Det er ingen tvil om at utbyggingen av rv. 4 er viktig, både for lokaltrafikken og gjennomgangstrafikken. Utbyggingen og dagens takstnivå er i samsvar med lokale vedtak, og lokale vedtak er jo det som var hovedpoenget her. I dette tilfellet er det Innlandet fylkeskommune som bærer risikoen gjennom garantiansvar. Så sier man at ting har endret seg. Den siste proposisjonen ble vedtatt i 2021, ved daværende regjering, her i denne salen. Det er ikke noe problem å forstå og se at enkelte prosjekter kan ha utfordringer knyttet til bompengebelastning. Spørsmålet er om det er gjennom representantforslag vi skal endre forutsetningene for prosjektene. Et representantforslag krever ikke utredning eller konsekvens. Er det riktig at de som har vedtatt finansiering, og som har tatt et økonomisk garantiansvar, ikke skal høres? I dette tilfellet har Innlandet fylkeskommune stilt som garantist for et lån på 3 200 mill. kr. Det foreligger ikke noe forslag om inndekning eller endringer i prosjektet. Arbeiderpartiets prinsipielle syn når det gjelder disse bompengesakene, er egentlig veldig enkelt: Bompengefinansieringen ligger på lokale vedtak, og det synes jeg at vi skal respektere. Tett dialog er nevnt som svar, mellom departement og garantisten. Behandlingen er ny behandling i fylkestinget i Innlandet. Behandlingen er utredning og konsekvens av prosjektet ved eventuelt å redusere bompengene og eventuelt et ønske om en ny proposisjon på Stortinget. Det er behandlingen – nettopp av den årsak at det er lokale styresmakter som håndterer prosjektet, som må vite hva som er konsekvensen av å endre finansieringen, og som da må ta beslutningen, om man ønsker prosjektet på den ene eller den andre måten. Så egentlig snakker vi her om saksbehandling av hvordan vi skal sørge for at lokale myndigheter får sitt syn inn i saken, og få synliggjort konsekvensene, og at ikke Stortinget ved et representantforslag endrer hele forutsetningen for et prosjekt.

Jone Blikra (A) [13:17:31] (ordfører for saken): Komiteen har, nok en gang, behandlet representantforslag om å redusere bompengebelastning i et prosjekt, denne gangen på rv. 4. Komiteen er innforstått med at dagens bompengefinansiering på rv. 4 bygger på lokalpolitiske vedtak. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet, men det er også slik at det i komiteen ikke er flertall for noe forslag. Derfor er tilrådingen at representantforslaget vedlegges protokollen. Jeg forutsetter at de partiene som har forslag i innstillingen, selv fremmer disse, og jeg vil komme tilbake til Arbeiderpartiets begrunnelse for vårt forslag.

Det er viktig å understreke at de utfordringene som er beskrevet, er reelle. Vi må ta folk på alvor, og jeg synes innlegget fra Høyres representant der hun beskrev det, var bra. Uenigheten ligger ikke der. Det vi egentlig snakker om, er: Hva skal Stortinget på vegne av en fylkeskommune som sitter som garantist, og som sitter med ansvaret, gjøre? Vi hører også på debatten, og som noen har sagt her, de tror fylkeskommunen vil gjøre det, vi får håpe at fylkeskommunen gjør slik og slik. Det vi egentlig diskuterer, er hvordan vi skal operere knyttet til slike typer saker. Jeg har respekt for lokaldemokratiet. Jeg har respekt for at om man ønsker endringer i denne typen saker – som er initiert av fylkeskommunen, som finansieres av fylkeskommunen, og som fylkeskommunen er garantist for – må henvendelsen komme fra dem som sitter med ansvaret. Det er det denne saken dreier seg om, at vi på Stortinget skal mene noe om å fatte vedtak som har direkte konsekvens for finansene til en fylkeskommune. Vi ønsker å ta imot ethvert lokalt initiativ både til endringer og til andre måter å løse det på og fremme det eventuelt gjennom en proposisjon, med skikkelig behandling, hvor vi vet konsekvensene, også for innbyggerne over tid. Så vær så god, fylkeskommune, gjør gjerne det! Men at vi i denne sal skal pålegge fylkeskommunen å forutsette noe på forhånd, synes jeg er vanskelig.

