Mudassar Kapur (H) [14:32:37] (ordfører for saken): Over til en ny sak, men kanskje samme univers. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med sakens behandling. Jeg viser til de respektive partienes egne innlegg i løpet av debatten og går over til Høyres redegjørelse. Vi er enig i at kunnskap om effekten av kommunereform er viktig å få fram og legge til grunn for videre arbeid, men først og fremst fordi en evaluering kan gi læringspunkter når man skal fortsette med kommunesammenslåinger og nye kommunereformer. Sånn sett vil det være bra å ha det med seg, slik at vi kan se på hvordan en kan slå sammen enda flere kommuner i framtiden. Det som hadde vært mer interessant å vie oppmerksomhet, er effekten av fravær av sammenslåinger. Vi har rapport etter rapport som viser at små og usentrale kommuner er overrepresentert i statistikken over kommuner som ikke greier å levere sine lovpålagte tjenester, som sliter med å tiltrekke seg kompetansemiljøer, og som bryter loven. Det er faktum som vi allerede har påvist. Det hadde vært litt interessant å høre fra forslagsstillerne hvorfor man ikke har viet litt mer oppmerksomhet og interesse til nettopp fraværet av flere sammenslåinger og reformer. Jeg mener at vi fortsatt trenger at norske kommuner slår seg sammen, slik at de kan bli sterkere og levere bedre tjenester. Ellers viser jeg til at kommunekommisjonen i disse dager jobber med å se på hele kommunal sektor. I tillegg har komiteen fått opplyst fra departementet at man tar sikte på å utlyse et eget forsknings- og utredningsoppdrag om evalueringen av kommunereformen i løpet av våren. Det er derfor ikke behov for parallelle prosesser, og vi kommer derfor til å stemme imot forslaget.

Det er på grensen til sjarmerende å se at representantene fra et parti som står her og karakteriserer Høyre så drøyt som man gjorde i et innlegg, synes det blir litt arrogant at Høyre svarer det ut. Jeg vil forsikre representantene fra samtlige partier om at dersom Høyre opplever den typen karakteristikker, kommer jeg alltid til å ta til motmæle. Det får være opp til representantene hvordan de takler det. Når man kommer med drøye angrep og den som blir angrepet forsvarer seg, er ikke det noe man bør se på som arrogant, men noe man bør forvente. I motsetning til representanten Krokeide greier vårt parti å ta selvstendige beslutninger. Vi har ikke vist til at det er statsforvalterens analyse som er viktigst. Det er hva vi mener er viktig, basert på hva både kommunestyret har sagt, statsforvalteren har sagt, og hvordan vi ser hva som er best for innbyggerne i en helhetsvurdering.

Jeg har som medrepresentant forståelse for den emosjonelle delen av Krokeides tale fra talerstolen. Jeg tror det kanskje gikk litt vel fort for representanten, og det ble kanskje sagt ting som først og fremst var en demonstrasjon av hvilken forvirring som hersker i representantens eget hode, om hvordan prosessene på Stortinget er, og hvordan loven er. Men det er innenfor på en sånn dag. Jeg skjønner også på representantens innlegg, som var direkte adressert til innbyggerne, at man kanskje var mer opptatt av hvordan dette ser ut utad, enn hva som er sakens kjerne. Jeg blir ikke overrasket om vi etter hvert vil se en video av representanten som sikkert vedkommende vil legge ut på Facebook, hvor man viser til at man holdt det innlegget og tok et oppgjør, men det vi holder på med i salen, er å forholde oss til saken. Når det gjelder å framsette påstander om at Høyre har sittet på et kontor på Youngstorget, eller noe i nærheten av det: Høyre forholder seg til saker som legges fram her i Stortinget, og behandler dem. Jeg har også redegjort ganske tydelig i mitt første innlegg for hva som har vært av avgjørende betydning for Høyre når vi har gjort det vi representanter er satt til å gjøre, nemlig å ta beslutninger til det beste for innbyggerne. Det er det Høyre har gjort. Jeg skjønner at dersom representanten Krokeide har lovet mer til sine innbyggere enn han kan holde, er det helt riktig av ham å komme opp på Stortingets talerstol og beklage det overfor innbyggerne. Innbyggerne til Krokeide må også få med seg at representanten heller ikke har fremmet et forslag her i Stortinget som gjør at Stortinget ikke lenger skal fatte disse beslutningene, ikke framsatt noen lovendringsforslag som gjør at man skal la det være opp til en folkeavstemning hvordan fylkesgrenser eller kommunegrenser skal være. En gang i tiden var jo representantens parti også med på å tvangssammenslå kommuner, og da var sikkert verken innbyggerne eller kommunestyrene enig, men det handlet da om å ta et ansvar. Jeg vil bare si det til dem som har deltatt i debatten så langt, at for Høyres del er det innbyggerperspektivet som er viktig. Det avgjørende for oss er at vi er satt til å gjøre en vurdering basert på kommunestyrets ønske, og følger det fordi det handler om at innbyggerne får bedre tjenester. De som bor i en naturlig bo- og arbeidsregion vil få mer ut av tjenestene som kommunene skal levere, og kommunene vil også kunne levere de bedre dersom de tilhører én og samme region og ett og samme fylke. Vi er så opptatt av det at vi til og med mener at det er naturlig at en kommunesammenslåing bør være det neste skrittet. At man flytter en grense, er greit nok, men man må ta den helt ut. Det får være opp til de lokale folkevalgte. Representanten Krokeide må gjerne framsette påstander av den typen, med karakteristikken forvirring som hersker i hans eget hode, men det tar ikke Høyre noen leksjon på.

For å fortsette på sporet om innbyggerperspektivet: Det er ingen tvil om at når vi har denne typen debatter i salen, handler det først og fremst om hvordan vi kan bidra til at innbyggerne får best mulig tjenester. Grensejusteringer og systemer er først og fremst til for at vi skal kunne gi innbyggerne best mulig tjenester, ikke fordi vi skal tegne kartet på den ene eller den andre måten. Det er innholdet i tjenestene, det å ha gode kompetansemiljøer som blir viktig. Kan statsråden si noe mer om den vurderingen han har lagt til grunn i denne saken? Statsråden viste til at det var flere momenter som spilte inn. Jeg vil gjerne at statsråden belyser litt mer hvilke typer vurderinger han har gjort når det gjelder innbyggerperspektivet. Hvordan vil det påvirke tjenestetilbudet når disse kommunene blir samlet i ett og samme fylke? Det er innbyggerperspektivet jeg er ute etter litt mer om.

Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det for Høyre et avgjørende punkt at kommunestyret har ønsket dette fylkesbyttet. Ikke minst er det aller mest avgjørende for oss innbyggerperspektivet, sørge for at det som er en naturlig bo- og arbeidsregion, også blir en realitet i hverdagen, gjennom at disse kommunene tilhører ett og samme fylke. Jeg sa også i mitt innlegg at jeg håper at det kan være noe som legger grunnlag for et initiativ til at disse kommunene også etter hvert slår seg sammen. Jeg mener at hvis en kommune mener at det er så viktig for innbyggernes tjenester at man bytter fylke, bør man også kunne se på verdien av å være sammen som en storkommune i Hadeland. Det ligger fram i tid, men dersom et slikt initiativ vil bli tatt, hvilke typer verktøy har da statsråden i kassen for å bidra til at en slik dialog mellom kommunene blir smurt på en god måte? Og vil statsråden bidra til en slik utvikling?

For Høyre er respekten for lokaldemokratiet et viktig prinsipp. Ved lokalvalget i 2023 avklarte samtlige partier hva de gikk til valg på – enten støtte til eller motstand mot et fylkesbytte. Velgerne valgte inn det flertallet som ønsker bytte. Det er det vi i dette landet kaller lokaldemokrati. Det er det vi i dette landet kaller demokratiske prosesser. Den demokratiske prosessen har med andre ord også funnet sted gjennom velgernes avstemming ved valg. Velgere som går til urnene, er ikke et utvalg plukket ut av et byrå, dette er demokratiet i praksis. Jeg vil bare minne enkelte talere om at vi fortsatt har en institusjon i Norge som heter valg. Det er opp til det enkelte kommunestyre å bestemme hvordan en innbyggerhøring skal gjennomføres, og om den skal gjennomføres. Uansett er en slik innbyggerhøring rådgivende. Jeg vil derfor minne representantene i denne salen som har kjempet med nebb og klør for å komme inn på Stortinget for å ta litt ansvar, om at det er Stortinget som fatter beslutninger om å endre fylkestilhørighet for en kommune. Jeg har ikke registrert fra hverken Senterpartiet, FrP eller andre noen forslag i Stortinget i denne sakens behandling som ønsker å omgjøre loven på det punktet, så man mener at ansvaret ligger hos stortingsrepresentantene, men det er kanskje ikke behagelig å ta det fra sak til sak. Statsforvalteren har tilrådd at søknaden imøtekommes. Det foreligger heller ingen tungtveiende nasjonale hensyn som taler imot. For Høyre legger vi avgjørende vekt på den lokale demokratiske viljen, uttrykt gjennom kommunestyret, til et demokratisk valgt kommunestyre, Statsforvalterens uavhengige faglige anbefaling og hensynet til at Hadelands-regionen bør fungere samlet innenfor et fylke. Kommunene i Hadelands-regionen har flere samarbeid, og innbyggerne har tilknytning til denne regionen som en helhet. For oss i Høyre er det at folk bor i en naturlig bo- og arbeidsregion, viktig, og vi støtter Gran kommunes ønske om å formalisere dette samarbeidet og rette opp en administrativ inndeling som oppleves kunstig og uhensiktsmessig. Dette vil bidra til bedre tjenester til innbyggerne innenfor en naturlig bo- og arbeidsregion. Jeg savner innbyggerperspektivet på tjenestesiden fra dem som har tatt ordet så langt i denne saken for å tale imot proposisjonens innhold. Derfor vil jeg fra denne talerstolen også være tydelig på at Høyre har en ganske klar forventning om at lokalpolitikerne etter at fylkesbyttet har funnet sted, også tar initiativ til en kommunesammenslåing i Hadelands-regionen, sånn at vi reelt legger til rette for at folk bor i en kommune som representerer en naturlig bo- og arbeidsregion. Jeg vil minne om at for Høyre er egentlig fylkeskommunen underordnet i dette tilfellet når det gjelder inndeling. Vi mener at fylkeskommunen bør legges ned. Vi mener i motsetning til FrP at man ikke engang skulle brukt flere hundre millioner kroner på å splitte opp Viken og lage tre nye fylkeskommuner når man heller burde jobbe for å få færrest mulig fylkeskommuner eller legge dem ned. Derfor synes jeg også det var synd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte imot Høyres forslag nylig om å starte arbeidet med å legge ned fylkeskommunen. Hadde man ikke hatt fylkeskommunen, trenger man heller ikke disse debattene om grenser, men det får være en annen diskusjon. Jeg vil bare avslutningsvis igjen minne om at det er Stortinget som skal fatte disse beslutningene. Representantene bør – også i de tilfellene hvor et flertall mener at man er imot å flytte Gran til Akershus, uansett hvilke undersøkelser man se på – kunne gå inn i en sak og allikevel komme fram til at det som er best for regionen, sett under ett, er å gjennomføre et fylkesbytte. Høyre mener at det sett fra et innbyggerperspektiv er det riktige å gjøre å respektere kommunestyrets ønske. Vi støtter dermed proposisjonens innhold og de foreslåtte lovendringene.

