Takk for oppklaringen. Det er heldigvis ikke så lenge til utvalget kommer med sin utredning. Den skal leveres i løpet av 2027. Et helt konkret spørsmål som jeg gjerne vil ha svar på i den utredningen, er: Er det mest virkningsfullt med økonomiske virkemidler her og nå, i studietiden, eller er det mer virkningsfullt med virkemidler som handler om nedbetalingsfasen senere? Det handler f.eks. om unge menneskers diskonteringsrate når de tar valg, og i hvilken grad de tar valg om utdanning basert på denne typen virkemidler. Det ønsker vi mer informasjon om. Det tror jeg er viktig. En annen viktig grunn til at jeg har satt ned dette utvalget, er at over årene har det skjedd mange gode forbedringer i studiestøtten i Norge, men det er 25 år siden vi har sett alt dette samlet i lys av hele kompetansebehovet, hele befolkningen og økende mangfold i studentgruppen. Jeg tror det er lurt å ta seg et år til å gå grundig gjennom det og skaffe nødvendig kunnskap før vi tar beslutninger.

Jeg blir litt nysgjerrig på om representanten foreslår at vi for å løse rekrutteringsutfordringene i barnehagelæreryrket også kanskje burde innføre karakterkrav, hvis det er sånn at det bidrar til økt kvalitet og bedre rekruttering. I søkertallene er det faktisk lite som tyder på at mange har lærer som førstevalg og barnehagelærer som andrevalg, altså at det foregår en flukt fra den ene til den andre. Det er to forskjellige utdanninger. Det er to forskjellige arbeidshverdager. Det er en femårig utdanning for å bli lærer og en treårig utdanning for å bli barnehagelærer. Jeg tror vi må jobbe med å rekruttere til barnehagelæreryrket på flere måter. Vi har gjort en stor innsats for rekruttering til lærerutdanningen de siste årene. Der har det skjedd en endring som er veldig bra. Vi må gjøre mer av det samme for barnehagelærerne. Jeg tror, som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, at arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning er en viktig vei inn, som kommer til å kunne rekruttere flere i framtiden som blir i yrket.

Jeg mener at vi skal ha høye ambisjoner for norske barnehager, og jeg stusser over representantens analyse om at det skjer ingenting, som det ble sagt fra talerstolen. Tvert imot vil jeg påstå at det skjer ganske mye. Jeg er også veldig bekymret for søkertallene til barnehagelærerutdanningen. De er for lave, og vi jobber med å få dem opp. Jeg tror en viktig måte vi kan få opp tallene på, og som vi har satset mye på de siste årene, er arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, både fordi vi da rekrutterer folk som vi ellers ikke får inn i barnehagelærerutdanningen, og fordi vi ser at de som allerede har erfaring fra å jobbe i barnehage og som får et tilbud om utdanning kombinert med arbeid, i større grad også blir i yrket. Dette tror jeg kommer til å være en viktig satsing også videre, og som vi kommer til å fortsette å prioritere.

Det er bra at de fleste barn i Norge går i barnehage, og samtidig er det utfordringer med rekruttering til barnehagelærerutdanningen og til yrket. Dette er en utfordring som regjeringen har tatt på stort alvor. Vi har blant annet tatt initiativ til å samarbeide med partene om en strategi for rekruttering av lærere til utdanning og yrke. Vi har nå et eget bransjeprogram for ansatte i barnehagene, regjeringen har økt plassene til arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, og fra høsten får nærmere 500 barne- og ungdomsarbeidere og assistenter mulighet til å utdanne seg til barnehagelærere mens de er i jobb. Jeg skal forholde meg til forslag 1 fra forslagsstillerne, som handler om gjeldslette for barnehagelærere etter modell av ordningen for sletting av utdanningsgjeld i Lånekassen for lærere i skolen. Dette forslaget har en anslått årlig kostnad på ca. 140 mill. kr i året. Da ville 106 000 kr i utdanningsgjeld blitt slettet som et engangsbeløp med krav om fullført studieløp på normert tid og arbeid i barnehage i tre av de seks siste årene etter fullført utdanning. Vi har lagt til grunn i en sånn beregning at 1 300 personer får slettet utdanningsgjeld årlig med ordningen. Lånekassen kan være et virkemiddel for å stimulere til utdanninger det er særlig behov for, slik vi også gjør for eksempel for lærere, men da er det viktig at vi vet hva som virker, og at vi vurderer slike ordninger helhetlig. Derfor har regjeringen 25 år etter forrige gang nå nedsatt et utvalg, utdanningsstøtteutvalget, som skal avgi sin innstilling i juni 2027. Utvalget skal gjennomføre en helhetlig gjennomgang av utdanningsstøtteordningene i Lånekassen, både ordninger under utdanning og ordninger i tilbakebetalingsfasen, og dette inkluderer helt eksplisitt hvordan Lånekassen bidrar til å oppfylle samfunnets kompetansebehov, herunder ordningene med gjeldssletting i Lånekassen. Jeg mener at en eventuell ny ordning med gjeldsslette for barnehagelærere bør vurderes når det foreligger slike helhetlige utredninger, og for øvrig som en del av Stortingets budsjettbehandling.

Denne regjeringen har investert betydelige midler i etter- og videreutdanning av lærere. Når vi snakker om milliardbeløp, synes jeg 5 mill. kr tross alt blir et lite beløp. Vi skal fortsette å sørge for at skoleeierne og utdanningsinstitusjonene kan tilby god etter- og videreutdanning for sine lærere. Så må vi sørge for at vi klarer å lage treffsikre ordninger som kan benyttes i skolen, samtidig som vi gir kommunene den fleksibiliteten de trenger til å gjøre prioriteringer som de selv synes er viktige.

Jeg tror flere veier inn i flere utdanninger er noe vi må tenke mer på og bli bedre på. Jeg tror igjen at en treårig lærerutdanning ikke vil møte det behovet representanten tar opp, som egentlig handler mer om hvordan vi kan vurdere kompetansen fra andre utdanninger og yrker inn i en femårig utdanning. Å redusere lærerutdanningen til en treårig utdanning vil jo bety at man senker ambisjonene for den kompetansen lærerne i skolen skal ha.

Jeg tror ikke vi løser noen rekrutteringsutfordringer ved å senke kvalitetskravene til utdanning. Det er et krevende yrke å være lærer, og jeg tror vi trenger den femårige utdanningen i læreryrket. Når det er sagt, er vi åpne for å tenke nytt om hvordan denne lærerutdanningen er bygget opp. Vi har f.eks., i et brev som ble sendt til utdanningsinstitusjonene for et år siden, bedt om at det også vurderes ved lærestedene om det er relevant å se på en tre-pluss-to-ordning i lærerutdanningene, og vi har ønsket innspill og forslag fra lærestedene selv på om de vurderer dette som nyttig. Å redusere kompetansekravene til lærerutdanningen tror jeg er feil vei å gå for å løse kompetansebehovet. Det kan tvert imot gi motsatt effekt. Det jeg tror vi heller må gjøre, er å sørge for at overgangen fra utdanningen til yrket blir lettere, og at praksiselementet i utdanningen blir enda bedre.

Evalueringen av lærerutdanningen som kom i 2024, pekte også på at det var et stort ønske blant nyutdannede lærere om å ha mer erfaring og mer praksis. Jeg tror det kan handle om mer praksis, men vel så viktig om bedre praksis – en praksis som er tettere koblet på det som faktisk møter nyutdannede lærere i skolen. Det kan handle om å øve på foreldresamtaler. Det kan handle om å være en mer integrert del av skolehverdagen i praksisperioden. Dette er utfordringer som vi allerede tydelig har utfordret lærestedene på å bli bedre på, og som inngår i arbeidet med nye rammeplaner.

Takk for et veldig godt spørsmål. Regjeringen deler fullt ut ambisjonen om at vi trenger flere lærere som gjennom utdanningen også har praktiske og estetiske fag i kretsen. Vi jobber nå med en felles rammeplan for alle lærerutdanninger, der vi skal tydeliggjøre hvilke kjernekompetanser som må inngå i utdanningen. En mulighet er selvfølgelig, som representanten sier, å kreve at alle lærerutdanninger skal ha en viss kompetanse. En utfordring med det vil jo være det vi nettopp snakket om, nemlig at det skal være tilgang på fleksible utdanningsløp mange steder i landet, og alle steder i landet kan ikke tilby alle fag i kretsen. Her må vi gjøre gode avveininger. Vi har også sett eksempler i det siste året på veldig god nytenking på norske universiteter og høyskoler, bl.a. på USN, der de nå prøver ut en lærerutdanning med et nødvendig praktisk-estetisk fag inn i fagkretsen til alle lærerne.

Denne regjeringen har prioritert veiledning og etter- og videreutdanning til lærere i stort monn. Jeg synes også det er litt krevende å forstå logikken til representanten, som altså både mener at vi skal ha flere veier inn i en viktig utdanning, og mener at vi skal ha særskilte inntakskrav som ikke gjelder i andre utdanninger. Når det gjelder kvalitet, tror jeg det er noe vi må jobbe enda mer med. Det gjør vi hele tiden. Det nye arbeidet med videreutvikling av rammeplaner for lærerutdanningen, som pågår nå, skal gjøre en god lærerutdanning enda bedre.

Nei, det er det ikke. Når vi trenger flere mennesker inn i et yrke, mener jeg det er helt feil å stenge dørene på vei inn i den utdanningen. Kvaliteten på lærerne som kommer ut etter endt utdanning, skal være høy, men vi må også, som representanten var inne på i innledningen i sitt spørsmål, rekruttere bredere. Det finnes ingen andre utdanninger i Norge som har særskilte karakterkrav. Vi skal ta inn kvalifiserte søkere, de skal få god opplæring, og det gjør de også ved norske læresteder.

Jeg vil takke for initiativet i en svært viktig sak. En fellesskole med høyt kvalifiserte lærere er en bærebjelke i demokratiet vårt. Lærermangel og rekrutteringsutfordringer har sammensatte årsaker. Solide lærerutdanninger og en sterk lærerprofesjon er mye av løsningen. Etter flere år med nedgang økte søkertallene i fjor, og det er jeg glad for. Læreryrket er avgjørende viktig i alle barns liv. Derfor skal vi hver dag jobbe for best mulige og mest mulig praksisnære lærerutdanninger. Dette er også målet for arbeidet med en ny, felles rammeplan for lærerutdanningene, som pågår nå. Sammen med kunnskapsministeren har jeg tatt initiativ til utprøving av nye modeller for bedre praksis, og vi har laget en strategi for rekruttering til lærerutdanning og læreryrket sammen med partene. Vi vet at skolen må forberedes på en mer kompleks og usikker verden. Det er større mangfold i samfunnet, og kravene til læreren er høyere enn før. Det gjelder å ha både innsikt og kløkt når man står der i klasserommet og skal lede arbeidet med elevers læring og utvikling, og lære dem å skille mellom sann og usann informasjon. Lærerjobben blir ikke lettere, og kompetansebehovene blir ikke mindre. Jeg deler representantenes bekymring for andelen ufaglærte i skolen. Derfor er jeg glad for at denne andelen går ned fra forrige skoleår, og den er nå den laveste på fem år. Det er dessuten lite grunnlag for å anta at en kortere lærerutdanning vil øke interesse, rekruttering eller kvalitet. En praktisk skole har mange tatt opp. Det er en ambisjon denne regjeringen deler. Vi har styrket tilgangen på praktiske læremidler og gjort viktige endringer for å sørge for en mer praktisk skole. NOKUTs evaluering av grunnskolelærerutdanningen viste at masteroppgaven også er relevant for praksis, den kan være og er ofte tett på praksis og bidrar til endrings- og utviklingskompetanse hos framtidige lærere. Det betyr ikke at en ikke kan bli enda bedre. Jeg vil fortsette arbeidet med å styrke praksis i lærerutdanningene. Særlig på masternivå må vi sørge for at vi ruster nye lærere for det store ansvaret som venter dem. Samarbeid kan løse mange utfordringer. Alle lærerutdanningene har etablert partnerskapssamarbeid med praksisfeltet. Dette skal bidra til at lærerstudentene får relevant praksiserfaring fra alle sider av yrket. Vi har sammen med Senterpartiet de siste årene styrket tilgangen på fleksible og desentraliserte studietilbud betydelig, og det er jeg stolt av. Mange institusjoner tilbyr allerede fleksible utdanninger. Jeg kan love at i arbeidet med en felles rammeplan for lærerutdanningene skal vi ikke gjøre det vanskeligere å innlemme flere målgrupper i utdanningene, og vi skal hver dag jobbe for å sikre en lærerutdanning av høy kvalitet.

I lovproposisjonen som Stortinget behandler i dag, er det foreslått flere endringer i universitets- og høyskoleloven, samt en endring i utdanningsstøtteloven. Vi foreslår, som flere har vært inne på, å fjerne kravet om at egenbetalingen fra studenter fra land utenfor EØS og Sveits skal være kostnadsdekkende. Dette gjør vi på bakgrunn av viktige innspill fra sektoren selv. Forslaget innebærer at norske universiteter og høyskoler fortsatt skal ta egenbetaling fra denne studentgruppen, slik situasjonen også er for alle andre land vi sammenligner oss med, men åpner for at institusjonene selv kan vurdere nivået på denne egenbetalingen, ut fra kompetansebehov og strategiske vurderinger de selv gjør. Det gjør vi fordi i urolige tider er det helt riktig at vi trenger vi mer samarbeid med resten av verden. Norge skal være attraktive også for internasjonale studenter, og da må universiteter og høyskoler kunne sette konkurransedyktige priser for å styrke rekrutteringen til fagområder der de vurderer at behovet er stort. Jeg har lyst til å legge til at finansieringen av norske universiteter og høyskoler er stabil, og noe stigende over tid. Vi foreslår også å innføre en hjemmel i loven for at departementet – i forskrift – kan fastsette en øvre grense for dekning av advokatutgifter i studentsaker om uskikkethet, utestenging, bortvisning og utelukkelse fra praksis. Dette forslaget vil bidra til kostnadskontroll og forutsigbarhet, men også ivareta rettssikkerheten til studentene, som fremdeles vil ha rett på dekning av advokatutgifter. Vi har hatt dette forslaget på høring, og vi har mottatt innspill om at noen av satsene bør justeres. Dette skal jeg følge opp, og jeg vil også følge med på praksis og løpende vurdere endringer i reguleringen dersom det blir behov for det. I proposisjonen er det også foreslått enkelte mindre endringer i universitets- og høyskoleloven, bl.a. å presisere at det alltid skal stilles krav om politiattest i studier der studenter kan komme i kontakt med mindreårige som en del av klinisk undervisning eller praksis. Det er også foreslått en ordning for valgt rektors fratreden før funksjonstiden, som innebærer at styret kan bestemme at prorektor skal overta som rektor der valgt rektor fratrer vervet, uavhengig av hvor lang tid som gjenstår av rektors funksjonstid. I tillegg foreslår vi mindre endringer i utdanningsstøtteloven som gjelder Lånekassens klagenemnd. Forslagene vil føre til bedre samsvar mellom reglene om organisering av og saksbehandling i klagenemnder på Kunnskapsdepartementets område. Til slutt: Vi går ikke videre med forslaget i høringen om å fjerne blind klagesensur. Jeg mener at i komplekse saker er det viktig og nødvendig å sende på høring og få innspill. Vi har etter en totalvurdering av både fordeler og ulemper – og ikke minst etter innspill fra studentene – valgt å beholde ordningen med blind klagesensur.

Jeg har stor respekt for at utdanningsinstitusjonene våre står i vanskelige prioriteringer, men jeg har også vært tydelig overfor universiteter og høyskoler på at dersom de vurderer å legge ned studier som ikke finnes andre steder, eller som står i fare for å forsvinne helt, vil jeg vite om det, slik at vi kan sørge for en bedre arbeidsdeling. I dette tilfellet finnes det gode utdanningstilbud innen kirkemusikk på andre utdanningssteder, og derfor støtter jeg den prioriteringen som styret ved NTNU har gjort. Det er viktig at de studentene som søker seg til disse utdanningstilbudene, opplever å få god kvalitet, tilstrekkelig antall medstudenter og god faglig oppfølging underveis i studiene sine. Jeg tror også at vi framover kan bli enda bedre på å gi unge mennesker enda bedre råd om hvor det er store kompetansebehov, og hvor vi trenger at folk velger å ta en utdanning.

Den analysen deler jeg, og jeg tror det gjelder særlig i årene som kommer, fordi der vi før har lagt til studieplasser på områder der vi trenger mer kompetanse, må vi i framtiden i større grad prioritere fordi vi ikke har nok studenter til å fylle alle studieplassene dersom vi bare legger til. Innenfor kirkemusikk er det, som representanten sier, etterspørsel i arbeidsmarkedet, og det har vært utfordringer med søkertall. Da er jeg opptatt av at vi klarer å ivareta gode og sterke fagmiljøer, der de som studerer, får en god oppfølging og en god utdanning. Jeg har høye forventninger til at utdanningsinstitusjonene selv også bidrar inn i prioriteringen. Hadde det vært slik at det var for lite studietilbud innen kirkemusikk i landet vårt, ville jeg insistert på at det skulle fortsette, f.eks. på NTNU, der de nå legger det ned. Men vi må sørge for at vi prioriterer ressursene, og at vi har tilstrekkelige tilbud, men ikke sprer det for tynt utover.

Takk for et viktig spørsmål. Jeg deler engasjementet for gode studietilbud i kirkemusikk. Kirkemusikk tilbys som grunnutdanning eller videreutdanning i Oslo, Tromsø og Stavanger. Det gir gode valgmuligheter for studiesøkere som ønsker en slik kompetanse. Musikkhøgskolen har også deltidsutdanninger, med undervisning en dag i uka, for dem som vil pendle eller jobbe ved siden av utdanningen. Det har vært utfordringer med søkere til grunnutdanningene, og jeg syns det er fint at vi kan supplere med disse videreutdanningene, som kan gi muligheter for musikere som ellers har utfordringer i arbeidsmarkedet. Universitetene og høyskolene har et ansvar for å dimensjonere egen studieportefølje. I det ligger det også at de må prioritere de mest presserende kompetansebehovene høyest og bidra til god arbeidsdeling mellom ulike utdanningsinstitusjoner. Jeg er opptatt av at vi har gode verktøy for å ivareta den kompetansen Norge trenger, både på kort og lang sikt. Derfor er vi i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å arbeide mer systematisk med hvordan vi kan sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet i landet vårt og den kompetansen samfunnet og arbeidslivet trenger, i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere fordi knappheten på arbeidskraft og mennesker kommer til å bli mer framtredende. De nye utviklingsavtalene som vi nå utvikler med de statlige universitetene og høyskolene, er også en del av dette arbeidet. Der ber vi institusjonene bl.a. om å arbeide med prioritering og med arbeidsdeling, også med tanke på å ivareta små fag. Slik kan vi bidra til at samfunnet og arbeidslivet får den kompetansen som trengs, både på kort og lang sikt.

Selv om to ting skjer samtidig, betyr ikke det at den ene tingen forklarer den andre. Innstramminger i innleie i byggebransjen, der det særlig har vært strenge innstramminger, er antagelig i svært liten grad en forklaring på at flere bruker lengre tid på å komme i jobb. Det har helt andre årsaker. Jeg er enig med både Norsk studentorganisasjon og OECD i at vi alle må bli bedre, særlig når vi har stor knapphet på arbeidskraft og for mange utenfor, for å sørge for enda bedre kvalitet i gode utdanninger og enda bedre samsvar mellom utdanning og arbeid. Jeg registrerer at der Høyre ønsker å gjøre arbeidsmarkedet mer utrygt for unge mennesker, er det fortsatt en viktig forskjell mot Arbeiderpartiet, som ønsker å bygge god og relevant kompetanse i hele landet og sørge for en trygg inngang til arbeidslivet.

Jeg tror vi er enige i alvoret, som representanten påpeker, og så er jeg enig i at det er ulike ståsteder på hvor løsningene ligger. For Arbeiderpartiet var innstramming i bruk av bemanningsbyrå, der det særlig er strammet inn i byggebransjen, helt avgjørende for å sikre et trygt arbeidsliv. Et trygt arbeidsliv er også viktig for unge nyutdannede. Der vektlegger vi kompetanse – rett kompetanse og god og relevant utdanning – heller enn oppmyking av viktige regelverk og trygghet for unges arbeidshverdag.

Takk for et godt spørsmål og ikke minst et svært godt sitat. Den siste kandidatundersøkelsen fra NIFU viser at en større andel nyutdannede med mastergrad nå enn tidligere står uten arbeid seks måneder etter fullført utdanning. Økningen er særlig tydelig innenfor natur- og realfag, mens kandidater fra bl.a. helse- og sosialfag, lærerutdanning og jus i større grad kommer raskt i jobb. Å stå uten jobb er krevende for den enkelte, og det er et stort tap for samfunnet når gode krefter ikke tas raskt i bruk. Det er likevel viktig å understreke at utdanning er en god investering i arbeid. Ledigheten i Norge fortsatt er lav, og særlig er den lav blant høyt utdannede. Likevel er det bekymringsfullt at unge erfarer en mer krevende overgang til arbeidslivet, og at for mange står utenfor arbeid og utdanning over tid. Det er mange forklaringer på dette. Kunstig intelligens, rask teknologisk utvikling og geopolitisk uro påvirker etterspørselen etter arbeidskraft. Derfor gjennomfører Arbeiderpartiet – i motsetning til det Høyre foreslår – en rekke tiltak for å lette overgangen fra utdanning til arbeidsliv. For det første trenger vi bedre samsvar mellom utdanning og arbeidslivets behov. I statsbudsjettet for 2027 vil jeg legge fram et kompetansebudsjett som skal bidra til bedre dimensjonering av studietilbudet. I tillegg må utdanningene tilpasses endringer. Vi må ha tettere kobling til arbeidslivet, og vi må ha mer praksis. Det arbeides også nå med nye utviklingsavtaler med universiteter og høyskoler, og en realfagsstrategi for å møte framtidige teknologiske behov. Regjeringen har også lansert Ungdomsløftet, som er vår satsing for å få flere unge som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb. Dette er komplekse utfordringer som ikke kan løses med Høyres enkle grep. For mange innebærer en ansettelse i bemanningsforetak usikkerhet om framtidige oppdrag og inntekt. Regelverket ble strammet inn i 2023 for å sikre trygge ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Regjeringen mener regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten og bidrar til at flere arbeidstakere ansettes fast. Å gjøre arbeidsmarkedet mer midlertidig og mindre trygt, slik Høyre vil, er ikke en god måte å hjelpe unge inn i varig arbeid på. Tvert imot er bedre og mer kompetanse og et trygt arbeidsliv en viktig grunnstein i den norske modellen og en helt avgjørende start for unge mennesker som skal inn i jobb.

