Vi behandler i dag en viktig sak som handler om noe grunnleggende i møtet mellom mennesker og helse- og omsorgstjenesten: retten til å ha med noen ved siden av seg når en er syk eller sårbar eller står overfor vanskelige valg. For mange er møtet med helsevesenet er forbundet med usikkerhet. Man kan få alvorlige beskjeder, måtte ta krevende beslutninger eller motta informasjon som det er vanskelig å forstå og huske alene. Da kan en støtteperson være avgjørende som både en trygg samtalepartner, en som hjelper til med å stille spørsmål, og en som kan bidra til å huske viktig informasjon i etterkant. Dette gjelder særlig grupper som barn og unge, eldre, personer med kognitiv svikt, mennesker med funksjonsnedsettelse eller språkbarrierer, alvorlig syke pasienter og ikke minst fødende kvinner. Men i realiteten gjelder det oss alle. De fleste av oss vil før eller siden oppleve situasjoner der det å ha et familiemedlem, en venn eller en annen nær person til stede gir trygghet og styrke. Dette har jeg personlig erfaring med. Jeg er evig takknemlig for at Hamar sykehus, Elverum sykehus og ikke minst fastlegen til min avdøde mann la til rette for at jeg kunne være til stede og følge ham gjennom sykdomsforløpet fra første dag til den siste. For mange pårørende, slik som meg, betyr det enormt mye å vite at man fikk være der, bidra og støtte når livet opplevdes som mørkest og mest krevende. Men denne loven handler også om livets lyseste øyeblikk. Den skal sikre at kvinner under svangerskap, fødsel og barsel har rett til å ha med seg den personen de selv ønsker, ved sin side. Det gir trygghet, støtte og en bedre opplevelse i en av livets mest betydningsfulle stunder. Det er viktig å understreke at dette skal være en reell rettighet. Unntak skal ikke bygge på rutiner eller generelle hensyn, men på konkrete vurderinger av hva som er nødvendig for å kunne yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Samtidig må helsepersonellet fortsatt kunne ivareta hensynet til andre pasienter. Basert på min erfaring og den tilliten jeg har til helsevesenet, vet jeg at de kommer til å håndtere dette på en god, forsvarlig og klok måte.

Jeg tar ordet i denne saken ikke fordi jeg har flyktningbakgrunn selv, men fordi jeg har jobbet med flyktninger, inkludering, integrering og utlendingsforvaltning i 36 år. Til de som tror at man kan kjøpe integrering ved å øke underholdskravet med 100 000 kr: Det har ingenting med integrering å gjøre. Dette handler om å sortere mellom folk med en inntekt på over en halv million kroner og folk som tjener mindre. Det vedtaket man er med på å fatte i denne saken, fratar lavlønte folk retten til å ha en familie. Jeg spør: Har dere virkelig tenkt på hvem som rammes? Minstepensjonen er på 280 000 kr i året. Uføretrygden for en enslig er på 329 000 kr. For en enslig ung ufør er trygden på 385 000 kr. En nyutdannet helsearbeider tjener 430 000 kr. En ufaglært helsearbeider tjener 397 000 kr. Det er også mange flyktninger med veldig høy utdanning som ikke får den jobben de er utdannet for. Det går mange, mange år før de får en ordentlig stilling. Hvis jeg får lov til å gi denne saken et ansikt: Jeg kjenner en ung norsk mann. Han heter Roger og er 42 år gammel. Jeg har kjent ham i i hvert fall 20 år. Roger kommer fra en veldig ressurssterk familie – veldig høyt utdannet – men på grunn av sin helsetilstand har han dessverre ikke klart å utdanne seg på høyt nivå. Han er nå ufaglært helsefagarbeider i nabokommunen min og tjener rundt 420 000 kr. Han har kjøpt en liten leilighet ved hjelp av litt arv fra bestemor. Han har også giftet seg og søkt familiegjenforening. I går ringte Roger meg. Han var på gråten og var kjempeskuffet – kjempeskuffet over alle politikerne som heier på at slike personer som Roger, som har vært norsk i generasjoner, ikke får lov til å ta sin kjære hit til Norge fordi han ikke tjener mer enn 420 000 kr. Han er jo ikke i stand til å tjene mer. Hvilket samfunn ønsker vi å ha? Dette er ikke et flyktningsintegreringstiltak. Dette er rett og slett på grensen til diskriminering av folk som ikke er i stand til å tjene like mye som mange andre, f.eks. vi som sitter her på Stortinget med en fet lønn.

