Jeg mener at forslagsstillernes forslag vil eksponere disse studentene for økt risiko. Å åpne for utdanningsstøtte til ikke-akkreditert flygeropplæring – utenfor tilsyn og utenfor kontroll – er å utsette en gruppe som allerede er i en svært sårbar situasjon, for enda større risiko. Det mener jeg er svært uansvarlig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er nødvendig å stramme inn på tilsyn, herunder også muligens økonomisk tilsyn av fagskoler, og det er nødvendig å imøtekomme disse studentene. Lånekassens ordninger gir allerede studentene en omstillingsperiode før de må begynne å nedbetale studielånet sitt. De kan utsette nedbetalingen, og det foreligger også forslag om rentefritak. Men det er styret i selskapet Pilot Flight Academy som har ansvar for at denne situasjonen oppstått, og det er heller ikke sånn at staten kan ta ansvaret når private selskaper går konkurs.

Det er ikke riktig at regjeringen mener at her er det ingenting som kan bli bedre. Som jeg nettopp sa fra talerstolen, er det viktig at vi rammer inn fagskolene og akkrediteringen på en bedre måte. Jeg mener likevel det vil være problematisk å åpne for utdanningsstøtte til ikke-akkreditert trafikkflygeropplæring. Det vil innebære at staten bidrar til å finansiere opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet. Da har vi ingen mulighet til å sikre kvaliteten og drive tilsyn og heller ingen mulighet til å sikre at studenter har medbestemmelse i avgjørelser som påvirker dem, slik de skulle hatt på Pilot Flight Academy, eller at skolepengene kommer studentene til gode. Det er også veldig utfordrende, som forslagsstillerne ønsker, å avgrense tiltakene slik at det kun hjelper de studentene som fullfører på normert tid. Det er det mange som ikke gjør, og det vet man heller ikke på forhånd, når eventuelle lån skal gis, og det er en avgrensning som neppe vil hjelpe særlig mange av studentene som er rammet.

Jeg vil takke forslagsstillerne for forslaget. Konkursen som rammer studentene ved Pilot Flight Academy, opprører meg og mange med meg. Først og fremst vil jeg si at jeg har stor medfølelse med studentene fra Pilot Flight Academy i den situasjonen de står i. De sitter nå med store lån som et resultat av høye skolepenger, som det er krevende å håndtere. Jeg mener vi bør se på virkemidler for å hjelpe studentene med dette. Grunnen til at studentene står i denne situasjonen, er at en privat utdanningstilbyder har gått konkurs. I tillegg har fagskolen i dette tilfelle tatt veldig høye skolepenger, noe som forverrer studentenes situasjon. I private selskaper er det styret som har ansvaret for å drive på en forsvarlig måte og i henhold til gjeldende lover og regler. Staten kan ikke og skal ikke overta dette ansvaret. Fagskolene er viktige for denne regjeringen, og derfor har Arbeiderpartiet også styrket og bygget ut fagskolene. Her er både offentlige og private tilbydere viktig. Derfor er det så viktig at vi også sørger for at det gis fornuftige rammer, og at det føres tilstrekkelig tilsyn med fagskolene, slik at studentene ivaretas og får den utdannelsen de betaler for. Jeg er i gang med å se på disse rammene og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Ferdig utdannede trafikkflygere har i gjennomsnitt over 1 mill. kr i studielån etter en toårig utdanning. Selv om de berørte studentene skulle fortsette flygeropplæringen, er det usikkert om alle vil fullføre, og om de får jobb som flygere i etterkant. Ved å gi disse studentene enda mer lån er jeg redd for at vi setter dem i en enda vanskeligere økonomisk situasjon på sikt enn den de allerede nå står i. Jeg vet at mange av de rammede studentene følger denne saken nøye i Stortinget. Det er viktig at de får forutsigbarhet for å kunne ta gode, velinformerte valg om eventuell videre utdanning. Jeg vil oppfordre Stortinget til å forholde seg til at bevilgningsvedtak gjøres i juni, og at man ikke gjør vedtak som bryter med likebehandlingsprinsippet. Jeg er også opptatt av at Stortinget ikke nå gir studentene forventninger som ikke kan innfris. Jeg vil likevel si klart og tydelig at denne saken tar jeg på det største alvor. Vi skal se nøye på både om vi kan finne løsninger for å ivareta disse studentene gjennom betalingsutsettelse og rentefritak, og ikke minst for å ramme inn fagskolesektoren og tilsyn på en enda bedre måte.

Ved ansettelser i stillinger som krever sikkerhetsklarering, skal virksomheten det gjelder, følge sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering. Det er i dag ikke et veldig stort omfang av slike stillinger ved norske universiteter og høyskoler. Sikkerhetslovens bestemmelser gir klare føringer for hvordan dette skal håndteres. I oppfølgingen av arbeidet med oversikt over særlig sensitive teknologier jobbes det også med veiledning i hvordan institusjonene kan forbedre sitt arbeid med personell og rekruttering på særlig disse teknologiområdene.

Formuleringen i brevet om at institusjonene skal holde seg oppdatert, er jo ikke nok, og det er heller ikke det eneste vi gjør for å sikre forskningssikkerhet. Vi arbeider med stadig flere veiledningsverktøy. Vi har, som jeg nevnte, utarbeidet en oversikt over sensitive teknologier vi mener det er viktig å ha et særlig kritisk blikk på. Vi arrangerer jevnlige sikkerhetsmøter og rundebord med hele sektoren. Vi hadde på årets kontaktkonferanse med hele sektoren sikkerhet som eneste overordnede tema. Dette er et arbeid som griper om seg på mange områder. Vi har også skjerpet arbeidet med importkontroll og veiledning i hvordan universiteter og høyskoler skal forholde seg til dette. Derfor mener jeg at hvis man går tilbake til systemmeldingen som vi la fram for et år siden, alle tiltakene som er presentert der, og alt arbeidet jeg også har formidlet til komiteen, vil man se at dette er en problemstilling som både er grundig gjennomarbeidet, og som det jobbes kontinuerlig med.

Jeg kan ikke svare på hvorfor Fremskrittspartiet mener at det finnes kategoriske svar på et så komplekst spørsmål som dette. Det er jeg uenig i. Det finnes viktige utfordringer når det gjelder sikkerhet og forskning. Det er ikke bare Kina, som representanten Velle er veldig opptatt av, men en rekke land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, som vi likevel trenger å forstå. Vi har et forsterket arbeid med sikkerhet i forskningssektoren, og vi jobber kontinuerlig med vårt samarbeid med Kina. Vi har regelmessige rundebord med universitets- og høyskolesektoren om akkurat dette. Jeg vil utfordre representanten Velle på å ta stilling til alle de konkrete grepene som har vært tatt for å styrke norsk forskningssikkerhet, og vurdere i hvilken grad de etter representantens syn ikke treffer det behovet vi har nå.

Vår avtale med Kina om forskning og utvikling handler primært om klima og miljø. Vi har mange gode samarbeidspartnere i vårt forskningsarbeid på kunstig intelligens i en rekke andre land. For eksempel var jeg nylig i Canada, der vi har forsterket vårt samarbeid om kunstig intelligens. Så registrerer jeg med glede at representanten Velle gjennom denne debatten har gått fra å beskrive regjeringens arbeid som fullstendig passivt til å anerkjenne at vi har tatt mange grep, og det er jeg glad for, for dette er et arbeid som i lys av endringer i den politiske situasjonen har blitt endret og forsterket, men som krever en mer balansert enn kategorisk tilnærming, og som krever at vi er smarte med tanke på hva vi samarbeider med hvem om. Fordi Norge er en liten forskningsnasjon, trenger vi samarbeid, men vi trenger å gjøre det på en måte som er i Norges interesse, og som ivaretar vår sikkerhet.

