Dette er andre gang jeg møter i Stortinget. Det er en stor ære og et stort ansvar. 3 246 318 mennesker gikk til valgurnene for å få akkurat dere som sitter i denne salen, til å representere seg i det norske demokratiets høyeste og mektigste organ. Vi som har det enorme privilegiet det er å kunne gå opp til Stortingets talerstol, har ikke bare ansvar for å fremme egen politikk, vi har ansvar for å sikre stabilitet for dem som bor i dette landet, forutsigbarhet for næringslivet og noe så kjedelig som budsjetter i balanse. Vi har ansvar for hvordan politikken vi fører i dag, vil påvirke dem som fødes i morgen, og de barna som lever på andre siden av kloden. Vi har selvsagt et ansvar for å finne løsninger for dem som sliter med økonomien nå, men å kaste om seg med milliarder utenfor de vedtatte budsjettavtalene og uten å være ærlig på hvor man skal ta de pengene fra, er ikke ansvarlighet. Den ansvarlige løsningen ville vært å sette seg ned med de andre budsjettpartiene, som voksne mennesker, og finne løsninger i fellesskap. Det har rød-grønn side gjort tidligere. Da har vi sikret mer penger til kommunene, bedre miljøpolitikk, bedre distriktspolitikk og ikke minst mer til dem som trenger det aller mest. Det kunne vi gjort nå også, for det finnes flere tiltak som raskt vil hjelpe dem som sliter med å få økonomien til å gå opp, uten å svekke klimapolitikken. Vi kan til og med innføre tiltak som ikke bare hjelper dem som kjører dieselbil, men også dem som ikke har råd til bil, og fortsatt sliter med regningene. MDG har foreslått ett av dem i dag: at alle pengene staten tjener på disse avgiftene, deles ut igjen til folket – 1 700 kr til alle og det dobbelte til dem som bor minst sentralt og dermed er mest avhengig av bilen. Vi er åpne for flere løsninger, men det krever at Senterpartiet tar seg sammen og setter seg ned med budsjettpartiene sine framfor å hoppe på det første og beste høyreforslaget de ser. Jeg må avslutte med å si at det ikke hjelper å være selvforsynte på olje når oljeprisen styres av hva personer som Donald Trump og Mojtaba Khamenei foretar seg. Jeg lurer på hvor mange oljekriser vi egentlig må oppleve i dette landet før vi skjønner at olje og gass ikke er en trygg vei framover. At Stortinget ikke bruker anledningen til å redusere oljeavhengigheten og trygge nordmenns økonomi og energisikkerhet for framtiden, men tvert imot forverre den, er for meg uforståelig og enormt skuffende.

På vegne av stortingsrepresentantene Une Bastholm, Frøya Skjold Sjursæther, Julie E. Stuestøl, Ingrid Liland, Marius Langballe Dalin og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om sterkere beskyttelse av naturvernverdiene i Oslofjorden og en egen Oslofjordlov. I tillegg har jeg gleden av å framsette et representantforslag på vegne av Une Bastholm, Frøya Skjold Sjursæther, Marius Langballe Dalin og meg selv om å ta vare på gjenværende naturskog og styrke miljøhensyn i skogbruket.

Vi lever i en verden der de aller mest grunnleggende strukturene vi har for å sikre nettopp fred, frihet, demokrati og rettsvern, er under press. Og jeg anser i hvert fall denne saken som et ganske alvorlig signal til alle som jobber med å ivareta menneskerettighetene og dokumenterer menneskerettighetsbrudd, ikke bare i Hellas og Tyrkia, men i hele verden. Så jeg lurer på hva statsråden mener er konsekvensen for menneskerettighetsarbeid generelt dersom folk skal være redde for å bli straffeforfulgt dersom de dokumenterer brudd på menneskerettighetene.

