Det britiske arbeiderpartiet har et helt annet syn på helseforetaksmodellen enn det norske, hvis jeg skal legge dette svaret til grunn. Nå har Keir Starmer i Storbritannia akkurat gått ut og sagt at han vil avskaffe britenes versjon av helseforetaksmodellen. Han sier at vi må bringe ledelsen tilbake til demokratisk kontroll. Han sier at han ikke kan forklare et dobbelt lag av byråkrati for det britiske folk, og han sier noe som jeg er veldig enig i: at pengene heller bør brukes på sykepleiere, leger, operasjoner og legetimer. I lys av perspektivmeldingen: Hvordan vil finansministeren forsvare det udemokratiske byråkratiet som helseforetaksmodellen utgjør?

Hvis vi skal lykkes med å løse utfordringene i perspektivmeldingen, må vi bruke offentlige penger fornuftig. Helseforetaksmodellen er et skrekkeksempel på at byråkratiet har est ut, og at folkestyret blir fullstendig umyndiggjort. Nå er det over 300 direktører i det offentlige helsevesenet, og det er under 300 intensivsenger. Bare mens Senterpartiet og Arbeiderpartiet har sittet i regjering og styrt sammen, har helseforetakene foreslått å legge ned rusinstitusjoner, legge ned distriktspsykiatriske sentre og legge ned akuttberedskap ved sykehusene. Det er ikke bra for å nå målene om inkludering i arbeidslivet og mer friskliv i hele landet. Med den modellen er jo de som faktisk er valgt, altså regjeringen og Stortinget, fullstendig umyndiggjort. Mitt spørsmål er derfor om Arbeiderpartiet vil være med Senterpartiet på å skrote helseforetaksmodellen og ta tilbake demokratisk styring over helseforetakene.

Veldig ofte – det er i hvert fall min erfaring – er effektivisering og sentralisering mer eller mindre det samme. Hvis man f.eks. ser på Fremskrittspartiets effektivisering av politiet, innebar det å legge ned 120 politistasjoner over hele Norge. Nå har Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering sammen valgt å etablere 20 nye, og der er jo utgiftene til selve stasjonene veldig, veldig små, det innebærer i realiteten fem politifolk. Så vi har ved de 20 nye stasjonene fått flere politifolk ut i hele Norge. Er politiet et av de områdene som Fremskrittspartiet ønsker å effektivisere? Og hvordan skal man eventuelt gjøre det uten å sentralisere mer?

Fremskrittspartiets representant brukte mye tid i innlegget på å snakke om effektivisering av offentlige utgifter. Veldig ofte er det ensbetydende med sentralisering. Jeg vil egentlig stille det samme spørsmålet til Fremskrittspartiet som jeg stilte til representanten fra Høyre: Hvilke tiltak er det Fremskrittspartiet ønsker å gjøre, og hva ønsker man å gjøre for å motvirke de negative demografiutfordringene i de minste kommunene, som har sentralitetsgrad 5 og 6?

I Senterpartiet forholder vi oss til det som skjer nå, nemlig at Høyre har et klart mål om å jobbe aktivt for norsk medlemskap, og at det kan skje på veldig kort varsel. Det drar det jo enda lenger vekk fra det som er vårt utgangspunkt, nemlig at vi må bruke mer av det handlingsrommet Senterpartiet mener ligger i EØS-avtalen. Akkurat nå er det ikke politisk flertall for å gå ut av EØS-avtalen, men Senterpartiet mener Norge er tjent med at de til enhver tid styrende partiene tør å si til EU når noe er galt, når vi ikke ønsker å innføre noe i Norge. Vi mente f.eks. at vi burde bruke reservasjonsretten overfor EUs fjerde energimarkedspakke, noe Arbeiderpartiet, som sitter i regjering nå, mener vi ikke har mulighet til å gjøre. Der er vi uenige om hva slags handlingsrom det er i den avtalen vi har. Vi kommer til å fortsette å stå på for at vi skal utnytte det handlingsrommet som ligger i EØS-avtalen, og vi skal i hvert fall si nei til et norsk EU-medlemskap.

Det er alltid interessant å diskutere med EU-tilhengere som nekter å se EUs svakheter. Det er en udemokratisk innretning. De har massive utfordringer med byråkratiet sitt. De har allerede problemer med at medlemslandenes innbyggere ikke føler seg hørt i systemet. Vi har gitt fra oss kontroll over kraften vår til et system vi ikke rår over, og nå vil altså Høyre og Arbeiderpartiet gi vekk enda mer kontroll. Vi har heller ikke kontroll på arbeidsinnvandringen. Det er vel kjent at Senterpartiet mener handelsavtaler er en bedre løsning enn det.

Det som er den store faren akkurat nå, er jo at Høyre ønsker å melde Norge inn i EU, og at også regjeringspartiet Arbeiderpartiet er veldig EU-positivt. Det Senterpartiet tar til orde for, er at vi må ha ryggrad i møte med EU og f.eks. si nei til EUs fjerde energimarkedspakke, noe som vi tror er veldig negativt for bl.a. næringslivet, fordi det fører til at vi ikke har kontroll på strømmen som produseres i Norge, på prisene og alt det som følger med det. Noe annet er arbeidsmarkedet. Vi har en helt ukontrollert arbeidsinnvandring på grunn av EØS-avtalen. Senterpartiet mener vi må se på hvordan vi kan få bedre kontroll på arbeidsinnvandringen. Vårt mål er at vi skal ha mest mulig styring av Norge i Norge, her i denne sal, og minst mulig overstyring fra Brussel. Der har våre partier rett og slett veldig forskjellig inngang.

Senterpartiet vil ha et samfunn med trygge lokalsamfunn og tjenester nær folk i hele Norge. Det politiske målet om å ha små geografiske og sosiale forskjeller har etter vår mening skapt Norge. Det har gitt høy tillit mellom folk, og det igjen har gitt høy produktivitet, stor velstand og trygghet. Høy tillit er også viktig for beredskap i en urolig tid. Tillit gjør at vi stiller opp for hverandre og for fellesskapet i hverdag, i krise og, i verste fall, i krig. Tilliten kommer ikke av seg selv, og derfor må vi videreutvikle og styrke den norske velferdsmodellen og verdifellesskapet. Vi må hegne om den private eiendomsretten, og vi må løfte fram folkestyret og blandingsøkonomien. Perspektivmeldingen gir oss viktig kunnskap, men som jeg var inne på i replikkrunden: Historien har også vist at det er krevende eller helt umulig å si noe sikkert om framtiden. Derfor må vi heller ikke stirre oss blind på usikre prognoser i meldingen og glemme at vi også kan påvirke og styre den utviklingen som kommer. Senterpartiet vil minne om at nasjonalstaten er det sterkeste vernet de svakeste har. Det er en forutsetning for at vi skal ha et samfunn med små forskjeller der alle innbyggerne blir hørt, uansett sosial status eller bakgrunn. Nasjonalstaten er under press. Selv om det norske folkestyret to ganger har sagt nei til norsk medlemskap i EU, ser vi at makt og ressurser sentraliseres og flyttes fra folkevalgte organ i Norge til overstatlige institusjoner og organisasjoner som EU og internasjonale finansinstitusjoner eller multinasjonale selskap. I tillegg har vi sett en økende tendens til rettsliggjøring av samfunnet, hvor avgjørelser som tidligere ble tatt av folket gjennom demokratiet, i stedet blitt tatt av domstoler. Perspektivmeldingen peker på store utfordringer. En av dem er at det er for få i jobb, og en annen er at det er for få barn. Fødselstallene i Norge har gått fra 1,98 i 2009 til bare 1,40 i 2023 målt i antall barn per kvinne, og vi må helt opp på 2,1 hvis innbyggertallet skal holde seg stabilt over tid. Det er en av de store samfunnsutfordringene som gir særlig store utslag i distriktene. Senterpartiet mener at det over tid vil føre til økonomisk ubalanse, økt forsørgerbyrde og mangel på arbeidskraft. Da vi satt i regjering, gjorde vi en rekke tiltak for å legge bedre til rette for det å få barn i hele landet, og spesielt i distriktskommunene. Blant annet satte vi ned barnehageprisen for alle til 2 000 kr og maks 1 500 kr i utkantkommuner. Vi innførte også gratis kjernetid i SFO, økte barnetrygden, sikret bedre tilgang til lån for familier med mange barn, og vi styrket foreldrepermisjonen. Senterpartiet har også sørget for en gjeldssletteordning for studielån i utkantkommuner, noe som er et viktig økonomisk tiltak for mange unge familier. Vi har brukt hele 18,5 mrd. kr på denne typen tiltak i løpet av de tre og et halvt årene vi satt i regjering, og vi mener det har vært nødvendige prioriteringer for å møte utfordringene perspektivmeldingen legger fram. Når det gjelder inkludering i arbeidslivet, er mange av disse tiltakene viktige også for å få til det. Det er for mange som står utenfor arbeid i kortere perioder eller permanent. Hele 17 pst. av befolkningen mottok uføretrygd i 2019, og av dem som først har havnet på uføretrygd, er det svært få som kommer tilbake til arbeidslivet igjen. Senterpartiet har bl.a. bidratt til at vi har fått en opptrappingsplan for psykisk helse. Vi må styrke lavterskeltilbudene for dem som faller utenfor. Vi må også satse videre på et sterkt offentlig helsevesen som er tilgjengelig for alle, og derfor vil Senterpartiet skrote helseforetaksmodellen. Senterpartiet mener at tjenester nær folk er grunnleggende viktig for å sikre aktivitet, bosetting og fødsler over hele landet og for å sikre trygghet og livskvalitet som bidrar til å holde folk i jobb. Til slutt vil jeg innom at folk må få bedre hverdagsøkonomi. Mange har vært gjennom en veldig tøff tid med høy rente og økte kostnader. Som jeg har vært inne på, innførte vi i regjering flere tiltak for å bedre økonomien. I tillegg til de jeg har nevnt, er strømstøtteordningen et av de tiltakene folk merker best. I Stortinget har vi foreslått ytterligere 26 tiltak for å sikre lave og stabile strømpriser og ta tilbake kontrollen over systemet, for vi mener det ikke er nok å kompensere med penger på statsbudsjettet, men at vi må ta systemgrep for å sikre lave og stabile priser for alle. Det er viktig ikke bare for folk, men også for næringslivet.

Vi trenger folk som kan jobbe i f.eks. helse- og omsorgstjenesten, for å ta vare på våre eldre i de kommunene Nordby Lunde her omtaler som at det nesten ikke bor noen som helst i. For de menneskene som bor der, er det viktig at de også kan få gode tjenester – særlig de eldre som bor der, som kanskje har levd et langt liv der, bidratt til den norske velferdsstaten, og kanskje har mange slektninger som har valgt å flytte til Oslo eller Bergen og ikke kan hjelpe dem. Et tiltak Senterpartiet gjorde sammen med Arbeiderpartiet i regjering, var at vi la til rette for nedskriving av studiegjeld for dem som bor i de minst sentrale kommunene. En person som er yrkesaktiv, kan få kuttet 25 000 kr i studiegjeld i sentralitetsklasse 5 og 6 og opptil 60 000 kr i året i tiltakssonen i Nord-Norge. Dette er viktige tiltak, også for beredskap og bosetting i hele landet i sikkerhetspolitisk sammenheng. Kan Høyre gi en garanti for at den ordningen med sletting av studiegjeld ikke vil bli reversert hvis Høyre får regjeringsmakt?

Selv om perspektivmeldingen er et nyttig verktøy, har historien vist oss at det er veldig vanskelig å spå framtiden. Senterpartiet tror også at vi kan styre utviklingen gjennom politiske tiltak. Derfor har vi brukt både penger og innsats i regjering på å gjøre tiltak for de kommunene som har størst utfordringer med demografi, og som vil slite mest i møte med at det blir færre sysselsatte per person over 67 år, nemlig de minst sentrale kommunene. Vi ser at framskrivingene på denne tabellen synker gradvis med sentralitet inn mot 2040. Siden Høyre bruker så mye tid og det meste av sine krefter på å kritisere Senterpartiet for gode distriktstiltak, lurer jeg på: Hva er Høyres løsning for kommunene som har sentralitet mellom fem og seks, som er over 200 av landets kommuner?

Neste oppfølgingsspørsmål går til finansministeren. Det har blitt en ny kurs for toppledere etter at Jens Stoltenberg ble finansminister, som jeg har vært inne på. I perspektivmeldingen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram sammen, står det at regjeringens politikk skal ta vare på noe av det som gjør Norge til Norge: at vi er et land med små forskjeller. Når toppledere i staten nå får en lønnsøkning på 104 000 kr på ett år, er det i strid med det målet. Vanlige folk i politiet, Forsvaret, kriminalomsorgen eller Nav tjener ofte 500 000–700 000 kr på ett år, og lønnsgapet blir dermed mye større. Hvorfor mener finansministeren at det er rett å øke lønnstaket så mye når det står direkte i strid med Finansdepartementets egen perspektivmelding?

Før valget i 2021 la Arbeiderpartiet ut en post på sin offisielle Facebook-konto hvor det sto: «En toppleder i staten kan få over 150.000 kroner i lønnsøkning på ett år. Mens en gjennomsnittlig arbeider for 17.000,-.» Videre sto det: «Arbeiderpartiet mener alvor – vi vil de økende forskjellene i samfunnet til livs og tar nå nye grep for å stoppe lønnsgaloppen i toppen.» Var det 104 000 kr Arbeiderpartiet mente var en akseptabel lønnsøkning på ett år?

Mitt spørsmål går til digitaliserings- og forvaltningsministeren. Mens Senterpartiet satt i regjering, styrte vi på at det ikke skal være for store forskjeller mellom folk. I Hurdalsplattformen slo vi også fast at vi skulle redusere lønnsforskjeller i staten. Daværende finansminister, Trygve Slagsvold Vedum, var derfor helt klar på at lønnstaket for toppledere i staten måtte fryses på 2 mill. kr. Vanlige folk i Forsvaret, i politiet, i kriminalomsorgen, i Nav – folk som tar høy risiko når de er på jobb, som risikerer å bli utsatt for vold i jobben sin, som i ytterste konsekvens vil gå i krig i jobben sin – tjener kanskje mellom 500 000 og 700 000 kr. Senterpartiet mente at det var viktig at gapet mellom dem som jobber ute i førstelinjen, og dem som sitter på toppen, ikke blir for stort, og at 2 mill. kr derfor var mer enn nok for toppledere i staten. Det slo vi fast så sent som i januar. Den 4. februar gikk Senterpartiet ut av regjering, og nå har vi fått en ny finansminister, Jens Stoltenberg, som sitter her i salen. Han er fra Arbeiderpartiet, og han har åpenbart ikke hatt de samme tydelige kravene som Senterpartiets finansminister hadde. Etter bare en måned i regjering alene har Arbeiderpartiet gått bort fra lønnstaket for statlige toppledere og bestemt at lønnen til toppledere i staten nå skal heves med 104 000 kr på ett år. Hvorfor var ikke 2 mill. kr nok for Arbeiderpartiet?

Jeg takker for tydeligheten om at både flertallet og mindretallet må være orientert om denne typen saker. Dette er en sak som har skapt stort engasjement i Innlandet. Det at disse skolene nå blir lagt ned, påvirker mange lokalsamfunn. Det er ikke bare små skoler langt unna allfarvei det er snakk om, men det er livskraftige, viktige skoler som er populære, og som viser gode resultater. Det er institusjoner som gir arbeidsplasser, og som legger grunnlag for frivillighet, fritidstilbud og ikke minst for at ungdom kan bo hjemme sammen med sine familier og også ha en tilknytning som gjør at man kanskje vender tilbake igjen etter at man har vært ute og fått seg utdanning. For meg handler denne saken om samfunnsbygging og forebygging av utenforskap og forskjeller. Hvilken betydning mener kommunalministeren at videregående skole har for kommuner som Åsnes, Våler, Lom, Dokka, Nordre Land, Sør-Odal, Nord-Odal eller Skjåk?

Takk for gjennomgangen. Bakgrunnen for mitt spørsmål er at Innlandet fylkeskommune, hvor Arbeiderpartiet og Høyre nylig har bestemt å legge ned seks skoler og skolesteder, har bestilt en medierapport til over 100 000 kr for å analysere medias dekning av disse nedleggelsene. Etter dette har det blitt kjent at fylkesordføreren fikk rapporten tilsendt på julaften, 24. desember, og senere fikk den presentert i slutten av januar, uten at dette var noe øvrige folkevalgte fikk tilgang til eller hadde kjennskap til. Mener statsråden at det var i tråd med gjeldende lovverk da Innlandet fylkeskommunes kommunikasjonssjef sendte denne rapporten til fylkesordføreren alene og også ga ham en orientering?

«Fylkeskommuner kan styres etter enten en parlamentarisk modell eller en formannskapsmodell. Forholdet mellom administrasjonen og politikerne i kommunen er forskjellig i de to modellene. Dersom forholdet mellom administrasjonen og politikerne ikke praktiseres riktig, vil dette kunne utfordre folkestyret og skape mistillit. Kan statsråden gjøre rede for sin forståelse av informasjonsplikten administrasjonen har overfor politikerne i henholdsvis en parlamentarisk modell og en formannskapsmodell, og hva som er forskjellene mellom disse?»

Vi er helt enige om at økte avgifter er en belastning, det er bra. Det var også viktig for Senterpartiet da vi satt i regjering, å få redusert barnehageprisen og å få økt barnetrygden. Også mange av de andre av de sosiale tiltakene vi har gjort, f.eks. å gi nedskrivning i studiestøtte for folk som bor i de minst sentrale kommunene, osv., har spesielt vært viktige gjennom en veldig vanskelig dyrtid, hvor mange har opplevd at lommeboka ikke strekker til. Bilen og bilavgiftene er noe folk er veldig opptatt av fordi det slår direkte inn i veldig manges hverdag, og det prinsippet som Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen la til grunn om at man må kompensere bilistene gjennom veibruksavgiften hvis man skal øke CO2-avgiften, er veldig viktig. Er det nå sånn at statsråden egentlig åpner for å gå bort fra det, eller vil han gi en avgiftsgaranti om at eventuelle avgiftsøkninger også vil bli kompensert gjennom veibruksavgiften, når det gjelder det som rammer bilistene?

I Norge er vi avhengig av bilen vår. Vi er et land med veldig lange avstander. Det er mange som kjører fordi de må, ikke fordi de bare har lyst eller det er mer praktisk enn å ta kollektivt – for mange er det ingen andre muligheter. Mange kjører tusenvis av kilometer i året, som de er helt avhengige av for eget liv og egen hverdag, og slik vi er det for at Norge og våre arbeidsplasser skal gå rundt. Hvis bensin- og dieselavgiftene øker, vil også ulempene øke for dem som trenger bilen mest, og det vil skape større forskjeller, ikke bare sosialt, men også geografisk. Jeg mener at vi må ha en bilpolitikk som ikke øker de totale avgiftskostnadene for folk, og særlig fordi det fortsatt er mange som ikke har råd eller mulighet til å ha elbil. Kan statsråden slå fast at han framover vil kompensere bilistene for økt CO2-avgift gjennom å redusere veibruksavgiften like mye, slik regjeringen gjorde da Senterpartiet var en del av den?

«Økte avgifter rammer hardest dem som har dårligst råd fra før. Jeg mener økte avgifter er uklokt hvis målet er å ha små sosiale og geografiske forskjeller i Norge. Statsråden uttalte i Politisk kvarter at det er bra å skattlegge, og at CO2-avgifter er det aller viktigste virkemiddelet i klimapolitikken. Regjeringen har styrt på en gradvis opptrapping av CO2-avgiften, som ble lagt frem av Solberg-regjeringen, frem mot 2030. Kan statsråden slå fast at han ikke vil øke avgiftene utover dette?»

Jeg håper den nye Arbeiderparti-regjeringen vil ta kriminaliteten på stort alvor og ikke være naiv i møte med det trusselbildet vi har, og de endringene som har vært i kriminaliteten. I tillegg til i bevæpningsspørsmålet gjelder det i spørsmålet om visitasjonssoner, som har vært diskutert de siste dagene, i narkotikaspørsmål. Like før Senterpartiet gikk ut av regjering, var vi så godt som enige om å legge fram del to av rusreformen. Vi la sammen fram del én i høst. Vi var enige om å legge fram en ny straffebestemmelse for mindre alvorlige narkotikasaker, hvor rusavhengige får hjelp, men hvor andre møtes med bot eller fengsel i inntil seks måneder. Vi var enige om å klargjøre handlingsrommet politiet har i disse sakene, sånn at forbudet vi har mot narkotika, faktisk er effektivt. Kan vi stole på at de viktige lovforslagene som var planlagt i del to av rusreformen, faktisk vil komme til Stortinget, sånn at politiet får tilbake det handlingsrommet de trenger?