Denne regjeringen har en interessebasert tilnærming til samarbeid med Kina også på forskning. Det betyr at vi samarbeider der det er i norsk interesse å gjøre det. Jeg er også fullt klar over hvilke lover og regler som gjelder i kinesisk forskningspolitikk. Jeg stusser også litt over forslagsstillernes oppfatning om at forskningssamarbeidet med Kina har blitt forsterket, for det er snarere tvert imot, sammenlignet med de årene Fremskrittspartiet satt i regjering.

Ja, jeg mener vi er årvåkne nok, men jeg mener dette er et arbeid som må pågå kontinuerlig – der det ikke finnes kategoriske, enkle svar, men der vi hele tiden må stille både nye spørsmål og videreutvikle vår tilnærming. Jeg stiller meg også noen spørsmål til representanten Velles tur til Svalbard nylig, som han refererte til, der han sikkert nettopp har hørt om en del av de helt konkrete tiltakene regjeringen nå gjør for å styrke vår forskningssikkerhet, bl.a. gjennom etablering av et eget forskningskontor, som skal koordinere forskningsinnsatsen fra internasjonale aktører langt bedre enn det har vært gjort tidligere, og med en ny Svalbard-strategi, der sikkerhet i forskningsarbeidet vårt har en mye større plass. Dette bare ett eksempel på en lang rekke tiltak som har kommet på plass de siste årene for å styrke vår forskningssikkerhet.

I takt med en mer usikker verdenssituasjon er norske forskningsmiljøer i økende grad utsatt for sikkerhetstrusler. Dette er ikke nytt for regjeringen, men jeg er glad for at forslagsstillerne også er opptatt av disse problemstillingene. Regjeringen har over flere år jobbet aktivt og i tett samarbeid med forskningssektoren og sikkerhetsmyndighetene for å håndtere disse utfordringene. I stortingsmeldingen Sikker kunnskap i en usikker verden, som jeg la fram for Stortinget for temmelig nøyaktig ett år siden, redegjør vi for regjeringens helhetlige politikk på området. Regjeringens mål er at forskningssystemet skal – som det har blitt referert – være så åpent som mulig, og så skjermet som nødvendig. Åpenhet og samarbeid er i forskningens natur og er helt nødvendig for å klare å løse store samfunnsoppgaver. Samtidig må nasjonal sikkerhet alltid vurderes. De komplekse sikkerhetsutfordringene vi står i, må møtes med mest mulige presise tiltak for å håndtere ulike former for risiko. Kategorisk å avslutte ethvert samarbeid med land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, er ikke i Norges interesse. Det vil ikke gjøre Norge tryggere. For Norge som en liten forskningsnasjon, er det avgjørende at også vi har tilgang på den kunnskapen som ikke utvikles i Norge. Da må vi ha et åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Ellers vil vi ikke lykkes med å sikre vår konkurransekraft og omstillingsevne eller ha tilgang på kunnskap som er viktig for vår nasjonale sikkerhet. Den akademiske friheten er viktig for å få til best mulig forskning. Dette omfatter også et ansvar for sikkerhet i egen virksomhet. Fra myndighetenes side har vi tydeliggjort regelverk, og vi stiller tydelige krav og har tydelige forventninger til etterlevelse på dette området. Vi støtter utdannings- og forskningssektoren med veiledningsressurser for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid. Vi har en veileder innen personellsikkerhet under utarbeiding. Vi har etablert møteplasser hvor sektoren og myndighetene diskuterer forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid, også knyttet særskilt til Kina. Jeg forventer at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner viser stor årvåkenhet når det gjelder sikkerhetsutfordringer som kan oppstå innenfor internasjonalt forskningssamarbeid, og de får også stadig bedre og mer veiledning på dette. Jeg kan berolige representantene om at vi er særlig oppmerksomme på sensitive teknologier. Derfor har regjeringen nylig satt i gang arbeidet med et felles kunnskapsgrunnlag og en oversikt over hvilke teknologier dette gjelder. Det finnes sjelden enkle løsninger på kompliserte utfordringer, heller ikke i denne saken. Regjeringen jobber kontinuerlig med å videreutvikle verktøy for bedre sikkerhet for norsk forskning.

Jeg vil takke for gode innlegg og engasjement i en svært viktig sak. Lånekassen er en av statens viktigste velferdsinstitusjoner og et virkemiddel for like muligheter til utdanning, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn. Derfor deler jeg representanten Unnelands dype kjærlighet til Lånekassen. Personer som har vært utsatt for kritisk sykdom eller personskade, skal ha samme muligheter til å gjennomføre utdanning som andre. Høyere utdanning er for mange i denne gruppen helt avgjørende for å få mulighet til å delta i arbeidslivet, og det er, som saksordfører og forslagsstiller sier, politikernes oppgave å endre systemet når det ikke virker. Det er viktig for regjeringen at denne gruppen studenter ikke er dårligere stilt enn andre til å ta høyere utdanning. Trygg økonomi er en sentral og avgjørende faktor for det, og derfor skal ikke pasientskadeerstatning påvirke hvor mye lån man får omgjort til stipend i Lånekassen. Jeg er veldig glad for at to av studentene som har fått avkortet stipend på grunn av sine erstatningssaker, har løftet denne saken fram, både i media og her på Stortinget. Jeg har sett på den praksisen vi har hatt gjennom Lånekassen siden pasientskadeerstatningen ble unntatt behovsprøvingen for 20 år siden. Denne praksisen har ikke vært sett godt nok i sammenheng med hvordan erstatningsberegningen skjer. Derfor vil jeg endre praksisen både framover og med tilbakevirkende kraft for alle dem som tidligere har fått mindre lån omgjort til stipend på grunn av hvordan regelverket har blitt forvaltet. Denne endringen har en budsjettkonsekvens. Regjeringen vil derfor foreslå inndekning for praksisendring i tilleggsbevilgninger til statsbudsjettet for 2026. Endringen vil ikke kunne tre i kraft før Stortinget har behandlet budsjettet, men vi vil vise de berørte allerede nå at vi tar denne situasjonen på alvor. Jeg vil igjen takke studentene som har tatt opp denne viktige saken, Stortinget og forslagsstillerne, som har fremmet den her, og be om at Stortinget følger opp forslaget når det legges fram i budsjettet.

Norge går helt i takt med resten av Europa når det gjelder å svare på de store geopolitiske utfordringene vi nå står i, og hva de betyr for forskningspolitikken. Derfor har vi satt av 1 mrd. kr til forskning på polhavet, der naturendringer påvirker handelsruter, geopolitikk og maktbalanse, og der veldig mange europeiske land ønsker å samarbeide med oss om viktig polarforskning. Derfor har vi også lansert et helt nytt program på 750 mill. kr over fem år på forskning på kvanteteknologi, der næringslivet skal være i førersetet og i tett samarbeid med våre forskningsmiljøer, der vi om et par uker har invitert med både næringsliv og akademia til en veldig spennende studietur til København, og der vi har inngått et nordisk samarbeid om viktig forskning. Vi jobber godt når det gjelder både digital suverenitet og å prioritere forskningsinnsatsen i lys av dagens sikkerhetssituasjon, og det kommer vi til å fortsette med.

Først vil jeg si at vi ikke peker på næringslivet. Vi har invitert næringslivet til å delta mer i det som er fremragende, viktig og god norsk forskning. Jeg er også veldig glad for at næringslivet i stor grad har svart på invitasjonen. I går ble det inngått en avtale mellom Oslo universitetssykehus, SINTEF, Universitetet i Oslo og en stor farmasøytisk bedrift i Norden. Det er et viktig initiativ for å fremme konkurransekraft og styrke samhandlingen mellom næringsliv og forskning, og jeg er veldig glad for at det skjer. Så er det sånn at over tid har norske forskningsbevilgninger vært eksepsjonelt stabile. De ligger på et høyt nivå sammenlignet med andre land, og vi skal opprettholde en solid finansiering av forskning i Norge. Men vi må også, bl.a. fordi vi har et begrenset antall mennesker i dette landet, prioritere innsatsen også innenfor forskning.

