Grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt. Den bygger på et veldig enkelt prinsipp: Når fellesskapets naturressurser tas i bruk for å skape store verdier, skal fellesskapet også få sin rettmessige andel. For Arbeiderpartiet er dette avgjørende, ikke bare for rettferdig fordeling, men også for legitimiteten til oppdrettsnæringen. Jeg må si at det er snodig å høre på spesielt Høyre i denne debatten – FrP er nå i hvert fall ærlig på at de ikke ønsker grunnrenteskatten – for det er jo ikke noe annet enn et kamuflert forslag om å fjerne grunnrenteskatten. Det uthuler selve skattegrunnlaget og den verdien som legges til grunn. Det viser også at Høyre ikke har noe som helst kunnskap om hvordan internprising fungerer i praksis. Det er helt riktig, som statsråd Stoltenberg sa i replikkordskiftet, at det ikke vil bli mindre byråkrati av å fjerne normprisrådet. Det vil bare kreve vanvittig mange flere folk i skatteetaten som jobber med å ettergå og undersøke at prissettingen i oppdrettsnæringen er riktig. Prisen på laks endrer seg selvfølgelig gjennom året, etter etterspørsel. Det vil gjøre at skatteetaten gjennom hele året må ha en kontinuerlig vurdering av hva markedsprisen på laks faktisk er, og gjette seg fram til hva den vil bli på merdkanten. Når man skal ettergå dette, og når man må ha bokettersyn av skattegrunnlaget, er det ikke en enkel prosess hvor det er en økonomimedarbeider i et av disse oppdrettsselskapene som sender dokumentasjon fram og tilbake. Jeg kan love representanten fra Høyre at da blir det engasjert advokater på Aker Brygge eller i konsulenthusene på Barcode, og det er de som kommer til å sende det fram og tilbake. Som statsråden også – med rette – påpeker, vil dette i mange sammenhenger ende i rettsapparatet. Dette vil bare koste mer. Det vil være mer byråkrati, og det er på ingen måte en fullgod løsning. Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at vi skal sikre en bærekraftig næring som bidrar til fellesskapet. Det skal vi også i fortsettelsen. Det er riktig at oppdrettsnæringen bidrar til viktige arbeidsplasser og verdiskaping langs hele kysten, men da må de også bidra til fellesskapet, og det må sikres at det skjer på en rettferdig måte. Derfor må jeg si at det er beklagelig at flertallet i dag går inn for å fjerne normprisrådet – uten noen som helst form for alternativer til hvordan man skal få på plass en riktig og rettferdig verdsettelse av skattegrunnlaget for selskaper som tross alt tjener veldig store penger på våre felles fjorder og naturressurser.

Jeg vil starte med å takke representantene fra Senterpartiet for å sette en veldig viktig sak på dagsordenen. Arbeiderpartiet er helt enig i at det er et potensial for å øke andelen norsk mat og drikke som blir kjøpt inn gjennom offentlige anskaffelser. Noe av bakgrunnen for å forbedre og forenkle lov om offentlige anskaffelser var nettopp å gjøre det enklere for offentlige innkjøpere å handle lokalt. Tidligere i år vedtok Stortinget endringer i nettopp lov om offentlige anskaffelser som bl.a. innebærer å øke lovens innslagspunkt til 500 000 kr, ha et forenklet nasjonalt regelverk for anskaffelser under EØS-terskelverdiene og innføre en egen bestemmelse om sikkerhet og beredskap, for ikke å nevne at dette hensynet også løftes inn i lovens formålsparagraf. Som vi har diskutert tidligere i dag, er matberedskap og forsyningssikkerhet en helt sentral del av beredskapsarbeidet. Arbeiderpartiet mener at det er viktig at det offentlige gjennom sin innkjøpsmakt bidrar til at vi har matproduksjon i hele landet. Som saksordføreren med rette påpekte, vil loven, når den trer i kraft, gjøre at det både blir enklere å handle lokalt og være mulighet for å benytte beredskapshensyn, når det er relevant. s Det er også fint at forsvarsministeren, som følge av dette forslaget, vil be Forsvaret se nærmere på hvor stor andelen norsk mat er i dag, og hvordan Forsvaret kan legge bedre til rette for at det skal være mer norsk mat i deres innkjøp. Bruk av lokale produsenter i Forsvaret i større grad enn i dag er også bra for matberedskapen. Vi støtter også intensjonen om å øke andelen norsk mat som kjøpes inn av aktører på norsk sokkel. Vi kan imidlertid ikke ta initiativ til bransjeavtaler mellom private aktører, men ønsker naturligvis et slikt initiativ fra aktørene på sokkelen velkommen. Som den gode representanten Geir Pollestad var inne på i forrige sak, er vi nå veldig glad for at vi nå får på plass regler om opprinnelsesinformasjon for kjøtt og fisk som serveres på norske spisesteder. Jeg er glad for at de rød-grønne partiene, i godt kompaniskap med KrF, utgjør et tydelig flertall for det, og ønsker naturligvis også å invitere de andre borgerlige partiene, Høyre og FrP, til å slutte seg til et forslag som kan bidra til å øke etterspørselen etter norsk mat. I Norge produserer vi noen av de beste råvarene i verden. Det regnes som et kvalitetstegn å få servert norsk kjøtt eller fisk når man er på restaurant. Da skulle det bare mangle at norske serveringssteder skal oppgi informasjon om hvor fisken eller kjøttet du blir servert, kommer fra.

Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen, erfaringer fra pandemien og stadig eskalerende klimaendringer gjør at styrking at vår beredskap er et av de mest sentrale områdene regjeringen jobber med, hvor matberedskap står helt sentralt. Flere av forslagene som fremmes, er godt ivaretatt i det arbeidet, både gjennom statsbudsjettet og gjennom jordbruksforhandlingene. For eksempel var sikker tilgang på såkorn og såfrø et tema i jordbruksoppgjøret, og i den nylig inngåtte avtalen ble partene enige om å styrke såkornberedskapen, med 9 mill. kr ekstra til beredskapslagring, som kommer i tillegg til de 15,5 mill. kr fra tidligere år. Når det gjelder såfrø, blir det nå bevilget 26,56 mill. kr til frøavl over jordbruksavtalen, og ordningen ble styrket med 3,4 mill. kr i jordbruksoppgjøret i fjor. Også i år er partene enige om å styrke tilskuddet, denne gangen med 5 mill. kr. Jeg vil også minne om at vi allerede har gått inn for å utvide ordningen med beredskapslagring av matkorn til tre måneder innen 2029, noe som også er fulgt opp i årets budsjett. I innstillingen fra komiteen er Arbeiderpartiet ikke en del av tilrådningen, og det er spesielt forslaget om å etablere avtaler med kommunene, Forsvaret og dagligvarekjedene om etablering av beredskapslager i hele Norge, vi er kritiske til. For det første kan det noen ganger virke som om opposisjonen tror at alle de som jobber med forsyningssikkerhet og beredskap i departementer og ulike offentlige etater, vandrer rundt uten mål og mening og gjør ingenting. Selvfølgelig finnes det ikke bare én, men opptil flere sett av planer for hvordan fellesskapet, enten det er offentlige myndigheter, privat næringsliv eller folk, skal forholde seg til en krise eller krig – også for hvordan vi skal sikre forsyningssikkerheten av viktige varer til landets innbyggere eller kritiske innsatsfaktorer til industrien. For det andre er ansvar og samarbeid mellom myndigheter og næringsliv ivaretatt bl.a. gjennom lov om næringsberedskap, som også gir myndighetene mulighet til pålegg om tiltak, som f.eks. lagerhold og distribusjon. For det tredje har dette forslaget en potensielt stor budsjettkonsekvens på sikt, hvor det er anslått at et nasjonalt beredskapslager for mat til befolkningen ligger på omtrent 50 mrd. kr for tre måneder. Når det er snakk om så store summer, er det viktig at vi vurderer ulike beredskapstiltak opp mot hverandre og finner de løsningene som er best for det totale beredskapsbildet, framfor å gå inn for enkelttiltak her og der som på sikt kan svekke muligheten til å gjøre helhetlige vurderinger.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:08:09] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagstillerne for å fremme tre viktige saker om mineralnæring i Norge: et om å sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll gjennom et statlig mineralselskap, et om å realisere Fensfeltet og et om gjenvinning. At vi denne våren behandler nettopp tre ulike representantforslag, understreker hvor avgjørende det er at vi får sikker tilgang på mineraler vi trenger i industrien vår, i grønn industri, i teknologien vi omgås med hver eneste dag, og i en forsvarssektor i sterk vekst. I dag har Kina dominans i utvinningen og prosesseringen av flere kritiske råvarer. Det har de sikret gjennom produksjon på eget land og gjennom kontroll av virksomheter i utlandet. Det er en dominans som kan utnyttes og brukes som pressmiddel, noe vi så senest i fjor, da Kina truet med eksportrestriksjoner på sjeldne jordarter. Det er en situasjon som gjør oss sårbare. Derfor må Europa ta mer ansvar for utvinning og prosessering av kritiske råvarer, og Norge kan lede an, særlig fordi vi har en rik berggrunn med mange muligheter for viktige prosjekter. Fensfeltet, med det som er Europas største dokumenterte forekomst av sjeldne jordarter, er ett av dem. Der har staten overtatt planansvaret for å sikre framdrift nettopp fordi det er et strategisk viktig prosjekt ikke bare for Norge, men for hele Europa. Det er også fordi mineralprosjekter ofte har ulike og til tider motstridende interesser, med industrielle behov, natur- og miljøavtrykk og hensyn til lokalbefolkning, som alle krever grundige avveininger. Her føler jeg meg imidlertid sikker på at vi skal klare å balansere de ulike hensynene på en klok måte, slik at dette strengt nødvendige prosjektet blir realisert innen rimelig tid. Fensfeltet er likevel ikke den eneste interessante mineralforekomsten i Norge. Vi har flere over store deler av landet, så mens Fensfeltet nå følger sitt eget spor vi prioriterer høyt, må vi også ha rammevilkår som gjør at øvrige samfunnsnyttige prosjekter kan gjennomføres. Derfor landet Arbeiderpartiet en helt ny minerallov som skal sikre bedre samordning mellom offentlige myndigheter for mer effektive konsesjonsprosesser. Vi samordnet undersøkelsestillatelsene for de mest kritiske mineralene, og vi fikk inn viktige bestemmelser om sikkerhet og beredskap. I tillegg må vi jobbe for mer effektive planprosesser og sørge for at vi har et virkemiddelapparat som også treffer denne svært nødvendige næringen. Avslutningsvis vil jeg si at det er bra at Stortinget nå slutter seg til flere viktige forslag om å løse opp de gjenstående flaskehalsene som hindrer framdrift i mineralprosjekter, utrede et statlig mineralselskap eller fond og ikke minst hvordan vi kan legge til rette for økt gjenvinning av mineraler. Det viser at mineraler står høyt på dagsordenen, også på Stortinget. Jeg ser fram til det jeg tror blir en god debatt.

