Vi kan gjerne være mye for og mye imot i denne debatten, men jeg tror det er ganske viktig å være ærlig. Det blir lagt fram en del påstander som jeg synes ligner myter. Det blir snakket om at denne datasenterbransjen ikke har arbeidsplasser, ikke har verdiskaping. Det mener jeg er feil. Denne bransjen har i dag over 4 000 ansatte, bidrar med høy verdiskaping og står for noen av de aller, aller største fastlandsinvesteringene i Norge akkurat nå. Det blir også snakket om at vi må etablere datasenter så vi har til eget bruk og eget forbruk. Jeg tror hvis vi skal tenke slik på alle områder, blir det vanskelig for Norge både med å få tilgang på vaksiner og mat og også tilstrekkelig forsvarshjelp. Norge har en unik mulighet til å bygge opp en ny industri på datasenter, hvor vi også kan bidra til Europas digitale suverenitet. Det er en industrimulighet for oss. Vi har nå seriøse, gode, solide industriaktører, flere av dem er nevnt både med Aker, Bulk, Skygard og andre, hvor vi ser at private selskaper er villige til å bidra med 100 mill. kr til Universitetet i Tromsø for å bygge en innovasjonshub for kunstig intelligens. Man er villig til å klargjøre for bruk av overskuddsvarme, slik at man kan få varmet opp boliger eller etablert ny næringsvirksomhet, som verdens største landbaserte oppdrettsanlegg for ørret på Rjukan. Vi må ikke gå på den samme feilen igjen som vi har gjort med elbilene våre. Det er fantastisk at Norge er en av verdens beste elbilland, men vi har ingen leverandørkjede til elbilene. Det kan vi nå få til med datasenter, fordi vi er et av verdens mest ettertraktede land å ha datasenter i. Det betyr at vi kan ligge helt i front, og vi kan bli produsenter av kunstig intelligens og ikke bare forbrukere. Når etter hvert olje- og gassvirksomheten går ned, er vi helt avhengig av å bygge ny industri som har høy verdiskaping. Det kan denne industrien bidra til. Høy verdiskaping trenger vi når vi skal ha et godt grunnlag for god velferd også i framtiden. Tradisjonell norsk industri som Hydro, Elkem og Alcoa er bygd på veldig gode, solide, lokale ideer med internasjonal kapital. Den industrien har lagt grunnlaget for veldig mye av hvordan Norge ser ut i dag. Nå står vi foran en ny mulighet, og jeg mener det er riktig at Norge er attraktivt for datasenteretableringene som bidrar til god verdiskaping for samfunnet vårt, og da trenger de forutsigbare, gode rammevilkår innenfor rammen av nasjonal kontroll.

Vi vet allerede i dag ganske mye om datasenternæringen, i og med at vi har innført en registreringsplikt. Det er en næring som bidrar til betydelig verdiskaping lokalt og regionalt, gjennom både bygg- og anleggsaktivitet og også i selve driftsfasen, med lokale elektrikere, rørleggere, varmeteknikere og andre yrker og ikke minst høyteknologisk kompetanse. Det er en næring som er en viktig arbeidsplass i mange lokalsamfunn – i Nordfjordeid, i Tydal eller hvor det er andre datasenter. Utviklingen innen denne næringen går veldig fort. For eksempel vil de nye GPU-ene fra NVIDIA bety at GPU-ene er 50 pst. mer energieffektive. Vi ser at næringen har mange seriøse aktører. Bulk Infrastructure og Å Energi har inngått langsiktige kraftavtaler som er knyttet til byggingen av Øygard kraftverk. I Rjukan er det bruk av overskuddsvarme, og her i Oslo gir Skygard oppvarming av 12 000 boliger. Det er faktum det er viktig å få fram i den nye ringvirkningsanalysen.

Jeg er ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen fra representanten Marhaug. Datasentrene er allerede på sett og vis underlagt konsesjon, for i Norge har vi et konsesjonssystem for produksjon av kraft, vi har ikke et konsesjonssystem på forbruk. Skal vi ha et konsesjonssystem for forbruk, må det ikke bare gjelde datasenternæringen, det må gjelde alt høyintensivt kraftforbruk. Jeg mener også at et konsesjonssystem på toppen av det eksisterende systemet vi har, bare føler til dobbelregulering som ikke er treffsikker, og som ikke kommer til å være med på å løse verken strømkø eller mangelen på kraft i årene framover. Etablerer vi et konsesjonssystem i Norge for datasenter, tror jeg det fører til at datasentrene ikke lenger etablerer seg i Norge, men heller etablerer seg over grensen i Sverige. Vi sender kraften ut, men får ingen verdiskaping eller arbeidsplasser.

For det første mener jeg at det er helt rimelig å stille krav om åpenhet i næringen, men vi må heller ikke være naive. Datasentrene og deres kunder kan være mål for både sabotasje, etterretningsvirksomhet og industrispionasje. Det er en grunn til at vi også nå kan legge datasenter under sikkerhetsloven. For det andre tenker jeg at når vi pålegger næringsliv og bedrifter ekstra rapportering, må vi også spørre oss hva vi skal med den informasjonen vi etterspør. Er det «nice to know» eller er det «need to know»? Vi har nå en god oversikt over datasenternæringen i Norge, etter at vi innførte registreringsplikten. Som det også ble nevnt fra talerstolen, er det 88 datasenter, 54 med kommersielle aktører. Vi har derfor en god oversikt over drift, kraft og sikkerhet, og det mener jeg er et veldig godt utgangspunkt for å lage en videre politikk og rammevilkår for næringen.

Det er helt riktig at vi ikke ønsker å si ja til alt. Derfor utreder vi nå et midlertidig forbud mot nyetablering av kryptoutvinning i datasenter. Det er et veldig tydelig signal fra regjeringen om vi mener at de datasentrene som driver med utvinning av krypto, bidrar til lite eller ingen verdiskaping for lokalsamfunnet. Det er ofte containere som står der uten lyset på, uten arbeidsplasser, men med et veldig høyt energiforbruk. Derfor har vi også utarbeidet en veileder til kommunene, for at de skal få hjelp og støtte i arbeidet de gjør med reguleringsplanleggingen av datasenter. Igjen: Vi ønsker ikke etablering av ny krypto her i landet, og det er noe vi utreder for å få på plass.

Her tror jeg representanten Haltbrekken tolket meg litt vel langt i replikkordskiftet i sted. Som jeg sa, mener jeg at datasenter bidrar til både verdiskaping, arbeidsplasser, investeringer, sikkerhet og beredskap. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal si ja til alt. Det er de lokale prosessene – i kommunestyrer og etter plan- og bygningsloven – som skal ta de diskusjonene. Det vi har vært opptatt av fra regjeringens side, er å skape forutsigbare, trygge rammevilkår for næringen. Det betyr at vi nå er fremst i verden i å regulere denne næringen. Vi har en ny lov om elektronisk kommunikasjon, vi har en sikkerhetslov, vi har en registreringsplikt, vi har en datasenterforskrift, og datasentrene må som alle andre også både søke om utslippstillatelser og følge annet regelverk som gjelder. Jeg er opptatt av at datasenternæringen skal behandles likt som andre næringer. Da er det viktig med forutsigbarhet også for den næringen.

Jeg mener at det å innføre et konsesjonssystem for datasentre ikke løser det som er det virkelig problemet, nemlig det representanten tar opp. Vi er nødt til å bygge ut mer fornybar kraft, få opp energieffektiviteten og løse utfordringer i strømnettet vårt. Jeg mener at datasentre bidra til både verdiskaping, arbeidsplasser, investeringer og sikkerhet for landet vårt. Det betyr ikke å si ja til alt. Vi er nødt til å prioritere de datasenteretableringene som faktisk gir noe tilbake til samfunnet, og det er de prosessene som går lokalt og regionalt gjennom plan- og bygningsloven, og som gjøres i samarbeid med energiverkene. Dette handler ikke om å være for eller mot datasentre. Det handler om å være for de riktige etableringene, og det handler om å ha forutsigbarhet for datasenternæringen. Det mener jeg regjeringen legger til rette for gjennom å ha en datasenterstrategi, vi har en datasenterforskrift og de har en registreringsplikt. Vi ser nå også på hvordan de skal utnytte mer av overskuddsvarmen sin.

Denne regjeringen har innført tydelig nasjonal kontroll og regulering av datasenternæringen. Norge er et av de fremste landene i verden på å regulere denne næringen. Vi har innført en registreringsplikt, vi har innført en ny lov om elektronisk kommunikasjon, og datasentre kan nå også bli underlagt sikkerhetsloven. Det er forutsigbarhet for næringen. Jeg merket meg representanten Stokkebøs innlegg i stad, hvor han etterspør nettopp forutsigbarhet og gode rammevilkår for næringslivet. Det å vurdere en ny konsesjonsordning som ville betydd dobbeltregulering og mer byråkrati, ja, det mener jeg er stikk i strid med forutsigbarhet og gode rammevilkår. Derfor ønsker ikke Arbeiderpartiet en konsesjonsordning for datasentre.