Som justis- og beredskapsminister reiste jeg mye rundt i Norge og møtte politiet. Tilbakemeldingene fra politifolk, politiledere og fagorganisasjoner er mer og mer entydige: De ber om generell bevæpning, for samfunnets trygghet, for folks trygghet og ikke minst for egen trygghet, i en uforutsigbar hverdag hvor skillet mellom liv og død kan være veldig knapt. Som justis- og beredskapsminister gikk jeg grundig inn i spørsmålet om generell bevæpning. Vi satte sammen ned maktmiddelutvalget. De anbefalte generell bevæpning av politiet, og de pekte også på at politiet har vist gjennom mange perioder med midlertidig bevæpning at de håndterer bevæpning på en god måte. Etter å ha hatt ansvar for politi, trygghet og sikkerhet i Norge så lenge, har jeg blitt helt trygg på at det er riktig å innføre generell bevæpning i Norge. Hva mener statsministeren om generell bevæpning?

Da vi sto her i forrige stortingsperiode og Senterpartiet og Arbeiderpartiet var i opposisjon, var begge våre partier veldig kritisk til hvordan Høyre og Fremskrittspartiet styrte politiet. Det hadde vært avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt over mange år, noe som gikk hardt ut over bemanningen, også ute i politidistriktene. Det hadde også vært en omfattende politireform som ikke var finansiert fullt ut, og som førte til byråkratisering uten at man klarte å få nok penger til å ansette politifolk ute i distriktene. I tillegg gikk Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2020 – det er fem år siden – inn for å barbere utdanningen til politiet. Man barberte utdanningen på Politihøgskolen i Oslo og kuttet antallet politistudenter til 400. Da sa daværende justisminister noe sånt som at vi må beregne hvor mange politifolk vi trenger i 2025, allerede nå, og derfor kan vi ikke ha flere studieplasser på Politihøgskolen. Samtidig satt Senterpartiet og Arbeiderpartiet i opposisjon og sa at vi var kritiske til det kuttet, for vi mente at vi trengte flere politifolk. Da vi kom i regjering, var noe av det aller første vi gjorde, å øke opptaket til Politihøgskolen igjen, slik at vi – tre år etter det; det tar jo tre år å utdanne noen i politiet – kunne ansette flere politifolk. Det gjør vi nå. Vi ser at tallene for dem som har gått ut av Politihøgskolen i fjor, er veldig høye når det gjelder hvor mange av dem som har jobb. Det er bra, for de personene trenger vi ute i innsats i samfunnet. Det har også vært veldig krevende økonomiske tider for hele Norge, for folk hjemme med sin egen lommebok, for etater, for politiet og for kriminalomsorgen, men vi har klart å få ned inflasjonen og styrt trygt gjennom økonomisk krevende tider. Jeg ble oppfordret senest i fjor vår til å fryse opptaket til Politihøgskolen i et år, altså fjerne et helt kull. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hørte på det rådet, for de politifolkene trenger vi ute i innsats i samfunnet når de er ferdigutdannet. Til spørsmålet om hva som fører til at ungdom havner i kriminalitet: Vi ser at det er noen nasjonaliteter som er overrepresentert på statistikken. Da er Senterpartiet og Arbeiderpartiets svar at integrering er så viktig for å forhindre kriminalitet, mens Fremskrittspartiets svar er å kutte mange milliarder kroner i integrering. Hadde Fremskrittspartiet styrt statsbudsjettet for det året vi er inne i nå, hadde vi altså brukt mange milliarder mindre på integrering, og jeg tror det hadde ført til mer kriminalitet. Det er svært, svært uheldig. Det som ofte fører til kriminalitet, er gjerne sosiale forskjeller, utenforskap og at man får parallellsamfunn fordi vi ikke klarer å integrere godt nok. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i tillegg strammet betydelig inn på innvandringen, bl.a. med den laveste kvoten for overføringsflyktninger på mange år – mye lavere enn det Fremskrittspartiet hadde. De hadde 3 000, nå har vi 500.

Høyre hadde ikke lagt fram en handlingsplan som vi trakk, men de hadde lagt fram en stortingsmelding, som vi trakk fordi den var helt innholdsløs, helt overordnet. Det vi trengte, var lovendringer når det gjaldt straff, vi trengte flere plasser i ungdomsfengsel. Vi har allerede fått flere plasser i ungdomsfengsel, og nå bygger vi videre på det, både i 2025 og i 2026. Vi har tatt veldig mange grep. Det er ikke sånn at vi kom inn i regjeringskontorene og overtok masse som lå der til oss fra Høyre. Høyre hadde konsentrert seg om å sentralisere politiet, de hadde fokusert på store reformer. Ungdomskriminalitet var nevnt, men det var betydelige behov for å prioritere justis-, trygghets- og sikkerhetsfeltet, også når det gjaldt ungdoms- og gjengkriminalitet. Det vil komme mer. Vi har bl.a. hatt ute på høring regler om nye lovendringer for f.eks. å kunne inndra mer kriminelt utbytte. Det er også viktig for å kunne strupe disse gjengene, de organiserte kriminelle nettverkene, som ofte er i bakkant og rekrutterer barn og unge under 18 år inn i kriminalitet. I 2025 har vi lagt fram Gjengpakke 2, med satsinger innenfor barne- og ungdomskriminalitet og forebygging, som jeg har sagt, men også for å styrke Økokrim, styrke innsatsen mot bedragerier, styrke politiet generelt og styrke Kripos. Vi må i det hele tatt jobbe bredt, og det har vært en av Arbeiderpartiet og Senterpartiets aller høyeste prioriteter i regjering.

Til de to siste innleggene fra Høyre-representanter: Den negative utviklingen innen ungdomskriminalitet startet omtrent i 2016. Da hadde altså Høyre fem år igjen av sin regjeringsperiode. Man satte ned barnevernsutvalget, som det akkurat ble vist til. Da de kom, sa de at den gruppen som vi snakker om nå, de kriminelle barna under 15 år, har vi ikke klart å finne en løsning for, så det må justis og helse sammen ta tak i. Det er det Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har gjort. Hvis Høyre hadde vært litt mer offensive mens de faktisk hadde makten, hadde vi kanskje hatt en litt annen utvikling, for da vi kom til, måtte vi altså etablere nye ungdomsplasser i fengsler, vi måtte endre loven knyttet til ungdomsstraff for å skjerpe den inn. Vi måtte bemanne opp, vi økte opptaket til Politihøgskolen for å kunne ansette flere politifolk. Det hadde Høyre og Fremskrittspartiet kuttet. I det hele tatt har vi tatt en lang rekke grep for å møte disse utfordringene. Nå har vi en ekspertgruppe som er hurtigarbeidende, og som skal levere sitt produkt 1. mars. Det ser jeg veldig fram til. Jeg er også takknemlig for at de har vært villig til å ta på seg denne jobben og gjøre den på en skikkelig måte, men også innenfor ganske korte tidsfrister, fordi vi mener at det haster.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjort lovendringer for at man skal kunne fengsle barn som får ungdomsstraff. Det var ikke mulig da Fremskrittspartiet satt i regjering. Det betyr at terskelen har blitt lavere, for før var det ikke mulig å gi ungdomsstraff, og det var også frivillig for barn å motta den straffen. Ungdomsstraff innebar ikke å sitte i fengsel. Det var sånn under Fremskrittspartiet, men under Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det altså mulig å dømme disse barna til fengsel.

Som jeg sa, annonserte vi allerede i fjor at vi ønsker å se på nye løsninger for denne gruppen, bl.a. en ny type institusjonstilbud. Vi har bedt en ekspertgruppe om å utrede en modell som vi til nå har kalt Nasjonale Trygghetshus. Det skal de gjøre innen 1. mars, og det er en viktig del av arbeidet med å utvikle et eventuelt sånt tilbud. Så må vi jo se vurderingen fra denne ekspertgruppen, men det er utrolig krevende når barna er under 15 år. Etter straffeloven skal de da ikke straffes. Når de er mellom 15 og 18 år, kan de straffes, men det er heller ikke hensiktsmessig å sette dem i et vanlig voksenfengsel uten noe mer oppfølging. Vi ønsker jo ultimat sett å forhindre at de ender opp med å begå ny kriminalitet, så vi er nødt til å fange dem opp på en måte som gjør at vi klarer å verne samfunnet tilstrekkelig, men at vi også klarer å følge opp disse til dels veldig unge menneskene på en god måte, sånn at de kommer seg ut av kriminaliteten.

Jeg har vært både i Danmark og i Sverige og har tett dialog med mine kollegaer fra våre naboland om hvordan vi skal løse disse utfordringene, og jeg tror vi alle sammen kan lære en god del av hverandre. Den løsningen de har i Danmark, er absolutt interessant, men jeg ser også veldig fram til å få denne vurderingen fra ekspertgruppen. Det er viktig også for oss, f.eks. når det gjelder barnevernet, at vi ikke ønsker å trekke barnevernets formål i tvil. Barnevernets formål skal være å være der for barn. Vi må likevel også se på hvordan vi kanskje kan finne en løsning der samfunnsvern i større grad kan ivaretas overfor dem under 15 år. Kanskje skal det ikke ligge under barnevernet og heller ikke under kriminalomsorgen, kanskje må man tenke helt nytt. Det er slike spørsmål vi har spilt inn til ekspertgruppen, og så må de gjøre en vurdering. Jeg ser fram til å få det resultatet.

Vi er innstilt på å jobbe så raskt som mulig. Så er det krevende å svare sikkert på før vi vet hva denne gruppen kommer til å foreslå. Dette er et område hvor det kan være veldig krevende rettslige og prinsipielle spørsmål rundt hvordan man skal behandle og møte barn som er under 15 år, som også har rettigheter etter barnekonvensjonen, som setter noen rammer for hva vi kan gjøre. Vi er i hvert fall innstilt på at dette må vi komme videre med så raskt som mulig. Jeg vil også nevne at i budsjettet for 2025 har vi satt av midler til et pilotprosjekt for å nå gruppen barn under 18 år og se på hva vi kan gjøre også innenfor eksisterende regelverk, bl.a. under barnevernet.

Vi har sett en utvikling hvor stadig yngre personer begår grov og gjentatt kriminalitet. De er til stor skade for seg selv og for sine omgivelser, og de skaper mye utrygghet i sine nærmiljø. Dette gjelder også de som er under den kriminelle lavalder. Noen ganger ser man at denne gruppen, altså de under 15 år, brukes som løpegutter for organiserte kriminelle nettverk, og det er en utvikling regjeringen har tatt grep for å håndtere, på flere måter. Blant annet har vi gjennom de siste to budsjettproposisjonene til Stortinget foreslått både Gjengpakke 1 og Gjengpakke 2, med omfattende tiltak i både politi, kriminalomsorg og domstoler og også forebygging i lokalsamfunnene der dette er en utfordring. Når det gjelder gruppen under 15 år, satte Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering allerede i fjor i gang et arbeid med å etablere et tilbud for de barna som begår alvorlig kriminalitet, og som faller mellom to stoler, fordi de verken kan eller skal straffes som voksne, men heller ikke fullt ut kan ivaretas av barnevernet, slik som reglene er i dag. For oss er det viktig at vi klarer å fange opp dem som faller i dette gapet, og det er et nybrottsarbeid som ingen tidligere regjeringer har vurdert å gjøre. Dette er en gruppe vi må behandle med varsomhet, for det er barn. Det er barn som skal ha livet foran seg – og ikke et kriminelt liv, men et godt og konstruktivt liv. Derfor satte vi tidlig i august ned en ekspertgruppe for å finne rammene for nye tiltak og for å vurdere et eventuelt nytt bo- og rehabiliteringstilbud. Den gruppen har jobbet godt, og etter planen skal de legge fram sin rapport 1. mars 2025. Gruppen ledes av tidligere justisminister fra Arbeiderpartiet, Knut Storberget. Dette gjør vi bl.a. fordi det er rundt 200 svært aktive lovbrytere under 18 år som begår gjentatt kriminalitet og står for mye av økningen i ungdomskriminaliteten, og noen av disse er også under den kriminelle lavalderen. Vi har, som nevnt, igangsatt en lang rekke tiltak, både for dem under 15 år og for dem mellom 15 og 18 år. Jeg nevnte budsjettpakkene våre, Gjengpakke 1 og Gjengpakke 2. For 2025 har vi bl.a. satt av over 400 mill. kr til målrettede tiltak for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Det får virkning nå – vi er tidlig i januar – og framover. Det er støtte til foreldre, det er tiltak på skolene, det er tiltak i lokalmiljøet, og det er flere ungdomsplasser i fengslene for gruppen mellom 15 og 18 år, sånn at ikke de som dømmes til fengselsstraff, må sone sammen med voksne – for å nevne noe.

Helsetilbudet på Svalbard er, som på fastlandet, helse- og omsorgsministerens ansvarsområde. Som jeg har formidlet forholdsvis nylig til komiteen og til offentligheten for så vidt, er dette et område vi tar veldig alvorlig, og vi vil selvfølgelig følge det opp. Helse- og omsorgsministeren har sagt at han vurderer å sende et oppdrag til Helse nord om saken. Jeg kjenner ikke til om det er sendt ennå, så det kan jeg ikke svare på her nå.

Jeg opplever jo – og jeg kan egentlig mest snakke for meg selv her – at vi snakker ganske tydelig til offentligheten om at spionasje, fremmed etterretning, påvirkningsoperasjoner og cyberangrep, ulike hendelser som skjer, kan komme som et resultat av en intensjon fra Russland eller andre trusselaktører mot Norge. Siden invasjonen av hele Ukraina skjedde i 2022, har også denne trusselen økt, og aktiviteten fra trusselaktørene har økt. Dette er noe vi har høy oppmerksomhet på, også på Svalbard. Så er det jo alltid en krevende balanse mellom hva slags informasjon man bør eller kan gå ut med, og hva som er nødt til f.eks. å forbli gradert.

Takk for spørsmålet. Det er en veldig viktig problemstilling, og det gjelder for så vidt hele territoriet vårt, men særlig på Svalbard. Dette er noe både Sysselmesteren og PST har høy oppmerksomhet om. Vi har tilstedeværelse på Svalbard for politiet og PST, som også har et viktig ansvar for dette. På generelt grunnlag har også regjeringen ganske nylig lagt fram forslag for Stortinget om å kriminalisere bidrag til påvirkningsoperasjoner. Det viser alvoret i disse tingene, og jeg mener at det også er et viktig bidrag til å tette eventuelle hull i straffelovgivningen på dette området.

Regjeringen har lagt fram forslag til svalbardbudsjett for 2025, og det illustrerer godt at svalbardpolitikken først og fremst er de lange linjers politikk. Vår forvaltning av Svalbard er langsiktig, og den er forutsigbar. Målene har ligget uforandret siden Stortingets behandling av svalbardmeldingen fra 1985, og det er en stor styrke. Det viser også den brede enigheten i Stortinget rundt svalbardpolitikken. Den ble sist stadfestet i forbindelse med Stortingets behandling av svalbardmeldingen vi la fram i mai. Det er svært verdifullt, og vi vil også fortsette med å jobbe langs de samme linjene i 2025. Samtidig må svalbardpolitikken tilpasses den tiden vi lever i. Svalbard omfattes også av en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon enn vi har sett i nyere tid. Klimaendringene treffer Svalbard, og det er også behov for store investeringer i infrastruktur i årene som kommer. Målene for svalbardpolitikken ligger fast, men virkemidlene må oppdateres i tråd med samfunnsutviklingen. Komiteen viser til at det er viktig at regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre at Longyearbyen skal være et levedyktig norsk lokalsamfunn og administrasjonssenter. Det vil staten bidra til, bl.a. ved å bruke store beløp på forvaltningen av Svalbard hvert år. I innstillingen viser komiteen til at statens utgifter på Svalbard overstiger inntektene, og at differansen mellom disse størrelsene øker. Samtidig viser komiteen til at betydelige nasjonale interesser knyttet til gruppen likevel tilsier et sterkt statlig engasjement. Forslaget til budsjettramme for 2025 er på 697,3 mill. kr. Økningen i statens utgifter på Svalbard gjennom flere år reflekterer både økningen i aktiviteten på Svalbard og det faktum at Svalbard har vært og er prioritert. Myndighetene og regjeringen legger stor vekt på at vi skal oppnå målene i svalbardpolitikken, og det har en utgiftsside. Regjeringen mener – i likhet med det jeg oppfatter at komiteen gjør – at det er betydelig nasjonal interesse i å bruke penger på forvaltningen av Svalbard. 2024 har vært et år hvor beredskapen på Svalbard har vært et sentralt tema. Regjeringen har gjennomført store sikringstiltak mot snø- og sørpeskred, bl.a. i Vannledningsdalen, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet prioriterte fra budsjettet for 2022. Arbeidene ventes å avslutte i år, med eventuelle etterarbeider neste år. Videre har vi også bl.a. varslet at vi vil vurdere grep for å regulere omfanget av cruiseaktiviteten på og ved øygruppen, som også har en side til beredskap. Kullkraftverket ble stengt ned for godt mot slutten av fjoråret. Over hundre års energiproduksjon på kull tok med det slutt. Energiomstilling for et lite lokalsamfunn er krevende, og kanskje enda mer krevende fordi det er i Arktis. Longyearbyen er ikke sammenkoplet med andre energisystemer, og forsyningssikkerhet for energi er derfor spesielt viktig. Sysselmesteren sendte i mars bistandsanmodning til Forsvaret, via Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, for å få hjelp til å bedre redundansen i energiforsyningen i Longyearbyen på kort sikt. Det er en etablert praksis at Forsvaret kan bistå ved hendelser på Svalbard. Hendelsen og bistanden illustrerer den samlede effekten i totalberedskapen, hvor ressurser fra fastlandet ble transportert hurtig til og installert på Svalbard, og hvor ressurser tilgjengelig lokalt gradvis ble faset inn. Når det gjelder framtidig energiforsyning i Longyearbyen, er Stortinget kjent med at regjeringen har som intensjon at staten skal ta et større ansvar for energiforsyningen, f.eks. gjennom Store Norske, og avklare ansvaret for dette så snart som mulig. Regjeringen har gitt Store Norske i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning av ulike alternativer for framtidig energiforsyning i Longyearbyen og en tilstandsvurdering av den eksisterende infrastrukturen. Det har vært bred politisk enighet om hovedlinjene i svalbardpolitikken i lang tid, som jeg også startet med å si. En samlet komité understreker i innstillingen at de overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast, og at forvaltningen av Svalbard skal være forutsigbar og bære preg av kontinuitet. Jeg er glad for at vi er enige om det, og regjeringen vil videreføre det arbeidet i 2025.

Jeg mener ikke det er forskjellsbehandling at vi behandler barn i ulik alder ulikt, for de har forskjellige behov. Det er naturlig at det kan være forskjeller i hvordan dette gjøres. For dem mellom 15 og 18 år mener jeg at det er riktig heller å styrke f.eks. barnefaglig kompetanse og oppfølging i mottak enn å bruke penger og ressurser på å overføre disse til barnevernet. Det er en kostnad på potensielt milliarder. Det mener jeg er feil prioritering når vi kan lage gode forhold på mottak for dem som er mellom 15 og 18 år.

Jeg kan ikke kommentere enkeltsaker. Det er utlendingsforvaltningen som behandler enkeltsaker, og som gjør vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Jeg har tillit til at de gjør gode vurderinger. Det er viktig for tilliten til hele asylsystemet at vi har en ordning hvor de som ikke har rett til opphold eller beskyttelse i Norge, blir returnert. Det må vi fortsatt ha. Jeg har forståelse for at det kan være krevende for enkeltpersoner som kanskje har vært i Norge lenge, men det er altså helt grunnleggende for at vi skal evne å hjelpe dem som faktisk trenger beskyttelse.

Egentlig det jeg sa i forrige replikk: Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at innvandringen fra Ukraina og annen innvandring må gjøres kontrollert. Vi er nødt til å ha kontroll over hvordan det løses. Hvis vi skulle avviklet ordningen fullt ut over natten, og eventuelt tatt ut alle fra de trygge områdene over natten, ville det antakeligvis ha ført til at utlendingsforvaltningen potensielt hadde brutt sammen fordi man ikke har kapasitet til det nå. Så vi planlegger for videre innstramminger, men det må altså gjøres på en ordentlig måte, sånn at vi fortsatt har god kontroll, sånn som vi har hatt siden dette begynte.

Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse ble ikke i seg selv innført for å gi flest mulig ukrainere beskyttelse her, men det kom veldig mange mennesker hit som trengte beskyttelse samtidig, og for at vårt forvaltningssystem ikke skulle bryte sammen, er det en mulighet vi har til å innføre det som en administrativ løsning. Nå har vi begynt å stramme kraftig inn på den ordningen. Det må vi gjøre trinnvis, for vi er nødt til å ha kapasitet i utlendingsforvaltningen til å behandle alle de søknadene som da må behandles manuelt. Hvis man eventuelt skal se på de personene som allerede er her, f.eks. menn i stridsdyktig alder som allerede har kommet hit, må man altså gjøre en gjennomgang av alle de beskyttelsene som er innvilget gjennom midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er et arbeid som vil ta tid, men regjeringen har jo også varslet at det vil bli flere innstramminger i ordningen, og det kan være en type innstramming som det er riktig å gjøre.

Regjeringen vil gjøre innstramminger, også når det gjelder familieinnvandring, og det vil vi komme tilbake til. Vi vurderer også andre innstramminger, i tillegg til at vi har gjort mange. For eksempel har vi reelt sett redusert ytelsene for dem som er i mottak, i budsjettene for i år, og det kommer til å fortsette, fordi vi ikke prisjusterer det, samtidig som det har blitt dyrere å bruke penger. Vi har gjort kraftige innstramminger overfor flyktningene fra Ukraina. Vi har sagt at en god del ukrainere ikke lenger får kollektiv beskyttelse og må søke på ordinær måte. Vi kommer også framover til å vurdere ytterligere tiltak, for det har vært viktig for oss hele veien å ha en stram og rettferdig innvandringspolitikk. Ikke minst har vi kuttet kraftig i kvoteflyktningene. Kvoten var på 3 000 under Høyre og Fremskrittspartiet. Nå er den altså på 500 for neste år. Det handler om at vi ikke ønsker å legge for stor belastning på mottaks- og integreringsapparatet og ikke minst kommunene.

Jeg vil i hvert fall lytte til Finland. Finland har ganske nylig opplevd at de ble utsatt for det de mener er styrt migrasjon fra Russland, som også har vært en utfordring på grensen mellom Belarus og Polen. Jeg var der senest i juni og så på mange av tiltakene som de har gjort. Det er noe også regjeringen har jobbet med over tid, dvs. tiltak for å styrke grensen på Storskog. Senest denne uken sa jeg at regjeringen vil bruke 190 mill. kr på å styrke overvåkning, med bl.a. flere sensorer, og ha enda mer kontroll på Storskog gjennom EUs grense- og visumfond. Så det er mange eksempler på at vi har hatt en langsiktig og stabil politikk for å være forberedt på en mulig hybrid trussel fra migrasjon over Storskog, personer som Russland sender dit med vilje. Det er også viktig, for vi lærte en god del av de feilene som ble gjort under forrige asylkrise, i 2015, da Fremskrittspartiet hadde justisministeren.

De siste årene har migrasjonen til Norge vært preget av krigen i Ukraina. Siden 2022 har over 100 000 personer søkt om beskyttelse i Norge, og 90 000 av dem er ukrainere. Det har vært gjort en formidabel innsats i kommunene, blant frivillige og i forvaltningen. Det har vært helt avgjørende for at de ukrainske fordrevne har blitt tatt imot på en så god måte. Det er regjeringen takknemlig for. Russlands angrep på Ukraina fortsetter, og vi må være forberedt på at det fortsatt kan komme mange fra Ukraina. I budsjettet er det lagt til grunn en prognose på 22 000 asylsøkere til Norge i 2025, hvor anslagsvis 16 000 vil omfattes av ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse. Dette er svært usikre anslag. Videre er det sånn at selv om ankomstprognosen for 2025 er lavere enn ankomstene vi har hatt de siste årene, vil håndteringen fortsatt kreve stor innsats framover. For å håndtere ankomster i samsvar med prognosene, eller endret fra prognosene, for å ha kapasitet til saksbehandling av nye søknader og forlengelser av kollektiv beskyttelse, samt oppfølging i mottaksapparatet, foreslår regjeringen å videreføre en bevilgning på 155 mill. kr til ekstra administrativ kapasitet i UDI. Vi foreslår også å øke bevilgningen knyttet til innkvartering av asylsøkere, medregnet utgifter til mottak, vertskommunetilskudd og stønader til mottaksbeboere, fra 3,4 til 3,8 mrd. kr i 2025. Norges støtte til Ukraina ligger fast. Vi støtter Ukrainas forsvarskamp. I snart tre år har de fleste som har flyktet fra Ukraina til Norge, fått midlertidig kollektiv beskyttelse og blitt bosatt raskt. Samtidig er det et stort press på kommunene og tjenesteapparatet. Krigen i Ukraina begrenser seg til noen områder hvor situasjonen er verre enn andre, og for Ukraina er det også viktig å unngå at for mange forlater landet, bl.a. for å unngå hjerneflukt. Derfor er det nå en fordel at regjeringen har gjort innstramminger sånn at ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse ikke rettes mot personer som kommer fra trygge områder i Ukraina. Vi har gjort flere innstramminger i ordningen. Nå har vi strammet inn slik at asylsøkere fra trygge områder i Ukraina ikke får midlertidig kollektiv beskyttelse. Det innebærer at de blir vurdert etter det ordinære asylregelverket, og at de fordrevne fra Ukraina i større grad likebehandles med andre asylsøkere. Vi vurderer også om det er behov for å gjøre flere endringer i ordningen. Det kan bli aktuelt. Regjeringen mener også at det er viktig å se kvoteflyktningene i sammenheng med ankomstene til Norge. Vi har hatt historisk høye ankomster på grunn av krigen i Ukraina. Derfor mener regjeringen at det er helt nødvendig å kutte i kvoten for overføringsflyktninger. Regjeringens forslag var 200 kvoteflyktninger, men i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og SV er enigheten at vi skal ta imot 500 overføringsflyktninger i 2025. Det er en halvering fra nivået i 2024 og betydelig lavere enn det Høyre og Fremskrittspartiet tok imot i sin tid. Barn som kommer alene til Norge, er en særlig sårbar gruppe. De prioriteres derfor høyt i alle ledd i utlendingsforvaltningen. I budsjettavtalen med SV og regjeringspartiene foreslås det en økning på til sammen 54,7 mill. kr, som vil styrke omsorgstilbudet og ivaretakelsen av enslige mindreårige i asylmottak. Det omfatter mer barnefaglig kompetanse i mottak hvor det oppholder seg enslige mindreårige, og økt kapasitet til UDI til å kartlegge og vurdere omsorgsituasjonen for enslige mindreårige som kommer til Norge med følgeperson. Det er også økt kapasitet til Statsforvalterens tilsyn med bo- og omsorgstilbudet, og mer tilskudd til aktivitetsmidler til barn i asylmottak. Presset på utlendingsforvaltningen vil være og er stort, i en tid med høye ankomster fra Ukraina. Det er en stor utfordring at IT-systemene er utdaterte og til hinder for god og effektiv saksbehandling. De er dyre å drifte, og det er økende risiko knyttet til nedetid, informasjonssikkerhet og personvern. Derfor vil regjeringen ta tak i de grunnleggende utfordringene og få på plass langsiktige løsninger for en mer effektiv forvaltning. Vi foreslår å bevilge 100,5 mill. kr til UDI for å starte et flerårig investeringsprogram for å modernisere IT-systemene, samt en investeringsfullmakt og kostnadsramme på om lag 2 mrd. kr i perioden 2025–2031. Modernisering av IT-systemene vil gi mer effektiv saksbehandling, bedre tjenester for brukerne, bedre samhandling i forvaltningen og bedre kontroll og sikkerhet både på grensen og i Norge.

Jeg besøkte Ålesund fengsel mens jeg satt i opposisjon her på Stortinget, og det var veldig tydelig under det besøket at det var behov for å se på nye fengselsløsninger i Ålesund-området. Jeg husker at i etterkant lagde NRK en reportasje hvor de klipte inn alle statsrådene som hadde vært på besøk i Ålesund fengsel opp gjennom tidene og lovt nytt fengsel i Ålesund, uten at det noensinne hadde blitt noe av. Nå er jeg veldig glad for at vi har fått det inn i statsbudsjettet som vi står her og diskuterer, at vi skal se på nytt fengsel i Ålesund og utrede det. Det er et viktig skritt videre. For kriminalomsorgen generelt er jeg også veldig glad for bl.a. budsjettenigheten med SV, som gjør at vi får flere penger inn til bemanning og tiltak i kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen gjør en utrolig viktig jobb på vegne av storsamfunnet, og vi ønsker som regjering å se dem.

Politiet og kriminalomsorgen har litt ulike roller. Det er politiet som er lovens lange arm og forvalter av rettshåndhevelsen til myndighetene. Regjeringen har ikke tatt stilling til om kriminalomsorgen bør bevæpnes på samme måte som politiet. Det kan jeg ikke si over bordet her og nå. Det er bra at Fremskrittspartiet er en tydelig stemme i debatten om generell bevæpning, men Fremskrittspartiet har ikke rent flertall i Stortinget, og derfor er heller ikke det nok til å innføre generell bevæpning.

Det er vanskelig fordi flertallet i Stortinget ikke ønsker permanent bevæpning av politiet, så jeg kan ikke gå imot det. Både Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og flere andre partier har standpunktet at man ikke skal gå inn for permanent bevæpning av norsk politi. Det er en debatt der ute, som jeg registrerer, og som jeg ønsker velkommen, for jeg tror det er viktig at man jevnlig har en diskusjon om hvilke maktmidler og hvilke rammer politiet har til rådighet. Men jeg kan altså ikke på egen kjøl gå mot et stortingsflertall på det. Jeg er veldig opptatt av å finne løsninger på Magnormoen, og det opplever jeg også at det gjøres mye bra arbeid på både i Justisdepartementet, i Politidirektoratet og også i samarbeid med svensk politi. Det har også skjedd mye utvikling der.

Nei, det vil jeg ikke si. Det er bra at disse tingene finansieres videre. Jeg tenker at det viktige er at prosjektet fortsetter, ikke akkurat hvilket budsjett det står på. At Oslo kommune f.eks. er med og bidrar i et sånt tiltak, som gjelder deres egen by, tenker jeg er rimelig. Det er også de som kjenner lokale forhold best. Det er også et poeng: at både forvaltning av budsjetter og også prioritering av den type tiltak kanskje trenger å gjøres nært de folkene som tiltakene skal være for, og at det kan ha en verdi at det er i kommunal og ikke i statlig regi.

Vi har jo finansiert pilotprosjekt for avhopperprogram, bl.a. i Oslo. Det synes jeg er et veldig bra prosjekt, og etter det jeg forstår, skal det nå finansieres videre under Oslo kommune. Jeg tenker det er rimelig at også kommunene er med på innsatsen for å forebygge kriminalitet. Vi er helt enige om at avhopperprogram er positivt. Jeg vil heller ikke utelukke at det framover kan bli aktuelt også med nasjonal finansiering av ulike ting. Det viktige er likevel at disse tingene skjer. I en del tilfeller er det også kommunene som både har ansvar for å forebygge kriminalitet og gjøre tiltak i sin kommune eller by, og som også kjenner de lokale forholdene best.

Norge treffes av flere store utfordringer samtidig. Vi må håndtere en spent sikkerhetspolitisk situasjon, terrortrusselen og alvorlig organisert kriminalitet. Vi bruker 2,8 mrd. kr i Gjengpakke 2 i 2025 på kampen mot kriminalitet, for at Norge ikke skal bli et «Gangsta's Paradise». De utfordringene vi står oppi nå, er gjenspeilet i helheten i budsjettforslaget vårt for 2025. Også tidligere i år har vi lagt fram solide satsinger på politi og rett. I Gjengpakke 1 i revidert nasjonalbudsjett for 2024 ble politibudsjettet økt med 1,6 mrd. kr for å styrke innsatsen mot kriminelle nettverk, kriminelle gjenger og organisert kriminalitet. Den innsatsen videreføres i 2025, i tillegg til at vi foreslår ytterligere 600 mill. kr til å styrke politiets kompetanse og kapasitet til å bekjempe kriminalitet. Vi foreslår også 90 mill. kr til å styrke arbeidet mot hvitvasking og korrupsjonskriminalitet. Økonomisk kriminalitet er også en alvorlig del av det bildet vi ser. I regjeringens Gjengpakke 2 skal vi slå hardt ned på kriminaliteten, men vi skal også forebygge at den skjer. Derfor bruker vi flere hundre millioner kroner på tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet og forebygging. Vi bruker bl.a. 34 mill. kr på å etablere et hurtigspor for behandling av straffesaker der gjerningspersonen er under 18 år. Det innebærer både tiltak i domstolene og forbedring av tiltak rettet mot ungdom innen kriminalomsorgen. Når vi styrker politiet, må vi også styrke resten av straffesakskjeden. Derfor har vi videreført rettssikkerhetspakken vi la fram tidligere i 2024, i budsjettet for 2025. I rettssikkerhetspakken styrker vi domstolene, bl.a. det administrative og juridiske støtteapparatet i Høyesterett. Vi sikrer at domstolene har en stabil og sikker IT-drift. Vi legger til rette for lyd- og bildeopptak ved alle rettssteder. Det er også foreslått penger til domstolene for å kunne oppgradere domstolenes lokaler, etablere nye domstoler, sikre minimum to embetsdommere på hvert rettssted og også sørge for at domstolene kan ha sikkerhet i sine lokaler. Vi foreslår 250 mill. kr til det i 2025. Kriminalomsorgen har også hatt en krevende økonomisk situasjon de siste årene, gjennom høy inflasjon, som har gått ut over bl.a. bemanningen. Regjeringen mener vi må prioritere god kriminalomsorg for å forhindre tilbakefall til ny kriminalitet. Derfor bruker vi bl.a. 55 mill. kr for å opprettholde aktivitetsnivået i kriminalomsorgen og også å utrede framtidig kapasitetsbehov. Det er en stor utfordring i kriminalomsorgen at mange fengselsbygg er eldre. De er uegnet for fengselsdrift, og de fører til bruk av isolasjon utover det vi kunne ønske oss som et ideal. Derfor vil vi bl.a. utrede nytt fengsel for kvinner på Østlandet og nye fengsler i Ålesund og i Mosjøen-området. Det er også satt av 42 mill. kr til et forprosjekt om nytt Oslo fengsel, i tillegg til at det er full framdrift i prosjektet med Ilseng fengsel. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er varig endret etter Russlands angrepskrig mot Ukraina, og trusselbildet er skjerpet. Det påvirker våre sikkerhetstjenesters ansvarsområde, og vi foreslår å øke bevilgningen til PST med 255 mill. kr. Omfanget av cyberangrep har også økt betydelig de siste årene. Trusselaktører tar stadig nye virkemidler i bruk, og angrepene rettes nå mot virksomheter som ikke har vært rammet tidligere. Derfor setter regjeringen av 42 mill. kr til NSM for bedre å kunne forebygge, håndtere og avdekke disse cyberangrepene. Kommunene er viktige med sine samfunnssikkerhetsoppgaver og som en grunnstein i beredskapen. Vi styrker også kapasiteten hos dem som skal bistå, veilede og støtte kommunene i beredskapsarbeidet, med 34 mill. kr. Dette går gjennom statsforvalterne. Det er milliarder av kroner til ikke å få et «Gangsta's Paradise», men det er også mange lovendringer vi har gjort som skal settes ut i livet neste år. Hvis du går rundt med en «diamant på [d]in lillefing, krystallar oppå dinglen [d]in», og «når snuten spør, si[er] ingenting», kan jeg f.eks. melde om at det neste år blir mer inndragning. Med Høyre og Fremskrittspartiet var ungdomsstraff frivillig, men det har Senterpartiet og Arbeiderpartiet endret, slik at straff for ungdommer som begår alvorlig kriminalitet, nå blir et «offer [they] can't refuse».

Jeg vil takke for en god debatt om et viktig tema som engasjerer veldig mange. Jeg vil også takke generelt for det store engasjementet som har vært over lang tid for å få en ny samtykkelov. Det har vært demonstrasjoner, det har vært kampanjer på nett, det har vært møter. I oktober fikk jeg over 80 000 signaturer fra Amnesty, som krevde at man gjorde endringer i straffeloven for å fastslå at seksuell omgang uten samtykke eller frivillig deltakelse er voldtekt. Det er bra at så mange gir uttrykk for at dette må på plass, og jeg håper og tror at det også i seg selv kan være med på å rette oppmerksomhet mot det, virke forebyggende og bevisstgjøre flere. Hvis vi som samfunn skal lykkes i å forebygge og stoppe disse voldtektene, er det, som flere har vært inne på, viktig at vi endrer straffeloven, men vi kan altså ikke stoppe med det. Vi trenger holdningsendringer. Vi trenger forebygging fra tidlig alder, at man snakker med barn og unge om grensesetting og hva som er greit og ikke. Dette er i det hele tatt en veldig stor jobb. I regjeringen satte vi ned voldtektsutvalget, og vi fikk en utredning fra dem 8. mars, som blir viktig å følge opp videre for å styrke hele dette feltet. Jeg har svart på når vi vil legge fram en samtykkelov. Det vil vi gjøre i denne perioden, og sånn at den kan behandles i denne perioden. Mer spesifikt vil det bety før påske, eller den datoen Stortinget setter som siste frist for å få sakene behandlet. Jeg vil også si, som jeg var inne på i et tidligere innlegg, at det er store variasjoner i hvordan andre land har løst disse utfordringene. Sverige innførte en samtykkelov i 2018, og det er bra at det har ført til en stor økning i anmeldelser, men det er også viktig å ha med seg at Sverige også kriminaliserte grov uaktsom voldtekt i 2018. De hadde ikke kriminalisert det før da, mens i Norge har grov uaktsom voldtekt vært en del av straffeloven i lang tid. Man kan ikke se direkte til andre land, men vi har en stor og grundig utredning fra Straffelovrådet å lene oss på, vi har fått mange høringsinnspill, og vi har også et tydelig folkekrav om at samtykkeloven må komme.

Som jeg sa i mitt forrige innlegg, er det veldig viktig at vi klarer å treffe godt med en ny samtykkebestemmelse, og det illustrerer egentlig interpellantens siste innlegg. Det er viktig at vi ikke utformer en bestemmelse som gjør at vi f.eks., flytter fokuset mer over til hvordan offeret har oppført seg, eller at det får andre utilsiktede konsekvenser. Parallelt må vi jobbe med å forebygge og stoppe voldtekter i bredt i samfunnet. Dette er en kjempeutfordring. Interpellanten gjenga i sitt første innlegg statistikk over hvor mange som har blitt utsatt for voldtekt. Når en av fem kvinner sier at de har opplevd det minst én gang i løpet av livet, er det en erkjennelse av at samfunnet ikke har klart å levere på dette området. Det er også noen forhold som vil ligge der uavhengig av hvordan en samtykkebestemmelse utformes – rundt beviskravet, rundt bevissituasjonen, rundt holdninger – som vi må jobbe imot på andre måter, f.eks. med bedre seksualundervisning i skolen, bedre oppfølging av ofre og mange andre ting. Voldtektsutvalget ga oss viktig innsikt om det. Når det gjelder innretningen av den nye samtykkebestemmelsen, vil vi som sagt komme tilbake til det i en egen proposisjon. Vi har sett flere andre land innføre samtykkebestemmelser. De er til dels ulikt utformet, og vi må lage vår egen samtykkebestemmelse som treffer godt her.