Takk for spørsmålet og gratulasjonen. Når man leser statistikk, er det viktig å gå langt og tilstrekkelig langt tilbake i tid og se på de lange linjene. Universitetene og høyskolene fikk økte bevilgninger i 2020 for å utvide kapasiteten i en periode hvor koronapandemien førte til stor arbeidsledighet. Det var en forutsetning for de tilleggsbevilgningene at de skulle reduseres igjen når konjunktursituasjonen ble normalisert. Det er derfor helt som forventet at når disse tiltakene fases ut, går også bevilgningene ned. Over tid har Norge hatt høy og svakt stigende offentlig finansiering av forskning, og vi trenger ikke gå mer enn ti år tilbake for å se den utviklingen. Norge har sterk offentlig forskningsinnsats sammenlignet med andre land. Det er avgjørende viktig for vår konkurransekraft og vår trygghet at vi investerer i kunnskap og teknologi, og derfor har også arbeiderpartiregjeringen det siste året lansert flere store forskningssatsinger der vi prioriterer midler til områder der vi vet det er stort behov for ny kunnskap og ny teknologi, og som har et stort potensial for Norge. Finansieringen av forskningen skal være og har vært stabil. Vi har som mål at den offentlige forskningsinnsatsen skal utgjøre 1 pst. av BNP og den private 2 pst. Utsiktene for det økonomiske handlingsrommet framover gjør det usannsynlig at man de neste tiårene vil se en betydelig vekst i forskningsbevilgningene fra offentlig sektor. Både for regjeringen og for det offentlige forskningsmiljøet blir det en hovedoppgave framover å utnytte ressursene bedre for å sikre verdiskaping, trygghet og velferd, og det gjelder på alle samfunnsområder. Vi ligger altså høyt, og der vi ligger lavt, er på private aktørers finansiering av forskning. Næringslivets investeringer i forsknings- og utviklingsarbeid gikk ned i 2024, ikke fra et ekstraordinært høyt nivå under pandemien, men fra et for lavt nivå. Det er et dårlig tegn i en tid med store teknologiendringer, sikkerhetspolitisk uro og presserende behov for å omstille økonomien. Derfor er også en av regjeringens viktigste prioriteringer i forskningspolitikken å styrke konkurransekraften i næringslivet, å styrke samarbeidet mellom næringslivet og forskningsmiljøene våre, og å styrke næringslivets egne investeringer i forskning og utvikling. I statsbudsjettet for 2026 har vi derfor gjort betydelige omprioriteringer for å styrke forskningssatsingen på kvanteteknologi og dype framvoksende teknologier og lagt opp til et tettere og sterkere samarbeid med næringslivet i disse satsingene. Vi kommer framover til å fortsette å målrette satsinger på viktige områder og arbeide for å styrke samhandlingen i forskningssystemet og næringslivets investeringer i forskning. Jeg er veldig glad for at det den siste tiden har kommet flere initiativer fra norsk næringsliv som nettopp svarer på denne invitasjonen, og der norske næringsaktører forplikter seg til å være med å finansiere stor og viktig forskning innen livsvitenskap, kvanteteknologi og kunstig intelligens.

Jeg er enig i at det trengs politikk for å ivareta norsk fagspråk i akademia. Heldigvis er det mange gode tiltak i den handlingsplanen vi sammen utviklet, som jeg også følger opp. Det handler om å utvikle norske fagtermer, det handler om å stille krav om at man skal undervise på norsk på norske universiteter og høyskoler, og det handler også om krav til norskferdigheter i både studier og forskning. Dette konkrete tiltaket hadde så store nedsider med hensyn til å få inn nødvendige, viktige, dyktige forskningsmiljøer. Blant våre beste forskere er det 30 nasjonaliteter som jobber, og det er veldig ofte ikke et langsiktig mål at disse forskerne skal bli værende i Norge. Ofte handler det om å knytte viktige internasjonale nettverk og ha besøkende forskere i Norge. Dette tiltaket har jeg ikke tenkt å reversere.

Jeg er helt enig med representanten i verdien og betydningen av godt norsk fagspråk i våre akademiske institusjoner. Vi har en liste på 24 tiltak i vår handlingsplan, som vi laget sammen, for å styrke norsk språk i akademia. Språkkravet det siktes til her, er et av dem. Det at det finnes et tiltak knyttet til et problem, betyr ikke det at tiltaket er et godt tiltak. Dette kravet var i ferd med å redusere adgangen til dyktige internasjonale forskere, som bl.a. Moser-forskerne i Trondheim hadde stort behov for og ønske om å rekruttere. Våre flinkeste forskningsmiljøer pekte på det som en barriere. Vi skal jobbe med norskopplæring av forskere, de skal ha gode tilbud og muligheter for å lære norsk, men 15 studiepoeng som et absolutt krav dro ressurser ut av viktige forskningsarbeid, og det gjorde det mindre attraktivt å komme til Norge og forsøke å jobbe i norske forskningsmiljøer, for så å vurdere om gode arbeidsforhold, spennende forskningsmiljøer og gode omgivelser er noe som gjør at man ønsker å bli.

Takk for spørsmålet og takk for gratulasjon fra representanten! Det korte svaret på spørsmålet er nei. Jeg mener det var helt riktig å fjerne språkkravet, som ga for lite norskopplæring til å skrive akademiske artikler, undervise og jobbe ved norske forskningsinstitusjoner, men som tvert imot var en barriere for mange fremragende forskningsmiljøer i Norge som ønsket å tiltrekke seg internasjonal arbeidskraft. Mange utenlandske forskere opplever små fagmiljøer og begrensede karrieremuligheter, og dette gjør det vanskelig å se for seg langsiktig karriere i Norge. Lønn og utfordringer med sosial og familiær integrering trekkes også fram som sentrale faktorer som påvirker trivsel og tilknytning. Samtidig tror jeg representanten og jeg er enige om at norsk arbeidskultur, høy grad av tillit, velferdsordninger og nærhet til natur også er viktige årsaker til at mange ønsker å bli i landet. Det skal være gode muligheter for norskopplæring for alle som ønsker seg det. I litteraturgjennomgangen fra Menon finner de at mobile forskere gjerne tiltrekkes av sterke forskningsmiljøer, god infrastruktur og muligheter for samarbeid med anerkjente kollegaer. Land som kan tilby slike forhold, vil derfor naturlig tiltrekke seg internasjonale talenter. Diskusjonen om innføring av obligatorisk norskopplæring viste at det var nettopp de mest attraktive og internasjonalt rettede forskningsmiljøene våre som ville ha blitt hardest rammet av et obligatorisk krav. Mange opplever norske språkkrav som restriktive, og peker på behovet for mer tilgjengelige språkkurs samt økt bruk av engelsk som arbeidsspråk i enkelte miljøer. Det kommer særlig fram i undersøkelsen gjennom fritekstsvarene. Jeg mener derfor vi må se på andre måter å sørge for at denne gruppen lærer seg språk på enn å regulere dette gjennom krav. Jeg vil legge til at jeg allerede er i gang med flere tiltak for å gjøre oss enda mer attraktive for viktige internasjonale samarbeidspartnere i norsk forskning. Vi har nå rekruttert 27 dyktige forskere til Norge gjennom den nye ordningen vi etablerte for å fasilitere at norske forskningsmiljøer kan hente internasjonale forskere til sine miljøer. Vi arbeider sammen med Justisdepartementet og Arbeidsdepartementet for å fjerne barrierer for f.eks. doktorgradsstudenter og stipendiater som ønsker å bli i Norge etter avsluttet doktorgrad.

