På vegne av representantene Henrik Asheim, Amalie Gunnufsen, Mahmoud Farahmand og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om forskuttering av sykepenger.

Anna Molberg (H) [17:33:54] (ordfører for saken): Vi behandler i dag et representantforslag fra Rødt, SV og FrP som foreslår at rapporten «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 skal framlegges for klagenemnda for EØS-saker og for Stortinget. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet, og jeg skal nå redegjøre for Høyres syn. Rapporten det er snakk om, er utarbeidet av en intern arbeidsgruppe i departementet, for den borgerlige regjeringen. Utgangspunktet for rapporten var at Solberg-regjeringen ønsket å begrense eksport av trygdeytelser, herunder at man ville minimere at utenlandske statsborgere tok med seg ytelser når de flyttet fra Norge. Rapporten kartla hvilket handlingsrom den borgerlige regjeringen hadde for å kunne stramme inn på reglene. Så kom Nav-skandalen, der mange nordmenn feilaktig ble straffet og mistet trygdeytelser fordi de tok ytelsene med seg til EØS-land. Det ble opprettet en erstatningsordning hvor de rammede skulle få dekket sitt økonomiske tap. I tillegg ble det reist sak for Oslo tingrett, der flere av de rammede ønsket oppreisning utover sitt økonomiske tap. Man ønsket også å bruke denne rapporten som bevis i erstatningssaken, noe tingretten og lagmannsretten avviste fordi rapporten ikke ble regnet som et relevant bevis i saken. Høyesterett avviste også saksøkernes anke. Grunnen til at rapporten aldri har vært publisert, er at det er et regjeringsinternt dokument. Det er helt vanlig praksis at regjering og embetsverk skal kunne ha en intern dialog seg imellom, der regjeringen kan motta frie faglige vurderinger fra fagfolkene i departementet. Innsyn i rapporten ble også avvist av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i 2021. Det er en svært høy terskel for å gi innsyn i slike interne dokumenter, og det følger av langvarig konstitusjonell praksis å ikke gi innsyn. For Høyres del har det vært avgjørende i denne saken at departementet har vurdert denne rapporten som ikke relevant for klagenemndas saksbehandling. Rapporten handler om regelverket for eksport av ytelser til personer bosatt i andre EØS-land, mens trygdeskandalen gjelder regelverket for personer bosatt i Norge, men med opphold i andre EØS-land. Skal slike interne arbeidsdokumenter legges fram uten at det foreligger et ekstraordinært behov, vil dette få uheldige konsekvenser for samspillet mellom framtidige regjeringer og embetsverk, og det kan også svekke tilliten til beslutningsgrunnlaget i framtidige saker. Jeg vil understreke alvoret i trygdeskandalen og de belastningene som er påført enkeltmennesker og deres familier. Det er avgjørende at man rydder opp i disse sakene og at tilliten til forvaltningen gjenopprettes. Samtidig må Stortingets behandling av denne typen spørsmål også skje på en måte som ivaretar grunnleggende konstitusjonelle prinsipper.

Takk for svaret. Jeg ser fram til et konkret tall når statsråden har fått sett undertegnedes skriftlige spørsmål, som er sendt for ikke så lenge siden. Det er også en kjent sak at Nav selv internt har et høyt sykefravær, gjerne høyere enn snittet i landet. Undertegnede har fått høre internt fra Nav at sykefraværet ligger på rundt 15 pst. blant ansatte i Nav, noe som er over dobbelt så høyt som sykefraværet ellers i landet. Er statsråden bekymret for et økende høyt sykefravær i Nav, og hvordan ser statsråden på dette som en del av løsningen for å få ned saksbehandlingstiden i Nav?

Det er nå mange saker som ligger til behandling i Nav som angår sykepenger. Dette er tall som ikke er offentlig tilgjengelige. For oss som går inn på nav.no, ser vi bare at det er forventet saksbehandlingstid på fire måneder i gjennomsnitt på saker som omhandler sykepenger. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden kan si noe om hvor mange saker som per nå ligger til behandling hos Nav hva angår sykepenger.

Høyre deler forslagsstillernes ambisjon om å redusere sykefraværet og styrke et inkluderende arbeidsliv. Samtidig er det avgjørende at tiltakene er kunnskapsbaserte, at de faktisk virker, og at de ikke påfører virksomheter unødvendig byråkrati og merarbeid. Vinteren 2026 inviterte Høyre alle partier på Stortinget til samtaler, med mål om et bredt forlik rundt sykelønnsordningen. Det er i en slik setting Høyre ønsker å gjøre eventuelle endringer og tiltak for å få ned sykefraværet, ikke gjennom et representantforslag fra SV i Stortinget. Vi mener sykelønnsordningen må ses i helhet, og alle sider ved den bør diskuteres. Norge har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning samtidig som vi har verdens høyeste sykefravær. De siste 20 årene har partene i arbeidslivet jobbet med tiltak for å få ned sykefraværet gjennom avtalen om inkluderende arbeidsliv, uten at det har bidratt til å få ned sykefraværet, heller tvert imot. Høyre mener derfor at alle sider ved sykelønnsordningen bør diskuteres, og at man må ta et politisk ansvar for dette. Debatten om sykelønnsordningen har alltid vært og er fremdeles veldig svart–hvitt. Den dreier seg om hvorvidt man skal kutte i sykelønnen eller ikke kutte i den. Den bør dreie seg om veldig mye mer. Ingen snakker f.eks. om urimeligheten i å gå fra 100 pst. sykelønn ned til 66 pst. lønn når man har vært syk i ett år. Partiene på Stortinget har også tidligere funnet sammen i brede forlik, bl.a. innenfor pensjon og ikke minst innenfor langtidsplanen for Forsvaret. På samme måte bør det være rom for å finne løsninger for å få ned sykefraværet betydelig, uten å utelukke noen tiltak. Akkurat nå foregår det en kunnskapsinnhenting om årsakene til høyt sykefravær i Norge, der partene i arbeidslivet har signalisert at de skal levere et grunnlag i løpet av et år. Høyre mener dette er en utredning som kunne fungert som et godt grunnlag for samtaler på tvers av partiene for å enes om nye tiltak rundt et uakseptabelt høyt sykefravær. På denne bakgrunn støtter ikke Høyre forslagsstillernes ulike forslag, men vi er naturligvis med på forslaget fra FrP om å styrke partssamarbeidet i oppfølgingen av sykmeldte og forslaget om at gradering av sykmeldinger skal være hovedregelen. Dette gjør vi fordi disse forslagene likner forslag Høyre har programfestet.

Takk for svaret. Jeg har også registrert at statsråden og regjeringen har sendt forslag på høring som innebærer en ny integreringsstønad for flyktninger, men vi hadde jo også en regel da Høyre styrte Norge, om at summen av uføretrygd og barnetillegg ikke skulle være mer enn 95 pst. av tidligere inntekt. Denne regelen gjorde at det samlet sett skulle lønne seg å jobbe framfor å motta ytelser fra Nav. Dessverre ble denne regelen fjernet gjennom en budsjettenighet mellom Arbeiderpartiet og SV i 2022. Arbeiderpartiet har som kjent ikke flertall alene for sine budsjetter, og de er nødt til å søke støtte til sitt statsbudsjett hos bl.a. SV og Rødt. Når ikke engang 95 pst.-regelen fikk bestå, hvordan tenker statsråden at hun skal få med seg de sosialistiske partiene på nye forslag om lavere stønader for flyktninger?

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå får flere tusen flyktninger i Norge samlede utbetalinger fra Nav som langt overgår lønnen til en gjennomsnittlig industriarbeider. Summen av sykepenger, uføretrygd, barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte, pensjon, introduksjonsstønad, sosialhjelp, hjelpestønad og arbeidsavklaringspenger kan variere fra 600 000 kr og helt opp til 1 mill. kr. Dette gjelder rundt 2 130 personer. Når samlet nivå på ytelser for så mange med flyktningbakgrunn overgår en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, kan det tyde på at systemet vårt ikke er rigget for at det skal lønne seg å jobbe. Er statsråden enig i at det alltid må lønne seg å jobbe?

Jeg var selv på Hamar stasjon nå på mandag, og jeg ble litt overrasket over at det der henger en ny storskjerm der Bane NOR har en flott reklame av prosjektet Hamar stasjon, med fine bilder av hvordan det skal se ut. Man får et klart inntrykk av at nye Hamar stasjon er rett rundt hjørnet. Det er mildt sagt ganske usikkert om dagen, og det er også usikkert nå, når jeg hører statsrådens svar til meg i spørretimen. I valgkampen kom samferdselsministeren til Hamar med alle sentrale politikere fra Arbeiderpartiet i Innlandet. Da var gladnyheten et faktum: Det kommer penger til stasjonen, en kjempenyhet. Det var altså midt i valgkampen, med applaus og brede smil, også fra oss i Høyre. Men hva skjer nå? Dette har jeg egentlig et ganske enkelt spørsmål til: Kan statsråden gi et tydelig svar til alle i Hamar som nå lurer på hva som skjer? Fortsetter prosjektet på Hamar stasjon etter planen, uten forsinkelser?