USA er uten tvil vårt viktigste forskningssamarbeidsland. Jeg tror USAs ambassade er ambassaden jeg har hatt flest møter med om utveksling, bl.a. knyttet til innreise. Norge har også lange tradisjoner for utveksling og kunnskapssamarbeid med USA, bl.a. gjennom Fulbright-programmet, et utrolig viktig verktøy som har bestått i mange tiår, og som underbygger vårt viktige kunnskapssamarbeid. Da er det også viktig å være tydelig, som denne regjeringen har vært, på at denne typen samarbeid må foregå innenfor rammen av akademisk frihet og tydelige, gjennomsiktige kriterier for utvelgelse. Jeg er veldig glad for den gode dialogen vi har med den amerikanske ambassaden her i Oslo, og jeg er veldig glad for Fulbright, NORAM og andre spesifikke programmer som vi bevilger penger til over statsbudsjettet, som er med på å underbygge utveksling og samarbeid med amerikanske forskere og studenter.

For det første er det slik at Panoramastrategien prioriterer helt eksplisitte land, og USA er ett av dem. For det andre har vi helt eksplisitt, konkret arbeid for å styrke samarbeidet med USA, for jeg er helt enig med representanten Velle i at USA er en viktig alliert og en veldig viktig samarbeidspartner på kunnskapsområdet. Vi har gode samtaler også med den amerikanske ambassaden her i Oslo. Det var mye usikkerhet i fjor knyttet til innreisetillatelse for både Fulbright-studenter og andre. Det løste seg heldigvis, men det er også andre grunner til at vi ser at særlig helgradsstudenter som reiser til USA, har gått ned i antall. Det handler om kostnader for å ta studier i utlandet, og den norske kronen sammenlignet med dollaren. Vi er enig i at vi trenger sterke samarbeid med USA, og vi trenger også sterke samarbeid med mange andre allierte, som f.eks. Canada, Sør-Korea, Japan og andre land i Panorama-strategien.

Jeg takker for et godt spørsmål, og svaret er ja. Jeg har selv hatt stor glede av å studere i USA, og som stortingsrepresentant Velle påpeker, er mange amerikanske universiteter verdensledende på sine felt. Regjeringen ønsker at norske institusjoner samarbeider med dem på lik linje med verdensledende universiteter i andre prioriterte land som Norge samarbeider med. Regjeringen har som ambisjon at internasjonal mobilitet skal bli en integrert del av alle studieprogrammer, og at så mange som mulig av dem som avlegger en grad i norsk høyere utdanning, skal ha hatt et studieopphold i utlandet. Vi har et tallfestet mål om at 50 pst. av de norske studentene på sikt skal ha hatt et utenlandsopphold i løpet av sin studietid. Vi har også bedt utvalget som nå jobber med en NOU om studiestøtte, om å vurdere hvorvidt dagens modell for studiestøtte i tilstrekkelig grad gir muligheter til å ta utdanning i utlandet. Så er det riktig at statistikken viser at studentmobiliteten fra Norge til USA har en nedadgående tendens de siste årene. Denne nedgangen kan antakelig forklares av flere ting, bl.a. en svak kronekurs, et høyt utgiftsnivå for studier i USA, og noe usikkerhet knyttet til innreise. På makronivå ser vi imidlertid at antallet norske studenter som reiser til utlandet på utveksling, er på sitt høyeste de siste ti årene, noe som er en veldig positiv utvikling. Jeg ønsker at så mange som mulig av dem som ønsker å studere i USA og andre Panoramaland, skal få muligheten til dette. Vi jobber kontinuerlig med gode vilkår for våre studenter. Flere aktører, bl.a. NORAM, som representanten trekker fram, mottar støtte fra regjeringen nettopp for å veilede studenter som ønsker å reise til USA, og de gjør en utrolig viktig jobb for å bygge bro mellom våre folk. NORAM mottok i 2025 rekordmange søkere som ville studere i USA, og jeg anser dette som et meget tydelig signal om at USA fortsetter å være et viktig samarbeidsland for kunnskapssektoren og et attraktivt land for norske studenter. Norge finansierer også sammen med USA utveksling gjennom Fulbright-programmet, som gir muligheter både for norske studenter til å reise til USA og amerikanske studenter og forskere til å komme til Norge. Studentutveksling har stor verdi langt utover den faglige utviklingen, og Arbeiderpartiet har derfor klare ambisjoner om å øke utveksling og legge til rette for studier i utlandet, også USA.

For Arbeiderpartiet er samarbeidet med Europa og EØS-avtalen helt grunnleggende og en grunnplanke både i det vi har gått til valg på, og det vi styrer på. Grunnen til at jeg står her, er også at Arbeiderpartiet har vist at vi tar EØS-avtalen på største alvor. (Innlegg er under arbeid)

Det er helt riktig at programmene i EU i stadig større grad knyttes sammen, og at arbeid pågår på tvers. Vi er med i Defence Fund i dag. Vi er også med i Horisont Europa. Det er helt åpenbart at koblingen mellom konkurransefondet og Horisont Europa kommer til å være sterk framover. Derfor er det viktig for oss i regjeringen å jobbe godt på tvers av departementene både med å komme med innspill og med å vurdere deltakelse. Så er det, som representanten påpeker, en prislapp knyttet til deltakelse. Det er heldigvis også sånn at norske forskningsmiljøer har fått mye tilbake for deltakelsen i Horisont Europa. Det er et netto positivt regnskap for Norge sånn det har vært til nå.

Jeg vil takke for et viktig spørsmål om et program som har stor betydning og verdi også for Norge. Det neste Horisont Europa, som skal starte opp i 2028, skal bidra til å styrke EUs konkurranseevne og sikkerhet og redusere sårbarheter. Alt dette er interesser vi deler med EU. Samtidig er jeg svært oppmerksom på at vektleggingen av sikkerhet og EUs behov, som representanten påpeker, potensielt kan utgjøre en risiko for norsk innflytelse og deltakelse i programmet. Jeg startet derfor arbeidet med å sikre norske interesser allerede under et EU-ministermøte dagen etter at Kommisjonen la fram sitt forslag, og har siden fulgt opp i samtaler både med statsråder fra medlemslandene, med sentrale europaparlamentarikere og gjennom skriftlige innspill, bl.a. et felles EFTA-innspill. Som EØS-land har Norge full adgang til hele programmet, men det er også vi som EØS-land som har ansvaret for å minne om dette og ikke minst sørge for at teksten reflekterer at vi er noe annet enn et typisk tredjeland. I påvirkningsarbeidet overfor EUs institusjoner er det to ting jeg særlig har vektlagt. Den ene handler om å få inn en eksplisitt referanse til at EØS/EFTA-landene skal delta på grunnlag av bestemmelsene i EØS-avtalen, som avtalen gir oss, men som opprinnelig ikke var eksplisitt presisert i Horisont EUROPA. Den andre er å sikre at bruk av preferansekriterier i saker som gjelder unionens strategiske interesser og autonomi, sikkerhet og økonomiske sikkerhet, også må skje i overensstemmelse med EØS-avtalen. Jeg har opplevd stor forståelse og imøtekommelse for dette i alle møter jeg har hatt. Så er det igjen vår oppgave hele tiden å minne på og passe på at dette følges opp. Når det gjelder styringsstrukturer, som representanten særlig har lagt merke til, gir EØS-avtalen også her tilgang til programkomiteene. De er helt sentrale for gjennomføringen av programmet. I praksis har vi kunnet delta på lik linje med EUs medlemsland i programkomiteene. Min vurdering er at kommisjonens forslag vil videreføre denne praksisen.

Ja, det er bra med et stort meningsmangfold. Det er også sånn at i hele vitenskapens metode ligger det et krav til etterrettelighet og metodebruk som gjør at vi skal både kunne debattere forskningsresultatene og være uenige om forskningsresultatene. Men vi må også klare å være enige om noen grunnleggende metoder og hvordan vi kommer fram til kunnskap. Jeg ønsker meg et stort mangfold i både kjønn og politisk ståsted i forskningsmiljøer. Det er også viktig at vi klarer å ha en opplyst debatt om forskning, der man kritiserer metoder og resultater og er åpen for å komme videre, og der man også er åpen for den forskningen som viser noe annet enn det politiske synet man har, eller for øvrig studier som utforsker noe annet enn det man kanskje har politisk interesse for å utforske.

Takk for et viktig spørsmål. Det er avgjørende at vi klarer å sørge for at vi kan mobilisere kunnskap i en krise. De behovene kan oppstå i veldig mange sektorer. Under pandemien var det et stort behov for tall på smitte og helsedata. I en annen krise kan det være tall på energi eller andre deler av samfunnet som kommer til å være nødvendig. Derfor må vi jobbe på tvers av hele forskningssektoren med å sørge for at vi er i stand til å levere data på en rask måte og levere kunnskap inn i en krise. Her foregår det flere prosesser. Jeg oppfatter den veldig interessante kronikken fra FFIs direktør som et nyttig innspill i denne debatten. Jeg tror ikke at det vil hjelpe å peke ut noen enkeltforskere som skal få tittelen forskningsreservist, men jeg tror dette handler om et mye større arbeid. Vi jobber allerede også med å etablere sterkere koblinger mellom sivil og militær sektor gjennom egen forskningsfinansiering til totalforsvar, som kom på statsbudsjettet for i år, og gjennom mer konkurranseutsetting av de forskningsprosjektene som forsvarssektoren trenger. Der trenger vi også at en større bredde av norske forskere og sterke norske teknologi- og forskningsmiljøer kan delta.

Jeg synes spørsmålet illustrerer at vi må sørge for bedre samsvar mellom både fagene som det tas utdanning i, etterspørselen i arbeidslivet og innretningen på de studiene. Til dem som opplever at det tar lang tid å få en jobb etter endt utdanning, er mitt beste svar at de har gjort det riktige, for de har større sjanse for å få en jobb i framtiden enn om de ikke hadde tatt en utdanning. Jeg tror en viktig grunn til at vi skal lage den realfagstrategien, nettopp er at realfag og teknologi favner veldig mye. Det er stor mangel på mange spesifikke yrker innenfor realfag og teknologi, men det er variasjoner også innenfor det. Vi må både gi bedre veiledning til unge som skal velge studie, og vi må prioritere bedre på utdanningsinstitusjonene hvilke fag vi prioriterer opp. I tillegg er min sterke oppfordring både til arbeidslivet og til universitetene og høyskolene at de sammen må sørge for både bedre praksis, mer praksis og tettere kobling mellom arbeidslivets oppgaver og utdanningens innhold.

Tusen takk for et svært godt og viktig spørsmål. Regjeringen er opptatt av at vi ikke bare skal være verdensmestere i å ta i bruk kunstig intelligens, men gjøre det på en trygg måte, og vi gjør flere grep for å sørge for det. For det første har vi bevilget over 1 mrd. kr til forskning, ikke nødvendigvis på teknologien, men på hvordan vi på en forsvarlig måte i Norge tar i bruk kunstig intelligens. Så er det tre utfordringer KI gir oss i utdanningssektoren. Den ene er at det endrer hva vi må lære, og hvilken kompetanse i arbeidslivet det kommer til å være behov for. Det andre er at KI endrer hvordan vi lærer. KI kan være et fantastisk godt støtteverktøy for læring, men kan også undergrave viktig arbeid i læringsprosessen. For det tredje må vi sørge for at vi gjennomfører eksamen og vurdering på en forsvarlig måte. Her har regjeringen oppnevnt et ekspertutvalg som kommer med sine anbefalinger i løpet av 2026, men allerede jobber universiteter og høyskoler mye med å sørge for å ta dette inn i utdanningene på en god måte.

Det er ingenting i veien med studentene eller studiestedene, men det er viktig at vi framover blir bedre på å utdanne til den kompetansen arbeidslivet trenger. Det har denne regjeringen hatt mange tiltak for å gjøre noe med. Vi har økt antallet studieplasser innenfor medisin og sykepleie, vi har snudd den negative trenden i sterkt fallende søkertall til lærerutdanningen, og vi har økt finansieringen av viktige teknologistudier, herunder helt nye studieplasser innenfor kvanteteknologi som starter opp denne høsten. Vi jobber som sagt med et kompetansebudsjett som skal gjøre dette arbeidet enda bedre. Og så hører jeg at Høyre veldig ofte snakker om noe som har stoppet opp. Jeg er usikker på hvilket arbeid som egentlig har stoppet opp, men hvis representanten refererer til f.eks. bransjeprogrammene som nettopp handler om å få til gode etter- og videreutdanningstilbud i tett kontakt med arbeidslivet, har de altså blitt styrket de siste årene og økte i 2025 med 45 mill. kr.

Jeg tror det er viktig her å skille mellom ulike typer utenforskap og ledighet. Vi har mange unge – 100 000 – som står helt utenfor utdanning og arbeidsliv. 70 pst. av dem har ikke fullført videregående opplæring. Fullføringsgaranti og tiltak for å få flere gjennom videregående skole, arbeidet som arbeids- og inkluderingsministeren gjør med Ungdomsløftet og ambisjonene om å få 30 000 unge mennesker inn i jobb innen 2030 – med viktige forsøk også i Agder, der representanten kommer fra – er en viktig del av å få ned utenforskapet blant unge. Når det gjelder dem som har høyere utdanning, har jeg nettopp gjort rede for det regjeringen jobber med, som handler om å matche kompetansebehovene bedre, som handler om å bygge mer praksis inn i studiene og å lette dialogen mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Det tror jeg vi skal bli bedre på. Men det er altså ikke slik at de som tar høyere utdanning, har høyere risiko for å bli ledige – det er tvert imot.

Svaret på det er ingen av delene. Jeg er enig med representanten i at det er et paradoks i Norge at vi har store kompetansebehov på den ene siden og altfor mange som står utenfor arbeid og utdanning på den andre. Den beste måten å sikre seg en trygg jobb på, er fortsatt å ta en utdanning, og det er fortsatt sånn at ledigheten er langt lavere blant dem som har høyere utdanning, enn dem som ikke har det. I april i år kom kandidatundersøkelsen fra NIFU. Den viser hvor mange unge som er i jobb seks måneder etter avsluttet utdanning, og der er det en økning i ledighet, og det er en krevende overgang for flere mellom utdanning og arbeid. Det er likevel viktig å si at de aller fleste av disse kommer seg i jobb over tid. Jeg tror likevel vi må gjøre flere ting. For det første må vi sikre bedre sammenheng mellom utdanningen vi tilbyr, og arbeidsmarkedets behov. Utspillet som det ble referert til fra Høyre i valgkampen, handlet, så vidt jeg husker, mer om at det fantes noen fag som var tullete. Det er jeg ikke enig i. Det vi derimot gjør i regjeringen, er å lage et kompetansebudsjett der vi mye mer systematisk skal jobbe med å matche arbeidslivets både langsiktige og kortsiktige behov med utdanningskapasiteten, og ikke minst arbeidsdeling på utdanningene våre. Så tror jeg vi også må gjøre mer for å lette overgangen mellom utdanning og arbeidsliv. Her har det i debatten f.eks. kommet mange gode forslag fra NHO som er helt i tråd med det jeg og regjeringen jobber med. Det handler f.eks. om universiteter som har praksis gjennom utdanningen. Representantens hjemfylke, der Universitetet i Agder holder til, har veldig gode erfaringer, og de har sin egen kandidatundersøkelse som viser at når man har praksis gjennom utdanningen, øker også sjansen for å få en jobb etterpå. Det andre jeg vil oppfordre til, er at vi i norsk arbeidsliv blir enda litt bedre på juniorpolitikk, på å gi unge mennesker en sjanse inn i arbeidslivet. Men da tror jeg vi må stille enda høyere forventninger, og det gjør også jeg, om at universitetene og høyskolene møter de behovene arbeidslivet har.

Jeg mener at forslagsstillernes forslag vil eksponere disse studentene for økt risiko. Å åpne for utdanningsstøtte til ikke-akkreditert flygeropplæring – utenfor tilsyn og utenfor kontroll – er å utsette en gruppe som allerede er i en svært sårbar situasjon, for enda større risiko. Det mener jeg er svært uansvarlig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er nødvendig å stramme inn på tilsyn, herunder også muligens økonomisk tilsyn av fagskoler, og det er nødvendig å imøtekomme disse studentene. Lånekassens ordninger gir allerede studentene en omstillingsperiode før de må begynne å nedbetale studielånet sitt. De kan utsette nedbetalingen, og det foreligger også forslag om rentefritak. Men det er styret i selskapet Pilot Flight Academy som har ansvar for at denne situasjonen oppstått, og det er heller ikke sånn at staten kan ta ansvaret når private selskaper går konkurs.

Det er ikke riktig at regjeringen mener at her er det ingenting som kan bli bedre. Som jeg nettopp sa fra talerstolen, er det viktig at vi rammer inn fagskolene og akkrediteringen på en bedre måte. Jeg mener likevel det vil være problematisk å åpne for utdanningsstøtte til ikke-akkreditert trafikkflygeropplæring. Det vil innebære at staten bidrar til å finansiere opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet. Da har vi ingen mulighet til å sikre kvaliteten og drive tilsyn og heller ingen mulighet til å sikre at studenter har medbestemmelse i avgjørelser som påvirker dem, slik de skulle hatt på Pilot Flight Academy, eller at skolepengene kommer studentene til gode. Det er også veldig utfordrende, som forslagsstillerne ønsker, å avgrense tiltakene slik at det kun hjelper de studentene som fullfører på normert tid. Det er det mange som ikke gjør, og det vet man heller ikke på forhånd, når eventuelle lån skal gis, og det er en avgrensning som neppe vil hjelpe særlig mange av studentene som er rammet.

Jeg vil takke forslagsstillerne for forslaget. Konkursen som rammer studentene ved Pilot Flight Academy, opprører meg og mange med meg. Først og fremst vil jeg si at jeg har stor medfølelse med studentene fra Pilot Flight Academy i den situasjonen de står i. De sitter nå med store lån som et resultat av høye skolepenger, som det er krevende å håndtere. Jeg mener vi bør se på virkemidler for å hjelpe studentene med dette. Grunnen til at studentene står i denne situasjonen, er at en privat utdanningstilbyder har gått konkurs. I tillegg har fagskolen i dette tilfelle tatt veldig høye skolepenger, noe som forverrer studentenes situasjon. I private selskaper er det styret som har ansvaret for å drive på en forsvarlig måte og i henhold til gjeldende lover og regler. Staten kan ikke og skal ikke overta dette ansvaret. Fagskolene er viktige for denne regjeringen, og derfor har Arbeiderpartiet også styrket og bygget ut fagskolene. Her er både offentlige og private tilbydere viktig. Derfor er det så viktig at vi også sørger for at det gis fornuftige rammer, og at det føres tilstrekkelig tilsyn med fagskolene, slik at studentene ivaretas og får den utdannelsen de betaler for. Jeg er i gang med å se på disse rammene og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Ferdig utdannede trafikkflygere har i gjennomsnitt over 1 mill. kr i studielån etter en toårig utdanning. Selv om de berørte studentene skulle fortsette flygeropplæringen, er det usikkert om alle vil fullføre, og om de får jobb som flygere i etterkant. Ved å gi disse studentene enda mer lån er jeg redd for at vi setter dem i en enda vanskeligere økonomisk situasjon på sikt enn den de allerede nå står i. Jeg vet at mange av de rammede studentene følger denne saken nøye i Stortinget. Det er viktig at de får forutsigbarhet for å kunne ta gode, velinformerte valg om eventuell videre utdanning. Jeg vil oppfordre Stortinget til å forholde seg til at bevilgningsvedtak gjøres i juni, og at man ikke gjør vedtak som bryter med likebehandlingsprinsippet. Jeg er også opptatt av at Stortinget ikke nå gir studentene forventninger som ikke kan innfris. Jeg vil likevel si klart og tydelig at denne saken tar jeg på det største alvor. Vi skal se nøye på både om vi kan finne løsninger for å ivareta disse studentene gjennom betalingsutsettelse og rentefritak, og ikke minst for å ramme inn fagskolesektoren og tilsyn på en enda bedre måte.

Ved ansettelser i stillinger som krever sikkerhetsklarering, skal virksomheten det gjelder, følge sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering. Det er i dag ikke et veldig stort omfang av slike stillinger ved norske universiteter og høyskoler. Sikkerhetslovens bestemmelser gir klare føringer for hvordan dette skal håndteres. I oppfølgingen av arbeidet med oversikt over særlig sensitive teknologier jobbes det også med veiledning i hvordan institusjonene kan forbedre sitt arbeid med personell og rekruttering på særlig disse teknologiområdene.