Det norske folk er i stor grad bosatt langs kysten, og det er også her mye av verdiskapingen foregår. Det medfører selvfølgelig et press på strandsonen. Det er vi alle enige om. Vi er også enige om at strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for både natur, friluftsliv og lokalsamfunn. Høyre mener at det strenge vernet skal videreføres. Dette er sårbare arealer, og de bør som hovedregel ikke nedbygges. Samtidig er det slik at presset på strandsoneområdene varierer veldig, det er betydelig forskjell mellom ulike deler av landet, noe som kommer til uttrykk i de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen vedtatt i 2021. Det er nettopp det som har vært bakgrunnen for vårt forslag. Jeg vil igjen bare minne om det jeg begynte innlegget med, både respekten for vernet og at vi er like interessert i å verne strandsonen som alle andre som holder innlegg her, men det er snakk om at det slår ut forskjellig. Det er som sagt det som er bakgrunnen for vårt forslag om å be regjeringen endre ikke alt regelverk, men relevant regelverk, slik at det blir et tydeligere skille mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal i strandsoneforvaltningen, og at de så kommer tilbake til Stortinget med nødvendige forslag ved behov. Vi har også notert oss at Kristelig Folkeparti har fremmet et løst forslag i saken som er veldig likt det som allerede ligger i forslag nr. 1 i innstillingen, fremmet av Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Vi kommer derfor ikke til å stemme for det, i og med at det er ivaretatt i forslag nr. 1. Avslutningsvis vil jeg selvfølgelig vise til representantforslaget vårt og de forslagene vi er med på.

Det er åpenbart slik at det er bra å se til andre land så lenge det er statsråden selv som gjør det, mens når andre gjør det, er det altså slurvete og useriøst. Det er ganske selektivt. Tilbake til et tema som vi også har tatt opp tidligere: Veldig mange unge mennesker opplever nå at generasjonskontrakten brytes. De tar utdanning, får seg jobb og sparer lenge. Foreldrene gjør så godt de kan, og stiller opp, men alle har ikke foreldrebanken i ryggen. De opplever at de stadig blir stående utenfor. Mange opplever at de til og med kanskje betaler mer i husleie enn de ville betalt for en bolig. Samtidig ser de at når de holder sin del av kontrakten, har vi en regjering som lanserer fagre løfter og fine mål. Bare hør på denne replikkrunden hvordan man egentlig forholder seg til hele tematikken. Man er opptatt av å slå tilbake med retoriske krumspring i stedet for å forholde seg til realitetene. Hva er statsrådens svar til alle de unge som nå står utenfor boligmarkedet, samtidig som statsråden ikke får levert på målet sitt?

Dette er den femte boligministeren til Støre, og han er mest opptatt av å snakke om forrige regjering. La meg da bare minne om at den forrige regjeringen gjennomførte en del forenklinger. Vi skal være utålmodige. Vi må se framover, i motsetning til denne statsråden. En rapport fra Sverige viser at det der går an å bygge en leilighet på 60 m² til 1 mill. kr lavere pris enn i Norge. Her er det selvsagt noen lokale forbehold, men forskjellen er så stor at den ikke kan neglisjeres. Nylig rykket statsråden ut i Dagens Næringsliv og kritiserte henvisninger til Sverige og kalte den rapporten for slurvete. I går sto den samme statsråden på pressekonferanse og lanserte utredninger av forenklinger, men henvisning til nettopp Sverige. Det spørs litt hvem som kommer med fakta, og om de passer best med statsrådens eget bilde. Det er litt selektivt. Det er flere forslag som blir behandlet på Stortinget som ville fått opp byggeaktiviteten. De stemmer Arbeiderpartiet ned, og på torsdag for to uker siden fikk Stortinget nok og fikk vedtatt at det må bli fart på boligbyggingen nå. Hvordan vil statsråden følge opp dette i praksis?

Statsråden må gjerne prøve seg på flere retoriske krumspring, men det er fint å forholde seg til spørsmålene. Det er ikke retorikk å si at man ligger langt unna det utvannede målet sitt. Det er heller ikke retorikk når man sier at igangsettelser av boliger i første kvartal i 2026 er 20 pst. lavere enn i første kvartal i 2025. Det handler rett og slett om å forholde seg til de reelle tallene. Denne regjeringen kaller ofte inn til innspillsmøter, lanserer fagre løfter og stiller stadig opp på bilder med både hjelm og vernesko, men det folk egentlig er opptatt av, er at statsråden faktisk holder det man lover. Det tar for lang tid å regulere boliger. Statens innsigelser og overprøving er i veien for at kommunene kan få sette fart på arbeidet, og utbyggere opplever flere rigide krav. Regjeringens svar hver gang vi kommer opp med disse utfordringene, er at man har lansert et mål som aldri har vært lansert før, men det hjelper ikke når man ikke ligger an til å nå det. Da er mitt spørsmål igjen: Hvordan ligger man an til å nå målet?

Jeg tror forsvarsministeren kan legge til grunn at spørsmålet ikke går til ham. Boligprisene er høye, og mange sliter med å komme inn i markedet. Bostedsløsheten har tredoblet seg de siste årene, og den trenden fortsetter. Hovedårsaken er at det bygges for få boliger. Tall fra boligprodusentene viser at vi må helt tilbake til etterkrigstiden for å finne en lavere byggeaktivitet enn de siste årene. Dette må vi politikere selvfølgelig ta på alvor. Jeg er rett og slett bekymret for de kommende generasjoner som skal inn i boligmarkedet i Norge. Dersom denne trenden fortsetter, vil flere av dem bli skjøvet ut i varig utenforskap med hensyn til boligmarkedet, og jeg frykter at vi rett og slett får et boligmarked som er en forskjellsmaskin. Høyre har vært tydelig på at en forenkling av plan- og bygningsloven og tekniske forskrifter vil bidra til at flere boliger kan bygges raskere. Samtidig ser vi at statsminister Støre har produsert fem boligministre, en rekke utredninger og mange vurderinger, men ikke fått fart på boligbyggingen. Denne regjeringen mangler handlekraft og gjennomføringsevne. Målet om å bygge 130 000 boliger innen 2030 viste seg å være en ren valgkampbløff. Regjeringen har gått fra å skulle ha bygget disse boligene til å skulle ha igangsatt disse boligene til å minne folk om at det også gjelder ombygging av boliger. Dette har gått fra bygging til oppussing og igangsetting. Regjeringen bruker faktisk nå litt mer tid på å forklare sine tellemetoder enn å ta grepene for å få opp byggetakten. Realiteten er at regjeringen ligger langt unna målet om 130 000. Med nedgang på 20 pst. i første kvartal i år sammenlignet med i fjor, hvordan synes statsråden at byggetakten går?

Jeg må bare bemerke at hvis det å ha satt i gang et arbeid hadde vært et mål i seg selv, synes jeg regjeringen har ganske stor måloppnåelse. Det er mye som er igangsatt, og veldig lite som er levert. Jeg er nesten fristet til å si at det er levert flere kommunalministre enn antall forenklinger fra Arbeiderpartiet de siste årene, Senterpartiet inkludert. Men det er veldig bra å se at det nå er bevegelse i Stortinget, det er flere og flere partier som ser at det er viktig å skape forenklinger for Kommune-Norge og få ned styringstrykket. Der vil jeg faktisk gi honnør til statsråden for at kommunekommisjonen er nedsatt og i gang, og at den også skal fortsette sitt arbeid. Jeg skal ikke spørre statsråden om hvilke av disse forslagene statsråden vil støtte eller ikke, for statsråden har selv sagt at han vil vente til fristen går ut neste uke. Jeg vil heller spørre om statsråden kan si noe om vi kan forvente å få noen konkrete saker fra statsråden etter at fristen er ute, og i så fall når?

