I dag har jeg besøk av elever fra Vg1 helse- og oppvekstfag på Lena-Valle videregående skole i Østre Toten. De er framtidens helse- og omsorgsarbeidere. Det er ungdom som vil bidra i lokalsamfunnene våre med omsorg, trygghet og kompetanse. For at de skal få brukt utdanningen sin, må vi sørge for en sterk og bærekraftig kommuneøkonomi med reell mulighet for fast arbeid der folk bor. Kommunene er grunnmuren i velferdsstaten. Det er der folk møter det offentlige – i barnehagen, på skolen, på helsestasjonen og på sykehjemmet. For Senterpartiet er det avgjørende at disse tjenestene fortsatt skal være tilgjengelig i hele landet, også i distriktene. Vi vet at mange kommuner nå står i krevende økonomiske situasjoner. I Gausdal har ordfører Anette Musdalslien vært tydelig på at det er nødvendig med varige grep som sikrer handlingsrom i økonomien for å skjerme nettopp oppvekst og eldreomsorg. Dette er dessverre ikke et enkeltstående eksempel. Mange folkevalgte jeg møter på min vei, advarer mot at en for stram kommuneøkonomi kan tvinge fram kutt i skolen. Slike kutt rammer ikke bare ungene, men også lærere, miljøfagarbeidere og helsefagarbeidere – og ikke minst rekrutteringen til de yrkene vi roper opp om at flere skal velge. Derfor foreslår vi å øke de frie inntektene med ytterligere 4 mrd. kr i 2026, på toppen av justering av prisvekst og demografi. Det er over dobbelt så mye som det regjeringen har foreslått, og er nødvendig om kommunene skal få en reell styrking av tjenestene. I tillegg vil vi med dagens budsjettenighet styrke kommunene med ytterligere 1,6 mrd. kr i inneværende år. Senterpartiet mener det må være sammenheng mellom ansvar og rammer. Kommunene må ha økonomi til å levere på oppgavene staten gir dem. Derfor er vi glad for at kommuneopplegget gir en betydelig realvekst i frie inntekter, men vi må videre. Det trengs langsiktige grep for å sikre at alle kommuner, også små og spredtbygde, kan tilby gode og trygge tjenester. Vi må redusere statlig detaljstyring og gi kommunene mer tillit. Samtidig må vi styrke de frie inntektene slik at kommunene har mulighet til å være en attraktiv arbeidsgiver, både for erfarne fagfolk og for ungdom som nå utdanner seg til yrker innen helse, oppvekst og omsorg. For elevene ved Lena-Valle og andre videregående skoler er det avgjørende at kommunene har lærlingplasser, sommerjobber og reelle jobbmuligheter når utdanningen er fullført. Det handler om å sikre nødvendig kompetanse i tjenesten, men også om å gi ungdom en framtid i sitt eget lokalsamfunn. Velferdsstaten er ikke sterkere enn det nærmeste rådhuset. Derfor er sterk kommuneøkonomi ikke bare viktig, det er helt avgjørende for å sikre framtidens fagfolk og framtidens tjenester.