Formuleringen i brevet om at institusjonene skal holde seg oppdatert, er jo ikke nok, og det er heller ikke det eneste vi gjør for å sikre forskningssikkerhet. Vi arbeider med stadig flere veiledningsverktøy. Vi har, som jeg nevnte, utarbeidet en oversikt over sensitive teknologier vi mener det er viktig å ha et særlig kritisk blikk på. Vi arrangerer jevnlige sikkerhetsmøter og rundebord med hele sektoren. Vi hadde på årets kontaktkonferanse med hele sektoren sikkerhet som eneste overordnede tema. Dette er et arbeid som griper om seg på mange områder. Vi har også skjerpet arbeidet med importkontroll og veiledning i hvordan universiteter og høyskoler skal forholde seg til dette. Derfor mener jeg at hvis man går tilbake til systemmeldingen som vi la fram for et år siden, alle tiltakene som er presentert der, og alt arbeidet jeg også har formidlet til komiteen, vil man se at dette er en problemstilling som både er grundig gjennomarbeidet, og som det jobbes kontinuerlig med.

Jeg kan ikke svare på hvorfor Fremskrittspartiet mener at det finnes kategoriske svar på et så komplekst spørsmål som dette. Det er jeg uenig i. Det finnes viktige utfordringer når det gjelder sikkerhet og forskning. Det er ikke bare Kina, som representanten Velle er veldig opptatt av, men en rekke land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, som vi likevel trenger å forstå. Vi har et forsterket arbeid med sikkerhet i forskningssektoren, og vi jobber kontinuerlig med vårt samarbeid med Kina. Vi har regelmessige rundebord med universitets- og høyskolesektoren om akkurat dette. Jeg vil utfordre representanten Velle på å ta stilling til alle de konkrete grepene som har vært tatt for å styrke norsk forskningssikkerhet, og vurdere i hvilken grad de etter representantens syn ikke treffer det behovet vi har nå.

Vår avtale med Kina om forskning og utvikling handler primært om klima og miljø. Vi har mange gode samarbeidspartnere i vårt forskningsarbeid på kunstig intelligens i en rekke andre land. For eksempel var jeg nylig i Canada, der vi har forsterket vårt samarbeid om kunstig intelligens. Så registrerer jeg med glede at representanten Velle gjennom denne debatten har gått fra å beskrive regjeringens arbeid som fullstendig passivt til å anerkjenne at vi har tatt mange grep, og det er jeg glad for, for dette er et arbeid som i lys av endringer i den politiske situasjonen har blitt endret og forsterket, men som krever en mer balansert enn kategorisk tilnærming, og som krever at vi er smarte med tanke på hva vi samarbeider med hvem om. Fordi Norge er en liten forskningsnasjon, trenger vi samarbeid, men vi trenger å gjøre det på en måte som er i Norges interesse, og som ivaretar vår sikkerhet.

Denne regjeringen har en interessebasert tilnærming til samarbeid med Kina også på forskning. Det betyr at vi samarbeider der det er i norsk interesse å gjøre det. Jeg er også fullt klar over hvilke lover og regler som gjelder i kinesisk forskningspolitikk. Jeg stusser også litt over forslagsstillernes oppfatning om at forskningssamarbeidet med Kina har blitt forsterket, for det er snarere tvert imot, sammenlignet med de årene Fremskrittspartiet satt i regjering.

Ja, jeg mener vi er årvåkne nok, men jeg mener dette er et arbeid som må pågå kontinuerlig – der det ikke finnes kategoriske, enkle svar, men der vi hele tiden må stille både nye spørsmål og videreutvikle vår tilnærming. Jeg stiller meg også noen spørsmål til representanten Velles tur til Svalbard nylig, som han refererte til, der han sikkert nettopp har hørt om en del av de helt konkrete tiltakene regjeringen nå gjør for å styrke vår forskningssikkerhet, bl.a. gjennom etablering av et eget forskningskontor, som skal koordinere forskningsinnsatsen fra internasjonale aktører langt bedre enn det har vært gjort tidligere, og med en ny Svalbard-strategi, der sikkerhet i forskningsarbeidet vårt har en mye større plass. Dette bare ett eksempel på en lang rekke tiltak som har kommet på plass de siste årene for å styrke vår forskningssikkerhet.

I takt med en mer usikker verdenssituasjon er norske forskningsmiljøer i økende grad utsatt for sikkerhetstrusler. Dette er ikke nytt for regjeringen, men jeg er glad for at forslagsstillerne også er opptatt av disse problemstillingene. Regjeringen har over flere år jobbet aktivt og i tett samarbeid med forskningssektoren og sikkerhetsmyndighetene for å håndtere disse utfordringene. I stortingsmeldingen Sikker kunnskap i en usikker verden, som jeg la fram for Stortinget for temmelig nøyaktig ett år siden, redegjør vi for regjeringens helhetlige politikk på området. Regjeringens mål er at forskningssystemet skal – som det har blitt referert – være så åpent som mulig, og så skjermet som nødvendig. Åpenhet og samarbeid er i forskningens natur og er helt nødvendig for å klare å løse store samfunnsoppgaver. Samtidig må nasjonal sikkerhet alltid vurderes. De komplekse sikkerhetsutfordringene vi står i, må møtes med mest mulige presise tiltak for å håndtere ulike former for risiko. Kategorisk å avslutte ethvert samarbeid med land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, er ikke i Norges interesse. Det vil ikke gjøre Norge tryggere. For Norge som en liten forskningsnasjon, er det avgjørende at også vi har tilgang på den kunnskapen som ikke utvikles i Norge. Da må vi ha et åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Ellers vil vi ikke lykkes med å sikre vår konkurransekraft og omstillingsevne eller ha tilgang på kunnskap som er viktig for vår nasjonale sikkerhet. Den akademiske friheten er viktig for å få til best mulig forskning. Dette omfatter også et ansvar for sikkerhet i egen virksomhet. Fra myndighetenes side har vi tydeliggjort regelverk, og vi stiller tydelige krav og har tydelige forventninger til etterlevelse på dette området. Vi støtter utdannings- og forskningssektoren med veiledningsressurser for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid. Vi har en veileder innen personellsikkerhet under utarbeiding. Vi har etablert møteplasser hvor sektoren og myndighetene diskuterer forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid, også knyttet særskilt til Kina. Jeg forventer at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner viser stor årvåkenhet når det gjelder sikkerhetsutfordringer som kan oppstå innenfor internasjonalt forskningssamarbeid, og de får også stadig bedre og mer veiledning på dette. Jeg kan berolige representantene om at vi er særlig oppmerksomme på sensitive teknologier. Derfor har regjeringen nylig satt i gang arbeidet med et felles kunnskapsgrunnlag og en oversikt over hvilke teknologier dette gjelder. Det finnes sjelden enkle løsninger på kompliserte utfordringer, heller ikke i denne saken. Regjeringen jobber kontinuerlig med å videreutvikle verktøy for bedre sikkerhet for norsk forskning.

Jeg vil takke for gode innlegg og engasjement i en svært viktig sak. Lånekassen er en av statens viktigste velferdsinstitusjoner og et virkemiddel for like muligheter til utdanning, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn. Derfor deler jeg representanten Unnelands dype kjærlighet til Lånekassen. Personer som har vært utsatt for kritisk sykdom eller personskade, skal ha samme muligheter til å gjennomføre utdanning som andre. Høyere utdanning er for mange i denne gruppen helt avgjørende for å få mulighet til å delta i arbeidslivet, og det er, som saksordfører og forslagsstiller sier, politikernes oppgave å endre systemet når det ikke virker. Det er viktig for regjeringen at denne gruppen studenter ikke er dårligere stilt enn andre til å ta høyere utdanning. Trygg økonomi er en sentral og avgjørende faktor for det, og derfor skal ikke pasientskadeerstatning påvirke hvor mye lån man får omgjort til stipend i Lånekassen. Jeg er veldig glad for at to av studentene som har fått avkortet stipend på grunn av sine erstatningssaker, har løftet denne saken fram, både i media og her på Stortinget. Jeg har sett på den praksisen vi har hatt gjennom Lånekassen siden pasientskadeerstatningen ble unntatt behovsprøvingen for 20 år siden. Denne praksisen har ikke vært sett godt nok i sammenheng med hvordan erstatningsberegningen skjer. Derfor vil jeg endre praksisen både framover og med tilbakevirkende kraft for alle dem som tidligere har fått mindre lån omgjort til stipend på grunn av hvordan regelverket har blitt forvaltet. Denne endringen har en budsjettkonsekvens. Regjeringen vil derfor foreslå inndekning for praksisendring i tilleggsbevilgninger til statsbudsjettet for 2026. Endringen vil ikke kunne tre i kraft før Stortinget har behandlet budsjettet, men vi vil vise de berørte allerede nå at vi tar denne situasjonen på alvor. Jeg vil igjen takke studentene som har tatt opp denne viktige saken, Stortinget og forslagsstillerne, som har fremmet den her, og be om at Stortinget følger opp forslaget når det legges fram i budsjettet.

Norge går helt i takt med resten av Europa når det gjelder å svare på de store geopolitiske utfordringene vi nå står i, og hva de betyr for forskningspolitikken. Derfor har vi satt av 1 mrd. kr til forskning på polhavet, der naturendringer påvirker handelsruter, geopolitikk og maktbalanse, og der veldig mange europeiske land ønsker å samarbeide med oss om viktig polarforskning. Derfor har vi også lansert et helt nytt program på 750 mill. kr over fem år på forskning på kvanteteknologi, der næringslivet skal være i førersetet og i tett samarbeid med våre forskningsmiljøer, der vi om et par uker har invitert med både næringsliv og akademia til en veldig spennende studietur til København, og der vi har inngått et nordisk samarbeid om viktig forskning. Vi jobber godt når det gjelder både digital suverenitet og å prioritere forskningsinnsatsen i lys av dagens sikkerhetssituasjon, og det kommer vi til å fortsette med.

Først vil jeg si at vi ikke peker på næringslivet. Vi har invitert næringslivet til å delta mer i det som er fremragende, viktig og god norsk forskning. Jeg er også veldig glad for at næringslivet i stor grad har svart på invitasjonen. I går ble det inngått en avtale mellom Oslo universitetssykehus, SINTEF, Universitetet i Oslo og en stor farmasøytisk bedrift i Norden. Det er et viktig initiativ for å fremme konkurransekraft og styrke samhandlingen mellom næringsliv og forskning, og jeg er veldig glad for at det skjer. Så er det sånn at over tid har norske forskningsbevilgninger vært eksepsjonelt stabile. De ligger på et høyt nivå sammenlignet med andre land, og vi skal opprettholde en solid finansiering av forskning i Norge. Men vi må også, bl.a. fordi vi har et begrenset antall mennesker i dette landet, prioritere innsatsen også innenfor forskning.

Takk for spørsmålet og gratulasjonen. Når man leser statistikk, er det viktig å gå langt og tilstrekkelig langt tilbake i tid og se på de lange linjene. Universitetene og høyskolene fikk økte bevilgninger i 2020 for å utvide kapasiteten i en periode hvor koronapandemien førte til stor arbeidsledighet. Det var en forutsetning for de tilleggsbevilgningene at de skulle reduseres igjen når konjunktursituasjonen ble normalisert. Det er derfor helt som forventet at når disse tiltakene fases ut, går også bevilgningene ned. Over tid har Norge hatt høy og svakt stigende offentlig finansiering av forskning, og vi trenger ikke gå mer enn ti år tilbake for å se den utviklingen. Norge har sterk offentlig forskningsinnsats sammenlignet med andre land. Det er avgjørende viktig for vår konkurransekraft og vår trygghet at vi investerer i kunnskap og teknologi, og derfor har også arbeiderpartiregjeringen det siste året lansert flere store forskningssatsinger der vi prioriterer midler til områder der vi vet det er stort behov for ny kunnskap og ny teknologi, og som har et stort potensial for Norge. Finansieringen av forskningen skal være og har vært stabil. Vi har som mål at den offentlige forskningsinnsatsen skal utgjøre 1 pst. av BNP og den private 2 pst. Utsiktene for det økonomiske handlingsrommet framover gjør det usannsynlig at man de neste tiårene vil se en betydelig vekst i forskningsbevilgningene fra offentlig sektor. Både for regjeringen og for det offentlige forskningsmiljøet blir det en hovedoppgave framover å utnytte ressursene bedre for å sikre verdiskaping, trygghet og velferd, og det gjelder på alle samfunnsområder. Vi ligger altså høyt, og der vi ligger lavt, er på private aktørers finansiering av forskning. Næringslivets investeringer i forsknings- og utviklingsarbeid gikk ned i 2024, ikke fra et ekstraordinært høyt nivå under pandemien, men fra et for lavt nivå. Det er et dårlig tegn i en tid med store teknologiendringer, sikkerhetspolitisk uro og presserende behov for å omstille økonomien. Derfor er også en av regjeringens viktigste prioriteringer i forskningspolitikken å styrke konkurransekraften i næringslivet, å styrke samarbeidet mellom næringslivet og forskningsmiljøene våre, og å styrke næringslivets egne investeringer i forskning og utvikling. I statsbudsjettet for 2026 har vi derfor gjort betydelige omprioriteringer for å styrke forskningssatsingen på kvanteteknologi og dype framvoksende teknologier og lagt opp til et tettere og sterkere samarbeid med næringslivet i disse satsingene. Vi kommer framover til å fortsette å målrette satsinger på viktige områder og arbeide for å styrke samhandlingen i forskningssystemet og næringslivets investeringer i forskning. Jeg er veldig glad for at det den siste tiden har kommet flere initiativer fra norsk næringsliv som nettopp svarer på denne invitasjonen, og der norske næringsaktører forplikter seg til å være med å finansiere stor og viktig forskning innen livsvitenskap, kvanteteknologi og kunstig intelligens.

Jeg er enig i at det trengs politikk for å ivareta norsk fagspråk i akademia. Heldigvis er det mange gode tiltak i den handlingsplanen vi sammen utviklet, som jeg også følger opp. Det handler om å utvikle norske fagtermer, det handler om å stille krav om at man skal undervise på norsk på norske universiteter og høyskoler, og det handler også om krav til norskferdigheter i både studier og forskning. Dette konkrete tiltaket hadde så store nedsider med hensyn til å få inn nødvendige, viktige, dyktige forskningsmiljøer. Blant våre beste forskere er det 30 nasjonaliteter som jobber, og det er veldig ofte ikke et langsiktig mål at disse forskerne skal bli værende i Norge. Ofte handler det om å knytte viktige internasjonale nettverk og ha besøkende forskere i Norge. Dette tiltaket har jeg ikke tenkt å reversere.

Jeg er helt enig med representanten i verdien og betydningen av godt norsk fagspråk i våre akademiske institusjoner. Vi har en liste på 24 tiltak i vår handlingsplan, som vi laget sammen, for å styrke norsk språk i akademia. Språkkravet det siktes til her, er et av dem. Det at det finnes et tiltak knyttet til et problem, betyr ikke det at tiltaket er et godt tiltak. Dette kravet var i ferd med å redusere adgangen til dyktige internasjonale forskere, som bl.a. Moser-forskerne i Trondheim hadde stort behov for og ønske om å rekruttere. Våre flinkeste forskningsmiljøer pekte på det som en barriere. Vi skal jobbe med norskopplæring av forskere, de skal ha gode tilbud og muligheter for å lære norsk, men 15 studiepoeng som et absolutt krav dro ressurser ut av viktige forskningsarbeid, og det gjorde det mindre attraktivt å komme til Norge og forsøke å jobbe i norske forskningsmiljøer, for så å vurdere om gode arbeidsforhold, spennende forskningsmiljøer og gode omgivelser er noe som gjør at man ønsker å bli.

Takk for spørsmålet og takk for gratulasjon fra representanten! Det korte svaret på spørsmålet er nei. Jeg mener det var helt riktig å fjerne språkkravet, som ga for lite norskopplæring til å skrive akademiske artikler, undervise og jobbe ved norske forskningsinstitusjoner, men som tvert imot var en barriere for mange fremragende forskningsmiljøer i Norge som ønsket å tiltrekke seg internasjonal arbeidskraft. Mange utenlandske forskere opplever små fagmiljøer og begrensede karrieremuligheter, og dette gjør det vanskelig å se for seg langsiktig karriere i Norge. Lønn og utfordringer med sosial og familiær integrering trekkes også fram som sentrale faktorer som påvirker trivsel og tilknytning. Samtidig tror jeg representanten og jeg er enige om at norsk arbeidskultur, høy grad av tillit, velferdsordninger og nærhet til natur også er viktige årsaker til at mange ønsker å bli i landet. Det skal være gode muligheter for norskopplæring for alle som ønsker seg det. I litteraturgjennomgangen fra Menon finner de at mobile forskere gjerne tiltrekkes av sterke forskningsmiljøer, god infrastruktur og muligheter for samarbeid med anerkjente kollegaer. Land som kan tilby slike forhold, vil derfor naturlig tiltrekke seg internasjonale talenter. Diskusjonen om innføring av obligatorisk norskopplæring viste at det var nettopp de mest attraktive og internasjonalt rettede forskningsmiljøene våre som ville ha blitt hardest rammet av et obligatorisk krav. Mange opplever norske språkkrav som restriktive, og peker på behovet for mer tilgjengelige språkkurs samt økt bruk av engelsk som arbeidsspråk i enkelte miljøer. Det kommer særlig fram i undersøkelsen gjennom fritekstsvarene. Jeg mener derfor vi må se på andre måter å sørge for at denne gruppen lærer seg språk på enn å regulere dette gjennom krav. Jeg vil legge til at jeg allerede er i gang med flere tiltak for å gjøre oss enda mer attraktive for viktige internasjonale samarbeidspartnere i norsk forskning. Vi har nå rekruttert 27 dyktige forskere til Norge gjennom den nye ordningen vi etablerte for å fasilitere at norske forskningsmiljøer kan hente internasjonale forskere til sine miljøer. Vi arbeider sammen med Justisdepartementet og Arbeidsdepartementet for å fjerne barrierer for f.eks. doktorgradsstudenter og stipendiater som ønsker å bli i Norge etter avsluttet doktorgrad.

Jeg vil gjenta at det er de som kommer ut i andre enden, som teller, og også at det ikke er Arbeiderpartiets politikk å gi opp folk som har lyst til å bli lærere. Det er pussig å sammenligne med andre studier, for det er ingen andre studier som har denne typen særskilte krav som disse som har fått dispensasjon. Det er også, synes jeg, pussig å ønske seg et utdanningssystem der man bruker penger og tid på å ta opp fag fra videregående skole før man begynner på en høyere utdanning, når vi har mangel på folk, mangel på kompetanse og mangel på lærere ute i samfunnet. Det er dårlig bruk av samfunnets ressurser. Jeg ønsker meg tvert imot et utdanningssystem der vi får flere motiverte søkere inn, og der vi forsterker oppfølgingen av disse studentene. Jeg tror alle er enige om at det er ingen som forventer at man skal være ferdig utlært etter ett år, når man begynner en utdanning på fem år.

Det er ikke Arbeiderpartiets politikk å gi opp 19–20-åringer eller stenge døren for unge mennesker som har lyst til å ta en lærerutdanning. Det er regjeringens politikk og Arbeiderpartiets politikk å sørge for at vi har en god utdanning til dem som er motivert og kvalifisert gjennom å ha fullført videregående opplæring til å gjennomføre en lærerutdanning. Jeg er også svært uenig i at vi har fasiten. Vi har to år med opptak med dispensasjon, med tydelige vilkår til institusjonene. Vi ser også store forskjeller mellom institusjoner, der flere av institusjonene som har fått dispensasjon, har bedre resultater som følge av tiltak de har gjort for å følge opp studentene i det første året av studiene sine.

Jeg deler representantens engasjement for å sørge for godt kvalifiserte lærere til barnehagene og skolene våre, og til det trenger vi lærerutdanninger av høy kvalitet. Vi trenger at flere motiverte søkere kommer inn på lærerutdanningen, og vi trenger god oppfølging av studentene. Derfor har vi jobbet målrettet med å øke søkningen til utdanningene. Et av tiltakene er at institusjonene kan søke om dispensasjon fra nivåkravene ved opptak. Jeg er derfor veldig glad for at det i år er 20 pst. flere studenter som har startet på en grunnskolelærerutdanning enn det var året før. Når det gjelder resultatene på nasjonal deleksamen i matematikk, har jeg to observasjoner. Den ene er at den samlede strykprosenten altså har gått ned. Det er bra. Den andre er, som representanten påpeker, at de som hadde svakest forkunnskaper, presterer dårligst. Det er ikke overraskende. Mange tar nasjonal deleksamen i matematikk i første og andre semester, som helt ferske studenter. På et femårig studium har studentene fortsatt flere studier igjen til å utvikle seg og tilegne seg den nødvendige kompetansen. Vi vet også at svært mange består eksamen når de tar den for andre gang. Vilkåret for å få innvilget dispensasjon fra nivåkravene for opptak er at institusjonene sørger for tiltak som styrker studentenes kompetanse og bidrar til økt gjennomføring. I revidert nasjonalbudsjett for 2024 fikk institusjonene ekstra midler slik at de kan sette inn forsterkede tiltak for studenter som er tatt opp til studietilbud med dispensasjon fra disse særskilte nivåkravene. Institusjonene er også bedt om å rapportere på hvordan midlene er brukt. Det er for tidlig å si noe om hvordan unntak fra nivåkrav har påvirket gjennomføring og sluttkompetanse, for vi har bare hatt to år med opptak med dispensasjon. Høy kvalitet i utdanningen er avgjørende hvis vi skal få nyutdannede lærere med høy kompetanse, godt forberedt til yrket som venter dem. Jeg mener dette også er det viktigste for å hindre frafall i utdanningen. Jeg har veldig klare forventninger til universitetene og høyskolene om at de gjør jobben sin i lærerutdanningene, som for alle andre utdanninger. Det er hvilken kompetanse de nyutdannede tar med seg ut av utdanningen, som teller.

En klok kvinne sa at alt henger sammen, og det er jeg enig med representanten i at det gjør. Beredskapssituasjonen vi står i nå, vil også gi oss nye kompetansebehov. Denne regjeringen er alltid opptatt av å sørge for at vi har et godt, effektivt og rettferdig skattesystem. Derfor er jeg glad for at representantens parti har sagt ja til å delta i den nye skattekommisjonen. Jeg tror imidlertid at veien fra eierbeskatning til kompetansepåfyll i representantens spørsmål er noe uklar.

