Drivstoffprisene stiger igjen. For noen er det en nyhet. For mange er det hverdagen. Det merkes ikke på børsen først; det merkes på vei til jobben, på vei til barnehagen, i lastebilene som frakter varene, og til slutt i det folk betaler i butikken. For en pendler som er avhengig av bilen, eller en sjåfør som skal få varene fram, er ikke dette teori. Det er kroner og øre, hver eneste dag. Det handler om kjøpekraft. Når drivstoffprisene øker, spiser det opp lønnsveksten. Og det er arbeidsfolk som betaler prisen først – og tyngst. Regjeringen må handle, for dette rammer arbeidsfolk og alle som er avhengig av bil i hverdagen. Men vi må gjøre det på en økonomisk ansvarlig måte, så vi faktisk gir lettelser nå uten å skape nye problemer for folk senere. Arbeiderpartiet vil gjøre det vi kan for å hjelpe folk og bedrifter. Det har vi vært tydelig på hele veien. Men det må gjøres på en ansvarlig måte, gjennom budsjettvedtak her i Stortinget, der vi ser helheten. Det Høyre nå tar til orde for, er det motsatte. Å hastebehandle et forslag som vil koste flere milliarder kroner, uten inndekning, og uten sikkerhet for at det treffer dem som trenger det mest, er ikke ansvarlig politikk. I en urolig tid preget av internasjonale konflikter og usikkerhet, svinger også prisene kraftig. Det skaper utrygghet i hverdagen til folk. Derfor trenger vi større åpenhet i drivstoffmarkedet, og vi må sikre reell konkurranse. Samtidig må vi vurdere målrettede tiltak for dem som faktisk er avhengig av bilen: pendlere, yrkessjåfører og næringer uten alternativer. Og vi må gjøre det uten å øke risikoen for høyere rente. Derfor har vi invitert våre samarbeidspartnere til å komme tilbake til dette i arbeidet med revidert budsjett. Det handler om balanse mellom å hjelpe nå og å sikre økonomien framover, mellom å kutte kostnader og å unngå at nye problemer oppstår. Til slutt handler dette om trygghet: trygghet for å komme seg på jobb, trygghet for at lønna strekker til, og trygghet for at politikken vi fører, faktisk virker, også i en urolig tid.

La meg være krystallklar: Forsøket på å stanse elektrifiseringen av Equinors anlegg på Melkøya nå er ikke bare uklokt, det er uansvarlig, og FrP står i sentrum for den uansvarligheten. Jeg sier dette også med en tydelig rolle som representant for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag og faglig kandidat fra Fellesforbundet. Fellesforbundet representerer arbeidsfolk som er helt avhengig av at Norge fører en trygg og forutsigbar industripolitikk. Melkøya-prosjektet har fått sine tillatelser gjennom ordinære, lovlige prosesser. Kapasitet er tildelt, avtaler inngått, og utbyggingen er godt i gang. Å forsøke å stoppe dette nå er politisk gambling med arbeidsfolk og leverandørbedrifter som innsats. Dette er ikke en teoretisk debatt. Det handler om folk i jobb på anlegget, i verkstedene, i transport, i bygg og anlegg og industri. Fagbevegelsen har vært helt tydelig: En stans vil ramme vanlige arbeidsfolk direkte, true lærlingplasser og fagmiljø og skape usikkerhet som gjør at bedrifter holder igjen på investeringer og nye oppdrag. Når tilliten til politiske vedtak svekkes, er det ikke tall som forsvinner først, det er jobber. Om lag 1 600 arbeidsplasser står direkte i fare og 1 000 flere i indirekte fare. Dette prosjektet skaper ringvirkninger langt utover Melkøya: oppdrag til norsk industri, arbeid for sjåfører, montører, fagarbeidere og tekniske miljøer, i Finnmark, i Nord-Norge og gjennom leveranser fra hele landet. Høringssvarene fra både næringsliv og arbeidsliv er entydige: En politisk omkamp vil svekke konkurransekraften og skape alvorlig usikkerhet om rammevilkår. Equinor, Norsk Industri, NHO, LO og Fellesforbundet har alle advart. Budskapet er enkelt: Stortinget kan ikke begynne å rive opp inngåtte avtaler og gyldige tillatelser over natten. Kontrakter for om lag 10 mrd. kr er allerede inngått. Bak disse tallene står mennesker i jobb og lokalsamfunn som er avhengig av forutsigbarhet. Hvis vi ønsker at det skal investeres i Norge, må politikken være forutsigbar. Da kan vi ikke ha omkamper på vedtatt politikk. Fremskrittspartiet sier at de står opp for arbeidsfolk. Likevel er de villig til å sende arbeidsfolk og leverandører ut i uvisshet for et kortsiktig politisk poeng. Det Stortinget trenger, er en institusjon som arbeidsfolk og industri kan stole på. Norge trenger forutsigbarhet, Finnmark trenger trygghet, og Melkøya-prosjektet trenger et storting som står ved egne vedtak.

Enigheten om statsbudsjettet mellom de rød-grønne partiene er mer enn et kompromiss; det er et tydelig signal om trygghet for arbeidsfolk og forutsigbarhet for oljenæringen i en tid der mange kjenner på uro. Vi velger ansvarlig styring og langsiktig trygghet for fellesskapet. Det er det Norge trenger. Dette budsjettet gir ikke bare tall på et papir. Det gir retning, og retningen er klar: Vi skal bygge landet videre, ikke rive det ned. Vi skal skape nye muligheter, ikke nye problemer. Derfor vil jeg trekke fram det som virkelig viser handlekraft: opprettelsen av en omstillingskommisjon. Det er ikke en kommisjon for å stenge ned olje og gass. Det er en kommisjon for å bygge opp, for å utvide rommet for norsk næringsliv, skape flere bein å stå på og sikre arbeidsplasser i hele landet. Det er sånn vi tar ansvar for framtiden – med styring, med trygghet og med folk i jobb. Hva betyr dette i praksis? Det betyr at vi gir verftsindustrien håp og muligheter. Norske verft har kompetanse i verdensklasse. De bygger skip, installasjoner og løsninger som er avgjørende for både olje, gass og det grønne skiftet. Skal vi lykkes med omstillingen, må vi bruke denne kompetansen, ikke miste den. Vi må sørge for at fagarbeiderne blir med oss i framtiden, for det er de som bygger Norge, det er de som gjør planene til virkelighet. Olje- og gassnæringen har vært en bærebjelke i norsk økonomi i generasjoner. Den har gitt oss verdier, arbeidsplasser og velferd. Den skal fortsatt være viktig, men vi vet at vi må omstille oss. Det gjør vi på norsk vis: Vi gjør det planlagt, vi gjør det rettferdig, og vi gjør det med arbeidsfolk i sentrum – ikke med bråstopp og usikkerhet, men med en stø kurs og en trygg hånd på rattet. Dette budsjettet handler om mer enn kroner og øre. Det handler om verdier, trygghet for arbeidsfolk, ansvar for fellesskapet, tro på framtiden. Det er en kurs vi kan være stolt av, og som vi skal stå sammen om. Vi velger fellesskapet framfor forskjeller. Vi velger styring framfor kaos. Vi velger trygghet framfor usikkerhet. Det er det dette budsjettet leverer, og det er det Norge trenger.