Det er direkte oppsiktsvekkende å høre representanter fra Arbeiderpartiet snakke om ansvarlighet akkurat i dag, det være seg statsråden eller andre representanter, attpåtil når de snakker om renten og om presset i økonomien. Klokken 10 i dag annonserte sentralbanksjef Ida Wolden Bach at rentenivået i Norge forblir uendret. Samtidig må vi forberede oss på at det kan komme en renteøkning før sommeren. Renteøkningen kommer på toppen av høy inflasjon, dyre matvarer og nå også rekorddyrt drivstoff. Dette står i ganske sterk kontrast til Arbeiderpartiets valgkamp. Gjentatte ganger lovet statsministeren og finansministeren rentekutt til alle framfor skattekutt til de få. Når blir det verken rentekutt eller skattekutt. Da er det minste vi kan bidra med, lavere drivstoffpriser. Jeg vet like godt som regjeringen at de ikke styrer direkte over rentenivået i Norge, men det må vi nesten forutsette at finansminister Stoltenberg og statsminister Støre også var klar over i valgkampen. Alternativet er faktisk verre. Jeg tror ikke vi skal se bort ifra at løftene som ble gitt, påvirket de økonomiske beslutningene til folk flest. Det er de som sto utenfor boligmarkedet, som omsider tok seg råd, i tro på at renten skulle ned. Det er familier som endelig torde å kjøpe seg opp i markedet for å sikre et ekstra soverom. Og det er alle de som endelig bestilte ferie med familien etter flere år der privatøkonomien la større begrensninger. De stolte naturlig nok på regjeringens lovnader, slik man i utgangspunktet bør ha grunn til å gjøre. Dette er ikke utelukkende et spørsmål om folks lommebok. Det er også et spørsmål om politikkens legitimitet og tilliten til oss politikere. Høy prisvekst, høyt rentenivå og en svekket privatøkonomi er oppskriften på politisk uro og økt mistillit til systemet og politikken generelt. Da er det siste vi trenger, politikere som kommer med løfter som de vet de ikke kan holde. Det er rett og slett litt unorsk. Vi trenger politikere som viser handlekraft, og som fremmer politikk som faktisk gjør landet tryggere. Så lenge regjeringen lar vente på seg, er det bra at Høyre tar det ansvaret. Det er først og fremst det som er det nye Høyre.

På vegne av representantene Monica Molvær, Mathilde Tybring-Gjedde og meg selv har jeg fornøyelsen av å legge fram et representantforslag om å forhindre juks med kunstig intelligens i skolen.

Kongehusets verdi verken kan eller bør måles i enkelthendelser eller avisoverskrifter i et øyeblikksbilde, heller ikke i dag. Kongehuset må måles i hvilken stabilitet det bidrar til over tid, for kongehuset er et generasjonsprosjekt. Sannheten er at Belgia, Nederland, Luxembourg, Storbritannia, New Zealand eller Australia, av verdens mest stabile og demokratiske land, samtlige er konstitusjonelle monarkier. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror kongehuset bidrar til nettopp den stabiliteten som gjør demokratiet vårt stødig, for monarkiet er ingen motsetning til demokratiet. Dessuten stemmer norske velgere hvert fjerde år over kongehuset, på samme måte som vi stemmer over regjeringen gjennom indirekte valg. Ønsker folket republikk, kan det stemme på partiene som vil endre statsform i Norge. Inntil videre forblir de republikanske partienes oppslutning i Norge beskjeden. Vi trenger aldri å bygge opp Norge fra bunn. Å ta stilling til skrivebordsrealiteter som spørsmålet om hva vi ville ha gjort dersom det eventuelt skulle inntreffe, er derfor ikke spesielt relevant. Det samme spørsmålet kunne vi jo f.eks. stille om rødvin: Ville vi funnet opp rødvin i dag dersom vi hadde bygd opp samfunnet vårt på nytt? Eller om politiske partier: Ville vi funnet opp partiet SV dersom vi hadde bygget samfunnet vårt på nytt? Men det skal vi forhåpentligvis ikke gjøre, og det er for meg det viktigste prinsippet. Det er enkelte som bruker Norges økende mangfold som et argument for å bygge ned de fellesinstitusjonene som vi har. Jeg ser det stikk motsatt. Det er nettopp når samfunnet vårt blir mer mangfoldig, vi skal holde fast på institusjonene våre, og blant dem som bygger ned forskjellene mellom livssyn, bakgrunn og identitet, står kongehuset i en særstilling. La oss holde det slik.

Det var en god redegjørelse for regjeringens vyer, men det var ikke et svar på spørsmålet som ble stilt. Grunnen til at jeg stilte jeg spørsmålet, er ganske enkel. Økte renter, dyrtid og en eksplosiv vekst i boligprisene har gjort at deler av min generasjon f.eks. må belage seg på å bo dårligere enn det foreldregenerasjonen har gjort. Det er et ganske tydelig brudd på generasjonskontrakten. Lavere kostnader sammen med f.eks. lavere skatt er noe av det som kunne ha bidratt til å løfte den generasjonen jeg tilhører. Det er nok nettopp derfor mange faktisk tok Arbeiderpartiet på ordet, bl.a. med deres sak i Aftenposten, for de lovet kutt i renten til alle. Mitt spørsmål er fortsatt enkelt: Hvilken effekt tror statsministeren det vil ha på samfunnet dersom deler av min generasjon vil oppleve å gå ned i levestandard målt mot hans egen, samtidig som ledende politikere kommer med løfter som de vet de ikke kan holde?

Som vanlig tok jeg trikken til jobben i dag. Nå er det ikke lenger noen politiske reklamer om at rentenivået skal ned. Arbeiderpartiet drev som kjent valgkamp som om Jens Stoltenberg var sentralbanksjef og ikke finansminister. De har gjentatte ganger lovet rentekutt til alle framfor skattekutt til de få. Så langt har vi fra regjeringen fått et skattelotteri med skattekutt til nettopp de få, samtidig som rentenivået holder seg oppe. Det tok heller ikke lang tid før statsministeren innrømmet i Dagens Næringsliv at han ikke lenger kunne garantere lavere rente, selv om partiet hans hadde reklamert for det på kollektivtrafikken, i sosiale medier og i møte med norske velgere, bl.a. med Aftenposten på slep. Derfor er mitt spørsmål til statsministeren ganske enkelt: Var løftet om rentekutt nok et eksempel på at regjeringen var villig til å si hva som helst før et valg, før de deretter løp fra løftene sine, eller fører regjeringen bevisst en pengepolitikk som holder renten unødig høy?