Jeg er takknemlig for det svaret statsråden gir, for selv de som er klinisk vaksinert mot alt som handler om testing, pugging og å stille krav, må jo være enig i at én prøve i året ikke er det som er rotårsaken til problemet i norsk skole. Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er at det ikke mangler på representanter som snakker fra talerstolen om hvordan man skal løfte fram lærernes frihet til å bestemme hvilken undervisning de skal ha, og at vi politikere skal ligge unna hvordan man velger å legge opp undervisningen, før man sekunder etterpå vedtar forslag etter forslag om hvordan realfagsundervisningen i norsk skole faktisk skal gjennomføres. Jeg er også for mer praktisk og variert undervisning, men jeg er først og fremst for at lærerne og skolen skal gis de ressursene som trengs, at kommuneøkonomien må være god nok, slik at man faktisk har muligheten til å tilby det, og jeg er skeptisk til at Stortinget skal vedta hvilken undervisningsform barneskolelærere skal forholde seg til.

Jeg har lyst til å gå tilbake til et argument som ble brukt fra talerstolen, som også statsråden har brukt i en tidligere diskusjon, og det er dette at det nærmest er et test- og puggeregime i norsk skole, og at dette er utgangspunktet for alt som er vondt i skolen. Hvis man legger sammen de kartleggingsprøvene som man tidligere har hatt i skolen, og de nasjonale prøvene, utgjør dette ca. tolv prøver. Det er altså tolv prøver – én i året i snitt hvis man fullfører 13 års skolegang – vi stiller krav om at man skal gjennomføre. Hvis arbeidshypotesen er at vi har en test- og puggeskole, er ikke det først og fremst et oppgjør med lærerne, som er de som faktisk bestemmer hvor mange prøver man skal ha i norsk skole?

Hvis du er god i idrett i Norge, finnes det nærmest ingen grenser for hvordan samfunnet vil tilrettelegge for deg. Du får egen oppfølging, egen skole, tilpassede kalendere og egne studielinjer, og storsamfunnet heier deg fram. Det har også gitt resultater. Flere av verdens beste toppidrettsutøvere er norske, og vi har en levende breddeidrett der mange i Norge deltar i den organiserte idretten. Tenk om vi kunne gitt den samme behandlingen til dem som er gode i realfag. Vi står overfor en ganske akutt realfagskrise. Det er stadig færre elever og studenter som søker seg til fagene, og kompetansen i befolkningen er fallende. Det er et problem for oss, ikke fordi vi tar færre medaljer i ulike realfagskonkurranser, men fordi et lands realfagskompetanse også handler om konkurransekraft, beredskap og sysselsetting. Det handler om konkurransekraft, fordi mange av de viktigste næringene som vokser fram, enten det er om kvanter, KI, programmering eller romfart, drives fram av folk med bakgrunn fra de realfaglige studieretningene. Det handler om beredskap, fordi mange av de samme selskapene gjør vitenskapelige gjennombrudd som er avgjørende for hvilke land som kan utøve makt i en mer urolig verden. Det handler om sysselsetting, fordi arbeidsløsheten blant unge mastergradsutdannede er rekordhøy, og det samme er etterspørselen etter arbeidskraft i arbeidsmarkedet. Vi har med andre ord ikke klart å dimensjonere kompetansen til befolkningen vår på en måte som gjør at det er behov for dem i arbeidslivet. Noen vil alltid innvende at mer realfag betyr mer teori. Det er feil. Det er ingen motsetning mellom realfag og praktisk undervisning. Tvert imot tror jeg faktisk ikke jeg kommer på noen andre fag som er så enkle å gjøre praktiske som matematikk og naturfag. Det er jo også gjerne de fagene hvor barn fra starten av er utstyrt med en naturlig, medfødt nysgjerrighet. Et løft for realfagene har lenge latt vente på seg. Jeg er glad for at stortingsflertallet omsider kommer sammen om å legge fram en strategi og heve kompetansen i hele befolkningen. Med dette tar jeg opp forslagene fra Høyre, og for øvrig vil Høyre subsidiært støtte romertall nummer 3 i tilrådingen.

