Jeg tar EOS-utvalgets kritikk av tilrettelagt innhenting på det største alvor. Det er viktig for norsk sikkerhet at vi har nasjonal evne til å oppdage og motvirke spionasje, terrortrusler og uønsket cybervirksomhet. Det er vesentlig for å kunne beskytte våre demokratiske institusjoner, vår kritiske infrastruktur og våre nasjonale verdier. Tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk informasjon skal bidra til å oppdage og avverge trusler mot Norge i det digitale rom. I dagens alvorlige sikkerhetspolitiske situasjon er behovet for tilrettelagt innhenting større enn noen gang. Dette illustreres også av at E-tjenesten opplyser om at systemet allerede har bidratt til å avverge en alvorlig terrortrussel mot mål i Norge. Etter at lov om Etterretningstjenesten ble vedtatt i 2020, ble investeringsprosjektet for anskaffelse av et system for tilrettelagt innhenting lagt fram og behandlet i Stortinget. Siden det har E-tjenesten gradvis utviklet systemet for tilrettelagt innhenting, som fortsatt er i en bygge- og utviklingsfase. De søkene som er gjennomført med rettens godkjenning i oppbyggingsfasen, har allerede vist at systemet har et betydelig potensial for å styrke Norges og den norske befolkningens sikkerhet. I den særskilte meldingen løfter EOS-utvalget bl.a. fram kontrollmessige utfordringer ved lovens skille mellom metadata og innholdsdata. Kjernen i problemstillingen i denne saken var at e-postemnefelt automatisk ble behandlet som metadata av tekniske årsaker, når det etter loven skulle anses som innholdsdata. Dette er problematisk ettersom behandling av innholdsdata er underlagt strengere regler. Noen datatyper er utfordrende å definere som det ene eller det andre. Måten data opptrer i et teknologisk perspektiv, samsvarer ikke nødvendigvis med de rettslige rammene. Etter vurderinger gjort i denne saken, er EOS-utvalget og E-tjenesten enige om at data som står i emnefeltet på e-poster, er innholdsdata etter loven. E-tjenesten tar kritikken på alvor. Det presiseres at e-postemnefelt aldri har vært gjenstand for noen analyse eller produksjon. Problemstillingen knytter seg kun til selve lagringen. Det ble også umiddelbart iverksatt preventive tiltak da avviket ble oppdaget. I forbindelse med innføringen av tilrettelagt innhenting ble det gjennomført en grundig lovprosess og offentlige diskusjoner. Det er etablert et kontrollregime med ekstern kontroll fra domstolene og EOS-utvalget. Utvalget utøver både løpende og etterfølgende kontroll. Dette kommer i tillegg til E-tjenestens egen internkontroll. Bakgrunnen for kritikken ble identifisert som en problemstilling basert på E-tjenestens egen internkontroll. Deretter ble EOS-utvalget holdt løpende orientert. Denne saken viser at kontrollregimet fungerer. I tråd med anmodningsvedtaket fra Stortinget har regjeringen nedsatt et uavhengig utvalg for evaluering av lov om Etterretningstjenesten. Utvalget fokuserer særskilt på lovens bestemmelser om tilrettelagt innhenting. Evalueringsutvalget leverer sin rapport innen september i år. Som kontroll- og konstitusjonskomiteen vektlegger, handler dette om komplekse tilpasninger i møte med et globalt tele- og internettlandskap i konstant endring og om problemstillinger som oppstår som følge av dissonans mellom teknologi og juss. E-tjenesten ser på både systemtekniske og rettslige tiltak for å sikre at all lagring og behandling av data skjer innenfor lovens rammer. Ved behov vil det fremmes forslag om regelendringer. Mitt departement fortsetter å følge opp E-tjenestens arbeid med å sikre at tilrettelagt innhenting skal fungere så godt som mulig innenfor lovbestemte krav. I dette arbeidet legges det også til rette for en effektiv ekstern kontroll.

Som jeg allerede har svart: I regjeringens beslutning om å tilby Forsvarets base Bodø som permanent lokalisering for CAOC har folkeretten inngått som en del av de helhetlige vurderingene i utredningen av en løsning for den permanente fasiliteten. Den er plassert på det gamle militære området på sjøsiden av Bodø lufthavn. Senteret etableres altså i et eksisterende, avgrenset militært område på Forsvarets område inne på basen, og avstanden til sivil bebyggelse og befolkning utenfor lufthavnen er derfor så stor at risikoen for befolkningen ved et angrep på CAOC ikke gjør plasseringen folkerettsstridig. Det var en vurdering å ha det samlokalisert med Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan. Det har vist seg også å være utfordrende. Det ville ha drevet opp kostnadene og kunne også gått ut over operativiteten underveis. Så helhetlig vurdert er dette den beste plasseringen av CAOC. Det å etablere CAOC-en gjør også Norge grunnleggende mer trygt.

Nei, det er ikke et sparetiltak. Da vi tilbød at Norge kunne huse CAOC, ble ulike alternativ vurdert, men uansett alternativ var det for å få det raskt opp å stå at Bodø flybase var aktuell som midlertidig CAOC. Så har det i ettertid vist seg at den midlertidige CAOC-en har fasiliteter og kan huse den permanente CAOC-en. Det vil, som representanten antyder, gjøre at man sparer penger. Det vil også være fornuftig fordi forsvarsbudsjettet er fullt av vanskelige prioriteringer også framover. Men det er først og fremst det at CAOC-en etter at vi har tatt den i bruk, viser seg å fungere godt, og at det finnes fjellanlegg som kan være mulig å bruke til en permanent CAOC, som gjør at vi nå har landet på at det er det fornuftige å tilby NATO.

Jeg takker representanten Jørgensen for spørsmålet. I regjeringens beslutning om å tilby Forsvarets base Bodø som permanent lokalisering av CAOC har folkeretten inngått som en del av de helhetlige vurderingene i utredningen av en løsning for den permanente fasiliteten. CAOC er plassert på det gamle militære området på sjøsiden av Bodø lufthavn. Senteret etableres altså i et eksisterende, avgrenset militært område på Forsvarets område inne på basen. Avstanden til sivil bebyggelse og befolkning utenfor lufthavnen er derfor så stor at risikoen for befolkningen ved et angrep på CAOC ikke gjør plasseringen folkerettsstridig. Som del av regjeringens beslutning inngår som nevnt en helhetlig folkerettslig vurdering. Vurderingen tar utgangspunkt i distinksjonsprinsippet, som står helt sentralt i folkeretten. Dette er forpliktelsen til å skille mellom lovlige militære mål på den ene siden og beskyttelse av sivile personer og objekter på den andre siden. Dette inkluderer en statlig forpliktelse til å unngå å plassere militære mål nær befolkede områder, så langt det er praktisk mulig. Regelen er begrunnet i hensynet til å begrense skadevirkningene av krigføringen for sivile personer og infrastruktur ved angrep på militære mål. Staten har en adgang – og i enkelte tilfeller en plikt – til å evakuere sivilbefolkningen bort fra den umiddelbare nærheten til militære mål. Ved plasseringen av CAOC på Forsvarets base Bodø har vi fortsatt en plikt til å ta de øvrige nødvendige forholdsregler for å beskytte sivilbefolkningen mot de farer som måtte oppstå ved militære operasjoner. Forsvaret av Norge innebærer flere krevende avveininger. Lokaliseringen av CAOC er blant dem. Både avstanden til sivilbefolkningen og de øvrige forholdsreglene vi måtte etterleve, gjør at regjeringens beslutning om å plassere CAOC på Forsvarets base i Bodø anses å være forenlig med folkeretten.

Som jeg sa i mitt svar til representanten Kolbjørnsen: Jeg gjentar at jeg har tillit til at Forsvaret tar høyde for hvilken teknologi de bruker for å beskytte kritiske militære installasjoner. Så er jo sektorprinsippet sånn at alle skal ta det ansvaret. Men forsvarsministeren skal ikke gå inn på justisministerens eller samferdselsministerens område, og det er heller ikke militære kapasiteter som brukes for å beskytte sivile, norske luftplasser mot eventuelle ting som flyr i luften. Man kan be om bistand fra militæret hvis man skal ta ut ting, da kan Forsvaret stille opp og gjøre det, men da er det på bistandsanmodning fra politiet. Det er politiet som har ansvaret for sikkerheten, og det er politiet som også da følger opp det. Rundt norske forsvarsinstallasjoner bare gjentar jeg at vi der kjøper antidroneutstyr, og det kjøpes fra leverandører som Forsvaret går god for at ivaretar sårbarheter knyttet mot statsaktører vi ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Det er justisministerens konstitusjonelle ansvarsområde. Det gjelder sikkerhet i Norge, der politiet har ansvaret, og det er samferdselsministeren som har ansvaret for norske flyplasser. Jeg konstaterer at det på Ørland kampflybase, som forsvarsministeren har vært på besøk hos, er innkjøpt et dronedeteksjonssystem og effektorer som håndterer droner, som er godt innenfor alle sikkerhetsbegrensninger man ønsker seg.

Rundt norske militære installasjoner er det selvsagt stor oppmerksomhet på hvilken teknologi vi vil bruke, og om det finnes sikkerhetshull rundt det. Jeg har tillit til at Forsvaret foretar nøye vurderinger av hvilke sikkerhetshull som måtte kunne oppstå hvis man eventuelt skulle bruke teknologi fra land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Jeg har tillit til at Forsvaret følger opp dette, men det er all grunn til å være oppmerksom på det. Det er også all grunn også til å understreke at veldig mye av det representanten Kolbjørnsen spør om, er justisministerens konstitusjonelle ansvarsområde, for det er politiet som har ansvar for sikkerheten i Norge. Det har vært en vekker knyttet til hvilket utstyr som finnes rundt omkring. Der pågår det prosesser, og det er viktig også å sørge for at vi ikke gjør Norge mer sårbar enn nødvendig. Vi vil fortsatt være avhengig av teknologi fra Kina, men vi må passe på at en ikke da gjør Norge mer sårbar enn vi ønsker.