La meg starte med å si helt tydelig at konkurransesituasjonen i dagligvarebransjen ikke er god nok. Det er høy maktkonsentrasjon og få aktører som bestemmer hva vi finner i butikkhyllene, og hvilken pris vi betaler når vi kommer til kassa. Vi kan ikke godta en trend hvor prisveksten for mat og drikke er vesentlig høyere enn i samfunnet for øvrig, hvor utvalget blir snevrere, og hvor stadig flere etablerte merkevarer byttes ut med butikkenes egne. Selv om jeg er enig med forslagsstillerne om målet om lavere matpriser og økt åpenhet i verdikjeden for mat, mener jeg at ønsket om å justere importvernet er helt feil medisin for å løse de utfordringene jeg innledet med. Norge er et langstrakt land, med et tøft klima og landskap å drive landbruk i. Det er åpenbart at en bonde sør i Tyskland har andre forutsetninger for å drive jorda si enn en bonde i Trøndelag. Importvernet er derfor helt avgjørende for å sikre at vi har matproduksjon i store deler av landet – for å ivareta matsikkerhet og beredskap, næringsmiddelindustrien vår og viktige distriktsarbeidsplasser. Jeg må si at selv om det er en kjent sak at både Høyre og Fremskrittspartiet i lang tid har ønsket å redusere importvernet bit for bit, er det mildt sagt spesielt at de nå foreslår det igjen, når vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Jeg merker meg at Høyre og Fremskrittspartiet farer landet rundt og snakker om viktigheten av beredskap, men når det kommer til stykket, fremmer de altså forslag som truer norsk matsikkerhet og beredskap. og som vil føre til at vi må overlate en stadig større andel av matproduksjonen til land langt unna Norge. Det er ikke annet enn uansvarlig. Arbeiderpartiet ønsker bedre konkurranse i dagligvarebransjen, men det kan ikke og skal ikke gå på bekostning av bonden. Tvert imot bør bonden sitte igjen med en mer rettferdig andel av verdiskapingen i dagligvarebransjen, ikke mindre, slik Høyre og Fremskrittspartiet sitt forslag vil føre til. Når man foreslår et forslag og sier at man vil utrede og justere importvernet, er det en logisk brist når både representanten fra FrP og representanten fra Høyre sier at det kan føre til at noe av importvernet går opp, for hele intensjonen bak forslaget og ordlyden i merknadene er jo at importvernet er for høyt. Da blir det merkelig å stå her på talerstolen i debatten og prøve å hevde det motsatte. Vi jobber målrettet med å bedre konkurransesituasjonen i dagligvarebransjen. Det må vi jobbe med jevnt og trutt over tid, for å sikre at vi får tilgang til distribusjons- og grossisttjenester på rimelige vilkår, at nyetablerte butikker får det, og at vi har god pris- og vareinformasjon til forbruker. Det jobber vi jevnt med. Det er neppe siste gang vi diskuterer matpriser her i denne salen. Jeg ser fram til flere diskusjoner om mat både til våren og til høsten.

48:53] (ordfører for saken): Det frister å starte med en løkvits, men den ville hatt så mange lag at jeg lar den ligge i jorda. Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid om endringene i lov om offentlige anskaffelser. I fjor ble det kjøpt inn varer og tjenester for 835 mrd. kr, noe som innebærer en betydelig utgiftspost på offentlige budsjetter samtidig som det byr på store muligheter for næringslivet. Dette er med andre ord en lov som betyr mye for mange, og for Arbeiderpartiet har det vært viktig å samle et så bredt flertall som mulig, nettopp for å sikre forutsigbarhet for de utallige menneskene som må forholde seg til denne loven hver eneste arbeidsdag. La meg så gå inn på noen av hovedgrepene i loven. Det første er at vi endrer lovens innslagspunkt fra dagens 100 000 kr til 500 000 kr, og komiteen foreslår at innslagspunktet skal justeres hvert tredje år for bl.a. prisvekst, slik at innslagspunktet ikke oppleves skjerpende over tid. Denne endringen vil bidra til å senke transaksjonskostnadene og gi større handlefrihet til å velge lokale leverandører for de minste anskaffelsene, uten at det nevneverdig svekker konkurransen eller allmennhetens behov for kontroll. Mange har ønsket seg at innslagspunktet justeres, og derfor vet jeg at folk både i offentlig forvaltning og i næringslivet er veldig fornøyde med denne endringen – en aldri så liten vinn-vinn, med andre ord. Et vesentlig poeng for Arbeiderpartiet, og ikke bare i denne loven, er å forenkle der vi kan. Et viktig grep er derfor å fjerne dagens § 4, noe som i praksis innebærer at vi får et forenklet nasjonalt regelverk under EØS-terskelverdiene. Sammen med økningen av lovens innslagspunkt og forenklet nasjonalt regelverk under EØS-terskelverdiene sørger vi for at det ikke brukes uforholdsmessig mye ressurser på små anskaffelser, samtidig som vi gjør anskaffelsesuniverset mer tilgjengelig for dem som opplever regelverket som uoverkommelig – enten det er små gründerbedrifter eller lokalmatprodusenter, for å nevne et par eksempler. Vi flytter også en rekke forskrifter inn i loven. En av disse er norgesmodellen for et seriøst arbeidsliv. Alle som jobber, også på offentlige kontrakter, skal ha anstendig lønn og arbeidsvilkår. Lærlingkrav på 10 pst. lovfestes og vil gjelde en rekke kontrakter innen spesielt bygg og anlegg. Det er stort behov for faglærte i årene som kommer, og da er det viktig at det offentlige bidrar ved at det opprettes lærlingplasser og utdannes nok folk gjennom kontraktene som deles ut. For ikke å pålegge de minste bedriftene som leverer på de minste bygg- og anleggskontraktene med kun en eller to ansatte, en urimelig byrde, vil lærlingkravet gjelde fra kunngjøringsplikten på 3 mill. kr. Det er også en viss fleksibilitet i regelverket, noe som gjør at f.eks. kontrakter som i hovedsak er materialinnkjøp, ikke nødvendigvis er omfattet av kravet. Klima- og miljøkrav har i offentlige anskaffelser vært en såkalt het potet den siste tiden. I en tid hvor klimaendringene blir stadig tydeligere, har det for Arbeiderpartiet vært uaktuelt å gå tilbake på klima- og miljøkrav. Resultatene viser at kravene har effekt, og andelen anbud hvor slike krav stilles, øker år for år. Hovedregelen om 30 pst. vekting gjelder fortsatt, men det er nå enklere å stille krav til ytelsen dersom dette har best effekt. Det åpnes for å utarbeide standardiserte minimumskrav, og muligheten for å benytte tredjepartssertifisering og miljømerking som krav understrekes. Sikkerhet og beredskap løftes også inn i loven, både som et samfunnshensyn og i lovens formålsparagraf. Sikkerhet og beredskap bør tas hensyn til i de innkjøpene der dette er relevant, og at det kommer inn som et hensyn på lik linje med klima, miljø og anstendige arbeidsforhold, mener jeg er både riktig og viktig. I den sammenheng vil jeg understreke at rene forsvarsanskaffelser eller anskaffelser som er omfattet av sikkerhetsloven, vil treffes av andre bestemmelser og være gjenstand for unntak. Helt avslutningsvis vil jeg si at selv om det gjøres tydelige forenklingsgrep, er det ingen tvil om at anskaffelsesregelverket fortsatt er komplekst, og det kan være krevende å stille gode krav spesielt for mindre oppdragsgivere. Derfor er det sentralt at offentlige innkjøpere har tilgang på gode og oppdaterte veiledninger, og at den relevante medarbeider får god opplæring og faglig oppfølging og dermed den nødvendige tryggheten til å benytte fleksibiliteten og handlingsrommet som ligger i anskaffelsesregelverket. Når den nye loven trer i kraft, får vi en lov som vil kunne kutte kostnader, legge til rette for økt innovasjon og åpne for at flere lokale leverandører kan delta i konkurransen om offentlige kontrakter. Slik bruker vi innkjøpsmakten vår til det beste for fellesskapet og næringslivet vårt.

Det siste året har vist oss at det urolige farvannet vi hadde håpet å legge bak oss i 2024, fremdeles er sterkt til stede i den internasjonale stormaktspolitikken. Den gamle øst-vest-rivaliseringen er tilbake, angrepskrigen mot Ukraina er på vei inn i sin fjerde vinter, og vi ser at toll brukes som en brekkstang for å oppnå utenrikspolitiske mål. Norge, som er et lite land med en åpen økonomi, er spesielt sårbart når det blåser opp til storm rundt oss. Der vi tidligere har kunnet lene oss på at andre land i andre deler av verden har kunnet forsyne oss med ressurser, teknologier og kapasiteter vi har behov for, må vi nå ta større ansvar for egne verdikjeder. Produksjon og prosessering av kritiske råvarer domineres nå av Kina, land som har helt andre krav til lønn, arbeidsvilkår og klima og miljø, klatrer stadig lenger opp på verdikjedene i mange industrier, det finnes ikke oppskytningskapasiteter for satellitter i Kontinental-Europa, og kampen om kunstig intelligens kjempes først og fremst mellom USA og land i Asia. Denne utviklingen utfordrer konkurransekraften til Norge og Europa. Derfor er et av Arbeiderpartiets viktigste mål nettopp å styrke norsk konkurransekraft. Virkemiddelapparatet skal målrettes bedre, vi skal satse på forskning og utvikling, vi legger til rette for produksjon og prosessering av kritiske råvarer, og vi satser betydelig på romvirksomhet, som vil gagne både sivilsamfunn og forsvar. Et eksempel jeg vil trekke fram, er nyheten som kom i går om at tolv nye omstillingsprosjekter får 784 mill. kr fra Grønn plattform. Det inkluderer batterisystemer og mineralprosjekter som skal styrke vår beredskap generelt og råvareberedskapen spesielt. I sum bidrar disse prosjektene til å sette fart på den grønne omstillingen i næringslivet, utvikle nye grønne verdikjeder og bidra til at norsk næringsliv styrker sin konkurransekraft. Jeg tror de fleste partiene på Stortinget er enige om at vi trenger et mer moderne virkemiddelapparat for å møte den tiden Norge og norsk næringsliv står overfor, men det er en vesensforskjell på å ville reformere virkemiddelapparatet og over en lav sko ville kutte i virkemidler til bedrifter som setter norsk teknologi på kartet, øker vår energiforsyning og styrker Europas beredskap. Symbolpolitikk som slår næringsrettede virkemidler i hartkorn med offentlig sløsing, er ikke annet enn skadelig for norsk næringsliv, og det er skadelig for Norge. Aktiv næringspolitikk er verken sløsing eller statlig overformynderi. Det handler om å styrke norsk konkurransekraft, optimalisere virkemiddelapparatet og legge til rette for at vi kan bygge opp strategiske verdikjeder som ivaretar våre interesser i en urolig tid. Det er nettopp det dette budsjettet legger opp til.