Det er ikke meningen å forlenge debatten unødig, men jeg klarte ikke å dy meg etter innleggene til representanten fra Rødt. Det er for det første litt bemerkelsesverdig hvordan man på den ene siden advarer mot flere friskoler fordi det vil tiltrekke alle de gode lærerne, og at de da vil gå ut av den offentlige skolen – og på den andre siden advarer om at det er så forferdelig for lærerne å jobbe der. Da må man kanskje bestemme seg for hvilket argument man ønsker å bruke. Det er veldig rørende å høre den omtanken som venstresiden nå har for ansattes arbeids- og pensjonsvilkår i skolen. Det er altså ikke mange dager siden det var en demonstrasjon der ute mot pensjonspolitikken som føres i de private barnehagene. Så hvis representanten fra Rødt kunne ta med seg det samme engasjementet inn i budsjettforhandlingene, der hun faktisk har muligheten til å sørge for at alle de som jobber i private barnehager, får betalt for den pensjonen de faktisk skal ha, ville det vært et bedre utgangspunkt for debatt og bedre for de ansatte i det offentlige og privatskoler, framfor å fyre opp til debatt med representanten fra Kristelig Folkeparti.

Det er altså slik å forstå at staten skal drive overvåking og kontroll av den religiøse tilhørigheten til foreldrene for å avgjøre om det er et behov? Da er i så fall premisset at behovet for en skole hviler på hvorvidt folk vedkjenner seg en religion, et livssyn eller ikke. Det er jeg uenig i. Jeg mener det er et mangfold for fellesskolen nettopp at man kan ha skoler som driftes med ulikt livssyn, der elever, uavhengig av hvilket livssyn de måtte ha, kan søke seg til de skolene. Hvis man drar på St. Sunniva i Oslo, finner man ikke bare katolikker der. Hvis man drar på livssynsskolene til Akademiet, finner man ikke bare livssynshumanister der. Man finner folk med ulike religiøse livssyn. Det er altså et dårlig utgangspunkt at staten skal grave i folks livssyn for å avgjøre om det er behov for en skole eller ikke. De som best er kjent med dette, er kommunene og fylkestingene. Derfor er det synd at statsråden har klart å overtale Senterpartiet til å være med på innstramminger i det som i realiteten ligger til det lokale selvstyret.

Man skulle kanskje anta at de som er best skikket til å avgjøre hvorvidt det er behov for disse skolene eller ikke, er de som sitter nærmest på beslutningen, f.eks. kommunestyrene eller fylkestinget, men statsråden vil overkjøre de lokale folkevalgtes mening, for denne lovendringen vil kun være relevant der lokalsamfunnet allerede stiller seg positiv til dette. Statsråden svarte altså ikke på spørsmålet. Jeg skjønner at man kan ha ulike spørreundersøkelser, man kan sende ut brev i posten, man kan stille folk spørsmål, men det hviler på et grunnleggende premiss om at behovet for en skole baserer seg på foreldrenes eller elevenes religiøse tilhørighet. Jeg tror kanskje det kan være slik at folk som har et annet livssyn, søker seg til St. Sunniva i Oslo, som er en katolsk skole, eller til en livssynshumanistisk skole, selv om de kanskje har et religiøst livssyn. Derfor gjentar jeg mitt spørsmål: Hvordan skal man kunne avgjøre behovet for en skole uten at staten begynner å grave i den religiøse tilhørigheten til foreldrene i området det måtte angå?

Om statsråden mener at friskolene utgjør en slags trussel mot mangfold i skolen og at elever med ulik bakgrunn går i samme klasserom, vil jeg kanskje anbefale å avlegge en av skolene en liten visitt. Tvert imot er friskolene en naturlig del av fellesskolen, der alle elever, uavhengig av bakgrunn, får litt større frihet til å velge en skole som de selv ønsker å gå på. Og hvis det er slik at statsråden tviler på de vilkårene som allerede er i loven, kunne hun foreslått å stille strengere krav til innhold, til hvilken paragraf skolen skal være bygget på, eller hva de får lov til å markedsføre seg som. Det har man valgt å ikke gjøre. Man har valgt at man skal bevise hvilken tilknytning man har til skolen. Derfor er mitt spørsmål til statsråden ganske enkelt: Hvordan skal dette gjøres? Hvordan skal man bevise et behov for en skole uten å se på foreldrenes, elevens eller lærernes religiøse tilknytning?