Farahnaz Bahrami (A) [11:50:38] (ordfører for saken): Jeg takker alle medlemmer i komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Jeg takker også statsråden for et godt og fyldig svarbrev, og Den norske legeforening, Hovedorganisasjonen Virke, Arbeidsgiverforeningen Spekter og Norsk Sykepleierforbund for deres gode innspill gjennom skriftlig høring. Med dette anser jeg saken som framlagt og regner med at de som står bak mindretallsforslagene, redegjør for dem. Saken vi behandler i dag, handler om noe helt grunnleggende: tryggheten til pasienter og ansatte i våre sykehus – også i krise og krig. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer alvorlig og uforutsigbar enn på lenge. Derfor er det bred enighet om at vi må styrke helseberedskapen. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre det, men hvordan vi gjør det på en klok, treffsikker og ansvarlig måte. Arbeiderpartiet mener at tilfluktsrom og andre beskyttelsestiltak er en viktig del av beredskapen. Samtidig må vi erkjenne at beredskap er mer enn betong og rom. Det handler også om personell, strømforsyning, vann, IKT, logistikk og evnen til å opprettholde drift under svært krevende forhold. Derfor støtter vi regjeringens tilnærming om å se dette i en helhetlig sammenheng. Nå pågår det et omfattende arbeid med ny forskrift for tilfluktsrom. Samtidig er det viktig at det gis en tidlig og midlertidig avklaring for pågående og planlagte sykehusprosjekter, dette slik at vi unngår unødvendige forsinkelser, omprosjektering og økte kostnader – samtidig som beredskapshensyn ivaretas. Vi mener det er helt avgjørende å få en grundig kartlegging av behovet i eksisterende sykehus, av hva som finnes, hva som mangler, og hva det vil koste å oppgradere eller etablere nye løsninger. Dette må gjøres i tett sammenheng med det pågående forskriftsarbeidet, slik at vi får en helhetlig og målrettet tilnærming. Et annet viktig poeng er finansiering. Arbeiderpartiet er tydelig på at eventuelle nye krav ikke kan bli ufinansierte pålegg som går ut over pasientbehandling. Dette er også tydelig understreket av høringsinstansene, særlig Legeforeningen. Vi vil understreke at etablering av tilfluktsrom kan innebære betydelige kostnader, og at forslag som griper inn i budsjettforhandlingene, må håndteres i budsjettprosessen. Med det tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Gratulerer, president! Jeg vil takke alle organisasjoner og privatpersoner som har sendt oss sine innspill i denne saken. Dette viser hvor viktig denne saken er. Røyking er fortsatt en av de største årsakene til sykdom og tidlig død i Norge. Selv om vi har gjort store framskritt, røyker fortsatt mellom 7 pst. og 9 pst. av voksne nordmenn i dag. Forskning fra Folkehelseinstituttet og Verdens helseorganisasjon viser tydelig at røyking er skjevt fordelt sosialt. Personer med lavere inntekt og utdanning røyker oftere, starter tidligere, har vanskeligere for å slutte, og rammes hardere av sykdommer som lungekreft og kols. Dermed blir røyking en viktig driver for ulikhet i levealder og helse. Det er viktig å minne om at Norge allerede har en rekke røykesluttilbud, gjennom fastleger, frisklivssentraler, helsetjenester og digitale verktøy. Stortinget har allerede vedtatt i folkehelsemeldingen å etablere et nasjonalt røykesluttprogram. Jeg har stor forståelse for dette forslaget, og det er bra at det fokuseres på røykeslutt. Arbeiderpartiet i regjering vil fortsette arbeidet med forebyggende tiltak for å hindre at barn og unge blir hektet på nikotin og tobakksprodukter, inkludert e-sigaretter, og vi jobber for etablering av et nasjonalt røykesluttprogram, som blir behandlet i de ordinære budsjettprosessene. Til FrP og Høyre som vil åpne for flere nikotinfrie produkter på markedet som en løsning på røyking: Dette er feil vei å gå. Produkter som e-sigaretter og nikotinposer senker terskelen for å begynne med nikotin, særlig blant unge. Erfaringer fra flere land viser at personer som ellers ikke ville ha røyket, starter med disse produktene. Da får man ikke bare færre røykere, man får flere nikotinbrukere totalt. Nikotin er sterkt avhengighetsskapende. Selv om man går fra sigaretter til andre produkter, er man fortsatt avhengig. Fra et folkehelseperspektiv er målet å redusere avhengighet, ikke bare bytte form. Hvis målet vårt er en nikotinfri ungdomsgenerasjon, kan vi ikke samtidig gjøre det lettere for nye produkter å etablere seg i markedet. Vi mener derfor det er riktig å holde fast ved en streng og kunnskapsbasert regulering av nye nikotinprodukter, nettopp for å beskytte våre barn og unge. Arbeiderpartiet vil føre en tobakkspolitikk som både forebygger at unge begynner, og hjelper mennesker som ønsker å slutte. (Innlegg er under arbeid)