Dette er ett av en rekke representantforslag om reduksjoner eller endringer i finansiering av bompengeprosjekter. Jeg er klar over at disse forslagene kan være en protest i seg selv mot dagens system knyttet til finansiering av veibygging her i landet, et system som alle regjeringer, etter at den måten å gjøre det på ble etablert, har fulgt. Det kan selvfølgelig også være grunn til å se på enkelte prosjekter når f.eks. forutsetningene har endret seg. Det som er utfordrende, er når man her i salen utfordrer finansiering av enkeltprosjekter og foreslår endring av finansiering uten at de som har garantert økonomisk for prosjektet, er involvert – og at dette behandles som representantforslag, der det ikke er krav til utredning av konsekvenser. Det har vært, og er, fast praksis at alle bompengesaker starter med lokalpolitiske initiativ og vedtak. Så kan man si i denne saken: I innstillingen er det jo en oppfordring til dialog med lokale myndigheter. Det er riktig, men forslaget til vedtak legger en premiss fra Stortinget, nemlig at forhandlingene skal sikre reduksjon av passeringstak til 20 passeringer i måneden. En slik endring betinger en ny stortingsbehandling etter at Møre og Romsdal fylkeskommune selv har gjort sine vurderinger og behandlet det politisk. Poenget her er ikke å være for eller imot behovet for endringer, men om vi her på Stortinget skal innføre et system der de som eier prosjektet, tar den økonomiske risikoen og er garantist, skal forholde seg til at dette skal de gjøre uten at de var involvert i forkant. Stortinget har fastsatt takstnivå, og departementet kan ikke overprøve Stortingets vedtak på dette punktet gjennom forhandlinger, men som tidligere referert står fylkeskommunen fritt til å gjennomføre endringer dersom endringene er 100 pst. finansiert av fylkeskommunen. Ingen er tjent med å vedta endringer eller skape forventninger som ikke kan innfris. Det skaper uforutsigbarhet og risiko for at prosjektet ikke kan finansieres, og at det stopper opp.

Jone Blikra (A) [10:02:17] (ordfører for saken): I komiteen har vi et flertall bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, med leders dobbeltstemme. Disse står bak flertallet og innstillingen. I innstillingen er det også beskrevet et mindretallsforslag, som jeg forutsetter at fremmes og argumenteres for av forslagsstiller. Jeg vil takke for samarbeidet og vil i senere innlegg komme tilbake med Arbeiderpartiets syn i saken.

Vi hadde en veldig god start på debatten. Jeg startet med å skryte av at Fremskrittspartiet i sin tid løftet saken. Jeg skrøt av Høyres innstilling til saken. Jeg håpet på at dette kunne bli en gladsak for hele komiteen. Det er noe vi er veldig opptatt av. Vi må se dem som kjenner på de utfordringene med å miste førerkortet basert på denne typen undersøkelser. Jeg er litt lei meg for at debatten allikevel ender opp i at Fremskrittspartiet velger å være sinte. De velger å forskuttere det som allerede nå, på bakgrunn av hva Fremskrittspartiet i sin tid tok opp, er iverksatt. Vi får informasjon om at det legges ved et forslag til endringer før sommeren, men det skal skje en høring, og alle har sagt at vi i denne saken må basere oss på helsefaglige grunnlag før vi fatter noe vedtak. Det er jeg litt lei meg for, egentlig. Når det gjelder Høyres utfordring knyttet til forslag nr. 4: Grunnen til dette er igjen detaljnivået. I forslaget står det «førerkortforskriften», mens fagetatene sier at vi ikke trenger å endre forskriften, men veilederen. Det blir litt teknisk. Det betyr ikke at man er imot endringer, men jeg synes at man faktisk skal la dem som har greie på det, bestemme hvilken forskrift eller hvilke veiledere man bør bytte for å få dette til. Jeg tror uansett, etter å ha hørt innleggene, at vi er veldig enige om at vi nå er der vi skal være. Det har kanskje tatt litt lang tid, men forslagene kommer før sommeren, og så får vi vurdert dem. Igjen synes jeg det er litt leit at Fremskrittspartiet nå prøver å koke politisk suppe på frambeina på en mygg bare for å holde konfliktnivået oppe.

