Når vi i Arbeiderpartiet har jobbet med denne saken, har vi valgt å lytte – til dem som står fremst i klasserommene i dag, og dem som skal stå fremst i klasserommene i framtiden. Deres tilbakemelding er tydelig: Ikke fir på masterkravet. Det er et masterkrav som ble innført av et bredt flertall i Stortinget, et krav vi innførte fordi vi så at det var behov for et kompetanseløft i norsk skole. Det var en erkjennelse av at dagens lærere møter en mer kompleks skolehverdag, med mer sammensatte utfordringer, enn det man gjorde tidligere, og en erkjennelse av at lærere trengte bedre verktøy for å møte disse utfordringene. Det er ingenting som tyder på at skolehverdagen er blitt enklere for ansatte siden man innførte masterkravet. Skolelederforbundet sier i sitt høringssvar at det er et større elevmangfold, og at utfordringene kan være mer komplekse enn de har vært før. Lærerstudentene og Norsk Lektorlag har også uttrykt stor bekymring for en reduksjon i lengden på lærerutdanningen. Vi i Arbeiderpartiet lytter til organisasjonene, og vi håper at Stortinget velger å gjøre det samme. Norsk skole har ikke bare et utdanningsoppdrag, men også et dannelsesoppdrag. Norsk skole skal skape gode, robuste samfunnsborgere og sette elever i stand til å leve et godt liv i framtidens Norge. Det er ingen enkel oppgave vi har gitt til de ansatte i skolen. Lærer er kanskje et av de mest komplekse yrkene vi har i samfunnet vårt i dag. Da er det et minimum at vi i denne salen sørger for at de har et utdanningsløp som gir dem de verktøyene de trenger, og som de selv ber om, for å løse framtidens utfordringer. Svaret på lærermangelen kan ikke være å senke kravene til kompetanse eller å ta fra lærerne verktøyene de selv ber om, og som de selv sier at de har behov for for å løse utfordringene. Arbeiderpartiet har lyttet til organisasjonene og ansatte i norsk skole, og derfor er det tydelig for oss at vi ikke kan gå bort fra kravet om en femårig utdanning.

I Norge har vi en universitets- og høyskolelov som er moderne, og som fungerer godt for studenter, ansatte og for institusjonene våre. Skal loven være moderne også i framtiden, er det viktig at den justeres når det er behov for det. En av endringene vi gjør i loven, er at vi fjerner kravet om kostnadsdekkende studieavgifter for tredjelandsstudenter. Dette gjør vi fordi vi mener det er hensiktsmessig at institusjonene våre får bestemme mer selv. Studieavgiften for tredjelandsstudenter er betydelig høyere i Norge enn i en del andre europeiske land, og den er høyere enn i våre nordiske naboland. Det betyr at norske universiteter og høyskoler kan prise seg ut for enkelte studenter som vi har interesse av å tiltrekke oss. Norge har store kompetansebehov som skal fylles, og det vil da i mange tilfeller være bra for oss å få rekruttert den framtidige kompetansen utenfra. Høyskolene og universitetene våre må få mulighet til å tenke mer strategisk om hvilken kompetanse vi og samfunnet har behov for og når det er klokt å hente inn den kompetansen fra tredjeland. En av de andre endringene vi gjør, er å sette et tak på dekking av advokatutgifter. Arbeiderpartiet mener at studentenes rettssikkerhet er viktig, spesielt i saker som omhandler utestenging, bortvisning, utelukkelse eller uskikkethet. Vi mener likevel det er et hull i dagens regelverk som vi må rette opp i. Ordningen med dekking av advokatutgifter må være kostnadseffektiv, men enda viktigere – den må sørge for at studenter ikke havner i saker som tar unødvendig lang tid. Vi vet at enkelte saker i dag kan være prosessdrivende, og at svært få av dem ender med omgjørelse. Forslaget om at det skal fastsettes i forskrift skal ikke gå på bekostning av studentenes rettssikkerhet. Noe annet ville vært uaktuelt for Arbeiderpartiet. Ordningen med studentombud og studentrepresentant i nemndene bidrar også til å styrke studentenes rettssikkerhet. Universitets- og høyskoleloven skal være moderne, og det krever også at vi gjør en rekke mindre opprydninger i loven. Loven står seg godt i dag, men med de endringene vi foreslår, vil loven også stå seg godt i framtiden.