Alt vi deler, sender og lagrer på internett «bor i skyen». Det digitale Norge er ikke abstrakt og usynlig. Det er betong og kabler – det er kritisk infrastruktur. Hver enkelt av oss er innom rundt 40 datasentre daglig: bilder av barna våre, Vipps, HelseNorge. Personvernforordningen er heldigvis klar: Disse dataene kan ikke lagres der personvern ikke ivaretas tilstrekkelig og i tråd med kravene i GDPR. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha datasentre, men hvordan vi best sikrer kontroll og sikkerhet i datasentre, og hvordan de kan bidra til å styrke Norges konkurransekraft. Skal Norge og Europa utvikle og ta i bruk avansert kunstig intelligens, trygt og ansvarlig, må vi ha tilgang til regnekraft, lagring og nettverk. KI gjør det mulig å finne kreftceller med større presisjon. KI kan forutsi vedlikeholdsbehov i industrien. Equinor oppgir å ha spart over 2 mrd. kr allerede. De beste løsningene på KI i dag er dessverre ikke europeiske. Vi kan bruke løsninger fra aktører på andre kontinenter, men jeg ønsker at vi skal ha mulighet for å kunne lagre og prosessere dataene i Norge og Europa. Jeg er motstander av et nasjonalt konsesjonssystem, ikke fordi vi ikke skal stille krav, men fordi jeg mener en ytterligere konsesjon på toppen av eksisterende reguleringer, uten dokumentert merverdi, er feil. Hovedutfordringen i dag mener jeg er mangel på kraft og nettkapasitet, ikke mangel på at papirer flyttes internt i staten. Enda et konsesjonssystem gjør etableringene tregere, strømkøen blir ikke kortere, og det skaper usikkerhet for investeringer som faktisk er samfunnsnyttige. Sist, men ikke minst: Lokal og regional forankring må fortsatt ligge i plan- og bygningsloven. Et nytt nasjonalt konsesjonsløp for datasenteretablering risikerer to parallelle prosesser og dobbeltreguleringer vi ikke ønsker. Helt til slutt: Jeg merker meg komiteens flertall og vil nå ta initiativ til en ny ringvirkningsanalyse og bruke kunnskapen til å videreutvikle framtidsrettede rammevilkår for datasenternæringen i Norge som er treffsikre.

Dette handler ikke om ikke å være ærlig, det handler ikke om å ha noe å skjule. Tvert om, det handler om å holde fast på det styringsprinsippet vi har, nemlig det grunnleggende prinsippet om at vi skal sikre politiets faglige uavhengighet, og at vurderingene foretas uten politisk påvirkning. Statistikk om konkrete asylmottak kan føre til at hendelser eller personer blir identifisert, og det ønsker vi ikke.

Regjeringen har ingenting å skjule. Stortinget får den informasjonen som er nødvendig for å vite at politiet leverer på sitt samfunnsoppdrag og i tråd med de føringene Stortinget gir. Jeg kan likevel ikke oppgi informasjon til Stortinget som kan identifisere hendelser, personer eller adresser. Politiet må også kunne vurdere sitt ressursbehov uten føringer fra Stortinget eller departementet og uten å være redd for å bli kritisert for ressursbruken i ettertid, dersom politifaglige vurderinger tilsa at dette var riktig nivå. Jeg minner igjen representanten om at det er et grunnleggende prinsipp i vårt styringssystem at vi skal sikre politiets faglige uavhengighet og tilliten til at vurderingene foretas uten politisk påvirkning.

Jeg vil presisere at politiet i Norge er underlagt et overordnet styringsansvar fra departementet. Dette innebærer at departementet fastsetter rammer, mål og prioriteringer for etaten, men ikke griper inn eller etterspør detaljer om løpende enkeltstående politioperative saker. Operativt politiarbeid, herunder vurderinger, etterforskning og håndtering av hendelser på bestemte adresser, er tillagt politiet alene. Dette er et grunnleggende prinsipp i vårt styringssystem og har som formål å sikre både politiets faglige uavhengighet og tilliten til at vurderingene foretas uten politisk påvirkning. Departementet bør derfor ikke be om eller motta informasjon som knytter seg til identifiserbare hendelser, personer eller adresser. Ressursbruken per hendelse eller totalt sett innenfor en type hendelse styres av politimesteren, og tall om ressurser sier ikke noe om hvordan oppgaven er løst, eller om ressursbehovet er for høyt eller for lavt. Jeg har tillit til at politimesteren prioriterer sine ressurser ut fra politifaglige vurderinger og helheten i politidistriktets oppdrag. Jeg er opptatt av resultater og effekter og at politiet faktisk leverer på sitt samfunnsoppdrag. Dette krever gode vurderinger av politiet selv. Detaljstyring fra departementet på innsatsfaktorer vil ikke bidra til dette, men kan heller ha motsatt effekt. Vi har tidligere sett at detaljstyring på f.eks. krav om 2 polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere har vært ødeleggende for styringen av politiet. Dersom det foreligger generelle spørsmål om politiets rutiner, ansvarsforhold eller retningslinjer, bidrar departementet innenfor rammen av vårt mandat.

Jeg antar at representanten også henviser til spørsmålet om å bli overført til andre tredjeland. Regjeringen har i sin plan for Norge lagt vekt på utvisning og utsendelse av kriminelle utlendinger som et av de viktigste innstrammingsområdene framover. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med en gjennomgang av regelverk og praksis og vil i løpet av våren 2026 og videre framover komme med flere forslag til innstramminger i reglene om utvisning. Utlendingsloven åpner allerede for at utlendinger kan overføres til et annet, trygt, land enn hjemlandet. Samtidig vil det kreve at et tryggere tredjeland som ikke er utlendingens hjemland, er villig til å ta imot en slik utlending. Retur av kriminelle utlendinger til retursentre i trygge tredjeland er generelt en del av diskusjonene som nå pågår også i Europa.

Norge har ikke hatt saker i EMD om utvisning av utlendinger som er dømt for straffbare handlinger hvor spørsmålet har kommet på spissen, slik som det har gjort i Danmark. Danmark er også noe ulikt organisert ved at ansvaret for utlendingsfeltet og justisfeltet er fordelt på ulike departementer. I Norge ligger ansvaret på begge områdene i Justis- og beredskapsdepartementet, og derfor har vi så langt ikke sett noe behov for å oppnevne en slik ny enhet, et kontor, som representanten nevner i sitt spørsmål, slik som Danmark har gjort.

Regjeringen vil føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å ivareta tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Sammen med Danmark og de andre medlemsstatene i Europarådet deltar Norge allerede aktivt i de pågående forhandlingene om en politisk erklæring om migrasjon og menneskerettigheter. Erklæringen skal etter planen vedtas i Europarådet i mai. I forhandlingene er regjeringen opptatt av at statens handlingsrom etter den europeiske menneskerettskonvensjonen opprettholdes, slik at vi kan gjøre nødvendige tiltak på innvandringsfeltet. Norge støtter at den kommende erklæringen tar opp spørsmål knyttet til bl.a. utvisning av utlendinger som er dømt for alvorlige straffbare forhold, instrumentalisering av migrasjon og nye løsninger på migrasjonsfeltet. Samtidig vil jeg understreke at EMK og institusjonene rundt konvensjonen, som Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, er avgjørende for opprettholdelsen av europeiske verdier. Etter regjeringens syn er det fullt mulig å utvikle en strengere innvandringspolitikk innenfor Grunnlovens og konvensjonens rammer, og regjeringen arbeider nå med å ta viktig grep for bl.a. å stramme inn utvisningspraksisen. Regjeringen er opptatt av å ha et tett samarbeid med de nordiske landene på migrasjonsfeltet både i forbindelse med prosessen i Europarådet og for øvrig. Justis- og beredskapsministeren besøkte selv Danmark i forrige uke for å drøfte bl.a. deres forslag knyttet til utvisning og har også jevnlig kontakt med sine øvrige nordiske kollegaer. Regelverket, organiseringen og utfordringene kan være litt ulike i de nordiske landene, men samtidig deler vi et verdifellesskap som gjør det mulig å dele erfaringer og se på mulighetene for samarbeid. Derfor har justis- og beredskapsministeren nylig tatt initiativ til at Norge tar en lederrolle for å kunne se på muligheten for en nordisk modell for å flytte hele eller deler av saksbehandlingen eller returprosessen til tredjeland utenfor Schengen-området. Danmark har vært en pådriver for dette lenge, og det vil være veldig nyttig å kunne trekke på deres erfaringer.

Slukkingen av 2G-nettet har vært varslet siden 2015– 2016. Når det gjelder estimater på hva oppgraderingene for bilene vil koste, vil det avhenge veldig av modell. Det er stort strekk i laget på hva som kreves i den oppgraderingen. Fra tid til annen er det behov for å foreta oppgraderinger eller behov for nye tekniske løsninger på ulike områder. Det er normalt at forbrukerne også selv betaler for nødvendig fornyelse og utskiftinger, f.eks. som da vi hadde omlegginger fra analoge til digitale tv-sendinger, der mange tv-seere måtte kjøpe seg nytt utstyr for å kunne se på tv-en. Det skjedde også på 1990-tallet da vi gikk fra analog til digital mobiltelefoni og folk måtte kjøpe seg nye mobiltelefoner. Det er i overgangsperioder viktig at også bilbransjen selv jobber konstruktivt med å finne gode alternativer for oppgraderingsmuligheter for 2G-basert eCall, slik at flest mulig har best mulig informasjon om den oppgraderingsløsningen som er mulig.

I dag har ca. 75 pst. av bilparken ikke eCall. Det er en stor andel av bilparken som ikke har det i dag. 2G-slukkingen har vært varslet i mange, mange år – ti år er et tall vi opererer med. Vi ønsker å slukke 2G-nettet, og det er for så vidt mobileierne som bestemmer, da det er de som eier og drifter mobilnettene. Vi ønsker å slukke 2G-nettet for å frigjøre kapasitet til mer 4G og 5G fordi 4G og 5G er mye sikrere og tryggere enn det 2G-teknologien er.