La meg først gratulere Arbeiderpartiet og statsråden med å ha jobbet godt overfor Senterpartiet. Partiet sto for svært kort tid siden sammen med borgerlig side for å si nei til de endringene som er foreslått i proposisjonen som nå debatteres. Siden februar har lojaliteten til regjeringsprosjektet åpenbart veid tyngre for Senterpartiet enn egne prinsipper og politisk overbevisning, når de i dag stemmer for forslagene som er framsatt. Man skal åpenbart oppleve mye i et simpelt stortingsvaraliv, men at Senterpartiet gikk i ledtog med Arbeiderpartiet for å stramme inn det lokale selvstyret, var ikke noe jeg hadde forventet i den perioden jeg har fått møte i utdanningskomiteen. For Høyre forblir innvendingene de samme. I likhet med tidligere år frykter vi at lovendringene vil føre til flere eksempler som da Utdanningsdirektoratet den 13. november 2024 meddelte Akademiet Videregående Ski og Akademiet Videregående Lillestrøm at de ikke fikk godkjent sin søknad. Begge skolene søkte på grunnlag av å være en livssynshumanistisk skole. I et forsøk på å bevise det reelle behovet for en skole med et livssynshumanistisk formål, viser Akademiet til at medlemstallet i den humanistiske organisasjonen er økende, og at Human-Etisk Forbund har egne fylkeslag og lokaler i regionen. I begrunnelsen for sitt avslag skriver Utdanningsdirektoratet at dette «(...) underbygger ikke det at det er det livssynshumanistiske grunnlaget i seg selv som er etterspurt, men at det kan være andre grunner til at elever og foresatte velger disse skolene. Særlig dette med at ‘elever fra familier med ulike religioner og bakgrunner’ søker seg til skolene, tilsier at det ikke er livssynshumanisme i seg selv som etterspørres». Det er en ganske oppsiktsvekkende begrunnelse – selv om det nå er en begrunnelse vi må belage oss på at det blir flere av med de foreslåtte lovendringene. Det er nok også derfor samtlige av høringsinnspillene stilte seg negativ til lovendringene, fordi vilkårene i loven blir sterkt skjønnsmessige. Ellers merker vi oss at regjeringen i sin proposisjon er bekymret for hvordan godkjente livssynsskoler markedsfører seg. Dersom regjeringen er overbevist om at godkjente livssynsskoler markedsfører seg som noe annet, bør den, framfor å legge fram den foreslåtte lovproposisjonen, fremme nye krav om hvilket innhold livssynsskolene skal ha. Høyre vil derfor stemme mot forslagene i proposisjonen.

Det er et resultat i seg selv at alle dem som sitter i kommunestyrer, på fylkesting eller i denne salen, har tall og statistikk vi kan forholde oss til. Det gjør skoledebatten bedre nettopp fordi vi plukker opp hvorvidt resultatene av politikken vår fungerer eller ikke. Det er årsaken til at vi i dag vet at leseresultatene i den norske skolen faller. Så mener statsråden i sitt innlegg at vi har en testskole, en testtung skole. Det er egentlig ganske grov mistillit til dette landets lærere. Det er altså ikke slik at to nasjonale prøver og et par kartleggingsprøver er det som sørger for at vi har problemer med stress og press i skolen. Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor beskriver statsråden prøvene læreren gir, som testtunge? Er ikke det egentlig bare mistillit til lærerne, som selv styrer over hvordan de velger å innrette sin undervisning?

