Det er en gledens dag når vi står her i dag og skal vedta en ny lov om yrkesskade. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har levert på dette. Jeg vil spesielt takke representanten Viljugrein, som har gått i bresjen for dette på Stortinget. Å enstemmig vedta en så viktig lov viser at dette er et stort steg for arbeidstakernes rettigheter. Jeg er glad for at vi nå presiserer regelverket slik at vi ikke trenger en masse forskjellige særlover for masse forskjellige yrkesgrupper. Nå legges det fram ett yrkesskaderegelverk som omfatter alle. Dette er en stor seier for fagbevegelsen. Jeg vil spesielt gratulere Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund, som har kjempet lenge for dette regelverket. Arbeiderpartiet er på lag med arbeidsfolk, men problemet er bare at Høyre og FrP skaper masse unødvendig tvil om hva dette nye regelverket betyr. Når de har et forslag om enkelte arbeidsgrupper som åpenbart allerede er omfattet av regelverket, er dette et forsøk på billig partipolitikk eller godhetsposering. Det har blitt gitt tydelig beskjed om – både fra fagbevegelsen og fra Forsvarsdepartementet – at det ikke er nødvendig med en ny særlov. Dette ble uttrykkelig slått fast i statsrådens svar på det skriftlige spørsmålet denne uken, og jeg vil gjøre det samme som representanten Lien gjorde, og sitere fra dette svaret. Jeg ber om at representanter fra Høyre og FrP hører godt etter. «Regjeringens forslag til nytt arbeidsulykkesbegrep i Prop. 93 L (2025-2026) vil ta opp i seg den type skader som i dag faller utenfor arbeidsulykkesbegrepet fordi de er et utslag av en risiko som er typisk for arbeidet. Forslaget vil derfor etter Forsvarsdepartementets vurdering sikre at en skade som har oppstått som følge av en risiko som er typisk for trening, øvelse eller operativ virksomhet i Forsvaret vil falle inn under arbeidsulykkebegrepet.» Jeg begynner å lure på om Høyre og FrP har et tillitsproblem overfor hele Forsvarsdepartementet og ikke tror på fagfolkenes vurdering, eller om dette er et kunnskapsproblem rundt hva proposisjonen som vi skal vedta i dag, inneholder. Det virker ganske enkelt og greit for min del. Svaret fra departementet sier svart på hvitt at denne proposisjonen også gjelder forsvarsfolk under øvelse. Jeg gleder meg til denne loven blir vedtatt, og til at alle arbeidsfolk får et regelverk som gjelder hele arbeidslivet.

Rødt er et parti som liker å si at de lytter til fagbevegelsen og kjemper for arbeidsfolk. Problemet er bare at dette gjelder kun når det selv passer dem. Nå står vi her i dag og debatterer en sak der fagbevegelsen har vært klinkende klar: ikke tull med arbeidsplassene til folk i industrien. Oljeskattepakken er over, og dermed er det en dupp i aktivitetsnivået i leverandørindustrien. Dette har ført til nedbemanning og permittering, som f.eks. på Rosenberg, hvor de har redusert arbeidsstokken kraftig. Og hva er den neste oppsvingen som de står klare til å jobbe for? Jo, det er havvind. Lyset i enden av denne tunnelen er havvindsatsingen. Nå er jeg og tusenvis av arbeidsfolk redd for at dette lyset isteden er et tog på vei mot oss, styrt av bl.a. representanten Marhaug. Det er katastrofe for Rogaland hvis dette fører til at havvindsatsingen skrinlegges, slik som Rødt ønsker. Representanten Marhaug sa i dag på Politisk kvarter at det er ingen garantier for at dette prosjektet kommer norske verft til gode. Da anbefaler jeg representanten å ta turen ut til Buøy på Rosenberg neste gang hun er i Stavanger. Der kan de forklare henne at dette ikke er riktig. Hvis det ikke er nok at en samlet fagbevegelse får Rødt til å innse at dette er dårlig politikk for arbeidsfolk, hadde jeg håpet at opprøret internt på grasrota deres hadde funket. Tillitsvalgte i partiet har gått ut offentlig og bedt sitt eget parti om å snu. Til og med sentralstyremedlemmer har tatt til orde for at dette er dårlig politikk. At Rødt abdiserer som et parti som taler arbeidsfolks beste, er trist å se på. Vi trenger politikere som forstår industrien og kjemper for fagbevegelsen. For nå står vi her i dag, og en gjeng partier som ikke forstår industripolitikk, skal nå slå beina under verftsindustrien, noe av det fineste vi har langs kysten – gode arbeidsplasser som beriker lokalmiljøet, og som samfunnet er bygd rundt. Jeg skal alltid i denne sal kjempe for fagbevegelsen, jeg skal alltid i denne sal kjempe for industrien, og jeg skal alltid i denne sal kjempe for arbeidsfolk, spesielt nå når Rødt har sluttet å gjøre det. Til slutt vil jeg avslutte med en utfordring til representanten Marhaug. Når Rødt er for avvikling av norsk olje og gass, er mot oljeleting og skal avvikle havvindsatsingen – hva i all verden tenker hun at verftene skal jobbe med i framtiden hvis Rødt får det som de vil? Skal de tilbake til å lage fiskebåter, sånn som på begynnelsen av 1900-tallet?

