Une Bastholm (MDG) (fra salen): Miljøpartiet De Grønne skal også stemme imot.

Jeg synes det er smått sjokkerende, ikke at FrP ønsker å avvikle Nysnø, men at Rødt og KrF foreslår det sammen med dem. Vi lever i en tid da vi trenger en reell systemendring fra en grå til en grønn økonomi hvor det lønner seg for bedrifter å investere i det som kutter utslipp og tar vare på natur, og hvor de bedriftene som gjør det, får hjelp, for her er det en markedssvikt, og vi skal kutte utslipp raskt. Da må statlige virkemidler rette opp i markedssvikten i en sånn omstilling, og Nysnø er en del av det. Ja, det er ikke nødvendigvis systemendringer, men det er kanskje morgendagens klimateknologi som bidrar til å kutte reelle utslipp. Fondet investerer i selskaper og teknologi som kutter utslipp og bidrar til å utvikle nye eksportnæringer. Dette er ikke bare god klimapolitikk, det er også god næringspolitikk. Klimakrisen løses ikke bare med tiltak vi vet virker i dag, den løses også ved å utvikle løsningene vi skal leve av i morgen. Mange av disse teknologiene er i en tidlig fase, der man har høy risiko og stort kapitalbehov. Nettopp derfor svikter markedet. Private investorer går ofte ikke inn tidlig nok, fordi risikoen er for høy, og tidshorisonten er for lang. Samtidig ser vi globalt at kapital fortsetter å strømme til fossil energi. Da må staten ta en mer aktiv rolle. Nysnø er et svar på deler av dette. Det er ikke en subsidieordning, men en kommersiell investor som går inn sammen med private aktører, med forventning både om avkastning og utslippskutt. Å framstille dette som tapte midler gir et mildt sagt misvisende bilde. Det er helt misforstått. Forslagsstillerne peker også på manglende dokumentasjon av effekt, men erfaring fra tilsvarende fond internasjonalt viser at det tar 10–15 år før man kan evaluere resultater av denne typen på en meningsfull måte. Nysnø er fortsatt et ungt fond, og verdiene ligger i selskapene som bygges opp, i teknologi, i arbeidsplasser og i kompetansemiljøer. Noe av dette har allerede gitt avkastning og kan reinvesteres, men hovedbildet er langsiktig verdiskaping. Å trekke staten ut nå mener jeg er et ganske hårreisende forslag fra Rødt. Det betyr mindre kapital til tidligfase-klimateknologi, lavere tempo i utviklingen av nye grønne næringer, og i praksis større avhengighet av de næringene vi skal omstille oss bort fra. Det betyr ikke at alt er perfekt. Miljøpartiet De Grønne er tydelige, og vi er enig i at statlige virkemidler må evalueres, forbedres og utvikles. Ja, åpenhet og kritisk gjennomgang er nødvendig, men det bør skje gjennom helhetlig evaluering av virkemiddelapparatet, ikke gjennom forslag som i realiteten legger opp til å svekke eller avvikle et av de viktigste – og jeg vil si få – verktøyene vi har for grønn omstilling. (Innlegg er under arbeid)

Det har vært en stor vekst i det man kaller egne merkevarer. Det kan ha noen fordeler, det kan f.eks. gi redusert pris. Samtidig ser vi også at når det utvikler seg nok, bidrar det til mindre reelt mangfold i butikkhyllen, selv om det for forbrukeren innimellom kan se ut som om det er mer mangfold. Er statsråden enig i at det er et mål å begrense denne bruken av egne merkevarer, og mener statsråden at dette hører hjemme i en revidering av lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden – eller hører det hjemme et annet sted?

Vi får vel være enige om at denne saken handler om noe helt grunnleggende i samfunnet vårt – tilliten til matmarkedet, reell konkurranse i matmarkedet, matberedskap og folks mulighet til å ta informerte valg i butikken. Veldig mange forbrukere ønsker informasjon om hva som faktisk ligger bak produktene vi kjøper, og for Miljøpartiet De Grønne er dette et selvstendig og viktig poeng. Et velfungerende marked forutsetter åpenhet også for den enkelte forbruker. Miljøpartiet De Grønne er derfor med på flere forslag i denne saken som handler om å sikre åpenhet og forbrukermakt med reell konkurranse og mangfold, selv om det også er en rekke konkrete forslag og litt detaljerte forslag som vi ikke støtter, fordi de enten sparker inn åpne dører eller bør behandles i forbindelse med revideringen av lov om god handelsskikk. I dag er f.eks. terskelen for å definere dominerende stilling høy og uklar i praksis. Samtidig vet vi at tre aktører kontrollerer det aller meste av markedet og grossisttilgangen. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at det er fornuftig å tydeliggjøre dette mer, gjøre spillereglene klarere og gjøre det lettere å gripe inn når konkurransen ikke fungerer. Så til dette med egne merkevarer: Dette er en produktkategori og en strategi som har vokst veldig, og det er nå mange produkter med egne merkevarer eid av kjedene i butikkhyllene. Det er lett å se hvorfor: Det kan gi lavere priser, men samtidig gir det dagligvarekjedene enda mer kontroll over hele verdikjeden fra produksjon til hylleplassering og prising. Det kan presse ut uavhengige produsenter, svekke mangfoldet og gjøre det vanskeligere for forbrukerne å vite hvem som står bak produktene. I de siste ukene har vi sett medieoppslag som avdekker f.eks. manglende åpenhet i verdikjeden, bl.a. om hvordan oppdrettslaks i norske butikkhyller – og i eksporten vår, kan vi legge til – har russiske fôrråvarer som forbrukere åpenbart reagerer på, men det har vært skjult. Det at de avsløringene fikk så raske konsekvenser hos de aktørene som var involvert, mener jeg viser veldig tydelig at dette var noe man var klar over at forbrukerne ikke ønsket seg. Hadde det vært åpenhet i bunnen, hadde kanskje ikke russiske fôrråvarer vært brukt i så stor grad av denne oppdrettsprodusenten. Det er et ganske godt eksempel på hvordan det at det er så vanskelig for forbrukerne å vite hvor produktene kommer fra, gjør at det også er vanskelig for aktørene i dagligvarebransjen å ha kontroll i sine verdikjeder. Jeg vil da hoppe til vårt eget forslag, fra Miljøpartiet De Grønne, som handler om å styrke lokale matsystemer. Det tenker jeg er veldig viktig i vår tid, hvor vi trenger mer matberedskap.

Det siste der er jeg veldig enig i, og jeg håper det er førende også for fiskeriministerens arbeid med å få opp igjen bestandene kystnasjonen Norge høster av. Et helt konkret og lavterskel eksempel på et tiltak fiskeriministeren kan gjøre veldig raskt, er knyttet til at det i dag er sånn at veldig effektive havgående fartøy har lov til å fiske i viktige gyte- og oppvekstområder. Når det da skal tas prøver for å avdekke undermålsfisk – altså småfisk, det kan være bifangst eller fisk som fortsatt ikke har blitt stor nok til at de kan gyte og videreføre arten – tas det bare prøver på hele volumet av fisk man tar opp, ikke bestandsvis. Vil statsråden vurdere å endre prøvetakingsregimet, sånn at vi får mer oversikt over hva som faktisk fiskes opp, og unngår at vi fisker ut småfisk, som gjør at vi utrydder arter?

De lave bestandene får også konsekvenser for fiskeriene, både små og store, og det har bl.a. ført til at organisasjonen Fiskebåt har bedt regjeringen fjerne forbudet mot at fartøy over 15 meter kan fiske med snurrevad innenfor 4 nautiske mål av grunnlinjen mellom Kinnarodden og Svartnes på våren. Områdene det gjelder, er viktige for gyte- og oppvekstområder, og Kystfiskarlaget har advart sterkt mot forslaget. Kan statsråden avklare her og nå at det ikke vil bli gitt nye utvidelser av muligheter for bunntrål og snurrevad i løpet av denne regjeringsperioden, særlig gitt det statsråden i utveksling med og svar til meg selv kaller økosystemer i endring, bl.a. på grunn av hardt fiske og klimaendringer samtidig? Kan det hende at vi kanskje heller får se utvidelse av områder med forbud og forlengelse av perioden for forbud for bruk av snurrevad?

Det merker jeg meg, president. Svaret til statsråden går egentlig ikke inn på hvorfor Norge utnytter en situasjon hvor man ikke har avtale – og har gjort det over flere år – til å fiske så mye mer enn det som er faglig anbefalt. Da er vi med på en konkurranse internasjonalt om å utnytte situasjonen, som gjør at alle taper på det. Det er ikke det eneste eksempelet. Jeg har hatt flere utvekslinger med fiskeriministeren de siste ukene om kvotesetting på flere bestander etter at Havforskningsinstituttet i februar kom med ny ressursoversikt som altså viser en dramatisk nedgang i nesten alle bestander Norge fisker på. Antall tonn fisk er halvert siden 2013. 2013 var riktignok et år med mye fisk, men det er en veldig dramatisk utvikling. Ressursoversikten har kartlagt 46 bestander i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Er ikke statsråden bekymret? Hva vil statsråden foreta seg for å gjøre noe med kvotesettingen?

Vi skal til villfisken og de marine økosystemene, som er langt viktigere for Norge som kystnasjon enn både oppdrettsnæring, olje og billigst mulig diesel. «Norge er hyklerske» var overskriften på en Dagbladet-artikkel nylig om hvordan Norge er blant landene som utnytter kollapsen i de internasjonale forhandlingene om makrellkvoter, og i årevis har fastsatt kvoter som langt overstiger forskernes kvoteråd de siste årene. Dette skjer til tross for at makrellbestanden i den nordøstlige delen av Atlanterhavet, hvor Norge fisker, har gått ned med 70 pst. de siste ti årene – 70 pst. Uttalelsen om at Norge er hyklerske, kommer fra en internasjonal og anerkjent organisasjon for bevaring av havene våre, Blue Marine Foundation, som har fulgt forhandlingene tett – men også norske forskere er helt enige og er bekymret. Hvert år kommer det internasjonale rådet ICES med fiskeråd, men Norge, Storbritannia og andre har i gjennomsnitt fisket rundt 130–140 pst. mer enn hva forskerne og ICES har ment var forsvarlig. Norge skal være blant verstingene – vi er blant dem som fisker mest makrell. Resultatet er at makrellen kan bli borte fra den nordøstlige delen av Atlanterhavet, og Havforskningsinstituttets forskningssjef Geir Huse er overtydelig. Han uttaler: «Makrellbestanden er alt under det kritiske nivået for gytebestanden og har redusert reproduksjonsevne.» Han fortsetter med: «Den nedadgående trenden må bli snudd umiddelbart for å unngå bestandskollaps.» At Norge er med på en slik type kappløp mot bunnen, bekymrer meg dypt, og det gjør mange i Norge forbannet. Det svekker tilliten til Norge som havnasjon, og det knekker økosystemer som vi i Norge har levd av i tusenvis av år. I Dagbladet-saken er det en rådgiver i departementet som uttaler seg på vegne av regjeringen, så nå lar jeg statsråden få svare: Hvorfor følger ikke statsråden faglige anbefalinger?

