98 oktan er et viktig produkt for mange. I dag er det flere bensinstasjoner som kun tilbyr blandingsbensin, og dette skaper problemer for dem som trenger etanolfri bensin, altså 98 oktan. Høyre mener at vi må sikre at folk med motorer som ikke tåler etanolholdig bensin, fortsatt får tilgang på drivstoffet de trenger. Vi mener det kan gjøres uten at det skaper uheldige pris- og etterspørselsforskyvninger i drivstoffmarkedet. Når færre tilbyr 98 oktan, betyr det at flere eldre kjøretøy ikke kan brukes. Noen motorer fungerer dårlig eller kan bli skadet. Motorer som er produsert før 1995, og som tilsettes drivstoff som er blandet med etanol, kan få skader, og det er også en økt brannfare. Dette er også et beredskapsproblem, dersom det i deler av landet ikke er tilgjengelig en type bensin som kan brukes for alle motorer. Man kan se for seg ekstremværhendelser eller strømbrudd som kan gjøre at tilgangen på 98 oktan blir veldig viktig for både enkeltpersoner og vår nasjonale beredskap, dersom strømaggregater, maskiner, eldre båter og biler ikke lenger kan brukes. Dette er motorer som ikke blir erstattet av nullutslippsalternativer med det første. Som flere har påpekt, har dette også lite å si i en klimasammenheng. Beviset på at dette er en viktig sak for mange, er allerede nevnt av flere. Det har kommet nesten 2 000 høringsinnspill til denne saken, og veldig mange har fått henvendelser fra fortvilte veteranbileiere som ikke forstår hvorfor Arbeiderparti-regjeringen ikke har ønsket å sikre dem tilgang til 98 oktan. For å sikre at det fortsatt skal være tilgang på ublandet 98 oktan og riktig bensinpris, fremmer Høyre i dag et eget forslag som gir de 200 000 veteranbileierne mulighet til å fylle som før, uten at drivstoffet ødelegger bilen. Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

I årene som kommer, skal næringslivet omstille seg for å skape større verdier og samtidig kutte utslipp, og derfor foreslår Høyre i vårt alternative budsjett en kraft- og klimapakke. Vi foreslår auksjonsstøtte til solkraft som et konkret tiltak for å øke kraftproduksjonen på kort sikt, for vi har i motsetning til regjeringen tiltak for å øke produksjonen på kort sikt i vårt budsjett. Regjeringen har fortsatt, etter tre år, ikke klart å lage et moderne regelverk for deling av solkraft, selv etter at Stortinget gjentatte ganger har vedtatt at man skal få til dette. Konsesjonsbehandling på solkraft går altfor tregt. Ifølge bransjen selv er det nå 83 søknader som ligger inne til behandling hos NVE, og for flere av dem har saksbehandlingen ennå ikke startet. Vi foreslår også å lage et kart over grått areal, slik at man kan få til en raskere konsesjonsbehandling for ny kraftproduksjon på disse områdene, for vi i Høyre mener det er viktig at man også får til økt produksjon av kraft på kort sikt. Konkurransekraften til norsk industri i årene framover er helt avhengig av at norske bedrifter produserer med lavere utslipp, og når prisen på utslipp går opp i framtiden, er det viktig at bedriftene får hjelp til å kutte utslippene raskere enn de kan i dag. Høyre vil derfor gjennomføre et punktutslippsprogram for industrien i regi av Enova, med en ramme på 1,5 mrd. kr. Punktutslippsprogrammet skal gjøre det lettere for industrien å gjennomføre utslippskutt som virkelig monner, og det skal være konkurranse om støtten, altså at de som får støtte, er de som kan gjøre størst utslippskutt, slik at vi får mest igjen for hver krone. Det er heller ikke tvil om at vi må gjøre mer for å bevare artsmangfoldet i Norge og sørge for flere levedyktige habitat i norsk natur. Det er spesielt viktig når vi vet hvilken sammenheng det er mellom klimaendringene og tap av naturmangfoldet. Høyre har derfor i sitt alternative statsbudsjett flere tiltak for å ta bedre vare på naturen, bl.a. gjennom en nasjonal plan for naturrestaurering, støtte til at kommunene kan oppdatere sine eldre arealplaner, og også mer penger til å følge opp tiltaksplanen for Oslofjorden, som vi la fram i regjering i 2021.

Mener Miljøpartiet De Grønne da at disse tiltakene vil gi nok energi til at det ikke vil gå ut over veldig mange arbeidsplasser innen industrien – også når man samtidig ser Miljøpartiet De Grønnes politikk knyttet til eksport av gass, som vil bety nedlegging av industri og eksport fra Norge til Europa og ha innvirkning på arbeidsplasser langs vestlandskysten?

