Høyre har en nullvisjon for overdosedødsfall i Norge, og målet vårt er helt klart: Ingen skal dø av en overdose som kunne vært unngått dersom de hadde hatt tilgang til trygge rammer og faglig oppfølging. Ved nå å likestille inntaksmåter og samtidig åpne for rusmiddelanalyse i brukerrommene tar vi viktige og helt nødvendige skritt for å forebygge overdoser og redde liv. Mennesker med tunge rusutfordringer skal møtes med verdighet og helsehjelp og ikke bare sanksjoner. Derfor støtter vi i Høyre endringsforslagene i denne proposisjonen. De bygger videre på den skadeforebyggende linjen som vi i Høyre lenge har kjempet for. For å løse de store utfordringene vi står overfor i rusomsorgen, er vi helt avhengige av å ta i bruk alle gode krefter. Derfor er det avgjørende for Høyre at kravet om kommunal egenregi oppheves, slik at også ideelle og private aktører kan drive brukerrommene. Her finnes det aktører som har god erfaring og kompetanse innen rusomsorg og skadereduksjon. De bidrar med en fleksibilitet som gjør at vi raskere kan etablere tilbud, og de sikrer bedre tilgjengelighet for de aller mest sårbare brukerne. For oss er kvaliteten på tilbudet og hjelpen som tilbys, det aller viktigste – ikke hvem som formelt driver tjenesten. Kommunene skal selvsagt fortsatt ha et tydelig ansvar for oppfølging, kvalitet og kontroll med ordningene, men de må få friheten til å benytte seg av ressursene som finnes hos private aktører og ideelle organisasjoner. Da sikrer vi best mulig skadereduserende tilbud som faktisk forebygger overdosedødsfall. Høyre støtter utvidelser som gjør brukerrom lettere tilgjengelige, men samtidig vil vi understreke at vi må holde ordningen sterkt målrettet mot de mest belastede brukerne, sikre god kontroll gjennom registrering og faglig vurdering og unngå at ordningen blir et lavterskeltilbud for nye eller sporadiske brukere.

De forholdene vi har sett avdekket ved Finnmarkssykehuset gjennom mediene, er svært alvorlige. For oss i Høyre handler dette om noe av det aller viktigste vi har i samfunnet vårt: pasientenes trygghet og tilliten til helsetjenesten. Når slike ting skjer, og når feil avdekkes på denne måten, svekkes tilliten til helseforetaket. Det rammer pasientene, og det rammer de mange dyktige ansatte som går på jobb hver dag for å redde liv. Det er helt avgjørende at disse avsløringene blir tatt på det dypeste alvor, og det må få konsekvenser. Vi kan ikke bare konstatere at ting har gått galt, for så å gå videre. Det må ryddes opp, og det er allerede satt i verk tiltak. Forslagsstillerne ber om en ekstern gransking som skal leveres til Stortinget. Vi forstår godt frustrasjonen og bekymringen som ligger bak et sånt forslag, men for oss i Høyre er det viktig å plassere ansvaret der det faktisk hører hjemme. Det er Helse nord, og til syvende og sist helse- og omsorgsministeren, som har ansvar for sykehusene våre. Det er statsrådens departement som har det overordnede ansvaret for alle sykehus i Norge. Når det gjelder forslaget fra SV, Senterpartiet og Rødt angående lederstillinger, støtter vi ikke det, for intensjonen i forslaget er allerede ivaretatt i dagens regelverk. Det følger klart av gjeldende habilitetsregler og alminnelige krav til lojalitet og forsvarlig virksomhetsstyring at ledere i helseforetak ikke skal ha sidegjøremål eller eierinteresser som skaper tvil om deres uavhengighet. Vi mener derfor det er unødvendig med nye, spesifikke føringer fra Stortinget for noe som allerede er regulert i dag. Høyre forutsetter at forholdene som er avdekket ved Finnmarkssykehuset, følges opp av Helse nord, i tett samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet. Vi forventer at eier tar styring, rydder opp i problemene, og sørger for at tilliten til Finnmarkssykehuset kan gjenoppbygges.