Takk for svar. Selv om vi selvfølgelig deler bekymringen både for bedriftene det gjelder, og for at flere tiltak skal komme i framtiden, selv om vi har fått det avkreftet av EU, mener vi i Arbeiderpartiet at det å straffe EU er dårlig medisin. Det er verken det bedriftene ber om, eller det norsk industri eller NHO ber om – tvert imot. De ber heller om at vi knytter oss tettere sammen med EU, jobber med dem og har en mer dialogbasert tilnærming. Det er mange andre områder der vi skal knytte oss tettere sammen med EU og Europa i årene framover, når det gjelder både mineraler, forsvar, sikkerhet og romfart. Det krever god dialog og tett samarbeid, og da lurer jeg på om representanten kanskje burde velge en mer konstruktiv tone overfor Europa istedenfor å gå for straff.

Det har vært veldig hyggelig å bli kjent med representanten Valderhaug denne høsten, og jeg ser fram til videre godt samarbeid i komiteen. Europa og EU er med klar margin et av de viktigste eksportmarkedene for veldig mange av bedriftene i Norge. Vi eksporterer sjømat og aluminium, skipsstyringssystemer og en rekke andre teknologi- og industriprodukter for betydelige summer hvert eneste år. Det representerer grunnlaget for hundretusenvis av arbeidsplasser, mange av dem også i representantens eget hjemdistrikt. Jeg tror de fleste i Norge var både overrasket og skuffet da EU for en måneds tid siden besluttet å la Norge stå utenfor EUs beskyttelsestiltak for ferrolegeringer, men overraskelsen var minst like stor da KrF et par uker senere annonserte at de ville straffe EU ved å holde tilbake 1,5 mrd. kr i EØS-midler. Da er det betimelig å spørre representanten om det er straff mot EU industribedriftene som rammes av beskyttelsestiltak, faktisk ber om.

La meg i all ydmykhet starte med å si at det er et godt budsjett vi vedtar for 2026 i kveld. Arbeiderpartiet la grunnlaget i sitt forslag, og sammen med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG får vi et budsjett som gir en tydelig retning for landet vårt. Når politikere rundt om i verden skal beskrive drømmesamfunnet sitt, ser de ofte til Norge. Det er et samfunn med små forskjeller og høy tillit, og med et av verdens mest utviklede velferdstilbud enten det er snakk om gratis fellesskole, tilgang til høyere utdanning, fødselspermisjonsordninger, gratis helsehjelp eller et sosialt sikkerhetsnett som tar vare på oss hvis vi blir arbeidsledige, syke eller gamle og trenger hjelp. Det er en samfunnsmodell det er verdt å hegne om. Dette budsjettet vil bidra til å lette hverdagsøkonomien til folk. Barnehage- og SFO-prisene holdes lave. Norgespris på strøm, redusert elavgift og lavere inntektsskatt for folk med vanlige lønninger vil bidra til å gi trygghet for økonomien. I en urolig verden legger budsjettet også opp til videre styrking av Forsvaret samtidig som vi prioriterer bistand. Vi gir økt grunnfinansiering til politiet og fortsetter satsingen på hurtigdomstol for unge lovbrytere. I sum bidrar dette til å skape trygghet for folk her hjemme og ute i verden. Det er viktig å si at vi er privilegerte i Norge sammenlignet med de aller fleste andre land i verden. Der andre land må ta opp store lån og kutte i velferden for å finansiere satsing på forsvar og støtte til Ukraina, kan vi ved hjelp av oljefondet benytte penger fra vår egen sparebøsse til å gjennomføre de samme satsingene uten å kutte i velferden. Nå utgjør oljepenger hver fjerde krone på statsbudsjettet. Samtidig gjør ikke oljefondet oss immune mot samfunnsøkonomiske grunnprinsipper. Selv om pengebingen er stor, er pengebruken nødt til å være nøktern, slik at prisveksten holdes under kontroll samtidig som vi sikrer verdier for framtidige generasjoner. Fondet kan ikke bli en hvilepute hvor alle problemer kan løses med økt oljepengebruk. Budsjettet må derfor brukes til å gjennomføre velferdsreformer, ta i bruk ny teknologi og digitalisering, og sikre effektiv bruk av fellesskapets penger. Alle gode formål kan ikke oppfylles i ett og samme budsjett, det må prioriteres. Dette budsjettet ivaretar nettopp disse hensynene og vil legge til rette for videre vekst for norsk økonomi, norsk næringsliv og økt kjøpekraft for landets innbyggere uten å sette press på renten eller økonomien for øvrig. Med høyt investeringsnivå, solide overskudd, høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er næringslivet godt rustet til å møte den urolige tiden. Sammen med en aktiv næringspolitikk skal vi bidra til å lage gode rammer for innovasjon, investeringer og vekst.

Jeg vil rette en takk til saksordføreren for godt saksordførerskap og til resten av komiteen for et godt arbeid med en viktig lov for en framvoksende næring i Norge. Da den gjeldende loven trådte i kraft i 1969, altså for 56 år siden, tror jeg det var få som kunne forestille seg hvilken romfartsnasjon Norge skulle bli. Med havområder mange ganger større enn våre landområder, dype daler og høye fjell og et klima som endrer seg betydelig raskere i Arktis enn ellers i verden, har rommet og behovet for romkapasiteter gått fra å være et område av nysgjerrighet til et område av nødvendighet for hele vårt samfunn. Det er en nødvendighet for å holde kontroll med havområdene våre, enten det er for å spore den russiske skyggeflåten, oppdage ulovlig fiske eller gjennomføre søk og redningsoperasjoner å gi tilgang til bredbånd, navigasjon og trygghet i skip som tar i bruk nye fraktruter som følge av mindre havis å overvåke klimaendringene både til havs og på land, ved å overvåke issmelting, havtemperaturer og fossile utslipp å laste ned og distribuere værdata fra alle satellittene som beveger seg over polene våre, slik at værtjenester over store deler av den nordlige halvkule kan gi presise værmeldinger å gi Forsvaret vårt posisjonsdata, navigasjon, trygg kommunikasjon og oppdatert etterretning for å være i stand til å koordinere effektive militæroperasjoner i framtiden Vi har selskaper som er i stand til å levere et bredt spekter av romrelaterte produkter og tjenester, enten det er snakk om utvikling av rakettmotorer, satellittkomponenter eller fullverdige satellitter eller om oppskytingskapasiteter, bakkestasjoner og satellittbaserte tjenester. I den sikkerhetspolitiske situasjonen verden står i, vil behovet for disse romkapasitetene bare bli større og viktigere i årene som kommer, og Norge har et potensial til å være blant de ledende nasjonene i Europa. Med dette bakteppet er det viktig at lovverket henger med på utviklingen. Med dette forslaget får vi en lov som bl.a. gir gode tillatelses- og tilsynsbestemmelser og tydeliggjøring av plikter og ansvar, slik at vi får et rammeverk som tar hensyn til både folk, lokalsamfunn og miljø, både her på bakken og ute i verdensrommet. Så om ikke loven vil danne selve grunnlaget, vil den i det minste danne gode rammer for en sektor i vekst. Jeg ser fram til en veldig spennende tid for norsk romnæring. Vi har virkelig en spennende tid foran oss.

Nå har det nye stortinget samlet seg, og vi gjør det i en veldig alvorlig tid. Russlands aggresjon mot Ukraina pågår fremdeles, det er ny stormaktrivalisering mellom øst og vest, og den regelbaserte verdenshandelen er satt til side til fordel for toll som et virkemiddel i et utenrikspolitisk storspill. Alle disse forholdene påvirker en liten og åpen økonomi som vår. I møte med en urolig verden og høy prisvekst etter pandemien har Arbeiderpartiets viktigste mål vært trygg økonomisk styring. Ved å vise moderasjon og tydelige prioriteringer i budsjettene vi har lagt fram, har vi lykkes med det. Prisveksten gikk fra å være på 7 pst. på det høyeste til å nå være på rundt 3 pst., og som resultat av det er renten på vei nedover. Samtidig sitter norske bedrifter igjen med mer, de investerer mer, de eksporterer mer og de ansetter flere folk. Med høyt investeringsnivå og gode overskudd er norsk næringsliv godt rustet til å møte det urolige farvannet som ligger foran oss. Til tross for gode resultater har vi likevel en høyreside som i denne valgkampen har forsøkt å svartmale situasjonen for norske bedrifter og arbeidsfolk og snakket som om formuesskatt er det eneste som betyr noe for vekstevnen i norsk økonomi. Vi har altså et FrP som vil kutte skatteregningen for noen få samtidig som de vil legge ned Innovasjon Norge og frata tusenvis av gründere muligheten til å få avgjørende oppstartshjelp, som vil reforhandle EØS-avtalen og sette grunnlaget for tusenvis av norske eksportrettede arbeidsplasser i fare, som kaller grønne industriprosjekter for sløsing og vil sette en effektiv stopper for alle de industribedriftene som nå omstiller seg fra fossilt til fornybart. En slik politikk er å dra Norge baklengs inn i framtiden. Våre ambisjoner er tydelige. Vi skal legge til rette for at prisveksten fortsetter å avta, at prisen på penger, altså renten, fortsetter å gå nedover, at bedrifter får tilgang til nok ren kraft, og at vi utdanner fagfolk for framtiden. Vi skal utvikle strategiske verdikjeder, enten det er å bygge en bærekraftig mineralnæring i Norge for å sikre tilgangen på kritiske mineraler, fortsette satsingen på romindustrien vår, slik at vi kan opprettholde kontroll over våre enorme hav- og landområder, eller videreutvikle forsvarsindustrien vår for å møte den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen verden står i. Vi skal med andre ord ruste Norge for framtiden. Det skal vi få til gjennom en aktiv næringspolitikk som gir nødvendig forutsigbarhet, og som legger til rette for vekst og investeringer over hele landet, til det beste for både folk og bedrifter. Tusen takk.