Jeg skulle ha klart å lande det flyet, president! I dag markerer siste dagen Høyre kan kalle seg et seriøst styringsparti, når de nå går inn for å slå beina under havvindsatsingen og industrien langs kysten. Jeg synes det er trist å se på den hopp-og-sprett-politikken fra Høyre, som egentlig tidligere har vært opptatt av stabile rammevilkår. Det virker som representanten Astrup sto opp en dag og bestemte seg for at de nå er imot havvind, og skal rokke ved rammebetingelsene til verftsindustrien. For å sitere FrP fra i dag tidlig: Dette forslaget er første steg på veien for å avvikle havvind. Lokale ordførere langs kysten fra Høyre har gått hardt ut i denne saken og bedt partiet sitt om å snu. Det har vært krisemøter på verftene, som ber Høyre om å snu. Næringslivet, NHO, næringsforeningene og fagbevegelsen har alle gått ut og bedt Høyre om å snu. Mange av disse sitter i dag her på galleriet. Hva har representanten Astrup forstått som alle disse andre aktørene har misforstått? Jeg synes det er flaut at vi sender signaler til næringslivet om at forutsigbarheten kan rokkes ved når som helst. Høyre har som regel alltid prydet seg som et parti som støtter opp under denne forutsigbarheten, men i dag tar dette slutt. Utenlandske aktører kommer til å tenke seg om to ganger før de investerer i Norge. Gründere vil tenke seg om to ganger før de starter opp i Norge. Bedrifter vil tenke seg om to ganger før de utvider i Norge. Tenk hvis vinglepetterpartiet Høyre plutselig ombestemmer seg i en sak. For bare noen måneder siden sto vi her og diskuterte saken om Melkøya. Det ligner veldig på saken vi debatterer her i dag, hvor et uansvarlig forslag over bordet skulle rokke ved allerede vedtatt politikk industrien sto klar for å jobbe med. Forskjellen mellom nå og da er at Høyre den gangen sto sammen med oss ansvarlige i kampen for forutsigbarhet. Spørsmålet blir: Hva har skjedd mellom nå og da? At en representant fra Stavanger står som medforslagsstiller på dette forslaget, synes jeg er skremmende. Dette er et direkte angrep på industrien, som f.eks. Rosenberg Verft i Stavanger. Dette kan i ytterste konsekvens føre til industridød og massearbeidsledighet. Det er ingen skam å snu, Høyre. Det er en mye større skam å være delaktig i nedbyggingen av leverandørindustrien. Hadde vi holdt på sånn som dette på 1960-tallet, hadde vi skremt vekk oljeselskapene fra Norge på grunn av dårlig forutsigbarhet og dårlige rammevilkår. Da hadde vi ikke hatt oljeeventyret vi har i dag. Det er godt at Arne Rettedal slipper å se hvordan partiet hans holder på i dag.

Fremskrittspartiet slår inn åpne dører med et forslag som trolig er ulovlig å gjennomføre. Jeg begynner å miste tellingen på hvor mange ulovlige vedtak som blir foreslått eller vedtatt her i stortingssalen fra lov og orden-partiet. Vi må i denne salen kunne forholde oss til hva som er lovlig å gjennomføre og ikke. Reguleringsplan for IKEA, parkeringsnormen og nullvekstmålene – noen av dem er over ti år gamle. Enkelte av forslagsstillerne på dette forslaget var lokalpolitikere selv da dette ble framforhandlet og vedtatt. Statsråden har allerede vært på banen i denne saken og jobber med å finne en god løsning. Jeg forventet nesten at forslagsstillerne skulle trekke forslaget sitt eller stille seg bak Arbeiderpartiets forslag da de så at saken var i gang med å bli løst. Onsdag 22. april, under en uke etter at svarbrevet kom til komiteen, hadde statsråden møte med ordføreren i Stavanger, Tormod Losnedal, og fylkesvaraordfører Svein Erik Indbjo. Alle var der innforstått med at løsningen på dette problemet er omregulering av området. Jeg vil sitere fra Stavanger Aftenblads sak om dette samme dag som møtet skjedde: «I møtet mellom stat og kommune var alle enige om at Ikea-saken må bli løst raskest mulig.» Stavanger-ordfører Tormod Losnedal fra Høyre var fornøyd med møtet og sa at de nå var klar for planendring hvis IKEA søker om dette til høsten, og at alle – inkludert statsråden – ønsker å finne en løsning. For å understreke dette mer, kan jeg vise til fylkesvaraordfører Svein Erik Indbjo fra Rogaland FrP, som sier i saken at han nå tror saken blir løst hvis IKEA søker om planendring for tomten. Nå ligger ballen hos IKEA og Stavanger kommune, sier han. Da er spørsmålet: Hvorfor i all verden står vi her i stortingssalen og diskuterer en sak som nå ligger hos IKEA og Stavanger kommune? Dette mener jeg er tull. Hvis en spør meg, er det sløsing med fellesskapets midler at vi står her og bruker tid og krefter på en sak som allerede er løst, når vi har 200 andre saker til behandling her i Stortinget og nærmest 200 andre saker i dag. Mitt forslag er at forslagsstillerne Sivertsen, Borgli, Erevik og Midtun plukker opp telefonen og ringer til politikollegaen sin Indbjo i Rogaland FrP, som åpenbart ikke har videreformidlet til sine partikamerater at saken allerede har fått en lykkelig slutt. Jeg er sikker på at vi kan finne mange andre gode og relevante saker å diskutere her på talerstolen enn en reguleringsplanendring som skal behandles av Stavanger kommune til høsten.

Nå har det blitt sagt mye rart på denne talerstolen fra høyresiden, så jeg tenkte jeg skulle prøve å samle trådene og svare ut litt. Jeg vil begynne med representanten Nordtug, som sier at FrP også vil være med og bidra til et trygt og seriøst arbeidsliv som tar vare på arbeidstakernes helse og familieliv, og det var mange andre fine ord der også. Det er veldig, veldig bra at FrP sier det fra talerstolen, men kan de heller ikke vise det gjennom politikken sin? Det eneste forslaget FrP har stilt innenfor arbeidslivsfeltet denne sesjonen, har vært at 15-åringer skal jobbe om natten. Hvordan får vi et tryggere og mer seriøst arbeidsliv av at en 15-åring jobber fra kl. 12 til kl. 7 om natten? Dette bidrar jo til mer utrygghet og dårligere helse, og det er rett og slett farlig politikk. Det kan for øvrig også forslagsstiller Ytrevik komme og svare på hvis han heller ønsker det. Det blir også sagt at vi ikke har tatt inn over oss hvordan arbeidslivet er. Jeg har faktisk stått i denne politikken med gjennomsnittsberegning og forhandlet fram avtaler som har ivaretatt fleksibiliteten til arbeidsgiver, gjennom punkt 2 i paragrafen, men som også gir forutsigbarhet for arbeidstakerne. Det er det som er poenget her i forslaget – i frykt for å forsvare forslaget til Rødt: Det handler ikke om å fjerne adgangen, som Høyre sier. De foreslår jo bare at de skal stramme litt inn og gjøre endringer, og vi vil da se på hvordan dette er blitt praktisert siden liberaliseringen. Ingen fra høyresiden forstår denne ordningen. De forstår heller ikke hvordan fagforeninger med innstillingsrett funker eller hvordan arbeidstidsordninger fungerer, for det er veldig mange arbeidstidsordninger den dag i dag som man må ha innstillingsrett for å godkjenne. Det har fungert helt fint, og retten til et trygt og organisert arbeidsliv ivaretar gode arbeidstidsordninger for den enkelte arbeidstaker, jf. kapittel 10 § 12, fjerde ledd. Ytrevik sier også at arbeidsledigheten har økt siden vi tok over. Vi har fått 160 000 flere i jobb siden FrP satt i regjering, og arbeidsledigheten blant de under 30 har gått fra 133 000 – eller 18,7 pst. – i 2017 til 114 000 eller 16,2 pst. i 2024. Det er altså en faktafeil, det som ble sagt fra talerstolen om at arbeidsledigheten har økt. I virkeligheten har vi altså faktisk fått flere folk ut i jobb, og spesielt har også flere unge kommet seg i jobb, ifølge Navs tall.