Jeg vil gjenta at det er de som kommer ut i andre enden, som teller, og også at det ikke er Arbeiderpartiets politikk å gi opp folk som har lyst til å bli lærere. Det er pussig å sammenligne med andre studier, for det er ingen andre studier som har denne typen særskilte krav som disse som har fått dispensasjon. Det er også, synes jeg, pussig å ønske seg et utdanningssystem der man bruker penger og tid på å ta opp fag fra videregående skole før man begynner på en høyere utdanning, når vi har mangel på folk, mangel på kompetanse og mangel på lærere ute i samfunnet. Det er dårlig bruk av samfunnets ressurser. Jeg ønsker meg tvert imot et utdanningssystem der vi får flere motiverte søkere inn, og der vi forsterker oppfølgingen av disse studentene. Jeg tror alle er enige om at det er ingen som forventer at man skal være ferdig utlært etter ett år, når man begynner en utdanning på fem år.

Det er ikke Arbeiderpartiets politikk å gi opp 19–20-åringer eller stenge døren for unge mennesker som har lyst til å ta en lærerutdanning. Det er regjeringens politikk og Arbeiderpartiets politikk å sørge for at vi har en god utdanning til dem som er motivert og kvalifisert gjennom å ha fullført videregående opplæring til å gjennomføre en lærerutdanning. Jeg er også svært uenig i at vi har fasiten. Vi har to år med opptak med dispensasjon, med tydelige vilkår til institusjonene. Vi ser også store forskjeller mellom institusjoner, der flere av institusjonene som har fått dispensasjon, har bedre resultater som følge av tiltak de har gjort for å følge opp studentene i det første året av studiene sine.

Jeg deler representantens engasjement for å sørge for godt kvalifiserte lærere til barnehagene og skolene våre, og til det trenger vi lærerutdanninger av høy kvalitet. Vi trenger at flere motiverte søkere kommer inn på lærerutdanningen, og vi trenger god oppfølging av studentene. Derfor har vi jobbet målrettet med å øke søkningen til utdanningene. Et av tiltakene er at institusjonene kan søke om dispensasjon fra nivåkravene ved opptak. Jeg er derfor veldig glad for at det i år er 20 pst. flere studenter som har startet på en grunnskolelærerutdanning enn det var året før. Når det gjelder resultatene på nasjonal deleksamen i matematikk, har jeg to observasjoner. Den ene er at den samlede strykprosenten altså har gått ned. Det er bra. Den andre er, som representanten påpeker, at de som hadde svakest forkunnskaper, presterer dårligst. Det er ikke overraskende. Mange tar nasjonal deleksamen i matematikk i første og andre semester, som helt ferske studenter. På et femårig studium har studentene fortsatt flere studier igjen til å utvikle seg og tilegne seg den nødvendige kompetansen. Vi vet også at svært mange består eksamen når de tar den for andre gang. Vilkåret for å få innvilget dispensasjon fra nivåkravene for opptak er at institusjonene sørger for tiltak som styrker studentenes kompetanse og bidrar til økt gjennomføring. I revidert nasjonalbudsjett for 2024 fikk institusjonene ekstra midler slik at de kan sette inn forsterkede tiltak for studenter som er tatt opp til studietilbud med dispensasjon fra disse særskilte nivåkravene. Institusjonene er også bedt om å rapportere på hvordan midlene er brukt. Det er for tidlig å si noe om hvordan unntak fra nivåkrav har påvirket gjennomføring og sluttkompetanse, for vi har bare hatt to år med opptak med dispensasjon. Høy kvalitet i utdanningen er avgjørende hvis vi skal få nyutdannede lærere med høy kompetanse, godt forberedt til yrket som venter dem. Jeg mener dette også er det viktigste for å hindre frafall i utdanningen. Jeg har veldig klare forventninger til universitetene og høyskolene om at de gjør jobben sin i lærerutdanningene, som for alle andre utdanninger. Det er hvilken kompetanse de nyutdannede tar med seg ut av utdanningen, som teller.

En klok kvinne sa at alt henger sammen, og det er jeg enig med representanten i at det gjør. Beredskapssituasjonen vi står i nå, vil også gi oss nye kompetansebehov. Denne regjeringen er alltid opptatt av å sørge for at vi har et godt, effektivt og rettferdig skattesystem. Derfor er jeg glad for at representantens parti har sagt ja til å delta i den nye skattekommisjonen. Jeg tror imidlertid at veien fra eierbeskatning til kompetansepåfyll i representantens spørsmål er noe uklar.

Jeg takker for spørsmålet og deler representantens uro for tilgang på arbeidskraft og tilgang på kompetent arbeidskraft. Nettopp derfor er det så viktig å sørge for at tilgangen er god i hele landet både på fagskolenivå og på universiteter og høgskoler. Derfor er det viktig å ha gode bransjeprogram i samarbeid med partene i arbeidslivet, og derfor er det også viktig å sørge for at tilgang på kompetansepåfyll er bedre for dem som har kort utdanning og ofte de laveste lønnsnivåene. Piloten vi gjennomfører nå, sammen med Norsk Industri og Fellesforbundet, skal gi viktig lærdom for hvordan vi kan komme enda tettere på arbeidslivet og gi relevant kompetansepåfyll. Så har vi de siste årene styrket bransjeprogrammene med 45 mill. kr i statsbudsjettene for 2025 og 2026.

Mangelen på arbeidskraft med rett kompetanse er en av de største utfordringene vi står overfor. Derfor har regjeringen startet et større arbeid for å styrke kompetansen i arbeidslivet. Kompetansereformen skal understøtte regjeringens Plan for Norge og er en av mine hovedprioriteringer framover. Regjeringen skal fortsette å styrke fagskolene, sikre flere veier inn i utdanning og etablere forpliktende trepartssamarbeid for livslang læring. Vi er godt i gang med dette arbeidet. Vi satser på fagskoler og har bevilget midler til totalt 2 900 nye studieplasser siden vi tiltrådte. Å øke fagskolenes status er viktig. Der hvor økende kompetansekrav i arbeidslivet gjør det nødvendig, skal fagskolene kunne utvikle utdanninger med mer komplekst læringsutbytte enn man får i dag. Arbeidet med å utvikle en yrkesfaglig søyle i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket er også godt i gang. Vi har også styrket bransjeprogrammene, senest i 2026-budsjettet, der vi opprettet et nytt bransjeprogram for ansatte i SFO. Desentraliserte og fleksible studietilbud ved universiteter og høyskoler er også betydelig styrket de siste årene. Så vet vi at mangelen på tid og økonomiske forpliktelser gjør at flere ikke deltar i kompetanseutvikling. Vi vet også at tilgangen på livslang læring er skjevt fordelt. Derfor tester vi nå en ny ordning i industrien, der vi sammen med frontfaget dekker kostnadene for at ansatte deltar på kurs. Vi må sørge for at det finnes gode ordninger for å finansiere utdanning. Siden regjeringen tiltrådte har vi økt studiestøtten med over 40 000 kr. Vi har også satt ned et offentlig utvalg for å få en helhetlig gjennomgang av utdanningsstøtten. Et av oppdragene de særlig har fått, er å vurdere hvordan utdanningsstøtten framover bedre kan ivareta behovet for livslang læring, få flere typer studenter og gi mulighet til å studere gjennom hele livet. Framover skal regjeringen jobbe for å sikre flere veier inn og gjennom utdanningssystemet. Utdanningene kan bli mer fleksible og tilpasset folk som er i jobb, og vi skal sørge for at tilgangen på kompetansepåfyll er god for alle.

