Jeg har i mange år vært imot generell bevæpning av politiet, men har snudd. Jeg skulle ønske at vi hadde Kardemomme by i hver eneste krik og krok av Norge, hvor politimester Bastians tilnærming hadde vært greien. Et mildt og tydelig vesen var verktøy nok til å håndtere Kasper, Jesper og Jonatan. Den tilnærmingen er dessverre ikke tilstrekkelig, og vi må erkjenne at virkeligheten der ute har blitt ganske så tøff. Vi som politikere må ha evne til å snu oss og gjøre riktige vedtak når det trengs. Nå har PST sagt at vi har en situasjon som stiller krav til at samfunnet tilpasser seg situasjonen. De sier det er sannsynlig at sabotasjeforsøk vil finne sted, og det vurderes også som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2025. Evnen til å erkjenne risiko var en av faktorene som ble trukket fram under evalueringen av 22. juli, Gjørv-kommisjonens rapport. Vi må sørge for at vi ikke går i den samme fellen igjen. Se for deg at du opplever skuddveksling på en festival i byen din. Så ser du – idet du selv er i ferd med å gå i dekning – at politiet er i fullt firsprang bort fra stedet. Da tenker du: Hva i alle dager er det som skjer? Hvor skal politiet? Det som skjer, er at de må gå 500 meter bort til bilen sin for å sele på våpnene, og returnere igjen. Da er verdifull tid gått tapt. Dette er et scenario vi helst ikke ønsker å mane fram, men vi må ha evne til å erkjenne risiko. Til representanten Knag Fylkesnes, som mener at det at politiet har våpen på hoften, vil skape en distanse, og som føler at dette er en militarisering av politiet: Det viktigste våpenet politiet har, er fortsatt kunnskapen og menneskeinnsikten de har. Det er ikke sånn at det legges på hyllen nå, eller at det erstattes av våpnene. Vi har et av verdens mest utdannede og trente politi, og jeg har tillit til at politiet evner å håndtere denne situasjonen.

Vi har nå landet en rusreform hvor det er fokus på hjelp, men det er også klart og tydelig at bruk og besittelse av narkotika er forbudt. Den kommunale rådgivende enheten blir sentral i å gi hjelp til barn og unge som sliter med rus. Det plasserer reaksjonen i hjelpesporet og ikke i straffesporet. Politiet skal fortsatt ha en rolle, la det ikke være noen tvil om det. De skal ha en rolle bl.a. i å avdekke rusbruk. Vi får med det vi nå har fått på bordet, en avklart rettstilstand rundt politiets fullmakter og rolle. Politiet har gjennom mange år jobbet dedikert og forebyggende med barn og unge. Når ingen andre har vært på jobb, har politiet stilt opp, og historiene er mange om politifolk som har hatt et stort og bankende hjerte for unge som har slitt med rus. Det har også vært problematisk å få koblet på hjelpesporet – hjelpeapparatet. Ja, det har vært et samarbeid med kommunen, og det har vært et samarbeid med konfliktrådet, men det er fortsatt behov for å styrke hjelpesporet, og det gjør vi nå. Vi tror dette blir en mer kunnskapsbasert tilnærming med tanke på ruspolitikken i Norge. Det flytter mer av ansvaret over på hjelpeapparatet. Dette er riktig. Vi tror det vil føre til at flere får hjelp som virker, og ikke straff som ikke virker.