For tre år siden gikk jeg til øre-nese-hals for å sjekke ut dårlig søvn. Etter måling viste det seg at jeg hadde 40 pustestans i løpet av timen. Det medførte at jeg måtte levere fra meg lappen. Slik er regelverket – eller man må gå til behandling. Hva er årsaken til at vi har ulike regler og regler på mange felt knyttet til folks helse? Jo, det er trafikksikkerhet. Vi har det på mange felt, og det er viktig at vi har klare og skikkelige regler knyttet til trafikksikkerhet, for det er det det er: Hvem skal kjøre på veiene våre? Jeg vil i denne saken starte med å skryte, først av Fremskrittspartiet. Da bør man lytte. Fremskrittspartiet tok denne saken opp i forrige periode. Jeg var saksordfører på saken. Det medførte at det ble satt ned en gruppe for å se på endringer knyttet til representantforslaget. Jeg vil videre skryte av Høyres tilnærming til saken nå. Denne ekspertgruppen og Helsedirektoratet skal legge ut et forslag på høring før sommerferien 2026 knyttet til nødvendige endringer. Da er vi inne på fag. Grunnen til at det er litt problematisk å gå inn for å støtte forslag, er at per nå sier etatene at det ikke er nødvendig å endre førerkortforskriften, men at det er tilstrekkelig med endringer i førerkortveilederen. Da går man igjen inn i hvor detaljert forslag på Stortinget egentlig skal være. Forslaget som ligger her, er jo å endre førerkortforskriften. Det er årsaken til at vi ikke støtter noen av forslagene. Vi ser fram til at vi får en løsning – takket være initiativet fra forrige periode, takket være innstillingene fra egentlig alle partiene her og takket være at vi må og skal forholde oss til forslag til bedre løsninger, bedre målinger og at fagfolk får uttalt seg gjennom sommeren. Norges Optikerforbund har allerede gitt en uttalelse i denne saken. Norges Optikerforbund sier bl.a. at direktoratet i samråd med forskningsmiljøer burde definere tydelig hva som regnes som avvik ved testing av synsfelt, og at ny førerkortveileder bør være teknologinøytral. Dette bør vi lytte til.

Det er klart det sporer til innlegg etter representanten Hoksrud. Det å være høy og mørk er blitt referert til flere ganger. Verken Bård Hoksrud eller jeg er høye og mørke, vi er bare «og». Allikevel er det slik at når representanten Hoksrud sier at det var feil i innlegget på et generelt plan, så er det jo ikke det. Jeg var i budsjettdebatten. Jeg stilte et konkret spørsmål til representanten Sve om bompengesakene som Fremskrittspartiet hadde fremmet inneværende år hvor staten skulle overta et ansvar på inntil 50 mrd. kr. De fant ikke inndekning i Fremskrittspartiet forslag til alternativt budsjett. Spørsmålet var: Hvorfor klarer ikke Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett å legge inn konsekvensene av sine egne forslag året før, altså 50 mrd. kr på bompenger? Svaret var: Vi har prioritert annerledes. – Og dette ligger på tape. Ellers er det viktig å få sagt at vi alle, og det tror jeg gjelder hele komiteen, er opptatt av å få finansiert og få bygd vei. Gjennom mange, mange år har vi hatt et system med bompenger, som Fremskrittspartiet flittig brukte. Representanten Hoksrud stod på valg i Telemark og sa: Stem på meg så blir bompengene borte. Det han sier nå, er at han samtidig sa, hvis Fremskrittspartiet får 50 pst. av stemmene. Jeg hørte ikke det i valgkampen, men nå er det svaret på hvorfor dette ikke skjedde da Fremskrittspartiet satte verdensrekord i antall bompengestasjoner og innkreving av bompenger.

