Ragnhild Bergheim (A) [18:19:30] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke helse- og omsorgskomiteen for godt samarbeid om saken, og alle som har bidratt med høringsinnspill. Saken vi behandler i dag, gjelder altså et representantforslag om å styrke beskyttelsen av spedbarn mot RS-virus. Saken tar opp en viktig problemstilling. RS-virus er en av de vanligste årsakene til luftveisinfeksjoner hos små barn og kan være særlig alvorlig for nyfødte og spedbarn. Selv om de fleste barn blir friske, uten varige konsekvenser, ser vi hvert år tilfeller med alvorlig sykdom, sykehusinnleggelser og betydelig belastning for både familier og helsetjenesten. Det har skjedd mye på vaksinefronten de siste årene når det gjelder RS-virus. Den gravide kan få en RS-virusvaksine, slik at antistoffer overføres via morkaken til barnet. Det beskytter barnet de første månedene etter fødsel og reduserer risikoen for sykehusinnleggelse hos spedbarn med ca. 70 pst. Barnet kan også få langtidsvirkende antistoff. Det gis som én dose før eller i starten av RS-virussesongen, og kan redusere sykehusinnleggelser med over 80 pst. For Arbeiderpartiet er barnas helse og trygghet helt grunnleggende. Vi tar på høyeste alvor belastningen RS-virus kan gi for de aller minste og deres familier. La det ikke være tvil om at Arbeiderpartiet ønsker å forebygge RS-virusinfeksjoner hos sped- og småbarn ved å tilby RS-vaksiner eller antistoffbehandling, men den norske helsetjenesten bygger på klare prioriteringsprinsipper: nytte, alvorlighet og ressursbruk. Disse må ligge fast også i denne typen saker. Folkehelseinstituttet vurderer både vaksine til gravide og behandling av barnet med langtidsvirkende antistoff som en effektiv måte å beskytte barnet på, så nyttekriteriet er oppfylt. RS-virus hos sped- og småbarn kan være alvorlig, så alvorlighetskriteriet er også oppfylt. Da er det finansieringen som gjenstår. Vi har akkurat diskutert dette i forrige sak, og det er viktig for Arbeiderpartiet å understreke at tiltak av denne typen ikke kan behandles isolert utenom budsjettprosesser og i form av et Dokument 8-forslag. Innføring av nye, brede ordninger for beskyttelse av spedbarn mot RS-virus kan ha betydelige økonomiske konsekvenser, og derfor må innføring av tiltaket vurderes og prioriteres i de ordinære budsjettprosessene, altså i statsbudsjettet. Det er i statsbudsjettet vi sikrer både finansiering og rettferdig prioritering, og det er der denne typen beslutninger hører hjemme. Derfor fremmer Arbeiderpartiet et eget forslag i saken og vil stemme imot komiteens tilråding. Men vi er altså helt enig i viktigheten av å få RS-virusvaksine på plass. Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og MDG.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i debatten når det gjelder Arbeiderpartiet og vaksiner og folkehelsearbeid. Jeg er selv sykepleier og har lært ganske mye om dette på studiet, bl.a. Når vi snakker om vaksiner i Norge, snakker vi om en av de største folkehelsesuksessene i moderne tid. Det er en suksess som ikke kom av seg selv. Den har kommet fordi Arbeiderpartiet har stått opp for vaksiner og folkehelsearbeid i hele etterkrigstiden og fram til i dag. Vi gjorde vaksiner til et universelt gode for alle, uansett lommebokens størrelse. Resultatet er at Norge har en av verdens høyeste vaksinasjonsdekninger. Dette er et resultat av politisk vilje. Gjennom etterkrigstiden sto Arbeiderpartiet i front da vi innførte vaksine mot polio, kikhoste, difteri, stivkrampe, tuberkulose og senere meslinger og MMR, altså selve barnevaksinasjonsprogrammet. Alle disse sykdommene tok liv. De tok mange barns liv, og de lemlestet mange. Polio, f.eks., lemlestet folk for resten av livet. Vi kan diskutere både tempo og metode i salen i dag, men ingen skal tvile på Arbeiderpartiets fokus og tro på vaksiner og folkehelsearbeid. Det er bare å ta en titt på Arbeiderpartiets historie.

