Konstanse Marie Alvær (A) [16:21:08] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid i saken og vil benytte resten av taletiden til å framlegge Arbeiderpartiets syn i saken. Jeg må innrømme at jeg i dag er glad for at man i årets oppgjør har klart å få alle partene med på en felles avtale. Det sikrer lik lønn for likt arbeid for alle statens ansatte. Organisasjonsgraden i Norge er høy, faktisk er den også stigende. Takket være det er arbeidsforholdene i Norge også veldig gode. Fagforeningene har sørget for goder de aller fleste nordmenn tar for gitt – 8-timersdag, sykelønn og foreldrepermisjon, for å nevne noen. Disse godene kom ikke av seg selv, men etter en god innsats. Alle gode ting er tre – det gjelder også partssamarbeidet. Partssamarbeidet gir grunnlaget for godt samarbeid om både lønn og arbeidsforhold. For Arbeiderpartiet er dette helt grunnleggende. Vi skal bygge et trygt og rettferdig arbeidsliv gjennom samarbeid og sterke fellesskapsløsninger. Det er nettopp det vi ser i årets oppgjør. Partene har blitt enige gjennom forhandlinger og kompromiss, og det gir løsninger som både er ansvarlige og rettferdige.

I dag behandler vi kommuneproposisjonen, dokumentet som skal gi kommunene forutsigbarhet og trygghet for tiden som kommer. Kommunene er der tjenestene leveres, der folk møter fellesskapet i praksis. Skal vi lykkes med det også i framtiden, må det skje på en måte som sikrer både kvalitet, kompetanse og tilstedeværelse. Det handler om mennesker – om hun som trenger hjelp for å komme seg ut av huset på morgenen, om familien som er avhengig av trygge ansatte i barnehagen og SFO, og om de ansatte som skal få alt dette til å gå rundt. Behovene øker, samtidig som vi vet at vi blir færre i tjenestene. Fram mot 2040 kan vi mangle opptil 42 000 ansatte i helse- og omsorgstjenestene. Det merkes i korridorene på sykehjemmet, i hjemmetjenesten og i avlastningsboligene. Det merkes av de ansatte, av de pårørende, og av alle dem som er avhengig av tjenestene. Det handler i bunn og grunn om to ting: Hvordan vi gir folk bedre tjenester, og ansatte en arbeidshverdag de kan stå i. For mange som jobber i kommunen i dag, handler det ikke om viljen til å stå på, det er tiden, det er kapasiteten, og det er hvordan arbeidet er organisert. Når dagene styres mer av dokumentasjonskrav enn av faglighet, mister vi noe viktig. Når hendene blir færre, er det avgjørende at kompetansen blir brukt riktig. Jeg er derfor stolt over at regjeringen på fredag la fram Helsepersonellplan 2040, hvor man kommer med konkrete tiltak som at heltid må bli hovedregelen, at teknologien som tas i bruk, skal være til hjelp, ikke til besvær, og at kompetansen må brukes på de rette stedene. Samtidig skal vi gi kommunene rom for å finne løsninger som funker for dem, i samråd med tillitsvalgte. Vi har tillit til at kommunene vet hvor skoen trykker, og at de ansatte vet hvor innsatsen må legges ned. Det finnes også områder hvor vi skal være forsiktige med å slippe roret. Mennesker med funksjonsvariasjoner er noen av dem som opplever aller høyest terskel for å kunne delta i samfunnet i dag. Derfor er jeg glad for at vi har inkorporert CRPD i norsk lov. Vi må føre en politikk som gir trygghet og forutsigbarhet. En av tingene som gir nettopp det, er TT-ordningen. Den gir muligheten til å leve livet på egne premisser, enten man er ordfører, som min kollega Bengt Halvard, ønsker å ha et politisk engasjement, som min partikollega Jostein, eller bare har lyst å takke ja til den turen på kafeen eller dra på byen for å slå seg løs på dansegulvet. Den gir mulighet til å delta i samfunnet og senker barrieren for å være med i fellesskapet. Jeg er stolt over at vi lyttet til organisasjonene som sa tydelig fra at denne ordningen ikke kan innlemmes i rammetilskuddet. Derfor skal det fortsette å være en egen post. Det samme gjelder toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Det er en viktig ordning både for dem som mottar tjenestene, og for kommunene. Her er det viktig at vi kan se helheten. Derfor foreslår vi å flytte posten til Helse- og omsorgsdepartementet fra 2028. Vi ønsker å kunne se på helheten og ta en gjennomgang av hele systemet. Det handler nettopp om å se helheten. Hvis vi organiserer dette feil, er det ikke et system som svikter, det er mennesker som står i fare for å miste nødvendig hjelp. For oss her i salen kan det diskuteres på et overordnet nivå, men for dem det gjelder, handler det om tryggheten i hverdagen. Det ansvaret tar vi på alvor. Kommunen er så mye mer enn et forvaltningsnivå. Det er hvor vi bor, der mange har jobben sin, og hvor vi lever livet vårt. Nettopp i arbeidsplassene ligger mange av løsningene framover. Riktig bruk av kompetanse, god organisering og heltid som norm vil bidra til at flere kan jobbe mer sammenhengende, og ikke minst at man kan bruke kompetansen der den trengs mest. Klarer vi å beholde ansatte i tjenestene, vil kvaliteten bli bedre. Arbeidshverdagen vil bli tryggere, fagmiljøene sterkere og hverdagen bedre for dem som er avhengig av tjenestene. Det er nettopp dette det handler om: at de som trenger hjelp, møter folk som har tid, kompetanse og mulighet til å gjøre jobben sin skikkelig. Det handler ikke minst om å gi ansatte muligheten til å gjøre jobben ordentlig, så man ikke må gå hjem på slutten av dagen med dårlig samvittighet, men kan ha et smil om munnen og følelsen av å ha fått til hverdagen.