Dette er en sak hvor jeg tror det er betimelig å begynne med å peke på nettopp oss selv som sitter her i Stortinget. Ofte når vi klager over for mye byråkrati og at statsforvalteren blander seg inn i for mange saker, er det egentlig et resultat av det vi har vedtatt selv. Det er en erkjennelse jeg mener det er betimelig å begynne med. Derfor er jeg også veldig glad for at vi har fått en debatt i de aller fleste partiene om hvordan vi kan ta ned det statlige styringstrykket. Jeg tror det som har skjedd – og det har også Høyre vært med på, jeg tror alle har vært med på det – er at man når man får saker på bordet, ofte har tenkt at dette er smart å gjøre her og nå, fordi det avhjelper en situasjon kanskje kommunene eller landet står i. Summen av mange av disse kjekt å ha-reglene/-kravene/-forskriftene osv. har blitt et stort, stort styringstrykk på kommunene, hvor de i tillegg til de økonomiske utfordringene som gjerne kommer fra et makroperspektiv, og andre økonomiske utfordringer som skjer i kommunesektoren, også bruker uforholdsmessig mye tid, penger og ressurser på å løse oppgaver og rapportere på ting de kanskje ikke hadde trengt å gjøre. Derfor har vi i Høyre vært veldig glade for at vi fikk flertall for et forslag i fjor som etter hvert medførte at det ble nedsatt en kommunekommisjon. Jeg er glad for at det ble fulgt opp raskt. Kommunekommisjonen har også gjort et godt stykke arbeid og kommet med noen forslag. De har ikke kommet med så veldig mange forslag, men jeg har lagt merke til at når det gjelder f.eks. bemanningsnormer, som er en av de tingene de peker på, har Arbeiderpartiet vært på alle sider av saken. De har en statsråd som advarer mot det, og de har en utdanningspolitisk talsperson som advarer mot å ha litt mer fleksibilitet i de normene. Statsråden vil ikke svare på hva de vil gjøre med dem. Her om dagen var det en annen statsråd, som nå sitter i salen, som bar en tung bunke med proposisjoner opp på denne talerstolen. Der lå det ingenting om oppfølging av kommunekommisjonens arbeid. Mitt poeng er at da har Stortinget faktisk en mulighet nå til å være med og vedta en del ting som kan få virkning, slik at vi kommer i gang med en del arbeid før sommeren. Status i denne saken nå er at regjeringen hele tiden peker på sitt arbeid. Arbeiderpartiet kommer til å stemme mot forslagene som ligger på bordet, samtidig som de ikke har lagt fram et eneste forslag som oppfølging av kommisjonens rapport, og heller ikke signalisert noe som helst som gjør at vi får behandlet noe konkret på denne siden av sommeren. Det hadde nok vært bedre for alle om man kunne sett litt på tvers av politiske skillelinjer og heller sluttet seg til de forslagene. Jeg tar dermed opp Høyres forslag.

Aller først en veldig, veldig vennlig anmodning til Fremskrittspartiet: De har i to debatter på rad nå de siste ukene kommet på talerstolen i Stortinget og ikke lest seg ordentlig opp på sakens dokumenter, særlig nå, når representanten Larssen mente at det var litt problematisk å ha en oppgavegjennomgang fordi det ikke er så framoverlent. La meg lese forslag nr. 1 i denne saken, fra FrP: «Stortinget ber regjeringen gjennomgå fylkeskommunens oppgaver…» osv. Det er kanskje greit å lese gjennom egne forslag før man går på talerstolen og kritiserer andre for noe lignende. Vi har tenkt å støtte det forslaget, og det er veldig hyggelig at FrP har tenkt å støtte vårt, men det er alltid greit å lese seg opp på sakens dokumenter, særlig når det gjelder egne forslag.

Det er interessant å høre på den rørende støtten til fylkeskommunen alle politikerne her kommer med, og den desto lavere støtten til lokaldemokratiet ute i Kommune-Norge. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende når vi har en kommunal- og distriktsminister som på inn- og utpust snakker om å styrke kommunene, flytte mer makt og myndighet ut til Kommune-Norge, mindre byråkrati, og at de skal stå sterkere. Når den samme statsråden blir utfordret på om han kan peke på noen eksempler, greier han ikke, gjennom to replikkrunder, å trekke fram et eneste eksempel på en oppgave som statsråden mener kommunene kan få, som de ikke har i dag. Han brukte derimot mye tid på hva som hadde skjedd før. Det synes jeg ikke akkurat er så mye å rope hurra for. Det viser at vi har en statsråd som holder mange festtaler. Han har fått et lite avsnitt fra sitt felt inn i denne planen for Norge, med denne kommunekommisjonen. Men vi vet allerede nå at det arbeidet som kommunekommisjonen gjør, egentlig bare blir puttet rett i skuffen. Statsråden har ingen planer, og han har heller ingen egne ideer eller vurderinger av hvilke oppgaver norske kommuner kan få, som de ikke har i dag, for nettopp å gi dem mer tillit, mer makt og mer myndighet. Dette er svært svakt, hvis målet er å styrke lokaldemokratiet. Så vil sikkert statsråden fortsette å si hva som skjedde i forbindelse med forrige kommunereform, og hvor mange vigsler han gjennomførte da han var ordfører. Det har vi hørt før. Men på en konkret utfordring klarer han ikke å svare på det. Derfor vil jeg utfordre statsråden fra denne talerstol: Kan statsråden tegne seg i løpet av denne debatten og fortelle Stortinget hvilke oppgaver han mener – kanskje han har greid å komme på noen etter at replikkrunden var over – at norske kommuner bør få overført, slik at vi kan styrke deres makt og myndighet? Det ville være veldig interessant – hvis ikke er dette noe av det rareste jeg har hørt komme fra en kommunal- og distriktsminister som er opptatt av lokaldemokratiet. Kanskje kunne han ha svart bedre på spørsmålet om hvorvidt han savnet noen oppgaver, da han selv var ordfører. Det blir veldig spennende, men dette er oppsiktsvekkende. Til dem som er bekymret for demokratiet, vil jeg si: Jeg har faktisk tillit til alle de flotte menneskene som er der ute og jobber med kommunen sin som lokalpolitikere, til det beste for innbyggerne. Jeg tror at stat og kommune kan samarbeide godt om å levere disse oppgavene, og at kommunene kan samarbeide godt med hverandre om å levere disse oppgavene. Det har også noe å si at det er så lav oppslutning rundt nettopp fylkeskommunen. Det ser man også gjennom valgene. Dette er alvorlige forhold som jeg håper partiene kan ta inn over seg etter hvert.

Dette er et ganske oppsiktsvekkende svar. Det statsråden står her og sier, er at all den praten man har hatt om å styrke kommunene, gi dem mer makt og myndighet, foreløpig bare har vært luft. Når man blir utfordret på om det er noen oppgaver som kan flyttes fra fylkeskommune til kommune for å gi kommunen mer makt og myndighet, sier statsråden blankt nei. La meg da gjøre jobben enda enklere for statsråden: Uavhengig av hvilke forvaltningsnivåer oppgavene skulle komme fra – stat eller fylkeskommune – er det noen oppgaver statsråden på helt generelt grunnlag mener at kommunene kunne fått mer ansvar for enn de har i dag, eller nye oppgaver i det hele tatt?

Det som blir litt av utfordringen i en sak hvor man ber om en grundig utredning og kunnskap, er når statsråden har bestemt seg for at det ikke er noe man ønsker å gjøre – punktum. Man ønsker ikke engang å se på hvilke oppgaver som kan flyttes mellom stat og kommune, for vår del for å kunne legge ned fylkeskommunen. La meg stille spørsmålet på en annen måte: Dersom man ikke skulle lagt ned fylkeskommunen, hvilke oppgaver mener statsråden at man kan vurdere å flytte til kommunene, slik at de kan få mer makt og sterkere lokaldemokrati i møte med sine innbyggere? Hvilke oppgaver helt konkret, dersom man ikke skulle lagt ned fylkeskommunen?

Det er et grunnleggende prinsipp for Høyre at beslutninger skal tas nærmest mulig folk, nærmest mulig bedrifter, nærmest mulig de som utfører tjenestene. Vi har i dag tre forvaltningsnivåer i et land med ca. 5,5 millioner innbyggere, og det er helt åpenbart at rapport etter rapport, analyse etter analyse, viser at vi har for mye byråkrati og bruker for mye tid på administrasjon, og vi ender egentlig med at vi gjennom å ha tre forvaltningsnivåer heller er i veien for utvikling i stedet for å bidra til den. Høyre ønsker ikke at vi gjennomfører en nedleggelse av fylkeskommunen og går ned til to forvaltningsnivåer på en måte som er useriøs eller for hastebehandlet. Vi mener at et sånt arbeid må gjøres på en seriøs måte. Derfor har Høyre lagt fram et forslag hvor vi sørger for at man først gjennomfører en oppgavegjennomgang for å se på hvilke oppgaver som kan løses av enten stat eller kommune. Vi peker også på at det her er behov for å se på om det er flere kommuner som kan samarbeide om å løse oppgavene, selv om de ennå ikke nødvendigvis har slått seg sammen. Det blir veldig ofte en kunstig debatt, hvor man skyver det at kommunene er for små til å overta oppgavene, foran seg som en unnskyldning for ikke å ta de nødvendige grepene. Vi mener at det i dag er slik at mange kommuner utgjør en naturlig bo- og arbeidsregion, hvor både unge, voksne og næringsliv opererer, og da er det fullt mulig for den regionen å kunne samarbeide om de oppgavene. Dette vil jo den utredningen som vi ber om, kunne vise. Det som er synd, er at veldig mange partier på inn- og utpust skryter av forenklingstiltak og at vi skal få et enklere Norge, men hver gang det kommer forslag på bordet som kan bidra til det, stemmer man imot. Nå vil vi helt sikkert i løpet av debatten høre at dette vil uthule lokaldemokratiet og fjerne innbyggernes gode tjenester osv., men det er bare tull. Realiteten er at dette vil bidra til at tjenester kommer nærmere folk, og at beslutningene tas av dem som står folket nærmest, nemlig kommunene. Så er det noen oppgaver som er så store at de like godt kan gå til staten i stedet for at man har en kvasiløsning med fylkeskommunene imellom. Til slutt vil jeg bare gi en kjapp stemmeforklaring. Jeg tar selvfølgelig opp det forslaget Høyre har fremmet i sak nr. 3, men vi kommer også til å støtte de forslagene som FrP har fremmet til både vårt representantforslag og deres eget.