Vi har alle et mål her, som jeg håper også statsråden er helt med på. Når det først ble som det ble med passasjen over Åkersvika, er vi nødt til å bygge det som bygges kan, rett og slett for å minimere forsinkelser og ikke minst minimere kostnader. Hvis Bane NOR kunne startet prekvalifisering av leverandører for Hamar stasjon, kunne utbyggingsperioden og kostnadene blitt redusert. Det var sånn det ble gjort med Ilseng fengsel i Hamar-området. Jeg håper statsråden virkelig vil vurdere dette. For å realisere Hamar stasjon raskest mulig er det også mulig å frikoble prosjektet fra signalsystemet ERTMS. Man kan rett og slett benytte eksisterende signalsystem og innføre ERTMS senere. Dette åpner regjeringen selv for i statsbudsjettet. Hvis statsråden er enig i det som står i regjeringens egne budsjettdokumenter, er det ingenting som hindrer byggestart etter planen, gitt finansiering. Er statsråden enig i dette?

«Forsinkelsen på dobbeltsporet mellom Oslo og Hamar har kommet som et sjokk. Milliarder er brukt, og byggingen er godt i gang, mens Hamar vokser i stor fart til å bli en del av både bo- og arbeidsmarkedet i Oslo-regionen. Det er viktig for alle nå å oppleve at det er politisk vilje til å minimere forsinkelsen og kostnadene. Mens vi venter på avklaring over Åkersvika, er det nødvendig at Hamar stasjon fullføres etter planen. Vil statsråden åpne for at Bane NOR kan starte prekvalifisering av leverandører for å fullføre stasjonen raskere?»

Ordet «økning» er en gjenganger i Riksrevisjonens undersøkelse av Navs innsats for å forhindre frafall i arbeidslivet. Det er en økning i andelen som har falt utenfor arbeidslivet de siste årene, og det er en økning i andelen mottakere av helserelaterte ytelser. I tillegg påpekes det at målene om å redusere frafall i arbeidslivet og reduksjon av sykefraværet ikke er nådd. Det er ikke god nok oppfølging av sykmeldte og mottakere av arbeidsavklaringspenger. Det er også vesentlige mangler i saksbehandlingen rundt de helserelaterte ytelsene. Alt i alt konkluderer Riksrevisjonen med at dette er kritikkverdig. I lys av både denne rapporten og andre alvorlige hendelser i forbindelse med arbeidet i vår arbeids- og velferdsetat den siste tiden har Høyre en stund tatt til orde for en totalgjennomgang av Nav. På samme måte som at vi gjennomanalyserte norsk politi etter 22. juli-terrorangrepet, bør vi gjøre det samme med vår største etat. Solberg-regjeringen la den såkalte politianalysen til grunn for hele sitt arbeid med en historisk modernisering av norsk politi gjennom politireformen. Høyre mener at Nav bør gjennomgå en lignende analyse, med mål om større moderniseringer og større effektiviseringer, når vi har et godt og faglig grunnlag på plass. En slik Nav-reform bør ta for seg hele ytelsessystemet. Vi bør se på om vi bør forenkle, redusere eller forbedre antallet ytelser. Vi bør se på om vi bør samordne utbetalingen av mange av disse ytelsene for å gjøre det enklere for dem som mottar. Vi bør også se på organiseringen av Nav, om den faktisk er riktig. Vi bør i større grad også sikre at digitaliseringsarbeidet i Nav prioriterer de enkle sakene, slik at vi frigjør tid og ressurser for Nav-ansatte til faktisk å kunne følge opp den enkelte bruker. Til slutt bør hele Navs arbeid snus helt på hodet. Vi bør si at Nav skal bli mer arbeidsorientert framfor diagnoseorientert. Vi må begynne å spørre mennesker om hva de faktisk kan bidra med i arbeidslivet, framfor å spørre: Hvor syk er du? De aller fleste som bruker Nav i en eller annen form, og som går på en helserelatert ytelse, har arbeidsevne og ønsker å bidra. Da er det vår plikt å sikre nettopp disse menneskene en meningsfull hverdag og arbeid. Det er mye god velferd i å sikre mennesker en plass i arbeidslivet på sine premisser. Tiden for en gjennomgang av Nav er moden. Nå er det 20 år siden Nav-reformen. Høyre ser positivt på at regjeringen har signalisert at de ønsker å gjøre nettopp det Høyre har tatt til orde for en god stund. Riksrevisjonen peker, som nevnt, også på at oppfølgingen av sykmeldte er for dårlig i Norge. Det er dessverre også sånn at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder høyt sykefravær. Selv om sykefraværet har gått noe ned den siste tiden, er det likevel på et helt uakseptabelt høyt nivå. Bare se til Sverige, vårt naboland, som vi liker å sammenligne oss med – der er sykefraværet omtrent det halve. Høyre har nylig tatt til orde for at det er på tide å ta politisk ansvar for det høye sykefraværet vi har i Norge. Vi ønsker å invitere alle partier som ser alvorlig på at vi er verdensmester i sykefravær, til samtaler, med mål om et forlik om sykelønnsordningen. Vi er nødt til å få debatten om sykelønnsordningen til å handle om noe mer enn bare hvorvidt man skal kutte eller ikke kutte i sykelønnsordningen. Høyre ønsker å se på sykelønnsordningen med brede briller. Vi bør kanskje vurdere om tiden man kan være sykmeldt, bør utvides, rett og slett fordi det er ganske brutalt å være i et langt behandlingsforløp og få en kompensasjon av lønnen på 100 pst., for så å oppleve at man detter ned til 66 pst. av lønnen den dagen det har gått ett år. Samtidig bør vi heller ikke utelukke at slike forhandlinger om sykelønnsordningen kan innebære en liten reduksjon i sykelønnen, for det er ingen tvil om at verdens høyeste sykefravær har en sammenheng med at vi har verdens mest generøse sykelønnsordning. Poenget her er at vi må tørre å diskutere alle sider ved sykelønnsordningen, fordi vi ønsker jo alle at sykelønnsordningen skal stå seg for framtidige generasjoner. Foreløpig har ingen andre partier, med unntak av Venstre, signalisert at de er villige til å se på sykelønnsordningen. Når 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeid eller utdanning, bør egentlig alarmklokkene gå. Vi har altfor mange unge mennesker med psykiske lidelser og plager som parkeres på en livslang uføretrygd, og vi har, som nevnt, et sykefravær som er i verdenstoppen. Da er det helt nødvendig at ansvarlige partier tør å ta ansvar og tør å iverksette tiltak. Vi ønsker alle en sterk velferdsstat, men vi ønsker den også for framtiden. Høyre er villige til å ta nettopp dette ansvaret, ta de vanskelige debattene og gjøre store reformer for å snu denne utviklingen. Velferdsstaten vår må sikres for framtiden, og det arbeidet er nødt til å starte akkurat nå.