Ragnhild Bergheim (A) [17:16:31] (ordfører for saken): Først vil jeg takke helse- og omsorgskomiteen for godt samarbeid i saken, og så alle som har bidratt med høringsinnspill. Komiteen er samlet om at vaksinasjon er et av de mest effektive og best dokumenterte tiltakene vi har i folkehelsearbeidet. Over tid har vaksiner bidratt til mindre sykdom, økt levealder og lavere helseutgifter. Samtidig peker komiteen på at hvordan vaksiner vurderes, finansieres og tas i bruk, er annerledes enn for legemidler for øvrig. Vaksiner i vaksinasjonsprogrammet finansieres direkte over statsbudsjettet, og beslutninger om nye vaksiner er derfor politiske og en del av budsjettprioriteringen. Komiteen mener videre det er behov for forbedringer. Det handler både om mer effektive og forutsigbare beslutningsprosesser og om å sikre høy vaksinasjonsdekning i befolkningen. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG fremmer derfor forslag om å legge til rette for raskere og mer forutsigbare prosesser og styrke ordninger som kan øke vaksinasjonsdekningen og videreutvikle den automatiske påminnelsesordningen. Vi ønsker også en vurdering av om flere vaksiner kan settes f.eks. på apotek og på legekontor. Arbeiderpartiet vil særlig understreke betydningen av et helhetlig og ansvarlig system for innføring av vaksiner. Vi deler målet om rask tilgang på effektive vaksiner. Samtidig er det avgjørende å bevare demokratisk kontroll over prioriteringene i helsetjenesten. I dag er det Stortinget som gjennom statsbudsjettet avgjør hvilke vaksiner som inngår i de nasjonale programmene. Forslag om automatisk innlemmelse vil flytte viktige prioriteringsbeslutninger bort fra denne demokratiske behandlingen, og Arbeiderpartiet mener det ikke er riktig, særlig fordi beslutningen ofte innebære betydelige og varige budsjettkonsekvenser. Samtidig er vi opptatt av at systemet må bli bedre. Derfor støtter vi arbeidet med å forenkle og forbedre prosessen, slik at vaksiner som oppfyller tydelige kriterier, kan behandles raskere uten at det går på bekostning av forsvarlige prioriteringer. Vi er også opptatt av bedre tilgjengelighet. Økt bruk av fastleger, apotek og andre aktører kan bidra til høyere vaksinasjonsdekning innen trygge rammer. Videre bør en vurdere om finansierings- og refusjonsordninger kan utvikles slik at særlig risikogrupper får raskere og mer likeverdig tilgang. Arbeiderpartiet står altså bak komiteens tilråding. Vi ønsker et bedre, mer effektivt, men samtidig demokratisk forankret system for innføring av vaksine.

Trygg tilgang til legemidler og medisinsk utstyr er en grunnleggende del av vår helseberedskap. Erfaringer fra pandemien har vist oss hvor sårbare forsyningskjedene kan være, og hvor viktig det er at myndighetene har god oversikt og evne til å handle raskt når kriser oppstår. Denne saken handler nettopp om det: å styrke beredskapen. Forslaget innebærer at vi gjennomfører nye EØS-regler i norsk rett som gir norske myndigheter bedre tilgang til informasjon om forsyningssituasjonen for legemidler og medisinsk utstyr i krisesituasjoner. Det betyr at vi raskere kan oppdage mangler og handle tidligere for å sikre pasientene nødvendig behandling. Arbeiderpartiet mener dette er både nødvendig og riktig. Vi lever i en tid da helseutfordringer i økende grad krysser landegrenser. Pandemier, leveranseproblemer og geopolitisk uro påvirker tilgangen til medisiner også i Norge. Derfor er godt samarbeid med europeiske land og institusjoner avgjørende for vår felles beredskap. Samtidig er det viktig å understreke at dette forslaget ikke handler om å gi fra oss kontroll over norsk helsepolitikk. Det handler om å styrke grunnlaget for gode beslutninger gjennom bedre informasjonsdeling og koordinering når det virkelig gjelder. Flertallet i komiteen peker også på at tiltakene er målrettede, og at rapporteringsplikten først slår inn ved folkehelsekriser eller ved større hendelser. Det er altså snakk om verktøy vi bruker når behovet er størst. Sannheten er at legemiddelmarkedet er globalt. Sårbarhetene er globale, og løsningene må også være det. Derfor er samarbeid med EU og våre naboland avgjørende for å sikre tilgang til medisiner og utstyr når det virkelig gjelder. Erfaringene fra pandemien viste at manglende oversikt gjorde det vanskeligere å handle raskt. Nettopp derfor er bedre informasjonsdeling så avgjørende. Dette forslaget gir oss bedre oversikt, raskere varsling og tettere samarbeid i kriser. Det er konkret beredskapspolitikk. Å stå sammen med andre land svekker ikke demokratiet – det styrker vår evne til å beskytte befolkningen.

Jeg har selv jobbet som sykepleier på flere sykehus, på Elverum, i Lærdal, på det gamle Sentralsykehuset i Akershus, SiA, og på nye Ahus. Jeg har også vært pårørende ved flere sykehus, både Lillehammer, Ullevål og Rikshospitalet. Gjennom dette har jeg både erfart og observert hvordan sykehusbygg fra flere tiår fungerer i praksis – og det er store forskjeller. Jeg kjenner best Ahus. Det er på mange måter et imponerende sykehus. For snart 20 år siden ble det bygd som et av de mest moderne sykehusene i Europa. Jeg husker hvor stolte vi var som lokalpolitikere da det bygget ble åpnet. Forskjellen fra gamle SiA var enorm. På gamle SiA var bl.a. armeringen i høyblokka så opprustet at hele blokka kunne rase sammen. Samtidig vet vi at nye Ahus ble bygd for lite. Derfor er det senere utvidet med psykiatribygg, og nå planlegges det et nytt somatikkbygg. Dette illustrerer et viktig poeng som jeg mener vi er enige om her i salen: at vi må treffe riktigere fra starten av. Det er kostbart å bygge ut i ettertid, og det er tungvint. Å bygge sykehus er noe av det mest komplekse vi gjør i offentlig sektor. Det handler ikke bare om bygg og økonomi, men om kvalitet, trygghet og gode tjenester i flere tiår framover. Samtidig tar slik prosjektering og bygging av nye sykehus lang tid, og i løpet av den tiden utvikles både ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye behov. Derfor må vi lære av erfaring, men vi må også følge med i utviklingen. Vi har etter hvert opparbeidet betydelig kunnskap fra tidligere sykehusprosjekter, og det viktigste nå er at denne kunnskapen faktisk tas i bruk. Mjøssykehuset er det neste store sykehusprosjektet, og erfaringer fra andre sykehusprosjekter er allerede tatt inn i det forprosjektet. Dette gir et godt grunnlag for gode løsninger. Et eksempel er tokorridorløsning i sengeområdene. Det gir bedre oppdeling av trafikk, mer ro for pasientene og bedre arbeidsflyt for ansatte. Akuttmottaket vurderes også med utgangspunkt i erfaringer fra bl.a. Stavanger og Drammen. Det gir bedre forutsetninger for god pasientflyt og tilstrekkelig kapasitet både i det daglige og i mer krevende situasjoner. Det vurderes etablering av et klinisk responssenter, og i tillegg planlegges det for arealer til tilfluktsrom og andre beredskapsfunksjoner, slik at sykehuset står bedre rustet ved kriser. Det er nå gitt tilsagn om 18 mrd. kr Mjøssykehuset, et betydelig løft for hele regionen. Én kvadratmeter sykehus kan koste mellom 60 000 kr og 100 000 kr. Det betyr at vi får anslagsvis 10 m² per million kroner. Hver beslutning har både faglige og økonomiske konsekvenser. Det gjør god planlegging avgjørende. Vi støtter ikke en omfattende ekstern evaluering, men mener at vi må bruke den kunnskapen vi har, på en bedre måte.