Det ligger fast at universitetene U5 skal være selvforvaltende institusjoner, så det ligger ingen intensjon her om å overdra bygninger. Det er heller ikke foretatt noen utredning som det er mulig å offentliggjøre, for dette er omtalt i proposisjonen som et arbeid vi går i gang med. Det er også dialog med disse institusjonene, og deres viktige innspill på hva som er mulig og hensiktsmessig, er en helt sentral del av arbeidet.

Prosessen som omtales i budsjettproposisjonen, handler nettopp om bl.a. å ha en slik dialog, med utgangspunkt om at enhver endring skal videreføre det handlingsrommet, den økonomien og de oppgavene som universitetene gjennomfører, og å finne ut om det er mulig å gjøre forvaltningen og finansieringen av vedlikehold av eldre bygg og eventuelle nye bygg på en mer effektiv måte. Jeg er enig med representanten i at det er svært viktig at dette ikke går ut over universitetenes kjerneoppdrag.

Jeg vil takke for spørsmålet og også få lov til å skryte av mine forgjengere i denne posten, som har gjort en stor innsats for å effektivisere og nedskalere høye byggekostnader i denne sektoren. Samtidig er det sånn at universitetssektoren, og særlig de selvforvaltende universitetene, har noen særlige oppgaver knyttet til forvaltning av eldre, historisk viktige bygg som av ulike historiske årsaker tilligger deres ansvar. Det er riktig, som representanten sier, at det i budsjettproposisjonen for 2026 sies at vi utreder en modell med sikte på å sørge for at det fortsatt skal være gode insentiver for å drive vedlikehold av alle bygg i denne sektoren. Istedenfor en garanti vil jeg si at det for regjeringen er et premiss for hele det arbeidet og for den utredningen at enhver endring i modell for finansiering av bygg ikke skal gå utover universitetenes samfunnsoppdrag eller kjerneoppdraget. Det ligger til grunn for det arbeidet som nå gjøres.

Jeg oppfatter at spørsmålet i stor grad ligner på spørsmålet fra representanten Pollestad, og jeg skal igjen svare prinsipielt. For det første bygger ikke regjeringen ned utdanningstilbud. Regjeringen prioriterer utdanningstilbud også i distriktene. Vi trenger tilgang på gode, desentraliserte utdanningstilbud, også innenfor sikkerhet og beredskap. De 6 mill. kr som ble bevilget til Universitetet i Tromsø for å tilby desentralisert utdanning – bl.a. i sikkerhet og beredskap, i Kirkenes – er en viktig del av dette, i tillegg til svært mange andre gode, desentraliserte utdanningstilbud vi har over hele landet. Det tror jeg er en god tilnærming til hvordan vi også må tenke framover, der vi har sterke campuser ved utdanningsinstitusjonene våre, men i tillegg supplerer det med desentraliserte tilbud for voksne eller for folk som av ulike årsaker ikke ønsker eller kan flytte på seg.

Jeg er glad for at representanten spør prinsipielt. Jeg skal også svare prinsipielt. Jeg vil si at det er mange kriterier for å opprettholde og opprette studier på ulike steder. Det handler om etterspørsel, eller popularitet, som representanten kaller det. Det handler om behov i samfunnet. Det handler om dimensjonering og prioritering av ulike studiesteder. Det handler også om de ulike studiestedenes egne ønsker og signaler om hvor de ønsker å tilby utdanning. Igjen: Det konkrete svaret på spørsmålet om politiutdanningen i Alta må jeg overlate til justis- og beredskapsministeren, men det prinsipielle svaret mitt er fortsatt at regjeringen er opptatt av å tilby utdanning av høy kvalitet over hele landet og på en mest mulig forutsigbar måte.

Tusen takk for et godt spørsmål. Jeg vil først presisere at regjeringen ikke har lagt ned studieplasser i distriktene. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2026 å prioritere opp studieplasser på steder med ikke bare høye søkertall over tid, men høy gjennomføringsgrad, og fullfinansiere de studentene og studieplassene som var på enkelte institusjoner, men der man altså hadde færre studenter og lavere gjennomføring enn det man over flere år har blitt bedt om å levere. Vi prioriterer sykepleierutdanning. Derfor har vi også i budsjettforliket blitt enige om å styrke disse studiestedene, med en klar forventning om at de både må øke opptaket og gjennomføringen av sykepleierstudenter. Så er jeg glad for at vi sammen med Senterpartiet over de siste fire årene tydelig har prioritert gode utdanningstilbud i distriktene og brukt 320 mill. kr på å opprette og styrke desentraliserte utdanningstilbud, senest i budsjettet for 2026, med midler til studieplasser i Kirkenes. Det er viktig for tilgang på utdanning i hele landet. Det er også viktig for sikkerhet og beredskap. Vi tar tilsvarende grep mange steder fordi vi trenger tilgang på viktig kompetanse i hele landet. Akkurat når det gjelder politiutdanningen, ligger den under justis- og beredskapsministerens ansvarsområde. Jeg vil likevel på generelt grunnlag si at vi kommer til å jobbe systematisk framover både med å prioritere de utdanningene samfunnet har behov for, og med å sørge for at vi har god tilgang på utdanningsmuligheter over hele landet.

Tusen takk for spørsmålet. Jeg er helt enig med representanten i at vår deltakelse i EUs forskningsprogrammer er viktig. De er viktige for norsk forskning. De er viktige for norsk samfunn. De er også viktige for verden, for internasjonalt samarbeid om både forskning, konkurransekraft og sikkerhet blir stadig viktigere i den verdenen vi lever i. Det er, som representanten sier, nå i forhandling. Kommisjonen har presentert et forslag. I forrige runde fikk Norge og EFTA-landene inn en spesifikk setning med referanse til EØS-avtalen. Jeg har hatt mange gode bilaterale møter både med EUs kommissær for forskning og med flere av mine forskningskollegaer i EU-landene og fremmet dette. Vi har også lagt fram et felles EFTA-standpunkt med spørsmål om den samme setningen. Dette jobber vi med på mange nivåer. Det er stor interesse for å ha Norge med i det neste rammeprogrammet. Vi jobber fortsatt med dette, og jeg har stor tro på at vi skal få til gode resultater.

Jeg skal forsøke å gjenta svaret mitt på en mer konkret måte. Det er altså sånn at den nedgangen representanten viser til, ikke er en trend i offentlig forskningsfinansiering – offentlig forskningsfinansiering øker fra 2025 til 2026 – men utelukkende har å gjøre med utfasing av tilleggsmidler som kom under pandemien, og slik er det på svært mange samfunnsområder. Denne regjeringen investerer ikke bare penger i forskning. Vi gjør også tydelige prioriteringer innenfor polarforskning, innenfor kvanteforskning, innenfor kunstig intelligens, innenfor totalforsvar og andre store, viktige områder som det er nødvendig å bygge kunnskap på, som er nødvendige for vår sikkerhet og konkurransekraft, og der vi i mye større grad enn tidligere inviterer næringslivet inn til både å delta og å ha en ledende rolle.

I saldert budsjett for 2026 blir det bevilget omtrent 51,3 mrd. kr til forskning og utvikling. Det er en nominell økning på 2,7 mrd. kr fra 2025 og tilsvarer en realvekst på 1,95 pst. Så er det sånn at det under pandemien ble bevilget betydelige midler til f.eks. midlertidige stillinger i forskningssektoren, som over tid og etter pandemien har blitt faset ut. Over de siste ti årene har rammebevilgningene til både universiteter og høyskoler og offentlig forskningsinnsats holdt seg stabil og økt noe. Jeg mener det skal være en sterk offentlig finansiering av forskning. Det er et viktig fellesgode som vi alle må ta ansvar for, og så mener jeg i tillegg at norsk næringsliv har interesse av og nytte av å både delta mer og investere mer i forskning. Jeg opplever ikke at norsk næringsliv oppfatter dette som en pekefinger, men snarere møter denne invitasjonen med stor entusiasme, og det tror jeg vi kommer til å se mer av i dagene som kommer.