Rundt en tredjedel av oss kvinner opplever betydelige plager i overgangsalderen. Livskvaliteten og arbeidsevnen til mange av oss blir påvirket av dette. Belastningene mange opplever i overgangsalderen, skyldes bl.a. manglende forståelse i familien, lav kompetanse i helsevesenet og hos arbeidsgivere, utilstrekkelig forskning samt begrenset tilgang til hormonbehandling og høye kostnader. Når vi snakker om overgangsalderen, er det viktig å ha en helhetlig tilnærming og ta hensyn til alle disse utfordringene. Arbeiderpartiet har kvinnehelse høyt på prioriteringslisten. Vi har bevilget titalls millioner til forskning og vil fortsette å styrke denne innsatsen. Samtidig arbeider vi for å øke kunnskapen om kvinnehelse hos leger og annet helsepersonell. Vi vil sikre at kvinnehelse og et livsfaseperspektiv integreres i relevante medisinske og helsefaglige utdanninger. I tillegg vil vi, i samarbeid med partene i arbeidslivet, finne gode løsninger for bedre ivaretakelse av kvinner i overgangsalderen. Dette handler om å ta alle kvinner i denne fasen av livet på alvor, uansett om de kan bruke hormoner eller av mange forskjellige årsaker ikke kan eller ikke ønsker å bruke hormoner. Et vedtak om blå resept vil kunne overstige 100 mill. kr, og det går dermed utover fullmaktsgrensen til Direktoratet for medisinske produkter. Det ligger til grunn for alle saker når det gjelder legemidler. Noen partier prøver å lage et spinn rundt at Arbeiderpartiet ikke ønsker å sikre bedre og mer likeverdig tilgang til behandling av overgangsaldersplager. Det er feil. Det er Arbeiderpartiet i regjering som har startet forberedelsene og sørget for utredningen som nå gjør at vi kan jobbe videre. Men for at det ikke skal være noen som helst tvil, og for at vi skal sikre at det faktisk blir et godt og nødvendig vedtak her i dag, vil vi i Arbeiderpartiet ikke løfte fram vårt forslag fra komitébehandlingen. Derimot stemmer vi for forslaget fra SV, Senterpartiet og Rødt. Så vil jeg minne om at dette er en stor potensiell investering som i alle tilfeller må håndteres i budsjettprosessene – der alle prioriteringene veies opp mot hverandre.