Representanten Heiberg forutsetter i sin interpellasjon at den som utsettes for ufrivillig seksuell omgang, risikerer ikke å få sin overgrepssak behandlet etter konseptet om at kun ja er ja. Det er ikke riktig. Straffeloven § 297, om seksuell handling uten samtykke, er basert på «bare ja betyr ja»-modellen. Den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det, skal, dersom det ikke foreligger kvalifiserende omstendigheter, straffes for overtredelse av straffeloven § 297. Spørsmålet er altså ikke om seksuell omgang uten samtykke bør være straffbart, men hvordan og på hvilken måte straffeloven bør ramme denne handlingen. Det er viktig for meg og regjeringen at straffeloven formidler på en klar og tydelig måte at ingen er seksuelt tilgjengelige før de gir uttrykk for at de ønsker sex. Derfor ønsker vi å gjøre endringer, og vi vil legge fram en samtykkelov. Hvordan dette skal gjøres på en mest mulig treffsikker måte, kommer regjeringen tilbake til Stortinget med en egen proposisjon om. Straffelovrådet leverte i desember for to år siden sin utredning om strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten. I utredningen gikk rådet gjennom hele straffelovens kapittel om seksuallovbrudd, og de foreslo en rekke endringer, ikke bare i bestemmelsene som gjelder voldtekt, men også i flere av de andre bestemmelsene. Det er et selvstendig poeng for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering at vi også ser om vi må fange opp andre hull, eller svakheter, i bestemmelsene om seksuallovbrudd, og ikke bare voldtektsbestemmelsen. Dette er dermed også et stort arbeid innenfor et komplekst rettsområde. Da Straffelovrådets utredning ble sendt på høring i fjor, mottok Justis- og beredskapsdepartementet over 500 høringsuttalelser. Dette er også innspill som er veldig viktige for arbeidet med proposisjonen. Regjeringens klare målsetting er å legge fram et lovforslag tidsnok til at det kan behandles av Stortinget i den stortingsperioden vi nå er inne i. Etter min vurdering er det viktig å gjøre et grundig forarbeid før man foreslår endringer i straffeloven. Det gjelder ikke minst i bestemmelsene om seksuallovbrudd, som bygger på veldig krevende avveininger mellom flere kryssende hensyn. Et godt forarbeid er også nødvendig for å kunne lage treffsikre bestemmelser som hjelper dem som trenger det, og som ikke får utilsiktede konsekvenser, Som nevnt innledningsvis er det å ha seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det, straffbart også i dag. I mange tilfeller rammes slike handlinger av bestemmelsene i straffeloven om voldtekt. Bestemmelsene dekker en rekke tilfeller av seksuell omgang under betingelser som utelukker reell frivillighet, enten det skyldes at gjerningspersonen benytter vold eller truende atferd, eller at fornærmede sover eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er også viktig å påpeke at ikke bare forsettlig, men også grovt uaktsom voldtekt er straffbart i Norge. Voldtektsbestemmelsene suppleres også av andre bestemmelser. Straffeloven § 295 rammer en del tilfeller hvor noen misbruker et overmaktsforhold til å skaffe seg seksuell omgang. Når verken bestemmelsene om voldtekt eller misbruk av overmaktsforhold er anvendelige, rammes seksuell omgang uten samtykke som nevnt av straffeloven § 297, om seksuell handling uten samtykke. Dette har også lenge vært lagt til grunn i juridisk teori, og ble i 2022 bekreftet av Høyesterett. Jeg mener at dagens regulering, på tross av dette, har noen mangler, og for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er det viktig å innføre en samtykkelov. Jeg vil spesielt trekke fram to årsaker til at vi trenger en samtykkelov. For det første går det ikke i dag tydelig nok fram av straffelovens ordlyd at seksuell omgang med noen som ikke vil det, er forbudt og straffbart. For det andre er det også problematisk at noen tilfeller av ufrivillig seksuell omgang bare rammes av bestemmelsen i § 297 om seksuell handling. Denne bestemmelsen er utformet med tanke på de mindre inngripende seksuelle handlingene, som kyssing eller beføling, og det gjenspeiles også i strafferammen, som er bot eller fengsel i inntil ett år. Etter regjeringens syn er denne strafferammen for lav til å reflektere alvoret ved å utsette noen for ufrivillig seksuell omgang.

Jeg kan ikke kommentere enkeltsaker, som jeg også har sagt mange ganger før. Jeg går heller ikke inn i behandlingen av enkeltsaker, med mindre det er helt spesielle tilfeller, og det er regulert i utlendingsloven. Jeg kan derfor ikke kommentere saken som er bakgrunnen for det siste spørsmålet her, men på generelt grunnlag er det viktig at de som ikke har lovlig opphold i Norge, ikke får være her. Da må vi være gode på returarbeid. Det betyr også at man kan bli utvist hvis man har kommet hit på uriktig grunnlag eller av andre årsaker ikke lenger får oppholdstillatelse i Norge. Så forstår jeg at det er mange utlendinger som bidrar positivt, og som er ønsket i lokalsamfunnet, men det er også viktig at vi har en prinsipiell tilnærming til utlendingsregelverket, og at det forvaltes uavhengig av meg.

Jeg er opptatt av at all praksis i Norge, også på utlendingsfeltet, skal være i tråd med våre forpliktelser og ivareta mennesker som ofte er i en sårbar situasjon, på en god måte. Når det gjelder akkurat den praksisen vi snakker om her, som Politiets utlendingsenhet og Tilsynsrådet er uenige om hvorvidt er lovlig, har, som jeg sa i svaret mitt, Tilsynsrådet henvendt seg til Politidirektoratet om saken. Den henvendelsen er til behandling i direktoratet, så vi må avvente å gå mer konkret inn i det til vi har sett utfallet av den behandlingen.

Jeg takker for spørsmålet. Jeg har også redegjort for saken spørsmålet gjelder, i mitt innspill sendt Stortinget i slutten av november til et representantforslag om å stanse tvangsreturer av asylsøkere inntil påstått ulovlig intervjupraksis er endret, Dokument 8:22 S for 2024–2025. Jeg ser fram til behandlingen av det representantforslaget i februar 2025. Det er et mål for regjeringen at alle som ikke har lovlig opphold, skal returnere til hjemlandet eller til et annet land hvor de har lovlig opphold. For å nå det målet har vi satt en returstrategi for 2023–2029, der samarbeid med opprinnelsesland er ett av fem innsatsområder. Framstilling for hjemlandets myndigheter skjer først etter at det foreligger et endelig avslag på søknad om asyl, og utlendingen som framstilles for hjemlandets myndigheter, oppholder seg ulovlig i Norge og verken har overholdt fastsatt utreiseplikt eller plikten til å skaffe seg reisedokument. Dette er plikter som følger av henholdsvis utlendingsloven § 90 sjette ledd og syvende ledd tredje punktum. Det er utrolig viktig at vi lykkes med returarbeidet for at asylpraksisen skal ha tillit. For Senterpartiet og regjeringen er det viktig at folk vet at de som er i Norge, har lov til å være her, og at de som ikke har lov til å være her, sendes hjem. Returarbeid er krevende. Det er mange utlendinger som ikke samarbeider om retur og heller ikke legger fram reisedokument. Det er bakgrunnen for en bestemmelse i utlendingsforskriften om at utlendingen som ledd i identitetsavklaring pålegges å medvirke til at reisedokument innhentes, herunder ved å la seg framstille for aktuelle lands utenriksstasjon og gi de opplysninger som er nødvendige for å få utstedt reisedokument. For at politiet skal kunne gjennomføre retur av dem som ikke samarbeider, må det også innhentes aksept fra hjemlandets myndigheter om tilbaketakelse av utlendingen. Selv om politiet oversender identitetsopplysninger om vedkommende, kan myndigheten i det aktuelle landet ha behov for å innhente flere opplysninger før det tas stilling til om de kan utstede reisedokument og ta vedkommende tilbake. I den forbindelse hender det at landet ønsker å gjennomføre samtaler med utlendingen for å få avklart om vedkommende faktisk er borger av landet. Så opplyser også Politiets utlendingsenhet, PU, at stadig flere land er positive til å gjennomføre samtalen i form av et delegasjonsbesøk. Det er en praksis PU vurderer til å være innenfor regelverket. Det er Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet ikke enig i, og derfor har Tilsynsrådet bedt Politidirektoratet, som nærmeste overordnede til PU, om å se på denne praksisen.

Noe av det jeg har fått mest kritikk for gjennom min tid som justisminister, er kanskje å være for engasjert i hele Norge og å prioritere andre deler av Norge enn Oslo, så jeg er – åpenbart – engasjert i vest, også når det gjelder beredskap for helikoptre, eller for luftkapasitet. Jeg er også veldig glad for at SAR Queen-utrullingen, altså nye redningshelikoptre, har vært vellykket, og at det også har styrket beredskapen i hele Norge, langs kysten, og også i vest og i Nord-Norge. Det er klart at det er viktig for meg. Jeg vet at med den kapasiteten vi har i dag, har vi mye mer beredskap enn vi hadde før de nye politihelikoptrene kom, men det er også en prioritering. Hvis man skal flytte politihelikoptre periodevis eller permanent til andre deler av landet, så kan jo beredskapen her blir svekket. Derfor mener jeg det er viktig at vi ser på hvordan vi kan styrke beredskapen også i resten av landet, inkludert rundt Bergen.

Uansett hva slags løsning som velges, er jo det å eventuelt anskaffe nye politihelikoptre veldig dyrt. Det koster hundrevis av millioner kroner. Derfor må vi vurdere det på en ordentlig måte, og vi har holdt på med det, som jeg sa, siden 2022. Og vi har bedt Politidirektoratet om å gjøre en konseptvalgutredning, nettopp for å se hvordan vi kan styrke luftberedskapen for politiet. Nå har vi kommet veldig langt i det. Vi er ferdig med ekstern kvalitetssikring og kommer til å ta stilling til dette forhåpentligvis i løpet av ikke altfor lang tid. Så sa jeg bare det om Fremskrittspartiets politikk som ligger i spørsmålet jeg har fått, hvor man sier at man vil ha ett politihelikopter i Bergen, ett i Trondheim og ett i nord. Jeg er i utgangspunktet positiv til å styrke helikopterberedskapen i hele landet. Så må vi også huske på at Nord-Norge er veldig stort, og derfor kan det være viktig å se på hvordan vi kan sørge for at hele Nord-Norge blir dekket, enten av helikopter eller av andre former for luftkapasitet.

Regjeringen vil at vi skal øke helikopterberedskapen som politiet har, og derfor ser vi nå på hvordan vi kan gjøre den tilgjengelig i flere deler av landet. Vi kom videre i dette arbeidet allerede høsten 2022, da vi sendte et oppdrag til Politidirektoratet om å utarbeide en konseptvalgutredning, hvor helikopter, men også andre typer luftkapasiteter, var en del av det. Vi kommer til å vurdere opsjonen og utløsning av den på tre helikoptre, som da gjelder fram til høsten 2027, i forlengelsen av denne konseptvalgutredningen. Vi fikk KVU-en i desember 2023, og det er utredet fem forskjellige konseptuelle valg. I henhold til statens prosjektmodell skal nullalternativet og minst to andre konseptuelt ulike alternativer vurderes gjennom en samfunnsøkonomisk analyse. Etter det fikk vi ferdig ekstern kvalitetssikring av konseptvalgutredningen sommeren 2024, og vi jobber nå med å behandle de anbefalingene som er gitt i utredningen og kvalitetssikringen. Senterpartiet og regjeringen mener det er utrolig viktig at det er et styrket politi og trygghet i hele landet, og vi vet at politihelikoptre kan være nyttige for flere enn dem som nås i dag. For eksempel har vi hatt periodevis politihelikopterberedskap i Finnmark, bl.a. knyttet til å ha en styrket kontroll på grensen mot Russland. Jeg vil også si at når Fremskrittspartiet vurderer ett nytt helikopter i nord, så er det bra, men nord er stort, så jeg vil også vurdere om det er behov for flere.

Jeg har ikke med meg noen talepunkter, men jeg husker hvordan Fremskrittspartiet styrte da de satt i regjering. Jeg husker at man gikk inn for en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform som kuttet over hele linjen, i politiet, i kriminalomsorgen og i domstolene. Jeg husker at man gjennomførte politireformen og ønsket å byråkratisere og sentralisere politiet. Derfor har Senterpartiet og Arbeiderpartiet gått den andre veien. Vi har f.eks. lagt fram en handlingsplan for trygghet i hverdagen, for å bringe politiet ut i distriktene, ut i bydelene, ut i lokalsamfunnene. Det gjelder i Vaksdal, som representanten tok opp, som f.eks. har en veldig ulykkesbelastet veistrekning, hvor man f.eks. ofte får ras som gjør at man ikke har veiforbindelse til andre områder. Det gjelder i Oslo, hvor vi har fått nabolagspoliti på Grønland og Tøyen fordi det er store utfordringer der. Vi har fått en ny politistasjon på Mortensrud, og vi har fått politistasjoner med politifolk i Vest-Agder – alt for å gjøre hverdagen tryggere for folk i hele Norge.

Først vil jeg si at Fremskrittspartiet i forrige periode gjorde et grep jeg mener var veldig negativt for politiet i Sogndal. Man gjennomførte politireformen, sentraliserte politiet og bestemte at politiet i Sogndal skulle styres fra Bergen. Det er et eksempel på hvordan sentraliseringen av makt over hvordan man fordeler penger, hvordan man fordeler ressurser, kan gjøre at politifolk og midler havner i byråkratiske systemer på kontorer, og da ikke kommer ut til steder som Sogndal. Det er en utfordring Senterpartiet og Arbeiderpartiet har tatt på største alvor. Vi har i mange omganger i vår periode bevilget penger til flere politifolk, og vi har også gjort grep for å få mer av pengene ut i førstelinjen, bl.a. ved å gi tydelige signaler til politidistriktene om at de geografiske driftsenhetene som har politistasjonene, skal prioriteres. I budsjettet for 2025 ligger det også inne penger som kan prioriteres til politifolk. Vi ser også at de pengene vi la fram i vår, i gjengpakke 1, har ført til at vi nå har fått ansatt om lag 90 pst. av dem som gikk ut av Politihøgskolen i vår. Det er et veldig høyt tall, også hvis man sammenligner med Fremskrittspartiets styringsperiode. Når det gjelder antall henleggelser, er det noe jeg ikke ser positivt på. Jeg vet at Riksadvokaten jobber med et rundskriv for å se på rutinene rundt henleggelser. Det er flere statsadvokatembeter som har gått inn for å undersøke hva som kan være bakenforliggende årsaker. Noen steder vet vi at det har vært ekstraordinært press. For eksempel har de i Innlandet politidistrikt hatt ni drap i 2024, noe som åpenbart har gjort at det har blitt press også på andre saker. Krigen i Ukraina og prisveksten som har fulgt med, har gjort at handlingsrommet i Politi-Norge har vært veldig krevende. Det er også en av grunnene til at vi har bevilget så mye til politiet.

Jo, det tenker jeg kan være et veldig bra tilbud flere steder i landet. Jeg vil ikke utelukke at vi kan bidra med finansiering av pilotprosjekt hvis det skulle være aktuelt andre steder. Det som har skjedd med exit-programmet her i Oslo, er bra, for det betyr at man kan lære av det og kanskje omsette den modellen i andre kommuner. Det er noe som også kan være et kommunalt initiativ. Exit-program er jeg veldig for.

Nei, overhodet ikke. Exit-program er kjempeviktige. Det var også derfor Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering brukte penger på å starte et pilotprosjekt. Nå er det pilotprosjektet over, og finansieringen skal – etter det jeg vet – fortsette under Oslo kommune. Det er en helt naturlig følge av at dette var nettopp et pilotprosjekt, og jeg er veldig glad for at vi fikk til den starten. Jeg vil også si at flere ungdommer må i fengsel fordi flere ungdommer gjør alvorlige kriminelle ting. Da må vi reagere på det. Vi kan ikke la ungdommer som har brukt skytevåpen, ranet andre ungdommer med kniv eller gjort andre alvorlige ting, bare gå fritt rundt ute på gaten. Da vil regjeringen at de skal få føle på kroppen at det ikke er greit. Vi kommer til å doble plassene i ungdomsfengslene fordi vi vil at de skal få et apparat rundt seg som gjør at de kan komme ut av fengsel igjen uten å begå ny kriminalitet. De er ekstra sårbare når de er under 18 år, og trenger fengselsplasser som ikke er like dem for voksne.

Vi har lagt fram mye ny politikk, f.eks. i gjengpakke 2, hvor vi må ta etterdønningene av alle de feilene Fremskrittspartiet gjorde mens partiet satt i regjering – forebygge utenforskap, minske forskjeller. Vi har f.eks. foreldrestøttende tiltak, vi har tiltak rettet mot unge menn i utfordrende områder, vi har områdesatsinger – mange ting som er viktige for å få bukt med kriminalitetsøkningen. Hvis vi skal se fram i tid, ser vi også fram mot et Fremskrittsparti som vil styre på å kutte massivt i integreringen. Da er det viktig å ha med seg historien, for det er en feil som bl.a. Sverige har gjort. Landet har lagt om politikken sin nå. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har lagt om innvandringspolitikken i Norge og strammet den veldig inn. Vi har også brukt mye penger på integrering de siste årene fordi vi har fått veldig mange flyktninger fra bl.a. Ukraina, og da mener vi at integrering er steg 1 for å sikre at de ikke ender opp i kriminalitet i andre enden.

Det er fristende å spørre seg om Fremskrittspartiet også husker historien. Hvem er det som har sluppet flest somaliere inn i Norge i nyere tid? Jo, det er Fremskrittspartiet. Mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sittet i regjering, har det kommet 128 somaliere til Norge. Med Fremskrittspartiet i regjering kom det over 1 600. Vi har strammet inn på innvandringen. Vi har brukt masse penger på integrering. Fremskrittspartiet vil, hvis partiet får ta over styringen av Norge, kutte milliarder i nettopp integrering. Det er jeg svært redd for, for jeg er helt enig i inngangspremisset man har om at integrering er viktig for å forebygge kriminalitet. Men det var altså på Fremskrittspartiets vakt – også da man mistet kontrollen over innvandringen under Fremskrittspartiet i 2015 – at det kom enormt mange, bl.a. fra Somalia, til Norge, og de ble da eventuelt for dårlig integrert under Fremskrittspartiet, hvis man skal legge representantens retorikk til grunn.

Jeg tror representanten bør lese seg mer opp på historien, også på innvandringsfeltet. Da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering og styrte sammen, hadde vi rekordhøy innvandring til Norge. Vi hadde en kvote på 3 000 kvoteflyktninger hvert eneste år. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har strammet inn innvandringspolitikken. Vi har redusert kvoten. For 2025 kommer den til å være på 500. Vi tar altså imot 2 500 færre kvoteflyktninger enn det Høyre og Fremskrittspartiet gjorde. Jeg er helt enig i at integrering er viktig. Derfor har vi lagt mye i å bruke penger på integrering gjennom flyktningkrisen fra Ukraina. Det blir spennende å se hvordan Høyre og Fremskrittspartiet kommer til å snakke sammen framover, for der vil jo Fremskrittspartiet f.eks. kutte 5 mrd. kr til integrering hvis de får regjeringsmakt. Det er nok en grunn til at jeg mener det er en svært dårlig idé at Høyre og Fremskrittspartiet får styre landet igjen. Integrering er kanskje det viktigste vi kan gjøre for å forebygge kriminalitet fra innvandrergrupper.

Vi har allerede skjerpet inn straffene for ungdomskriminalitet, som jeg sa i mitt forrige svar. Det Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjort, er å kutte der vi mener det er riktig, mens Høyre kuttet over hele linjen. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har f.eks. kuttet i Politidirektoratet og i konsulentbruk for å kunne få mer penger ut i førstelinjen. Høyre kuttet overalt, så ja: Man hadde ABE-kutt, f.eks. i Politidirektoratet, men man hadde det også i resten av politiet, og det var – som jeg sa i forrige svar – en fortvilet situasjon der ute. Det var en stor diskusjon inn mot forrige stortingsvalg, og jeg vil ikke at den historien skal gjenta seg. Derfor vil jeg heller ikke ha Høyre i regjering, og derfor er det viktig å snakke om det nå, for det er ganske mye som står på spill. Høyre har lagt fram et alternativt budsjett hvor man viser kortene, og der skal man altså gjennomføre disse kuttene. Man skal kutte i kriminalomsorgen, man skal kutte i domstolene. Vi mener at man må se hele straffesakskjeden i sammenheng. Vi må ha et kraftigere politi. Det gjør vi noe med nå, men vi må også fange det opp i de to andre delene.

Jeg er åpen for strengere straffer for ulovlig våpenbæring. Det jeg er glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjort, som Høyre og Fremskrittspartiet ikke klarte, er å skjerpe straffen for ungdommer. Da Høyre satt i regjering, var det frivillig for ungdommer å få ungdomsstraff. Det synes ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet er en god idé når vi ser at ungdomskriminaliteten øker, og derfor har vi gjort den ufrivillig. Vi har også gjort det mulig å gi fengselsstraff for dem under 18 år i større grad. Nå kommer vi til å doble kapasiteten ved ungdomsfengslene til neste år, for flere ungdommer må i fengsel. De må få en reaksjon når de bruker skytevåpen, bruker vold og raner andre barn og unge på gaten. Det kan vi nå, fordi Senterpartiet og Arbeiderpartiet sitter i regjering. Høyre hadde åtte år på seg til å gjøre den type lovendringer. Det har man altså ikke gjort. Og til ABE-reformen: Jeg vet ikke om Holm Lønseth har glemt den. Jeg har ikke glemt den. Jeg husker hvor fortvilende det var for politiet, for kriminalomsorgen, for domstolene og for store deler av offentlig sektor at Høyre kjørte gjennom med ostehøvelkutt gjennom sine år i regjering, og nå planlegger man altså det samme på nytt.