I Oppland som i det meste av landet har beitesesongen nå startet. Det har vært tidlig vår, og nyfødte lam, kalver og kje er nå ute i utmarka. Altfor mange av disse dyrene kommer aldri tilbake igjen. Mens det finnes et rovviltforlik og klare bestandsmål, er virkeligheten for mange beitebrukere at systemet ikke fungerer. Tapene fortsetter, tiltakene kommer for sent, og tilliten til forvaltningen svekkes. Oppdaterte tall fra Rovdata viser at det er vekst i bestanden av jerv, gaupe og bjørn. Tallene for jerv ligger hele 50 pst. over det bestandsmålet Stortinget har satt. I fjellområdene i Oppland meldes det nå om usedvanlig mange observasjoner av kongeørn. Mange bønder står maktesløse, og de står alene. Senterpartiet har vært tydelig over tid. Da vi satt i regjering, fikk vi bl.a. på plass flere tiltak for å ha effektive uttak av jerv, bl.a. styrket bruk av hiuttak og jervebåser. Det ga resultater. Men tallene viser at det fortsatt ikke er nok. Det er behov for nye grep og bedre gjennomføringsevne i skadefellingen. Derfor har vi fremmet forslag om raskere og mer effektiv skadefelling, med bruk av virkemidler som faktisk fungerer. Vi har foreslått stående fellingstillatelser i beiteprioriterte områder, teknologiske hjelpemidler, bedre bruk av fellingslag og at kommunene må få bruke de samme metodene som SNO. Vi har også bedt om at bestandsestimatet for kongeørn kommer årlig, fordi dagens femårsintervaller er altfor sjelden når utfordringene øker. Ofte får jeg spørsmål om hvorfor jeg engasjerer meg i rovdyrpolitikken. Svaret er enkelt: Det handler om mer enn rovdyr alene, det handler om hvordan vi skal bruke naturen vår, og om å finne den reelle balansen mellom bruk og vern. Jeg har selv fått lov til å ha ansvaret for dette som statssekretær i Klima- og miljødepartementet. Jeg vet hvor krevende det er, men også hvor viktig dette arbeidet er. Det handler om matberedskap, det handler om hvor viktig det er å produsere mat i hele landet, og det handler om dyrevelferd, både for husdyr i beiteområder og for rovvilt, som må forvaltes på en bærekraftig måte. Da kan vi ikke fortsette å ofre beitenæringen og reindriften for en forvaltning som i praksis ikke følger opp Stortingets vedtatte politikk. I Oppland er det mange som spør seg om det er mulig å satse videre. Noen har allerede gitt opp. Det gjør noe med hele lokalsamfunn, og det gjør noe med vår evne til å trygge verdikjeder i en mer urolig verden. Rovviltpolitikken må også fungere i praksis – for folk, for dyr og for beredskapen vår.

Jeg vil begynne med det aller viktigste: Politiet skal bruke minst mulig makt – uansett hvilke virkemidler de har tilgjengelig. Det har vært og skal være et bærende prinsipp i det norske samfunnet. Samtidig vet vi at politihverdagen har endret seg. Jeg har stor respekt for dem som bærer ansvaret for vår felles trygghet, de som rykker ut når det smeller, og som ofte møter situasjoner som kan være både farlige og uforutsigbare. Når kriminaliteten blir mer brutal og flere av de kriminelle er bevæpnet, da må også politiet ha verktøyene de trenger for å gjøre jobben sin trygt og effektivt. Som stortingsrepresentant fra et distrikt som både har nærhet til folk og lange avstander til nærmeste politiressurs, vet jeg hvor viktig det er at politiet er til stede, og at de er rustet for det de kan komme til å møte. Når det står om sekunder, skal det ikke stå på tilgang til våpen. Bevæpning handler derfor om å sikre likeverdig beredskap i hele landet. Senterpartiet har derfor landet på at tiden er inne for fast bevæpning av politiet i operativ tjeneste. Det handler om nettopp beredskap, og det handler om trygghet for innbyggerne våre og for dem som står i førstelinjen. La meg samtidig også være tydelig: Bevæpning er ikke svaret på all kriminalitet. Det er ikke en erstatning for forebygging, tillit og lokalt politiarbeid. Tvert imot, vi må sikre at den lokale forankringen styrkes, og at politiet fortsatt er til stede i hele landet og jobber tett på folk. Politiet skal ikke møte ungdommer med pistol, men med klokskap, dialog og tilstedeværelse. Det er dette som bygger trygghet i lengden. Vi i Norge er ikke ukjent med bevæpning. I perioder med økt trusselbilde har politiet båret våpen i hverdagen, uten at det har gått ut over tilliten fra folk eller ført til mer unødvendig maktbruk. Politiet har vist at de håndterer dette med ansvar og profesjonalitet. Dette er heller ikke en beslutning tatt i et vakuum. Saken er grundig utredet, bl.a. i NOU-en fra 2017 og i maktmiddelutvalget, som Senterpartiet tok initiativ til i regjering. Det har vært viktig for oss å få et helhetlig blikk på politiets maktmidler og gjøre helhetlige vurderinger, ikke kortsiktige grep. Vi lytter til dem som faktisk står i tjenesten. Nær 85 pst. av politifolkene ønsker dette. Elleve av tolv politimestre sier det samme, og flertallet i befolkningen har også gitt sin støtte. Når de som jobber i gata dag ut og dag inn, sier at dette er nødvendig for å beskytte både seg selv og oss andre, da skal vi lytte. Det lovforslaget vi nå behandler, gir Politidirektoratet hjemmel til å innføre midlertidig bevæpning, men dette er bare et første steg. Senterpartiet mener det må følges opp med en ordinær lovprosess, der vi får en bred og grundig drøfting av hvilke rammer som skal gjelde framover. Vi skal gjøre dette på en trygg og ryddig måte. For Senterpartiet er det avgjørende å finne balansen mellom trygghet, tillit og fornuftig maktbruk. Det får vi best til når vi lytter til dem som kjenner virkeligheten, både i uniform og i lokalsamfunn over hele landet.

