Frivillige og ideell sektor spiller en viktig rolle i helsevesenet og er helt avgjørende for å skape helhetlige og gode helse- og omsorgstjenester. Det bør derfor være av stor interesse for Stortinget å sikre at disse ordningene er så gode som mulig, og at endringer vurderes og evalueres nøye. Hvert år legges det ned et enormt antall årsverk i frivillige organisasjoner bare for å skrive søknader. Dette er tid som skulle vært brukt på det man egentlig er der for, uansett om det er forskning, formidling eller pasientbehandling. I 2025 alene søkte organisasjonene om 850 mill. kr mer enn det som fantes i potten. Det betyr at enormt mange timer ender i ingenting. Jeg er glad for at en samlet komité nå går inn for å be regjeringen tilrettelegge for at tilskudd gitt gjennom ordningene i større grad gis som flerårige tilskudd og driftstilskudd, for å sikre forutsigbarhet for organisasjonene og for dem som trenger det. Jeg ønsker likevel å understreke at Stortinget har vedtatt et lignende forslag tidligere, uten at dette har vært tilstrekkelig fulgt opp, og at det derfor foreligger en sterk forventning om at dette vedtaket faktisk følges opp. Konsekvensene av ikke å gjøre dette er store for enkeltmennesker, organisasjoner og for helsevesenet samlet sett. Det er også bekymringsverdig at flere organisasjoner som tidligere har vært gitt tilskudd over statsbudsjettet, ikke lenger får støtte, da de ikke passer kriteriene som er satt av Helsedirektoratet. Dette gjelder spesielt organisasjoner som jobber med kvinnehelse, men også eksempelvis Ønsketransporten, som gir alvorlig syke verdige tilbud. Tilskuddsordningens viktigste oppdrag er å treffe organisasjoner som løser samfunnsproblemer. Derfor er det synd at organisasjonene som nettopp gjør dette, ikke passer inn i direktoratets krav. Derfor er jeg glad for at et flertall i dag går inn for en full gjennomgang av disse ordningene. Vårt mål er enkelt: mindre tid på skjemaer og mer tid på mennesker. Jeg tar opp de forslag SV er en del av, og varsler også at vi går ut av I i innstillingen og stemmer for Arbeiderpartiets mindretallsforslag, nr. 2.

Selv om vi er enige om intensjonen og opptrappingsplanen for psykisk helse, er det tydelig at veldig mange der ute ikke opplever endring i praksis. Som flere andre har tatt opp i denne salen, er det vanskelig å forklare regnearkspolitikk til folk der ute som har reelle, alvorlige utfordringer. Vi er nødt til å styrke kapasiteten, ikke bare i regnearksform, men også i det opplevde livet til mennesker, som f.eks. den pasientgruppen som er nevnt tidligere. Selv om dette er sammensatt og det er store helheter i det, kommer en del av de kuttene som er gjennomført, og som også er planlagt gjennomført i OUS, til å ramme hardt og også så sterk faglig tvil om nettopp behandlingstilbudet. Jeg lurer derfor på: Hva gjør regjeringen for å satse og styrke de intensjonene som ligger i opptrappingsplanen, slik at det faktisk skal bli virkelighet?

Jeg registrerer at statsråden er opptatt av helheten og nasjonale tall, men de færreste av oss lever et nasjonalt liv. På galleriet sitter det foreldre til barn som lider av schizofreni og psykoselidelser, alvorlige psykiske lidelser som dessverre altfor ofte får dødelig utfall, men som eksemplifiserer et helsesystem innen psykisk helsevern som gjør pasienter til kasteballer, og ikke klarer å løfte opp disse gruppene spesielt. Nedleggelsen av DPS Seljord kan umulig bare regnes inn i at noen steder må opp, og noen steder må ned, når det innebærer en nedleggelse av 40 pst. av psykosebehandlingen i hele Telemark. Det er et større bilde. Hva er statsrådens svar til det?

Bak hvert saksnummer i denne innstillingen, bak hvert ord, som «kapasitetsutfordringer» og «resultatmål», står det mennesker. Det står unge som gruer seg til å gå på skolen fordi angsten kveler dem. Det står foreldre som våker over barna sine om natta fordi de er livredde for å miste dem til spiseforstyrrelser eller selvmord. Det står mennesker som ber om hjelp, men som får beskjed om at de ikke er syke nok – enda. Vi må tørre å både innse og innrømme at det i dag er et enormt gap mellom festtalene her inne og virkeligheten der ute, og at det er vi som står ansvarlig for det. Fagfolkene står i en umulig skvis. De vil hjelpe, men opplever at senger legges ned, og at poliklinikkene sprenges på grunn av trange budsjett. Denne saken behandles i grevens tid. Det er nylig gjennomført og planlagt flere store kutt innen psykisk helse, f.eks. gjennom nedleggelsen av DPS i Seljord og omfattende kutt ved Oslo universitetssykehus. At døgnplasser forsvinner, kan ikke handle om penger som spares her og nå, for tryggheten til de mest sårbare og deres pårørende rives bort, og mange pasienter ender opp som kasteballer mellom systemer som ikke snakker sammen. Kostnaden for den enkelte og for samfunnet øker mye mer på sikt enn de kronene som ikke ville bli brukt i år. Psykisk helsevern har i lang tid spart seg til fant. Derfor er jeg glad for at komiteen gir regjeringen et tydelig signal om å skifte kurs. Vi ønsker ingen flere nedleggelser, men en kraftig styrking av behandlingskapasiteten med flere døgn- og langtidsplasser. Vi kan ikke sitte og se på at alvorlig syke mennesker blir overlatt til seg selv, eller til sine pårørende. For Sosialistisk Venstreparti handler dette også om sosial rettferdighet. Vi vet at din psykiske helse henger sammen med din økonomi. Dette vet egentlig alle – utenom BUP, DPS og Nav. Jeg er glad for at vi nå får flertall for å innarbeide sammenhengen mellom sosial og økonomisk ulikhet i opptrappingsplanen for psykisk helse. Med SVs representantforslag og de vedtakene vi forhåpentligvis fatter etterpå, gjør vi psykisk helsevern sterkere, ikke svakere. Jeg tar opp forslaget fra SV, Senterpartiet, Rødt og KrF.

Jeg tror statsråden og jeg er enige om at boligbygging er viktig, men man trenger også langsiktige tiltak for å redusere dette problemet på sikt, noe som ikke vil hindre at vi igjen kommer til å se situasjoner med lange køer ved studiesteder allerede nå til høsten. Jeg lurer derfor på hvilke strakstiltak statsråden vil vurdere for å redusere den byrden det medfører for nye studenter som ikke får et sted å bo?

Takk for godt svar. Jeg er glad for at statsråden trekker fram økt tempo i bygging av studentboliger. Det er et engasjement jeg deler, og jeg er spesielt glad for dette da store deler av midlene og tiltakene til regjeringens planer har kommet nettopp gjennom budsjettforhandlinger med SV i forrige periode. Er statsrådens svar til norske studenter at de burde fortsette å stemme SV for å sikre seg flere studentboliger?

«Søknadsfristen for opptak til høyere utdanning nærmer seg, og vi vet at mange av de som gleder seg til å begynne å studere, står i fare for å måtte delta på fadderuka uten et sted å bo. Flere ender på midlertidige løsninger eller dyre hybler langt fra studiestedet, eller de må i verste fall utsette eller droppe studier fordi de står uten bolig. Særlig studenter med dårlig råd rammes hardt. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at studenter faktisk har et trygt og rimelig sted å bo når de skal starte på høyere utdanning?»