Takk for spørsmålet. Vi er i gang med å gjennomføre en digital transformasjon av samfunnet for å håndtere store utfordringer vi står overfor. Derfor slår regjeringens digitaliseringsstrategi fast at Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land innen 2030. For å lykkes med dette må vi sørge for at den digitale grunnmuren er robust og basert på framtidsrettet sikker teknologi. Vi må slukke 2G og frigi kapasitet til 5G, som er bedre for samfunnssikkerheten enn det 2G er. I Norge og Sverige har tilbyderne valgt å utsette 2G-slukkingen med to år til utgangen av 2027. Telenors utsettelse i Norge til 2027 gir mer tid til å se på avbøtende tiltak. Fra 1. januar 2027 er det krav om at eCall i alle nye biler skal baseres på 4G- eller 5G-teknologi. I overgangsperioden fram til slukking er det viktig at bilbransjen jobber konstruktivt med å finne alternativer for biler med 2G-basert eCall. I EU jobbes det også med problemstillingene, og det er ikke avklart om EU vil komme med føringer. Dette følger vi selvfølgelig tett. Forutsetningene for 2G-slukking i Europa er forskjellig. I Sverige, Nederland og Tsjekkia planlegges 2G slukket i 2027, som i Norge, mens Frankrike og Belgia legger opp til å slukke i 2028. Det finnes noen få utredninger om konsekvensene av 2G-slukkingen for trafikksikkerheten. Det er utført en studie for Transportstyrelsen i Sverige, der det konkluderes med at «risken för omkomna och allvarligt skadade på grund av icke fungerande eCall 2028 er låg, men inte obefintlig.» Jeg vil i samråd med samferdselsministeren vurdere behovet for en nærmere utredning av trafikksikkerhetsmessige konsekvenser av stenging av 2G-nettet.

Jeg skal minne om at det er kommunalministeren som har det riktige konstitusjonelle ansvaret for en del av spørsmålene som blir tatt opp. Kommunene er planmyndigheten. De har betydelig handlingsrom, og denne regjeringen ønsker ikke unødvendige sentrale restriksjoner. For at norske kommuner og fylkeskommuner skal kunne fortsette både å gi gode velferdstjenester og å sørge for god matjord til innbyggere, er vi nødt til å ha et kritisk blikk på hvordan vi som stat styrer kommuner. Det er grunnlaget for at vi har gått inn for forslaget som er i denne saken, og at vi gjør en del andre tiltak når det gjelder planarbeidet i kommunene. Vi har også igangsatt et innsigelsesprosjekt for å sørge for mer samordnede statlige styringssignaler og for å klargjøre hva som er viktige nasjonale prioriteringer i arealforvaltningen, noe kommunene også må ta hensyn til.

Jeg mener det er viktig å gi lokaldemokratiet nok fleksibilitet til å veie ulike hensyn opp mot hverandre for å nå de ulike ambisjonene som vi har satt oss, enten det handler om mindre sosiale forskjeller i befolkningen, eller det handler om å bygge ned mindre natur. Igjen: Vi har varslet i regjeringens plan for Norge at vi ønsker å sikre mindre statlig detaljstyring, og dette forslaget er en del av det.

Jeg mener at lokaldemokratiet har en veldig viktig rolle å spille når det gjelder utviklingen av eget lokalsamfunn og utviklingen av landet vårt. Arbeiderpartiets begrunnelse for å gå inn for flertallsforslaget er nettopp for å sørge for den nødvendige fleksibiliteten i kommunene til å nå ambisjonen om å ta vare på klima og natur, samtidig som man skal balansere det opp mot næringsutvikling og annet. Jeg mener at kommunene, med sitt kunnskapsnivå, er like godt i stand som staten til å ivareta den ambisjonen, nettopp fordi det er dem som kjenner sine områder aller best. I regjeringens plan for Norge har vi sagt at vi skal sikre mindre statlig detaljstyring og økt lokalt handlingsrom for både kommuner og ansatte, og dette vedtaket er en del av det.

Jeg er litt usikker på premissene i spørsmålet, men som digitaliserings- og forvaltningsminister kan jeg betrygge representanten om at satsingen på digitalisering og teknologi er formidabel under denne regjeringen. Vi har etablert Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet nettopp for å sørge for en bedre styring, samordning og satsing på digitalisering av teknologi, og det må vi gjøre, for vi har store utfordringer å løse, bærekraftsmål å løse. Jeg mener at teknologi er et av de viktigste verktøyene vi har tilgjengelig nettopp for å løse mangelen på arbeidskraft. Det er en del av løsningen på å få ned byråkrati og unødvendig rapportering, og det er også en måte å øke konkurransekraften og verdiskapingen i næringslivet vårt på.

Undertegnede er litt forundret over spørsmålet fra Fremskrittspartiet. Et ønske om å ha enda tydeligere kostnadsrammer inn i arbeidet med denne bærekraftsmålingen vil faktisk bidra til mer byråkrati, for det er i samarbeid med SSB etablert både nasjonale og internasjonale indikatorer for arbeidet med bærekraftsmålene. Bærekraftsmålene innbefatter jo alle politikkområder, både direkte og indirekte. Da betyr det mer byråkrati hvis vi samtidig skal innføre kostnadsrammer og budsjettkontroll for alle bærekraftsmålene, for det vil overlappe med eksisterende rutiner og systemer som vi har for budsjettarbeidet. Jeg er for mindre byråkrati, og derfor mener jeg at denne stortingsmeldingen og måten den er lagt opp på, er på et riktig nivå når det gjelder rapportering og byråkrati.

Det er et mål for denne regjeringen, og også i regjeringens plan for Norge, å øke kommunenes handlingsrom til å fatte god politikk og utvikle sine lokalsamfunn. Det er også en av grunnene til at Arbeiderpartiet er med på flertallsforslaget i dag.

I en urolig tid preget av sammenvevde kriser som klimaendringer og politisk ustabilitet er bærekraftsmålene en viktig felles plattform og omstillingsagenda. Arbeidet med bærekraftsmålene er en arena der alle land deler behovet for felles løsninger, og de 17 bærekraftsmålene gir en helhetlig rolle for å fremme sosial, økonomisk og miljømessig utvikling. Målet er å imøtekomme dagens behov, uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner også skal få dekket sine behov. Med nettopp det som bakteppe har regjeringens tilnærming derfor vært at målene skal være en del av den ordinære politikkutformingen, og ikke behandles som et separat politikkområde. Det mener vi gir best måloppnåelse, eierskap og ikke minst bevissthet til felles utfordringer. Norge har gode forutsetninger. Med våre små sosiale og økonomiske forskjeller, sterke økonomi og kraftige velferdsstat har vi et unikt utgangspunkt. Samfunnet vårt er tuftet på samarbeid og tillit. Dette gjør at vi ligger langt framme i arbeidet. Samtidig står vi overfor utfordringer, og særlig innen områder hvor levestandarden vår fører til et høyt ressursforbruk med betydelig klimaavtrykk. Vi ser det på mange områder: Vi må fornye, forsterke og forbedre, nettopp for å sørge for at de samme tjenestene og områdene står like sterkt, også i framtiden. Meld. St. 35 for 2024–2025 bygger på vedtatt politikk. Den redegjør for vedtatt status, utfordringer og veien videre i Norges arbeid. Den vektlegger særlig de områdene der Norge har størst forbedringspotensial, ved å identifisere 61 delmål hvor vi har en jobb å gjøre, som innen ansvarlig forbruk og produksjon, klima, naturmangfold, ernæring og avfallshåndtering. Meldingen klargjør hva regjeringen gjør for at målene skal nås, og hvor innsatsen bør styrkes for at måloppnåelsen skal bli enda bedre. Vi gjennomfører regjeringens plan for Norge med tiltak som vil bidra til å øke måloppnåelsen på bærekraftsmålene. Klarer vi det, har vi lagt grunnlaget for at også framtidige generasjoner får den samme muligheten som vi har hatt til å dekke sine behov, og til å leve et godt liv.

Høsten 2024 ble rammeavtalen for konsulentbruk innen IKT i departementene og flere statlige virksomheter overskredet. Avtalen var på daværende tidspunkt forvaltet av Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, DSS. Beløpsgrensen på 600 mill. kr ble nådd før avtaleperioden var utløpt. Med en gang vi fikk kjennskap til overskridelsene, i oktober 2024, reduserte vi bruken av avtalen til et absolutt minimum. DSS startet umiddelbart arbeidet med å inngå ny rammeavtale. Konkurranse ble kunngjort i starten av november 2024, og ny kontrakt ble inngått i slutten av januar 2025. Det er i dag Departementenes digitaliseringsorganisasjon, DIO, som forvalter den nye avtalen. Jeg er enig i Riksrevisjonens konklusjoner. Det er uheldig at avtaleeier ikke fulgte opp totalt forbruk på rammeavtalen godt nok. Det er også uheldig at det ble kjøpt tjenester etter at avtalens maksimale verdi var overskredet. Selv om det ble gjort tiltak for å redusere bruken av avtalen til et minimum, så departementene og DSS seg nødt til å videreføre en del av konsulentoppgavene. Dette var oppgaver som var helt nødvendige for å opprettholde driften og sikkerheten på dagens IKT-plattformer. Det var også nødvendig å opprettholde et minimumsnivå av aktivitet på flere av departementenes store og viktige utviklingsprosjekter, for å unngå forsinkelser, større kostnader og negative konsekvenser for sikkerheten. Jeg tar Riksrevisjonens kritikk på alvor. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har i etatsstyringen av DSS og DIO i 2025 fulgt opp DSS og DIO i deres arbeid med å sørge for god kontroll og oppfølging av rammeavtaler, og med å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger. Det er iverksatt strukturelle endringer og forbedringstiltak i virksomhetene for å sikre gode rutiner som ivaretar god oppfølging av rammeavtalene. Her kan jeg bl.a. nevne at DSS, som har ansvaret for de fleste av departementenes fellesavtaler, er i ferd med å opprette et sentralt fagmiljø for forvaltning av fellesavtaler – for å koordinere, følge opp og sikre kvalitet i kontraktsforvaltningen. Avslutningsvis vil jeg legge til at regjeringen har et klart mål om at konsulentbruken i staten skal reduseres på områder der det ligger til rette for å bygge opp kompetanse internt. Dette mener vi er klokt, fordi det legger grunnlaget for en mer innovativ offentlig sektor. Det kommer tydelig fram i regjeringens fellesføringer om reduksjon av konsulentbruken i staten i perioden 2022 til 2025. Selv om målet er å redusere konsulentbruken, skal ikke staten kutte alt kjøp av konsulenttjenester. Behovet for konsulenter henger tett sammen med, og påvirkes av, tilgangen på etterspurt kompetanse. Det gjelder særlig IKT-relatert kompetanse og andre typer spesialkompetanse.

Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig Norge, der alle innbyggere møtes av en offentlig forvaltning som er til å stole på, særlig når livet er vanskelig og behovet for støtte er størst. Regjeringen har høye ambisjoner for digitalisering i offentlig sektor. Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land, ikke fordi digitalisering er et mål i seg selv, men fordi det er et avgjørende verktøy for å levere bedre tjenester mer effektivt, fra en mer sammenhengende offentlig forvaltning. Trygg bruk av kunstig intelligens og nye arbeidsformer er helt sentralt for å lykkes med dette. På denne bakgrunnen la regjeringen fram en ny nasjonal digitaliseringsstrategi høsten 2024, med over 100 konkrete tiltak for å styrke sammenhengende tjenester og sette brukerne – innbyggerne – tydeligere i sentrum. Strategien gir en klar retning for hvordan vi skal utvikle en mer moderne og helhetlig offentlig sektor. Riksrevisjonen har pekt på viktige utfordringer i arbeidet med livshendelsene. Det tar jeg på alvor. Ansvar for livshendelsene ligger hos de ulike fagdepartementene, men Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har et tydelig mandat til å identifisere sektorovergripende utfordringer og sikre bedre samordning. Det ansvaret følger jeg opp med kraft. Vi skal gjøre mer av det som virker, og vi skal gjøre det på en mer forpliktende måte. Regjeringen vil nå etablere tydeligere styringssignaler og krav til samordning på tvers av sektorer, jobbe for at sammenhengende tjenester får mer forutsigbare rammer for både utvikling og drift, bruke fellesløsninger og datadeling mer systematisk og ta i bruk kunstig intelligens der det faktisk gir bedre tjenester og mindre belastning for brukerne. Dette er konkrete grep som skal gi faktiske gevinster, ikke bare planer. Arbeidet med sammenhengende tjenester er komplekst, men vi ser resultater. Riksrevisjonens undersøkelse dekker perioden fram til 2024. Siden da har flere løsninger blitt lansert eller skalert opp. I livshendelsen «Starte og drive en frivillig organisasjon» har tilskudd.no gitt større åpenhet, bedre styringsdata og mindre administrativ byrde for frivillig sektor. Løsningen ble overført til Lotteri- og stiftelsestilsynet 1. januar 2025 og inngår nå i deres ordinære forvaltning. I livshendelsen «Dødsfall og arv» ble tjenesten Digitalt dødsbo lansert i juni 2025. Etterlatte får nå samlet tilgang til informasjon om formue, gjeld, eiendom og kjøretøy – et tydelig skifte i hvordan vi møter mennesker i en sårbar situasjon. I livshendelsen «Alvorlig sykt barn» ble en KI-basert løsning prøvd ut i 2025. Den gir pårørende en samlet og brukertilpasset oversikt over rettigheter og tjenester på tvers av sektorer. Dette viser hvordan kunstig intelligens kan gi bedre sammenheng og mindre belastning for familier i krevende livssituasjoner. Derfor har jeg satt mål om at alle offentlige virksomheter skal ta i bruk KI innen 2030. Regjeringens oppgave er å sørge for at digitale løsninger faktisk tas i bruk, gir reelle gevinster og gjør hverdagen enklere for innbyggerne, næringslivet, frivillig sektor og offentlig sektor. Det krever bedre samordning der den har vært for svak, og at vi bygger videre på det som faktisk fungerer. Slik styrker vi en effektiv og tillitsbasert forvaltning og leverer enda bedre og mer helhetlige tjenester med brukerne i sentrum, i hele landet.

Vi følger med interesse det arbeidet som foregår i Tyskland i flere regioner, og for så vidt en del av det arbeidet som foregår i Danmark og andre europeiske land når det gjelder «open source» og europeiske leverandører. Der skal vi følge med og høste erfaringer. For egen del har vi nylig inngått fire nye rammeavtaler med skyleverandører gjennom Markedsplassen for skytjenester, og der er det fire ulike leverandører. Ingen av de fire er Microsoft. Jeg mener det bidrar til å spre avhengigheten til én aktør. Når det er sagt er jeg bekymret med tanke på årene framover for den økende lisenskostnaden vi ser. Jeg tror den økende lisenskostnaden blir en viktig del av det å gå inn og effektivisere offentlig sektor for å se hva vi kan gjøre mer i fellesskap, og at ikke hver enkelt virksomhet skal sitte og vurdere for seg. Slik kan vi gjøre det både mer effektivt og mer kostnadsbesparende.

Det er helt riktig – vi har en ordning i tillegg til bredbåndsstøtten som heter funksjonell internettilgang, hvis jeg husker tittelen helt riktig, hvor man kan søke om å få dekt kostnadene for utbygging til bredbånd hvis man trenger det. Her vil man kunne søke hvis man skal drive enten næringsvirksomhet eller har en bolig man bruker som fast bolig, jobber fra osv. Det er fordi vi ser at særlig de siste husstandene blir veldig, veldig kostbare å få bygd ut på. I tiden framover tenker jeg vi skal se på utvikling av ny teknologi, også satellittkommunikasjon, for å sikre de siste husstandene, som blir viktig. Jeg tror også at arbeidet med nytt nødnett, som skal baseres på ny teknologi – 5G-teknologi og skivedeling – vil bidra til at det blir bedre arealdekning i årene framover.

Tusen takk for spørsmålet. Først av alt tusen takk for godt samarbeid med Senterpartiet i flere år, som har gjort det mulig at stadig større deler av landet vårt har fått en god bredbåndsdekning. Ved inngangen til 2025 hadde 99,1 pst. av norske husholdninger tilbud om 100 megabyte internett. Det er veldig gode tall. Vi ser over år at det stadig er flere hundre millioner kroner som ennå ligger igjen hos fylkeskommunene og ikke har blitt satt i arbeid. Det ønsker vi å få fortgang på, nettopp for å kunne realisere mange av de bredbåndsprosjektene vi vet vi ennå trenger. Vi må se på ordningen i seg selv og selvfølgelig også på regelverket, for å sørge for at det blir gjort fortest mulig. I tillegg har vi et marked av telekom-aktører som har bidratt til at vi har den solide og gode bredbåndsdekningen i landet vårt. Det viktigste for oss nå har vært å prioritere sikkerhet og beredskap, og sammen med bredbåndsmidlene kommer vi et skritt lenger med det.

Statsforvalterne sørger for et viktig rettssikkerhetsinstitutt i samfunnet vårt. Det er undertegnede som har ansvaret for koordinering av statsforvalterne og det administrative ansvaret, samtidig som også 13 andre departement gir direkte oppgaver til statsforvalterne. I koordineringsarbeidet med statsforvalterne har vi nå innført noe vi har kalt balanseprosjektet. Vi har gått gjennom balansen mellom oppgaver og ressurser hos statsforvalterne for å sikre en mer enhetlig bruk mellom statsforvalterne og de ulike fagområdene, for å gå etter det. Det kan hende at det i noen tilfeller skal være ulik bruk, for fylkene og områdene er litt ulike, noe som krever ulik prioritering. Det er mer reindrift i Troms og Finnmark enn det er i f.eks. Vestland, og det krever noe ulik inndeling. I tillegg har vi satt ned kommunekommisjonen, hvor statsforvalterne selvfølgelig skal involveres i arbeidet. Vi ser både på det å hindre dobbeltregulering og på forenkling i regelverk, som er et viktig område for statsforvalterne.

Jeg synes det er veldig beklagelig at Fremskrittspartiet har valgt å kutte 10 mill. kr til KI Norge i sitt forslag til statsbudsjett, for KI Norge kommer til å bli en av de viktigste musklene i offentlig sektor for raskt og effektivt å evne å ta i bruk teknologien. Det handler om at alle statlige virksomheter ikke skal sitte og gjøre sine egne risikovurderinger, men at man kan få samlet råd og veiledning om hvordan teknologien kan brukes best og tryggest mulig. Vi må lære av utfordringene vi hadde da vi innførte personvernregelverket i Norge, da mange virksomheter satt igjen med tusenvis av spørsmål og usikkerheter om hvordan de faktisk skulle gå fra ord til handling. Derfor ønsker vi å gjøre den prosessen mye mer strømlinjeformet og samle ekspertisen for å kunne lede an på bruken av etisk og trygg kunstig intelligens. Da har vi valgt å etablere KI Norge for å gjøre det, og det mener jeg er en helt riktig prioritering.