Høyre deler bekymringen som ligger bak dette forslaget. Forvaring er vårt strengeste strafferettslige virkemiddel, og det er ment å beskytte samfunnet mot personer som utgjør en vedvarende og alvorlig fare. Når det virkemidlet ikke fungerer som det skal, får det alvorlige konsekvenser, både for enkeltpersoner og for tilliten til rettsstaten. Vi har dessverre sett flere eksempler på at dette har gått galt. Et av de mest alvorlige tilfellene nylig er da en person som satt på forvaring, som var prøveløslatt, ble siktet for et nytt drap. Det har rystet hele landet, og det er reist alvorlige spørsmål om hvordan vurderingene rundt prøveløslatelse faktisk foregår. Høyre har i sine merknader understreket at vi vil ha en endring i regelverket, særlig knyttet til prøveløslatelse og hvordan vi kan skjerme samfunnet bedre i de mest alvorlige sakene. Vi mener at det må stilles strengere krav til vurderingene som gjøres før en forvaringsdømt løslates. Det bør også vurderes om det skal innføres bedre kontrollordninger etter løslatelse, f.eks. elektronisk kontroll og hyppigere tilsyn eller andre former for oppfølging. Vi kan ikke konkret støtte forslaget til Fremskrittspartiet i dag, og det er fordi det gjøres direkte i lovtekst. På lik linje med Arbeiderpartiet påpeker vi at det må gjøres grundige og helhetlige vurderinger. Vi har fremmet et tilsvarende forslag, men formulerer oss litt annerledes for å få det innenfor. Vi ber regjeringen følge opp forslaget og komme med nødvendige endringer i straffeloven, sånn at forvaringsdømte for inntil ytterligere to år fra dommen er endelig, ikke kan begjære prøveløslatelse. Vi skylder både ofrene og samfunnet å sikre at de farligste lovbryterne ikke får en sjanse til å skade andre, men vi skylder også rettsstaten å gjøre dette på en riktig måte. Med det tar jeg opp Høyres forslag og melder også om at vi ønsker å stemme subsidiært for Senterpartiets forslag.

Vi har nå landet en samtykkelov hvor seksuell omgang uten samtykke er definert som voldtekt i strafferettslig forstand. Vi har endret flere deler av voldtektskapittelet, og vi har fjernet minstestraffen, normalstraff og justert strafferammene, bl.a. Det har vært en omfattende prosess som vi i komiteen har gått inn i med stort alvor. Det har vært viktig for oss å forsikre oss om at rettssikkerheten er godt ivaretatt for alle parter. Det er mange som skal takkes. Først takk til komiteen for et veldig godt samarbeid, takk til alle som møtte i høringen for å kaste lys over forslaget til lovendring, og en spesiell takk til enkeltpersoner som har stått fram med sin historie. I rekken av takksigelser har jeg lyst til å dra fram tre personer, alle er jurister som har gitt meg uvurderlig innsikt. Dette er Sverre Bromander i Juristforbundet, advokat John Christian Elden og professor Jørn Jacobsen, ved Universitetet i Bergen. Etter innspill fra disse personene er jeg trygg på at loven ivaretar rettssikkerheten. Så er det nok likevel noen av disse personene som mener at loven kunne ha vært utformet på en annen måte. Så vil jeg advare mot å slippe jubelen løs og tro at alt er løst nå som vi har fått en samtykkelov. Redd Barna sa i sitt innspill til oss i komiteen at en ja-bestemmelse ikke måtte bli en hvilepute for det forebyggende arbeidet opp mot barn og unge. Det er svært viktig at barn og unge får bedre kunnskap og opplæring om samtykke, grenser og sunn seksualitet. For noen uker siden kom ungdomsrådet i Trøndelag på besøk til oss på trønderbenken her i Stortinget. En av de tingene de ville diskutere med oss, var seksualundervisning. De sa at det var mangel på god informasjon rundt seksualitet, og at undervisningen fortsatt består av hvordan man trer på en kondom. Vi snakker for lite og for sjeldent om seksualitet helt fra barnehage til sykehjem. Temaer knyttet til kropp, grenser og seksualitet inngår i flere fag i skolen, men vi må gjøre mer for å sørge for arenaer der ungdommer og andre kan reflektere rundt ulike situasjoner. I 2017 kom Bent Høie med strategien for seksuell helse – den het Snakk om det! Vi kan jo begynne med å dra denne fram fra skuffen og fortsette i dette huset med å foreslå tiltak på områdene. Mye handler om holdninger, og jeg håper at bestemmelsene i denne proposisjonen blir forebyggende, og at den klargjør en del ting som gjør at vi forebygger voldtekt. Det var en ungdom som hadde vært i et møte med Riksteatret på deres turné, der de hadde satt opp en forestilling om voldtekt. Den ungdommen sa til personene fra Riksteatret etter forestillingen – ungdommen hadde reflektert over om et ja er et ja, eller om et nei er et nei: Hvorfor skal man vente på et nei når man kan se etter et ja? Den synes jeg var veldig god. Så er det slik at vi har en situasjon der det ofte er kun to til stede under hendelsen – selv om vi har endret loven, står vi fortsatt igjen med at det er ord mot ord. Vi skal jobbe for at politiet blir enda bedre på bevissikring i disse sakene. Jeg har lyst til å avslutte med å fortelle en historie som representanten fra Arbeiderpartiet, Odd Harald Hovland, fortalte meg. Han er tidligere politimann og fikk besøk av en kvinne som anmeldte sin tidligere samboer for voldtekt. For å gjøre en lang historie kort: De dro til åstedet og fant spor som bekreftet historien hennes, bl.a. om at hun hadde holdt seg fast i dørkarmen før hun ble hevet i en seng og voldtatt. De penslet etter fingeravtrykkene hennes og fant dem. Sammen med forklaringene kunne gjerningspersonen faktisk bli dømt for dette. Nå setter jeg min lit til politi, påtalemyndighet, advokater og andre som skal forvalte denne loven.