Vi passer godt på Svalbard, men dette er også spørsmål som ligger under justisministerens konstitusjonelle ansvar og knyttet til det. Vi følger godt opp. Jeg merker meg at en representant for amerikanske myndigheter nylig – for et par dager siden, i Tromsø – uttalte at de er godt fornøyd med i hvilken grad Norge tar vare på og passer på på Svalbard. Svalbard er en del av Norge. Det er en del av det militære planverket for Norge og NATO, så Svalbard inngår i alle sikkerhetsvurderinger. Vi har stor oppmerksomhet om Svalbard, men det er også sånn at vi følger Svalbardtraktaten, og det er internasjonale forskere til stede i norske forskningsbygg på Svalbard. Vi passer på på Svalbard.

Sikkerhetstjenestene overdriver ikke trusselen mot Norge og mulighetene for å utnytte de sårbarhetene et gjennomdigitalisert, elektrifisert og energiavhengig samfunn hviler på. Det er sårbarheter en trusselaktør kan utnytte, og som vi er klar over at de også utnytter. Det gjelder selvsagt det representanten Gulati er inne på med at man har funnet muligheter til å bruke sikkerhetshull i kinesisk teknologi, og det må man være klar over. Det er nok å minne om at dette også gjelder hele Vesten – vi er svært avhengige av kinesiskprodusert teknologi. Enten det har amerikansk merke eller det er av kinesisk merke, er veldig mye produsert i Kina. Derfor har også regjeringen lagt fram en sikkerhetsstrategi som understreker at vi alle sammen må være mer årvåkne. Alle sammen må passe på sin egen sikkerhet. Det er et ansvar som bæres av alle. Når det gjelder kinesisk droneavdekkingsteknologi over flyplassene, er det viktig å skille mellom «safety» og «security». Rundt norske militære installasjoner benyttes ikke det, der er det kjøpt inn andre antidronesystemer, ikke minst det på Ørland som undertegnede selv har vært og sett på. Det er et imponerende og godt system som også brukes på britiske flyplasser – altså ikke effektorene, evnen til å skyte og ta ned, men evnen til å avdekke hvilken trussel det er, for å avklare om det er droner eller noe annet som kan forstyrre luftbildet. Det er likevel all grunn til å være på vakt, og det er all grunn til å ta forholdsregler, og det gjør da også veldig mange i større grad. Det er også viktig å understreke at de som er underlagt sikkerhetsloven, har et særlig ansvar for å ta vare på sin egen sikkerhet, men det gjelder også hele samfunnet: Vi må alle sammen være mer årvåkne for påvirkning og aksjoner fra trusselaktører som ikke vil oss vel.

Tilrettelegging for mottak av allierte styrker i krise og krig er en sentral del av norsk sikkerhetspolitikk, som det helt riktig påpekes. Siden mai 2021 har Grøtsund havn ved Tromsø fungert som anløpshavn for allierte reaktordrevne fartøyer som har behov for å gå til kai i Nord-Norge. Samarbeidet mellom Tromsø kommune og amerikanske myndigheter fungerer godt. Allierte nasjoner benytter tidvis Olavsvern som forlegning og lager ved øving og trening, og ved kailigge for fartøyer som ikke er reaktordrevne. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det naturlig å se nærmere på behovet for allierte havneanløp i Nord-Norge, i tråd med Stortingets føringer. Dette arbeidet pågår og ses også i sammenheng med prosessen med å vurdere videreutvikling og reprioriteringer i langtidsplanen for Forsvaret. Regjeringen planlegger å komme tilbake til Stortinget med saken i løpet av våren.

SOTG-en i Ramsund er under oppbygging og vil etableres innen utgangen av 2026. Som representanten helt riktig sier, er den forsinket i forhold til den opprinnelige planen om å oppnå full operativ evne innen utgangen av 2026. Når alle innsatsfaktorene kommer på plass og avdelingen får øvd og trent tilstrekkelig, vil den operative evnen gradvis øke. Den nye innsatsskvadronen vil øke Forsvarets operative evne og ivareta et økende nasjonalt og alliert behov for spesialstyrkene i nordområdene. Skvadronen vil også bidra til å oppfylle NATOs kapabilitetsmål for Norge. Mange av de nødvendige tiltakene i forbindelse med infrastruktur er igangsatt, herunder ferdigstillingen av 50 nye kvarter innen utgangen av 2026, og det vil fortløpende bidra til å bedre den operative evnen for den nye skvadronen i Ramsund. Vi er i ferd med å bygge opp Ramsund orlogsstasjon som Sjøforsvarets base i Nord-Norge, og i tillegg til etableringen av SOTG legger vi også til rette for økt kapasitet for alliert trening, øving og operasjoner, og basen vil også tilpasses ny fartøysstruktur for Sjøforsvaret.

Vi får innimellom tilbakemeldinger om at det kan være utstyrsmangel på enkelte avdelinger knyttet til størrelse og skift, og ikke minst har vi fått tilbakemeldinger fra Heimevernet på det. Vi er i en oppbyggingsfase av Forsvaret. Vi har bygd ned Forsvaret i flere tiår. Langtidsplanen har et langt perspektiv. Det vi gjør nå, er å bygge opp kapasiteten i hele Forsvaret. På enkelte områder er vi ikke i mål ennå, men jeg kan forsikre representanten Kolbjørnsen om at det jobbes nøye med alle mangler som meldes inn, og vi tilfører nye ressurser. Samtidig er det viktig å finne balansen mellom øving, trening og utstyr. Vi må fylle lager, og vi må kjøpe nok utstyr, men vi må samtidig få trent soldatene. Det er dilemmaer man står i hver dag. Derfor er det også viktig å fylle opp Forsvaret med de ressursene som ligger i langtidsplanen, men vi må også sørge for at vi har ressurser til å ta imot det ekstra. Da må det bygges kaserner, det må bygges utdanningskapasitet, og lager må selvsagt også fylles opp. Det er en viktig del av det vi nå må gjøre for å bli klare tidligere enn før.

Det er stor aktivitet i Forsvaret innenfor alle forsvarsgrenene, og vi opprettholder trenings- og øvingsnivået. Det er helt klart at det er viktig med et beredskapsklart og godt trent forsvar med dagens sikkerhetspolitiske situasjon, men i langtidsplanen la vi opp til det aktivitetsnivået som var foreslått i de militærfaglige anbefalingene. Vi har stor kapasitet til fortsatt å trene og øve innenfor alle grenene, men det er også en balanse når det gjelder å fylle lager. Alle må holde sine budsjetter. Forsvaret vurderer kontinuerlig behovet for øving og trening av hele strukturen, men vi må også veie det mot forsvarlig ressursbruk og prioriteringer. Det er veldig ressurskrevende for både personell og materiell å øve og trene, og avdelingene må tilpasse aktivitetsnivået til tilgjengelige midler. Mitt mål er at Forsvaret skal finne den beste måten å oppnå sine mål på. Så må jeg se nærmere på det representanten Kolbjørnsen kom inn på her. Jeg er ikke kjent med de detaljene.

Den dimensjonerende trusselen mot Norge og NATO er Russland. Russland bygger opp voldsomme kapasiteter på Kolahalvøya, tross enorme tap på slagmarken i Ukraina. Det handler om nye fregatter som innføres, det handler om nye multirolleubåter som kan true kritisk infrastruktur på store havdyp, det handler om strategiske ubåter, og det handler om angrepsubåter som nå også bærer kryssermissiler med kjernevåpen. Så flåteplanen er Norges viktigste sikkerhetsgaranti. Ubåtjakt og antiubåtarbeid er fortsatt det viktigste vi gjør sammen med nære allierte. Det er også det som knytter USA tett til Norge. Det er det som gjør at vi nå inngår et strategisk samarbeid med Storbritannia, og som også er en viktig del av en garderingsstrategi. Vi ønsker å bygge en felles antiubåtflåte sammen med Storbritannia – samme fregatter, vedlikehold og utdanning, og kanskje også seile sammen på hverandres skip. Det er fortsatt ambisjonen – det som foregår i Arktis og i Norskehavet, er viktigst for Norge.

Vi har gjennom flere møter med utenriks- og forsvarskomiteen allerede startet arbeidet med rebalansering av planen. Ting har blitt dyrere, vi har en enorm teknologisk utvikling, og vi vil få et byrdeskifte fordi USA har bedt Europa om å ta større ansvar, og vi må ta det raskere. Vi vet at situasjonen rundt oss har blitt farligere, så vi må framskynde en del prosjekter for å gjøre Forsvaret klart tidligere enn før. Derfor har vi en rebalanseringsprosess som må skje innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Det er en krevende prosess som vi ønsker å involvere hele Stortinget i, det er viktig at vi beholder den brede enigheten. Vi forholder oss til den vedtatte langtidsplanen, og der er det vedtatt at vi skal anskaffe inntil seks fregatter. Det er også det som står i forsvarsavtalen og anskaffelsesavtalen med Storbritannia – inntil seks fregatter. Så må den videre prosessen med rebalansering gå sin gang, og det vil være krevende. Vi står oppe i mange dilemmaer og der må alle være med og ta ansvar. Vi får ta den diskusjonen når regjeringen legger fram forslaget.