Jeg er veldig glad for at representanten Velle i løpet av denne samtalen vi har hatt her, har endret sin analyse fra at det er offentlig sektor som investerer for lite i forskning, til at det altså er næringslivet som investerer for lite i forskning. Og der er vi helt enige. Hva har regjeringen gjort? Helt konkret har regjeringen lansert nye forskningssatsinger i en skala på flere milliarder kroner, der norsk næringsliv har en helt sentral rolle. Det vil også framover være viktig for meg å forsterke og videreutvikle dette arbeidet. Jeg vil også løfte fram at gjennom teknologioverføringskontorene på norske universiteter har patentene for norske forskningsmiljøer mer enn doblet seg de siste årene, og det er en utvikling som er mye bedre enn i samfunnet for øvrig. Det viser også at vi har virkemidler som virker. Vi har også satt ned en skattekommisjon, og vi er ikke fremmed for å diskutere skatt, men vi har også andre virkemidler på menyen.

Jeg har i hvert fall i det siste – litt under ett år – satt i gang flere initiativ for å øke næringslivets deltakelse i og bidrag til forskning, på bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget som foreligger. Som jeg var inne på, mener ikke denne regjeringen at gaveforsterkningsordningen, der den enkelte bedrift bestemmer hva staten skal bruke forskningsmidler på, er en strategisk fornuftig måte å gjøre dette på. Jeg har det siste halve året invitert både næringsliv, virkemiddelaktører og forskere inn for å gi oss innspill på hva som skal gjøres for å få til bedre samarbeid. De har også tatt opp potensialet i stiftelseslovgivning i samarbeidsarenaer gjennom Forskningsrådet. Jeg minner også om at vi nylig har lansert et helt nytt forskningsprogram med en helt ny innretning innenfor kvanteteknologi, der vi skal bruke 150 mill. kr i året og invitere næringslivet til å ta lederskap i disse prosjektene. Det vil også komme flere initiativer for å dra inn norsk næringsliv, men skattepolitikk er en svært liten del av det.

Det korte svaret er nei. Denne regjeringen er opptatt av å prioritere norsk forskningsinnsats på områder av særlig stor betydning, og der norske forskningsmiljøer har særlige styrker, og der vi vet at samfunnet har store kompetanse- og kunnskapsbehov. Derfor har vi nylig lansert et betydelig forskningsprogram på kunstig intelligens. Vi har nylig lansert et stort forskningsinitiativ på kvanteteknologi, der det er stor interesse og allerede deltakelse fra næringslivet, og vi har lansert nye forskningssatsinger innenfor totalforsvar. Jeg vil anbefale representanten Velle å dra på NHOs årskonferanse i dag, for jeg opplever at norsk næringsliv er svært framoverlent i sitt ønske om å bygge ny kunnskap og forskning og har satt det på agendaen på store deler av dagens program. Det er jeg veldig glad for, og jeg har god dialog med både næringsaktører og organisasjoner om hvordan vi skal legge til rette for enda mer av dette.

Jeg mener norsk næringslivs bidrag til og deltakelse i forskning er altfor viktig til å reduseres til – nok en gang – et spørsmål om formuesskatt. Alle land har ulike skattesystemer, ulike fordeler og ulemper. Andre land har høyere arbeidsgiveravgifter. Andre land har høyere selskapsskatter, som jeg registrerer at representantens parti også har vært villig til å øke for å redusere formuesskatten. Denne regjeringen er positiv til å alltid forbedre skattesystemet vårt. Derfor har vi også invitert til et bredt skatteforlik og initiert en skattekommisjon. Når det er sagt, deler jeg representantens ambisjon om at små og mellomstore bedrifter må ha lettere tilgang på kunnskap fra våre sterke forskningsmiljøer, og det jobber vi bl.a. med Forskningsrådet for å få til bedre løsninger for. Det handler mye om god relasjonsbygging over tid og om å etablere samarbeid, i både stor og liten skala.

Jeg vil takke representanten Simen Velle for et svært viktig spørsmål. Så er jeg ikke enig i analysen. Det er sånn at vi i Norge finansierer forskning på et høyt nivå fra offentlig sektor. Der vi ligger bak mange andre land, er næringslivets bidrag til forskning. Over tid har norsk offentlig forskningsinnsats vært stabil, med en topp under pandemien, som for veldig mange andre offentlige utgifter. Statsbudsjettet for 2026 innebærer en økning i offentlige FoU-utgifter sammenlignet med 2024, herunder også noen veldig viktige satsinger på bl.a. kvanteteknologi, der samarbeid med næringslivet er helt sentralt. Så er jeg også opptatt av, som representanten Velle, at næringslivet i mye større grad må komme på banen i både finansiering av og samarbeid om forskning. Der skjer det heldigvis mye bra og spennende, både innenfor interesse for kvanteteknologi, forskning på dette, inn i det grønne skiftet – som representanten Velle tidligere har utvist lite entusiasme for – og nylig, før jul, i DNVs nye forskningsfond, der det skal bevilges penger til grunnforskning fra en viktig norsk næringsaktør. Dette er et prioritert område for regjeringen å styrke. Det handler ikke om offentlig sektors og statsbudsjettets FoU-utgifter, men det handler om å bidra til å bedre og styrke rammevilkår og forvente mer fra næringslivet og å få til gode samarbeidsprosjekter. Det jobber vi godt med, både med Forskningsrådet og med store deler av norsk næringsliv.

Nei, det betyr det ikke. Regjeringen er opptatt av norsk språk og fagspråk og fremme av norsk kultur og gode relasjoner ute i verden. Regjeringen er også svært opptatt av internasjonalisering av norsk forskning og høyere utdanning, og vi har gjennomført flere grep det siste halvåret for å forsterke dette, bl.a. for å rekruttere internasjonale forskere til Norge. Men det er altså ikke sånn at alle utgifter som vi tenker har et godt formål, får plass i et budsjett der man må gjøre vanskelige prioriteringer i en tid hvor trygg økonomisk styring er svært viktig.

Takk for spørsmålet. Ja, nå vedtar Stortinget et budsjett med en god ordning for gjeldslette i sentralitetssone 5 og 6 og i innsatssonen. Det er et viktig grep. Vi har tidligere sagt, også i denne salen, at det ble feil. Vi har beklaget, vi har ryddet opp, og gjeldssletteordningen gjelder nå, som den ble sendt på høring, med opptjening fra 1. januar 2025 og inn i 2026.

Jeg vil først skryte av representantens sjangervalg i dagens debatt. Jeg synes det er imponerende. Så vil jeg opplyse om at folkehøyskolene ligger under kunnskapsministerens felt, men jeg skal forsøke å svare på vegne av regjeringen. Jeg er glad for at vi i forliket fikk på plass en endring i folkehøyskolenes vilkår. Dette er et budsjett i en tid med trange økonomiske rammer, med store, viktige prioriteringer til vår felles sikkerhet. Derfor var det nødvendig å gjøre noen vanskelige prioriteringer, men i dette tilfellet har vi lyttet både til våre gode budsjettpartnere og til folk der ute og endret stipendandelen for folkehøyskoleelevene.