Det er ett flertall som har bedt om at bevilgningen foreslås i revidert nasjonalbudsjett, og et annet flertall som veldig tydelig i dette stortinget er for at bøndene skal følges opp med midler til kartlegging, dvs. det flertallet som i dag ber om nær full kompensasjon for tapt løk eller løk som har for høye grenseverdier. Jeg tror statsråden kan føle seg fullt trygg på at det å igangsette dialog om et oppdrag for å få til følgeforskning i tide for årets sesong vil ha flertall i Stortinget. Det finnes en del kunnskap. Det finnes særlig en del foto som har gjort beregninger, men de er ikke presise nok til at bøndene kan bruke dem til å tilpasse produksjonen. Hvis vi legger til grunn at det er løk de skal fortsette å produsere på sine arealer, og det er jo et mål her, er det også et mål for statsråden at det er løk som fortsatt skal produseres på disse arealene på Stange?

Da kan jeg begynne med å si at det også i fellesmerknaden er gjort tydelig at prinsippet skal være full kompensasjon. Det betyr minst 95 pst., så det er også forventningen til Stortinget. Jeg har et spørsmål til det vedtaket Stortinget gjorde med Arbeiderpartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne om penger til kartlegging i revidert nasjonalbudsjett. Spørsmålet er om NIBIO per nå har fått noe oppdrag, eller om man ellers har noen planer for å få til samtidig forskning for årets sesong. Det er begrenset hvor mye kunnskap man klarer å få på den ene sesongen, og man er jo i gang med litt, men det trengs et virkelig løft for at bøndene skal kunne omstille seg til framtidige sesonger. Har NIBIO fått noe oppdrag, og er det noen dialog på gang som gjør at de er påkoblet og vi får en sterkere innsats for å innhente kunnskap for årets sesong?

I dag gir vi en viktig avklaring for løkbøndene og deres familier, og vi viser at Stortinget er dedikert til å gi norsk matproduksjon og våre bønder forutsigbarhet når det blir pålagt nye krav til maten de produserer i Norge. Vi gjør det i grevens tid – i fjor ble det satt løk på Stange i slutten av mars – så jeg vil begynne med å takke kolleger i komiteen og statsråden for samarbeid, diskusjoner og raske avklaringer. Jeg vil også takke representanter fra næringen i Stange, Gartnerhallen, Innlandet Bondelag og andre i faglagene for informasjon, dialog, diskusjoner og tålmodighet. Grøntnæringen er vant til risiko, men det bør ikke brukes mot dem. Siden setteløken allerede er kjøpt inn for i år og en mangler en del vesentlig kunnskap om jordsmonnet og hvordan man kan tilpasse, har ikke bøndene noen reell mulighet nå til å tilpasse seg og redusere risikoen for inneværende produksjonssesong. Da blir det urimelig av regjeringen kun å tilby 70 pst. kompensasjon. Dette har en klar menneskelig side, men det er også feil matpolitikk. Miljøpartiet De Grønne vil øke norsk selvforsyning, og grønnsaker er der Norge er minst selvforsynt. Grøntnæringen bør ha mer forutsigbarhet, ikke mindre, slik at vi beholder de erfarne bøndene vi har, og kan få flere store og små produsenter inn for å bidra til ren, lokal mat og nasjonal matberedskap. Vi har derfor valgt å bruke vår vippeposisjon i saken til å denne et flertall for prinsippet om full kompensasjon, minst 95 pst., uten et øvre tak, som en midlertidig ordning i årets sesong. Denne saken har mildt sagt hatt en humpete behandling i Stortinget og før det i regjering, og det håper jeg vi alle lærer av. En EU-forordning forsvinner ikke selv om en legger den i en skuff, så for framtiden bør en være tidlig ute med å gå i dialog med næringer som berøres, og bidra til kunnskapsinnhenting, hjelpe dem med omstilling og gi riktige og nødvendige avklaringer. Ved at Miljøpartiet De Grønne snudde i saken i Stortinget, ble ikke nye grenser for tungmetaller i løk og annen mat utsatt. Det mener jeg er bra. Vi fikk også en forpliktelse fra regjeringen, som ikke var der fra før, til å bidra med penger og innsats for bedre kartlegging og forskning på tilpassing for de bøndene som dyrker i områdene med høy risiko, noe som også NIBIO har uttalt tydelig at trengs, en rekke ganger. Dette er viktig, for bøndene har egentlig ikke manglet tid, dette har vært varslet i flere år, men de har manglet at myndighetene stiller opp og forplikter seg til å bidra med kunnskapsinnhenting, med måleinstrumenter og med forskere som kan hjelpe dem med å tilpasse. Nå får vi på plass en viktig risikoavlastning for i år, men det er fortsatt like viktig at pengene til kartlegging og forskning kommer som lovet. Målet må være fortsatt å kunne produsere like mye norsk kvalitetsløk på Stange.

På vegne av representantene Ingrid Liland, Frøya Skjold Sjursæther og meg selv har jeg gleden av å legge fram et forslag om å øke verdiskaping og gjenvinning i mineralnæringen. På vegne av representantene Julie E. Stuestøl, Frøya Skjold Sjursæther og meg selv har jeg gleden av å fremme et forslag om strengere straff for dyrekriminalitet.

På vegne av representantene Frøya Skjold Sjursæther, Julie E. Stuestøl, Marius Langballe Dalin og meg selv har jeg den gnistrende glede å legge fram forslag om en tryggere og mer dyrevennlig nyttårsfeiring.

Jeg skal gi statsråden en mulighet til å svare igjen på spørsmålet fra representanten Larsen om hvordan man skal klare å erstatte det krateret som blir værende av utslippsgap etter man likevel ikke kunne satse på metanreduserende egenskaper i fôr, men må erstatte med andre klimatiltak i jordbruket. Vi er heldigvis et flertall av klimafanatikere i Stortinget – definert som folk som tror på menneskeskapte klimaendringer, på verdensledende forskning og verdenssamarbeid for å unngå alarmerende global oppvarming som vil ha store konsekvenser for liv, helse, matproduksjon, infrastruktur, all velferd og livskvalitet for framtidige generasjoner hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det. Når vi står i den situasjonen vi gjør, hvordan vil statsråden forsterke tiltakene for andre utslippsreduksjoner i jordbruket, f.eks. gjennom tilbud i jordbruksoppgjøret i år?

Jordbruket er i en avgjørende fase i en omstilling av Norge, og det er vanskelig å drive klimapolitikk i jordbruket. Det er enklere både å regne på utslippene og å gjøre noe med dem fra fossile kilder, dem som vi må helt bort ifra, og i sektorer hvor det holder, er det enklere. I jordbruket er det ikke sånn. Men faktum er at når vi prøver å regne på det, er det dessverre sånn at klimautslippene fra jordbruket har stått mer eller mindre på stedet hvil de siste årene, og framskrivingene vi har tilgang på, basert på dagens politiske virkemidler, viser at de vil fortsette å stå omtrent på stedet hvil fram mot 2030 og 2035. Dette er veldig alvorlig. Skal Norge nå sine klimamål og våre internasjonale forpliktelser, må også jordbruket gjennom et skikkelig kraftløft for omstilling – til mer bærekraftig produksjon. Det handler om å få ned utslippene, men også om å sørge for mer naturvennlig produksjon og en produksjon hvor man bruker ressursene på gården bedre. Miljøpartiet De Grønne har gjennom hele forrige regjeringsperiode, altså over flere år, advart mot regjeringens ensidige satsing på metanreduserende fôrvarer og minnet om føre-var-prinsippet. Den brede debatten om metanhemmere, særlig Bovaer, og nå beslutningen TINE gjorde om å la være å ta imot melk fra kyr som har fått dette fôrtilskuddet, viser hvor viktig forbrukertillit er, og hvor viktig dyrevelferd er for folk. Det er bra. Utslippsreduserende tilsetninger kan ikke bli en hvilepute eller forsinke nødvendig omstilling. Derfor er det bra at vi i dag sørger for at bruk av metanreduserende fôrvarer ikke skal være et krav for å motta husdyrtilskudd, selv om Miljøpartiet De Grønnes holdning selvfølgelig er at dette ikke er noe vi bør forby eller beslutte i dag at man aldri skal være åpen for. Dette må man forske videre på, og selvfølgelig kan også det å se på metanreduserende egenskaper i tilsetning i fôr være noe vi er åpne for framover for å få ned utslippene, så lenge man tar hensyn til dyrene og andre viktige hensyn i jordbrukspolitikken. Jeg vil minne om at klimaavtalen med jordbruket også forplikter staten til å følge opp med tiltak, støtteordninger og virkemidler som hjelper bonden gjennom omlegginger. Dessverre, mener vi, har staten sviktet i å følge opp med aktive og systemendrende tiltak. I stedet for å satse så hardt og ensidig på metanreduserende fôrvarer i utslippsreduksjonsplanene sine, burde man stilt opp med bedre støtteordninger for de grepene som vi vet ville gitt store utslippskutt, agronomiske grep som mer grøfting, kalking, bedre gjødselpresisjon, klimasmart håndtering av husdyrgjødsel til biogass og ikke minst kostholdsendringer, som vi vet har et enormt stort potensial for å få ned utslippene i jordbrukssektoren.

Takk til statsråden for forslaget til lovendring og ganske rask utkvittering etter at Stortinget ønsket seg denne oppdateringen av dyrevelferdsloven da vi jobbet med den. På grunn av temaet kunne jeg tenke meg å løfte fram et prosjekt mellom NMBU, Krisesentersekretariatet og Dyrebeskyttelsen Norge som heter Se sammenhengen. Det handler om nettopp det å få på plass tettere samarbeid mellom helsevesenet, bl.a. barnevernet, og Mattilsynet, politiet og veterinærer for å kunne avdekke og ta på alvor overgrep mot dyr, og se sammenhengen med vold og overgrep i nære relasjoner. Ser statsråden noen mulighet for å støtte opp under det prosjektet, i hvert fall sørge for at andre myndigheter som er utenfor hans ansvarsområde, også kjenner til prosjektet og støtter opp under det? Jeg tror det er veldig viktig.

45:53] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Vi har vært helt enstemmige hele veien og er skjønt enige om behovet for denne lovendringen i dyrevelferdsloven. Jeg er veldig glad for at vi er så samlet i en sak som både handler om å verne dyr mot mishandling og å forebygge nye overgrep mot dyr, og som i et større perspektiv også handler om å forebygge vold og overgrep i nære relasjoner, deriblant mot barn. Man får mer og mer kunnskap om sammenhengene mellom overgrep mot dyr og overgrep mot barn og annen type vold i nære relasjoner. I dag er det tydelig i dyrevelferdsloven at fysisk mishandling av dyr er forbudt. Det gjelder også alle mulige seksuelle handlinger mot dyr, men det har vist seg ikke å være nok til å forebygge seksuell utnyttelse og spredning av sånne overgrep gjennom bilder og video. Den lovendringen vi gjør i dag, vil rette opp i dette og tydeliggjøre at all befatning med sånne typer materiale og sånne typer overgrep og deling, spredning og oppbevaring av bilder er uakseptabelt og ulovlig. Formelt er det vi gjør i dag, at vi endrer dyrevelferdsloven ved å innføre en ny § 14 a, som forbyr framstilling, framvisning og besittelse av materiale knyttet til seksuelle overgrep mot dyr. Det innebærer som sagt et klart forbud mot ikke bare å produsere, men også eie, dele eller aktivt spre framstilling av slike overgrep. Det har vist seg spesielt viktig fordi det har fått etablere seg nettverk der ute av folk som utveksler bilder av overgrep mot dyr, og politiet har manglet en sånn type hjemmel til å følge opp dem som besitter materialet og deler det, uten at man kan bevise hvem som har gjort overgrepet. Jeg synes dette er et veldig viktig skritt i å styrke dyrenes vern. Det gjør at det blir bestilt mindre – håper vi – av denne typen bilder og delt mindre av denne typen bilder og videoer. Vi håper det kan gjøre at normaliseringen det kan føre til når dette er tillatt, nå blir forhindret, sånn at det også direkte begrenser og forebygger overgrepene. Det er også en høyere himmel over denne lovendringen. Den har en forebyggende og holdningsskapende effekt og understreker samfunnsansvaret i å beskytte dyr mot overgrep. Vi sender et tydelig signal om at samfunnet tar avstand fra alle former for seksuell mishandling, også mot dyr. Fra Miljøpartiet De Grønnes side vil jeg understreke at jeg forventer at dette kan gjøre at politiet også kan prioritere denne typen saker høyere framover.