Jeg står her som stortingsrepresentant fra Oppland, men jeg står her også som mor til to tenåringer som går på ungdomsskolen og på videregående. La meg være litt personlig: Begge mine unger har opplevd at medelever på deres skole har tatt overdose. Vi snakker om unger på 13 og 14 år, på Toten. Dette er virkeligheten, og den bør ryste oss alle. Vi vet at rusmiddelbruken blant unge øker, ikke bare i byene, men også i distriktene og bygdene våre. Kokain er i ferd med å bli normalisert i ungdomsmiljøet. Det sier politiet på Gjøvik, det sier lærere, det sier foreldre, og det sier ungdommen selv når vi møter dem på folkemøter. Det er ikke lenger bare sårbare ungdommer eller dem som sliter, som eksperimenterer. Det er også ressurssterke ungdommer, med støtte hjemme og gode karakterer, som nå prøver narkotika. Noen av dem havner i svært alvorlige situasjoner. Vi i Senterpartiet er for en ruspolitikk som er streng, og som bidrar til at færre starter med eller prøver narkotika. Samtidig mener vi at de som utvikler avhengighet, skal møtes med aktiv helsehjelp, tverrfaglig oppfølging og tiltak som gir reell hjelp til å komme seg videre. Det er ikke et enten-eller, det må være et både-og. Flertallet i denne salen, inkludert Arbeiderpartiet, foreslår nå at ungdom over 18 år og voksne som tas med narkotika til eget bruk, kun skal få forenklede forelegg, uten at det kommer på rullebladet og uten at politiet får myndighet til å bruke de virkemidlene de trenger, som å teste mistenkte for bruk av narkotika og ransake mobiltelefoner. Det vil kunne gjøre det vanskeligere å avdekke bakmenn, og det svekker forebyggingen overfor ungdom. Hva slags signaler sender vi egentlig når kokainbruk ikke gir alvorlige konsekvenser, og foreleggene blir symbolsk lave? Senterpartiet vil noe annet. Vi står fast på at forbudet må være reelt og kunne håndheves. Vi vil plassere straffebestemmelsen i straffeloven, ikke i legemiddelloven. Vi vil ha lavere terskelverdier, klarere grenser og tydeligere reaksjoner – samtidig som vi prioriterer hjelp og helsehjelp for dem som trenger det. Vi vil gi politiet verktøykassen tilbake, slik at de kan forebygge og ikke bare rykke ut etterpå. Vi må ikke gjøre det lettere å si ja til narkotika. Vi må gjøre det lettere å si nei. Ungdommen trenger voksne som sier ifra. Senterpartiet sier ifra – tydelig.