Det er noe litt spesielt med å stå her i dag i stortingssalen og ha en debatt om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette er nemlig grunnen til at jeg både ble medlem av Fellesforbundet og Arbeiderpartiet, og grunnen til at jeg engasjerte meg politisk. Da regjeringen Solberg satt ved makten, ble det innført mange liberaliseringer i arbeidsmiljøloven, som førte til mer usikkerhet og mindre og mindre frihet for arbeidstakerne. Sjefen fikk mer makt, mens en enkelt ansatt fikk mindre makt. Dette er det høyresiden tenker på når de snakker om fleksibilitet. Oversatt fra Høyres hus’ språk betyr fleksibilitet mer makt til sjefen. Norgeshistoriens største politiske streik ble avholdt nettopp på grunn av disse endringene i loven. Det var mer midlertidige stillinger, dårlige stillingsvern og endringer i arbeidstidsregelverket, som vi står her og diskuterer i dag. Arbeiderpartiet er på lag med arbeidsfolk, og vi mener at det er viktig med et trygt og organisert arbeidsliv. Derfor ble det en storrengjøring i arbeidslivet da vår regjering tok over. Da ble f.eks. retten til hele, faste stillinger slått tydelig fast i loven, noe selvfølgelig det nye partiet for arbeidsfolk, FrP, og Høyre er imot. Jeg er glad for at denne debatten har blitt løftet, slik at man kan fullføre debatten om storrengjøringen i arbeidslivet. For å sitere en sak jeg hadde sammen med Rødt og SV i FriFagbevegelse, skal vi dra fram sofaen for å se om det er mer vi må rydde opp i. Det er en viktig evaluering vi nå skal gjøre av regelverket for nettopp å se på hvordan arbeidstakeres arbeidstidssituasjon, helse og bestemmelse over egen arbeidssituasjon har blitt påvirket av disse endringene. For vi har ikke nok informasjon i dag om hvor utbredt gjennomsnittsberegning av arbeidstid er, om dette praktiseres mest i enkelte bransjer, eller om det er mye misbruk av ordningen. Dette er det jeg nå er glad for at vi skal se på og undersøke. Mange tillitsvalgte og arbeidstakere har tatt kontakt med meg i forbindelse med denne saken, og de er takknemlige for løsningen Arbeiderpartiet, sammen med SV og Rødt, går inn for. Det de derimot er ekstremt bekymret for, er at FrP og Høyre i denne saken mener at regelverket må mykes opp i. Det viser nok en gang at arbeidsfolk vil få betydelig dårligere rettigheter hvis Listhaug er statsminister. Mitt spørsmål blir til representantene fra høyresiden: Hvor mange timer mener de arbeidsfolk skal stå og jobbe i strekk, i harde, tunge yrker? Har representantene virkelig tatt inn over seg konsekvensene av å myke opp i vernet til arbeidstakere? Jeg vil anbefale dem å prøve seg på en tolvtimers vakt på en restaurant, ikke en sånn som på Stortinget, før de går inn for å gi arbeidsfolk lengre dager på jobb.

Se for deg å være en ny student som nettopp har begynt på drømmestudiet, klar for å erobre verden og begynne i akkurat den jobben en har drømt om. Så kommer hverdagen etter tre eller fem år, hvor man skal ut og søke jobb. Det er lange kvelder med søknadsskriving og finpussing på cv-en. Denne prosessen må kanskje gjentas hundrevis av ganger før en får napp. Dette trenger ikke jeg å forestille meg. Jeg tok utdanning innen markedsføring, og det var ikke jobb å få. Jeg gikk arbeidsledig i ett år mens jeg søkte på 200 jobber. Svarene jeg fikk, var alltid at jeg hadde for lite erfaring, eller at jeg var for ung. Jeg hadde rett og slett tatt feil utdanning. Dette var i 2019, men det har alltid vært et problem at når en er ferdig utdannet, kan det være vanskelig å få seg drømmejobben. For min egen del var jeg veldig kresen, og jeg skulle ha meg jobb innen markedsføring. I 2019, da jeg var ferdigstudert og arbeidsledig, het statsministeren Solberg istedenfor Støre. Det betydde for min del at det ikke i like stor grad ble fokusert på å få unge ut i arbeid. I stedet for Ungdomsløftet, «Et enklere Nav», ungdomsprogrammet og 12,6 mrd. kr til arbeidsmarkedstiltak var det ostehøvelkutt på Navs budsjetter, noe som gikk ut over kapasiteten. Jeg er glad for at Høyre, som alltid, bryr seg om de viktige sakene nå når de sitter i opposisjon. Det er tross alt viktig å få unge ut i arbeid. Jeg skulle bare ønske at vi hadde sett litt av dette engasjementet da de satt i posisjon også. Da hadde det kanskje vært lettere for min egen del å komme meg i jobb i 2019. Før helgen, på Instagram, la Høyre ut en video hvor de snakket om akkurat denne problemstillingen. Der sa nestleder Ola Svenneby at ungdomsledigheten aldri har vært høyere. Det han velger ikke å si, er at sysselsettingen blant de unge aldri heller har vært høyere. Andelen unge i jobb er nå langt høyere etter at Arbeiderpartiet tok over styringen. For å belyse dette tydeligere: Andelen unge i jobb er i snitt faktisk hele 6,4 prosentpoeng høyere etter at Arbeiderpartiet tok over, sammenlignet med årene Høyre styrte før oss. Og ikke nok med det: I gjennomsnitt er også arbeidsledigheten lavere. Så nei, jeg er ikke enig med Ola Svennebys påstander om at skattesystemet og at det har blitt vanskeligere å jobbe deltid, er det som gjør det vanskeligere for unge å komme i arbeid. Tallene viser faktisk at Arbeiderpartiets politikk fungerer. Flere unge kommer seg ut i jobb. Vi satser på de unge, men jeg skal ikke bagatellisere at mange unge nå sliter med å få seg en jobb. At flere har kommet seg i jobb de siste årene, gjør ikke situasjonen lettere for dem som nå ikke slipper til. Dette handler ikke bare om statistikk, det handler om en stengt dør. Det er ikke mangel på unge som vil jobbe – det er mangel på arbeidsgivere som gir dem en sjanse. Arbeidsgivere må slutte med stadig oftere å kreve ferdig kvalifisert arbeidskraft og heller være med og bygge den. Hvis ikke skyver vi en hel gruppe unge ut av arbeidslivet. De unge arbeidstakerne trenger ikke Høyres snarvei til deltidsarbeid, usikre stillinger, innleie og dårligere rettigheter. De trenger å komme seg ut i et trygt arbeidsliv og i hele, faste stillinger.