Det kan jeg for så vidt være enig i, men nå står vi her i Oslo kommune, hvor Venstre sitter i byråd sammen med andre borgerlige partier. Vi ser at stadig flere tilbud kuttes, spesielt tilbud til sårbare folk, bl.a. ungdomsklubber, mens formuesskatten kuttes. Unnskyldningen er at man får mindre penger, men realiteten er at man setter pengene på fond istedenfor å bruke dem på innbyggerne. Mener representanten at det er en riktig prioritering?

Venstre ønsker mer frihet til kommunene. Det er veldig bra, det, men realiteten er at regnestykket ikke går opp når man samarbeider eller ønsker å samarbeide med partier som ønsker å kutte i inntektene til nettopp kommunene, samtidig som oppgavene øker. Det gir tøffere prioriteringer lokalt. Det kommer til å ramme skolene og eldreomsorgen. Det fører ikke til frihet, men større forskjeller. Spørsmålet mitt blir: Hvordan skal Venstre få dette regnestykket til å gå opp?

Konstanse Marie Alvær (A) [09:02:45] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for arbeidet med Meld. St. 8 for 2025–2026 – Samisk språk, kultur og samfunnsliv. Jeg vil også takke for alle innspillene som har kommet. Meldingen gir Stortinget et viktig grunnlag for å vurdere hvordan vi best kan legge til rette for et levende samisk samfunn der språk, kultur og identitet kan styrkes og utvikles videre. Det er framsatt flere forslag i saken, og jeg vil nå benytte muligheten til å snakke om Arbeiderpartiets syn. Saken omhandler grunnleggende rettigheter og respekt for urfolk og hvilket samfunn vi ønsker å bygge. Samisk språk, kultur og samfunnsliv er en viktig del av Norge. Derfor har vi forpliktet oss til å ha en politikk som anerkjenner historien, men som også tar ansvar for framtiden. Samfunnet vi i dag bygger, vil legge grunnlaget for Sápmi i framtiden. Det bestemmer om vi skal ha et levende samisk språk som snakkes i bryllup, i klasserom og på butikken, om vi skal fortsette å ha et yrende kulturliv, og om det samiske skal få lov til å vokse i takt med tiden eller være noe vi kan se tilbake på når vi tar turen på Nasjonalmuseet. For tre år siden la sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport. Den var tydelig på at fornorskingen var systematisk og alvorlig. For Sápmi var ikke dette noen overraskelse. Man lever i det hver eneste dag, og det har gitt store konsekvenser for nettopp språk, kultur og samfunnsliv. Derfor er det viktig at man, som rapporten også tok for seg, kan forsones. Da trenger vi ikke partier som mener at Sametinget skal nedlegges og ikke lenger ønsker å være tilknyttet ILO-konvensjonen. Vi trenger å se framover og fortsette å prioritere nettopp samisk språkundervisning, så generasjonene som kommer, også skal få ta del i språket. Når vi snakker om framtiden til samiske samfunn, handler også om hvem som skal få være med på å bestemme veien videre. Derfor må vi sørge for at samiske samfunn har reell innflytelse over saker som berører deres liv og område. Det handler om å bygge opp igjen tillit og sikre at utviklingen skjer med, ikke på bekostning av, innbyggerne i Sápmi. Vi lever i et av verdens beste land på alle målbare parametere. Mye av dette er takket være tilliten vi har til hverandre, og til nettopp storsamfunnet. Den tilliten må vi fortsette å bygge, også i Sápmi. Da trenger vi å prioritere et levende språk, et yrende kulturliv og gode samfunn.

Jeg vil bare tydeliggjøre Arbeiderpartiets standpunkt i saken, for det virker som representantene her er litt usikre på hva det er. Jeg står fast på at vi ikke kan sette til side lover og regler bare fordi de er upraktiske. Da utfordrer vi både forutsigbarheten i systemet og tilliten til de vedtakene vi gjør, og nettopp tilliten til vedtakene vi gjør, er det som gir forutsigbarhet for etablering av næringer rundt om i landet vårt. Som representanten for mitt parti tidligere var oppe og sa, er det en god dialog lokalt. Man kan være uenig om hvilken måte man skal gjøre ting på, men la det være klart – og statsråden har selv også gitt uttrykk for det – at vi selvfølgelig er ute etter å finne en løsning på problemet, men vi vil gjøre det innenfor de rammene som er vedtatt, og innenfor de lovene som foreligger i dag.