Det er som nevnt vanskelig å gripe fatt i hva det er Venstre vil gjøre helt annerledes. Et viktig poeng her er at norsk økonomi går veldig godt. Som jeg nevnte i min første replikk, er det satt både investeringsrekorder og overskuddsrekorder, og det er rekordlav arbeidsledighet. En av hovedbegrunnelsene fra Norges Bank for at renten ikke ble satt ned i mars, som mange hadde ventet, var at Norges Banks bedriftsnettverk meldte om at det var positive utsikter til både vekst og investeringer i 2025, altså at temperaturen i norsk økonomi er så god. Da blir det litt paradoksale spørsmålet jeg blir nødt til å stille Venstre: Mener representanten Rotevatn at norske bedrifter gjør det for godt i 2025?

Til å komme fra det gamle næringspartiet må jeg være ærlig på at Rotevatns svar har begrenset læringsutbytte for min del, men for å plukke tak i problemstillingen fra en annen side er det viktig å påpeke at oljepengebruken i denne enigheten ligger fast. Oljepengebruken skyldes, som vi alle er godt kjent med, en økning i støtten til Ukraina som hele Stortinget har stilt seg bak. Det er vanskelig å få tak i hva det er Venstre faktisk vil gjøre annerledes for å endre rentebanen, som representanten selv viser til her. Da blir spørsmålet til representanten: Er det å fjerne norgespris på strøm som gir forutsigbarhet for norske familier? Er det å redusere de historiske bevilgningene til studentene? Er det å begrense lønnsutviklingen til folka som går på jobb hver eneste dag? Hva er det Venstre vil gjøre mindre av i tiden framover?

Når vi går ut av denne stortingsperioden, legger vi bak oss noen turbulente år for både Norge og verden, med pandemi og krig på vårt kontinent, og nå har USA en ny administrasjon som mildt sagt gjør det spennende å leve. For oss i Arbeiderpartiet har det vært viktig med trygg økonomisk styring i en urolig tid, og resultatet av den politikken er tydelig. Inflasjonen har gått ned fra over 7 pst. på det meste til 2,8 pst. nå i mai. Norske bedrifter har satt både investeringsrekord og overskuddsrekord i perioden. Arbeidsledigheten er på et historisk lavt nivå, og i fjor var det høyeste reallønnsvekst på over ti år. Til tross for dette uttaler Venstres partileder: «AP, SV og SPs avtale om RNB i dag gav oss mindre av det som skal til for at renta kuttes.» Dette var for ordens skyld to dager før renten ble kuttet. Mener representanten Rotevatn at denne uttalelsen står seg godt i dag, all den tid renten ble kuttet i går?

Under behandlingen av mineralloven sist torsdag –12. mai – forelå det en enighet i komiteen mellom Høyre, Senterpartiet, Venstre og Fremskrittspartiet. Det forslaget hadde ikke nødvendigvis den effekten forslagsstillerne ønsket, og det gjorde at vi som redegjort for under debatten, kom fram til en annen enighet under voteringen. Det gjorde at vi måtte reversere noen av de endringene som hadde blitt gjort i komiteen, og det gjorde vi så godt at det nå mangler et par ledd i det vedtatte forslaget. Derfor har vi fremmet noen anmerkninger som vil gjøre at loven henger sammen, og som vil sørge for at det kommer på plass et nytt tredje ledd under § 4-10 fra lovproposisjonen. Det samme gjelder § 12-2 bokstav b første strekpunkt. Så vil vi også fjerne § 4-4 annet ledd, som ble lagt til under komitébehandlingen. Det gjelder forslagene nr. 2, 4 og 5. I tillegg har vi blitt oppmerksomme på at det i proposisjonens skapelse i departementet også ligger noen feil, som vi da i samme omgang ønsker å rette opp, sånn at det blir riktig fra start. Det er skrivefeil, hvor det er et «ikke» for mye, og hvor det også er feil lovreferanse i enkelte bestemmelser. Det gjelder forslagene nr. 2, 3, 6 og 7. Da tar jeg opp de forslagene sånn at vi får en sammenhengende og god minerallov.

En liten forglemmelse fra undertegnede da jeg redegjorde for stemmeforklaringen i sted: Arbeiderpartiet vil også stemme mot mindretallets forslag nr. 3, slik at dette med vederlag tas ut, da det er noe som vil avtales mellom partene i en eventuell avtale med grunneieren. Jeg vil også kort svare representanten Sande, som hadde spørsmål til statsråden i sted: Det er riktig at undersøkelsesplanen ligger fast og må godkjennes, men avtalepartene, altså tiltakshaveren og grunneieren, kan inngå avtale om forhold som ikke er dekket av undersøkelsesplanen, dvs. vederlag og andre typer ting. Dersom det er forhold som påvirker undersøkelsesplanen, må det eventuelt sendes inn en ny søknad eller oppdatert undersøkelsesplan for å få den godkjent.

