For det første er det viktig å få med seg, eller notere seg, at flertallet foreslår at ordningen med normpris og prisråd skal avvikles fra og med inntektsåret 2027. Det betyr, i tråd med dette, at prisrådet vil fortsette å sette priser for inntektsåret 2026, og dette er etterskuddspliktig, så her vil det jo ta noe tid før dette faktisk slår inn. For det andre er utfordringen til regjeringen at stortingsflertallet vet hva de er mot, men de har jo ikke formulert hva de er for, så det må vi jobbe litt med. Det er klart at vedtar flertallet dette, må regjeringen følge det, men hva som kommer i stedet, det må det jobbes med.

For det første var anslaget vesentlig lavere. Jeg mener det var 2,7 mrd. kr, men det er også vesentlig over det som nå faktisk er innbetalt. Men det er jo ikke slik at disse skattene er endelig fastsatt. Det er ganske mange saker som nå er til behandling, det er klagesaker og det er uenighet, og det er det ofte når man innfører en ny skatt, på et nytt grunnlag. Så det gjenstår å se hva den faktiske skatteinngangen blir. Jeg kan ikke gå inn i behandlingen av enkeltsaker, men det er altså ikke fastsatt. Det er uenighet også om skattegrunnlaget. Så la oss nå se hva den faktiske inngangen blir. Men det vi diskuterer i dag, er uansett en normpris, og det er et bedre utgangspunkt enn veldig byråkratiske rapporterte internpriser.

Problemet er at det ikke finnes et marked ved merdkanten. Det er nettopp derfor vi må få en annen prisfastsetting. Hadde det vært et marked ved merdkanten der det var mange tilbydere og mange etterspørrere, da ville det ha vært en markedspris, og da kunne man ha brukt den, men den finnes ikke. Ideen om at man skal ha en faktisk markedspris i et marked som ikke finnes, er altså ikke et alternativ. En grunnsetning i et marked er nettopp at det er mange tilbydere og mange etterspørrere som byr priser opp og ned, og det eksisterer ikke her, spesielt ikke i et vertikalt integrert selskap. Der er det én tilbyder, og det er eieren av merden, og det er én etterspørrer, og det er den som eier slakteriet – og hvis det er det samme selskapet, er det null markedspris. Det er derfor man må ha et annet system. Man kan selvfølgelig ha internprising, men da er det store fordeler for dem som kan flytte overskudd, og ulemper for dem som ikke kan det – fordeler for de store, ulemper for de små.

Det som er et faktum, er at der det er internprising, er prisene vesentlig lavere enn der prisene er fastsatt mellom to uavhengige aktører. Det er et faktum. Det er omtrent 7 kr. Det er grunnen til at man bør ha en normpris, som gjør at man faktisk får en riktigere pris for skattleggingen, ikke minst fordi det gjør at det blir mindre fordeler for de store selskapene på bekostning av de små selskapene – som er tilfellet hvis det er lettere å flytte overskudd ut av nærvirksomheten. Det er punkt én. Punkt to er at det er dette systemet vi har for vind, vann, gass og olje. Det var protester i begynnelsen, det helt riktig, men det er ikke noen mistenkeliggjøring av de selskapene. Vi har samarbeidet godt med dem. Et normprissystem er altså mindre byråkratisk og mer rettferdig og sikrer at fellesskapet får tilgang til de grunnrentene som tilhører dem.

For å innkreve skatt trenger man litt byråkrati. Det er det ingen vei utenom. Det blir mer byråkrati hvis vi ikke har et normprisråd, for da setter man en felles pris. Her må alle selskapene rapportere alle priser. Det må også mye mer kontroll til for skatteetaten hvis man ikke har en normpris som settes for store volumer. Vi har noe tilsvarende for gass. Der er det noen ganger det ikke er en normpris. Det er et vesentlig mer byråkratisk system. Det er et system med mange flere klager, og det ender ofte i rettssalen. Så selskapene, spesielt de små selskapene, vil stå overfor mer byråkrati og mer kontroll fra skattemyndighetene, og oftere vil sakene ende i rettssalen, som er ressurskrevende for skatteetaten og for enkeltselskaper. Så jeg mener alvorlig at hvis man skal ha en grunnrenteskatt, er det å avskaffe et veletablert system med et normprisråd en uklok måte å gjøre det på, av hensyn også til næringen, med mindre hensikten er å gjøre det veldig lett å unndra seg skatten, og det blir altså lettere for de store enn for de små selskapene.

Departementet og jeg har mye kontakt med norsk næringsliv, og også med oppdrettsnæringen. Vi er klar over misnøyen. Det er ikke noe nytt at folk som betaler skatt, og spesielt aktører som betaler grunnrenteskatt, er misfornøyd med det. Jeg var i mange år oljeminister, og jeg vet at det var store protester mot særskatten på olje, i hvert fall i begynnelsen. Men etter hvert så man at det var et riktig system, og har avfunnet seg med det, inklusive normprisrådet for oljebeskatning, altså for grunnrenteskatten på olje. Det som står fast, er at mulighetene til både å flytte inntekter bort fra nærvirksomheten over på landvirksomheten, og dermed redusere overskuddet der det er grunnrenteskatt, eller å flytte kostnader til nærvirksomheten, og så da redusere overskuddet som skal komme til grunnrentebeskatning, er mye større i et integrert selskap, som har slakterier, brønnbåter og veldig mange andre leveranser, som nettopp gjør at man lett kan flytte inntekter ut og kostnader inn. Den muligheten har ikke de små selskapene. Derfor vil skatten bli mer urettferdig hvis vi ikke har en normpris.

Hardt arbeid, dyktige fagfolk og privat kapital har sammen med tilgangen til norske fjorder skapt en fantastisk havbruksnæring i Norge. Havbruksnæringen er viktig for kysten vår og for norsk økonomi. Tilgang til norsk natur er en begrenset ressurs. Å bruke den gir opphav til en ekstra avkastning. Denne grunnrenten bør komme fellesskapet til gode. Det gjelder for oljen, gassen, vannkraften og vindkraften. Det bør også gjelde for havbruk og bruk av våre felles fjorder. Det var bakgrunnen for at grunnrenteskatten på havbruk ble innført. Havbruksnæringen er dominert av noen få, store aktører. De fem største står i dag for omtrent 60 pst. av produksjonen og har betalt ut milliarder i utbytte. Mye av utbyttet går til utlandet, men havbruk har også gitt opphav til noen av de største private formuene i Norge. For at grunnrenteskatten skal virke godt, må skattegrunnlaget svare til det reelle økonomiske overskuddet. Høyere skattesats på grunnrenteinntekt opparbeidet på verdiskaping i sjøen gir selskapene sterke insentiver til å flytte overskudd slik at grunnrenteskatten blir lavest mulig. Særlig de store, integrerte selskapene, som ofte har både smolt, brønnbåter og slakterier, har mange muligheter til denne typen overskuddsflytting og kan oppnå lavere skatt enn mindre selskaper. Nettopp derfor er hovedregelen normpris for salgsinntekter i all type grunnrenteskatt. Prisrådsmodellen er velkjent fra petroleumsskatten, der Petroleumsprisrådet har fungert i 50 år. For vannkraft og vindkraft bruker vi spotmarkedsprisene på kraftbørsen Nord Pool. Normpris skal sikre at inntektene svarer til markedsprisen som ville blitt avtalt mellom to uavhengige parter. I tillegg forenkler normpriser selskapenes egenfastsetting av skattegrunnlaget og reduserer behovet for kontroll fra skatteetaten. Jeg ser flere ulemper med en grunnrenteskatt uten normprisråd. For det første kan skatten bli mindre rettferdig. Fordi de store, integrerte selskapene har mulighet til å tilpasse seg, vil de lettere få lavere skatt, mens de små ikke får denne fordelen. Avvikling av normpriser kan derfor forsterke utviklingen mot en mer konsentrert næring, hvor vi står igjen med noen få, store selskaper. For det andre vil avvikling av Prisrådet redusere skatteinntektene til fellesskapet. Det bidrar til økt urettferdighet. For det tredje vil avvikling av Normprisrådet bidra til at systemet blir mer komplisert – mer rapportering, mer byråkrati. Det er grunnen til at regjeringen ikke anbefaler forslaget som nå er til behandling.

Folkeregisterloven har regler om hvor i Norge folk skal registreres som bosatt. Reglene skal sikre at personer blir bostedsregistrert der de faktisk bor, dvs. der de regelmessig tar sin døgnhvile. Opplysninger om bosted er viktige for samfunnsplanleggingen, tilrettelegging av offentlige tjenestetilbud og en rekke andre formål. Registrert bosted, har derfor betydning på et stort antall rettsområder. Å endre bostedsreglene i folkeregisterloven uten å vite om konsekvensene på alle de ulike rettsområdene der dette har betydning, er ikke forsvarlig. For eksempel har bostedsregistrering betydning for konsesjonsregler for landbrukseiendommer og reglene om kommunal boplikt. Begge deler er viktige av distriktsmessige hensyn og kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre. Reglene om bosted i folkeregisteret er også parallelle med reglene om bosted i skatteloven, som igjen har betydning for bl.a. fradrag for utgifter til pendling, skattlegging av primær- og sekundærbolig og gevinstbeskatning ved salg av bolig. Det vil medføre store rettslige og administrative utfordringer om det skulle være forskjellige regler for bosted i de to lovene. Opplysninger i folkeregisteret kan også ha betydning for ytelse fra folketrygden. I begrunnelsen for representantforslaget vises det til behovet for fleksibilitet i bostedsregistrering for bl.a. ektefeller og pendlere. Stortinget har i et anmodningsvedtak fra i fjor bedt regjeringen gjennomgå de alminnelige skattereglene for pendlere. I en slik gjennomgang vil det bli aktuelt å se på reglene om bosted for pendlere, og jeg mener derfor det ikke er grunn til å foreta en særskilt vurdering av bostedsregistrering for pendlere nå. Flertallet i finanskomiteen peker videre på at dagens bostedsregler i folkeregisterloven skaper utfordringer for å inneha folkevalgte verv eller stille til valg. Valgloven og kommuneloven stiller krav om at en person som skal velges til bl.a. kommuneråd og fylkesråd, må være innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen eller i en av kommunene i fylket. Å endre grunnleggende bostedsregion i folkeregisterloven for å ivareta et eventuelt behov for fleksible regler om valgbarhet ville være et uforholdsmessig og svært lite målrettet tiltak. Stortinget har bestemt at for å være valgbar til kommunestyre og andre folkevalgte organer i kommunen, f.eks. kommuneråd, må man være folkeregistrert som bosatt i den aktuelle kommunen. Dersom Stortinget ønsker å endre på dette, bør det skje ved endring av valgloven og kommuneloven. Det bør ikke løses ved å endre folkeregisterlovens bostedsregler, da det vil skape nye problemer på en lang rekke andre områder. I innstillingen sammenlignes det med samboere og hevdes at det ikke er grunn til at det skal være en byråkratisk ulempe i folkeregisterloven å inngå ekteskap eller få barn. Til dette vil jeg bemerke at samboere som flytter fra hverandre, ikke lenger er samboere. For samboere med barn gjelder de samme regler om bosted som for ektefeller med barn. Fra tid til annen reises spørsmål om bostedsreglene bør være mer fleksible, f.eks. fordi ektefeller kan ønske å ha hvert sitt formelle bosted, eller fordi det ønskes bostedsregistrering på en eiendom med boplikt selv om den skal brukes til fritidsformål. Folkeregisterlovens regler om bosted sikrer beregnelighet og ivaretar etter mitt syn formålet etter folkeregisterloven. Om det er behov for mer fleksible bostedsregler på andre rettsområder, må det vurderes innenfor rammen av det aktuelle regelverket. En eventuell endring av bostedsreglene i folkeregisterloven vil medføre konsekvenser på en rekke rettsområder. Etter mitt skjønn er det ikke behov for eller hensiktsmessig med en endring. På denne bakgrunn vil jeg ikke anbefale Stortinget å slutte seg til innstillingen. Jeg mener en bedre løsning vil være å vurdere behovet for endring på de områdene hvor reglene om bosted faktisk skaper utfordringer. Vi vil selvsagt kunne bistå dersom det er ønskelig å se nærmere på sammenhengen mellom særregler om bosted og generelle bostedsregler i folkeregisterloven.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at redaktørstyrte medier har en viktig funksjon i samfunnet. Med stor tilgang på innhold uten ansvarlige redaktører er det viktig at vi i fellesskap finansierer redaktørstyrte medier. Derfor er jeg også glad for at det er bred enighet om omfattende pressestøtte i Norge. Denne pressestøtten har ulike former. I 2026 er det bevilget over 0,5 mrd. kr i produksjonsstøtte til aviser og 150 mill. kr til TV 2, men den største pressestøtten er merverdiavgiftsfritaket til redaktørstyrte medier på om lag 2,5 mrd. kr. Momsfritaket for medier er mer gunstig enn ingen moms. De slipper å beregne moms på inntekter fra avissalg, likevel får de fradrag for anskaffelser, som papir, datautstyr og programvare. De slipper altså å betale utgående moms, men får likevel fradrag for inngående moms. Dette er avisenes største økonomiske fordel, den største delen av pressestøtten. Samtidig er merverdiavgiften en av de viktigste kildene til å finansiere den norske velferdsstaten. Momsordningen for medier har derfor helt siden den ble innført i 1970, blitt avgrenset mot bl.a. underholdning og ukeblader. Flere ekspertutvalg som har vurdert merverdiavgiften, viser til at avgiften virker best når grunnlaget er bredt og det er få reduserte satser. De mener at avgiften ikke bør brukes til annet enn å skaffe staten inntekter. Det er mer effektivt og ivaretar ulike politiske formål med andre virkemidler, f.eks. direkte tilskudd. I 2023 avviklet regjeringen fritaket for elektroniske nyhetstjenester. Fritaket var et dyrt og lite treffsikkert mediepolitisk virkemiddel. I praksis innebar fritaket at tv-distributører og strømmetjenester kunne selge sine abonnement med lav avgift. Det meste av støtten gikk dermed til aktører som Telenor, Telia, TV 2 Play og Viaplay. Det var selvfølgelig gunstig for disse aktørene, men det førte neppe til bedre nyhetsproduksjon og økt mediemangfold. Etter at fritaket for elektroniske nyhetstjenester ble avviklet, ble det i 2024 åpnet for at aviser kunne bruke mer lyd og levende bilder. Avisene har derfor i dag større fleksibilitet til å bruke lyd og levende bilder uten at det utløser avgiftsplikt. Det gjør at elektroniske aviser bedre kan tilpasse seg moderne medievaner uten å måtte beregne merverdiavgift. Jeg registrerer at stortingsflertallet ønsker at regjeringen utreder merverdiavgiftsreglene på medieområdet. Finansdepartementet vil følge opp dette og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Forslaget om å endre utredningsinstruksen er motivert ut fra viktige hensyn som regjeringen fullt ut deler. For å sikre norsk konkurransekraft og best mulig forutsetninger for verdiskaping er det nødvendig å gjennomføre forenklinger i statens virksomhet. I Regjeringens plan for Norge varsler vi at vi skal fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver. Dette vil gi bedre tjenester og en mer effektiv forvaltning. Dette arbeidet er vi i full gang med. La meg gi noen eksempler: Forslaget om å innføre pliktig digital bokføring og e-fakturering mellom virksomheter er lagt fram for Stortinget og har fått bred tilslutning i debatten her tidligere i dag. Det er igangsatt modernisering av både den statlige innkrevingen i skatteetaten og tollbehandlingsprosessen i tolletaten. For kommunene er grensen for når staten som hovedregel skal kreve rapportering på øremerkede tilskudd, tidoblet og hevet til 1 mill. kr. Som oppfølging av kommunekommisjonen fjerner vi flere øremerkede tilskudd og flytter midler over i kommunenes rammetilskudd. Vi har varslet en ny forenklingsstrategi for næringslivet. Målet er å styrke produktiviteten, lønnsomheten og konkurransekraften for næringslivet i hele landet. For å få til forenkling må vi vurdere nøye hvordan nye reguleringer og tiltak vil virke. I dette arbeidet må vi trekke med berørte interesser. Utredningsinstruksen skal bidra til at dette skjer på en god måte. Det er viktig å understreke at utredningsinstruksen ikke alene er grunnlaget for regjeringens arbeid. Utredningsinstruksen er kjernen i et samlet system av veiledning om hvordan ulike hensyn skal ivaretas. Selve utredningsinstruksen er kortfattet og overordnet og har en utdypende veileder. På mange områder er det egne sektorveiledere som gir veiledning om sektorspesifikke forhold. Det finnes f.eks. en egen veileder om vurdering av konsekvenser for næringslivet, som er utviklet av Nærings- og fiskeridepartementet. Her blir hensynet til små og mellomstore bedrifter, som forslagsstillerne trekker fram, også vektlagt. Det samlede systemet for regler og veiledning utvikles stadig med nye veiledere. Dette må balanseres, så utredningskravene ikke blir for komplekse. Det er vanskelig å se at det er mangel på krav og veiledning som er årsaken til at regelbyrden for næringslivet blir for stor. Hvert forslag om tiltak som innebærer mer rapportering og administrative krav, kan hver for seg begrunnes, men summen av ulike tiltak kan samlet bidra til for mange reguleringer og for mange krav. Særlig kan dette ramme små virksomheter, om det er små kommuner eller små næringsvirksomheter. Regjeringen har, som nevnt, et mål om forenkling for både næringsliv og forvaltning. Som en del av dette arbeidet vil vi også vurdere om det er behov for bedre veiledning og involvering av berørte parter eller andre tiltak som kan gi økt kvalitet på utredningene.