Det er utfordringer med prosjektet E6 Melhus–Ulsberg, og det har ingen noen problemer med å forstå, ei heller med å forstå bekymringen. Den politiske utfordringen er hvordan vi løser dette. Alle bompengesaker vi etter hvert har fått og sikkert kommer til å få, bygger på lokalpolitiske vedtak. I dette tilfellet har det vært en grundig prosess i Trøndelag fylkeskommune og berørte kommuner. Alle berørte kommuner, og Trøndelag fylkeskommune, har sluttet seg til bompengeopplegget for prosjektet. Det betyr at Trøndelag fylkeskommune er garantist for økonomien i prosjektet. Alle forslag som endrer økonomien i prosjektet, som reduksjon av bompengesatser eller forlenget nedbetalingstid, har økonomiske konsekvenser som påvirker selve prosjektet. Hvem sitter med den økonomiske risikoen ved endringer? Jo, i dette tilfellet Trøndelag fylkeskommune. Hvem er da nærmest til å vurdere forslag til endringer? Jeg lar det spørsmålet henge i luften. Per nå er det kun ett av fem bompengepunkter som er åpnet for innkreving. Det er Kvål–Melhus, som åpnet i 2022. Ifølge Nye veier er det forventet at neste delstrekning, Berkåk–Vindåsliene, åpner i 2027. Dette er ikke et innlegg mot å gjennomgå bompengeopplegget for strekningen. Dette er et innlegg som argumenterer for at vi må gi bompengeselskaper mulighet til å skaffe seg nødvendige erfaringer og forutsetninger for eventuelt å foreslå endringer – ikke minst for fylkeskommunen, som sitter med den økonomiske risikoen i prosjektet, og som må få muligheten til å vurdere eventuelle endringer og faktisk be om det.

Det er en mer usikker og farlig verden. Usikkerhet i verdensøkonomien merkes – det merkes i familier som prøver å få hverdagen til å gå rundt, og det merkes i bedrifter over hele landet. Nettopp derfor er det grunnleggende for Arbeiderpartiet at vi alltid gjør det vi kan for å hjelpe folk og bedrifter. I tillegg er det like grunnleggende at tiltakene vi setter inn, faktisk virker, og at de ikke skaper større problemer enn de løser. Høyre, Fremskrittspartiet og deler av opposisjonen tar til orde for å hastebehandle et forslag som vil koste flere milliarder kroner, uten å vise hvor pengene skal hentes fra – altså en flat reduksjon for alle, fattig og rik og alle næringer – og uten å sikre at det treffer de folkene som lider mest, og de næringene som trenger det mest. Det kan ikke Arbeiderpartiet være med på. Der jeg kommer fra i Telemark, er det mange andre målrettede tiltak jeg ville ha prioritert å bruke 4, 7 eller 15 mrd. kr i økte utgifter på statsbudsjettet på, f.eks. i bygg- og anleggsnæringen, som sliter, og i et landbruk i omstilling. Vi sier nei til forhastede løsninger og sier ja til tiltak som er målrettede, treffsikre og ansvarlige. Vi skal hjelpe folk, men vi skal gjøre det på en måte som sikrer forutsigbarhet, ikke bare i noen uker framover, men over tid. Det handler om å prioritere, det handler om å bruke fellesskapets ressurser klokt, og det handler om å føre en politikk som er rettferdig og som virker over tid. I Telemark får vi nå aksjonen «Dieselbrølet». Det har spredd seg til Agder, Stavanger og Hønefoss. Det planlegges en aksjon på E18 for å lage kaos i påsketrafikken. Det er ok å aksjonere, det er en rett vi heldigvis har. Mange av dem som heier på denne aksjonen, er kjente og ukjente FrP-ere. Det som forundrer meg, er at dette er de samme FrP-erne som kritiserte de unges klimabrøl for noen år tilbake. Dette var unge mennesker som protesterte, og som var redd for den utviklingen klimaet gikk mot, og som var representanter for en generasjon som vil oppleve å få en levestandard som er lavere enn sine foreldres. «Dieselbrølet» er altså supert og ok, mens de unges klimabrøl er hysteri. Disse prioriteringene er det verdt å merke seg.