Til vanlig er jeg kommunepolitiker. Å bruke penger uten inndekning eller en enighet om hvordan man skal finne penger, hadde vært uhørt i det bystyret jeg selv er en del av. Hadde noen der foreslått å bruke penger uten inndekning, hadde flertallet og alle som kaller seg et styringsparti, strittet imot og stemt det ned raskere enn presidenten kan telle til tre. I denne salen kommer man derimot ikke bare med forslag man er uenige om inndekning for, man kommer også med forslag uten inndekning. Det som hadde buttet imot enhver kommunepolitiker, er altså blitt hverdags i denne salen. Jeg er glad for at den ansvarsfraskrivelsen som er til stede i denne salen, nærmest er ikke-eksisterende i kommunestyrene. Jeg sitter igjen med en rekke spørsmål flertallet i denne saken har ulike svar på. Noen vil ha prisen opp, noen vil ikke det. Noen i denne salen vil at ruter som Florø–Oslo skal koste over 2 500 kr, altså at det skal bli dyrere å fly fra Oslo til Florø enn to ganger tur/retur Oslo–London med SAS. Er de som utgjør flertallet, enig i at det er rett vei å gå at en familie på fire skal betale 20 000 kr for å fly tur/retur Oslo–Florø, eller er man uenige om noe så grunnleggende som pris? Jeg har ikke sett noe sted at noen foreslår at budsjettposten til FOT-ruter skal styrkes. Betyr det at man må gi et dårligere tilbud andre steder i landet? Betyr det at når Nord-Norge skal lyses ut til neste år, der man opplever en stor vekst i trafikken, så er det tomt for penger? Hva skal dette gå på bekostning av? Det er spørsmål man står igjen med. Det er sikkert noen i opposisjonen som klarer å svare på det, men de som står bak dette forslaget, har ulike svar på spørsmålene jeg stiller. Noen sier a, noen sier b, og det kan godt hende at noen ikke vet. Hadde det vært et kommunestyre som hadde opptrådt på denne måten, hadde vi kalt det uansvarlig, useriøst og ikke styringspartier verdig, men i nasjonalforsamlingen går det sport i å bruke penger man ikke har, og la det være noen andre sitt problem. Det drives også med en form for skyggeboksing når man snakker om tilbudet i Røst, Hasvik og Nord-Norge. Det er ikke det vi diskuterer nå. Jeg er glad for at vi ikke har det sånn i kommunepolitikken. Det er synd at det har blitt sånn i Stortinget.

Jeg skulle ønske verden var så svart-hvit som representantforslaget tilsier. Det snakkes og skrives som om det ikke har noen betydning for Norge at vi stenger oss selv ute fra de største forskningsmiljøene i verden, og at det bare er de andre som blir taperne av det. De som er uenige, blir framstilt som handlingslammede og naive. Jeg skulle ønske jeg klarte å se verden med de samme øynene som representanten Velle, en verden uten nyanser, med absolutter, med harde fronter. Jeg skulle ønske verden var sånn, for det hadde gjort hverdagen min mye, mye enklere, men verden er ikke sånn. Verden er full av gråsoner og nyanser, og politikken må gjøre kontinuerlige avveininger. Det viktigste er at vi sørger for at Norges interesser ivaretas. Det er ikke i Norges interesse å avslutte alt forskningssamarbeid med land som Kina. Det sier vi ikke fordi vi er naive, vi sier det fordi verden er kompleks. Det sies ofte og av mange at vi må lytte mer til fagfolk og de som har skoene på. Universitets- og høgskolerådet er tydelig i sitt høringssvar til representantforslaget. De skriver at det vil være svært alvorlig å stenge Norge ute fra globalt kunnskapssamarbeid. Det er bare én måte å lese høringssvaret deres på. Det er at det er vi som blir taperen, og at det vil være et skudd for baugen for norsk forskning om dette forslaget skulle fått flertall. Norsk forskning har mye å tilføre verden, men verden har også mye å tilføre oss. Vi som en liten forskningsnasjon i en stor verden er helt avhengig av å ha et åpent forskningssystem som sikrer tilgang på kunnskap og bidrar til å sikre bl.a. norsk konkurransekraft og å finne løsninger på globale utfordringer. Norske høyskoler og universiteter viser i dag allerede en stor årvåkenhet, og vi opplever at de har dette høyt på dagsordenen. Det er verdt å merke seg at ved stillinger som krever sikkerhetsklarering, må også disse institusjonene forholde seg til sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering. Sikkerhetslovens bestemmelser gir klare føringer for hvordan dette skal håndteres i dag. Verden er ikke svart-hvit. Det er ikke i Norges interesse at vi oppfører oss som den er det, og det er ikke i Norges interesse at vi i denne salen snakker og skriver som om den er det.

