Hvis det er gjennomført en utredning av dette, er det veldig interessant. Da vil jeg gjerne utfordre statsråden på hva slags konkrete vurderinger som faktisk er gjort av sårbarhet, produksjonsspredning og beredskap. Hvis produksjonen konsentreres på færre gårder i færre områder, kan jo også sårbarheten øke. Matberedskapen handler ikke bare om størst mulig totalproduksjon i normale tider. Det handler også om robusthet når samfunnet settes under press. Hva skjer f.eks. hvis forsyningslinjene bryter sammen, hvis tilgangen på strøm, drivstoff, kraftfôr og reservedeler blir begrenset? Da vil produksjonen per bonde nødvendigvis gå ned, og da blir det en styrke å ha de små produsentene, jordbruk i hele landet og nærhet til ressursene. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk gått ned med 30 000. Om denne utviklingen fortsetter, vil vi i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk, mot 70 000 i år 2000. Er dette en utvikling som regjeringen er bekvem med?

Takk for svaret. Jeg registrerer at statsråden snakket en del om målsettingene for politikken, men spørsmålet mitt gjelder det faglige grunnlaget for den politikken regjeringen fører. Nå skjer det en del politiske endringer som øker presset på de små brukene. Da er spørsmålet om departementet har utredet om dette kan ha noe å si for evnen til å opprettholde matproduksjon i en krisesituasjon over hele landet. Produktivitet er viktig, men beredskap handler også om robusthet, og for de fleste vil det være naturlig å tenke at desentralisering, altså matproduksjon der folk bor, øker robustheten. Så på nytt: Finnes det faglige utredninger som konkluderer med at større og færre bruk styrker matberedskapen? Og bør ikke de jordbrukspolitiske virkemidlene stå i stil med målene?

«Regjeringa legger stor vekt på produktivitetsvekst i jordbruket. Økt sjølforsyning og matberedskap løftes frem som overordnede mål. Flere av endringene i jordbrukspolitikken, som økt bunnfradrag og høyere innslagspunkt for husdyr og avløsertilskudd, blir oppfattet som tiltak som favoriserer større bruk og presser mindre gårdsbruk ut av næringa. Har regjeringa faglig utredet hvilke konsekvenser denne politikken kan få for matberedskap og sjølforsyning, og kan statsråden redegjøre for hvilke vurderinger som eventuelt er gjort?»

Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Samtidig viste den med all tydelighet hvorfor Norge trenger en helt ny kurs i europapolitikken. I over 30 år har Norge tilpasset seg EUs regelverk, og det til tross for at det norske folk har sagt nei til EU-medlemskap to ganger. Da Norge tilsluttet seg EØS i 1992, ble det hevdet at avtalen ikke ville gripe inn i norsk politikk, og at den kun skulle sikre oss adgang til det europeiske markedet. I dag vet vi at dette ikke stemte. EØS gir ikke noen garanti for markedstilgang, og Norge har gitt fra seg kontrollen over avgjørende deler av energi-, arbeidslivs- og næringslivspolitikken. EUs beskyttelsestiltak rammer nå industrien i Mo i Rana, i Kvinesdal, i Sauda og i mange andre lokalsamfunn knallhardt. Vi snakker her om tusenvis av arbeidsplasser. Da er det helt på sin plass å utvise handlekraft. Utenriksministeren snakket om mer samarbeid i en urolig tid, men det Norge mangler, er ikke mer EU. Det vi mangler, er mer demokrati og større nasjonal handlefrihet. Den sittende regjeringen, med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen, har et særlig ansvar i så måte. Det var bl.a. Støre, den gang 32 år gammel og rådgiver for Gro Harlem Brundtland, som forhandlet fram EØS-avtalen, en avtale som billedlig talt ble tredd ned over hodet på det norske folk. Vi kan og bør samarbeide bredt internasjonalt, og det gjør vi allerede, men vi trenger ikke å underordne oss Brussel for å få det til. Rødt mener det vil være i norsk interesse å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale. Inntil det skjer, bør vi i det minste bruke vetoretten når EU truer norske interesser, enten det gjelder strømmarkedet, landbruket eller forsøk på å overstyre norsk arbeidsliv. Det kan vel tenkes at det ikke er så uansvarlig likevel, men tvert imot betimelig, å vurdere noen mottiltak når EU direkte rammer norsk industri. Rødt mener at tiden er inne for en grunnleggende debatt om Norges forhold til EU. Vi kan samarbeide tett med Europa uten å svekke det norske folkestyret, og vi kan sikre framtiden for arbeidsplasser og lokalsamfunn gjennom demokratisk kontroll over våre felles ressurser.