Mens jeg har sittet her i salen, har jeg googlet hvor mange legemidler som er godkjent i Norge. Dere får ta det for det der, men svaret var 3 000–3 500 ulike legemidler, og av dem er det 95 pst. som er importert. I en krisesituasjon vil prioriteringen i helsevesenet endres. Vi så det under pandemien. Da ble det mer fokusering på livreddende behandling og intensivkapasitet. Blir det krig, vet vi at det blir mer fokusering på behandling av krigsskader og traumebehandling. Det kan være andre kriser som oppstår, og ulike kriser krever ulike typer behandlinger. Jeg mener at vi først av alt må stille oss noen spørsmål. Hva er det vi trenger i forskjellige typer krise? Hvilke legemidler kan vi produsere lokalt, hvilke kan vi få fra Norden, og hvilke må vi ha fra Europa? Vi ber nå i denne saken om å få en konkret plan for legemiddelberedskap. Vi ber om en vurdering av nordisk innkjøpssamarbeid, og vi ber om et tettere samarbeid med Norden og Europa og se på hvordan Norge kan bidra inn i den totale leveransen. Jeg mener at her er det også muligheter for norsk legemiddelindustri og -produksjon, som kanskje ikke i en sånn situasjon bare skal produsere for Norge, men skal produsere for hele Norden og kanskje for Europa. Her er også muligheter, men vi må vite hva vi gjør, og hva det er vi bestiller, og få på plass en del kunnskap først.

Ragnhild Bergheim (A) [14:07:34] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet i denne saken, samt alle som har gitt høringsinnspill. I det videre vil jeg nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn. Legemiddelberedskap er en helt sentral del av vår nasjonale beredskap. Det handler om å sikre tilgang til nødvendige medisiner, både i normale tider og i kriser. Uten en stabil og pålitelig legemiddelforsyning svekkes både befolkningens helse, helsetjenestens kapasitet og samfunnets evne til å fungere i en krisesituasjon. Samtidig er Norge et lite land som er nesten fullstendig avhengig av import av legemidler. Det gjør oss svært sårbare i kriser, i konflikter og ved brudd i internasjonale forsyningslinjer. Erfaringene fra pandemien viste tydelig hvor avhengige vi var av samarbeid med våre naboland og Europa, den gang for å få sikker tilgang på bl.a. vaksiner og smittevernutstyr. Derfor har regjeringen styrket beredskapen. Etter pandemien er det bl.a. bygget opp beredskapslagre for medisiner og medisinsk utstyr. Det er viktig og bra, men Arbeiderpartiet er tydelige: Vi må gjøre mer. Sikker tilgang på legemidler krever både nasjonale og internasjonale tiltak. Norge er avhengig av et tett samarbeid med nordiske og europeiske land, samtidig som det fortsatt er potensial for å styrke norsk produksjon. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å få på plass en samlet plan for legemiddelberedskap. En slik plan vil kunne tydeliggjøre ansvar og forventninger til aktørene i hele forsyningskjeden, og sikre at nødvendige tiltak faktisk gjennomføres. Vi ønsker også å utrede mulighetene for nordiske innkjøpsordninger for beredskapslagre av legemidler og medisinsk utstyr. Et tettere samarbeid i Norden kan gi sterkere forsyningssikkerhet og bedre beredskap. Samtidig er verken nasjonale ordninger, økt produksjon i Norge eller nordisk samarbeid alene nok. Arbeiderpartiets høyeste prioritet er derfor å få på plass en helseberedskapsavtale med EU. Det er gjennom europeisk samarbeid vi kan sikre tilgang, dele risiko og stå sterkere i møte med nye kriser. Vi vil at regjeringen fortsetter å jobbe aktivt for tettere samarbeid om legemiddelberedskap med både nordiske land og Europa. Samtidig skal det legges til rette for at Norge kan bidra, også med produksjon av viktige legemidler i en krisesituasjon. Vi ønsker at norske produksjonsmiljøer skal være i stand til å omstille seg raskt når behovet oppstår, innenfor rammene av internasjonalt samarbeid og gjeldende regelverk. For Arbeiderpartiet handler dette om trygghet – trygghet for helsehjelp, også når det uventede skjer. God legemiddelberedskap er en grunnleggende del av den tryggheten.