Da skal jeg redegjøre for forslag nr. 18, som er det løse forslaget som partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har blitt enige om: «Mineralloven § 4-4 første ledd skal lyde: Undersøkelsestillatelse etter § 4-3 gir rett til nødvendig tilgang til og bruk av grunnen for å foreta undersøkelsen. Fysiske inngrep i overflaten av eiendommen krever samtykke fra grunneieren.» Så vil jeg gi en grundigere merknad, slik at dette også står seg for ettertiden: Bestemmelsen fastlegger innholdet i, og rettsvirkningene av, undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Bestemmelsen viderefører innholdet i undersøkelsesretten etter mineralloven av 2009 for eiendommer som ikke direkte berøres av fysiske inngrep i grunnoverflaten. Tiltakshaver kan i medhold av undersøkelsesretten gjøre nødvendige undersøkelser for å vurdere om det er grunnlag for å søke om utvinningsrett. Dette innebærer f.eks. kjerneboringer. Bestemmelsen innfører et samtykkekrav til fysiske inngrep i overflaten av en eiendom. Det innebærer at alle eiendommene som får overflateinngrep i seg, må samtykke til dette. Dette er en endring fra innholdet i undersøkelsesretten slik den framgår av mineralloven av 2009, der det kun er inngrep som medfører vesentlig skade, som krever samtykke fra grunneier og berørte bruksrettshavere. I teorien er det ikke behov for samtykke til undersøkelse av statens mineraler, ettersom disse mineralene tilligger staten. Krav om samtykke innføres likevel som en konsekvens av at det innføres en felles undersøkelsestillatelse som omfatter både statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, som er mineraler som er definert som grunneiers mineraler. Tildeling av undersøkelsestillatelse etter § 4-3 er ikke avhengig av at det foreligger samtykke fra grunneier etter § 4-4, men samtykke må foreligge før de fysiske inngrepene i en eiendom kan igangsettes. Undersøkelsestillatelsen omfatter ikke rett til vei fram til undersøkelsesstedet eller rett til motorferdsel i utmark. Dette er forhold grunneier må samtykke til. Undersøkelsestillatelsen etter § 4-3 skal følges av en undersøkelsesplan som fastlegger rammene for undersøkelsene. Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard kan i tillegg stille vilkår for undersøkelsestillatelsen. Både undersøkelsesplanen og vilkår kan dermed sette begrensninger for hvilke aktiviteter den som har undersøkelsestillatelse, kan gjennomføre. Dette kan bl.a. gjelde begrensninger for særlige typer inngrep i angitte områder innenfor undersøkelsesområdet og begrensninger for når ulike aktiviteter kan foretas av hensyn til annen bruk av området eller områdets sårbarhet. Så skal jeg komme med en stemmeforklaring, slik at det blir korrekt på voteringen etterpå, og det gjør jeg da på vegne av partiene som står bak enigheten, som jeg refererte til i stad. De partiene vil da stemme for mindretallets forslag nr. 2 og nr. 4, i stedet for komiteens tilråding bokstav A, avsnitt seks og sju, altså § 4-3 andre ledd bokstav e, og § 5-2 tredje ledd i tilrådingen. Også det løse forslaget, altså forslag nr. 18, vil de samme partiene stemme for, i stedet for §§ 4-3 andre ledd bokstav a, 4-4 andre ledd, 4-10 tredje ledd, 12-2 bokstav b første og tredje strekpunkt. Arbeiderpartiet vil også stemme mot mindretallets forslag nr. 1, som vi i dag står inne i, og for bokstav B I og II i tilrådingen.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:06:54] (ordfører for saken): Det har vært en hektisk vår med mange tunge saker i vår komité. Forslaget til ny minerallov er ikke noe unntak, og jeg vil gjerne starte med å takke komiteen for et veldig godt arbeid med en veldig viktig lov. Mineraler er ikke noe som hører fortiden til; det er høyaktuelt. Vi trenger mineraler til grønn industri, ny teknologi og i forsvarsindustrien vår, men dagens mineralvirksomhet foregår i all hovedsak i land utenfor Europa. Kina står for om lag 80 pst. av utvinningen av kritiske mineraler og har nærmest monopol på bearbeidingen av disse. Det gjør forsyningen av kritiske mineraler til Norge og Europa sårbar. Derfor har det vært en viktig prioritering for Arbeiderpartiet å få på plass en ny satsing på mineralnæringen i Norge, noe det også har vært bred politisk interesse for på Stortinget. Regjeringen la derfor fram en mineralstrategi i 2023. Ambisjonene var tydelige: Vi skal utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring i Norge. Dette ble fulgt opp av forslag om ny minerallov, etter et omfattende lovarbeid som hadde pågått over mange år. Lovforslaget ble lagt fram i slutten av mars, og næringskomiteen avga sin innstilling forrige tirsdag. Med samordningsplikt for offentlige etater, fjerning av unødvendige regulatoriske byrder, økt fokus på sirkularitet og avklaring av urfolks rettigheter legger dette lovforslaget godt til rette for en ny og bærekraftig norsk mineralnæring. Mineralvirksomhet skjer i flere trinn: leting, undersøkelse, utvinning og drift og istandsetting etter avsluttet virksomhet. Leting skjer med fly, droner, studering av kart eller rett og slett ved å spasere gjennom et område og se. Undersøkelser gjøres ved å ta ut kjerneprøver, og det er da selskapene finner ut hva slags mineraler det er – kvalitet og kvantitet – ja, rett og slett om forekomsten er drivverdig. Undersøkelser innebærer et relativt lite naturinngrep, men har et svært høyt investeringsbehov. Områdene det undersøkes i, er store, og det gjøres over lang tid. Vi snakker ofte om hundremillionersklassen i investeringer. Det er en investering med høy risiko all den tid man ikke vet om man finner en forekomst som er drivverdig. Derfor er det viktig å fjerne barrierer på et tidlig stadium. I dag møter næringsdrivende to systemer: ett for grunneiers mineraler og ett for statens mineraler, hvor ett krever samtykke fra grunneier og ett krever samtykke fra Direktoratet for mineralforvaltning, DMF. Dette er en lite hensiktsmessig ordning siden både statens og grunneiers mineraler ofte ligger sammenblandet under bakken. Derfor var et sentralt forslag å få på plass en felles undersøkelsestillatelse som innebærer at undersøkelsesselskapene søker til DMF. Alle rettighetshavere, grunneier inkludert, blir tatt med i prosessen og får ytre seg i en høringsrunde. Da blir alle interesser kartlagt, og vi får avklart konflikter i en tidlig fase, før tillatelsene gis. Det bidrar til effektive prosesser, og vi fjerner unødig risiko for selskapene i en tidlig fase. Under høringsrunden kom det bekymringer fra grunneiere om deres rettigheter blir svekket med det nye systemet for undersøkelsestillatelser. La meg være helt tydelig på at forslaget ikke innebærer noen endring av eiendomsretten til de ulike mineralene. Det har likevel vært et ønske fra partiene i komiteen å gi grunneiere nødvendig trygghet om at deres interesser er ivaretatt. Da komiteen avga sin innstilling sist uke, var det ulike tilnærminger til problemstillingen uten at det var landet en bred enighet om løsning. Derfor har vi den siste uken jobbet for å finne en løsning som gir et bredt flertall uten at det går på bekostning av leteaktiviteten. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har nå samlet seg om et forslag med en justering av § 4-4 første ledd som innebærer at det er krav om samtykke fra grunneier for undersøkelser der det er fysiske inngrep i overflaten av eiendommen – altså i all hovedsak der boreriggen står – og ikke fra alle grunneierne som er i et undersøkelsesområde, slik det opprinnelig var foreslått av et flertall i komiteen. I tillegg styrker vi ekspropriasjonsvernet til grunneiere, og vi legger til et tillegg til § 4-3 andre ledd bokstav d for å anerkjenne allerede inngåtte grunneieravtaler for det som anses å være en rimelig reserve. Jeg vil tegne meg på nytt for å redegjøre tydelig for forslag nr. 18, om § 4-4 første ledd, slik at forståelsen av denne endringen blir korrekt med hensyn til framtidig tolkning og eventuelle rettstvister. Jeg vil også redegjøre for hvordan partiene som står bak dette forslaget, vil votere med hensyn til den innstillingen som allerede foreligger. Vi mener at dette er et forslag som ivaretar alle interesser på en god og balansert måte, og at dette er et lovforslag og en minerallov som vil stå seg godt over mange år og legge godt til rette for en viktig næring for Norge. Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Jeg må starte med å si at det er noe påfallende å høre representanten Strifeldt omtale det som skjer her på Stortinget, som hjemmesnekkeri. Jeg tenker at det sier mer om representantens tro på egne evner enn så veldig mye annet. Jeg må legge til at opposisjonens bekymringer for å betale 60 kr mer for en overnatting eller problematiseringen av et enkelt ord i lovteksten sier noe om partienes evne til å snakke om hva som faktisk er deres politiske standpunkt. De gjemmer seg bak formaliteter istedenfor å snakke om hva dette faktisk er. Jeg skulle ønske partiene kunne vært mer ærlige om at de ikke ønsker å gi dette verktøyet til alle de kommunene som faktisk ber om det. Én ting er helt sikkert, og det er at Norge er et vakkert land. Vi har flotte fjorder, ruvende fjell, moderne byer og varme bygdesamfunn. Norge har med andre ord mye å tilby for dem som ønsker en naturnær og unik ferie. De siste årene har vi sett en kraftig vekst i antallet besøkende, både norske og utenlandske. Det er veldig godt. 2024 var et rekordår med over 38 millioner overnattinger. Det er positivt. Turisme skaper arbeidsplasser, verdiskaping og liv i distriktene. Det kommer imidlertid også med en kostnad, for i mange kommuner, særlig de som er små i innbyggertall, men store i naturopplevelser, har belastningen blitt stor. Veier, toaletter, søppelhåndtering, stier og parkeringsplasser er dimensjonert for lokalbefolkningen, ikke for titusener, for ikke å snakke om hundretusener, av besøkende i sommersesongen og etter hvert også vinterhalvåret, som er blitt en viktig tid å reise på. Det koster mye med turisme, og regningen har foreløpig havnet på innbyggernes bord. Det gir grobunn for lokal misnøye. Vi vil nødig havne i situasjoner som dem vi ser i andre land, der turister blir møtt med demonstrasjonstog, blir sprutet ned med vannpistoler eller får beskjed om å reise hjem. Derfor har vi i Arbeiderpartiet vært en sterk pådriver for å få på plass et besøksbidrag. Det er ikke et nytt eller radikalt grep. Dette møter vi hver eneste sommer når tusenvis av nordmenn reiser nedover til enten Italia, Frankrike eller Spania, for å nevne noen land. Et moderat besøksbidrag på overnatting og cruise vil gi kommunene et etterlengtet verktøy for å håndtere de reelle kostnadene som følger med turismen. Det handler ikke om å skremme bort turistene, det handler om å gjøre turismen bærekraftig. Det er særlig viktig i møte med klimaendringer og økt press på natur. Besøksbidraget skal brukes målrettet til bedre tilrettelegging, vedlikehold av stier, flere toaletter, turistinformasjon og styrking av nødvendig beredskap. Det er tiltak med stor betydning. Det er viktig å understreke at besøksbidraget ikke er en ekstraskatt for hotellnæringen, slik opposisjonen hevder. Det er tvert imot en måte for å sikre at alle de som bruker tusenvis av kroner på dyr ferie i Norge, får gode og bærekraftige opplevelser. Bidraget betales av turistene, men kommer hele samfunnet til gode.

Vi kan gjerne diskutere fram og tilbake hvem i denne salen som har den stolteste historien, enten under krigen eller årene etter, men det er nok mange partier som skal være varsomme i en sånn debatt. Når vi må gå 80 år tilbake for å finne argumenter, tenker jeg at det sier sitt. Vi må snakke om hva denne saken faktisk handler om. Den handler om vilkår i norske farvann og at de som jobber eller bruker arbeidshverdagen sin i norske farvann, enten på norske eller utenlandske skip, skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det er ikke sånn i dag at alle de som seiler opp og ned langs vår kyst, har de gode arbeidsvilkårene som norske arbeidstakere har. Som flere representanter påpeker, er det helt riktig at dette ikke nødvendigvis vil bedre lønns- og arbeidsvilkårene til norske sjøfolk, men det gjør at norske sjøfolk har en jobb å gå til også i framtiden. Det er jo det denne saken handler om. Den handler om at norske sjøfolk ikke skal bli konkurrert ut av sosial dumping, av arbeidsvilkår fra Bahamas, Malta eller Caymanøyene. Det er ikke de landene som skal bestemme hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde i Norge. Det skal vi bestemme i denne salen, og det er nettopp derfor vi tar grep. Vi styrker håndhevingen av norske regler i norske farvann. Vi setter ned foten for sosial dumping, og vi er tydelige: Når en opererer i Norge, skal en følge norske regler. Dette handler om respekt for arbeidsfolk, enten de er norske eller utenlandske. Det handler om å ta tilbake kontrollen over norsk arbeidsliv, også til havs, og det handler om å sikre en maritim næring som bygger på kvalitet, sikkerhet og seriøsitet. Sjøfolk som jobber i norske farvann, skal ha en lønn å leve av, ikke en lønn å overleve på. Vi kan ikke ha et todelt arbeidsmarked der noen konkurrerer på lav lønn og sosial dumping og andre følger spillereglene. Vi har fortsatt mer å gjøre. Vi må fortsette å utvikle og forsterke regelverket, vi må sørge for at kontrollen er effektiv, og vi må stå samlet bak den norske modellen også til sjøs. Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der det blir en tydelig grense og et skille i norsk politikk, der noen partier står på arbeidsfolks side, mens andre partier ikke gjør det. Det er det denne saken handler om. Det har vært nok av eksempler hvor Arbeiderpartiet med flere nå tydelig står opp for arbeidsfolk, enten det er pensjon fra første krone, om det er å verne om sykelønnen, om det er å styrke det seriøse arbeidslivet. Det er det dette handler om, og jeg er stolt over at Arbeiderpartiet står så rakrygget i denne saken, for det handler om norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann, og dette blir virkelig en merkedag for norske sjøfolk.

Tobias Hangaard Linge (A) [14:36:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å fremme et gjennomarbeidet representantforslag og vil gi dem honnør for å sikre flertall fra start, slik at undertegnede ikke har hatt våkenetter med bekymring om hvilke flertall som eventuelt kan danne seg i akkurat denne saken. Romfart er noe som engasjerer på tvers av partitilhørighet. Det finnes sikkert mange grunner til det, men den viktigste er at Norge trenger romindustrien, enten det er til å holde kontroll med havområdene våre, til å overvåke klimaendringer eller til å sikre trygg kommunikasjon og styrke vår beredskap. Norsk romindustri ligger i front med en helhetlig verdikjede. Norske bedrifter utvikler alt fra små komponenter til fullverdige satellitter. Norge blir også trolig det første landet i Europa som vil kunne sende opp satellitter i polar bane, fra Andøya Spaceport. Med det vil Norge kunne både utvikle egne satellitter, frakte dem i polar bane og motta data fra en av Norges mange bakkestasjoner. Med andre ord har norsk romindustri en lysende framtid foran seg, og potensialet for vekst i både verdier og sysselsetting er betydelig. Jeg regner med at forslagstillerne vil kommentere forslagene i sine innlegg. Med hensyn til den lange dagsordenen vil jeg gjerne også benytte dette innlegget til å komme med noen kommentarer fra Arbeiderpartiets side. I den anledning vil jeg starte med å si at jeg til min store fortvilelse i dag tidlig oppdaget at vi var ute av komiteens tilrådning VI. Av alle forslagene som fremmes i denne saken, vil jeg hevde at dette er et av dem vi er aller mest for. Hva som har skjedd, vet jeg ikke, men det viktige er uansett at Arbeiderpartiet stiller seg bak forslaget om å utarbeide en ny langsiktig romstrategi, og vi stemmer for VI i tilrådingen. Vi mener at den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen og en rask teknologisk utvikling krever oppdaterte og framoverlente strategier for at Norge skal opprettholde en sterk posisjon i internasjonal romindustri. Dette er noe både Arbeiderpartiet og regjeringen har fokusert sterkt på, og jeg tipper at også næringsministeren vil komme tilbake til dette i sitt innlegg. Jeg vil også knytte en kort kommentar til forslaget til vedtak om norsk deltakelse i EUs romprogrammer. Dette forslaget mener vi er godt ivaretatt, ettersom regjeringen med næringsministeren i spissen jobber intensivt for å sikre full norsk deltakelse i EUs romprogram fra 2028. Her er det god involvering fra berørte departementer og Norsk Romsenter. EU-kommisjonen vil legge fram sitt forslag til romprogram til høsten, og da får vi se resultatet av det arbeidet som har vært lagt ned. Det er også et par forslag til vedtak som enten direkte eller indirekte har påvirkning på framtidige budsjetter. Selv om vi fra Stortingets side langt på vei kan støtte intensjonen i forslagene, mener vi at slike spørsmål bør avklares i de ordinære budsjettprosessene, og vi står på den bakgrunn utenfor de forslagene det gjelder. Avslutningsvis vil jeg anbefale de øvrige forslagene til vedtak som Arbeiderpartiet er med på, og jeg ser fram til et fortsatt godt tverrpolitisk romsamarbeid her på Stortinget.