I forrige uke gikk jeg i mitt livs første fakkeltog, mot nedleggelsen av Eigersund sykehus. Det er et viktig tilbud for Dalane-regionen, både for næringslivet og for innbyggerne. Engasjementet fra Eigersund Arbeiderparti og Rogaland Arbeiderparti i denne saken har vært enormt. Telefonen min har knapt vært stille de siste dagene. I fakkeltoget føltes det ut som nesten hele Eigersund hadde møtt opp. Det var tydelig at dette er en enormt viktig sak for hele regionen. Hvis folk må bruke en arbeidsdag i stedet for en time for å motta poliklinisk behandling, er både de økonomiske og menneskelige kostnadene høye. Arbeiderpartiet er helt enig med flere partier her inne om at et desentralisert helsetilbud er viktig, og at distriktstilbud også er viktig. Folk bør slippe å reise helt inn til Stavanger for å få behandling. Heldigvis er det ikke jeg som sitter på kompetansen på dette feltet og skal ta disse beslutningene. Dette er til syvende og sist en beslutning som helseforetaket selv må ta. De sitter med den hele og fulle oversikten over økonomien. Vi har alle lest artiklene i Aftenbladet om økonomien i Helse Stavanger. Den er ikke bra, men allikevel betyr ikke det nødvendigvis at tilbudet skal legges ned. Oversikten over økonomien ligger hos fagfolkene, men vedtaket som Stortinget kommer til å fatte, som er enstemmig fra komiteen, gir et signal om at dette tilbudet er viktig. Går vi inn for å overprøve helseforetaket, derimot, kan det få enda større katastrofale konsekvenser. I ytterste konsekvens er jeg redd for at hele byggetrinn to på nye SUS kan ryke. Er det noe resten av representantene fra Rogaland er villig til å leve med? I så fall blir det på deres kappe.

Det er snart 1. mai – som fortsatt heldigvis er en fridag, til tross for hva høyresiden vil – og da er det lett å tenke over alle de flotte seirene som arbeiderbevegelsen har vunnet opp gjennom årene. En av de store seirene de har vunnet, er full lønn under sykdom. Sykefraværet i Norge går opp og ned, men vi er alle i dette rommet enige om at vi skal jobbe for å få det lavere. Høyres løsning derimot er å kutte i sykelønnen. Når til og med FrP ikke vil gå så langt som Høyre, da er det fare på ferde. Full lønn under sykdom er sikkerhetsnettet til arbeidsfolk i Norge. Faller man utenfor eller blir syk, skal fellesskapet være der for å hjelpe. Dette sikkerhetsnettet og denne tryggheten ønsker Høyre å ta fra arbeidsfolk. La sykelønna være i fred. Folk blir ikke friskere av å bli fattigere. Hvis vi leser VG i dag, ser vi mye skriverier om bestridelse av sykmeldinger. Det ble nevnt fra denne talerstolen også som en sentral del av denne saken. Jeg har selv erfaringer med denne ordningen. Som tillitsvalgt på McDonald’s ble jeg kalt inn til et møte med ledelsen hvor jeg ble informert om at hvis jeg sykmeldte meg, uavhengig av grunn, ville dette bli bestridt. Jeg kunne ligget kreftsyk, og fortsatt hadde ledelsen bestridt sykmeldingen og tatt fra meg sykepengene i månedsvis. Dette ble brukt som ett våpen mot meg som tillitsvalgt, en måte å si til meg: Ikke prøv deg, her har vi all makt. Da jeg til slutt ble sykmeldt, ble dette bestridt på dagen, og det gikk ni måneder før jeg fikk svar fra Nav. Min erfaring er en av mange. Men vi vet ikke nok om hvor utbredt dette er. Vi har ikke nok informasjon om i hvilke bransjer omfanget av bestridelser er størst, og om enkelte grupper er mer utsatt enn andre, som f.eks. tillitsvalgte. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet og Rødt nå går inn for å samle inn mer informasjon rundt dette. Det gir oss et bedre grunnlag for å beskrive problemet og ta diskusjonen videre. Dette er politikk som hjelper arbeidsfolk i vanskelige situasjoner.

Jeg vil først påpeke at dette er ikke en innstramming av ordningen med supplerende stønad. Det er bare en presisering av regelverket slik det allerede praktiseres i dag, som er lagt fram i proposisjonen. Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser, verken for staten, Nav eller brukerne. Den supplerende stønaden er ikke en sjenerøs ordning, det er en minimumsytelse. Stønaden gir trygghet og forutsigbarhet for eldre mennesker som har kommet til Norge sent, og som derfor ikke har hatt den samme muligheten til å opptjene rettigheter i folketrygden som oss andre. Alternativet for mange av disse menneskene ville vært varig økonomisk sosialhjelp, mer usikkerhet og gjentatte søknader og stor belastning for både mottakere av ordningen og kommunen. Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi har en ordning som sikrer trygghet og forutsigbarhet for personer over 67 år, selv når de har hatt kort botid og lav opptjening. Derfor er det oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet ønsker å avvikle hele ordningen. Om de skulle få flertall for dette forslaget, vil det være med på å skyve ansvaret over på kommunene og sende sårbare eldre tilbake til sosialhjelp. Det er verken god sosialpolitikk eller god kommuneøkonomi.