Høyre har det siste året etterlyst en større analyse og evaluering av Nav, 20 år etter Nav-reformen. Behovet for systemkritikk kom på spissen i fjor sommer, da pågående tiltak måtte settes på vent på grunn av dårlig økonomistyring. Ikke minst kom det også på spissen da Riksrevisjonen la fram sin rapport, som viste at man ikke kunne garantere for milliardutbetalinger fra Nav. Dette er bl.a. bakgrunnen for at Høyre har lagt fram forslag om en forenklingsreform i Nav. Samtidig har Senterpartiet fremmet sine forslag, der man bl.a. ber om en deling av Nav i to etater. Høyre støtter ikke en slik umiddelbar endring i Nav, som Senterpartiet tar til orde for. Det kan godt hende at det kan være en løsning å endre strukturene i landets største etat og å se på arbeidsdelingen mellom Nav stat og Nav kommune, men før man gjør noe sånt – gjør så store endringer – trengs det en grundig utredning og et faglig analysearbeid. Da Solberg-regjeringen gjennomførte en av de største moderniseringsreformene av politiet, var det nettopp en slik analyse som lå til grunn for hele politireformen. Politianalysen, som den het, dannet hele grunnlaget for en av de største reformene av norsk politi i historien. Det samme bør ligge til grunn for en større effektiviserings- og moderniseringsreform i Nav. Siden Høyre la fram disse forslagene, har regjeringen tilsynelatende blitt inspirert av Høyres initiativ. På samme måte som at Høyre har etterlyst en evaluering av Nav 20 år etter Nav-reformen, gjør Arbeiderpartiet i regjering nå det samme. Det er positivt at regjeringen vil ha en gjennomgang av Nav, og at det er nedsatt en ekspertgruppe som skal gjøre nettopp dette. I lys av dette skulle man jo tro at Arbeiderpartiet ville stemt for Høyres forslag, som vi behandler i dag, men leser man i sakens innstilling og lytter til signalene fra talerstolen her, er det ingen støtte fra Arbeiderpartiet til Høyres forslag. Det gir jo ingen mening, all den tid regjeringen ser ut til å iverksette nøyaktig det samme som Høyre har tatt til orde for i lang, lang tid. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Nyutdannede unge mennesker i dag sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. NRK Debatten dedikerte en hel sending til nettopp denne gruppen. Det de forteller oss, er at når man søker jobb, får man avslag fordi man mangler erfaring. Arbeidsgivere avviser unge, nyutdannede mennesker fordi de mangler erfaring. Hva er det Høyre og Fremskrittspartiet forsøker å foreslå i denne sal? Jo, å gi unge mennesker mulighet til nettopp å sanke den erfaringen de så sårt trenger i dagens ganske brutale arbeidsmarked for unge mennesker. Jeg blir ganske forundret når representanten Waagen opererer med 36-timersuker. Det er et «worst-case»-scenario ingen overhodet ønsker at skal være tilfellet. Ingen sier her at unge mennesker skal jobbe fem timer hver dag etter skolen. Man må være ganske godt plantet på venstresiden for å tolke Høyres forslag på denne måten. La meg ta et eksempel på hvem og hva disse forslagene er ment for, og hva de retter seg mot. Det er f.eks. Geitmyra matkultursenter for barn og unge, som ligger i byen til representanten Viljugrein. Dette er et nasjonalt kompetansesenter for matkultur. Her kommer barn og unge for å lære seg å lage mat. Man rekrutterer unge til kokkeyrket, som det er stor mangel på. Dagens arbeidsmiljølov tillater ikke disse unge menneskene å være i lokalene i mer enn to timer etter skoletid, så de rekker så vidt å sette en pizzadeig. Den får heve, men de får altså ikke stekt pizzaen, fordi de må hjem. Dette er et eksempel på det Høyre mener er rigide regler i arbeidsmiljøloven. Dette er hva Høyre forsøker å argumentere for i denne sal: Arbeidsmiljøloven i dag er veldig rigid. Vi ønsker ikke at barn skal jobbe fem–seks timer etter skolen hver eneste dag. Vi ønsker å løsne skruen, slik at flere unge får den verdifulle arbeidserfaringen som er nødvendig i dag.

Arbeiderpartiet, SV og Rødt brer om seg med ulike begreper i denne debatten, som jeg mener er nødvendig å ta opp. Det vises til mafiavirksomhet, man snakker om at det har vært lønninger ned i 50 kr for timen, og det snakkes om løsarbeidersamfunn. Jeg vil bare understreke at dette er noe Høyre tar fullstendig avstand fra. Jeg trodde det var unødvendig i det hele tatt å måtte gå opp på denne talerstolen og si det. Det disse representantene tilsynelatende ikke er klar over, og som jeg mener det er grunn til å minne om, er at vi i dag har et krav om likebehandling i norsk arbeidsliv. Uansett om du er fast ansatt, om du er midlertidig ansatt, eller om du er innleid: Du har krav på lik lønn, og så har du selvfølgelig krav på å ikke bli utsatt for kriminalitet. Representantene fra venstresiden linker jo i denne debatten innleie og bemanningsbyråer opp til kriminalitet. Det er da jeg mener at denne debatten sporer fullstendig av. Man snakker om fast ansatte – de som er innleid fra et bemanningsbyrå, er jo fast ansatte. Det er jo nettopp disse menneskene som er fast ansatte, i et bemanningsbyrå. Nå er det 11 500 av dem som ikke lenger er fast ansatte gjennom et bemanningsbyrå. Nå er det derimot 35 000 flere midlertidig ansatte på grunn av regjeringens innstramminger i innleiereglene. Jeg trodde at venstresiden og fagbevegelsen i Norge også var opptatt av midlertidige stillinger, at man skal ha minst mulig av det. Jeg trodde venstresiden og fagbevegelsen også var opptatt av at man skal jobbe minst mulig overtid og oppleve minst mulig arbeidspress på arbeidsplassen. Dette er saker fagbevegelsen og venstresiden tilsynelatende ikke bryr seg om i debatten om innleie, for alt handler om at innleie er så forferdelig, mens det at midlertidige ansettelser bare eksploderer, er ikke noe problem, eller det at fast ansatte på arbeidsplassene må jobbe mer overtid og opplever mer arbeidspress fordi arbeidsgivere ikke kan ta inn midlertidig arbeidskraft eller leie inn midlertidig arbeidskraft, er ikke noe problem. I denne debatten savner jeg litt fra venstresiden hvorfor man ikke ser på det som et problem at det er så mange flere midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv i dag.

Takk for svaret. Vi ser jo at arbeidsledigheten øker blant unge mennesker. Det blir et større og større problem for mange nyutdannede at de blir avvist i intervjuprosesser på grunn av manglende erfaring. NRK Debatten hadde før jul en sending om dette. Det å jobbe litt ved siden av studiene innebærer jo ikke bare en bedring av studentøkonomien, men det innebærer også at man får en del erfaring å vise til på cv-en. Undertegnede er et eksempel på det, som jobbet ved siden av studiene gjennom et bemanningsbyrå, og fikk arbeidserfaring. Nå som så mange jobber forsvinner fra bemanningsbransjen: Hvordan vil statsråden legge til rette for at flere unge kan få arbeidserfaring tidligere, og lykkes i jobbmarkedet?

I perioden som innstrammingene har virket, viser NHO Service og Handel i en kronikk i Nettavisen til at det er 11 500 ansatte i bemanningsbyråer under 34 år som ikke lenger er ansatte i disse bemanningsbyråene. 11 500 ansatte har ikke lenger jobb. Er statsråden kjent med at så mange tusen stillinger er borte fra bemanningsbransjen i perioden som regjeringens innleieregler har fungert?

Regjeringens og venstresidens innstramninger i innleiereglene rammer næringslivet, og det gjør også terskelen høyere for at mennesker kommer inn i arbeidslivet. Representanten Kjølmoen snakker om løsarbeidersamfunnet som Høyre går i bresjen for, men når 11 000 mennesker har mistet jobben sin, sin faste stilling i bemanningsbransjen, i løpet av de to årene innleieforbudet og innleieinnstramningene har fungert, mener jeg det er ganske alvorlig, og det viser at innleiereglene slår negativt ut. Alle er enige om at faste og hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, men virkeligheten der ute innebærer også at det er behov for flere typer tilknytningsformer til arbeidslivet, både fordi næringslivet kan være utsatt for sesongvariasjoner, fordi behovet for arbeidskraft svinger i takt med oppdragsmengde, og også fordi mennesker er forskjellige og har behov for fleksibilitet på grunn av helsen sin eller på grunn av livssituasjonen sin, f.eks. hvis man er student. Etter at de nye innstramningene trådte i kraft, har antallet midlertidige ansettelser økt kraftig. Flere tusen ansatte i bemanningsbransjen har, som nevnt, mistet jobben, og mulighetene for unge og arbeidsledige til å få foten innenfor arbeidslivet er svekket. Det er sånn at når man forbyr eller strammer inn på noe man ikke liker, tyter det ut et annet sted. Det blir mer overtid på fast ansatte, det blir mer midlertidighet, det blir flere utenlandske entrepriser, og det blir mindre innovasjon innen offentlige anskaffelser – alt dette fordi Arbeiderpartiet og ytre venstreside ikke vil forholde seg til en virkelighet der midlertidige behov oppstår helt naturlig. Nå vil sikkert de rød-grønne partiene, som har innført disse reglene, si: Ja, men det er jo fremdeles mulig å leie inn i dag. For det første er ikke det tilfellet i bygg- og anleggsbransjen på det sentrale Østlandet, for der gikk regjeringen inn for et rent forbud mot innleie. Andre næringer rundt om i landet som har behov for innleid arbeidskraft, opplever dette som mye vanskeligere nå, bl.a. fordi et av vilkårene for å inngå avtale om innleie er at det må godkjennes av en sentral fagforeningsmakt på Youngstorget. Det gir null spillerom for lokale forhandlinger mellom lokale, små fagforeninger og arbeidsgivere. Det andre strenge vilkåret er at minst halvparten av de ansatte må være organisert i en stor fagforening for at man skal kunne inngå avtale om innleie. Denne typen regelverk bidrar jo til at ansatte blir tvangsorganisert, stikk i strid med grunnleggende rettigheter. Dette har VG avdekket i flere omganger. Høyre er ikke for innstramningene til de rød-grønne partiene.