Kvinnehelse krever mer – mer enn fine ord. Altfor lenge har kvinners helse vært nedprioritert i helsepolitikken. Diagnoser som f.eks. endometriose, senskader etter gynkreft, overgangsalder og andre sykdommer har ikke fått den oppmerksomheten de fortjener. Derfor er det viktig at regjeringen i statsbudsjettet for 2026 følger opp den nasjonale kvinnehelsestrategien med konkrete tiltak. Som en kvinne som har ansvaret for kvinnehelsepolitikken, er jeg glad for å se at Arbeiderpartiet i regjering prioriterer kunnskap og tilgjengelig informasjon som et grunnleggende virkemiddel for bedre helse. I 2026 videreføres satsingen på kvinnehelse gjennom bl.a. digitale løsninger som kvinnehelseplattform. Plattformen samler forskningsbasert kunnskap og gjør den tilgjengelig for kvinner, pårørende og helsepersonell – et viktig bidrag til mer likeverdige helsetjenester. I 2026 skal vi også investere mer i kvinnehelseforskning gjennom Norges forskningsråd. Eksempelvis er det planlagt om lag 90 mill. kr til prosjekter som styrker kunnskap om kvinnehelse. Dette er ikke symbolpolitikk. Det er praktisk helsepolitikk som bygger bro mellom forskning, frivillighet og offentlig helsetjeneste. Når kvinner får bedre informasjon, styrkes også muligheten for tidligere diagnose, bedre behandling og økt livskvalitet. I kontrast ser vi at Høyre og Fremskrittspartiet i sine alternative budsjetter for 2026 i liten grad foreslår målrettede kvinnehelsetiltak. Å prioritere generelle helsetiltak løser ikke de strukturelle utfordringene kvinnehelsefeltet står overfor. Uten kunnskap og målretting risikerer vi at kvinners helse nok en gang blir salderingspost. Nå om dagen er det blitt svært lett å være opposisjonspolitiker. Høyre kritiserer oss for at kvinnehelsemilliarden ikke var med i budsjettet vårt. Samtidig har de selv ikke klart å finne dekning for dette i sitt eget alternative budsjett. Det går likevel lett under radaren fordi de ikke har ansvar for å levere på sine løfter. Statsbudsjettet vi legger fram, er et ansvarlig og solidarisk budsjett. Det inneholder bl.a. bevilgninger til støtte til internasjonalt arbeid med kvinners helse, noe FrP har kuttet betydelig av – ikke under helse, men utenriks. Jeg rekker ikke mer enn dette, president.

Mener representanten at det er riktig å nedprioritere familier som har ungdom mellom 16 år og 18 år og sliter økonomisk, i forhandlinger om andre ting?

Vi to kan være enige om at vi er uenige, og vi får håpe at Kristelig Folkeparti ikke kommer dit at de sitter med regjeringsmakten og kan reversere denne loven. Det var det ene. Det andre gjelder Amathea. Jeg er veldig glad og stolt over at våre rød-grønne samarbeidspartnere i samarbeid med Arbeiderpartiet har klart å få til budsjettet. Neste spørsmål til representanten er: Nå har Arbeiderpartiet fortsatt å styrke familieøkonomien ved bl.a. å kutte egenandelene for dem som er mellom 16 år og 18 år. Slik jeg ser det, foreslår Kristelig Folkeparti å reversere dette. Vi vet at det vil bli dyrere, særlig for familier som har barn mellom 16 år og 18 år, enslige forsørgere og dem med dårlig økonomi (presidenten klubber). Dette vil gå ut over dem med (presidenten klubber) dårligst råd. Hvorfor vil man gjøre dette?

Stortinget vedtok en ny abortlov 12. desember 2024, som trådte i kraft 1. juni i år. Dette er den største endringen i abortloven siden 1978, og retten til selvbestemt abort blir utvidet fra 12 uker til 18 uker. Abortloven er sterkt forandret hos Arbeiderpartiet. Jeg møter kvinneorganisasjoner hvor jeg opplever at de støtter abortloven på en veldig sterk måte, samtidig møter jeg noen kvinner som er kjempebekymret. Mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti er: Hvorfor bruker partiet kvinners rett til selvbestemt abort som et forhandlingskort med partier på høyresiden og bidrar dermed til å skape uro og usikkerhet blant norske kvinner?