For litt over to uker siden satt jeg sammen med representanten Ytrevik fra FrP på NRKs Helgemorgen for å debattere noen av de mest ekstreme forslagene i denne saken. Det er forslagene som legger til rette for at en niendeklassing skal kunne jobbe hele nattskift på bensinstasjonen, fra klokken 11 til klokken 7, for så å gå rett fra nattevakt til skolen, i en bransje hvor én av to ansatte opplever trakassering – én av to. Det er forslagene som vil gjøre at en 16 år gammel jente kan jobbe i bar fram til klokken 2 på natten, med fulle gjester. Da jeg forklarte disse konsekvensene av forslagene til representanten Ytrevik, fikk jeg til svar at det selvfølgelig alltid kommer til å være noen uheldige konsekvenser. Det virker som FrP ikke forstår alvoret i hva de foreslår. Dette er kjempealvorlige konsekvenser av et forslag, som vil påvirke barns skolegang, helse og fritid. Når en niendeklassing dropper ut av skolen fordi han har jobbet 40 timer nattskift i uken, eller et barn blir trakassert på jobb som et resultat av FrPs politikk, er det noe som er galt. Det vil bli sagt fra denne talerstolen at ingen seriøse arbeidsgivere vil ha barn og unge ansatt på nattestid. Jeg er mest bekymret over de useriøse arbeidsgiverne, som vil bruke dette som en måte å få seg billigere arbeidskraft på. Det vil bli sagt at jeg svartmaler norske arbeidsgivere, men jeg har snakket med hundrevis om ikke tusenvis av ungdom i arbeidslivet, og veldig ofte opplever de brudd på regelverket. LOs sommerpatrulje har slått fast at over 50 pst. av ungdom i arbeidslivet opplever brudd på regelverket på jobb allerede i dag. Det vil bli sagt at jeg kommer med stråmannsargumentasjon. Jeg har i denne saken blitt kontaktet av flere yngre arbeidstakere som har jobbet i bar- og serveringsbransjen tidligere. Jeg skal ikke navngi dem fra denne talerstolen, men jeg inviterer gjerne representantene fra høyresiden til å høre disse unge personenes hjerteskjærende opplevelser fra å jobbe i barbransjen. Da kan de få et innblikk i hva slags hverdag de ønsker at ungdomsskoleelever skal jobbe i. Mens resten av verden jobber for å avskaffe barnearbeid, går FrP sammen med Høyre i bresjen for å løsne opp i vernet til unge arbeidstakere. Barn fortjener et trygt møte med arbeidslivet. Selvfølgelig skal de få prøve seg på jobb etter skole og i helgene, men under trygge og gode rammer, ikke med økonomisk utnyttelse og trakassering på arbeidsplassen. La barn være barn først, gi dem tid og mulighet til å fokusere på skolen, men når de er på jobb, fortjener de at vi politikere er med og passer på dem. Jeg skjemmes av at vi står her i Norge og snakker om å fjerne de grunnleggende rettighetene til en av de svakeste gruppene i arbeidslivet. Sånn kan vi ikke holde på.

Jeg fikk en direkte utfordring fra representanten Saltrø Ytrevik, så jeg tenkte jeg skulle komme opp og svare på hva du kan si til vennene dine hjemme som jobber innen byggfag. Det første du bør si til dem, er at de bør melde seg inn i en fagforening, så de kan få trygge og organiserte rammer i arbeidslivet – men det spørs om en FrP-er hadde sagt det til sine kompiser. Så kan du si til dem at nå kan de få seg faste og hele stillinger innen byggfag i Vestfold, for det er sånn at bedriftene fortsatt trenger de ansatte, men de leier ikke nødvendigvis bare inn alle de ansatte i de forskjellige prosjektene. Nå må de faktisk ansette folk eller leie inn fra andre produksjonsbedrifter. Så det er større sannsynlighet for at dine kompiser nå får seg en jobb – og hvis de var lærlinger, er det større sannsynlighet for at de hadde fått seg en læreplass i perioden som har vært. Du kan også si til dem at arbeidslivet de nå går til, når de kommer seg inn i hele og faste stillinger, er et mer trygt, sikkert, seriøst og oversiktlig arbeidsliv, med mange færre aktører blandet inn. Man er ikke ansatt i et firma som leier ut til et annet firma, altså forskjellige parter. Nå er det to parter man forholder seg til, og da er det lettere å sørge for seriøse forhold. I debatten er det veldig mange som har blandet snørr og barter når det gjelder innleieregelverket. Det er jo to forskjellige regelverk vi snakker om. Det ene er forbudet, det andre gjelder resten av landet. Mange representanter snakker her som om det er helt ulovlig i resten av landet å bruke innleie. Det er det ikke. Det eneste er at de ansatte må være enig i det. Det er kjempebra for medbestemmelsen. Det er kjempebra for fagforeningenes og de ansattes makt at de kan være med og si: Nei, vi trenger ikke innleie, vi har faktisk nok folk til å gjøre dette arbeidet selv. Høyre snakker som om bemanningsforetak er Guds gave til unge arbeidstakere, og at dette er det eneste som gjør at de kommer seg inn i arbeidslivet. Det er nok helt sant at mange bemanningsforetak er seriøse, gode og bra for unge arbeidstakere, men veldig, veldig mange er ikke det. Det skjer negative hendelser i bemanningsforetak, og da vet man ikke helt hvem man skal gå til. Skal man gå til den man er leid ut til, skal man gå til bemanningsforetaket, eller skal man gå til Arbeidstilsynet? Det er ingen oversikt. Mens jeg studerte, hadde jeg selv en jobb i et bemanningsforetak. Det var mange problemer der. Dem jeg ble leid ut til, hadde litt problemer med å følge arbeidsmiljøloven. Alle pekte på alle. Det var ingen opplysninger å få. Det endte med at ingenting ble løst. Jeg fikk ikke engang lønn den siste måneden fordi alle pekte på alle med tanke på hvem som skulle betale meg. Jobben er der fortsatt, og behovet er der fortsatt, selv om man ikke nødvendigvis leier ut. Man må bare ansette folk fast istedenfor å ha dem i midlertidig løsarbeid.

