Åpningen av den såkalt nye traseen på rv. 4 mellom Roa og Lygna har rammet folk i mitt distrikt hardt og kostbart. En ny bomstasjon ved Lygna betyr at mange pendlere nå blir straffet med 55 kr ekstra. Og kjører man tur-retur fra vakre Toten til Hadeland og Roa koster det deg 220 kr per dag for en personbil under 3,5 tonn uten brikkerabatt. Lastebiler betaler gjerne det dobbelte og får ingen brikkerabatt. Dette er ikke småpenger for familier, bønder og småbedrifter som er avhengig av bilen. Dette er for dyrt – altfor dyrt. Bompengeordningen står ikke i rimelig forhold til den nytten brukerne har. Her opplever lokalbefolkningen en kraftig kostnadsøkning uten tilsvarende forbedret nytte. Mange steder er kapasiteten uendret, standarden er svak og det er allerede oppstått betydelige ujevnheter. Lokalt omtales dessverre prosjektet ikke som ny vei, men som et lettere oppussingsprosjekt. Det er en fornærmelse å kreve full pris for en oppussing. Næringslivet har også varslet om problemer. NLF, Norges Lastebileier-Forbund, advarte kraftig mot en farlig utkjøring ved Lygnasæter, og det ble ikke tatt på alvor. Her er det da ikke en utkjøringsrampe for dem som kommer ut fra Lygnasæter, i en 80-sone. Når faglige innspill om sikkerhet ignoreres, må betalingsansvaret revurderes. Derfor ber vi om at regjeringen snarest gjennomgår bompengeopplegget for rv. 4 Lygna–Roa, reduserer taksten og gir reell rabatt til pendlere og næringslivet og vurderer økt statlig finansiering. Kom tilbake til Stortinget med konkrete tiltak som reduserer bompengebelastningen, spesielt for lokalsamfunnet og næringslivet. Nok er nok! Distriktene skal ikke betale urimelige regninger for en halvferdig jobb. Her transporteres store mengder av maten fra Toten som vi kjøper og spiser i Oslo, og alt som blir produsert på Raufoss Industripark og Nammo går også på denne veien.

Jeg vil starte med å opplyse, hvis det er noen misforståelser om det: Ved forrige valg gikk Fremskrittspartiet kraftig fram i Gran. Jeg vil uttrykke bekymring for både prosessen og beslutningsgrunnlaget i saken om Gran kommunes fylkesskifte og forslag om å flytte kommunen til Akershus valgdistrikt. Undersøkelsen som saken bygger på, er ikke godt nok kvalitetssikret. Hvis ikke alle svarene kan dokumenteres å komme fra ekte innbyggere i Gran, er resultatet upålitelig. Stortinget bør ikke ta et så viktig valg uten sikre data. Lokale løfter om kommunestyrevedtak må ikke erstatte en ryddig og åpen prosess, der innbyggerne får korrekt og fullstendig informasjon før et fylkesbytte avgjøres. Et fylkesbytte får reelle økonomiske konsekvenser for Innlandet fylkeskommune. Disse effektene må kartlegges og gjøres tilgjengelige for vurdering før vedtaket, som f.eks. for Hapro og ferja over Randsfjorden, Elrond. Flytting av Gran kan også påvirke mandatfordelingen ved stortingsvalg, f.eks. økt representasjon for Akershus og redusert for Nordland. Konsekvensene for en nasjonal representasjon må begrunnes og legges fram. Jeg ber Stortinget avvise beslutningen til det eventuelt foreligger en uavhengig kvalitetssikring av innbyggerundersøkelsen, en konsekvensanalyse av økonomi og tjenestetilbud for berørte fylkeskommuner og en beregning av effekter på mandatinndelinger ved stortingsvalg. I tillegg bør regjeringen utrede prinsipper for hvordan fylkesbytte kan håndteres i valgloven framover. Dersom kommunene i økende grad kan skifte fylke for kortsiktige fordeler, undergraves fylkeskommunens plan- og tjenestefunksjon. Forslaget om å avvikle fylkeskommunene, som Fremskrittspartiet flere ganger har foreslått, gjør det ekstra viktig å ha klare nasjonale regler som hindrer uheldige insentiver.