Som jeg tror jeg har sagt flere ganger nå, er vi åpne for ytterlige å forbedre en ordning vi var med på å innføre i 2005, og som Arbeiderpartiet var for å styrke i 2022. Men det er også en realitet at det innebærer økte kostnader for bedriftene, og det innebærer også reelt sett økte lønnskostnader, samlet sett, ved at det å ha folk ansatt innebærer den kostnaden det knytter seg til å betale ut lønn, men også til å sette av penger til pensjon. Derfor kan det påvirke hva slags lønn folk sitter igjen med når bedriftene skal sette av mer til pensjon. Men, igjen: Vi er åpne for det. Vi er pådrivere for dette systemet og er selvfølgelig også åpne for ytterlige å forbedre det. Det er helt feil å si at dette er et system som skaper flere minstepensjonister. Det er altså det motsatte. Dette bidrar til færre som lever av minstepensjon. En annen stor fordel med pensjonsreformen var at man før kunne jobbe mye, tjene mye og ende opp med minstepensjon i folketrygden. Nå får man mye mer opptjening for å jobbe, og derfor er det færre minstepensjonister i folketrygden. I tillegg har man tjenestepensjon oppå det, så det er dobbel gevinst.

Jeg ser ikke at dette er et system som ikke funker. Tvert imot ser jeg at det er et system som funker – ved at folk nå får tilleggspensjon, de får tjenestepensjon i tillegg til det de får i folketrygden. Men jeg ser også at det er et potensial for å forbedre det, og derfor ble ordningen også forbedret i 2022, og vi har sagt fra Arbeiderpartiets side at vi er åpne for ytterligere forbedring. Vi skal gjøre det på den måten vi gjort det før, nemlig sammen med partene i arbeidslivet. Dette er ikke et system som fører til flere minstepensjonister. Det er tvert imot et system som gjør at færre ender opp som bare minstepensjonister, eller bare med minstepensjon. For i tillegg til pensjonen fra folketrygden, hvor kanskje noen har minstepensjon, får de altså tjenestepensjon i tillegg. Så dette er et målrettet og effektivt tiltak for å redusere antallet som bare lever av minstepensjon, og et av de mange tiltakene i pensjonsreformen som nettopp bidrar til å fjerne minstepensjonsfellen, som vi hadde før i pensjonssystemet vårt.

Det som var veldig urettferdig før vi fikk pensjonsreformen, var at store grupper av lønnstakere, f.eks. frisører og andre, bl.a. i varehandelen, hadde null tjenestepensjon, ikke noen ting utover det de fikk i folketrygden. Det fine med pensjonsreformen, som ble gjennomført i flere etapper, var at vi som det første skrittet innførte at alle skulle ha tjenestepensjon, alle skulle ha noe i tillegg til folketrygden, også de som jobber i privat sektor, som ikke har offentlig tjenestepensjon. Det kom på plass i 2006. Det var en viktig reform, og så ble den altså styrket noen år senere ved at man sørget for at man får det fra første krone og fra første dag. Vi er åpne for ytterligere å forbedre den obligatoriske tjenestepensjonsordningen, men både i 2005 og i 2022 gjorde vi det etter dialog med partene, etter initiativ fra partene og brev fra Riksmeklingsmannen. Det er den måten vi gjør den type forbedringer på i Norge, det skjer i samarbeid med partene i arbeidslivet. Da har vi den riktige forankringen.

Obligatorisk tjenestepensjon sørger for at de aller fleste ansatte i privat sektor nå får noe pensjonsopptjening i tillegg til det de tjener opp i folketrygden. Slik var det ikke fram til 2006. Obligatorisk tjenestepensjon ble innført som oppfølging av et initiativ fra partene i arbeidslivet og pensjonsreformen, og er derfor et av mange eksempel på hvordan pensjonsreformen har bedret det norske pensjonssystemet. Arbeidsgivere i privat sektor må nå minst spare 2 pst. av den ansattes lønn hvert år til alderspensjon. En del arbeidsgivere sparer mer, og gjennomsnittet er på rundt 4 pst. En økning av minstekravet behøver ikke å gi økte utgifter for dem som allerede sparer 4 pst. eller mer, men for de 40 pst. av bedriftene som har minimumsordningen, vil forslaget om økt sats gi økte pensjonsutgifter. Arbeidsgivere har tilpasset sine ordninger med ulike sparesatser og ulike nivåer på tilleggssparingen for lønn over 7,1 G. En økt minstesats kan føre til en omfordeling av pensjonssparing internt i bedrifter. Over tid kan det å øke pensjonsutgifter helt eller delvis føre til at de blir veltet over på arbeidstakere i form av lavere lønnsvekst. En overgang til en minstesats på 4 pst. vil uansett kunne være krevende for mange bedrifter. Økte pensjonsutgifter vil også kunne påvirke skatteinngangen, som følge av at sparing i de private tjenestepensjonsordningene er gitt særskilt skattemessig behandling. Økt minstesats i OTP vil ha konsekvenser for arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige. Det er derfor god tradisjon for at utvidelser i minstekravene utredes og gjennomføres i samråd med eller etter initiativ fra partene i arbeidslivet. Dette var tilfellet både da obligatorisk tjenestepensjon ble innført med virkning fra 2006 og da minstekravene ble endret i 2022, slik at inntekt fra første krone og første dag teller med i pensjonsgrunnlaget. Obligatorisk tjenestepensjon er en lovpålagt og skattefavorisert ordning. Myndighetene stiller bl.a. krav til hvilke bedrifter og ansatte som skal omfattes, krav for å sikre likebehandling og forholdsmessighet, og krav som skal sikre at pensjon kan utbetales som lovet. Endringer i disse ordningene må utredes grundig før man tar stilling. Eventuelle endringer i minstekravene bør også skje i samråd med partene i arbeidslivet.

Jeg er uenig med de partiene. Jeg har begrunnet hvorfor jeg er uenig med dem, og det handler om en vurdering av hvordan vi skal forsvare en høy grunnrenteskatt på norske oljeselskaper. Men jeg vil si at jeg har mange vesentlig større bekymringer enn akkurat denne, så det er ikke dette som kommer til å plage meg når jeg legger meg i kveld.

Vi har et godt samarbeid med alle de fire partiene som denne regjeringen samarbeider med i Stortinget, og da må vi også akseptere at det er uenighet og ulike vurderinger av f.eks. spørsmål knyttet til skatteregler. Jeg tror ikke vi skal dramatisere dette ytterligere. Jeg opplever ikke at dette er en begrensning av ytringsfriheten. Det er en vurdering av hva som skal være fradragsberettiget i oljeselskapenes skatt, og det er det greit å ha en saklig uenighet om. Jeg er veldig trygg på disse partiene mener at ytringsfriheten fortsatt skal gjelde.

Petroleumsforekomstene på norsk sokkel er en begrenset naturressurs som tilhører den norske stat. Petroleumsressursene er verdifulle og gir grunnlag for særlig høy avkastning og utvinning, en grunnrente. I tillegg til alminnelig selskapsskatt på 22 pst. betaler derfor selskaper som driver petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, en særskatt. Samlet skatt er 78 pst. Petroleumsskatten fastsettes på netto inntekt, der alle tilknyttede inntekter og kostnader inngår. Slik symmetrisk behandling av inntekter og kostnader er særlig viktig på grunn av den høye skattesatsen. Petroleumsselskapenes fradragsrett for kostnader følger de samme reglene som alle andre selskaper. Petroleumsselskapene får dermed – i likhet med det som gjelder generelt i selskapsbeskatningen –, fradrag for kostnader som er pådratt for erverv av inntekten. Dersom kostnadene knyttet til omdømmebygging, markedsføring, informasjonsvirksomhet, medlemskap i interesseorganisasjoner, lobbyisme og lignende anses for å fremme petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, er de fradragsberettiget i særskattepliktig inntekt etter de alminnelige skattereglene. Det er oljeskattekontoret som ved skattefastsettingen kontrollerer om en kostnad har tilstrekkelig nær tilknytning til petroleumsvirksomheten til at den blir fradragsberettiget. Den høye skattesatsen på 78 pst. gjør det særlig viktig å sikre at selskapene beskattes av et netto overskudd. Å nekte fradrag for visse kostnader vil lede til at beskatningen skjer på et annet og høyere grunnlag enn netto inntekt. Dermed ville den effektive skattesatsen bli høyere. At det gis fradrag for relevante kostnader ved virksomheten, representerer derfor ikke en statlig subsidie. Fradragsretten er tvert imot et viktig prinsipp for selskapsbeskatningen, nemlig at denne skal bygge på selskapets økonomiske resultat. Det er bare kostnader til markedsføring, reklame og lignende som er direkte knyttet til petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, som er fradragsberettiget i petroleumsskatten. Hvis slike kostnader er pådratt ved et hovedkontor i utlandet, vil de være fradragsberettiget i Norge så langt kostnadene knytter seg til den norske virksomheten. Norge følger OECDs retningslinjer om fradragsrett for konserninterne tjenester og fellesfunksjoner. Jeg vil derfor fraråde å avskjære petroleumsselskapenes fradragsrett for kostnadene knyttet til markedsføring og informasjonsvirksomhet.

Representanten har helt rett i at vi deler syn når det gjelder norsk medlemskap i EU. Jeg har hatt den blandede fornøyelsen av å delta i to EU-kampanjer. En av mine første politiske aktiviteter var å dele ut Ja til EF-løpesedler i 1972 og å være med i ja-kampanjen i 1994. Vi tapte begge ganger. Når vi skal reise det spørsmålet på nytt, er et veldig åpent spørsmål. Til selve denne saken: Jeg kjenner ikke akkurat tallet – 84, eller hva det var – som nå ikke er implementert, men det kan skyldes mange forhold. Det kan jo skyldes at det ikke er full enighet i EØS-familien, eller mellom EFTA-landene, og det kan også sannsynligvis skyldes at det er ganske krevende tekniske ting som skal gjennomføres. Vi ønsker å gjøre det så fort som mulig. Vi får unna mange, men det kommer mange nye, så det vil nok aldri være slik at det er null på den listen. Det vil alltid være noen, men det skal være så lavt antall som mulig.

Representanten Raja tar opp et veldig viktig spørsmål, og det er hvordan vi skal sikre integrering i de europeiske finansmarkedene når vi er EØS-medlem, men ikke EU-medlem. Det ligger i sakens natur at EU vedtar regelverk, og så starter forhandlingene om det er EØS-relevant og skal integreres i EØS-avtalen. Så må vi få enighet ikke bare med EU, men også med Island og Liechtenstein. Ofte går det veldig greit; noen ganger er det ulike meninger internt i EFTA-pilaren mellom Norge, Island og Liechtenstein. Så skal det lages nødvendige lovproposisjoner og regelverk som så skal implementeres i norsk lov og regelverk. Det er derfor en realitet at det noen ganger selvfølgelig tar noe lengre tid enn implementeringen tar i EU. Vi ønsker å gjøre det så raskt som mulig, vi ønsker å hindre forsinkelser, men det er altså en veldig stor mengde regelverk som lages.

EU-kommisjonen la 19. mars 2025 fram sin strategi for en spare- og investeringsunion. Den har som mål å legge til rette for at sparing kan kanaliseres mer effektivt til lønnsomme investeringer i hele EU, og bygger videre på arbeidet med EUs kapitalmarkedsunion. Kommisjonen la i desember 2025 fram en omfattende markedsintegrasjonspakke med flere regelverksforslag. Formålet med pakken er å styrke integrasjonen i de europeiske kapitalmarkedene, fjerne hindringer for grensekryssende virksomhet, fremme innovasjon og sikre enhetlig tilsyn med finansmarkedsaktører. De norske finansmarkedene er dypt integrert med markedene i de nordiske EU-landene, og norsk finansmarkedsregulering er i stor grad basert på EØS-regler. Arbeidet i EU med en spare- og investeringsunion påvirker derfor også reguleringsarbeidet i Norge. Et grunnleggende prinsipp i EØS-samarbeidet er at EØS-avtalen skal videreutvikles i takt med utviklingen i regelverket for EUs indre marked for å sikre rettslig likhet i hele det indre markedet. Dette er sentralt på finansmarkedsområdet og avgjørende for norske bedrifters mulighet til å konkurrere på likest mulig vilkår med næringslivet i Europa. Noe av det viktigste myndighetene gjør for å gi norske aktører gode og forutsigbare rammevilkår, er derfor å sikre at norske foretak og markeder kan fortsette å ha en velfungerende tilknytning til det europeiske markedet. Det er mange pågående initiativer i EU på kapitalmarkedsområdet, og flere er ventet. I årets finansmarkedsmelding, som jeg la fram for Stortinget 24. april, gir jeg en oversikt over noe av regelverket fra EU som Finansdepartementet vil jobbe med framover. Flere av sakene vil kreve stortingsbehandling i form av lov- og samtykkevedtak. Generelt er regjeringen positiv til regler som vil innebære at kapitalmarkedene i Europa fungerer bedre og sikrer finansering til lønnsomme prosjekter på tvers av landegrensene og internt i Norge. Regjeringen prioriterer arbeidet med innlemmelse og nasjonal gjennomføring av EØS-regelverk høyt. Dette gjelder også regelverk som er rettet mot oppstartsbedrifter.

Jeg mener at hvordan man setter sammen ulike indekser og hvordan man måler prisstigningen, er veldig faglige spørsmål, og jeg er veldig redd for at vi politikere skal politisere faglige vurderinger. Dette er en veletablert måte å måle prisstigning på. Den har vært brukt i Norge under svært ulike regjeringer. Den ble også brukt da Kristin Halvorsen var finansminister. Jeg er trygg på at vi skal være veldig varsomme opp mot det, fordi det kan tjene et politisk formål å begynne å endre hvordan vi måler og setter opp ganske kompliserte indekser. Det er en ærlig sak å mene at vi skal ha en annen type pengepolitikk. Da kan vi diskutere det politiske spørsmålet i det. Det er også en ærlig sak å komme med en faglig vurdering fra fagfolk om indeksen er satt opp riktig, men jeg tror ikke vi skal blande de faglige og de politiske vurderingene. Jeg er glad for at også SV og LO – og et bredt flertall her i Stortinget – er tydelige på at vi skal ha en uavhengig sentralbank, og at det er sentralbanken som skal bestemme renten, men jeg er åpen for en debatt om mandatet, og den pågår nå.