Alle land har litt ulik skattepolitikk. Jeg tror mange bedrifter – både svenske, danske, britiske og andre – vil være misunnelige både på norsk arbeidsgiveravgift, norsk selskapsskatt og andre deler av det norske skattesystemet. Det er gode vilkår for å investere i forskning i Norge. De kan bli bedre. Det er også mange historiske grunner til at norsk næringsliv i mindre grad enn i mange andre land investerer i forskning, men å redusere et så stort spørsmål, med så mange nødvendige grep, til et spørsmål om skatt mener jeg er for enkelt.

Jeg deler representantens bekymring for om norsk næringsliv i tilstrekkelig grad investerer i forskning, men det er altså sånn at vi har en solid offentlig finansiering av forskning, og vi har også god politikk for å fremme næringslivets bidrag. Den skal bli enda bedre. I dette budsjettet ligger det også en helt ny satsing på forskning på kvanteteknologi, der nettopp næringslivet har en sentral plass. Jeg opplever ikke at norsk næringsliv er skremt – tvert imot. Jeg var nylig og besøkte Det Norske Veritas, som har satt av 2 mrd. kr til å finansiere grunnforskning, og det foregår veldig mye godt i norsk næringslivs FoU-aktivitet. Det er også sånn at de kontorene vi har for teknologioverføring på norske universiteter, har sett en økning i patenter i samme periode som det totale antallet patenter i Norge har gått ned. Det sier meg at vi har et godt utgangspunkt for forskningsbasert verdiskaping. Vi kan bli enda bedre. Rammevilkårene både er gode og skal bli enda bedre.

Det er en bevilgning som dekker 900 studieplasser. Det er riktig som representanten sier, at det er ulik kostnad. Det er også veldig ulike kostnader geografisk, faglig og mellom de ulike fagskolene. Derfor har det vært vurdert – men ikke landet på – å lage en finansieringsordning som differensierer mellom alle de ulike typene fagskoleutdanninger. Det vi imidlertid har supplert denne finansieringen med, er en søknadsordning i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, der man også kan få tildelt midler til kostbart utstyr, og det tilfaller i veldig stor grad de tekniske fagskoleutdanningene.

Takk for spørsmålet. Jeg er enig i at fagskolene også har en avgjørende rolle i å styrke vår sikkerhet. Derfor har vi ikke bare økt antallet studieplasser med 900 i dette budsjettet – de siste fire årene har vi i tillegg økt finansieringen til fagskolene betydelig. Vi har også endret finansieringssystemet, slik at betalingen per studieplass og for gjennomførte studiepoeng er økt. Det er fylkeskommunene som forvalter disse pengene, som er nærmest arbeidslivet, og som fordeler de midlene som tildeles, til de studieplassene det er størst behov for i deres fylke.

Vi har løst mange umulige oppgaver i dette landet, og jeg tror det handler om at vi klarer å bruke den kompetansen vi har, jobbe for at alle får delta, og lære oss nye ting når vi trenger det. Skipsbygging og komplekse operasjoner til havs er et eksempel. Og det var en gang en konge som utlovde prinsessen og halve riket til den som kunne bygge et eventyrskip som går like fort til lands som til vanns. Det var mange som prøvde seg den gangen, men det var en nær sagt umulig oppgave. Med bl.a. Per og Pål, som verken ville dele niste eller fortelle hvor de hadde tenkt seg, gikk det dårlig. Den som fikk det til, som vanlig, var Askeladden, som lyttet til rare folk med ulik og kanskje litt rar kompetanse han traff på sin vei, og delte med dem av sitt. Vi har blitt gode på skipsbygging i Norge, og jeg tror vi har lært noe av Askeladden. Det handler om å være nysgjerrig, samarbeidsvillig og løsningsorientert. Denne uken la regjeringen fram sin plan for Norge. I denne planen er kunnskap, forskning og kompetanse en forutsetning, ikke et eget kapittel. Det gjennomsyrer alle punktene, for skal vi lykkes, er kunnskap, forskning og kompetanse gode hjelpere vi ikke klarer oss uten. Jeg vil takke våre budsjettpartnere Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for det som har blitt et svært godt budsjett og et tydelig svar på kompetanse- og kunnskapsbehov vi står overfor. Med dette budsjettet styrker vi forskning på områder der vi har store og vanskelige oppgaver å løse. Vi sørger for nødvendig kompetanse fra utdanningsinstitusjonene våre, og vi styrker mulighetene for mer praktisk, arbeidslivsnær, fleksibel og livslang læring. Universitetene og høyskolene våre er helt sentrale for å møte de teknologiske og demografiske endringene vi står overfor som samfunn, og derfor styrker vi denne sektoren med 77,6 mill. kr sammenlignet med 2025. Vi gjør også tydelige prioriteringer av studieplasser innen medisin, psykologi, sykepleie, kvanteteknologi og arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Det gjør vi innenfor en stabil og forutsigbar ramme. Fleksible utdanningsmuligheter gjør det mulig å lære hele livet. Det skal gi næringslivet kompetansen de etterspør. Regjeringen styrker i dette budsjettet fagskolene med 900 studieplasser. For å sikre tilgang til høyere utdanning i hele landet styrker vi også universitetet i Tromsøs campus i Kirkenes med 6 mill. kr. Jeg er glad i eventyr, men de er jo fra en annen tid, og vi lever i en farlig verden. Forskningen og kunnskapens rolle er i dag under press flere steder i verden. Derfor er det viktig at vi prioriterer en framtidsrettet og forutsigbar finansiering av forskning, og det gjør vi med dette budsjettet. Vi investerer i tungregnekapasitet, vi styrker kvantesatsingen, og vi satser på framvoksende teknologier i tett samarbeid med næringslivet. Dette gir våre forskere gode og langsiktige vilkår for å drive banebrytende forskning. Denne regjeringen ser som kjent ikke bakover, men framover. Vi skal ha mobilen ut av skolen, men vi skal også ha kvantedatamaskinen inn på universitetet, og derfor investerer vi 380 mill. kr i tungregningskapasitet i Sigma2. Vi styrker kvantesatsingen med 150 mill. kr, og vi gir 50 mill. kr til Universitetet i Oslo og NTNU for forskning på framvoksende teknologier. Vi satser også på hav, klima og miljø og setter av 1 mrd. kr over ti år til Polhavet 2050, i tillegg til en helt ny forskningssatsing på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap. Askeladden lyktes der andre mislyktes fordi han gikk på med krum rygg, brukte de ressursene han hadde til rådighet, og ikke minst dro nytte av andres kompetanse. – Vil du være med, så stig på, sier han til sine gode hjelpere som han møter på veien. Slik må vi ruste Norge for framtiden. Vi må si «stig på» til alle som trenger kompetanse til næringslivet, som vil samarbeide med forskningen, og til verden som vil jobbe sammen med våre forskere og utdanningsinstitusjoner for å løse de store utfordringene.

Denne regjeringen bruker 2,8 mrd. kr på etter- og videreutdanning for lærere. Vi har gitt et skikkelig løft til både veiledning og etter- og videreutdanning for lærere. Vi jobber også med kvaliteten på lærerutdanningen. Det kom en evaluering av lærerutdanningen i fjor som viste at det var behov for styrking i både de nyutdannede lærernes skole–hjem-kompetanse, evne til å håndtere et større mangfold av elever og ønske om mer praksis. Vi er allerede i gang med både å videreutvikle rammeplanene og å utfordre utdanningsinstitusjonene på hvordan de kan møte dette og sikre en utdanning av svært høy kvalitet.