Skolen skal først og fremst være en trygg og god arena for barn og ungdom – et fellesskap der elevene lærer det grunnleggende, å lese, skrive og regne, men også får utvikle seg til hele mennesker, med praktiske ferdigheter, kunnskap om natur og samfunn og evne til å samarbeide og ta vare på hverandre. For Senterpartiet handler skolepolitikk om å ha tillit til dem som står i klasserommet, og gi dem tid og handlingsrom til å gjøre jobben sin godt. Da er vi nødt til å rydde opp i unødvendig byråkrati og detaljstyring. Frigjort tid i skolen handler ikke om å gjøre mindre, men om å gjøre mer av det som betyr noe: være tettere på elevene, følge opp de som strever, samarbeide med kollegaer, gi god undervisning og bygge trygge læringsmiljøer. Vi må tilbake til kjernen, for det er det som virker. Derfor har Senterpartiet lagt fram tre konkrete forslag for skolefeltet i denne saken. For det første: Vi ber regjeringen om å gjennomgå rapporteringen i skolen for å forenkle og unngå dobbeltrapportering. Lærere og skoleledere skal bruke mer av tiden på elevene og mindre på byråkrati. Altfor mange skoleansatte opplever at tiden forsvinner i skjema og rapporteringskrav som ikke skaper en bedre skolehverdag. Dette er tid vi ikke har råd til å sløse med. For det andre: Vi foreslår å avvikle norsk deltakelse i PISA. PISA-målingene gir sammenlignbare internasjonale resultater, men til hvilken nytte for norsk skolepolitikk? PISA har bidratt til å forskyve oppmerksomheten vekk fra skolens brede samfunnsmandat i retning av en mer snever målstyring og internasjonal benchmarking. Det er på tide at vi setter ned foten. Vi trenger et vurderingssystem som bygger tillit, fremmer lokal utvikling og gir mer relevant kunnskap for norske forhold. Og for det tredje: Vi ønsker å gjøre nasjonale prøver til læringsstøttende utvalgsprøver. I dag brukes prøvene både som verktøy for læring og som grunnlag for styringsinformasjon. Det fungerer dårlig. Prøver som skal støtte elevens utvikling, må utformes med nettopp det som hovedmål. Da får læreren bedre informasjon, og elevene får færre tester og mer mening. Senterpartiet vil ha en skole med mer tillit og mindre detaljstyring, der læreren får være lærer, og eleven får lov til å være elev. Da må vi ha mot til å rydde i systemet og til å stille spørsmålet: Hvem er dette egentlig til for? Hvis svaret ikke er «eleven», da må vi tørre å gjøre noe med det.

Senterpartiet støtter de fleste forslagene i denne proposisjonen. Dette er endringer som styrker regelverket og gir mer forutsigbarhet, både for universiteter, for høyskoler og for fagskoler. I likhet med andre representanter som har vært på talerstolen i dag, er vi også særlig fornøyd med at det nasjonale studentombudet for fagskolestudenter nå endelig blir realisert, og at det legges til Tromsø. Det har vi jobbet for lenge. Nå får også fagskolestudentene en uavhengig instans å støtte seg på, og vi får sikret like rettigheter uavhengig av institusjonstype. Det er gledelig. Senterpartiet mener det er klokt å flytte hovedelementene for institusjonskategoriene fra forskrift til lov. Det gir større forutsigbarhet, tydeligere forventninger og politisk forankring. Vi må stille krav til kvalitet og være tydelige på hva som kreves for å være universitet eller høyskole. Vi støtter også at ansettelser i ekstraerverv i særskilte tilfeller kan gjøres uten utlysning, men understreker at dette må være unntak, og at hovedregelen fortsatt skal være utlysning. Her er det viktig å balansere effektivitet med medvirkning. Når det gjelder plagiatkontroll, støtter vi at det etableres klare rettslige rammer for bruk av studentarbeider. Samtidig er også vi opptatt av rettssikkerhet for studentene og tydelige, rettferdige reaksjoner. Å skille mellom plagiat og selvplagiat, og å sikre gode klagemuligheter, er helt grunnleggende. Men vi er nødt til å prate litt om egenbetaling: Regjeringen velger å skrote forslaget om å ta betalt for gjentak av beståtte eksamener, men lar kuttet i bevilgningene til utdanningsinstitusjonene stå. Det gir verken faglig eller økonomisk mening. For Senterpartiet er det viktig at studenter fullfører sine studieløp på normert tid, og at vi tar inn over oss merkostnadene det har for samfunnet, institusjonene og studentene selv at studieløpet forlenges stadig vekk grunnet gjentatte eksamensforsøk. Det er grunn til å lure på om statsråden har tatt inn over seg at nær 30 pst. av dem som melder seg opp til eksamen, ikke møter opp. Hvorfor er det rimelig at videregående elever skal punge ut for å ta opp igjen fag, mens studenter ikke skal betale for nye forsøk? Senterpartiet mener at institusjonene selv bør få vurdere om de vil kreve egenbetaling, særlig når de samtidig får mindre midler å rutte med. Med det tar jeg opp forslaget som Senterpartiet står bak.