Konstanse Marie Alvær (A) [12:17:15] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for godt samarbeid med Dokument 8:216 S for 2025–2026, som omhandler praktisering av dispensasjonsbestemmelser i plan- og bygningsloven – men som kanskje de fleste kjenner som IKEA Forus-saken. Denne saken har to flertall, og jeg vil nå benytte resten av taletiden på å framlegge Arbeiderpartiets syn i saken. Saken berører grunnleggende prinsipper i norsk arealforvaltning: at endringer i arealbruk skal skje gjennom plan, ikke gjennom enkeltstående dispensasjonssaker. Plan- og bygningsloven er nettopp bygget opp for å sikre helhetlige, langsiktige og forutsigbare beslutninger, der både lokale prioriteringer og nasjonale hensyn ivaretas. Dispensasjoner er et viktig virkemiddel for å håndtere særlige tilfeller, men det kan ikke erstatte ordinær planlegging. Denne saken handler i stor grad om tilliten til lokaldemokratiet, og om hvordan vi ivaretar det best innenfor tydelige og forutsigbare rammer. Arbeiderpartiet mener det er helt grunnleggende at beslutninger om arealbruk tas nær folk. Kommunene kjenner egne lokalsamfunn best, og gjennom planprosesser får vi åpne, demokratiske vurderinger med medvirkning og bred forankring. Det er selve kjernen i et sterkt lokaldemokrati. Vi kan ikke bare sette til side lover og regler når de er upraktiske. Da utfordrer vi både forutsigbarheten i systemet og tilliten til de vedtakene som er fattet gjennom grundige prosesser. Samtidig anerkjenner vi at planer kan bli utdaterte. Samfunnsutviklingen går raskt, og nye føringer kan gjøre det nødvendig å justere kursen. Nettopp derfor er planendring et så viktig verktøy. Det gir rom for å finne gode, tilpassede løsninger innenfor en helhetlig ramme. For Arbeiderpartiet er derfor hovedlinjene klare: Vi skal ha sterke kommuner med reell innflytelse, men vi skal også ha et system som er forutsigbart, rettferdig og basert på klare regler. Det er på den måten vi best ivaretar både lokaldemokratiet og tilliten til arealpolitikken vår.

Jeg vil begynne med å si at vi deler forslagstillers intensjon om et så godt utbygd nett som mulig. Det er viktig for sikkerheten og beredskapen. Norge har i dag et av verdens beste mobilnett. Nesten alle husstander har grunnleggende mobildekning, og mobilnettet er godt utbygd, til tross for et krevende og langstrakt land, med fjell, fjorder og store avstander. Det betyr likevel ikke at det er mobildekning på hver eneste meter av det norske veinettet. Det finnes fortsatt dekningshull, særlig i områder med krevende topografi, lite trafikk og høye utbyggingskostnader. Vi er opptatt av å bedre dekningen langs ferdselsårer. Derfor ble det f.eks. i 2019 stilt konkrete dekningskrav ved tildeling av frekvenser til mobiloperatørene. Blant annet fikk Telenor ansvaret for å tette dekningshull langs europaveinettet og deler av kystveien i Nordland. Samtidig må vi være realistiske. Det offentlige veinettet i Norge er på nesten 98 000 kilometer. Å sikre full mobildekning på absolutt alle veistrekninger innen 2030 vil være ekstremt kostbart. Utredninger viser at bare det å tette dekningshull på deler av riksveinettet kan koste mellom 500 mill. kr og 1,5 mrd. kr – og det er før vi tar høyde for dagens prisvekst og økte byggekostnader. Vi må også ta i bruk ny teknologi når det er mulig. Det skjer noe på den teknologiske fronten hver eneste dag, bl.a. utvikling innen satellittbasert mobilkommunikasjon – såkalt Direct-to-Device, eller D2D. Denne teknologien gjør det mulig for vanlige mobiltelefoner å koble seg direkte opp til satellitter når det ikke er mobildekning på bakkenettet. På sikt kan dette gi nærmest landsdekkende mobildekning, også i områder hvor det i dag er svært dyrt eller upraktisk å bygge ut tradisjonelle mobilmaster. Samtidig pågår det viktig arbeid med nytt nødnett, bedre samarbeid mellom mobilaktører og koordinering mellom myndigheter gjennom Statens vegvesen og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Målet om bedre mobildekning langs norske veier er viktig for både trygghet, beredskap og framtidens transportløsninger. Løsningen ligger i målrettede tiltak, prioritering av de mest utsatte strekningene og bruk av ny teknologi.