Jeg er stolt av å stå her på vegne av de over to millionene som er organisert i det norske arbeidslivet – arbeidsfolk som står opp hver dag for å bygge landet: bygningsarbeidere, industriarbeidere, restaurantarbeidere, butikkansatte, osv. Disse fortjener et trygt og organisert arbeidsliv, med trygge rammer og god medbestemmelsesrett. De fortjener at vi politikere her inne spiller på lag med dem og fagforeningene deres, slik at de får det best mulig på jobb. Såpass mye skylder vi alle dem som går på jobb hver dag for å bygge Norge. Men ingen er overrasket over at høyresiden løper arbeidsgivernes ærend. Ingen er overrasket over at høyresiden nå igjen går til angrep på det organiserte arbeidslivet, og ingen er overrasket over at det nå igjen er medbestemmelsen til de ansatte høyresiden ønsker å ta bort. Fullt frislipp innen innleie, som Fremskrittspartiet og Høyre tar til orde for her, ville gjort at vi hadde gått baklengs inn i framtiden. Det hadde tatt oss mange skritt tilbake mot løsarbeidersamfunnet på slutten av 1800-tallet, hvor ansatte hadde få eller ingen rettigheter, og sjefen hadde all makt. Representanten Molberg hadde helt rett, for jeg skal si dette: Det er fortsatt lov å bruke innleie, utenom byggfag, i Viken-området, men bedriften må ha ordnede forhold, og de ansatte må være enig i det. Dette betyr at hvis det er et reelt behov for å dekke svingningene i oppdrag eller å ta toppene, kan bedriften gjøre dette hvis de tillitsvalgte er enig i at det er et reelt behov. Det er medbestemmelsesrett, og det gjør at de ansatte har mulighet til å påvirke arbeidsplassen sin. I Viken-området, i byggfag, var bruken av innleie så utbredt at normalen var at en var ansatt i et bemanningsforetak, og unntaket var at en var fast ansatt i bedriften. Det var rett og slett cowboytilstander i bransjen her i området, og innstrammingene var helt nødvendige. Hvis representantene som fremmer dette forslaget ønsker det, er de mer enn velkomne til å bli med meg på byggeplassbesøk her i Oslo for å snakke med de mange ansatte som har fått fast jobb etter innstrammingene. For resultatet av dette er at antall lærlinger i byggfag i Viken har gått opp, flere har fått seg fast jobb, og bransjen har blitt mer seriøs og oversiktlig. Dette er politikk som fungerer, og som gjør livet til folk bedre. Arbeiderpartiet kommer alltid til å være på lag med arbeidsfolk og støtte opp om det organiserte arbeidslivet. Og vi kommer alltid til å kjempe imot forslag som er regelrette angrep på arbeidsfolks rettigheter.

Tiden for at FrP kan kalle seg et næringsvennlig parti, er over. Denne vinglingen som de har holdt på med når det gjelder forutsigbarheten for næringslivet, er nesten fortvilende å se på. Når MDG skåler for FrP sin klimapolitikk, da er det noe galt. Å trekke tilbake strømmen på en lovlig inngått avtale mellom to parter, er ikke bare ulovlig for statsråden å gjennomføre, men det setter hundrevis av arbeidsplasser i Nord-Norge på spill. Det hadde også gjort at utenlandske investorer mister tilliten til å investere i Norge, og at industrien må ta høyde for politisk risiko i prisingen – FrP-risiko, rett og slett. Hele næringslivet, fagbevegelsen, tidligere statsråder fra FrP og ekspertene var nesten samstemte om at dette er et veldig dårlig forslag. Equinor var tydelige: Trekkes strømmen tilbake, kan Melkøya stenge innen 2031, og 1 000 industriarbeidsplasser og en av Europas viktigste leverandøren av gass kan forsvinne på grunn av vingling og næringsfiendtlig politikk fra FrP. Når FrP foreslår å stoppe elektrifiseringen på Melkøya, påvirker dette ikke bare Finnmark. Mange verft og industriarbeidsplasser i Rogaland er også tungt involvert i dette prosjektet, med millionkontrakter. Så jeg står egentlig her i dag med et spørsmål til representantene Sivertsen, Borgli, Ervik og Midtun fra Rogaland: Hva skal jeg si til mine kamerater som jobber i industrien i Rogaland, som får jobbene sine satt på spill på grunn av FrP? Hva skal jeg si til kompisene mine hjemme som jobber innen olje og gass, som FrP skal ta fra forutsigbarheten til? Hva blir det neste? Skal Kårstø, Aker Egersund, Rosenberg Verft eller plogfabrikken på Kverneland bli fratatt strømmen og stabile rammevilkår fordi FrP ikke liker det de holder på med? Sånn kan vi ikke holde på. Jeg håper mine kollegaer fra Rogaland FrP tar seg en ekstra kikk i speilet i dag før votering og spør seg selv: Er jeg villig til å kødde med rammevilkårene, stabiliteten og forutsigbarheten til industrien og næringslivet? I Arbeiderpartiet er beskjeden klar: Vi skal gi trygghet til næringslivet og skal jobbe hver dag for trygge og stabile rammer, ikke gamble med folks jobber. Det er flaks for Norge at Arbeiderpartiet vant valget og er på lag med norsk næringsliv og olje- og gassbransjen, og det er flaks for de 1 000 arbeiderne på Melkøya at SV stemmer imot dette forslaget. Til mine gode kollegaer fra SV vil jeg på vegne av Rogaland si tusen takk.

Veien til arbeid, til tilhørighet, til en fast lønn og til et sosialt nettverk på jobb er ulik for alle. Ikke alle kan gå og søke på drømmejobben og få den, eller gjøre som meg, å ramle inn på Stortinget. Folk har ulike forutsetninger i livet, og det er viktig at vi politikere stiller opp for å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet, for det å ha en jobb er så viktig for en person. Jeg er stolt over at dette budsjettet satser kraftfullt på arbeidsmarkedstiltak for å sikre at flere skal få muligheten til å bidra i arbeidslivet. I Jærbladet i oktober kunne vi lese om Mathias, en kamerat jeg kjenner godt, som tidligere var ungdomstillitsvalgt i Fellesforbundet. Mathias ble sykmeldt fra jobben sin, og etter hvert havnet han på arbeidsavklaringspenger, noe som uheldigvis blir nest siste stopp på linjen for mange før uføretrygd. «Jeg har ikke lyst på uføretrygd. Jeg har lyst til å jobbe. Men jo lenger man er borte fra arbeidslivet, dess vanskeligere er det å komme tilbake,» sa han selv til avisen. For Mathias viste det seg at neste stasjon ikke var uføretrygd. Han fikk tilbud fra Nav om en lønnstilskuddsordning og å få prøve seg hos bedriften Jærtek, og dette viste seg å passe perfekt. Jærtek fikk en engasjert og flink nyansatt, og for Mathias ble det et liv på lønn istedenfor trygd. Uten denne satsingen fra Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet har gjort de siste årene og fortsetter på i dette budsjettet, kunne denne historien endt annerledes. Jeg var i går på besøk hos to bedrifter som driver med varig tilrettelagt arbeid, Sandnes Pro-Service og Attende. Dette er viktige inkluderingsbedrifter som tar inn og gir arbeid til folk som har ulike forutsetninger, og som ikke nødvendigvis kan stå i ordinært arbeid. Det er bra at vi i budsjettet øker antallet plasser til 700 mer, slik at flere skal få muligheten til å ha en jobb å gå til. Dette er viktig for deltakerne på VTA – at de får en plass og et sosialt nettverk rundt seg – men også for familien til deltakerne. Jeg har hørt altfor mange historier fra foreldre til deltakere som står på ventelister til VTA, og nå tar vi enda et stort jafs av ventelistene. Til slutt vil jeg snakke om oljepionerene. Som representant for Rogaland har jeg fått møte noen av disse hverdagsheltene som har vært med på å bygge Norge. Jeg registrerer at mange partier er opptatt av kompensasjonsordningen for denne gruppen, og det er rett og rimelig. Jeg synes derimot det er skammelig med disse representantene som framstiller det som om de skal gjøre mer enn andre partier, når de ikke har prioritert en eneste krone mer i sine alternative budsjetter. Det undergraver tilliten til oss politikere, og det holder folk for narr. Jeg må gi honnør til representantene fra Rødt, som faktisk har funnet pengene til dette, men jeg gjentar: Ingen andre partier har prioritert mer penger til denne gruppen i sine budsjetter.