Det har ikke blitt ført noen nedbemanning i politiet. Det jobber flere i politiet nå enn det gjorde da Senterpartiet og Arbeiderpartiet tok over. Det er viktig for oss at vi også sørger for at flere av dem er politifolk med politiutdanning, samtidig som vi trenger teknologer, ingeniører og andre som er eksperter på ulike områder, for f.eks. å komme organisert kriminalitet til livs. Bak ungdomskriminaliteten vi ser, hvor sårbare ungdommer rekrutteres ute på gaten, sitter det ofte store profesjonelle nettverk og trekker i trådene, og det ser vi igjen i vold ute. Vi må huske på historien for å unngå at den gjentar seg. Forrige gang Høyre styrte, gjennomførte man en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, som rammet politiet veldig hardt. Det var kutt i politistillinger, og det var kutt i politiet over hele landet. Nå vil man altså gjøre det samme igjen hvis man får regjeringsmakt til høsten. Det frykter jeg. Man vil også gjøre det dyrere å være politi, f.eks. ved å kutte i fagforeningsstøtten, gjøre barnehageprisene dyrere og mange andre ting som er viktig for politifolk.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i hvert fall klart å ha stabilitet i justissektoren i regjering. Da vi tok over, hadde Høyre og Fremskrittspartiet styrt justisfeltet i åtte år, men hadde ikke klart å holde en justisminister sittende over en lengre periode enn vi har klart. Vi har derfor fått gjennom viktige lovendringer og klart å bevilge penger til politi, kriminalomsorg og domstoler, som er ekstremt viktig i den situasjonen vi er i, for å forebygge at kriminalitetsøkningen, som startet under Høyre og Fremskrittspartiet, får fortsette, men at vi heller klarer å snu pilene, sånn at de går den andre veien. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har vi prioritert politiet i budsjettet hvert eneste år. Derfor har jeg også sagt det. For eksempel la Høyre i 2023, altså i fjor, fram et alternativt budsjett hvor man kuttet nesten 400 mill. kr til politiet, altså nesten 350 politistillinger – for vi bruker mest penger på bemanning i politiet – mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga penger til politiet fordi vi så at den økonomiske situasjonen var svært krevende. Vi fikk en krig i Ukraina, som har ført til at prisveksten har gått opp, renten har økt og inflasjonen har vært veldig høy. Det har vært veldig krevende for politiet. Det er derfor vi har stilt opp for politiet gjennom den vanskelige tiden, og det er også derfor vi fortsetter å prioritere politiet framover. I år har vi lagt fram gjengpakke 1 og gjengpakke 2. Gjengpakke 2 gjelder for neste år og er på over 2 mrd. kr – til politiet. Det er en solid prioritering, og det kommer til å legge til rette for at de kan gjøre alt det arbeidet de er så gode på, som er viktig for å forebygge kriminalitet. Vi har også økt opptaket til Politihøgskolen, som Fremskrittspartiet og Høyre valgte å redusere. Vi gjorde det fordi vi trengte å utdanne flere politifolk. Nå har vi fått de første kullene etter vårt økte opptak av politistudenter. Hvis vi ikke hadde økt det, hadde vi ikke hatt dem å ansette.

Vi må ha et sted å fengsle de ungdommene som dømmes til fengselsstraff. Da er det enten å sette dem i voksenfengsel, eller ha et ungdomsfengsel som gjør at vi kan ha et godt apparat rundt ungdommene og forhåpentligvis sørge for at de ikke begår kriminalitet igjen på den andre siden. Vi ser at tallene på hvor mange som dømmes til fengsel er høyere enn det vi har kapasitet til, og da mener jeg det er riktig å bygge ut flere ungdomsfengselsplasser. Vi må forebygge ute i lokalsamfunnene, i kommunene, i byene våre, sånn at ungdom ikke havner i kriminalitet i første omgang. Derfor satser vi på områdesatsingene, vi satser på foreldrestøttende tiltak, vi satser på møteplasser for unge gutter, vi satser på skoleteam på skoler, som kan være spesielt utsatt, for å være enda tettere på ungdommene og fange opp dem som faller utenfor. I tillegg har politiet en stor forebyggende rolle gjennom sin aktivitet. Derfor satser vi på politiet. Og så er det å skape gode lokalsamfunn i seg selv et forebyggende tiltak.

Det hadde vært helt uaktuelt for Senterpartiet og Arbeiderpartiet med en kvote på 5 000. Vi foreslo en kvote på 200, og så har SV fått gjennomslag i forhandlingene med en kvote på 500, som vi kommer til å følge opp. Vi er altså i en tid med veldig stort press på bl.a. kommunene. Vi har tatt imot historisk mange flyktninger etter andre verdenskrig siden krigen i Ukraina brøt ut. Vi må ikke komme i en situasjon der det apparatet som skal integrere og ta imot, bryter sammen, eller ikke klarer å ta imot de flyktningene som kommer hit. Da tror jeg vi ville få veldig store utfordringer med utenforskap og med potensielt mer kriminalitet. Derfor har vi valgt å føre en streng og rettferdig innvandringspolitikk.

Politibudsjettet øker med 10 pst. fra 2024 til 2025. Det er mye penger. Det kommer til å gi grunnlag for økt aktivitet, på samme måte som gjengpakke 1 gjorde, som vi la fram tidligere i år, gjorde det Hvis Fremskrittspartiet mente at man måtte tenke langsiktig, og at vi nå trenger flere politifolk, burde man ikke ha kuttet i politiutdanningen. Man burde ikke ha tatt ned tempoet på hvor mange man utdanner, for vi har jo ikke de folkene. Fremskrittspartiet trakk altså ned hvor mange studenter som utdannes hvert år. Senterpartiet og Arbeiderpartiet økte det igjen. Det har Fremskrittspartiet kritisert oss for å gjøre, men jeg er glad vi gjorde det, for det betyr at vi nå kan ansette flere framover.

Jeg mener å huske at i vår, før vi la fram revidert nasjonalbudsjett, var Fremskrittspartiets krav 1,1 mrd. kr mer til politiet, så de må jo ha blitt ekstremt glade da Senterpartiet og Arbeiderpartiet kom med 1,6 mrd. kr til politiet, som var mye mer enn det. Det var etter dialog med bl.a. Politidirektoratet og politiet selv om hva som var det reelle behovet. Vi ønsket å dekke inn ubetalte regninger, kostnader til bl.a. etterslep på IKT-utstyr, som hadde ligget der i årevis og trukket inn midler fra politidistriktene, i tillegg til at vi ønsket å legge opp til å kunne styrke antall politifolk, samt andre viktige satsinger. Vi følger med på situasjonen ute i politiet hele veien. Det har vært krevende de siste årene fordi prisveksten har svingt. Når man har beregnet prisvekst før jul, har det ikke stemt året etter. Nå opplever vi at det har stabilisert seg mer, og derfor håper jeg også at vi har truffet riktig på bevilgningene som er lagt fram denne gangen.

Jeg har jobbet for å få flere politifolk hele veien, f.eks. har Senterpartiet og Arbeiderpartiet økt opptaket på Politihøgskolen, mens Fremskrittspartiet og Høyre kuttet opptaket på Politihøgskolen. Vi ville utdanne flere politifolk, for vi mente at vi trenger flere politifolk, mens Høyre og Fremskrittspartiet mente at man trengte færre politifolk. Det jeg gjorde, var å forklare hvorfor tallene i akkurat Øst politidistrikt og Innlandet politidistrikt, som var de to politidistriktene representanten brukte som eksempel, var høyere i 2021, og det var på grunn av ekstraordinær grensekontroll. Representanten vet sikkert også at etter at grensekontrollbehovet falt bort fordi man sluttet med koronarestriksjoner, er også veldig mange av de stillingene omdisponert. Men de er da fordelt på politidistriktene i hele landet, og ikke bare i Øst og Innlandet, for det trengs jo politi i hele landet i en normal situasjon, og ikke bare akkurat der det er en grense. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har også prioritert grenseutfordringene høyere. Blant annet bygger vi nå en helt ny politistasjon på grensen til Sverige. Det var også et prosjekt som Høyre aldri klarte å få i gang, men som nå er i ferd med å åpnes. Det skal skje til neste år.

Hvis vi ser på oktober 2021, som representanten viser til, var det omfattende grensekontroll i Norge på grunn av korona. Hvor har vi grense til Sverige? Det har vi i Øst politidistrikt og Innlandet politidistrikt. Derfor var det mange flere politifolk akkurat da. Hvis man sammenligner tallene for Øst politidistrikt med 2020, altså ett år før, etter at Høyre hadde sittet i regjering i sju år, har vi altså 46 flere politifolk i Øst politidistrikt nå, og vi har 91 flere stillinger totalt. Ja, akkurat i 2021 var det litt flere politifolk, for det var veldig mange som sto på grensen til Sverige og kontrollerte den. Det er litt viktig hvordan man forteller historien, og vi har vært opptatt av å styre i en annen retning enn det Høyre gjorde. Vi ønsker å bygge opp politiet i hele landet og f.eks. motvirke de negative konsekvensene av politireformen, som var veldig sentraliserende. Vi har prioritert politiet høyt i alle budsjettene våre, også gjennom vanskelige økonomiske tider.

Det er alltid umulig å vite hvilke tall Høyre egentlig viser til, for det er mye triksing med tall. Det som har vært svært krevende de siste årene, er bl.a. inflasjonen som har fulgt av krigen i Ukraina. Det er ingen tvil om at politiet har hatt en krevende budsjettsituasjon, som de aller fleste andre offentlige etater, private bedrifter og husholdninger. Det er også grunnen til at politiet har blitt prioritert i hvert eneste budsjett regjeringen har lagt fram, i motsetning til Høyre, som senest i budsjettet i fjor valgte å kutte nesten 400 mill. kr i politiet. Det synes jeg var en veldig dårlig prioritering som ville ha ført til kutt av rundt 300 politifolk. Vi har styrt stødig på å prioritere politi og rettsstaten generelt. Vi har også gjort en rekke lovendringer, bl.a. for å kunne reagere raskt på de ungdommene som representanten viser til. Når det skjer Vipps-ran og ungdommer filmer at de begår vold mot andre, må vi slå hardt ned på det, og derfor har vi strammet inn loven.

Vi lever i en usikker tid med flere store trusler som treffer oss samtidig. Vi skal håndtere økte trusler fra etterretning og sabotasje etter at den sikkerhetspolitiske situasjonen er dramatisk endret. Vi skal håndtere trusselen fra terror og ekstremistiske holdninger, og vi skal håndtere trusselen fra organisert kriminalitet, som truer hele vårt demokratiske, åpne system. Det kan være økonomisk kriminalitet, narkotikakriminalitet, cyber- eller ungdomskriminalitet. Denne tiden er ekstra krevende, for innenfor disse ulike retningene ser vi at statlige aktører og kriminelle aktører kan finne sammen. Disse kriminalitetsområdene kan ha tilknytninger til hverandre, og kriminalitet har i stadig større grad blitt en handelsvare. Gjennom vår tid i regjering har Senterpartiet og Arbeiderpartiet lagt fram omfattende tiltak for å forebygge terror og ekstremisme, med nasjonal kontraterrorstrategi, med en ekstremismekommisjon og nå bevilgninger i budsjettet, særlig som en oppfølging av 25. juni-angrepet. Vi har også bevilget midler knyttet til håndteringen av krigen i Ukraina, både for å møte flyktningstrømmen og for å sette oss bedre i stand til å stå imot økt trussel fra etterretning, bl.a. Tidligere i år la vi også fram gjengpakke 1, hvor vi styrket politiet for å kunne jobbe mer offensivt mot kriminelle nettverk, kriminelle gjenger og organisert kriminalitet. Det var ment å gi en vesentlig økning i politiets kapasiteter innen etterretning og etterforskning og sikre nødvendige investeringer og bruk av teknologi. Mer inndragning av utbytte fra kriminaliteten er også en sentral del av den satsingen. Vi trenger offensive virkemidler for å ta fra de kriminelle klokker, smykker, penger eller narkotika som er utbytte av ulovlig aktivitet. Vi ser også nå at politiet viser til flere aksjoner og flere pågripelser og en økning i beslaglagt og inndratt utbytte. Det var viktig med bevilgningene i gjengpakke 1 og å styrke politiets grunnfinansiering etter en lang tid med en krevende økonomisk situasjon, og vi ser nå også resultater av det. Dette har bidratt til at om lag 90 pst. av de nyutdannede fra Politihøgskolen med bestått eksamen er i politijobb, og vi trenger at det blir enda flere. Derfor bygger vi videre i budsjettet for 2025 med gjengpakke 2 på 2,8 mrd. kr, hvor 2,4 av de milliardene går til politiet. Det er for å fortsette innsatsen mot organisert kriminalitet, gjenger og kriminelle nettverk og for å videreføre og styrke grunnfinansieringen av politiet. Vi må ha en god grunnfinansiering av politiet for å sikre at de kan ha høy aktivitet i hele landet, og at de kan løse helt grunnleggende oppgaver innen IT-drift, betale regningene sine, håndtere ankomstene av flyktninger fra Ukraina og bidra til fortsatt økt oppmerksomhet mot trusselen fra etterretning, særlig fra Russland. Politiets hovedstrategi er forebygging, og det er også mange andre som må være med på å forebygge kriminaliteten hvis vi skal lykkes. Derfor har regjeringen også foreslått – som en del av gjengpakke 2 – over 400 mill. kr til å målrette tiltak mot områder og miljøer som har hatt kriminalitetsutfordringer over tid, til å forebygge utenforskap hos barn og unge, sånn at de ikke skal bli rekruttert inn i kriminalitet. Vi har også foreslått tiltak for å følge opp viktige lovendringer vi har gjort for å skjerpe inn bl.a. ungdomsstraff. Vi har foreslått 145 mill. kr til kriminalomsorgen for å sikre at vi får flere fengselsplasser for mindreårige. Det er jo ikke en utvikling vi ønsker oss, men vi er der at vi skal doble plassene i 2025 og nær tredoble dem i 2026. Vi skal også kunne bruke elektronisk kontroll ved gjennomføring av varetekt, og vi skal gjennomføre tiltak knyttet til bl.a. å etablere hurtigspor i domstolene flere steder i landet etter lovendringer som regjeringen fikk igjennom i høst. Vi har landet et budsjett som er bra, og jeg vil også takke SV for et godt samarbeid om det. I regjeringens forslag og etter enigheten med SV legger vi opp til en bred styrking av rettsstaten, hvor både politiet, domstolene og kriminalomsorgen og andre på feltet kommer styrket ut, og det er nødvendig for å møte den usikre tiden vi er i.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er det viktig at vi har nasjonal kontroll med innvandringspolitikken. Det ser vi spesielt viktigheten av nå, når vi har opplevd den største flyktningkrisen i nyere tid, som legger et enormt press på mottaksapparatet, på kommunene. Vi har vært nødt til å gjøre innstramminger for at det skal være bærekraftig, og for at vi skal klare å hjelpe dem som trenger det mest, også i framtiden. Vi er tilsluttet ulike konvensjoner, f.eks. for menneskerettighetene. Det ligger fast. Når det gjelder asylpolitikken, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det gjelder i alle saker, men det skal ikke nødvendigvis være det avgjørende hensynet, for man må også legge vekt på innvandringspolitiske hensyn. Det ligger til forvaltningen å avgjøre i den enkelte sak hvordan saken står, opp mot det regelverket vi har.

Vi skal bestemme migrasjonspolitikken i Norge. Det er viktig for Senterpartiet og regjeringen, og det er det vi gjør.

EUs pakt for migrasjon og asyl skal både bidra til solidaritet med de EU-landene som er under stort migrasjonspress, og styrke regelverket for bl.a. grensekontroll, registrering av personer og behandling av asylsøknader. Pakten skal også bidra til å styrke den indre sikkerheten i Schengen-landene, f.eks. gjennom å styrke regelverket for identitetsavklaring og kontroll av personer som kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet. Dette er noe regjeringen støtter, og det mener jeg er svært viktig, også for at Schengen-området skal fungere. Pakten skal også bidra til å forebygge sekundærmigrasjon, som ofte tilrettelegges av smuglere. Pakten bygger på grunnleggende internasjonale prinsipper, inkludert retten til å søke asyl. På flere områder er rettighetene styrket, bl.a. når det gjelder retten til familiegjenforening. Asylsøkere vil ha større mulighet til å bli gjenforent med familiemedlemmer i andre land enn der de kommer inn til Europa. Retten til juridisk bistand mens saksbehandlingen pågår, styrkes også, og bruk av hurtigprosedyrer er ikke til hinder for at grunnleggende rettigheter blir ivaretatt. Hensikten er at saksbehandlingen skjer raskt, for å avklare om det er grunnlag for beskyttelse. Norge omfattes av de reglene som bygger på dagens system for å etablere hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad, altså Dublin-systemet, og de reglene i pakten som anses som Schengen-relevante. Norge blir derfor ikke bundet av reglene om den akselererte asylprosedyren på yttergrensene og heller ikke de harmoniserte reglene om hvem som skal innvilges asyl. Vi står derfor fritt til å vurdere hvordan nasjonale migrasjonsutfordringer skal takles. Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering mener det er viktig at vi har en streng og rettferdig innvandringspolitikk, og at vi har nasjonal kontroll med innvandringen. Generelt kan vi si at Norge er tjent med at Europa har en god yttergrensekontroll for å identifisere personer som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet, og en effektiv asylprosedyre for å forebygge sekundærbevegelser. Det vil bidra til større forutsigbarhet for landene og for enkeltpersoner. Balansen mellom solidaritet og ansvar skal også forhindre at enkelte land havner under migrasjonspress. Det medfører at forholdene for asylsøkere i andre land kan opprettholdes på et nivå som respekterer asylsøkernes grunnleggende rettigheter.

Først vil jeg si at det er mange millioner mennesker på flukt i verden. Det er forferdelig med alle som dør, opplever menneskesmugling eller noe lignende på veien til det de håper er trygghet, og det er mange ting vi må gjøre for å forebygge at det skjer. Når det gjelder Frontex’ rolle her, sa jeg også i mitt første svar at vi fra norsk side, gjennom vår deltakelse i byrået, kommer til å fortsette å jobbe for at de skal sikre overholdelsen av viktige rettigheter i sin virksomhet. Det er klart at det er viktig for Norge, og vi kommer til å påvirke der vi kan, for at det skal fortsette å være sånn.

Som jeg har sagt, jobbes det på ulike vis med å overholde grunnleggende rettigheter, og dette er også noe som rapporteres til styret i Frontex. Norge er representert i styret i Frontex, og jeg har tillit til at styret og andre deler av Frontex kan håndtere denne typen spørsmål på en god måte, f.eks. gjennom ansettelsesprosesser.

Representanten Unneland har tatt opp dette spørsmålet tidligere i et skriftlig spørsmål, som jeg besvarte 6. september 2022. Der framholdt jeg, og jeg gjør det igjen, at overholdelse av grunnleggende rettigheter, herunder retten til å søke asyl, er et bærende prinsipp i det regelverket som ligger til grunn for Frontex. Norske myndigheter vil gjennom vår deltakelse, i samarbeid med våre europeiske partnere, fortsette å jobbe for at byrået i sin virksomhet sikrer overholdelsen av disse rettighetene. Ansvaret for den europeiske grenseforvaltningen ivaretas i fellesskap mellom byrået og medlemsstatene, mens medlemsstatene beholder hovedansvaret for forvaltningen av sine respektive grensestrekninger. Byrået skal på sin side bistå ved å yte teknisk og operativ bistand. Gjennom vårt engasjement i Frontex bidrar vi til å styrke arbeidet med grunnleggende rettigheter, utdanning og opplæring, både fordi det er i norsk interesse, og fordi det er overordnede komponenter i gjennomføringen av en helhetlig europeisk grenseforvaltning. Det er i Norges interesse at yttergrensekontrollen gjennomføres på en måte som sikrer at de internasjonale forpliktelsene overholdes, og gjennom Frontex er vi med på å påvirke at dette skjer i tråd med felles standarder. I henhold til Frontex-forordningen skal Frontex-byrået utarbeide, gjennomføre og vedlikeholde en strategi og en handlingsplan for grunnleggende rettigheter. Byrået har en ansvarlig for grunnleggende rettigheter, og det skal utnevnes minst én observatør for grunnleggende rettigheter for hver operasjon. Arbeidet med å sikre at grunnleggende rettigheter overholdes, rapporteres også jevnlig til Frontex’ styre, hvor Politidirektoratet representerer Norge. Grunnleggende rettigheter er også en sentral del av opplæringen av Frontex’ mannskaper. Dette systematiske arbeidet i Frontex, sammenholdt med holdningsskapende arbeid i medlemsstatene og oppfølging fra byråets styre, tilsier at det legges svært stor vekt på at Frontex’ virksomhet er tuftet på et humanitært verdigrunnlag.

