I mitt sivile liv, når jeg ikke møter som vararepresentant, er jeg daglig leder. Det betyr også at jeg får ganske mange henvendelser fra unge mennesker som ønsker å få arbeidserfaring og få bygd opp sin erfaring. Det er det utrolig avgjørende at vi faktisk får til. Det er også noe av grunnen til at vi bl.a. støtter det første forslaget, som går ut på å gjøre det enklere for unge å starte sin egen næring. Det finnes allerede gode aktører, som Ungt Entreprenørskap og andre, som bidrar med et godt arbeid der. Derfor støtter vi også dette forslaget og ønsker at vi øker satsingen rundt det. Når det gjelder forslag nr. 2, er vi helt enig i at idretten og andre typer frivillige aktiviteter er avgjørende. Det var jo også det som var bakgrunnen for at vi tidligere har fremmet frikort, som regjeringen dessverre ikke ønsker. Når det gjelder forslag nr. 3, om å skape 50 000 jobber, deler vi også refleksjonen om at det framstår noe kunstig bare å finne på et tall, og at man fra statlig side bare skal opprette noe sånt. Under regjeringen Solberg hadde vi et samarbeid med både private aktører, staten og Nav, som faktisk skapte en inkluderingsdugnad. Det er på den måten, i samarbeid med det private, så vel som med det offentlige og frivillige, at vi får til gode ordninger, ikke gjennom en ren statlig ordning.

Krisesentertilbud er ikke tilgjengelig nok for alle som har reelt behov for det. Å lovfeste et krav om likeverdige alternative botilbud i krisesenterloven innebærer en implisitt resignasjon med hensyn til å gi dem som trenger det, et krisesentertilbud. Det er både trist og bekymringsverdig. Likestillings- og diskrimineringsombudet er kritisk og frykter at lovhjemmelen kan brukes som en «sparepost» for kommunene. Ombudet frykter at rusavhengige vil henvises til andre midlertidige botilbud uten spesialkompetanse eller tilrettelegging for voldsutsatte. Venstre deler denne bekymringen. Plasseres mennesker som egentlig har behov for å oppsøke et krisesenter andre steder, er faren stor for at de ikke får et likeverdig tilbud. Det er skuffende at regjeringen ikke vil sørge for at folk, uavhengig av kjønn, kan få et mer likeverdig krisesentertilbud ved å fjerne krav om kjønnsdelte krisesentre. Det ville ikke bare gitt et bedre tilbud for menn og transpersoner, men også for barna som oppsøker krisesentre med dem. Og vi unngår at en sønn som har fylt 18 år, ikke får være med til krisesenteret, slik vi fikk høre om under Stortingets høring. Erfaringene fra forsøksprosjektet til Romerike Krisesenter er så gode at Venstre mener at flere krisesentre burde ha fått anledning til å legge om til et integrert krisesentertilbud dersom de mener at dette ville ha styrket tilbudet og ivaretatt flere barn på en bedre måte. La meg understreke: Å fjerne påbud om kjønnsdeling på krisesentre er ikke å innføre et forbud mot kjønnsdeling. I land som ikke har et lovkrav om kjønnsdeling, finnes det mange kjønnsdelte tilbud. Venstre mener det må være opp til kommunene og krisesentrene selv å vurdere hva som er til beste for deres brukere. I Norge har vi prioritert forskning på partnervold i heterofile forhold. Retter vi blikket mot skeive, er kunnskapen med ett veldig begrenset. Det kan føre til at skeive ikke får den hjelpen de trenger. Vi trenger en langt bedre forståelse av de særlige utfordringene for skeive partnervoldsrammede og tilleggsutfordringene transpersoner og ikke-binære kan oppleve. Suboptimale alternative krisesentertilbud for heterofile menn så vel som skeive går også ut over deres barn. Det bryter med prinsippet om at barn skal ha likeverdige tjenester. Jeg kan ikke se at hensynet til barnets beste er tilstrekkelig vurdert opp mot behovet for mer kunnskap om en kjønnsnøytral krisesenterlov. Venstre mener derfor at regjeringen bør gjøre en ny vurdering av konsekvensene av en kjønnsnøytral krisesenterlov, hvor hensynet til barnets beste inngår i vurderingen. Til slutt en stemmeforklaring: Venstre stemmer primært for forslag nr. 1, subsidiært for forslag nr. 2. Jeg tar med dette opp Venstres forslag i saken.