Det er godt å høre at samferdselsministeren er enig i at vi skal over Åkersvika. Spørsmålet er bare når vi skal det. Bane NOR oppgir ganske mange forskjellige grunner til denne forsinkelsen, men slik jeg forstår det, som også samferdselsministeren er inne på, og som den senere tids omtale av saken handler om, handler det egentlig om passasjen over Åkersvika. Bane NOR har selv uttalt at det er mulig å kjøre to tog i timen dersom dobbeltsporet skulle stoppe ved broen rett før Åkersvika. Vi bør jo da i det minste kunne fullføre dobbeltsporet fram til Åkersvika, og vi bør i det minste kunne fullføre arbeidene på Hamar stasjon, slik at vi får tatt i bruk infrastrukturen som vi har investert så mange milliarder kroner i. Det tenker jeg også er viktig for å unngå store kostnadsøkninger de neste fem årene. Er statsråden enig i dette?

Takk for svaret. Arbeidet med dobbeltspor på jernbanen mellom Eidsvoll og Hamar har holdt på lenge, og vi har for all del kommet veldig godt i gang med utbyggingen, men Bane NOR har altså brukt 12 år på å planlegge utbyggingen og hvordan toget skal ta seg over denne lille strekningen over Åkersvika rett før Hamar stasjon. Nå trenger Bane NOR altså fem år til til å finne ut av hvordan toget skal gå over dette vannet. Jeg legger til at det har allerede gått tog der i alle år. Det er veldig mange i Hamar-regionen som nå lurer på: Hvor lenge har Bane NOR visst, eller burde vært klar over, at det kom til å bli så store forsinkelser? Hvorfor har man eventuelt ikke gjort noe med det de 12 årene man har hatt til rådighet? Kjenner statsråden til om det på noe tidspunkt i løpet av alle disse årene har vært en risikovurdering knyttet til om krysningen av Åkersvika ville skape problemer?

«Foreløpig er det langt flere spørsmål enn svar i saken om dobbeltsporet til Hamar. Det oppgis svært mange ulike grunner til hvorfor Bane NOR utsetter prosjektet, og dette i seg selv gjør saken desto mer uklar. Jeg har tidligere sendt statsråden et skriftlig spørsmål om konsekvenser, kostnader og årsaker til utsettelsen. Nå vil jeg spørre helt overordnet om statsråden vil gripe inn slik at arbeidene kan starte på stasjonen i 2026 i tråd med gjeldende føringer fra statsråden og regjeringen?»

Alle er enige om at innleie i helsesektoren ikke skal være noen bærebjelke i norsk helsevesen, men partiet Rødt ønsker jo å forby all form for innleid arbeidskraft i helsevesenet. I en virkelighet der alle kunne jobbet fra kl. 8 til kl. 16 hver dag, kunne sikkert dette fungert greit, men i virkelighetens norske helsevesen er man avhengig av en døgnkontinuerlig, forsvarlig helsetjeneste med nok folk på jobb. Innleie er jo, om man liker det eller ikke, med på å løse bemanningsutfordringene i helsevesenet. Bare spør en hvilken som helst avdelingsleder som daglig jobber med bemanning og forsvarlig drift. Hvis Rødt hadde sett forbi sine ideologiske standpunkter, hadde de forstått at innleie er helt nødvendig for at helsetjenestene ikke skal knekke sammen. I tillegg trives svært mange med å være innleid. Det gir høyere lønn og mer frihet og fleksibilitet til å jobbe lange perioder og ha lange perioder med fri. Vil partilederen i Rødt ta av seg sine ideologiske briller og se verden som den er?

Vi i Høyre vil gjerne tillate oss å komme med en liten stemmeforklaring her i dag når det gjelder oljepionerene. Vi har primært vårt eget forslag, der vi ber regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en økt kompensasjonsordning. I tillegg til det ber vi regjeringen om å differensiere hvem som får erstatning, avhengig av hvilken type skade den enkelte har. Vi mener det er rettferdig at all kompensasjon over 8 G skal være i henhold til skadens art og omfang. Høyre vil veldig gjerne bidra til at det sikres flertall i denne sal her i dag for en høyere kompensasjonsordning enn 8 G. Slik det ligger an nå, er det Senterpartiets løse forslag som kan få flertall. Det ønsker Høyre å bidra til at det får. Derfor stemmer også Høyre subsidiært for Senterpartiets løse forslag om å øke kompensasjonsgraden for oljepionerene.

Ved behandlingen av et forslag fra Rødt om å heve fribeløpet for uføre i forrige stortingsperiode, uttalte tidligere arbeidsminister Marte Mjøs Persen til Stortinget at Arbeiderparti-regjeringens hovedfokus var å hindre at personer støtes ut av arbeidslivet, og at uføreordningen måtte støtte opp om dette. Det ble også vist til at dersom man hevet fribeløpet for uføre til 1 G, ville man i flere tilfeller få utbetalt over 100 pst. av tidligere inntekt. Arbeiderparti-statsråden uttalte at det ikke skal lønne seg mer å kombinere jobb og trygd enn å jobbe i en fulltidsstilling. Det skulle også være mer lønnsomt for dem som ikke kunne stå i full stilling, å søke om gradert uføretrygd. I budsjettenigheten med de rød-grønne partiene er man nå enig om å øke fribeløpet til 1 G. Mener statsråden dette er i tråd med prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe?

Takk for spørsmålet og muligheten til å oppklare litt om hvordan Høyre har budsjettert. For det første er det sånn at mennesker som har en jobb å gå tilbake til, står månedsvis i helsekø. Man kan stå i mange måneder og vente på en hofteoperasjon eller en kneoperasjon når det samtidig er ledig kapasitet ved en privat helseinstitusjon, der man kan få behandling innen en ukes tid. Høyre bevilger 1 mrd. kr til å kjøpe private helsetjenester for å få folk ut av køen. Da har vi budsjettert slik – ganske edruelig, vil jeg si. Vi har tatt to kategorier av sykdommer. Rask psykisk helsehjelp og mer kjøp av privat kapasitet er våre to satsinger, og vi reduserer da sykefraværet knyttet til psykiske plager og typiske hofte- og kneplager med 5 prosentenheter. Det tilsvarer ca. 3 mill. kr, men jeg er ganske sikker på at vi hadde kommet til å spare veldig mye mer penger dersom vi ikke hadde vært så edruelige.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet til stadighet kommer tilbake til at Høyre kutter i Nav. Ja, Høyre gjør det fordi vi ønsker å redusere byråkrati og administrasjon i en av Norges aller største og byråkratiske etater. Det kommer vi til å fortsette å gjøre. Leser representanten fra Arbeiderpartiet Høyres alternative statsbudsjett, vil hun imidlertid også se at det satses massivt på ulike tiltak for å få flere i jobb. Jeg nevnte det fra talerstolen, men jeg kan gjenta det: Vi fullfinansierer en arbeidsrettet ytelse for unge mennesker. Vi ønsker å gjøre den nasjonal, i motsetning til Arbeiderpartiet, som bare vil prøve det ved sju Nav-kontorer. For det andre innfører vi forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, som skal få flere unge tilbake i jobb fra passivitet. Det forsøket har Arbeiderpartiet kuttet i. Til slutt bruker vi også ganske mye penger på en ny avkortingsmodell for uføre, slik at de kan tjene mer ved siden av inntekten sin.