Dette er en sak som betyr mye for mange – særlig i Nord-Norge. Det gjør sterkt inntrykk når Arbeiderparti-ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik beskriver hvordan en pasient fra Mehamn må bruke tre døgn for å komme seg til en times psykologhjelp i Karasjok. Dag én: buss fra Mehamn til Lakselv og overnatting. Dag to: buss til Karasjok, en times behandling, retur til Lakselv og ny overnatting. Dag tre: Buss hjem til Mehamn. Det er tre døgn for en times behandling. Selv bor jeg i gangavstand til mitt sykehus – Ahus. Foreldrene mine i Gudbrandsdalen trengte mange sykehusbesøk de siste årene de levde. Da tok det halvannen time til Lillehammer og fire timer til Oslo. Det opplevdes langt nok når helsa var dårlig. Men tre døgn – det er i overkant. Dette er ytterpunkter, men allikevel. For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende mål at alle skal ha lik tilgang til helsehjelp, uavhengig av hvor man bor, og hvilken bakgrunn man har. Da kan det ikke være slik at pasienter må takke nei til behandling fordi reisen er for belastende eller for dyr. Derfor ber vi regjeringen evaluere pasientreiseordningen. Målet er en ordning som i større grad sikrer at pasienter og pårørende ikke får unødvendig lange, kostbare og helsemessig belastende reiser. Det må heller ikke være slik at pasienter må avstå fra behandling fordi de ikke har råd til å overnatte. Det meldes om svært høye hotellpriser i nord, særlig i Tromsø. Arbeiderpartiet mener derfor at satsen for overnattinger må vurderes på nytt. Vi får ikke gjort noe med landets geografi eller værforhold. Men tilgangen til helsehjelp kan vi gjøre noe med. I framtida skal bl.a. ny teknologi og nye løsninger tas i bruk, slik at mer behandling og utredning kan skje nær pasienten – og utenfor sykehus. Samtidig må vi erkjenne at pasientreiseordningen ikke er kostnadsfri, og at økte utgifter kan påvirke ressurser til annen pasientbehandling. Derfor må eventuelle endringer med økonomiske konsekvenser vurderes grundig og behandles i ordinære budsjettprosesser. For de pasientene som faktisk må møte fysisk til behandling, skal det ikke være tvil: Arbeiderpartiet vil sikre at pasienter og pårørende ikke møter en unødvendig lang, belastende og kostbar reisevei. Vi ser derfor fram til en ny gjennomgang av pasientreiseordningen. Jeg varsler hermed støtte til I–VII i innstillingen.

Dette er en sak som har skapt stort engasjement. Fakkeltog, høringssvar og mange henvendelser fra lokalpolitikere og innbyggere viser hvor viktig Egersund sykehus er for folk i Dalane. For mange er dette det nærmeste sykehuset når man trenger helsehjelp, ved akutt sykdom, ved fødsel eller når en trenger rask avklaring. Nærhet gir trygghet, og lokalsykehuset spiller en viktig rolle i den samlede beredskapen i regionen. Det handler også om arbeidsplasser og om tilliten til at helsetjenestene er der når folk trenger dem. Dette engasjementet er både forståelig, viktig og legitimt. Når folk opplever usikkerhet om framtiden til sitt lokale sykehustilbud, skaper det uro. Den uroen skal vi ta på alvor. Samtidig vil vi i Arbeiderpartiet være tydelige på én ting: Hvordan sykehustilbud organiseres og utvikles, kan ikke avgjøres gjennom et enkeltstående politisk vedtak her i salen. Vi har fortsatt en helseforetaksmodell der styrene har ansvar for drift, utvikling og prioriteringer – innenfor nasjonale rammer. Det er en modell som bygger på faglighet, helhetlig planlegging og ansvarlighet. Derfor mener Arbeiderpartiet at styret i helseforetaket må få rom til å gjøre jobben sin i denne saken. Det betyr ikke at lokale stemmer og engasjement er uviktig – tvert imot. Lokalkunnskap, behov og erfaringer må inngå i beslutningsgrunnlaget. Høringer, innspill og lokalt engasjement skal høres og tas med. Samtidig må selve avveiningen gjøres der ansvaret ligger, og gjennom de prosessene som er satt opp for å sikre at beslutningene tas på et helhetlig og faglig forsvarlig grunnlag. Arbeiderpartiet mener derfor at de ordinære prosessene må få gå sin gang. Dette er særlig viktig i en situasjon der økonomien ved Stavanger universitetssjukehus er presset, og der det diskuteres både stillingskutt og utsettelse av videre utbygging ved sykehuset. Da trenger vi ikke mer uro og mindre forutsigbarhet. Vi trenger ryddige prosesser og beslutninger som står seg over tid. Denne saken gjelder ikke bare sykehustilbudet i Dalane, den gjelder helsetilbudet til befolkningen i hele fylket. Utfallet er ikke gitt. Sykehuset i Egersund har viktige funksjoner i dag, og det finnes gode argumenter for hvilken rolle sykehuset skal ha også framover, når det gjelder både pasientbehandling, nærhet og avlastning. Nettopp derfor må dette avklares gjennom en samlet vurdering, ikke ved at Stortinget forskutterer konklusjoner. Arbeiderpartiet mener at vi best ivaretar både innbyggerne i Dalane og helsetilbudet i regionen ved å sikre at folk blir hørt, at lokale erfaringer tas på alvor, og at beslutninger tas gjennom ryddige og transparente prosesser. Til slutt vil jeg bare si at Arbeiderpartiet mener at helseforetaket må vurdere andre økonomiske tiltak knyttet til administrative funksjoner og ressurser før en gjør endringer i pasientbehandlingen. Vi mener også at det er fornuftig å legge til rette for at flere polikliniske tjenester kan utføres av sykepleiere og annet relevant personell. Vi vil derfor stemme for komiteens tilråding og forslag nr. 1.