Det hjelper jo ikke på å få opp organisasjonsgraden i Norge å gi universale ordninger til alle arbeidstakere. Representanten sier at han støtter trepartssamarbeidet og fagforeninger, men det har jo kommet en del rare utspill i valgkampen om fagforeninger og det organiserte arbeidsliv fra hans parti. Det har f.eks. vært å fjerne den statlige finansieringen av AFP, at mer av lønnsforhandlingene skal tas ut lokalt og ikke sentralt, for der blander politikere seg inn i lønnsforhandlingene i Norge, og det er en stor fy-fy i den norske modellen, og dessuten bildet som ble lagt ut på sosiale medier hvor representantens partikollega ga tommelen ned til Fagforbundet. Mitt spørsmål er: Har FrP egentlig noen forslag eller løsninger for å få opp organisasjonsgraden i Norge?

For at vi fortsatt skal ha et trygt arbeidsliv, en sterk velferdsstat og at arbeidere skal bli hørt, er det ytterst viktig at de er organisert i fagforeninger. Norge er det landet vi i dag forbinder med sterk organisasjonsgrad. Vi kan trygt si at Norge og norsk arbeidsliv hadde vært mye verre hadde det ikke vært for fagforeninger som har kjempet for arbeidsfolks rettigheter i over 150 år. Fremskrittspartiet sier selv at de er et parti basert på Reagan og Thatchers ideologier – to statsledere som historisk kjempet imot og knuste fagforeninger. Fagforeningsfradraget senker barrieren for å melde seg inn i en fagforening gjennom skattefradrag. Det er beviselig at det fører til høyere organisasjonsgrad og dermed et bedre samfunn. Derfor spør jeg representanten: Hvorfor ønsker FrP å gjøre det dyrere for over to millioner arbeidstakere å organisere seg i fagforeninger?

16:23] (ordfører for saken): På vegne av arbeids- og sosialkomiteen skal jeg legge fram Innst. 48 S om representantforslag fra representantene Anna Molberg, Amalie Gunnufsen, Margret Hagerup og Aleksander Stokkebø om å la ansatte med VTA-plass jobbe utover pensjonsalder. Komiteen åpnet for skriftlig høring i saken, og det ble mottatt i alt elleve skriftlige innspill. Det er lagt fram fire forslag i saken, et fra Arbeiderpartiet og Rødt, et fra SV og Frp, et fra Frp og det originale forslaget fra Høyre. Partiene med de andre forslagene skal få redegjøre for dem i debatten nå. Ingen av forslagene har flertall i komiteen, og komiteens tilråding støttes av de øvrige partiene, utenom Høyre. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Jeg skal nå legge fram Arbeiderpartiets synspunkt i saken. Arbeiderpartiet mener at arbeid er verdifullt både for den enkelte og for samfunnet. Det å ha en jobb å gå til med en sikker inntekt og et sosialt nettverk gir en viktig tilhørighet. Vi trenger alle for å løse samfunnsoppgavene vi står overfor. Det gjelder også dem med nedsatt funksjonsevne. Jeg og Arbeiderpartiet deler intensjonen om at folk skal kunne stå lenger i arbeid, også deltakere på VTA. Når vi stemmer mot forslaget fra Høyre, handler det om to ting. For det første er det faktisk mulig for VTA-deltakere å stå lenger i arbeid dersom vedkommende og arbeidsgiver ønsker det. Men det vil ikke ytes et pliktig tilskudd fra staten. For det andre: Så lenge det ikke er tilgjengelige VTA-plasser til alle som ønsker det, vil det være sånn at det dersom en person får fortsette på VTA-plass, vil være en annen som ikke får mulighet til å delta i varig tilrettelagt arbeid. Arbeiderpartiet ønsker derfor å vurdere saken nærmere før vi gjør eventuelle endringer, for å forhindre at vi vedtar noe som har utilsiktede konsekvenser, og fremmer i denne saken følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen utrede behovet for og konsekvensen av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid (VTA) jobbe ut over 67 år og komme tilbake på egnet måte.» Jeg vil avslutningsvis uttrykke min glede over at regjeringen har foreslått å trappe opp satsingen på VTA med 500 flere plasser i 2026, og at flertallet på Stortinget nylig har blitt enige om å øke dette med ytterligere 200 plasser.