For Høyre er det et overordnet mål å skape en helsetjeneste hvor fagfolkene trives, og hvor de ønsker å bli værende. Vi vet at gode pauserom og garderober er helt avgjørende for å beholde og rekruttere helsepersonell. De som står på dag og natt for pasientene, fortjener selvsagt forsvarlige arbeidsforhold og et sted hvor de kan hente seg inn i en krevende arbeidshverdag. Men vi trenger jo ikke å finne opp hjulet på nytt i denne salen. Kravet til pauserom er allerede lovregulert gjennom arbeidsmiljøloven. Det er etablert nye arealstandarder for både garderober og pauserom, og det er jo ikke frivillig om dette skal følges opp. Ansvaret for å sikre at disse kravene oppfylles, ligger helt og holdent hos helseforetakene som arbeidsgivere. For oss i Høyre handler ikke dette om behovet for nye, detaljerte politiske vedtak fra Stortinget, men om å etterleve det regelverket som allerede gjelder. Arbeidsmiljøloven sier ikke noe om eksakt størrelse eller plassering, men den sier noe om tilgjengelighet og at det faktisk skal være mulig å ta pause. Da er det regjeringens oppgave å påse at regelverket faktisk følges ute i sykehusene, og at de ansatte sikres reell medvirkning i planleggingen av nye bygg og avdelinger, som igjen skal godkjennes av Arbeidstilsynet. En god dialog er selvsagt avgjørende. Vi i Høyre vil alltid støtte tiltak som forbedrer arbeidsmiljøet på et overordnet nivå, men vi advarer mot en utvikling der Stortinget skal begynne å detaljstyre hvert enkelt krav i sykehusbygg. Det er verken god styring eller god politikk. Løsningen på utfordringene i sykehusene våre er ikke mer detaljstyring fra politikere. Jeg mener at løsningen er bedre oppfølging av eksisterende regler og et tydelig ansvar hos helseforetakene. Vi forventer at helseministeren tar dette styringsansvaret på alvor, slik at de ansatte får de arbeidsforholdene de har krav på der dette ikke er på plass. Høyre er med på komiteens forslag, men samtidig mener jeg dette er å slå inn åpne dører, men dersom det betyr at det innenfor de dørene blir bedre pauserom for helsepersonell, er det jo en god ting.

Innføringen av Helseplattformen har uten tvil vært problematisk. Vi i Høyre har stor forståelse for den frustrasjonen som ansatte og pasienter har vært gjennom. Riksrevisjonen kom med sin rapport høsten 2024, som er gjentatt her mange ganger, og kritikken gjaldt særlig problemene etter innføringen av systemet i 2022. Riksrevisjonen sa derimot ingenting om at Helseplattformen må skrotes. Nå skriver vi vår 2026, og bruken av verktøyet har åpenbart gått seg til. Likevel har MDG og FrP fremmet hver sine forslag om å avvikle Helseplattformen, og det på tross av at fagmiljøet, brukere og pårørende ikke ønsker avvikling. Høringen, som ga oss i komiteen 18 relevante innspill, var så å si unison: De ønsker ikke å avvikle Helseplattformen. De advarer mot det, og de ønsker utvikling av den. Hva skal vi med høringer når vi som politikere ikke hører på de innspillene? Enkelte representanter har sagt her fra talerstolen at de hører at høringsinnspillene sier sånn og sånn. Vel, vi i Høyre mener i hvert fall at det er viktig som folkevalgte å høre på dem som har skoen på. Når et samlet fagmiljø, ansatte, tillitsvalgte og brukerorganisasjoner advarer mot avvikling, velger vi i Høyre å høre på dem. Noe annet ville framstå som merkelig. Jeg har lyst å sitere to av de høringsinnspillene som er kommet. Det ene er fra Legeforeningen: «Legeforeningen mener at faktagrunnlaget per i dag er for usikkert til å fatte en så vektig beslutning som å avvikle Helseplattformen.» Det andre jeg har lyst til å sitere, er fra Norsk Sykepleierforbund: «NSF anbefaler derfor at Stortinget ikke vedtar forslaget om å avvikle Helseplattformen nå, men i stedet legger til rette for målrettet forbedring, forenkling og stabil videreutvikling av systemet. En forutsetning er langt sterkere involvering av klinikere og særlig sykepleiere i det videre arbeidet.» Poenget mitt er at vi må høre på dem som har skoen på.