Det viktigste tiltaket for å bedre folks økonomi er å trygge landets økonomi. Som jeg har understreket flere ganger, er det viktig å føre en økonomisk politikk som ikke gjør at vi får arbeidsløshet på nivå med det det er i våre naboland. Ingenting bidrar mer til ulikhet, ingenting bidrar mer til fattigdom enn at folk ikke har jobb. Det er viktig at vi ikke legger økt press på prisene. Derfor er vi også forsiktige med den totale pengebruken. Igjen: Selv om det ikke er en ny ordning, er det å legge inn 10 mrd. kr ekstra og nesten doble strømstøtte og norgespris et tiltak som har betydning for folks privatøkonomi. Det siste er at dette ikke er et budsjett, dette er et revidert budsjett, der vi altså reviderer det budsjettet vi vedtok i fjor. Det er mer rom for større tiltak på alle områder når vi kommer tilbake til selve budsjettet til høsten.

Vi er opptatt av å ha et rettferdig skattesystem. Det er gjort betydelige endringer i skattesystemet for f.eks. å tette hull som ofte de mest velstående kan benytte seg av. Bare i det budsjettet vi vedtok for i år, gjorde vi noe med det som kalles flertrinnsmodellen, som er en litt innfløkt ordning innenfor eiendomsbeskatningen, der noen av de rikeste menneskene i Norge har greid å innrette seg slik at de har sluppet betydelig skatt. Vi tettet også et hull knyttet til finansnæringen og rentefradrag. Selv om det ikke er økt sats på høye inntekter, er det altså økt skatt på dem som har de største inntektene og de største formuene. Vi er opptatt av å fortsette å prøve å lage et mer rettferdig skattesystem, men det er ofte ikke bare et spørsmål om å øke de formelle satsene, det er faktisk å se hvordan det samlede skattesystemet fungerer. Der er erfaringen at det er bedre å ha litt lavere satser, brede grunnlag og få unntak enn å ha høye satser med masse unntak som de mest velstående benytter seg mest av.

For det første mener jeg at det er veldig bra at de partiene som har stått bak budsjetter nå over flere år, skal – hva skal vi si – ta ansvaret og dele gleden sammen over det man har fått til. Siden jeg ikke har forhandlet alle budsjettene, har jeg ikke alt i hodet, men jeg vet at mange av tingene som har kommet, har SV presset på for. Noen av dem har regjeringen foreslått på egen hånd, bl.a. noe knyttet til billigere barnehager. Det avgjørende er ikke på en måte å fordele ansvar, det avgjørende er at vi sammen har vedtatt de budsjettene. Vi skal alle glede oss over det man har fått plass til innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Det er alt fra billige barnehager, økt barnetrygd og redusert elavgift til lavere skatt på inntekt og selvfølgelig strømstøtteordningene, som kanskje er den viktigste ordningen målt i kroner og øre som har kommet det siste året, som et direkte resultat av den usikkerheten som nå er ute i verden. Summen av det gjør at knapt noe annet land stiller mer opp i forhold til den krisen som vi nå ser, enn det norske myndigheter gjør. Det gjør vi fordi vi er i en bedre økonomisk situasjon enn de fleste andre land. Det er riktig at det ikke kommer noen nye ordninger i dette reviderte budsjettet, men jeg mener at å legge på 10 mrd. kr i strømstøtte er et ganske viktig tiltak for å skjerme husholdningene mot de økte strømprisene. Jeg mener også at det at vi nå, altså for noen uker siden, fikk satt ned kollektivtransportprisene og økte barnetrygden – jeg tror det var 1. februar – også er tiltak som hjelper når folk nå opplever økt prisstigning. Som jeg har sagt tidligere i dag: Det kanskje viktigste er at vi fører en økonomisk politikk som gjør at det fortsatt kan være slik at lønningene vokser mer enn prisene. Det kan ingen garantere, for det avhenger av mange ulike forhold, men vi skal i hvert fall gjøre vårt bidrag til at det fortsatt kan være tilfelle, og det betyr at folk får litt mer å rutte med.

For det første har sykehusbevilgningene økt betydelig over de siste årene. For det andre har ventetidene gått ned. For det tredje har sykehusene stor budsjettmessig frihet. Det betyr at hvert eneste år er det slik at de må ta høyde for noe økte, reduserte eller endrede kostnader. Det er en del av måten vi styrer sykehusene på. Så jeg er trygg på at sykehusene har mulighet til å fortsette å øke behandlingskapasiteten. Vi skal i hvert enkelt statsbudsjett – det kommer et statsbudsjett til høsten – vurdere behovet for akkurat hvilket nivå vi skal ha til sykehusbevilgninger. Det er – igjen – slik at revidert budsjett ikke er et nytt budsjett, det er en revisjon av budsjettet som allerede er vedtatt. Jeg tror, ikke minst hvis man er opptatt av for store offentlige utgifter, at man skal være forsiktig med å gjøre revidert til en full ny budsjettrunde. Spesielt Høyre, som snakker om dette, skal være forsiktig med den typen budsjettpraksis.

Når det gjelder vurderinger av rente- og finanspolitikk, legger jeg mer vekt på hva Norges Bank sier. Norges Bank var i desember, da de kjente ikke bare statsbudsjettet, men også forhandlingsresultatet her i Stortinget, klare på at de spådde lavere rente. I den begrunnelsen de gir nå for at de har justert sin rentebane og økt renten, viser de til andre forhold. De sier til og med eksplisitt at det ikke er finanspolitikken, eller at vi har endret vurderingen av den. Det mener jeg er en viktigere vurdering enn hva en enkelt professor måtte mene om denne saken.

Det har vært en nedgang i boligbyggingen over noen år. Ser man på de beste og nyeste tallene vi har nå, snudde det gjennom fjoråret. Vi tror på fortsatt vekst i boligbyggingen i år. Det er ikke bare vi som tror på det, men også andre prognosemiljøer tror på det. Det gjør at vi nå i hvert fall går i riktig retning. Jeg tror det var i overkant av 21 000 igangsettingstillatelser – i hvert fall i overkant av 20 000. Over fem år blir det 100 000. Vi må derfor øke den takten for å nå 130 000. Regjeringen vil gjøre det den kan for å bidra til å øke den takten ytterligere, slik at vi kan nå målet om 130 000. Det er et krevende mål, og det skal vi jobbe for å få til.

Jeg vil si det samme som jeg sa i stortingssalen og i ulike intervjuer, både før sommeren, gjennom sommeren og i valgkampen, at det er Norges Bank som bestemmer renta, at renten påvirkes av mange ulike forhold, og at det staten, regjeringen og Stortinget tar ansvar for, er finanspolitikken, som er ett av flere forhold som bidrar til å påvirke prisnivået, og dermed også bidrar til å påvirke rentefastsettelsen. Renta gikk altså ned to ganger i fjor. Norges Bank gjorde det også klart at deres vurdering av finanspolitikken ikke hadde endret seg fra desember til nå i mars. Det som imidlertid har endret seg, og som gjør at de har endret rentebanen, er det som har skjedd ute i verden, og de pekte også på lønnsdannelsen. Det er den typen vurderinger Norges Bank skal gjøre. Det er ikke vurderinger som regjeringen og finansministeren skal gjøre.

Jeg gjorde det veldig klart – mange ganger i denne sal, i intervjuer og i andre sammenhenger – at det er Norges Bank som bestemmer renten, og at det er mange forhold som påvirker Norges Banks beslutninger om renten, bl.a. det som skjer ute i verden, lønnsdannelsen og selvfølgelig også finanspolitikken, men det er bare ett av flere forhold som påvirker renten. Det ble sagt høyt og tydelig mange ganger. I tillegg er det slik at renten ble satt ned to ganger i fjor. Så sent som i desember i fjor var også Norges Banks anslag at renten skulle videre ned i år. De har endret det nå. De viste i den forbindelse til lønnsdannelse og ikke minst til det som skjer ute i verden, med stengingen av Hormuzstredet og de økte prisene det medfører. Det vi kan gjøre, er å bidra til ikke å øke presset på prisene her i Norge. Det er også grunnen til at vi har holdt igjen på pengebruken i dette reviderte budsjettet, som vi i og for seg også gjorde i det budsjettet som ble vedtatt, som også hadde en nøytral virkning på norsk økonomi. Når det gjelder boligbyggingen, er det riktig at den har vært på et veldig lavt nivå i en del år. Den var også lav i fjor, hvis vi ser på hele året. Det positive var at den begynte å ta seg opp gjennom året. Det er riktig at vi i budsjettet vårt nedjusterer veksten, men vi tror fortsatt på en vekst i boligbyggingen også i året som kommer. Så fra en nedgang har det altså etter hvert blitt en oppgang. Det er viktig, og det andre som er viktig, er at med de nye tallene vi nå får, viser det seg at den nedgangen vi hadde for noen år siden, faktisk var litt mindre enn det Statistisk sentralbyrå tidligere har anslått. Så nedgangen har vært litt svakere, og nå er boligbyggingen på vei oppover.

Vi vil gjennomføre tiltak som gjør at vi kan redusere utslippene med 400 000 tonn, for det er en del av budsjettavtalen fra i fjor, og noe som er viktig for alle partiene, men spesielt for MDG. Vi har sendt ut et konkret forslag til hvordan det kan skje, med utslippskutt i anleggsvirksomhet. Men som jeg sa, er det ikke det eneste som kom. Det som også kom, var ikke bare en høring, men en fastsettelse av en ny forskrift – en ny bestemmelse – for offshoreflåten, som også innebærer reduserte CO2-utslipp.

Norske utslipp går ned. Norske utslipp går mer ned nå enn for få år siden, og denne regjeringen har gjennomført betydelige tiltak for å redusere klimagassutslippene. Igjen: Det vi nå kommer med, er et revidert budsjett. Det er ikke et nytt statsbudsjett; det er en revisjon av det budsjettet vi vedtok i fjor. Men der er det også tiltak som ikke akkurat er i revidert budsjett, men som kommer samme dag som revidert budsjett. Det ene er en høring om forslag til tiltak som kan redusere utslippene fra anleggsvirksomhet. Det andre er fastsettelse av en forskrift for å redusere utslippene fra offshoreflåten. Så det er altså ett tiltak som skal på høring, og ett konkret forslag som blir fastsatt. Det er ikke så verst på én dag.

Det korte svaret på det er ja. Det ville vært veldig rart om jeg sa at ingen ressurser i Norge kan brukes bedre. Tvert imot er denne regjeringen veldig opptatt av at vi skal gjøre nettopp det. Det er derfor vi f.eks. er opptatt av å vri samferdselsinvesteringer mot mer lønnsom drift og vedlikehold og si nei til et stort, ulønnsomt prosjekt – Stad skipstunnel. Det er derfor vi har vært opptatt av å gjennomføre ting som kan få fram mer arbeidskraft, bl.a. ved at vi avvikler den overgangsstønaden som gjorde at det var veldig lite lønnsomt for ikke minst enslige kvinner å gå i jobb. Det er derfor vi også forenkler overfor kommunene, der vi har redusert rapporteringsbyrden og detaljreguleringen av kommuner. Slik kan vi fortsette. Denne regjeringen er opptatt av å omstille, fornye og bruke pengene på en best mulig måte. Sammenligningen med Sverige er igjen litt mangelfull, synes jeg, for vi har høyere vekst, og vi har en høyere levestandard. Vi har en sterkere økonomi i Norge enn i Sverige. Det finnes enkelteksempler på ting som er bedre i Sverige, men samlet sett er norsk økonomi vesentlig bedre.

Jeg tror det er verdt å minne om at dette ikke er et nytt budsjett. Dette er et revidert budsjett, der vi reviderer det budsjettet vi vedtok i høst. Der lå det inne en betydelig økning i barnetrygden. Det lå i tillegg inne et betydelig kutt i barnehageprisene, eller en oppfølging av det kuttet som vi gjennomførte i fjor. Summen av det er nå slik at hvis man ser på barnetrygd og barnehagepris sammen, er det første gang i norgeshistorien at barnetrygden er høyere enn barnehageprisen – og ikke bare litt høyere. Den er altså nesten dobbelt så høy. Maksprisen for barnehage er 1 200 kr. Barnetrygden har nå kommet over 2 000 kr. Mange betaler også mindre enn 1 200 kr for en barnehageplass. Det er en stor omlegging som har skjedd over de siste årene, men de siste viktige skrittene ble tatt i budsjettet for i år. Så får vi vurdere hva vi skal gjøre i budsjettet for neste år.

Den dagen vi la fram revidert, i går, sendte vi også ut på høring et forslag til hvordan vi skal stille klimakrav til anleggsbransjen, eller til de virksomhetene som har oppdrag for det offentlige innenfor bygg og anlegg. Det er et krav etter forskrifter og bestemmelser som gjør at man vil stille krav om gradvis reduserte utslipp. Det er nettopp et uttrykk for at vi ønsker å presse på eller bidra til den omstillingen også innenfor anleggsvirksomheten når det gjelder utslipp av klimagasser. Vi vil bare gjøre det på måter som er gjennomførbare, og som ikke øker kostnadene for mye. Derfor er jeg også opptatt av at dette skal skje gradvis, over tid. Men vi er i gang, og forslaget er sendt ut på høring.

Jeg tror alltid det er lurt å være åpen for å se på ulike modeller, men en sånn kontantutbetaling mener vi er unødvendig byråkratisk. Det er fullt mulig å tilbakeføre de pengene som økte miljøskatter gir, innenfor systemet vi har i dag, dels gjennom å redusere skatt på arbeid, som vi allerede har gjort, dels ved å øke ytelsene i trygdesystemet til de som ikke har lønnsinntekt, og dels ved f.eks. å øke overføringer, som barnetrygd. For å tilbakeføre penger til den norske befolkningen også på en sosial måte har vi altså mange virkemidler. Vi har trygdesystemet, vi har stønadssystemet, barnetrygd, og vi har inntektsskatten. Der tror jeg vi kan få til en veldig god sosial profil, og man kan få til den doseringen man ønsker, uten å lage en ny byråkratisk ordning i Nav der man skal utbetale kontantytelser til alle. Vi har andre virkemidler som kan sikre den samme tilbakeføringen av penger som miljøskattene gir.

Jeg er enig i at det er veldig viktig å prise utslipp, og Norge er blant de landene i verden som har mest omfattende prising av klimagassutslipp. Vi har dels CO2-avgifter, dels klimakvoter. Jeg er også enig i at de pengene bør tilbakeføres til folk. Det er ikke et poeng med klimaavgifter å øke skattene, men å vri skattene slik at det fremmer miljøvennlig atferd, miljøvennlige investeringer. Derfor er jo også de økte klimainntektene vi har fått, brukt på å redusere andre skatter, f.eks. skatt på inntekt. Det mener jeg er en enkel og bra måte å tilbakeføre de pengene på. Man trenger ikke en egen tilskuddsordning – man tar inn mer i miljøskatter og reduserer skatt på arbeid. Mer skatt på forurensning og mindre skatt på arbeid, det har denne regjeringen gjort over flere år, og det er en oppfølging av en lang linje i norsk politikk, og det er en måte å gjennomføre den vridingen av skatter, ikke økningen av skatter, som miljøskatter innebærer.

Jeg mener selvsagt at investeringer i norsk olje og gass har noe å si. Det har noe si for landets inntekter, det har noe å si for energiforsyningen til resten av verden, og det har noe å si for hvor arbeidskraften brukes. Mitt poeng var bare at investeringer i olje- og gassektoren er så langsiktige, at det er så langt fra man begynner å lete til man faktisk investerer, at det kan være på et tidspunkt hvor man trenger å øke aktivitetsnivået og ikke er redd for å bruke mer penger, men tvert imot trenger å investere. Så om det fungerer eller ikke i forhold til konjunkturstyring, er helt annet spørsmål. Jeg mener også at vi har fått mye kompetanse gjennom å investere i olje og gass, og jeg mener også at olje- og gassindustrien nå er blant dem som er foregangsnæringer når det gjelder omstilling. For eksempel er det slik at mye av leverandørindustrien til olje og gass er blant dem som nå utvikler fornybar teknologi, og som er gode på karbonfangst. Så hele ideen er at den kompetansen vi har bygget opp – og bygger opp – i olje- og gassindustrien, også skal være den kompetansen som omstiller oss til en mindre fossilavhengig økonomi.