Miljøpartiet De Grønne har mål om 80 pst. utslippskutt innen 2030, og jeg lurer på hvordan man skal få dette til i praksis uten at vi får en så stor energimangel at vi ser en massiv nedbygging av arbeidsplasser i industrien i Norge. Miljøpartiet De Grønne vil ha solkraft, men ikke bakkemontert. Miljøpartiet De Grønne vil ha vindkraft, men vil ikke si hvilke prosjekter på land man er for. Miljøpartiet De Grønne vil ha vannkraft, men vil ikke ha mer utbygging av natur. Miljøpartiet De Grønne vil også ha havvind, men det vil jo ikke gi kraft før etter 2030. Mitt spørsmål er egentlig: Kan vi få høre mer om hvorvidt Miljøpartiet De Grønne har en realistisk plan for å skaffe mer energi før 2030? Eller betyr politikken til Miljøpartiet De Grønne at utslippskuttene vil føre til en massiv nedleggelse av arbeidsplasser langs kysten i Norge?

Rødt har tidligere foreslått å trekke tilbake 23., 24. og 25. konsesjonsrunde, og i tillegg vil Rødts utslippskutt fra norsk sokkel gjøre at mange felt legges ned før tiden. Ifølge Rystad Energy vil gassproduksjonen falle med 35 pst. i 2035 og 61 pst. i 2040 uten nye funn, slik at resultatet av at Rødt ikke vil lete etter mer gass, vil være kraftige fall i Norges eksport av gass til Europa, samtidig som Europa også sliter med høye kraftpriser og forsøker å omstille seg. For å følge opp forrige replikant: Når industrien i Europa sliter, betyr det at det også vil gå ut over arbeidsplasser på kysten, og at norsk eksport vil kunne få en nedgang fordi Europa er vårt største eksportmarked. Spørsmålet til Rødt er: Hva tror Rødt blir konsekvensene for norske industriarbeidsplasser i Marhaugs eget valgdistrikt, på Vestlandet og langs kysten og for norsk eksport dersom Rødts politikk gjennomføres, og Norge slutter å lete etter gass?

Til daglig har jeg ansvar for barnevernet i Bergen, som byråd, og jobber tett på tjenestene som hjelper sårbare barn og familier. Stortinget har vedtatt en viktig barnevernsreform. Jeg tror ikke det finnes én representant i denne salen som ikke er enig i at det er bedre å forebygge problemer tidlig framfor å reparere. Det er klart bedre for det enkelte barn å få hjelpetiltak i hjemmet eller i sin kommune så tidlig som mulig, framfor å få en plass i en institusjon, kanskje langt fra hjemmet sitt. Det er bedre å få hjelp tidlig. Det største insentivet kommunene har fått for å forebygge mer, er at plassering i statlige institusjoner har blitt mye dyrere. Det kan være klokt, men i en overgangsfase betyr det imidlertid at kommunene skal finne penger til å øke de forebyggende tiltakene, samtidig som de statlige institusjonsplassene tar en mye større del av budsjettet. Det betyr at kommunene, som har en veldig presset økonomi fra før, virkelig står i en skvis. For Bergen sin del har budsjettene til plasseringer økt betydelig de siste årene fordi det er flere barn som trenger mer hjelp, men dette er ikke noe storbyproblem alene. Dette gjelder alle kommuner, også små kommuner. Gjennom det siste året har vi også sett en stor mangel på institusjonsplasser, med mange brudd på bistandsplikten. Jeg mener at den jojopolitikken som har vært ført, med nedbygging av private tilbydere som nå bygges opp igjen, har vært veldig uheldig fordi barn som trenger hjelp, ikke har fått det. Barnevernstjenestene er under press i hele landet. Vi sliter med å rekruttere folk, og vi sliter med å beholde dem som jobber i barnevernet. Det er flere barn som har behov for omfattende hjelp nå, noe som også gjenspeiles i den økende ungdomskriminaliteten, hvor det er veldig få unge som står for mye av kriminaliteten. Vi trenger mer forebygging, ikke mindre, og vi trenger å sikre at de nyutdannede som har utdannet seg for å være og jobbe i barnevernet, faktisk blir værende der. Det fordrer at vi framover har nok tilgjengelige plasser i det statlige barnevernet, samtidig som kommunene har nok ressurser til å drive den gode forebyggingen vi faktisk trenger for at barnevernsreformen skal bli gjennomført.