Det er bra at vi har fått et forslag på bordet fra regjeringen som Stortinget nå kan forbedre. Det regjeringen har valgt, er å legge seg på en ordning, egentlig en tilskuddsordning, innrettet for produksjonssvikt, altså avlingsskadeerstatning, som gjelder f.eks. for løk før den er høstet, kjølt ned, tørket, pakket og levert, altså alle de kostnadene produsenten har med å få løken ut i markedet. Så det er ikke en ordning som er godt tilpasset den veldig spesielle situasjonen vi har nå, hvor vi egentlig trenger en midlertidig kompensasjon på ett år for dem som – etter at de har kjøpt setteløk – er nødt til å forholde seg til nye regler for grenseverdier, og som ikke har fått hjelp over tid fra regjeringen. Flere av disse produsentene opplever også at de ikke har fått svar fra regjeringen når de ønsker samtaler om hvordan de kan tilpasse seg nye grenseverdier. Hvorfor er det rimelig at matprodusenter i Norge skal straffes for å utnytte sin matjord best mulig fordi det har en risiko, når vi alle sammen er klar over at vi ikke har full kunnskap i dag?

Når Norges samarbeid med EU framover bør bli tettere og mer integrert, er det også viktig at det ikke ødelegger for norsk selvforsyning av mat. Det handler om norsk matsikkerhet, men også om legitimiteten og tilliten til det samarbeidet med våre naboland ute i den norske befolkningen og blant vårt næringsliv og matprodusenter. Men det er akkurat den typen konflikt regjeringen nå legger opp til, når statsråden for få dager siden lanserte sin modell for kompensasjon til løkbønder, som nå på veldig kort tid må forholde seg til nye grenseverdier for kadmium i løk. Her er det snakk om et lite antall løkprodusenter i Mjøsområdet som står for 40 pst. av produksjonen av løk i Norge, og som på veldig kort tid må omstille seg. Og de ikke andre risikoreduserende tiltak å gjøre enn å la være å sette ned den løken i jorda i områder hvor de ikke er helt trygge på at de kan få solgt den løken. De taper uansett hva de gjør nå, fordi Stortinget og regjeringen over lang tid har sviktet i å følge opp med ordninger over tid. Hvorfor er det rimelig?

Det er en utfordring å gjøre det riktige her for naturen og framtidig høsting av fjorden og samtidig ivareta fiskerne som ble rammet nå, kortsiktig og ganske akutt. Sør-Norges Fiskarlag ønsker seg også en langsiktighet her over tid, å kunne vite litt mer hva som er planen. Jeg frykter at man på en måte har vært litt snill, men også litt naiv når man har holdt Hvalerrenna åpen. Dette er et område i Ytre Hvaler nasjonalpark, med unikt marint liv. Vi har korallrev, bløtbunn og tareskog vi ønsker å ta vare på. Jeg frykter et høyere fisketrykk i de områdene man nå har holdt åpne i Oslofjorden. Det er veldig bra at budsjettmidlene Miljøpartiet De Grønne fikk forhandlet opp i forhandlingene i høst, har gjort at fiskerne har mer midler å søke på for tiltak som kan ivareta fjorden, naturrestaureringstiltak, men det vil ikke holde hvis man samtidig nå får et hardere fiske på Hvalerrenna. Føler fiskeriministeren seg trygg på at man vil unngå overfiske i de områdene som nå forblir åpne?

Jeg vil også begynne med å takke fiskeri- og havministeren for redegjørelsen i en veldig viktig sak – viktig for veldig mange nordmenn. Historisk er det et nytt tiltak for Oslo og for Norge å bruke denne typen nullfiskesoner som en måte for å prøve å få økosystemet tilbake og bestandene opp igjen, sånn at vi kan gå tilbake til å høste og til å ha fritidsaktiviteter der som før, slik at nye generasjoner kan få de opplevelsene ved å bruke fjorden som tidligere generasjoner har hatt. Det er nytt. Jeg har lyst til å begynne med en liten realitetsorientering for Stortinget, for her mangler det litt – enten realitetsorientering eller vilje til egentlig å ta inn over seg tilstanden fjorden har vært i – og er i, i dag – som gjør at man har vært nødt til å innføre nullfiskesoner. Vi er forbi det stadiet – det er testet ut – der man kan begynne å se på regulering av enkeltbestander. På grunn av forurensingen som hovedkilde, men også ganske hardt fiske i en trang fjord med høyt press på andre måter – aktivitet, nedbygging av strandsonen – er det samlede presset på denne fjorden såpass stort at vi er nødt til å gjøre dramatiske og drastiske tiltak, særlig for næringsaktørene som er involvert, for å få tilbake økosystemet. Dette kommer vi til å se mer av hvis vi ikke tar naturens alarmklokker på alvor når vi ser dem tidlig. Vi bør lære av Oslofjorden nå. Istedenfor å konkurrere i pekeleken om hvilke tiltak som egentlig er viktigst, bør vi lære og begynne å være litt mer opptatt av det når forskerne tidlig advarer om utfordringene. Akkurat nå er det f.eks. alarm i Havforskningsinstituttet når det gjelder fiskebestandene ute i våre havområder, der våre fiskerier er ute og høster. Det er halvert på tolv år, det de finner nå. Det er skikkelig alarmerende. Hva gjør vi med det? Det kan hende at det ikke bare er kvoter, men at vi må gå gjennom hele systemet. Vi må sørge for at vi tar ordentlig tak i det som er av tjuvfiske. Vi må kanskje igjen se ordentlig og med alvor på marine verneområder og utvide dem, sånn at man har områder i havene hvor bestandene kan få hente seg inn igjen. Redegjørelsen handler egentlig om hvordan vi ivaretar fiskerne, men bakteppet for hele denne debatten er jo egentlig noe positivt: at vi har klart å gjøre tiltak, at regjeringen har klart det – lytte til fagmiljøenes tydelige faglige råd og innføre nullfiskesoner for en periode på ti år. For Miljøpartiet De Grønne er det en kjempeseier. Det er noe vi har jobbet for veldig lenge. Vårt felles håp er at vi skal greie å bygge opp igjen intakte økosystemer med sterke og robuste fiskebestander, som kan legge grunnlaget for friluftsliv, fiskerinæring, arbeidsplasser – alt det som mange i salen er opptatt av å beholde. Fakta har blitt etterspurt på talerstolen av folk før meg, av de som sier at nullfiskesoner var helt unødvendig. Vel, vi vet f.eks. at bestandene av torsk og reker i Oslofjorden og Skagerak har falt med 80–90 pst. sammenlignet med for 100 år siden. Vi har hatt en helt absurd tilstand i fjorden. For badefolket er det jo nesten ikke mulig å bade, for det er så mye lurv rundt omkring langs kysten i indre del av fjorden. Hvis vi hadde ignorert de faglige rådene nå og fortsatt å fiske som før, hadde vi risikert å ødelegge veldig viktige bestander, kanskje for alltid, i hvert fall for veldig, veldig lang tid. Det ville også vært et stort inngrep, vil jeg legge til, i matberedskapen til den mest befolkningsrike delen av Norge, for har man igjen en intakt fjord med gode fiskebestander, er det også tilgang på mat. Det vi i Miljøpartiet De Grønne er veldig forundret over når det gjelder ivaretakelse av fiskerne, er at man ikke hadde dette på plass før. Man må tilbake til 2024, da Fiskeridirektoratet kom med anbefalinger om tre forskjellige alternativer. Allerede da burde man begynt å se på hvordan dette ville påvirke næringsaktørene. Miljødirektoratet fulgte så opp med en tydelig anbefaling om nullfiskesoner. Jeg synes det er veldig merkelig at vi er så bakpå, at regjeringen ikke har klart å være mer forberedt inn mot næringsaktørene på hvordan denne tilskuddsordningen nå skal se ut, uansett om vi kaller det en kompensasjon eller bare en omstillingsstøtte. Ja, det er kanskje viktig å ikke skape en presedens for at det alltid skal være en kompensasjon der, men det er jo også viktig ikke å heve terskelen så mye for å gjøre denne typen tiltak for å ivareta natur, som igjen skal ivareta næringsliv for framtiden – ikke å gjøre den politiske kostnaden så høy – fordi vi ikke klarer å ivareta de menneskene som blir rammet av dramatiske tiltak vi gjør for å ivareta naturen. Jeg mener den jobben som blir gjort nå, burde vært gjort i fjor sommer og høst, slik at ordningen var på plass i god tid før nullfiskeregelverket trådte i kraft.