Jeg mener det er en fordel at vi fortsetter å investere i norsk olje- og gassvirksomhet. Det gir Norge gode inntekter, men det gir også Europa og resten av verden energi de trenger – energi som nå viser seg å være enda viktigere for sikkerheten til de landene fordi man ser sårbarheten med energi, olje og gass, fra Midtøsten. Man kan ikke bruke oljeinvesteringer til å drive med konjunkturregulering på kort sikt i norsk økonomi, fordi oljeinvesteringene varer over mange år. Det er mange år fra beslutning blir tatt til investeringene faktisk finner sted. Så det er andre typer investeringer og andre typer offentlige utgifter som må brukes til å regulere aktivitetsnivået i norsk økonomi. Det er jo slik at noen ganger ønsker vi å øke presset, vi ønsker å øke aktiviteten hvis det er fare for arbeidsløshet og fallende vekst, og andre ganger ønsker vi å holde igjen. Da er altså langsiktige investeringer i oljesektoren ikke et egnet virkemiddel for kortsiktig konjunkturregulering.

Det er i revidert også forslag som ligger under de ulike fagdepartementene, og derfor tror jeg det skal håndteres som det forslaget det er under det fagdepartementet. Det som Arbeiderpartiet og alle skal være helt trygge på, er at vi fortsatt skal ha tungt offentlig eierskap i jernbanesektoren i Norge. (Innlegg er under arbeid)

For det første mener Arbeiderpartiet at vi skal ha et tungt statlig eierskap i jernbanesektoren, ikke minst til infrastrukturen gjennom Bane NOR. Vi har også Vy, og vi har fortsatt et tungt statlig eierskap. Når det gjelder Mantena, er det en sak som ligger under samferdselsministeren. Jeg vil være litt forsiktig med å gå inn i detaljene, for de har vurdert det dit hen at de mener at det er en bedre måte å organisere det på enn slik det er i dag.

Det er ikke noe nytt at man justerer renten opp eller ned i forbindelse med prisanslag i et revidert budsjett. Det er jo veldig sjelden man treffer nøyaktig når man lager et prisanslag, kanskje sent på sommeren året før for hva prisene skal være året etterpå. Det som har skjedd nå, er en vesentlig annen situasjon enn den vi hadde da man ga priskompensasjon. Da hadde det vært tre år med undervurdering av prisveksten, til dels veldig kraftig undervurdering, og da kompenserte man for det. Avvikene denne gangen er ikke i nærheten av den samme størrelsesordenen, og derfor har vi også lagt til grunn at ikke noe skal kompenseres.

Jeg mener at finanspolitikken har en veldig viktig rolle når det gjelder å utjevne forskjeller i landet vårt, og også å sikre folk som lever av pensjon, gode levekår. Jeg mener i tillegg at det er veldig viktig at vi prøver å lage et pensjonssystem som gjør at man får noe igjen for å jobbe, både ved å stå lenger i arbeidslivet og ved å gjøre det vi nå har gjort, dels i privat sektor og nylig i offentlig sektor, nemlig at alle som omfattes av det nye pensjonssystemet, kan jobbe ved siden av uten å få avkortet pensjon. Veldig mange pensjonister gjør det. Det er et gode for dem, og det et gode for hele samfunnsøkonomien. Dilemmaet er at de som nå er på minsteytelser, er noen som har tjent veldig lite, og mange av dem har ikke hatt arbeidsinntekt overhodet. Hvis vi setter ytelsene for høyt, blir det veldig rart at man etter et langt liv uten noe inntekt plutselig får det – at første gang man får en inntekt er når man blir minstepensjonist.

Vi er opptatt av å trygge alle som lever av pensjon, og ikke minst sikre at minsteytelsene på gode nivåer. Derfor har vi gjennom ulike forlik og ulike reformer økt minsteytelsene i pensjonssystemet. Det er også gjort ganske nylig. Kanskje vel så viktig er det at – fordi vi nå har kommet ut av den situasjonen vi var i for bare et par-tre år siden, der prisene vokste mer enn lønningene, og der prisene vokste vesentlig mer enn pensjonene – vi nå har kommet i en situasjon der vi opplever at lønningene vokser mer enn prisene. Det forplanter seg til at pensjonene nå oppreguleres mer i forhold til prisene enn de gjorde da vi var i en situasjon der reallønnen sank, og det forflyttet seg over til reguleringen av pensjonsytelsene. Vi er igjen tilbake til at det er viktig å holde orden på det grunnleggende, også for pensjonistene. En annen viktig ting vi har gjort, er å gjøre det mulig for pensjonister å jobbe fritt ved siden av pensjon. Før var det slik at hvis du gikk av med alderspensjon, hadde du få muligheter til å jobbe. Nå har du mulighet til å spe på inntekten uten å bli avkortet.

I løpet av tre år har denne regjeringen to og en halvdoblet støtten – fra i underkant av en milliard kroner til to og en halv milliard kroner, altså mer enn doblet for å være presis – til FOT-ruter, disse rutene som staten bidrar til å betale for, som ikke er kommersielt lønnsomme. Vi økte bevilgningen også i år. Det viser faktisk at vi bruker mer penger, altså fra i underkant av en milliard kroner til over to og en halv milliard kroner, på å støtte flytrafikk bl.a. på Vestlandet. Men fordi kostnadene har økt mye og fordi det også har vært kapasitetsproblemer, har vi foreslått en omlegging av noe av innretningen på hvordan dette gjøres. Det er altså ikke for å redusere pengebruken i forhold til hva vi har gjort tidligere, det er for å få en bedre innretning og begrense den totale kostnaden.

Først: Vårt råd var at vi skulle sette oss ned sammen med budsjettpartnerne og så diskutere ulike tiltak. Den muligheten ble det aldri noe av, for man vedtok hastebehandling. Dermed fikk ikke Arbeiderpartiet drøftet med de andre budsjettpartnerne hva vi eventuelt kunne gjøre, enten i revidert eller eventuelt før, for flere partier var opptatt av at det skulle komme før. Den prosessen ble kortsluttet fordi man gjorde et vedtak med en gang. Nå skal vi igjen møtes til forhandlinger. Da kan man diskutere noen av de samme problemstillingene igjen. Men igjen: Jeg tror det er litt avhengig av hva man mener med tiltak. Jeg mener faktisk at det å holde orden i økonomien er et tiltak. Det er jo ikke slik at hvis man finner på masse andre småordninger, så er det liksom bedre enn den ene store, nemlig å holde igjen på pengebruken for å være ansvarlige, og for å styre trygt i en tid preget av masse usikkerhet der ute som nå slår inn i norsk økonomi – prisstigning og rente ute i verden. Vi skal gjøre det vi kan for å motvirke effektene av det på norsk økonomi.

Vi vurderer nye tiltak absolutt hele tiden. Det er vel også få perioder i norsk politisk historie hvor det er gjennomført så omfattende tiltak for å styrke folks privatøkonomi. Barnehageprisen er redusert fra godt over 3 000 kr til maksimalt 1 200 kr, barnetrygden er doblet og er nå for første gang i verdenshistorien nesten dobbelt så høy som barnehageprisen, elavgiftene er redusert, og strømstøtteordninger er innført. Men igjen: Dette hjelper ikke hvis vi ikke holder orden i det aller viktigste, nemlig at sysselsettingen er høy, arbeidsløsheten er lav og veksten kan fortsette i norsk økonomi. Det er det som er hovedinnretningen på det reviderte budsjettet vi nå la fram. (Innlegg er under arbeid)

Jeg mener det er et viktig tiltak at vi holder igjen på pengebruken, for det handler om bunnplanken i norsk økonomi. Jeg mener at det er et viktig tiltak når vi ser at for å opprettholde strømstøtteordningene må vi inn med 10 mrd. kr ekstra. Da er det et tiltak, ved at man bevilger mye penger for å finansiere det. Jeg mener også at det faktisk er et poeng at vi som en del av det som skjedde i Stortinget, også finansierer de reduksjonene i diesel- og bensinavgifter som er vedtatt. Det er ikke antall tiltak, men hvordan de virker, og hvor mye penger de koster, som er avgjørende.

Regjeringen og jeg deler den uroen mange mennesker føler for den økonomiske situasjonen, utløst av krigen i Iran, stengingen av Hormuzstredet og de økte energiprisene. Derfor har vi redegjort veldig grundig for hvordan vi har vurdert de ulike tiltakene i det forslaget. Det vi har gjort, er for det første å finansiere en ekstremt viktig ordning for norske husholdninger, nemlig strømstøtte og norgespris. Man kan være for eller mot den, men hovedpoenget er at det er den ordningen som treffer bredest, og som nå skjermer husholdningene mot økte kraftpriser. Vi mener at det viktigste vi gjør i dette budsjettet for å trygge husholdningenes privatøkonomi og hverdagsøkonomi, er at vi ikke øker presset i økonomien og presset på prisene, og at vi sørger for at det vi allerede har vedtatt, f.eks. når det gjelder barnehager og barnetrygd, blir finansiert.

Det er fascinerende å oppleve hvordan Fremskrittspartiet den ene dagen er veldig for statlig støtte til batterifabrikker, og den andre dagen er de veldig mot akkurat det samme. Det at batterifabrikker har fått støtte, er bl.a. et resultat av et enstemmig vedtak i Stortinget, som også Fremskrittspartiet stemte for, der man ba om en storsatsing på produksjon av batterier i Norge, og at staten skulle stille opp med virkemidler. Fremskrittspartiet har i denne salen mange ganger kritisert oss for å gjøre for lite når det gjelder å støtte batterifabrikker. Den første store satsingen, i Mo i Rana, fikk 205 mill. kr i støtte – 190 av dem av Fremskrittspartiet da de satt i regjering, 14 av Støre-regjeringen. Støtten til Morrow i Arendal var også støttet av Fremskrittspartiet. Så det er egentlig helt uvirkelig å oppleve hvordan det går an å være for og mot det samme på en gang, og være like indignert i begge innleggene.

Det er riktig at vi nå har sendt på høring et forslag til hvordan man kan få ned utslippene fra byggevirksomhet. Det er en viktig kilde til klimagassutslipp. Denne regjeringen og flertallet på Stortinget er urolig for økende global oppvarming. Mens Fremskrittspartiet satt i regjering, forpliktet de oss, sammen med EU, til å være en del av EUs klimapolitikk innenfor det som kalles innsatsfordelingen. Der har Norge påtatt seg en forpliktelse, mens Fremskrittspartiet satt i regjering, om at vi skal kutte med så og så mange tonn. Hvis vi ikke kutter de tonnene, må vi kutte noen andre tonn. Jeg ser fram til at Fremskrittspartiet kommer med de forslagene. Vi har sendt på høring et forslag til hvordan vi kan få ned utslippene. Vi skal lytte til høringsinstansene, men vi kommer ikke til å redusere ambisjonsnivået når det gjelder å få ned norske klimagassutslipp.

Jeg mener den ordbruken er feil. Det vi gjorde i vinter og i fjor høst, var å gjøre verdsettingen av bolig mer riktig og rettferdig. Det er et stort paradoks at man i mange år har levd med at mange billige boliger har vært verdsatt for høyt, og at det sånn sett altså har vært for høy skatt, mens det er mange dyre boliger som har vært verdsatt for lavt. Man kan være uenige om nivået på skatten, men at grunnlaget skal være riktig, mener jeg skal være helt åpenbart. Det har vi nå ryddet opp i. Det ga oss brutto omtrent 1,5 mrd. kr i økte skatteinntekter. Det har vi brukt dels på å øke bunnfradraget i formuesskatten, dels på å finansiere lavere skatt for dem som hadde oververdsetting av boligene sine, og dels på å øke innslagspunktet. Jeg er trygg på at vi kommer til å få gode løsninger for dette når vi nå skal gjennom forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett.

Det budsjettet vi la fram i fjor høst, var nøytralt på norsk økonomi. Det reviderte nasjonalbudsjettet vi legger fram nå, er nøytralt på norsk økonomi. Etter at vi la fram det budsjettet og faktisk også forhandlet budsjettenigheten i desember i fjor, uttalte Norges Bank at de forventet å redusere rentene i år, i 2026. Så har de siden den gang endret vurderingen. Det har de pekt på at først og fremst skyldes krigen i Midtøsten, det stengte Hormuzstredet og de økte internasjonale prisene. De visste hva vårt budsjett var da de kom med sin renteprognose i desember, da de spådde lavere rente. Det som har skjedd siden da, er ikke et nytt statsbudsjett, men en ny situasjon ute i verden. Jeg har i tillegg understreket i denne salen mange ganger at det er Norges Bank som bestemmer renten, og at det er mange forhold som bestemmer hva renten blir – det som skjer ute, lønnsdannelse og finanspolitikk. Vi kan gi vårt bidrag og fører derfor en ansvarlig finanspolitikk, og det viktigste ved dette budsjettet er å unngå å øke presset på renten.

Jeg handler ofte, og det er blitt dyrere. Det skjønner jeg at folk reagerer på. Derfor er også mitt budskap at når vi er bekymret for at prisene går opp, bør vi ikke gjøre noe som kan øke prisstigningen ytterligere. Derfor må vi være forsiktige med den totale pengebruken. Det betyr også at når vi setter inn tiltak, må vi sette dem inn der det treffer best, og vi mener at det vi har gjort – f.eks. når det gjelder å redusere skatt på lave inntekter og å ha strømstøtte som treffer veldig bredt – er bedre tiltak enn å redusere moms. Heldigvis er det nå slik i Norge, i motsetning til i Sverige, at ja, prisene går opp, men lønningene går mer opp. Da har man altså mer å rutte med. Som jeg sa i stad: Det betyr ikke at alle har nok eller har god råd. Det betyr bare at de har litt bedre råd – eller litt mindre dårlig råd i år enn de hadde i fjor. Den store forskjellen mellom Norge og Sverige er at i Norge vokser lønningene mer enn prisene. Det gjør de ikke i Sverige.

Det er fristende å redusere avgifter. Denne regjeringen har redusert avgifter, bl.a. har vi betydelig redusert elavgiften, men igjen: Vi er opptatt av å bruke virkemidler der det treffer best. Det er derfor vi istedenfor å kutte mange flere avgifter f.eks. har redusert skatten på inntekt. Da kan vi sikre en god sosial profil, og vi kan også bidra til at det blir mer lønnsomt å jobbe, så vi får på en måte dobbel effekt av det. Vi har brukt mange milliarder kroner på å redusere skatt på inntekt. Vi har redusert barnehageprisene og økt barnetrygden, slik at barnetrygden nå er nesten dobbelt så høy som barnehageprisene. Vi mener det er mer treffsikre og bedre virkemidler. Det er fristende å kutte momsen, men det betyr at for hver krone man gir til dem som tjener minst, må man gi 2 kr til dem som tjener mest, fordi de som tjener mest, bruker omtrent dobbelt så mye penger på mat som dem som tjener minst. Hvis man har 16 mrd. kr, som det koster å halvere matmomsen, er det bedre å bruke det på noe annet.

Jeg må gjenta: Det er riktig at prisene er lavere i Sverige, Danmark og de fleste andre land i verden, men lønningene er mye, mye lavere. Derfor er altså kjøpekraften høyere i Norge. Fra 2020 til 2025 har reallønnen i Norge vokst med 2,6 pst. Det vil si at lønningene har vokst mer enn prisene. I Sverige har reallønnen sunket med 3,9 pst. Det vil si at lønningene har vokst mindre enn prisene, så det er ikke mulig å hevde at det er bedre å være en svensk lønnstaker enn en norsk lønnstaker. Man må se lønninger og priser sammen – punkt 1. Punkt 2: Det at kjøpekraften har økt og folk har fått bedre råd, betyr ikke at alle har god råd. Det betyr fortsatt at vi må gjøre mye for å styrke økonomien til dem som sliter, men det aller viktigste vi da gjør, er å unngå at vi får svensk arbeidsløshet – dobbelt så høy som i Norge – eller dansk arbeidsløshet, som også er nesten dobbelt så høy som i Norge.