Jeg har forståelse for at ministeren selvsagt ikke skal gripe inn i rettsvesenet, og jeg er enig i statsrådens beskrivelse av de avtalene vi tar del i, som regulerer dette. Jeg vil likevel presisere at gjennom disse avtalene vi tar del i, har Norge også adgang til å nekte utlevering dersom påtalen kan ses på som klart grunnløs eller politisk instruert. Nå er det sånn at Amnesty International, som har grunnleggende innsikt i situasjonen i Hellas, og som gjennom flere år har fulgt mange saker der humanitære arbeidere straffeforfølges av greske myndigheter, har kalt de greske anklagene mot vedkommende for grunnløse. Men ikke minst så sier FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere også at hun frykter at anklagene som er reist mot ham, er en direkte gjengjeldelse for hans arbeid med å forsvare rettighetene til migranter, flyktninger og asylsøkere. Hun sier videre at tiltalen mot ham ser ut til å være en del av den langvarige og veldokumenterte undertrykkelsen av folk.

«Greske myndigheter vil ha en norsk menneskerettighetsforkjemper utlevert på grunnlag av det Amnesty beskriver som udokumenterte anklager om blant annet menneskesmugling. Bakgrunnen for anklagene er at mannen siden 2015 har jobbet med å hjelpe båtflyktninger som havner i nød på Egeerhavet mellom Tyrkia og Hellas. Norske domstoler åpner for utlevering, til tross for risiko for langvarig varetekt og manglende rettssikkerhet. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Norge ikke bidrar til kriminalisering av humanitært arbeid?»

På vegne av representantene Julie E. Stuestøl, Ingrid Liland og meg selv har jeg lyst å framsette et representantforslag om å tilrettelegge for innføring av åpenhetsregister i norske kommuner.

En av de viktigste delene av velferdssamfunnet vårt er det sosiale sikkerhetsnettet vi har bygd opp over de siste 100 årene. Det er en grunnleggende trygghet for oss alle i å vite at dersom man blir syk eller av andre grunner mister arbeidsevnen, skal ikke det bety umiddelbar fattigdom – det skal bety et system som tar deg imot og hjelper deg på bena igjen. De som jobber i Nav, gjør en enorm innsats for å sikre nettopp det – at de som kan jobbe, får muligheten til å jobbe, at de som er syke, skal få de midlene som trengs for at de skal kunne bli friske så fort som mulig, og at de som er for syke til å jobbe, fortsatt skal tas vare på og ha muligheten til å leve et godt liv. Dessverre ser vi at systemet altfor ofte utgjør et hinder framfor å være et hjelpemiddel. Ressursene i Nav brukes i for stor grad til å følge opp enorme kontrollbehov og til å utkvittere minimumskrav for alle, framfor til målrettet og tilpasset oppfølging av dem som trenger det aller mest. Dette handler ikke om dem som jobber i Nav; det handler om for dårlig politisk oppfølging. Etaten står i en enormt vanskelig spagat mellom en standardisert oppfølging av alle sykmeldte, som først og fremst handler om politisk bestemte, lovpålagte krav om kontroll og vilkår og tilpasset oppfølging av de menneskene som trenger hjelp for å sørge for at kortvarige sykmeldinger ikke blir langvarig frafall og utenforskap. Jeg og MDG mener at ministeren har et ansvar for å gå igjennom både regelverk og rutiner for å frigjøre slik at ressursene kan brukes på det sistnevnte. For veldig mange av dem som oppsøker Nav, er det den mest sårbare dagen i hele deres liv. For mange gir den dagen kanskje en følelse av nederlag, fordi man trenger hjelp til noe man skulle ønske at man fikk til selv. Dagen representerer kanskje at man er sykere og derfor ikke kan gjøre alt man vil, eller alt man har pleid å gjøre. For den norske staten og det norske fellesskapet er denne perioden blant de viktigste i noens liv. Det er nå vi alle har sjansen til å sørge for at noen som står i fare for å falle ut, hankes inn igjen og får den hjelpen de trenger. Men da må de som jobber i Nav, vite hvem dette er, og ha ressurser til å følge opp. Derfor er en av de mest alvorlige konklusjonene fra Riksrevisjonen nettopp dette: Nav har ikke gode nok systemer til å identifisere hvem som står i fare for å falle ut. Da blir oppfølgingen også for svak og for tilfeldig. Nav har selv sett på bruk av maskinlæring for å identifisere brukere med behov for mer målrettet oppfølging, som et mulig tiltak for å sikre nettopp det Riksrevisjonen og vi som politikere etterlyser: bedre treffsikkerhet, tidligere innsats og smartere prioritering av ressurser. Men for at dette arbeidet skal kunne utredes videre, trengs det et hjemmelsgrunnlag. Miljøpartiet De Grønne håper derfor at regjeringen kommer tilbake til oss i Stortinget så fort som mulig med et forslag som sikrer dette. Vi trenger en annen politikk, en som er mer proaktiv, mer treffsikker og mer menneskenær – en politikk som griper inn tidligere, som bruker de verktøyene vi faktisk har, og som sørger for at færre mennesker blir stående alene i overgangen fra jobb til utenforskap. Det kan vi få til, men da må vi bruke ressursene enda klokere enn det denne rapporten viser at vi gjør i dag.