Å legge til rette for effektive og gode beslutningsprosesser i offentlig sektor er en av våre viktigste oppgaver. Det er ikke tvil om at vi nå har et behov for høyt tempo i forbindelse med oppbyggingen av Forsvaret, sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor. For oss er det viktig at planprosessene generelt i samfunnet skal være åpne, legge til rette for god medvirkning og balansere ulike samfunnshensyn, samtidig som de er effektive. Gjennom plan- og bygningsloven sikres den lokale medvirkningen og vertskommunenes rolle i disse prosessene. Forsvaret har i dag allerede unntaksbestemmelser til plan- og bygningsloven av nettopp de hensynene som forslagsstiller løfter fram. Disse unntakene gjelder både i planprosesser og byggesaksbehandling. Det er i dag også mulig å innføre ytterligere unntak fra bl.a. byggtekniske krav gjennom forskrift, dersom Forsvaret mener at det er behov for det. I tillegg finnes muligheten som loven har til bruk av statlig reguleringsplan. Derfor støtter ikke vi forslaget. Vi mener at loven allerede har tilstrekkelig hjemmel til å tilrettelegge for Forsvarsbygg.

Denne saken tar opp viktige problemstillinger om samisk kultur, reindrift og arealpress. Det er ingen tvil om at utviklingen de siste årene, med økt aktivitet innen energi, industri og infrastruktur, gjør disse spørsmålene mer krevende. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: Norge skal oppfylle sine forpliktelser overfor vårt urfolk samene. Samisk kultur, språk og næringsutøvelse skal ikke bare beskyttes, men også utvikles. Derfor har regjeringen satt i gang et betydelig arbeid for å styrke kunnskapsgrunnlaget om reindriftens arealer, med arealregnskap, bedre kartgrunnlag og digitale distriktsplaner. Dette gir oss bedre beslutninger, mer forutsigbarhet og mindre konflikt. Vi mener derfor at det ikke er behov for å starte noen ny gjennomgang slik forslagsstillerne tar til orde for. Risikoen er at vi får enda mer dobbeltarbeid, lengre prosesser og i verste fall mer usikkerhet for både reindriften, lokalsamfunnene og ikke minst industrien. Det samme gjelder spørsmålet om samlet belastning. Dette er allerede en integrert del av konsesjonsbehandlingen. NVE ser prosjekter i sammenheng, og hensynet til reindrift og samisk kultur inngår i vurderingene. Arbeiderpartiet mener det er riktig å styrke kvaliteten i disse prosessene, ikke å opprette parallelle utredninger som i praksis vil forsinke nødvendige beslutninger. For vi må evne å håndtere to hensyn samtidig: Vi skal ta vare på samiske rettigheter og naturgrunnlaget for samisk kultur, og vi skal sikre utvikling, arbeidsplasser og tilgang på fornybar energi. Disse hensynene står ikke i motsetning, men de krever gode avveininger. Arbeiderpartiet vil derfor ikke støtte forslagene, men vi vil fortsette arbeidet med å styrke både samiske rettigheter og bærekraftig utvikling.

Jeg vil begynne med å takke for samarbeidet i komiteen. Komiteens behandling viser at dette er et område med stor interesse og ikke minst viktighet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i i dag, er den mest alvorlige siden andre verdenskrig. Vi lever i en tid preget av økt stormaktsrivalisering, større usikkerheter og mer utilslørt maktbruk. I en slik situasjon blir digital sikkerhet og beredskap helt avgjørende for Norge. Samfunnet vårt er i dag dypt digitalisert. Kritiske funksjoner som strømforsyning, helse, kommunikasjon og offentlig forvaltning er avhengig av digitale systemer. Dette gjør oss effektive, men også sårbare. Derfor må vi styrke vårt digitale handlingsrom. Digitalt handlingsrom handler ikke om å klare oss helt alene. Det handler om å kunne handle selvstendig og strategisk, også når vi er avhengig av andre. Sannheten er at Norge er tett koblet til et globalt digitalt økosystem. Vi er avhengige av alt fra programvare og skytjenester til datasentre og kunstig intelligens. Derfor kan vi ikke bygge sikkerhet gjennom norsk alenegang. Tvert imot må vi samarbeide tettere med våre partnere i Norden og EU. Sammen kan vi utvikle felles løsninger, sette standarder og redusere sårbarhet. Et viktig tema er avhengigheten av store internasjonale teknologiselskaper. For eksempel bruker en stor del av offentlig sektor løsninger som Microsoft 365. Disse tjenestene er effektive og velfungerende, men den sterke konsentrasjonen hos få aktører gjør oss sårbare. Regjeringens svar er ikke å fase ut slike løsninger over natten. I stedet handler det om å spre risiko, utvikle alternativer og sørge for at virksomheter kan benytte systemet dersom det blir nødvendig. Fleksibilitet og valgfrihet er nøkkelen. Samtidig må vi sikre at personopplysninger og sensitive data behandles forsvarlig. Regelverk som GDPR stiller strenge krav, og Datatilsynet fører tilsyn. Ansvaret ligger i stor grad hos virksomhetene selv, som må vurdere risiko og iverksette nødvendige tiltak. Regjeringen arbeider også med å styrke kontrollen over kritisk digital infrastruktur, bygge mer kapasitet i Norge, bl.a. innen datasentre og kunstig intelligens, og legge til rette for bruk av åpne standarder og bedre samhandling i offentlig sektor. Kort sagt: Norge skal bli mer robust digitalt. Vi skal redusere sårbarheten, styrke sikkerheten og øke vår evne til å handle selvstendig, men vi skal gjøre dette gjennom samarbeid, ikke isolasjon.