Jeg vil også takke forslagsstillerne for å fremme viktigheten av lønnsmoderasjon i statseide selskaper. Da vi tok over i 2021, hadde vi over år sett en negativ utvikling der ledere i store selskaper som var helt eller delvis eid av staten, mottok svært høye lønninger, bonuser og gullkantede sluttpakker. Da regjeringen i 2022 la fram eierskapsmeldingen om et grønnere og mer aktivt statlig eierskap, var ett av mange fokusområder nettopp lederlønninger. I meldingen var vi tydelig på at moderasjon i lederlønninger er viktig for å ivareta selskapenes langsiktige interesser, og framhevet at selskapenes omdømme kan svekkes dersom lederlønningene ikke står i stil med det generelle lønnsnivået i selskapet selv eller samfunnet for øvrig. Samtidig er det viktig å erkjenne at det er tøff konkurranse om ledere på toppnivå, og at det er et behov for konkurransedyktige godtgjørelser. Det er derfor essensielt å balansere behovet for moderate lønnsnivåer på den ene siden og behovet for å tiltrekke seg kompetanse og erfaring på relevant nivå på den andre siden. Arbeiderpartiet har vært veldig opptatt av å moderere lederlønninger i både staten og statseide selskaper, enten de er heleide eller deleide. Dette er en målsetting vi manifesterte tydelig i eierskapsmeldingen fra 2022, og den har vært en sentral del av eierdialogen mellom departementet og relevante selskaper. Arbeiderpartiet har også vist at vi i ytterste konsekvens har vært villig til å gjøre endringer i styrer dersom signalene om moderasjon i lønninger ikke blir tatt på alvor. Tall vi kan lese i statens eierskapsrapport for 2023, viser at gjennomsnittlig vekst i lønn til administrerende direktører i selskaper med statlig eierandel i 2023 var noe høyere enn utviklingen i samfunnet for øvrig. Vekst i gjennomsnittlig utbetalt godtgjørelse lå på 5,5 pst., mens utviklingen i samfunnet for øvrig var på 5,2 pst. Det viser at vi er på rett vei, men fremdeles ikke i mål. I denne sammenheng er det viktig å understreke at lønnspolitikk tar tid å endre i selskapene det gjelder, ettersom mange lønnsvilkår og lignende vilkår er kontraktsfestet i avtaler. Dermed er de som utgangspunkt kun mulig å gjøre noe med når selskapene skal skifte personell og ledelse. Regjeringen la en ny kurs for lederlønninger da vi tok over makten i 2021, og sammen med anbefalingene fra ulike rapporter fra Riksrevisjonen fortsetter vi nå det nitide arbeidet det er å sikre at lederlønninger i statseide selskaper modereres og ses i lys av utviklingen i både selskap og samfunn. På bakgrunn av dette mener vi derfor at politikken må få tid til å fungere før vi vedtar nye tiltak, og jeg takker for debatten så langt.

Vi deler forslagsstillernes tydelige engasjement for viktigheten av samarbeid både i og utenfor Europa. Samarbeid utover våre egne landegrenser har vært en rød tråd i Arbeiderpartiets politikk i årtier, og jeg kan forsikre forslagsstillerne om at den røde tråden kun er forsterket den siste tiden. Norge er et lite land, og vi har mye å tjene på å ha en åpen økonomi og samhandle med andre land. Det har tjent landet vårt godt og skapt betydelige verdier fra nord til sør. Titusener av arbeidsplasser er skapt fordi vi handler med andre land, innenfor bl.a. olje og gass, prosessindustrien og sjømatnæringen. Over 70 pst. av norsk eksport går til Europa, og det understreker hvilket viktig marked dette er for Norge. Handel og samarbeid har vært høyt oppe på dagsordenen med Arbeiderpartiet i regjering, og jeg vil framheve noe av det vi har gjort: «Hele Norge eksporterer» er en ambisiøs og viktig satsing fra tidlig i regjeringsperioden for å styrke norsk eksport og bedre vår handelsbalanse, og det har gitt positive resultater. Gjennom EFTA-samarbeidet har Norge vært en pådriver for å få på plass handelsavtaler med andre land og framvoksende økonomier, bl.a. med India, Thailand og Malaysia, og nå pågår det også forhandlinger om handelsavtaler med Mercosur, som er et søramerikansk økonomisk fellesskap med Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay som medlemmer. Dette åpner for nye markeder, og i sum gir avtalene gode muligheter for norske eksportbedrifter til å vokse. Nasjonal sikkerhet har også blitt prioritert gjennom styrking av sikkerhetslovens bestemmelser om eierskapskontroll, og det arbeides nå med en ny lov om investeringskontroll, i tillegg til at vi har opprettet en ny etat for eksportkontroll og sanksjoner, for å nevne noe. Med ny administrasjon i USA og den pågående handelskrigen har regjeringen også arbeidet ekstra tett opp mot EU for å sikre at Norge er på innsiden av eventuelle beskyttelsestiltak fra EU. I tillegg har næringsministeren ved to anledninger holdt en handelspolitisk redegjørelse til Stortinget den siste tiden, både i november i fjor og i mars i år. Regjeringen har også varslet at den skal legge fram en handelsmelding for Stortinget når man får oversikt over den ganske turbulente handelspolitiske situasjonen ute i verden. Verden er et urolig sted, og tiden for å vende blikket innover er ikke nå. Samarbeid på tvers av landegrenser er viktigere enn noen gang før. Handel mellom land og multilateralt samarbeid er noe denne regjeringen alltid har jobbet for, og det fortsetter med uforminsket styrke i tiden vi har foran oss.

Jeg vil starte med å vise til representanten Farahmands innlegg – ikke det siste, men innlegget før der – om en ny minerallov, og minne representanten på at de tross alt hadde åtte år på å gjøre noe med det da de satt i regjering. Det er symptomatisk for en del partier at når man ikke lenger sitter ved makten, blir man blott veldig utålmodig. Nå kommer det en ny minerallov. Det tar tid å lage et godt lovverk, men jeg tror at det kommer til å bli tatt veldig godt imot av mineralnæringen selv. Jeg mener også at mye av denne debatten baserer seg på en misforståelse av hva et statlig mineralselskap er og skal være. Det er ikke sånn at nasjonal kontroll alene sikres gjennom et statlig mineralselskap, det sikres gjennom alle andre lover og regler. I dag har oljenæringen blitt trukket fram, noe jeg synes er et godt eksempel. Det er ikke kun Equinor som driver med oljeleting på norsk sokkel. Det er et sammensurium av ulike selskaper fra ulike deler av verden som utvinner norsk olje og gass, men de er inne på et regelverk som er kontrollert hele veien fra start til slutt, og som sikrer at vi har den nasjonale kontrollen over ressursene våre. Det er også viktig å huske på når vi nå skal diskutere mineraler – ikke bare i dag, men også forhåpentligvis en god del når en ny minerallov kommer og skal debatteres her i Stortinget – at det ikke må forveksles. Et statlig mineralselskap kan absolutt være et viktig verktøy for å få opp flere mineralprosjekter, og ikke minst for at vi kan ta en større del av verdiskapingen, men vi må ikke gå i den fella å tenke at det er et likhetstegn mellom statlig mineralselskap og nasjonal kontroll, for det er veldig mange måter vi kan sikre nettopp det på. Det kan f.eks. være gjennom det gode lovverket, men også gjennom et stadig tettere skatteregelverk som hindrer overskuddsflytting av penger til skatteparadiser, noe vi er veldig opptatt av og mener er veldig viktig. Vi registrerer også at Høyre har kommet med et løst forslag i salen. I Arbeiderpartiet er vi selvfølgelig alltid positive til at kommuner skal kunne ta større del i verdiskapingen, og her velger vi derfor å støtte det forslaget.

Norge har en stolt historie som bergverksnasjon. Mange steder, som Røros, Løkken og Sulitjelma, oppsto som følge av utstrakt gruvevirksomhet. Det har bidratt til yrende lokalsamfunn og lokal verdiskaping mange steder i landet. Tross vår stolte historie har mye av verdens mineralproduksjon blitt flyttet ut av Europa, og i dag står Kina for omtrent 70 pst. av utvinningen av sjeldne jordarter og kontrollerer i stor grad prosesseringen av disse. Framover vil behovet for mineraler bare øke. I all teknologien vi omgir oss med hver eneste dag, og ikke minst i den grønne energiomstillingen vi står midt oppe i, er tilgangen på mineraler helt avgjørende. Det er ikke til å stikke under stol at tilgangen på mineraler er sårbar når store deler av verdens produksjon av sjeldne jordarter kommer fra ett enkelt land. Derfor har denne regjeringen vært veldig tydelig på at vi ønsker en storstilt satsing på norsk mineralindustri, nettopp for å sikre tilgangen på de mineralene vi så sårt trenger. Heldigvis er Norge i en særklasse med svært rik berggrunn over store deler av landet. For å trekke fram et eksempel har vi Fensfeltet, som anslås å inneholde Europas største forekomst av sjeldne jordarter. Da sier det seg selv at dette er et fortrinn Norge bør benytte seg av. Dette tror jeg imidlertid de fleste partiene på Stortinget er helt enige om, nemlig mer mineralproduksjon i Norge. For oss i Arbeiderpartiet er det viktigste at vi får flere bærekraftige mineralprosjekter i gang. Dagens lovverk har gjort det krevende å få det til. Med en saksbehandlingstid som i enkelte tilfeller overskrider ti år, sier det seg selv at det er krevende å stable sammen gode prosjekter med tilstrekkelig finansiering. Regjeringen har lagt fram en mineralstrategi, der ambisjonene for næringen framheves, og nå følger vi opp med en ny minerallov, som er varslet lagt fram for Stortinget før påske. Målet med en ny lov er bl.a. å sikre et klarere og mer forutsigbart rammeverk, og en saksbehandlingstid som er overkommelig. Klarer vi det, imøtekommer vi langt på vei det næringen selv sier er kritisk for å få i gang prosjekter. Det er viktig for meg å understreke at Arbeiderpartiet ikke lukker døren for et statlig mineralselskap. Vårt syn er imidlertid at mindretallet som støtter forslaget, forhåndskonkluderer på at et statlig mineralselskap er det beste verktøyet for å få flere mineralprosjekter i gang og sikre tilstrekkelig med nasjonal kontroll, uten at det er utredet eller dokumentert på noen måte. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er prematurt å opprette et statlig mineralselskap før vi har lagt fram en ny minerallov, og før vi har fått utredet hvilke andre virkemidler som er best egnet til å støtte opp under flere mineralprosjekter.

