Alle vet at når en statsforvalter påklager et positivt byggevedtak fra en kommune, sendes saken til en settestatsforvalter. Det som er veldig rart i Vestfold og Telemark, er at man ofte sender disse sakene til Agder, men av en eller annen merkelig grunn er det svært, svært sjelden at disse statsforvalterne er uenig med hverandre. Da er vel egentlig konklusjonen fra min side at denne byggesaken ender med total byggestopp for tiltakshaveren for én ny bolig, og det blir ingen ny bosetting, og det blir ingen nye naboer. Derfor vil jeg spørre statsråden om han vil bruke sin rett og anledning til selv å behandle saken, slik hans forgjenger statsråd Gjelsvik har gjort i en tidligere sak i Kragerø.

Jeg synes det er leit at lokaldemokratiet blir overkjørt i byggesaker. Det som er spesielt her, er at Kragerø kommune har laget denne planen for byggegrenser i skjærgården nettopp for å kunne oppfylle det som er lovens krav, etter at man hadde en sivilombudsmann som forandret rettsoppfatningen av hva en byggegrense er. Byggegrenser er egentlig inne i alle vedtatte reguleringsplaner – det er formålsgrense minus fire meter – men det faktumet er jo nå ikke lenger gyldig. Det å få en plan som er laget i 1992, til å forutse at det skjer en endring i 2015, er vanskelig. Jeg lurer egentlig på: Synes statsråden det er rettferdig at fire hus i et byggefelt får man lov til å bygge, mens man for det femte ikke får lov?

«Kragerø Blad Vestmar publiserte 15. oktober 2024 en sak om en familie som i snart to år har ønsket å bygge en generasjonsbolig på Gumøy. Kragerø kommune innvilget i slutten av februar dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen, men Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har klaget på vedtaket. Området hvor utbyggingen skal foregå, ble regulert til bolig så sent som i 1992 og mangler byggegrense. Skal ikke kommunen kunne bruke sitt lokale skjønn for å gi dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen når området ble regulert til bolig så sent som i 1992?»

Siden jeg er fra Kragerø, kunne jeg kanskje tenke meg å fylle ut en etterlysning etter 14 mill. kr til gratis ferje, slik at det ble det også i Kragerø. Men det er ikke det jeg skal snakke om i dag. Jeg skal snakke om at vi styrer mot en varslet krise i eldreomsorgen. Til tross for det er det ikke slik at regjeringen er villig til å prioritere de eldre. Vi vet at over halvparten av landets kommuner ikke er i stand til å håndtere demensbølgen, samtidig som et flertall av de pårørende ikke føler seg trygge på de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er en dårlig skjult hemmelighet at regjeringen ikke har satset på eldreomsorgen i sine budsjetter, det til tross for statsministerens fagre valgkampløfter om at det skulle bygges 1 500 nye sykehjemsplasser i året. Realiteten er at det fra kommunenes side kun er søkt om 295 plasser totalt for hele inneværende år. Samtidig vet vi at det står tusenvis i kø for å få en sykehjemsplass. Da revidert budsjett ble lagt fram tidligere i år, var ikke eldreomsorgen nevnt med ett ord i budsjettforhandlingene. På samme måte ser vi nå at eldreomsorg ikke er nevnt med ett ord i trontalen, dette til tross for store utfordringer på feltet. Regjeringen lar rett og slett eldreomsorgen gå for lut og kaldt vann. Jeg ser meg også nødt til å trekke fram den manglende oppfølgingen og gjennomføringskraften denne regjeringen har. I mai 2021 vedtok et enstemmig storting Fremskrittspartiets forslag om å etablere nasjonale retningslinjer for utredning og håndtering av eldrevoldssaker, samt meldeplikt når det er grunn til å tro at eldre blir utsatt for vold og overgrep. Nå, tre og et halvt år etterpå, er det fortsatt ingenting som er gjort. Det er alvorlig, særlig når en ny rapport fra Røde Kors i år viste at halvparten av sykehjemsbeboerne har opplevd eller vært vitne til vold eller forsømmelse. Eldre er en sårbar gruppe som ikke alltid har mulighet til å gi beskjed om at de utsettes for vold og overgrep, og det er et stort behov for at overgrep overfor eldre i større grad enn i dag avverges og følges opp. En meldeplikt for helsepersonell som jobber med eldre, vil bidra til at færre eldre opplever slike grufulle hendelser. Likevel viser det tydelig det vi har fryktet og også forventet med denne regjeringen: Eldreomsorg er kun viktig for Arbeiderpartiet når det er valgkamp. Helsekøene vokser nærmest daglig. Tall fra Helsedirektoratet viser at nesten 275 000 pasienter sto i helsekø i juli. Det er en økning på 14 000 pasienter siden april i år. Og dette skjer samtidig med at det er ledig kapasitet på private sykehus. For Fremskrittspartiet er det viktig at folk skal være trygge på at man skal få behandling når man trenger det, og at man slipper å lide i helsekø. Regjeringen har uttalt at de er villige til å åpne opp for økt bruk av private for å få ned ventetiden, men dessverre framstår dette kun som tomprat når de offentlige sykehusene har sprengt kapasitet og man ikke er villig til å bruke all ledig privat kapasitet for å redusere køene. Fremskrittspartiet mener at dette raskt må tas tak i, slik at pasienter slipper å lide unødig lenge i helsekø. Det er faktisk mennesker det handler om.

Alle vet at vi står i en situasjon hvor helsekøene vokser seg større og større nærmest for hver dag som går. Samtidig er det ledig kapasitet hos private tilbydere, som kan bidra til at syke slipper å vente på behandling i det offentlige. Til tross for dette virker det ikke som partiet som representanten er en del av, ønsker å bidra til å få ned helsekøene ved bruk av private aktører. Det har nærmest vokst seg fram en slags fobi på sosialistisk side av politikken mot private aktører. Kan representanten forklare hvorfor norske pasienter skal lide fordi de styrende partiene har en fobi mot private tilbydere?