Sjøforsvaret er vakten langs Norges ytterdør. Vi har faktisk verdens nest lengste kystlinje – på over 100 000 km. Den strekker seg lenger enn hele ekvator. Da sier det seg selv at vi må bygge opp et sterkt sjøforsvar. Det tar Forsvarsløftet på alvor. Den største økonomiske satsingen i langtidsplanen skjer nettopp til havs. Nordmenn har alltid levd tett på kysten. Det gjør jeg også, og jeg ser at flere av dere som sitter i salen her i dag, gjør det. Det er der verdiene skapes – gjennom fiskeri, oppdrett, olje og gass og transport. Havet har alltid vært livsnerven vår. Nettopp derfor må vi også kunne beskytte det. Det krever fornyelse av Sjøforsvaret vårt, bl.a. ved å standardisere flåten vår, og dette arbeidet er allerede godt i gang. Når vi bruker samme standarder som våre allierte, blir vi mer fleksible. Det gjør det lettere å samarbeide, og det betyr at mannskap kan gå fra et fartøy til et annet uten å måtte starte helt på nytt. Systemene er kjente, og jobben kan gjøres bedre og raskere. Denne reviderte langtidsplanen bygger videre på det arbeidet vi startet med i Forsvarsløftet – alt for å styrke Norges trygghet. Et av de viktigste grepene er å anskaffe nye fregatter. Det gir oss moderne skip som kan være lenge ute på havet og gjøre jobben skikkelig. Disse fartøyene får også maritime helikoptre som er spesiallaget for å følge med på å bekjempe ubåter. Litt enkelt sagt gir det oss bedre øyne og ører under vann. Men det handler ikke bare om overflaten – det handler også om det vi ikke ser. Ubåtflåten vår må styrkes betraktelig. Norge skal øke antall ubåter, som betyr at vi kan være til stede flere steder samtidig, og følge bedre med over større områder. Ubåtene er noe av det viktigste vi har. De kan operere skjult, de kan dekke store havområder, og de kan følge med på hva som skjer uten å bli oppdaget. Samtidig styrker dette også vår rolle i NATO. Med flere ubåter kan vi bidra til kontroll i nordområdene og Nord-Atlanteren og til å følge med på aktivitet rundt oss. Men det handler ikke om bare å bruke store fartøy. Vi må også sørge for at farvannene våre under overflaten er trygge å bruke. Derfor styrker vi også evnen til å rydde miner i sjøen. Det vil være helt avgjørende. For hvis sjøveiene våre blir blokkert, stopper mye opp. Da får vi ikke fram varer, vi får ikke flyttet styrker, og vi får ikke tatt imot hjelp. Derfor styrker vi også vår evne til å rydde opp miner i sjøen. Kysten skal være trygg å ferdes langs, og havnene våre skal holdes åpne – i kriser og krig. Nettopp derfor er det viktig at vi legger til rette for at vi har nok kapasitet til å ta imot både egne og allierte styrker i nord. Aktiviteten har økt, og det stiller nye krav til oss som nasjon. Derfor er det riktig at vi nå ser nærmere på hvordan vi kan styrke havnekapasiteten vår, og om tidligere anlegg, som Olavsvern, igjen kan spille en rolle. Samtidig styrker vi Kystjegerkommandoen. Det er de som er ute langs kysten, tett på, og følger med. De er på mange måter Sjøforsvarets øyne og ører – både til sjøs og på land. Summen av alt dette er et sjøforsvar som er bedre rustet – både til å følge med, til å reagere og til å beskytte norske interesser der de er viktigst langs Norges ytterdør.