Mange av de lovene og reglene som representanten henviser til, ligger under andre statsråders konstitusjonelle ansvar. De har forsvarsministeren ikke anledning til å endre på rekordtid, men som forsvarsministeren nettopp da gjentok: Vi har gjennomført flere tiltak for å øke tempoet i anskaffelsesprosessene. Det er en viktig del av å kutte byråkratisk sendrektighet. Vi har revidert anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren. Det ble iverksatt 1. januar 2026. Vi har gått inn i de tilfellene som representanten Gulati nevner, og løst dem. Det også en viktig del av det å holde tempoet oppe. Så vil det fortsatt være sånn at vi kommer til å støte mot lover og regler framover, der flere hensyn skal tas. Ikke minst vet vi det når vi skal bygge ny sprengstoffabrikk, Chemring Nobel, som er avhengig av det. Nå går det ut i en planprosess som skal ut på offentlig høring. Der vil mange ha meninger og innspill som vi må hensynta. Vi må også følge lover og regler når vi skal bygge i Forsvaret.

Regjeringen jobber for at Forsvaret kan ansette flere folk raskere. Eksempelvis er det i 2026 avsatt 1,3 mrd. kr til videre oppbemanning, og det settes av 0,5 mrd. kr til Forsvaret for oppfølging av tiltak til lønns- og insentivprosjektet. Dårlig bygningsmasse blir oppgradert, sånn at de ansatte og vernepliktiges boforhold bedres. I tillegg bygges det mye nytt. Det er inngått en strategisk samarbeidsavtale med Storbritannia om anskaffelse av fregatter, og det er inngått avtale om å kjøpe ytterligere to ubåter. Det er besluttet å anskaffe langtrekkende presisjonsild til Hæren fra Sør-Korea, og regjeringen har gjennomført flere tiltak for å øke tempoet i anskaffelsesprosessene. Ett av dem er heving av terskelverdien for når prosjektene må framlegges for Stortingets godkjenning, grenser for materiellprosjektet er hevet fra 500 mill. kr til 1 mrd. kr. Det anskaffes mer likt materiell og samarbeides mer med andre nasjoner for bl.a. å effektivisere vedlikeholdsprosesser og forbedre avtaler. Regjeringen har bidratt til økt produksjonskapasitet gjennom tilskudd, kontrahering og forhåndsbestillinger. Kongsberg Defence and Aerospace, Nammo og Chemring Nobel har flere pågående prosjekter for kapasitetsutvidelse der staten bidrar med finansiering. Det er etablert et veikart for økt produksjonskapasitet for forsvarsindustrien, med utstrakt samarbeid med andre departementer og industrien. Oppbygging av Forsvaret går med rekordfart, takket være et enstemmig storting, gode bevilgninger og ikke minst veldig dyktige ansatte i Forsvaret og etatene som jobber opp mot Forsvaret. Nå er vi inne i Totalforsvarsåret 2026, hvor vi også får med hele samfunnet på å bygge opp totalforsvaret, som er helt avgjørende for å trygge Norge. I tillegg til det bruker vi Forsvarets ressurser til å omsette 70 mrd. kr i militær støtte til Ukraina, der Forsvaret bidrar tungt med logistikk, opplæring og annet. Ett år inn i langtidsplanen har vi kommet lenger enn vi gjorde på ti år før.

Ulike tilbud til Norge i dette samarbeidet sier at man kan integrere og inkludere ulike missiltyper. Det er også åpnet for at det koreanske skal kunne inkludere NSM, men det vi anskaffer nå, er ikke NSM – det vi anskaffer nå, er langtrekkende presisjonsild. NSM er et annet målmissil og ligger senere i anskaffelsen fra Forsvaret, men det legges også opp til å kunne integrere det. Ved forsvarsanskaffelser stilles det ofte krav til industrisamarbeid, og for anskaffelsen av langtrekkende ild er kravet minimum 100 pst. industrisamarbeid tilsvarende verdien i kontrakten, noe som skal gjelde uansett hvilken leverandør som velges. Koreanske myndigheter har tilbudt 120 pst. Det er også viktig at norsk industri gis markedsadgang gjennom et sånt prosjekt, og at Forsvaret derfor forhandler egne avtaler om det. Det inkluderer også ytterligere bredde på norske missilsystemer, og 3SM-samarbeidet med Tyskland vil selvsagt fortsatt gå framover og styrke norsk forsvarsevne og tysk-norsk samarbeid også på sikt.

Regjeringen er opptatt av å levere på det som er kriterier stilt av Forsvaret for å styrke norsk forsvarsevne og sikre tilstrekkelig avskrekking. Der er Forsvaret klart på at man ønsker langtrekkende ild med mulighet for å skyte 500 kilometer presist. Det er det mest avskrekkende. Leveransen må også inneholde både «launchere» og missiler. Det er ikke så avskrekkende bare å ha «launchere», man må også ha missiler for at det skal virke avskrekkende. Derfor vil regjeringen vektlegge det når beslutningen om endelig leverandør tas, og da vil også det være grunnlaget for den endelige beslutningen i denne saken.

Aller først vil jeg takke representanten for et glitrende godt sitat. Det er veldig godt skrevet, og det er helt riktig: Vi samarbeider veldig tett med Tyskland. Vi kjøper nye ubåter sammen med Tyskland, vi kjøper sjømissiler sammen med Tyskland, vi har bestilt 54 nye stridsvogner – og de første er allerede vist fram for offentligheten – og vi kjøper omkring 500 nye lastebiler fra en tysk produsent. Våre soldater bruker tyske håndvåpen – der er flere titusen allerede innkjøpt – og vi kjøper også mange titalls pansrede beltekjøretøy og et tjuetall Leopard støttevogner. Listen med tysk materiell er veldig lang, og det strategiske samarbeidet med Tyskland er veldig nært. Samtidig er også Sør-Korea en viktig vestlig alliert med stor industrikapasitet og med veldig stor konvensjonell avskrekkingsevne. De er nabo til et atomland som er nokså ustabilt, så med den konvensjonelle industrikapasiteten gir også samarbeidet med Sør-Korea en viktig gardering for Norge.

Det har ikke jeg detaljer om. Vi er i løpende dialog for å få tilgang til det koreanske markedet. Flere statsråder jobber opp mot Sør-Korea for å få gode vilkår for både eksport til og import fra Sør-Korea. Sør-Korea er en viktig alliert, og det er alltid drøftelser om ytterligere samarbeid med allierte, også i Stillehavsregionen, når vi er i slik dialog. Jeg hadde besøk av min koreanske kollega, og vi tok opp spørsmålet om tilgang til det koreanske markedet på flere områder, men i dette konkrete tilfellet snakker vi om gjenkjøp i Norge og eksportmulighetene for norsk materiell. Norsk forsvarsmateriell, som vi vet har godt gjennomslag internasjonalt, er alltid på bordet i slike samtaler.

Gjenkjøpet er jo knyttet til at vi kjøper landbasert langtrekkende presisjonsild fra Sør-Korea. Så forplikter leverandøren seg til å bidra til gjenkjøpet i Norge. Det legges opp til 120 pst. gjenkjøp på ulike områder, og det legges også opp til at integrasjon av andre typer missiler kan inngå i gjenkjøpet. Det er lagt opp til en bred gjenkjøpsprosess også knyttet til det koreanske alternativet.

I samtalene og forhandlingene med det koreanske alternativet, ligger det inne en konkret forpliktelse om 100 pst. gjenkjøp, men koreanske myndigheter har økt det til 120 pst. Det er også pekt på store industrimuligheter i Norge knyttet til denne avtalen. Det ligger også industrimuligheter i andre tilbud, men det er viktig å huske på at den samme gjenkjøpsforpliktelsen gjelder uansett hvilket tilbud vi velger, med unntak av det amerikanske, som ikke opererer med gjenkjøpsforpliktelser.