Jeg takker for spørsmålet og deler representantens uro for tilgang på arbeidskraft og tilgang på kompetent arbeidskraft. Nettopp derfor er det så viktig å sørge for at tilgangen er god i hele landet både på fagskolenivå og på universiteter og høgskoler. Derfor er det viktig å ha gode bransjeprogram i samarbeid med partene i arbeidslivet, og derfor er det også viktig å sørge for at tilgang på kompetansepåfyll er bedre for dem som har kort utdanning og ofte de laveste lønnsnivåene. Piloten vi gjennomfører nå, sammen med Norsk Industri og Fellesforbundet, skal gi viktig lærdom for hvordan vi kan komme enda tettere på arbeidslivet og gi relevant kompetansepåfyll. Så har vi de siste årene styrket bransjeprogrammene med 45 mill. kr i statsbudsjettene for 2025 og 2026.

Mangelen på arbeidskraft med rett kompetanse er en av de største utfordringene vi står overfor. Derfor har regjeringen startet et større arbeid for å styrke kompetansen i arbeidslivet. Kompetansereformen skal understøtte regjeringens Plan for Norge og er en av mine hovedprioriteringer framover. Regjeringen skal fortsette å styrke fagskolene, sikre flere veier inn i utdanning og etablere forpliktende trepartssamarbeid for livslang læring. Vi er godt i gang med dette arbeidet. Vi satser på fagskoler og har bevilget midler til totalt 2 900 nye studieplasser siden vi tiltrådte. Å øke fagskolenes status er viktig. Der hvor økende kompetansekrav i arbeidslivet gjør det nødvendig, skal fagskolene kunne utvikle utdanninger med mer komplekst læringsutbytte enn man får i dag. Arbeidet med å utvikle en yrkesfaglig søyle i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket er også godt i gang. Vi har også styrket bransjeprogrammene, senest i 2026-budsjettet, der vi opprettet et nytt bransjeprogram for ansatte i SFO. Desentraliserte og fleksible studietilbud ved universiteter og høyskoler er også betydelig styrket de siste årene. Så vet vi at mangelen på tid og økonomiske forpliktelser gjør at flere ikke deltar i kompetanseutvikling. Vi vet også at tilgangen på livslang læring er skjevt fordelt. Derfor tester vi nå en ny ordning i industrien, der vi sammen med frontfaget dekker kostnadene for at ansatte deltar på kurs. Vi må sørge for at det finnes gode ordninger for å finansiere utdanning. Siden regjeringen tiltrådte har vi økt studiestøtten med over 40 000 kr. Vi har også satt ned et offentlig utvalg for å få en helhetlig gjennomgang av utdanningsstøtten. Et av oppdragene de særlig har fått, er å vurdere hvordan utdanningsstøtten framover bedre kan ivareta behovet for livslang læring, få flere typer studenter og gi mulighet til å studere gjennom hele livet. Framover skal regjeringen jobbe for å sikre flere veier inn og gjennom utdanningssystemet. Utdanningene kan bli mer fleksible og tilpasset folk som er i jobb, og vi skal sørge for at tilgangen på kompetansepåfyll er god for alle.

Det ligger fast at universitetene U5 skal være selvforvaltende institusjoner, så det ligger ingen intensjon her om å overdra bygninger. Det er heller ikke foretatt noen utredning som det er mulig å offentliggjøre, for dette er omtalt i proposisjonen som et arbeid vi går i gang med. Det er også dialog med disse institusjonene, og deres viktige innspill på hva som er mulig og hensiktsmessig, er en helt sentral del av arbeidet.

Prosessen som omtales i budsjettproposisjonen, handler nettopp om bl.a. å ha en slik dialog, med utgangspunkt om at enhver endring skal videreføre det handlingsrommet, den økonomien og de oppgavene som universitetene gjennomfører, og å finne ut om det er mulig å gjøre forvaltningen og finansieringen av vedlikehold av eldre bygg og eventuelle nye bygg på en mer effektiv måte. Jeg er enig med representanten i at det er svært viktig at dette ikke går ut over universitetenes kjerneoppdrag.

Jeg vil takke for spørsmålet og også få lov til å skryte av mine forgjengere i denne posten, som har gjort en stor innsats for å effektivisere og nedskalere høye byggekostnader i denne sektoren. Samtidig er det sånn at universitetssektoren, og særlig de selvforvaltende universitetene, har noen særlige oppgaver knyttet til forvaltning av eldre, historisk viktige bygg som av ulike historiske årsaker tilligger deres ansvar. Det er riktig, som representanten sier, at det i budsjettproposisjonen for 2026 sies at vi utreder en modell med sikte på å sørge for at det fortsatt skal være gode insentiver for å drive vedlikehold av alle bygg i denne sektoren. Istedenfor en garanti vil jeg si at det for regjeringen er et premiss for hele det arbeidet og for den utredningen at enhver endring i modell for finansiering av bygg ikke skal gå utover universitetenes samfunnsoppdrag eller kjerneoppdraget. Det ligger til grunn for det arbeidet som nå gjøres.

Jeg oppfatter at spørsmålet i stor grad ligner på spørsmålet fra representanten Pollestad, og jeg skal igjen svare prinsipielt. For det første bygger ikke regjeringen ned utdanningstilbud. Regjeringen prioriterer utdanningstilbud også i distriktene. Vi trenger tilgang på gode, desentraliserte utdanningstilbud, også innenfor sikkerhet og beredskap. De 6 mill. kr som ble bevilget til Universitetet i Tromsø for å tilby desentralisert utdanning – bl.a. i sikkerhet og beredskap, i Kirkenes – er en viktig del av dette, i tillegg til svært mange andre gode, desentraliserte utdanningstilbud vi har over hele landet. Det tror jeg er en god tilnærming til hvordan vi også må tenke framover, der vi har sterke campuser ved utdanningsinstitusjonene våre, men i tillegg supplerer det med desentraliserte tilbud for voksne eller for folk som av ulike årsaker ikke ønsker eller kan flytte på seg.

Jeg er glad for at representanten spør prinsipielt. Jeg skal også svare prinsipielt. Jeg vil si at det er mange kriterier for å opprettholde og opprette studier på ulike steder. Det handler om etterspørsel, eller popularitet, som representanten kaller det. Det handler om behov i samfunnet. Det handler om dimensjonering og prioritering av ulike studiesteder. Det handler også om de ulike studiestedenes egne ønsker og signaler om hvor de ønsker å tilby utdanning. Igjen: Det konkrete svaret på spørsmålet om politiutdanningen i Alta må jeg overlate til justis- og beredskapsministeren, men det prinsipielle svaret mitt er fortsatt at regjeringen er opptatt av å tilby utdanning av høy kvalitet over hele landet og på en mest mulig forutsigbar måte.

Tusen takk for et godt spørsmål. Jeg vil først presisere at regjeringen ikke har lagt ned studieplasser i distriktene. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2026 å prioritere opp studieplasser på steder med ikke bare høye søkertall over tid, men høy gjennomføringsgrad, og fullfinansiere de studentene og studieplassene som var på enkelte institusjoner, men der man altså hadde færre studenter og lavere gjennomføring enn det man over flere år har blitt bedt om å levere. Vi prioriterer sykepleierutdanning. Derfor har vi også i budsjettforliket blitt enige om å styrke disse studiestedene, med en klar forventning om at de både må øke opptaket og gjennomføringen av sykepleierstudenter. Så er jeg glad for at vi sammen med Senterpartiet over de siste fire årene tydelig har prioritert gode utdanningstilbud i distriktene og brukt 320 mill. kr på å opprette og styrke desentraliserte utdanningstilbud, senest i budsjettet for 2026, med midler til studieplasser i Kirkenes. Det er viktig for tilgang på utdanning i hele landet. Det er også viktig for sikkerhet og beredskap. Vi tar tilsvarende grep mange steder fordi vi trenger tilgang på viktig kompetanse i hele landet. Akkurat når det gjelder politiutdanningen, ligger den under justis- og beredskapsministerens ansvarsområde. Jeg vil likevel på generelt grunnlag si at vi kommer til å jobbe systematisk framover både med å prioritere de utdanningene samfunnet har behov for, og med å sørge for at vi har god tilgang på utdanningsmuligheter over hele landet.

Tusen takk for spørsmålet. Jeg er helt enig med representanten i at vår deltakelse i EUs forskningsprogrammer er viktig. De er viktige for norsk forskning. De er viktige for norsk samfunn. De er også viktige for verden, for internasjonalt samarbeid om både forskning, konkurransekraft og sikkerhet blir stadig viktigere i den verdenen vi lever i. Det er, som representanten sier, nå i forhandling. Kommisjonen har presentert et forslag. I forrige runde fikk Norge og EFTA-landene inn en spesifikk setning med referanse til EØS-avtalen. Jeg har hatt mange gode bilaterale møter både med EUs kommissær for forskning og med flere av mine forskningskollegaer i EU-landene og fremmet dette. Vi har også lagt fram et felles EFTA-standpunkt med spørsmål om den samme setningen. Dette jobber vi med på mange nivåer. Det er stor interesse for å ha Norge med i det neste rammeprogrammet. Vi jobber fortsatt med dette, og jeg har stor tro på at vi skal få til gode resultater.

Jeg skal forsøke å gjenta svaret mitt på en mer konkret måte. Det er altså sånn at den nedgangen representanten viser til, ikke er en trend i offentlig forskningsfinansiering – offentlig forskningsfinansiering øker fra 2025 til 2026 – men utelukkende har å gjøre med utfasing av tilleggsmidler som kom under pandemien, og slik er det på svært mange samfunnsområder. Denne regjeringen investerer ikke bare penger i forskning. Vi gjør også tydelige prioriteringer innenfor polarforskning, innenfor kvanteforskning, innenfor kunstig intelligens, innenfor totalforsvar og andre store, viktige områder som det er nødvendig å bygge kunnskap på, som er nødvendige for vår sikkerhet og konkurransekraft, og der vi i mye større grad enn tidligere inviterer næringslivet inn til både å delta og å ha en ledende rolle.

I saldert budsjett for 2026 blir det bevilget omtrent 51,3 mrd. kr til forskning og utvikling. Det er en nominell økning på 2,7 mrd. kr fra 2025 og tilsvarer en realvekst på 1,95 pst. Så er det sånn at det under pandemien ble bevilget betydelige midler til f.eks. midlertidige stillinger i forskningssektoren, som over tid og etter pandemien har blitt faset ut. Over de siste ti årene har rammebevilgningene til både universiteter og høyskoler og offentlig forskningsinnsats holdt seg stabil og økt noe. Jeg mener det skal være en sterk offentlig finansiering av forskning. Det er et viktig fellesgode som vi alle må ta ansvar for, og så mener jeg i tillegg at norsk næringsliv har interesse av og nytte av å både delta mer og investere mer i forskning. Jeg opplever ikke at norsk næringsliv oppfatter dette som en pekefinger, men snarere møter denne invitasjonen med stor entusiasme, og det tror jeg vi kommer til å se mer av i dagene som kommer.

Jeg er veldig glad for at representanten Velle i løpet av denne samtalen vi har hatt her, har endret sin analyse fra at det er offentlig sektor som investerer for lite i forskning, til at det altså er næringslivet som investerer for lite i forskning. Og der er vi helt enige. Hva har regjeringen gjort? Helt konkret har regjeringen lansert nye forskningssatsinger i en skala på flere milliarder kroner, der norsk næringsliv har en helt sentral rolle. Det vil også framover være viktig for meg å forsterke og videreutvikle dette arbeidet. Jeg vil også løfte fram at gjennom teknologioverføringskontorene på norske universiteter har patentene for norske forskningsmiljøer mer enn doblet seg de siste årene, og det er en utvikling som er mye bedre enn i samfunnet for øvrig. Det viser også at vi har virkemidler som virker. Vi har også satt ned en skattekommisjon, og vi er ikke fremmed for å diskutere skatt, men vi har også andre virkemidler på menyen.

Jeg har i hvert fall i det siste – litt under ett år – satt i gang flere initiativ for å øke næringslivets deltakelse i og bidrag til forskning, på bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget som foreligger. Som jeg var inne på, mener ikke denne regjeringen at gaveforsterkningsordningen, der den enkelte bedrift bestemmer hva staten skal bruke forskningsmidler på, er en strategisk fornuftig måte å gjøre dette på. Jeg har det siste halve året invitert både næringsliv, virkemiddelaktører og forskere inn for å gi oss innspill på hva som skal gjøres for å få til bedre samarbeid. De har også tatt opp potensialet i stiftelseslovgivning i samarbeidsarenaer gjennom Forskningsrådet. Jeg minner også om at vi nylig har lansert et helt nytt forskningsprogram med en helt ny innretning innenfor kvanteteknologi, der vi skal bruke 150 mill. kr i året og invitere næringslivet til å ta lederskap i disse prosjektene. Det vil også komme flere initiativer for å dra inn norsk næringsliv, men skattepolitikk er en svært liten del av det.

Det korte svaret er nei. Denne regjeringen er opptatt av å prioritere norsk forskningsinnsats på områder av særlig stor betydning, og der norske forskningsmiljøer har særlige styrker, og der vi vet at samfunnet har store kompetanse- og kunnskapsbehov. Derfor har vi nylig lansert et betydelig forskningsprogram på kunstig intelligens. Vi har nylig lansert et stort forskningsinitiativ på kvanteteknologi, der det er stor interesse og allerede deltakelse fra næringslivet, og vi har lansert nye forskningssatsinger innenfor totalforsvar. Jeg vil anbefale representanten Velle å dra på NHOs årskonferanse i dag, for jeg opplever at norsk næringsliv er svært framoverlent i sitt ønske om å bygge ny kunnskap og forskning og har satt det på agendaen på store deler av dagens program. Det er jeg veldig glad for, og jeg har god dialog med både næringsaktører og organisasjoner om hvordan vi skal legge til rette for enda mer av dette.

Jeg mener norsk næringslivs bidrag til og deltakelse i forskning er altfor viktig til å reduseres til – nok en gang – et spørsmål om formuesskatt. Alle land har ulike skattesystemer, ulike fordeler og ulemper. Andre land har høyere arbeidsgiveravgifter. Andre land har høyere selskapsskatter, som jeg registrerer at representantens parti også har vært villig til å øke for å redusere formuesskatten. Denne regjeringen er positiv til å alltid forbedre skattesystemet vårt. Derfor har vi også invitert til et bredt skatteforlik og initiert en skattekommisjon. Når det er sagt, deler jeg representantens ambisjon om at små og mellomstore bedrifter må ha lettere tilgang på kunnskap fra våre sterke forskningsmiljøer, og det jobber vi bl.a. med Forskningsrådet for å få til bedre løsninger for. Det handler mye om god relasjonsbygging over tid og om å etablere samarbeid, i både stor og liten skala.

Jeg vil takke representanten Simen Velle for et svært viktig spørsmål. Så er jeg ikke enig i analysen. Det er sånn at vi i Norge finansierer forskning på et høyt nivå fra offentlig sektor. Der vi ligger bak mange andre land, er næringslivets bidrag til forskning. Over tid har norsk offentlig forskningsinnsats vært stabil, med en topp under pandemien, som for veldig mange andre offentlige utgifter. Statsbudsjettet for 2026 innebærer en økning i offentlige FoU-utgifter sammenlignet med 2024, herunder også noen veldig viktige satsinger på bl.a. kvanteteknologi, der samarbeid med næringslivet er helt sentralt. Så er jeg også opptatt av, som representanten Velle, at næringslivet i mye større grad må komme på banen i både finansiering av og samarbeid om forskning. Der skjer det heldigvis mye bra og spennende, både innenfor interesse for kvanteteknologi, forskning på dette, inn i det grønne skiftet – som representanten Velle tidligere har utvist lite entusiasme for – og nylig, før jul, i DNVs nye forskningsfond, der det skal bevilges penger til grunnforskning fra en viktig norsk næringsaktør. Dette er et prioritert område for regjeringen å styrke. Det handler ikke om offentlig sektors og statsbudsjettets FoU-utgifter, men det handler om å bidra til å bedre og styrke rammevilkår og forvente mer fra næringslivet og å få til gode samarbeidsprosjekter. Det jobber vi godt med, både med Forskningsrådet og med store deler av norsk næringsliv.

Nei, det betyr det ikke. Regjeringen er opptatt av norsk språk og fagspråk og fremme av norsk kultur og gode relasjoner ute i verden. Regjeringen er også svært opptatt av internasjonalisering av norsk forskning og høyere utdanning, og vi har gjennomført flere grep det siste halvåret for å forsterke dette, bl.a. for å rekruttere internasjonale forskere til Norge. Men det er altså ikke sånn at alle utgifter som vi tenker har et godt formål, får plass i et budsjett der man må gjøre vanskelige prioriteringer i en tid hvor trygg økonomisk styring er svært viktig.

Takk for spørsmålet. Ja, nå vedtar Stortinget et budsjett med en god ordning for gjeldslette i sentralitetssone 5 og 6 og i innsatssonen. Det er et viktig grep. Vi har tidligere sagt, også i denne salen, at det ble feil. Vi har beklaget, vi har ryddet opp, og gjeldssletteordningen gjelder nå, som den ble sendt på høring, med opptjening fra 1. januar 2025 og inn i 2026.

Jeg vil først skryte av representantens sjangervalg i dagens debatt. Jeg synes det er imponerende. Så vil jeg opplyse om at folkehøyskolene ligger under kunnskapsministerens felt, men jeg skal forsøke å svare på vegne av regjeringen. Jeg er glad for at vi i forliket fikk på plass en endring i folkehøyskolenes vilkår. Dette er et budsjett i en tid med trange økonomiske rammer, med store, viktige prioriteringer til vår felles sikkerhet. Derfor var det nødvendig å gjøre noen vanskelige prioriteringer, men i dette tilfellet har vi lyttet både til våre gode budsjettpartnere og til folk der ute og endret stipendandelen for folkehøyskoleelevene.

Alle land har litt ulik skattepolitikk. Jeg tror mange bedrifter – både svenske, danske, britiske og andre – vil være misunnelige både på norsk arbeidsgiveravgift, norsk selskapsskatt og andre deler av det norske skattesystemet. Det er gode vilkår for å investere i forskning i Norge. De kan bli bedre. Det er også mange historiske grunner til at norsk næringsliv i mindre grad enn i mange andre land investerer i forskning, men å redusere et så stort spørsmål, med så mange nødvendige grep, til et spørsmål om skatt mener jeg er for enkelt.

Jeg deler representantens bekymring for om norsk næringsliv i tilstrekkelig grad investerer i forskning, men det er altså sånn at vi har en solid offentlig finansiering av forskning, og vi har også god politikk for å fremme næringslivets bidrag. Den skal bli enda bedre. I dette budsjettet ligger det også en helt ny satsing på forskning på kvanteteknologi, der nettopp næringslivet har en sentral plass. Jeg opplever ikke at norsk næringsliv er skremt – tvert imot. Jeg var nylig og besøkte Det Norske Veritas, som har satt av 2 mrd. kr til å finansiere grunnforskning, og det foregår veldig mye godt i norsk næringslivs FoU-aktivitet. Det er også sånn at de kontorene vi har for teknologioverføring på norske universiteter, har sett en økning i patenter i samme periode som det totale antallet patenter i Norge har gått ned. Det sier meg at vi har et godt utgangspunkt for forskningsbasert verdiskaping. Vi kan bli enda bedre. Rammevilkårene både er gode og skal bli enda bedre.

Det er en bevilgning som dekker 900 studieplasser. Det er riktig som representanten sier, at det er ulik kostnad. Det er også veldig ulike kostnader geografisk, faglig og mellom de ulike fagskolene. Derfor har det vært vurdert – men ikke landet på – å lage en finansieringsordning som differensierer mellom alle de ulike typene fagskoleutdanninger. Det vi imidlertid har supplert denne finansieringen med, er en søknadsordning i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, der man også kan få tildelt midler til kostbart utstyr, og det tilfaller i veldig stor grad de tekniske fagskoleutdanningene.

Takk for spørsmålet. Jeg er enig i at fagskolene også har en avgjørende rolle i å styrke vår sikkerhet. Derfor har vi ikke bare økt antallet studieplasser med 900 i dette budsjettet – de siste fire årene har vi i tillegg økt finansieringen til fagskolene betydelig. Vi har også endret finansieringssystemet, slik at betalingen per studieplass og for gjennomførte studiepoeng er økt. Det er fylkeskommunene som forvalter disse pengene, som er nærmest arbeidslivet, og som fordeler de midlene som tildeles, til de studieplassene det er størst behov for i deres fylke.