Guro Angell Gimse (H) [15:52:54] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om saken. Vektere er en yrkesgruppe som hver dag står i frontlinjen for å sikre trygghet og orden i samfunnet vårt. De håndterer krevende situasjoner, ofte med risiko for både trusler og vold, og det gjør de på vegne av oss alle. Til tross for det har de i dag ikke det samme strafferettslige vernet som yrkesgrupper med tilsvarende samfunnsoppdrag. Det er et rettssikkerhetsproblem. Derfor støtter Høyre forslaget om å gi vektere et særskilt strafferettslig vern etter straffeloven §§ 265 og 286. Dette er et konkret tiltak som kan gjennomføres raskt, og som vil sende et tydelig signal om at vi som samfunn står bak dem som tar ansvar for vår felles trygghet. Statsråden har selv uttrykt seg positivt om å gi vektere et sånt vern. Likevel ser det nå ut til at Arbeiderpartiet kun har landet på å gjøre dette mer generelt, gjennom en bredere utredning om flere yrkesgrupper. Det er også fornuftig, mener vi i Høyre, men det må ikke stå i veien for at vi handler der det allerede er et klart behov. I fjor ble en vekter i Oslo angrepet da han forsøkte å roe ned en situasjon på en T-banestasjon. Han ble slått i ansiktet og truet med kniv. Politiet kom til stedet, men gjerningspersonen ble ikke tiltalt for vold etter §§ 265 eller 286, for vektere ikke har krav på dette vernet. Det er ikke bare urettferdig, det er også demotiverende for dem som hver dag gjør en viktig jobb på vegne av fellesskapet. Jeg håper at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i løpet av debatten ser at det er gryteklart å gi vektere dette særskilte vernet, og noe som kan gjøres nå. Når vi skal inkludere flere grupper, som kanskje ikke er like åpenbare, vil det kreve mer tid og grundigere utredning. Derfor håper jeg at regjeringspartiet og tilhørende partier tenker seg om og stemmer for at vi nå kan begynne med vektere og samtidig starte en utredning for andre yrkesgrupper som også trenger vern. Vekterne er klare for dette. Med det tar jeg opp forslagene våre til votering.

Guro Angell Gimse (H) [14:32:46] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid om saken. Det er utrolig viktig at man har god kunnskap som grunnlag for å sette inn tiltak på kriminalitetsområdet. Så tar dette forslaget til orde for at kriminalstatistikken ikke er god nok, at den er fragmentert, lite tilgjengelig og ikke gir et helhetlig bilde av straffesakskjeden fra anmeldelse og etterforskning til påtale, dom og soning. Det gjør det vanskelig å følge utviklingen over tid, og det svekker mulighetene for å føre en kunnskapsbasert kriminalpolitikk. Dette er en oppfatning som støttes av Høyre, og derfor støtter også Høyre forslaget om å gjennomføre en helhetlig statistikkutredning av hele kriminalfeltet inkludert politi, påtalemyndighet og kriminalomsorg. Så mener vi at de øvrige forslagene fra Fremskrittspartiet i denne saken, i stor grad kan sammenfattes i det ene mer overordnede forslaget. Jeg vil også trekke fram betydningen av nordisk samarbeid rundt kriminalstatistikk. Vi mener at det er viktig at Norge deltar aktivt i arbeidet med å utvikle sammenlignbar kriminalstatistikk på tvers av de nordiske landene. Vi har mye å lære av hverandre, og vi ser at både Danmark og Sverige har kommet lenger enn oss på enkelte områder, særlig når det gjelder åpenhet og detaljeringsnivå. Et tettere nordisk samarbeid vil gi oss bedre muligheter til å forstå utviklingstrekk på tvers, dele erfaringer og lære av hverandres tiltak. Det vil også styrke vår evne til å møte grenseoverskridende kriminalitet og felles utfordringer som gjengkriminalitet og ungdomskriminalitet. Dette handler ikke bare om tall og tabeller, det handler om å forstå virkeligheten bedre, sånn at vi kan føre en trygg, rettferdig og kunnskapsbasert kriminalpolitikk.