Jeg er enig i at det allerede fra skolealder må følges opp. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan, helt konkret, har regjeringen tenkt å faktisk effektuere og sette i gang tiltak som gjør at både de som jobber med skoleelever innenfor helsetjenesten og andre, og ikke minst de som jobber med utdanning av helsepersonell, får økt kompetanse? Det står for så vidt i kvinnehelsestrategien til regjeringen, som for øvrig har 13 mill. kr. i bevilgning, at man skal få opp kompetansenivået for alle som jobber innen helse, men når skal det skje, og på hvilken måte skal det skje? Som statsråden er inne på, går dette ut over helsen til bl.a. unge jenter i skolealder – for å nevne dem. De får rett og slett deler av hverdagen sin ødelagt på grunn av disse sykdommene.

Takk til statsråden for svaret. Jeg har fått med meg at den nasjonale retningslinjen er lagt ut på høring allerede denne uken. Det er bra. Det statsråden sier om kompetansetjenesten, er også veldig bra – den er på plass. Men den handler ikke om selve behandlingen. Statsråden sier også at det skal ses på hva slags behandlingsnivå damer med endometriose skal få. Spørsmålet mitt er: Hva blir neste steg når den nasjonale retningslinjen er på plass? Den vil jo ikke automatisk føre til at jenter og damer med endometriose og adenomyose faktisk får behandling, så det ønsker jeg svar på.

«Stortinget vedtok for to år siden at det skulle utarbeides nasjonale, faglige retningslinjer for endometriose og adenomyose. Vi vet at kvinner med disse lidelsene i snitt går syv til åtte år før de får riktig diagnose, og at mangelen på standardisert behandling og forskning fører til unødvendige smerter og nedsatt livskvalitet. Hvilke konsekvenser mener statsråden ventetiden har for de som har sykdommene, og når kan vi forvente at retningslinjene faktisk er på plass?»

Lokalsykehusene er grunnmuren i helsetjenesten mange steder i landet. De gir trygghet, beredskap og nærhet til helsehjelp, og de er avgjørende for at folk skal kunne føle seg trygg, uansett hvor man bor. Derfor er Høyre opptatt av at en desentralisert sykehusstruktur utvikles. Denne saken viser også hvor komplekse disse spørsmålene er. Det handler ikke bare om geografi, men om kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på personell, fagmiljø og bærekraft over tid. Derfor må vi se hele helsetjenesten i sammenheng. Høyre merker seg at flere av problemstillingene allerede inngår i arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan og i helsereformutvalgets arbeid. Vi mener det er klokt å bygge videre på dette kunnskapsgrunnlaget før man gjør noen store, strukturelle endringer. Samtidig mener vi at Stortinget må ha en tydeligere rolle i utviklingen av sykehusstrukturen framover. Det var nettopp derfor regjeringen Solberg innførte Nasjonal helse- og sykehusplan for å sikre demokratisk forankring og langsiktighet i utviklingen av spesialisthelsetjenesten. Vi mener fortsatt at Norge trenger en sånn plan hvert fjerde år. For Høyre er det viktig at mindre sykehus har en tydeligere rolle i framtidens helsetjeneste. De store sykehusene skal være spesialisert, men de skal også bygge opp under aktiviteten ved lokalsykehusene. Samtidig må vi styrke samarbeidet mellom sykehusene og kommunene gjennom helsefellesskapene, sånn at pasientene opplever bedre sammenheng i tjenestene. Vi er også opptatt av beredskap, og helseberedskap og sykehusstruktur kan ikke ses isolert fra totalberedskapen i samfunnet. Derfor er vi glad for at Stortinget nylig vedtok Høyres forslag om at forsvars- og beredskapsevne skal inngå i bedre i vurderingen av sykehusstruktur og helseberedskap. Når det gjelder ambulansetjenesten, er Høyre tydelig på at responstidene må ned, og at kapasiteten må styrkes. I distriktene er ambulansetjenesten en helt sentral del av akuttberedskapen, og vi mener det er viktig å beholde medisinsk kompetanse i ambulansene framfor å skyve flere oppgaver over på brannvesenet uten at det følger ressurser med. Høyre mener også at sykehusenes finansiering må forbedres. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett å styrke sykehusene betydelig og gjøre endringer i finansieringssystemet som i større grad premierer aktivitet der sykehusene faktisk kan behandle flere pasienter og få ned ventetiden. Målet må være klart: gode, trygge og tilgjengelige helsetjenester i hele landet – med sterkere lokalsykehus, bedre samhandling og en helsetjeneste som er rustet for framtidens behov.