Det var veldig lang tid og veldig mange ord på å si nei. Vi har jo eksempler på at ulike kommunestyrer har brukt de tallene de har fått, nettopp for å legge om kursen i sin egen kommune. Ett eksempel er min hjemkommune, der man så at tallene på de nasjonale prøvene var under landssnittet i lesing. Man satte i gang et ekstra leseprosjekt som gjorde at man fikk bedre resultater, og utviklingen gikk i riktig retning. Når statsråden til slutt vil legge fram sine alternativer til prøver: Hvordan skal kommunerepresentantene landet rundt kunne gjennomføre nøyaktig de samme tiltakene fordi de over tid har troverdig informasjon om hvordan f.eks. lesing utvikler seg i skolene i kommunen?

Som forelder kan jeg i dag vite hvordan skolen til barna mine utvikler seg over tid, og om tiltakene som blir gjennomført, har effekt. Som politiker kan jeg delta i en diskusjon om leseferdighetene, for informasjonen er offentlig tilgjengelig. Som skoleforsker kan jeg forholde meg til hvordan resultatene utvikler seg over tid, og se hvilke tiltak i ulike kommuner som har best effekt. Som kommunestyrerepresentant kan jeg se utfallet av vedtatt politikk, gjennom å følge utviklingen i de nasjonale prøvene, og vurdere hvorvidt vi må legge om kursen over tid. Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Kan statsråden garantere at foreldre, stortingspolitikere, forskere og kommunerepresentanter i framtiden vil ha den samme muligheten til å følge med på utviklingen i den norske skolen?

De største forskjellene i Norge handler verken om formuesskatt eller om inntektsulikhet. Den største ulikheten i Norge handler om at skolen vår år for år, kull for kull, reproduserer sosiale forskjeller. Den reproduserer forskjeller mellom kjønn, mellom hvilken utdanningsbakgrunn foreldrene har, og ikke minst hvor i landet man er født. Er man f.eks. født som gutt sent på året sør i Hedmark og har foreldre uten høyere utdanning, er sannsynligheten for at man fullfører videregående, lav. Det er ingen naturtilstand at det skal være slik. Vi vet at ulike skoler, kommuner og fylkeskommuner har klart å gjøre grep for å heve kompetansen, forbedre resultatene og gi elever mulighet til å lykkes. Ved min egen opprinnelige hjemkommune, Våler i Solør, brukte f.eks. rektoren resultatene fra de nasjonale prøvene til å lage en ekstra innsats for lesing. Det har ført til at kommunen på ganske kort tid har gått fra å være under til over landsgjennomsnittet. Andre kommuner velger å lage et realfagsløft. Grunnen til at de har anledning til å gjøre det, er at de nasjonale prøvene gir oss åpenhet om resultatene, og de gir oss et sammenligningsgrunnlag. Den anledningen har statsråden, regjeringen, og nå stortingsflertallet stilt seg i ledtog for å fjerne. Å fjerne de nasjonale prøvene vil frata forskere, nasjonale myndigheter og skoleeiere nødvendig kunnskap om situasjonen i norsk skole. Det er rett og slett et demokratisk problem dersom kommunestyret og skolene selv ikke har sikre nok tall på hvordan utviklingen i skolen er over tid. Prøvene bidrar til en kunnskapsbasert debatt om norsk skole som også foreldre, lokalsamfunn, media og forskningsmiljøer kan delta i. Offentlig statistikk og åpenhet om elevenes resultater er viktig i et demokratisk samfunn, både for tilliten til skolen og for muligheten til å diskutere hvordan den skal bli bedre. Dette sikrer også elevenes rettssikkerhet. Det er derfor synd at Stortinget antakelig vil stemme for forslag som svekker elevenes rettssikkerhet og storsamfunnets mulighet til å delta i den offentlige debatten.

Viking-drakter, hatter og skjerf har det til felles at de retter seg mot begge kjønn. Plagg som spesifikt retter seg mot enkelte kjønn, skaper fort ulike forventninger, som igjen kan være en trussel mot det likestilte samfunnet. Likestilte samfunn i Norge er ikke bare betinget av lovene vi har; det er også normene vi har, og kulturen vi er oppdratt i. Det naturlige spørsmålet blir da: Mener statsråden at det av en fem-, seks- eller syvåring er det samme valget om man skal gå med en Viking-drakt eller en hatt på skolen, som det er om man skal ikle seg tildekkende hodeplagg som utelukkende retter seg mot kjønn? Er det en riktig sammenligning, og i så fall – og jeg gjentar spørsmålet: Hvilke tiltak har regjeringen for å imøtekomme de jentene som vi vet at blir utsatt for sosialt press i Norge?