Jeg er ikke den første på talerstolen i dag som sier at vi lever i en urolig tid. Det har ikke vært så mange kriger og konflikter i verden siden andre verdenskrig. Det er krig på vårt kontinent, og det er tvil om hvor hardt amerikanske sikkerhetsgarantier for Europa vil holde. Også klimaendringene vil i årene som kommer, forsterke kampen om ressurser og skape konflikter og uro. Stortingsmeldingen beskriver denne utviklingen godt, men drøfter i liten grad hva den betyr for Norges strategiske rolle og handlingsrom på lengre sikt. Det vurderes verken hvor Norge bør trappe opp eller trappe ned innsatsen, eller hvordan eksportkontrollpolitikken kan brukes mer aktivt for å styrke nedrustning, menneskerettigheter og global sikkerhet. Det er etter vårt syn en vesentlig svakhet. Det er riktig og viktig at Norge i den tiden vi er i, også satser på Forsvaret. Vi må styrke vårt eget forsvar og støtte våre europeiske allierte i en tid da selve limet i vår verdensorden, nemlig folkeretten, er under angrep fra alle kanter. Derfor er det enormt synd at regjeringen ikke har gjort en større innsats for å sikre regelverket rundt eksport av forsvarsmateriell til tredjeland. Det er bekymringsverdig at vi i år har fått bevis på at norske våpen ender opp i land som bryter folkeretten. Et eksempel på det så vi da norskutstyrte F-35-jagerfly havnet i Israel og ble brukt i Israels krigsforbrytelser mot Gaza. FN-jurister har nå i hele to år advart mot at videresalg til Israel kan gjøre stater medskyldige i menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Norge og norsk våpeneksport er en del av Arms Trade Treaty. Artiklene 6 og 7 i denne traktaten slår fast at stater bærer ansvar for å hindre våpenbidrag til krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Flere jurister mener at forpliktelsene også gjelder nettopp vurderinger rundt re-eksport. Norge har et tydelig ansvar for å sikre at norskprodusert forsvarsmateriell aldri ender opp i land som bryter menneskerettighetene eller folkeretten, eller deltar i krigshandlinger vi ikke kan være bekjent av. Likevel vet vi at risikoen for videresalg og tredjelandsoverføring er reell. Når norsk materiell først er eksportert, er det ofte for sent å gripe inn. Derfor ber vi nå regjeringen om å etablere en tydelig og etterprøvbar metodikk for hvordan menneskerettighetsrisiko, internasjonal humanitærrett og risiko for videresalg skal vurderes i UDs og DEKSAs behandling av eksportlisenser. Vi trenger klare kriterier som sikrer at re-eksport ikke godkjennes når risikoen er høy, og at vurderingene gjøres mer åpne og transparente i den årlige meldingen om norsk våpeneksport. Dette handler ikke om å svekke norsk industri. Det handler om å sikre at Norge fører en etisk forsvarlig eksportkontroll som faktisk hindrer at norsk materiell brukes i konflikter eller av regimer vi aldri i verden ville solgt direkte til. Dette er et ansvar Norge ikke kan skyve fra seg. Når verden blir mer urolig, må våre prinsipper bli tydeligere, ikke svakere. En styrket og mer transparent eksportkontroll er ytterst nødvendig dersom vi skal kunne fortsette å si at Norge står opp for folkeretten, menneskerettighetene og en regelstyrt verdensorden. Det er et ansvar vi skylder både oss selv og dem som rammes av konfliktene våre beslutninger påvirker, å ta. Med det vil jeg framsette MDGs forslag i saken.

