Endringene i regelverket for yrkesskader som vi nå behandler, er gode og viktige. De gir økt trygghet i arbeidslivet og er på mange måter et paradigmeskifte. Når det er sagt, må jeg også trekke fram forslaget fra Høyre, FrP og SV om å utrede en egen hjemmel i forsvarsloven som sikrer erstatning for skader oppstått under pålagt trening, øving og operativ ledelse. Behovet for en slik hjemmel i forsvarsloven er svært reell. Avisen Østlendingen har i det siste hatt flere artikler om unge mennesker som har blitt skadet og drept i øvelser på norsk jord i fredstid. Maria på 23 år ble skutt i magen under en øvelse i Tønsberg. Hun ble flydd med helikopter til Ullevål sykehus, og skadene var så store at det sto om livet. Maria kjempet og overlevde, men etterpå ventet en ny kamp for å få erstatning. Etter flere runder fikk hun til slutt en erstatning på litt over 800 000 kr. Dette skulle dekke alle helseutgifter og tapte jobbinntekter i de tre årene hun ventet på oppgjøret og hele resten av livet. Hadde hun fått samme skade i en internasjonal operasjon i utlandet, ville oppgjøret sett helt annerledes ut. Michael på 28 år opplevde at en medsoldat ble drept rett ved siden av ham da store mengder sprengstoff gikk av for tidlig under en øvelse på Skjold. Michael overlevde, men utviklet PTSD etter den alvorlige hendelsen. Michael fikk en erstatning på 592 000 kr, som også skulle dekke eventuelle framtidige inntektstap resten av livet. Disse historiene underbygger at det er behov for en sikkerhetsventil i forsvarsloven som sikrer erstatning for skader oppstått under trening og øvelse. Forsvaret er i en spesiell situasjon ved at de beordrer militært personell inn i oppdrag med betydelig og uforutsigbar risiko. Vi må ivareta dem som er villige til å ta risiko for seg selv på vegne av fellesskapet. Dette handler i bunn og grunn om anstendighet og rettferdighet. Derfor er det svært gledelig at det nå ligger an til støtte til forslaget fra Høyre, FrP og SV om å utrede en egen hjemmel i forsvarsloven på dette området. Denne endringen vil bety mye for mange.

Vi må huske å lære av historien. I april 1940 ble min hjemby, Elverum, bombet sønder og sammen av tyske bombefly, og 34 mennesker ble drept. På folkehøgskolen i Elverum ga kong Haakon sitt nei til den tyske okkupasjonsmakten. Samme sted utformet stortingspresident C. J. Hambro Elverumsfullmakten, slik at regjeringen kunne fortsette å kjempe for landets frihet. Lærdommen må være at vi alltid må være forberedt på at krig og krise kan ramme vårt land og vårt nærmiljø. For to år siden tok vi et betydelig skritt for å styrke Forsvaret, da langtidsplanen for Forsvaret ble enstemmig vedtatt i denne sal. Det er stor grunn til å takke de ni partiene som nå har revidert og styrket denne planen ytterligere, med en samlet ramme på hele 1 854 mrd. kr. I Norge kan vi ha en sunn uenighet om politiske saker, men vi har noen verdier vi står sammen om når det gjelder. Det kommer til uttrykk i denne planen. For Høyre har det vært spesielt viktig å få på plass langtrekkende luftvern raskere, en kraftig satsing på droner og at Forsvaret skal trene mer. Jeg vil også trekke fram betydningen av kompetent og nok personell. I den sammenheng vil jeg understreke viktigheten av å etablere en felles rekruttskole for Hæren på Terningmoen raskt. Det er avgjørende for å øke antall vernepliktige, og det vil i tillegg frigjøre plass i Rena leir, slik at kapasiteten på lagførerskolen kan økes. Rekruttskolen på Terningmoen er en nøkkel til den viktige personelløkningen. Den store satsingen på Forsvaret gjør at andre områder i samfunnet må prioriteres ned. Derfor er det avgjørende å huske hvorfor vi skal bruke 1 854 mrd. kr på Forsvaret. Vi gjør det for å bevare det viktigste vi har: vår frihet, vårt demokrati og landets uavhengighet. Jeg vil avslutte med noen ord av en mann som forsto disse sammenhengene bedre enn de fleste, nemlig Winston Churchill. Han sa en gang: Det er ikke nok at vi gjør vårt beste. Av og til må vi gjøre det som kreves. La oss følge Churchill. La oss gjøre det som kreves, og la oss vedta denne planen enstemmig.