Her er Fremskrittspartiets historiefortelling feil. Når vi har etablert nye politistasjoner, er det med stillinger, og det er de politifolkene som jobber der, som gjør at man får økt beredskapen og tjenestene til publikum i de områdene hvor vi har gjort det. Når det gjelder passutstedelse, mener jeg det er viktig at folk har mulighet til å få pass i nærheten av der de bor, og at man ikke må bruke timevis eller hele arbeidsdager på å reise for å få pass. Det kan være veldig belastende for f.eks. barnefamilier med mange barn som må gjøre det ofte. Der har Senterpartiet og regjeringen en annen politikk enn Fremskrittspartiet, som la ned en masse passkontorer. Vi mener at vi må bringe denne tjenesten nærmere folk. Fremskrittspartiet la opp til at politiet i Sogn og Fjordane skal styres fra Bergen. Det mente Senterpartiet var uklokt, men det er altså det som er realiteten nå. Det er også noe som kan bidra til sentralisering.

Fremskrittspartiet satt i regjering i omtrent sju år, med mange forskjellige justisministre, og la opp til en politireform som har ført til en stor sentralisering av politiet, og et system som egentlig legger opp til at man skal bruke mer penger på byråkrati, på personer som ikke har politiutdanning, og mindre penger på politifolk ute i distriktene. Det systemet styrer vi fortsatt etter, ettersom politireformen var ment å være varig. Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har ment at vi må prioritere midler slik at vi i tillegg til å rekruttere folk med kompetanse i f.eks. IT eller teknologi eller annet vi trenger, også kan få flere politifolk i jobb. Vi har styrt politiet gjennom en tid med krig og høy inflasjon, som har vært svært krevende, men vi ser altså at politibemanningen i distriktene har økt med 327 årsverk fra mai til oktober i år. Det at midlertidige stillinger besettes etter en annen prosess enn faste stillinger, er realiteten, og det var det jeg svarte på i første spørsmål.

I juni og juli hvert år ansetter politiet mange sommervikarer. Det gjør at bemanningen øker. I år ble det ansatt 315 sommervikarer i politistillinger, og i august, når vikariatene går ut, reduseres bemanningen. Regjeringens mål er at vi skal få flere faste stillinger i politiet. Faste stillinger må lyses ut i henhold til bl.a. statsansatteloven, og det må gjøres vurderinger av hvem som er best kvalifisert. Det stiller seg noe annerledes for ansatte i midlertidige stillinger, som f.eks. sommervikarer. Derfor gir det å sammenligne bemanningsnivået i politidistriktene i juni med oktober, slik representanten gjør, et misvisende bilde av den reelle bemanningsutviklingen. Regjeringen har jobbet målrettet for å øke budsjettet og få flere stillinger i politiet etter flere krevende år med krig og høy prisvekst, noe som har truffet politiet hardt i tillegg til at det har truffet folk flest. Vi har i revidert nasjonalbudsjett lagt fram en satsing på 1,6 mrd. kr til politiet i gjengpakke 1 – det var før sommeren. Politibemanningen i distriktene har økt med 327 årsverk fra mai til oktober i år. Fra årets avgangskull ved Politihøgskolen var hele 90 pst. med bestått eksamen allerede ansatt i politistilling ved utgangen av september, og det er jeg glad for etter en tid hvor det har vært utfordrende å sikre politistudentene jobb. Det er også den største andelen nyutdannede i jobb per utgangen av september siden politiet begynte å rapportere på disse tallene for ti år siden. Som jeg også sa innledningsvis, skal vi nå jobbe videre for å få flere av disse i fast stilling. I forslaget til statsbudsjett for 2025 har regjeringen lagt fram gjengpakke 2 og foreslår å videreføre satsingen fra revidert nasjonalbudsjett i tillegg til ytterligere styrkinger. Vi har totalt foreslått over 2,4 mrd. kr, bl.a. for å sikre en stabil grunnfinansiering av politiet, noe som er svært viktig for å sikre at man kan holde politifolk i jobb og forhåpentligvis ansette flere. Styrkingen i dette forslaget vil kunne bidra til at politiet i økende grad kan være til stede i hele landet, og at de kan forebygge kriminalitet i prioriterte områder og også bidra til å kjempe mot organisert kriminalitet.

Det er klart det er utfordrende med boliger rundt i hele Norge, og det slår inn på ulike felt. Vi har mottatt veldig mange flyktninger fra Ukraina, som har lagt et stort press på boligmarkedet. De forholdene som beskrives her, kjenner jeg ikke til i detalj, men det er et eksempel på utslag som er uheldige, og som vi må ta på alvor. Det er kommunalministeren som har ansvar for boligbygging og den biten, så for detaljerte svar om det må jeg vise til ham.

Det er mange ting som er viktige for å få til det, men jeg tror opptrappingsplanen – i tillegg til alle de konkrete tiltakene som ligger der – også vil bidra til å øke bevisstheten om og prioriteringen av arbeidet med vold og overgrep i nære relasjoner i alle politidistrikt. Når disse f.eks. får et spesialteam eller en spesialenhet, kan man si, til å jobbe for dette, vil det kunne gjøre at man i større grad kan samarbeide systematisk med helseinstanser eller andre instanser som er viktige. Jeg vil også nevne at Statens helsetilsyn på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet nå etablerer en ny undersøkelsesordning for saker om vold, overgrep og grov omsorgssvikt mot barn. I likhet med ordningen for partnerdrapskommisjonen, som gjelder for partnerdrap, er målet at man på området for voldsutsatte barn skal identifisere hvor det kan ha vært systemsvikt på tvers av sektorer, og bidra til at man lærer og forbedrer seg i tjenester og virksomheter.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er kampen mot vold mot kvinner enormt viktig. Det er, som representanten også sier, et veldig stort samfunnsproblem som vi må løse med tiltak i mange deler av samfunnet vårt. Det har betydelig skadepotensial for dem som blir utsatt for det, og i ytterste konsekvens tar det også liv. Det har vi dessverre erfart ofte i 2024. Vold i nære relasjoner skaper også stor utrygghet der personer egentlig skal være tryggest: i deres eget hjem. Derfor har vi etter mitt syn en særlig forpliktelse til å forhindre at dette finner sted eller får foregå i stillhet. Det setter også spor i generasjoner. Det bidrar til at de som er utsatt når de er barn eller unge, får et veldig vanskelig utgangspunkt for livet, og det øker også deres sårbarhet for å bli utsatt for ny vold eller selv å komme i uønskede situasjoner. Vi har lagt fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som er en viktig del av den helhetlige innsatsen mot dette, med 122 tiltak. Noen av disse er allerede gjennomført eller igangsatt, og andre vil vi følge opp i fortsettelsen. I opptrappingsplanen har vi f.eks. snakket om at vi skal videreutvikle Statens barnehus. Det er et eksempel på et tiltak som kommer. Vi har sagt at vi skal rulle ut RISK-modellen i alle politidistrikt for å etterforske disse sakene bedre og hjelpe flere av dem som er i et hjem med vold i nære relasjoner. Det arbeidet er påbegynt, og så gjenstår det en opptrapping de neste årene for å få det ut i alle politidistrikt. Vi har satt i gang bruk av omvendt voldsalarm og endret loven for å få hjemmel til å pålegge det oftere og raskere. Vi ser veldig gode resultater av det allerede, men det er nok et potensial for å utvide ordningen.

Jeg mener det er viktig at episoder som er ubehagelige, ulovlige eller der det på annen måte ikke er greit, blir anmeldt til politiet, sånn at det kan etterforskes og påtales. Det er viktig at det vernet man har etter straffeloven også i dag, faktisk er funksjonelt. Jeg anerkjenner de utfordringene som er. Sammen med ansatte i kriminalomsorg, politi og psykiatri er det pekt på, bl.a. av FriFagbevegelse, at sikkerhetspersonell eller vektere er de som troner øverst på statistikken over dem som er utsatt for vold og trusler. Mange av funnene i den undersøkelsen fra Arbeidsforskningsinstituttet som representanten viser til, er bekymringsfulle. Det er også seks av ti vektere som jobber med publikum, som sier at de har blitt dyttet uten å få skader. Det i seg selv illustrerer hvor tøff den hverdagen kan være, så det er regjeringen opptatt av å ha med seg videre.

Det er klart det gjør inntrykk å høre hvordan Georgiana, som brukes som eksempel her, opplever sin hverdag. Det er også vel kjent at vektere kan være utsatt for mange ulike ubehagelige eller farlige situasjoner når de er på jobb, så det mener jeg det er grunn til å ta på aller største alvor. Som jeg presiserte i mitt hovedinnlegg, er det viktig å si at det er et strafferettslig vern mot vold og trusler for denne gruppen gjennom de generelle bestemmelsene, og at den jobben man har eller situasjonen man er i, kan være skjerpende i straffeutmålingen. Jeg vil heller ikke utelukke at det kan være grunn til å inkludere flere grupper, som f.eks. vektere.

Den alminnelige strafferettslige beskyttelsen mot kroppskrenkelser, kroppsskader og trusler er fastsatt i straffeloven §§ 271, 273 og 263. Bestemmelsene verner alle personer og yrkesgrupper, også vektere. Samtidig gir straffeloven §§ 265 og 286 enkelte spesielt utsatte yrkesgrupper et særskilt vern mot påvirkning i form av vold og trusler, hindring av yrkesutøvelsen og forulemping. Bestemmelsene omfatter i dag helsepersonell, brann- og redningspersonell, personer som forestår allment tilgjengelig persontransport, og personer med ansvar for opplæring i skolen. Bakgrunnen for at akkurat disse gruppene er gitt et særskilt vern, er at de tidligere, dersom de var offentlig ansatt, ble regnet som offentlige tjenestemenn etter den forrige straffeloven og vernet på lik linje med personer som utøver offentlig myndighet. At de aktuelle yrkesgruppene er gitt et særskilt vern i den gjeldende straffeloven, bygger bl.a. på at de utfører viktige samfunnsoppgaver som medfører en bred kontaktflate mot en ubestemt krets av personer, og at de vanskelig kan verge seg mot at det vil kunne oppstå ubehagelige situasjoner under utføring av arbeidsoppgavene. Det kan være vanskelig å trekke en hensiktsmessig grense for hvilke yrkesgrupper som skal gis et slikt særskilt vern. Det er mange yrkesgrupper som i dag ikke er omfattet av §§ 265 og 286 i straffeloven, selv om arbeidsoppgavene de utfører, kan innebære en utstrakt personkontakt og utsette yrkesutøveren for mulige krenkelser. I tillegg til vektere gjelder det f.eks. ansatte i skolen som ikke har ansvar for opplæring, butikkansatte, dørvakter og trafikkbetjenter. Fra tid til annen kommer det opp spørsmål om å utvide bestemmelsene som gir enkelte yrkesgrupper et særskilt vern. I 2020 ble loven endret slik at brann- og redningspersonell ble omfattet. Jeg avviser ikke at det kan være grunn til å se nærmere på bestemmelsene på nytt, men det er også viktig å understreke at vektere og andre yrkesgrupper som ikke er omfattet av disse bestemmelsene, er vernet av straffelovens generelle bestemmelser om tvang, trusler og vold. Dersom trusler eller vold rettes mot yrkesutøvere som er særlig utsatt for lovbrudd, vil dette også anses som skjerpende i straffeutmålingen.

Vi klarer ikke å få den i minus, så man vil jo alltid få svar etter at søknaden er innsendt, og ikke før søknaden er innsendt. Hvis man sender inn søknaden og får svar mens man fortsatt sitter foran pc-skjermen eller kanskje på mail senere samme dag, vil jeg si at det er veldig bra for de sakene som kan helautomatiseres. Hvis det går noen dager eller også noen få uker, vil det være en klar forbedring sammenlignet med det som er nå. Det vil variere fra sak til sak fordi de sakene som må behandles manuelt, fortsatt vil kunne ta noe tid. Det som er bra med dette, er at vi kanskje får bort en hel haug med kurante søknader, altså søknader det er ganske rett fram å innvilge, men som likevel må gås gjennom manuelt av politiet og våpenforvaltningen i dag, noe som dermed gjør at det blir lang saksbehandlingstid også for de sakene hvor det er helt rett fram å innvilge søknaden. Dette er en veldig god sak for alle som er opptatt av å støtte jakt- og skytesporten i Norge.

Jeg har brukt ulike begreper: «nærmest umiddelbart», «veldig kort tid» og også «nærmest uten ventetid». Jeg oppfatter at alle disse tingene betyr det samme. Hvis et system skal gjøre jobben og dermed kan kvittere ut søknaden, regner jeg med at det vil kunne gjøres på kort tid, innenfor en dag, men jeg ønsker ikke å spekulere i det, for det må vi komme tilbake til når løsningen er på plass. For de manuelle søknadene må en saksbehandler gå inn og se over papirene som ligger der, gjøre en bakgrunnssjekk osv., og da kan det ta lengre tid. Det er også viktig at vi har den sikkerhetsmekanismen, for vi ønsker ikke at personer som f.eks. ønsker å bruke våpen til å skade andre eller til andre ulovligheter, får innvilget søknaden og klarer å tilegne seg våpen på lovlig vis med den hensikt å bruke dem til ulovlige formål.

Lang saksbehandlingstid for våpen har vært et problem i årevis. Nå har jeg ikke med meg oversikten over hvor lang den var da Fremskrittspartiet satt i regjering, men den var ganske lang. Vi har jobbet for å få digitale søknader for å komme videre, sånn at også disse kan helautomatiseres. For de kurante sakene betyr det at man kan fylle inn opplysninger og sende dem inn, og så vil automatikken systematisere opplysninger fra registre og andre ting, sånn at man kan komme ut med et svar på veldig kort tid. Nå skal jeg ikke angi hvor mange sekunder, minutter eller timer det er snakk om, men det er altså en vesentlig forbedring. Noen vil fortsatt kunne oppleve at søknaden må behandles manuelt. Det er viktig at dette foregår på en sikker måte, og derfor kan det være lengre saksbehandlingstid i enkelte saker hvis det kreves at man går inn i dem manuelt. Det mener jeg er rett og rimelig, for vi må også ivareta sikkerheten i samfunnet.

I Norge er jakt og skytesport viktige interesser med lange tradisjoner. Det er interesser som Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering mener er viktig å støtte opp under. Det er forvaltning av naturen, det er fritidstilbud, det er viktige arenaer for det sosiale, for inkludering. Det er mange som deltar, og det er nok også mange som har revet seg i håret over lang saksbehandlingstid i våpenforvaltningen gjennom mange år. Da jeg selv søkte om våpen for første gang, var det på papir med gjennomslagsark, og det er ikke så veldig lenge siden. Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har jobbet for, og fått til, en mye bedre digital løsning. Vi har hatt høyt trykk på å få ned saksbehandlingstidene. Jeg er veldig glad for at vi kan gå enda et skritt videre og få en hjemmel for også å helautomatisere behandlingen av de kurante søknadene. Dette vil først og fremst bety mye for jegere og skyttere der ute, som i en del tilfeller vil få svar nærmest umiddelbart. Derfor er jeg også glad for at Stortinget behandler proposisjonen om disse endringene og i stor grad slutter seg til det som er lagt fram, slik at vi kan videreutvikle den digitale våpenforvaltningen. Det er viktig at politiet bruker mulighetene teknologien gir for å effektivisere oppgaveløsningen og tilby tjenester som møter publikums behov. Politidirektoratet har derfor fått i oppdrag å etablere og videreutvikle digital våpenforvaltning og har utviklet løsninger som nå gjør det mulig å helautomatisere prosessen når publikum søker om våpenløyve. Som jeg var inne på, har politiet allerede tatt i bruk løsninger for digital innsending og behandling av våpensøknader. Per i dag er det fortsatt en saksbehandler som avgjør om søker skal få innvilget søknaden, eller om den skal avslås. Lovendringen vi nå behandler, lar politiet automatisere også avgjørelsen i noen av sakene, slik at mange søkere vil få tilbakemelding nærmest uten ventetid. Det betyr også at helautomatisert behandling kan frigjøre ressurser til andre oppgaver. Forslaget åpner for at saker etter loven kan avgjøres utelukkende med automatisert behandling når saksbehandlingen er forsvarlig og behandlingen samsvarer med retten til vern av personopplysninger. Avgjørelser som beror på skjønnsmessige kriterier og krever en konkret vurdering, kan ikke automatiseres og må tas av en saksbehandler, slik som i dag. Den avgjørelsen retter seg mot, kan be en saksbehandler overprøve avgjørelsen, og det legges opp til manuell klagebehandling. Jeg vil også kommentere at forslaget åpner for å ta gebyr for søknader om våpenløyve og ikke kun ved utferdigelse av løyver for søknader som blir innvilget, slik det er i dag. Det er rettferdig at de som søker om løyve, bidrar til å dekke kostnaden for tjenesten de mottar og saksbehandlingen, selv om søknaden ikke innvilges. Dette vil også hindre at kostnaden skyves over på andre. Ved at disse kostnadene kan vurderes dekket av gebyr, kan våpenforvaltningen samtidig forbedre kvaliteten på tjenestene.

Jeg er glad for at en samlet komité tilrår regjeringens forslag. For sivile krav som behandles som en del av en straffesak, har det vært behov for lovendringer for å unngå at reglene om gjenåpning ikke gir uheldige og urimelige utslag. Derfor har vi foreslått en lovendring om at det ikke lenger skal gjelde en absolutt lengstefrist på ti år for å begjære gjenåpning av slike sivile krav. Med dette vil personer som er frikjent for straff, men som f.eks. er dømt til å betale erstatning, ikke være avskåret fra å begjære gjenåpning på grunn av en slik lengstefrist. Selv om det ikke vil gjelde mange saker, er denne lovendringen svært viktig for de sakene og de personene den gjelder. Det er en viktig sikkerhetsventil. Det er også grunn til å påpeke at det er viktige hensyn som begrunner lengstefristen for å kunne gjenåpne sivile krav som er rettskraftig avgjort mellom to private parter. I saker hvor det er tilkjent erstatning, vil den som har fått utbetalt erstatningen, som kan være en fornærmet eller etterlatt, ha sterk interesse av å kunne slå seg til ro med dommen og ikke risikere et tilbakebetalingskrav når det er gått over ti år. Dette hensynet ivaretar vi ved forslaget om at staten kan dekke tilbakebetalingskrav på utbetalt erstatning når en sak er gjenåpnet etter mer enn ti år. For å ivareta den som gjøres til part i en sak som gjenåpnes, er det også en viktig regulering at det vil være rett til bistandsadvokat og forsvarer, slik at sakskostnader ikke idømmes for fornærmede eller etterlatte. Til slutt vil jeg si at jeg også er glad for at komiteen støtter regjeringens forslag som skal sikre at opplysninger om en sperret adresse, fiktiv identitet eller skjult adresse ikke avsløres i forbindelse med vitne- eller partsavhør i domstolene. Det vil forhindre uheldige utslag av at vitner etter loven er pålagt å oppgi personalia for åpen rett. Det er også viktig at forslaget er utformet slik at det balanserer hensynet til kontradiksjon ved vitneavhør med et nødvendighetsvilkår, en reservasjonsadgang og at opplysningene skal gis skriftlig til retten.

Jeg vet ikke om representanten egentlig har hørt det jeg sa i forrige innlegg eller fra talerstolen. Senterpartiet og Arbeiderpartiet setter av 14 mill. kr til å følge opp lovforslagene som legges fram her, i 2025. I tillegg setter vi av 20 mill. kr særskilt til Oslo. Jeg tror kanskje det er mer enn det Fremskrittspartiet satte av til ungdomskriminalitet totalt sett i sitt siste budsjett i regjering. Vi har satt av 2,8 mrd. kr til tiltak mot gjengkriminalitet og ungdomskriminalitet, og det er også en bred og stor satsing. Det pågår arbeid både i Oslo tingrett og i andre tingretter rundt i landet. Jeg vil også nevne at når det gjelder Agder, har Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering varslet at vi der vil etablere det som blir landets største ungdomsfengsel. Det er viktig, for vi må øke fengselskapasiteten for ungdommer med plasser som er tilrettelagt for dem under 18 år, ettersom vi ser at flere blir fengslet.

Jeg tror representanten vet like godt som meg at det ikke er vanlig at regjeringspartier stemmer for ethvert anmodningsvedtak som blir lagt fram, særlig ikke hvis disse allerede er ivaretatt, sånn at det vil være å slå inn åpne dører. Nå har vi lagt fram lovendringsforslag som kommer til å gjelde i hele landet. Vi finansierer ikrafttredelsen av disse forslagene, som vi ser fram til at forhåpentligvis blir vedtatt, i budsjettet for 2025. Vi finansierer også særskilt et hurtigspor i Oslo, men det er ikke til hinder for at man kan etablere hurtigspor også andre steder. Jeg vet at Oslo tingrett allerede over tid har jobbet med hvordan man kan ha raskere saksbehandling. De har også kontakt med andre domstoler, f.eks. i Bergen og Agder. Jeg vet at også domstolen i Agder på eget initiativ allerede har jobbet med å kunne behandle sakene raskere ut fra de rammene de allerede har i dag. Fremskrittspartiets forslag, som blir nedstemt, ville altså ikke gjort særlig stor forskjell.