Det er helt riktig at Norge skiller seg ut. Vi skiller oss betydelig fra landene rundt oss i den forstand at vi har sterkere økonomi, vi har lavere arbeidsløshet, vi har høyere sysselsetting, og vi har høyere levestandard enn Sverige, Danmark, Tyskland, Italia, Bulgaria – så godt som alle andre land i verden. Det Fremskrittspartiet prøver på, er å ta ut noen enkelttall og sammenligne dem. Ja, jeg er helt sikker på at matvareprisene er lavere i Sverige enn i Norge. De er enda lavere i Bulgaria, eller i Tsjad for den saks skyld, men det betyr jo ikke at folk i Bulgaria eller i Tsjad har det bedre enn nordmenn. Poenget er at man må sammenligne med lønnsnivået når man ser på prisnivået, og det som skiller Norge ut, er at våre lønninger er høyere enn i Tsjad, Bulgaria og Sverige. Derfor er også kjøpekraften høyere i Norge enn i Sverige, fordi lønningene i Norge er høyere enn lønningene i Sverige. Og ikke bare det, ser man på de siste fem årene, er det faktisk slik at lønningene har steget mer enn prisene i Norge, så kjøpekraften har økt for en gjennomsnittlig nordmann. For en gjennomsnittlig svenske har det gått ned, så de har mindre å rutte med nå enn for fem år siden, mens en gjennomsnittlig nordmann har mer å rutte med. Så helt riktig, Norge skiller seg ut, men motsatt av det representanten Listhaug antyder, og jeg tror det er ytterst få som ville bytte norsk økonomi med svensk økonomi, dansk økonomi – eller tysk økonomi for den saks skyld. Det regjeringen gjør i revidert budsjett, er å gjøre det aller viktigste, nemlig å holde orden i økonomien. Vi er ansvarlige i pengebruken for ikke å øke presset på prisstigningen. Selv om mye går bra i Norge, og selv om det gjennomsnittlig er slik at folk har fått bedre råd, betyr jo ikke det at alle har god råd. Det er fortsatt mange som sliter, og da er det ekstra viktig at vi holder orden i økonomien og ikke f.eks. får et svensk nivå på arbeidsløsheten, som er dobbelt så høy som i Norge.

Jeg vet at det ikke er jeg som skal stille spørsmål, men det er fristende å stille representanten spørsmål om hvor han har det fra. Jeg har aldri sagt det, men det gjør kanskje hans spørsmål artigere når han kan si ting som jeg ikke har sagt. Det som er realiteten, er at vi får mye penger fra oljefondet fordi vi har gjort det motsatte av det Fremskrittspartiet ville. Vi har spart pengene, og nå får vi stor avkastning. Vi snakker ikke om mange år tilbake i tid. Jeg husker selv fra da jeg var statsminister, hvordan Fremskrittspartiet hadde kampanjer mot hele ideen om handlingsregelen, om at vi skulle spare alle pengene og bruke avkastningen. Vi må også ha noen andre skatter til å finansiere de 75 pst. av statens utgifter som ikke finansieres av avkastning fra oljefondet. Det er klart at hvis vi reduserer noen skatter og avgifter, som alltid er populært og hyggelig, må vi forstå at det enten innebærer at noen andre skatter og avgifter må opp, eller at vi får mindre penger til skole, helse og velferd. Det er grunnen til at vi har vært villige til å forsvare et rimelig skatte- og avgiftsnivå her i landet, fordi vi mener at det spleiselaget som det norske velferdssamfunnet er, er så viktig for oss alle. Den beste måten å betale for fellesskapet på er å betale gjennom spleiselaget som velferdssamfunnet er.

Representanten har helt rett i at det norske pensjonsfondet er en stor suksess. Det har blitt bygd opp, og bare avkastningen av fondet, altså ikke oljeinntektene, men den finansielle avkastningen av fondet, er nå så stor at det finansierer mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet – hver fjerde krone vi bruker på sykehus, på veier, på overføringer til kommunene og på veldig mye annet, f.eks. politi og forsvar. Det har blitt den suksessen fordi vi har gjort det motsatte av det Fremskrittspartiet har anbefalt. Fremskrittspartiet var for det første mot at vi skulle ha høye skatter for olje- og gassnæringen. Vi har 78 pst. skatt. Det var Fremskrittspartiet mot. Det er hovedgrunnen til at vi kan sette så mye penger inn på fondet. Så var Fremskrittspartiet mot den andre grunnen til at det er blitt en suksess. Det er at vi fra vi innførte handlingsregelen i 2001, sa at vi bare skulle bruke avkastningen. Fremskrittspartiet ville heller bruke pengene på andre ting, på utenlandsbudsjetter og annet. Én milliard brukt på det i 1998 – ikke plassert på fondet, men brukt, som Fremskrittspartiet ville – hadde i dag vært 9 mrd. kr mindre på fondet. Fremskrittspartiet var imot handlingsregelen, som er hovedgrunnen til at det er blitt et så stort fond.

Tallene representanten etterspør, blir hvert eneste år lagt fram for Stortinget i nasjonalbudsjettene og i statsregnskapene. La meg likevel gjengi en del av tallene Stortinget allerede har fått. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten ble høsten 2021 anslått til 277 mrd. kr i 2022. Statsregnskapet, som Stortinget har fått seg forelagt, neste vår viste en fasit på 1 285 mrd. kr. Høsten 2022 ble kontantstrømmen i nasjonalbudsjettet i 2023 anslått til 1 384 mrd. kr. Neste vår viste statsregnskapet en fasit på 978 mrd. kr. Høsten 2023 ble det i nasjonalbudsjettet, som Stortinget har fått seg forelagt, anslått at kontantstrømmen i 2024 ville bli 832 mrd. kr. Neste vår viste statsregnskapet en fasit på 702 mrd. kr. Høsten 2024 ble kontantstrømmen i 2025 anslått til 643 mrd. kr i nasjonalbudsjettet som Stortinget fikk til behandling. Fasit i det ferske statsregnskapet, som også er forelagt Stortinget, var 664 mrd. kr. Hvor store inntektene blir i år, vil vi vite når året er omme.

Som jeg nå har svart på i to spørsmål, har vi altså ikke konkludert. Vi har hatt det på høring og går gjennom argumentene, og i saker finnes det ofte gode argumenter i begge retninger, og så vurderer vi dem opp mot hverandre og trekker noen konklusjoner. Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og alle partiene her på Stortinget er jo enige om at vi trenger regulering av eiendomsmeglerbransjen, vi trenger krav om sikkerhetsstillelse, og det var det også da Fremskrittspartiet satt med ansvaret. Spørsmålet er hva innretningen på nivåene skal være. Det skal vi nå se på, for det er hensyn som må veies opp mot hverandre. Enkelhet, oversiktlighet og ikke unødvendige kostnader må veies opp mot at det er en bransje som alle partier mener bør reguleres for å sikre forsvarlig bolighandel her i landet.

Jeg mener det er en god tradisjon vi har i Norge at vi vurderer lover og regler veldig grundig. Vi har instituttet med høring, og det er nettopp for å få fram både kostnader og nytte ved eventuelle forslag, og så gjør vi våre avveininger, trekker noen konklusjoner og legger dem til slutt fram for Stortinget. Vi har ikke konkludert, vi har nylig avsluttet høringen, og derfor skal vi nå gå gjennom argumentene som er kommet inn både for å droppe eller eventuelt endre forslaget fra Finanstilsynet og for å følge det opp. Det er ikke noe nytt at vi har krav til sikkerhetsstillelse, det har vi hatt også da Fremskrittspartiet styrte Finansdepartementet. Spørsmålet er hvorvidt det at den satsen har stått stille siden 2015 mens boligprisene har økt betydelig, i seg selv er et argument for i hvert fall å justere slik at det reflekterer økningen i boligpris. Jeg sier ikke at det er det, jeg sier bare at det er et av argumentene i denne debatten som vi nå skal gå gjennom, for så å konkludere når vi har vurdert argumentene som er kommet fram. Jeg er opptatt av ikke å påføre boligkjøpere unødvendige kostnader, men jeg er samtidig opptatt av å sikre den sikkerheten de fortjener.

For de fleste av oss er kjøp og salg av bolig de største økonomiske beslutningene vi tar. Da er det viktig at vi har rammer for bolighandelen som sikrer at forbrukere ikke blir skadelidende dersom noe skulle gå galt i forbindelse med boligoppgjøret. Gjennom sin sentrale rolle i oppgjøret ved bolighandel i Norge behandler og oppbevarer eiendomsmeglere midler på vegne av kundene. Eiendomsmeglingsloven stiller derfor krav om at foretakene må stille sikkerhet som dekker ansvaret de kan pådra seg. Finansdepartementet har fastsatt forskriftsregler om at den samlede sikkerheten per foretak skal være på minst 45 mill. kr. Ansvaret for hver formidling skal være på minst 15 mill. kr. Grensene ble sist justert i 2015. Eiendomsmeglingsutvalget pekte i sin NOU fra 2021 på at klientmidlene i mange av foretakene tidvis overstiger sikkerhetsstillelsen. Dette utgjør en risiko for tap for kjøpere av fast eiendom, selv om det er vanskelig å anslå akkurat hvor stor risikoen er. Jeg har hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å øke kravet om sikkerhetsstillelse fra 45 mill. kr til 100 mill. kr. Tilsynet har også foreslått å øke ansvaret for den enkelte formidling fra 15 mill. kr til 25 mill. kr. I høringsnotatet legger Finanstilsynet vekt på at boligprisene har økt betydelig siden 2015. Finanstilsynets forslag ligger nå til behandling i Finansdepartementet. Jeg har merket meg at flere høringsinstanser har innvendinger til Finanstilsynets forslag om å øke grensene for sikkerhetsstillelse, mens andre støtter forslaget. Høringsinstansene som er negative til forslaget, trekker bl.a. fram at det vil bidra til økte kostnader for foretakene og dermed også for forbrukerne. Det er relevante hensyn som må veies opp mot hensynene som Finanstilsynet har lagt vekt på. Før jeg fatter en beslutning, vil jeg gjøre en grundig vurdering av Finanstilsynets argumenter i høringsnotatet og innvendingene som har kommet i høringen.

Det viktigste for å holde det veldig høye sysselsettingsnivået vi har i Norge, og høyere enn alle andre land rundt oss, er å holde orden i norsk økonomi, slik at det går godt i norske bedrifter. Bare de siste årene, etter at Støre-regjeringen tok over, er det skapt 170 000 nye arbeidsplasser i Norge, de aller fleste i private virksomheter. Så det å holde orden i økonomien og legge til rette for privat verdiskaping er tiltak nummer én. Tiltak nummer to er ikke minst å se på hvordan man kan ha en arbeidsmarkedspolitikk og en trygdepolitikk som bidrar til at de som sliter med å komme i jobb, faktisk kommer i jobb. Vi har styrket arbeidsmarkedstiltakene, vi har gjennomført en viktig pensjonsreform, vi har justert andre deler av pensjonssystemet, f.eks. ved å fjerne overgangsstønaden, og vi er opptatt av å se på andre ting som kan gjøre det mer lønnsomt å jobbe og få flere i jobb. Vi har startet forsøk med et arbeidsfradrag for å se på hvordan det kan påvirke sysselsettingen. Det startet i år, og jeg ser fram til resultatet av det.

Som jeg nettopp redegjorde for, ligger andelen av befolkningen i Norge som er i jobb, svært høyt. Den har ligget stabilt høyt og ligger over nivået i våre nordiske naboland. Det som har skjedd, er at de har kommet bak oss og kommet nærmere våre nivåer, men ser man på gruppen fra 15 til 74 år, ligger vi høyere enn dem. Snevrer vi inn til gruppen fra 20 til 64 år, ligger vi litt under Sverige, på nivå med Danmark og klart foran Finland. Noe av forklaringen er vel i utgangspunktet at vi ligger høyt, og det er klart det er vanskeligere å øke fra et høyt nivå enn å øke fra et lavt nivå, slik landene rundt oss har gjort de senere årene. Men jeg er jo ikke fornøyd, og det er en av grunnene til at hovedprosjektet for denne regjeringen er å øke andelen ytterligere. Det er bl.a. grunnen til at vi gjennomførte pensjonsreformen, en reform som har gitt enorme effekter på sysselsettingen blant eldre, en reform som Fremskrittspartiet var imot, men som kanskje er det viktigste tiltaket de siste årene for å få flere i jobb.

Antallet sysselsatte har økt betydelig de siste 15 årene i Norge. Fra 2010 til 2025 har det blitt om lag 460 000 flere sysselsatte ifølge tall fra nasjonalregnskapet – tilsvarende en årlig vekst på om lag 30 000 personer. Bare siden tredje kvartal 2021 har sysselsettingen økt med 170 000 personer. Ved sammenligninger med andre land over tid er det naturlig å vurdere utviklingen i andelen sysselsatte, dvs. antall sysselsatte, i prosent av befolkningen. Sysselsettingsandelen i Norge har holdt seg på et høyt nivå siden 2010. I 2025 var 69,6 pst. av befolkningen i aldersgruppen 15–74 år sysselsatt – om lag på samme nivå som i 2010, da sysselsettingsandelen var på 69,8 pst. Det er flere forhold som har påvirket den samlede sysselsettingsandelen de siste årene. Det økonomiske tilbakeslaget i 2014, da oljeprisen ble redusert, bidro bl.a. til at sysselsettingsandelen falt. Andelen ble også noe redusert i forbindelse med pandemien, men steg da smitteverntiltakene ble avviklet. Siden 2022 har andelen sysselsatte i aldersgruppen 15–74 år variert rundt 70 pst. Sysselsettingsandelen påvirkes også av vridninger i alderssammensetningen i befolkningen i yrkesaktiv alder. Siden 2010 har gjennomsnittsalderen i den yrkesaktive delen av befolkningen økt. Som følge av at eldre i mindre grad deltar i arbeid enn yngre aldersgrupper har det bidratt til å redusere den samlede andelen noe. Økt innvandring har også gitt en tilsvarende effekt på andelen sysselsatte. Sysselsettingsandelen i Norge i aldersgruppen 15–74 år var i 2025 henholdsvis 0,3 og 0,6 prosentenheter høyere enn i Danmark og Sverige og betydelig høyere enn i Finland. I Danmark og Sverige har andelen sysselsatte i aldersgruppen 15–74 år økt de siste 15 årene, opp mot nivået i Norge. Snevrer vi aldersgruppen inn til 20–64 år, var 79,5 pst. sysselsatt i Norge i 2025, omtrent som i Danmark og noe lavere enn i Sverige. I Norge har sysselsettingsandelen i denne aldersgruppen variert rundt 79–80 pst. de siste 15 årene, mens den har økt i Danmark og Sverige. Det er særlig blant 40- og 50-åringer sysselsettingen har uviklet seg mindre gunstig i Norge. Norge har høy sysselsetting blant eldre sammenlignet med andre europeiske land, og andelen sysselsatte i denne aldersgruppen har økt betydelig siden 2010. Det må bl.a. annet ses i sammenheng med pensjonsreformen.