Jeg vil igjen benytte anledningen til å vise til Riksrevisjonens rapport om rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene, som fikk en enstemmig tilslutning i Stortinget i mai 2024. Rapporten peker på at de fleste avtalene med private rehabiliteringsleverandører er gamle. Helse nord, Helse vest og Helse sør-øst inngikk slike avtaler i 2015, og Helse Midt-Norge i 2018. Rapporten viser videre til at det siden den gang har kommet ny kunnskap om hvilke behandlingsmetoder som virker best, og at om en hadde lagd avtalene i dag, ville de sett annerledes ut. Blant annet ville flere pasienter fått kortere, men mer målrettede opphold, står det i rapporten. Undersøkelsen viser også at det er flere pasientgrupper som ikke får det spesialiserte rehabiliteringstilbudet de trenger, verken i helseforetakene eller i de private institusjonene. Det er nå foreslått å flytte penger fra institusjoner og inn til sykehusene, for at de skal kunne starte tidligere rehabilitering av bl.a. hjertepasienter. Det å få tidlig rehabilitering etter et hjerteinfarkt eller en hjertestans er kjempeviktig, slik at pasientene ikke bare blir sittende i en stol med frykt for nye hendelser og ikke tør å bruke kroppen sin slik de kan. Helsedirektoratet viser til at det er store forskjeller mellom helseregionene, mens Riksrevisjonen sier det ikke er vist at disse forskjellene skyldes ulike behov i befolkningen – det er snarere at det er tilfeldig om tilbudet faktisk passer pasientenes behov i de ulike områdene. Nå har altså to av helseforetakene, Helse Midt-Norge og Helse sør-øst, tatt tak i funnene i Riksrevisjonens rapport og forsøker å rette opp i noen av de manglene det pekes på. Det fører bl.a. til at i Helse sør-øst vil 70 pst. flere bli tilbudt et rehabiliteringsopplegg. Mens et enstemmig storting sa seg enig i Riksrevisjonens rapport i 2024, nekter FrP nå å ta de nødvendige grep for å rette opp de kritikkverdige forholdene som rapporten peker på. Det er selv om partiet har vært med på følgende merknad i innstillingen, der det står at «de regionale helseforetakene som offentlige oppdragsgivere er omfattet av anskaffelsesregelverket, og at kvalitet skal ivaretas gjennom kravstilling i konkurransene. Etter dagens regelverk er det ikke adgang til å skjerme kjøp av arbeidsrettet rehabilitering mot anbud, og flertallet kan derfor ikke støtte forslag om unntak eller særskilte kontraktsforlengelser.» Det er jo nettopp det det nå legges opp til. FrP ønsker altså at man skal fortsette på den gamle veien, som ikke har ledet til mål på mange, mange år og neppe vil gjøre det framover heller.

28:37] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Gode og effektive rehabiliteringstjenester er viktig for den enkelte og for samfunnet. Målrettet og god rehabilitering skal hjelpe folk til å mestre hverdagen med den funksjonen man har, og gjennom arbeidsrettet rehabilitering er målet å kunne fortsette i arbeidslivet selv om kroppen eller psyken ikke spiller helt på lag. Riksrevisjonens rapport om rehabilitering i helse- og omsorgstjenesten ble behandlet av Stortinget i mai 2024. Bakgrunnen for undersøkelsen var at rehabilitering, sammen med habilitering, i mange år har vært pekt på som et av helse- og omsorgstjenestens svakeste områder. Rehabiliteringsfeltet er et fagområde med mange ulike aktører, og de regionale helseforetakene skal sørge for at pasienter som har behov for spesialisert rehabilitering, får det. Det gjør de i hovedsak ved å gi slik rehabilitering i egne sykehus eller ved å inngå avtaler med private rehabiliteringsinstitusjoner, inklusiv ideelle. Riksrevisjonens undersøkelse viste dessverre også at helseforetakenes tilbud innenfor spesialisert rehabilitering er ulike. For Arbeiderpartiet er det viktig å skaffe flere rehabiliteringsplasser med god kvalitet, og at variasjonen i tilbud mellom helseregionene reduseres. Folk som trenger det, skal få et godt rehabiliteringstilbud, enten rehabiliteringen gis poliklinisk som dagtilbud med overnatting eller som døgnplass. Det er nå gjennomført anbudsrunder i Helse Midt-Norge og Helse sør-øst. Helse sør-øst har akkurat gjennomført en konkurranse der anskaffelsen har en økonomisk ramme på 1,2 mrd. kr. Det er gitt tilsagn på hele rammen, og det er inngått kontrakter på ca. halvparten av summen. Helse Midt-Norge har hatt en anbudsutlysning på ca. 380 mill. kr. Her er det gitt tilsagn, men kontrakter er foreløpig ikke signert. Jeg har forståelse for at det kan være ulike meninger rundt bruk av anbud og hvilke anbudskriterier som legges til grunn, men for Arbeiderpartiet er forutsigbarhet og ryddige forhold viktig, overfor både ideelle, privat næringsliv og det offentlige, og når det offentlige skal kjøpe tjenester av private tilbydere. Inngåtte avtaler skal holdes, og vi må ikke forkludre lovlige anbudsprosesser som allerede er i mål eller i ferd med å komme i mål. Til slutt: Jeg er glad for at en enstemmig komité har stilt seg bak forslaget om at det skal utarbeides en konkret handlingsplan for rehabiliteringsfeltet som Stortinget skal få til behandling innen utgangen av 2027. Dette blir viktig for å avklare mål og tiltak på dette viktige området.

