Inkasso skal sikre at folk betaler det de skylder, og det er viktig for norske bedrifter, men inkasso skal også beskytte folk mot urettmessige krav, urimelig press og mot at gjelden vokser mer enn nødvendig. Loven vi styrer etter i dag, er fra 1988. Den er laget før digital masseinnkreving, før automatiserte prosesser og lenge før inkassobransjen håndterte over 100 mrd. kr årlig. Regelverk må alltid være tilpasset virkeligheten og tiden vi lever i. Derfor er det både riktig og nødvendig å få på plass en ny inkassolov, en lov som styrker skyldnernes rettigheter, som tydeliggjør kravene til god inkassoskikk, og som sørger for at brudd på regelverket faktisk får konsekvenser. Dette handler om tillit – tillit til systemet og tillit til at folk behandles ordentlig, også når økonomien er krevende. I denne saken kan det se ut som Fremskrittspartiet er mer opptatt av inntjeningen i inkassobransjen enn av å sikre rettferdighet og et balansert regelverk, særlig for dem som trenger det aller mest. De foreslår å utvide unntak som gjør det lettere for inkassoforetak å beholde gebyrer, selv når regelverket brytes. De mener også at så lenge inkassoselskapet er drevet av en advokat, skal det kunne slippe tilsyn og krav, noe som åpner for omgåelser. De vil tillate at samme selskap driver både oppkjøp av krav og fremmedinkasso, noe som øker risikoen for misbruk. Dette svekker balansen i regelverket, det øker risikoen for useriøsitet, og det kan ramme dem som allerede står i en krevende situasjon, enda hardere. Forskjellen i denne saken er derfor ganske tydelig: Der Fremskrittspartiet prioriterer inkassobransjens handlingsrom, prioriterer vi folks rettssikkerhet, forutsigbare regler og lave gebyrer. Der Fremskrittspartiet risikerer å øke belastningen for folk og bedrifter, vil vi redusere den. Jeg er derfor glad for at Fremskrittspartiets forslag etter all sannsynlighet ikke får flertall, og at vi i dag kan vedta en ny og mer rettferdig inkassolov.

35:11] (ordfører for saken): La meg først takke justiskomiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i behandlingen av denne saken. Saken vi behandler i dag, springer ut av en felles bekymring: utviklingen i ungdomskriminalitet, særlig blant en mindre gruppe unge som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. I representantforslaget tar Fremskrittspartiet til orde for nye og strengere reaksjonsformer og virkemidler, bl.a. en ungdomskriminalitetsnemnd, flere institusjonsplasser, økt adgang til bruk av lukkede institusjoner og tydeligere vektlegging av samfunnsvern og hensynet til ofre. Hele komiteen ser alvoret i situasjonen. Vi hadde en skriftlig høringsrunde. Vi mottok nyttige innspill fra FO, Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, og fra regjeringen. For Arbeiderpartiet er det viktig ikke å miste av syne fem grunnleggende realiteter: De aller fleste ungdommer begår ikke kriminalitet. Mange av dem som gjør det, har selv vært utsatt for omsorgssvikt eller vold. Forebygging er det viktigste vi gjør. Reaksjonene må være raske og treffsikre når lovbrudd skjer. Tiltakene må både beskytte samfunnet og hjelpe den enkelte ungdom ut av en kriminell løpebane. Balansen mellom forebygging, reaksjon og rehabilitering er helt avgjørende. Arbeiderpartiet mener at innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet først og fremst må starte tidlig. Gode skoler, trygg oppvekst og meningsfulle fritidstilbud er våre viktigste kriminalitetsforebyggende tiltak. Samtidig skal vi være tydelige. Når unge begår alvorlig kriminalitet, skal samfunnet reagere raskt og riktig. Regjeringen har allerede satt i gang gode tiltak: hurtigspor i straffesaker for unge, tettere individuell oppfølging, styrking av ungdomsenheter og pilotering av forsterkede institusjonstilbud. I tillegg arbeides det med nye grep, bl.a. strengere reaksjoner mot kyniske kriminelle som utnytter barn til kriminalitet, og bedre verktøy for politi og barnevern. Når det gjelder forslagene i saken, mener Arbeiderpartiet at flere av dem enten allerede er under arbeid eller må vurderes grundig før de eventuelt innføres. Arbeiderparti-regjeringen er allerede i gang med å se på elementer fra den danske modellen med ungdomskriminalitetsnemnd, men dette må utredes i sammenheng med de ordningene vi allerede har, slik at vi ikke risikerer å skape unødvendig byråkrati. Vi mener også at utviklingen av institusjonstilbudet må bygges på kunnskap og erfaringer fra de tiltakene som allerede nå prøves ut, ikke forhastes gjennom enkeltvedtak. Vi er tydelige på at nye tiltak vi setter inn for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet, må ivareta balansen mellom barnas behov for omsorg og hjelp til å komme ut av kriminalitet og hensynet til samfunnet og ofrene for kriminalitet på en god måte.

Vi snakker mye om ungdom som begår kriminalitet, men vi snakker for lite om hvor den begynner. Den begynner også på skjermene, i algoritmer som forsterker sinne og fristelser. Den har åpne dører til miljøer som gir falsk tilhørighet i nettverk som aktivt rekrutterer unge inn i kriminalitet. Dette er ikke nøytrale plattformer; dette er påvirkningsmaskiner. Da må vi stille et enkelt spørsmål: Hvem er det vi egentlig beskytter – barna eller plattformene? Arbeiderpartiet mener vi må tørre å bruke flere virkemidler. Å heve aldersgrensen for sosiale medier er ett av dem – ikke for å begrense ungdom, men for å beskytte dem mot vold, press og kyniske aktører som vet akkurat hvordan de skal nå dem. Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet er imot å heve aldersgrensen på sosiale plattformer. Forebygging skjer ikke bare i gatene; den skjer der ungdommen er. Der må også politikken være.

Riksrevisjonens undersøkelser om læremidler i skolen er som vanlig en grundig og god undersøkelse, og den er viktig for oss i Arbeiderpartiet, som har lagt stor vekt på at barn og ungdom skal ha tilgang til og bruke bøker og ikke bare nettet for å tilegne seg kunnskap. Opplæringsloven er også klar på dette. Skolen skal ha tilgang til nødvendig utstyr, inventar og læremidler. Det skal kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere sørge for. Riksrevisjonen slår fast at noen av årsakene til mangelen på læremidler handler om at finansieringen ikke er godt nok tilpasset behovene i skolen. Dette er en undersøkelse som er tilbakeskuende, og den spenner dermed over ulike deler av regjeringens prioriteringer, men jeg vil trekke fram at statsråden som sitter nå, har igangsatt en rekke tiltak for å sikre at kommunen i større grad kan kjøpe inn læremidler til de nye læreplanene. Riksrevisjonen har pekt på at elever med særskilte behov ikke har god nok tilgang til tilpassede læremidler. Det synes jeg er alvorlig, men jeg vil trekke fram at statsråden i sitt svar viser at hun også har tatt dette på stort alvor og bevilget penger fra 2023, som er videreført i årene etter. Det har nå ført til at produksjonen av tilrettelagte læremidler har økt, og også det viktigste, at brukerne opplever at læremidlene er nyttige. Komiteen er enig i alle av Riksrevisjonens anbefalinger, og statsråden tar også disse på alvor og vil følge opp, i den grad det ikke er igangsatt. Min oppfordring til alle skoleeiere er å bruke de mulighetene som finnes, slik at alle skoleelever i Norge får de læremidlene de trenger.