Jeg er enig i statsrådens konklusjon, men jeg har noen betenkeligheter til begrunnelsen. For det første har vi, som nevnt, norsk forskning som er veldig tydelig på at jenter som blir ikledd religiøs bekledning i Norge, gjennomsnittlig utsettes for sterkere foreldrekontroll enn de som ikke gjør det. Hva vil regjeringen foreta seg for å imøtekomme den sosiale kontrollen som de jentene blir utsatt for? Statsråden sier at ikke alle bærer hijab på grunn av tvang, underforstått at det er et fritt valg. I hvilken posisjon er en fem, seks eller syv år gammel jente til i det hele tatt å ta et fritt valg for hvorvidt det å bære hijab er klokt eller ikke?

Jeg og Høyre er helt enig med Fremskrittspartiet i at det er gode grunner til å være skeptisk til religiøs bekledning på unge jenter, for en forutsetning for å opprettholde et likestilt samfunn er at vi fra tidlig alder oppdras i en tradisjon der det er liten forskjell mellom kjønnene. Likestilling sikres nemlig ikke utelukkende gjennom lovverk og regler, men også gjennom normer og praksis. Plagg som tidlig deler kjønnene inn i ulike roller, leder raskt til ulike forventninger og krav, som igjen kan være til hinder for et likestilt samfunn. Dette gjelder kanskje spesielt plagg som retter seg mot unge kvinner. Vi har også norsk forskning som bl.a. dokumenterer at jenter ikledd hijab utsettes for sterkere foreldrekontroll enn jenter som går med håret fritt. Flere av miljøene som jobber med æreskultur i Norge, er også tydelige på at bruk av hijab henger tett sammen med æreskontroll. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt vi er tilhengere av religiøs bekledning eller ikke. Spørsmålet er om et lovforbud eller et forbud løser problemet. For det første forblir det uklart hvem som skal ha ansvaret for å ta hijaben av dersom noen bryter forbudet. Det er heller ikke åpenbart hvilke sanksjoner et slikt brudd skal medføre. Høyre frykter også at et lovforbud vil bidra til økt avstand mellom enkelte av minoritetsmiljøene i Norge og storsamfunnet for øvrig. Det kan bidra til å gjøre den religiøse bekledningen enda viktigere som identitetsmarkør, og til økt bruk av hjemmeundervisning eller opprettelse av religiøse privatskoler. Et lovforbud vil dermed forsterke den utfordringen forslagsstillerne med rette forsøker å løse. Dette hører også hjemme i en større debatt, der vi ikke utelukkende begrenser oss til å diskutere enkeltplagg, men også hvilken plass religion skal ha i skolen, hvordan vi skal motarbeide negativ sosial kontroll og hvordan vi skal sikre at alle jenter kan leve et friest mulig liv. Dette forslaget legger ikke opp til den debatten.

Jeg forstår på svarene fra statsråden når hun snor seg unna sitatet som tidligere har blitt brukt, at hun kanskje ikke står ved dem. Det er gledelig, men istedenfor å forsøke å sno seg unna, ville det vært ryddigere å gi uttrykk for anger enn å late som at sitatene som ble gitt til VG, er noe annet enn de faktisk var. Forrige uke fikk vi vite at lærerne er ganske bekymret for ytringsfriheten i skolen, der mange ikke tør å ytre sine egne meninger. Statsråden bærer det øverste ansvaret for å øke ytringsrommet til bl.a. lærerne og alle andre i sektoren. Hva tror statsråden skjer med ytringsrommet til de ansatte i skolen eller utdanningssektoren når de som ytrer seg, blir slått i hartkorn med krefter statsråden ikke liker, og blir beskyldt for å importere en amerikansk debattkultur, eller når historieprofessorer blir beskyldt for å legge lokk på ubehagelige sider ved vår historie, utelukkende fordi de var kritiske til den listen statsråden har lagt fram?