Det var ett ord som slo meg da jeg satt og hørte på debatten, og for så vidt forrige debatt: rolleforståelse. Forslagsstillerne beskriver faktisk utforming. Det er helt korrekt – et problem som allerede håndteres og løses av dem som har fagansvaret. De prøver rett og slett å sparke inn dører som står vidåpne. Planverket for navigasjonssystemet er allerede under revisjon. Avinor gjør løpende faglige vurderinger av hvilke systemer som skal fases ut, og hvilke som må styrkes. Det er ikke noe vi trenger å vedta i Stortinget, det skjer hver eneste dag i fagmiljøene. Statsråden er også soleklar i sitt svar. Luftfartsmyndighetene er i full gang med å vurdere behovene ved alle Avinors lufthavner, og sikkerhetsmyndighetene er naturlig involvert. Det er slik ansvarlig luftfartspolitikk fungerer, gjennom kunnskap, ikke gjennom politiske markeringer. Luftfartstilsynet, Nkom og Avinor overvåker GNSS-forstyrrelser kontinuerlig. Norge bidrar i internasjonale prosesser for å utvikle mindre sårbare systemer og beste praksis for flygning i områder med forstyrrelser. Det er dette som er realiteten, det er dette som er seriøst arbeid, og derfor må vi tørre å si det. Når Stortinget begynner å peke på konkrete tekniske løsninger, undergraver vi fagkunnskapen vi er helt avhengig av. Det er ikke vår jobb å overstyre eksperter på luftfartssikkerhet. Det er vår jobb å lage gode rammer, ikke detaljregulere teknologien. Forslaget vi behandler i dag, er et uttrykk for en uheldig trend, et stortingsregjereri, der enkelte prøver å kompensere for manglende gjennomslag med detaljstyring. Det styrer verken sikkerheten eller tilliten til politiske beslutninger. Sikkerhet i luftfarten oppnås ikke gjennom politiske stunt. Det oppnås gjennom faglighet, kontinuitet og samarbeid. Derfor trenger vi ikke dette forslaget. Vi trenger å la fagfolkene gjøre jobben sin.

08:10] (ordfører for saken): Først: Takk for samarbeidet i komiteen, og takk til dem som har sendt inn høringssvar til saken. Som innstillingen viser, er det flertall for en tilråding der Arbeiderpartiet ikke er med. De partiene som står bak flertallsforslaget, vil selv redegjøre for sine standpunkt. Jeg vil komme tilbake til argumentene for at Arbeiderpartiet ikke støtter flertallet i mitt hovedinnlegg.

Å delta i internasjonale parlamentarikerforsamlinger er viktig. Det er grunn til å understreke at dette er en viktig del av arbeidet med å være stortingsrepresentant. At norske parlamentarikere deltar i arbeid, samtaler og drøftinger og viser engasjement på den internasjonale arenaen, er ikke bare å sikre norske interesser, men å bidra til en bedre og mer rettferdig verden, for å bruke litt store ord. Jeg har selv gleden av å være inne i min andre periode som delegat til Europarådet, og jeg har deltatt på åtte valgobservasjoner. Europarådets parlamentarikerforsamling er i en særstilling, da den velger både organisasjonens generalsekretær og dommere til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Der har hvert medlemsland hver sin dommer, og Norge har sin. Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet driver også valgobservasjon, har rapportører på ulike tematiske og geografiske områder og utarbeider rapporter som munner ut i anbefalinger til ministerkomiteen. Det som også er veldig bra med parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, er at den reflekterer sammensetningen i de nasjonale parlamentene. Det betyr at vi har en partipolitisk bredde hvor posisjon og opposisjon er representert. Det betyr at vi får debatter og erklæringer som er kritiske, og som er for og imot både egen regjering og det som skjer i eget land. Jeg vil understreke viktigheten av at vi fortsatt både deltar og er aktive. Heldigvis gjorde vi i Norge noe helt unikt da vi vedtok Meld. St. 20 for 2024–2025 – en stortingsmelding som legger grunnlaget for hvordan vi skal operere i Europarådet. Den ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Det betyr at vi som deltar i Europarådet spesielt, har en enstemmighet fra det norske storting i hvordan vi skal agere i ulike situasjoner og ulike saker, og det er en styrke. Jeg vil avslutte med å gi honnør til dem som jobber i internasjonal avdeling her på Stortinget, som bidrar i vårt arbeid både her og i ulike representasjoner rundt omkring i Europa og verden ellers. Det arbeidet de gjør, er helt nødvendig for at vi som parlamentarikere kan gjøre den gode jobben jeg i ærbødighet vil påstå at vi faktisk gjør, så jeg vil også takke de ansatte som bidrar med både faglighet og tilrettelegging for et godt arbeid.

