i staten. Nav betalte stønad for ortopediske hjelpemidler uten fakturakontroll, for hjelpemidler før vedtak er fattet, og når mottakeren har fått avslag på søknaden. Nav har heller ikke kontrollert om fakturerte kostnader for reparasjoner er reelle, og har ikke krevd tilbake stønad som er utbetalt. Kompenserende kontrolltiltak har ikke veid opp for manglende fakturakontroll. Riksrevisjonen mener at Navs manglende kontroll med utbetalinger er kritikkverdig. Det er også kritikkverdig at manglende fakturakontroller og kompenserende kontrolltiltak ikke tilfredsstiller kravene til intern kontroll. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er blitt anbefalt å følge opp at Nav bruker tilgjengelige data for å gjennomføre etterkontroll av reparasjons- og ombyggingskostnader som avviker fra gjennomsnittlig eller forventet kostnad. Videre er det anbefalt at Nav gjør analyser av kostnader for artikler for å sammenligne fakturerte timer og materialkostnader mellom verkstedene samt å vurdere å innføre saksbehandlings- og fakturasystem som støtter etterlevelsen av økonomireglementets krav om internkontroll. Komiteen er enig med og slutter seg til Riksrevisjonens vurderinger og anbefalinger. Dette er en alvorlig sak, og det er derfor gledelig at statsråden i sitt svar til komiteen tar Riksrevisjonens konklusjoner og anbefalinger på stort alvor, og at det allerede er satt i gang arbeid for å rette opp i feil.

Takk til Riksrevisjonen for et godt og viktig arbeid. Barn og unge er vår nåtid og vår framtid. Jeg registrerer at FrP har lite fokus på forebygging og mye på å straffe hardere og tidligere. Jeg registrerer også at FrP ikke har valgt å legge inn sine merknader i saken. Arbeiderpartiet er opptatt av tidlig innsats og oppfølging. Barn og unge står overfor mange utfordringer i dagens samfunn, og det er vårt ansvar å sikre at de får den støtten de trenger. Forebygging av rus og kriminalitet er ikke bare en nødvendighet, men en investering i vår framtid. Arbeiderpartiet mener at tidlig innsats og omfattende samarbeid mellom barnehage, skole, helsevesen og lokalsamfunn er nødvendig for å forhindre at ungdom havner i kriminalitet. Felles ansvar i Salten er et samarbeid mellom ti kommuner i Salten-regionen. Dette prosjektet tilbyr rus- og kriminalforebyggende lavterskeltiltak for barn og unge fra 13 år. Inkludert i dette er samtaler og veiledning for ungdom og foresatte. Tilbudet er gratis, har kort ventetid og er tilgjengelig uten ventelister. Det er flere samarbeidspartnere i dette arbeidet, inkludert konfliktrådet, politiet, NKS Veiledningssenter, barnevernet, idrettskrets, elevtjenesten, multisystemisk terapi, rusteamet i BUP og Foreldrenettverket TTI, Tidlig Tverrfaglig Innsats. Andre regioner, som Helgeland, ønsker også å etablere noe lignende som Felles ansvar i Salten, og det er bevilget midler fra fylkeskommunen og statsforvalteren som en kan søke på. Et annet eksempel er Sortlandshjelpa, en tjeneste for personer med utfordringer knyttet til psykisk helse eller avhengighet. Dette lavterskeltiltaket bidrar også til å forhindre negative konsekvenser av rusbruk. Vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig, men forebygging må ligge langt framme.