Østre Malangen-korridoren er en ny supervei inn til Tromsø som kan kutte kraftig ned på reisetid, gi bedre beredskap og gjøre Tromsø og Midt-Troms til en felles bo- og arbeidsmarkedsregion. Men den er fortsatt på planstadiet. Allerede under Solberg-regjeringen fikk Statens vegvesen i oppdrag å utarbeide en konseptvalgutredning for innfartsveier til Tromsø. Den faglige anbefalingen var tydelig: Østre Malangen-korridoren er det alternativet som gir best samfunnsøkonomi og best måloppnåelse. Prosjektet vil korte ned kjøretiden med 45 minutter mellom Tromsø og Bardufoss, og kjøreavstanden mellom Tromsø og Finnsnes blir halvert fra to timer til én time – besparelser med stor samfunnsnyttig verdi. Et viktig mål for Høyre i samferdselspolitikken er å knytte landet tettere sammen. Det betyr nye muligheter for folk og næringsliv og bidrar til samfunnsutvikling. Regjeringens understreking av nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde må følges opp med konkrete tiltak. En sterk infrastruktur er et av de viktigste grepene vi kan gjøre for at folk skal kunne bo, leve og arbeide i nord. Nord-Norge er NATOs flanke i nord, så dette prosjektet handler også om nasjonal sikkerhet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at vi har et veinett som tåler tung militærtransport og sikrer rask framkommelighet. Østre Malangen-korridoren er viktig for at Forsvarets oppbygging skal kunne realiseres i nord, og denne veien vil også bidra, som jeg sa, til en større bo- og arbeidsmarkedsregion i et av Hærens viktigste områder i Norge. Det gir muligheter for at flere kan jobbe i Forsvaret og ikke minst ha med seg familien og bo i Troms. Samtidig er prosjektet avgjørende for den sivile beredskapen. Universitetssykehuset i Nord-Norge er et sentralsykehus for en hel landsdel, og vi må ha en trygg og forutsigbar vei til sykehuset, uavhengig av værforhold. For sjømatnæringen vil dette bli en sentral transportvei der vi kan fjerne flaskehalser og sikre en mer effektiv varetransport. Når regjeringen har brukt så lang tid på å komme med avklaringer, er det viktig at Stortinget sikrer framdrift. Et forprosjekt gir inngangsbillett til å bli med i vurderingen av prosjekter i ny nasjonal transportplan. Det har både fylkeskommunen og kommuner i Troms bedt om, og Høyre mener derfor det er nødvendig, og på tide, at Østre Malangen-korridoren kommer et steg nærmere realisering. Det er viktig for trafikksikkerheten, for næringslivet, for totalberedskapen og for folk i nord.