Noen kamper tar vi ikke fordi de er enkle å vinne, men fordi de er riktige å kjempe. I møte med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne, blir jeg alltid minnet om hva politikk egentlig handler om: å fjerne hinder, ikke skape dem, å bygge et samfunn som løfter, ikke måler, og å gi trygghet der det i dag er altfor mye usikkerhet. Når jeg snakker med foreldre, hører jeg ofte de samme historiene. Det er historiene om å måtte kjempe for hver eneste tjeneste, om å forklare og forsvare, om og om igjen, hvorfor barnet deres trenger det som egentlig burde være en selvfølge: tilrettelegging, støtte, muligheten til å delta og leve et helt liv – ikke fordi barnet er krevende, men fordi systemet er det. Derfor betyr det så mye at vi jobber for å lovfeste CRPD. For meg handler dette ikke bare om juss. Det handler om mennesker, det handler om barna, som fortjener å være mer enn en søknad i en bunke, og mer enn en sak i en kommune. Det handler om foreldre som fortjener å møte et system som står der sammen med dem, ikke mot dem. Å lovfeste CRPD betyr at rettighetene deres ikke lenger er noe man kan tolke, forhandle bort eller skyve foran seg. De blir tydelige, de blir forpliktende, og de blir reelle. Det betyr at samfunnet vårt tar et steg nærmere det idealet vi liker å tro at vi allerede er: et land der alle barn og voksne får muligheter, uansett funksjonsevne. Jeg er også kommunepolitiker, som har tatt permisjon. Jeg vet at Kommune-Norge gjør sitt beste for å imøtekomme behovene til personer med nedsatt funksjonsevne, men det er store variasjoner. Det er derfor vi lovfester dette, slik at det blir mer lik behandling. Den 22. august i år var jeg på Terningen Arena på Elverum og lovte dem som var der, at jeg skulle kjempe for å lovfeste CRPD. I dag er jeg glad for og stolt av at dette valgløftet er innfridd. Gratulerer til alle dere som har stått sammen i årevis for å vinne denne saken!

I dag har jeg æren av å stå her på Stortingets talerstol for første gang. I over 30 år har jeg arbeidet for et godt psykisk helsetilbud for barn og unge. Det har vært min hjertesak. Derfor vil jeg bruke min første runde på denne talerstolen til å understreke hvor viktig dette arbeidet er. Psykisk helse er vår tids store helseutfordring. Bak hver tallrekke og hver rapport finnes mennesker – ungdom som mister håpet, voksne som strever i stillhet, og eldre som kjenner på ensomhet. Det handler ikke bare om tall – det handler om liv og død. Vi må snakke mer om forebygging. God psykisk helse skapes i hverdagen. Den bygges når vi bekjemper mobbing, rasisme og diskriminering. Den forebygges gjennom kampen mot fattigdom og utenforskap. Derfor må vi investere tidlig. En god lærer som ser en elev i tide, en helsesykepleier som tar seg tid til en ekstra prat, eller en fritidsleder som får et barn til å føle seg verdifullt – det er ekte forebygging. Vi vet at utenforskap og psykiske helseutfordringer henger tett sammen. Derfor må kampen mot utenforskap være en del av helsepolitikken, ikke bare sosialpolitikken. Ingen unge skal føle at de står alene, og ingen voksne skal falle utenfor fordi systemet er for rigid eller for tregt. Vi må bygge lavterskeltilbud i kommunene, slik at hjelp er tilgjengelig når behovet melder seg, ikke etter måneder med ventetid. Vi må også sørge for at psykisk helse likestilles med fysisk helse i både ord, prioriteringer og budsjett. Samtidig må vi ta vare på dem som står i front: lærere, miljøarbeidere, helsesykepleiere og ansatte i psykisk helsevern. De gjør en enorm innsats, men mange står i en krevende hverdag med høyt press. De fortjener trygghet, faglig støtte og tid til å gjøre jobben sin skikkelig. Jeg var kommunepolitiker på Hamar fram til for to uker siden. Jeg vet hvor vanskelig det er å få et stramt budsjett til å gå opp. Vi skal gjøre vårt ytterste for å bygge et Norge hvor psykisk helse tas på alvor, hvor alle blir sett, og hvor fellesskapet står sterkt nok til å bære dem som trenger det mest.