Som parti har ikke Miljøpartiet De Grønne tatt prinsipielt stilling til om Norge skal endre styreform. Vi vil derfor stemme litt ulikt her i salen under avstemningen i dag. Jeg konkluderte derimot for noen år siden og er blant forslagsstillerne i denne saken. Jeg mener at vårt konstitusjonelle monarki er utdatert og bør endres til republikk. Hovedgrunnen er det åpenbare demokratiske prinsippet om at utøvende politisk makt over andres liv ikke bør gå i arv – sånn makt bør velges. I tillegg mener jeg at en valgt president vil kunne være vel så samlende og ha et sterkere mandat og større tyngde i viktige oppgaver i vår tid, som relasjonsbygging med andre land eller å roe ned gemyttene internt og samle oss. Veldig mange av oss er glad i Kongen vår. Jeg er også takknemlig for hvordan han bruker tronen – i ord og i handling – som en raus, liberal og moderne stemme for alle i Norge. Den symbolske verdien er tung og viktig. Jeg vil også minne om at den er politisk, selv om den ikke er partipolitisk. Kongen er en viktig formidler av våre norske politiske, demokratiske og liberale verdier. Han kan være det fordi dette er verdier vi er samlet om. En slik samlende stemme kan også en president være. Men fordi Kongen ikke har noe valgt mandat i folket, er makten hans i realiteten først og fremst nettopp symbolsk og vil være begrenset i situasjoner hvor en trenger en samlende politisk leder som er hevet over den daglige politikken, selv om Grunnloven, formelt sett, selvfølgelig egentlig gir Kongen en klart større rolle som en viktig del av vår utøvende makt. Dette er et argument i seg selv for å endre Grunnloven: Grunnloven bør gjenspeile slik Norge faktisk ser ut, slik reglene er, og slik vi i praksis styrer landet vårt og fordeler makten. Det kommer jeg litt tilbake til. Vi vet hva vi har, men vi vet ikke hva vi får. Jeg synes det virker som den viktigste grunnen til at en del ikke ønsker å endre styresett. Det er naturlig og menneskelig, men det er ikke en spesielt god grunn til å fastholde på et arvelig monarki som ikke er i tråd med våre demokratiske, liberale verdier og prinsipper. Jeg mener tradisjoner er viktige, men at noe er en tradisjon, er ikke i seg selv en god grunn til å fortsette med noe som går på tvers av våre erkjennelser og verdier. Da Norge fikk sin Grunnlov i 1814, sto vi overfor raske og store endringer. Norge ble ført inn i en løs union med Sverige, men inspirert av Montesquieu og andre demokratiske og liberale krefter i Europa la Grunnloven opp til en klar tredeling av statsmakten: en lovgivende makt: Stortinget en utøvende makt: Kongen og regjeringen en dømmende makt: domstolene Dette var en av de mest moderne og demokratiske ordningene i sin samtid. Om en i det hele tatt hadde hatt muligheten, all den tid Norge tilhørte svenskekongen, er det forståelig at en på det tidspunktet ikke i tillegg endret Norge til republikk. Det er også forståelig at vi ikke endret dette i 1905, da Norge ble selvstendig og sto i nye, store endringer. Folkeavstemningen i november 1905 legitimerte valg av ny, norsk konge, med et klart flertall for kongedømme – men vi må ikke glemme hvor få det var som deltok i folkeavstemningen. Jeg vil minne om tallene: Det klare flertallet var på 259 563 mot 69 264. For å minne oss selv på det, må vi legge til at i begge folkeavstemningene i 1905 – i august om unionsoppløsningen og i november om statsform – var det kun menn over 25 år som hadde stemmerett, og de måtte ikke motta fattighjelp, for da var de ikke verdige til å kunne stemme. Det merkelige er jo at vi fortsatt er et monarki, på tross av at dette går helt på tvers av andre, helt fundamentale, verdier og prinsipper i Norge, som vi har forsterket gang på gang de siste 100 årene. Grunnloven burde gjenspeile de faktiske reglene som gjelder i Norge, inkludert vårt parlamentariske styresett. Grunnloven gir i dag Kongen utøvende makt, noe han ikke utøver i praksis. Det gjør at Grunnloven er utdatert på dette punktet i en helt sentral sak: forholdet og maktfordelingen mellom utøvende og lovgivende makt. Vi som har foreslått denne endringen av Grunnloven nå, foreslår at det også gjøres en grundig utredning av ulike innretninger av et slikt republikansk styresett som kan passe Norge, før en legger fram forslaget for en folkeavstemning. Da kan en få avklart spørsmål som hvordan presidenten skal velges, og hvem som er valgbar, hvilke fullmakter presidenten skal ha hvor lenge en president kan sitte hva som skal skje med den nåværende kongefamilien Aller sist: Det skjer nå en kamp om verdiene der ute. I en tid da demokratiet taper oppslutning til fascistiske tankesett, da menneskeverdet og menneskerettigheter er under angrep, og da mektige politiske ledere i stormaktene i verden angriper helt grunnleggende liberale og demokratiske verdier og vår regelstyrte verdensorden, burde Norge og de tolv andre konstitusjonelle monarkiene i Europa gjøre det motsatte. Vi bør fullbyrde demokratiseringsprosessen som vi startet i vårt land i 1814, og erstatte Kongen med en valgt president. Alle mennesker i dette landet er like mye verdt, og borgerne bør selv få velge hele sin utøvende makt, ikke bare deler av den.

Det gjaldt mest menneskerettigheter, så utfordringen her er å sørge for at offentlige anskaffelser – selv om de kan ta hensyn til menneskerettigheter – tar hensyn til folkerettens internasjonale humanitærrett. Det kan f.eks. handle om at en stor norsk kommune f.eks. er investert i land som bedriver krigsforbrytelser. Dette vet vi at vi nå løper økende fare for at skjer – det har allerede skjedd. Jeg tenker det er veldig viktig at statsråden har stor omsorg for å sørge for at utredningen nå også omtaler og eksplisitt gjør juridiske vurderinger, nå når det er en så løpende rettsutvikling internasjonalt på humanitærrettsområdet, på grunn av tiden vi lever i. Vil statsråden ha en sånn omsorg spesifikt for folkeretten og sørge for – om det er i forskrift eller på andre måter – at det tydeliggjøres at man i offentlige anskaffelser har et ansvar for å unngå brudd på folkeretten?

I lovendringen nå skjer det en forbedring med hensyn til menneskerettigheter. Det er en egen bestemmelse som handler om menneskerettigheter, og innkjøper er nå pålagt å ha en anskaffelsesstrategi som gjør at man unngår brudd på menneskerettigheter. I proposisjonen er omtalen av denne bestemmelsen på en sånn måte at det fort kan se ut som det ikke handler om humanitærrett, og det er jo egentlig to forskjellige ting. Derfor har et flertall i komiteen vært opptatt av å tydeliggjøre at man ved offentlige innkjøp har et ansvar for å unngå brudd på folkeretten og internasjonal humanitærrett. Vi ber regjeringen tydeliggjøre dette i det videre arbeidet med loven og bl.a. også sørge for at det blir en del av utredningen når man nå skal utrede standardkrav. Er det noen spesiell grunn til at humanitærretten ikke var direkte omtalt i utgangspunktet?

Dette er en veldig viktig oppdatering av anskaffelsesloven, så jeg synes det er grunn til å si hurra. Dette klarte vi. Dette gjorde vi veldig bra. Jeg vil spesielt takke saksordføreren, representanten Linge, for å ha vært tålmodig og i god dialog med de andre partiene i mange runder. Vi har sammen klart å ta oss tid til å få til en innstilling og gjennomgang av lovendringene som står seg bra. Når det offentlige er Norges desidert største forbruker og kjøper varer og tjenester for over 800 mrd. kr årlig, sier det seg selv at dette er en enorm muskel for utvikling, velferd, matberedskap og grønn omstilling – generelt for å ivareta velferdssamfunnet vårt for ungene våre, for barnebarna, og for alle som kommer etter det. Så er det sånn at selv om vi har en samlet prislapp, vi vet at det er over 800 mrd. kr, har vi ganske lite informasjon om hva man egentlig får for de milliardene, utover den oversikten som enkelte aktører selv har. Bidrar de offentlige innkjøpene f.eks. til å realisere Norges utdanningspolitikk, helsepolitikk, miljø- og landbrukspolitikk? Det vet vi ikke nok om. Jeg tror ikke denne loven, med disse endringene, tar oss langt nok for å bruke den enorme muskelen som disse innkjøpene til sammen er, men den tar oss et stykke på vei. Jeg vil legge til at det ikke bare er et politisk mål at innkjøpene skal bidra til å bygge opp under andre viktige samfunnsmål. Jeg tror også det er viktig for tilliten til de offentlige innkjøpene, for det er rart for folk hvis de merker at innkjøp som kommunen gjør, f.eks., ikke er i tråd med andre verdier som vi politikere ofte snakker om. De tre viktigste grepene som Miljøpartiet De Grønne ønsker å framheve med lovendringen nå, handler om mer effektive prosesser, som jo er et mål med lovendringen, skjerpede miljøkrav og også tydeligere krav, særlig for å unngå brudd på menneskerettigheter. Når det gjelder effektive prosesser, er det flere som nå har vært innom de økte terskelverdiene, som bl.a. bidrar til forenkling av regelverket. At flere lokale leverandører kan levere på mindre kontrakter, er bra også for tilliten til de offentlige innkjøpene. Det gjelder også det med kompetanse, for vi har en enstemmig bestilling til regjeringen fra komiteen, altså fra Stortinget, hvor vi ber regjeringen arbeide for å øke bestillerkompetansen i offentlig sektor. Dette har vi diskutert, og det har vært omtalt på forskjellige måter. Det er vel vitende om at det er masse kompetanse der ute, mye høyere kompetanse til bestilling enn det vi i komiteen har. Men vi ser også at det å ha god nok kompetanse i innkjøp gjør at man også har mye lettere for å kunne bruke det handlingsrommet som ligger i loven, og oppnå de målene som loven legger til grunn. Så er det dette med miljø. Nå kommer jo bærekraft inn i selve formålsparagrafen og sidestilles med begrepet effektiv. Så når samfunnets ressurser nå er under økende press, og offentlige innkjøpere må håndtere strammere økonomiske rammer, er det veldig viktig å ta innover seg at det som kan virke som effektivt på kort sikt, fort kan få større samfunnskostnader og gi dårligere velferd over tid. Miljø og klima er det beste eksempelet på det. Det er mange ting som kan være økonomisk lønnsomt på kort sikt, men som tar oss nedover i en spiral hvor vi ikke får hindret alvorlige klimaendringer, og som gir enorme kostnader for samfunnet på mange ulike måter, bl.a. infrastruktur og kommunenes budsjetter. Riksrevisjonen vurderte i 2022 den offentlige innkjøpspraksisen som kritikkverdig fordi man verken hadde en anskaffelsespraksis som i stor nok grad bidro til å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger, eller hadde etablert tilstrekkelig statistisk innsikt i anskaffelser til faktisk å kunne utvikle seg i positiv retning. Det opplever jeg at vi tar grep om nå. Loven innebærer altså tydeligere, skjerpede krav til miljø og klima, og vi presiserer i stort i innstillingen fra Stortinget at dette også handler om indirekte utslipp. Det har vært en stor debatt. Det presiserer vi. Relevante veiledere, krav og kriterier mener vi bør benyttes når de utarbeides. Vi er også tydelige på at det er en fordel at man bruker de standardiserte tredjepartssertifiserte merkeordningene og også utvikler minstekrav på viktige sektorer, og at det aldri er til hinder for at innkjøper lager ytterligere krav, utover minstekravene, for å skape innovasjon.

Jeg vil benytte anledningen til å si at jeg egentlig er ganske stolt over at vi har klart å bidra til å løse saken på en måte som nå forplikter regjeringen til å følge opp bøndene, noe de ellers ikke hadde trengt å gjøre. Da vil jeg understreke at det som ligger i ordlyden nå, er at senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal regjeringen komme med «forslag om støtte til ytterligere kartlegging av kadmium i berørte områder samt en vurdering av andre midlertidige tiltak for å avhjelpe løkprodusenter ved inntektsbortfall». Det kan f.eks. være at selv om man har gjort kartleggingen, vil man ikke klare å tilpasse produksjonen på så kort tid, og det er også mange løkprodusenter som har investert i den produksjonen. Noen kan ha gjort det ganske nylig, noen kan ha gjort det over tid, og grøntproduksjon er ofte ganske spesialisert. Dette mener vi det er veldig viktig at regjeringen følger opp, og jeg vil bare understreke noe. Vi forventer jo at vi også kommer til å være i en posisjon der vi skal forhandle om revidert nasjonalbudsjett med regjeringen, og da forventer vi å slippe å begynne å forhandle dette vedtaket inn. Vi forventer at dette kommer i revidert nasjonalbudsjett i forslaget fra regjeringen, også med en god vurdering av tiltak for hvordan man følger opp bøndene.

