Likestilling handler ikke bare om prinsipper. Det handler om liv, kropp, arbeid og å få være seg selv hele livet. Derfor har jeg lyst til å bruke dette innlegget til å løfte en gruppe som altfor sjelden nevnes i likestillingsdebatten, kvinner over 45 år. Gjennom mitt arbeid møter jeg mange av dem, kvinner med lang erfaring, høy arbeidsmoral og sterke faglige kvalifikasjoner, kvinner som i årevis har vært ledere, spesialister og bærebjelken i arbeidslivet, men som plutselig begynner å tvile på seg selv når kroppen endrer seg. Overgangsalderen kommer ikke med fanfarer, den kommer med hetetokter, søvnmangel, angst, utmattelse, konsentrasjonsvansker og en følelse av ikke å strekke til. Mange av disse damene biter tennene sammen – de sykmelder seg ikke før de må, for terskelen er høy. Til slutt gjør man likevel nettopp det: sykmelder seg, slutter i jobben eller trekker seg tilbake, og det er ikke tilfeldig. Kvinner over 45 år har i dag det høyeste sykefraværet i arbeidslivet. Det er ikke de som svikter, det er systemet som ikke er laget for kroppslige og hormonelle svingninger som varer over tid. Arbeidslivet er fremdeles bygget på mannlige normer, på en kropp som er jevn og flat og ikke syklisk og variabel. Vi snakker mye om rekruttering og likestilling ved inngangen til arbeidslivet, men nå må vi også snakke om hvordan vi holder kvinner inne i arbeidslivet hele livet. Vi må våge å se og anerkjenne kvinners sykliske liv, også etter 45 år. Det må bli en av de neste store likestillingskampene: at kvinner ikke presses ut i stillhet, men får muligheten til å bidra, utvikle seg og leve et godt helt liv. Vi går inn i en tid med økende behov for både kompetanse og arbeidskraft. Vi har ikke råd til å miste disse damene. Vi trenger deres erfaring, klokskap og trygghet, ikke minst som rollemodeller for de unge som kommer etter. Samtidig må vi ikke glemme at kvinners rettigheter er under press, også globalt. Vi ser det i store og tidligere ledende demokratier – retten til egen kropp, retten til å være kvinne og retten til frihet og mangfold svekkes. Det gjør det enda viktigere at vi her i Norge tør å gå foran, at vi ikke bare måler likestilling i styrer og startfasen, men i hele livsløpet. Likestilling handler om å kunne delta. Et arbeidsliv som knekker kvinner midt i livet, er ikke likestilt. Nå må vi skape et arbeidsliv som faktisk ivaretar et syklisk liv. Vi må stille krav til strukturene, ikke til kvinnene. Det er ikke de som skal tilpasse seg et trangt arbeidsliv, det er arbeidslivet som må utvides for å romme hele livet – for kvinner, for menn, for skeive, for alle – for likestilling må merkes i kropp, liv og arbeid.

Først vil jeg få takke statsråden for en god redegjørelse som løfter fram et utrolig viktig arbeid. For snart fire år siden tok vi plass i regjeringskontorene med en tydelig ambisjon om å forsterke og fornye likestillingsarbeidet i Norge. Å jobbe for et mer likestilt samfunn der det er plass til alle, er en av våre hovedoppgaver. Arbeiderpartiets mål er et samfunn der alle, uavhengig av kjønn, legning, funksjonsevne eller bakgrunn, kan delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Alle skal kunne leve et godt, fritt og selvstendig liv, uavhengig av hvem de er. Redegjørelsen peker på mange av utfordringene vi fortsatt står overfor i kampen for et mer likestilt samfunn. Selv om vi har tatt store steg de siste årene, er det fortsatt store utfordringer og forskjeller mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Det finnes fortsatt lønnsforskjeller og kvinner som tjener mindre enn menn i samme stilling. Tiden for det må være forbi. Rasisme og diskriminering på bakgrunn av etnisitet og hudfarge er fortsatt utbredt i samfunnet, og minoriteter, skeive og transpersoner opplever fortsatt vold og trusler i større grad enn andre. Det er vår oppgave som storsamfunn å si: Dere hører til, og dere skal være trygge i Norge. Redegjørelsen fra statsråden løfter fram mange av de viktige tiltakene vi har gjort på området: styrket støtte til likestillingssentrene, krav om kjønnsbalanse i styrene, en historisk satsing på heltid og for første gang en nasjonal likestillingsstrategi. Samtidig som vi jobber for å trekke Norge i en retning som gjør at forskjellene blir mindre, er det krefter som er på jobb hver dag for å øke forskjellene og ta oss baklengs inn i framtiden. Pappapermen har vært et viktig likestillingsgrep for å sørge for at barn får viktig tid med far, og at far også får lov til å være hjemme med barnet sitt. På Høyres landsmøte i år vedtok de å gå til valg på å redusere fedre- og mødrekvoten fra 15 til 10 uker og tilsvarende lavere uttak. I programforslaget til Fremskrittspartiet står de fast ved å avvikle hele kvoten. Det er likestilling i revers. På Kristelig Folkepartis landsmøte i helgen vedtok de at de ønsker å forby skoler å flagge med regnbueflagget. Det er politikk som hører hjemme i et annet århundre og et slag i magen for de unge skeive i skolen, som fortjener å se at de er en del av fellesskapet – der andre krefter vil dem vondt. Arbeiderpartiet vil igjen takke statsråden for en god redegjørelse og si at vi kommer til å jobbe utrettelig med å fortsette å følge opp den viktige jobben som gjøres for å dra Norge i en mer likestilt retning.