Jeg har respekt for dem som mener at makt ikke skal arves, og at samfunnets høyeste verv og posisjoner bør være et resultat av valg. Samtidig er det opp til hver enkelt representant i denne salen å ta stilling og stemme etter egen overbevisning i denne saken. I dag skal vi votere over om Norge skal være et monarki eller en republikk. Jeg kommer til å stemme for å videreføre monarkiet. Det gjør jeg fordi jeg mener kongehuset har utført og fortsatt utfører sin gjerning på en meget god måte for Norge, både nasjonalt og internasjonalt. Kongefamilien bidrar positivt til Norges omdømme ute i verden, og jeg mener også at det er lønnsomt for oss som nasjon. Kongehuset har vært samlende i både gode og vanskelige tider, og har fungert som et viktig felles samlingspunkt på tvers av politiske skillelinjer. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at monarkiet rommer et paradoks. Det er noe grunnleggende spesielt ved at en sånn rolle arves, og at den som står først i arverekken i praksis egentlig ikke kan reservere seg fra en livslang oppgave som involverer hele familien. Hadde vi stått overfor spørsmålet om å innføre monarki i dag, ville jeg kanskje vært mer i tvil. Men det er ikke et nytt system vi stemmer over. Vi vurderer en ordning sånn den faktisk fungerer i Norge. Siden 1905 har våre monarker Kong Haakon, Kong Olav og Kong Harald vært viktige forsvarere av demokratiet vårt, bidratt til samhold og vært et felles samlingspunkt i både glede og sorg. På denne bakgrunn vil jeg og de aller fleste av Arbeiderpartiets representanter stemme for å videreføre monarkiet.

Riksrevisjonens undersøkelse av bruk av teknologi for å flytte spesialisthelsetjenesten nær pasienten har vist at vi har et stykke å gå før vi kan si oss tilfredse. Samtidig mener jeg det er grunn til å dra fram Riksrevisjonens eget gode eksempel på når det funker. Nordlandssykehuset har fra 2021 hatt standard i å følge opp kreftpasienter som får immunterapi. I en app rapporterer pasienten inn symptomer, vekt og blodtrykk og må ikke vente til neste kontroll før noen tar tak i problemstillingene. Sånn blir pasienten ivaretatt på en tettere måte, og eventuelle forverringer blir fanget opp på et tidligere tidspunkt. Riksrevisjonen har som nevnt intervjuet fem pasientorganisasjoner, som er positive til digital hjemmeoppfølging. De påpeker samtidig at sånn oppfølging ikke passer for alle pasienter. Det er også et viktig aspekt å ha med seg i det videre arbeidet. Vi skal lære av det som ikke har gått bra, og det som går for sakte, men vi skal også ta lærdom av de eksemplene hvor det går bra. Til slutt: Det er fint å vite at vi har en statsråd som prioriterer arbeidet med digital hjemmeoppfølging høyt.

Arbeiderpartiet har alltid stått for verdien av arbeid som en grunnpilar i samfunnet vårt. Med en Arbeiderparti-ledet regjering er det gjort store grep for å øke sysselsettingen de siste årene. Regjeringen har prioritert vekst, utdanning og inkludering, men vi skal gjøre enda mer for å få flere i arbeid og sikre at disse jobbene er trygge og gir en lønn å leve av. Det vil dette budsjettforliket sammen med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG sørge for. Vi har sammenfallende ideologi om et anstendig arbeidsliv. Trepartssamarbeidet, den norske modellen, viser til det unike samspillet mellom arbeidslivets parter i Norge, med arbeidsgiverorganisasjoner, fagforeninger og staten. Det er et høyt nivå av samarbeid og dialog, og det har vært viktig for Norges velferdsstat og økonomiske stabilitet. Den norske modellen må derfor styrkes ytterligere. Tariffavtaler gir arbeidstakere plikter, rettigheter og beskyttelse, noe som sikrer rettferdige og trygge arbeidsplasser. Med disse trygge rammene kan arbeidstakerne yte sitt beste, noe som gagner både arbeidsgivere og samfunnet. Som en takk for at de organiserte bidrar til et organisert arbeidsliv, får de delvis skattefradrag for utgiftene kontingenten er. Fradraget vil nå øke fra 8 250 kr til 8 700 kr, med en økning også de neste årene opptil 10 000 kr. Høyresiden vil i sitt budsjett redusere dette kraftig eller til og med fjerne det, bl.a. med argumentasjonen at det er tilfeldig eller urettferdig at vi har et organisert arbeidsliv. I LO er det over én million medlemmer, og i YS, Unio og Akademikerne til sammen litt over 900 000. Det kaller jeg ikke en tilfeldighet. FrP innrømmer til og med at de nesten to millionene organiserte arbeidstakerne vil få 1 000 kr mindre enn andre i skattelette nettopp fordi de er organisert. La meg også få rette blikket litt mot nord. Jeg er stolt over at budsjettforliket sikrer at det fortsatt skal bo folk trygt og godt i Nord-Norge. Vi styrker Forsvaret og sørger for at kommunene får økt støtte, noe som sikrer flere arbeidsplasser og styrker velferdsstaten vår. God sikkerhet og beredskap i nord betyr god sikkerhet og beredskap for resten av landet også.