Det er sjelden populært å ta oppvasken. Det er enklere å tenke på én ting av gangen enn å prøve å finne en balanse mellom hensyn – i en verden som vi hver dag, fra denne talerstolen, gjentar for oss selv at blir mer og mer urolig, noe som gjør at Norge må øke innsatsen for å ha god dialog med våre partnere, med våre allierte og med våre venner. Det inkluderer selvfølgelig samarbeidet med de europeiske landene og samarbeidet vi har gjennom EØS-avtalen. Saken som handler om regulering av tungmetaller, bl.a. i løk, har flere sider. Den handler om å unngå at nordmenn får for mye tungmetaller i kroppen, som er helseskadelig. Den handler om forholdet til EU, og den har også handlet om hvordan vi kan ivareta norske matprodusenter, all den tid 45 pst. av løken som produseres i Norge, produseres i et område med mye alunskifer, som gjør at plantene tar opp mye kadmium. Derfor øker nå sjansen for at en del av de bøndene som produserer løk i Norge, kommer over terskelverdien og ikke får solgt varene sine. Det har bekymret Miljøpartiet De Grønne stort, og derfor stemte vi før jul sammen med flertallet i Stortinget for at Norge ikke skulle innarbeide dette i norsk lovverk med en gang. Det var fordi man ikke hadde gjort håndverket med å imøtekomme bøndene og sikre at vi ikke går med store tap i norsk løkproduksjon. Dette handler jo også om matberedskap. Det er jeg helt enig i. Om man skal være oppgitt over noe, om man skal ta en viktig lærdom, er det dette: ikke tenke at en EU-forordning blir borte bare av å legge den i en skuff. Det er det – med all respekt – verken Miljøpartiet De Grønne eller Høyre som har gjort, men det har skjedd i løpet av de siste fire årene med Senterpartiet i landbruksministerstolen. Om man ønsker at f.eks. nye helseregler som Norge bør innføre i samarbeid med EU, skal innføres på en måte som ivaretar norske interesser i bredt, må man jo gå aktivt inn, forhandle, gjøre EU klar over de hensynene vi ønsker å ta i Norge. Man må gå i dialog med dem som blir berørt i Norge, og det har ikke løkprodusentene opplevd. Man har jo startet, og det er masse som pågår med kartlegging. Man forsøker kalking og øker hele tiden kunnskapen om hvordan man kan tilpasse det, men det har gått for sakte. Nå har vi fått på plass en ny formulering som i mye større grad finner en balanse mellom det å ivareta bøndene og ivareta relasjonen til EU, nordmenns helse og tilliten til norsk mat. Det siste poenget er at vi etter vedtaket før jul erfarte at en del har blitt usikre på om de kan kjøpe norsk mat og om de må etterspørre utenlandsk løk.

Det er jeg ikke enig i, og jeg har en helt annen virkelighetsforståelse. Det er ikke klimaavgifter eller klimapolitikk som gjør at eventuelle norske eiere velger å investere i utlandet, eller at en del velger å flytte bedriften sin, eller at det er lettere å få til investeringskapital fra utlandet enn fra Norge. Jeg tror det er mye man kan gjøre med skatte- og avgiftspolitikken for å få til f.eks. en mer gründervennlig næringspolitikk. Det gleder jeg meg til å samarbeide med FrP om hvis de også er villige til å høre på våre løsninger. Jeg tror det er mye vi kan gjøre for å styrke små og mellomstore bedrifter i Norge. Vi er også villige til å se på formuesskatten. Vi foreslår jo økt bunnfradrag, og vi foreslår en annen innretning, men en hvor man også har en kraftig fordeling og fortsetter å ta vare på noen av fordelene man har ved en sånn skatt, f.eks. omfordeling. Det ble veldig mye skatt og avgift her akkurat nå, men i alle disse skatte- og avgiftsdebattene må vi også huske at vi må forstå dem i en norsk kontekst. Det norske velferdssamfunnet er basert på en helt annen rolle for næringslivet … (Presidenten avbryter.)

Jeg har en helt annen analyse. Hele Europa er i en veldig rask omstilling nå. I forfjor var vel det første året noensinne at det var mer investeringer i fornybart enn i fossilt, og de investeringene bare fortsetter. Veldig mye av den oppgaven vi har som politikere framover, tror jeg handler om å passe på at de pengene som investeres, bidrar til fellesskapets beste. Som jeg var inne på i min innledning, har vi ikke lenger den luksusen at vi bare skal løse ett problem om gangen. Jeg synes ikke at en næringspolitikk som bare skal bidra til verdiskaping – punktum – uansett hva det er, er en spesielt god og bærekraftig næringspolitikk i vår tid. Jeg mener det er naivt. Det er jo hyggelig å høre at FrP også ser verdien av noen skatter og avgifter. Jeg tenker ikke at skatter og avgifter på noen som helst måte er et mål i seg selv; det er et virkemiddel for å få til omfordeling og for å få til en næringspolitikk – når det handler om selskapsskattene eller næringsrettede skatter – som faktisk bidrar til fellesskapets beste, og også næringslivets beste. Også næringslivet er avhengig av en planet som er sånn høvelig i balanse, og hvor vi har tatt vare på naturressursene, som egentlig all verdiskaping opprinnelig kommer fra.

Jeg tror at en veldig stor forskjell mellom Miljøpartiet De Grønnes næringspolitikk og Fremskrittspartiets næringspolitikk er at FrP antar at hvis man bare ikke har avgifter og skatter for næringslivet, vil markedet selv ordne opp i veldig mange av allmenningenstragedie-problemene vi nå har, på grunn av markedssvikt. Det som kan lønne seg for fellesskapet, f.eks. å investere i at vi unngår livsfarlige og veldig dyre klimaendringer, vil sjelden lønne seg for det enkelte selskap hvis man ikke får insentiver til faktisk å investere på den måten. Derfor er vi opptatt av å ha en aktiv næringspolitikk som både bidrar til å løse klimakrisen og til å ta vare på natur, men som også gir konkurransefordeler for norsk næringsliv i et Europa og i en verden som trenger å omstille seg for å bremse de samme klimaendringene som vi jobber med her. Det er klart at i et Europa som nå gjør det lønnsomt å kutte utslipp, vil norske bedrifter som har kuttet de utslippene, stå mye sterkere.

Vi er mange som merker det nå. Helt siden jeg ble født på 1980-tallet, har verden sett stadig lysere og åpnere ut. Nå er den i ferd med å lukke seg. Mye av den politiske debatten handler nå om å beskytte det vi har, og begrense skade – skade på menneskerettigheter, handel og samarbeid, skade fra klimaendringer, energiknapphet, økte levekostnader og dårlig kommuneøkonomi, skade fra naturtap og tapt framtidshåp blant unge. Vi har ikke lenger luksusen i å løse ett problem av gangen – om vi noen gang hadde den luksusen. Den gode nyheten er at det i næringspolitikken er mye vi kan gjøre for å skape framtidshåp og for å styrke næringsliv og verdiskaping, samtidig som vi bidrar til klimamål, natur, beredskap, inkludering, tilhørighet og folkehelse. Særlig primærnæringene forvalter i praksis mye av den naturen og det dyrelivet vi er avhengige av i Norge. Vi er helt avhengige av at det skjer bærekraftig og livskraftig. Det er også kjernen i Miljøpartiet De Grønnes næringspolitikk. Det viktigste næringspolitiske grepet i budsjettenigheten for 2026 er beslutningen om å sette ned en omstillingskommisjon for sluttfasen av norsk oljeindustri. Fagbevegelse, fagfolk og miljøbevegelse skal nå utvikle en felles strategi for omstilling av norsk økonomi, slik mange – inkludert regjeringens klimautvalg 2050 – har etterlyst. Investeringene i petroleum har de siste årene vært fem til sju ganger større enn i fastlandsindustrien. Når så mye folk og penger fortsatt sluses inn i én sektor, som i tillegg drar opp lønnsnivå og priser, skaper det mye aktivitet, men det hemmer også utvikling av annet, framtidsrettet og mer bærekraftig norsk næringsliv. Dette skal kommisjonen diskutere og ta høyde for. De skal ta høyde for klimamålene til Norge og EU, for fallende produksjon på norsk sokkel og fallende gassetterspørsel i EU. For første gang stikker Stortinget fingeren i jorda og tar på alvor at investeringer i nye oljefelt nå kan ha betydelig økonomisk risiko, både direkte og indirekte, for annet næringsliv. Det er helt nytt. Det er et historisk vendepunkt. Budsjettenigheten har også avklart at det ikke blir åpnet for gruvedrift på havbunnen i denne stortingsperioden. Det er viktig for våre internasjonale relasjoner, siden planene har møtt kritikk og sterk bekymring, særlig i resten av Europa. I stedet forventer Miljøpartiet De Grønne at vi nå får se økt fokus på mineralnæringen på land og på utnyttelse av sidestrømmer fra norsk industri og andre sirkulære løsninger, som er viktig for vår beredskap og kan gi nye næringsmuligheter. Aller mest er stans i havbunnsmineraler en enorm seier for livet i havet og for alle som lever av det. I alle år har havet gitt oss mat, jobber og livskraftige lokalsamfunn. Nå er helt vanlige fiskebestander under hardt press fra klimaendringer, overhøsting, forsøpling og forurensning. Gytebestanden av nordøstarktisk torsk i Barentshavet er kritisk lav. Det samme gjelder makrellen, og dette skremmer meg fordi man ikke helt vet årsaken. Det kan få dramatiske konsekvenser for folk, arbeidsplasser og lokalsamfunn langs hele kysten. Her er vi nødt til å være føre var framover. Det siste vi trenger da, hadde vært en ny næring som utsetter havene våre for enda mer risiko og forrykker økosystemene. Dyrene er også budsjettvinnere når Miljøpartiet De Grønne får hånden på rattet. Det er jeg stolt av. Vi har fått til 20 mill. kr ekstra til Mattilsynet, som skal brukes på flere fysiske tilsyn med dyrevelferden, både for dyr i fjøs og haller og for dem som er hjemme hos eiere som ikke tar godt nok vare på dem. Vi har også fått til et skikkelig veterinærløft. Nå kommer det 30 mill. kr ekstra til å skaffe motiverte veterinærer i hele landet som skal se til helse og velferd for dyr i landbruket. Vi har fått på plass 6 mill. kr ekstra til arbeid med alternativer til dyreforsøk, som vi håper endelig kan realisere et permanent 3R-senter i Norge, slik andre europeiske land har, altså et kompetansesenter som gir veiledning til forskere som vil bruke levende dyr og fisk i forsøk, for å unngå og minimere lidelse. I år fikk Miljøpartiet De Grønne et historisk sterkt mandat på Stortinget av innbyggerne. Det skal bety reell endring, og det har det gjort denne høsten, med både milliarder til skogvern, kraftig satsing på klima og karbonfangst, kollektivtransport og naturrestaurering m.m. Jeg vil takke de partiene vi har forhandlet med, for samarbeidet og diskusjonene.