Kristendommen og den kristne kulturarven former det norske samfunnet og har gjort det gjennom generasjoner. Det handler ikke bare om religion, det handler om språk, høytider, verdier og vår felles historie. Senterpartiet mener det er viktig at barn og ungdom i den norske skolen får grundig kunnskap om dette. Vi deler engasjementet bak representantforslaget, men vi kommer ikke til å støtte det å endre fordelingen i KRLE-faget slik det er foreslått. Det avgjørende for oss er at faget fortsatt skal bidra til en bred og balansert undervisning i religion, livssyn og etikk, hvor kristendommen utgjør en vesentlig del, men hvor også kunnskap om andre trosretninger og livssyn inngår. Det styrker evnen til å leve i og med mangfoldet vi har i landet vårt. Senterpartiet mener likevel at vi må gjøre mer for å løfte fram kristen kulturarv, norske tradisjoner og norsk historie i opplæringen. Det bør skje gjennom helhetlige endringer i læreplanverket, ikke gjennom rigid fordeling i ett fag. Derfor har vi fremmet forslag om at regjeringen bør sikre at dette innholdet får større plass i skolen, på tvers av fag. Jeg har også oppfattet det slik at statsråden er og har vært positiv til en slik endring av læreplanene, og jeg stusser derfor litt over at Arbeiderpartiet ikke støtter dette forslaget. Vi har også lyst til å trekke fram skolegudstjenester som et viktig eksempel. Det er en norsk tradisjon som bør videreføres, og som mange barn, foreldre og lokalsamfunn verdsetter. Den norske kirke har en sentral rolle som bærer av kultur og tradisjon i hele landet, og skolegudstjenester må være en naturlig del av denne formidlingen – selvsagt innenfor rammen av frivillighet og respekt. Vi har merket oss at statsråden har startet arbeidet med støttemateriell som skal styrke skolens arbeid med kulturarv og felles verdigrunnlag. Det er et viktig skritt, som vi støtter, for det handler om å gi elever felles referanser og økt forståelse av samfunnet de vokser opp i. Vi trenger en skole som både gir røtter og viser vei, et KRLE-fag og et læreplanverk som samler og ikke splitter. Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Statsråden har i stor grad avstått fra å mene noe som helst om skolenedleggelser i Innlandet, og hun har vist til at skolestruktur må avgjøres av lokalpolitikere. Vi har imidlertid sett at kunnskapsministeren på mange områder har mange meninger om den videregående skolen og tilbudet til landets elever, enten det handler om eksamen, russetid, mobilbruk eller læreplaner. Når en fylkeskommune legger opp til at elever må belage seg på opptil fire timer i buss, slik at tid til søvn og fritidsaktiviteter og tid med familien ryker, da må vel en kunnskapsminister også mene noe om det? Jeg vil stille statsråden et enkelt spørsmål, for de elevene som blir berørt av skolenedleggelser i Innlandet: Er statsråden enig med Innlandet fylkeskommune i at 15 og 16 år gamle elever rett og slett bare må belage seg på å busse i opptil fire timer for å komme seg til og fra skolen?