Tusen takk for spørsmålet. Det gir meg anledning til å si at Norge faktisk leder an på bruken av KI, særlig i offentlig sektor, sammenlignet med andre land. Denne regjeringen har i planen for Norge nå løftet trygg og etisk bruk av KI som en av våre viktigste prioriteringer. Vi har investert gjennom KI-milliarden, og seks forskningssentre får 1,3 mrd. kr for å forske på selve konsekvensen av teknologien, teknologien i seg selv og innovasjonspotensialet i teknologien. Til sammen for i år og neste år har vi bevilget 85 mill. kr til trening av norske språkmodeller og til å kompensere redaktørstyrte medier for å få tilgang til det treningsmaterialet. Vi skal også bruke 380 mill. kr de neste to årene på å ha nok tungregningskapasitet i Norge. Jeg tror tilgangen på tungregningskapasitet blir viktig for Norges digitale suverenitet i årene framover, og da må vi ha kapasitet også her til lands.

Bruken av kunstig intelligens i politiet er justis- og beredskapsministerens konstitusjonelle ansvar. Når det er sagt, er jeg klar over at politiet i dag allerede bruker kunstig intelligens til f.eks. tale-til-tekst, noe som gjør at man får frigjort store mengder politiressurser fra administrativt arbeid til faktisk operativt politiarbeid. Når vi skal ta i bruk kunstig intelligens, er det viktig at vi gjør det på en trygg, etisk og ansvarlig måte, og her vil innføringen av KI-loven i Norge bidra til å sikre at vi klarer å oppnå nettopp det. Det vil sikre at vi stiller høye krav til bruk av kunstig intelligens i systemer som er kritiske for oss, f.eks. innenfor flytjenester eller helsetjenester, hvor det stilles krav til høye standarder. Derfor prioriterer regjeringen arbeidet med å få implementert KI-loven. Vi har hatt den ute på høring og har som ambisjon at Norge skal stille på startstreken samtidig som resten av Europa.

Verdenen jeg vokste opp i etter Berlinmurens fall, var preget av tro, tillit og frihet. I dag møter vi en helt annen virkelighet og en verden som er preget av ismer. Det er nasjonalisme, proteksjonisme og isolasjonisme. Tollbarrierer etableres, murer bygges opp igjen mellom øst og vest, og vi står i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. For et lite land som Norge, med en åpen økonomi, betyr det at vi ikke lenger kan ta for gitt den regelbaserte verdensordenen som har tjent oss så godt gjennom så mange år. I en sånn situasjon er det ekstra viktig å være klar over at vår økonomiske stabilitet og nasjonale sikkerhet, som vi ønsker oss, nå er helt avhengig av digital motstandskraft og teknologisk handlekraft. Derfor skal Norge innen 2030 bli verdens mest og best digitaliserte land. Vi skal bygge og trygge landet vårt med digitalisering som verktøy. Vi har store utfordringer foran oss i årene som kommer. Om få år vil statens utgifter være høyere enn inntektene, og vi blir i løpet av de neste 15 årene flere over 60 år enn under 20. Det er allerede situasjonen i Nordland fylke. Innen helse og omsorg må vi ansette 5 000 flere nye medarbeidere hvert år framover, bare for å holde tritt. I møte med disse utfordringene er folk og digitalisering vårt kraftigste verktøy. Ny teknologi skal bidra til gode tjenester for folk og bedrifter i landet vårt, uansett hvor vi lever livet vårt. Det skal også være verktøyet for å arbeide smartere i offentlig sektor i årene framover. Derfor foreslår Arbeiderparti-regjeringen en offensiv satsing på digitalisering. Budsjettforslaget for 2026 innebærer nærmere 1,7 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak, en økning etter budsjettenigheten mellom MDG, Rødt, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Digitaliseringstiltakene vil bidra til forenkling og effektivisering i offentlig sektor, bedre offentlige tjenester og økt IT-sikkerhet. I tillegg foreslår regjeringen en satsing på næringsrettet kvanteteknologi som passerer 200 mill. kr årlig. Å investere i kvanteteknologi i dag er like framsynt som det var å investere i internett på 1980-tallet. Vi kjenner ikke alle bruksområdene, men vi vet at det kommer til å endre alt. Kunstig intelligens har på kort tid satt preg på samfunnet. Det skaper muligheter og utfordringer vi ikke har sett tidligere. Norge skal utnytte mulighetene som ligger i bruk av ny teknologi, kunstig intelligens og data, til å skape bedre tjenester og til å ha en sterkere velferdsstat, men vi skal også være oppmerksomme på de utfordringene som ligger i kunstig intelligens. Derfor prioriterer vi å etablere KI Norge, den nasjonale arenaen for ansvarlig innovasjon, utvikling og bruk av kunstig intelligens, og en nasjonal regulatorisk sandkasse for eksperimentering med nye KI-løsninger, som vil redusere risikoen for virksomheter. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig. Det er avgjørende for vår beredskap at mobil- og bredbåndsnettene er sikre og robuste. Med den nasjonale sikkerhetsplanen for digital infrastruktur som Arbeiderparti-regjeringen la fram i september, dobler vi bevilgningen til 400 mill. kr i 2026. Sammen med bredbåndsmidlene, som etter budsjettavtalen blir på 159 mill. kr, skal midlene til telesikkerhet og beredskap bidra til bedre tilgjengelighet for mobil og bredbånd når neste krise treffer oss – for det vil den gjøre. Den neste brikken i dette arbeidet er nytt nødnett, bygd på moderne teknologi for bilde, video og telefon, som skal være på plass når kontrakten om drift av dagens nødnett går ut i 2031. Budsjettforslaget viser at regjeringen satser stort på digitalisering og forvaltning. Vi prioriterer prosjekter som trygger Norge i en urolig tid, og legger til rette for en mer effektiv utnyttelse av ressurser og bedre tjenester for innbyggere og næringsliv. For Arbeiderpartiet fortsetter arbeidet med å bygge og trygge landet med digitalisering som verktøy.

For litt over et år siden vedtok man i denne salen en ny lov for Norge. Det var en viktig lov, en ny lov om elektronisk kommunikasjon. Ekomloven er en lov som sikrer og trygger samfunnet vårt og bygger det videre. Den styrker forbrukerrettighetene, og vi regulerer datasenternæringen for første gang. Ekomloven inneholder en bestemmelse om etablering av en klagenemnd for elektronisk kommunikasjon i § 16-6. Departementet arbeider nå med å etablere nemnda. Intensjonen har vært at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet skal ha rettslig klagekompetanse inntil klagenemnda er etablert. Dette følger klart, som allerede nevnt, av forarbeidene til loven, og jeg viser til det som framgår av Prop. 93 LS for 2023–2024 om ekomloven. Ved en feil ble § 16-6 om klagenemnda satt i kraft samtidig med resten av ekomloven. Dette skjedde selv om nemnda ennå ikke er etablert, og det medfører at departementet for tiden ikke har rettslig kompetanse til å avgjøre klager. Jeg vil understreke at det ikke er feil i selve loven. Feilen ble gjort i den kongelige resolusjonen om ikrafttredelse av loven. I resolusjonen skulle det ha vært gjort unntak fra ikrafttredelsen for ekomlovens bestemmelser om klagenemnda for elektronisk kommunikasjon, fordi denne ennå ikke er etablert. Det gikk dessverre noe tid før vi ble oppmerksomme på forholdet. Gjennom den foreslåtte lovendringen i ekomloven § 18-3 rettes det opp i det, og mitt departement vil ha rettslig kompetanse inntil klagenemnda er etablert. Jeg takker for at komiteen har vært samarbeidsvillig og har innstilt på å vedta endringen.

Det er ikke aktuelt for meg som statsråd å boikotte møter med enkeltaktører, så da Palantir ba om et møte, takket jeg ja. Jeg takket ja fordi jeg er digitaliseringsminister, og jeg er opptatt av å forstå dilemmaene, risikoene og utfordringene med kunstig intelligens, som representanten tar opp i spørsmålet sitt. Derfor brukte jeg møtet med Palantir til å gi tydelig beskjed om at vi fra regjeringens side ikke finner det aktuelt å kompromisse verken med tilliten til KI-systemer eller å ta i bruk KI-systemer som ikke er ansvarlige. Jeg benyttet også anledningen til å tydeliggjøre Norges posisjon ved at man ikke anbefaler norske aktører å samarbeide med aktører som bidrar til å opprettholde situasjonen på Gaza. Dette var viktig for meg å formidle i møtet med Palantir. Utover det var møtet med Palantir et helt overordnet møte, hvor det ikke ble trukket noen konklusjoner eller diskutert noe samarbeid for øvrig.

Vi jobber nå med mandatet til KI Norge, og det er naturlig at vi også gjør en vurdering knyttet til det mandatet og det spørsmålet som representanten tar opp. Jeg har lyst til å legge til at suverenitet og nasjonal kontroll er viktig for oss også når vi jobber med kunstig intelligens. Da handler det om å ha nasjonal kontroll over infrastrukturen, altså det fibernettet som den kunstige intelligensen reiser med. Det har vi i stor grad i dag gjennom ekomloven. Det handler om å ha kontroll over datakraften og datasentrene. Vi har regulert datasenternæringen for første gang. Det handler også om å ha tilgang til kunnskap og kompetanse, og der er KI-milliarden og de seks forskningssentrene som nå blir opprettet, viktige. Forskningssenteret TRUST, f.eks., vil jo også kunne gi veldig nyttige bidrag inn i analyser knyttet til sikkerhet og tillit til kunstig intelligens.