Æreskultur og æreskriminalitet er alvorlige samfunnsproblemer som rammer mange unge mennesker, særlig jenter, og som utfordrer grunnleggende verdier i demokratiet vårt, som frihet, likestilling og rettssikkerhet. Jeg vil takke Fremskrittspartiet, som har gjort en svært grundig jobb med representantforslaget sitt. Høyre støtter flere av forslagene i innstillingen, bl.a. forslaget som styrker politiets muligheter til å prioritere disse sakene. Vi støtter forslaget om å sikre tilsyn med religiøse fritidsaktiviteter for barn og unge. Vi støtter også et av forslagene som handler om å beskytte barn mot å bli sendt til land der de risikerer vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Samtidig må vi være tydelig på at kampen mot æreskultur ikke bare handler om straff og sanksjoner. Den handler også om forebygging, tillit og tilstedeværelse. Derfor er det bra at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om minoritetsrådgivere. Høyre har allikevel fremmet et eget forslag på dette området. Vi ønsker en opptrappingsplan, altså en opptrapping av antall mangfoldsrådgivere. Disse rådgiverne gjør i dag en uvurderlig innsats i å forebygge negativ sosial kontroll i skolen. Vi mener det er viktig å styrke deres tilstedeværelse i ungdomsskoler og videregående skoler, før vi går løs på barneskoler og barnehager – derigjennom en opptrappingsplan. La meg også minne om at dette ikke er et nytt engasjement for oss i Høyre. Vi er opptatt av disse sakene, og under Solberg-regjeringen tok vi flere grep for å bekjempe negativ sosial kontroll. Vi styrket minoritetsrådgiverne, vi lanserte handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og vi satte arbeidet mot æresrelatert vold generelt høyt. Nylig var det en tenåring som skrev inn til Aftenpostens Si ;D om situasjonen sin. Tittelen på innlegget var: «Jeg er møkklei av at slike som meg blir ignorert i debatten om sosial kontroll». Han beskrev hvordan det føles å leve med dobbeltstandarder – én hjemme, én ute – og hvordan friheten til å være seg selv ble kvalt av forventninger og frykt. Det er utrolig viktig at vi er lydhør overfor disse ungdommene, og at vi handler. Det handler om å sikre at alle barn i Norge, uansett bakgrunn, får leve et fritt liv, ta egne valg og vokse opp i trygghet. Med det tar jeg opp Høyres forslag i saken.

Guro Angell Gimse (H) [12:04:21] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av denne saken. Det er bred enighet om at teknologigigantenes økende makt reiser viktige spørsmål om personvern, ytringsfrihet og demokratisk kontroll. Forslaget vi har til behandling, tar opp en alvorlig og aktuell problemstilling. Jeg vil gjerne få anerkjent SV for å løfte fram dette temaet og for engasjementet rundt at vi må ha en demokratisk styring i møte med globale teknologiselskaper. Likevel har flertallet i komiteen, inkludert Høyre, valgt å ikke støtte forslaget slik det foreligger. Det betyr ikke at vi tar lett på utfordringene – tvert imot – men vi mener at løsningene først og fremst må finnes gjennom internasjonalt samarbeid. Jeg må si jeg er overrasket over at dette perspektivet i liten grad løftes fram i forslaget. Det er nettopp gjennom samarbeid, særlig med EU og i EØS, at vi har størst mulighet til å påvirke og regulere de globale teknologiselskapene på en effektiv og forpliktende måte. EU har allerede vedtatt både Digital Services Act og Digital Markets Act, som setter tydelige krav til plattformene når det gjelder ansvar, åpenhet og konkurranse. Dette er regelverk som også vil få direkte betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Når dét er sagt, er det også viktig at det skjer ting nasjonalt, og utviklingen av en nasjonal skytjeneste for offentlig sektor som skal sikre trygg og effektiv datalagring og være et felles arbeidsverktøy for forvaltningen, er et konkret og viktig tiltak. Dette arbeidet er allerede i gang, og det viser at både Høyre og andre debattanter tar digital suverenitet på alvor – også her hjemme. Vi trenger regulering, og vi trenger kontroll. Vi trenger også samarbeid internasjonalt for å få til en gjennomføringskraft på dette.