I Innlandet er det over 700 elever som nå er rammet av en skolenedleggingsbølge, som svekker tilgangen til videregående opplæring i distriktene. I Lom, Flisa, Nord-Gudbrandsdalen og i Land – listen er lang. Resultatet er lengre reisevei, hybeltilværelse og fare for frafall. For mange unge kan dette bety at veien til fagbrev eller vitnemål blir stengt, og det før det egentlig har begynt. Derfor har vi fremmet forslag om en mer distriktsvennlig privatskolelov. Vi ber om tre enkle, men viktige grep: at det skal være mulig å etablere privatskoler der det ikke finnes et offentlig tilbud, at distriktshensyn, reisevei og hybelbehov vektlegges tyngre i godkjenningen, og at Utdanningsdirektoratet må prioritere søknader om oppstart høsten 2025. Senterpartiet har vært krystallklare hele veien. Vi støtter og hegner om fellesskolen, men når fylkeskommunen selv legger ned tilbud, må det finnes muligheter til å bygge opp igjen noe nytt, gjerne i form av lokale, private initiativ, for det er ungdommens utdanning og distriktenes framtid det handler om. Senterpartiets forslag handler ikke om ideologi, det handler om ansvar. Når fylket lukker døren, må vi la de lokale kreftene åpne vinduet. Vi ser at det skjer. I Lom jobbes det nå på høygir med å etablere en ny privatskole. Initiativet bygger på samarbeid mellom lokalforeninger, næringsliv og fagmiljøer og søker om å opprette en treårig studieforberedende linje samt to yrkesrettede linjer. Dette er distriktsutvikling der lokal innsats fyller tomrommet fylket etterlot seg. Nordre Land kommune har sendt søknad til Kunnskapsdepartementet om å overta ansvaret for videregående opplæring og bygge et opplæringssenter med støtte i både næringsliv og frivillighet, som er hjemlet i forsøksloven. Fra Solør kommer et annet eksempel på lokal handlekraft. Foreningen privat videregående skole i Solør vil starte en ny skole sammen med lokale bedrifter og aktører som Akademiet, med oppstart allerede i høst. Sentralt i dette arbeidet er Gunnar Gundersen, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, som nå har meldt seg ut av partiet i protest mot skolenedleggelser. Han har fått følge av en rekke framstående høyrepolitikere i Innlandet. Det er oppsiktsvekkende at Høyre, som ellers kjemper for friskoler, nå stemmer imot et forslag som gjør det enklere å etablere privatskoler nettopp der det offentlige har trukket seg ut. Arbeiderpartiet, som snakker varmt om fellesskap, er nå ansvarlig for å rive ned grunnmuren i flere lokalsamfunn, samtidig som de vet at risikoen for mange elever er at de faller utenfor fellesskapet og over i utenforskap. Dette er ikke en verdidebatt mellom offentlig og privat. Det er realpolitikk. Det er viktig å sikre en skoleplass, ikke et hefte for rutetider for bussen. Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Jeg ønsker å takke statsråden for et godt innlegg. Jeg merker meg at meldingen slår fast at vi trenger mer samarbeid mellom forskningsmiljøer, næringsliv og offentlig sektor. Det er vi helt enig i, men da er det påfallende at meldingen sier veldig lite om hvor i landet dette skal skje. Det er lite omtale av den geografiske fordelingen, og regional næringsrettet forskning er så å si fraværende. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg: I distriktsmeldingen fra 2023 var regjeringen veldig tydelig på å slå fast at det er viktig å utvikle næringsliv og arbeidsplasser utenfor storbyene. Hvor ble dette perspektivet av? Mener regjeringen virkelig at vi kan løse de store samfunnsutfordringene uten at hele landet tar del i denne kunnskapsutviklingen?