At vi vurderer de endringene vi gjør i kommunesektoren, er viktig og riktig, og vi deler forslagsstillernes intensjon om det. I svarbrevet fra departementet kommer denne intensjonen også tydelig fram, for regjeringen skal nå gjennomføre en evaluering, og det er et forsknings- og utdanningsoppdrag etter offentlig utlysing. Det gir ulike fagmiljøer muligheten til å foreslå løsninger for gjennomføringen av en slik evaluering. Her vil flere av temaene som også forslagsstillerne berører, bli belyst. Disse medlemmene mener derfor at forslaget, slik det foreligger, ikke bør vedtas, og at man etter en offentlig utlysing vil ha bedre forutsetninger for å gjennomføre nettopp en evaluering. Samtidig foregår det flere prosesser, som f.eks. den regjeringsoppnevnte kommunekommisjonen, som er i full sving, og som også vil legge fram forslag til forbedringer i kommunesektoren. Å jobbe for forbedring i kommunene er et kontinuerlig arbeid som vi må fortsette å ha fullt fokus på framover, slik at folk over hele landet får gode og effektive tjenester tilpasset sine forhold der de bor.

Vi må erkjenne at det fortsatt er forskjeller mellom kjønnene i dag. Når Fremskrittspartiet foreslår en kjønnsnøytral likestillingslov, vitner det om manglende historisk perspektiv. Det er bare 113 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, likestillingsloven kom først i 1978, og først i 1993 fikk menn reell rettighet til fedrekvote. Likestilling er ikke noe som har kommet av seg selv, den er kjempet fram, steg for steg. I dag er vi ikke i mål. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn i snitt, de er underrepresentert i lederstillinger, og selv i dette huset er det flere menn enn kvinner. Det vitner om at likestillingen fortsatt er et pågående arbeid. Jeg er glad for at FrP nå ønsker å delta i likestillingsdebatten, men når svaret blir å svekke eksisterende rettigheter, går man feil vei. Når man plukker ut enkeltforslag fra mannsutvalget og flytter oppmerksomheten bort fra kvinners rettigheter, reiser det spørsmål om hva som egentlig er målet. Samtidig må vi ta på alvor de utfordringene som også gutter og menn møter. Flere gutter faller utenfor skolen, og da må vi utvikle en mer praktisk og inkluderende skole. Menn topper selvmordsstatistikken, og da må vi styrke psykisk helsehjelp. Jeg skulle ønske at det var det denne debatten handlet om: tiltak som styrker likestillingen og gir alle bedre muligheter. I stedet brukes tiden på forslag som i praksis kan svekke rettigheter kvinner allerede har kjempet så hardt for. Likestilling handler ikke om å ta fra menn eller å gi til kvinner, det handler om å gi alle flere muligheter til å leve livet sitt slik man vil. Hvis vi mener alvor med likestilling, må vi rette innsatsen dit utfordringene faktisk er: i skolen, på arbeidsplassen og i helsetilbudet. Jeg er skuffet over FrP som først nå melder seg inn i likestillingskampen. Jeg kjenner mange kloke mennesker som har ført denne kampen hele livet, som tok kampen for fri abort på 1970-tallet, som sto på kravene for fedrekvoten, og som fylte gatene våre med kjærlighet så også homofile skulle få lov til å gifte seg. Da er det provoserende at FrP, Høyre og KrF, som gang på gang har kjempet mot disse rettighetene – jeg vil gå så langt som å si at vi har rettighetene på tross av, ikke på grunn av dem – nå melder seg inn. Jeg glemmer ikke høsten 2019, da mine rettigheter ble lagt på forhandlingsbordet om regjeringsmakten, eller senest i fjor, da FrP valgte å stå på utsiden av samtykkeloven. Felles ekteskapslov, fedrekvote – forslagene er mange, og høyresiden har stemt dem ned. Jeg vil si til FrP som nå har meldt seg inn i likestillingskampen: Velkommen etter, men ikke si at du støtter likestillingskampen når det kun gagner deg. Det er ikke likestilling – det er historieløst.