Takk til representanten Svardal Bøe for et veldig, veldig godt innlegg. Man må jo få skryt fra sine egne når det ikke er så mye støtte å hente fra resten av salen i dag, særlig Arbeiderpartiet og FrP, som framstiller seg som handlingens menn, men samtidig i møte med et helt konkret forslag bare står og mumler fram selvfølgeligheter. Hvis alt hadde vært så såre vel, hadde vi ikke hatt tregangeren i økning av antall bostedsløse. Hvis alt var så såre vel, hadde vi ikke hatt en regjering som ligger an til å gjøre tidenes mageplask når det gjelder sin egen målsetting, som en gang i tiden ble solgt ut som å bygge 130 000 boliger, men etter hvert har blitt reversert til å være å utstede 130 000 igangsettingstillatelser. Som kjent er det ingen som flytter inn i en tillatelse, de flytter bare inn i bygde boliger. Dette er faktisk snakk om to forskjellige debatter. Den ene er den om teknisk forskrift, plan- og bygningsloven, forenkling av krav, få til en ordentlig rengjøring av alt som har med byråkrati og fordyrende prosesser å gjøre. Der har Høyre fremmet en rekke forslag. I motsetning til andre partier greier vi også å tenke på et par av de andre pilarene som bygger oppunder boligpolitikken i Norge, bl.a. den sosiale boligpolitikken. Dette handler om å legge til rette for leie-til-eie-ordninger, det handler om å sørge for å være et av de partiene – som Høyre nå har vært i Stortinget, sammen med andre – som er garantisten for at kommunene kunne fått tilskudd til utleieboliger. Det har regjeringen kuttet og velger ikke å gjeninnføre, selv om Stortinget har sagt at de skal det. Jeg synes regjeringen burde gå litt i seg selv på hvordan de ikke følger opp Stortingets vedtak. Jeg håper at dette først og fremst bærer preg av at man bare ikke vil, for noen ganger er det sånn at når man først har bestemt seg for å si nei, er det litt flaut å snu. Det merker jeg at innleggene fra både statsråden og FrP bærer litt preg av. Når dette har lagt seg litt og man har fått tenkt seg litt om, håper jeg at man ved senere anledninger ser verdien av å stille opp for de aller svakeste i samfunnet, de som ikke har de vanlige veiene inn til boligmarkedet. Vi skal sørge for at byggekostnadene går ned og byggetakten går opp, men vi må også sørge for den boligsosiale strategien. Dette er et alvorlig tema, og det er egentlig litt synd at ikke flere tar dette innover seg. Vi kan sikkert lese fine rapporter om boligmeldinger, og statsråden har sett på det ene og det andre. Det var nesten litt morsomt å høre at statsråden mente han ikke har innført noen strenge krav, men likevel går boligprisene opp. Det heter marked, statsråd. Det handler om tilbud og etterspørsel, og statsråden har ikke bidratt til at tilbudet har blitt bedre. Dette er ganske enkel matematikk.

Aller først er det veldig rørende å høre statsråden skryte replikantens første innlegg så høyt opp i skyene at jeg ikke vet om representanten rekker å lande i løpet av resten av dagen. Tilbake til hva denne saken egentlig handler om, som ikke er TEK17 eller andre tekniske forskrifter og krav: Dette handler om bostedsløshet. Statsråden har nå gjennom både sitt innlegg og tidligere i replikkrunden flere ganger pekt på at det jobbes med dette, og at man har flere tiltak på gang. Kan statsråden forklare Stortinget hvorfor bostedsløsheten har blitt tredoblet i løpet av de siste årene?

Det er ingen tvil om at hvis vi skal gjøre noe med boligmangelen i Norge, er det som vanlig på tilbudssiden at vi kan påvirke. Det å holde et langt innlegg om hvor viktig det er å gjøre noe med tilbud- og etterspørselskurven, er ikke noen særlig rakettforskning, og jeg tror at min gode medrepresentant fra Fremskrittspartiet rett og slett på autopilot har skrevet et fint innlegg, men i feil sak. Dette er ikke en sak om byggteknisk forskrift, eller om hvordan vi kan gjøre endringer i plan- og bygningsloven for å få raskere saksbehandling osv. Det har Høyre levert mange gode forslag på, og FrP har alltid støttet dem, og det er bra at FrP følger Høyre i de sakene, men det er litt synd at de ikke gjør det i denne saken – selv om jeg tror de innerst inne støtter den likevel, men det er lov å vise litt motstand noen ganger. For å gå til selve saken: Dette handler ikke bare om å lage en strategi på et papir. Dette handler om å komme opp med treffsikre tiltak for den delen av boligmarkedet som består av folk som står lengst unna å få sin egen bolig, folk som er blant de aller svakeste i boligmarkedet. Derfor er det også veldig synd at Arbeiderpartiet heller ikke støtter dette forslaget. De har faktisk selv tidligere støttet den type tiltak, men nå gjemmer man seg bak regjeringens egen boligmelding, som først og fremst handler om å sitte stille i båten og vurdere. Dette handler helt konkret om å komme tilbake til Stortinget med treffsikre tiltak, som hadde gjort at flere av dem som står varig utenfor boligmarkedet, får en fot innenfor i stedet for å ha begge utenfor. I en tid hvor man på få år har sett at antall bostedsløse har blitt tredoblet, synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at flere i salen ikke tar alvoret inn over seg. Det er en ærlig sak at man noen ganger stemmer imot bare for å være imot, men jeg mener – og det har jeg sagt fra denne talerstolen før – at man veldig ofte, i saker hvor skillelinjene ikke er så harde, bør kunne finne sammen. Jeg noterer meg, i hvert fall i komiteen, at FrP og Arbeiderpartiet nok en gang finner sammen om å være imot gode løsninger som ville hjulpet de svakeste blant oss. Men jeg har et håp om at hvis vi fortsetter å jobbe med dette, også via andre typer dokumenter, vil særlig Arbeiderpartiet og FrP se dette behovet og komme oss i møte. I mellomtiden kommer vi til å ta kampen for mange av dem som står lengst unna boligmarkedet, og dersom FrP ønsker å støtte Høyre i å forenkle plan- og bygningsloven, har vi også mange andre gode forslag som kommer til behandling ganske snart, og jeg håper at de støtter dem – i stedet for å legge fram halvveis forslag selv.

Jeg tror at hvis Arbeiderpartiet hadde valgt å lytte skikkelig, og rett og slett ikke slått seg vrang overfor et stortingsflertall – for å si det på en folkelig måte – tror jeg de egentlig hadde fått med seg ganske klart og tydelig hva som har vært Stortingets intensjon hele tiden. Det er å gjøre noe med underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Det pekes på partienes alternative budsjetter som en unnskyldning, eller for å demonstrere forskjellen mellom partiene. Vel, alle partier legger fram hvert sitt alternative budsjett, men når man finner sammen på tvers av politiske skillelinjer, kan intensjonen ofte være den samme, og i dette tilfellet har det vært krystallklart. Dette handler om å gjøre noe med underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Det har ikke statsråden fulgt opp. Da statsråden var nyutnevnt, inviterte jeg henne til Stortinget i forbindelse med en interpellasjon om barnevernet i Oslo. Det er nesten som å høre det samme på nytt: Man var veldig klar over situasjonen. Man så fram til en dialog med Oslo. Man skulle se nærmere på det og hadde stor forståelse for den vanskelige situasjonen. For de barna som nå opplever at det har gått et år siden statsråden sto i denne salen og viste stor forståelse, tror jeg ikke det er det som gjør at de kommer seg gjennom en vanskelig hverdag. Det er det de reelle løsningene som gjør, og at de kan bo i en kommune som reelt sett har de pengene som trengs for å kunne levere de tjenestene barna har krav på. Jeg må også si det er svært fantasifullt av Arbeiderpartiets representant å peke på at Kommune-Norge har fått styrket økonomien sin. Det er helt riktig at Arbeiderpartiet etter forhandlingene på Stortinget økte overføringene og la inn mer penger til kommunene i frie inntekter, men det representanten ikke snakker om, er at hans eget parti har vært med på å vedta et inntektssystem som gjør at Oslo kommune hvert eneste år starter med et kutt på en halv milliard kroner, lenge før man har begynt å forhandle statsbudsjettet. Her er det en lek med tall som ikke består prøven. Jeg må egentlig bare si det er veldig trist for barna i Oslo at regjeringen nå skal skyve utredninger og dialog foran seg. Det er helt fint med utredning og dialog – det er det ingen som har sagt imot – men i mellomtiden går det dag etter dag, måned etter måned hvor barna i Oslo ikke får den barnevernstjenesten de egentlig har krav på, med mindre Oslo kommune selv gjør store kutt på andre områder for å fylle på de pengene, noe Oslo gjør. Dette handler imidlertid om en urettferdighet, og det handler om at barna i Oslo må ha en regjering som er på lag med dem. Slik er det ikke i denne saken.