Vi trenger et forskningssystem som står seg i møte med framtidas utfordringer – som er slagkraftig, samordnet og i stand til å levere ny kunnskap der det trengs mest. Senterpartiet stiller seg bak målet om å styrke det norske forskningssystemet, men vi etterlyser òg tydeligere grep – og særlig når det gjelder å spre forskningsinnsatsen geografisk, for forskningspolitikk er også distrikts- og næringspolitikk. Skal vi få til omstilling, nye arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet, må vi satse mer på regional næringsretta forskning og utvikling. Dette er et punkt meldingen er altfor svak på. Forskning som gir grunnlag for utvikling, omstilling og verdiskaping, skjer ikke bare i de store byene. En viktig del av den næringsretta forskningen skjer i distriktene og har et stort potensial for verdiskaping. Gjøvikregionen i Innlandet er et godt eksempel. Med NTNU Gjøvik, Fagskolen Innlandet, SINTEF og flere andre forsknings- og innovasjonsmiljøer innen digital sikkerhet, industri, helse og bioøkonomi har denne regionen utviklet seg til å bli et ledende kunnskapsnav. Akademia og næringsliv samarbeider tett for å løse både lokale og globale utfordringer – fra høyteknologisk forsvarsindustri og avansert cybersikkerhet til løsninger innen sirkulær bioøkonomi. Til tross for regionale suksesshistorier, er det strukturelle utfordringer. Forskningsressursene er i altfor stor grad konsentrert i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, og samhandlingen med lokalt næringsliv er for liten. Dette fører til at små og mellomstore bedrifter i distriktene, som har reelle behov for forskningssamarbeid, ikke får tilgang til virkemidler og partnere i tilstrekkelig grad, og forskningsmiljøene går glipp av viktige impulser som vil bidra til å omsette kunnskap til innovasjon. Derfor trengs det virkemidler som styrker koblinga mellom universitet, høgskoler, forskningsinstitutter og det regionale næringslivet. Her må regjeringen levere. Distriktsmeldingen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram i 2023, løftet nettopp fram betydningen av regional FoU. Hvorfor dette perspektivet er fraværende i denne meldingen, er derfor vanskelig å forstå. Skal vi få mer næringsrettet forskning i distriktene, må dette prioriteres i virkemiddelapparatet. Vi trenger konkrete mål for geografisk fordeling av FoU-midler – ikke bare fine ord om samarbeid på tvers. Senterpartiet mener også det må bli enklere og mer attraktivt for bedrifter å investere i forskning. Skal vi nå målet om at næringslivets FoU skal utgjøre 2 pst. av BNP, må vi rigge virkemidlene smartere. SkatteFUNN-ordningen er viktig, men den må både styrkes og justeres slik at vi får mer igjen for innsatsen i form av nytenking, nye løsninger og utvikling i hele landet. Til slutt vil jeg løfte fram et konkret og viktig tiltak, nemlig kravet om norsk språkopplæring for utenlandske stipendiater. Å kunne norsk gjør det enklere å finne seg til rette, både i arbeidslivet og i lokalsamfunnet. Det handler om å kunne delta i fellesskapet, bygge relasjoner og forstå kulturen man er en del av. For mange stipendiater er dessuten norsk et viktig arbeidsspråk. Enten man underviser, samarbeider med kollegaer eller deltar i forskningsprosjekter, er språkkunnskap avgjørende for å kunne bidra effektivt. Samtidig må vi styrke norsk som fagspråk i høyere utdanning, både bokmål, nynorsk og samisk. Det handler om å ivareta språklig mangfold og utvikle akademisk formidling på norsk. Kravet er beskjedent – det tilsvarer 25 pst. av et fulltidsstudium og gjennomføres over fire år. Det er et tiltak som styrker samholdet og senker terskelen for at flere stipendiater blir værende og bidrar i norske fagmiljø i tiden framover. Med dette tar jeg opp forslagene Senterpartiet er med på. Vi trenger mer forskning, men også forskning i hele landet.