Jeg vil også starte med å rette en takk til representanten Bjørlo for at han tar initiativ til en romdebatt. Det er veldig flott. Jeg er glad for at det er stor tverrpolitisk interesse for norsk romindustri, og at det selvfølgelig er få ideologiske skillelinjer på dette viktige feltet. Det gir grobunn for gode og konstruktive diskusjoner. Jeg vil også slå fast at Norge er en romfartsnasjon. Vi er et land med enorme havområder og krevende geografi. Teknologien vi får fra romfartsindustrien, bidrar aktivt til bl.a. å holde kontroll med havområdene våre og å overvåke klimaendringer, i tillegg til å sikre trygg kommunikasjon og å styrke vår beredskap. Takket være forskningsmiljøer og høykompetente teknologibedrifter har Norge en romindustri som er blant de mest innovative på viktige områder innenfor romfarten. Vi produserer satellitter og forskningsinstrumenter. Vi leverer viktige komponenter til oppskytingsraketter. Vi har verdens største bakkestasjon på Svalbard med KSAT, og vi har Andøya Spaceport, som nå blir Europas første dedikerte oppskytingsbase for småsatellitter. Det er det god grunn til å være veldig stolt over, og det er god grunn til å være stolt over det vi får til her i Norge. Sterke forskningsmiljøer og høyteknologiske bedrifter til tross er deltakelse i EUs romprogrammer avgjørende. Verdensrommet er grenseløst, og ingen nasjoner har mer eierskap til rommet enn andre. Derfor må Norge være aktive og til stede, og derfor er vi aktive og til stede. Deltakelsen i programmene fungerer som en akselerator for industrien, hvor bedriftene konkurrerer på like vilkår og vi kan delta i større prosjekter. Det bidrar til både verdiskaping og arbeidsplasser her hjemme. Det ser vi godt på tallene bransjen leverer. Vår deltakelse er også avgjørende for EU. De får tilgang til viktig infrastruktur, som nevnte Andøya Spaceport og bakkestasjonen på Svalbard, i tillegg til alle de innovative bedriftene og miljøene vi har som kan levere til EUs viktige romprogrammer. Med den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, vil europeisk romsamarbeid bare bli viktigere i årene som kommer. Det betyr at Norges innsats overfor EUs romprogram må fortsette med uforminsket styrke, og vi må sikre gode rammevilkår for romindustrien, slik at satsing på forskning, utvikling og kompetansebygging kan fortsette. Norge har både kompetansen og kapasiteten til å ta en ledende rolle i Europas romfartsframtid. Den muligheten opplever jeg at vi griper til fulle, og innsatsen fortsetter derfor, med andre ord.

I Arbeiderpartiet sier vi ofte at vi må ha noe å leve av og noe å leve for. Det er nettopp de kreative næringene som bidrar til å fylle manges liv med innhold og opplevelser, enten det er på teaterscenen, i kinosalen eller på idrettsarenaen. Samtidig som næringen bidrar til innhold i livet vårt, bidrar den med arbeidsplasser og verdiskaping over store deler av landet. Nettopp derfor la Arbeiderpartiet og regjeringen fram et veikart for kreative næringer i november i fjor. Vi i Arbeiderpartiet er selvfølgelig glad for at representanten fra Venstre og flere av representantene i denne salen deler dette engasjementet med oss. Hensikten med veikartet er at kreative næringer og bedrifter innenfor næringen skal øke lønnsomheten sin og bidra til både nyskaping og innovative løsninger, som i andre rekke styrker muligheten til både å lykkes i internasjonal konkurranse og å bli et ettertraktet eksportprodukt. I tillegg er det selvfølgelig et uttalt mål å legge til rette for at næringen skal tilby et mangfold av opplevelser og kreative utrykk og ikke minst skape arbeidsplasser over hele landet. Så er spørsmålet: Hvordan kommer vi dit? Et litt overordnet svar på det er å tilgjengeliggjøre det store virkemiddelapparatet vi i dag har. Det er ingen tvil om at kreative næringer har sine særegenheter, men også blant de kreative næringene er det et stort mangfold, og behovene er derfor ulike. Felles for samtlige i næringen, både kreative og andre, er at behov som ofte gjør seg gjeldende, er oppstartskapital, vekstkapital, kapital til investeringer i dyrt utstyr og nye satsinger, lånegarantier, innovasjonsstøtte mv. Gjennom Virkemiddelapparatet 2.0 og Én vei inn har Arbeiderpartiet bidratt til å forenkle og øke brukervennligheten til de næringsrettede virkemidlene, slik at nettopp eksisterende virkemidler blir lettere tilgjengelig. Også for internasjonale satsinger finnes det i dag programmer gjennom Innovasjon Norge som næringene kan rette seg mot – også de kreative næringene – enten det være seg Global Growth, Global Gateways eller High Potential Opportunities, for å nevne noen av programmene som finnes. Samtidig kan veikartet bidra til å styrke både bevisstheten og kompetansen hos de ulike aktørene i virkemiddelapparatet på behovene til kreative næringer, slik at de også kan bidra til at næringene kan nyttiggjøre seg bedre av de ordningene vi har. Veikartet fokuserer også på immaterielle rettigheter. Mange små og mellomstore bedrifter har i dag ikke opparbeidet seg kompetanse eller bevissthet rundt behovet for både å sikre disse rettighetene og å utnytte verdien som ligger i dem, og dette veikartet bidrar forhåpentligvis til mer fokus på det. Så en liten referanse til den aller første saken i dag, fra kulturkomiteen, om et direktiv vi nå innlemmer i norsk lov, og som nettopp bidrar til å fremme norsk filmindustri, hvor utenlandske strømmegiganter blir nødt til å investere mer i norsk innhold. Det vil ha veldig positive ringvirkninger også for de andre kreative næringene. Derfor opplever jeg at forslagene fra Venstre er godt ivaretatt i det veikartet.

Jeg setter for så vidt pris på å bli skolert om skatt av representanten Stensland. Jeg kan røpe at jeg fram til jeg ble representant for ca. en uke siden, jobbet i skatteavdelingen i en stor norsk bedrift, så jeg kjenner godt til hvordan skattesystemets kriker og kroker fungerer, og hvordan det spiller seg ut i praksis. Det er helt riktig, som representanten snakket om, at selskapsskatten handler om skatt på overskudd. Så er det en sannhet at veldig mange oppstartsbedrifter, grunnet veldig gunstige skatteregler, bygger opp et relativt stort skattemessig underskudd de første årene av virksomheten, og derfor er det heller ikke så rart at man kanskje stiller seg noe mer positiv til en endring i selskapsskatten. Jeg tror at jeg overfor store industribedrifter rundt om i landet med milliarder på milliarder i omsetning og tusenvis av ansatte ville stilt spørsmålet om hvordan de ville stilt seg til bare en halv prosent eller én prosent økning i selskapsskatten. Det er altså en skatt som treffer absolutt alle bedrifter, absolutt alle virksomheter. OECD er svært tydelig på at den skatten som er mest skadelig for nettopp verdiskaping, er selskapsskatten. At Høyre nå begynner å lefle med det og bringer det opp i skattedebatten og i næringslivsdebatten generelt, tror jeg er veldig uheldig og potensielt sett vil skade omdømmet til Norge betydelig mer enn prat om både exitskatt og skatt på arbeidende kapital vil føre til til sammen. Det er også mulig at representanten Stensland har snakket med noen som opplever at det investeres mindre om dagen. Sannheten er at det ikke er riktig. I den nevnte virksomheten hvor jeg har tilbrakt de siste tre og et halvt årene av mitt arbeidsliv, har jeg også jobbet med kjøp og salg av virksomheter, og de fleste kundene vi har bistått, har stort sett vært utenlandske virksomheter som har ønsket å investere i norske bedrifter. Det er bare å bla side opp og side ned i DN, E24 og Finansavisen og lese overskrifter om utenlandske bedrifter og investormiljøer som investerer betydelige summer i norske bedrifter, nettopp fordi mange norske industri- og gründereventyr bidrar til verdier og verdiskaping også i tiden framover. Det er det vi må tenke på, og derfor snakker vi så mye om virkemiddelapparatet. Ja, det er helt riktig at vi må snakke om skattepolitikken når de borgerlige gjentatte ganger trekker den inn som så grunnleggende, men vi er nødt til å snakke mer om hvordan virkemidlene faktisk fungerer. Det er nettopp disse som er det første gründere møter. Det er ikke en formuesskatteregning eller en potensiell exitskatt som ligger på bordet den dagen man begynner å skrible ned ideen sin. Det er: Hvordan kan jeg finansiere den ideen jeg har? Hvordan kan jeg sikre tilgangen på kunnskap og sørge for at dette blir en realitet? Da er det virkemiddelapparatet som er der vi starter, og derfor har regjeringen med Arbeiderpartiet i front nettopp gjort tilgangen til virkemiddelapparatet lettere. Gründermeldingen kaster lys på mange viktige ambisjonsområder, og det er der vi kommer til å fokusere framover.