Saksordføreren gjorde godt rede for behandlingen av saken og innholdet i meldingen. Jeg kommer til å fokusere på et par-tre av bærekraftmålene for å illustrere i hvert fall noen av utfordringene som ligger i saksfeltet. Aller først: Når det gjelder bærekraftmålet om fattigdom, vil jeg framheve viktigheten av å begrense konsekvensene av fattigdom på kort sikt og hjelpe flere inn i arbeid på lang sikt. Det er nemlig slik at den største forskjellen i Norge er mellom folk som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Det å få flere ut i jobb er det viktigste enkelttiltaket man kan gjøre for å løfte flere ut av lavinntekt og hindre at fattigdom går i arv. Derfor er i hvert fall Høyres bekymring at stadig flere faller utenfor arbeidslivet, og at regjeringen henger etter på integreringsarbeidet. Et annet bærekraftmål handler om god utdanning. En av de beste investeringene som kan gjøres, er i barns kunnskap og oppvekst. Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon et godt samfunn å leve i og gå på skole i. Samtidig vil jeg peke på ansvaret Norge har for å bidra til at alle barn, med særlig vekt på jenter og marginaliserte grupper, begynner på og fullfører skolen. Det er derfor viktig å bidra til at utviklingslandene selv prioriterer ressurser til utdanning for egen befolkning, men det er svært uheldig at satsingen på global utdanning er dramatisk redusert under Støre-regjeringen. Kutt i utdanningsbistand rammer særlig jenters mulighet til frihet og økonomisk selvstendighet. Et siste eksempel er bærekraftmålet om anstendig arbeid og økonomisk vekst. Høyre mener det skal føres en forutsigbar økonomisk politikk med et effektivt og vekstfremmende skattesystem for en stabil økonomisk utvikling. Videre er det viktig å føre en næringslivspolitikk som legger til rette for størst mulig samlet verdiskaping, med vekt på velfungerende konkurranse, effektiv regulering og langt mer målrettet bruk av virkemidler. Vi mener det er viktig å prioritere privat sektor som drivkraft for jobbskaping, økonomisk vekst og varig utvikling. Med det som bakteppe må jeg si at siste års utvikling er svært bekymringsfull. Det rød-grønne flertallet har påført landets innbyggere og næringsliv høyere skatter, samtidig som det offentlige byråkratiet ikke har blitt enklere eller slankere. Vi er også bekymret for at rundt 700 000 personer mellom 20 og 66 år står utenfor arbeid eller utdanning. I denne gruppen mottar 67 pst. en ytelse fra Nav, og det er i stor grad uføretrygd, men også arbeidsavklaringspenger, dagpenger og økonomisk sosialhjelp. Mitt poeng med disse eksemplene er at det er mye å ta tak i. Jeg henviser også til slutt til våre svært grundige merknader i saken.

Det er helt greit med sånne retoriske avslutningspoenger om at Høyre mener det ene og det andre, selv om vi ikke mener det. Det er helt greit, men nå må vi holde oss til saken. Jeg har fortsatt ikke greid å få svar på spørsmålene mine. Poenget er at hvis man ønsker å få til gode bomiljøer, handler det om byutvikling, det handler om hvordan vi jobber med områdesatsinger, det handler om et godt nærmiljø, om å satse på alle de tingene som gjør at vi får til gode oppvekstmiljøer. Men denne saken handler om å bestemme organisasjonsformen til dem som skal bygge boliger, når de som bygger bolig, selv sier at det ville være i veien for den farten de trenger for å kunne bygge disse boligene, som regjeringen skryter av at skal bygges. Så det blir litt rotete for meg. Statsråden fortsetter hele tiden å svare på alt han jobber med til daglig, men forholder seg ikke til det han legger fram i Stortinget. Forslaget i Stortinget vil, etter næringslivets tilbakemeldinger, medføre tregere boligbygging. Hvorfor mener statsråden det motsatte?

Dette var en mer nyttig runde enn jeg hadde trodd. Det er prisverdig av statsråden at han nå innrømmer fra Stortingets talerstol at målet med dette forslaget ikke var forenkling, eller å gjøre noe med byggekostnadene, når vi vet at noe av det aller viktigste er nettopp det, for å få ned boligprisene. Statsråden sier også at man må ha to tanker i hodet samtidig. For min del må statsråden ha enda flere tanker i hodet samtidig, jeg håper det er flest mulig, og at det jobbes masse med dette. Men det som er problemet her, er jo at det man legger fram i Stortinget, ikke er noe av det statsråden snakker om. Det vi trenger i Stortinget, er de reelle forenklingene som gjør at byggetakten går opp, og at boligprisene kan gå ned. Så jeg vil egentlig bare spørre: Hva er det ved dette forslaget som gjør at statsråden tror at byggetakten nå vil gå opp, og at byggekostnadene vil gå ned?

La meg aller først gripe fatt i intensjonen bak proposisjonen. I den forbindelse ble det gjennomført en utredning med tittelen «Utredning om sosial bærekraft og planbestemmelser i boligsammensetning». Den ble gjennomført av Oslo Economics og NIBR ved Oslomet i 2022. Utredningens konklusjon når det gjelder krav til borettslag, var: «Etter vår vurdering vil krav til borettslag være et lite treffsikkert virkemiddel for å oppnå de tilsiktede virkningene om å forbedre etableringsmulighetene i boligmarkedet og å redusere opphopning av dårlige levekår.» I denne saken er det to grunnleggende prinsipper som veies opp mot hverandre: lokalt selvstyre og kommunal frihet på den ene siden, og et fritt marked uten unødvendig regulering på den andre. Nettopp i slike saker er det viktig å minne om at også den forenklingen i kommunal sektor som vi alle ønsker å jobbe for, har sitt utspring i at vi ønsker det beste for våre innbyggere og for næringslivet. Det må være utgangspunktet for all forenkling vi gjør i det offentlige, også for kommunene. En innføring av nye krav og en økt regulering kommer mest sannsynlig til å komplisere planbestemmelsene, men også skape en treghet i byggeprosessene. Det er bransjen veldig tydelig og klar på i sine høringssvar til oss. Jeg tenker også at det er helt feil vei å gå at politikerne i praksis ender opp med å bestemme organisasjonsformen til de selskapene som ønsker å bygge boliger, gjennom å legge denne typen ting inn i reguleringer. I denne tiden, når vi ser en veldig lav byggetakt, at stadig flere sliter med å komme inn i boligmarkedet, og regjeringen har svulstige og uoppnåelig mål om å sette i gang 130 000 nye boliger, da trenger man ikke enda flere reguleringer som vil hemme dette. I den tiden vi lever i nå, trenger vi oppmykning. Vi trenger å legge til rette for at flere ønsker å være med og bygge boliger, og ikke minst sørge for at vi forenkler plan- og bygningsloven, får til raskere saksbehandling, får til mer digitalisering, får til flere modeller som leie til eie og deleie, og får til en boliglånsforskrift som er fleksibel. På alle de områdene ligger regjeringen etter, og så får vi enda en reguleringssak på bordet når det er forenkling vi trenger. Derfor kommer Høyre til å stemme mot dette lovforslaget og også mot mindretallsforslaget i innstillingen.

Det er ikke noen tvil om at det i regjeringens plan for Norge i hvert fall ikke er noen planer om å involvere Senterpartiet. Det er veldig lite konkret på kommunepolitikk. Senterpartiet har vært opptatt av at kommunene må få færre oppgaver og mindre statlig overstyring. Vel, den kommisjonen som er det eneste konkrete som er nevnt i denne planen fra regjeringens hold, er jo nedsatt etter et forslag fra Høyre i Stortinget. Senterpartiet har vært opptatt av at vi må ha færre øremerkede midler. Vel, i Høyres alternative budsjett flytter man 1 mrd. kr fra øremerkede midler til frie midler. Senterpartiet er opptatt av en bedre kommuneøkonomi. I Høyres alternative budsjett er det satt av 4 mrd. kr mer til kommunene. Alt dette har Senterpartiet stemt imot. Jeg vil bare spørre representanten Vedum hvordan han trives på så feil side av linjen når det gjelder kommunepolitikk.

La meg først rette oppmerksomheten mot min gode kollega fra Senterpartiet i komiteen, som jeg har vært litt uenig med i dag – jeg har til og med ikke vært enig i premissene for spørsmålene. Helt på tampen av debatten er det greit å gi representanten rett i én ting. Representanten mente at Høyre mener at Senterpartiet ikke skjønner sitt eget inntektssystem. Det har representanten helt rett i. Såpass enige må vi kunne være. Jeg kan gi flere eksempler. Blant annet kunne representantens parti valgt å sende det inntektssystemet man nå har vedtatt, på høring ute i Kommune-Norge. Det gjorde man ikke. Man kunne også valgt å utrede en del faglig begrunnede råd. Det gjorde man heller ikke, og man kommer også til å stemme dem ned i dag. Det er åpenbart slik at Senterpartiet ikke helt har forstått hva de har vedtatt, og hvilke problemer de har kastet Kommune-Norge ut i. Fra et Oslo-perspektiv vil jeg også si at det er ganske leit å se at de samme partiene som på inn- og utpust klager på byrådet i Oslo, nå i denne salen kommer til å stemme imot å få utredet et hovedstadstilskudd. De kommer til å stemme imot å få utredet et regionalt tilskudd til kommuner med store levekårsutfordringer, og de kommer til å stemme imot å kunne styrke barnevernet i Oslo med over 200 mill. kr. De kommer til å kjøre på og rulle ut et inntektssystem som gjør at Oslo alltid starter med en halv milliard kroner i minus, fordi de blir trukket det i inntektssystemet – og ikke minst grendeskoletilskuddet, som svekker Osloskolen. Det er dette de samme partiene rett og slett bare glemmer når de står og kritiserer situasjonen i Oslo, men de stemmer for dette her i salen. Til slutt: Jeg la merke til at statsråd Skjæran ble noe fornærmet da jeg nevnte at planen for Norge ikke inneholdt noen plan for statsråd Skjæran. Nå er det jul, og jeg vil i hvert fall gjøre mitt for at statsråden skal ha noe å gjøre. Vi har en plan for statsråden, og det er at Høyre kommer til å fortsette å fremme masse konkrete forslag for å få ned styringstrykket i Kommune-Norge, forenkle Norge og sørge for at vi får raske og gode prosesser. Om ikke statsministeren greier å finne på noe for sin egen statsråd gjennom denne planen for Norge, skal vi gjennom å være en konstruktiv opposisjon sørge for at både regjeringen og statsråden har nok å gjøre i tiden som kommer.