På vegne av saksordføreren, representanten Truls Vasvik, vil jeg starte med å takke for godt samarbeid i komiteen. Proposisjonen som vi har foran oss, inneholder forslag til endringer i fem lover. Det er pasientjournalloven, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven. De foreslåtte endringene gjelder særlig regler om taushetsplikt og tilgang til helseopplysninger. Hovedformålet er å gjøre regelverket bedre egnet til trygg informasjonsdeling i pasientbehandlingen, og mer tilpasset en digital helsetjeneste. Med forslaget sørger regjeringen for at konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet om data ivaretas, og jeg vil legge litt vekt på tilgjengelighet. Forhåpentligvis bidrar dette til å redusere glippsoner og hindre at pasienter må fortelle historien sin igjen og igjen i møte med nye behandlere, slik situasjonen i stor grad er i dag. Når behandlere får tilgang til relevante opplysninger når de trenger det, kan det styrke pasientsikkerheten. Samtidig skal reglene bli enklere å forstå og bruke i praksis. Komiteen har hatt muntlig høring med fire høringsinstanser og mottatt fire skriftlige innspill i denne saken. Arbeiderpartiet støtter altså hovedgrepet. Taushetsplikten er grunnleggende for pasientenes personvern, integritet og tillit til helse- og omsorgstjenesten. Samtidig må regelverket gi helsepersonell tydelige, praktiske rammer for forsvarlig helsehjelp og nødvendig faglig samarbeid. Arbeiderpartiet har i våre merknader til saken redegjort for vårt primære standpunkt. Det innebærer å støtte de foreslåtte endringene i §§ 21, 23 og 67 i helsepersonelloven. At vi støtter de endringene i proposisjonen, er basert på at departementet var tydelig på at dette er en samordning med forvaltningsloven og en presisering av gjeldende rett, ikke en innstramming. Likevel ser vi at det er et stort flertall her i Stortinget som mener noe annet, og siden disse lovene omhandler pasientsikkerhet og taushetsplikt, mener vi det er viktig at det er stor enighet rundt disse lovene. Derfor kommer Arbeiderpartiet likevel til å støtte komiteens tilrådning, og dermed ser det ut til at tilrådningen fra komiteen vil vedtas enstemmig. Samlet gir lovforslaget bedre og tryggere informasjonsdeling til pasientenes beste, med klare rammer for logging, kontroll og reservasjonsrett – og et mer moderne og balansert regelverk som styrker både pasientsikkerhet og personvern.

Nå vil jeg snakke litt om folkehelse. Arbeiderpartiet vil arbeide for en friskere befolkning, mindre sosiale helseforskjeller, redusert sykefravær og mindre frafall fra arbeidslivet. Det står i planen for Norge, som er lansert i dag. Jeg er veldig glad for at det fokuseres på og gripes fatt så klart i de sosiale forskjellene i helse i det budsjettet som ligger foran oss. Godt folkehelsearbeid krever tverrfaglig jobbing og langsiktig fokus, og det skal ikke være sånn at stedet du bor, inntekt og levekår betyr flere års forskjell i levealder. Veldig mye av det forebyggende arbeidet skjer ute i kommunene og fylkeskommunene, og derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene har prioritert en styrket kommune- og fylkesøkonomi i statsbudsjettet for 2026. Det er 3 mrd. kr ekstra til kommunene for å sikre lokale helsetjenester og forebyggende arbeid. Det er 1,1 mrd. kr til fylkeskommunene for bl.a. å styrke kollektivtransport og infrastruktur, god kollektivdekning, mindre trafikk, støy og svevestøv, gang- og sykkelveier som gjør det attraktivt å gå og sykle, og trygge skoleveier. Alt dette er viktige bidrag inn i folkehelsearbeidet. Tannhelse er også en del av det forebyggende helsearbeidet. Å forebygge tannkjøttsykdommer og syreskader og sikre god tannstatus langt opp i alderdommen er viktig både for selvbilde og ernæring. I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt har det blitt lagt inn 316 mill. kr til Helfo for å redusere egenbetalingen. Det er veldig bra. Det at ungdom oppsøker lege ved sykdom og/eller psykiske problemer, er viktig, og lommeboka skal ikke være et hinder for at en ungdom får adekvat og rask hjelp. Gratis fastlege og legevakt for ungdom på 16 og 17 år og fjerning av egenandelen for psykisk helsehjelp opp til 26 år bidrar til det. I budsjettet ligger det også konkrete lavterskeltiltak for psykisk helse og rusvern. Kanskje aller viktigst: Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt har laget et budsjett som gir en helhetlig satsing på utjevning av sosiale helseforskjeller. Jeg nevner fryste priser i barnehager, nå også gratis kjernetid i SFO på 4. trinn i levekårsutsatte områder, norgespris, flere ansatte i barnehagen – i det hele tatt økt trygghet for at fellesskapet stiller opp når du trenger det, og at du har færre bekymringer for morgendagen. Jeg merker meg at Høyre og FrP fokuserer på behandling og effektivisering i sine helsebudsjetter. Det kuttes bl.a. i tannhelsetiltak. For Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene er det viktig å forebygge sykdom, ikke minst sykdom forårsaket av dårlig økonomi og utsatte levekår. Sosial utjevning er et viktig tiltak når målet er trygghet for helse.