Det er riktig at andre land også har redusert avgiftene. Jeg kjenner ikke detaljene i alle de vedtakene, og det er mange tekniske forhold som gjør at de kan virke ulikt. Sverige har f.eks. hatt en generell reduksjon. Det er annerledes enn det vi har gjort, der det er en mer selektiv reduksjon av CO2-avgifter. Fire av disse tretten vedtakene er problematiske, som de andre avgiftsreduksjonene er statsrettslig helt greie, enten fordi det gjelder veibruksavgift på bensin og diesel, eller fordi det gjelder fiske, som ikke er omfattet av EØS-avtalen, eller fordi de er generelle. Det er fire av dem som er selektive når det gjelder CO2-avgiften, og som vi mener ganske åpenbart er statsstøtte. Det er noen unntaksbestemmelser som kan gjøre at statsstøtte kan være lovlig likevel, selv om det som hovedregel er ulovlig. Vi har vurdert alle dem, bl.a. at det er en spesiell situasjon etter Iran-krigen, men de oppfyller, så langt vi kan se, ikke de vilkårene som settes for at det skal kunne godkjennes som lovlig statsstøtte.

Vi fulgte opp denne saken rett etter at Stortinget fattet sitt vedtak. Vi måtte først jobbe litt i departementet for å avklare våre vurderinger. Så har det vært dialog med ESA. Det foregår per telefon og per mail. Det er helt normalt, og dette er den typen fortrolig dialog som departementet har med ESA, og som vi har i mange saker. Det må kunne ha også i framtiden. Vår vurdering er at dette, etter all sannsynlighet, er statsstøtte, fordi det forskjeller ulike typer CO2-utslipp. Vi sier derfor at det er risiko for at det kan bli reist sak, enten ved at det påklages til ESA, eller ved en norsk domstol. Om det blir reist sak, er det ingen som kan si med sikkerhet. Det er en formildende omstendighet at det er midlertidige vedtak, men det er vår plikt å gjøre offentligheten oppmerksom på den risikoen man løper. Det hadde vært lett å gjøre dette lovlig, men da måtte det vært generelle avgiftskutt.

Stortinget vedtok den 26. mars en rekke midlertidige reduksjoner i veibruksavgiften på drivstoff og CO2-avgiften på mineralske produkter. Regjeringen har arbeidet med å følge opp vedtakene siden de ble fattet. Alle satsene i veibruksavgiften på drivstoff ble satt til null fra 1. april i kraft av Stortingets vedtak. For bensin innebærer dette en reduksjon på om lag 4,41 kr per liter, og for diesel om lag 2,85 kr per liter inkludert merverdiavgiften. I tillegg kom reduksjonen i CO2-avgiften som kommer fra 1. mai, så reduksjonen blir enda større. Fra 1. april ble også satsene i CO2-avgiften på mineralolje til bruk i fisk og fangst, satt til null. De øvrige avgiftsendringene Stortinget har vedtatt, vil tre i kraft 1. mai 2026. Dette gjelder redusert CO2-avgift på autodiesel og anleggsdiesel, redusert sats for skipsfarten samt innføring av nullsats for fiske i nære farvann. For disse var det strengt nødvendig å vurdere avgiftstekniske og statsstøtterettslige spørsmål. Skattedirektoratet har arbeidet med å få på plass nødvendige forskriftsendringer og systemtekniske tilpassinger, mens departementet har hatt dialog med ESA. Jeg har vært tydelig overfor Stortinget på at flere av vedtakene om CO2-avgiften som Stortinget har fattet, reiser EØS-rettslige spørsmål. Dette ble varslet av meg både under debatten i Stortinget og før vedtakene ble gjort og gjennom svar på skriftlig spørsmål fra lederen i finanskomiteen den 24. april. Bakgrunnen for dette er i korte trekk at vedtakene innebærer ulik behandling mellom sektorer og mellom ulike typer drivstoff. Slike selektive grep vil som utgangspunkt innebære statsstøtte. Etter at vedtakene ble fattet, har Finansdepartementet hatt dialog med EFTAs overvåkningsorgan, ESA. Dialogen har gjort det klart at det ikke er mulig å få en endelig rettslig avklaring i perioden fram til 1. mai. Basert på dialogen er Finansdepartementets vurdering at vedtakene innebærer statsstøtte, og at denne, etter all sannsynlighet, er ulovlig. Avgiftsendringene blir dermed iverksatt uten avklaring av om det kan godkjennes som lovlig statsstøtte. Etter støtteprosessloven, som Stortinget har vedtatt, er det ikke adgang til å innføre slike tiltak uten forhåndsgodkjenning fra ESA. Dersom ESA senere konkluderer med at vedtakene er ulovlige, er hovedregelen at den ulovlige støtten må tilbakebetales av virksomhetene som har mottatt den. Regjeringen har ikke fullmakt til å utsette ikrafttredelse utover 1. mai. Det er det bare Stortinget selv som kan gjøre. Regjeringen vil fastsette de nødvendige forskriftsendringene før 1. mai. Bakgrunnen for vedtakene er uroen for drivstoffprisene. Regjeringen deler den uroen, men vi mener at andre tiltak hadde vært bedre.

Jeg har stor respekt for Stortingets vedtak. Stortinget har også gjort et vedtak om at vi skal være med i EØS-avtalen, og da følger det noen lover Stortinget har vedtatt. Det er stor fare for at de avgiftsvedtakene Stortinget har vedtatt, er i strid med de samme lovene Stortinget har vedtatt. Vi skal selvfølgelig sørge for at Stortingets vedtak blir fulgt opp, men vi har også forpliktelser til å gjøre oppmerksom på de problemene noen av de vedtakene kan medføre for norske bedrifter. Det er også viktig å ta med seg følgende: Det er fullt mulig å redusere avgifter. Det er ikke i strid med EØS-avtalen. Det som er problematisk med hensyn til EØS-avtalen, er forskjellsbehandlingen. Nå er det slik at noen får kraftige reduksjoner i CO2-avgifter, andre får ikke det. Den forskjellsbehandlingen er problemet. Det er fullt mulig å lage lavere avgifter, men den måten Stortinget valgte å gjøre det på, er i hvert fall problematisk med hensyn til de avtalene Stortinget selv har vedtatt at vi skal være en del av.

Da Stortinget fattet sitt vedtak før påske, var Arbeiderpartiet helt klart på at vi gjerne ville sitte ned med partiene på Stortinget og drøfte tiltak som kunne lindre virkningene av krigen i Iran, som nå har ført til ytterligere prisvekst også i Norge. Det vi advarte mot, var ikke å gjennomføre tiltak, men å gjennomføre hastevedtak som ikke var målrettet. Denne regjeringen har innført norgespris, den har redusert elavgifter, den har økt barnetrygden, og den har ikke minst brukt 16 mrd. kr på å redusere inntektsskatt. Det er målrettede tiltak, og vi var klare for å diskutere mer av det. Problemet med de hastevedtakene som ble fattet, var dels at det ikke var inndekning. Det kan øke presset i norsk økonomi. Det andre er at fire av de avgiftsvedtakene mest sannsynlig er i strid med EØS-avtalen. Stortinget er både lovgivende og bevilgende myndighet. Derfor vil selvfølgelig de avgiftsvedtakene bli gjennomført. De aller fleste er gjennomført allerede, resten kommer 1. mai, men det er mest sannsynlig i strid med de lovene Stortinget har vedtatt.

Jeg har selvsagt sympati med folk og bedrifter som har en vanskelig økonomisk situasjon, men av respekt for dem som virkelig sliter økonomisk i samfunnet vårt, må vi alle vokte oss for hvordan vi generelt beskriver den økonomiske situasjonen for norske innbyggere og bedrifter. For mange mennesker er det faktisk slik at de har økonomiske problemer – som vi tar på det største alvor – men ser man på brede mål på husholdningenes kjøpekraft, tyder de på at folk flest har fått bedre råd de siste årene. Det betyr ikke at alle har god råd, men det betyr at de har fått mer å rutte med. Et enkelt og veldig vanlig mål på folks kjøpekraft er reallønnsveksten, altså utvikling i lønningene fratrukket endringene i prisene. I både 2024 og 2025 hadde husholdningene betydelig reallønnsvekst. Det ventes også vekst i år og neste år. Et annet mål på kjøpekraft er et mål som tar hensyn til renteutviklingen. Det kalles disponibel realinntekt per innbygger. I 2022 og 2023 falt denne størrelsen, bl.a. som følge av reallønnsnedgang og betydelig økning av renteutgiftene. I 2024 og 2025 var det god vekst i disponibel realinntekt, særlig drevet av økte lønnsinntekter, pensjoner og stønader. I 2025 bidro også noe nedgang i renteutgiftene til den positive utviklingen. Disponibel realinntekt per innbygger var på et høyere nivå i 2025 enn i 2020, et år hvor styringsrenten lå på null. At den økonomiske utviklingen har gått i riktig retning de siste årene, er ingen garanti for at bedringen vil fortsette. Et viktig bidrag til at den positive utviklingen kan fortsette, er trygg økonomisk styring. Da må avgiftsreduksjonen vedtatt før påske inn i en større helhet. Et begrenset, midlertidig enkeltvedtak trenger ikke være avgjørende, men dersom det er starten på mer omfattende og varige kutt uten inndekning, risikerer vi å gjøre vondt verre. Da kan økt press i norsk økonomi bidra til både økt prisstigning og risiko for enda høyere rente. Det vil ingen være tjent med, aller minst de som fra før av sliter økonomisk.

For det første: Vi er opptatt av å forenkle, vi gjør betydelige tiltak, og det jeg ikke fikk nevnt i mitt forrige svar, var altså dette med digital bokføring og bruk av e-faktura, som kommer til å være en betydelig innsparing – 10 mrd. kr for bedriftene. Jeg vil også understreke at det vi har gitt beskjed om til Statistisk sentralbyrå, og som de gjør, er å prøve å skjerme de minste bedriftene så langt som mulig med tanke på oppgaveinnhenting. Når det gjelder lærlinger, er jeg alltid åpen for nye ideer. Der er det lærlingtilskudd, og det kan hende at den enkleste måten å gi tilskudd til lærlinger på, er med ett virkemiddel, ikke to forskjellige virkemidler – for det er gjerne slik at hvis man skal ha to virkemidler, må det også være et skjema og en ordning for det. Man kan diskutere nivået på statlig støtte til lærlinger, men jeg tror det beste er lærlingtilskuddet, som er den etablerte ordningen.

Det tallet jeg viste til, var det som er anslått er det samlede antall årsverk i alle norske bedrifter. Det er ikke det antallet årsverk som brukes i Statistisk sentralbyrå. Når det har gått ned fra 74 til 60, er det et uttrykk for at med de beste anslagene som finnes, er det samlede antallet årsverk som brukes i norske bedrifter, på vei ned og begrenset. Jeg kan fortsatt skjønne at det er plagsomt og irriterende – jeg synes selv det er irriterende å fylle ut skjemaer. Jeg er opptatt av at Statistisk sentralbyrå gjør det de kan for ytterligere å redusere, og det aller, aller meste av dataene hentes jo gjennom offentlige registre og automatiske registreringer. Likevel må noe altså fortsatt fylles ut, og vi gjør det vi kan for å fortsette å registrere. Dette gjelder statistikkproduksjon i SSB, og så kan det være andre offentlige etater som har egen registrering og andre skjemaer. Vi skal uansett fortsette å jobbe. Vi jobber også selvfølgelig med ytterligere forenkling, og det er bare noen få uker siden jeg la fram forslag om krav om elektronisk bokføring, som vil forenkle betydelig for bedriftene.

Regjeringen er opptatt av forenkling, inkludert at oppgavebyrden for næringslivet til statistikkinnhenting holdes så lav som mulig. At man kun skal måtte rapportere informasjon til staten én gang, er et viktig prinsipp. Formålet med å innhente informasjon fra bedriftene er å få et godt faktagrunnlag om næringslivet. Statistisk sentralbyrå henter inn det aller meste av sine data elektronisk og automatisk. Likevel er det noen data som fortsatt må hentes inn gjennom spørreskjemaer eller andre typer undersøkelser. Det gjelder f.eks. der det ikke finnes tilstrekkelig data i offentlige registre eller i administrative systemer. Det kan også skyldes at SSB har behov for data hyppigere for å kunne produsere statistikk. Finansdepartementet stiller krav om at SSB skal arbeide for å holde oppgavebyrden lav. Dette følges bl.a. opp i de årlige tildelingsbrevene, og det har vært en tydelig nedgang i den samlede oppgavebyrden for næringslivet over tid. For alle norske bedrifter var det samlet sett 74 årsverk som ble brukt på rapportering til statistikkproduksjon i SSB i 2015. I 2020 ble det brukt 69 årsverk, og i fjor var antallet kommet ned i 60 årsverk for alle norske bedrifter samlet. I tillegg innretter SSB bruken av undersøkelser slik at den i hovedsak treffer de større virksomhetene, mens de mindre virksomhetene i stor grad skjermes for slik rapportering når det er mulig. SSB søker hele tiden å finne metoder for å holde oppgavebyrden for både personer og næringslivet lav, som å utforske nye datakilder. Det er like fullt en utfordring i de tilfellene hvor svarprosenten er lav, at det ofte vil føre til at SSB må øke utvalgsstørrelsen for å sikre at undersøkelsene gir et tilstrekkelig dekkende bilde. Det gir både en høyere samlet oppgavebyrde og en høyere kostnad for SSB. Opplysningsplikt bidrar til at SSB kan ha et mindre utvalg, og er derfor et viktig verktøy for SSB som bidrar til å holde den samlede oppgavebyrden for næringslivet lav. Ved utvikling av ny statistikkproduksjon og nye statistikkområder gjøres det en kost-nytte-vurdering av hvorvidt det skal fattes vedtak om opplysningsplikt. Disse vurderingene er offentlige. Finansdepartementet vil også framover stille krav til lav samlet oppgavebyrde for næringslivet, og vil også ha forventninger til at SSB jobber med å forenkle, og at SSB utforsker alternative datakilder som et ledd i å holde oppgavebyrden lav.

Jeg personlig er ikke kjent med at det har vært noe som har vært vurdert før min tid, eller i og for seg om det sitter noen andre i departementet og tenker på noe de ikke forteller meg. Men jeg er åpen – jeg mener at aksjesparekontoene har vært veldig bra og het fungert helt utmerket. Det er også en form for likebehandling, fordi de som har holdingselskaper, de som kan investere på den måten, har jo da tilgang til dette på en annen måte enn de som nå er avhengig av aksjesparekonto. Så det handler om avgrensninger, det handler om å unngå misbruk, det handler om skatterapportering, og så handler det om at leverandørene faktisk skal levere. Jeg gjør som Stortinget sier – noen ganger gjør jeg det med mindre entusiasme enn jeg gjør i denne saken. Vi skal gjøre det så godt vi kan, og så raskt vi kan, og så får vi se hvor bra høringsbrev vi greier å få ut så raskt som mulig.

Som jeg sa i innlegget mitt, og også i brev til Stortinget, mener jeg å gjøre det innenfor de frister som flertallet i innstillingen legger opp til, men det er svært krevende, for det skal lages et ordentlig høringsbrev, det skal gås opp en del på det juridiske, og så skal det være en høring. Det er jo, som representanten sier, enighet her. Alle ønsker å få dette på plass, alle ser oppsidene og verdiene ved at man også skal kunne investere i unoterte aksjer. Men da må man altså finne de riktige avgrensningene, man må være sikker på at leverandørene kan levere det, bl.a. fordi de skal gi skatteopplysninger. Det er de som da skal rapportere skatteopplysninger, fordi man har skattefri mulighet til å flytte penger rundt omkring inn på aksjesparekontoen. Så skal det være en høring, og i Norge har vi et høringsinstitutt der vi faktisk hører på hva faginstanser, altså folk som kan dette området, mener. Det kan hende vi da skal justere oss fordi det kommer elementer i høringene vi ikke har tenkt på i departementet. Alt dette taler for at vi bruker noe mer tid, både på å utarbeide høringsbrev og også på å lytte til høringsuttalelsene.