Da takker jeg for det, og vi skal følge opp at det faktisk skjer. Nå er det også sånn at økonomisk kriminalitet og arbeidet i a-krimsentrene er nedprioritert i veldig mange politidistrikter. Politiet får mange saker på sitt bord som de skal prioritere mellom – vold mot barn og overgrep, f.eks. – men så er også dette et veldig viktig saksområde. Da er spørsmålet til statsråden: Hvordan vil du bidra til at arbeidet med økonomisk kriminalitet og arbeidet i a-krimsentre får riktig prioritet?

For å bekjempe økonomisk kriminalitet er det helt nødvendig med et tverretatlig samarbeid mellom etater som Nav, politiet, skatteetaten og Brønnøysundregistrene. Men så har man liksom ikke fått det til. Vi har fremmet masse forslag fra denne salen, og departementet har jobbet i årevis med det. Vil justisministeren prioritere arbeidet med dette og samarbeide med arbeids- og inkluderingsministeren for å få det til?

Økonomisk kriminalitet er ikke bare et lovbrudd, det er et tillitsbrudd. Det undergraver velferdsstaten, svekker rettsstaten og rammer ærlige arbeidstakere og ærlig næringsliv. Vi snakker om alt fra svart arbeid og trygdesvindel til avansert hvitvasking, identitetstyveri og bruk av stråpersoner. Vi har sett eksempler på selskaper som systematisk unndrar skatt og bruker fiktive fakturaer og på denne måten tapper fellesskapets midler. Høyre har lenge vært opptatt av å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet. Vi har i arbeidet med dette representantforslaget satt ned en ekspertgruppe som har levert konkrete forslag til oss, og mange av dem har vi nå fremmet i denne saken. Vi mener det er særlig viktig å styrke etterforskningskompetansen i politiet, sånn at økonomisk kriminalitet ikke blir nedprioritert. Vi mener at vi må etablere egne inndragningsteam i alle politidistrikt. Videre vil vi forbedre informasjonsdelingen mellom etater som skatteetaten, Nav, politiet og Brønnøysundregistrene. Og så må vi ta et oppgjør med stråmannsvirksomhet, som i dag gjør det altfor lett å skjule hvem som egentlig står bak kriminelle selskaper. Dette er ikke bare et spørsmål om lover og regler, det handler om rettferdighet og om å beskytte dem som gjør det riktige, og slå ned på dem som utnytter systemet. For aktører i f.eks. byggebransjen er det forsmedelig å oppdage at kriminelle aktører deltar i anbudsrunder og dumper tilbudet fordi de ikke trenger å regne inn kostnader som påløper når man følger reglene. Dette er konkurransevridende så det holder. Nå har vi en byggebransje som sliter veldig, og konsekvensene av at kriminelle aktører er på banen, blir enda større for en lovlydig byggebransje i dag. Vi vet også at økonomisk kriminalitet rammer sårbare enkeltpersoner. Det kan være arbeidstakere uten rettigheter som presses inn i svart arbeid, det kan være eldre som svindles gjennom falske investeringer, eller det kan være unge som får identiteten sin misbrukt i kriminelle nettverk. Derfor må vi møte denne kriminaliteten tydelig og kompromissløst. Det krever politisk vilje, faglig kompetanse og tverrsektorielt samarbeid. Vi i Høyre vil fortsette å jobbe for at kampen mot økonomisk kriminalitet får den prioriteten den fortjener, og jeg tar med dette opp forslagene vi er med på i saken. Så forstår jeg det slik at Fremskrittspartiet kommer med et løst forslag som gjelder offentlig-privat samarbeid, og da støtter vi også det.