Først vil jeg gjerne ta opp noe som ble sagt i replikkvekslingen helt i begynnelsen av debatten, av representanten fra SV. Det ble sagt at partiet Høyre legger til rette for arbeidskriminalitet. Det ble sagt etter at representanten fra Høyre la fram en hel smørbrødliste med tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Jeg vil ha meg frabedt slike påstander og den typen retorikk i denne sal. Ingen partier legger til rette for kriminalitet. Norsk arbeidsliv er heldigvis i all hovedsak godt, og de aller fleste trives på jobb. De største sosiale forskjellene mellom mennesker i Norge handler om hvorvidt man har en jobb å gå til eller ikke. At flest mulig er i jobb, er avgjørende for et produktivt og verdiskapende samfunn og for en bærekraftig velferdsstat over tid. Det er også svært viktig for enkeltmennesker å ha et sted å høre til, være til nytte og utvikle seg. Det er mye god helse i å jobbe, og en av de viktigste oppgavene framover blir å sørge for at flere som står utenfor arbeid eller utdanning, får muligheten til å delta – helt eller delvis. Arbeidsdeltakelse er nøkkelen til økonomisk trygghet og fellesskap, samtidig som velferdsstaten alltid skal være der som en sikkerhet for dem som trenger den mest. Det er verdt å merke seg at Finansdepartementet har varslet at utgiftsveksten innen kort tid vil overstige inntektsveksten i Norge. Folketrygden er den klart største utgiftsposten og står for nesten en tredjedel av statsbudsjettet i landet vårt. Det er derfor svært bekymringsfullt at økningen i antallet mennesker som mottar helserelaterte ytelser, bare fortsetter. Det er rundt 680 000 personer som mottar en helserelatert ytelse i dag. Én av fem er uføretrygdet i Norge, vi er på verdenstoppen i sykefravær, og mange unge mennesker ender på livslange, passive ytelser. Arbeid og helse må ses i mye større sammenheng. Samtidig som antallet mennesker på ytelser øker, står svært mange i helsekø og venter på behandling. Unødig ventetid på helsehjelp forlenger tiden utenfor arbeidslivet og øker risikoen for varig utenforskap. Høyre mener det er nødvendig å styrke sykehusøkonomien og å kjøpe mer ledig kapasitet hos private helsetilbydere, slik at flere får behandling raskere og kan komme tilbake i jobb. Vi mener videre at det må bli enklere for uføre å prøve seg i arbeid, og at det skal lønne seg mer å jobbe. Høyre foreslår derfor å gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd og å redusere dagens avkorting for uføre som kombinerer arbeid og trygd. Det betyr at flere kan sitte igjen med mer hver måned, samtidig som vi beholder insentivene til å være gradert ufør framfor 100 pst. ufør. Videre mener Høyre at flere unge må hindres fra å falle permanent utenfor arbeidslivet. Derfor foreslår vi å fullfinansiere en nasjonal arbeidsrettet ytelse for unge, som kan bidra til at færre ender på varig uføretrygd og i stedet får målrettet hjelp til å komme i jobb. Vi mener regjeringens forsøk med et arbeidsrettet ungdomsprogram hos bare syv Nav-kontorer ikke favner bredt nok. Dette bør jo være en landsdekkende ytelse som når alle. Regjeringen har hatt fire arbeidsministere på over fire år til å levere konkret politikk for å få flere unge over i et mer arbeidsrettet løp. Da synes vi årets satsing framstår litt lite ambisiøs. Regjeringen har også underfinansiert varig tilrettelagte arbeidsplasser. Et bredt flertall i Stortinget sa at vi skulle ha 1 000 nye plasser årlig fra 2026-budsjettet. Regjeringen la 500 på bordet. Det kom 200 til i budsjettenigheten, men det mangler fremdeles 300 plasser for 2026. Høyre fullfinansierer 1 000 nye plasser i vårt alternative budsjett. Oppsummert foreslår altså Høyre en fullverdig arbeidsrettet ytelse for unge, å gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd som regjeringen har stanset, en avkortingsmodell for uføretrygd der vi halverer avkortingen av uføretrygd dersom man jobber opp til 1,2 G, og vi følger opp Stortingets vedtak med 1 000 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Dette er Høyres jobbpakke i vårt alternative budsjett. Arbeidskraftundersøkelsen viste en arbeidsledighet i Norge på 4,7 pst. i tredje kvartal 2025. Det er opp fra 4 pst. i første kvartal, og det innebærer at det er rundt 142 000 arbeidsledige mennesker i Norge. Arbeidsledigheten øker mest blant unge mellom 15 og 25 år. Mange unge opplever at det er vanskelig å komme inn i arbeidslivet som nyutdannet på grunn av manglende erfaring. Samtidig har regjeringen som kjent gjort det vanskeligere å komme inn i arbeidsmarkedet ved å stramme inn på adgangen til innleie av arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer, ved å gjøre det mer komplisert å ansette noen på deltid og ved å fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelse. Høyre mener det må bli enklere for unge å komme inn på arbeidsmarkedet. En fast jobb gjennom et bemanningsbyrå som kan bistå med relevant arbeidserfaring, vil senke terskelen for nyutdannede unge mennesker til å komme ut i jobb etter avsluttet utdanning. Tilbudet av sommerjobber for unge må også øke, og kravene til kompetanse bør lempes på der det er mulig å senke terskelen for at flere kan komme inn. Selv om hovedregelen i norsk arbeidsliv er – og skal være – faste og hele stillinger, er det ikke slik at alle har helse til å jobbe fullt. Da bør vi også ha et arbeidsmarked med både deltidsjobber, midlertidige jobber og muligheter for innleie. Regjeringen og venstresiden har som nevnt gjort dette veldig mye vanskeligere. Innstrammingene i innleieregelverket har bidratt til at tusenvis av ansatte i bemanningsbyråene har mistet jobben. Tidligere kom hele 40 pst. av ansatte i bemanningsbransjen fra arbeidsledighet. Nå er det tallet halvert. Andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn den klassiske hele og fulle stillingen har med andre ord vært en døråpner for mange inn til jobb. Nå har dette blitt mye vanskeligere. Høyre mener regjeringen har gått for langt i å stramme inn på regler om ulike tilknytningsformer i arbeidsmiljøloven. Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til saken om kompensasjonsordning for oljepionerene, siden denne saken behandles sammen med budsjettet. Høyre støtter regjeringens proposisjon, som legger rammene for en kompensasjonsordning for oljepionerer som ble skadet eller syke fordi de ble eksponert for farlige kjemikalier mens de jobbet for å bygge den norske oljeformuen. Vi ønsker imidlertid et høyere kompensasjonsnivå, og vi fremmer derfor et tilleggsforslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en høyere kompensasjon i statsbudsjettet for 2027. Det betyr at regjeringens forslag og ordning trolig vil vedtas i dag, og saksbehandlingen kan starte. Skulle stortingsflertallet imidlertid også støtte Høyres forslag, vil vi i tillegg få en kompensasjon som kan utbetales på etterskudd, etter at alle berettigede har fått regjeringens nivå på 8 G. Alt som utbetales over dette beløpet, foreslår Høyre at vi differensierer etter alvorlighetsgrad på skaden eller uføregraden. Det mener vi er rettferdig. Det er ulike meninger om nivået på kompensasjonsgrad, og det er nå flere forslag fra forskjellige partier i salen. Jeg håper at vi ikke havner i en situasjon der ingen av tilleggsforslagene får flertall, for da blir som kjent regjeringens nivå på 8 G stående. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Høyre er også med på at vi skal benytte oss av varig lønnstilskudd. Jeg vil bare understreke at det var primært LO og den ytre venstresiden som var imot forsøket med arbeidsorientert uføretrygd. Jeg vil gå videre i budsjettet: Regjeringen har tenkt å bruke 30 mill. kr i 2026 på å utvikle et IKT-system som skal gjøre det mulig for Nav med automatisk trekk av fagforeningskontingent fra ytelser. Høyre er sterkt uenig i at staten skal bruke så mye penger og administrativ kapasitet på å bygge nok et IKT-system som i realiteten gjør Nav til et mellomledd mellom fagforeninger og deres medlemmer. Medlemskap i fagforening er som kjent frivillig og et privat anliggende, og innkreving av kontingent bør fortsatt håndteres av arbeidsgiver, eller mellom medlemmet selv og foreningen. Det brukes store ressurser i Nav på digitaliseringsarbeid, og da blir spørsmålet: Er dette virkelig rett prioritering, i en tid der Nav står overfor så store utfordringer på så mange områder?

Takk for svaret. Jeg er enig med Arbeiderpartiet i at vi skal utrede før vi ruller noe ut for fullt, men nå har det altså gått fire år, vi er inne i det femte året, og Arbeiderpartiet presterer bare å levere et prøveprosjekt ved syv Nav-kontorer. Solberg-regjeringen startet opp et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som Støre-regjeringen faktisk videreførte en liten stund – de brukte rundt 200 mill. kr på det – men så ble det lagt i en skuff. Formålet med dette prosjektet var at unge uføre under 30 år skulle få jobbe det antallet timer som helsen tillot hver uke, få betalt for hvor mye man jobbet, og at resten skulle utbetales i trygd. Meningen var å ha et mer fleksibelt system som var tilpasset den enkeltes arbeidsevne. Alternativet til arbeidsorientert uføretrygd er jo at unge mennesker er 100 pst. uføre – uten noen tilknytning til arbeidslivet. Hvorfor ble dette prosjektet lagt i en skuff?

Nå har vi hatt fire arbeidsministre fra Arbeiderpartiet på fire år. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet eller utenfor utdanning. Flere unge mennesker havner på helserelaterte ytelser. I fjorårets budsjett økte utgiftene til helserelaterte ytelser med 21 mrd. kr. I år var tallet 17 mrd. kr. Det er mer enn det vi ønsker å øke forsvarsbudsjettene med. Én av fem nordmenn er på uføretrygd. Høyre har i snart fem år snakket om at vi må innføre en ytelse som ikke er helserelatert, som skal få unge mennesker fra uføretrygd og over i et arbeidsrettet løp. Arbeiderpartiet ble omsider enig i dette, men i budsjettet leveres det nå bare et prøveprosjekt ved syv Nav-kontorer. Hvis vi i Høyre kan fullfinansiere en slik ytelse i vårt budsjett, hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet gjøre det samme?