Da Norge skulle bygge sin egen nasjon etter unionsoppløsningen fra Danmark, var språkpolitikk helt sentralt. Statsdannelsen handlet ikke bare om lover og grenser; det handlet også om å forme en nasjonal identitet. Nynorsk vokste fram som en bærer av norske dialekter, folketradisjoner og kultur og ble et viktig symbol på at Norge skulle finne sin egen stemme. Senterpartiet vil stå opp for det som bygger fellesskap i landet vårt, og språk er en bærebjelke i vår nasjonale identitet. Norge har to offisielle målformer: bokmål og nynorsk. Det forplikter, ikke bare i festtaler, men også i praktisk politikk. Derfor sier Senterpartiet nei til forslaget om å gjøre sidemål valgfritt, både nasjonalt og gjennom lokale prøveordninger. Som representant for Oppland, et fylke der både nynorsk og bokmål står sterkt, vet jeg hvor viktig det er at elevene får god og likeverdig opplæring i begge målformer. Det er helt avgjørende for å sikre reell likestilling mellom bokmål og nynorsk, slik språkloven slår fast. Når mer enn 90 pst. av elevene har bokmål som hovedmål, vil et valgfritt sidemål i praksis innebære en nedbygging av nynorskens plass i skolen og i samfunnet. Det svekker det språklige mangfoldet og undergraver en viktig del av vår kulturarv. Noen hevder at sidemål er en belastning for elevene. Det finnes lite dokumentasjon som viser at opplæring i begge målformer gir dårligere resultater. Tvert imot viser undersøkelser at det kan styrke den språklige bevisstheten og gi elevene bedre forutsetninger for læring i andre fag. For å lykkes med dette må vi også sikre at læremidler på nynorsk er tilgjengelig, er oppdatert og finnes i tilstrekkelig omfang. Derfor vil Senterpartiet styrke satsingen på utvikling og produksjon av nynorske læremidler. Det er ikke nok å vedta målformer – vi må gi lærere og elever verktøyene de trenger for å lykkes. Senterpartiet står fast på at norskfaget skal inneholde både hovedmål og sidemål, med standpunktkarakterer og eksamen. Det handler om språk, rettferdighet og ansvar. Det handler også om å sikre at kommende generasjoner fortsatt skal beherske og forstå begge de nasjonale målformene. Dette er et ansvar Senterpartiet tar, og derfor sier vi nei til dette representantforslaget.

Jeg tror de fleste av oss husker en spesiell lærer fra egen skoletid – en som så oss, som visste hvordan vi hadde det. Trygghet og trivsel er ikke noe ekstra i skolen. Det er selve grunnlaget for at unger skal lære, utvikle seg og ha det godt. Mobbing setter dype spor. Som mor, som kommunepolitiker og nå som stortingsrepresentant har jeg møtt unger, foreldre og lærere som alle har kjent på kraften i det motsatte av fellesskap, nemlig utenforskap. Og det gjør vondt. Vi i Senterpartiet støtter intensjonen i representantforslaget. Vi deler engasjementet for en skolehverdag der alle unger skal føle seg trygge og inkluderte, men vi mener at veien fram ikke nødvendigvis er å kopiere IA-modellen fra arbeidslivet. Skolens utfordringer er annerledes. Den nye opplæringsloven som trådte i kraft høsten 2024, har allerede styrket regelverket og tydeliggjort forventningene til skolene. Nå må vi bruke tid og ressurser på å følge opp akkurat det. Vi vet at skolene i dag står i en presset hverdag. Lærere og skoleledere må få mer tid og mer tillit. Mens Senterpartiet satt i regjering, tredoblet vi støtten til skolemiljøteam og satset på kompetansepakker og veiledning. Læringsmiljøprosjektet viser allerede gode resultater. Det skal vi bygge videre på – ikke byråkratisere med nye strukturer. Det finnes ikke én løsning på mobbing, men vi vet at det virker når voksne er tett på, når læreren kjenner elevene sine godt og vet hvem som henger sammen med hvem, og hvem som blir stående alene i skolegården. Det handler om å bygge gode miljøer i klassen, gripe inn tidlig og følge med når noe skjer. Det handler om å ha tid og rom til å se hver enkelt unge og ta på alvor de stemmene som sier at de ikke har det bra. Det skylder vi dem. Vi kan ikke akseptere mobbing, men vi må være kloke i måten vi bekjemper den på. Vi er òg bekymret for at målsettinger om å halvere mobbing i verste fall kan signalisere at vi aksepterer at den andre halvparten forblir mobbet. Det gjør ikke Senterpartiet. Vår ambisjon er en skole fri for mobbing – og vi vil fortsette å jobbe helhetlig, tettere på skolene og med respekt for det lokale ansvaret.