Vi har løst mange umulige oppgaver i dette landet, og jeg tror det handler om at vi klarer å bruke den kompetansen vi har, jobbe for at alle får delta, og lære oss nye ting når vi trenger det. Skipsbygging og komplekse operasjoner til havs er et eksempel. Og det var en gang en konge som utlovde prinsessen og halve riket til den som kunne bygge et eventyrskip som går like fort til lands som til vanns. Det var mange som prøvde seg den gangen, men det var en nær sagt umulig oppgave. Med bl.a. Per og Pål, som verken ville dele niste eller fortelle hvor de hadde tenkt seg, gikk det dårlig. Den som fikk det til, som vanlig, var Askeladden, som lyttet til rare folk med ulik og kanskje litt rar kompetanse han traff på sin vei, og delte med dem av sitt. Vi har blitt gode på skipsbygging i Norge, og jeg tror vi har lært noe av Askeladden. Det handler om å være nysgjerrig, samarbeidsvillig og løsningsorientert. Denne uken la regjeringen fram sin plan for Norge. I denne planen er kunnskap, forskning og kompetanse en forutsetning, ikke et eget kapittel. Det gjennomsyrer alle punktene, for skal vi lykkes, er kunnskap, forskning og kompetanse gode hjelpere vi ikke klarer oss uten. Jeg vil takke våre budsjettpartnere Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for det som har blitt et svært godt budsjett og et tydelig svar på kompetanse- og kunnskapsbehov vi står overfor. Med dette budsjettet styrker vi forskning på områder der vi har store og vanskelige oppgaver å løse. Vi sørger for nødvendig kompetanse fra utdanningsinstitusjonene våre, og vi styrker mulighetene for mer praktisk, arbeidslivsnær, fleksibel og livslang læring. Universitetene og høyskolene våre er helt sentrale for å møte de teknologiske og demografiske endringene vi står overfor som samfunn, og derfor styrker vi denne sektoren med 77,6 mill. kr sammenlignet med 2025. Vi gjør også tydelige prioriteringer av studieplasser innen medisin, psykologi, sykepleie, kvanteteknologi og arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Det gjør vi innenfor en stabil og forutsigbar ramme. Fleksible utdanningsmuligheter gjør det mulig å lære hele livet. Det skal gi næringslivet kompetansen de etterspør. Regjeringen styrker i dette budsjettet fagskolene med 900 studieplasser. For å sikre tilgang til høyere utdanning i hele landet styrker vi også universitetet i Tromsøs campus i Kirkenes med 6 mill. kr. Jeg er glad i eventyr, men de er jo fra en annen tid, og vi lever i en farlig verden. Forskningen og kunnskapens rolle er i dag under press flere steder i verden. Derfor er det viktig at vi prioriterer en framtidsrettet og forutsigbar finansiering av forskning, og det gjør vi med dette budsjettet. Vi investerer i tungregnekapasitet, vi styrker kvantesatsingen, og vi satser på framvoksende teknologier i tett samarbeid med næringslivet. Dette gir våre forskere gode og langsiktige vilkår for å drive banebrytende forskning. Denne regjeringen ser som kjent ikke bakover, men framover. Vi skal ha mobilen ut av skolen, men vi skal også ha kvantedatamaskinen inn på universitetet, og derfor investerer vi 380 mill. kr i tungregningskapasitet i Sigma2. Vi styrker kvantesatsingen med 150 mill. kr, og vi gir 50 mill. kr til Universitetet i Oslo og NTNU for forskning på framvoksende teknologier. Vi satser også på hav, klima og miljø og setter av 1 mrd. kr over ti år til Polhavet 2050, i tillegg til en helt ny forskningssatsing på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap. Askeladden lyktes der andre mislyktes fordi han gikk på med krum rygg, brukte de ressursene han hadde til rådighet, og ikke minst dro nytte av andres kompetanse. – Vil du være med, så stig på, sier han til sine gode hjelpere som han møter på veien. Slik må vi ruste Norge for framtiden. Vi må si «stig på» til alle som trenger kompetanse til næringslivet, som vil samarbeide med forskningen, og til verden som vil jobbe sammen med våre forskere og utdanningsinstitusjoner for å løse de store utfordringene.

Denne regjeringen bruker 2,8 mrd. kr på etter- og videreutdanning for lærere. Vi har gitt et skikkelig løft til både veiledning og etter- og videreutdanning for lærere. Vi jobber også med kvaliteten på lærerutdanningen. Det kom en evaluering av lærerutdanningen i fjor som viste at det var behov for styrking i både de nyutdannede lærernes skole–hjem-kompetanse, evne til å håndtere et større mangfold av elever og ønske om mer praksis. Vi er allerede i gang med både å videreutvikle rammeplanene og å utfordre utdanningsinstitusjonene på hvordan de kan møte dette og sikre en utdanning av svært høy kvalitet.

Her er det flere spørsmål, som jeg skal ta i rekkefølge. For det første har vi altfor kort historikk med dispensasjon fra karakterkrav til å si at det har noe som helst med resultater og gjennomstrømming å gjøre. Vi trenger mer kunnskap og mer tid for å vite noe om det. Jeg vil likevel understreke at kravene til kvalitet i lærerutdanningen er akkurat de samme som før. Vi har også undersøkelser som viser at de lærerstudentene som har kommet inn uten karakterkrav, er mer motiverte. Vi har ingen dokumentasjon på at dette er studenter som ellers ville søkt barnehagelærerutdanning. Jeg er, som representanten, bekymret for søkertallene til barnehagelærerutdanningen. Heldigvis ser vi en økning i arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, og det er en utdanningstype denne regjeringen har prioritert opp og bevilget et betydelig antall flere studieplasser til.

Å satse på lærere er noe av det viktigste vi gjør for barn og unge. Derfor er det svært gledelig at vi nå har 20 pst. flere studenter som har startet på en grunnskolelærerutdanning enn i fjor. Jeg tror mange ser at denne regjeringen satser på skolen, satser på lærerutdanning og prioriterer lærerne. Derfor har en trend nå snudd. Representanten har helt rett i at skolen står overfor store utfordringer, og vi trenger de beste lærerne for å løse disse utfordringene. Derfor har også denne regjeringen tatt flere grep for skolen for å motivere flere. Det handler om at læreren skal være sjefen i klasserommet, det handler om betydelige grep for både veiledning og etter- og videreutdanning for lærere. Vi er nå i gang med arbeidet med en ny felles rammeplan for lærerutdanningen, og vi har også oppfordret lærestedene til å tenke nytt om hvordan de kan innarbeide mer og bedre praksis og bedre kompetanse på skole–hjem-samarbeid og et større mangfold av elever, som vi nå har i skolen. Jeg er helt enig med representanten i at det er et stort behov for lærere. Representanten legger til grunn at vi fjerner opptakskrav til lærerutdanningene. Det har vi altså ikke gjort. I dagens forskrift for opptak til høyere utdanning har vi spesielle opptakskrav på en rekke lærerutdanninger, men i 2024 åpnet vi for at institusjonene kunne søke om dispensasjon fra disse kravene, og det har de aller fleste gjort. Jeg minner også om at det ikke finnes nasjonalt fastsatte karakterkrav for opptak på noen annen utdanning. Jeg er veldig glad for at den negative trenden nå er snudd, og at søkertallene til grunnskolelærerutdanningen nå går opp. Vi trenger kunnskapsrike og trygge lærere for at elevene skal ha de beste forutsetningene for å lære og utvikle seg. Noe av det viktigste jeg kan gjøre for barn og unge, er å sørge for å utdanne gode lærere til hele landet. Vi trenger lærerutdanninger av høy kvalitet nært knyttet til praksis. Vi må også da ha tillit til at universitetene og høyskolene gjør jobben sin i lærerutdanningen, som for alle andre utdanninger. Det er utdanningen og kompetansen de går ut med, som teller. Lærerutdanningene våre består av høyt kompetente fagmiljøer som er godt rustet til å utvikle lærerutdanninger som sikrer kvalitet og nyskaping. Jeg har vært svært tydelig på at dette må skje i nært samarbeid med barnehage- og skolesektoren.

Svaret på spørsmålene er ja, det er å forvente, og nei, det er ikke fremmed for meg å stille strengere krav til dimensjonering. Det har vi allerede gjort de siste årene. I årets forslag til statsbudsjett har vi også veldig tydelig prioritert opp studieplasser i fag vi vet samfunnet trenger, bl.a. medisin, psykologi og kvanteteknologi, på bekostning av andre fag og andre studier. Det kommer til å fortsette å være viktig, for vi vet at ungdomskullene kommer til å flate ut, og vi vet at vi har store kompetansebehov. Der representanten Velle og jeg kanskje er litt uenige, er om at vi også, selv om vi ikke har store behov for veldig mange, kommer til å trenge studenter som har studert humanistiske fag, språkfag og samfunnsvitenskap – for det trenger vi for å forstå den verdenen vi lever i, bl.a. forholdet vårt til Kina og resten av verden.

Jeg er, som representanten, veldig glad for at de aller fleste som tar høyere utdanning, får jobb. Vi har store kompetansebehov i landet, som bl.a. de tidligere spørsmålene i dag har synliggjort. Denne regjeringen har jobbet veldig systematisk med å prioritere opp de utdanningene vi vet samfunnet har stort behov for. De siste årene har vi økt antallet studieplasser betydelig innen sykepleie, psykologi og medisin. Vi har i årets forslag til statsbudsjett også trappet opp teknologifag gjennom en betydelig kvantesatsing, med nye studieplasser ved universitetet i Oslo og NTNU. Jeg har veldig klare forventninger i alle mine møter og samtaler med norske universiteter, høyskoler og fagskoler om at de skal være i tett kontakt med arbeidslivet og levere kompetanse samfunnet trenger. Den kompetansen er imidlertid ikke begrenset til økonomiske og administrative fag. Vi trenger også en større bredde og langsiktighet enn det representanten gir uttrykk for.

Jeg vil minne representanten om at selv om det er utviklingstrekk som sterkt bekymrer oss i USA, har vi et utstrakt forsknings- og utdanningspolitisk samarbeid med USA. Det har vi også med Kina, og vi har, som det framgår både av stortingsmeldingen, av vår Kina-strategi og av vårt samarbeid med Kina, et veldig informert og balansert forhold til vårt samarbeid med Kina. Akademisk samarbeid er nødvendig og viktig og, som sagt, interessebasert, i den forstand at vi samarbeider med Kina når det er formålstjenlig for Norge. Vi er oppmerksomme på alle de elementene representanten framhever, og jeg takker for gode spørsmål om en viktig balanse vi må finne i samarbeidet med både Kina og andre land, i en verden der samarbeid er viktig, men også der både akademisk frihet og demokratisk frihet er under press i mange land.

Når det framgår av vår stortingsmelding at dette skjer, er det nettopp fordi det er noe vi er svært bevisst på. Vi er tjent med å ha et samarbeid om forskning og høyere utdanning med Kina på områder der vi selv mener det er i vår interesse, og vi utviser forsiktighet langt utover den nevnte kartleggingen, som for øvrig er viktig, fordi stadig flere teknologier har betydning for både sivil og militær bruk. Vi har i tillegg, som jeg også nevnte, regelmessige møter med sektoren, tydeligere retningslinjer for sektoren, faste rundebordssamlinger, bl.a. spesifikt om akademisk samarbeid med Kina, og er i aller høyeste grad oppmerksom på og jobber med dilemmaene representanten framhever.

Representanten har helt rett i at sikkerhetssituasjonen i verden endrer seg, og kunnskap og teknologisk utvikling blir stadig viktigere for internasjonal konkurranse, økonomisk sikkerhet og nasjonal sikkerhet. Forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid er derfor helt sentralt i forskningsmeldingen vi la fram i mars, med tittelen «Sikker kunnskap i en usikker verden». Der går vi gjennom sentrale tiltak for å nettopp sikre balansen mellom åpen forskning på den ene siden og beskyttelse av det som må skjermes, på den andre. Vi gjør flere ting for å få på plass enda bedre balanse mellom disse to, bl.a. ved en kartlegging av det som er flerbruksteknologier, der Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Forsvarets forskningsinstitutt og Forskningsrådet sammen jobber med en kartlegging. Regjeringen fører en interessebasert politikk i alle spørsmål som berører Kina, også når det gjelder forskning og høyere utdanning. Fortsatt samarbeid mellom norske og kinesiske kunnskapsmiljøer er i vår interesse og skjer der det er i vår interesse. Samtidig skal vi utvise forsiktighet av hensyn til nasjonal sikkerhet, og derfor har vi også tatt flere grep. Faste rundebordssamlinger om akademisk samarbeid med Kina, egne retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid og en tydeliggjøring av forskrift for eksportkontroll er blant tiltakene.

Jeg utsteder ikke garantier, men jeg gjentar at det er strenge og skikkelige prosesser i disse sakene. Rettssikkerheten til studentene skal ivaretas. Det er strenge krav for å iverksette sanksjoner, og det er viktig at sanksjonene faktisk iverksettes, av hensyn til alle som ikke fusker.

Det er mange rettssikkerhetsmekanismer som ivaretar studentene i disse sakene. Det gjelder et skjerpet beviskrav i fuskesaker, og sakene behandles av nemnder med studentrepresentanter. Studentene har rett på gratis advokatbistand, og det er en alminnelig regel i forvaltningsloven om at enkeltvedtak skal iverksettes straks. Det er mer forutsigbart og mer rettferdig.

De aller fleste studenter fusker ikke. I fuskesakene blir det opprinnelige vedtaket stående i 80 pst. av sakene. Dersom iverksettelse skal utsettes, er det risiko for at studenter som er sent i studieløpet, vil være tjent med å klage på vedtak og be om utsatt iverksettelse, og dermed ikke bli en del av de tiltenkte sanksjonene. Det mener jeg potensielt bidrar til å undergrave rettferdigheten og troverdigheten med tanke på eksamenspapirene og insentivene for studentene, og dermed ikke vil styrke saken til det store flertallet av studenter som ikke er en del av de få fuskesakene vi faktisk har.

I lovproposisjonen er det flere endringer i universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven og studentsamskipnadsloven. En av dem er at vi foreslår at styrene ved universiteter og høyskoler skal kunne delegere til et ansettelsesorgan å gjøre ansettelser uten utlysning i ekstraerverv, dvs. såkalte bistillinger eller professor II-stillinger. Utlysning er viktig for å sikre at de best kvalifiserte søkerne blir tilbudt stillinger. Terskelen for å ansette også i ekstraerverv uten utlysning skal derfor være høy, og det skal fortsatt bare være adgang til det dersom særlige grunner taler for det. Jeg mener forslaget balanserer ulike hensyn godt ved at det opprettholder kravet om utlysning og høy terskel samtidig som dette vil lette den administrative byrden for styrene ved institusjonene. Det vi foreslår, er samme type regler som gjelder ellers i staten. Det betyr en forenkling av ansettelsesprosesser som harmoniserer regelverket med det som ellers gjelder i staten. I proposisjonen er det også forslag om å lovfeste hovedelementene ved institusjonskategoriene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole. Ved å lovfeste disse vil loven både gi et tydeligere uttrykk for forskjellen mellom de ulike institusjonskategoriene og invitere Stortinget til å ta stilling til de mest sentrale kravene og endringer i disse. Vi går ikke videre med forslaget i høringen om å åpne for at statlige universiteter og høyskoler skal kunne ta betalt fra studentene for å ta opp igjen beståtte eksamener. Jeg er også opptatt av at studentene skal ha en god studieprogresjon. Det er uheldig dersom gjentak av eksamener går ut over det. Det er likevel lite som tilsier at studenter sitter på hendene et helt år for å ta opp igjen en eksamen. Det har de antakelig heller ikke råd til. Samtidig viser høringen at gebyrer ikke nødvendigvis er riktig virkemiddel for å sikre god progresjon, på den måten at flere instanser har pekt på at en egenbetalingsordning faktisk kan bidra til at studentene i større grad utsetter eksamen i stedet for å levere en eksamen de risikerer å ville ønske å forbedre senere. Jeg er dessuten bekymret for at et krav om egenbetaling for gjentak av beståtte eksamener vil treffe skjevt, ved at det vil ramme de minst ressurssterke studentene hardest og dermed forsterke sosiale forskjeller. Det har vært en debatt i media om hvorvidt universiteter og høyskoler kan bruke innleverte studentarbeider til plagiatkontroll, eller om slik bruk bryter med opphavsretten. Vi mener universitets- og høyskoleloven gir tilstrekkelig hjemmel for slik plagiatkontroll, og for øvrig at utsettelse av vedtak om utestenging ved fuskesaker skaper uheldige insentiver, reduserer sanksjonsmuligheter og dessuten bryter med praksis for snarlig iverksettelse av tiltak.

Jeg er helt enig i det med det viktige kompetansebehovet. Derfor er jeg også så opptatt av at elevene på Samisk videregående skole og reindriftsskole får et best mulig tilbud, både de som er i Kautokeino, og de som mottar fjernundervisning. Det er nok ikke NOKUT som er begrensningen her. Vi må sørge for at vi har gode tilbud og god oppfølging av elevene som er på Samisk videregående skole og reindriftsskole, før vi går videre med å videreutvikle spennende ideer, som jeg vet også finnes på Samisk videregående skole og reindriftsskole, og som det var åpning for å utvikle forsøk på. Det kommer vi gjerne tilbake til når tiden for det er moden.

Jeg er opptatt av at det viktige arbeidet som gjøres på Samisk videregående skole og reindriftsskole, kommer godt i gang, og at elevene som går der, og elevene som mottar fjernundervisning, får et godt tilbud. Når det er på plass, er det ikke noe i veien for også å videreutvikle en fagskoleutdanning. Da må den søkes om på ordinær måte, ettersom det tilbudet som ble søkt og innvilget en forsøksordning for, ikke ble startet. Vi må også ha respekt for at det er kapasitetsbegrensninger alle steder, og man må komme godt i gang med den ene oppgaven før man tar fatt på den neste. Det tror jeg en fornuftig vurdering, også av Samisk videregående skole.

Takk for spørsmålet og et viktig spørsmål å avslutte med. Først vil jeg understreke at regjeringen er opptatt av samisk kultur, språk og identitet og oppfatter både duodji og reindrift som viktige tradisjonsfag. Høsten 2024 ble et nytt felles bygg for Samisk videregående skole og reindriftsskole og Beaivváš, det samiske nasjonalteateret, ferdig i Kautokeino. Bygget er en samlokalisering av skolen og teateret, og jeg mener det bygget er meget viktig for å styrke samisk kultur og håndverkstradisjon. Det er riktig at skolen tilbake i 2018 søkte om å starte opp et forsøk med fagskoletilbud i duodji og reindrift gjennom den ordinære forsøksordningen. Det tilbudet ble ikke startet opp innen utgangen av den innvilgede forsøksperioden i 2021. I og med bygging av ny skole og samlokalisering med teateret har skolen de siste årene brukt ressurser på andre saker. Spørsmålet om fagskoletilbud har nok derfor ikke blitt aktualisert på nytt. Hvis skolen nå signaliserer at de ønsker å utvikle fagskoletilbud, forutsetter det et bredt forankret arbeid ved skolen. NOKUT er et faglig uavhengig organ i sin behandling av akkrediteringssøknader, og fagskoleutdanningen må oppfylle vilkårene til akkreditering. Tilbudet kan starte opp hvis NOKUT godkjenner søknaden. I motsetning til andre videregående skoler er dette en statlig skole. Utdanningsdirektoratet er skoleeier, og vi har i dialog med direktoratet vært opptatt av at skolen skal prioritere å ivareta de elevene som går der, og utvikle et godt samarbeid med det samiske nasjonalteateret, som de nå er samlokalisert med. Skolen har også et fjernundervisningstilbud for elever. Det krever innsats og ressursbruk, og for oss som eier er det viktig at skolen prioriterer dette før de eventuelt tar på seg å utvikle nye fagtilbud på et nytt utdanningsnivå. Som nevnt er regjeringen svært opptatt av at vi som storsamfunn tar vare på fagene duodji og reindrift. Jeg er derfor glad for at vi nylig kunne åpne Norges første museum og videregående skole med slaktefasiliteter, som er viktige bærere av samisk kultur og identitet. Det er likevel skolen som står nærmest til å vurdere om det er naturlig å ta opp igjen arbeidet med å utvikle en fagskoleutdanning. Det er også viktig at oppgaver som nå skal løses, settes først, og at man etter det bygger videre med potensielle framtidige fagskoleutdanninger.

Jeg vet ikke hvor interessant det er med en konkurranse om hvem som elsker bransjeprogrammene mest. Som sagt har denne regjeringen også satset på bransjeprogrammene. Vi har en veldig god dialog med arbeidslivets parter om bransjeprogrammene. Vi har styrket bransjeprogrammene med 15 mill. kr for å videreføre bransjeprogrammet for industri- og byggenæringen. I tillegg oppretter vi to nye bransjeprogrammer – ett for solkraftbransjen og ett for helse- og omsorgssektoren. Jeg forstår fortsatt ikke helt representantens virkelighetsbeskrivelse, men jeg kan bekrefte at bransjeprogrammer er viktige, og at de satses på.

Jeg er også glad i bransjeprogrammene. De er ett av flere viktige verktøy, og derfor har vi styrket bransjeprogrammene med 15 mill. kr for å videreføre programmet for industri- og byggenæringen. I tillegg oppretter vi altså to nye bransjeprogrammer – ett for solkraftbransjen og ett for helse- og omsorgssektoren. I tillegg har vi styrket finansieringen av fagskolene og opprettet 2 000 nye studieplasser. Vi har, i samarbeid med SV og Senterpartiet, satt i gang arbeidet med en pilot for finansiering av etter- og videreutdanning for flere i arbeidslivet, og vi jobber med flere tiltak for arbeidsbasert utdanning for å få f.eks. ufaglærte lærere og barnehagelærere gjennom utdanningsløpet og ut i trygge jobber.