10:30] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for samarbeidet i komiteen i behandlingen av representantforslaget om rettferdig utdanningsstøtte for studenter med pasientskadeerstatning. Det er en samstemt komité som har vært enige om hva som er utfordringen, og hvordan utfordringene best skal løses. Komiteen er enstemmig i sin innstilling, men Fremskrittspartiet har et relativt likelydende forslag i tillegg til innstillingen fra komiteen. På grunn av regelverket til Lånekassen har studenter som har fått pasientskadeerstatning, fått reduksjon i stipend på grunn av avkastningen som opparbeides som følge av erstatning. Selv om intensjonen er at avkastningen skal dekke framtidige behov, er den ikke unntatt fra behovsprøving. For komiteen er det viktig at utdanning er tilgjengelig for alle, og at økonomiske hindre for å ta utdanning reduseres. Statens lånekasse er et viktig virkemiddel for å sikre nettopp dette. Det skal være et system som er til hjelp og ikke til hinder for folks vei inn i et aktivt yrkes- og arbeidsliv. Hele komiteen er enig i at det er feil at studenter som har mottatt pasientskadeerstatning, skal få avkorting i stipend på grunn av avkastningen en får som følge av erstatning. Komiteen mener det blir en urimelig dobbelbelastning for den enkelte, en dobbeltbelastning som tar bort fokuset fra det som er viktigst for studenter. Det handler om å gi like muligheter til utdanning for alle. Stortinget er på sitt beste når man ser utfordringer i folks hverdag og setter seg ned og løser utfordringene sammen, uavhengig av om saken gjelder mange, eller om saken gjelder få. I dette tilfellet dreier det seg om å se realitetene i et system som ikke fungerer. Når folk ikke passer inn i systemet, er det Stortingets oppgave å endre systemet, og det gjør nå en samlet komité og forhåpentligvis et samlet storting, sammen med regjeringen. Vi i denne salen har kanskje for lett for å forsvare de systemene vi har vært med og bygge, istedenfor å gjøre grep som er logiske, som forenkler, og som er tilpasset den virkeligheten vi lever i. Folk i Norge skal ha mulighet til å følge mål og drømmer. At flere får muligheten til å lykkes, er ikke bare bra for den enkelte, men det er bra for alle. Det kan ikke være slik at de som allerede har blitt sviktet av et system, skal sviktes én gang til. Det forslaget som nå ligger på bordet, er godt. Vi er glad for at en samlet komité og et – forhåpentligvis – samlet storting står bak forslaget.