Som jeg sa synes jeg, akkurat der vi er nå, at Høyres forslag ikke er godt, og derfor ønsker vi heller ikke å gjennomføre det nå. Det er jo en ærlig sak. Når det gjelder nye tiltak, vil jeg anbefale å se på proposisjonen som ble vedtatt i desember i fjor. Der var det også veldig mange forslag som nettopp fører til forbedring av tidsbruken som går med i ungdomsstraff. Disse lovendringene trådte i kraft 1. september, så de er altså allerede lagt fram, arbeidet med og ikrafttrådt.

Det er bl.a. fordi Høyres forslag, slik vi ser det nå, kan føre til at ungdomsstraffen i realiteten får en lang periode uten noe innhold. Det er viktig at ungdomsstraff har et innhold, at man følger opp ungdommen på en skikkelig måte, sånn at de kommer ut på den andre siden med bedre forutsetninger for å klare livet enn det de hadde før. Derfor mener vi ikke det er et godt forslag på det nåværende tidspunkt.

Kampen mot kriminalitet, og spesielt ungdomskriminalitet, er svært viktig for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering. Vi vet at de fleste barn og unge ikke begår lovbrudd, men det er dessverre en liten gruppe som gjør det, til dels svært alvorlige lovbrudd, som vi må ha virkemidler og verktøy til å kunne reagere mot. Vi har sett en negativ utvikling i Norge, hvor den registrerte kriminaliteten har økt blant barn og unge siden 2016. Dette ønsker vi å snu. Regjeringen har tidligere lagt fram lovforslag for å skjerpe inn og forbedre straffereaksjonene mot ungdom. Lovendringene som ble vedtatt av Stortinget i desember i fjor, trådte i kraft 1. september i år, og de setter tydeligere grenser og stiller strengere krav enn det som har vært tilfellet tidligere. Det er viktig for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering at unge som begår kriminelle handlinger, skal møtes med en rask og treffsikker reaksjon, og at vi får dem bort fra gaten og ut av det negative miljøet hvor disse handlingene skjer. Forslagene som behandles i dag, legger bl.a. til rette for at man kan etablere hurtigspor lokalt for rask pådømmelse av lovbrudd begått av gjerningspersoner under 18 år. Dette kan skje i hele landet, i motsetning til det som har vært gitt inntrykk av fra ulike talere i denne debatten. Regjeringen har også i statsbudsjettet for 2025 – som en del av framleggelsen av Gjengpakke 2, på til sammen 2,8 mrd. kr – foreslått at rett under 14 mill. kr skal gå til iverksettelse av de lovendringene som forhåpentligvis blir vedtatt i etterkant av denne debatten. I tillegg til de 14 mill. kr som gjør at man legger til rette for bl.a. å kunne etablere hurtigspor på generelt grunnlag ved domstoler i landet der det er behov for det og hensiktsmessig, er det også satt av penger til Oslo spesifikt, med 20 mill. kr som en del av Gjengpakke 2. Jeg er glad for at vi med denne lovproposisjonen nå får enda flere verktøy. Vi må stå sammen i innsatsen mot ungdomskriminalitet. Det er viktig at aktørene i straffesakskjeden samarbeider og sikrer gode rutiner for å nå de målene vi har om å snu den negative utviklingen innen kriminalitet.

Når det gjelder Svalbard kirke, må alle virksomheter som får bevilgning over statsbudsjettet, også svalbardbudsjettet, tilpasse sin virksomhet til nivået på den bevilgningen som er kommet fra Stortinget. Det gjelder jo mange aktører … (På grunn av tekniske problemer med lyden mangler det referat fra resten av innlegget.)

Endringene knyttet til stemmerett mener jeg var riktige, og de ligger fast. Når det gjelder endringene knyttet til opplæring, er det meg bekjent ingen plan om å evaluere dem. Vi følger med på svalbardsamfunnet som vi følger med på andre samfunn i Norge, og vil vurdere behov fortløpende, men når det gjelder retten til f.eks. tilrettelagt opplæring eller andre ting som man ikke har på Svalbard i like stor utstrekning som på fastlandet, er det på bakgrunn av den spesielle stillingen Svalbard står i. Det er ikke et livsløpssamfunn. Min opplevelse er at det er de fleste av dem som bor på Svalbard, innforstått med.

Longyearbyen er et samfunn med innbyggere fra mange land. Det kommer det fortsatt til å være. Samtidig er det et poeng for Norge at det er en betydelig andel norske borgere på Svalbard. Det er norsk, det er en del av landet vårt. Det ønsker vi å legge til rette for framover, og så er selvfølgelig andre lands borgere velkomne innenfor rammene av de regelverkene som gjelder.

Jeg er ikke helt enig i premisset til spørsmålsstilleren, hvis jeg forsto det riktig. Regjeringen har signalisert tydelig i meldingen at vi vil gjøre det enklere for norske familier å bo på Svalbard, men jeg mener også at det er helt legitimt og riktig å skille mellom rettigheter – f.eks. å stemme – ut fra om man har tilknytning til fastlandet. Det kan være at det også er en mulig framgangsmåte når det gjelder andre rettigheter man har i Longyearbyen. Som sagt er Svalbard et spesielt samfunn. Det er lavt skattenivå, utlendingsloven gjelder ikke der, og det er heller ikke et livsløpssamfunn på samme måte som andre samfunn på fastlandet. Min opplevelse er at det også er bred forståelse i Longyearbyen for den spesielle stillingen som Svalbard er i.

Jeg håper at flest mulig norske familier ser det som attraktivt og bra å bo på Svalbard. Det er et hovedpoeng i svalbardmeldingen at regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker å legge til rette for det, og jeg setter pris på den brede tilslutningen fra Stortinget, slik jeg oppfatter det her. Svalbard er et spesielt sted. Det er lav skatteinngang. Rammene for Svalbardtraktaten gjør at en del borgere fra andre land enn Norge har visse rettigheter på Svalbard. Samtidig finansieres Svalbard av inntekter fra fastlandet, og vi vil derfor se på f.eks. det å knytte enkelte rettigheter tettere til fastlandstilknytning. Det mener vi er rimelig.

Først vil jeg si at det gjør inntrykk også på meg å høre de innspillene som har kommet, bl.a. gjennom høringen som det refereres til fra talerstolen. Når det gjelder det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen, er det innenfor helseministerens ansvarsområde, så jeg svarer på vegne av ham. Det er for tidlig å si akkurat hvordan anmodningsvedtaket skal følges opp – det er jo ikke fattet ennå – men en av de tingene vi vil vurdere, er om helseministeren skal gi et oppdrag til Helse nord i oppfølgingen av dette. Så er det ulike ting som har vært adressert, knyttet til både det psykiske helsetilbudet i forbindelse med skole og dette med eventuelt fast psykolog for voksne. Jeg kan ikke forskuttere hva man eventuelt kan få til, men det er et område som er vel så viktig for Svalbard som for resten av landet, og som vi også tar på alvor at vi skal følge opp på en ordentlig måte så fort det lar seg gjøre.

Det var en glede å være i Longyearbyen i mai og kunne legge fram den sjette i rekken av helhetlige meldinger til Stortinget om Svalbard på vegne av regjeringen. Jeg setter også pris på debatten, som er grundig og god, her i Stortinget under sluttbehandlingen av denne viktige meldingen. Svalbardmeldingen legges fram med et intervall på sju til ti år, og den første kom allerede på midten av 1970-tallet. Hver melding har sitt bakteppe, men alle bekrefter en langsiktig, konsekvent og forutsigbar forvaltning, i tråd med de overordnede hovedmålene i svalbardpolitikken. Hovedbudskapet i meldingen som nå er lagt fram, er at regjeringen vil styrke den nasjonale kontrollen med Svalbard gjennom å styrke det norske familiesamfunnet, ta et sterkere grep om infrastruktur, styrke forskningsledelsen og ta et sterkere grep om ferdsel rundt Svalbard. Meldingen gir tydelige føringer for den videre utviklingen av Longyearbyen, og også om hvordan vi skal møte de miljømessige og beredskapsmessige utfordringene som økt ferdsel og klimaendringer medfører. Gjennom grepene som foreslås, vil vi sikre en effektiv og troverdig myndighetsutøvelse som møter de utfordringene vi til enhver tid står overfor. Jeg setter pris på at Stortinget stiller seg bak dette hovedbudskapet og ellers støtter hovedlinjene i meldingen. Det gjør at svalbardpolitikken også framover vil ligge på den lange linjen av konsekvens og forutsigbarhet som alltid har preget den. Som flere har vært inne på, har det skjedd store endringer i Longyearbyen og på Svalbard bare siden forrige melding kom i 2016. Det er tydelige klimaendringer, og det er en temperaturøkning som skjer fem til sju ganger raskere enn det globale snittet. Det sammenfaller med en markant økning i aktivitet på flere områder. Befolkningssammensetningen har endret seg, kulldriften skal fases ut, og energiforsyningen skal omstilles, for å nevne noe. I 2023 var Longyearbyen Norges tredje største cruisedestinasjon målt i antall anløp. Med i underkant av 2 600 innbyggere har Longyearbyen aldri vært større. Det skaper et betydelig press på infrastruktur som energi, boliger, vei og vann, og det skjer i et samfunn som de senere årene også har stått overfor betydelige utfordringer lokalt i form av ras og skred. I denne sammenheng vil jeg også nevne at regjeringen i dag har fulgt opp et av de punktene som vi har signalisert i meldingen, ved å sende på høring forslag om lovhjemmel til å fastsette forskrift om besøksbidrag i Longyearbyen. Det er et forslag vi fremmer fordi vi ønsker å legge til rette for at de som besøker Longyearbyen, skal være med og bidra til å finansiere bl.a. den infrastrukturen og de offentlige tjenestene som reiselivsaktiviteten trenger. Vi ser i dag også en økende interesse fra utenlandske aktører for å skaffe seg et fotfeste på Svalbard. Dette gjør seg særlig gjeldende på forskningsområdet, som meldingen gjenspeiler, men også i form av interesse for eiendom og infrastruktur. Det er bakteppet for den helhetlige meldingen som vi har lagt fram for Stortinget, og som ligger til behandling i dag. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er preget av et større alvor enn da den forrige svalbardmeldingen ble lagt fram. Det er også en viktig del av bakteppet her. Tenkningen rundt nasjonal sikkerhet er framtredende i vår tid, og senest for to år siden la regjeringen fram en egen melding til Stortinget om nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet. Det har alltid vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av Svalbard. De grepene som signaliseres i meldingen, vil derfor være gjenkjennelige og, som jeg har vært inne på, ligge langs linjene av en konsekvent og forutsigbar forvaltning. Samtidig er jeg takknemlig for alle innspill og bidrag i prosessen fram mot meldingen, og også de innspillene som har kommet gjennom stortingsbehandlingen, som blir kommunisert her. Det skal selvfølgelig regjeringen merke seg.

Som jeg allerede har sagt, har rushåndhevingsutvalget foreslått at det rettslige begrepet «rusmiddelavhengighet» i strafferettslig sammenheng bør være en såkalt rettslig standard. Jeg viser til mitt første svar. Det tok ikke tre år å sette ned rushåndhevingsutvalget. De leverte sin rapport i vår, som er mindre enn tre år etter at vi kom i regjering, og da hadde de jo allerede jobbet med det en god stund. Vi har lagt fram en grundig og god stortingsmelding for nettopp å gi bedre helsehjelp til dem som er rusmiddelavhengig. Jeg mener også at når det er et forbud mot narkotika – som er skadelig, det er en del av kynisk kriminell virksomhet, og det er noe vi ikke ønsker at barn og ungdom skal begynne med – må det forbudet kunne håndheves, mens Høyre mente at når det gjelder en mindre mengde narkotika, skal man ikke kunne håndheve det i det hele tatt. Det er en stor forskjell på Senterpartiet og Arbeiderpartiets politikk og Høyres politikk.

Jeg vil anbefale representanten Bruflot å lese referatet – i mitt første svar gikk jeg gjennom hva rushåndhevingsutvalget har sagt. Som jeg også sa, kan vi ikke forskuttere hva vi kommer til å legge fram i en lovproposisjon som vi har varslet kommer etter jul. Representanten fra Høyre vet også at det er slik det fungerer. Vi mener at det er viktig at vi gjør et grundig arbeid med å følge opp høringen som vi har hatt etter rushåndhevingsutvalget, og at vi må behandle disse spørsmålene med varsomhet. Vi vil derfor legge fram en godt gjennomarbeidet lovproposisjon. Så har vi forskjellige utgangspunkt her. Høyres utgangspunkt er å avkriminalisere mindre mengder narkotika. Det mener jeg er et svært dårlig utgangspunkt. Jeg mener at det fortsatt må være straffbart. Samtidig ønsker jeg å hjelpe dem som er rusavhengige, slik at de får bedre helsehjelp enn det de har i dag, men det kan vi altså ikke gjøre gjennom å gjøre det slik at narkotika er uten konsekvenser for bredden av befolkningen.

Jeg vil begynne med et helt avgjørende utgangspunkt. All form for bruk av narkotika er og skal være ulovlig, og det skal også gjelde mindre mengder narkotika til eget bruk. Det er fordi bruk av narkotika er svært helseskadelig for den enkelte. Det kan påvirke personer rundt den som benytter det, og det danner grunnlag for annen kriminalitet. Dessverre ser vi at organiserte kriminelle nettverk profitterer på andre menneskers krevende situasjon. Derfor må vi klare å forebygge narkotikabruk, men også den organiserte kriminaliteten som står for innførsel og distribusjon av narkotika i Norge. Det går også tydelig fram av Hurdalsplattformen og forebyggings- og behandlingsreformen som helseministeren og jeg har lagt fram, at regjeringen ikke vil avkriminalisere befatning med narkotika, men at rusavhengige skal møtes med hjelp istedenfor straff i mindre alvorlige saker. I den forebyggings- og behandlingsreformen som regjeringen har lagt fram som en stortingsmelding del én, har vi varslet at vi vil komme tilbake med en del to og lovregulere en egen regel om reaksjonsfastsettelse for rusavhengige. I det lovarbeidet vil vi ramme inn hvordan denne bestemmelsen skal anvendes. Hvordan man skal skille mellom rusavhengige og andre, var et av de spørsmålene som rushåndhevingsutvalget ble bedt om å utrede. Utvalget har foreslått at det rettslige begrepet «rusmiddelavhengighet» i strafferettslig sammenheng bør være en såkalt rettslig standard, der klassifikasjonen må bero på et skjønn og vurderes ut fra gjeldende normer i samfunnet til enhver tid. At det skal foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering, er slik det også er i dag, etter Høyesteretts dommer fra 2022. Høyesterett har vist til at det i Innst. 612 L for 2020–2021, hvor flertallet i Stortingets helse- og omsorgskomité avviste regjeringen Solberg IIs forslag om en generell avkriminalisering av narkotika til eget bruk, kom til uttrykk en bred enighet om at i hvert fall de tungt rusavhengige ikke burde straffes for erverv og innehav av mindre mengder narkotika til eget bruk. Slik de konkrete sakene har ligget an, har ikke Høyesterett utpenslet de nærmere grensene for rusavhengighet. På samme måte som Høyesterett mener utvalget at kjerneområdet for begrepet ikke reiser problemer. I yttergrensene mener utvalget at det må foretas en konkret helhetsvurdering, og de foreslår en rekke momenter som vil være relevante i en slik vurdering. Høyre la fram en rusreform som handlet om å avkriminalisere narkotika. Det har blitt nedstemt av Stortinget. Det er jeg glad for. Jeg mener det ville vært ødeleggende, og Høyres forslag ville lagt til rette for en svært liberal narkotikapolitikk. Senterpartiet og Arbeiderpartiet er opptatt av å få ned narkotikabruken, møte rusavhengige med hjelp og legge til rette for en politikk som forebygger bedre. Det er for tidlig for meg å si hva regjeringen vil legge fram for Stortinget. Det kommer vi tilbake til etter et grundig arbeid i departementet.

Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen håndterer de sakene de har, på en god måte, uavhengig av hvilket regelverk det faller inn under. Jeg mener imidlertid at vi har et tilstrekkelig og godt regelverk i dag.

Som mitt første svar bygger på, har statsråden, altså jeg, eller regjeringen ingen rolle knyttet til hvilke temaer Landinfo publiserer rapporter om. Landinfo er uavhengig. Det er mitt svar på det spørsmålet.

Landinfo er utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon og er faglig uavhengig. De innhenter og analyserer informasjon fra et bredt spekter av kilder. De reiser også jevnlig ut til alle deler av verden for å samle inn informasjon som ellers ville vært utilgjengelig. Rapporter og responser som Landinfo skriver og publiserer på de åpne sidene, er knyttet til konkrete forespørsler om landinformasjon fra Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. UDI og UNE har i tillegg tilgang til den lukkede landdatabasen, som har oppdatert informasjon om situasjonen i de enkelte landene. I oktober besvarte jeg to skriftlige spørsmål om belarusiske studenter i Norge som må reise til hjemlandet for å fornye sine reisedokumenter. Som det også framgår av svarene der, mener jeg at nødvendige og viktige hensyn for både belarusere og andre utlendinger er tilstrekkelig ivaretatt gjennom dagens regelverk om utlendingspass. Jeg står fortsatt ved at personer som ikke søker beskyttelse, altså asyl, i Norge, som utgangspunkt skal bruke sitt hjemlands reisedokumenter. Landinfo publiserte så sent som 30. oktober 2024 en respons knyttet til Belarus og passutstedelse til belarusiske borgere i utlandet. Jeg har tillit til at utlendingsmyndighetene hensyntar informasjon fra Landinfo ved søknader om utlendingspass der det er relevant.

Da må jeg gjenta mitt tidligere svar på det spørsmålet: Vi må komme tilbake til om det eventuelt blir aktuelt med å legge fram en ny handlingsplan.

Transnasjonal undertrykkelse er en kjent problemstilling som vi også har diskutert flere ganger her, bl.a. ved egne representantforslag. Samtidig er det beslektet med dette på den måten at det kan ha sider til uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, f.eks. om hva som er asylgrunnen, så jeg setter pris på at representanten løfter det fram på nytt. Når det gjelder det generelle arbeidet mot denne typen undertrykkelse eller flyktningspionasje, er det et delt ansvar mellom bl.a. Utenriksdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og justissektoren. Det har vært gjort et viktig arbeid der med ansvarsdeling mellom sektorene. Det er også en prioritert og viktig oppgave for politiet og PST å følge opp saker som gjelder mulige lovbrudd eller rettsforfølging av ting som er straffbart og ulovlig i Norge. Jeg har også tillit til at utlendingsmyndighetene gjør vurderinger i de sakene som eventuelt berører dem.

Det er viktig at asylinstituttet ikke misbrukes. Dersom juks blir avdekket, bør det reageres med tilbakekall av oppholdstillatelsen. Det er helt nødvendig hvis vi skal bevare tilliten til asylsystemet og utlendingsforvaltningen og sørge for at de som faktisk har et reelt behov for beskyttelse, får det. Bevisbyrden for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, ligger hos utlendingsmyndighetene. Den klare hovedregelen i saker etter utlendingsloven og ellers i norsk sivilprosess er at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Beviskravet «alminnelig sannsynlighetsovervekt» har forankring i langvarig forvaltningspraksis og i domstolene. Det betyr at det må være mer sannsynlig at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, enn at de ikke er det. Jeg mener det ikke bør innføres et senket beviskrav i tilbakekallssaker. Tilbakekall av oppholdstillatelse er et inngripende tiltak både for den det gjelder, og for eventuelle familiemedlemmer, spesielt barn. Hvis et gjeldende beviskrav senkes i disse sakene, kan det innebære at noen får tillatelsen tilbakekalt selv om det er mest sannsynlig at de har forklart seg riktig. Det mener jeg vil stride mot helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper i Norge. UDI har over flere år hatt store restanser i tilbakekallsporteføljen, og saksbehandlingstiden har i enkelte saker dessverre vært altfor lang. Når saksmengden er stor og ressursene ikke strekker til, bør vi rette innsatsen dit hvor behovet er størst. Derfor skal UDI prioritere de mest alvorlige tilbakekallssakene. Det er saker som gjelder alvorlig kriminalitet, grovt uriktige opplysninger, f.eks. om nasjonalitet, hvor det er holdepunkt for misbruk av mer enn én identitet, saker med pågående og systematisk misbruk samt saker hvor det er oppgitt uriktig asylgrunnlag, og hvor det ikke er grunnlag for ny tillatelse. Jeg har tillit til at UDI gjør gode prioriteringer for å få bedre kontroll med tilbakekallelsesporteføljen og med det sørger for at ressursene rettes mot de mest alvorlige sakene.