I dag er det slik at kvinnens ektemann antas å være far til barn født i ekteskap, men denne automatikken gjelder ikke medmor. Det er derfor svært gledelig at Venstre nå har fått gjennomslag for å utrede med sikte på å innføre lovendringer som vil likebehandle likekjønnede og ulikekjønnede foreldre, både ved å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral og ved å erklære farskap og medmorskap. I fjor fremmet Venstre forslag om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral, med den hovedbegrunnelse at det vil være til barnets beste og sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner. Det som gjør dagens regelverk særlig problematisk, er at det ikke bare forskjellsbehandler foreldrepar av samme kjønn, men det diskriminerer også barna i likekjønnede ekteskap. Likestillings- og diskrimineringsombudet har gjentatte ganger påpekt at likekjønnede foreldre ikke har det samme rettslige rammeverket for foreldreskap som ulikekjønnede foreldre. Ombudet mener at det finnes gode grunner for å skille mellom likekjønnede og ulikekjønnede par når det gjelder etablering av foreldreskap og assistert befruktning. I flere høringsrunder, herunder til mannsutvalget, har ombudet bedt om at det rettslige rammeverket for skeive foreldre utredes med mål om å rette opp forskjellene mellom likekjønnede og ulikekjønnede foreldre. Ombudet sier: «Barn født inn i likekjønnede ekteskap fortjener å få juridisk, sosial og materiell trygghet fra starten av livet, på lik linje med barn født inn i ulikekjønnede ekteskap. Det er på høy tid at lovgivningen om etablering av foreldreskap reflekterer de ulike familiestrukturene vi har i samfunnet, og sikrer at alle barn får to foreldre, uavhengig av foreldrenes kjønn.» Regjeringen har i proposisjonen gjort et slags forsøk på å komme Venstre i møte ved å forenkle etableringsmåten for medmorskap. I forslaget til ny barnelov legges det opp til at det er samtykke til assistert befruktning som skal være grunnlaget for etablering av medmorskap. Samtidig skal det føres effektiv kontroll med at vilkårene for assistert befruktning etter bioteknologiloven er oppfylt. For Venstre er dette langt fra nok, og vi er glad for at Høyre, Senterpartiet og SV støtter oss i å rette opp dette for medmødre og deres barn.

Jeg står på talerstolen med et ubehag, for jeg er ikke trygg på om forslaget til ny barnelov vil bedre eller forringe situasjonen for barn som lever i familier som oppløses. Jeg er bekymret for barna som opplever at konfliktnivået mellom foreldrene øker kraftig rundt og etter samlivsbruddet, for barna som brukes i en forelders hevntokt mot en annen, og for barna som ikke får et ord med i laget når det er deres egen framtid som skal avgjøres. Jeg bekymrer meg aller mest for de barna som allerede før foreldrenes samlivsbrudd har hatt det vanskelig, for de barna som er blitt utsatt for fysisk og psykisk vold av en av foreldrene, for de barna som har vært vitne til at den ene forelderen utøver vold mot den andre, for de barna som er blitt utsatt for seksuelle overgrep av en forelder – for de barna som er blitt sviktet av sine aller nærmeste. Klarer vi å ivareta disse barna godt nok i den nye barneloven? Uroen i meg kommer av regjeringens nye juridiske konstruksjon «delt daglig myndighet», som innebærer at begge foreldre har daglig myndighet over barnet etter et samlivsbrudd. Myndigheten er ikke klart definert, men den innebærer at foreldrene skal komme til enighet om langt flere avgjørelser som angår barnet, enn etter dagens lovverk. Jeg ønsker mer likestilt foreldreskap, men denne nye konstruksjonen ivaretar dessverre ikke barnet godt nok, for det regjeringen gjør, er å løsrive de avgjørelser som fram til nå har ligget hos bostedsforelder, fra bostedsforelderen. Med det løsrives den daglige myndigheten fra de praktiske realitetene. Delt daglig myndighet er en snodig konstruksjon, for uavhengig av hvem barnet rent faktisk bor hos i det daglige, skal altså begge foreldre ha like mye å si i en rekke spørsmål knyttet til barnets hverdag. En rekke faginstanser har ropt varsko og advart om at hensynet til barnets beste med dette ofres. For når det legges opp til at foreldrene skal måtte enes om langt flere valg etter et samlivsbrudd enn hittil, legger man med det samme til rette for at voldsutsatte barn utsettes for fortsettelsesvold, f.eks. ved at en forelder sier nei til fotballtrening for å misbruke myndigheten til å utøve sosial kontroll. At barna skal høres, gir ingen garanti, for barn i nettopp slike situasjoner kan være under press og ikke tørre å si hva de vil. På tross av høylytte protester forsvarer regjeringen og statsråden den delte daglige myndigheten med at Bufdir støtter forslaget. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner, for i går ble det publisert en artikkel på artikulert.no, hvor det framgår at det er en sterk skepsis til forslaget i Bufetat. Gjennom familievernkontorene høster Bufetat daglig erfaring fra førstelinjen i møte med foreldrene som kommer til mekling etter samlivsbrudd. Om lag 500 terapeuter jobber med dette. Blant disse er det blitt uttrykt sterk bekymring for konsekvensene av lovforslagene for de mest utsatte barna. Psykologspesialist og forsker Jannicke Stav uttaler at man bør lytte ekstra godt til fagfolk som har særskilt ansvar for mekling med foreldre i risikofylte situasjoner hvor det er høy grad av konflikt eller vold. Det er barna i disse familiene som trenger at loven fungerer godt. Ønsket om et mer likestilt foreldreskap kunne blitt løst på en annen og bedre måte enn med konstruksjonen delt daglig myndighet. Etter Venstres syn kunne regjeringen vært tydelig på at delt bosted skal være utgangspunktet etter et samlivsbrudd, selv om det er mulig å avtale noe annet dersom det er til barnets beste. Det vil kunne ha en normativ effekt som fører til at flere velger delt bosted, og til at flere barn får opprettholdt en nær relasjon til begge foreldre etter et samlivsbrudd. I saker hvor foreldrene ikke kommer til enighet, må retten stå fritt til å vurdere hva som er til barnets beste, uten politiske føringer. Det vil være et grep som reelt sett sikrer et mer likestilt foreldreskap, som barnet nyter godt av, i rak motsetning til skrivebordsøvelsen delt daglig myndighet, for da er forelderen faktisk til stede i barnets liv, i stedet for å mene noe om barnets liv fra sidelinjen. Venstre ser mange mangler i forslaget til barneloven slik den står. Vi vil primært sende den tilbake til regjeringen, men vil subsidiært stemme for forslag til forbedring av loven. Jeg tar med dette opp Venstres forslag i saken.

La meg starte med det Venstre er glad for med barnevernsloven før jeg kommer inn på det som vi oppfatter som mer problematisk. Venstre synes det er svært gledelig at barn fra 2028 skal få partsrettigheter fra de er 12 år. Vi feiret nettopp dette med organisasjonene og barn og unge som har kjempet for dette. Det vil styrke barns stemmer i saker som angår spørsmål som griper dypt inn i deres liv. Så er det synd at det ikke ligger an til å bli flertall for at barn under 12 år skal få oppnevnt advokat i saker for barneverns- og helsenemnda, slik Venstre ønsker. De får verken partsstatus eller oppnevnt advokat. Også barn under 12 år hadde fortjent en styrket rettssikkerhet i saker som kan endevende livet deres. Vi er også glad for økt klagerett for barn når det gjelder flytting knyttet til fosterhjem, og vi er enige med Forandringsfabrikken og andre som har kjempet for alternative tiltak utenfor hjemmet og botiltak som ligner mer på et hjem. Ikke minst er det bra at vi senker terskelen for stans av samvær fra «vesentlig skadelidende» til «skadelidende». Men det er noen barn som fortsatt ikke er godt nok hørt i barnevernsloven. Hvert år kommer det asylsøkende barn til Norge uten omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere er, som andre barn, sårbare. Sårbarheten deres forsterkes ytterligere av at de er i et fremmed land og uten sine primære omsorgspersoner. Alle har opplevd relasjonsbrudd. Mange er traumatiserte og utrygge. Derfor har de et særlig behov for stabil og god omsorg. I dag får barn og ungdom som er mellom 15 og 18 år når de ankommer Norge og søker beskyttelse, tilbud om å bo på asylmottak for enslige mindreårige i regi av UDI, til forskjell fra barn under 15 år, som får tilbud om plass på et omsorgssenter for mindreårige i regi av Bufetat. FN har ved flere anledninger kritisert Norge for dette skillet, som i praksis innebærer store forskjeller i bemanning og barnefaglig kompetanse. Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, har også ved flere anledninger pekt på at barn som bor på asylmottak, får et mer begrenset omsorgstilbud enn barn som barnevernsmyndighetene har omsorg for. NIM har samtidig minnet oss om at barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at enslige mindreårige asylsøkere får et omsorgstilbud som er likeverdig med øvrige barn under statens omsorg. I en temarapport om enslige mindreårige asylsøkere fra 2016 viser NIM til at det alternative omsorgstilbudet som gis enslige mindreårige asylsøkere på mottak, ikke er likeverdig med det alternative omsorgstilbudet som tilbys enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Det skiller seg også markant fra det tilbudet som gis øvrige barnevernsbarn. NIM gir i rapporten uttrykk for at det er vanskelig å se noen legitim begrunnelse for dette utover økonomiske hensyn. Retten til nødvendig omsorg er så grunnleggende at økonomiske hensyn vanskelig kan begrunne en slik forskjellsbehandling. NIM viser til forskning om at også enslige mindreårige asylsøkere over 15 år har store omsorgsbehov, slik at de store forskjellene vanskelig kan legitimeres ut fra mindre omsorgsbehov. I 2023 uttalte Kirsten Kolstad Kvalø, som er seniorrådgiver hos NIM, at forskjellsbehandlingen av enslige mindreårige asylsøkere under og over 15 år er «et av de aller mest eksplisitte og tydelige menneskerettighetsbruddene vi har i Norge». Barnevernsutvalget har anbefalt at barnevernsloven endres slik at det framgår av loven at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere skal gjelde for alle barn under 18 år. På tross av gjentatt kritikk fra FN, en klokkeklar beskjed fra NIM og en klar anbefaling fra et utvalg regjeringen selv har nedsatt for å stanse forskjellsbehandlingen, velger altså regjeringen allikevel å ignorere denne anbefalingen. Det er svært vanskelig å forstå rasjonalet bak dette. Det er også vanskelig å se hva mer som skal til for at Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i komiteen, med et hederlig unntak av SV, skal få øynene opp for alvoret i situasjonen.

Venstre har stått i bresjen for å styrke filminsentivordningen generelt, og Venstre støtter derfor forslaget om å endre virkeområdet for forskriftene til Norsk filminstitutt slik at disse også gjelder for Svalbard. Svalbard er en integrert del av kongeriket Norge, med unike kvaliteter for film- og serieproduksjon. Dagens regelverk legger imidlertid ikke til rette for dette på en forutsigbar måte, noe som kan føre til usikkerhet og dårligere rammevilkår for aktører som ønsker å spille inn film der, sammenlignet med på fastlandet. Svalbards særegne og sårbare villmarksnatur er nettopp en god grunn til å innlemme Svalbard i støtteordningen. Klimaendringene merkes markant der, og vi vet hvor viktig film og serier er for å skape forståelse og engasjement for nettopp dette. Venstre er opptatt av å ivareta Svalbards særegne villmarksnatur. Vi er enige med FilmReg, som påpeker at svalbardmiljøloven sikrer ivaretakelsen av miljøhensyn. Sysselmesteren har en rekke ferdselsrestriksjoner som håndheves og gjelder for alle, inkludert filmnæringen på øygruppen. Under innstillingen av storfilmen «Mission Impossible – The Final Reckoning» ble det eksempelvis gjort tilpasninger som viser at filmproduksjon lar seg forene med det strenge miljøregelverket og ferdselsrestriksjoner på Svalbard. Opprettholdelsen av det norske samfunnet på øygruppen er et generelt og sentralt mål for svalbardpolitikken. Filmproduksjon er allerede en viktig næring på Svalbard og er tett knyttet til andre næringer på øygruppen, som forskning og turisme. I Venstre er vi derfor glade for at Stortinget ber regjeringen endre virkeområdet for Norsk filminstitutts relevante forskrifter om støtte til film- og serieproduksjon til også å omfatte Svalbard.