Mange kommuner melder tilbake at særlig i forbindelse med byggeprosjekter, utvidelser, opprettelse av næringsområder osv. er ofte statsforvalteren et organ de må bruke mye tid og ressurser på. Det er mye som kan sies om det. Statsforvalteren gjør en viktig jobb, som den gjør på vegne av staten, og forvalter de lover og regler Stortinget vedtar. Derfor må selvfølgelig Stortinget sørge for at vi forenkler regelverket. Samtidig er det mange som opplever at statsforvalteren ikke er koordinert i sitt arbeid med tilsyn og innsigelser. Særlig gjelder det i saker hvor statsforvalteren så å si bruker det som egentlig er ment å være veiledning eller generelle uttalelser, som om det var juridisk bindende uttalelser, og dermed utfører tilsynet basert på det. Hvordan mener statsråden vi kan jobbe for at statsforvalterne er bedre koordinert i sitt arbeid med særlig tilsyn?

Jeg takker statsråden for at statsråden faktisk ga meg helt rett. Han gjentok de to satsingene jeg hadde greid å finne. Det ene var denne omformuleringen av byggemålet, og det andre var oppfølgingen av kommunekommisjonen, som er nedsatt etter forslag fra Høyre. Det tredje var slik jeg spådde, at statsråden hekter seg på det andre statsråder skal gjøre, bl.a. nordområdesatsing, forsvar osv. Det er greit nok. Over til kommuneøkonomien: Da statsråden la fram statsbudsjettet, var statsråden svært fornøyd med innholdet. Han mente at man hadde tatt inn over seg situasjonen ute i Kommune-Norge. Hva tenker statsråden om at statsråden bommet, ut fra stortingsflertallet, med hele 3 mrd. kr i forhold til det han selv mente var en perfekt satsing? Og ikke minst: Hvordan føles det egentlig å ha blitt satt litt på plass av de andre partiene på Stortinget, som man ser realiteten av?

Statsminister Støre la nylig fram en plan for Norge som ikke inneholdt noen særlige planer for statsråd Skjæran. Med mindre statsråden nå skal tvangshekte seg på andre statsråders områder, inneholder planen egentlig kun to konkrete saker på statsrådens felt. Det ene er en språklig korrigering – det var på tide – av byggemålet for boliger. Det andre er noen løse formuleringer om mindre detaljstyring og først og fremst en oppfølging av en kommunekommisjon som er nedsatt etter forslag fra Høyre i Stortinget. Mitt enkle spørsmål til statsråden er egentlig: Hvordan blir det å jobbe med en plan der man selv ikke er en del av planen?

La meg først gratulere representanten med forliket. Jeg synes representantens parti har vært forfriskende ærlig om hva det synes om egne forhandlingsresultater. Det er så sjelden man møter representanter som ikke gjør noe annet enn å klage over hvordan forhandlingene går, hvordan resultatet er, som sier at historien skal dømme oss, og som fra talerstolen sier at de gjerne skulle gått lenger. Det er mye som rett og slett ikke er bra. Det synes jeg er litt ærlig. Det skjønner velgerne, de skjønner at man må gi og ta, men vi her inne i salen trenger å bli litt klokere. Det snakkes veldig mye i generiske former om at dette rett og slett er for dårlig, det er ikke bra nok og så videre. Kan representanten prøve å belyse dette litt mer, konkretisere litt mer hva SV er misfornøyd med? Hvor er det SV mener at man skulle ha kommet lenger i disse forhandlingene, særlig på vårt felt?

Jeg takker for spørsmålet. For det første er det sånn at inndekningen i vårt budsjett legges fram som en helhet. Vi kutter i byråkrati og subsidier og gjør andre omdisponeringer, sånn at vi kan levere på våre prioriteringer for både kommuneøkonomi, skatt, skole, politi, osv. Jeg tror man kan lese seg fram til i budsjettet at det er en helhetlig inndekning vi legger fram. Så til spørsmålet om fylkeskommunen. Jeg er enig med dem som sier at man ikke bare kan legge ned fylkeskommunen over natten. Det mener jeg er en helt useriøs måte gjøre det på. Derfor har Høyre nettopp lagt fram et forslag om en realistisk, gjennomførbar metode for å starte avviklingen av fylkeskommunen. I første omgang ønsker vi en oppgavegjennomgang for å se på hvor disse oppgavene kan ligge, hos stat eller aller helst hos kommune, og så må man ta faglig begrunnede beslutninger, men at fylkeskommunen må vekk som forvaltningsnivå, er helt sikkert.

For et fantastisk premiss for spørsmålet – som legger til grunn en politikk Høyre ikke står for. Dette blir en litt spennende øvelse: Her står representanten for et parti som nå har blitt med i et forlik som for det første gir kommunene 1 mrd. kr mindre enn det Høyre gjør. Man kan spørre representanten om hvorfor det er slik at han mener kommunene ikke trenger de ekstra pengene. Så til inntektssystemet. Senterpartiet fikk jo bevist, bare noen måneder etter at kommuneproposisjonen og nytt inntektssystem var vedtatt, at man var fullstendig på bærtur når det gjaldt å forstå Kommune-Norge. Senterpartiets kommunalminister la fram et budsjett man mente var det beste budsjettet for Kommune-Norge på mange år. En uke etterpå satt man i krisemøter og måtte spa på mer penger for å reparere sitt eget budsjett. Det var nettopp fordi man i arbeidet med inntektssystemet ikke forsto hva Kommune-Norge sto i, og det har man fortsatt ikke forstått.

Høyre har lagt fram et budsjett som styrker kommuneøkonomien godt. Siden vi snakker om fylkene, vil jeg påpeke at vi i vårt alternative budsjett styrker penger til fylkeskommunene utover det regjeringen la fram i sitt budsjett. Det er sikkert sånn at noen fordelingsnøkler gjør at man får forskjellige utslag. Likevel: Hvis man ser på summen av det Høyre legger på bordet til lokalsamfunnene der ute, både fylker og kommuner, leverer vi et sterkt budsjett, både på fylkesveier og til skoler, og også til næringsliv og de som skaper verdier. Jeg tror derfor dette blir en litt søkt sammenligning. Jeg kunne på samme måte spurt representanten hvorfor hennes parti fullstendig svikter barnevernet i Oslo. Er det sånn at det er en oslofiendtlighet som gjør at man underfinansierer barnevernet i Oslo og driver med urettferdig fordeling, istedenfor å kunne fordele likt?

Det er alltid hyggelig å være til inspirasjon for andre replikanter, så det var en hyggelig start på replikken. Husk åndsverkloven! Tilbake til temaet. Det blir jo litt rart at replikanten lurer på hvorfor Høyre ikke gir mer til kommunene, når Arbeiderpartiet ligger 4 mrd. kr bak Høyres alternative budsjett i frie inntekter til kommunene. Det er i seg selv en ganske merkelig slutning. Så over til inntektssystemet. Problemet med regjeringens inntektssystem og de endringene man innførte, var at man ikke tok inn over seg de strukturelle utfordringene. Mye av det vi tar opp nå, er jo noe Kommune-Norge fortsatt står i. Vi har både levert treffsikre forslag som vil bidra til endring i inntektssystemet, som gjør at man løser de strukturelle utfordringene, i tillegg til at vi legger inn 4 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet i frie inntekter og omdisponerer øremerkede midler. Her er det mye å lære av Høyre.