Jeg har lagt merke til det varme engasjementet som representanten Thorheim har for mineralnæringen og for å øke Norges og Europas beredskap for særlig kritiske jordarter, men det er et mysterium for meg hvordan Høyre og representanten Thorheim har valgt å fokusere. Man ønsker altså å sette av 20 mill. kr til et såkalt hurtigspor for Fensfeltet, noe det er veldig uklart om kan bidra til en hurtigere prosess. Det også et fokus for Høyre å lete etter sjeldne jordarter der hvor de ligger ekstremt spredt – i det mest ukjente, utilgjengelige området på planeten, nemlig i dyphavet – mens man ikke setter av en eneste krone til å realisere potensialet som ligger i en sirkulær tilgang på mineraler, f.eks. fra sidestrømmer fra industri, noe som er godt etablert i Norge, som kunne ha fått en merverdi fra sine produkter ved å selge sjeldne jordarter, som f.eks. ferrolegeringsindustrien og aluminiumsindustrien. Hvorfor vil ikke Høyre bruke én krone på et senter for sirkulær mineralnæring?

Vi er nå i desember 2025. Om en uke feirer den globale naturavtalen tre år. Vi skulle ha sluppet denne debatten. Vi skulle ha sluppet, i vår tid, å måtte forklare hvorfor vi, når vi skal ruste opp Forsvaret og beredskapen vår for å beskytte oss i en mer urolig verden, må gjøre det på en måte som ikke ødelegger natur, folkehelse, friluftsliv og matberedskap i Norges mest tettbebygde område. Vi burde ha sluppet å forklare at også forsvarsindustri selvfølgelig er nødt til å ta hensyn til natur, friluftsliv og lokalbefolkning – fordi vi er i et demokrati, og vi i vår tid har forstått verdien av å ta vare på nærnatur. President, statsråd, vi skulle ha sluppet denne debatten. Tusen takk til representanten Haltbrekken for å løfte interpellasjonen om Hurummarkas framtid. Det er en kjempeviktig sak for Oslo-regionen og for Oslofjorden. I Asker kommunestyre og i Akershus fylkesting jobber vi i Miljøpartiet De Grønne, våre folkevalgte, hardt for å redde Hurummarka, og vi står sammen med både SV, Rødt og Senterpartiet i Akershus. Vi står også sammen med Naturvernforbundet og Aksjonsgruppa for Hurummarka, som gjør en kjempejobb med å få fram fakta i saken og være talerør for veldig mange som har et nært og et daglig forhold til dette området. Planene om en ny Chemring-fabrikk er rett og slett vanvittige, og de tilhører en helt annen tid. Et område på flere kvadratkilometer skal bygges ned og gjerdes inn, midt i hjertet av den smale og naturskjønne Hurum-halvøya, i et område tett på Oslofjorden, med masse fugleliv og store innslag av naturskog. Blir inngrepet gjennomført, vil det endre Hurum-halvøya for alltid. Det er derfor stor lokal motstand, og jeg må understreke at det er fra en befolkning som allerede har gitt store arealer til sprengstoffproduksjonen på Hurum-halvøya og flyttet unger fra barneskolen for å gi plass til mer produksjon. De har altså allerede gitt mye. Vi vet at en av de viktigste oppgavene i norsk naturpolitikk framover er å beskytte og restaurere mer av den lavtliggende artsrike naturskogen. Nesten halvparten av artene på den norske rødlisten er truet fordi gammelskog og skogene rundt Oslofjorden og langs kysten i sør, som er ekstra artsrike, er under ekstra hardt press. Hvis vi skal stanse tapet av natur, må sånne skoger beskyttes og restaureres, ikke bygges ned og ødelegges. Det gjelder også i urolige tider, når vi må ruste opp. I tillegg handler denne saken om Oslofjordens framtid. Det aller siste fjorden trenger nå, er nye store utslipp av nitrogen, jevnlige utslipp over lang tid. Regjeringen har blitt spurt om hvor store utslipp den planlagte fabrikken vil gi, og vi får aldri noe presist svar. Etter det vi vet, vil utslippene bli betydelige selv om det bygges renseanlegg med best mulig tilgjengelig teknologi. Den nye fabrikken vil bli så stor, og produksjonen blir så stor, at selv om en høy andel av nitrogenet blir renset, vil det fortsatt være veldig store utslipp. Bordet fanger, og en forstår jo i denne salen at i det man har valgt en lokasjon og begynt å bygge fabrikken, vil den selvfølgelig også få utslippstillatelse, selv med en for dårlig rensegrad. Regjeringen har tatt viktige grep for Oslofjorden det siste året. Innføring av fiskeforbud i fjorden var et kjempenødvendig og veldig viktig tiltak som var faglig anbefalt, men vi må også få ned utslippene av nitrogen. Da er en ny fabrikk på Hurummarka som å kaste blår i øynene på bønder som nå driver og setter av arealer ned mot vannkanten av fjorden for å hindre avrenning fra landbruk, på lokalbefolkning og kommuner som nå skal betale ekstra for renseanlegg for å hindre nitrogenutslipp til fjorden, og på innbyggere som får høyere avgifter på regningen sin for å bidra i denne svære dugnaden. Vi i Miljøpartiet De Grønne er ikke mot ny kapasitet for forsvarsindustri, tvert imot ser vi behovet. Vi mener, som SV, at utbyggingen bør styres mot grå arealer, men vi erkjenner samtidig at det kan bli nødvendig å akseptere noe tap av natur i forbindelse med bygging av ny industri. Vi mener likevel at Hurummarka bør være helt uaktuell som alternativ. Mens en vurderer alvorlig andre alternativer, kan en inngå en avtale med Chemring som gjør at de ikke fortsetter å eksportere produksjonen sin til interesser og kunder som er langt unna våre demokratiske verdier.

Statsråden nevnte Hvalerdypet nå i replikkvekslingen som et eksempel på at man tar hensyn til næringsaktørene. Jeg støtter fullt ut at fiskerne bør få en god kompensasjon og mulighet til å omstille seg og mulighet til å bli gjeldfrie. En del av dem vil stå igjen med gjeld etter innføring av nullfiskesonene. Jeg er også bekymret på grunn av at Hvalerdypet er holdt utenfor. Her er jo Ytre Hvaler nasjonalpark, og rekebestanden er nettopp en av bestandene som er i en veldig kritisk tilstand i fjorden. Miljøpartiet De Grønne fremmer et forslag til saken, som ikke ligger an til å få flertall, om å utvide nullfiskesonene til å inkludere dette området, for vi frykter at når det blir stående utenfor, får vi økt press på et område som egentlig burde vært ekstra beskyttet. Hvordan vil statsråden hindre at en nå får økt fisketrykk på rekebestanden i Ytre Hvaler nasjonalpark, nå når den er holdt utenfor nullfiskesonen?

Nullfiskeområder er veldig inngripende overfor dem som har vært vant til – og vi kan jo legge til: i hundrevis av år – å fiske i fjorden. Men fjordens økologiske tilstand er nå inngripende for hele samfunnet rundt fjorden, for alle folkene som bruker fjorden til bading og fritidsaktiviteter, og for næringslivet som lever av fjorden. Vi er ikke i en situasjon hvor vi kan velge om vi vil gjøre noe kraftfullt, vi er nødt til å gjøre alt vi kan for å redde fjorden. Det er et tiltak som er tydelig og faglig anbefalt av Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet som det mest effektive tiltaket vi har nå, nettopp å innføre nullfiskesoner. Derfor er jeg dypt takknemlig overfor regjeringen for at de har turt å stå i denne stormen og gjøre det som faktisk fungerer. Vi ønsker alle sammen å hindre overgjødslingen, og alle sammen ønsker at vi raskest mulig får til bedre nitrogenrensing på alle kloakkanleggene som munner ut i fjorden, langs hele nedbørsfeltet. Men mens vi venter på det, må vi sørge for at kollapsen i økosystemet ikke bare øker i omfang. Derfor tenker jeg at dette forslaget fra FrP i utgangspunktet, og nå med støtte fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er populistisk. Det mangler kunnskap og forankring, og det mangler respekt for de faktiske forhold. En kan godt ønske seg en bestandsregulering istedenfor, og det skulle vi kanskje hatt i fjorden for lenge siden, men det er for sent. Det holder ikke med bestandsregulering når hele økosystemet kollapser. Nullfiske er veldig inngripende for fiskerne, det sa jeg, og derfor har Miljøpartiet De Grønne vært opptatt av både kompensasjon, mulighet til omstilling og mulighet for fiskerne til å være med som en del av løsningen for fjorden, ved å bruke sin kunnskap, oversikt og kjentmannskunnskap til å hjelpe fjorden. Flere av dem har vært frampå og sagt selv at de gjerne ønsker å ha tilgang til støtteordningene for vannmiljøtiltak som nå styrkes i det nye statsbudsjettet. Det kan være f.eks. å fiske opp spøkelsesfiskeredskaper som ligger rundt omkring i fjorden, eller annet søppel som skader det marine miljøet i Oslofjorden. Vi er veldig spent på hvordan regjeringen følger opp dette. Kanskje får vi noen avklaringer i dag. Miljøpartiet De Grønne er likevel med på et forslag hvor vi ber regjeringen komme tilbake med en ordentlig redegjørelse om hvordan vi følger opp. Vi tror vi kan dra mye nyttig erfaring fra denne saken, også fordi tiltaket er inngripende og viktig som et eksempel for framtiden for hvordan vi håndterer denne typen kollaps i økosystemer. Når man er nødt til å foreta inngripende tiltak, tror vi det er viktig å gjøre det grundig. Vi trekker oss altså fra forslag nr. 1, men jeg fremmer forslag nr. 7, som Miljøpartiet De Grønne har alene.

Da imøteser vi at det blir fulgt opp, slik at det også blir avklart for aktørene når det er uklart. Jeg har også et spørsmål som handler om miljø. Det er jo et mål at økt aktivitet i denne næringen, som vi håper at det blir, skal ta hensyn til miljø og bærekraft. Det er vakre ord, som vi kan lese i veldig mye lovverk, men det krever både rutiner, krav og identifisering av miljøpåvirkning ut fra et høyt nok kunnskapsnivå. Det er ofte mangler i kunnskapsnivået som gjør at man ikke ser miljøpåvirkningen eller ikke har en økosystemtenkning rundt hvordan påvirkningen vil være. Hvordan ser regjeringen for seg at den vil avklare kravene om å ta hensyn til miljø og bærekraft i forskrift og f.eks. i den stortingsmeldingen som skal komme?

Takk til statsråden for redegjørelsen. I høringen var det en bekymring, bl.a. fra Norges Fiskarlag, for kompensasjon for både direkte skade på grunn av oppskytning og for beslaglegning av viktige fiskefelt. Det ligger ikke an til å bli flertall i dag for et forslag MDG er med på, om å be regjeringen komme tilbake med en tydeliggjøring av dette i loven, men kan statsråden på annen måte avklare – enten her og nå eller ved å komme tilbake med en tydeliggjøring i forskrift – om kompensasjon til fiskeriene for tap knyttet til romaktivitet?