Jeg vil først takke særlig saksordføreren, Torstein Tvedt Solberg, for et svært godt arbeid. Det kan ikke ha vært lett, men det er veldig viktig. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet. Sårene terroren i Norge har etterlatt seg, og behovet vi som demokrati har for å bygge et samfunn med tillit, trygghet og motstandskraft, krever at vi som partier også står sammen. Ekstremismekommisjonens arbeid og anbefalinger gir et solid grunnlag for å bedre innsatsen mot ekstremisme. Stortingsmeldingen har et dystert bakteppe, med terrorangrepene den 22. juli 2011, den 10. august 2019 og den 25. juni 2022. Som politisk engasjert, skeiv og med flerkulturell bakgrunn vil jeg ikke at ekstremistene skal vinne, sette frykt i oss og hindre oss fra å ta del i demokratiet og være dem vi er. Men det er lett for meg å si, for jeg vet hvor krevende det har vært for mange av dem som har opplevd dette. Det er mange som har slitt med å fullføre studier, fungere i arbeidslivet og forsøke å leve et normalt liv. Noen AUF-ere orket ikke å engasjere seg etter 22. juli. Noen overlevende fra 25. juni syntes det var utrolig krevende å gå i prideparaden året etter. Ingen skal måtte løpe fra terrorister, ingen skal måtte ringe venner og familie desperat for å se om de lever. For alle dem som frykten og traumene tar ekstra tak i, må vi andre stille opp. Vi som samfunn har et ansvar for å engasjere oss, og vi har et ansvar for å hjelpe berørte og forebygge at noe så grusomt kan skje igjen. På den bakgrunn er jeg glad for at en samlet komité også støtter oss i å sørge for at det framgår tydelig at tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold også gjelder prosjekter som skal forebygge hat mot skeive. Norge er avhengig av demokratisk motstandskraft. Det handler om evnen vår til å beskytte demokratiet vårt og våre felles verdier fra interne og eksterne trusler som voldelig ekstremisme, radikalisering og antidemokratiske holdninger. Denne motstandskraften bygges på forskjellig vis i ulike deler av samfunnet. Folk i Norge har i stor grad tillit til demokratiet og andre mennesker. Det er den sterkeste motkraften vi har mot radikalisering, konspirasjonstenkning og ekstreme antidemokratiske holdninger. Lav tillit til andre mennesker og politiske institusjoner henger sammen med radikaliseringsprosesser og antidemokratiske strømninger og bevegelser. Det er mange ting jeg kunne ha trukket fram i ekstremismemeldingen, men i dag vil jeg velge å sette redaktørstyrte medier ekstra i fokus. De spiller en viktig rolle i å motvirke innhold som skaper splittelse og undergraver tilliten mellom mennesker. I en tid preget av uro, krig og konflikt ser vi sterke politiske aktører som sprer villedende framstillinger og bidrar til polarisering i samfunnet. Internett og sosiale medier har åpnet for enorme informasjonsmuligheter, men har samtidig gjort det enklere å spre desinformasjon og hatefulle budskap. Det ser vi dessverre mye av. Derfor er det avgjørende med et bredt spekter av redaktørstyrte medier som folk har tillit til. Regjeringen har varslet en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som skal legges fram før sommeren 2025. Jeg vil på det sterkeste oppfordre regjeringen til å sørge for at denne strategien blir konkret og fylt med tiltak. Avslutningsvis vil jeg understreke at forebygging av ekstremisme selvfølgelig ikke må ramme det vi vil forsvare, nemlig demokrati, åpenhet og ytringsfrihet. Vi trenger målrettet beskyttelse mot trusler her og nå, men tiltak som styrker demokratiets motstandskraft gjennom økt kunnskap, solide valgsystemer, en åpen forvaltning og gode rammevilkår for redaktørstyrte medier, er langt å foretrekke som den langsiktige løsningen på ekstremisme.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [16:43:43] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke for behandlingen av denne saken i komiteen, og takke statsråd Lene Vågslid, som har sendt en uttalelse som belyser saken. Saken er ytterligere belyst ved at komiteen sendte saken til skriftlig høring. Representantforslaget har to forslag, begge med støtte fra mindretallet. Det er et forslag om å la foreldre velge fritt i foreldrepermisjonsperioden, og et annet om å evaluere foreldrepermisjonsordningen som trådte i kraft 1. juli 2018. Flertallet er tydelig på at tredeling er en god ordning, som bidrar til å sikre en god relasjon mellom barnet og hver forelder. Statsråd Vågslid gir i sitt svarbrev uttrykk for at dagens tredeling og de nye lovendringene ivaretar balansen mellom fleksibilitet og hensynet til at både mødre og fedre/medmødre skal gis mulighet til å kombinere omsorg for barnet med yrkesaktivitet. Hva en evaluering angår, viser statsråden til at det etter 1. juli 2018 er gjort lovendringer i regelverket som styrker fleksibiliteten og gjør at foreldrene ikke taper penger på å være lenger hjemme med barnet med 80 pst. dekningsgrad. Statsråden mener det er for tidlig å se noen effekter av at stønadsperioden for de med 80 pst. dekningsgrad ble elleve