Tilgang på kompetanse er en av de aller største oppgavene vi står overfor. Humankapital er vår knappeste og viktigste ressurs i årene som kommer, slik det også framgår av perspektivmeldingen. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i representantens virkelighetsoppfatning, for er det noe denne regjeringen prioriterer, er det kompetansepolitikken. Vi har lagt fram en stortingsmelding om mangel på kompetanse, og vi har fulgt opp med en rekke tiltak jeg mener vil bidra til å styrke Norges konkurransekraft og arbeidstakernes muligheter i framtidas arbeidsliv. Vi har satt ned et partssammensatt kompetansereformutvalg som har utredet hvordan vi kan lykkes med livslang læring i arbeidslivet. Dette utvalgets NOU er nå på høring. Vi jobber med å få flere inn i utdanning fra ufaglært arbeid i flere sektorer. Siden vi kom inn i regjering i 2021, har vi lagt stor vekt på å styrke fagskolene, satse på kompetanseutvikling i arbeidslivet, samarbeide tett med partene i arbeidslivet om læring hele livet og investere i desentraliserte utdanningsmuligheter. Regjeringen har som mål å få flere fagskoleutdannede, slik at arbeidslivet får dekket kompetansebehovet i større grad enn i dag. Stortinget har nettopp behandlet regjeringens fagskolemelding og tilslutter seg regjeringens forslag om å gi fagskolene et skikkelig løft. Det er jeg veldig glad for. Fagskolene tilbyr praksisnære arbeidslivsrettede utdanningsløp som kan gi påfyll gjennom et helt arbeidsliv, og som er tilpasset behovene i arbeidslivet og studentenes bosteds- og livssituasjon. I 2025 er det statlige driftstilskuddet til fagskoler på 1,6 mrd. kr, og i denne regjeringsperioden har dette tilskuddet økt med 325 mill. kr. Videre investerer vi i og satser på fleksible utdanningstilbud ved universiteter og høyskoler for å møte behovene i arbeidslivet i hele Norge. I 2024 og 2025 har vi til sammen økt rammebevilgningen til universiteter og høyskoler med 320 mill. kr for å styrke det fleksible og desentraliserte studietilbudet. For å redusere kompetansegapet er læring gjennom hele livet viktig i alle faser. Derfor har kompetanseprogrammet – med bl.a. bransjeprogram og Kompetansepluss – også vært en viktig satsning for denne regjeringen. I 2024 styrket vi bransjeprogrammet med 15 mill. kr for å videreføre bransjeprogrammet for industri- og byggenæringen. I tillegg opprettet vi to nye bransjeprogrammer. Så langt i år har vi tildelt over 60 mill. kr gjennom bransjeprogrammer – i tillegg til 87 mill. kr til opplæring gjennom Kompetansepluss, som har til hensikt å gi arbeidstakere med lav formell utdanning opplæring i grunnleggende ferdigheter. Dette er bare noen av tiltakene denne regjeringen har iverksatt for å sikre mer og relevant kompetanse for flere gjennom hele livet og i hele landet.

Som jeg var inne på i mitt første innlegg, skal vi utforske mange tiltak i mange sektorer, og mange aktører er nødt til å være med. Nå skal vi først og fremst følge opp både det store engasjementet og de viktige forslagene som er sendt på høring for Oslofjorden. Det har vært stort engasjement for tiltakene, og det har kommet inn mange høringssvar. Jeg kan forsikre om at det pågår en grundig prosess for å vurdere disse høringsinnspillene, og de vil selvfølgelig også være relevante å lære av videre.

Norge har et betydelig vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet, og mange av renseanleggene i dag overholder ikke dagens rensekrav. Da er det kommunene som må løse oppgavene i avløpssektoren. Det er et stort behov for at mange kommuner oppgraderer sine renseanlegg raskt. I utgangspunktet er finansiering av vann- og avløpsinfrastruktur noe som skal finansieres av abonnentene gjennom selvkost, og det er vi som brukere av avløpstjenestene som må betale for dette. Men regjeringen ønsker at bedre rensing kommer raskt på plass, og derfor bidrar vi også gjennom tilskuddsordningen for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning, som i år er på over 50 mill. kr.

Regjeringen ser alvorlig på den dårlige tilstanden i Oslofjorden. Økosystemene er under stort press. Påvirkningsbildet er sammensatt. De største påvirkningene inkluderer avrenning fra jordbruk, utslipp fra avløp og fiskeri, og det er også et sterkt press på arealene i strandsonen. Regjeringen følger aktivt opp den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden, og vi er i gang med Krafttak for Oslofjorden. Det er gjennomført og iverksatt mange viktige tiltak for å bedre Oslofjordens tilstand siden den tiltaksplanen ble lagt fram. Vi har tatt grep og styrket virkemidlene for å redusere utslipp fra avløpssektoren og avrenning fra jordbruksarealer. Blant annet har kommunene i nedbørsfeltet fått klar beskjed om at kravet om nitrogenrensing av avløpsvannet kommer, og de må starte planleggingen nå. Vi har også etablert en tilskuddsordning for å støtte kommunene i dette arbeidet, og flere kommuner er nå i gang med dette viktige arbeidet. Innen jordbruket har vi satset på Oslofjorden i jordbruksoppgjørene, og i årets avtale foreslås en videreføring av øremerkingen på 170 mill. kr til tiltak i Oslofjorden. I tillegg har regjeringen fått på plass et nytt gjødselregelverk, og det er vedtatt regionale miljøkrav i jordbruket for store deler av nedbørsfeltet. Nå tar vi også tak i fiskeri. Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet sendte i januar forslag til nye fiskeritiltak på høring. Blant annet foreslås det etablering av tre store nullfiskeområder. Dette er omfattende tiltak som skal bidra til å bygge opp økosystemene og fiskebestandene i fjorden. Det har kommet inn et stort antall høringssvar, og det pågår nå en grundig prosess med å vurdere alle innspillene. Regjeringen arbeider kontinuerlig med å styrke tiltak og virkemidler for å oppnå en ren og rik Oslofjord. Det forutsetter samordnet bruk av virkningsfulle tiltak mot de viktigste påvirkningene, og det er nødvendig at alle sektorer og myndigheter som påvirker dette økosystemet, tar sine virkemidler i bruk. Jeg vil særlig peke på at kommunene har en nøkkelrolle i dette arbeidet, spesielt når det gjelder avløp og arealplanlegging. Der har jeg – dvs. min kollega Andreas Bjelland Eriksen – oppfordret kommunene til å delta aktivt, målrettet og effektivt med miljøtiltak knyttet særlig til utslipp fra avløp, kantsoner langs vassdrag og tiltak som sikrer vannmiljøet gjennom god arealplanlegging. Vi er i gang med å beslutte nye tiltak for Oslofjorden. De årlige rapporteringene til Oslofjordrådet viser at det er stadig styrket framdrift og innsats. Samtidig må vi erkjenne at det er langt igjen til vi når målet om en ren og rik fjord, men vi vet at utviklingen kan snus. Alle berørte sektorer og aktører må bidra for å sikre en ren og rik fjord til glede for nåværende og framtidige generasjoner.

Jeg deler representantens utålmodighet, men det er bare litt over en måned siden Arbeiderpartiet på vårt landsmøte vedtok at vi ønsket å knytte studiestøtten til G, så jeg vil si det er ganske raskt at vi allerede nå fremmer et forslag om å gjøre det i neste periode, som dette programmet gjelder for. Det er viktig for oss at budsjettene, som framover kommer til å være krevende, behandles på en ansvarlig måte, og at vi gjør vedtak som vi vet vi kan levere på. Forslaget som er fremmet av Arbeiderpartiet, er tydelig på en innføring – ikke bare et forslag, men en innføring – i løpet av stortingsperioden som kommer. Hvem som sitter i regjering etter valget, er selvfølgelig opp til velgerne, men dette er i hvert fall en helt tydelig målsetting for Arbeiderpartiet i den neste perioden, dersom det skulle bli oss.

Jeg tror alle i denne salen er enig i at det er viktig med en god studiestøtteordning som muliggjør utdanning for alle, og vi i Arbeiderpartiet er også enig i at det er en god idé å knytte studiestøtten til G. Samtidig er det viktig at vi ikke tar budsjettbeslutninger i enkeltsaker, men ser helheten samlet. Jeg er veldig glad for at vi, sammen med SV og Senterpartiet, i denne perioden har gjort et historisk løft for studentenes økonomi. Siden 2021 – fram til august i år – har studentenes studiestøtte økt med over 40 000 kr, i tillegg til en historisk satsing på studentboliger og økt frikortgrense for studenter. Prislappen på en regulering opp mot grunnbeløpet i folketrygden avhenger litt av valgt innretning: Å knytte basislånet til G, justert etter dagens sats, vil ha en varig budsjetteffekt på 383 mill. kr. Varig effekt av å knytte alle behovsprøvde utdanningsstøttesatser til G er 426 mill. kr. Kostnaden av å knytte alle utdanningsstøttesatser til G er 544 mill. kr i året. Det er viktig for regjeringen at utdanningsstøtten i Norge danner grunnlag for god balanse mellom studier og betalt arbeid. Dette gjelder både for at studentene skal kunne fullføre på normert tid og komme raskt ut i arbeid, og ikke minst for at studentene skal ha tid til å være student i studietiden – med alt det innebærer av både forpliktelser og frihet. De fleste studentene sper i dag på inntekten fra studiestøtten med betalt arbeid. Jeg er ikke mot at studenter jobber, men det er viktig at det er en god balanse mellom betalt arbeid og studier. Jeg er enig i at det er mange fordeler med å knytte studiestøtten til grunnbeløpet i folketrygden, og det har Arbeiderpartiet vedtatt i partiprogrammet vårt. Vi har god studiestøtte i Norge, og så kan den alltid bli bedre. Jeg vil til slutt minne om at det for Arbeiderpartiet er viktig med en helhetlig behandling av budsjettet. Budsjettbeslutninger bør foregå nettopp i budsjettdebatten og ikke i enkeltsaker.

Jeg mener nok at sektorprinsippet i sum gjør oss bedre i stand til å finansiere forskning enn om all finansieringen skulle gå over Kunnskapsdepartementets budsjett. Jeg tror representanten har rett i at vi kan bli enda bedre på å koordinere på tvers av departementer, på det å sammen oppfylle våre mål, slik de framgår av langtidsplanen for forskning. Det er noe jeg jobber med i budsjettarbeid og i regjering. Enkelte departementer har økt sin forskningsfinansiering, andre har flatet mer ut. Det er et viktig arbeid som jeg tror må bygge på at sektorprinsippet skal bestå, men der vi i enda større grad kan jobbe systematisk med at alle departementene sammen oppfyller våre felles ambisjoner.

Regjeringen er en sterk forkjemper for akademisk frihet. Det burde være en selvfølge, men det er det ikke lenger, som representanten påpeker. Akademisk frihet er under press, også i land der vi har tatt for gitt at det ikke ville skje. I Norge har vi i motsetning til veldig mange andre land allerede lovfestet akademisk frihet i universitets- og høyskoleloven. Jeg har, som representanten påpeker, ikke tatt opp en slik lovfesting i denne meldingen. Jeg mener det er en tilstrekkelig lovfesting slik det er, men det er ikke et arbeid vi skal slippe likevel. Det er et arbeid vi skal gjøre hver dag, og som vi gjør hver dag. Det er viktig for regjeringen, for meg og for Arbeiderpartiet at vi står opp for akademisk frihet, for tillit til forskning og også for akademisk frihet i samarbeid vi har med andre land, som f.eks. Fulbright-programmet. Der har vi nå opplevd en viss usikkerhet om hvilke forskningsområder som skal inngå, og vi har vært tydelig på at for oss er akademisk frihet helt grunnleggende.

Vi er opptatt av et tettere samarbeid mellom næringsliv, offentlig sektor og akademia, og det foregår allerede i veldig stor grad i hele landet. I arbeidet vårt med å knytte akademia og næringsliv tettere sammen og finne enda bedre virkemidler for å få det til har jeg nettopp sett at det er ved mange av de tidligere regionale høyskolene – noen av dem er nå universiteter – slikt godt samarbeid har vært bygget opp over tid. Forskningsfinansieringen vår er i all hovedsak basert på at de beste forsker sammen, finner sammen i gode samarbeid og også forsker med partnere i både næringsliv og offentlig sektor. Jeg er trygg på at vi både skal finne gode løsninger for det i framtiden og lære av mange gode samarbeid i hele landet som nettopp har lykkes godt med dette.

Vi har mål om at vi i kvantestrategien også skal si noe om hvor Norge har særlige fortrinn. Vi har tett samarbeid med våre nordiske naboland. Jeg tror det er lurt at vi utfyller hverandre så mye vi kan. Norge har fremragende miljøer på sensorteknologi, bl.a., spennende bedrifter som gjør viktig arbeid der. Vi kommer til å involvere både mange departementer og store deler av offentlig sektor og næringslivet i den strategien, og vi kommer også til å utarbeide den i tett dialog med våre nordiske naboland, fordi vi trenger å utfylle hverandre. Vi er alle små, men sammen er vi en ganske stor forskningsregion.

Jeg tror forutsetningen for å få økt finansiering fra næringslivet til forskning i Norge er nettopp at forskningen klarer å svare på næringslivets ønsker og behov. Det må ligge til grunn. Det er i all hovedsak næringsnyttig forskning vi kommer til å se finansiert fra næringslivet. Jeg tror likevel at vi alle har mye å vinne på at mer av den kunnskapsutviklingen som bedriftene allerede investerer i, eller kommer til å trenge å investere i, foregår ved fremragende norske forskningsinstitusjoner, der man over tid inngår samarbeid og bygger felles kompetanse. Til det andre spørsmålet: Det er mye omtale i meldingen av nettopp dette, og det er et viktig spørsmål. Vi har satt i gang flere prosesser fordi det kommer til å være behov for stadig mer av kunnskapen vår for å sikre landet vårt. Det handler om meteorologisk, klimamessig og helsemessig forskning. Kvantestrategien er en viktig del av det, og vi kommer også til å legge til rette for mer utlysning av den forsvarsrelaterte forskningen, som i større grad også må kobles til sivile forskningsmiljøer.

Den ambisjonen deler jeg. Det er et mål at næringslivet skal betale mer for forskning som utøves ved våre gode forskningsinstitusjoner. Det er mange kunnskapsbehov og også mye kunnskapsarbeid i norske bedrifter. Jeg ønsker at mer av det skal skje i institutter og ved forskningsinstitusjoner, nettopp fordi vi da bygger den felles kunnskapen. Vi har mange gode eksempler på at det fungerer bra – bedrifter, høyskoler og universiteter som klarer å lage gode samarbeid over tid, der man skiller mellom det som må være forretningshemmeligheter, og det som kan være delt kunnskap, og der vi sammen bygger sterke kunnskapsmiljøer. Vi har, som jeg sa, satt i gang et arbeid. Vi ser på om vi trenger å etablere nye infrastrukturer for å samle finansiering, fordele den bedre og gjøre det lettere for bedrifter å benytte seg av kunnskapsmiljøene våre. Vi ser også på innretning av eksisterende virkemidler og hvordan vi kan gjøre dem mer effektive for å mobilisere økt finansiering, både fordi vi trenger mer finansiering til forskning, og fordi vi trenger næringslivet tettere koblet på.

Vi har store oppgaver nå – geopolitisk uro, voksende helseoppgaver, store muligheter for verdiskaping og ikke minst å ta vare på demokratiet og en kunnskapsbasert debatt. Forskningsambisjonene i Norge er og skal være høye, og norsk forskning leverer allerede på et høyt nivå. Den frie og uavhengige forskningen er grunnsteinen i forskningssystemet vårt. Norge skal ha et forskningssystem som fungerer godt, og der organisering, infrastruktur og regelverk er tilpasset et samfunn og en verden i rask endring. Stortingsmeldingen vi drøfter i dag, handler nettopp om hvordan vi ruster forskningssystemet vårt for at Norge fortsatt skal ha sikker kunnskap i en usikker verden. Sammen med systemmeldingen er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning for 2023–2032 retningsgivende for regjeringens arbeid med forskning. I systemmeldingen tar vi opp hvordan vi skal rigge forskningen for å være så åpen som mulig og så skjermet som nødvendig i møte med endringer og større kunnskapsbehov i sikkerhetspolitikken. Vi drøfter hvordan vi skal orientere forskningen vår internasjonalt, hvordan vi skal håndtere digitalisering, hvordan vi skal styrke samarbeidet med privat sektor, og kommersialisering av forskning. Jeg vil også, slik flertallet i komiteen ber om, følge opp arbeidet med bedre samordning mellom aktører, sterkere involvering av næringsliv, økt kommersialisering og styrking av studentenes involvering i forskning. Jeg deler ambisjonene som representantene fra Venstre har fremmet i Dokument 8-forslaget. Jeg deler ikke virkelighetsbeskrivelsen av nivået på norsk forskning. Nivået på de offentlige investeringene i forskning i Norge er i toppsjiktet internasjonalt. Det er mer relevant å sammenligne totale investeringer i land enn hvor mye landet har økt de siste årene, for da må man ta utgangspunkt i hvor de begynte. Vi har velfungerende forskningsinstitusjoner og mange internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer, og den vitenskapelige publiseringen i Norge har økt. Vi vet at den blir lest og brukt, og vi vet også at norske forskningsmiljøer hevder seg stadig bedre i konkurransen om midler fra EUs rammeprogram. Forskning er avgjørende for å løse de fleste store samfunnsutfordringer som Norge og verden står overfor. Derfor styrker vi forskningen på prioriterte områder som kunstig intelligens, og vi går nå i gang med arbeidet med en nasjonal strategi for kvanteteknologi. Å utvikle ny kunnskap og ta den i bruk er blant de viktigste konkurranse- og verdiskapingsfaktorene for norsk næringsliv. Det har vært god vekst i næringslivets forskningsinvesteringer, men det samlede nivået er likevel for lavt. Her ligger vi lavere enn de fleste land vi liker å sammenligne oss med. Som oppfølging av systemmeldingen utreder vi derfor nå flere tiltak vi kan gjøre på både kort og lang sikt for å øke privat finansiering av forskning. Jeg har satt i gang en møteserie for å få gode innspill til dette, og vi er allerede godt i gang med arbeidet. Det er også sånn at veldig mange gode samarbeid mellom næringsliv og forskning foregår rundt omkring i landet og ute i regionene. Der tror jeg vi har mye vi kan lære på nasjonalt nivå. At Norge er inkludert i EUs forskningssamarbeid, er også avgjørende, både for kvaliteten i norsk forskning og for det norske næringslivets tilgang til marked og kapital. Det internasjonale samarbeidet gir tilgang på resultater og infrastruktur som ikke finnes i Norge, og derfor er vi så opptatt av å bygge ned barrierer for internasjonalt samarbeid. Norge trenger forskning som rigger oss for samfunnsutviklingen i årene framover. Forskningssystemet vårt må være rustet for det digitale skiftet og sikre forskningssikkerhet i en tid med økende global spenning, samtidig som de grunnleggende prinsippene og verdiene som forskningen bygger på, beskyttes. Regjeringen vil verne om den akademiske friheten og ytringsfriheten – grunnleggende verdier som er under økt press mange steder i verden. Til slutt: Den vitenskapelige metoden er en viktig vaksine mot feilinformasjon og desinformasjon. Kritisk tenkning og kildekritikk og den grunnleggende forståelsen av vitenskapsteori er ferdigheter vi alle trenger i møte med økende mengder informasjon fra stadig flere plattformer og kilder. Befolkningens tillit til forskningen er en forutsetning for at vi skal klare å møte samfunnsutfordringene med forskningsbasert kunnskap.

Jeg vil takke for oppmerksomhet om et svært viktig tema. Både fagskolene og universiteter og høyskoler er viktige på det maritime området, og det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen vi befinner oss i, skaper nye kompetanseutfordringer og behov. Ferske tall fra 2025 viser at det er 826 planlagte studieplasser til maritime utdanninger i høyere yrkesfaglig utdanning i 2025. Dette er en økning på 8 pst. fra 2024 og på nesten 36 pst. fra 2023. I løpet av regjeringsperioden har fagskolene blitt tildelt midler til 2 000 nye studieplasser, og vi har nettopp diskutert en melding som gir fagskolene økt frihet til også å opprette nye studieplasser og fag. I høyere utdanning har universitetene og høyskolene og myndighetene et delt ansvar for å dimensjonere tilbudet. De sentrale myndighetene har hatt ansvar for den samlede utdanningskapasiteten og har dimensjonert samlet kapasitet og fordeling mellom fagområder dels på bakgrunn av studiesøkning og dels ut fra særlige arbeidskraftbehov og opptakskapasitet. Ved universitetene og høyskolene har styrene innenfor de føringene og den styringsdialogen myndighetene ved departementet har, et betydelig ansvar for å dimensjonere studieporteføljene i tråd med både søkning og arbeidsmarkedets behov. Jeg setter pris på engasjementet for å sikre viktig kompetanse og også for den gode beskrivelsen av sterke fagmiljøer i Ålesund, Haugesund og Vestfold, og samarbeidet mellom Forsvaret og NTNU, som allerede er på plass. Jeg er imidlertid mindre sikker på om den rette medisinen for å møte det samlede kompetansebehovet framover er en form for øremerking og detaljstyring der regjeringen inngår avtaler om enkeltutdanninger med enkeltcampus og lager isolerte opptrappingsplaner, for det første fordi en slik tilnærming fratar universiteter og høyskoler det viktige ansvaret de har for å prioritere helheten innenfor sine rammer, og for det andre fordi det er viktig at Forsvaret selv velger hvilke institusjoner de vil samarbeide med innenfor det enkelte kompetanseområdet, ut fra utdanningens innretning, geografi, faglig relevans og potensialet for gjensidig utbytte. Utdanningssamarbeid som kommer både militær og sivil sektor til gode, er ønskelig. Som en del av regjeringens oppfølging av langtidsplanen for forsvarssektoren er det igangsatt et arbeid med å lage en strategi for å dekke forsvarssektorens behov for teknologisk kompetanse og systemkompetanse. En viktig del av dette er å kartlegge og utnytte mulighetsrommet som ligger i utdannings- og kompetansesamarbeid. Strategien for hvordan forsvarssektoren skal dekke sitt kompetansebehov på utvalgte områder, er planlagt ferdigstilt innen utgangen av 2025, og det er naturlig at vi følger opp dialogen med utdanningsinstitusjonene i kjølvannet av dette.

Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for et svært godt arbeid. Jeg ser fram til videre styrking og implementering av alle de gode vedtakene Stortinget ligger an til å gjøre for fagskolene i dag. Jeg tror vi alle er enige om at fagskolene er noe helt annet og skal være noe helt annet enn den andre søylen. Det er to likeverdige og kjempeviktige søyler. Vi ser fram til å jobbe videre med både hvordan vi kan benevne de viktige utdanningene, og hvordan vi kan legge til rette for internasjonalisering av de viktige utdanningene på en måte som sørger for at fagskolene fortsetter å være nettopp det fagskolene er best på: tett på arbeidslivet, korte moduler, tilgjengelig over hele landet og fleksible for å møte skiftende behov.