Kunstig intelligens er et av de kraftigste verktøyene vi har tilgjengelig i dag for å effektivisere og forbedre – jeg har også lyst til å si forsterke – offentlig sektor. Det er et kraftig verktøy for å øke næringslivets konkurransekraft. Kunstig intelligens brukes i dag ved en rekke norske sykehus til å analysere og hjelpe til på røntgenbilder og til å gi presisjonsstrålebehandling til kreftpasienter. Vann og avløp bruker det bl.a. til å evne å klare å rense Oslofjorden mye bedre, med lavere bruk av kjemikalier. Politiet bruker kunstig intelligens for tale-til-tekst, noe som frigjør betydelige politiressurser til å være tilgjengelig ute i gatene. Jeg mener kunstig intelligens er et verktøy offentlig sektor skal bruke, men man skal ikke bruke det for teknologiens skyld, man skal bruke det til å gi bedre tjenester og mer effektiv ressursbruk. Når man skal ta i bruk kunstig intelligens, er det viktig at man gjør det på en etisk og ansvarlig måte. Derfor er denne regjeringen opptatt av å innføre KI-loven i Norge. Vi har et mål om å få den på plass og stå på startstreken samtidig som resten av EU-landene. Vi har hatt den ute på høring, og den har engasjert stort. KI-loven gjør at noen KI-systemer vil bli forbudt. Det er KI-systemer som kan medføre store farer for samfunn og enkeltindivider. Det er en del høyrisikosystemer, slik at når man skal bruke kunstig intelligens på f.eks. pasientbehandling eller til å styre flytrafikk, vil det bli underlagt – og er for så vidt underlagt – veldig strenge krav og godkjenningsordninger. Det er en del KI-systemer som ikke har like stor risiko ved seg, og som har lavere krav til seg, men her er vi opptatt av å ta i bruk teknologien på en etisk og ansvarlig måte. Vi skal innføre KI-loven, og vi skal også etablere KI Norge for å hjelpe virksomheter til å gjøre dette på en trygg og effektiv måte.

Det nye regjeringskvartalet skal gjøre det mulig for departementene, departementsansatte og politisk ledelse å gjøre jobben sin. Siden 2011 har departementene vært spredd på ulike steder i Oslo by, og det er gjennom flere politiske beslutninger av ulike regjeringer fattet vedtak om at departementene skal samles i regjeringskvartalet. Det vedtaket er fattet på bakgrunn av råd fra sikkerhetsmyndighetene. Derfor jobber vi nå så godt og effektivt vi kan med å realisere byggetrinn 1 og nå byggetrinn 2. Og jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet med de andre partiene i sin budsjettenighet også har blitt enige om å prosjektere byggetrinn 3.

Det er ikke basketballbanen som gjør dette regjeringskvartalprosjektet dyrt. Det er de store kostnadene til sikkerhet, som er helt nødvendig å ha i regjeringskvartalet. Det er et ekstremt komplekst byggeprosjekt som foregår midt i en storby, med et edderkoppnett av infrastruktur i bakken som må håndteres på en god måte. Det er krav om vern av enkelte bygg, noe som også er med på å heve kostnadene, og det er også flytting av en hel tunnel som gjør at dette, ja, er et dyrt prosjekt. Derfor har denne regjeringen, også sammen med Senterpartiet i regjering, vært opptatt av å kutte kostnader. Vi har bl.a. gått ned på antall ansatte fra 4 700 til 4 100. Vi har kuttet arealdekningen fra 75 pst. til 70 pst., og vi har altså nå i byggetrinn 1 kommet ut 2 mrd. kr billigere. Det er på grunn av stram styring og kostnadskontroll med prosjektet, og det er jeg glad for.

Først av alt har jeg lyst til å si at det er ingen av oss, heller ikke i denne salen, som ønsker å bygge et nytt regjeringskvartal. Det var ingen av oss som ba om det, men vi gjør det fordi det var et terrorangrep 22. juli 2011 som ødela et helt kvartal, og hvor åtte mennesker i regjeringskvartalet også ble drept av bomben som gikk av. Vi har hatt fokus på prosjektet, på å holde kostnadsstyring, på å holde tidsstyring og på å gjøre dette så kostnadseffektivt som mulig. 60 pst. av byggekostnadene i regjeringskvartalet er sikkerhet, og særlig etter koronapandemien har det også vært en stor prisstigning på stål og betong, som har bidratt til at dette har blitt dyrt. I tillegg blir regjeringskvartalet bygd med en levetid på 300 år, og ikke 60 år, som er vanlig for andre typer bygg. Det er fordi ingen av oss ønsker å bygge et nytt regjeringskvartal igjen og havne i den situasjonen. Så til spørsmålet om gymsal og basketballbanen. Det er viktig at de 4 100 ansatte som skal inn i regjeringskvartalet, har et godt arbeidsmiljø. Det innbefatter også treningsfasiliteter for de ansatte, som jeg håper de benytter seg av når de er på jobb.

Igjen må jeg minne om at det er helseministerens konstitusjonelle ansvar å følge opp Helseplattformen. Det er også bevilget 200 mill. kr ekstra til forbedring i Helseplattformen, som vi fra regjeringens side nå følger veldig nøye med på – både hvordan dette blir brukt, og hvordan de forbedringspunktene blir fulgt opp. Så er det klart at rapporten som kom tidligere, fra Vista Analyse, vil gi viktige innspill i arbeidet med Helseplattformen. Så ser jeg, senest på mitt siste besøk på St. Olavs hospital, at de nå begynner å få brukt Helseplattformen til å spesialisere og legge om arbeidsflyten på poliklinisk behandling. Man sier at man nå har kommet i en fase hvor man virkelig klarer å begynne å bruke fordelene som Helseplattformen gir, og den skreddersømmen som Helseplattformen gir. Jeg ser fram til og følger med på hvordan Helseplattformen kan gi bedre pasienttjenester i årene framover.

Som jeg sa i mitt første svar, er rapporten fra Datatilsynet nå lagt fram, og Helseplattformen har en frist til 6. januar på å komme med sitt tilsvar, eller sin uttalelse, før endelig vedtak fattes av Datatilsynet. Så vi avventer hva det endelige vedtaket blir. Men igjen: Jeg forventer at alle virksomheter forholder seg til de personvernreglene vi har. Så er det klart at Helseplattformen selvfølgelig er et stort og komplekst system. Det viser seg veldig vanskelig å skulle erstatte det med én annen løsning. Da er sannsynligvis svaret på det mange ulike løsninger, og jeg er ikke sikker på at det blir mer kostnadseffektivt heller.

Det er helt riktig, som representanten tar opp, at Datatilsynet har gjennomført et tilsyn med Helseplattformen og har levert en rapport som går gjennom forholdene ved det tidspunktet de gjorde undersøkelsene, som var i mai 2024. Her finner man flere forbedringsområder, man har flere funn i den rapporten, og det er noen funn som er ganske alvorlige for personvernet. Nå har Datatilsynet lagt fram rapporten. Helseplattformen har en tilsvarsfrist på den, og så får vi se hva som blir det endelige vedtaket når Helseplattformen også har kommet med sine svar. Men jeg forventer at de ulike offentlige virksomhetene forholder seg til det personvernregelverket som vi har.

Jeg har en tydelig forventning om at digitaliseringsprosjekter i staten gjennomføres effektivt både tidsmessig og kostnadsmessig, og at de fører til reelle gevinster både for dem som jobber i de ulike sektorene, og ikke minst for innbyggerne våre, som også forventer stadig bedre tjenester med høyere kvalitet i årene framover. Det er hver enkelt statsråd som har sektoransvar for å sørge for at det gjelder i de ulike digitaliseringsprosjektene, og så er det mitt ansvar å sørge for god styring og samordning på tvers, sånn at vi samlet sett får mest mulig gevinst ut av de ulike digitaliseringsprosjektene som gjøres i offentlig sektor.

Jeg tror at vi skal ta mye lærdom av arbeidet som har foregått med Helseplattformen, og se hvilke områder vi kan forbedre i så store anskaffelser og prosesser. Det er viktig når det brukes milliarder på nye systemer. Vi vet at investeringer i store systemer kommer til å skje igjen, f.eks. skal politiet også ha et nytt IKT-system, så det å hele tiden jobbe med å evaluere og forbedre disse prosessene er viktig. Så har vi sagt i digitaliseringsstrategien at vi også ønsker å se på nye finansieringsmodeller og styringsmodeller for store digitaliseringsprosjekter som går på tvers i staten. Dette er noe mitt departement jobber med. Vi ser at vi ikke klarer å samordne og styre disse digitaliseringsprosjektene så effektivt og godt som vi ønsker, og det er en av grunnene til at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet ble opprettet, for vi trenger å se mer på tvers i årene framover enn det vi har gjort før.

Nå er ikke Helseplattformen mitt konstitusjonelle ansvar. Allikevel har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til spørsmålene som representanten tar opp, for det er jo helt riktig at det har kommet en rapport om Helseplattformen. Rapporten beskriver både fordeler og ulemper ved Helseplattformen. Den har bl.a. bidratt til at de kommunale tjenestene og samhandlingen mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten har blitt bedre. Men det er altså utfordringer, som representanten helt riktig peker på, når det gjelder brukervennlighet, og særlig for de ansatte som bruker plattformen. Når det er sagt, mener jeg at digitalisering innenfor helsevesenet har et stort potensial, og det er viktig at vi får opp farten på bruk av teknologi og kunstig intelligens, for vi får ikke tak i alle de folkene vi trenger i årene framover. Digitalisering kan hjelpe til med å gi en bedre, mer treffsikker pasientbehandling – vi ser det f.eks. ved bruk av kunstig intelligens i røntgendiagnostikk eller i presisjonsstrålebehandling av kreft – og potensialet er fremdeles til stede når det gjelder pasientjournaler, for å sørge for at det er pasienten som er i fokus, og ikke byråkratiet, for å si det forsiktig. Så mener jeg at når man skal ta i bruk teknologi og digitalisere i helsevesenet, handler det egentlig minst mulig om teknologien. Det handler kanskje 10–20 pst. om teknologien. Alt det andre handler om å analysere og endre arbeidsflyten, om å flytte arbeidsoppgaver mellom yrkesgrupper, om å se på organiseringen og om å utøve tydelig ledelse. Vi er godt på vei i Norge, men vi har fremdeles et stort potensial for å gjøre det bedre.