dager lenger med virkning fra 1. juli 2024, og at denne endringen mest sannsynlig vil gi utslag når Arbeids- og velferdsdirektoratet rapporterer for 2027. Statsråden opplyser at hun vil be Arbeids- og velferdsdirektoratet om å gjennomføre en ny foreldrepengeundersøkelse i 2026, der det bl.a. vil være av særlig interesse å belyse brukernes uttak av ulønnet permisjon etter lovendringen. Jeg går nå over til å presentere Venstres syn på saken. Vi i Venstre mener at vi skal være stolte av og hegne om at vi har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger. Vi må ikke glemme at dagens ordning faktisk har betydelig valgfrihet. Venstre har historisk vært opptatt av fedres og medmødres rettigheter i foreldrepermisjonen, og vi står bak omleggingen av foreldrepermisjonen til dagens tredelte ordning. I Norge og sammenlignbare land som Danmark vet vi at menn primært tar ut den delen av foreldrepermisjonen som er forbeholdt far. Ut fra erfaringen i Danmark med innskrenking av fedrekvoten som medførte nedgang i fedres permisjonsuttak, burde det ikke komme som en overraskelse at en tilsvarende nedgang inntraff i Norge da det skjedde en innstramming. Heldigvis fikk vi i Venstre kjempet inn en tredeling av foreldrepermisjonen i Jeløya-plattformen da vi gikk inn i regjering. I Solberg-regjeringen fikk vi også innført en rekke andre ting som bedret situasjonen for småbarnsforeldre. For Venstre er det sentralt at barnets beste må være det førende prinsipp i alle saker som angår barn. Med dette som utgangspunkt er det for oss et helt sentralt poeng at foreldrepengeordningen må innrettes slik at barnet får mulighet til å etablere en nær og god relasjon til begge sine foreldre i sine første leveår.

Jeg opplever fortsatt ikke at jeg har fått svar på spørsmålet om hvilke teknologiske og lovmessige hindre som eksisterer. Det er fortsatt noe regjeringen kan gjøre, starte og sette i gang, uavhengig av hva enhver liten kommune måtte gjøre. Det er kanskje bedre at noen som faktisk har makt og robusthet, starter med en teknologisk og lovmessig innføring. Jeg opplever ikke at jeg fikk svar på spørsmålet, så jeg håper statsråden kan oppklare det.

Statsråden nevner moderne teknologi. I proposisjonen sier regjeringen følgende om innebygd og automatisk arkivering: «Den dagen teknologi og tilgrensande lovverk er modent for endring, kan spørsmålet adresserast på ny.» Skatteetaten har allerede en pilot utviklet, og som kan anvendes. Det finnes også relevante løsninger i markedet. Kunstig intelligens har tatt teknologiske kvantesprang, ikke minst de siste fire årene, og samtidig blitt billigere. Sikkerhetshensyn kan også håndteres. Det er eksempelvis gode mekanismer for å sortere sensitive opplysninger, både på systemnivå og manuelt, for å ivareta personvern og andre behov. Da ønsker jeg å spørre statsråden: Hvilke teknologiske og lovverkmessige hindre gjenstår?

En velfungerende arkivstruktur er en forutsetning for undersøkende journalistikk og demokratisk kontroll. Venstre mener lovforslaget til regjeringen mangler ambisjoner og har så store svakheter at det bør sendes tilbake til regjeringen. Regjeringen selv bekrefter sine lave ambisjoner når de oppsummerer hovedinnholdet i proposisjonen med at gjeldende rett fra 1992 for det meste blir videreført i ny lov. Den første norske nettsiden ble satt opp i 1993, altså etter den gjeldende arkivloven. Arkivlovutvalget leverte heldigvis et framtidsrettet lovforslag. Utvalget tok for seg problemer med forsvarlig arkivering knyttet til e-postklienter, SMS-er og digitale samhandlingsplattformer. I motsetning til regjeringen støtter Venstre arkivlovutvalgets ønske om å erstatte postjournalen med en generell plikt til innebygd arkivering. Arkivering vil da skje løpende og automatisk, integrert i arbeidsprosesser og systemer. Automatiske arkiveringssystemer er ikke uvanlig i næringslivet, og skatteetaten har faktisk allerede gjort en god pilot. Norsk Journalistlag peker på at fullautomatisert håndtering av arkivplikt – dokumentasjon – styrker innsynsretten og tillater metadata som er verdifulle, i et mer moderne offentlig innsyn. Å investere i en slik løsning kan også eliminere tidstyver, forbedre kvaliteten på offentlig saksbehandling og med det styrke borgernes rett til informasjon. Venstre vil i tillegg understreke at en moderne arkivlovgivning også er avgjørende for beredskap. Det bidrar til koordineringsevne under kriser og muligheten til å lære av erfaringer til neste krise. Under alvorlige hendelser, som cyberangrep, naturkatastrofer, pandemier eller krig, må offentlige virksomheter kunne få tilgang til å dele relevant dokumentasjon raskt og sikkert. Det forutsetter systemer med høy tilgjengelighet, integritet og sporbarhet. Fullautomatisert og innebygd arkivering vil sikre at kritisk informasjon dokumenteres og bevares i samtid. Vi trenger en arkivlov som sikrer effektiv oppgaveløsning, historisk befaring og demokratisk kontroll. På denne bakgrunn tar jeg opp forslagene Venstre er alene om i saken.