Gratulerer til oss alle med straks å ha en ny og mer oppdatert romlov. Den skal legge til rette for næringsutvikling, kunnskap, innovasjon og utforskning av verdensrommet, men også viktig miljøovervåkning og kritisk kommunikasjon, som er viktig for vår nasjonale og internasjonale sikkerhet. Det er derfor veldig positivt at regjeringen nå tar grep for å regulere en sektor som er så sentral i utviklingen av romnasjonen Norge, og særlig nordnorsk høyteknologisk næringsliv. Lovens formål slår fast at det i utøvelsen av romaktiviteter skal tas hensyn til miljø og bærekraft. Vi i Miljøpartiet De Grønne er jo veldig vant til å se den typen formuleringer og også veldig vant til å måtte påpeke at det trengs en forpliktelse i praksis, rutiner og arbeid som gjør at det faktisk forplikter. Romaktivitet kan ha veldig negative konsekvenser for miljø og fiskeri, særlig langs de sårbare kystområdene i Nord-Norge, og det kan også ha en viktig klimaeffekt. Operatører og tilsynsmyndighet må derfor ha gode rutiner for å identifisere og redusere miljøbelastninger som følger av denne aktiviteten. Miljøpartiet De Grønne forventer at regjeringen følger utviklingen nøye og regulerer ytterligere dersom hensynet til natur, dyreliv og fiskeri ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, noe man nesten kan garantere at ikke vil skje dersom det ikke foreligger tydelige krav til rutiner og modeller for å ta hensyn til det. Norge er en romnasjon, men vi er også en havnasjon. Norges Fiskarlag peker på at aktiviteten ved Andøya Space kan føre til tap for fiskerinæringen i form av beslagleggelse av viktige fiskefelt og skade på redskap. Slik vi ser det, er det i dag uklart om lovens § 15, om objektivt erstatningsansvar, dekker slike tap. Ordlyden «skade forårsaket av romgjenstander på person eller eiendom på jorden», som det heter i loven, kan tolkes slik at fiskeriinteressene faller utenfor. Dette er også tatt opp av flere andre partier i innstillingen. Vi mener dette må presiseres, og vi fremmer derfor et forslag sammen med SV og Rødt hvor vi ber regjeringen komme tilbake med et lovforslag som inkluderer objektivt erstatningsansvar også i fiskeriene. Økonomiske tap som følge av beslaglagte fiskefelt, skade på redskap eller avfall fra romaktivitet må omfattes av erstatningsansvaret. Dette er allerede slått fast i andre lover, som i havenergiloven og petroleumsloven, og jeg ser fram til å høre om statsråden kan avklare litt om det også vil gjelde fiskeriene.

Det er jo sånn at hvis budsjettet man vedtar, bidrar til å øke utslippene, må regjeringen ta igjen det på en annen måte. Nå har regjeringen i økende grad åpnet for kjøp av internasjonale kvoter og setter også av penger til det i budsjettet. Jeg frykter at man egentlig bare øker andelen av klimaforpliktelsen Norge oppnår som tas med internasjonale kvoter, hvis vi fortsetter på den måten i fire år. Det er ikke Miljøpartiet De Grønne interessert i å være med på. Det samme skjer egentlig på areal. Selv om det er færre internasjonalt forpliktende ordninger der, har regjeringen også forpliktet seg til å stanse naturtapet og føre en aktiv politikk for f.eks. å ha en mer arealgjerrig forvaltning. Areal har vært et vanskelig tema i forhandlingene, for MDG og Senterpartiet står langt unna hverandre her. Jeg er nysgjerrig på om statsministeren har noen nye planer for arealpolitikken i Norge som kan hindre nedbygging av norsk natur.

Det er jo staten Norge, og på vegne av Norge regjeringen, som har inngått en forpliktende klimaavtale. Parisavtalen er juridisk forpliktende. Det er ikke naturavtalen, så vi kan snakke om naturavtalen en annen gang. Hvis vi tar de juridiske forpliktelsene i Parisavtalen først: Det er en dynamikk nå i forhandlingene om budsjett. Det har det vært i veldig mange år: Ett parti kan få et gjennomslag som øker utslippene, og da er det opp til et annet parti å prøve å få dem ned igjen, ellers øker utslippene. Jeg mener at en ordning statsministeren bør begynne å vurdere, er at akkurat som man er opptatt av at pengeregnskapet skal gå i hop for staten Norge, må klimaregnskapet gå i hop. Hvis et parti får gjennomslag for noe som øker utslippene i en forhandling, må også forhandlingene få et spor hvor man sørger for at klimaregnskapet går i hop. Da er det ikke bare et annet parti som skal ha gjennom den seieren, men regjeringspartiet må ta ansvar for at klimabanene man selv har forpliktet seg til, blir overholdt. Er det noe statsministeren kan være åpen for?

Gratulerer så mye til statsministeren med å ha fått med seg Stortinget på et historisk grønt og solidarisk budsjett. Det er historisk både på grunn av summene vi flytter på, og den enigheten som ligger der, og på grunn av partene som er med på det, noe som er et vanskelig prosjekt. Vi i Miljøpartiet De Grønne, som opplever et stort ansvar på vegne av våre velgere, men også på vegne av alle andre der ute som kjenner klimakrisen ordentlig på kroppen og opplever natursorg ordentlig på kroppen, har følt et stort ansvar for å være med og bidra til at dette budsjettet tas i den aller grønneste retningen det kan tas, med den statsministeren vi har i dag, og med de flertallene som finnes. Det er nytt for oss at vi er med på å framforhandle det, men det er ikke nytt at vi har ønsket det. Statsministeren og jeg hadde en rusletur i Nordmarka etter valget i 2021. Det ble ikke så veldig mye interessant politisk musikk ut av det den gangen, litt på grunn av hvordan Stortinget ble satt sammen, men nå er vi altså der, og nå begynner det å svinge. Nå har vi fått til billigere og bedre kollektiv, landsdekkende norgeskort fra 2027, 100 kr billigere månedskort for de fylkeskommunene som kommer til å søke på ordningen, og mer penger for å unngå rutekutt og styrke busstilbudet. Det er et historisk skifte i oljepolitikken – det har vi snakket mye om i spørretimen til nå. Jeg vil også legge til at vi nå får en minstepris på strøm fra solceller, noe som gjør at vi kan få opp igjen aktiviteten i solcellebransjen, som har ligget veldig nede etter at norgespris kom. Vi tar mye mer vare på natur. Det er historisk at det i en budsjettforhandling flyttes 1 mrd. kr til skogvern innenfor nysalderingen, og det er fantastisk, for der er det lange køer, og det vil øke oppslutningen og tilliten til hele skogvernordningen. Vi må ut av en dynamikk der bitte små partier – nå har vi blitt litt større, så det må jeg trekke tilbake – der mindre partier i Stortinget er nødt til å hjelpe regjeringen med å følge egne klimaforpliktelser, egne forpliktelser til å stanse tap av natur. Hvordan vil vi se at det blir annerledes framover, og at regjeringen selv sørger for at klimaregnskapet går opp under forhandlingene?

De fiskerne vi snakker om her, er arbeidstakere. De ansettes og sies opp i henhold til norsk lov. Arbeiderpartiet i regjering må gå ordentlig inn i saken, for her er det en konflikt. Hvis man spør bredden av organisasjoner som organiserer her, om hvor tyngden ligger med tanke på interesser fra arbeidsgiversiden, er det jo ikke rart at de ikke kommer til å ønske en slik lovfestet pensjonsordning. Det har de allerede sagt veldig tydelig. Så hva er det som gjør at statsråden nå tenker på en ny prosess? Det er bra at den skal være balansert og grundigere enn en liten arbeidsgruppe, men hva skal gjøre at man i en ny prosess kommer til en annen konklusjon? Gir man her egentlig bare tilliten til arbeidsgiversiden, slik at de kan si at de foretrekker å ikke betale ut pensjon, for det synes de egentlig er enklere? Selvfølgelig gjør de det.

Sakens kjerne her er vel om fiskerne skal ha lovfestet rett til pensjon. Jeg tror ikke man blir kvitt den prinsipielle diskusjonen ved å lage en ny prosess hvor alt er åpent i mandatet, så jeg vil fortsatt oppfordre Arbeiderpartiet til å gå litt inn i historikken. Slik jeg forstår det, opplever partene å ha prøvd å varsle ganske lenge om at dette etter hvert kan bli dyrt for staten. De blir egentlig ikke møtt, dialogen kommer ikke i gang, og plutselig foreslås det en lukking uten at man har tenkt på en annen pensjonsordning, som kunne ha vært at de gikk inn i tjenestepensjonsordningen for sjømenn, eller en annen revidert ordning. Alle er jo enige om at dagens situasjon ikke holder. I tillegg er det det at det ikke haster lenger. Så jeg vil spørre igjen: Er statsråden sikker på at man ikke skal imøtekomme arbeidstakersiden mer her?

Saken er litt overraskende, for den handler grunnleggende om å beskytte de arbeidstakerne som kanskje er mest sårbare og har lavest status på havflåten, med pensjonsordninger i en situasjon hvor de egentlig deler båt med mange andre som har en pensjonsordning. Den har blitt reformert med en prosess som alle parter hadde tillit til. Så presterer man altså å lage en prosess hvor man nå hyppig refererer til en arbeidsgruppe som ble satt ned etter at lovforslaget var på høring, og som kom til akkurat samme konklusjon. Alle vet at fire av de fem partene eller organisasjonene som har sittet der, jo er organisasjoner på arbeidsgiversiden, som forståelig nok ikke ønsket seg en pensjonsordning, og arbeidstakerne er i mindretall. Dette er kanskje litt mer komplisert innenfor fiskeriene enn i mange andre sektorer, men det er jo opplevelsen arbeidstakersiden har. Så ønsker Arbeiderparti-regjeringen å presse gjennom en lukking av pensjonsordningen, og – mest oppsiktsvekkende – uten at man har et annet alternativ. Det vil bli et åpent sår i historien om hvordan fiskerne har blitt behandlet på havflåten vår, og fiskere generelt også. Når Arbeiderpartiet forsøker å legge fram et løst forslag for å få dette til å bli en ny vurdering, tar man ikke høyde for konfliktene som egentlig er der, hvor arbeidstakersiden, unge fiskere som går inn i yrket, kommer til å være sårbare. Så spørsmålet er: Skal vi som velferdssamfunn, skal sosialdemokratene i regjering, ta ansvar for det ved at de er beskyttet, at de er garantert en ordning, eller skal vi gi den makten til arbeidsgiversiden? Det er uforståelig for meg at Arbeiderpartiet ønsker det, men de har fortsatt en sjanse til å tilslutte seg flertallet og si at vi uansett hvordan den ordningen blir, har lagt noen prinsipper til grunn som gjør at fiskerne som arbeidstakere er beskyttet. Miljøpartiet De Grønne kommer til å støtte det nye, løse forslaget som justerer årstallet, for vi har skjønt at det var litt vel ambisiøs framdrift i det opprinnelige forslaget i innstillingen. Vi støtter det løse forslaget fra Marian Hussein og håper på flertall bak det, og vi stemmer ned proposisjonen.