I dag diskuterer vi en sak som handler om noe helt grunnleggende, å bli anerkjent for den man er. Forslaget med å innføre en tredje kjønnskategori i pass og ID-dokumenter berører mennesker som ikke kjenner seg igjen i de tradisjonelle kjønnskategoriene, og som i dag opplever at systemet vårt ikke speiler deres virkelighet. Vi støtter regjeringens innstilling og innser at det tar tid å få til dette. Dette handler ikke bare om dokumenter, det handler om mennesker, mennesker som opplever at de er satt på utsiden. Jeg så en historie i avisen nylig om Leo Sellevold som har stått fram som ikke-binær. Leo beskriver hvordan det føles å leve i et samfunn der legitimasjon og systemer fortsatt gjør det vanskelig for dem. Det handler ikke bare om praktiske utfordringer, men om å bli møtt med skepsis, spørsmål og i verste fall diskriminering. Så er det slik at løsningen ikke er noen kvikkfiks. Som sagt støtter vi regjeringens innstilling i framgangsmåten. Vi må ta tiden til hjelp til vi praktisk kan få gjennomført dette. Så er det kanskje skuffende for noen at dette er svaret vårt, men det er et steg videre på veien.

Vi er enig med forslagsstillerne i at vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud må endres, slik at terskelen senkes og hensynet til utsatte og pårørende i større grad tillegges vekt. Mange utsatte opplever en konstant frykt for å bli utsatt for vold og overgrep igjen. Opplevelsen av aldri å kunne være trygg i eget hjem eller nærområde griper inn i friheten til utsatte, og planer legges for å unngå å treffe gjerningspersonen, f.eks. gjennom å unngå bestemte områder i hjemkommunen. Noen opplever til og med begrensninger i eget hjem, som at man eksempelvis aldri bruker verandaen på solfylte dager, i frykt for å bli observert. Stresset ved alltid å være på vakt gjør noe med en voldsutsatt. Konstant stress kan bidra til at man rett og slett blir fysisk syk, og det berører også familie, venner og barn, som må forholde seg til denne situasjonen. Personer dømt for mishandling i nære relasjoner og andre alvorlige voldshandlinger bør som hovedregel ilegges evigvarende kontaktforbud mot voldsofre og relevante pårørende. Belastningen med til stadighet å måtte få dette prøvd er noe som er veldig tøft for den som er utsatt. Høyre har også fremmet et eget representantforslag om bruk av evigvarende kontaktforbud. Vi er litt mer moderate i vårt forslag, der vi ber departementet om å gå gjennom regelverket for å senke terskelen for å ta i bruk evigvarende kontaktforbud. I tillegg omfatter vårt forslag økt bruk av omvendt voldsalarm. Jeg håper at disse forslagene kan ses i sammenheng, og at regjeringen også tar dette med seg i det øvrige arbeidet de har mot vold i nære relasjoner, selv om det skulle bli nedstemt. Vi trenger tydelige lovendringer, og handlingsrommet i dagens lov må brukes mer for å ivareta ofrene. Jeg gjør oppmerksom på at vi er medforslagsstiller til forslag nr. 1, men vi ønsker i tillegg også å støtte forslagene nr. 2 og 3, fra Fremskrittspartiet. Jeg tar opp forslag nr. 1.