Uansett hvordan Sykehus-Norge er organisert, ligger det overordnede ansvaret for det som skjer på norske sykehus, hos helse- og omsorgsministeren og på Stortinget. Og uansett hvordan Sykehus-Norge er organisert, handler helsepolitikk om hvordan vi prioriterer pengene, hvordan vi tar vare på folka som arbeider i helsevesenet, og hvordan vi får til et best mulig samspill mellom sykehusene, helsetjenestene ute i kommunene, fastlegene og andre aktører. Gjør vi dette godt nok i dag? Åpenbart nei. Kan vi organisere oss ut av det ved å trekke opp av hatten en helt ny modell som i seg selv skal løse problemene? Like åpenbart nei, etter Venstres syn. Det siste de som jobber på gulvet i norske sykehus trenger i dag, er nye runder med omorganiseringer, nye organisasjonskart, endeløse nye utredninger på jakt etter en vidundermodell ingen til nå har klart å beskrive konturene av, selv om alle legekunstens guder skal vite at det har vært prøvd. Nei, det folk trenger, er politikere som tar mer ansvar og rydder opp i åpenbare svakheter i systemet – uten å skylde på styringsmodellen i seg selv. Vi trenger å kutte administrasjonskostnadene i helseforetakene. Vi trenger å gjøre noe med organiseringen av turnus og arbeidstid. Vi trenger mer effektiv bruk av teknologi for å flytte tid og penger over fra skjema til pasientbehandling. For å ta ett konkret eksempel: Vi bør etter Venstres syn gå tilbake til ordningene med medisinsk kontorpersonale som avlastning for leger og sykepleiere på sykehusene. Det krever ingen utredning av en ny organisasjonsmodell. Det krever at vi bestemmer oss for det, og gjør det. Og ikke minst: Størrelsen på sykehusene har betydning for faglighet og fornuftig styring. Venstre vil sikre sykehus som er store nok til at de kan rekruttere personalet de trenger, og har et pasientgrunnlag som gir jevnlig trening på kritiske prosedyrer, samtidig som sykehusene ikke må bli så store at avstanden mellom ledelsen og det faglige personalet blir for stor. Venstre vil derfor revidere og nedskalere planene for videreutvikling av OUS med sikte på å begrense den ekstreme kostnadsveksten og beholde kvaliteten på sykehustilbudet i Oslo. Det krever endringer i styringssystemet, men endringer som er mulige innenfor dagens modell – dersom det er politisk vilje til å gjøre det. Jeg håper derfor det i dag er mulig å få flertall for Venstres tydelige resept for å forbedre styringen av norske sykehus innenfor rammene av dagens modell, og vil legge fram følgende forslag fra Venstre: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til forbedringer av dagens helseforetaksmodell som sikrer større demokratisk styring og tydelig forankring av store sykehusprosjekter i den nasjonale helse- og sykehusplanen som legges frem for Stortinget.»