Barnehagen er den første arenaen der barn blir en del av et fellesskap som er utenfor eget hjem og utenfor egen familie. Det er også stedet der foreldrene for første gang overlater sine barn til andre og til fremmede. Der blir de møtt av dyktige ansatte som skaper gode, trygge rammer, som sørger for lek, læring og dannelse. En barnehagelærer er på mange måter en tusenkunstner. De er pedagoger, litt sykepleiere, av og til er de kokk, veldig ofte er de turguide, og mest av alt er de en trygghetsperson i små barns liv. Det er ikke noen tvil: Vi har verdens beste barnehageansatte. Oppgavene de løser med de ressursene de har, er ingenting annet enn imponerende. For få av dem som tar barnehagelærerutdanning i dag, jobber i barnehage. Det må vi ta på alvor. Rekrutteringen må opp, vi må tørre å snakke om lønn, og barnehagesektoren må framheves som et av de viktigste springbrettene for barns framtidige liv. Selv om enkelte partier i denne salen skulle ønske at denne debatten kun handlet om pensjonsordningen til private barnehager, har vi også utfordringer vi er nødt til å løse. Ja, pensjonsordninger er viktig, derfor har vi lagt fram en pensjonsordning som treffer bedre, og vi skaper med det forutsigbarhet for sektoren. Vi må gjøre det enklere for ansatte i barnehagen å stå i jobben lenger. Da vil kanskje det viktigste tiltaket være å sørge for at det blir flere ansatte. Derfor har det vært viktig for Arbeiderparti-regjeringen – sammen med budsjettpartnerne våre – å gi mer penger til kommunene som kan brukes på barnehage, skole, helse og de tjenestene som er nær folk. I tillegg har Rødt, SV, MDG, Senterpartiet og vi i Arbeiderpartiet blitt enige om at vi skal bruke 800 mill. kr på å toppe bemanningen i barnehagene. Det er penger som vil utgjøre en forskjell, og som vil merkes i de kommunene som velger å benytte seg av ordningen. Til vanlig er jeg kommunepolitiker, og i min kommune, Bodø, har vi over 2 500 barnehagebarn. Med ordningen med toppbemanning vil det utgjøre over 7,7 mill. kr til Bodø. Arbeiderpartiet, sammen med våre budsjettpartnere, løfter barnehagene og løser utfordringene. Vi skal gjøre vår del for at de ansatte får tid til å utføre arbeidet, at de orker å stå i hverdagen, og at mestring blir en del av arbeidshverdagen. Når ansatte trives på jobb, smitter det over på ungene.

Psykiske plager og lidelser er blant våre største folkehelseutfordringer. Blant dem som blir rammet, ser vi ofte svekket livskvalitet og at de oftere havner i et utenforskap. Samtidig ser vi dessverre rekordhøye selvmordstall. Derfor så Arbeiderpartiet behov for kraftfulle tiltak og en styrking av feltet over tid. Derfor la vi fram en opptrappingsplan for psykisk helse for litt over to år siden – en plan som forplikter stat og kommuner, og som budsjettpartnerne er med og følger opp også i dette budsjettet. Over ti år skal det psykiske helsearbeidet styrkes med 3 mrd. kr, og med dette budsjettet er vi kommet opp til 1,2 mrd. kr i opptrappingsplanen. Vi er godt i rute med planen, og dette viser at når Arbeiderpartiet legger en plan, følger vi den opp. Alle bor i en kommune, og den helsetjenesten en først møter, er i de fleste tilfeller den kommunale. Derfor skal vi i 2026 bruke 60 mill. kr på arbeidet kommunene gjør på lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. Samtidig ser vi at frivillige organisasjoner gjør et uvurderlig arbeid innen psykisk helse. Mange gode lavterskeltilbud blir drevet av frivillige organisasjoner, og denne opptrappingsplanen hadde blitt vanskelig uten dem. Derfor setter vi av 30 mill. kr til frivillige organisasjoner, slik at deres arbeid kan styrkes, og at de kan gi et enda bedre tilbud. Vi gjør også mer for de aller mest sårbare av oss: barn og unge på barnevernsinstitusjoner. Det er unge mennesker som står i vanskelige situasjoner, i krise og ofte i konflikter. Vi vet at dette er en gruppe som sliter særlig med psykiske lidelser og rus, og at de i for liten grad får den hjelpen de trenger. Derfor gir vi 56 mill. kr i 2026 til arbeidet med å få på plass ambulante helseteam tilknyttet alle barnevernsinstitusjoner over hele landet. Dette er bra for de barn og unge som kommer til å få bedre helsehjelp, men det er også bra for de ansatte som jobber ved institusjonene. Med dette budsjettet blir vi bedre på forebygging, og med dette budsjettet kan vi gi hjelp raskere. Dette budsjettet gir trygghet for helsen.

