Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Samtidig viste den med all tydelighet hvorfor Norge trenger en helt ny kurs i europapolitikken. I over 30 år har Norge tilpasset seg EUs regelverk, og det til tross for at det norske folk har sagt nei til EU-medlemskap to ganger. Da Norge tilsluttet seg EØS i 1992, ble det hevdet at avtalen ikke ville gripe inn i norsk politikk, og at den kun skulle sikre oss adgang til det europeiske markedet. I dag vet vi at dette ikke stemte. EØS gir ikke noen garanti for markedstilgang, og Norge har gitt fra seg kontrollen over avgjørende deler av energi-, arbeidslivs- og næringslivspolitikken. EUs beskyttelsestiltak rammer nå industrien i Mo i Rana, i Kvinesdal, i Sauda og i mange andre lokalsamfunn knallhardt. Vi snakker her om tusenvis av arbeidsplasser. Da er det helt på sin plass å utvise handlekraft. Utenriksministeren snakket om mer samarbeid i en urolig tid, men det Norge mangler, er ikke mer EU. Det vi mangler, er mer demokrati og større nasjonal handlefrihet. Den sittende regjeringen, med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen, har et særlig ansvar i så måte. Det var bl.a. Støre, den gang 32 år gammel og rådgiver for Gro Harlem Brundtland, som forhandlet fram EØS-avtalen, en avtale som billedlig talt ble tredd ned over hodet på det norske folk. Vi kan og bør samarbeide bredt internasjonalt, og det gjør vi allerede, men vi trenger ikke å underordne oss Brussel for å få det til. Rødt mener det vil være i norsk interesse å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale. Inntil det skjer, bør vi i det minste bruke vetoretten når EU truer norske interesser, enten det gjelder strømmarkedet, landbruket eller forsøk på å overstyre norsk arbeidsliv. Det kan vel tenkes at det ikke er så uansvarlig likevel, men tvert imot betimelig, å vurdere noen mottiltak når EU direkte rammer norsk industri. Rødt mener at tiden er inne for en grunnleggende debatt om Norges forhold til EU. Vi kan samarbeide tett med Europa uten å svekke det norske folkestyret, og vi kan sikre framtiden for arbeidsplasser og lokalsamfunn gjennom demokratisk kontroll over våre felles ressurser.