Vi står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Russlands angrepskrig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Norge og Europa står overfor. Norge må ta mer ansvar for egen og alliert sikkerhet i en stadig mer urolig verden. Derfor er det viktig at vi raskt styrker Norges forsvarsevne slik at vi kan møte de utfordringene vi står overfor. I Prop. 29 S for 2025–2026, som er til behandling i dag, foreslår regjeringen at Stortinget tar stilling til to sentrale investeringer som samlet beløper seg til mer enn 65 mrd. 2025-kroner. De to investeringssakene vil bidra til at vi tidlig styrker norsk og alliert avskrekkingsevne. Vi er godt i gang med å styrke forsvarsevnen og realisere ambisjonene i langtidsplanen. Før sommeren i fjor la regjeringen fram en stortingsmelding om gjennomføringen av langtidsplanen. Der varslet vi flere endringer som gir behov for å videreutvikle planen. I tillegg til at den sikkerhetspolitiske situasjonen har forverret seg betydelig, påvirker prisvekst og lange ledetider budsjettene og framdriften i opptrappingen. Dette medfører behov for å videreutvikle og rebalansere langtidsplanen slik den ble vedtatt i 2024. Dette arbeidet pågår nå i Forsvarsdepartementet, og som et ledd i dette har regjeringen også dialog med Stortinget. Ubåter er en høyt prioritert kapasitet i forsvaret av Norge og NATOs nordlige flanke. Russland opprettholder betydelige sjømilitære styrker og strategiske kapasiteter på Kolahalvøya, og ubåtstyrker og langtrekkende våpen i nordområdene er fortsatt høyt prioritert. Stortinget besluttet gjennom behandlingen av langtidsplanen i 2024 at antallet ubåter skulle økes fra fire til seks. Proposisjonen inneholder derfor et forslag om at kostnadsrammen for ubåt-prosjektet økes til ca. 100 mrd. 2026-kroner. Hærens eksisterende feltartilleri har en maksimal rekkevidde på 40 km. Dette gir ikke en tilstrekkelig avskrekkende effekt. Fra Ukraina-krigen har vi sett hvor viktig lang rekkevidde er for krigføringen, og av denne grunn er en rask anskaffelse av langtrekkende presisjonsild viktig for tidlig å styrke norsk og alliert evne til avskrekking. Det planlegges anskaffet 16 systemer med et større antall missiler innenfor en kostnadsramme på ca. 19,5 mrd. 2026-kroner. Forsvarsmateriell har gjennomført en prosess for anskaffelse av langtrekkende ild gjennom konkurranse i markedet. Det ble mottatt tre kommersielle tilbud og et FMS-tilbud, Foreign Military Sales-tilbud, fra USA. Den koreanske tilbyderen, Hanwha, tilfredsstilte alle kravene og ble invitert til kontraktsforhandlinger. Valget av leverandør av langtrekkende ild står mellom en koreansk og en amerikansk leverandør. Stortingets beslutning her i dag avgjør om en kontrakt med én av de to leverandørene kan signeres i løpet av få dager, eller om en helt ny anskaffelsesprosess må iverksettes. Et mindretall i komiteen fremmer forslag om at regjeringen må sørge for at det norsk-europeiske alternativet vurderes fullt ut i tråd med Nasjonal sikkerhetsstrategi, og at regjeringen må komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Dette alternativet er allerede fullt ut vurdert, men det tilfredsstilte ikke sentrale krav til anskaffelsen. Dersom en ny leverandørkonstellasjon skal tas inn igjen i konkurransen, må en helt ny anskaffelsesprosess startes opp. Dette alternativet innebærer usikkerhet om både kostnad, ytelse og ikke minst tid. Forsvarsdepartementet vurderer at en oppstart av en ny konkurranse innebærer at en kontrakt ikke kan signeres før sent i 2027. Gjennom komiteens behandling av innstillingen har et mindretall pekt på at forsyningslinjer som strekker seg helt over til den andre siden av jordkloden, ikke er tilfredsstillende. Dette er et godt moment. I den forbindelse vil jeg nevne at Polen har signert kontrakt for leveranse av nesten 300 systemer fra Sør-Korea. Til sammenligning skal vi kjøpe 16 systemer i tilbudet. Polen tenkte også på forsyningssikkerheten da de inngikk sin kontrakt, og har signert avtale med Sør-Korea om lokal produksjon av missiler i Polen. Dette vil også vi kunne benytte oss av. Jeg er glad for at et flertall i komiteen slutter seg til regjeringens forslag om anskaffelse av ubåter og langtrekkende presisjonsild. De to prosjektene er viktige for å opprettholde og videreutvikle et troverdig og relevant forsvar i en krevende sikkerhetspolitisk tid.

På vegne av regjeringen vil jeg overbringe en proposisjon til Stortinget om endringer i statsbudsjettet 2026 under Justis- og beredskapsdepartementet – operatør av redningshelikopterbasen i Tromsø mv.

La meg først understreke at Norge står helt og fullt bak Kongeriket Danmark i denne saken. Vi er også tydelige overfor USA når det gjelder hva vi mener om det, men vi har også over lengre tid jobbet innenfor NATO for å få økt fokus på tilstedeværelse, situasjonsforståelse og bygging av sikkerhet i Arktis. Vi mener vi nå må justere opp det arbeidet. Det jobbes nå tett sammen med NATO for å øke tilstedeværelsen i Arktis, for å imøtekomme også de bekymringene USA legger til grunn for sikkerheten i Arktis. For Norge er dette viktig også ut fra Norges egen sikkerhetspolitiske situasjon. Økt alliert tilstedeværelse i Arktis, bedre situasjonsforståelse og det å kunne avskrekke Russland i Arktis har blitt viktigere. Når polisen smelter, øker også tilstedeværelsen i Arktis av nasjoner som vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Derfor er det nødvendig å styrke den sikkerheten. Det er den linjen Norge ligger på, og vi samarbeider fortsatt meget tett i det daglige operativt med USA for å ivareta den sikkerheten.

La meg igjen understreke at det ikke er budsjettoverskridelser, men overskridelser av rammeavtalens verdi og/eller varighet som er foretatt. Riksrevisjonen dokumenterte status for oppfølging av kontroll av rammeavtaler i forsvarssektoren i en rapport fra oktober 2024. Forsvarsdepartementet og etatene i forsvarssektoren har gjort mange grep for å forbedre arbeidet med rammeavtaler, som jeg redegjorde for i brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for en ukes tid siden. I saken om overforbruk har Forsvarsdepartementet bedt etatene redegjøre for hvordan en skal få dekket sitt behov på en måte som er i tråd med anskaffelsesregelverket. Forsvarsbygg skal i tillegg redegjøre for hvilken internkontroll og hvilke styringstiltak som iverksettes for å legge til rette for etterlevelse av anskaffelsesregelverket og fullmakter, samt pålitelig rapportering til departementet. Men det er 2 000 rammeavtaler. Feil kan forekomme, men det er nettopp det departementet nå følger tettere opp.

Jeg deler representanten Melbys bekymring knyttet til den sikkerhetspolitiske situasjonen i stort. Verden har på kort tid blitt farligere og mer uforutsigbar. Det er krig i Europa. Konkurransen mellom stormakter er tiltakende, og det er store spenninger i det transatlantiske forholdet. Norge må raskt øke Forsvarets egenevne for å ivareta nasjonal og alliert handlefrihet. Den militære kapasiteten må styrkes. Vi er i ferd med å gjennomføre en historisk satsing på Forsvaret. Forsvarssektoren var for fragmentert, og det var for lite tillit og myndighet til ledere i Forsvaret. Vi har tatt grep. Forsvarssektoren er på god vei til å gjennomføre en sektorreform for å forbedre planlegging, styring og gjennomføring innenfor flere av sektorens ansvarsområder. Reformen legger til rette for raskere beslutningsprosesser, høyere gjennomføringstempo og økt effektivitet i gjennomføringen av langtidsplanen. Forsvarssektoren forvalter i dag i underkant av 2 000 rammeavtaler med en samlet økonomisk verdi på om lag 365 mrd. kr. Forsvarssektoren er en betydelig offentlig innkjøper, og sektoren skal anskaffe enda mer de nærmeste årene enn i dag. Det er derfor avgjørende at sektoren lykkes i å gjøre dette på en så effektiv måte som mulig, i tråd med regelverket på området. Det er funnet overforbruk knyttet til tolv rammeavtalers verdi og/eller varighet. Jeg tar det på alvor, og Forsvarsdepartementet følger tett opp overfor etatene. La meg oppklare eventuelle misforståelser: Dette var ikke overskridelser av tildelte budsjettmidler, men overforbruk på en rammeavtales verdi og/eller varighet. Det er alvorlig i seg selv, men det er ikke det samme som overskridelser av etatenes tildelte budsjettmidler. Gjennom sektorreformen legger vi om departementets styring fra detaljstyring til resultatstyring. Vi gir lederne i forsvarssektoren den handlefriheten og myndigheten de trenger for å bedre forsvarsevnen. Formålet er å få mest mulig effekt ut av midlene. Tillit er ikke det samme som å slippe opp kontroll, men det innebærer at vi skal styre på riktig nivå. Dersom det ut fra risiko og vesentlighet er behov for forsterket oppfølging av etatene i forsvarssektoren på et spesifikt felt, er departementet på – da setter vi inn tiltak.

Først vil jeg bare understreke at vi ikke har noen bekreftede droneobservasjoner i Norge. Det er droneobservasjoner, men ingen er bekreftet. Politiet har endog i sin konklusjon avvist at det var droner som ble observert rundt Ørland. Det er en utfordring med dronedeteksjonssystemer som ser mer enn droner. Det er en av bekymringene som har kommet fra USA når det gjelder det kinesiske systemet. Norge bør helst ha dronedeteksjonssystemer – som vi nå har anskaffet på Ørland, og det brukes også på Heathrow – som kan detektere droner rundt norske flyplasser. Vi må likevel huske at dette handler om «safety» på de norske flyplassene, det er for å opprettholde regulariteten på flytrafikken og for å unngå at droner kan komme i veien for flyene. Når det gjelder droner det er en sikkerhetspolitisk eller en truende observasjonsmekanisme rundt, bruker vi andre systemer for å detektere dem. Det er viktig å få på plass systemer for å overvåke norske flyplasser som vi kjenner teknologiinnholdet i, og hvem som får dataene de samler inn.

Jeg tror nok dessverre beskjeden er at vi kan gjøre det mindre dyrere heller enn å gjøre det fryktelig mye billigere. Alle land skal nå ruste opp forsvaret. Det vi må gjøre i Europa, er å øke industrikapasiteten voldsomt innenfor forsvarssektoren. Der tar Norge eget ansvar gjennom å øke industrikapasiteten. Vi har gjort det med Nammo, vi gjør det med Kongsberg, og vi gjør det også med Chemring Nobel. Vi jobber også med å utvide sprengstoffproduksjonen til Chemring Nobel ytterligere. Norge spiller en viktig rolle fordi vi har forsvarsindustri i verdensklasse. Vi deltar også på de europeiske arenaene, vi deltar i de europeiske ordningene for forsvarsindustrien, og vi ønsker å følge det tett. Vi skal huske at det i den europeiske delen av NATO er 600 millioner innbyggere, mens det i EU er 450 millioner innbyggere, så vi må også samarbeide tett med både Storbritannia og Tyrkia, som en del av sikkerhetsinfrastrukturen i Europa. Vi jobber også med å gardere oss bedre for å kunne ta større ansvar selv i den europeiske delen av NATO.