En god helsetjeneste er avgjørende for folks trygghet og livskvalitet. Lokalsykehusene er ryggraden i helsetjenesten i hele landet. Når helsetjenester i distriktene blir svekket og ikke erstattet, gir det direkte negative konsekvenser. Dette er tilfellet med distriktspsykiatrisk senter, DPS, på Tynset, som ble opprettet i 2001. I 2017 ble tilbudet redusert fra ti til fem plasser. I 2025 ble det redusert til to plasser. Den 1. april i år ble enheten lagt ned. Resultatet blir at mennesker i krevende livssituasjoner får betydelig lengre vei til hjelp. Nærmeste DPS blir nå rundt 20 mil unna. Åtte kommuner mister døgntilbudet sitt. I mars gikk 2 000 personer i fakkeltog i protest mot nedleggelsen. Bekymringen og engasjementet rundt DPS på Tynset er svært forståelig. Det er også meget spesielt – og etter min mening kritikkverdig – at nedleggelsen på Tynset skjer kort tid etter at et enstemmig storting 6. januar i år ba regjeringen lage en plan om å utvikle DPS-sentrene i hele Norge og hindre nedbygging av slike tilbud. Stortinget har altså bedt om at tilbudene styrkes, og så skjer i praksis det motsatte. Samtidig er ikke dette en enkel sak. Det blir fort problematisk hvis Stortinget skal gripe inn og detaljstyre tilbudene ved hvert enkelt sykehus. Det er ikke vår oppgave, og vi kan fort møte oss selv i døren. Stortingets oppgave er å gi stabile og gode rammevilkår og styre på overordnet nivå, slik vi gjorde i vedtaket 6. januar. Når det er sagt, ønsker Høyre en gjennomgang av hele DPS-ordningen, og vi etterlyser regjeringens plan for å utvikle DPS-sentrene. Det psykiske helsetilbudet må styrkes i hele landet, og en slik plan må komme raskt, av hensyn til pasienter, pårørende og samfunnet rundt.

Norge trenger mer kraft, mye mer kraft. De fleste analyser viser at strømforbruket i Norge vil øke med over 50 pst. fram mot 2050. Det er ikke bare én løsning på denne utfordringen, det er flere. Vi må vurdere alle kilder til produksjon av mer og ny energi, herunder både kjernekraft og vindkraft på land. Selv om vindkraft kan ha flere negative sider ved seg, er det likevel den billigste og raskeste veien til mer kraftproduksjon. Det kommer klart fram i energikommisjonens rapport. Store deler av Norge har naturverdier som gjør at vi aldri skal bygge vindturbiner der. I noen områder, f.eks. i såkalte grå arealer, kan det likevel vurderes. Det sentrale er at natur, friluftsliv og lokalmiljø må veies opp mot samfunnsnytte, verdiskaping og kraftbehov. I min hjemkommune, Elverum, er denne debatten i full gang. Kommunen har mottatt planinitiativ på fem vindkraftprosjekter. Det vi er mest avhengig av lokalt, er kunnskap – kunnskap om naturverdier, inntekter og konsekvenser ved en mulig utbygging. Dette kunnskapsbehovet tror jeg er felles for hele Kommune-Norge. Forslaget om en bedre kartlegging av grå arealer som kan egne seg til vindkraft, er derfor et veldig godt forslag. En slik kartlegging vil gi kommuner og interessenter kunnskap og trygghet til å gå videre med riktige og gode prosjekter. Hvis det skal være realistisk å etablere vindkraftverk på land, må berørte kommuner, lokalmiljøer og innbyggere oppleve det som rettferdig og balansert. De må få noe igjen for den ulempen de tar på seg. Derfor er forslaget om å utrede en form for kompensasjon for naboer til vindkraftverk veldig bra. Nøkkelen til å etablere vindkraft på land er nok kunnskap, gode og respektfulle prosesser og balansert kompensasjon til kommuner og lokalmiljø. Får vi til dette, kan vindkraft på land bli en viktig del av løsningen for mer kraftproduksjon.

Skog har enorm betydning for Norges klimaavtrykk og det grønne skiftet. Om lag en tredjedel av Norges klimautslipp fanges opp og lagres i skogene våre. I mitt hjemfylke, Innlandet, fanger skogen det dobbelte av utslippene. I tillegg til at de fanger karbon, brukes produkter fra skogen til erstatning for stål, betong og olje. På den måten reduseres også indirekte store mengder klimautslipp. Vi kan øke klimabidraget ved å drive et aktivt skogbruk, dvs. å hogge mer, foredle ressursene slik at de erstatter fossile produkter, og sørge for at ny, frisk og bærekraftig skog vokser raskt opp. Et aktivt skogbruk gir også best verdiskaping. I skogbruket er klima og verdiskaping to sider av samme sak. Tiltakene for å øke CO2-opptaket i skog må forsterkes og utvikles. Vi kan plante skog på nye arealer, plante tettere, drive bedre ungskogpleie og gjødsle skogen. Alt dette vil gi mer skog i vekst – og på sikt mer verdiskaping. Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi bør få en avklaring med tanke på hvilke klimatiltak i skog som skal gi uttelling i klimaregnskapet, men Stortinget har allerede bedt regjeringen om en slik avklaring. Stortinget har også bedt regjeringen om å lage en plan for økt karbonlagring i skog. Derfor bør det være unødvendig med en egen sak til Stortinget om dette nå. Hovedpoenget må være at vi erkjenner at det er et aktivt skogbruk som er nøkkelen til mer karbonbinding og verdiskaping i skogbruket. Det gir landet vårt store muligheter.