Jeg vil benytte anledningen til å takke for en konstruktiv runde i kjølvannet av alvorlige funn og konklusjoner rundt deler av Navs virke. Nå gjenstår det å vise politisk vilje og evne til samarbeid for å forenkle og forbedre landets største, dyreste og, jeg vil si, mest kompliserte etat. Et tema vi i dag ikke har dykket dypere ned i, er de store digitaliseringsprosjektene i Nav som har pågått over mange år. Vi lever i en tid da velferdstjenester krever strukturert og effektiv digitalisering, inkludert KI-drevet saksbehandling og robust cybersikkerhet. Når etaten har blitt så kompleks, kan man bare forestille seg hvor utfordrende det er å designe en IKT-arkitektur der systemene kommuniserer og henger med i utviklingen. Digitaliseringsprosjektene i Nav er vanskelig tilgjengelig for de aller fleste, inkludert opposisjonen. Vi er bare med på å bevilge pengene uten at det egentlig er åpenbart hvordan de brukes, og hva som kommer ut av det. Det er lite åpenhet rundt prosjektene, og det brukes milliarder av kroner. Det er svært viktig at Navs IKT-prosjekter oppnår sine mål innenfor gitte rammer av tid, kostnad og kvalitet. Jeg håper statsråden vil bidra til å sikre mer åpenhet og informasjon om disse prosjektene i framtiden. Forenklinger i organisering, daglig drift og regelverk kan også bidra positivt som utgangspunkt for nye IKT-satsinger. For Høyre blir det viktig framover å presse på for forenklinger, ny kunnskap om organisering, åpenhet om prosjekter og en større kulturendring i hvordan vi alle ser Nav. Vi bør ha et mål om et enklere ytelsessystem med mer arbeidsrettede tiltak. Mange ytelser er i dag knyttet til et krav om en diagnose. Som noen i Nav i Innlandet sa til meg for flere år siden: Istedenfor å fokusere på hvor syk du er, bør vi heller spørre: Hva kan du bidra med? Dette mener Høyre bør være det overordnede målet for et nytt og bedre Nav. Jeg registrerer at flere fra både Arbeiderpartiet og SV benevner Høyres ostehøvelkutt. Ja, det er helt riktig: Høyre hadde en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform da vi satt i regjering, som vi ønsker å fortsette med. Det gjelder alle offentlige etater: å stille strengere krav til hvordan man kan drive etatene effektivt. Representantene fra Arbeiderpartiet og SV har åpenbart ikke lest Høyres alternative budsjetter, der vi på den ene siden kutter i administrasjon og byråkrati, men samtidig styrker Nav. Det gjelder VTA-plasser, vi innfører arbeidsorientert uføretrygd, og vi innfører også en landsdekkende arbeidsrettet ytelse. Dette er store satsinger. Med det sagt takker jeg for debatten og ser fram til flere diskusjoner om Nav i tiden framover.

Jeg vil gjerne takke statsråden for redegjørelsen. Nå er det snart 20 år siden Nav-reformen, og Høyre mener at det er en god anledning til å gjøre en større gjennomgang av hvordan Nav er organisert. Det er ikke sikkert at alt er skrevet i stein, og at det er nettopp dagens organisering vi skal ha. Det er heller ikke sikkert at alle kortene skal kastes opp i luften, men vi må våge å være systemkritiske, og da er en skikkelig analyse av Navs organisering helt nødvendig. Dette er bakgrunnen for at Høyre i dag har fremmet flere forslag til Stortinget, som alle handler om å forenkle og forbedre Nav. I tillegg til å be om en analyse av Nav 20 år etter Nav-reformen foreslår vi at man kan se på samordning av hvordan forskjellige ytelser utbetales. Vi ber om at regjeringen gjennomgår rapporteringskrav, kontrollrutiner og interne retningslinjer i Nav for å bedre styringen og minske byråkratiet. Vi ber om at regjeringen ser på samarbeidet og informasjonsdelingen mellom Nav stat og Nav kommune. Og vi ber regjeringen sikre at digitaliseringsarbeidet i Nav i større grad prioriterer automatisering av enkle saker, slik at ansatte kan bruke mer tid på å følge opp brukere. Høyre mener at arbeidsprosessene i Nav er for tunge, at regelverket er for komplisert, og at digitaliseringen gir for små gevinster med tanke på hvor stort potensialet er, og hvor mye penger vi legger i nettopp dette arbeidet. Informasjonen om brukerne er ofte fragmentert og må letes opp i forskjellige systemer, og ansatte bruker unødvendig mye tid på dobbeltarbeid og rapportering framfor å hjelpe folk inn i jobb. Derfor er det behov for en forenklingsreform som gir tydeligere styring, mindre byråkrati, bedre arbeidsflyt og mer tid til forebygging og oppfølging. Vi håper regjeringen ser de samme problemstillingene og behovene som Høyre, og ikke bare avfeier de forslagene som nå er fremmet i Stortinget. Dette er en invitasjon fra Høyre til alle partier på Stortinget om å finne sammen om et enklere, mindre byråkratisk og bedre organisert Nav.

Arbeids- og sosialkomiteen er ikke som andre komiteer. Vi har ansvar for rundt en tredjedel av Norges statsbudsjett, som finansierer den velferdsstaten og det sikkerhetsnettet vi alle tar for gitt. Nav forvalter på sin side regelverket, tolker det, fatter vedtak etter det og sikrer mennesker hjelpemidler, inntekt, tiltak, avklaring og oppfølging. Det er 22 000 mennesker som gjør dette hver eneste dag, på både kommunalt og statlig nivå. De har ansvar for 170 ulike støtteordninger. Det er ingen tvil om at de ansatte i Nav har en kompleks arbeidshverdag, all den tid mennesker er forskjellige og har forskjellige historier og situasjoner. Det er viktig å understreke at mange mennesker opplever møtet med Nav som sømløst og positivt. Mye fungerer bra og har blitt veldig mye bedre med mer automatiserte tjenester. Det er også viktig å minne om at vi alle er avhengige av Nav i en eller annen form, flere ganger i løpet av livet. Man er på Nav når man mottar barnetrygd, man er på Nav når man får sykepenger, uføretrygd, dagpenger eller er pensjonist. Vi er alle navere. Samtidig er det store utfordringer i Velferds-Norge. Vi er på verdenstoppen i sykefravær. Én av fem er på uføretrygd. Utgiftene til helserelaterte ytelser øker med flere milliarder kroner hvert eneste år. Alt i alt står 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidsliv eller utdanning – en enorm arbeidskraftreserve. Når det gjelder hva slags diagnose nye mottakere av arbeidsavklaringspenger har, topper diagnosen psykisk lidelse med klar margin de siste årene. Størst vekst var det for diagnosen psykiske symptomer og plager. Dette vitner om at Nav må avklare og saksbehandle en stadig mer kompleks gruppe av brukere. Videre har det den siste tiden dukket opp flere saker som setter Nav i et kritisk lys. I sommer måtte det innføres en stans i nye arbeidsrettede tiltak. For noen uker tilbake avdekket Dagens Næringsliv at store summer utbetales til kriminell virksomhet gjennom Nav. Ikke minst fikk vi Riksrevisjonens alvorlige funn om at det manglet fakturakontroll med utbetalinger på 2,3 mrd. kr til ortopediske hjelpemidler. Utbetalinger hadde skjedd før vedtak var fattet, og det var ikke krevd tilbake stønader som var utbetalt på uriktig grunnlag. I tillegg måtte Riksrevisjonen ta forbehold om deler av Navs regnskap på grunn av usikkerhet rundt rapportering av ytelser på 475 mrd. kr. Dette er bakteppet i stort for dagens interpellasjon. Som følge av Riksrevisjonens funn valgte også arbeidsministeren å avskjedige Nav-sjefen. Stortinget har ingen forutsetninger for å vite om dette var riktig, om det var for å vise handlekraft, eller hvilke forhold som ble vektlagt. Dette er statsrådens beslutning og tilligger statsrådens myndighet. For Høyre har det vært viktig å påpeke at man på ingen måte er ferdig med denne saken bare fordi en toppleder måtte gå. Høyre har hele veien sagt at det til syvende og sist er et politisk ansvar å sørge for at landets største etat drives på en forsvarlig måte, og at det ikke bør være en løsning å jakte på syndebukker. I stedet bør regjeringen våge å være systemkritisk og se på om det kanskje er noe grunnleggende galt med både organiseringen av etaten, kompleksiteten i ytelsessystemet og reguleringen av hele mastodonten. Det er bekymringsverdig at så mange saker dukker opp på så kort tid. Det er grunn til å hevde at mye godt arbeid ble gjort av tidligere Nav-sjef, særlig når man ser hen til reaksjonene som har kommet på løpende bånd i tiden etter avskjedigelsen. Hvis det eneste svaret når det skjer kritiske feil i en etat, er å finne en syndebukk å sparke, fraskriver regjeringen seg det ansvaret den har for å se på om systemene den forvalter, faktisk fungerer. Jeg vil legge til at det er positivt at statsråden forrige uke nedsatte et utvalg som skal se på bestemmelsene i folketrygdloven med sikte på å forenkle disse. Det er et lite skritt på veien, som Høyre støtter fullt ut. Samtidig mener Høyre at det må flere tiltak til for å løse problemene i etaten, men dette vil jeg komme tilbake til i mitt neste innlegg. I denne omgang nøyer jeg meg med å spørre om statsråden opplever at hun har kontroll på landets største etat. Jeg ser også fram til å høre om det er planlagt flere tiltak som imøtekommer den systemkritikken vi nå kjenner så godt til.