USA er fortsatt Norges viktigste allierte og viktigste sikkerhetsgaranti. Ikke minst henger det sammen med at det bare er USA som har kapasiteter som er direkte avskrekkende overfor Russland i en dimensjon som gjør at Russland holder seg i ro, men også fordi dette er «homeland security» for USA: Vi passer på og følger med på hva som skjer der de største atomvåpenkapasitetene er, og USA passer på oss. Samtidig: Ja, vi skal bli mer selvstendige fra USA. Det har hele den europeiske delen av NATO, og Canada, blitt enige om. Vi må ta større ansvar for egen sikkerhet. Derfor må vi også ruste opp, derfor har vi et vedtak fra Haag om 5 pst. av BNP til forsvar, og derfor følger vi også opp gjennom nye strategiske partnerskap – en garderingsstrategi med tettere samarbeid med Storbritannia, med Tyskland, med Polen, i Norden og med Nederland. Vi tar større ansvar, for USA har tatt ansvaret for lenge, og Europa må ta større ansvar selv.

Ikke ennå. Over flere tiår har vi bygd ned Forsvaret. Noe av det første regjeringen Støre gjorde i 2021, var å sette ned den tverrpolitiske forsvarskommisjonen, som tok tak i det store alvoret som lå rundt oss i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Så fikk vi lagt fram forslaget til ny langtidsplan, som Stortinget enstemmig sluttet seg til, på bakgrunn av det store alvoret. Da snudde man trenden. Vi er snart ett år inn i den langtidsplanen, og vi har ikke ennå greid å løfte på plass alle de strukturene vi er avhengig av for å vokse så mye som vi skal gjøre på reservister. Vi har ikke på plass all infrastrukturen vi skal ha for å ta imot og utdanne flere. Vi har ikke bygd opp Forsvaret til det det skal være. Det har vi en langsiktig plan på, og så er vi truffet av utfordringer knyttet til ekstrem kostnadsvekst, teknologiutvikling og en enda mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Der jobber vi nå tett sammen med Stortinget for å prøve å samle oss om å løfte Forsvaret på det de neste årene, slik at vi greier å innfri det vi har i langtidsplanen.

Forsvarssektoren gjennomgår store endringer, det historiske Forsvarsløftet og styringsreformen F24, som setter sektoren bedre i stand til å gjennomføre løftet. Med så store endringer som skal gjennomføres på kort tid, er det også på noen områder nødvendig med ekstern bistand fra konsulenter. Vi har stor oppmerksomhet på det. Det er bra å ha fast ansatte og øke antallet fast ansatte, men nå skal vi vokse så raskt at vi også er avhengige av å kjøpe inn ekstern kompetanse, som da er av midlertidig art. Men vi har stor oppmerksomhet på det. Når vi skal bruke en så stor del av statsbudsjettet i årene som kommer, må vi i Forsvaret også være flinkest på å holde kostnadene nede og ha høy kvalitet i leveransene. Dette vil være en av de viktigste prioriteringene vi har framover. Noe av det første undertegnede tok fatt i da jeg fikk jobben som forsvarsminister, var å si at vi må ha kostnadskontroll, at vi må ha kontroll på personellet, og at vi må sørge for at vi greier å vokse forsvarlig, sånn at vi også kan forsvare at vi bruker en så stor del av statsbudsjettet i årene som kommer

Da kan jeg glede representanten Bergstø med at det er veldig god re-rekruttering til Forsvaret. Vi er i tråd med opptrappingsplanen av Forsvaret: Vi ansetter flere, vi beholder flere, og flere kommer tilbake til Forsvaret fordi vi legger til rette for det. Statsråden er opptatt av å understreke at vi høster de laveste fruktene først, og så kommer dette til å bli krevende i årene framover. Forsvaret skal vokse voldsomt. Bare til neste år øker vi med 600 fast ansatte. Vi skal ha 750 nye reservister og 700 vernepliktige. Da må vi legge til rette gjennom investeringer i bygg. Vi må ha bedre boforhold, vi må ha kaserner, og vi må selvsagt også ha orden på de ordningene som beholder personell i Forsvaret, og som også får dem tilbake. Det er en stor og krevende jobb, men sammen med Stortinget og med den opptrappingen vi følger, i tråd med opptrappingsplanen, har vi stor tro på at vi greier å beholde personellet, og at vi skal greie å både re-rekruttere og rekruttere nye i årene som kommer, og den norske vernepliktsmodellen er en veldig god modell for det også.

Vi har i budsjettforslaget lagt opp til at Forsvaret skal øve på samme nivå som i 2025. Heldigvis er hele Stortinget enig i langtidsplanen, og vi følger også den opptrappingen av langtidsplanen som vi har blitt enige om i Stortinget og enige med Stortinget om. Så har statsråden også fått med seg Høyres forslag om å øke budsjettet med 1 mrd. kr, men har også fått med seg at det ligger inne et ABE-kutt som for forsvarssektoren da ville medføre et nedtrekk på 700 mill. kr. Dermed spiser man av den økningen man har lagt inn. Jeg håper at vi framover skal greie å holde forsvarsforliket samlet. Det er også nødvendig med en bedre balanse mellom drift og investering. Vi har allerede utfordringer med store utgifter knyttet til investeringer, men også at det er dyrere å drifte Forsvaret, og der er vi allerede i god dialog med komiteen og håper på videre godt samarbeid om det viktige Forsvarsløftet – for Norges trygghet.

Regjeringen har bevilget og fulgt opp Stortingets føringer og satt av penger også til økt øvingsaktivitet i Heimevernet, i tråd med opptrappingsplanen. De opplysningene som representanten Frølich nå gir, må statsråden komme tilbake med og sjekke på detaljnivå hva det handler om. Tilbakemeldingene til nå har vært at Forsvaret øver i tråd med de økonomiske rammene som er gitt. Vi økte også overføringene til drift i revidert budsjett, fordi man ønsker å opprettholde øvingsnivået på samme nivå som året før, og budsjettet for 2026 legger også opp til å øve på samme øvingsnivå som i 2026. Det innebærer også at man trapper opp øvinger i Heimevernet til det nivået som vi har blitt enige om i langtidsplanen.

Å rette opp i EBA og bygge nytt og vedlikeholde det vi har, er en av de viktigste prioriteringene også i budsjettet for neste år. 2,4 mrd. kr skal gå til å bygge nytt, vedlikeholde og restaurere det vi har. Vi må både videreutvikle og ta vare på det vi har, for å ta imot nye folk til førstegangstjeneste og nye ansatte, og for å øke aktiviteten i Forsvaret. Det er altså høyt prioritert, og det følges da også opp i tråd med langtidsplanens forutsetninger, også med bevilgninger til neste år.

Arbeidet med veteranloven er under forberedelse, og vi skal selvsagt involvere veteranorganisasjonene i det arbeidet. Veteranorganisasjonene har vært pådrivere for å få denne loven, og de gjør et utrolig viktig arbeid og sitter på stor og viktig kompetanse. Departementet vil over nyttår komme raskt tilbake med videre prosess knyttet til veteranloven.