Om man hører godt etter, kan man nesten høre åretakene i statsrådens forsøk på å sno seg unna spørsmålet. Undertegnede var nemlig aldri alene i kritikken av statsrådens lister. En av dem som har kritisert listene, er Den norske historiske forenings utdanningspolitiske utvalg. Utvalget består av ulike professorer fra universiteter landet over, og de ga uttrykk for noe av det samme jeg gjorde i VG. Mener også statsråden at det professorene i historie tar til orde for, «kan minna (…) om det me har sett i USA og i enkelte andre statar, der politisk ubehagelege delar av historia nærast blir politisk fjerna», eller er sitatet først og fremst et eksempel på en importert amerikansk debattstil som forbeholdes politiske motstandere?

«Etter at Høyre deltok i diskusjonen om innholdslistene i skolen, rykket statsråden ut i VG. Der erklærte hun at ‘det er ikke uventet at den eneste kritikken som har kommet mot innholdslistene, kommer fra folk som Espen Teigen, aviser langt ute på høyresiden og Ola Svenneby’. Hva slags debattklima mener statsråden hun tilrettelegger for når alle de som har deltatt i debatten, blir forsøkt stemplet og utdefinert av diskusjonen, og er dette de eneste aktørene i debatten som statsråden har fått med seg?»

Det er direkte oppsiktsvekkende å høre representanter fra Arbeiderpartiet snakke om ansvarlighet akkurat i dag, det være seg statsråden eller andre representanter, attpåtil når de snakker om renten og om presset i økonomien. Klokken 10 i dag annonserte sentralbanksjef Ida Wolden Bach at rentenivået i Norge forblir uendret. Samtidig må vi forberede oss på at det kan komme en renteøkning før sommeren. Renteøkningen kommer på toppen av høy inflasjon, dyre matvarer og nå også rekorddyrt drivstoff. Dette står i ganske sterk kontrast til Arbeiderpartiets valgkamp. Gjentatte ganger lovet statsministeren og finansministeren rentekutt til alle framfor skattekutt til de få. Når blir det verken rentekutt eller skattekutt. Da er det minste vi kan bidra med, lavere drivstoffpriser. Jeg vet like godt som regjeringen at de ikke styrer direkte over rentenivået i Norge, men det må vi nesten forutsette at finansminister Stoltenberg og statsminister Støre også var klar over i valgkampen. Alternativet er faktisk verre. Jeg tror ikke vi skal se bort ifra at løftene som ble gitt, påvirket de økonomiske beslutningene til folk flest. Det er de som sto utenfor boligmarkedet, som omsider tok seg råd, i tro på at renten skulle ned. Det er familier som endelig torde å kjøpe seg opp i markedet for å sikre et ekstra soverom. Og det er alle de som endelig bestilte ferie med familien etter flere år der privatøkonomien la større begrensninger. De stolte naturlig nok på regjeringens lovnader, slik man i utgangspunktet bør ha grunn til å gjøre. Dette er ikke utelukkende et spørsmål om folks lommebok. Det er også et spørsmål om politikkens legitimitet og tilliten til oss politikere. Høy prisvekst, høyt rentenivå og en svekket privatøkonomi er oppskriften på politisk uro og økt mistillit til systemet og politikken generelt. Da er det siste vi trenger, politikere som kommer med løfter som de vet de ikke kan holde. Det er rett og slett litt unorsk. Vi trenger politikere som viser handlekraft, og som fremmer politikk som faktisk gjør landet tryggere. Så lenge regjeringen lar vente på seg, er det bra at Høyre tar det ansvaret. Det er først og fremst det som er det nye Høyre.

På vegne av representantene Monica Molvær, Mathilde Tybring-Gjedde og meg selv har jeg fornøyelsen av å legge fram et representantforslag om å forhindre juks med kunstig intelligens i skolen.