Riksrevisjonen viser dessverre at det er store og vedvarende problemer i totalforsvaret. Det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har skaffet de viktigste forutsetningene for at totalforsvaret skal fungere. Planer henger ikke sammen mellom sivile og militære. Det er også uklart hvem som får hva av ressurser i en eventuell krise. Mange lokale og regionale aktører planlegger for lite for krig og sikkerhetspolitisk krise. Øvelser brukes for lite, og samfunnet lærer for dårlig av disse. Når det gjelder havnene, mangler myndighetene oversikt over hvilke havner som er viktige for samfunnet. Det finnes for få planer for alternative forsyningsveier hvis en havn blir tatt ut. Cybersikkerheten i havner får også for lite oppmerksomhet. Fremskrittspartiet er enig i Riksrevisjonens kritikk. Vi mener at dette er et politisk ansvar. Byråkrati kan ikke stoppe viktige beslutninger. Rekvisisjoner alene er ikke nok. Det offentlige trenger faste avtaler med næringslivet, tydelig ansvar og flere øvelser sammen med privat sektor. Avtaler må fornyes før de går ut, slik at kapasiteten ikke forsvinner. Cybersikkerheten må tas minst like alvorlig som fysisk sikring. Fremskrittspartiet ber regjeringen om å følge Riksrevisjonens forslag raskt og tydelig, gi klare instrukser, skape bedre samarbeid på tvers, inngå nødvendige avtaler med næringslivet og øve mer. Folkets trygghet kan ikke vente.

På vegne av representantene Bård Hoksrud, Dagfinn Henrik Olsen, Frank Edvard Sve, May Helen Hetland Ervik, Mats Henriksen, Finn Krokeide, Tor André Johnsen, Morten Kolbjørnsen og meg selv ønsker jeg å legge fram et forslag om å redusere bompengebelastningen på rv. 4.

Heldigvis – de aller fleste lastebilsjåfører i Norge roter seg ikke ut på krevende vinterveier for å gjøre private ærender. De er ute for å fylle butikkene med matvarer, fylle drivstoff til pumpene og medisin til apoteker, og de gjør et veldig samfunnsviktig oppdrag. Og med den pekefingeren som statsråden kanskje ikke mente så alvorlig, sitter det en del yrkessjåfører, spesielt i Innlandet, som føler seg litt fornærmet og kanskje er lite grann såret over det svaret. Det har blitt gjengitt ganske mye i NLF. Har statsråden vurdert en enkel unnskyldning til yrkessjåførene?

Riksrevisjonens Dokument 3:11 fra 1. juni 2023 går gjennom drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier og konstaterer at faktorer relatert til drift og vedlikehold er medvirkende til omtrent 30 dødsulykker i året. Bare på rv. 4 er vi de tjue siste årene snart oppe i det tallet, dessverre, med 70–100 alvorlig skadde. Hundrevis har fått revet bort familiemedlemmer og ødelagt livet sitt. Synes statsråden dette tyder på at vi øker vedlikeholdet og trafikksikkerheten på våre veier?

«I sitt skriftlige svar 20. januar 2026 uttaler statsråden at økningen i ulykker og vogntogstans i Innlandet ‘handler mer om atferd og/eller risikoforståelse enn dårlig eller manglende vinterutrustning’. Mener statsråden bokstavelig talt at ansvaret primært ligger hos sjåførene – ikke ved vinterdrift, brøyting eller salt/logistikk på utsatte strekninger, og på hvilke konkrete faglige grunnlag bygger statsråden denne vurderingen?»

Ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet truer tryggheten i lokalsamfunnet vårt. Riksrevisjonens gjennomgang viser at innsatsen overfor barn og unge ikke har vært god nok – langt fra god nok. Forebyggende tiltak er mangelvare, og ansvar og samarbeid er uklart. Mange unger som trenger hjelp, får ikke tidlig og helhetlig oppfølging. Samtidig ser vi at flere mindreårige begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Her forventes snarlig handling. Tiltakene har ofte vært oppstykkede og kortvarige. Mange unge som gjentar kriminalitet, har vært kjent av hjelpeapparatet uten at det er gjort nødvendige tiltak. Det tar også for lang tid fra lovbruddet skjer, til reaksjoner og oppfølging settes inn. Dette svekker både forebygging og muligheten for reell endring. Ungdoms- og gjengproblemer skaper betydelig utrygghet. Mer narkotika, vold, ran og bruk av våpen i offentlig rom er uakseptabelt. Vi kan ikke akseptere at deler av byer eller bydeler mister kontrollen. Dette krever både forebygging og tydelig politiinnsats mot de mest belastede miljøene. Ofrene må sikres en trygg hverdag uten frykt for å møte utøveren på gata. Deres sikkerhet og trygghet må være førsteprioritet i alle tiltak. Jeg støtter mål om å styrke politiinnsats og skaffe bedre verktøy for å avdekke våpen og narkotika i utsatte områder, samt øke bruken av exit-programmer for å hjelpe unge ut av kriminaliteten. Samtidig må vi sikre egnede tiltak og trygge tilbud for de aller yngste som begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd. De trenger behandling og vern – ikke plassering sammen med voksne innsatte, men i egne, egnede instanser. Mekling og rask tilpasset reaksjon har dokumentert positive effekter og må brukes mer. Fremskrittspartiet har i mange år foreslått strengere tiltak, lavere straffbar alder, skjermede soner, hurtigdomstoler for bl.a. ungdom og gjengkriminelle og økt ansvarliggjøring hos foreldre. Slike forslag må ikke bare vurderes. De må innføres og tas i bruk.

Jeg forstår egentlig ikke helt svaret… Jeg forstår rettssikkerheten, men den blir jo dessverre rettet feil, ikke mot offeret, men gjerne mot den voldsdømte. Her sliter politiet med å få tak i gjerningsmannen, som politiet ville varetektsfengsle, men retten hørte ikke på politiet. Vil da statsråden vurdere klarere nasjonale retningslinjer som veier offerets sikkerhet tyngre, i framtidige varetektssaker?

Før jeg fortsetter, vil jeg uttrykke min dypeste medfølelse med offeret, som er i salen i dag, etter den grove voldshendelsen på Gjøvikbanen 24. desember. Dessverre er gjerningsmannen fortsatt på frifot. Politiet leter etter ham, uten hell. De har flere ganger prøvd å få kontakt for å få ham inn til avhør, uten hell. Da er spørsmålet: Mener regjeringen at dagens rutiner for varetektsvurdering i voldssaker tilstrekkelig ivaretar samfunnet og publikums sikkerhet, og da med spesiell tanke på tidligere voldsdømte?

Beklager! «Den 24. desember 2025 ble en lokfører angrepet. Ifølge media ble gjerningspersonen, med tidligere voldsdømmelser, ikke varetektsfengslet, mens offeret har alvorlige skader. Forstår statsråden offerets fortvilelse, og hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for at varetektsvurderinger bedre ivaretar sikkerheten til ansatte og publikum, og for å styrke umiddelbar oppfølging av ofre?»

Jeg vil starte med å understreke at ansatte i kollektivtrafikk, helse og andre serviceyrker ofte står i direkte kontakt… (presidenten klubber).

