Bjørn-Kristian Svendsrud

Møte tirsdag den 14. oktober 2025 kl. 10

34:07]: Det er tankevekkende at av Stortingets 169 representanter var litt under halvparten ennå ikke født da Alexander Kielland-plattformen kantret i Nordsjøen i 1980 – meg selv inkludert. Over 45 år har gått siden 123 mann mistet livet, og 89 overlevende ble merket for livet. Likevel har staten ennå ikke tatt ansvar og sørget for en rettferdig kompensasjon til ofre, overlevende og etterlatte. Det har tatt for lang tid, men statens ansvar er slått fast. I juni vedtok Stortinget at både ofre og etterlatte skal få sin rettmessige kompensasjon. Derfor er det skuffende at Arbeiderpartiet i regjering fortsetter å trenere saken og motarbeider Stortingets vilje. Det ble nylig kjent at regjeringen vil skyve saken minst ett år fram i tid. Vi i Fremskrittspartiet mener at ofrene har ventet lenge nok. Det er en skam at oljenasjonen Norge ikke tar seg av arbeidere som bygde grunnmuren for oljeformuen vi alle nyter godt av. Stortingsflertallet har vært tydelig på at det ønsker en erstatningsordning, og det er regjeringens oppgave å levere dette. I går fremmet Senterpartiet og Rødt et forslag om at regjeringen skal legge fram et forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte innen mars 2026. Fremskrittspartiet hadde selvsagt ønsket at det gikk raskere, men det er likevel så viktig å få satt en tidsfrist for regjeringen at vi vil stemme for dette forslaget. Vi forutsetter at Senterpartiet og Rødt vil bruke sin posisjon til å sørge for at de nødvendige midlene kommer på plass, slik at utbetalingene kan starte. Trygg og ansvarsfull styring handler om å ta ansvar når det går galt, og gjøre det rette for dem som lider urettmessig. Vi håper regjeringen snarest vil ta ansvar og sørge for en rettferdig kompensasjonsordning for de etterlatte og overlevende etter Alexander Kielland-ulykken.

Møte tirsdag den 14. oktober 2025 kl. 10

43:34]: Vi lever i en tid da det nærmest forventes at alle skal fullføre videregående opplæring etterfulgt av fagbrev, bachelor eller mastergrad før man trer inn i arbeidslivet, men virkeligheten er ikke alltid så enkel. For mange blir dette A4-løpet for smalt, og veien til utenforskap og lav mestring blir dermed kort. Da min far gikk på ungdomsskolen, kom det representanter fra hjørnesteinsbedriften Horten Verft og lurte på hvem som kunne tenke seg å begynne på verftet framfor å sitte på skolebenken, og han bet på. For min mor var det derimot forventet at hun skulle bli husmor, noe hun for øvrig aldri ble, etter eget ønske. Det var andre tider, og godt er det. I dag har vi et utdanningssystem som skal gi alle like muligheter for å lykkes i det norske samfunnet, men realiteten er at det systemet likevel ikke fungerer for alle. Tvert imot ser vi at stadig flere faller utenfor. I mitt fylke, Vestfold, står 20 pst. av unge under 30 år uten jobb eller utdanning, og dette er det høyeste tallet for utenforskap blant unge i landet. I min egen hjemkommune er 24 pst. av de unge i utenforskap, og nesten 60 000 personer mellom 20 og 66 år i Vestfold og Telemark sto utenfor arbeid eller utdanning ved utgangen av fjoråret. Dette er alarmerende. Regjeringen kan ikke si å ha omtalt utenforskap nevneverdig i sin trontale, noe jeg synes er synd, men også symptomatisk for regjeringens ambisjoner. Det finnes ingen enkel løsning på dette omfattende samfunnsproblemet, men vi må satse mer på tidlig innsats og tilpasset opplæring. Da må kommuner og fylkeskommuner være rustet til å følge opp de elevene som faller utenfor. Jeg er redd for at det arbeidet vil bli svært krevende dersom Arbeiderpartiet har som mål å fortsette underfinansieringen av kommunesektoren, slik de har gjort siden de overtok regjeringskontorene. Samarbeid mellom Nav, skoler og næringsliv vil også være viktig for å sikre at færre faller utenfor. Flere praksisplasser og VTA-plasser, bedre mentorordninger og et fleksibelt arbeidsliv vil være avgjørende for de menneskene som ikke finner sin vei inn i arbeidslivet på egen hånd. Innleieforbudet på det sentrale Østlandet er videre et hinder for å sikre flere i jobb, og Fremskrittspartiet mener dette forbudet må opphøre. Det offentlige må slutte å stå og peke på hverandre – staten på kommunen, kommunen på staten. Løsningen ligger i bedre samarbeid og større frihet. Vi trenger et næringsliv som får gode rammevilkår til å skape arbeidsplasser, og vi trenger en offentlig sektor som spiller på lag med folk og bedrifter. Tiden for å handle er nå.