Aksjesparekonto er en god ordning. Den gir vanlige sparere mulighet til å investere i verdipapirer med lignende skattevilkår som personer som investerer gjennom eget selskap. Som i et holdingselskap kan avkastning fra verdipapirer på aksjesparekontoen reinvesteres uten å bli skattlagt løpende, og sparemidler kan omfordeles mellom ulike verdipapirer uten skattlegging. Ordningen med aksjesparekonto ble innført i 2017 som en oppfølging av skatteforliket i 2016. Siden da har den åpnet for investeringer i børsnoterte aksjer og egenkapitalbevis i selskaper innenfor EØS og andeler i aksjefond innenfor EØS. Den har ikke åpnet for å investere i aksjer som ikke er notert på børs. Jeg mener det kan være positivt å utvide ordningen til å omfatte aksjer som ikke er notert på børs, men som er notert på markedsplasser for små og mellomstore bedrifter – såkalte multilaterale handelsfasiliteter, slik som Euronext Growth. Jeg vil likevel understreke at flere hensyn må veies mot hverandre når man vurderer utformingen av ordningen. Ja, det er fint at ordningen er fleksibel for skattyterne. Samtidig er det viktig å ivareta forbrukerhensyn. En multilateral handelsfasilitet er noe enklere regulert enn ordinære børser, og det er høy risiko knyttet til investeringer i nystartede selskaper. Hensynet til aktørene som tilbyr aksjesparekonto, er også relevant når utformingen av ordningen vurderes. Det er disse som skal drifte det tekniske og sørge for korrekte skatterapporteringer. Det er også viktig å få en god og hensiktsmessig avgrensning av ordningen – hva den faktisk skal gjelde. En tilstrekkelig grundig vurdering av hvordan disse hensynene kan ivaretas, tilsier etter mitt syn at det bør settes av noe mer tid enn det komitéflertallets forslag legger opp til. En forhastet utredning gir risiko for at ordningen får uønskede virkninger eller ikke blir praktikabel. Dersom Stortinget likevel vedtar forslaget slik det nå foreligger, vil jeg naturligvis gjøre det jeg kan for å overholde fristene, så lenge det blir forenlig med kravene til forsvarlighet som følger av bl.a. utredningsinstruksen.

Jeg tror det er litt feil å tenke på datasentre som én næring, for det datasentre gjør, er en del av alle næringer. Også avansert industriproduksjon, metallproduksjon og all annen type næringsvirksomhet bruker datasentertjenester. Ikke minst tror jeg kunstig intelligens kommer til å revolusjonere vareproduksjon, og da er det ikke noen ulempe at vi har de beste folkene, og at vi har avanserte datasentre på dette i Norge. Jeg tror det kan gjøre at vi kan bli teknologisk ledende på dette området, og det kan faktisk styrke konkurransekraften til norske tradisjonelle bedrifter. Hvis de ikke tar i bruk denne teknologien, er det helt sikkert at de ikke kommer til å lykkes i framtiden, hvis de f.eks. ikke bruker kunstig intelligens, som krever mye datasenterkraft. Så har jeg litt problemer med å skjønne at det på en måte er greit å lage et datasenter innenfor virksomheten sin, for da driver man med f.eks. industri eller reiseliv eller noe sånn, og da er det greit, men hvis de lager et datasenter utenfor, og kjøper tjenesten, da er det ugreit. Det vi trenger, er de tjenestene, både i vare- og tjenesteproduksjonen, som datasentrene leverer.

Jeg er skeptisk til en politikk der vi på en måte peker på at noen bedrifter er bra og andre er dårlige. Det viktigste er selvfølgelig at vi følger norske lover og regler, at det er ryddige forhold, og at vi betaler skatt og skaper verdier. Utover det skal vi være veldig varsomme med å mene for mye om hvilke bedrifter vil liker, og hvilke vi ikke liker. Det er altså en enorm teknologisk revolusjon som nå foregår, og som kommer til å endre samfunnet vårt totalt. Bruk av kunstig intelligens er en del av det, og det er ikke en ulempe at Norge er en del av den teknologiske endringen – lønnsomme bedrifter som betaler skatt og bidrar til en teknologisk omstilling. Så har vi i Norge en politikk som sier at f.eks. kraftkrevende industri skal særbehandles. Derfor har ikke de bare redusert sats, som den øvrige industrien har; de har null sats. Det mener jeg i og for seg er greit. Men det å begynne å si at datasentre er verre enn en tekstilfabrikk eller en fiskeforedlingsbedrift, og at datasentre derfor skal ha høyere sats enn en fiskeforedlingsbedrift, som kanskje har et datasenter inne i bedriften sin, og da er det greit, men ikke hvis du kjøper det på det kommersielle markedet – det blir ganske rotete.

Hvis det var et poeng i seg selv å få kontroll med en særskilt næring, er det andre virkemidler enn en avgift som er riktig å bruke. Vi er altså ikke mot at det bygges datasentre i Norge. Det er over 100 datasentre i Norge allerede, og omtrent halvparten av dem er innenfor en bedrift. De trenger egen databehandling enten de driver med reiseliv, eller at de – for den saks skyld – driver med produksjon av varer og tjenester, eller at de driver med f.eks. behandling av helsedata, eller hva det måtte være, eller innenfor sikkerhet. Omtrent halvparten av dem er kommersielle, altså utenfor egen virksomhet. Dette er en del av den omstillingen norsk økonomi er inne i, det er en del av den teknologiske revolusjonen som foregår i verden, og det er ikke noen ulempe at Norge er en del av det.

I regjeringen er vi enig i synet på både klimapolitikken og datasentre. Det er riktig at det er en kraftig vekst. Det reflekterer at vi er inne i en teknologisk revolusjon der vi alle bruker data i et mye større omfang. Hver enkelt av oss er innom omtrent 40 datasentre hver eneste dag. Det er selvfølgelig helsedata, det er trafikkdata, det er bilene våre, men det er selvfølgelig også økende bruk av kunstig intelligens, som krever masse data. Dette er verdiskaping, og det handler også om vår nasjonale suverenitet – det øker vår sikkerhet at vi har datasentre fysisk lokalisert i vårt eget land. Men det er kraftkrevende, og derfor er det en del av hele diskusjonen om å sikre kraftbalansen, skaffe ny kraft og bruke kraften på en mest mulig rasjonell måte. Det er regjeringen selvsagt opptatt av, men det gjelder i og for seg alle næringer.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at næringslivet har stabile og forutsigbare rammevilkår. I dag betaler datasentre elavgift på lik linje med store deler av det øvrige næringsliv. Elavgiften er en generell avgift på strømforbruk i Norge. Store deler av næringslivet betaler den alminnelige satsen på lik linje med husholdninger. Industrien betaler redusert sats, og kraftintensiv industri er fritatt for elavgift. Regjeringen og budsjettpartnerne er enige om å redusere den alminnelige satsen i elavgiften til 7,13 øre per kWh i 2026. Det ble vi enige om i statsbudsjettet. Dette gjaldt også datasentre. Elavgiften for datasentre har blitt endret eller vurdert endret i flere omganger. I 2016 ble det innført redusert sats i elavgiften for store datasentre fordi man ønsket å fremme datasentre i Norge. Hensikten var å gjøre det attraktivt for datasentre å være lokalisert i landet vårt. I 2019 vedtok Stortinget at den reduserte satsen ikke skulle gjelde kraft som leveres til utvinning av kryptovaluta i et datasenter. Det viste seg å være teknisk vanskelig å gjennomføre og sannsynligvis også EØS-rettslig problematisk. I 2020 foreslo regjeringen å oppheve vedtaket om å ilegge kryptovaluta full sats, og Stortinget sluttet seg til dette forslaget. I statsbudsjettet for 2023 ble den reduserte satsen for datasentre opphevet. Nå bør vi la elavgiften for datasentre ligge i ro. Innføring av økt elavgift for datasentre kan by på flere utfordringer. Det er ikke entydig hva et datasenter er. Det vil dessuten være utfordrende å avgrense økt sats i elavgiften for kraftkrevende datasentre. I tillegg kan ulik avgiftsbehandling av virksomheter som driver med lagring, behandling og distribusjon av data, reise spørsmål om ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen. Det er heller ikke åpenbart hvorfor datasentre skal betale mer i elavgift enn annen næringsvirksomhet. Kraftforbruket er riktignok høyt i datasentre, men de betaler for strømmen på lik linje med alle andre aktører som bruker elektrisk kraft i produksjonen. Det er per i dag ingen som betaler en høyere avgift enn den alminnelige satsen i elavgiften. Bruk av avgifter for å korrigere markedet bør begrunnes med en eller annen form for markedssvikt. Det er ikke påvist noen form for markedssvikt som tilsier høyere elavgift for datasenternæringen. Jeg mener derfor vi ikke bør pålegge datasentre å betale høyere sats i elavgiften. Det er ikke godt begrunnet hvorfor akkurat denne næringen skal ilegges høyere avgift, og det er sannsynlig at en slik ordning vil være i strid med EØS-avtalen. Hensynet til stabilitet og forutsigbarhet for aktørene som driver datasentervirksomhet, tilsier at satsen bør ligge på dagens nivå.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et rettferdig skattesystem. Det vi har gjort nå, er å bidra til et mer rettferdig skattesystem. Det er gjennomsnittlige skatteøkninger på 4 500 kr. Det er flere som får skattelettelse enn som får skatteøkning. Vi er alltid opptatt av å lytte, og det var også derfor vi, da vi fikk nye tall, justerte forslaget ved å innføre et økt innslagspunkt for beskatning av høy verdsettelse.

Først vil jeg veldig kort si at vi kommer tilbake til mulige virkninger for kommunal eiendomsskatt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, men igjen: Det er kommunene som bestemmer, så vi kan ikke si hva kommunene faktisk kommer til å gjøre. Da vi fikk nye tall fra Statistisk sentralbyrå i januar, viste det seg at utslagene var større. Hensikten har aldri vært å øke statens inntekter; hensikten har vært å få et bedre og mer rettferdig skattegrunnlag. Derfor sa vi umiddelbart, da vi fikk de nye tallene, at vi skulle tilbakeføre de pengene. Det har vi foreslått å gjøre gjennom å øke innslagspunktet fra 10 mill. kr til 14 mill. kr. Det betyr at dette i utgangspunktet er 1 500 mill. kr, eller 1,5 mrd. kr, i brutto skatteøkning. Vi deler ut alle de kronene, dels gjennom økt bunnfradrag i formuesskatten, dels gjennom at mange får redusert verdsettelse gjennom den nye modellen, og dels gjennom at vi øker innslagspunktet fra 10 mill. kr til 14 mill. kr. Da tjener ikke staten penger på dette, men vi får et mer rettferdig system. Jeg mener også at man skal være ganske opptatt av de menneskene som i mange år har betalt mer skatt enn de gjør med dagens system.

Jeg tror at jeg først må være klar på følgende: Jeg håper det er et bredt flertall i salen for det nye verdsettingssystemet, for jeg oppfattet at Høyre mente vi skal ha det nye verdsettingssystemet på plass. Så ønsker man andre satser og innslagspunkter. Det er helt greit. Det er en vanlig diskusjon om skattesatser og skattenivå. Fremskrittspartiet ønsker den gamle, urettferdig modellen. Det er synd, men det er deres sak. Når det gjelder primærboligene, føler jeg det er enighet om modell. Det er uenighet om satser og nivå. Det er en normal skattepolitisk uenighet. Det er imidlertid ikke tilfellet for fritidsboliger, for der er det slik at de partiene som satte i gang arbeidet med en ny modell for fritidsboliger, Solberg-regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet, har trukket seg, og dermed er det flertallet ikke lenger bredt og til stede. Jeg mener at det at vi har en skattekommisjon som jobber med dette, er bra og viktig. Det er bare dersom det igjen er mulig å få til noen brede enigheter om den typen omlegginger, at Arbeiderpartiet vil vurdere slike tiltak.

Det er to helt forskjellige ting. Den store omleggingen av verdsetting av primærbolig ble gjort i 2009 og trådte i kraft i 2010. Det husker jeg godt, for da var jeg statsminister, og det var en omlegging som faktisk fikk ganske bred tilslutning. Det vi gjorde i fjor høst på primærbolig, var en justering av den modellen, men selve prinsippene og ordningen med sjablonger – størrelse, beliggenhet og den typen ting – kom på plass i 2009. Det er det systemet vi ikke har for fritidsboliger, og det var det skrittet vi eventuelt skulle ta nå. Der ble det satt i gang et arbeid med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering, i 2016. Det ble bevilget en del penger til skatteetaten og til Kartverket for å sette i gang det arbeidet. Solberg-regjeringen sendte til og med ut en modell på høring, og det ble fra Fremskrittspartiet og Høyres side arbeidet ganske iherdig for å få på plass en ny verdsettingsmodell. Så fortsatte det arbeidet under Støre-regjeringen. Det viser seg at det brede flertallet som støttet dette i 2016, ikke er der lenger. Jeg mener at denne typen endringer er tjent med at det er brede flertall, og det flertallet eksisterer ikke.

Igjen: Jeg mener det er stor forskjell på å gjøre et anslag, som vi da gjorde, på hva som kan være tilfellet dersom noen kommuner velger å bruke den modellen vi har hatt. Det er fortsatt slik at alle landets kommuner bestemmer selv. Vi bestemmer ikke i denne sal verken hva slags grunnlag de skal ha for skatten, eller om de skal ha eiendomsskatt overhodet, og langt mindre hva slags utforming de skal ha. Fremskrittspartiet forsøker å si at vi nå vedtar hva den kommunale eiendomsskatten skal være, men det er feil. Det vi nå vedtar, er et mer rettferdig skattegrunnlag som vi bruker på den statlige formuesskatten, og så er det kommunene selv som til slutt avgjør hva slags eiendomsskatt de ønsker.

Vi må skille mellom å gjøre et anslag på hva man kan tenke seg at kommunene kanskje kommer til å gjøre, og det å faktisk gi et svar på hva kommunene kommer til å gjøre, for det er det kommunene selv som bestemmer. Vi kan selvfølgelig anslå på et tidspunkt hva som kan være et mulig utslag dersom et antall kommuner velger den modellen vi har valgt, men det er altså for det første opp til kommunene selv å velge om de ønsker å bruke den statlige modellen for verdsetting eller en annen modell. Hvis kommunene ønsker å bruke den, er det også opp til dem å bestemme hvilken sats eller hvilket bunnfradrag de ønsker å ha på det. Jeg tror vi bare må holde fast ved at det vi nå diskuterer, er om vi skal ha et rettferdig grunnlag for skattlegging. Da legger jeg merke til at Fremskrittspartiet fortsetter å ønske å ha et system som er helt åpenbart feilaktig og helt åpenbart urettferdig, og de ønsker ikke å innføre et system som er langt mer rettferdig og langt mer treffsikkert.

Vi innførte kommunalt selvstyre i Norge på 1800-tallet, og siden den gang har kommunene bestemt hva slags beskatning de har av f.eks. eiendom. Jeg har ikke tenkt å bestemme hva norske kommuner skal fastsette av eiendomsskatt som en slags finanspolitisk solkonge. Det er opp til dem å bestemme hva slags skattegrunnlag de bruker, om de bruker det statlige skattegrunnlaget eller et annet skattegrunnlag, og det er opp til dem å bestemme både sats og bunnfradrag. Jeg tror på kommunalt selvstyre. Jeg ser at mange Fremskrittsparti-styrte kommuner har eiendomsskatt. Det er i og for seg greit nok. Vi har laget et mye mer rettferdig verdsettingssystem, og så må kommunene selv bestemme om de ønsker å bruke det. Uansett er dette ikke aktuelt for kommunene før i 2028, og da er det et kommunevalg. Før det kan man stemme på de partiene man ønsker i et demokratisk valg og være med på å bestemme dette lokalt.