04:48] (ordfører for sakene): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i behandlingen av Dokument 8:51 S og Dokument 8:126 S, som begge omhandler fylkeskommunens rolle og framtid som forvaltningsnivå. Dokument 8:51 S gjelder forslag om en oppgavegjennomgang av fylkeskommunen med sikte på å vurdere hvordan man kan overføre alle disse oppgavene til stat eller kommune. Dokument 8:126 S gjelder forslag om å avvikle fylkeskommunen samt å legge fram en tidsplan for en slik avvikling. Komiteen viser til at offentlig sektor skal organiseres slik at innbyggerne får best mulige tjenester, tilpasset lokale forhold og med effektiv ressursbruk. Begge forslagene reiser grunnleggende spørsmål om hvordan forvaltningen skal organiseres, og hvilke oppgaver som best løses på statlig, kommunalt eller regionalt nivå. Dette gjelder bl.a. ansvaret for videregående skoler, samferdsel, næringsutvikling, kultur, folkehelse og regional planlegging, områder som er viktige i folks liv. Jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn i saken. Spørsmålet om forvaltningsstruktur handler i stor grad om hvordan vi best kan sikre gode og likeverdige tjenester i hele landet, samtidig som vi ivaretar både lokaldemokratiet og behovet for helhetlig styring. Her spiller fylkeskommunen en nøkkelrolle og har fordelen av å kunne ha blikket festet litt høyere, med muligheten for et perspektiv på tvers av kommunene. Vi mener at det er en viktig rolle, og de utgjør en viktig oppgave i Norge. I tillegg mener vi at en sak med så store konsekvenser for forvaltningen, hvor også høringsinnspillene har vært få, ikke skal avgjøres her uten at vi vet konsekvensene, for de kan bli utrolig store, bl.a. for noen av de mest sårbare vi har, elevene i videregående skole. For Arbeiderpartiet er det viktig å gi kommunene og fylkeskommunen rom til å utføre sine oppgaver på en best mulig måte. Da trenger de forutsigbarhet og tillit. Dette forslaget er alt annet enn det.

Statistikk er én ting, hvordan man bruker den, er noe annet. FrP bruker bevisst statistikken sin i kommunikasjon utelukkende for å skape et «vi» og et «dem». For å oppnå en vellykket integrering er det siste vi trenger, å skape større forskjeller mellom folk. For oss i Arbeiderpartiet er det utrolig viktig, og det er en prioritering, at menneskene som kommer til Norge, skal få bidra. Da må vi legge til rette for det. Det siste de trenger, er et samfunn som skaper et «dem» og et «vi». Det vi trenger, er det store «oss»-et som gir muligheten til å utfolde seg og til å bli en del av samfunnet. Da kan vi ikke drive med disse karakteriseringene der vi sier at alle innvandrere ikke har lyst til å bidra, og der vi skaper skumle statistikker hvor man til og med klarer å dra inn kong Harald i innvandringsstatistikken. Det vi trenger framover, er å skape et varmere samfunn, et samfunn som tar imot alle og gir en hjelpende hånd til dem som trenger det.

Kommunene spiller en nøkkelrolle i å ivareta naturen. Arbeiderpartiet har ingen planer om å senke ambisjonene i naturpolitikken, men vi må også ha tillit til at lokaldemokratiet kan spille sin rolle i dette arbeidet på en god måte. Å fjerne unødige krav handler ikke om å senke ambisjonene i naturpolitikken, men det handler om å gi fleksibiliteten som trengs for å nå ambisjonene våre. Vi skal ha tillit til lokaldemokratiet samtidig som vi gir dem verktøy for å lykkes, så vi sammen kan ivareta naturen og mangfoldet vi har i dag, så også mine barn kan vokse opp med søndagstur i marka og somre i fjellheimen.

51:17] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i behandlingen av Meld. St. 35, bærekraftsmeldingen. Komiteen står samlet i at bærekraft er viktig. Det var i sin tid Gro Harlem Brundtland som definerte nettopp begrepet bærekraft for det internasjonale samfunnet i rapporten Vår felles framtid. Der står det: Bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Nettopp denne definisjonen har verdenssamfunnet klart å enes om og ikke minst jobbet sammen mot. Norge har på lik linje med de fleste land i verden forpliktet seg til å jobbe med å oppnå nettopp bærekraftsmålene, og det er dette rapporten tar for seg. Meldingen viser til at vi er godt på vei mot å innfri målene. Det er takket være godt samarbeid og målrettet arbeid på tvers av sektorene i Norge og ikke minst takket være en solid innsats fra kommunene og fylkeskommunene våre, som iherdig jobber samlet mot å oppfylle og rapportere på nettopp bærekraftsmålene. Samtidig er vi ikke i havn. Meldingen peker på 61 delmål med forbedringspotensial. Herunder er sosioøkonomiske forskjeller noe vi må ta på alvor. Bærekraft handler om fordeling – fordeling av goder og byrder også mellom mennesker. Meldingen peker også på at miljøutfordringer vi står overfor, er store, og at klimautslipp, forurensning og naturinngrep har ført til stor belastning på økosystemer og naturmangfoldet. Bærekraftsrapportering skal ikke være kun en rapportering, men fortsette å være en aktiv del av politikkutviklingen. Bærekraft handler om rettferdighet mellom generasjoner, mellom mennesker og mellom land. Det handler om å sikre framtidige generasjoner like muligheter som dem vi har fått. Det er vårt ansvar, og vi skal bære det med varsomhet. Det er i innstillingen fremmet til sammen åtte forslag til anmodningsvedtak, og jeg legger til grunn at de partiene som har fremmet dem, vil redegjøre for dem. Jeg skal redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt når det gjelder flertallsforslaget, som lyder: «Stortinget ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale restriksjoner.» Arbeiderpartiet arbeider for å sikre en bærekraftig utvikling for framtiden og framtidige generasjoner. For å få til det må vi legge til rette for at de som arbeider med å løse utfordringene vi står overfor, har de rette verktøyene og den fleksibiliteten. La meg også understreke klart og tydelig: Arbeiderpartiets politikk ligger fast, også når det gjelder målsettingene om å ivareta naturen. Kommunene spiller en nøkkelrolle i å ivareta naturmangfold gjennom arealforvaltning.