Se for deg at du er kreftsyk og bor i en kommune i Finnmark. Da må du til Tromsø, til UNN, for behandling, og det tidligste flyet går så å si midt på natten. Det er det billigste, og det må du ta, selv om det går et annet noen timer senere, men det er for dyrt. Du må vente unødvendig mange timer på sykehuset, for timen din er midt på dagen, og du må reise hjem samme kveld fordi overnatting på UNNs pasienthotell er åpent for alle, og kostnadene dermed altfor høye. Sliten etter en tøff behandling må du vente resten av dagen i Tromsø på siste fly hjem, som også er det billigste, har flere stopp og flybytte, og som betyr at ingen buss går fra flyplassen og hjem til deg. Taxitilbudet er kanskje heller ikke det beste. Derfor – nettopp derfor – er dagens forslag så utrolig viktig. Vi må flytte makten fra systemet og over til pasienten. Jeg vil takke min partikollega stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe som lenge har jobbet for å gjøre pasientreiser bedre for folk, spesielt i Nord-Norge. Takk også til komiteen for godt samarbeid. Innstillingen i dag uttrykker bred politisk enighet om at dagens pasientreiseordning ikke fungerer godt nok, og at den må ha større vekt på pasientens faktiske belastning, særlig for dem som bor langt unna behandlingstilbudet. For oss i Høyre har målet alltid vært pasientens helsetjeneste. Det betyr at hele pasientforløpet må henge sammen, også reisen til og fra behandling. For mange pasienter i distriktene, i Nord-Norge, er reisen i dag nesten en like stor belastning som selve sykdommen. Høyre tar til orde for, og får i dag flertall for, forbedringer, særlig der dagens ordning gir unødvendig lang reisetid og stor belastning for pasientene. Det er pasientens totale reisetid som skal være avgjørende, og pasienter må prioriteres når de skal ta fly. Dagens forslag er viktig for oss i nord, men også for pasienter og pårørende i hele det langstrakte landet vårt. For Høyre handler dette om å rette opp konkrete svakheter i pasientreiseordningen uten å detaljstyre eller svekke helseforetakenes ansvar. Høyre forventer nå at regjeringen følger opp disse vedtakene med handlekraft. Vi kan ikke lenger akseptere at pasienter og pårørende får en unødvendig tung bør på toppen av sykdommen. Dagens vedtak betyr noe for folk, og med det tilrår jeg de romertall i innstillingen som Høyre er en del av.

Jeg forstår veldig godt at statsråden ikke kan si helt konkret om det bevilges midler, men da oppfatter jeg det sånn at det kanskje ikke er diskutert ennå. Jeg vil sterkt oppfordre: Hvis man utarbeider en nasjonal arbeidsmiljøstrategi med ønske om å få ned sykefraværet blant kvinner, tenker jeg det kommer til å ha veldig lite å si hvis det ikke også følger med midler. Jeg er helt enig i det statsråden sier om at det de aller fleste plassene er et trygt arbeidsmiljø, men som jeg sa, handler dette også om den forrige NOU-en om kvinnehelse, og om hvordan kvinnehelse er underprioritert i helsevesenet i dag. Vi har ikke likeverdige helsetjenester, og det gir seg utslag i arbeidsmiljøet og arbeidshverdagen. Kvinner står ikke like lenge i jobb og har et mye høyere sykefravær. Spørsmålet er: Ser statsråden den sammenligningen og den parallellen til den forrige NOU-en?

Jeg takker statsråden for svaret. Det er veldig bra at regjeringen følger opp et av innspillene som kom i høringen til denne NOU-en, nemlig å utarbeide en nasjonal arbeidsmiljøstrategi. Statsråden sier det vil komme mål og prioriteringer. Da er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil det også komme midler? Jeg vil dra en sammenligning til NOU 2023: 5, Den store forskjellen, som handler om kvinners helse, og som denne utredningen bygger ganske mye på. Da utarbeidet også regjeringen en strategi for kvinnehelse, og det ble bevilget 13 mill. kr. Det tenker jeg ikke monner i denne sammenhengen, for å få kvinner tilbake på jobb. Vil det også følge midler med denne strategien?

«For ett år siden mottok regjeringen utredningen om kvinners arbeidshelse med et tydelig signal: Det høye sykefraværet blant kvinner er ikke et biologisk fenomen – men et arbeidslivsproblem. Det handler om systematiske forskjeller i arbeidsmiljøet og manglende tilrettelegging, spesielt i kvinnedominerte yrker. Høyt sykefravær rammer den enkelte kvinne og samfunnsøkonomien. Høringsfristen gikk ut for over et halvt år siden, og regjeringen somler. Når kan vi forvente konkrete tiltak som faktisk vil bedre arbeidsdagen for kvinner?»