Kongehusets verdi verken kan eller bør måles i enkelthendelser eller avisoverskrifter i et øyeblikksbilde, heller ikke i dag. Kongehuset må måles i hvilken stabilitet det bidrar til over tid, for kongehuset er et generasjonsprosjekt. Sannheten er at Belgia, Nederland, Luxembourg, Storbritannia, New Zealand eller Australia, av verdens mest stabile og demokratiske land, samtlige er konstitusjonelle monarkier. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror kongehuset bidrar til nettopp den stabiliteten som gjør demokratiet vårt stødig, for monarkiet er ingen motsetning til demokratiet. Dessuten stemmer norske velgere hvert fjerde år over kongehuset, på samme måte som vi stemmer over regjeringen gjennom indirekte valg. Ønsker folket republikk, kan det stemme på partiene som vil endre statsform i Norge. Inntil videre forblir de republikanske partienes oppslutning i Norge beskjeden. Vi trenger aldri å bygge opp Norge fra bunn. Å ta stilling til skrivebordsrealiteter som spørsmålet om hva vi ville ha gjort dersom det eventuelt skulle inntreffe, er derfor ikke spesielt relevant. Det samme spørsmålet kunne vi jo f.eks. stille om rødvin: Ville vi funnet opp rødvin i dag dersom vi hadde bygd opp samfunnet vårt på nytt? Eller om politiske partier: Ville vi funnet opp partiet SV dersom vi hadde bygget samfunnet vårt på nytt? Men det skal vi forhåpentligvis ikke gjøre, og det er for meg det viktigste prinsippet. Det er enkelte som bruker Norges økende mangfold som et argument for å bygge ned de fellesinstitusjonene som vi har. Jeg ser det stikk motsatt. Det er nettopp når samfunnet vårt blir mer mangfoldig, vi skal holde fast på institusjonene våre, og blant dem som bygger ned forskjellene mellom livssyn, bakgrunn og identitet, står kongehuset i en særstilling. La oss holde det slik.

Det var en god redegjørelse for regjeringens vyer, men det var ikke et svar på spørsmålet som ble stilt. Grunnen til at jeg stilte jeg spørsmålet, er ganske enkel. Økte renter, dyrtid og en eksplosiv vekst i boligprisene har gjort at deler av min generasjon f.eks. må belage seg på å bo dårligere enn det foreldregenerasjonen har gjort. Det er et ganske tydelig brudd på generasjonskontrakten. Lavere kostnader sammen med f.eks. lavere skatt er noe av det som kunne ha bidratt til å løfte den generasjonen jeg tilhører. Det er nok nettopp derfor mange faktisk tok Arbeiderpartiet på ordet, bl.a. med deres sak i Aftenposten, for de lovet kutt i renten til alle. Mitt spørsmål er fortsatt enkelt: Hvilken effekt tror statsministeren det vil ha på samfunnet dersom deler av min generasjon vil oppleve å gå ned i levestandard målt mot hans egen, samtidig som ledende politikere kommer med løfter som de vet de ikke kan holde?

Som vanlig tok jeg trikken til jobben i dag. Nå er det ikke lenger noen politiske reklamer om at rentenivået skal ned. Arbeiderpartiet drev som kjent valgkamp som om Jens Stoltenberg var sentralbanksjef og ikke finansminister. De har gjentatte ganger lovet rentekutt til alle framfor skattekutt til de få. Så langt har vi fra regjeringen fått et skattelotteri med skattekutt til nettopp de få, samtidig som rentenivået holder seg oppe. Det tok heller ikke lang tid før statsministeren innrømmet i Dagens Næringsliv at han ikke lenger kunne garantere lavere rente, selv om partiet hans hadde reklamert for det på kollektivtrafikken, i sosiale medier og i møte med norske velgere, bl.a. med Aftenposten på slep. Derfor er mitt spørsmål til statsministeren ganske enkelt: Var løftet om rentekutt nok et eksempel på at regjeringen var villig til å si hva som helst før et valg, før de deretter løp fra løftene sine, eller fører regjeringen bevisst en pengepolitikk som holder renten unødig høy?