Jeg kommer fra vakre Lofoten – og i Lofoten er det mange som er opptatt av Veipakke Lofoten. Dette prosjektet er mer enn bare en oppgradering av veiene, det er en investering i vår infrastruktur, vår økonomi og vår trygghet. Hvert år er det antakeligvis mer enn én million besøkende som kommer til Lofoten. De kommer i fly, i cruiseskip, på sykkel, i bil og bobil – ja, de kommer til og med gående. Lofoten er et unikt sted. For å sikre at både innbyggere og besøkende kan nyte alt Lofoten har å tilby, må vi sørge for et trygt og effektivt veinett. Strekningen Napp–Å er vedtatt med oppstart i den første delen av Nasjonal transportplan. Parallelt blir det jobbet med planprogram for strekningen Fiskebøl–Nappstraumen, for å avklare trasévalg og kostnadsrammer. Denne strekningen må prioriteres høyt ved rulleringen av NTP i kommende stortingsperiode. Innbyggerne i Lofoten er vant til veier som går gjennom rasutsatte plasser, og av og til går det galt. I april i år opplevde Dagfinn fra Vestvågøy å havne midt i et stort ras på E10 på tur hjem fra Svolvær. Denne gangen gikk det høvelig bra, og Dagfinn klarte seg uten fysiske men. Veien var stengt i flere dager mens opprydding og skredsikring pågikk. Vi kan ikke se bort fra at det vil være nødvendig å forsere arbeidet på noen av strekningene som er spesielt utsatt. Dette er avgjørende for å forbedre trafikksikkerheten og tilgjengeligheten i regionen. Vi vet at Lofoten er en populær destinasjon for turister, og med denne oppgraderingen kan vi håndtere økt trafikk på en tryggere måte. Dette vil også legge til rette for vekst i næringslivet, spesielt innen reiseliv og fiske, som er viktige hjørnesteiner i den lokale økonomien. Det er viktig å understreke at dette prosjektet ikke bare handler om veier, men om trygghet og livskvalitet for innbyggerne. Vi må derfor sørge for trygge forhold for barn som skal gå til skolen, for familier som reiser, og for næringslivet som skal blomstre. Vi ønsker oss et Lofoten der både innbyggere og besøkende kan ferdes trygt og enkelt. La oss sørge for at denne fantastiske regionen kan fortsette å være et sted for vekst, glede og høy livskvalitet.

Arbeiderpartiet står fast på at vi er imot endringer i arbeidsmiljøloven som vil svekke arbeidstakernes rettigheter. Vi registrerer at Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for flere midlertidige stillinger. Det er en utvikling vi tar sterkt avstand fra. La meg minne om at vi hadde den største politiske streiken i historien mot endringer i arbeidsmiljøloven i 2015, med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering og statsråd fra Fremskrittspartiet. Dette er ikke bare en politisk debatt, det handler om livet til vanlige mennesker. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet i regjering er garantisten for en trygg, helhetlig og rettferdig arbeidslivspolitikk. Et trygt og stabilt arbeidsliv er grunnlaget for velfungerende samfunn. Midlertidige stillinger kan virke forlokkende på kort sikt, men de skaper stor usikkerhet for arbeidstakerne. Mange som jobber ufrivillig deltid, kjenner presset for å jakte på ekstravakter, og dette presset rammer særlig kvinner i tradisjonelle kvinneyrker. Vi må ha som mål at hovedregelen er hele, faste stillinger, ikke midlertidige løsninger, som fører til usikkerhet om egen økonomi og vanskeligheter med å etablere seg. Fleksibilitet er viktig, men det må ikke skje på bekostning av de ansattes rettigheter, helse og livskvalitet. Arbeidsmiljøloven er et resultat av mange års kamp for å beskytte arbeidstakerne. Vi kan ikke tillate at denne beskyttelsen skal svekkes igjen. Arbeiderpartiet vil sikre et trygt arbeidsliv med hele, faste stillinger, og vi vil bekjempe sosial dumping, useriøse aktører, arbeidslivskriminalitet, midlertidighet og ufrivillig deltid.