Det kan nærmest virke som høyresidens eneste ønske med gründerpolitikken er at vi skal ha den neste Jeff Bezos, Mark Zuckerberg eller Elon Musk. Det er fullt mulig, og vi blir selvfølgelig veldig glade om vi også kan skape gode tekeventyr, men gründere er mer enn bare tekbedrifter. Det er den lokale strikkebutikken, bakeren på hjørnet, møbelprodusenten, bedriften som produserer eksplosivsikre lysskilt til flyindustrien og oljebransjen, klesdesigneren – gründere strekker seg over en lang, lang rekke ulike virksomheter og ideer. De fortjener at debatten ikke reduseres til kun snakk om exitskatt og formuesskatt. Det er ganske mange myter og vrangforestillinger, og jeg vil også si feilaktige skildringer av hva skattepolitikken faktisk betyr, og hva den faktisk innebærer. Jeg har sett mange regneeksempler de siste månedene på LinkedIn om hvor høyt skattetrykk en del folk angivelig skal få om man bare får litt risikokapital inn fra enten en norsk eller en utenlandsk investor. Vi må ikke glemme at formuesskattegrunnlaget er vesentlig lavere enn det markedsverdiene til bedrifter er. Selv med det lave og veldig gunstige formuesgrunnlaget gis det en verdsettelsesrabatt på 20 pst., og av det skal det altså betales en skatt på 1 pst. For de aller fleste gründerbedrifter er det en forsvinnende liten regning og vil i stor grad ikke bety veldig mye for om bedriften lykkes eller ikke. Den skatten som er mest skadelig for verdiskaping, er selskapsskatten. Konsekvensen av Høyres politikk er at man setter selskapsskatten i spill, hvor den potensielt sett kan økes. Jeg vil mye heller ha stabile skattevilkår som treffer alle bedrifter, enn å fjerne en formuesskatt på arbeidende kapital, hvor 90 pst. av kuttet vil gå til 1 pst. av de rikeste i landet. Alle som har gått på grunnskolen, skjønner at med det regnestykket er det en veldig liten sum som vil komme gründerne til gode. Det vi må begynne å snakke om, er rammevilkårene i form av hva det faktisk betyr å skape virksomhet i Norge. Det handler om å ha et utdanningssystem som gjør at vi får den kompetansen vi trenger til de næringene vi har lyst til å satse på framover. Som tidligere representanter har vært inne på, handler det også om at vi må ha det sosiale sikkerhetsnettet som gjør at folk tør å satse, både menn og kvinner, som vet at fellesskapet står der og ta dem imot hvis de ikke lykkes. Det handler også om å ha et virkemiddelapparat som stiller opp med kapitalen, enten det er i oppstartsfasen, når man skal oppskalere virksomheten, eller når man skal drifte den i år framover. Det er det denne meldingen handler om, og det er det vi burde snakke mer om.

Vi legger bak oss en tid som definitivt har vært krevende for husholdninger rundt omkring i landet vårt. Økte priser på varer og tjenester som vi alle trenger i hverdagen, har lagt et større press på personøkonomien vår, mer enn på mange år. Som følge av det har det blitt et naturlig større fokus på konkurransesituasjonen i ulike bransjer. Det er bra at det er et søkelys på usunn konkurranse i Norge. I bransjer med liten grad av konkurranse ser vi ofte mangel på innovasjon, mindre mangfold blant bedriftene og ikke minst dyrere varer for oss forbrukere. I Norge har vi i dag et godt regelverk for å hindre usunn konkurranse, både når det gjelder å hindre ulovlig samarbeid, og når det gjelder overdreven markedsmakt i forbindelse med sammenslåing og oppkjøp. Gode regelverk kan imidlertid bli enda bedre. Jeg må si det er litt påfallende å høre representantene fra både Høyre og Venstre være på talerstolen i dag og snakke om dette forslaget, for det er ikke mer enn snaut to år siden vi var her, og de samme partiene var så utålmodig som det går an å bli, med tanke på at regjeringen måtte innføre tiltak for å hindre dårlig konkurranse og for mer rettferdige priser for forbrukerne. Nå mener altså de samme partiene at arbeidet har gått for fort. Det er påfallende at når forslaget ligger på bordet, velger de å stå igjen på perrongen. Med de nye reglene er det nettopp konkurransesituasjonen i ulike bransjer som kan tas. Dagligvarebransjen nevnes her. Selvfølgelig kan dette verktøyet brukes på dagligvarebransjen, men det er jo helt meningsløst å lage et verktøy som kun er rettet mot én bransje, når man først lager et markedsetterforskningsverktøy. Det må kunne brukes på alle bransjer og ikke bare én bransje. Det er viktig at Konkurransetilsynet får videre fullmakter når det gjelder å hindre dårlig konkurranse. Én ting er når det skjer lovbrudd – klare lovbrudd. En annen ting er når det er usunn konkurranse, som det f.eks. er i dagligvarebransjen, eller i andre bransjer som har lignende dynamikker som det. Da mener jeg det er riktig å innføre et sånt tiltak. Det er ikke sånn at tilsynet i dag ikke har fullmakter. Det er tilsynet som har muligheten til å stoppe sammenslåinger og oppkjøp av selskaper dersom det blir svekket konkurranse. At tilsynet her får muligheten til etter eget initiativ å gjennomføre etterforskninger i bransjer der de mener at det er for dårlig konkurranse, mener vi er på sin plass. Til syvende og sist vil dette gagne forbrukeren. Det er vi som kommer til å oppleve at markedssituasjonen vil føre til at varer og tjenester får en rettferdig prising, og ikke minst vil det føre til at vi kan kjøpe innovative og gode produkter når vi er i butikken.

Det er ingen tvil om at når vi snart går inn i et nytt år, legger vi bak oss en tid som har vært krevende for folk. Krig i våre nærområder og en økonomi på steroider etter flere år med pandemi førte til at prisen på varer og tjenester vi trenger i hverdagen, ble høyere, til rekordhøye strømpriser og et høyere rentenivå enn på lenge. De aller fleste i landet vårt har heldigvis en økonomi som er robust nok til å takle urolige tider, men for mange i sårbare faser eller livssituasjoner har de siste årene med høye priser snudd opp ned på deres liv, enten de er aleneforsørgere, pensjonister eller folk som står utenfor arbeidslivet. Det har vært en stor ro for meg at det er nettopp Arbeiderpartiet som er med på å styre landet når folk i landet vårt opplever at livet blir krevende. Gjennom hvert eneste budsjett vi har levert fra oss, har vi bidratt til å trygge folks økonomi, enten det har vært med strømstøtte, lavere inntektsskatt for vanlige lønninger, billigere barnehage og SFO eller økt barnetrygd. Ekstra stolt er jeg av dette statsbudsjettet, som gir et reelt løft for oss unge. For dem av oss som studerer, står ved foten av arbeidslivet eller banker på døren til boligmarkedet, har den siste tiden utvilsomt vært svært krevende. Uten noen buffer i økonomien eller ofte med høyt boliglån om man i det hele tatt er så heldig å eie egen bolig, er det godt med en regjering som bidrar til å både styrke og trygge økonomien til også oss unge. Det gjør vi nå ved å øke frikortgrensen til 100 000 kr og øke studiestøtten med 10 pst. Vi gir nå 75 pst. rabatt hos tannlegen for 27- og 28-åringer, sånn at alle mellom 19 og 28 år kan gå til tannlegen uten å måtte betale særlig mye. Vi bevilger penger til å bygge 3 000 nye studentboliger, så studenter kan bo bra og billig, og vi øker lånerammen til Husbanken. Denne regjeringen kommer aldri til å kutte i skattene til dem som har mest fra før, når vi har folk i landet vårt som ikke har råd til å forsørge seg selv og sine. Sosialdemokratisk politikk er den beste medisinen for å sikre små forskjeller mellom folk og sørge for at alle lander på beina etter krevende økonomiske tider.

Når man hører høyresiden snakke om situasjonen for næringslivet, er det lett å bli bekymret for vekst og verdiskaping i dette landet om man ikke vet bedre enn å lytte til høyrefolk. Det finnes nesten ikke ord for hvor dårlig stilt vi visstnok er. Skal man tro det man hører, er det nærmest like før vi kan slukke lyset og takke for oss. Om denne forvrengte virkeligheten kommer av litt for mange kollokviegrupper på Høyres Hus og litt for alternative bedriftsbesøk, tør jeg ikke å spekulere i, men én ting er helt sikkert: Det går bedre for næringslivet med Arbeiderpartiet ved roret enn på svært mange år. Sannheten er at det etableres i snitt 6 000 nye foretak hver eneste måned, overlevelsen for nyetablerte bedrifter er god, og antallet konkurser holder seg på et stabilt, lavt nivå. Det er skapt over 130 000 flere arbeidsplasser med Arbeiderpartiet i regjering, og de fleste er i privat sektor. Sysselsettingen har økt med 60 000 siden vi tiltrådte, og arbeidsledigheten er veldig lav. Skattene for de fleste bedrifter er på nivå med 2013-nivået, med mindre man driver med havbruk, energiproduksjon eller olje og gass, og næringslivets investeringer var på rekordhøyder i 2023. Absolutt alle indikatorer for situasjonen i næringslivet er positive. Likevel velger altså høyresiden å tegne et bilde som ikke har rot i virkeligheten. En aktiv næringspolitikk fungerer for et aktivt næringsliv. Nettopp derfor har Arbeiderpartiet i regjering gjennomført et grønt industriløft for å skape grunnlag for arbeidsplasser over hele landet. Vi lager én vei inn i virkemiddelapparatet, slik at tilgangen på finansiering og insentiver skal være enkel for både nyetablerte og veletablerte bedrifter. Vi har igangsatt en historisk satsing på eksport gjennom reformen Hele Norge eksporterer. Vi har inngått handelsavtaler og utvidet internasjonale samarbeid slik at norske bedrifter skal kunne lykkes like godt på bortebane som på hjemmebane. Vi har gjennom gode støtteordninger også sørget for at strømprisene har holdt seg på et konkurransedyktig nivå for norsk industri sammenliknet med våre europeiske naboer. Med all den svartmalingen høyresiden driver med, skulle man tro at det blir så meget bedre bare Høyre kommer til makten ved neste stortingsvalg. Da er det lurt å spørre seg: Hva er det som skal bli så meget bedre? Det eneste konkrete forslaget Høyre har for norsk næringsliv, er nok en gang å fjerne formuesskatten. Hva det resulterer i, vet vi fryktelig godt svaret på. Det er katastrofalt for inntektene til alle landets kommuner, og det bidrar beviselig ikke til å skape én eneste arbeidsplass. Svartmaling liker jeg ikke. Rødmaling, derimot, i form av god, sosialdemokratisk og aktiv næringspolitikk, liker jeg bedre, for det fungerer og skaper aktivitet over hele landet.