Vi jobber hardt med den, men det har vært viktig for meg at man får på plass en godt fungerende, enkel administrativ løsning når vi først gjør det, slik at den er relevant å skalere opp senere. Vi har en veldig god dialog med Norsk Industri og Fellesforbundet om dette. Vi vil måtte komme tilbake til nøyaktig dato, men dette er høyt prioritert for oss.

Jeg vil kjapt korrigere mitt forrige svar: Jeg skulle sagt 470 mill. kr, ikke 4,7 mrd. kr. Til representanten Wold: Heldigvis har vi i budsjettforliket for 2025 blitt enige med SV om å utrede og opprette en pilot, nettopp for å imøtekomme det behovet representanten peker på. Det er sånn at de som tjener mest, har best muligheter til etter- og videreutdanning, og det er viktig å få på plass en løsning for å gi dem som har lavere lønn, og som trenger kortere oppdateringer underveis, mulighet til å kunne få det. Jeg ser fram til å få den piloten ut i livet, og så må vi bruke den til å lære mer om hvordan vi gjør dette i praksis.

For Arbeiderpartiet er lik rett til utdanning og rettferdig fordeling grunnleggende prinsipper også i utdanningsfinansieringen. Å øke inntektsgrensen for hva man kan tjene uten avkorting av studielån, er en dyr løsning som først og fremst vil komme dem som tjener mest penger, til gode. Skal vi øke den inntektsgrensen, f.eks. med ca. 50 000 kr, koster det 4,7 mrd. kr. Det er kostbart. Vi har i stedet økt studiefinansieringen betydelig i denne regjeringsperioden, og fra høsten 2025 vil norske studenter ha 40 000 kr mer å rutte med. Vi har også økt frikortgrensen for studentene, som gjør at de nå kan tjene opptil 100 000 kr før de begynner å betale skatt, så jeg mener vi har gjort en god innsats for studentenes økonomi.

Utredningen er allerede gitt i oppdrag til et forskningsinstitutt, som jeg tror har best forutsetninger for å beskrive systemet slik det er nå. Så vil jeg supplere – enten med en ny utredning eller med eget arbeid i eget embetsverk og underliggende etater – det som eventuelt da skal til for å komme i mål med Stortingets vedtak.

Utredningen er allerede satt ut. Den skal se på forutsetningene – det var det som ble bestilt – for å innlemme fagskolene i ECTS. Det vi eventuelt måtte mangle, det den eventuelt måtte peke på av endringer som da er nødvendig, vil vi utrede videre og komme raskt tilbake til Stortinget med et forslag til løsning på, når Stortinget nå vedtar at fagskolene skal innlemmes i ECTS.

Jeg vil takke for gode innlegg så langt i debatten på det som er en historisk dag for fagskolene i Norge. For Arbeiderpartiet er folk vår aller viktigste ressurs, og vår største oppgave i årene som kommer, er å sørge for at vi har rett kompetanse for et arbeidsliv i stadig endring, der folk skal ha en trygg jobb, og det betyr relevant kompetanse gjennom hele livet. Det gjelder fra grønn og digital omstilling til økt behov for helsetjenester, og i en mer usikker verden må vi også i større grad prioritere forsvar og sivil beredskap. Vi må sikre at Norge har kompetansen vi trenger for å møte framtidens utfordringer, og vi må legge til rette for at hele befolkningen skal kunne videreutdanne og spesialisere seg gjennom yrkeslivet. Fagskolene er viktige for å få mer og riktig kompetanse i arbeidslivet. De tilpasser seg skiftende behov, de arbeider tett med arbeidslivet, med offentlig sektor og næringslivet, og de tilbyr praksisnære og fleksible utdanninger gjennom hele livet. Omtrent en tredel av arbeidsstyrken, 850 000 sysselsatte, har videregående opplæring som sin høyeste fullførte utdanning, og av disse har mer enn 660 000 yrkesfaglig kompetanse. Med søkertallene til videregående opplæring nå ligger vi an til å få enda flere yrkesfaglig utdannede. Det er veldig bra, og fagskoleutdanning er i all hovedsak den arenaen der fagarbeidere har tilgang på formell videreutdanning og livslang læring. Fagskoleutdannede får også jobb, fordi de har svært relevant kompetanse. Det er et mål for regjeringen å få flere fagskoleutdannede, slik at arbeidslivet får dekket kompetansebehovene i større grad enn i dag. Derfor er jeg veldig stolt av det arbeidet denne regjeringen har gjort for fagskolene, og jeg har lyst å løfte fram fem hovedgrep fra denne meldingen. For det første er det viktig for oss å bygge opp kapasiteten i fagskolesektoren, og de siste tre årene har vi tildelt midler til 2 000 nye studieplasser i fagskolene. For det andre har vi i arbeidet med meldingen hatt en omfattende og grundig gjennomgang av finansieringssystemet, og vi vil styrke finansieringen av fagskolene gjennom å øke den resultatbaserte uttellingen for gjennomførte studiepoeng. Dette er midler som inngår i driftstilskuddet som fylkeskommunene fordeler til fagskolene. For det tredje vil vi – og foreslår – at fagskolene skal få driftstilskudd tildelt som en rammetildeling, med overordnede føringer fra fagskolene. Det betyr større handlingsrom og mer forutsigbarhet for fagskolene, som representanten fra Venstre etterlyste. For det fjerde vil vi styrke arbeidet med kvalitet i fagskoleutdanningen. Kvalitetsbegrepet blir derfor videre utredet, og dette er viktig for å støtte opp under fagskolenes samfunnsoppdrag. For det femte – sist, men ikke minst – innfører vi nå en yrkesfaglig søyle i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, og jeg er veldig glad for at forslaget har fått så bred støtte fra komiteen, fra partene i arbeidslivet og fra utdanningssektoren. En egen yrkesfaglig søyle vil gjøre fagskoleutdanningen mer synlig og bidra til en tydelig karrierevei for fagarbeidere. Vi står samlet i ønsket om å løfte høyere yrkesfaglig utdanning. Jeg er glad for at representanten Wøyen Funderud har lagt bort sine bekymringer, og jeg har lyst til å gi honnør til min forgjenger Oddmund Hoel for et godt arbeid med fagskolene og fagskolemeldingen. Så er det et mål å legge til rette for mobilitet og internasjonalisering for fagskolene og fagskolestudentene. Derfor har vi igangsatt en utredning som ser på hvordan vi kan gjøre dette, og hvordan vi kan innlemme fagskolene i ECTS-tilknytning. Dette vil jeg komme tilbake til Stortinget med mer konkret utgreiing om. Fagskolene leverer høyt etterspurt kompetanse til hele samfunnet, og det er gledelig at det er så stor grad av enighet om ambisjonene for framtidens fagskoleutdanning.

Jeg vil gjerne takke for et godt spørsmål. Det er bekymringsverdig at søkertallene til barnehagelærerutdanningen er såpass lave. Vi trenger flere kvalifiserte ansatte i norske barnehager. De gjør en ekstremt viktig jobb for barna våre og for samfunnet, og vi er opptatt av å få de tallene opp. Vi tar flere grep for å få dette til. Det handler om ny barnehagelov og bedre pensjonsvilkår for alle dem som jobber i barnehagene. Det handler også om å bygge videre på mye av det gode arbeidet som gjøres ved utdanningsinstitusjonene. Representanten refererte til Høgskulen i Volda. Jeg har nylig besøkt Høgskulen på Vestlandet, som også tenker nytt og gjør bra ting og har fått mange søkere, i hvert fall flere søkere enn i fjor, til barnehagelærerutdanningen, og der tilbyr de praksis i nærliggende kommuner en gang i uken. Det er en kreativ måte å tenke på. Det er en viktig måte å løse bemanningsutfordringer og å motivere søkere på samtidig, som jeg oppfordrer flere til å gjøre.

Søkertallene til grunnskolelærerutdanningen har over flere år gått ned og vært lave. Vi går glipp av mange motiverte søkere når vi stiller særskilte krav som vi ikke stiller til noen andre også svært viktige utdanninger. Nå er jeg glad for å se at søkertallene til lærerutdanningen går opp. Vi trenger mange grunnskolelærere i dette landet. Vi har mange gode læresteder som skal følge opp studentene og sørge for at de kommer seg gjennom utdanningen. Jeg er ikke bekymret, som representanten synes å være, for at fjerning av karakterkravene skal få færre til å søke lærerutdanningen, rett og slett fordi statistikken tyder på noe annet.

Det ble innført et karakterkrav for lærere og sykepleiere. Over tid har søkertallene til grunnskolelærerutdanningen gått ned. Det siste året er det tatt betydelige grep for å bedre arbeidshverdagen og kvaliteten i skolen, og vi har tatt tak i og tatt initiativ til en ytterligere forbedring av en allerede svært god lærerutdanning. Nå ser vi at søkertallene er på vei opp. Det er 15 pst. økning i søkertallene til grunnskolelærerutdanningen. Det er også tall jeg mener representanten bør finne relevante, og som jeg mener tyder på at det ikke er særskilte karakterkrav, men et solid utdanningssystem, god undervisning og strenge krav for å komme ut som kvalifisert lærer i den andre enden som gir oss gode lærere.

Regjeringen har mange tiltak for både å styrke progresjonen og sørge for at gode lærere kommer ut i andre enden. De årene man har operert med et særskilt karakterkrav, har også vært særskilte år. Det er få kull, det har vært en pandemi, det har vært nye vurderingskrav underveis. Statistikken representanten bruker, må vi si er litt selektiv. Virkeligheten har vist oss at da vi fjernet karakterkravene, jobbet med å forbedre lærerutdanningen og tok skikkelig tak i skolen, bestemte flere unge mennesker seg for at de ønsket å velge læreryrket. Det er flere søkere enn det er plasser, og det er gode utdanninger med høye krav for å komme ut i andre enden som en utdannet lærer.

Kravet til framtidige lærere er akkurat det samme, fordi man for å bli ferdig utdannet lærer må gjennom en lærerutdanning som er av høy kvalitet, og som framover kommer til å bli av enda høyere kvalitet. Selvfølgelig spiller det en rolle hvilken kompetanse man har når man kommer inn. Derfor har vi krav om studiekompetanse og et svært sofistikert og godt opptakssystem. Nå er det flere søkere til grunnskolelærerutdanningen enn det er studieplasser. Det betyr også at kravene for å komme inn vil øke. Vi trenger motiverte lærere som har motivasjon, talent og ønsker å lære på tvers av mange fag. Enkeltkrav på enkeltfag har ikke motivert flere, det har ikke gitt oss en bedre lærerutdanning. Vi mener at mye bredere grep både er fornuftig og viser seg å virke, når vi ser på søkertallene fra i år.

Jeg er nysgjerrig på hvilke andre utdanninger Høyre mener er så viktige at de vil innføre særskilte karakterkrav for å komme inn. Vi har mange viktige yrker og utdanninger i dette landet. Nå har vi fjernet karakterkravene. Vi har svært få kull som datagrunnlag for all den statistikken Tina Bru siterer, men det viktigste er hva som kommer ut i andre enden. God oppfølging av studentene og høy studiekvalitet er vi konstant i dialog med flinke lærerutdanninger og gode universiteter og høyskoler om. Jeg mener at det viktigste for å motivere unge mennesker til å søke seg til læreryrket er å jobbe for en bedre skole, der læreren er sjefen i klasserommet. Hva vi får ut i andre enden, handler mye mer om utdanningen de tilbyr, enn enkelte karakterkrav vi setter for å komme inn.

Læreryrket og en god skole har høy prioritet for denne regjeringen. Det har over tid vært en negativ utvikling med tanke på hvor mange som ønsker å søke jobb i skolen, og derfor er vi veldig glade for at årets søkertall viser en oppgang på 15 pst. – det er 3 200 som har grunnskolelærerutdanning som førstevalg. Jeg tenker det er et tegn på at politikk virker. Den aller viktigste motivasjonen for å få unge mennesker til å søke seg til læreryrket er jo læreryrket selv. Der har denne regjeringen tatt mange grep som handler om at læreren skal være sjefen i klasserommet, om bedre muligheter for veiledning i læreryrket og om å ta tilbake bøker og praktisk læringsmateriell i skolen. Det har vært en teori, bl.a. fra Høyre, om at det å innføre særskilte karakterkrav ut over studiekompetanse, som jo kreves for alle studier man søker på i Norge, skulle øke prestisjen til enkeltfag for både sykepleierutdanning og lærerutdanning. Vi har fjernet disse kravene – og jeg vil si: Mye tyder på at slike krav ikke hadde som effekt at prestisjen økte. Nå ser vi at søkertallene øker både til grunnskolelærerutdanningen og til sykepleierutdanningen. Vi har også satt i gang et viktig arbeid for å forbedre lærerutdanningen enda mer. Vi har en god lærerutdanning i Norge – den har vi nettopp evaluert. Lærerstudentene selv etterlyser mer praksis, mer kunnskap om skole–hjem-samarbeid og mer kompetanse med tanke på ulike elevgrupper. Vi har oppfordret gode læresteder til å ta det på alvor og til å jobbe videre med enda bedre utdanninger. Jeg tror ikke flere stengte dører gir flere motiverte lærerstudenter. Åpne dører, motivasjon til flere og en god utdanning er en bedre vei for å få flere gode lærere.

Det er viktige spørsmål representanten tar opp. Jeg er mer tilhenger av mer samarbeid og støtte til gjenoppbygging enn til boikott på akademisk nivå. Norge er og skal være viktig i gjenoppbyggingen og i å støtte gjenoppbyggingen av Gaza, og det er ingenting i veien for at det også kan skje innenfor høyere utdanning.

Jeg oppfatter at vi her snakker om to litt ulike spørsmål. Det ene er sanksjoner mot Israel. Da var mitt svar at norsk utenrikspolitikk er at vi sammen med EU har innført sanksjoner mot Russland som følge av angrepskrigen i Ukraina, men at vi ikke har tilsvarende sanksjoner når det gjelder Israel og krigen i Gaza. Det neste spørsmålet er om det bør være en akademisk boikott. Det er det, på forskernivå, ikke for noen av de to tilfellene det her er snakk om.

Jeg vil først takke representanten for både hilsenen – det er hyggelig endelig å få møtes på parketten – og spørsmålet. Jeg tror vi alle er berørt av det som nå skjer i Palestina, og hvordan de omfattende ødeleggelsene rammer sivilbefolkningen. I akademia er det sterke tradisjoner for internasjonal solidaritet, og jeg synes det er positivt at både studentbevegelsen og akademikerne engasjerer seg i internasjonale spørsmål og internasjonalt samarbeid. Det skal vi ønske velkommen og hegne om. I Norge har vi også en lang og stolt tradisjon for å hegne om verdien av akademisk frihet og institusjonell autonomi. Jeg mener derfor at vi bør være veldig varsomme med å legge føringer på akademisk samarbeid. I tråd med disse etablerte prinsippene er det opp til norske institusjoner og fagmiljøer selv å velge hvem de ønsker å samarbeide med – innenfor de rammene som er satt – basert på faglige behov og ønsker. Norske myndigheters relasjoner med andre land tar utgangspunkt i norsk utenrikspolitikk. Det gjelder også det internasjonale samarbeidet innen forskning og høyere utdanning. Norge har, sammen med EU, innført sanksjoner mot Russland som følge av angrepskrigen mot Ukraina. Det har følgelig også fått konsekvenser for forsknings- og utdanningssamarbeidet, men heller ikke dette er en akademisk boikott, og det er fremdeles åpning for forsker-til-forsker-samarbeid. Situasjonen er dermed ulik den for Israel og krigen i Gaza, ettersom det ikke har blitt innført internasjonale myndighetssanksjoner som påvirker forsknings- og utdanningssamarbeidet.

Arbeiderpartiet ønsker kompetente lærere i norsk skole – og enda flere av dem. Derfor er det bra at flere nå søker grunnskolelærerutdanningen. Det er ikke sikkert – langt fra sikkert – at flere vil søke lærerutdanningen om den er treårig. Vi har snudd trenden. Det er jeg veldig glad for. Vi skal jobbe hardt for å fortsette å øke rekrutteringen til læreryrket, både blant dem som studerer for første gang, og blant dem som allerede har erfaring, f.eks. fra skolen.

Jeg deler ikke forutsetningen om at man får flere til å søke eller ta lærerutdanning fordi den er kortere. Jeg er enig med representanten i at diskusjoner om lærerutdanningene heldigvis ikke er demotiverende, men tvert imot motiverende, tyder mye på, så jeg er glad for at vi har hatt en god diskusjon om lærerutdanningen den siste tiden. Jeg tror vi har mye å hente på å rekruttere voksne som allerede har erfaring fra skolen. Vi ser nå at mange utdanningsinstitusjoner gjør gode grep for å tilby samlingsbaserte, tilrettelagte opplegg for folk som allerede er i jobb i skolen. Det ønsker jeg velkommen og vil gjerne se mer av. Så ser vi også gode forsøk, bl.a. ved Nord universitet, på å lage tilpassede læringsopplegg for små kommuner, bl.a. med en grunnskolelærerutdanning tilpasset 1.–10. trinn. Det er også forsøk som vi ønsker velkommen og ønsker flere av.

Det korte svaret er nei. Jeg tror ikke en kortere utdanning vil gi flere lærere. Å satse på lærere er noe av det viktigste vi gjør for barn og unge, og derfor er jeg kjempeglad for at vi i år har 15 pst. økning i førstevalgssøkere til grunnskolelærerutdanningene. Det er det sikkert mange grunner til, men jeg tror mange ser at denne regjeringen satser på skolen og satser på lærerutdanning. Det er riktig at vi mangler kvalifiserte lærere flere steder i landet. Det er alvorlig, og det er noe regjeringen jobber målrettet for å løse. Rapporten som representanten viser til, er bestilt av oss som et av tiltakene i rekrutteringsstrategien vi har utarbeidet sammen med partene. Kunnskapen vi har fått, skal støtte lærerstudentene i deres fagvalg og institusjonenes arbeid med å dimensjonere fagtilbudet. Jeg har vært veldig tydelig i styringsdialogen med institusjonene på at lærerutdanningene er blant de utdanningene universitetene og høyskolene skal prioritere. Jeg tror ikke en kortere utdanning for lærere er veien å gå for å hindre lærermangel. Lærerutdanningene skal ruste framtidige lærere til å utvikle fellesskap der nye generasjoner trygt kan utfolde seg og bidra inn i et felles, demokratisk samfunn, som også blir mer og mer komplekst. Lærerutdanningene er ikke noe vi kan ta lett på. Jeg antar at representanten heller ikke mener at vi skal korte ned på medisinutdanningen for å hindre legemangel. Noe av det viktigste vi kan gjøre for barn og unge, er å sørge for å utdanne gode lærere til hele landet. Vi trenger ulike lærerutdanninger som utdanner lærere med solid kompetanse, og som er godt forberedt på hverdagen som møter dem i barnehagen og i klasserommene. For å sikre dette mener jeg at femårig lærerutdanning med mastergrad er nødvendig. Selv om noe er bra, kan det selvfølgelig også bli bedre. Evalueringen av lærerutdanningen som ble sluttført i desember, viser noen tydelige forbedringsområder. Det er behov for mer praksis, mer kunnskap om hjem–skole-samarbeid og mer kompetanse på mangfoldet av elever i skolen. Jeg har nylig utfordret våre svært kompetente lærerutdanningsmiljøer til å tenke nytt og utforske alternative organiseringer som kan bidra til lærerutdanninger som gjør lærerne enda bedre forberedt på hverdagen i barnehagen og i klasserommene. Regjeringen ønsker mer fleksible, relevante og praksisnære lærerutdanninger og at lærerutdanningene skal styres mer overordnet. Derfor har jeg satt i gang en prosess der vi går fra elleve rammeplaner til to – én for ordinær og én for samisk lærerutdanning. Dette er et nødvendig tiltak for at utdanningene skal bli enda bedre tilpasset de lokale kompetansebehovene. En viktig faktor er selvsagt lærerhverdagen. For Arbeiderpartiet har det vært svært viktig å ta tak i læringsmiljøet i klasserommet. Læreren skal være sjefen, og det skal være tilgang på bøker og mer praktisk læring i skolen. Mye tyder på at de grepene vi har gjort, har hatt effekt, og det er motiverende. Vi skal hele tiden bli bedre, men kortere utdanning er ikke svaret.

Systemmeldingen om forskning som jeg la fram for kort tid siden, handler om hvordan vi skal sørge for å innrette forskningen som er med på å løse store samfunnsutfordringer, i en tid der vi opplever uro og uforutsigbarhet. Det blir større behov for å sikre så mye data som nødvendig og samtidig opprettholde åpenhet og ikke minst for å delta i store internasjonale, viktige forskningsprosjekter om globale utfordringer. I denne stortingsmeldingen og på andre arenaer har jeg også vært opptatt av at vi trenger å øke norsk næringslivs bidrag til forskning. De siste ukene har jeg hatt stor glede av å reise rundt og besøke mange fremragende forskningsmiljøer på norske universiteter og høyskoler. Det foregår veldig mye godt arbeid, særlig med å knytte seg til regionale næringsmiljøer og få opp samarbeid mellom universiteter og institutter og de regionale og lokale bedriftene. Det er et arbeid som også blir viktig framover når vi skal se på hva slags virkemidler vi kan styrke for å få mer av slike bidrag.

Jeg deler representantens bekymring for norsk som fagspråk, og det jobbes også mye med å bevare norsk som fagspråk i sterke forskningsmiljøer. Så er det sånn at forskningen er global. Skal vi fortsatt ha verdensledende forskning i Norge, må forskere i Norge være koblet på internasjonale forskningsmiljøer. Språkkravet som ble varslet innført, utgjorde for få poeng til faktisk å kunne forske, formidle og publisere artikler på norsk. Det ble mer en barriere for å tiltrekke seg flinke forskere til Norge. Derfor har vi nå varslet at vi vil sende på forkortet høring en mulighet for å fjerne dette språkkravet. Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe med å bevare norsk som akademisk språk – det gjør vi på veldig mange andre måter – men vi må justere virkemidler når vi ser at de bidrar til andre ting enn det intensjonen var.