Jeg tror alle i denne salen er enige om at voldtekt er et stort samfunnsproblem. Både menn og kvinner utsettes for voldtekt, selv om undersøkelser viser at kvinner opplever voldtekt flere ganger i løpet av livet. Voldtekt skjer i hjemmene, på utesteder, i taxier, på arbeidsplassen. Det er til og med et mektig våpen i krig og konflikt, hvor også barn av krigen fødes. Det er utrolig viktig at vi fortsetter å snakke om voldtekt, også fordi dette temaet knyttes opp mot mye skam hos enkelte personer. Kvinner som menn skammer seg over å ha blitt krenket på denne måten. Mange unnlater å anmelde og oppsøke hjelp fordi de opplever handlingen som så krenkende og skammelig. Det mest intime i livet er dratt ned i søla. Til tross for dystre historier og tall er det likevel grunn til en forsiktig optimisme. Det er en større bevissthet rundt disse handlingene nå enn tidligere. Temaet løftes ofte her på Stortinget. Representanten Hartviksen nevnte NOU-en Voldtekt – et uløst samfunnsproblem, som kom i fjor. Solberg-regjeringen hadde også vedvarende fokus på voldtekt og vold i nære relasjoner gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep, og de løftet også temaet internasjonalt. Det ble bl.a. gitt 1 mrd. kr til bekjempelse av voldtekt i krig og konflikt. Vi må fortsette å snakke om hvordan kvinner og menn blir usynlige ofre, og at det skjer overalt. Selv om vi ikke stemmer for forslagene fra SV, er det veldig bra at dette representantforslaget kom, sånn at vi får muligheten til å løfte problemet og synliggjøre manglene. Voldtektsutvalget, som kom med sin rapport i fjor, som sagt, sier at til tross for at voldtekt og andre former for seksuell vold omtales som prioriterte områder for regjeringens politikk, har myndighetene ikke lyktes med å forebygge og bekjempe voldtekt i Norge. Utredningen viser at det er store mangler i alle ledd i systemet for å forebygge og bekjempe voldtekt, fra forebygging til etterforskning og straffeforfølgning, så vel som de utsattes hjelpetilbud. Vi må derfor gjøre mer. Representanten Hartviksen nevnte at vi nå skal snakke sammen om en samtykkelov, om en endring i voldtektsbestemmelsene, så jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Jeg ønsker å peke på næringslivets betydning for landets totalforsvar. Regjeringen har også framhevet dette i meldingen, og det er bra. Samtidig har jeg merket meg at når det kommer til stykket, har regjeringen snakket med en annen tunge i andre sammenhenger. Jeg tenker da på skattepolitikken, som gjør det svært krevende for norsk, lokalt eierskap: Formuesskatten har faktisk økt med over 50 pst. Skal næringslivet få lov til å vokse og være den ressursen for landet vårt som det kan være, må det være igjen penger i selskapene til innovasjon, slik at man kan bidra også i beredskapssammenheng. Formuesskatten rammer kun norske bedrifter, som må betale skatt uavhengig av om det er overskudd eller underskudd i bedriften. Dette må det løses opp i. En annen sak er avkommersialiseringsutvalget, som ble nedsatt for å fase ut kommersielle aktører fra omsorgen. Hvordan i alle dager skal vi kunne bedrive helseinnovasjon og offentlig privat samarbeid om helseberedskap hvis kommersielle fases ut? Videre savner jeg perspektivet med å bruke offentlige innkjøp til å skape innovasjon og å bruke metodikken innovative innkjøp. Det går ut på at når det offentlige har et problem, går de i dialog med markedet før anskaffelsen og formidler dette behovet, og så er det leverandørene som kommer med løsningene. Et konkret eksempel på et problem er den eksplosive økningen vi har opplevd når det gjelder jamming. Det betyr å forstyrre GPS-signaler sånn at bl.a. fly og helikoptre får feil posisjon. Det kan også påvirke kommunikasjonssystemer. For å håndtere dette problemet gikk Kystverket til det skritt å foreta en innovativ anskaffelse, med mål om å utvikle en løsning som kunne forhindre dette. Den løsningen fikk de gjennom en norskeid bedrift som utviklet teknologien for å bekjempe jamming. Det finnes flere områder der innovative innkjøp kunne ha vært brukt. Overvåkning og beskyttelse av undersjøisk infrastruktur er noe vi opplever, og som krever teknologiske løsninger og økt samarbeid mellom næringsliv og myndigheter. Innovative anskaffelser må det gjøres mer av. Det er en vinn-vinn-situasjon, for det skaper et solid grunnlag også for produktutvikling og lokal næringsvekst og skaper muligheter for eksport. Vi må sikre at næringslivet får de beste forutsetningene til å kunne bidra.