Norge står overfor store omstillinger i årene som kommer. Perspektivmeldingen viser at vi i løpet av de neste 40 årene vil få 700 000 flere over 67 år, mens antallet i yrkesaktiv alder vil være omtrent som i dag. Samtidig vil petroleumsproduksjonen falle gradvis fra første del av 2030-tallet. Det stiller krav til at offentlig forvaltning i stat, fylke og kommune er omstillingsdyktig og bruker ressursene effektivt og i samsvar med innbyggernes behov. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutvikling. Vi må derfor redusere statlig detaljstyring, redusere byråkratiet, spre makt og myndighet og bygge samfunnet nedenfra. Detaljerte krav går ut over kommunenes handlingsrom og muligheten til å prioritere og levere tjenester tilpasset innbyggernes behov. Høyre tok initiativ til at Stortinget ba regjeringen igangsette en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver. En kommisjon er nå nedsatt, men det finnes flere forenklingsgrep som kunne vært tatt raskere. Denne høsten har Høyre derfor fremmet et representantforslag som inneholder konkrete forslag som vil gi kommunene mer frihet til å bidra til sterkere lokaldemokrati. Vekst og verdiskaping i hele landet krever god infrastruktur kombinert med smart arealutvikling. Derfor er også Høyres distriktspolitikk veldig tett koblet til næringspolitikken. Disse henger tett sammen. Det viktigste for bosetting i distriktene og verdiskapingen er gode vilkår for utvikling av arbeidsplasser og næringsliv og tilgang på riktig kompetanse. Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier sin egen bolig, og 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet, men det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet. Etter en rekke boligministere på feltet er resultatet at vi nesten må tilbake til tiden rundt krigen for å se like lave byggetall. Nå så jeg tilfeldigvis regjeringens plan for Norge, hvor man har gått fra å si at man ønsket å bygge 130 000 boliger, til å si at man skal legge til rette for 130 000 boliger. Det synes jeg er en ærlig linje. Det er jo nettopp Høyre som gjennom flere spørsmål har avkledd dette målet til Arbeiderpartiet om å bygge 130 000 boliger, for det viste seg at det var snakk om å utstede igangsettingstillatelser til å bygge 130 000 boliger. Som vi vet, er det veldig vanskelig å flytte inn i en igangsettingstillatelse, så det at Arbeiderpartiet nå er litt ærligere på lovnadene sine, sikkert etter en liten evalueringsrunde fra i høst, er bra. Det gjør også at planen for Norge framstår veldig svak, men samtidig realistisk, sett fra Arbeiderpartiets side. Hovedårsaken til de økte boligprisene er at det bygges for få boliger. Vi må få opp byggetakten og få flere mennesker inn på boligmarkedet. Det er også urovekkende at antallet bostedsløse har økt med over 40 pst. siden 2020. Det er et tall også Kirkens Bymisjon har slått alarm om. Dette er alvorlig, og derfor har Høyre i høst foreslått at det trengs en ny boligsosial strategi. Kommune-Norge står i en svært krevende økonomisk situasjon. Over halvparten av norske kommuner går med underskudd. Antallet kommuner på ROBEK-listen øker, og dette er noe som har skjedd i løpet av litt over fire år etter at man egentlig kom til dekket bord, hvor de frie inntektene hadde økt hvert eneste år i åtte år med borgerlig styre, og hvor det var rekordfå kommuner på ROBEK-listen samtidig som man greide å sette ned skatter og avgifter i samfunnet, skape flere arbeidsplasser og gjennomføre en kommunereform. Mitt poeng er at dette er mulig, hvis man klarer å prioritere. Støre-regjeringens økonomiske opplegg for kommunene er for svakt. Det er helt riktig at man nå bruker forliket til å skryte av seg selv. Jeg vil benytte anledningen til å gi litt kred til nettopp SV, Rødt, MDG og Senterpartiet for at de har greid å dytte Arbeiderpartiet litt i riktig retning, selv om dette flertallet fortsatt er en milliard bak Høyres alternative budsjett når det gjelder frie inntekter. Det at kommunene sliter med økonomien, hindrer også kommunene i å levere sine lovpålagte tjenester. Kombinert med den statlige overstyringen blir kommunene i tillegg til å ha svak økonomi tvunget til å bruke mer tid på byråkrati, administrasjon, krangler med statsforvalteren, innsigelsesrunder og tilsyn. Det gjør at administrasjonen i kommunene øker, samtidig som lærere, sykepleiere og andre som jobber i førstelinjen i velferden, melder tilbake at de må bruke mye tid på rapportering – tid som kunne gått til nettopp tjenesteproduksjon. Derfor er jeg veldig stolt av at Høyre i sitt alternative budsjett foreslår 4 mrd. kr mer i frie inntekter, slik at kommunene selv kan bruke disse pengene der de trengs mest. Vi omdisponerer også en rekke øremerkede midler og omgjør disse til frie inntekter. Det gir kommunene reell frihet til å bestemme selv hva de ønsker å bruke pengene til, og hvordan de skal bruke disse pengene til det beste for innbyggerne. Det er innbyggerperspektivet som står i sentrum hele tiden. I kommuneproposisjonen for 2025 ble det vedtatt en rekke endringer i inntektssystemet for kommunene som fullt ut vil rulles ut neste år. Helheten i det nye inntektssystemet vitner om at Støre-regjeringen, sammen med et flertall den gangen, verken forsto utfordringsbildet for norske kommuner eller tok hensyn til de faglige rapportene. Endringen inneholdt flere reverseringer og reduksjoner, kutt i storbytilskudd, kutt i veksttilskudd og fjerning av regionsentertilskudd. Regjeringen la opp til at man ønsket å belønne kommuner som fortsetter driften som før, ikke de kommunene som omstiller seg eller tar nye grep for å gjøre seg mer attraktive. Høyre fremmer derfor i dag flere konkrete forslag for et bedre inntektssystem, forslag som vil kunne gi kommunene bedre overgangsordninger, mer rettferdig inntektsutjevning, bedre ivaretakelse av vekstkommuner og bedre verktøy til å møte levekårsutfordringene. Dette er det Kommune-Norge står overfor, og det er her Arbeiderpartiet bommer gang på gang. Det er ikke bare tekniske justeringer jeg snakker om. Dette handler om å gi norske kommuner mulighet til å levere gode velferdstjenester til sine innbyggere også i framtiden. Dette handler om å møte de strukturelle utfordringene, ikke bare smøre pengene tynt utover gjennom budsjetter og forlik. Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet. De er de fremste leverandørene av velferdstjenester i folks hverdag. Det er i kommunene barn går på skole og i barnehage, det er i kommunene eldre får omsorgstjenester, og det er i kommunene innbyggerne møter det offentlige Norge hver eneste dag. Vårt alternative budsjett handler om å styrke lokaldemokratiet. Det handler om å vise kommunene den respekt og tillit de fortjener. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Jeg har full forståelse for at representanten ikke forstår hva som skjer, særlig når han nå gir inntrykk av at han ikke har skjønt hva som sto i det brevet. Veldig mange ordførere ba ikke om mindre penger. De ba om mindre statlig overstyring og færre øremerkede midler. Det har Høyre levert på i sitt alternative budsjett, og det har også Arbeiderpartiet tatt til orde for, uten å levere på det. Jeg ville nok gått tilbake og lest det brevet mer nøye. Tilbake til mitt opprinnelige spørsmål, som representanten ikke ville svare på. Representanten sier i sitt innlegg at man forstår hvordan Kommune-Norge har det, man ser utfordringene. Allikevel måtte det en forhandling til, og det måtte legges på 3 mrd. kr ekstra før Arbeiderpartiet med stolthet kunne gå på talerstolen og si at dette er et godt kommuneopplegg. Hvordan vil representanten karakterisere det budsjettet Arbeiderpartiet la fram, som innebar 3 mrd. kr mindre i frie inntekter til kommunene? Hvor treffsikkert vil representanten mene at det var?

Resultatet etter fem kommunalministre fra Arbeiderparti-regjeringen/Støre-regjeringen på fire år er at halvparten av norske kommuner går i underskudd, og vi er på vei til å få nesten rekordmange kommuner på ROBEK-listen. Da blir det litt grelt å holde den typen selvskrytinnlegg fra talerstolen, men man skal jo få 10 minutter til å gå, så jeg skjønner at noe må man fylle det med. Det er likevel et faktum at representantens parti la fram et statsbudsjett hvor man måtte plusse på 3 mrd. kr fra forhandlingspartnerne før representanten kunne gå på talerstolen og gi seg en klapp på skulderen og skryte av kommuneopplegget. Høyre har en milliard mer enn det også i sine frie inntekter i sitt alternative budsjett. Mitt spørsmål til representanten er: 3 mrd. kr senere i en forhandling – hvordan synes man at det opprinnelige budsjettet var med tanke på treffsikkerhet?

09:43] (ordfører for saken): Saken er belyst i dokumentene som er lagt fram for Stortinget, men jeg har noen korte kommentarer. Jeg vil aller først takke komiteen for samarbeidet i forbindelse med denne saken. Den omhandler først og fremst at Husleietvistutvalget skal være en enhet i Husbanken. Samtidig har det i behandlingen av saken vært viktig å presisere – det gjøres i framleggelsen fra regjeringen, men jeg ser at komiteen også er opptatt av det – at utvalget fortsatt skal være faglig uavhengig og ikke skal kunne instrueres om behandlingen av enkeltsaker eller om den faglige virksomheten. Så har andre partier sine egne merknader og sikkert sine egne behov for å belyse saken ytterligere med sine synspunkter, men dette var på vegne av meg som sakens ordfører. Fra Høyres side vil jeg bare understreke at det er viktig at vi sørger for at saksbehandlingen i slike saker er rask, og at man hele tiden ser etter måter å gjøre dette på, f.eks. ved å bruke digitalisering eller andre metoder som gjør at man kan få opp farten i disse sakene, men kvaliteten må opprettholdes, og uavhengigheten må også være på plass.

La oss ta et par skritt tilbake før jeg går inn i denne sakens substans. Hovedutfordringen i boligmarkedet er at det er en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at unge personer, førstegangsetablere eller andre grupper som står utenfor boligmarkedet, kommer seg inn i boligmarkedet og får deltatt i den veksten som det å eie en bolig også representerer, er å få fart på boligbyggingen. For å få fart på boligbyggingen er det to ting som må skje. For det første må byggekostnadene ned, og for det andre må byggetakten opp. Derfor er det veldig viktig at vi får til raskere saksbehandling, at vi forenkler plan- og bygningsloven, og at vi sørger for at innsigelser og omkamper ikke er en del av hverdagen når man skal bygge boliger. Dette er noe som Høyre kommer til å fortsette å jobbe for, selv om vi i dag behandler en litt annen type sak. Grunnen til at vi må behandle denne typen saker, om å få denne typen supplementer inn i markedet, er at vi ikke greier å løse tilbuds- og etterspørselsproblematikken bedre. Resultatet etter snart fire år og fem boligministere under statsminister Støre er dessverre at vi ikke har fått god nok fart på dette. Så er det den andre delen av boligpolitikken, som handler om den sosiale boligpolitikken. Vi ser at antallet bostedsløse har økt markant de siste årene. Derfor er det ganske synd, særlig når vi nå behandler en sak som eksplisitt handler om dem som kanskje står lengst fra boligmarkedet, at regjeringen fortsatt lar være å satse på tilskudd til utleieboliger ute i kommunene. Det er noe Stortinget har bedt regjeringen om flere ganger, men det blir ikke fulgt opp. Det er også veldig viktig at vi fortsetter å jobbe for mer fleksibilitet i utlånsforskriften. Vi må også sørge for at vi ikke vanner ut Husbanken, slik denne regjeringen har gjort ved å inkludere nye målgrupper i startlånsordningen. Det gjør kanskje at mange flere kan få litt mer penger å gå inn i en budrunde med, men det vil bare drive prisene opp, uten at folk kommer inn i boligmarkedet. Det er ingen tvil om at den typen modeller vi snakker om i dag, er viktige supplement, men det er to ting som blir viktig: Det ene er tempo, at forskriftene kommer raskt på plass, mens det andre er en evaluering. Dette er et ganske nytt og delvis fragmentert marked. Det å få ting inn i en god, strømlinjeformet prosess er bra, men vi må også evaluere og eventuelt justere ved behov.

På vegne av representantene Erna Solberg, Tage Pettersen, Ove Trellevik, Margret Hagerup, Monica Molvær og meg selv har jeg den store gleden å fremme et representantforslag om en oppgavegjennomgang for å starte avviklingen av fylkeskommunen. Videre har jeg på vegne av representantene Erna Solberg, Tage Pettersen, Kari Sofie Bjørnsen, Erlend Larsen, Nikolai Astrup og meg selv gleden av å fremme et representantforslag om bedre tjenester for innbyggerne gjennom mindre statlig detaljstyring.