Tusen takk for et viktig spørsmål. Representanten peker på en utvikling som vekker uttalt bekymring blant mange norske aktører. Jeg deler denne bekymringen. I et uformelt møte med representanter fra forskningsmiljøer i Norge 6. mars kom det fram at spesielt innenfor klima- og miljøfeltet og helsefeltet er det nå bekymring for tilgangen til amerikanske datasett og brudd i eller bortfall av viktige tidsserier som følge av tiltakene i den amerikanske administrasjonen. Disse miljøene varsler om at tilgangen til amerikanske datasett, spesielt innenfor klima, meteorologi og jordobservasjon, plutselig ikke er tilgjengelig lenger. Innenfor helse er det primært bekymring for tilgang til data knyttet til global helse, men denne problematikken kan også gjelde for andre fagfelt. I en uoversiktlig situasjon som nå må norske forskningsinstitusjoner og forskningsmiljøer jobbe med sine nettverk internasjonalt for å få oversikt over situasjonen. I Norge er det Sigma2 som har ansvaret for lagring av vitenskapelige data. De drifter det nasjonale lagringssystemet NIRD, som gir forskere tilgang til tjenester for alle vitenskapelige disipliner som krever ressurser for sikker lagring, bearbeiding og publisering av forskningsdata. For tiden er det en økende bekymring, bl.a. i forskningssektoren, knyttet til tilgangen til forskningsdata, og det kan tilsi et behov for å flytte eller vurdere å flytte data fra utlandet til Norge. Det er forskningsmiljøene selv som vurderer dette behovet. De jobber nå for å få oversikt over både typer og mengder av data som potensielt må flyttes. Så må Sigma2 ta imot og lagre. Litt avhengig av hvor store behov for lagring som eventuelt oppstår, må jeg også vurdere behovet for å øke datalagringskapasiteten. For å følge dette arbeidet har Forskningsrådet nå satt ned en egen innsatsgruppe for å kartlegge både hvordan situasjonen påvirker forskning i Norge, hva som må gjøres videre, og hvordan vi kan koordinere innsatsen. Dette er ikke en særegen norsk utfordring. Det er en utfordring vi deler med mange andre land. Jeg har akkurat i dag hatt et møte med mine nordiske kollegaer, der vi bl.a. kom inn på denne tematikken. Vi kommer til å fortsette å jobbe med dette framover både i Norge, i Norden og i Europa.

Da vil jeg igjen få takke interpellanten for å ta opp viktige spørsmål. Jeg er også glad for at det er bred tilslutning i denne salen til en betydelig offentlig investering i forskning og betydningen av FoU for å løse våre store samfunnsoppgaver. Jeg vil også gjerne gjenta at det ikke er noen risiko for at vi ikke får delta. Vi har nettopp vært med på ministermøtet i Warszawa og diskutert det neste rammeprogrammet i EU. Vi er med på utviklingen av det og kommer også til å delta i det i det videre. Jeg er enig i perspektivene fra interpellanten om betydningen av internasjonale samarbeid, både i EU og utenfor EU. Det er også en utfordring vi gjerne kommer tilbake til i diskusjonen om systemmeldingen, og som vi er opptatt av å opprettholde. Vi har sterke forskningsmiljøer i Norge. De skal være med og løse globale utfordringer. Da må også forskningen være global. Vi har god rekruttering av internasjonale forskere, gode utvekslingsprogrammer og samarbeidsprosjekter. Jeg er opptatt av at vi også skal fortsette å stå opp for både akademisk frihet og gode samarbeidsprosjekter med mange land i norsk forskning i årene som kommer.

Takk for gode oppfølgingsspørsmål. Jeg kan bekrefte at det er viktig og høyt prioritert for regjeringen å fortsette samarbeidet med EU og med forskningsfinansiering gjennom EU, både gjennom deltakelse i fellesprogram og gjennom støtte til norske forskningsmiljøer som klarer å konkurrere om midlene derfra. Det gjør vi bl.a. gjennom Retur-EU. Representanten tar opp mange av utfordringene vi har felles med EU, som vi har god dialog med våre samarbeidspartnere i EU om, og som også Draghi-rapporten peker på. Det er viktig at vi klarer både å drive fremragende forskning og å få forskningen ut til bruk i samfunnet. En av utfordringene som påpekes i rapporten fra Mario Draghi, er behovet for sterkere koblinger mellom næringsaktører og forskning. Jeg har reist mye rundt de siste ukene og besøkt gode forskningsmiljøer i Norge og er glad for å se at det er det mye av. Det er mye som kan forsterkes og forbedres, men vi er heldige i Norge med å ha høy tillit og gode relasjoner på lokalt nivå, der svært mange gode samarbeid også oppstår lokalt mellom forskningsmiljøer og virksomheter. Framover skal vi utforske flere måter å forsterke dette på. Hvordan vi skal gjøre det, og hvilke tiltak som vil være relevante, skal vi ta opp igjen både i meldingen om forskningssystemet som kommer senere denne uken, og utover våren. Vi har allerede lansert noen mulige innretninger på dette. Vi har mange gode virkemidler, både i Forskningsrådet og andre steder, for å sørge for at god forskning også blir til innovasjon og næringsutvikling, og det er jeg opptatt av å forsterke videre. Mye av dette handler om å bygge de gode relasjonene over tid.

Jeg vil gjerne få takke interpellanten Kari-Anne Jønnes for spørsmålet. Jeg er glad for at vi kan ha en diskusjon om forskning og innovasjon i denne salen. Regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskningspolitikk, og det er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som setter kursen for vår forskningspolitikk. Den peker ut tre overordnede mål: styrket konkurransekraft og innovasjonsevne miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning I tillegg la regjeringen fram seks tematiske prioriteringer og introduserte to ambisiøse samfunnsoppdrag i den samme langtidsplanen. De seks prioriteringene er: hav og kyst helse klima, miljø og energi muliggjørende og industrielle teknologier samfunnssikkerhet og beredskap tillit og fellesskap Som varslet i Hurdalsplattformen og i langtidsplanen har vi videreført 3-prosentmålet i forskningspolitikken. Målet er at de samlede investeringene i forskning og utvikling skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030, der 1 pst. skal finansieres av det offentlige og 2 pst. av næringslivet. Jeg må få korrigere premisset i spørsmålet, for i statsbudsjettet for 2025 har vi videreført et høyt nivå på de offentlige investeringene i FoU, og det vil vi også gjøre i neste års statsbudsjett. Norge ligger i toppsjiktet internasjonalt når det gjelder offentlige bevilgninger til FoU. Hovedårsaken til at offentlige bevilgninger til FoU som andel av BNP de siste årene har falt og ligger rett under 1 pst., er at BNP har vokst kraftig. Når det gjelder næringslivets investeringer i FoU, ligger vi fortsatt et stykke unna målet. Det har vært god vekst i FoU fra næringslivet de siste årene, og de siste tallene vi har fra SSB, viser at det fra 2022 til 2023 var en realvekst i næringslivets FoU på 4 pst. Det er et mål for oss å fortsette å øke næringslivets investeringer i FoU, og derfor har vi laget en egen strategi for nettopp dette. Det er også viktig for meg å styrke samarbeidet mellom næringsliv og våre gode forskningsmiljøer ved universiteter og institutter. Regjeringen har gjennomført flere initiativ for å styrke norsk forskning, både generelt og innenfor spesifikke fagområder. Det har særlig vært prioritert å legge til rette for og stimulere til deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, særlig Horisont Europa, f.eks. gjennom Retur-EU. Norske forskningsmiljøer gjør det svært godt internasjonalt. Norske forskere og bedrifter er på åttende plass av totalt 140 land når det gjelder å hente penger fra Horisont Europa, og målt i forskerårsverk er Norge det landet som har konkurrert seg til mest EU-penger. Forskning innen teknologi har vært et satsingsområde for oss, og i 2024 satte vi i gang en kraftfull satsing på forskning og innovasjon på framtidens databehandling, kunstig intelligens, digital sikkerhet og samfunnskonsekvenser av teknologiutviklingen – den såkalte KI-milliarden, som tidligere i år ble økt med ytterligere 300 mill. kr. I årets budsjett har vi bl.a. satt av penger til forskning på kvanteteknologi og til trening, oppdatering og tilgjengeliggjøring av norske og samiske språkmodeller. I årets budsjett har vi også prioritert en storstilt satsing på FoU i oppfølgingen av langtidsplanen for forsvarssektoren, i tillegg til flere andre satsinger. Jeg gleder meg til å legge fram stortingsmeldingen om forskningssystemet senere denne uken. Målet med den meldingen er å sørge for at vi har et forskningssystem som er tilpasset en verden i endring, og at systemet bidrar til å møte de store samfunnsutfordringene representanten helt riktig peker på. Systemet skal også bygge opp under de forskningspolitiske målsettingene som er fastsatt i langtidsplanen. Vi skal jobbe for å øke næringslivets investeringer i FoU, styrke samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig forvaltning. For å styrke samarbeidet og få et mer FoU-basert og innovativt næringsliv vil regjeringen se nærmere på samarbeidet mellom forskningsmiljøene og næringslivet og vurdere innretningen på virkemidlene for innovasjon og verdiskaping. Vi jobber også med å utrede behovet for tungregnekraft og hvordan en nasjonal infrastruktur for regnekraft til forskning, forvaltning og kunstig intelligens kan organiseres. Regjeringen har en ambisiøs, målrettet og strategisk forskningspolitikk. Vi har vist at vi prioriterer forskningen ved å videreføre bevilgningene på et høyt nivå, også om vi sammenligner oss internasjonalt. I tillegg har vi tatt flere konkrete grep og prioritert viktige satsinger. Samtidig har vi fortsatt en vei å gå på flere områder, deriblant å utløse økte investeringer i FoU fra næringslivet. Dette blir viktig for meg framover, og jeg ser fram til et godt samarbeid med Stortinget om dette.

Det er hvilken kompetanse man tar med seg ut av en utdanning, som er det sentrale for alle de kompetansebehovene representanten peker på, ikke hva man har når man kommer inn. Vi har gode universiteter og høyskoler som gjør en strålende jobb med sykepleierutdanningene, og vi følger tett opp. I motsetning til det representanten sier, er vi svært opptatt av å styrke gjennomføring og kvalitet i undervisningen. Jeg minner om at sykepleiere som ble utdannet før det ble stilt karakterkrav, også er svært kompetente sykepleiere i det norske samfunnet, som skal få et godt utdanningstilbud både under studiene og i løpet av arbeidslivet.

Regjeringen velger ikke minste motstands vei. At vi har utdanninger av god kvalitet, er viktig for meg, og det gjelder ikke minst sykepleierutdanningene, som fyller et viktig behov i samfunnet. Vi skal hele tiden jobbe med å videreutvikle sykepleierutdanningen, slik at den møter behovene sykepleierne skal fylle. Dette tiltaket med nivåkrav er veldig nylig blitt innført. Derfor er det viktig at vi ser hvordan det virker, før vi gjør nye vurderinger. Tallene representanten refererer til, kan vanskelig knyttes til nivåkravet. Det skal ikke være noen tvil om at kvalitetskravet til ferdigutdannede studenter er akkurat det samme som tidligere.

Det korte svaret på spørsmålet til representanten Jønnes er nei. Jeg kan gjerne utdype. Som representanten påpeker, er det mangel på sykepleiere i hele landet, og utfordringene vil forsterke seg i årene som kommer. Derfor er regjeringen opptatt av rekruttering til sykepleierutdanningen, av god undervisning og av å få dyktige sykepleiere gjennom studier og ut i arbeidslivet. Over tid har for mange studieplasser stått tomme på sykepleierutdanningen. Derfor har regjeringen jobbet systematisk med tiltak som vil øke antall sykepleiere og sørge for kvalifikasjonene til en ferdig utdannet sykepleier. Politisk bestemte nivåkrav for opptak til studier strider for det første mot prinsippet om at søkere med generell studiekompetanse er studieforberedt. De er heller ingen god indikator på kvalifikasjonene etter endt utdanning. Det eneste vi vet sikkert med politisk bestemte nivåkrav, er at det blir færre studenter. Karakterkravet som tidligere begrenset opptak til sykepleierutdanningen, stengte ute mange motiverte søkere fra studiet. Det har ikke det norske samfunnet råd til framover. Vi har vært krystallklare på at å fjerne nivåkravene ikke skal gå ut over kvaliteten i utdanningen. Har en student ikke lært det han eller hun skal, vil han eller hun heller ikke bestå. Utdanningsinstitusjonene jobber kontinuerlig med å sørge for høy kvalitet på utdanningene, og rammeplanen for sykepleierutdanningene stiller omfattende krav til kunnskap og kompetanse sykepleierstudentene skal tilegne seg. De fleste sykepleiere som jobber i Norge i dag, ble også utdannet på et tidspunkt der det ikke var innført nivåkrav. Jeg legger til grunn at representanten ikke mener at de som er utdannet før 2022, utgjør en fare for pasientenes sikkerhet. Personlig tror jeg sykepleiermangel er en langt større trussel mot pasientsikkerheten. I 2022 og 2023 falt tallet på søkere til sykepleierstudiet, og flere utdanninger slet med å fylle studieplassene. Etter at regjeringen avviklet nivåkravene, ble det høsten 2024 tatt opp rekordmange sykepleierstudenter, nesten 1 000 ekstra sykepleierstudenter i lokale opptak uten nivåkrav. De skal vi ta godt vare på og sikre god undervisning, slik at de kommer kvalifisert ut i andre enden av utdanningen. Det har også vært viktig for regjeringen at unge kommer raskere i gang med studiene, at de ikke bruker unødvendig tid på å forbedre karakterene etter at de har fullført videregående skole. Avvikling av nivåkrav bidrar til dette. Vi må ikke gå på kompromiss med kvalitet, og vi kan heller ikke la viktige tiltak stå uprøvd når vi skal sikre velferdsstaten i årene som kommer, men den knappeste ressursen kommer til å være tilgang på kompetent arbeidskraft. Da er vår aller viktigste oppgave å bruke alle motiverte krefter på best mulig måte, og da trenger vi relevant utdanning av høy kvalitet. På den måten får vi flere kompetente sykepleiere ut i kommunene og til sykehusene.

Jeg vil minne representanten Stensland om at det er tre partier i denne samtalen. Også Arbeiderpartiet er opptatt av å styrke feltet livsvitenskap. Til representanten Bjørlo: Jeg vil minne om at spørsmålet i interpellasjonen var et ja- eller nei-spørsmål om hvorvidt jeg vil ta initiativ til en helhetlig strategi. Det har jeg svart nei på. Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe hardt med dette feltet. Jeg mener en ny strategi ikke er en forutsetning for å jobbe strategisk. Det er også sånn at selv om noe er godt, kan det alltid bli bedre, og det er et livssyn jeg vet at både helseministeren og næringsministeren deler med meg i mange av spørsmålene representanten tar opp. Vi jobber hardt med å styrke infrastruktur, rekruttering og finansiering for å fortsette å videreutvikle de sterke forskningsmiljøene vi har i Norge på dette feltet, og ikke minst sørge for at de kan tas videre i løsninger som er med på å løse våre store utfordringer framover. Jeg er enig med representanten Stensland i at vi må tenke nytt om hvordan vi i større grad skal få næringslivet på banen når det gjelder finansiering av FoU. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi skal gjøre det helt likt som alle andre land. Dette er et arbeid vi er i gang med å utforske videre, og der jeg ser fram til et godt samarbeid.

Jeg er enig med representanten i at det er behov for et tettere samarbeid mellom forskning og næringsliv. Norsk finansiering av forskning fra offentlig sektor ligger godt på nivå med land vi liker å sammenligne oss med. Der vi ligger dårlig an, er når det gjelder næringslivets bidrag til forskning. Draghi-rapporten peker på at det er helt avgjørende for å sørge for at fremragende forskning og innovasjon også kommer ut i konkurransedyktig næringsliv, ny aktivitet og eksport. Jeg har lyst til å trekke fram noen svært spennende, gode forskningsmiljøer i Norge og styrken i dem. Vi har den høyeste returandelen av alle land i EUs rammeprogram, hvis vi ser på tallene per FoU-årsverk, og vi er særlig sterke i den delen som handler om globale utfordringer og industriell konkurransekraft, hvor livsvitenskapene utgjør en betydelig andel. Vi har – som jeg nevnte – nobelprisvinnerne May-Britt Moser og Edvard Moser, som er kjent for sitt banebrytende arbeid innen nevrovitenskap. De vant Nobelprisen i medisin i 2014, sammen med John O’Keefe, for oppdagelsen av gitterceller i hjernen. Et fremragende eksempel på et spennende prosjekt som får finansiering fra svært høythengende fond, er det store CCU-prosjektet – «carbon capture and utilization» – PYROCO2, som har et budsjett på 43 mill. euro. SINTEF, NORCE, Norner, Herøya Industripark og Telemark fylkeskommune samarbeider der med 19 partnere fra 11 land om bioprosessering, der CO2 fra industrien brukes som karbonkilde. Det er bare ett av mange eksempler på fremragende, spennende forskningsmiljøer der næringsliv, offentlig sektor og forskere i Norge jobber sammen. Der har vi et stort potensial. Regjeringen jobber hardt for å ta forskning fram til enda mer innovasjon og konkurransekraft. Det skal vi gjerne samarbeide om, men jeg mener at et strategiarbeid for hele dette store feltet ikke er den mest effektive måten å fremme dette på.

Takk til interpellanten for spørsmålet om et viktig fagfelt. Livsvitenskap er et bredt fagfelt, som handler om levende organismer og struktur, oppbygging og funksjon. Det inkluderer en rekke disipliner og er et tverrfaglig forskningsfelt. Livsvitenskap er viktig for vår forståelse av helse, sykdommer, medisinske behandlinger, landbruk, miljøvern og mange andre områder som er avgjørende for menneskelig velferd og bærekraft. Den danske strategien «Strategi for life science frem mod 2030» handler om et mer avgrenset område av livsvitenskap, nemlig om helse, slik som legemidler, medisinsk bioteknologi og medisinsk utstyr, hjelpemidler, velferdsteknologi, helseapplikasjoner og KI-løsninger. Det er viktige temaer, men det er også et avgrenset område av livsvitenskap som fagfelt. Jeg helt enig med interpellanten i at vi må sikre at Norge ikke går glipp av muligheter innen helsenæringen. Norge har en helseindustri som sysselsetter omtrent 11 000 personer. Den norske helsenæringen hadde i 2021 en samlet omsetning på 65 mrd. kr. Av dette var omtrent 22 mrd. kr inntekter fra eksport, og dette skal øke. Vi jobber derfor strategisk med helsefeltet og helsenæringen. Helse er allerede et av seks prioriterte områder i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Vi har allerede flere strategier og planer som berører disse feltene, selv om vi ikke har en samlet strategi for hele livsvitenskapsfeltet. Jeg har lyst til å gi noen eksempler på dette. Regjeringen la i 2023 fram et veikart for helsenæringen, der politikk for utvikling av helsenæringen er et sentralt tema. Videre skal regjeringen etablere en kompetanse- og nettverkshub for legemiddelproduksjon, og et oppdrag om dette er gitt til Siva, Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Regjeringen la også i fjor fram en eksportsatsing for helse, med 15 tiltak som følges opp nå. Livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo blir et felles bygg for ledende universitets- og sykehusmiljøer innenfor livsvitenskap. Det vil bidra til økt internasjonal konkurransekraft. I tilknytning til bygget etableres innovasjonsdistriktet Kunnskapsbyen i Oslo. Helse og omsorg er også det største tematiske forskningsområdet i Norge og er nå det nest største utdanningsområdet målt i antall studenter. HelseOmsorg21-rådet har representanter fra helseforetak, universitets- og høyskolesektoren, brukerorganisasjoner, helsenæringen og kommunesektoren, og rådet skal legge til rette for koordinering på tvers av offentlig, privat og frivillig sektor innenfor områdene forskning og innovasjon på helseområdet. Interpellanten nevner våre fortrinn knyttet til gode og omfattende helsedata. Vi videreutvikler Helsedataservice, som er en nasjonal tjeneste for tilgjengeliggjøring av helsedata, og Folkehelseinstituttet er ansvarlig for utviklingen som skjer i samarbeid med offentlige aktører, forskere og næringsliv. Regjeringen fortsetter satsingen i den nasjonale handlingsplanen for kliniske studier. Kliniske studier er viktige både for pasientene, for fagmiljøer i tjenesten og for næringslivet, og vi har etablert seks NorTrials-sentre ved landets universitetssykehus. NorTrials skal øke antallet kliniske studier i Norge, der det er partnerskap mellom spesialisthelsetjeneste og helsenæringen. Vi har også kommet langt innenfor persontilpasset medisin i Norge, og vi har initiativer innenfor presisjonsdiagnostikk, behandling som er oppstått etter en kraftsamling i fagmiljøene og samvirke med helsenæringen. Dette er også et viktig tema i prioriteringsmeldingen for helse, som regjeringen legger fram før påske. Vi har fremragende, sterke forskningsmiljøer i Norge i hele bredden av feltet livsvitenskap. Regjeringen jobber ambisiøst, effektivt og strategisk med å styrke disse videre. De gjør det sterkt i EUs rammeprogram. Jeg minner om at vi også har to nobelprisvinnere innenfor feltet livsvitenskap. Jeg kommer til å følge opp dette arbeidet i de strategiene, handlingsplanene og gode initiativene vi allerede har, og kommer derfor ikke til å ta initiativ til et nytt strategiarbeid nå.