Vi trenger all arbeidskraft vi kan få tak i, for å løse morgendagens oppgaver. Ikke alle kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det ordtaket er egentlig ment på en litt annen måte, men det står seg her i dag også. Personer med nedsatt funksjonsevne kan utgjøre den arbeidskraftreserven som vi trenger framover. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding som legger opp til en mer aktiv satsing på arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe flere i jobb. Samlet sett har regjeringen foreslått å styrke satsingen med 500 mill. kr, som bl.a. inkluderer økte midler til arbeids- og utdanningsreiser og funksjonsassistanse i arbeidslivet. Satsingen på varig tilrettelagt arbeid er styrket med 500 plasser i regjeringens forslag og er foreslått styrket ytterligere, med 200 plasser, i forliket som ble inngått her på Stortinget med våre gode kollegaer fra SV, Senterpartiet, Rødt og MDG. For Arbeiderpartiet er likestilling en del av frihetskampen som arbeiderbevegelsen har vært en pådriver for siden begynnelsen. Slik er det fortsatt i dag, og vi fortsetter å kjempe for like muligheter for alle. Et likestilt samfunn er et bedre samfunn for oss alle, også for dem av oss som ikke har nedsatt funksjonsevne. Når alle får muligheten til å delta, får vi et rikere og lykkeligere fellesskap, rett og slett et bedre samfunn. Jeg er stolt av å være en del av en bevegelse som har arbeidet i over 100 år for et likestilt samfunn, og som fortsetter den kampen i dag. Inkorporering av CRPD sender et tydelig signal om at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal sikres og respekteres.

Da ble det jul i år igjen. De fem partiene på rød-grønn side har landet budsjettet – innenfor tidsfristene, til og med, noe borgerlig side sikkert kan lære av. Førjulsgaven i år er at det er et historisk godt budsjett som sørger for styrking av kommuneøkonomien, norgespris på strøm, starten på en tannhelsereform og satsing på kollektivtransport. Det er et budsjett som sørger for trygg økonomisk styring med ansvarlig oljepengebruk og trygghet for framtiden, fellesskapet og for økonomien. Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av det organiserte arbeidslivet. Jeg var faglig politisk kandidat og tidligere tillitsvalgt i Fellesforbundet. Derfor ser jeg verdien av et trygt og organisert arbeidsliv. Det gagner samfunnet, den enkelte og bedriftene at organisasjonsgraden er høy. I budsjettet fortsetter regjeringen å øke fagforeningsfradraget opp mot målet om 10 000 kr. Mens Arbeiderpartiet og resten av partiene på rød-grønn side er på lag med arbeidsfolk, går FrP inn for å fjerne fagforeningsfradraget, noe som vil føre til at det blir dyrere å være organisert, og lavere organisasjonsgrad i Norge. I tillegg til et organisert arbeidsliv jobber Arbeiderpartiet for et trygt og seriøst arbeidsliv. Retten til hele, faste stillinger, innstramminger på innleie og pensjon fra første krone er god politikk for arbeidsfolk og for Norge, og noe vi har innført – som for øvrig høyresiden selvfølgelig var imot. Jeg er fra Rogaland, industrifylket med store verft og industriarbeidsplasser langs kysten. Verftene har gjennom historien alltid omstilt seg til nye næringer, fra fiskebåter til oljerigger og nå den nye, store industrisatsingen havvind. Regjeringen vil gi leverandørindustrien flere bein å stå på når vi nå ser at oppdragene knyttet til oljesektoren naturlig blir mindre og færre. FrP kaller dette sløsing og vil slå beina under store verft som Aibel og Rosenberg, med å ta fra dem store og kritiske oppdrag, som garantert kommer til å sørge for mye permitteringer og oppsigelser. I tillegg til verft har vi ganske mye landbruk i Rogaland. Jæren er Norges brødkurv, og mye av næringen der kommer fra landbruket. Det hadde vært dramatisk for Jæren og resten av landbruket hvis FrP hadde fått gjennomslag for de store og useriøse kuttene de foreslår, og de endringene i importvernet de tar til orde for. Arbeiderpartiet er på lag med den norske bonden og på lag med Rogaland. Hvis det ikke går godt med Rogaland, går det ikke godt med Norge, så i dag er det godt for både Rogaland og Norge at vi vedtar de rød-grønnes budsjett, ikke FrP sitt.

Da jeg for to år siden vasket bord, gulv og toaletter på McDonald’s i Sandnes, hadde jeg aldri trodd jeg skulle få æren av å innta denne talerstolen for å jobbe for arbeidstakeres rettigheter og for flere i jobb. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer én, og jeg er stolt over at vi i forrige stortingsperiode klarte å få 162 000 flere ut i jobb. Vårt mål er nå klart: Vi skal få 150 000 flere i jobb innen 2030, hvor 30 000 av dem er under 30 år. For oss skal det viktigste i folks liv være det viktigste i politikken, og jeg tror knapt noe er viktigere enn at en person har en jobb å gå til og en sikker inntekt. Å få folk i jobb er bra for den enkelte, det er bra for norsk næringsliv, og det er jammen meg bra for den norske velferdsstaten også. I Stavanger Aftenblad sist uke kunne vi lese en artikkel om menn som sliter med psykisk uhelse, og hva som kjennetegner dem. Et av hovedtrekkene var arbeidsledighet. Dette kan jeg skrive under på, for da jeg gikk arbeidsledig etter at jeg var ferdig å studere, merket jeg at det tærer på. En føler seg mindre verdt, og en har bare et ønske om å kunne bidra. Jeg var dessverre arbeidsledig under regjeringen Solberg, og de hadde ikke gode tiltak, som f.eks. ungdomsgarantien, den gangen. Ungdomsgarantien er et målrettet tiltak som hjelper unge som står utenfor arbeidslivet, med å få seg en jobb. I valgkampen traff jeg en mor som var evig takknemlig for at Arbeiderpartiet har jobbet målrettet for at sønnen hennes, som har falt utenfor arbeidslivet, skulle komme seg tilbake igjen. Dette er politikk som fungerer. Når vi får folk ut i arbeidslivet, er det også viktig at det et trygt og organisert arbeidsliv de går til. Mens tidligere borgerlige regjeringer har anerkjent det uorganiserte arbeidslivet, vil vi i Arbeiderpartiet legge til rette for at flest mulig organiserer seg. Dette gjør vi gjennom f.eks. å øke fagforeningsfradraget til 10 000 kr. Dette er politikk som fungerer, og det er bra for lommeboken. Det er også viktig at vi får næringslivet til å innse verdien av å organisere seg. I Stavanger ble f.eks. utestedet Showbar organisert, og det vi ser nå, er en kjedereaksjon hvor mange flere følger etter. Organisering kommer alle i trepartssamarbeidet til gode og fører til et tryggere og bedre arbeidsliv. Jeg er stolt av å stå her for et parti som spiller på lag med det organiserte arbeidslivet, som får flere i jobb – til en jobb som er trygg, og ikke løsarbeid. Som tidligere nevnt er arbeid til alle jobb nummer én, men et trygt arbeidsliv er definitivt jobb nummer to.