Vi er i gang med det første store løftet i langtidsplanen. I inneværende år har vi økt forsvarsbudsjettet med over 15 mrd. kr for å få det Forsvaret vi har, til å virke og legge til rette for videre vekst. Vi er i gang med å øke bemanningen, vi styrker materielldriften, vi bygger opp beholdningen av ammunisjon, reservedeler, drivstoff og materiell. Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 4,2 mrd. kr i 2026, til oppfølging av langtidsplanen. Vi følger med dette den økonomiske opptrappingsbanen i planen. Regjeringen foreslår mer midler til å styrke driften i Forsvaret enn det som lå til grunn i langtidsplanen. Dette er nødvendig på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Vi må bruke mer ressurser på å være aktivt til stede i våre nærområder og på å trene og øve med våre allierte. Driftsbevilgningen til Forsvaret er økt både i 2024 og i 2025. Med regjeringens forslag til 2026 kan Forsvaret videreføre aktivitetsnivået på samme nivå som i 2025. Regjeringens forslag legger til rette for at Forsvaret kan øve og trene med hele virksomheten basert på behov for tilstedeværelse og beredskap. Budsjettforslaget legger også til rette for at utvalgte forsvarsgrener og avdelinger kan øve og trene noe mer enn i 2025. Dette gjelder spesielt i Hæren, Sjøforsvaret og Forsvarets spesialstyrker. For å lykkes med langtidsplanen må vi legge til rette for et betydelig personell- og kompetanseløft. Regjeringen foreslår en økning på 1,3 mrd. kr til personellopptrapping i forsvarssektoren. Det legger til rette for en økning på 600 fast ansatte, 750 reservister og 700 vernepliktige i Forsvaret i 2026. I tillegg vil regjeringen sette av 470 mill. kr til tiltak for å rekruttere og beholde personell. Vi øker antall utdanningsplasser i 2026. Forsvaret planlegger å øke utdanningskvotene for grunnleggende befalsutdanning med om lag 250 plasser, grunnleggende offisersutdanning med om lag 100 plasser, og videregående offisersutdanning med om lag 100 plasser. Økningen på 800 mill. kr til styrking av materielldrift i Forsvaret legger til rette for innfasing av minemottiltakskapasitet i Sjøforsvaret og ivaretar driftskonsekvenser av planlagt strukturutvikling i Hæren. Videre styrkes vedlikeholdskapasiteten knyttet til F-35 kampfly og ivaretagelse av videre utvikling av bruken av P-8 maritime patruljefly. Styrkingen vil også ivareta teknisk og operativ tilgjengelighet på en aldrende struktur i Sjøforsvaret gjennom økt vedlikehold på flere fartøyklasser. De neste årene skal det gjøres betydelige investeringer, og Forsvaret skal moderniseres gjennom anskaffelser av strategiske kapasiteter. Til sammen foreslås det å bevilge 34 mrd. kr på posten til materiellinvesteringer i 2026. De største utbetalingene vil gå til nye ubåter, våpen og tiltak knyttet til F-35-programmet, anskaffelse av Seahawk til støtte av Kystvakten, nye stridsvogner til Hæren og artilleriammunisjon med tilhørende systemer. Den planlagte personellopptrappingen, innfasingen av nytt materiell og nye systemer i langtidsplanen gir behov for betydelige investeringer innenfor eiendom, bygg og anlegg. Til sammen er forslaget om lag 6 mrd. kr til investeringer i forsvarssektorens eiendom, bygg og anlegg i 2026. Regjeringens mål er et Ukraina som kan bestemme over egen framtid. Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for at Ukraina kan forsvare seg, men trygger også Norges og Europas sikkerhet. For 2026 videreføres det samlede nivået for sivil og militær støtte, som også utenriksministeren har vært inne på. Norges støtte inngår i et samarbeid mellom allierte og partnere. Norges innsats for 2026 avhenger av både utviklingen på bakken, ukrainske prioriteringer, det internasjonale samarbeidet og aktuelle initiativer. Regjeringen vil fortsatt prioritere å bidra til å dekke Ukrainas høyest prioriterte behov og tiltak der Norge har en særskilt forutsetning for å yte støtte. Det er viktig at det er de ukrainske behovene som er førende for den norske støtten, og at norsk industri bidrar der den kan, samtidig som vi støtter andre innsatslinjer som tar opp deres øvrige behov. Det må være en bærekraftig balanse mellom investeringer og drift. Vi må både utvikle og fornye Forsvaret samtidig som det skal gjennomføres daglige operasjoner og øvinger. Regjeringen la fram en stortingsmelding om gjennomføring av Forsvarsløftet før sommeren. Der beskrev vi hvordan denne balansen utfordres. Dette er blant de forholdene vi har innledet dialog med Stortinget om, hvordan vi skal håndtere dette framover. Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 2026 er utformet for å ivareta balansen mellom ulike hensyn på en best mulig måte. Det skal sikre Forsvaret at det kan være til stede der det trengs, at nye kapasiteter kan tas i bruk, og at Norge kan bidra målrettet til alliert sikkerhet og til Ukrainas kamp for selvbestemmelse.

Jeg vil også takke for både interpellasjonen og debatten. Til å begynne med vil jeg understreke at det er stort behov for dette sprengstoffet. Det er ikke mange som lager det. Det skyldes åpenbart Ukraina-krigen, for det doneres veldig mye materiell til Ukraina som må gjenanskaffes, og det skal ikke bare gjenanskaffes – det skal også rustes opp fordi vi står i en mer farlig situasjon. I tillegg til gjenanskaffing skal vi ha mer av ikke minst luftvernmissiler. Det trengs i hele alliansen, ikke minst i den europeiske delen av alliansen, som er mest direkte truet av Russlands aggresjoner. Regjeringen har ikke tatt endelig stilling til lokaliseringsspørsmålet, men har kommunisert at datagrunnlaget så langt peker i retning av Hurum-alternativet. Det er gjort en innledende mulighetsstudie. Så langt har datagrunnlaget pekt på Hurum som det beste lokaliseringsalternativet samlet sett, hvor natur og miljø har vært vektlagt, men også nærhet til kompetanse, krafttilgang, industriell gjennomførbarhet og sikkerhet. Verktøyet som er benyttet for å identifisere alternative lokaliseringer i den innledende mulighetsstudien, har sett på mer eller mindre alt tilgjengelig areal innenfor en radius på tre timer rundt dagens anlegg på Sætre. Arealer med vern eller som har spesielt høye naturverdier, er allerede ekskludert i denne silingen. Det har i tillegg vært gjort en egen kartlegging av tilgjengelig gråareal på hele østlandsområdet. Ingen gråarealer med tilhørende hensynssoner er store nok for det formålet vi her snakker om. Det har vært gjort innledende vurderinger knyttet til utslipp til Oslofjorden. Et slikt anlegg vil ha utslipp, og uansett hvor det plasseres på det sentrale østlandsområdet, vil utslippet ende opp i Oslofjorden. Så langt peker datagrunnlaget på at Hurum-alternativet vil ha minst negativ konsekvens for Oslofjorden. Nå går prosjektet inn i en mer omfattende fase hvor plan- og bygningsloven gir gode rammer for det videre arbeidet med lokalisering. Plan- og bygningsloven med den tilhørende KU-forskriften setter strenge krav til konsekvensutredninger, herunder krav til å vurdere relevante og realistiske alternative lokaliseringer. Det første som vil skje nå, er at det vil ferdigstilles et utkast til planprogram om hvilke temaer som skal grundig utredes. Her vil ulike innspill, fra bl.a. Naturvernforbundet og andre, bli behandlet. Utkastet til planprogram vil legges ut på offentlig høring.

Jeg skal svare representanten Haltbrekken direkte til å begynne med. Asker kommunestyre har bedt om statlig plan. Det er til vurdering i Kommunal- og distriktsdepartementet og vil bli tatt stilling til. Så vil jeg bare understreke at denne saken ikke er over. Det er nå planprosessen starter, og da vil man etter plan- og bygningsloven kjøre prosesser med høring og bredere vurdering av hvor man eventuelt skal legge fabrikken. Krigen i Ukraina har fundamentalt endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norge og Europa. Det haster med å bygge opp forsvarsevnen i Europa og i alliansen for øvrig. Produksjonskapasiteten for høyeksplosiver er spesielt kritisk både i NATO og i Europa. Vi må ha stort tempo på slike beslutninger, men vi må selvsagt gjøre det innenfor de lover og regler som gjelder i et rettssamfunn. Derfor har vi stort trykk på gjennomføringen av denne prosessen, og vi skal selvsagt også gjøre dette på en måte som hensyntar både natur, miljø og annet. Plan- og bygningsloven, men den tilhørende KU-forskriften, stiller strenge krav til konsekvensutredninger, herunder krav til å vurdere relevante og realistiske alternative lokaliseringer. Det skal vi ta på alvor. Det er også slik at prosjektets strategiske mål, hvor tid er kritisk, vil være styrende for hvorvidt det foreligger relevante og realistiske alternative lokaliseringer. Man kan ikke legge en slik fabrikk hvor som helst. Det krever store hensynssoner. Det er også et poeng at dette er kritisk kompetanse det ikke finnes flust av rundt omkring, så det å ha nærhet til fabrikken som allerede eksisterer, og de kompetansemiljøene er også et avgjørende faktum og et kriterium i denne saken som må hensyntas i den videre prosessen, som nå skal tas videre. Så skal vi vurdere om det blir statlig plan etter anmodning fra Asker kommunestyre.

Krigen i Ukraina har fundamentalt endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norge og Europa og utløst et etterspørselssjokk i forsvarsindustrien i NATO. Produksjonskapasiteten for høyeksplosiver er spesielt kritisk, både i NATO og i Europa. Mangel på militære høyeksplosiver skaper flaskehalser i våpenproduksjonen, svekker leveranseevnen til forsvarsindustrien og undergraver alliert avskrekkingsevne. NATO og EU har vedtatt omfattende strategier og investeringsplaner som legger opp til rask kapasitetsoppbygging i forsvarsindustrien, inkludert produksjon av militære høyeksplosiver. Langtidsplanen for Forsvaret understreker behovet for å styrke nasjonal og alliert forsvarsevne gjennom økt industriell kapasitet og strategiske partnerskap. Chemring Nobel, lokalisert på Engene ved Sætre i Asker, er en av få europeiske produsenter med kapasitet og kompetanse til å framstille militære høyeksplosiver. De er allerede i gang med å utvide kapasiteten sin betraktelig, gjennom betydelig støtte fra EU og norske myndigheter. Staten og Chemring Nobel er også i gang med vurderingen om etablering av et helt nytt og vesentlig større produksjonsanlegg. I den forbindelse er det gjort en innledende mulighetsstudie. Så langt har datagrunnlaget pekt på Hurum som det beste lokaliseringsalternativet samlet sett, hvor natur og miljø har vært vektlagt, men også nærhet til kompetanse, industriell gjennomførbarhet og sikkerhet. Tomtesøket i lokaliseringsvurderingen har vært foretatt over et stort område. Tomtesøket har også vært foretatt ut fra kriterier som er tilpasset denne typen anlegg. Generelt viser analysen at antallet alternativer er begrenset når arealer med vesentlig betydning for miljø eller samfunn utelukkes. Det har vært gjort en omfattende kartlegging av tilgjengelige industriarealer. Et anlegg for produksjon av militært sprengstoff, som vi snakker om her, krever av hensyn til sikkerhet svært store arealer med tilhørende hensynssoner. Gjenbruk av eksisterende industriarealer har derfor svært begrenset potensial fordi de er relativt sett små, og samtidig gjerne ligger i nærheten av annen bebyggelse. Det har også vært gjort innledende vurderinger knyttet til utslipp til Oslofjorden. Et sånt anlegg vil ha utslipp, og uansett hvor det plasseres på det sentrale østlandsområdet, vil utslippet ende opp i Oslofjorden. Så langt peker datagrunnlaget på at Hurum-alternativet vil ha minst negativ konsekvens for Oslofjorden. Vi går nå inn en mer omfattende fase, hvor plan- og bygningsloven gir gode rammer for det videre arbeidet med konsekvensanalyser, ikke minst knyttet til natur og miljø. Plan- og bygningsloven med tilhørende konsekvensutredningsforskrifter setter strenge krav til konsekvensutredningen, herunder krav til å vurdere relevante og realistiske alternative lokaliseringer. Det er derfor viktig å påpeke at vurderingen av konsekvenser for natur og miljø samt alternativer for lokalisering av industrianlegget ikke er endelig ferdigstilt. Det neste som vil skje nå, er at det vil ferdigstilles et utkast til planprogram om hvilke temaer som skal grundig utredes. Utkastet til planprogram vil legges ut på offentlig høring. Innspillene fra høringsrunden vil være viktige for fastsettelsen av det endelige planprogrammet. Jeg vil samtidig minne om det alvorlige bakteppet for hvorfor vi står her i dag, og være tydelig på at prosjektets strategiske mål, hvor tid er kritisk, må være styrende for planarbeidet, samtidig som hensynet til natur og miljø vil ivaretas på en forsvarlig måte.