Når oljefondet har vært såpass tungt investert de siste to årene både i okkupasjon og i folkerettsbrudd på Gaza, er det ikke bare brudd med de etiske retningslinjene, det er også brudd med mandatet som oljefondet har. Der står det at man skal følge internasjonale standarder for aktsomhetsvurderinger, noe vi har i UNGP og i OECD. Jeg mener det er utrolig viktig – når man så ofte snakker om hvordan det er viktig at oljefondet ikke skal brukes som et politisk verktøy – å ta inn over seg at det ikke er oljefondet som tilfeldigvis har et land. Vi er et land som eier et pensjonsfond. Den norske demokratiske stemmen i hvordan det fondet er investert, vil alltid være der. Det er derfor vi har et tungt ansvar. SPU er verdens største pensjonsfond, og de har altså hatt dårligere rutiner for å gjøre aktsomhetsvurderinger enn andre store finansinstitusjoner, som KLP og Storebrand. Etikkrådet har i seg selv selvfølgelig gjort en veldig god jobb i de sakene de har jobbet med. De er fem mennesker som gjør dette på fritiden, de har et bitte lite sekretariat, og én av de fem har for øvrig faglig bakgrunn fra folkerett og er folkerettsekspert. De har blitt en unnskyldning for at fondet ikke selv har gjort aktsomhetsvurderingene en så stor bank er nødt til å gjøre for å sikre seg mot at man er investert i krigsforbrytelser og folkerettsstridig aktivitet i en farlig og urolig verden hvor ting plutselig kan endre seg. Min mening er derfor at jeg håper statsråden vil vurdere å se på hvordan Etikkrådet fungerer, og hvordan Etikkrådet – gjennom å bli mer et tilsynsorgan med mer makt som på eget initiativ vil kunne gå inn i saker og både rådgi, som tilsynsmyndigheter ofte gjør, og gi anbefalinger om uttrekk – kan hjelpe en bank med rundt 700 ansatte, som egentlig har som hovedmål å øke inntjeningen til Norge. Det er ikke deres kjerneoppgave å se på etikk, og det kommer vi aldri utenom. Det er derfor det er så viktig at de som har det som sin kjerneoppgave, har nok ressurser, men også nok makt til å kunne gå inn og gjøre vurderinger på egen hånd. Etikkrådet ble en unnskyldning, og grunnen til at vi i Miljøpartiet De Grønne mener det, er at det ble veldig tydelig etter at skandalen kom i starten av august, hvor både finansministeren og oljefondssjefen viste til Etikkrådet og hvordan Etikkrådet ikke hadde anbefalt uttrekk. Det skulle vært unødvendig for Etikkrådet å måtte gjøre det – i det eksemplet og den situasjonen vi hadde da, hvor det var et selskap som var direkte investert i israelske kampfly.

Det var i juni, rett før sommeren, at finansminister Stoltenberg sa at han følte seg trygg på at Statens pensjonsfond utland ikke var investert i brudd på folkeretten. Det var etter gjentatte spørsmål fra Stortinget. Jeg har selv spurt både finansministeren, statsministeren og utenriksministeren om investeringer i selskaper som kan være involvert i okkupasjon, brudd på folkeretten eller krigsforbrytelser i Gaza. Det kom etter rapporter fra Amnesty og etter advarsler fra ICJ om at man kan være juridisk medskyldig i folkemord eller i hvert fall brudd på folkeretten dersom man ikke går gjennom investeringer. Det kom etter advarsler fra europeisk fagbevegelse, som har laget lister over selskaper som er investert i okkupasjon, og hvor Norge var den største investoren i disse selskapene. Finansministeren uttalte at han følte seg trygg. Det er etter redegjørelsen i dag fortsatt et stort spørsmål om han følte seg trygg fordi han ikke hadde sjekket, eller om han følte seg trygg med informasjon han ikke ga Stortinget på det tidspunktet. Det har vært en veldig høflig debatt, og det er bra når vi klarer å være høflige i Stortinget, men jeg mener dette har vært en veldig kritikkverdig prosess. Redegjørelsen som kom fra finansministeren i dag, inkluderte ikke ett ord av selvkritikk eller innrømmelser av at regjeringen i over to år ikke har klart å ha kontroll på hvor Statens pensjonsfond utland har vært investert. Det var da Aftenposten gjennom et nettsøk fant ut at et av selskapene vi er investert i, skryter av at de leverer både vedlikehold og våpendeler til israelske kampfly, at dette eksploderte i starten av valgkampen. Da fikk vi en prosess der finansministeren ba Statens pensjonsfond utland om å gjøre en ny gjennomgang av investeringene i israelske selskaper og i selskaper som har investert i okkupasjon eller folkerettsbrudd i Gaza og på Vestbredden. Ikke bare har vi vært investert, oljefondet har også økt investeringene utenfor referanseindeksen i selskaper som har vært involvert i både folkerettsbrudd og okkupasjon, mens Stortinget har hatt debatter om å trekke seg ut. Man har vært helt fullstendig blind for den politiske debatten og uroen i verden over hvordan mange vestlige land har vært investert i folkerettsbrudd. Jeg mener dette viser at Etikkrådet har vært brukt som en unnskyldning. Etikkrådet bør bli et etikktilsyn, sånn at vi sørger for at de miljøene som jobber med å skaffe Norge penger, også får hjelp til å tenke etikk i det arbeidet.

Ja, absolutt. Dette er en ganske sentral del av vår transportpolitikk – både å flytte penger fra store motorveier til kollektivtransporten og også til å trygge i dag farlige og rasutsatte fylkesveier. Det er et område der jeg håper at Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet kan finne enighet sammen. På tilsvarende måte håper jeg også på støtte fra Senterpartiet når det gjelder f.eks. å styrke kollektivtransporten i distriktene, for også de som bor på bygda, bør ha rett til å kunne reise rimelig og med god kollektivtransport.

Vi kan godt leke at de svarene kommer nå. Det gjør de ikke. Vi står foran forhandlinger. Vår politikk er veldig tydelig. Vi har også et historisk sterkt mandat fra velgerne. Vi er en allianse her av tre partier som har gått til valg på det samme, og det er Arbeiderpartiet som må komme oss i møte.

Vi deler denne planeten. Miljøpartiet De Grønnes krav inn i de forhandlingene er ganske tydelige. Vi vil ha en utfasingsplan for olje og gass, og vi vil at man skal slutte å dele ut nye letelisenser, slutte å investere i fossil energi. Det betyr dermed at hva som blir Norges politikk framover, er opp til Arbeiderpartiet.

Her er vi, den smarteste arten som noensinne har levd. Så hvordan har det seg at vi klarer å ødelegge den eneste planeten vi har? Vi er stadig flere som grubler på det. En av dem som gjorde det, er nylig avdøde Jane Goodall, som dette var et sitat fra, etologen og primatologen som viet livet sitt til å studere sjimpanser og andre dyrs atferd og formidle til verden om dem og om hvordan vi kan ta bedre vare på vår felles planet. Hennes poeng er ikke at mennesker er håpløse, men tvert imot at vi har veldig mye å lære av andre arter, og at vi mennesker kan bruke intellektet og samarbeidsevnene våre mye smartere. Miljøpartiet De Grønne har nå fått et historisk sterkt mandat på Stortinget av velgerne, og vi vil bruke det til å kjempe for systemendring, for et grønnere, varmere og smartere samfunn. Smartere kan bety å utvikle teknologi, forbedre funksjoner innen medisin, lage en ny app eller erstatte forurensning med ren energi. Det var dette teknologiske fokuset som fikk dominere, både i trontalen og i beretningen om rikets tilstand, da regjeringen – på ganske få sekunder – skulle oppsummere sine planer for vår tids største utfordring. Vi må også huske at den viktigste teknologien for å stanse klima- og naturkrisen har vi allerede. Den må videreutvikles, ja, men vi må først og fremst begynne å prioritere å bruke den kunnskapen vi har. Det finnes f.eks. fornybare busser. Vi må sørge for at folk kan bruke dem. Derfor har Miljøpartiet De Grønne gått til valg på billigere og bedre kollektivtilbud, med et månedskort til 499 kr. Fornybar energi og batterier finnes også, og Miljøpartiet De Grønne gikk til valg på trygg omstilling ut av oljealderen og for en utfasingsplan for olje og gass, i tråd med anbefalingene fra Klimautvalget 2050. Smartere betyr også mer. I vår urolige tid er det smart å innse teknologiens begrensninger og ta bedre vare på det vi har – på matjorden og fisken i fjorden, på naturlig karbonlagring og flomdemping som finnes i skog og myr og langs vassdrag. Det betyr å la være å ødelegge, men også å restaurere mer natur på land og i vann. Det betyr å produsere maten vår mer bærekraftig og regenerativt. Det betyr å forvalte skogene skånsomt for plante- og dyreliv. Alt dette vil også gi Norge bedre selvforsyning av mat og beredskap mot ekstremvær. Derfor kommer Miljøpartiet De Grønne til å kjempe hardt i denne stortingsperioden for å stanse tapet av natur. I vår hyperinformerte, effektiviserte og angstpregede tid er det også smart å ta naturen inne i oss mer på alvor: hvordan stress og produksjonsprosess angriper folkehelsen, hvordan vi mennesker blir glade av å gi omsorg, men kan bli utmattet av å gjøre det hele dagen under en stoppeklokke, og hvordan barn trenger at foreldrene deres har tid til å lytte når noe har vært vondt på skolen. Vi må ta tilbake tiden. Vi må ta tilbake øyekontakten og ta bedre vare på hverandre i det nære. Det er også smart. Vi, som sjimpanser, trenger tilhørighet. Når noen barn henger på gaten og blir rekruttert av kriminelle, kunne de like så godt sittet hjemme og skadet seg selv eller sluttet å spise. Barn reagerer ulikt på utenforskap. Miljøpartiet De Grønne gikk til valg på å bekjempe utenforskap og fattigdom, og det blir et veldig viktig fokus for oss i denne stortingsperioden. Goodall var forsker. Mens vi aldri har hatt mer tilgang på kunnskap, har vi i vestlige, demokratiske land kanskje begått den ultimate selvmotsigelsen i å bruke det til å viske ut skillene mellom fagfellevurdert, uavhengig forskning, og meningsytringer og enkeltobservasjoner. Trusselen mot fakta er ikke følelser, det er fornektelse og forvrengning. Det truer demokratiet. Jeg er glad for at stortingspresidenten i sin tale under åpningen minnet oss på det ansvaret vi alle har for å snakke sannferdig og beskytte forskningen som skal hjelpe oss med å ta gode valg. Det må også bety at Arbeiderpartiet må ta inn over seg kunnskapen vi har om naturens tålegrenser. Norge er fullt av folk og bedrifter som ønsker å investere i klima og gjenbruk, drive mer naturvennlig og med et generasjonsperspektiv, men som ikke tar sjansen fordi politikerne vingler. La dette bli stortingsperioden vi jobber sannferdig og konsistent for vår eneste planet.

Først vil jeg gratulere med et viktig komitélederverv. Jeg er også glad for fokuset på folkehelse i innlegget til representanten, og jeg tenker at dette er et område hvor vi bør klare å få til noen enigheter i løpet av denne stortingsperioden. Folkehelse er veldig mye forskjellig. For mange barn og unge som bor i byer, er faktisk mindre trafikk, bedre framkommelighet for gange og sykling og ikke minst det å få bedre luftkvalitet, særlig vinterstid, veldig viktige folkehelsetiltak. Nærnatur er også veldig viktig for mange barn og unge i store byer, som ikke har den samme tilgangen på nærnatur som i distriktene. Vil Senterpartiet bli Miljøpartiet De Grønnes nye allierte for mer grønt i og rundt byene og for mindre trafikk inn til storbyene?