I alle saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det innebærer også at man på ulike måter må utrede hvordan et utfall vil påvirke barnet. Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen gjør det på en god måte, ut fra hva som er hensiktsmessig, og hva som er et lovmessig krav i de ulike sakstypene.

Som representanten er kjent med, er dette snakk om en hjemmel, og så må vi komme tilbake til det hvis vi eventuelt skal legge fram en forskrift.

Forslagene i lovproposisjonen som er lagt fram, gjelder i utgangspunktet bare hjemler for nærmere forskriftsregulering. Samtidig har departementet hatt på høring et konkret forslag til forskriftsendring og vil vurdere dette nærmere. Jeg har merket meg forslaget fra mindretallet om å vurdere å justere salærsatsene i saker som skal behandles i UNEs stornemnd, til å dekke medgått tid. Rettshjelpsutvalget har i sin utredning foreslått at det i alle saker som behandles i nemndmøte med personlig frammøte, ikke bare i saker som skal behandles i stornemnd, bør beregnes godtgjørelse ut fra medgått tid, og ikke med grunnlag i stykkprisordning. Forslaget har også fått bred støtte i høringen, og det er derfor noe vi vil vurdere videre i arbeidet med den samlede oppfølgingen av rettshjelpsutvalgets utredning. Hvorvidt det inntil videre skal velges en ordning med stykkprisgodtgjøring, slik det ble foreslått i høringsnotatet, eller om man umiddelbart skal gå over til en ordning med godtgjørelse for faktisk medgått tid i saker for stornemnd, må vi se nærmere på i forskriftsprosessen. Når det gjelder forslaget fra mindretallet om å utrede muligheten for at UDI og UNE i utvisningssaker som berører barn, kan oppnevne sakkyndige, er dette noe som reiser flere problemstillinger, og som departementet ser nærmere på i en bredere vurdering knyttet til muntlig høring av barn. Med hensyn til forslaget fra mindretallet om å innføre klagerett på vedtak om fritt rettsråd, tror jeg dette må bygge på en misforståelse. En slik klagerett følger allerede av den alminnelige klagebestemmelsen i rettshjelploven § 26.

Som jeg også sa i innledningen til forrige svar, er veldig mange konsekvenser av krig helt forferdelige. Vi skulle alle ønske at det var en forutsigbarhet rundt når denne krigen skal ta slutt, men det har vi dessverre ikke. Det alle håpet skulle bli en kortvarig krig i februar 2022, har vist seg å bli svært langvarig, og også med veldig dystre utsikter framover. Det er bakteppet her. Norge skal stille opp og hjelpe dem som trenger det, gjennom bl.a. midlertidig kollektiv beskyttelse og ved å ta imot flyktninger her, men vi må også rigge oss sånn at det er praktisk mulig å gjennomføre uten at det blir for stor belastning på utlendingsforvaltningen eller kommunene som skal ta disse personene imot.

Konsekvensene av krig er forferdelige, både for de menneskene som fortsatt er i Ukraina og kjenner dette på kroppen i sin hverdag, og selvfølgelig med alle de menneskelige konsekvensene som følger av flukt og av å ha en midlertidig tilværelse i et annet land. Samtidig har det vært en forutsetning fra staten at det er en midlertidighet i den beskyttelsen vi gir, for at Norge skal kunne stille opp. Det er også rimelig når det er snakk om å gi beskyttelse fra kuler, krig og forfølgelse. Hvis det opphører, er det også naturlig at de vi har gitt den beskyttelsen, kan returnere. Vi har lagt fram et forslag som går ut på at vi selv om vi gjør noen endringer i hvor lenge midlertidig kollektiv beskyttelse kan være, og hvor lenge en ny midlertidig tillatelse kan vare, mener at åtte år er et rimelig totalt antall år for dette.

Jeg svarte på forrige spørsmål. Spørsmålet var hvorfor regjeringen ikke vil pålegge personer fra de trygge områdene å returnere nå, og jeg svarte at det er fordi de må underlegges en individuell asylbehandling. Det er svært ressurskrevende. Det fordrer også at vi må gå gjennom alle søknadene vi har innvilget. Hele ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse har den hensikt å gjøre en sånn type flyktningstrøm håndterlig, sånn at vi kan gjennomføre mottak av de flyktningene som trenger det, på en praktisk mulig og ansvarlig måte. Formålet med ordningen er ikke å gi flest mulig beskyttelse, det er at man skal kunne løse dette i praksis. Jeg svarte på spørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor stridsdyktige menn ikke nå unntas fra kollektiv beskyttelse, vil jeg først og fremst si at jeg mener det er opp til ukrainske myndigheter å vurdere hvordan de ønsker å opptre overfor sine innbyggere, og hvem de eventuelt innkaller til militærtjeneste. Samtidig er det en type innstramming vi vil vurdere videre framover i de løpende vurderingene av ordningene vi har.

Det var ikke motstrid mellom det jeg sa i forrige replikk, og det jeg sa i hovedinnlegget mitt. Jeg kan sitere meg selv fra talerstolen: «Jeg vil også påpeke at alle som faller utenfor ordningen, har rett til å få sin asylsøknad vurdert individuelt. Vi kan ikke uten videre pålegge noen å returnere, slik et mindretall i komiteen foreslår.» Disse to setningene må da leses i sammenheng, de står rett etter hverandre, og det er det samme jeg sa i replikken. Når det gjelder ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, er den først og fremst en ordning som skal gjøre det praktisk mulig å håndtere et stort antall fordrevne på kort tid. Så har regjeringen ment at det er viktig å stramme inn på den ordningen ved å unnta trygge områder fra den automatiske beskyttelsen man får. Samtidig må vi fortsatt håndtere dette på en måte som gjør det mulig for myndighetene, som er krevende når det er så mange fordrevne i landet vårt. Det å skulle ta opp alle disse søknadene vi allerede har innvilget, til behandling, for å vurdere hvem som eventuelt må underlegges en individuell behandling, vil være et arbeid vi mener ikke er hensiktsmessig å gå i gang med nå.

De som eventuelt mister kollektiv beskyttelse-tillatelsen, vil få rett til søknad om individuell behandling. Det vil ta noe tid. Derfor kan man ikke pålegge dem å returnere uten videre, men de vil da bli gjenstand for en ordinær asylbehandling.

Russlands fullskala invasjon av Ukraina har fordrevet et stort antall mennesker til Norge og andre europeiske land. Over ti millioner ukrainere er fordrevet, fire millioner internt i Ukraina. Seks millioner har søkt beskyttelse i Europa, og over 87 000 har kommet til Norge. Det norske samfunnet gjør en formidabel jobb for å ta imot disse menneskene på en god måte, og jeg vil rette en stor takk for innsatsen til kommuner, frivilligheten og enkeltmennesker, som har stått på hver eneste dag siden dette begynte. Midlertidig kollektiv beskyttelse er et sentralt verktøy for å håndtere tilstrømmingen på en praktisk overkommelig og ansvarlig måte. Sånn situasjonen er i dag, har vi fortsatt behov for å bruke dette verktøyet. En forlengelse av antall år det kan gis kollektiv beskyttelse for, vil gi regjeringen og Stortinget nødvendig handlingsrom i tiden framover, og jeg setter pris på at et bredt flertall støtter forslaget. Midlertidig kollektiv beskyttelse skal være nettopp midlertidig. Ordningen må etter hvert avvikles, selv om tiden ennå ikke er moden for en fullstendig avvikling. Regjeringen har strammet inn overfor nyankomne fra områder utlendingsforvaltningen anser å være trygge. Vi vurderer løpende om ordningen skal strammes inn for flere grupper. Jeg vil også påpeke at alle som faller utenfor ordningen, har rett til å få sin asylsøknad vurdert individuelt. Vi kan ikke uten videre pålegge noen å returnere, slik et mindretall i komiteen foreslår. Jeg merker meg at to mindretall i komiteen har ulike syn på når ukrainske fordrevne skal kunne få permanent oppholdstillatelse. Jeg vil advare mot å liberalisere regelverket, men jeg mener også det er unaturlig å stille et strengere krav til antall år med midlertidig tillatelse for ukrainere enn for andre grupper av flyktninger. Jeg mener derfor at lovforslaget regjeringen har lagt fram, sikrer en riktig balanse. Når det maksimale antall år med midlertidig kollektiv beskyttelse økes, reduseres antall år man deretter må ha en ny midlertidig tillatelse. Den samlede tiden med midlertidig tillatelse blir da som i dag, dvs. åtte år. For regjeringen er det et mål at innvandringen til Norge skal være streng, ansvarlig, kontrollert og bærekraftig. Derfor har det vært nødvendig å gjøre innstramminger i ordningen for midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainere. Samtidig vil jeg være tydelig på at Norges støtte til Ukraina ligger fast. Vi skal fortsatt stille opp med humanitær, økonomisk, militær og sivil støtte og i tillegg åpne samfunnet vårt for de ukrainerne som har det største behovet for beskyttelse i et annet land.

Jeg vil takke for debatten. Det er et viktig tema, som det er godt at vi har et felles engasjement for. Regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet skiller lag med Høyre når det gjelder synet på sentralisering som løsningen på de fleste problemer i samfunnet. Det gjelder også for domstolene. Jeg er glad for at vi nå – etter å ha gjennomført en grundig prosess og en høring med mange gode innspill – har en struktur som bedre ivaretar tilgjengeligheten og hensynet til lokal forankring for domstolene, og at det har vært mulig med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering å lytte til de stemmene lokalt som har ønsket forandringer i den sentraliserte strukturen Høyre la opp til. Med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har vi også fått lagt fram et rettssikkerhetsløft. Som jeg sa i stad, opplever jeg at det har blitt veldig godt mottatt, og det gir et viktig og etterlengtet løft for domstolene, bl.a. når det gjelder muligheten til å rulle ut lyd- og bildeopptak, til å ruste opp rettssteder som hadde behov for det, og til å etablere nye rettslokaler enkelte steder. Det har i den siste tiden blitt åpnet flere nye tingrettslokaler, eller rettsstedslokaler. Det er veldig bra, for de rammene man jobber innenfor, er også viktig for den kvaliteten man skal klare å levere. Dette blir også et viktig arbeid framover, og vi kommer til å fortsette å følge opp domstolkommisjonens utredning i det videre.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er det å sikre tilgang til rettssystemet vårt veldig viktig, og derfor mener jeg også at tilgangen til domstolene er noe av det mest sentrale i domstolkommisjonens rapport. Vi har så langt valgt å prioritere arbeidet med hvordan sakskostnadsnivået kan reduseres. Da kommisjonen la fram rapporten sin, omtalte de utviklingen som alvorlig og bekymringsfull med tanke på domstolenes tilgjengelighet og også hvilken relevans domstolene har som konfliktløsere i samfunnet. Endringene i tvisteloven i 2023 utgjorde noen steg på veien mot å oppnå en mer effektiv rettspleie og mer aktiv saksstyring, som skal bidra til lavere sakskostnader. Vi jobber for å ta flere steg for å oppnå det. Blant annet ser departementet på muligheten for løsninger for sakskostnadsbegrensninger i flere saker. Arbeidsgrupperapporten og det grundige arbeidet som ble lagt ned der, er et kjærkomment og viktig bidrag til oppfølgingen av kommisjonens utredning. Det er også viktig for regjeringen å ha en god dialog med domstolene, sånn at vi klarer å treffe riktig med forslag som kan bidra til å få ned sakskostnadsnivået og sikre tilgang til domstolene. Oppfølgingen av rettshjelpsutvalgets utredning, NOU 2020:5, Likhet for loven, er videre en viktig del av regjeringens arbeid med å redusere den økonomiske risikoen det innebærer å få avgjort en sak i domstolene. Det viktigste grepet for å forbedre rettshjelpsordningen er allerede fulgt opp gjennom lovendringene om en ny modell for økonomisk behovsprøving, som var regjeringens første deloppfølging av rettshjelpsutvalgets utredning. Når disse lovendringene trer i kraft, vil mange flere komme inn under ordningen og få offentlig støtte til rettshjelp, og det vil sikre at flere får mulighet til å gå til domstolene for å få prøvd saker av stor personlig og velferdsmessig betydning. Endringene vil sikre større grad av jevnbyrdighet mellom partene enn dagens ordning.

Domstolkommisjonens andre delutredning er en omfattende utredning med bred tematikk. Den handler om domstolenes funksjon og rolle, forvaltning av uavhengige domstoler og forbedrede arbeidsprosesser i domstolene. Noen av anbefalingene er rettet mot lovgiver, noen mot Domstoladministrasjonen og noen mot domstolene selv. Utredningens omfang og bredde gjør det nødvendig å følge opp ulike deler av den i ulike spor. Noen av kommisjonens forslag er det også behov for å utrede nærmere før det er aktuelt å følge opp med lovforslag. Mange av forslagene er allerede fulgt opp eller under oppfølging. Et sentralt tema i utredningen er det høye sakskostnadsnivået og hvordan det påvirker tilgangen til domstolene. Det mener jeg er viktig. Flere av domstolkommisjonens anbefalinger om tiltak for å konsentrere og effektivisere saksbehandlingen i første og annen instans ble behandlet i Prop. 34 L for 2022–2023, mens andre fortsatt er til oppfølging i departementet. I samarbeid med Domstoladministrasjonen avholdt Justis- og beredskapsdepartementet høsten 2022 et arbeidsmøte med domstolene, aktørene og representanter fra akademia om sakskostnader og rettssikkerhet. Det var tre tiltak som pekte seg ut for å følges opp videre: aktiv saksstyring, normering og ankeinstansens rolle. Som oppfølging av de to førstnevnte tiltakene nedsatte Dommerforeningen, Advokatforeningen og Domstoladministrasjonen en arbeidsgruppe som har utarbeidet en rapport, veiledere og maler for behandlingen av sivile saker i tingrettene og lagmannsrettene, med vekt på gjennomføring av saksforberedelse og rettsmøter og bruk av tekniske løsninger. Rapporten inneholder også enkelte lovforslag som er til oppfølging i departementet. Når det gjelder det tredje tiltaket, viste høringen at det er behov for ytterligere utredning av domstolkommisjonens forslag og anbefalinger som gjelder ankeinstansen, herunder om preklusjon av bevis og påstandsgrunnlag mellom tingretten og lagmannsretten. Departementet jobber videre med å vurdere hvordan dette best kan ses på. Som en del av regjeringens rettssikkerhetsløft skal det i 2025 rulles ut utstyr til lyd- og bildeopptak på samtlige rettssteder. Rettssikkerhetsløftet er et viktig prosjekt for regjeringen, og det har blitt godt mottatt. Det er også i tråd med domstolkommisjonens anbefaling om økt bruk av opptak. I den forbindelse har departementet i høst mottatt en rapport med forslag til regelendringer fra prøveprosjektet Opptak i retten, som også har en side om ankeinstansens rolle. Departementet er i gang med å følge opp dette, og bl.a. sender det i disse dager på høring forslag til endringer i prosesslovene som skal gjøre det mulig å spille av opptak fra tingrettene i alle lagmannsrettene. I desember 2023 satte Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet ned en arbeidsgruppe som utreder og skal komme med forslag til ny lønnsmodell for dommere i tingrettene, lagmannsrettene og jordskifteretten. Nedsettelse av arbeidsgruppen er en oppfølging av domstolkommisjonens anbefaling om at prosessen for fastsettelse av dommerlønn bør endres. De skal levere sin rapport høsten 2024. Rettssikkerhetsløftet som ble lagt fram i revidert nasjonalbudsjett for 2024, har både økonomiske og strukturelle grep, og det inneholder også en rekke tiltak som styrker befolkningens rettssikkerhet. Rettssikkerhetsløftet er bl.a. en styrking av domstolene og Høyesterett, med midler til sikker og stabil IT-drift, utstyr til lyd- og bildeopptak og trygge rettslokaler. Disse grepene legger til rette for å ta igjen det teknologiske etterslepet domstolkommisjonen pekte på når de gjorde sin utredning, og er også en viktig del av oppfølgingen av rapporten. På bakgrunn av domstolkommisjonens utredning vedtok også Stortinget denne våren endringer i Grunnloven, som styrket domstolenes uavhengighet på bakgrunn av domstolkommisjonens utredning. Jeg tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med flere konkrete lovforslag som oppfølging av deler av kommisjonens utredning om denne tematikken, i løpet av 2025.

Jeg vil absolutt si at skattesvik er en del av økonomisk kriminalitet. Jeg har tillit til at politidistriktene kan prioritere dette der det får størst mulig effekt, sånn at det ikke skal være mulig å unndra skatt, skatteplanlegge ulovlig, bedra folk eller gjøre annet som er skadelig i denne sammenheng.

Mange av politidistriktene er fortsatt i en prosess med å ansette spesialetterforskerne. To av politidistriktene, Oslo og Øst, har kanalisert disse ressursene inn i etterforskning av saker om skattesvik, og så følger Politidirektoratet opp dem som ikke har rekruttert. Jeg vil korrigere premisset som kom i starten av spørsmålet. Høyre har vært ekstremt høye og mørke og kritisert lokaliseringen på Gjøvik, selv om det var et av de tre alternativene som Økokrim selv pekte på da regjeringen skulle ta stilling til hvor dette skulle ligge. Det har faktisk vist seg at det ikke ble dyrere å legge det på Gjøvik enn det ville vært å legge det i f.eks. Trondheim. I starten ble det sagt at man måtte finne nye lokaler på Gjøvik. Det har ikke vært tilfellet. I stedet ligger Økokrim-enheten sammen med Innlandet politidistrikt, og de 15 mill. kr kan brukes på innsats mot bedragerier.

Regjeringens kamp mot økonomisk kriminalitet og bedragerier begynte da Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram Hurdalsplattformen. Etter tre år har vi lagt fram mange solide grep på dette feltet – i form av både nye tiltak, lovarbeid, spesialistkompetanse og ressurser, senest i Gjengpakke 2. Vi la fram en stortingsmelding om økonomisk kriminalitet i mars. Vi skal ta bakmenn. Vi skal inndra mer kriminelle penger og avdekke flere saker. Listen over tiltak er lang under Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering, og jeg vil nevne ti viktige punkter. Gjengpakke 2, med 10 pst. økning i politiets budsjetter fra 2024 til 2025 en ny nasjonal enhet mot bedragerier nye regler for å senke kravet til bevis for å inndra utbytte, herunder fra bedragerier teknologiutvikling i politiet, bl.a. nye verktøy med kunstig intelligens til Økokrim flere spesialetterforskere i politidistriktene økt kompetanse i politiet for å bekjempe økonomisk kriminalitet en felles nordisk trusselvurdering mot digitale bedragerier en ny enhet under Finanstilsynet, som skal starte i 2025, for å ta flere tilretteleggere et nytt advokattilsyn som etableres fra nyttår mer informasjonsdeling mellom politiet, private aktører og offentlige etater Dette er offensive grep som vi trenger fordi kriminelle stadig finner nye måter å svindle, lure og bedra vanlige folk på. Bedragerier skal ikke være en inntektskilde for folk som vil bedra og lure andre folk. Så vil jeg si noe nærmere om enkelte punkt. Den nye bedragerienheten til Økokrim åpnet offisielt på Gjøvik senest på mandag. Den vil ha 27 ansatte når den er i full drift. De kan avdekke bedragerier som skjer på tvers av politidistriktene eller har internasjonale forgreininger, og bidra til både å stoppe flere saker og å forebygge saker. De er allerede godt i gang med arbeidet sitt – med gode resultater. Så har Senterpartiet og Arbeiderpartiet sendt på høring forslag om å endre loven for å inndra mer kriminelt utbytte, og vi mener at kravene til bevis må senkes i disse sakene, sånn at vi kan ta beslag i milliardverdier som er på avveie. I Gjengpakke 2 får Økokrim også penger til nye verktøy med kunstig intelligens for å systematisere mer informasjon og avdekke bl.a. bedragerinettverk. Gjengpakke 2 styrker også politidistriktene og deres spesialkompetanse på Økokrim-saker i tillegg til politiets generelle innsats. Totalt få politiet 2,4 mrd. kr mer i Gjengpakke 2 i 2025, hvor Økokrim-feltet spesielt får 90 mill. kr. Det kommer i tillegg til de 50 mill. kr som ble øremerket til økonomisk kriminalitet i budsjettet for 2024.