Norge har vært forutsigbare og langsiktige i støtten til Ukraina gjennom Nansen-programmet, og alle støttevedtakene er gjort enstemmig i Stortinget. Hele Stortinget står bak alle de vedtakene, det er bra, og det er også bra at det gjøres innenfor en ansvarlig økonomisk styring av norsk økonomi. Når det gjelder en henvendelse fra EU, venter vi på den, og så vil det være en avveining. En slik garanti vil jo bli en bevilgning på statsbudsjettet. Det vil bli en avveining mellom om vi skal gi penger direkte til Ukraina, eller om det skal gå som en garantistillelse. Vi må vente til vi får avklaringen fra EU om hva deres løsning blir. Det er neppe Norge som avgjør den diskusjonen. Den går dypt og bredt i en rekke prinsipielle spørsmål i EU, men Norge følger direkte med. Vi er i tett dialog med alle allierte som ønsker å støtte Ukraina, også i denne saken.

Per nå er Norge blant de største bidragsyterne til Ukraina, ikke bare per capita, men også i prosent av BNP per år. Så er det en annen ting: Norge kom litt tregere i gang enn andre land med de store beløpene, men for 2025 og 2026 er Norge helt i toppen på hvem som bidrar, også per BNP, til Ukraina, og det er helt riktig å gjøre – det skal Norge også fortsette med. Når det gjelder de frosne midlene som ble diskutert, har Kommisjonen framlagt tre lovforslag om lån til Ukraina. Det skal tas stilling til på toppmøtet 18. til 19. desember. Vi registrerer at de åpner for deltakelse fra tredjeland, men det er fortsatt en vei som gjenstår fram mot en beslutning på EU-siden om disse forslagene. Norge har ikke mottatt noen formell forespørsel fra EU om å bidra til å stille garantier. Vi følger tett med og fortsetter dialogen med EU og europeiske allierte om støtte til Ukraina, og Norge kommer til å fortsette med å gi betydelig støtte direkte til Ukraina i årene som kommer.

Hovedbegrunnelsen for støtte til Ukraina er Ukrainas behov, og de behovene Ukraina gir uttrykk for, strekker Forsvarsdepartementet seg langt for å levere på. For alle de leveransene som er gjort, skal det være avsjekket at det er ukrainske behov som ligger til grunn. Den omtalte saken, som har gått i VG den siste uken, skal svares ut for kontrollkomiteen, så der kommer det mer detaljerte svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen, men også der forelå det innspill om ukrainske behov. Vi må gå gjennom alle innspill som har kommet, og se hvor godt det var forankret, og på hvilken måte dette er anskaffelser som er i tråd med de kriteriene vi har lagt til grunn.

Ukrainas behov for støtte er enormt, både nå i 2025 og i 2026. Som nevnt i stad, er bevilgningen knyttet til 2025 framskyndet fordi det er kritisk mangel på spesielt luftvern, men også på artilleri for Ukraina før vinteren kommer, og Norge er blant de landene som har kapital til å kunne gjøre det på det nåværende tidspunkt. En av grunnene til at vi framskynder de ca. 11 mrd. kr som var varslet i nysalderingen, er at vi må periodisere, for deler av de allerede avsatte midlene kommer først til utbetaling i 2026, mens Ukraina har umiddelbare behov for luftvern nå i 2025. Samlet er summen gitt til Ukraina for 2025 og 2026 enorm, med et enstemmig storting i ryggen. Det er i hovedsak periodiseringen som gjør dette.

Regjeringen har ambisjon om å beholde det brede forliket knyttet til Forsvarsløftet. Det betyr også at vi, som representanten kjenner godt til, skal gjennom en rebalansering, fordi alt er blitt dyrere. Det må selvsagt ses i sammenheng med den støtten vi gir til Ukraina. Norge gir i 2026 3,4 pst. av BNP til militære formål når en inkluderer Ukraina-støtten. Vi er nå det landet i NATO som gir mest per capita til militære formål i NATO. Det er derfor helt opplagt at støtte til Ukraina må ses i sammenheng med det. Norge er også blant de landene som gir mest til Ukraina i militær støtte. Det er Norge, Tyskland og de nordiske landene som står igjen på tampen av 2025 med midler til å støtte Ukraina. Vi har gitt det gjennom å kjøpe såkalte PURL-pakker fra USA, for å sikre luftvernmissiler og luftvern til Ukraina, som nå er det mest kritiske når vi går inn i vinteren.

Hovedårsaken til at Norge støtter Ukraina, er Ukrainas rett til å være selvstendige herrer og bestemme sin egen framtid i et fritt og selvstendig Ukraina. Så er det helt åpenbart at om Ukraina ikke lykkes i å bestå som selvstendig nasjon, hvis Putin lykkes i sine krigshandlinger, kommer det til å true hele Europa. Sjefen i militærkomiteen da Jens Stoltenberg var generalsekretær, president Rob Bauer, sa at 5 pst. av BNP er veldig mye å bruke på forsvar, men krig er mye dyrere. Ukraina bruker 31 pst. av BNP på forsvar, 60 pst. av sitt statsbudsjett. Det er altså helt åpenbart at om Ukraina faller, kommer forsvarsutgiftene til å måtte øke i hele Europa for å kunne stå imot en videre russisk aggresjon. Derfor er det også nå veldig mange som er engasjert i å prøve å få på plass en fredsavtale på Ukrainas premisser, som kan gi en varig fred med sikkerhetsgarantier til Ukraina som står seg.

Dette er innenfor en annen statsråds konstitusjonelle virkeområde, så før jeg går inn i detaljer på det, tror jeg vi skal la den andre statsråden få lov til å svare på de spørsmålene.

En økt tapsavsetning til Eksfin vil være en budsjettsak. Det må prioriteres opp mot andre mer direkte tilskudd til Ukraina på områder der Ukraina har direkte behov. Det vil også være en innsnevring i forhold til Ukrainas definerte behov, for Eksfin vil jo da måtte gi sin eksportstøtte til norske selskaper. Som sagt er dette et krevende marked. Det er historisk sett få norske bedrifter som har vært involvert i Ukraina, så det er høy risiko knyttet til det. Statsråden kjenner imidlertid lite til Eksfins porteføljestyringsmodeller og kan derfor gjerne sjekke det i større grad. Jeg minner likevel om at økt tapsavsetning til Eksfin er et prioriteringsspørsmål knyttet til å gi direkte støtte til Ukraina på områder der Ukraina har definerte behov, og hvor situasjonen er nokså kritisk allerede i dag.

Eksportfinansiering Norge – Eksfin – har siden 1. januar 2025 hatt en egen garantiramme på 630 mill. kr for eksport til Ukraina. Per november er det gitt tilbud om én garanti på ordningen. Eksfin har mulighet til å avlaste politisk risiko, f.eks. i forbindelse med investeringer i og rundt Ukraina. Likevel vil det være risiko knyttet til denne typen investeringer som private aktører må være villig til å ta selv. Norsk næringsliv har historisk sett hatt lite samarbeid med Ukraina, og dette er derfor et forholdsvis nytt marked for norske aktører. Vi må derfor forvente at det tar tid å etablere nye prosjekter der, så vi må la ordningen få virke litt. En utfordring for bruk av Eksfins ordning er at Ukraina er et svært krevende marked, bl.a. knyttet til kredittvurdering av kjøpere, og at høy risiko gir høye garantipremier. Hvis Eksfin skal gis anledning til å ta høyere risiko, må det også settes av større tapsavsetning. Det er en bevilgning på statsbudsjettet som må ses opp mot andre tilskudd til Ukraina, og om det er i tråd med hva Ukraina etterspør.