Jeg vil bare takke for debatten og også konstatere at argumentasjonen går litt på repeat. Vi er veldig klar over at Fremskrittspartiet er mot bompenger i opposisjon, men for i posisjon, så lenge de ikke har over 50 pst., som de sier, og det er det vel ingen partier som har hatt siden Gerhardsen. Så det er for så vidt greit. Bare en påminnelse: Jeg håper at representantene, i hvert fall Agder-representantene, i tiden fram til votering – jeg føler som ordfører for saken litt ansvar for det fram til votering på tirsdag – sjekker litt ut med Agder knyttet til hvilke konsekvenser det vil ha for Agder fylkeskommune når det gjelder garantiansvaret og prosjektet, før man går for løse forslag i salen som direkte påvirker en situasjon for en fylkeskommune.

Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne, for når man hører på Fremskrittspartiet i denne saken, virker det som at man ikke har fått med seg at det har skjedd noe som helst. Man snakker mest om snøen som falt i pavens skjegg i fjor. Det som er forunderlig, er at man etterlyser at noen skal gjøre noe i forhold til situasjonen som har oppstått knyttet til E39. Her har statsråden tatt et initiativ – før dette representantforslaget ble levert til Stortinget. Det som virkelig bekymrer meg, er at det her fremmes forslag som direkte påvirker Agder fylkeskommune og Agder fylkestings ansvar som garantist. Når vi er kommet så langt at man i denne salen fremmer forslag – uten å ha økonomisk ansvar – på vegne av en fylkeskommune som sitter med den økonomiske risikoen, da må man faktisk stille spørsmålet: På hvilket nivå skal slike saker faktisk behandles? Mange av forslagene er gode, men jeg er bekymret når man får løse forslag i denne salen og voterer, som får direkte økonomiske konsekvenser for prosjektet for en garantist i Agder, fylkeskommunen i Agder – uten at man har utredet konsekvensene, både økonomisk og for selve prosjektet. Jeg vil rett og slett advare mot – i en så viktig sak for regionen, som på lokalpolitisk initiativ er fremmet til regjering og til storting – at vi nå går rett inn i hele sikringen av prosjektet. Hva betyr det at vi fatter slike vedtak, når den det gjelder, ikke er til stede, og den det gjelder, ikke engang nå har fått uttalt seg? At Fremskrittspartiets representanter i fylkestinget og Arbeiderpartiets representanter i fylkestinget i Agder nå skal sitte og høre på at vi pålegger dem økonomiske forpliktelser og risikoer, der de sitter med garantiansvaret, det synes jeg man må tenke seg om før man gjør i slike typer saker.

20:28] (ordfører for saken): Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne tilrår at representantforslaget om å redusere bompengebelastningen på E39 Mandal–Kristiansand ikke vedtas. Stortinget behandlet et identisk forslag for ganske nøyaktig ett år siden, den 7. januar 2025. Det ble heller ikke vedtatt. Det er likevel viktig å påpeke at flertallets tilråding om å ikke vedta representantforslaget ikke innebærer at finansieringsopplegget for prosjektet ikke skal vurderes. Alle partiene er egentlig enige om behovet for en ny vurdering, og statsråden tok initiativ til akkurat det før representantforslaget ble fremmet. Det hele dreier seg om å gjøre ting i riktig rekkefølge og samtidig sørge for muligheten for lokal påvirkning og behandling. De ulike partiene vil selv argumentere for sine standpunkter, og jeg vil komme tilbake til Arbeiderpartiets vurdering av saken ved en senere anledning.