56:07] (ordfører for saken): På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen legger jeg fram vår innstilling til Dokument 3:13 for 2024–2025, Riksrevisjonens undersøkelse om reduksjon av klimagassutslipp fra jordbruket. Dette er en sak om et krevende veivalg: Hvordan kutte utslipp samtidig som vi sikrer og bygger opp norsk matproduksjon, beredskap og distriktene? Jordbruket står for om lag 10 pst. av Norges utslipp og må derfor bidra fram mot 2030. Omstillingen må likevel ikke gå på bekostning av matsikkerhet og samfunnsverdier. Riksrevisjonen har vurdert Landbruks- og matdepartementets styring og virkemiddelbruk for perioden 2016–2024. Komiteen viser til hovedfunnene: Med dagens oppfølging er det ingen tegn til at jordbruket vil nå nødvendige utslippsreduksjoner innen 2030. Departementets ansvar og dagens virkemidler bidrar i for liten grad til utslippskutt. Arbeidet med forbruksendringer og reduksjon av matsvinn har for svak framdrift. Komiteen deler Riksrevisjonens konklusjon: Situasjonen er ikke tilfredsstillende. Styringen preges av uklare ansvarslinjer, manglende konkretisering av veivalg og et gap mellom ambisjon og praktisk oppfølging. Samtidig understreker komiteen at omstillingen må skje på en måte som ivaretar matproduksjon og beredskap. Komiteens hovedpunkter: Prioritere tiltak som gir rask og stor effekt. Reduksjon av matsvinn og endringer i forbruksmønstre har særlig høyt potensial. Vi støtter Riksrevisjonens anbefaling om en tydelig og rask framdriftsplan for å halvere matsvinnet og snarlig arbeid med nødvendige forskriftsendringer. Landbruks- og matdepartementet bør utarbeide en egen klimastrategi for sektoren som viser hvordan målene skal nås og hvilke veivalg som må tas, særlig ved vurdering av reforhandling av klimaavtalen etter 2030. Virkemidler som skal kutte utslipp på gårdsnivå må prioriteres og gjøres mer effektive og enklere å ta i bruk. Ansvarsforhold mellom departementene må avklares når det gjelder arbeid for forbruksendringer og reduksjon av matsvinn. Det er ulike syn i komiteen om tempo og omfang i omstillingen. Flere medlemmer understreker at tiltakene må være realistiske og ikke påføre næringen urimelige byrder. Samtidig mener et flertall at innsatsen må styrkes og konkretiseres for å nå målene fram mot 2030. Avslutningsvis vil jeg understreke at omstillingen av jordbruket er et felles nasjonalt ansvar. Den krever politisk vilje, klare prioriteringer og samarbeid mellom stat, næring og forbrukere. Komiteen vil følge opp saken videre for å sikre at mål blir omsatt i konkrete tiltak. Med det legger jeg fram komiteens innstilling og anbefaler Stortinget å fatte følgende vedtak: «Dokument 3:13 (2024–2025) – Riksrevisjonens undersøking om reduksjon av klimagassutslepp frå jordbruket – vedlegges protokollen.»

Lang ventetid og usikkerhet om når pasienter får nødvendig behandling og rehabilitering, skaper menneskelige lidelser og store samfunnskostnader. Når folk ikke får rask oppfølging etter sykdom eller skade, forblir flere sykmeldt mye lenger enn nødvendig. Resultatet er svekket livskvalitet for den enkelte og høyere trygdeutgifter og tapte arbeidsinntekter for samfunnet. Mange pasienter venter ukevis, kanskje månedsvis, på utredning, behandling eller en plass til rehabilitering. Hver dag med unødvendig ventetid øker risikoen for varig funksjonstap og behov for omfattende omsorgshjelp senere. Vi har ikke råd til at kapasitet står ubrukt. Offentlige og private rehabiliteringstilbud med dokumentert faglig kvalitet må brukes aktivt for å korte ned ventelister og sikre rask, trygg og effektiv behandling. Unicare Steffensrud er et eksempel på et slikt tilbud. De har god rehabiliteringskapasitet, faglig kompetanse og mange arbeidsplasser. De har ca. 100 ansatte med lang og god kompetanse. Det er ressurser vi må ha i bruk for pasientens beste. Tilbudet legges dessverre trolig ned i juni neste år. Vi håper derfor på en umiddelbar styrking av kapasiteten for utredning, behandling og rehabilitering for å korte ned ventetider og på tydelige tidsmål for når pasienter skal ha startet behandling eller rehabilitering. En god rapportering på disse målene må til. Vi håper også på aktiv bruk av aktører med dokumentert faglig kvalitet, som f.eks. Unicare Steffensrud, for å redusere køene raskt, bedre koordinering mellom sykehus, kommunale tjenester og rehabiliteringssentre for sømløs overgang og rask oppfølging, og en langsiktig plan for rehabilitering som reduserer varig trygdeavhengighet og samlede samfunnskostnader ved lange sykmeldinger. Rask, trygg og effektiv behandling er både et menneskelig krav og en økonomisk nødvendighet. Vi må handle nå – for pasientene, for arbeidslivet og for fellesskapets skyld.