Regjeringen deler fullt ut komiteens syn om at Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten og utgjør en alvorlig trussel også mot europeisk og norsk sikkerhet og trygghet. Den tverrpolitiske enigheten om Nansen-programmet har vist seg avgjørende for å gjøre norsk støtte til Ukraina mest mulig effektiv. I tråd med denne enigheten har statsministeren, som nevnt av flere, invitert de parlamentariske lederne til et møte om den norske støtten til Ukraina. I møtet vil han redegjøre for regjeringens planlagte hovedinnretning for støtten neste år. For 2026 tar vi sikte på å videreføre årets nivå på 85 mrd. kr. Det gjør oss til et av de største giverlandene. For regjeringen er det viktig hele tiden å utvikle vår støtte, så den blir mest mulig effektiv. Slik bidrar vi til at Ukrainas tap begrenses, samtidig som landet settes best mulig i stand til å stå imot den russiske invasjonen. Derfor er jeg også takknemlig for representantforslaget fra representantene Melby, Raja og Almeland, som fremmer flere delforslag som nettopp søker å videreutvikle norsk støtte. Vi ser skiftende signaler fra den amerikanske administrasjonen. Russland har militær framgang i Donbas, om enn begrenset. Ukraina har fortsatt store utfordringer knyttet til manglende ansvarlighet, etterprøvbarhet og korrupsjon. Samtidig ser vi også at landets uavhengige antikorrupsjonsinstitusjoner fungerer, og at sivilsamfunnet er en vaktbikkje og en pådriver for fortsatt reform. Først og fremst må vi fortsette å støtte Ukraina så lenge det behøves, fordi dette er avgjørende for Ukrainas, Europas og Norges sikkerhet. På samme tid må vi overfor ukrainske myndigheter understreke betydningen av at landets reformarbeid videreføres og styrkes. Jeg vil understreke at vi ikke har bekreftede tilfeller av at norsk støtte er misligholdt. Jeg merker meg også at komiteens øvrige medlemmer deler Melby, Raja og Almelands ønske om å gjøre støtten mest mulig effektiv, men at komiteens flertall etter grundig overveielse beslutter ikke å støtte representantforslaget. Jeg tar det som et uttrykk for at flertallet slutter opp om regjeringens håndtering, og som et uttrykk for videreføring av den politiske enigheten som har ligget til grunn for norsk støtte til Ukraina helt siden de første dagene etter Russlands fullskalainvasjon i 2022. Når det gjelder komiteens tilråding om at regjeringen bør vurdere om en større del av Nansen-programmets sivile del kan gå direkte til ukrainske organisasjoner, er det et forslag regjeringen setter pris på. Den brede mobiliseringen i Ukrainas befolkning og sivilsamfunn er et sterkt vitnesbyrd om et robust og levende demokrati, selv når landet er i krig. Det ukrainske sivilsamfunnet spiller en avgjørende rolle i offentligheten, som vi så da uavhengigheten til antikorrupsjonsmyndighetene ble utfordret i sommer. Nettopp støtte til antikorrupsjonsarbeid vil være spesielt viktig framover. I tillegg til at Norge har inngått avtaler med flere internasjonale organisasjoner om dette, har Norad også etablert en egen tilskuddsordning for antikorrupsjonstiltak, som ukrainske organisasjoner kan søke på. Dessuten etablerte Norad i fjor en tilskuddsordning for å styrke det ukrainske sivilsamfunnet. Så langt har over 300 lokale organisasjoner mottatt støtte gjennom ordningen, og vi vil undersøke om dette kan utvides. Samtidig er det viktig å huske at vår sivile støtte til Ukraina i hovedsak går via etablerte organisasjoner med dokumentert leveringsevne, god kapasitet og grundige kontrollsystemer, nettopp for å unngå mislighold. Vi kan ikke sikre oss mot mislighold, men vi må gjøre alt vi kan for å unngå det, inkludert gjennom å støtte sivilsamfunnet i Ukraina. Den fortsatte tverrpolitiske enigheten som kjennetegner norsk støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet, sender et viktig politisk signal til Ukraina så vel som til landets øvrige partnere. Det sender samtidig et signal til Russland om det sterke internasjonale samholdet med Ukraina og om at militærmakt ikke skal brukes for å oppnå politiske målsettinger i Europa. Regjeringen vil fortsette å holde Stortinget orientert i egnede organer om sentrale utviklingstrekk i Ukraina og om norsk og internasjonal sivil og militær støtte til landet.

Langtidsplanen varer fra 2025 til 2036. Vi er ennå ikke kommet ett år inn i langtidsplanen. Andøya er en av de viktige strategiske utviklingsområdene i langtidsplanen, både for å sikre alliert støtte og mottak og for øvelser underveis. Det er stor aktivitet rundt Andøya allerede nå, og vi skal utvikle Andøya videre. Som representanten nevnte, er også Andøya Space en viktig del av det. Den understøttelsen vi gjør ved å videreutvikle hele Andøya-samfunnet, er også en viktig del av romfartssatsingen, som også vil ha stor militær betydning i framtiden. Derfor har også Andøya kommune, i nær dialog med departementet, tatt til orde for et utviklingsprogram for hvordan vi samlet sett skal utvikle Andøya-samfunnet. Der samarbeider vi med flere berørte departementer, både Nærings- og fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. Vi vil bidra til å koordinere dette arbeidet, og vi vil samarbeide tett med Andøya kommune og Nordland fylkeskommune for å videreutvikle Andøya.

I dagens situasjon har vi, som jeg sa i sted, evne til å ta imot allierte styrker. Vi har én flyplass mindre med Andøya under rehabilitering, men det viktige er at vi over en periode på tolv år skal forbedre forsvarsevnen, bl.a. ved å satse på Andøya. Derfor setter vi neste år i gang med rehabiliteringen av betongdekkene som er ved enden av rullebanen, som man er avhengig av for å kunne bruke allierte kampfly. For å kunne ta imot tunge transportfly er det også nødvendig å oppgradere de operative flatene med betongdekke. Vi skal sette i gang dette arbeidet, og målet er at både forsterkingen av enden av rullebanene og oppgraderingen av de operative flatene for å kunne ta imot tunge transportfly skal være ferdig innen 2028. Da vil forsvarsevnen bli bedre, og vi vil også i større grad kunne ta imot allierte styrker på en god måte. Men vi er ivaretatt med det vi har av andre lufthavner i dag.

Andøya vil være viktig for forsvaret av Norge på flere måter. Langtidsplanen har fastslått ambisjonen for Andøya som alliert mottaks- og treningsbase. Langtrekkende droner skal opereres fra Andøya, og Andøya skal også huse et dronekompetansesenter. I tillegg etableres et øvings- og utviklingssenter på Andøya for rakett- og missilteknologi. Det skjer mye på Andøya, men samtidig er det klart at Andøya fortsatt preges av den nedbyggingen av Forsvarets tilstedeværelse som har skjedd over tid, og til slutt beslutningen om å legge ned Forsvarets flystasjon i 2016. Det tar tid å snu dette, men denne snuoperasjonen starter nå, som en del av realiseringen av langtidsplanen som gjelder for perioden 2025–2036. Det vil i tidsrommet 2026–2028 bli gjennomført utbedringer på rullebane og operative flater samt andre forberedende flysikringstiltak for å gjøre Andøya flystasjon klar som øvings- og forsterkningsbase. Mye av dette vil finansieres med bruk av NATO-midler. Fram til operative flater og sikring av flystasjonen er tilfredsstillende for allierte flyoperasjoner, vil derfor mottak av allierte styrker gjennomføres ved andre, hensiktsmessige flystasjoner. Det er ikke kjent at dette vil redusere evnen til mottak av allierte flystyrker til Norge ved krise eller krig, utover redusert antall tilgjengelige lufthavner for formålet, og derav redusert evne til å skifte mellom lufthavner i en slik situasjon.

Senkingen av KNM Bergen er valgt av operative behov og er et kompromiss gjennom de faglige rådene man fikk. Fiskeridirektoratet anbefalte å senke på dypere vann, men da de operative behovene tilsa at man måtte ankre opp på maks 125 meter, valgte man det minst belastende området, etter veiledning fra Fiskeridirektoratet. Behovet for øvelsen er beskrevet, og den ble gjennomført på en vellykket måte. Saken er ikke optimal, men av ulike onder valgte man det minste. Derfor senket man da også i utkanten av Svensgrunnen, der det var minst miljøbelastende, etter dialog med Fiskeridirektoratet.

Det er en risiko for at fiskeredskaper kan feste seg i vraket. Lokasjonen som ble valgt, er derfor helt i utkanten av Svensgrunnen, i et område hvor det historisk har blitt brukt passive redskaper som garn, jukser og line, og i mindre grad aktive redskaper som hales eller slepes langs bunnen. Forsvaret bekrefter at fregatten sank rett ned og ligger på den planlagte lokasjonen. Forsvaret vil sørge for at dette gjøres tilgjengelig for fiskerne, f.eks. via BarentsWatch og FiskInfo. Jeg har forståelse for at området også brukes til fiske, og Forsvaret har derfor søkt å finne den minst belastende løsningen som samtidig innfridde de operative behovene som denne våpentesten hadde.

Det er viktig for Sjøforsvaret å øve og trene realistisk, teste våpensystemene våre og samvirke med våre allierte. Slike øvelser bidrar til å ivareta Forsvarets operative evne og interoperabilitet, og demonstrerer en troverdig og robust forsvarsevne. Forsvaret var ved senkingen av fregatten KNM Bergen avhengig av å forankre fartøyet godt slik at det holdt seg helt i ro, for på den måten å få nødvendig utbytte av våpentesten. Forsvaret vurderte derfor at området ikke kunne være dypere enn 125 meter, noe som snevret inn mulige lokasjoner. Den valgte posisjonen ligger helt i utkanten av fiskefeltet Svensgrunnen, og representerte et kompromiss mellom operative behov og sivile interesser. Øvingen ble gjennomført på en trygg og kontrollert måte. Våpenet som ble brukt ved senkingen, delte fartøyet i to deler som begge var forankret i bunnen med et bøyesystem. Bøyesystemet ble fjernet etter senkningen, og alle løse deler var i forkant fjernet fra fartøyet. Det forventes derfor ikke mange vrakdeler spredt utover, og Forsvaret skal verifisere status og nøyaktig lokasjon på vrakdelene. Jeg har forståelse for at området også brukes til fiske. Forsvaret opplyser at de nettopp derfor søkte dialog med både statsforvalter og Fiskeridirektoratet for å finne den minst belastende løsningen, som samtidig innfridde de operative behovene denne våpentesten hadde.