Jeg kom inn i justiskomiteen på tampen av behandlingen av meldingen og har latt meg imponere over det gode samarbeidet komiteen har fått til på tvers, og hvordan dypt alvor og respekt har preget behandlingen. «Nå er det alvor» er overskriften på totalberedskapskommisjonens rapport. Selv om det har rådet mye konsensus i prosessen rundt å bedre totalberedskapen i Norge, er det kanskje i overgangen fra offentlig utredning til melding at kritikken har kommet. Vi har fra flere hold fått tilbakemelding om at meldingen er mangelfull. Et eksempel er at frivilligheten får liten plass, likeså helsetjenesten. Det er mangel på og behov for helseindustri i Norge. Domstolene og Svalbard har også fått for lite plass i meldingen. Forhåpentligvis har en samlet komité greid å tette noen av disse hullene. Det er alltid sånn at man ikke greier å helgardere seg. Det er ikke mulig å ta høyde for alt. Når det gjelder matberedskapen, har vi hatt en årelang diskusjon rundt fiskens rolle i beredskapen, og det har vi også diskutert i denne runden. Jeg er glad for at fisken nå skal komme med i regnestykket for matsikkerheten. Regjeringen har fått marsjordre om å foreslå en modell for matsikkerhet der sjømat, fiskeri og havbruk er inkludert. Med kornlagre på mindre lokale anlegg og kontinuerlig økt matproduksjon, samt kornlagrene vi har i dag, skal vi være beredt dersom forsyningslinjene blir brutt en periode. Jeg sier «en periode», for når alt kommer til alt, er vi en liten, åpen økonomi som er avhengig av verden rundt oss, og vi greier ikke å produsere alt i landet vårt. Landbruket er f.eks. avhengig av komponenter fra andre land, og selv om vi jobber for å bli mer selvforsynt, f.eks. på proteiner til landbruk og oppdrett, trenger vi andre land rundt oss. Det blir viktig framover å styrke det internasjonale samarbeidet, spesielt opp mot Europa. EØS er en «no-brainer», noe EØS-utredningen er veldig klar på. Dette må vi videreutvikle. Ingen greier seg i lengden uten forpliktende vennskap. Til slutt: Takk til komiteen for et givende samarbeid. Vi har skrevet oss sammen og vært åpne for hverandres innspill. Dette er demokratiet på sitt beste.

Trygve Bratteli er ofte sitert på følgende: «Vi forsto tiden vi levde i og ga svar folket trodde på.» Kanskje er setningen litt forslitt, men det er det det handler om i dag også. Vi står overfor enorme utfordringer. Alle i denne salen kjenner utfordringsbildet: demografiutfordringer, klima- og naturutfordringer, stormaktsrivalisering og krig i Europa og verden. Ikke alt rår vi over selv, men vi kan som svar til folket styrke våre såkalte komparative fortrinn. Og hva er de? Jo, bl.a. kunnskapen og kompetansen og teknologien vi utvikler både i bedriftene våre og i forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Vi har også en kultur hvor samarbeid råder. Dette har gjort at bedrifter har kunnet hente hjem produksjon, og vi har faktisk vært konkurransedyktige sammenliknet med lavkostland. Det er de smarte hodene som er vårt konkurransefortrinn, det er gullet vårt, og bruker vi dem, får vi til den omstillingen vi må inn i. I Trøndelag vil Aker Solutions i Verdal forandre olje- og gassindustrien og har tatt det første skrittet. De har nå utviklet en sensasjonell produksjonslinje for sandblåsing, sveising og maling ved hjelp av robotisering og kunstig intelligens. Antall produksjonsdager er redusert fra 500 til 26 dager – ja, presidenten hørte riktig: fra 500 til 26 dager. Dette har vært mulig på grunn av supersmarte folk i Aker Solutions og samarbeid på tvers med forskning, fagarbeidere, sivilingeniører og andre, og nå kan faktisk offshore vind bli lønnsomt. Vi har mange gode eksempler på hva vi kan få til med de kloke hodene våre, men vi har ikke tatt ut potensialet ennå. 60 pst. av NHO-bedriftene sier at de sliter med å skaffe kompetent arbeidskraft, og Abelias omstillingsbarometer sier at Norge ikke har den høykompetente arbeidskraften vi trenger for å omstille oss, og at vi er for dårlige til å bruke muliggjørende teknologier. Derfor bør regjeringen satse enda mer på næringsrettet forskning. Norske bedrifter har behov for en forskningspartner for å greie omstillingen. Mange har ikke forskningsavdelinger selv. Spesielt dreier det seg om små og mellomstore bedrifter, som også kontinuerlig må omstille seg. Det er vel og bra at regjeringen satser på et industriløft, men det løftet får vi ikke til om man ikke også satser på forskning, og forskningen må kobles til næringspolitikken. La meg igjen vise til Brattelis ord om å forstå hva som er problemet, og gi svar til folket: Styrking av næringsrettet forskning er ett av svarene.