Selv om borgerkrigen fikk en blodig slutt i 2009, betyr ikke det at 30 år med brutal krigføring mot den tamilske og muslimske befolkningen er borte, heller ikke den systematiske diskrimineringen i tiårene før borgerkrigen. Bomber, granater, fordrivelse, drap, vold, mishandling og seksuell vold forsvinner ikke. I borgerkrigen ble seksuell vold brukt som våpen. Kvinner ble voldtatt systematisk, menn ble lemlestet – og alle andre grusomheter man kan tenke seg, mot uskyldige mennesker, sivile, våre medmennesker. Hele samfunn ble undertrykt gjennom skam og frykt for seksuell vold. I en ny FN-rapport fra januar sier en overlevende det sånn: Vi har lært å leve med at vi aldri vil få oppleve rettferdighet. Ville noen av oss i denne salen akseptert det for oss selv, våre venner eller vår familie? Se for deg at du ble voldtatt av naboene dine. Familiemedlemmene dine er skutt, uten mening, uten skyld, og en dag er krigen over, men ingenting er annerledes. Du har de samme sårene, de samme traumene og de samme naboene. Du har et rettssystem og en regjering som ikke bryr seg om det du ble utsatt for. Du har skammen, fortapelsen og frykten. De forsvinner aldri. Sri Lanka har en regjering som har lovet reform for samfunnet generelt og for tamilene spesielt. Fortsatt er det rungende stillhet når FN-rapporter slår fast manglende rettferdighet for ofrene gang på gang. Det virker for mange som de ikke bryr seg. På 1980-tallet fikk vi i Finnmark 700 nye tamilske venner som bosatte seg langs kysten og holdt liv i fileteringsfabrikkene. De fleste endte senere opp i varmere strøk, etter at fileteringsindustrien gikk den veien den gikk. Men mange av dem savner familiemedlemmer. De savner svar – akkurat som dem som ble igjen på Sri Lanka. Jeg håper statsråden ser hvor mye vi bryr oss. Vi vet hvor viktig forsoning er, og fra sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid kjenner vi til hvor mye skam og frykt kan ødelegge for et folk. Får de ikke sannheten, kan livet aldri gå videre – ikke egentlig. Vi har ikke glemt Sri Lanka.