Videre på rekruttering: Innen 2040 kan vi komme til å trenge opptil 100 000 flere arbeidstakere i helsevesenet. Dette må vi klare samtidig som vi blir flere pensjonister og færre i arbeidsfør alder. Derfor må vi bli mer kreative og tenke bredere når vi skal rekruttere helsepersonell. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen lansert et program som skal gå etter unge som står utenfor arbeid eller utdanning, og sørge for at de får muligheten til å jobbe, spesielt innen helse- og omsorgssektoren. Dette programmet skal få flere inn i arbeidslivet, og det er helt nødvendig for å sikre at vi får nok helsepersonell i framtiden. Mitt spørsmål til representanten fra Venstre er: Hvorfor ønsker man å kutte i dette programmet?

Over til noe annet: Helsepersonell jobber ofte i fysisk og psykisk krevende yrker, yrker preget av skiftarbeid, tunge løft og en uforutsigbar arbeidshverdag. I tillegg er det en sektor der man kommer i nærkontakt med syke mennesker som har behov for pleie. Det er verken rart eller unaturlig at man i helsevesenet opplever sykmeldinger også over lang tid som ligger høyere enn snittet. Vi trenger flere helsepersonell, og skal vi klare å rekruttere, må vi sørge for at ansatte får gode og forutsigbare arbeidsvilkår, og de må vite at velferdsstaten tar vare på dem om de skulle bli syke over lengre tid. Da er mitt spørsmål til representanten fra Venstre: Vil det ikke bli vanskeligere å rekruttere helsepersonell når man kutter i sykelønnen til dem som er sykmeldte over lengre tid?

I en artikkel fra NRK Troms og Finnmark, publisert i mars, kunne vi lese at unge drar sjeldnere til tannlegen, og at de oftere har hull enn andre grupper i Norge. I artikkelen oppgis det at hovedårsaken til at unge ikke drar til tannlegen, er økonomi. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med våre budsjettpartnere innført 75 pst. rabatt på tannhelse i alderen 19–29 år, og vi skal utrede en tannhelsereform til neste år. Venstre har prioritert annerledes, så mitt spørsmål til representanten er: Hvorfor mener Venstre det er riktig å gjøre tannlegen dyrere for unge, når unge oppgir økonomi som hovedårsak til at de ikke går til tannlegen?

Det er historisk at Arbeiderpartiet gjør opp budsjett med fire andre partier, men det er også et historisk godt budsjett. Resultatet er et godt budsjett for Nordland. Fylket skal bygges, satses på og rustes opp, samtidig som landet fortsatt styres trygt. Når Forsvaret skal ruste opp bygg og eiendom for 745 mill. kr på Evenes, Sortland, Bjerkvik og Bodø, er det bra for Nordland, og det er bra for Norge. Når Forsvaret skal investere i materiell for luftvern for over halvannen milliard kroner, som skal fordeles på Nordland, Troms og Trøndelag, er det bra for Nordland, og det er bra for Norge. Skal vi lykkes med å styrke Forsvaret i nord og i Nordland, trenger vi å bli flere nordlendinger. Skal vi bli flere, må vi skape gode og trygge samfunn der folk kan skape seg et godt liv, der det bygges og satses, og der staten er til stede. Det bidrar også dette budsjettet til. Mer penger til kommunene sørger for at våre ordførere og folkevalgte, som sitter nær folk, kan bruke pengene på best mulig måte for å styrke velferden. Staten må også være til stede i Nordland. Derfor prioriterer vi også i dette budsjettet en rekke store og små prosjekter som er viktige for bolyst og for næringslivet i nord. Vi gir 25 mill. kr til The Whale i 2026. Totalt har vi gitt 75 mill. kr. I Lødingen setter vi av 10 mill. kr til oppstart av bygging av en ny losstasjon. I 2026 setter vi av 805 mill. kr til flytting av flyplassen i Bodø, slik at byen kan få en helt ny bydel der man kan skape økt bo- og bli-lyst. Nordland har vært budsjettvinner hvert år de siste fire årene, og det er gledelig å se at selv om tre budsjettpartnere er blitt til fem, så satses det fortsatt i Nordland, og staten stiller opp for å bygge gode, sterke lokalsamfunn. Dette er et godt budsjett for Nordland, og det er et trygt budsjett for Norge.