Jeg gleder meg til om noen timer å ta Vy til Skien. I løpet av de fire årene jeg har vært her, har jeg opplevd buss for tog fire ganger. Grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg lærte da jeg vokste opp at det er viktig å skryte av andre, men at det er en dårlig egenskap å skryte av noen ved å rakke ned på andre igjen. Når selv representanten fra KrF – som ikke lenger sitter i salen – for å løfte Flytoget sier at Vy ikke fungerer, og når representanter for Høyre sier at Flytoget er sølv og Vy er gråstein, da reagerer jeg. Det er lov til å løfte Flytoget som konsept. Det er lov til å skryte av Flytoget og Flytogets ansatte, for det er helt riktig, men å tråkke på de andre blir feil. Alle de ansatte i Vy, de som drifter Vy – Vy, som kjører Oslo–Bergen, Oslo–Skien, Oslo–Göteborg, regiontog, lokaltog – og har stort ansvar på vegne av fellesskapet, skal ikke betegnes som gråstein, og skal heller ikke få betegnelsen «fungerer ikke». Det tar jeg avstand fra. Vi skal ikke løfte noen ved å tråkke på andre. Så til omfavnelsen av Flytoget fra Høyres og FrPs side: Hadde det ikke vært for KrF da Solberg-regjeringen under jernbanereformen skulle dra til når det gjaldt konkurranseutsetting, hadde Flytoget hatt kinesiske eiere. Det var konkurransen som var viktigst, det var ideologien knyttet til å konkurranseutsette som var viktigst. Jernbanereformen og konkurransen skulle løse alt. Det har ført til at det er Bane NOR, et statlig selskap, som eier skinnene. Det statlige selskapet Vy må leie av Bane NOR for å kjøre på linjene. Vy, som statlig selskap, må lease tog av Norske Tog, som også er et statlig selskap. Man lager et lekesystem hvor statlige selskaper må sende fakturaer til hverandre. Det er Høyre og FrPs svar på at dette er gull, dette er sølv, og dette er det vi skal ha mer av. Jeg tror at det å utnytte den samlede kapasiteten på best mulig måte, er det beste, slik at ingen står igjen på perrongen når toget går forbi – og i hvert fall ikke tomme tog.

Luftfarten er avgjørende for å sikre befolkningen i hele landet tilgang til helsetjenester, utdanning og andre offentlige tjenester, effektive arbeidsreiser, private reiser, mulighet for utvikling av reiselivsnæringen og frakt av post og tidskritiske varer. Det gjelder ikke minst i distriktene. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen gjennomførte i 2024 en halvering av maksimaltakstene i de nye FOT-ruteavtalene. I tillegg ble kapasiteten styrket. Regjeringen videreførte de nye tiltakene i 2025, og i budsjettet for 2026 økes kjøp av flyruter til nærmere 2,5 mrd. kr. I budsjettet for 2026 understrekes det også at regjeringen vil videreføre og styrke Avinor-modellen og videreføre dagens lufthavnstruktur. Regjeringen er også tydelig på å ta ansvar for dem som jobber i flybransjen. En gruppe er flyvende personell. Det er en gruppe ansatte som er veldig uensartet – alt fra piloter til kabinansatte med en grunnlønn som ligger under gjennomsnittet i Norge. Erfaringer fra andre steder i Europa viser praksiser for bruk av flyvende personell som vil ha preg av sosial dumping om det sprer seg til Norge. En slik utvikling i norsk luftfart er ikke akseptabel, verken for de ansatte eller for konkurransen mellom flyselskapene. Her er blant mange virkemidler en styrking av Luftfartstilsynet et viktig tiltak. På veisiden er Arbeiderpartiet opptatt av et trygt og framkommelig veinett i hele landet. Det kan være utfordrende å komme gjennom lydmuren når spesielt ett parti, det største på borgerlig side, har kjøpt opp hele varelageret av svart maling: Alt er gærent, ingenting fungerer, ingenting blir gjort. Faktum er at det aldri – jeg understreker aldri – har vært bevilget mer penger til samferdsel i kongeriket Norge. Faktum er at bare innen veiformål økes bevilgningene med 3,5 mrd. kr i 2026. Drift og vedlikehold, å ta vare på det vi har, er en prioritet for Arbeiderpartiet. Derfor styrkes det allerede høye nivået på drift og vedlikehold på riksveinettet til nesten 11,5 mrd. kr i 2026. For 25 år siden, i år 2000, omkom det 341 personer i trafikken. Tallet på drepte i trafikken i 2024 er 87 personer. Av disse var 20 på motorsykkel. Vi har og skal ha et høyt ambisjonsnivå innen trafikksikkerhet. Vi ligger noe etter måltallene. Det betyr bare at innsatsen må intensiveres. Et tett og godt samarbeid mellom Statens vegvesen og sentrale aktører innen trafikksikkerhet, basert på fakta og kunnskap, er det som må til.