La meg begynne med det prinsipielle i denne saken. Det handler om bistand og langtidsplanen for den, men bistand er mer enn bare penger. Den handler om hvem Norge skal være i verden. Vi er et lite land som har tjent enormt på internasjonalt samarbeid, respekt for folkeretten og en utenrikspolitikk som bygger tillit over tid. Da kan vi ikke late som om vi står sterkere hvis vi gjør oss selv mindre, mer kortsiktige og mer selvopptatte. På mandag denne uken presenterte Fremskrittspartiet sin nye utenrikspolitiske linje i VG. Det ser fint ut på papiret for dem som vil ha tydelige fronter, men bak overskriftene ligger en politikk jeg vil advare mot, en politikk som vil svekke Norges rolle som partner, brobygger og alliert. Når FrP vil nedprioritere fredsarbeid, kutte i bistand og skalere kraftig ned på diplomatiet, er ikke dette en kurs som gjør Norge tryggere – tvert imot. Tro det eller ei, men det finnes barn i verden som legger seg sultne hver eneste kveld, mødre som holder rundt barna sine mens bombene faller, familier som mister alt de har og eier, i tørke, krig og katastrofer som de aldri har bedt om. Når vi nå diskuterer bistand her hjemme, må vi huske at dette ikke bare handler om tall og budsjett. Dette handler om mennesker. I Fremskrittspartiets alternative budsjett for diplomati og bistand bruker de store ord som effektivisering og målretting, men i realiteten betyr det kutt, mindre rom for diplomati, mindre handlingsrom for bistand, mindre evne til å bidra til å løse konflikter før de sprer seg, rett og slett mindre tid til fredsarbeid. Når man systematisk skal redusere de verktøyene vi som nasjon har, velger man en billigere utenrikspolitikk på kort sikt og en dyrere og farligere verden på lang sikt. Arbeiderpartiet ser på bistand på en annen måte enn FrP. For oss er bistand, fredsarbeid og diplomati ikke bare pynt, men en integrert del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge blir bedt om å sitte rundt bordet når store konflikter i verden skal løses. Norge sitter rundt bordet når vi kjemper for å styrke en rettsstat. Norge sitter rundt bordet når vi skal bekjempe fattigdom i verden og skape utvikling. Norge sitter rundt bordet i dag. La oss også gjøre det i morgen.

Hva gjør verden når et stort land angriper et mindre land og ødelegger liv, byer og framtid? Midt i Europa ligger det flere utbombede områder etter eksplosjoner ingen av oss kan overse. Midt i Europa er takene på byggene vekk, og vinduene er knust. Midt i Europa ligger familiebilder strødd i hus der det en gang bodde helt vanlige familier. Saken som ligger til behandling i dag, er ikke bare fine ord. Den viser handlekraft og skaper håp om at den dagen krigen i Ukraina blir slutt, vil det få konsekvenser – ikke bare økonomiske, men også juridiske – og Norge har blitt bedt om å delta. Det ene verden skal gjøre, er å etablere en internasjonal kravkommisjon som skal registrere skadene av livsverk som ble støv på en natt, av takene og vinduene som er knust, av hjemmene til familiene som ikke kan bo der lenger. En kravkommisjon skal si: Ja, dette skjedde. Ja, noen er ansvarlige. Ja, dette skal dokumenteres. Det andre verden skal gjøre, er å opprette et spesialtribunal, en domstol for dem som både planla og satte i gang aggresjonen mot Ukraina. I internasjonal strafferett finnes det nemlig et hull. Det er mye enklere å strafforfølge krigsforbrytelser enn å holde toppledere ansvarlig for selve beslutningen om å starte en ulovlig angrepskrig. Derfor støtter Arbeiderpartiet å være med på å bygge en rettssal for akkurat dette. Vi er glade for at partiene på Stortinget er helt enige. Norge skal ikke endre lover eller kreve noe fra vanlige folk i denne saken. Det vi skal gjøre, er å bidra med støtte, penger og legitimitet. Vi skal være med på det store spleiselaget som sier at grenser betyr noe, folkerett betyr noe, og mektige land kan ikke bare ta andre land uten at det får konsekvenser. I saken som ligger foran oss i dag, brukes ord som ratifikasjon, folkerettslig bindende avtaler og jurisdiksjon, men under de ordene ligger det egentlig noe mer menneskelig: frykten for at hvis ingen holdes ansvarlig for det som har skjedd, kan det samme skje igjen.

Har du noen gang kastet en stein i et stille vann? Det har jeg. Vannet ligger urørt, så slipper vi en stein – først et plopp i overflaten, så begynner det. Sirkler brer seg utover, én etter én, stadig voksende. Den innerste sirkelen er kraftigst, som et tydelig avtrykk. Deretter følger neste ring litt svakere, men fortsatt klar og bestemt – og så en til, og så en til. Melkøya ligger ikke urørt. 55 pst. av utbyggingen har allerede skjedd. Hundrevis av millioner er investert. Nærmere 1 500 årsverk jobber der, på Nord-Norges største industriarbeidsplass. Det som var et lite plopp, har nå ført til at ringene har blitt så store at bedrifter fra store deler av landet leverer tjenester, kompetanse og teknologi til nettopp Melkøya. Vannet som var helt stille, er nå i bevegelse. Ett eneste kast har allerede satt i gang en bevegelse som når langt utenfor der steinen først traff – fra Agder til Alta. For oss i Arbeiderpartiet handler dette om trygghet – trygghet for arbeidsliv, trygghet for næringsliv og trygghet for utviklingen av en landsdel som fortjener at vi nå står opp for den.