Takk for svar. Kreftrehabilitering som døgnopphold er fjernet og erstattes med dagbehandling med overnatting. Hvordan sikrer statsråden lik tilgang for pasienter som bor langt unna? Det er f.eks. flere som kan statuere at de har 9–10 timers reisevei, og som har alvorlige stråleskader, sår eller svært kraftig og vedvarende utmattelse.

Takk for svar. Dette krever et oppfølgingsspørsmål. Stortinget har ikke endret retten til helsehjelp, heldigvis. Hvordan kan statsråden godkjenne at Helse sør-øst reduserer antall enheter som gir kreftrehabilitering, fra seks til én, slik at mange pasienter mister tilbud?

«Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene i Dokument 3:12 (2023−2024) dokumenterer en allerede kritikkverdig situasjon innen rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene, med særlig utfordringer i Helse Sør-Øst. Riksrevisjonen påpeker at ulikhet og tilfeldig tildeling av rehabiliteringstilbud er et problem. Hva er statsrådens plan for å sikre mer forutsigbarhet og lik tilgang til rehabilitering for alle pasienter uavhengig av bosted?»

Norge står overfor en stor utfordring i helsevesenet. Problemet handler ikke om mangel på medisinsk kapasitet, men om hvordan sykehusene finansieres. Våre sykehus, som eies av staten og betales av skattepengene våre, må i dag låne store summer for å bygge og vedlikeholde viktige bygninger. Det er en vanskelig og uholdbar situasjon. Helseforetakene har samlet en gjeld på nesten 63 mrd. kr. Renter på disse lånene koster flere milliarder kroner hvert år. Det er sykehusene selv som må betale disse kostnadene, ikke staten direkte. Dette går ut over pasientbehandlingen og de ansatte. Sykehusene må kutte i antall ansatte og i drift for å betale renter og avdrag. Det er uakseptabelt, spesielt når det er staten som eier sykehusene og har ansvaret for helsetjenestene. Denne finansieringsmodellen skaper en unødvendig økonomisk belastning som truer kvaliteten på helsetilbudet. Det er ikke rett at investeringer i sykehusbygg skal gjøre driften vanskelig og gå på bekostning av pasientene. Vi må slutte å la sykehusene bære denne gjelden alene. Fremskrittspartiet har sagt klart at vi vil jobbe for å skille mellom drift og investeringer i sykehusøkonomien. Det må bli slutt på at sykehus må kutte i pasientbehandling for å betale renter på lån som staten burde ta ansvaret for. Vi trenger en reform som gjør at staten tar økonomisk ansvar for investeringene i sykehusbygg, slik at sykehusene kan fokusere fullt ut på pasientene. Jeg er bekymret for at det nye storsykehuset i Innlandet, som nå trolig får en lånegaranti på rundt 17 mrd. kr, blir så dyrt at det vil gå ut over pasientbehandling og antall ansatte. Samtidig planlegges den nye Mjøsbrua ferdigstilt trolig lenge etter at sykehuset står klart. Det vil skape utfordringer for en effektiv transport til og fra det nye sykehuset. Her må Nye veier få økt budsjett, slik at den nye Mjøsbrua og rv. 4 står klare når sykehuset åpner sine dører for ansatte og pasienter. Dette handler om liv, helse og tillit til helsevesenet vårt. Vi kan ikke akseptere at økonomiske regler og markedsmekanismer går foran pasientenes behov. Nå må vi handle. Vi trenger ikke flere utvalg og utredninger nå. Staten må ta ansvar og sikre en finansieringsmodell som gir stabile og trygge helsetjenester for alle.