Jeg har lyst til å berømme Rødt for å ta opp viktige spørsmål i debatten om datasentre, men jeg er uenig i at datasentre skal ha et eget konsesjonssystem. Det må de allerede gjennom i det eksisterende systemet vi har for kraft og energi, og ved å innføre et konsesjonssystem bare for datasentre, risikerer vi to ting. For det første risikerer vi at vi rammer datasentre som vi virkelig har behov for, og som er kritisk viktig infrastruktur i det digitaliserte samfunnet som vi allerede har i dag. For det andre risikerer vi – når EU skal femdoble–sjudoble datasenterkapasiteten sin de neste årene – at disse datasentrene etableres i nabolandene våre, i Nord-Sverige og Nord-Finland, og at vi sender kraften ut uten å få verdiskaping og arbeidsplasser av de datasentrene her. Det mener jeg er feil.

Det har vist seg at datasentre og prosjekter knyttet til datasentre er relativt realiserbare. Det har gjort at de har gått fra idé til virkelighet og blitt realisert før prosjekter om ammoniakk, grønt hydrogen eller andre prosjekter som har vist seg å ta mye lengre tid. De modenhetskriteriene har nå fått lov til å vare i snart 12 måneder. Det er interessant å følge hvordan de modenhetskriteriene fungerer. Jeg tror det er viktig at vi bruker kraftpolitikken til å løse kraftproblemer, og da handler det om å bygge ut mer fornybart nett, øke overføringskapasiteten og ikke minst jobbe med energieffektiviteten også i nettene, sånn at vi får den energien vi trenger. Jeg er ikke opptatt av å beskytte tekgigantene. Jeg er opptatt av å regulere tekgigantene, og det gjør vi med reguleringer direkte rettet mot disse gigantene, f.eks. loven om digitale tjenester, som skal beskytte barn, unge og alle oss innbyggere på nettet når vi er på disse plattformene.

For det første: 75 pst. av offentlig sektor bruker Microsoft. Mange kommuner og offentlige virksomheter bruker også Googles systemer. Når jeg snakker om datasenterkunder som har behov for å være hemmelige, handler ikke det nødvendigvis heller om disse internasjonale selskapene, men det kan handle om lagring av helsedataene våre, det kan handle om lagring av vann- og avløpsdata, og det kan også handle om lagring av forsvarsdata, hvor Forsvaret potensielt bruker noen av disse datasenteroperatørene. Her tror jeg igjen det er viktig at vi klarer å balansere. Vi er opptatt av å regulere datasenternæringen. For første gang har denne regjeringen sørget for at denne næringen er regulert fra 1. januar i år, gjennom den nye ekomloven som er vedtatt i denne salen. Det har ført til at næringen nå har en registreringsplikt, hvor de er nødt til å registrere navn, adresse, hvilke tjenester de tilbyr, og hvor mye kraft de abonnerer på. Vi stiller også krav om forsvarlig sikkerhet og beredskap i datasentrene.

Først av alt: Tusen takk for spørsmålet, i det som dreier seg om en av de viktigste delene av den digitale infrastrukturen vår. Digitaliseringen bor i stor grad i et datasenter. Det som er i skyen, er alltid fysisk på bakken i et datasenter. Datasenter muliggjør for oss å leve livet vårt som vi liker å leve det. Det å få tilgang på skattemeldingen, e-resepter, det for så vidt å være på sosiale medier, som vi har snakket om tidligere her i dag, og det å ha en god digitalisert offentlig stat er også helt avhengig av et datasenter. Det å ha datasenter på norsk jord muliggjør også lagring og prosessering av den dataen her i Norge. Det er viktig i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi lever i. Datasenternæringen er en viktig næring som bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser for Norge. Så til spørsmålet fra representanten om åpenhet og transparens. Det er alltid viktig i demokratiske kommunale prosesser. Det er noe krevende for datasenternæringen å være hundre prosent åpen og transparent, fordi det dreier seg om sikkerhetspolitiske spørsmål. Det å offentliggjøre hvem som er kunder i et datasenter, kan i ytterste konsekvens forsterke potensialet for at datasenter også er et militært mål. Det er viktig at vi her balanserer og diskuterer det forslaget veldig godt før vi går videre med et krav om den åpenheten, fordi det i seg selv også handler om sikkerhet.

Det er fristende å ha stjerner i øynene i stedet for for mye Møllers tran. Man kan få stjerner i øynene av store industrietableringer, som gir verdiskaping og arbeidsplasser til Norge. Jeg skal prøve å svare på et par ting som har kommet opp i debatten. Jeg er veldig takknemlig for at vi har denne debatten i denne salen. Jeg har også lyst til å gi ros til interpellanten, som tar opp temaet. Det første gjelder spørsmålet om hemmelige kunder. Jeg deler på mange måter den bekymringen om hvorfor det skal være hemmelige kunder i datasentre, men det er også et sikkerhetsspørsmål. Å gå ut med hvem som er kunder i de ulike datasentrene, gjør at man er sårbar som militært mål i en gitt eventuell spiss situasjon. Her er det flere hensyn som er nødt til å veies opp mot hverandre når vi skal vurdere disse spørsmålene. TikTok-senteret på Hamar er nevnt flere ganger. Uten å gå i detalj om det er en av grunnene til at det TikTok-senteret ligger i Norge, at vi har vedtatt reguleringer som stiller krav til personvern og beskyttelse av data, og som gjør at de selskapene må ha datasenter i Europa og ikke i andre land som ikke tar hensyn til personvern og beskyttelse av data. Det er kommet flere kommentarer knyttet til Aker Nscale i Narvik. Jeg må bare få lov til å si at Aker nå er største eier i Nscale. Det mener jeg er bra. Det er solid norsk industrieierskap i det prosjektet som skal realiseres i Narvik. Det vil være, som Aker sier, rundt 250 direkte arbeidsplasser ved KI-fabrikken i Narvik. Det vil være den største private arbeidsplassen i kommunen. Det mener jeg også er bra for kommunen. Det vil være en KI-fabrikk som kommer til å bruke mye kraft, men ifølge Nordkraft er det også kraft som ellers med stor sannsynlighet ville blitt kjørt rett ut i sjøen, og som man ikke kunne ha drevet verdiskaping på. Jeg blir beskyldt for å være naiv, men jeg mener også vi må være realistiske. Vi snakker om Big Tech, og 75 pst. av offentlig sektor bruker Microsoft. Det er viktig at Microsoft da også behandler dataene sine, prosesserer dataene sine, på norsk jord. Det må vi ta inn over oss, vi bruker det, og vi er avhengig av dem i dag. Da ønsker jeg også at prosesseringen skjer på norsk jord. Det samme gjelder for Google. Mange fastleger bruker Google, flere kommuner bruker Googles systemer. Det hviler nå et stort ansvar på dem som skal realisere de store datasentrene rundt omkring i Norge, for å sørge for at det blir lokale ringvirkninger, noe vi er tydelig på i våre forventninger, og at Norge og myndighetene også får tilgang på de kapasitetene som er tilgjengelige. (Presidenten klubber.)

Aller først har jeg lyst til å si at datasenternæringen er en ung næring i Norge. Det er en næring som også næringen selv innrømmer har vært umoden og tidligere preget av useriøse aktører. Det synet deler også jeg – jf. eksemplene Marhaug viste til om at det har vært mye hemmelighold og vanskelig å vite hvem kundene er. Det har blitt tatt grep. Næringen har selv ryddet opp, myndighetene har regulert, og nå er denne næringen i fart, vokser og blir stadig eldre. Den blir nå seriøs – og er helt grunnleggende for at vi skal lykkes med digitaliseringen av Norge. Det må vi ta innover oss: Vi trenger disse datasentrene. Vi har fra myndighetenes side også jobbet tett med kommunene, bl.a. med å lage veiledere, og vi er i ferd med å etablere en arena for at man skal kunne drive erfaringsutveksling på planprosesser, som reguleringsplaner, også for denne næringen. Jeg hører representanten Marhaug si at man ønsker å begrense forbruket, og da må man jo legge til grunn at det er å begrense det digitale forbruket. Vi skal i årene framover ta i bruk kunstig intelligens for å bedre pasientbehandlingen og gjøre den mer treffsikker. Vi skal bruke det til å få ned klimagassutslippene, og vi skal bruke det til å øke energieffektiviteten. Det er nesten fristende å tolke Marhaug dit hen at hun ikke ønsker å være med på å utvikle disse tjenestene, nettopp fordi man vil begrense forbruket – et forbruk vi trenger for å løse disse utfordringene. Til slutt: Man kan også snu dette litt på hodet, for hva skjer hvis vi ikke ønsker å legge til rette for denne næringen i Norge? EU skal i årene framover, sammen med private aktører, investere 350 mrd. kr i KI-fabrikker og datasentre. Ved å innføre egne norske særregler for datasenternæringen, som man ikke vil ha i andre europeiske land, vil datasentrene havne i andre land i Nord-Europa, hvilket fører til at vi i Norge ender med å eksportere all kraften vår ut til naboland, og at verdiskapingen fra datasentrene da skjer i Sverige og i Finland, og ikke her. Vi øker også vår avhengighet til andre land fordi vi ikke har disse datasentrene på norsk jord. Jeg mener fremdeles at det aller riktigste å gjøre først og fremst er å regulere datasenternæringen ved å bruke datasenterpolitikken. Det er der den vil bli mest treffsikker, og det er der vi ikke rammer den datasenternæringen som vi faktisk ønsker oss, og som vi trenger i årene framover.