Krig, konflikt og lidelse har ringvirkninger – ringvirkninger som sprer seg til den andre siden av jorden på bare minutter. Det gir ikke lenger mening å snakke om hva som er vårt nærområde, når oljefondets egne analyser viser at oljefondet kan nærmest halveres dersom Kina invaderer Taiwan, når overgrepene i Midtøsten skaper frykt og hets mot norske muslimer og jøder, og når klimautslippene våre var med på å bidra til en sultkatastrofe i Sudan som nå har utviklet seg til å bli en av de mest grusomme konfliktene på vår felles planet. Da må vi klare å se ting i sammenheng. Det er også i vår egeninteresse. Norge har en stolt historie som fredsmegler og brobygger. Jeg er glad for at nesten samtlige partier i denne sal er enig i at det er noe vi skal gjøre mer og ikke mindre av, for det er ikke bare mobilene våre som er sammenvevd gjennom internett og sosiale medier. Det er også selve vårt fundament som nasjon. Når vi vet hvor raskt det går fra krig i Midtøsten til oljeprisfall og massearbeidsledighet her hjemme, burde det være en selvfølge at å investere i fred er en god investering. Derfor skulle jeg ønske at regjeringen var enda tydeligere på hvordan Norges rolle som fredsnasjon vil og må endre seg i takt med verden. Meldingen sier ganske mye om hva Norge har gjort før, men lite om hva Norge bør gjøre nå. Vi vet at verden ruster opp. Vi vet at våpenindustrien i verden vil øke sin kapasitet. Vi vet at droner og autonome våpen blir både billigere og mer tilgjengelige. Hva betyr det for nedrustning og konfliktbildet i verden? Vi får få svar i denne meldingen. Norge er nødt til å styrke arbeidet med å lære av tidligere freds- og dialogprosesser, og særlig akkurat dem som ikke har gitt det resultatet vi ønsket oss. Vi burde styrke samordningen av diplomati, humanitær innsats og utviklingssamarbeid, for vi vet at fraværet av mat, vann og tak over hodet, fraværet av muligheten til å leve et trygt liv og fraværet av håp om en god framtid er blant de aller sterkeste indikatorene på at det vil oppstå konflikt. Miljøpartiet De Grønne hadde forventet et klarere svar fra regjeringen om hvordan Norge skal jobbe med forebyggende fredsarbeid. Det ser kanskje ikke like imponerende ut i rapporter og festtaler, men det er enormt mye mer effektivt å skulle gjøre forebyggende arbeid enn å skulle gjøre opp for årevis med vondt blod, tap og traumer når konflikten først har brutt ut. Når klimaendringer allerede fører mennesker på flukt i Sahel og mange andre steder i verden, vet vi at det er brennbart materiale for nye konflikter. Hvordan kan Norge da bruke vår fredskompetanse i å forhindre kamp om enda knappere ressurser? Vi kan være stolte av Norges innsats for fred i verden, men i vår tid holder ikke tilbakeskuende stolthet og eufori hvis vi ikke også peker ut en ny retning for framtiden som tar inn over seg at verden faktisk har endret seg. En ny tid krever en ny strategi for norsk fredspolitikk. MDG håper derfor at utenriksministeren snart kommer tilbake til Stortinget med en strategi med nye svar for en ny tid. Jeg tar opp MDGs forslag i saken.