Vi leverer nå et statsbudsjett hvor man prioriterer godt, også på det samiske. I lys av sannhets- og forsoningsrapporten har vi i Norge forbedringspotensial på forvaltningen av det samiske. Derfor har vi i budsjettet lagt inn 7 mill. kr til utredning av et nasjonalt kompetansesenter om fornorsking og urett. For å kunne gå videre inn i forsoningen trenger vi å kjenne historien og konsekvensene av den. Et kompetansesenter er en viktig prioritering og et steg i å anerkjenne uretten mot det samiske folk og den kampen de i lang tid har måttet kjempe. Vi har kommet langt siden Elsa Laula Renberg og det første samiske landsmøtet, og jeg er takknemlig for alle som har kjempet kampen for vår kultur og vårt språk, og som har stått i stormene så veien er litt tydeligere å gå for oss som kommer etter. Derfor er jeg glad for at man i budsjettenigheten også har lagt inn 10 mill. kr ekstra for å styrke Sametinget, til totalt 33 mill. kr. Det er penger som kan brukes til bedre språkopplæring for unge samer, så framtidige generasjoner kan vokse opp med viktige deler av sin identitet – som språket sitt. Det er penger som kan gå til samisk kulturutøvelse, alt fra kunst og reindrift til duodji; og ikke minst er det penger som viser at en samlet rød-grønn side, det parlamentariske grunnlaget, prioriterer det samiske. Dette er i motsetning til FrP, som i sitt alternativ leverer kutt etter kutt, men det er vel ikke annet å forvente når man også ønsker å legge ned Sametinget. Det skaper uro og uforutsigbarhet for Sápmi og ikke minst for befolkningen i spesielt Kautokeino og Karasjok, som i en urolig tid trenger trygghet – trygghet for arbeidsplassene sine, for kulturen sin og for språkopplæringen. Jeg er stolt over å komme fra et parti som evner å forsone og se framover, og som når det gjelder, velger å prioritere det samiske. Det er viktig å gi Sápmi denne tryggheten, når vi sammen skal skrive morgendagens historie – en historie vi vil skal inneholde en bred kulturarv full av duodji og et rikt språkbilde, der det å få samiskundervisning er like selvfølgelig som å få engelskundervisning, uavhengig av hvor i landet man bor, og der ingen samer skal være redd for å ta på seg kofta og vise hvem de er, men der vi er stolte og trygge i vår identitet.

Representantene fra FrP har fokusert sterkt på innsigelsessaker i sine innlegg, men fakta er at det er mange år siden antallet innsigelsessaker har vært så lavt. Under Støre-regjeringen har Kommunal- og distriktsdepartementet fattet vedtak i 76 saker, og siden vi i Arbeiderpartiet overtok departementet, har vi fattet 23 vedtak. I nåværende stund ligger det kun tolv saker til behandling. Det er det laveste tallet på mange år. Samtidig har norske kommuner fattet vedtak i ca. 1 000 saker det siste året. Hva tenker FrP om at antallet innsigelsessaker på departementets bord går ned, og om at vi har en regjering som reduserer etterslepet så mye?

Jeg legger merke til at også representanten Kapur trengte å fylle taletiden. I en tid da kommunene trenger støtte og solide prioriteringer, velger Høyres ordførere og representanten Kapur å gå ut mot endringene i kommunenes inntektssystem – endringer som i kjent Robin Hood-stil skal ta fra dem som har mest, og omfordele det til dem som trenger det mest. For kommuner som Skien utgjør forskjellen nesten 30 mill. kr, og det har stor betydning for nettopp tjenestene vi leverer til innbyggerne våre. Hvordan kan Høyre forsvare at man på den ene siden roper om mer penger, men når man leverer til dem som nettopp trenger det aller mest, har man ikke lyst til å ta det imot?

Når man har gjort det til sitt partis kjernesak å kjempe for denne såkalte friheten, mener jeg at man må levere et bedre alternativ. Man kan ikke kaste om på forvaltningen i Norge og ikke stille med et tydelig alternativ og et svar på hva man faktisk skal gjøre. Realiteten er at kommunene ikke trenger mer press akkurat nå. Derfor leverer vi en solid økning i frie midler i vårt statsbudsjett, mens FrP fortsetter i vante baner og er mer opptatt av kutt enn faktisk å løse problemene. Hvordan kan FrP love mer frihet og samtidig øke statlig styring?