56:09] (ordfører for sak nr. 3): I denne debatten om bevilgninger på statsbudsjettet for 2026 under Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet skal vi også behandle Innst. 57 S. Innstillingen omhandler Prop. 153 S for 2024–2025, Utbygging og finansiering av Bypakke Grenland fase 2 i Telemark. Komiteens tilråding fremmes av komiteens flertall, bestående av Høyre, Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, og er i tråd med proposisjonens forslag. Som tittelen tilsier, er dette en oppfølging av Bypakke Grenland fase 1, som har gode erfaringer – med en rekke tiltak i Grenland som har løst trafikale utfordringer, sørget for bedre mobilitet og tilrettelegging for gange og sykkelløsninger. Ikke minst har kollektivtilbudet vært en suksess. Kommunene som er med – dvs. Grenlands-kommunene minus hjemkommunen til komitélederen, Bamble kommune – har nå en av landets billigste billetter på buss.

I 1814, da mennene på Eidsvoll vedtok vår grunnlov, var det ingen fra Nordland, Troms og Finnmark til stede. Nord-Norge var ikke representert på Eidsvoll, de rakk ikke fram. Deler av årsaken var en lang og kronglete reisevei, dårlig infrastruktur og overhodet ikke noe som het kollektivtilbud. Vårt langstrakte land er helt avhengig av en samferdselspolitikk som prioriterer å binde hele landet sammen, og som løser folks behov for trygg og sikker transport både i by og land. Arbeiderparti-regjeringen fører en offensiv samferdselspolitikk som betyr noe i folks hverdag. Å trygge en god og sikker skolevei, en sikker og effektiv pendlervei og sikre at våre bedrifter får varer trygt og effektivt til og fra, er det som er viktigst i vår samferdselspolitikk. I et land med mye vær, mye bratt natur og mange rasutsatte vei- og banestrekninger er et eksempel på en samferdselspolitikk som betyr noe i folks hverdag, at regjeringen holder fast på at transportsystemet i hele landet skal bli sikrere og mer motstandsdyktig mot ekstremvær, ras, skred og flom. Det som er viktigst i folks reisehverdag, skal være det viktigste i vår samferdselspolitikk. I en verden der vår sikkerhet og beredskap må prioriteres, i et land der endringer i befolkningen krever økt innsats innen helse- og omsorg, der mangelen på kompetanse og folk blir mer og mer utfordrende, er regjeringen klar i sine prioriteringer innen samferdsel: å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må. I praksis betyr det å prioritere drift og vedlikehold og investeringer som sørger for at vi har en sterk og forutsigbar infrastruktur. En slik prioritering er utfordrende politisk. Det er en realitet at det ikke er lett å få politisk gevinst på drift og vedlikehold. Det er ingen store oppslag i media, ingen bløtkake og ingen barnehage som synger ved oppstart av drifts- og vedlikeholdsprosjekter. Allikevel prioriterer regjeringen det som er viktigst for å trygge vår hverdag, ikke hva som gir mest og best medieoppslag. Det er en samferdselspolitikk som baserer seg på fakta og behov. Det er en samferdselspolitikk som prioriterer der de tildelte midlene gir best effekt, og der vi får mest igjen for pengene. Det som er viktigst i folks reisehverdag, skal være viktigst i samferdselspolitikken.