Vi står overfor store utfordringer i helsesektoren. Helsepersonellkommisjonen har avgitt sin NOU, Tid for handling, der et viktig stikkord er oppgavedeling: Hvordan bruke ressursene på best mulig måte i en framtid med flere eldre og færre yrkesaktive? Helseteknologi vil være en sentral faktor i dette arbeidet, og kommunene må settes i stand til å ta i bruk slik teknologi så raskt som mulig. Etter at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen etablerte helseteknologiordningen i 2024, har vi sett et massivt taktskifte fra kommunene. Ordningen gir drahjelp til kommuner som innfører ny helseteknologi, og vi ser at kommuner går sammen for å gi helsetjenesten et digitalt løft. Jeg nevner som eksempler Bodø og 21 kommuner som har anskaffet en ny journalløsning som vil gi over 240 000 innbyggere og 13 000 helsepersonell et moderne og mer effektivt arbeidsverktøy. Tilsvarende samarbeid finnes i Værnes-regionen, Kongsberg, Innlandet, Telemark og Vestfold, Agder, Stavanger, Bergen, Nordfjord og Sunnfjord. Dette løser mange utfordringer og hadde ikke vært mulig uten denne ordningen. I tillegg skal ordningen bidra til stabile rammebetingelser for leverandører med mål om å øke investeringer på dette feltet, og ordningen skal utvides gradvis. Over 300 kommuner mottar tilskudd fra helseteknologiordningen til teknologi som sparer tid hos helsepersonell og bidrar til at innbyggerne får trygge tjenester. Leverandørsiden sier at ordningen virker som en motor, og at det er en fordel for både kunde og leverandør når flere kommuner samarbeider om anskaffelse. Helsedirektoratet har akkurat lyst ut midlene for neste år, med søknadsfrist den 15. januar. Den ene potten, som nå er på nesten 123 mill. kr, er til tilrettelegging for å ta i bruk teknologiske løsninger i kommunehelsetjenesten. Den andre potten, på 30 mill. kr, er til utprøving og innføring av digitale samhandlingsløsninger, som f.eks. pasientens legemiddelliste og pasientens journaldokumenter. I Høyres og FrPs alternative statsbudsjetter er denne støtteordningen fjernet, og det forundrer meg stort. Innføring av helseteknologi i kommunene er nødvendig, men det er også komplisert. Å gi kommunene støtte, både økonomisk og faglig, er av helt avgjørende betydning for at kommunene skal kunne ta i bruk teknologiske løsninger som bidrar til den nødvendige omstillingen vi står overfor, og slik at våre innbyggere fortsatt vil ha trygghet for helse.

21:21] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid i saken. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er uforutsigbar. Et endret trusselbilde påvirker også helsetjenesten. Vi må derfor i økt grad fokusere på å verne verdier og kritiske samfunnsfunksjoner, inklusiv evnen til å levere helsetjenester av god kvalitet med tilstrekkelig pasientsikkerhet. Digitalisering gir store gevinster, men også nye sårbarheter. Teknologisk utvikling kan dessverre også benyttes til uønsket aktivitet. Store sett med helsedata som tidligere ikke har vært ansett å utgjøre en sikkerhetsrisiko, kan nå ha blitt det. Målsettingen med de foreslåtte lovendringene er dermed å muliggjøre at deling av enkelte store sett med helsedata kan begrenses av hensyn til samfunnets evne til å verne grunnleggende verdier, funksjoner, liv og helse. Som en følge av det endrede trusselbildet foreslår altså regjeringen endringer i tre ulike lover – helsepersonelloven, pasientjournalloven og helseregisterloven. Arbeiderpartiet støtter at regjeringen fokuserer på å verne viktige helsedata i en trusselsituasjon og vil derfor stemme for de foreslåtte endringene. Det har vært skriftlig høring i saken, og høringsinstansene støtter i all hovedsak departementets beskrivelse av utfordringsbildet og de foreslåtte tiltakene. Flere har imidlertid uttrykt bekymring for at begrensning av helsedata vil kunne hemme forskning og medisinsk utvikling. Da viser jeg til regjeringen, som i proposisjonen framhever at den klare hovedregelen fortsatt vil være tilgjengeliggjøring, herunder til forskning og analyse, når de øvrige vilkårene er oppfylt. Forskningsinstitusjoner og andre organisasjoner der det er lav sannsynlighet for at helsedata kan misbrukes, skal derfor fremdeles ha lett tilgang til ønskede datasett. Arbeiderpartiet støtter ikke de to andre forslagene som er fremmet i saken, og vil kommentere Høyre og Fremskrittspartiets forslag om redegjørelse for Stortinget innen to år om hvordan de lovendringene fungerer i praksis. De foreslåtte lovendringene vil først anvendes i en trusselsituasjon, og forhåpentligvis vil dette ikke bli aktuelt. Arbeiderpartiet mener derfor at en slik redegjørelse først blir aktuelt hvis en trusselsituasjon har oppstått. Å vurdere hvorvidt tilgjengeliggjøring av datasett vil utgjøre en trussel mot nasjonale sikkerhetsinteresser er ikke alltid like lett. Det er derfor viktig med god veiledning om hva som anses å utgjøre aktuell trussel i den enkelte situasjon. For øvrig vil jeg avslutte innlegget med å si at jeg håper at disse lovendringene ikke trengs å tas i bruk.