Her er det flere spørsmål, som jeg skal ta i rekkefølge. For det første har vi altfor kort historikk med dispensasjon fra karakterkrav til å si at det har noe som helst med resultater og gjennomstrømming å gjøre. Vi trenger mer kunnskap og mer tid for å vite noe om det. Jeg vil likevel understreke at kravene til kvalitet i lærerutdanningen er akkurat de samme som før. Vi har også undersøkelser som viser at de lærerstudentene som har kommet inn uten karakterkrav, er mer motiverte. Vi har ingen dokumentasjon på at dette er studenter som ellers ville søkt barnehagelærerutdanning. Jeg er, som representanten, bekymret for søkertallene til barnehagelærerutdanningen. Heldigvis ser vi en økning i arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, og det er en utdanningstype denne regjeringen har prioritert opp og bevilget et betydelig antall flere studieplasser til.

Å satse på lærere er noe av det viktigste vi gjør for barn og unge. Derfor er det svært gledelig at vi nå har 20 pst. flere studenter som har startet på en grunnskolelærerutdanning enn i fjor. Jeg tror mange ser at denne regjeringen satser på skolen, satser på lærerutdanning og prioriterer lærerne. Derfor har en trend nå snudd. Representanten har helt rett i at skolen står overfor store utfordringer, og vi trenger de beste lærerne for å løse disse utfordringene. Derfor har også denne regjeringen tatt flere grep for skolen for å motivere flere. Det handler om at læreren skal være sjefen i klasserommet, det handler om betydelige grep for både veiledning og etter- og videreutdanning for lærere. Vi er nå i gang med arbeidet med en ny felles rammeplan for lærerutdanningen, og vi har også oppfordret lærestedene til å tenke nytt om hvordan de kan innarbeide mer og bedre praksis og bedre kompetanse på skole–hjem-samarbeid og et større mangfold av elever, som vi nå har i skolen. Jeg er helt enig med representanten i at det er et stort behov for lærere. Representanten legger til grunn at vi fjerner opptakskrav til lærerutdanningene. Det har vi altså ikke gjort. I dagens forskrift for opptak til høyere utdanning har vi spesielle opptakskrav på en rekke lærerutdanninger, men i 2024 åpnet vi for at institusjonene kunne søke om dispensasjon fra disse kravene, og det har de aller fleste gjort. Jeg minner også om at det ikke finnes nasjonalt fastsatte karakterkrav for opptak på noen annen utdanning. Jeg er veldig glad for at den negative trenden nå er snudd, og at søkertallene til grunnskolelærerutdanningen nå går opp. Vi trenger kunnskapsrike og trygge lærere for at elevene skal ha de beste forutsetningene for å lære og utvikle seg. Noe av det viktigste jeg kan gjøre for barn og unge, er å sørge for å utdanne gode lærere til hele landet. Vi trenger lærerutdanninger av høy kvalitet nært knyttet til praksis. Vi må også da ha tillit til at universitetene og høyskolene gjør jobben sin i lærerutdanningen, som for alle andre utdanninger. Det er utdanningen og kompetansen de går ut med, som teller. Lærerutdanningene våre består av høyt kompetente fagmiljøer som er godt rustet til å utvikle lærerutdanninger som sikrer kvalitet og nyskaping. Jeg har vært svært tydelig på at dette må skje i nært samarbeid med barnehage- og skolesektoren.

Svaret på spørsmålene er ja, det er å forvente, og nei, det er ikke fremmed for meg å stille strengere krav til dimensjonering. Det har vi allerede gjort de siste årene. I årets forslag til statsbudsjett har vi også veldig tydelig prioritert opp studieplasser i fag vi vet samfunnet trenger, bl.a. medisin, psykologi og kvanteteknologi, på bekostning av andre fag og andre studier. Det kommer til å fortsette å være viktig, for vi vet at ungdomskullene kommer til å flate ut, og vi vet at vi har store kompetansebehov. Der representanten Velle og jeg kanskje er litt uenige, er om at vi også, selv om vi ikke har store behov for veldig mange, kommer til å trenge studenter som har studert humanistiske fag, språkfag og samfunnsvitenskap – for det trenger vi for å forstå den verdenen vi lever i, bl.a. forholdet vårt til Kina og resten av verden.

Jeg er, som representanten, veldig glad for at de aller fleste som tar høyere utdanning, får jobb. Vi har store kompetansebehov i landet, som bl.a. de tidligere spørsmålene i dag har synliggjort. Denne regjeringen har jobbet veldig systematisk med å prioritere opp de utdanningene vi vet samfunnet har stort behov for. De siste årene har vi økt antallet studieplasser betydelig innen sykepleie, psykologi og medisin. Vi har i årets forslag til statsbudsjett også trappet opp teknologifag gjennom en betydelig kvantesatsing, med nye studieplasser ved universitetet i Oslo og NTNU. Jeg har veldig klare forventninger i alle mine møter og samtaler med norske universiteter, høyskoler og fagskoler om at de skal være i tett kontakt med arbeidslivet og levere kompetanse samfunnet trenger. Den kompetansen er imidlertid ikke begrenset til økonomiske og administrative fag. Vi trenger også en større bredde og langsiktighet enn det representanten gir uttrykk for.

Jeg vil minne representanten om at selv om det er utviklingstrekk som sterkt bekymrer oss i USA, har vi et utstrakt forsknings- og utdanningspolitisk samarbeid med USA. Det har vi også med Kina, og vi har, som det framgår både av stortingsmeldingen, av vår Kina-strategi og av vårt samarbeid med Kina, et veldig informert og balansert forhold til vårt samarbeid med Kina. Akademisk samarbeid er nødvendig og viktig og, som sagt, interessebasert, i den forstand at vi samarbeider med Kina når det er formålstjenlig for Norge. Vi er oppmerksomme på alle de elementene representanten framhever, og jeg takker for gode spørsmål om en viktig balanse vi må finne i samarbeidet med både Kina og andre land, i en verden der samarbeid er viktig, men også der både akademisk frihet og demokratisk frihet er under press i mange land.

Når det framgår av vår stortingsmelding at dette skjer, er det nettopp fordi det er noe vi er svært bevisst på. Vi er tjent med å ha et samarbeid om forskning og høyere utdanning med Kina på områder der vi selv mener det er i vår interesse, og vi utviser forsiktighet langt utover den nevnte kartleggingen, som for øvrig er viktig, fordi stadig flere teknologier har betydning for både sivil og militær bruk. Vi har i tillegg, som jeg også nevnte, regelmessige møter med sektoren, tydeligere retningslinjer for sektoren, faste rundebordssamlinger, bl.a. spesifikt om akademisk samarbeid med Kina, og er i aller høyeste grad oppmerksom på og jobber med dilemmaene representanten framhever.

Representanten har helt rett i at sikkerhetssituasjonen i verden endrer seg, og kunnskap og teknologisk utvikling blir stadig viktigere for internasjonal konkurranse, økonomisk sikkerhet og nasjonal sikkerhet. Forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid er derfor helt sentralt i forskningsmeldingen vi la fram i mars, med tittelen «Sikker kunnskap i en usikker verden». Der går vi gjennom sentrale tiltak for å nettopp sikre balansen mellom åpen forskning på den ene siden og beskyttelse av det som må skjermes, på den andre. Vi gjør flere ting for å få på plass enda bedre balanse mellom disse to, bl.a. ved en kartlegging av det som er flerbruksteknologier, der Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Forsvarets forskningsinstitutt og Forskningsrådet sammen jobber med en kartlegging. Regjeringen fører en interessebasert politikk i alle spørsmål som berører Kina, også når det gjelder forskning og høyere utdanning. Fortsatt samarbeid mellom norske og kinesiske kunnskapsmiljøer er i vår interesse og skjer der det er i vår interesse. Samtidig skal vi utvise forsiktighet av hensyn til nasjonal sikkerhet, og derfor har vi også tatt flere grep. Faste rundebordssamlinger om akademisk samarbeid med Kina, egne retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid og en tydeliggjøring av forskrift for eksportkontroll er blant tiltakene.