Vi har fått en god del høringssvar allerede, i forbindelse med behandlingen av denne saken i Stortinget. Som jeg nevnte fra Stortingets talerstol, har samtlige innspill støttet forslaget fra Høyre. Dette inkluderer også Likestillings- og diskrimineringsombudet. Men så forstår jeg at Arbeiderpartiet vil utrede både om det i det hele tatt er et behov, og hva konsekvensene av dette forslaget vil bli, og da er egentlig spørsmålet hvor lang tid statsråden ser for seg at denne utredningen kommer til å ta.

Takk til statsråden for å sende noen positive signaler fra Stortingets talerstol. Vi ser, som jeg nevnte i mitt innlegg, at Arbeiderpartiet fremmer et forslag der man ber regjeringen om å utrede behovet for og konsekvensene av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid jobbe utover 67 år. I dette forslaget sies det implisitt at man egentlig ikke helt vet om det er behov for denne lovendringen i det hele tatt, og da er mitt spørsmål til statsråden: Hva innebærer egentlig Arbeiderpartiets forslag? Er det et behov, eller er Arbeiderpartiet tvilende til om det i det hele tatt er et behov?

Bakgrunnen for dette forslaget var en sak i VG der det ble skrevet om Tore fra A-laget på NRK som vil miste VTA-plassen sin idet han fyller 67 år. Når det ellers er bred enighet på Stortinget om at vi skal stå lenger i jobb, mener Høyre det er rimelig at det må gjelde alle deler av arbeidslivet, også for mennesker som har en varig tilrettelagt arbeidsplass. Flere seniorer med VTA-plass ønsker å jobbe utover pensjonsalder. Det betyr mye å ha struktur i hverdagen og et sted å høre til. Med dagens regler sender vi flere ut i passivitet mot sin vilje og overlater til kommunene å etablere andre og dyrere tilbud for denne gruppen. Samtlige høringsinstanser støtter Høyres forslag. Flere peker også på at det er diskriminerende å ikke la VTA-ansatte jobbe utover 67 år, all den tid det er vedtatt i Stortinget at den øvre aldersgrensen skal være 72 år. Vi snakker alle så varmt om å inkludere seniorene i arbeidslivet, men når man først får konkrete forslag på bordet, ser ikke viljen ut til å være der blant de fleste partiene i denne salen. Jeg har forståelse for argumentene om at flere seniorer på VTA-tiltak kan fortrenge plasser for yngre. Samtidig har vi i Stortinget, mot Arbeiderpartiets stemmer, vedtatt å øke antallet VTA-plasser med 1 000 stykker fra og med framleggelsen av budsjettet for 2026. Regjeringen foreslo bare 500 plasser ekstra, og budsjettenigheten klarte 200 til, så vi mangler fremdeles 300 plasser for neste år. Jeg forstår ikke Arbeiderparti-representantens jubel over egen innsats fra denne talerstolen i dag. Hadde vi fulgt opp våre egne vedtak i Stortinget, ville vi raskt kunne tilby mange flere mennesker VTA-plass, og de få som vil fortsette utover 67 år, kunne gjort dette uten å fortrenge plassen til andre. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fremmer et forslag der de ber regjeringen «utrede behovet for og konsekvensen av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid (VTA) jobbe ut over 67 år». Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke utredningskapasitet på dette over de neste ett til to årene. Det er også verdt å merke seg at Arbeiderparti-forslaget om å utrede handler om hvorvidt det i det hele tatt er et behov. Da er jo spørsmålet: Hvor går grensen for Arbeiderpartiet når det er behov for noe? Holder det ikke med Tore fra A-laget, eller broren til Tove, som følger med på debatten i dag? Det er antakeligvis ikke så veldig mange dette gjelder, men det betyr masse for dem det gjelder. Siden Høyres forslag merkelig nok ikke får flertall i dag, er i alle fall Arbeiderpartiets forslag bedre enn ingenting, selv om man her legger opp til å sløse med offentlig utredningskapasitet samtidig som det er helt uklart hvilket utfall saken får. På bakgrunn av det stemmer Høyre derfor subsidiært for Arbeiderpartiets forslag. Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

På vegne av representantene Amalie Gunnufsen, Mahmoud Farahmand, Henrik Asheim og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om en forenklingsreform i Nav.

Når over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet i Norge, mener jeg det er grunn til å spørre om vi har blitt en utenforskapsnasjon. Debatten om offentlig sløsing av pengebruk har fått fotfeste, og vi er veldig mange som ønsker å bruke mindre skattepenger og få mer ut av hver enkelt krone, men vi må også snakke om at det er sløsing med menneskelige ressurser som pågår i Norge nå. 700 000 nordmenn som står utenfor arbeid og utdanning, er først og fremst en stor arbeidskraftreserve, og budsjettenigheten som omsider kom, inneholder ingen store krafttak for å snu utviklingen i utenforskapet. Tuttifruttipartiene ble enige om å øke fribeløpet for uføre opp til 1 G. Høyre støtter at det skal bli enklere å kombinere jobb og uføretrygd, men det må gjøres på riktig måte. Er det riktig at man samlet sett kan ha høyere inntekt på trygd enn om man hadde vært i arbeid? En økning av fribeløpet vil innebære nettopp det. Det bryter med arbeidslinjen, som jeg trodde at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet var forkjempere for. Aftenposten viser i dag til forskning fra SSB som konkluderer med at vi vil få flere tusen flere uføre i Norge etter dette grepet i budsjettenigheten fordi det vil bli mer lønnsomt å kombinere uføretrygd og deltidsarbeid. Høyre ønsker også at uføre skal sitte igjen med mer i måneden, men å øke fribeløpet vil fjerne alle insentiver til å bli gradert ufør. Hvis man kan jobbe og tjene så mye som 1 G, har man da 100 pst. uføretrygd? Er det egentlig riktig at man da skal ha 100 pst. uføretrygd, eller burde man heller vært gradert ufør? Høyre har mange forslag for å hjelpe flere ut i jobb. Vi vil beholde dagens fribeløp på 0,4 G, men vi ønsker å halvere avkortingen fra Nav i trygd på det man tjener over fribeløpet. Vi ønsker også å gjeninnføre forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, en ordning der unge kan få jobbe det de makter, og få resten kompensert i trygd. Vi foreslår også en landsdekkende, arbeidsrettet ytelse for unge som skal erstatte uføretrygd for mange. Nå kommer vi raskt til en situasjon der landets utgifter overstiger våre inntekter. Da kan vi ikke fortsette å parkere unge mennesker på en livslang uføretrygd. Det er ikke god sosialpolitikk å få et endelig vedtak om uføretrygd for resten av livet uten å bli tilbudt oppfølging. Det må finnes muligheter for alle som kan og vil jobbe, og dette blir en av de viktigste oppgavene for Høyre å fokusere på i tiden framover.

Nå vet vi at hvis man skal avtale seg til f.eks. utvidede arbeidstidsordninger, søndagsarbeid eller innleie, krever arbeidsmiljøloven at fagforening med innstillingsrett godkjenner dette, altså fagforening med over 10 000 medlemmer. Som jeg var inne på i sted, holder det altså ikke at en lokal, liten fagforening godkjenner andre arbeidstider eller innleie. Da ser vi at det kan bli et mindre insentiv til å opprette lokale fagforeninger ute i Distrikts-Norge. Man styres primært av store, sentrale fagforeninger som er lokalisert i Oslo. Dette fører tydeligvis, ifølge avsløringer i VG, til at flere ansatte blir tvangsinnmeldt i LOs forbund – ikke bare fra arbeidsgiversiden, men også fra fagforeningssiden. Hva tenker statsråden om å fjerne kravet om stor fagforening i arbeidsmiljøloven og heller la beslutningsmyndigheten ligge til de små og lokale fagforeningene?