Vi fikk et klart mandat fra velgerne under valget, og dette mandatet er fulgt opp. Et nytt statsbudsjett er klart. Fem partier har blitt enige. Det har ikke vært en enkel øvelse, men i kveld skal budsjettet vedtas. Som representant for Akershus er jeg både glad og stolt. Akershus er nabo til Oslo, landets hovedstad. Her vil mange både bo og arbeide, det er stor tilflytning, og presset på tjenester og på kommuneøkonomien er stort. Akershus kommune må bygge både heldøgns omsorgsboliger og barnehager samtidig, for her er det vekst både blant de eldste og de yngste, og det jobbes hardt med å få kommunebudsjettene til å gå opp. En styrket kommuneøkonomi betyr derfor mye. Totalt 7,3 mrd. kr i frie midler er et solid bidrag. For de yngste og deres foreldre er gode barnehager viktig. Barnehagen og de barnehageansatte betyr mye, både for det enkelte barn, for familien og for samfunnet. I budsjettet settes det av totalt 800 mill. kr til styrket bemanning i barnehagen, og det er veldig bra. Akershus’ innbyggere pendler mye, til og fra skole og jobb. Et godt kollektivtilbud er derfor svært viktig. En styrking av fylkeskommunen, med 1,1 mill. kr i frie midler, kommer derfor godt med. I tillegg skal prisen på periodebillett reduseres. For de eldste er det lagt inn penger til tilskudd til flere heldøgns omsorgsplasser, støtte til tilpasning av bolig for å kunne bo lenger hjemme og dessuten midler til høreapparatgaranti, slik at tilgangen til høreapparat skal skje innen fire måneder. Det opprettes også et nytt aktivitetstilskudd for å stimulere til aktivitetstiltak for eldre. Folks økonomi skal bli bedre. Norgespris er innført, og billigere barnehage og SFO, lavere skatt og elavgift. Folk hjelpes gjennom en krevende tid. Prisveksten skal ned, slik at renten kan reduseres. Det ligger mange utfordrende oppgaver foran oss i 2026. Trygg styring av Norge i den tiden vi lever i, krever mye av oss, men med dette statsbudsjettet har vi fått et flott utgangspunkt.

Folk i Norge skal ha trygghet for at de får god og nødvendig helsehjelp når de trenger det. Sentralt i dette viktige arbeidet står en sterk og faglig kompetent offentlig helsetjeneste på både spesialist- og kommunenivå. Når helsen svikter, enten det er ens egen helse eller helsen til noen en er glad i, er en ofte på sitt mest sårbare. Å vente på å bli undersøkt og å få startet behandling er utfordrende og noen ganger helt uutholdelig – smerter, tap av funksjon, fravær fra jobb og frykt og angst hvis det er alvorlige sykdomstegn eller en alvorlig diagnose. Derfor er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet har satset på reduksjon av ventetidene i hele behandlingsforløpet, og at ventetiden er redusert med 17 dager siden august 2024 og nå skal ytterligere ned. I tillegg har flere fått tildelt fastlege – en viktig tjeneste vi skal både styrke og modernisere i tiden framover. Samtidig skal vi i gang med en helsereform som skal sørge for en mer helhetlig helsetjeneste med bedre samhandling mellom sykehus og kommune, slik at pasienten opplever et mer sømløst helsevesen. Jeg gleder meg til å ta fatt på dette viktige arbeidet i helse- og omsorgskomiteen, og jeg vil gjerne få lov til å komme med en oppfordring. Vi må huske at pasientene skal komme inn på sykehuset når de trenger behandling, men de må også få komme ut når de er ferdigbehandlet. I dag brukes altfor mye sykehuskapasitet på ferdigbehandlede pasienter. Det skaper press på sykehusene, det gjør arbeidsforholdene for de ansatte krevende, og det hindrer pasientene i å starte nødvendig gjenopptrening. Samtidig betaler kommunene en høy døgnpris, penger som kunne vært brukt til å bygge opp bedre tjenester lokalt. Derfor skal vi styrke sykehusenes økonomi og mulighet til å behandle pasienter – samtidig som vi gjør kommunene bedre rustet til å ta imot dem når behandlingen er ferdig. Da gjør alle det de er best til, og ressursene brukes mest mulig effektivt – til beste for både pasientene og samfunnet. I samarbeid med ansatte, pasienter, pårørende og brukere skal vi jobbe tverrpolitisk for å utvikle en helsetjeneste som er rustet til å møte morgendagens utfordringer. Det gleder jeg meg til.