Ifølge generalistkommuneutvalgets rapport er summen av lover, regler, forskrifter, krav, normer, veiledere osv. som en kommune skal forholde seg til, over tusen. Vi har jo fått på plass denne kommunekommisjonen, etter et forslag fra Høyre. Samtidig har vi hele tiden vært tydelig på at vi ikke kan vente på at kommunekommisjonen skal komme med sine rapporter. Vi som politikere må ta ansvar, og dette ansvaret ligger også hos kommunalministeren. At man nå skyver denne kommisjonen foran seg, gang på gang, tyder bare på én ting: at når kommisjonsrapporten kommer, vil man skyve foran seg at nå skal det være en høring, eller nå skal det være en innspillsrunde. Det denne runden viser, er at statsråden selv ikke har ett eneste svar på noen av de utfordringene jeg gir. Man kan gjerne si at Høyre ikke kommer til å være fornøyd med svarene. Vel, da har man kanskje skjønt at man har med seg dårlige svar til Stortinget, så jeg gjør et siste forsøk: Kan vi i det hele tatt forvente noe som helst fra denne statsråden nå før jul når det gjelder forenklinger for kommunesektoren?

For hvert svar som kommer fra statsråden, ser vi et gap mellom det statsministeren driver med av skryt når det gjelder forenkling og fart, og hvordan statsråden har tenkt å jobbe med dette. Det er åpenbart at statsråden ikke har noen konkrete planer om å sette i gang noe eget arbeid før kommisjonen kommer med sin rapport. Det lille man har varslet med hensyn til plan- og bygningsloven, vil ikke i det hele tatt hjelpe regjeringen med å få fart på boligbyggingen. Der har de selv satt et mål på 130 000, men det får være en annen debatt. La meg ta et annet eksempel. Vi vet at bemanningsnormer er ganske rigid innrettet. De er ofte i veien for at kommunene kan levere gode tjenester, for de blir heller sittende med å prøve å få kabalen til å gå opp og drive med masse rapportering. Høyre har pekt på at bemanningsnormene kan bli mer fleksible. Kan statsråden fortelle hvilke initiativ han vil ta for at vi kan få flere fleksible normer istedenfor rigide?

Jeg er nesten fristet til å gjøre det samme som enkelte programledere i debattstudioer gjør, og spørre statsråden om han husker hvilket spørsmål jeg stilte. Jeg snakket om arbeidet med forenklinger ute i Kommune-Norge. Jeg nevnte bl.a. kommunekommisjonen, som statsråden stadig viser til når det gjelder forenklinger, og jeg stilte et helt konkret spørsmål knyttet f.eks. til hvilke øremerkede midler som kan omdisponeres slik at kommunene i større grad kan bestemme selv. I stedet fikk jeg en lang historiefortelling om hva regjeringen gjorde i 2021, og hva man gjorde i nysalderingen av budsjettet i fjor. Statsråden svarer absolutt ikke på spørsmålet, så jeg forsøker igjen. Statsministeren svarer hele tiden at man ikke har tid til å vente på kommisjoner når det gjelder forenklinger. Statsråden har sagt at han skal kaste seg over dette i januar. Det har vi ikke tid til, så jeg spør veldig enkelt, kanskje litt enklere enn forrige gang: Hvilke oppgaver mener statsråden at vi allerede nå kan begynne å gjøre om på, slik at kommunene får mer frihet?

Mitt spørsmål går til kommunal- og distriktsministeren. Staten blir stadig rikere, men i kommunene må det kuttes i nødvendige tjenester. Vi har allerede sett og hørt hvordan parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og finansministeren har viftet dette bort og ikke innser alvoret i situasjonen. Det gjør Høyre. Derfor har vi varslet at vi i vårt alternative budsjett vil foreslå 4 mrd. kr mer til kommunene enn det regjeringen foreslår. I tillegg til økonomiske utfordringer tynges også kommunene av statlig overstyring, noe som beslaglegger både penger, ressurser og kompetanse som kunne vært brukt til å gi innbyggerne bedre tjenester. Statsministeren har tidligere pekt på at regjeringen ikke vil vente på noen kommisjoner. Statsministeren har åpenbart ikke snakket med kommunalministeren, som på sin side har en ganske slapp holdning til det hele. I spørretimen for fire uker siden kunne kommunalministeren berolige meg med at han skulle kaste seg over kommunekommisjonens rapport først i januar. Det vil være å kaste seg over noe i veldig lav fart. Dette har vi ikke tid til. Hvis dette er måten statsråden har tenkt å kaste seg over noe på framover, tror jeg ikke vi får til så mye effektivisering i Kommune-Norge. Derfor vil jeg hjelpe statsråden ut av sofaen og utfordre ham på noen helt enkle forenklingstiltak. La meg først begynne med øremerkede tilskudd. Hvilke konkrete øremerkede tilskudd mener statsråden at vi kan fjerne, slik at kommunene selv kan styre både pengebruken og innholdet på disse områdene?

La meg bare minne statsråden om at grunnen til at vi i det hele tatt har en kommisjon akkurat nå, er et forslag som ble fremmet av Høyre her i Stortinget, og som andre partier prisverdig nok – for her må jeg dele skrytet med de andre partiene også – ble med på. Det er veldig fint med kommisjoner, det er fint at man setter i gang tiltak osv., men det er jo ikke regjeringen selv som har laget disse forenklingstiltakene. De kommer fra bransjen. Det er bra at man hele tiden ber om innspill, men når regjeringen Støre tross alt gjennom denne statsråden er på sin femte kommunalminister på fire år, er jeg opptatt av at det kanskje er på tide å legge fram noen konkrete forenklingsforslag og ikke bare drive med innspillsrunder. Jeg spør en siste gang: Hvilke helt konkrete forslag har statsråden i statsbudsjettet som vil få ned styringstrykket ute i Kommune-Norge i 2026?

Dette blir en miks av noe historieskriving og generell oppramsing av hvordan kommuneøkonomien fungerer, men det var absolutt ikke svar på noen av mine spørsmål. Jeg skal komme litt tilbake til det etterpå, men bare for å ta handlingsrommet først: Jeg tror at hvis vi lærte noe av forrige budsjett – som av regjeringen selv ble stemplet som det beste på 15 år, men noen dager etterpå var det det verste på 40 år, og man måtte legge på 5 mrd. kr ekstra – er det at handlingsrommet pleier å krympe utover høsten sammenlignet med regjeringens egne pressemeldinger. Det er derfor jeg er litt opptatt av at vi i tillegg til økonomien også må sørge for å holde kostnadstrykket ute i kommunene nede. Det gjør vi gjennom å ha færre statlige oppgaver trykket ned på dem. Kan statsråden gjøre et nytt forsøk på å fortelle meg hvilke konkrete tiltak som er foreslått i statsbudsjettet nå som vil lette på det statlige styringstrykket i 2026?

Jeg vil først gratulere statsråden med jobben og ser fram til et konstruktivt og godt samarbeid. «Landets kommuner etterspør mindre statlig styringstrykk og mer frihet. Statsminister Støre signaliserte under trontaledebatten at regjeringen ikke trenger å vente på kommisjoners arbeid for å levere ny politikk, herunder forenklinger og avbyråkratisering i Kommune-Norge. Det vises i den forbindelse til den nylig nedsatte ‘Kommunekommisjonen’. Kan statsråden redegjøre for hvilke konkrete tiltak kommunene kan forvente fra regjeringen som vil ha effekt i 2026?»

Norske kommuner er ryggraden i vårt velferdssamfunn. Her lever folk sitt liv og har egentlig sitt næreste møte med den politikken vi vedtar både her i Stortinget og ute lokalt. Derfor er vi helt avhengig av at kommuner har sterke fagmiljøer, et næringsliv og en solid økonomi. Dette er viktige faktorer for at kommunene skal kunne levere gode tjenester til sine innbyggere. Resultatet etter Støres fem kommunalministre på fire år er den verste pengekrisen i Kommune-Norge på 40 år. Over halvparten av norske kommuner går i minus. Flere kommuner havner under statlig styring. Krisen merkes allerede, og den kommer til å tilta i styrke de neste årene. Dette har skjedd og skjer på Arbeiderpartiets vakt, samtidig som man har valgt å bruke over 1 mrd. kr på å lage syv nye fylkeskommuner og mer byråkrati de siste årene. Det har noe å si hvordan man prioriterer. Det har noe å si også for kommunene. Nå står lokalpolitikere over hele landet i svært krevende avveininger i tiden framover. Den nye kommunalministeren har bedt dem om å dra fram sparekniven. Det er enklere sagt enn gjort. Kommunene i Norge har om lag 1 100 lovpålagte regler, oppgaver, forskrifter og normer som sikkert hver for seg var kjekke å ha da de ble innført, men som nå utgjør et lappeteppe av byråkrati og bremseklosser og egentlig også fordyrende ledd i kommunens arbeid med å levere gode tjenester. Det var også derfor Høyre fremmet et forslag som munnet ut i en kommisjon. Vi skulle gjerne ønsket at man hadde fått til litt mer tempo enn det, og det kommer vi til å bidra med. Vi ønsker en annen kurs for kommunene våre. Økonomien må styrkes. Samtidig må vi redusere omfanget av øremerkede midler og søknadsbaserte tilskudd, og vi må sørge for at kommunene får tid, mulighet og frihet til å løse oppgavene slik de selv mener er best. Kommunenes økonomi avgjør om elevene får tidlig hjelp, om de eldre får trygghet i hverdagen, og om familier i krise får rask og riktig støtte. Når kommuneøkonomien svikter, svikter velferden. Derfor må kursen legges om. Både vi i Høyre og Kommune-Norge har store forventninger til det som kommer fra regjeringen i budsjettet de neste døgnene. Det som blir viktigst, er at Kommune-Norge nå må få de musklene de trenger for å levere sine oppgaver.