Takk for svaret. Nå er det jo sånn at 8 av 13 fagforeninger med innstillingsrett er LO, eller LOs forbund. Når loven gir en vetorett i viktige spørsmål til kun å gjelde store fagforeninger, eller fagforeninger med innstillingsrett, er det jo ikke noe å lure på: Det er LO som i all hovedsak får denne makten – og da særlig i industrien. Høyre har konsekvent stemt imot å gi LO så stor innflytelse på norske arbeidsplasser. Vi ønsker et mangfold av fagforeninger. Vi ønsker at folk skal få velge hvilken fagforening de vil tilhøre, og ikke minst at også beslutningene om arbeidstider og innleie tas lokalt og ikke sentralt fra Youngstorget. Vil statsråden være ærlig på at kravet om at det skal være en stor fagforening som godkjenner disse avtalene, også handler om et ønske om at LO skal få flere medlemmer?

«VG har den siste tiden avdekket en uholdbar praksis der særlig utenlandske arbeidere i norsk industri blir tvangsinnmeldt i fagforeninger. Grunnloven og menneskerettsloven slår fast at man har frihet til å selv velge om man vil organisere seg, og det innebærer også å velge hvilken organisasjon man skal være medlem i. Ulike regler i arbeidsmiljøloven knytter fagforeningsmedlemskap primært i LO til bestemte rettigheter. Synes statsråden loven bidrar til denne uheldige praksisen med tvangsinnmeldinger?»

Som vi nå har lært, er bakgrunnen for dette forslaget en oppfølging av anbefalingene fra en partssammensatt arbeidsgruppe som hadde mandat til å utrede og anbefale hvordan fiskernes pensjonsløsning bør være i framtiden. Ifølge departementet ønsker fire av fem av fiskernes organisasjoner en lukking av nåværende ordning, slik at fiskere, på lik linje med andre selvstendig næringsdrivende, ikke blir omfattet av en pliktig pensjonsordning. Nåværende ordning har, ifølge denne partssammensatte arbeidsgruppen, blitt tyngre å finansiere for næringen og fiskerne, og forbedringer i ordningen vil innebære økte kostnader. Samtidig mener Høyre at det er rimelig om partene setter ned et nytt utvalg for å vurdere om fiskerpensjonen bør moderniseres i retning av pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs, til en innskuddsbasert ordning, som da eventuelt finansieres løpende av fiskerne selv og næringen, med en videreført statsgaranti. Dersom det er en slik vilje mellom partene, ser ikke Høyre noen problemer med å ta en ekstra runde på dette. Det innebærer at også Høyre vil stemme imot proposisjonen, og at vi vil støtte det justerte løse forslaget fra Arbeiderpartiet i denne saken.

På vegne av representantene Mahmoud Farahmand, Amalie Gunnufsen, Margret Hagerup, Erlend Svardal Bøe, Henrik Gottfries Kierulf og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om regler for innleie av arbeidskraft.

Det blir spennende å følge forhandlingene om budsjettet. Nå er budsjettet lagt fram, og vi ser dessverre ingen tegn til bedring når det gjelder å få flere inn i arbeidslivet. Vi har over 17 mrd. kr ekstra vi skal bruke på sykepenger, arbeidsavklaring og uføretrygd det neste året. Det er 700 000 nordmenn som står utenfor arbeidslivet. Det er en gruppe mennesker på størrelse med Oslos befolkning. Da er det et paradoks at vi har et enormt behov for arbeidskraft. Mange av dem som har falt utenfor arbeidslivet, vil gjerne komme tilbake, om ikke fullt ut så i hvert fall delvis. Så deltid og innleie kan faktisk bidra til at mennesker får foten innenfor en arbeidsplass. Før innleieinnstrammingene kom 40 pst. av alle ansatte i bemanningsbyråene fra arbeidsledighet. Etter regjeringens innleieinnstramminger er det tallet bare 23. Er statsråden enig i at både deltid og innleie kan bidra til å inkludere flere i arbeidslivet?

Jeg takker for svaret. Vi vet jo ikke om endringene statsråden viser til, skyldes regelverk eller endringer i konjunkturer. Det som er helt sikkert, er at bedriftene selv rapporterer om økt overtid og midlertidige ansettelser. Statistisk sentralbyrå meldte også før jul i fjor om at det var en økning på hele 36 000 midlertidig ansatte. De sosialistiske partiene på Stortinget har jo også mye større ambisjoner. Både SV og Rødt ønsker et nasjonalt innleieforbud. Allerede før forhandlingene om budsjett har begynt, har Arbeiderpartiet måttet gi over 1 mrd. kr til ferjer og studielån – og dyrere blir det – men et nasjonalt innleieforbud koster ikke så mye penger for staten. Da er spørsmålet: Kan statsråden garantere at det ikke blir ytterligere innstramminger i innleiereglene?

«I forrige stortingsperiode ble det innført store begrensninger i adgangen til å leie inn arbeidskraft. Institutt for samfunnsforskning har i juni i år evaluert konsekvensene av regelendringene og konkludert med at bedriftene i stor grad har erstattet innleie med økt bruk av overtid og midlertidige ansettelser. Flere faste ansatte, som var regjeringens hederlige mål, har i mindre grad erstattet innleide ansatte, kan man lese i rapporten. Er statsråden enig i Institutt for samfunnsforskning sine konklusjoner?»

Takk for svaret. Dette handler ikke om hva regjeringen har planlagt; det handler om hva Stortinget har sagt. Stortinget har sagt at vi skal ha 1 000 VTA-plasser i året, og at det skal skje fra statsbudsjettet for 2026. Det er vår parlamentariske modell at all makt ligger i denne sal, og da er det regjeringen som skal følge opp dersom det gjøres flertallsvedtak her. Så da er spørsmålet mitt igjen, siden jeg ikke opplevde å få svar på det: Hvorfor får vi 500 plasser når vi skulle hatt 1 000?

God sosialpolitikk er også å sikre folk en jobb, og en varig tilrettelagt arbeidsplass kan bety alt for den som er så heldig å få en. Det er et kvalitetstegn ved et samfunn at vi faktisk er villige til å finansiere en arbeidsplass for mennesker som trenger litt ekstra oppfølging, og som har spesielle behov. Det er jeg helt sikker på at statsråden er enig i. I mai 2025 vedtok Stortinget – mot Arbeiderpartiets stemmer – å trappe opp antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser med 1 000 i året. Det var presisert i vedtaket at denne opptrappingen skulle komme i forslaget til statsbudsjett for 2026. Nå er det statsbudsjettet lagt fram, og regjeringen foreslår 500 plasser, altså halvparten av det Stortinget ga en marsjordre om. Hvorfor følger ikke Arbeiderparti-regjeringen opp flertallsvedtak i Stortinget?

Jeg vil på vegne av representantene Amalie Gunnufsen, Margret Hagerup, Aleksander Stokkebø og meg selv framsette et representantforslag om å la ansatte med VTA-plass jobbe utover pensjonsalder.

Jeg vil gjerne gratulere min kollega fra Innlandet med ny posisjon som leder av næringskomiteen. Det blir en viktig oppgave, for nå kan vi jo lese i Dagens Næringsliv at statsminister Støre erkjenner at han må gjenreise tilliten fra norsk næringsliv. Dette er nye toner fra Arbeiderpartiet, partiet som innførte tidenes skatteøkninger i forrige periode. I tillegg fikk ikke næringslivet være en del av Arbeiderpartiets strømstøtteordning, og LO fikk presset gjennom store innstramminger i innleieregelverket, til bedriftenes store fortvilelse. Nå skal Arbeiderpartiet altså gjenvinne tilliten fra næringslivet i samarbeid med partier som ber næringslivsledere om å ryke og reise, som vil øke skattene, som vil legge ned oljenæringen, og som vil ha et nasjonalt innleieforbud. Noe må jo Arbeiderpartiet gi i forhandlingene framover. Hva tenker næringskomiteens leder – er det forbud mot innleie, høyere skatter eller stans i oljeleting som må gis for å beholde regjeringsmakten?

I VG kunne vi nylig lese at Mímir Kristjánsson sa at tuttifrutti-partienes fellesprosjekt er å styrke velferden, styrke kommuneøkonomien, ha en skikkelig distriktspolitikk, innføre en tannhelsereform og utjevne forskjeller. Her er det mye bra, men det er også enormt dyrt, og Rødt sier ingenting om finansiering, eller hva de vil prioritere ned. Samtidig har vi et barnevern som er i ferd med å bryte sammen, vi har 13-åringer som kaster håndgranater i gatene, foreldre sender barn i barnehagen med for få voksne, folk står i lange helsekøer, og barn lærer ikke det de skal på skolen. Jeg vil at tro at representanten Martinussen er enig i at dette er utfordringer som må løses, men er det rom for dette når Rødt bl.a. skal bruke de store pengene på gratis tannhelse til de aller friskeste av oss, og ikke minst øke ytelsene? Er det i en virkelig verden mulig at Rødt klarer å finansiere alle sine fagre løfter?