I sin likestillingspolitiske redegjørelse sier statsråden: «Uten økonomisk selvstendighet er vi ikke frie til å ta selvstendige valg, og mange vil heller ikke være frie til å kunne gå fra skadelige og voldelige forhold.» Statsråden viste også til at de ville innhente kunnskap om mangel på likestilling når det gjelder formue. Jeg finner det da svært problematisk at regjeringen ikke prioriterer å ta raskere tak i et enstemmig vedtak fra Stortinget om å utrede en fravikelig samboerlov. En slik lov vil nettopp kunne styrke kvinners økonomiske stilling, og det angår mange. FNs kvinnediskrimineringskomité har kritisert Norge for dette rettslige tomrommet og pekt på at det særlig går ut over kvinner. De uttrykker bekymring for at kvinner som er samboere, fortsatt ikke har noen økonomiske rettigheter og vern når slike forhold går i oppløsning. FN-komiteen oppfordrer Norge til å treffe nødvendige juridiske tiltak. Ekteskapsloven fungerer i praksis som en standardkontrakt. Tilsvarende vil en fravikelig samboerlov fungere som en standardkontrakt, med full avtalefrihet for hver og en av oss. Sverige har hatt det i femti år. Hovedpoenget er at det letter det rettslige arbeidet for vanlige folk og flytter avtaleansvar til dem av oss med særinteresser. Altfor mange kvinner blir i destruktive forhold av økonomiske årsaker. Økonomisk selvstendighet er avgjørende for likestillingen, og det er avgjørende for vår frihet. SSB-tall fra 2024 viser at stadig flere velger ikke å gifte seg, og at de heller velger samboerskap. De fleste barn har samboere som foreldre. Det er derfor høyaktuelt å få på plass en samboerlov nå. Fremdeles innretter svært mange samboerpar økonomien slik at mannen har majoriteten av midlene i varige verdier, som bolig og bil, mens kvinnen betaler løpende forbruk. Ved samlivsbrudd vil da mannen sitte rettslig igjen med de varige verdiene. En svært liten andel av samboende har samboerkontrakt. Mange kvier seg for å ta opp temaet med samboer eller sliter med å navigere i et uoversiktlig regelverk. Rettshjelpsorganisasjonen JURK påpeker at mange ikke er klar over at de bør inngå en samboeravtale, eller at den avtalen de har, ikke holder mål. Ved aller første anledning i 2021 fremmet mine medforslagsstillere og jeg et forslag og fikk Stortingets enstemmige støtte. Fire år senere driver fortsatt regjeringen og utreder. Det framstår for meg som en trenering av et enstemmig stortingsvedtak. Regjeringen snakker om kunnskapsinnhenting, men de kunne faktisk handlet på noe de fikk servert. Det er uholdbart. Hadde regjeringen virkelig villet, kunne vi hatt en fravikelig samboerlov nå. I stedet har de satt rekord i sneglefart.

Metoo-kampanjen var avgjørende for å endre hvordan vi som samfunn ser på og jobber mot seksuell trakassering. Dette er ikke bare isolerte hendelser som rammer enkeltindivider. Det er et kulturelt og strukturelt samfunnsproblem, og det handler om maktmisbruk. For å få bukt med problemet må vi iverksette tiltak som røsker opp i destruktive mønstre. Vi må gi enkeltindivider et solid vern mot trakassering. Venstre synes det er bra at det nå kommer en stortingsmelding om seksuell trakassering, fordi det setter økt politisk søkelys på problemet. Seksuell trakassering kan ha enorme konsekvenser for dem som utsettes for det. Men jeg skulle ønske at regjeringen var mer ambisiøs. At dette fortsatt er et så stort samfunnsproblem, nesten ti år etter at metoo startet, vitner om at allerede igangsatte tiltak ikke er tilstrekkelige. Da blir det for svakt å flikke litt på eksisterende tiltak. Det må kraftigere skyts til, og det må følge penger med tiltakene. I dag sier diskrimineringslovverket tydelig at arbeidsgivere og ledere av ulike virksomheter har et ansvar for å forebygge og hindre seksuell trakassering. Men hvis arbeidsgivere svikter i denne forebyggingen, får det ikke store konsekvenser. Bestemmelsen er nemlig unntatt likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelse om oppreisning. Dette mener vi i Venstre er altfor svakt og må endres. For at vernebestemmelsen skal fungere etter intensjonen, må svikt i forebyggingen få følbare konsekvenser. Derfor må det knyttes sanksjoner til brudd på denne plikten. For å lykkes i forebyggingen mener Venstre også at den i større grad enn i dag må konkretiseres. Det er en rekke gode initiativer på dette feltet, som f.eks. kampanjen Sett strek, som markerer nulltoleranse for seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men altfor mye av det gode arbeidet drives av sivilsamfunnet, ikke av det offentlige. Derfor mener Venstre at det er behov for å lage en nasjonal standard for forebygging av seksuell trakassering, som hele arbeidslivsfeltet kan se hen til. For å sikre at en slik standard vil fungere i praksis, er det etter Venstres syn viktig at aktørene i arbeidslivet kobles tett på utarbeidelsen av en slik standard. Vi i Venstre mener at det er viktig å starte tidlig med systematisk, holdningsskapende arbeid. Her spiller skolen og aktører som Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, en sentral rolle. Barn og unge som har kunnskap om grensesetting, vil også ta med sine holdninger og forventninger inn i arbeidslivet, mer enn tidligere generasjoner. Jeg mener også vi har god grunn til å se nærmere på Kvinnehelseutvalgets forslag om at alderstilpasset seksualundervisning bør bli obligatorisk i alle lærerutdanninger. Jeg viser til Venstres forslag i saken.