Først av alt: Tusen takk til representanten Marhaug for å løfte et veldig viktig tema og en viktig debatt. For å svare på spørsmålet til interpellanten: Jeg setter ikke min lit til amerikanske tekselskaper. Derfor har regjeringen stort trykk på å regulere tekselskapene, beskytte innbyggerne våre bedre på nett og innføre aldersgrense på sosiale medier. Vi har demokratisk styring av datasenternæringen. Det skjer gjennom reguleringer som er vedtatt i denne sal, av Stortinget, og i landets kommunestyrer, hvor beslutninger, planprosesser og reguleringsplaner blir vedtatt av folkevalgte. Den mest treffsikre måten å regulere tekselskaper på er å innføre reguleringer direkte rettet mot tekselskapene. På samme måte er også datasenterpolitikken den beste måten å regulere datasenternæringen på, og det har regjeringen gjort. Fra 1. januar i år er datasentre regulert. Datasenteroperatørene må nå registrere navn, adresse, datasenterets fysiske plassering og hvilke tjenester de tilbyr, og hvor mye kraft de abonnerer på. Denne registreringsplikten gir oss et godt nasjonalt og sammensatt bilde av næringen og en unik norsk oversikt. Vi stiller også krav om forsvarlig sikkerhet. Viktige datasentre kan underlegges sikkerhetsloven. Vi jobber med å fastsette en permanent grunnleggende nasjonal funksjon for datasentre, og i tillegg til ekomloven har regjeringen fremmet strengere krav om bruk av overskuddsvarme og ønsker å innføre et midlertidig forbud mot nye etableringer av kryptodatasentre. Vi trenger datasentre i tiden framover. For det første: Digitaliseringen bor i datasentre, og det digitale forbruket kommer til å gå opp i årene framover fordi vi skal bruke teknologi og kunstig intelligens til å løse mange store samfunnsutfordringer, til forskning, til sykehus og pasientbehandling og til økt konkurransekraft for næringslivet vårt. Hydro, Yara og Equinor – all tungindustri trenger nå tilgang til datasentre for å være konkurransedyktige internasjonalt. For det andre: Det handler om å ivareta sikkerhet og grunnleggende verdier. Datasentre i Norge gir oss muligheten til å lagre og prosessere data på norsk jord, til å utøve nasjonal kontroll og til å bidra til europeisk digital suverenitet. Det gir også mulighet til å lagre data i tråd med f.eks. personvernreguleringer som land på andre kontinenter ikke forholder seg til. For det tredje: Det handler om moderne industribygging, verdiskaping, arbeidsplasser og utvikling av en ny næring. Den kraftforedlende industrien vi har i Norge, som i dag også for så vidt har utenlandske eiere, handler i bunn og grunn om én ting, nemlig å konvertere råvarenes potensial til høyverdig globalt etterspurte produkter gjennom energiforbruk. Det er det norske datasentre også skal gjøre. I dag går over 200 personer inn portene på Lefdal Mine Data Centers i Nordfjordeid hver eneste dag. Det er direkte ansatte og lokale underleverandører som bidrar til ringvirkninger, inntekter og spisskompetanse. I Narvik har Aker Nscale planlagt en stor fastlandsinvestering på norsk jord på opptil 100 mrd. kr. Det synes jeg er investeringsvilje. Det er positivt for Norge og norske arbeidsplasser. I tillegg har Aker Nscale også inngått et samarbeid med UiT, Norges arktiske universitet, og legger på bordet 100 mill. kr. Det mener jeg er et solid eksempel til etterfølgelse, også for andre datasenteroperatører. For det fjerde: Jeg ikke energiminister, men vi må i hovedsak løse kraftproblemet med kraftpolitikken, nemlig ved å bygge ut mer fornybar kraft, få opp energieffektiviteten i nettene våre og øke overføringskapasiteten. Til slutt: For vekst og verdiskaping er forutsigbare rammevilkår viktig. Det vil også gjelde for datasenternæringen i framtiden.

Barn og unge vokser opp i en digital hverdag der sosiale medier spiller en stor rolle. Det gir mange muligheter, men også store utfordringer. Personopplysninger samles inn, analyseres og brukes til kommersielle formål, og algoritmene eksponerer barna våre for skadelig innhold. Derfor har regjeringen foreslått en aldersgrense på 15 år for sosiale medier. Datatilsynet har i flere år hatt særlig oppmerksomhet på barns personvern. Det er jeg veldig glad for. I 2025 styrket regjeringen dessuten Datatilsynets budsjett med 1,5 mill. kr. til arbeidet med å ivareta barns personvern på nett. I år har Datatilsynet gjennomført tilsyn i skolesektoren, hvor det ble avdekket manglende personvernvurderinger ved bruk av digitale apper. Datatilsynets funn og anbefalinger vil være nyttig i skolesektorens løpende arbeid med å ivareta barns personvern. De store teknologiselskapene sitter på enorme mengder data om oss, og med det følger det et stort ansvar. Vi må kreve at tekselskapene respekterer både personvernet vårt og andre grunnleggende verdier, og for å få til dette må vi samarbeide internasjonalt. Regjeringen arbeider bl.a. med å gjennomføre EUs forordning om digitale tjenester, DSA, i norsk rett. Rettsakter er et viktig verktøy for å styrke borgernes personvern i møte med teknologiselskapene og for å fjerne ulovlig og skadelig innhold på nett. Teknologi gir oss fantastiske muligheter til å løse små og store samfunnsutfordringer, men vi må styre utviklingen for å sikre at grunnleggende rettigheter ivaretas. Datatilsynet har lenge hatt en sandkasse for personvernvennlig innovasjon og digitalisering, der man kan utforske personvernregelverkets handlingsrom innenfor trygge rammer. I år har Datatilsynet og Finanstilsynet samarbeidet med virksomheter i finanssektoren i denne sandkassen. Formålet er å utforske hvordan datadeling kan bidra til å bekjempe økonomisk kriminalitet. Jeg mener sandkassemetoden er et godt verktøy for å finne gode, balanserte løsninger. Derfor har regjeringen også foreslått å styrke Datatilsynet med 3,9 mill. kr til arbeid i den kommende sandkassen i KI Norge, som skal utforske kunstig intelligens. Vi lever i en tid hvor personvernet vårt er under press, og da er det viktig at vi har et håndhevingsapparat som bidrar til at innbyggernes rettigheter ivaretas. Her mener jeg Datatilsynet gjør en god og viktig jobb.

La meg aller først få benytte anledningen, siden dette er mitt første møte med den nye kommunal- og forvaltningskomiteen, til å si at jeg ser fram til et godt og konstruktivt samarbeid med komiteen, god dialog og ikke minst god debatt. Forvaltningen er selve ryggraden i velferdsstaten. Skal vi sikre gode tjenester til innbyggerne, må ressursene brukes der de gir størst verdi: i møte med innbyggerne – ikke i unødvendig byråkrati og detaljregulering. Regjeringen har klare forventninger om at statlige virksomheter organiserer seg slik at samfunnsoppdraget løses kostnadseffektivt og formålstjenlig. Dette er en forutsetning for å opprettholde tilliten til forvaltningen og for å frigjøre midler til helse, utdanning og andre sentrale velferdstjenester. Forslagsstillerne reiser en viktig debatt om ressursbruk og ledelsesnivåer, og skal ha anerkjennelse for det. Antall direktører og mellomledere bør vurderes kritisk og restriktivt. Det har regjeringen klare forventninger om. Samtidig er det ikke hensiktsmessig å innføre rigide krav om prosentvis reduksjon av lederstillinger i staten. Organisering og ledelsesstruktur må vurderes lokalt, i dialog med ansatte og tillitsvalgte, og i tråd med statsansattelovens regler om stillingsvern. Når det gjelder statseide foretak og selskaper, vil et krav om tallfestet reduksjon av lederstillinger bryte med statens eierpolitikk og selskapslovgivningen. Det er styret og daglig ledelse som er ansvarlig for å beslutte hensiktsmessig organisering og ledelse av selskapene. Staten som eier skal utøve sitt ansvar gjennom forventninger og dialog, ikke ved å gripe inn i styrets og ledelsens rolle. Dette prinsippet har Stortinget gitt sin tilslutning til gjennom behandlingen av eierskapsmeldingen, og det er avgjørende for å sikre profesjonell og ansvarlig selskapsstyring. Vår felles målsetting er å flytte ressurser fra byråkrati til tjenester som skal komme innbyggerne våre til gode. Det er slik vi bygger en sterkere velferdsstat. Skal vi nå det målet, er effektivisering helt avgjørende, men det må skje gjennom målrettet forenkling, digitalisering, tillit og gode prosesser, ikke gjennom rigide krav som øker rapporteringen eller svekker styringen, partssamarbeidet og kvaliteten.

Jeg har den ære å overbringe en kongelig proposisjon om ny saldering av statsbudsjettet 2025.