Vi konkluderer nå en hektisk høst på Stortinget, som etterfulgte en hektisk sommer med høy valgkampaktivitet, hvor FrP kunne fortelle om sitt alternativ for Norge: mer frihet. Allikevel er det man faktisk møter i det alternative budsjettet FrP har lagt fram, flere øremerkinger og mer statlig styring over kommunenes inntekt. Samtidig foreslår FrP å fjerne fylkeskommunen og statsforvalteren og legger dermed mer press på kommunene, som da må forvalte bl.a. videregående skoler og fylkesveier. Hvordan kan FrP, som selvutnevnt frihetsparti, levere flere øremerkinger og flere oppgaver til kommunene i sitt alternative budsjett?

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 25 slår fast at enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig, herunder også en bolig. Det å ha en bolig, et hjem, er avgjørende for å kunne yte og leve det livet man ønsker, ha en jobb, gå på skolen og leve livet sitt. Når vi ser at det er en stadig økende andel mennesker på leiemarkedet, må vi gjøre noe med det. Vi må finne alternativer, og dette lovforslaget er et forsøk på nettopp det. Et hjem er mer enn et sted å oppholde seg; det er der vi lever livet vårt, tar våre første steg, gråter over den første kjærlighetssorgen – og alt imellom. For noen er det også en rot til søvnløse netter, usikkerhet og store bekymringer: Hvordan skal jeg betjene lånet? Hva skal jeg gjøre når leiekontrakten går ut om et år, og hvordan skal jeg kunne betale leien når den øker over sommeren? Dette er realiteten for utrolig mange nordmenn i dag, og da skal vi svare med tiltak som treffer og gir trygghet – trygghet for å ha et hjem, et sted å skape en familie, oppleve kjærlighetssorgen og alt imellom. Dette lovforslaget er et stort og viktig steg i retning av nettopp det. For Arbeiderpartiet er det en prioritering at folk skal kunne kjenne på tryggheten ved å ha et hjem, uavhengig av om man leier, eier eller kanskje befinner seg i nettopp stedet midt imellom, slik forslaget går inn for å legge til rette for i større grad. I Norge har vi en lang historie om en solid eierlinje, men det må ikke gjøre oss redde for å tenke nytt og se etter nye løsninger. Det er jeg stolt over at Arbeiderpartiet nå gjør, og ikke minst at vi prioriterer det. Det henger uten tvil også sammen med satsingen på å styrke Husbanken, sånn at vi kan realisere flere boligprosjekter og flere boligdrømmer uavhengig av eierform. Lovforslaget er et viktig steg i arbeidet for et tryggere og mer omfordelende boligmarked for framtiden.

Språket vårt er noe av det viktigste vi har. Det er måten vi kommuniserer og utfolder oss på, men også en stor del av vår identitet. Allikevel vet jeg at det i dag er flere samer som meg som mangler denne viktige puslebrikken i identiteten sin. Fornorskingen tok språket fra store deler av den samiske befolkningen. Det kom tydelig fram i sannhets- og forsoningsrapporten, og det kjenner vi i hverdagen når vi ikke kan delta i samtalen fordi vi ikke kan språket, eller når samtalen må foregå på norsk for ikke å ekskludere oss som ikke kan samisk. Derfor er jeg glad for at Norge har forpliktet seg til å forvalte, undervise og ta vare på det samiske språket. Samiske barn som vokser opp i dag, har rett til undervisning på sitt språk enten de bor i Bamble eller Båtsfjord, og det er viktig. Det gir en trygghet, ikke bare for den samiske delen av befolkningen, men også for vår felles historie og kulturarv. Selv om dette gjelder barn i hele Norge, er det ikke til å stikke under stol at våre nordligste kommuner og fylkeskommuner er de som står igjen med den største økonomiske påkjenningen av flerspråkligheten, fordi man har tatt på alvor det ansvaret det er å forvalte det samiske språket. I disse kommunene jobber man målrettet for at store deler av offentlige papirer, undervisningsmateriell og informasjon til innbyggerne er tilgjengelig både på norsk og på de samiske språkene. For å finansiere dette har man tospråklighetsmidler. Disse skal per definisjon gå til kommuner og fylkeskommuner som bruker, styrker og utvikler de samiske språkene. Denne ordningen er et viktig steg i forsoningen, men allikevel får vi tilbakemeldinger om at midlene ikke strekker til, og at kommunene selv sitter igjen med store deler av utgiftene. For Arbeiderpartiet er det viktig å bygge en sterk fellesskole også for våre samiske elever. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet har gått til valg på å styrke refusjonsordningen og gi mer penger til flerspråklighet. På den måten gir vi trygghet til samiske barn og unge for at de skal få den opplæringen og undervisningen de har krav på, sånn at de kan vokse opp med alle puslebrikkene i sin identitet.