Jeg tror representanten ikke har fulgt med. Det finnes ingen verdsettingsmodell som er hundre prosent korrekt. Det eksisterer ikke. Derfor har vi også en sikkerhetsventil i den nye modellen, slik at hvis man opplever at det verdsettes høyere enn markedsverdi, kan man klage på det og få det nedsatt. Det som er helt sikkert, er at den gamle modellen som Fremskrittspartiet forsvarer, i hvert fall ikke er korrekt. Den er helt åpenbart urettferdig. Det er tydelig dokumentert med enkelteksempler og statistikk at den treffer vesentlig dårligere. Det betyr at folk i billige boliger har en systematisk høyere verdsetting enn folk med dyre boliger. Det er urettferdig, og det fører til vilkårlighet. Det er greit å diskutere skattenivå, men det er egentlig ikke det vi diskuterer nå. Nå diskuterer vi skattegrunnlag. Det er oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet fortsetter å ønske seg en modell der det er slik at de aller dyreste boligene systematisk blir undervurdert, mens de som bor i vanlige boliger, får overvurdert sine boligverdier. Vårt opplegg gir altså dobbelt så mange skattelettelser som det gir skatteskjerpelser.

I statsbudsjettet i høst innførte regjeringen en oppdatert modell for verdsetting av boliger. Modellen retter opp i urettferdige forskjeller. Med det ble Stortingets anmodningsvedtak fra 2021 om gjøre verdsettingsmodellen mer rettferdig og treffsikker fulgt opp. Med den gamle modellen ble verdien av de dyreste boligene systematisk undervurdert. En kostbar villa kunne få en vesentlig lavere boligverdi i forhold til den reelle verdien enn en nøktern leilighet i samme område. I den gamle versjonen av modellen ble kommuner brukt som prisområde, bortsett fra i de store byene, der bydeler ble brukt. Ved å ta i bruk betydelig flere beregningsområder gir den reviderte modellen mer presise og dermed riktigere anslag. Regjeringen har vært tydelig på at staten ikke skal tjene penger på omlegging fra gammel til oppdatert boligverdsettingsmodell. Derfor brukte regjeringen de økte inntektene til å heve bunnfradraget i formuesskatten. Da Statistisk sentralbyrå i januar i år beregnet virkningene av de vedtatte budsjettendringene på nytt, viste det seg at utslagene ble større enn tidligere anslått. Vi gjorde det umiddelbart klart at regjeringen ville komme med tiltak som sikrer at staten ikke skal gå i pluss med omleggingen, og at vi ville dempe store utslag. Regjeringen vil derfor i revidert nasjonalbudsjett fremme forslag om å øke innslagspunktet for høy verdsetting av primærboliger til 14 mill. kr, slik at skattereglene blir bedre tilpasset skattegrunnlaget. Med regjeringens forslag vil eiere av de aller dyreste primærboligene fortsatt bidra mer til fellesskapet enn med den gamle modellen for verdsetting, men med et innslagspunkt på 14 mill. kr for dyre boliger blir økningen mindre enn den ellers ville vært. Samlet innebærer denne omleggingen at nær 200 000 skatteytere får en skatteskjerpelse, mens mer enn dobbelt så mange, 450 000, får en skattelettelse. Over fire millioner skattytere får uendret skatt. Det er viktig for regjeringen at skattesystemet er effektivt, rettferdig og bidrar til omfordeling. Å gå tilbake til den gamle verdsettingsmodellen vil være et steg i feil retning. Uansett ønske om nivå på skattene, bør en kunne være enige om at grunnlaget bør være mest mulig riktig.

Hele poenget med dette er å få et system som gjør at vi kan over tid gi dem som har tegnet ulike pensjonsprodukter, bedre avkastning. Da er det, som jeg sa i det forrige svaret, paradoksalt nok slik at et høyere rentenivå i samfunnet vil bidra til å øke avkastningen, det vil gjøre det lettere å gi en garantert avkastning over tid. Men det å gi større mulighet til å ta risiko vil også øke avkastningen og dermed bidra til at pensjonene kan være høyere enn de ellers ville vært. Vi har Finanstilsynet, som skal påse at de reglene og de intensjonene som vedtas her og legges til grunn her, blir fulgt opp.

Vi er trygge på at dette er et forslag som samlet sett kan vi bedre avkastning, og som gjør at det er mulig å ta større risiko, og det vil også bidra til at pensjonsmottakerne får en høyere pensjon enn de ellers ville fått. Det er derfor vi foreslår dette.

Vi noterer oss alltid hva som ble sagt i Stortinget, og vi vil også notere oss eventuelle mindretallsforslag og synspunkter som kommer der. Vi har et finanstilsyn som skal påse at disse retningslinjene følges opp, og at de innbetalte midlene tilfaller gradvis til kundene, som forutsatt i hele ordningen med fripoliser.

For det første skal det altså meddeles Finanstilsynet, for det andre skal hovedpunktene offentliggjøres, og for det tredje skal vi bidra til at det er en effektiv konkurranse i dette markedet. Jeg har den tiltroen til at ulike tilbydere vil være opptatt av å tiltrekke seg kunder, og det vil også bidra til at det blir en rimelig fordeling av avkastningen mellom leverandør og kunde. Vi er jo opptatt av at forsikringsselskapene skal være solide, at det skal være trygghet for de investerte midlene, men samtidig at det er en rimelig utbetaling til dem som har kjøpt fripoliser.

Først tror jeg det er klokt å klargjøre én ting, og det er at når det gjelder det som er de offentlige pensjonsordningene – folketrygden, Statens pensjonskasse – er det det offentlige som tar det fulle og hele ansvaret, og vi tilbyr selvfølgelig produkter i tråd med det som Stortinget her har vedtatt. Så er det disse fripolisene. Det er i hovedsak ordninger som er mer private avtaler. Det er litt forskjellig, men ofte er det det. Da er det i utgangspunktet en avtale mellom dem som selger, og dem som kjøper disse produktene. Det er derfor vi har lagt opp til at leverandørene selv skal fastsette forskriftsbestemmelsene om detaljene, f.eks. rundt fordeling av bufferfondene, men vi mener at de retningslinjene skal meddeles Finanstilsynet. Vi skal sørge for at dette blir offentliggjort, og så vil selvfølgelig vi passe på at det som er intensjonene med det Stortinget vedtar nå, og også de vedtak Stortinget tidligere har gjort, blir fulgt opp så godt som mulig. Jeg tror at det som er det grunnleggende positive nå, er at selv om det for de fleste er en dårlig nyhet at rentenivået går opp, er det for disse pensjonsproduktene en god nyhet at vi nå har et høyere rentenivå, som gjør at det er lettere å gi en bedre avkastning.

Forvaltningen av garanterte pensjonsprodukter har blitt diskutert og utredet over lang tid. Lavt rentenivå og økende levealder har over tid gjort det krevende å opprettholde realverdien av pensjonsytelsene. Forslagene som er til behandling i dag, skal legge til rette for effektiv forvaltning av pensjonskapitalen og en rimelig fordeling av overskuddet på forvaltningen. Det er også et mål å gjøre det enklere å tilby fripoliser med investeringsvalg, der kundene selv kan tilpasse forvaltningen av pensjonsmidlene. Nivået på pensjonen avhenger av forvaltningen av kapital i markedet. Regelverket må gi gode insentiver til den som bestemmer forvaltningen, fordele risikoen på en god måte og gi tilstrekkelig trygghet for pensjonen til kundene. Fripolisene forvaltes med en avkastningsgaranti og slik at overskudd fra gode år kan settes av i en avkastningsbuffer som kan benyttes i dårlige år. Det sentrale er å sørge for at buffermidlene bidrar til økte pensjonsutbetalinger over tid. Markedsrenten har de senere årene økt og er nå høyere enn gjennomsnittet av avkastningsgarantiene. Kontraktene er mer lønnsomme nå, og økt fleksibilitet for leverandørene gir mer rom for å tilpasse forvaltningen av pensjonsmidlene. Lovforslaget åpner derfor for såkalt lånt egenkapital. Målsettingen er at leverandørene skal ta noe høyere risiko i forvaltningen og gi kundene noe høyere forventet avkastning. Samtidig vil kundene fortsatt få minst den pensjonsytelsen de er lovet. Vi vil følge med på hvordan pensjonsleverandørene tilpasser sin forvaltning av kapitalen og evaluere lovendringene innen 2030, slik flertallet ber om. Vi vil også bidra til nødvendige avklaringer for kommunale ordninger før reglene trer i kraft. Mange kunder kan ønske å si fra seg garantien i bytte mot selv å bestemme hvordan kapitalen skal forvaltes. Det er få pensjonsleverandører som tilbyr det. Lovforslaget inneholder forenklinger for fripoliser med investeringsvalg, slik at det skal bli attraktivt for flere å tilby produktet. Flertallet ber om at regjeringen fremmer ytterligere justeringer i disse reglene for at flere kunder som vil være tjent med det, kan få tilbud om investeringsvalg. Det skal regjeringen følge opp. Jeg er glad for at flertallets forslag samlet ivaretar målsetting om effektiv forvaltning, bedre konkurranse i markedet og sikkerhet for kundenes pensjoner.

Det er veldig viktige problemstillinger representanten peker på. Det er bra at vi har en avtale, og det er bra at vi har en bedre og mer effektiv avtale som også tetter en del skattehull og muligheter for omgåelse. Men det er klart at det er helt avgjørende at den håndheves. Det er en dialog norske skattemyndigheter har med kinesiske skattemyndigheter. Det er en dialog som norske diplomatiske og politiske myndigheter har med sine motparter i Kina. Så må vi jobbe for mest mulig åpenhet, slik at vi eventuelt unngår at avtalen ikke følges opp, og så må vi basere oss på at norske bedrifter rapporterer dersom de ser forhold de mener er i strid med avtalen.

Det som er veldig gledelig, er at over de siste 10–20 årene har verden gjort enorme framskritt i å få til internasjonale avtaler for å bekjempe skatteunndragelse. Det har vært et stort problem at man har prøvd å skattlegge noe nasjonalt, og så har man brukt ulike skatteparadiser, ulike måter å flytte overskudd på, til å unndra seg beskatning lovlig eller ulovlig. Nå har man, ikke minst gjennom samarbeidet i OECD, i hvert fall fått på plass et bedre regelverk der Kina også har sluttet seg til en god del av de avtalene. Så har vi løpende dialog med Kina om håndhevelse og om oppfølging. Vi kan selvfølgelig ha ulike meninger om regimet i Beijing og ting vi ikke liker i det kinesiske samfunnet, men det er slik at også autoritære regimer faktisk er opptatt av å få inndrevet skatt. Så vi har en slags felles interesse av at det er et minimum av rasjonalitet og håndheving av felles skattebestemmelser og en felles skatteavtale.

Regjeringen ber Stortinget samtykke til å sette i kraft en ny skatteavtale mellom Norge og Kina. Den nye skatteavtalen erstatter eksisterende skatteavtale, som er nesten 40 år gammel. Hovedformålet er som før å motvirke dobbeltbeskatning. Den nye avtalen innebærer en betydelig modernisering, gir bedre forutberegnelighet for skattytere og fortsetter å fremme handel mellom Norge og Kina. De siste 40 årene har det skjedd store endringer i handelen mellom Norge og Kina og i skattelovgivningen i begge land. Det har skjedd store forbedringer i det internasjonale skattesamarbeidet. Særlig relevant er enigheten fra OECD/G20s Base Erosion and Profit Shifting, også kalt BEPS-prosjektet, for å motvirke uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting. Norge og Kina har derfor vært enige om at den gjeldende skatteavtalen bør moderniseres. Gjennom BEPS-prosjektet har vi også forpliktet oss til visse endringer. Dette gjelder bl.a.: Vi tar inn BEPS-bestemmelsene for å gjøre skatteavtalen bedre egnet til å motvirke misbruk og omgåelse. Vi følger dermed opp anbefalingene fra prosjektet og Stortingets føringer. Vi tar inn oppdaterte bestemmelser for tvisteløsning og informasjonsutveksling. Dette styrker skattesamarbeidet mellom landene og fremmer forutberegnelighet for skattyterne. Vi går over til å benytte kreditmetoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Dette har vært norsk skatteavtalepraksis siden 1992. Vi tar formuesskatten ut av skatteavtalen. Kina har ikke formuesskatt. Det oppstår derfor ikke noen dobbeltbeskatning av formue. En slik løsning motvirker også potensiell ikke-beskatning av formue. Den nye skatteavtalen medfører ikke store endringer i fordelingen av beskatningsrett, men kildeskattesatsen på utbytte går noe ned. Det er i tråd med norsk skatteavtalepraksis, OECDs mønsteravtale og er vanlig internasjonal praksis. Større investeringer i selskapssektoren får en kildeskattesats på 5 pst. Eierskapet må være på over 25 pst. Den gjeldende skatteavtalen behandler alle aksjeinvesteringer likt, med en sats på 15 pst. Kildeskattesatsen for porteføljeinvesteringer i den nye skatteavtalen går ned til 10 pst. Statens pensjonsfond utland har betydelige investeringer i kinesiske aksjer – over 500 mrd. kr ved nyttår. Det å sikre pensjonsfondet denne lavere satsen på 10 pst. gir langsiktig forutsigbarhet for disse investeringene fra norsk side. Regjeringen mener at den moderniserte skatteavtalen er bedre for Norge og for norske skattytere og er derfor glad for at Stortinget slutter seg til den.

Som komiteen peker på, er stiftelser et viktig supplement til både offentlige og kommersielle virksomheter. Jeg er enig med komiteen i at vi bør legge til rette for at stiftelser kan bruke mest mulig av sine midler til formålet de er opprettet for å ivareta. Det er uheldig om små stiftelser må bruke uforholdsmessig mye av sine midler til revisjon. Jeg er derfor enig med komiteen i at vi bør vurdere om de minste stiftelsene kan få unntak fra revisjonsplikten. Det er naturlig å se hen til modellen for unntak som allerede finnes for små aksjeselskaper og for små frivillige organisasjoner. Jeg vil samtidig minne om at det er gode grunner til at stiftelser har revisjonsplikt. Revisor er allmennhetens tillitsperson ved revisjon av årsregnskap. Denne rollen er særlig viktig for stiftelser som ikke har eiere som kontrollerer styrets forvaltning. Det må vi ha i mente når vi vurderer om små stiftelser skal få unntak og hvor terskelen for unntak skal ligge. Vi må også vurdere hvilke konsekvenser et fritak fra revisjon kan få for Stiftelsestilsynets kontroll med stiftelsene. Vi må unngå å legge til rette for økonomisk kriminalitet og skatteunndragelse. Det er derfor ikke gitt at terskelverdiene for fritak fra revisjon for stiftelser bør være de samme som for aksjeselskaper. Målet må være at reglene innrettes slik at de bidrar til at stiftelsene kan bidra til formålet de er opprettet for, men innenfor trygge rammer. Gjeldende revisorlov trådte i kraft i 2021. Loven skal bidra til å sikre tillit til regnskapsinformasjon og revisors uavhengighet og faglige kompetanse. Loven gir ikke særskilte forenklinger ved revisjon av små foretak eller for revisjon av stiftelser. God revisjonsskikk innebærer imidlertid at revisor tar hensyn til størrelsen og kompleksiteten til den som revideres. Vi bør likevel vurdere om det er mulig å gjøre forenklinger ved revisjon av små foretak og stiftelser, som ikke går på bekostning av formålet med loven.

Sammen med SV har vi redusert barnehageprisene betydelig de siste årene. Det er veldig bra. Det har bidratt til å styrke barnefamilienes økonomi. I tillegg er barnetrygden vesentlig økt. Det er mange ulike måter å støtte familier på. Strømstøtten er en viktig måte er. Økt barnetrygd er en viktig måte. Lavere barnehagepris er en viktig måte. Når man nå bestemmer seg for å bruke mange milliarder på én type tiltak, på drivstoff, er det klart at da er det mindre penger til andre typer tiltak, for – igjen – det er totaliteten, rammene, som avgjør. Hva vi konkret vil fremme på barnehagepris, er det for tidlig å si noe om, men vi er fortsatt for billigere barnehage og kommer til å gjøre det vi kan for å få til mer av det.

Vi vil gjennomføre Stortingets vedtak, men som jeg har varslet, vil vi måtte komme tilbake senest i revidert nasjonalbudsjett, kanskje før, med tiltak og innretninger som gjør at en finansiering av tiltakene kan gjøres på en forsvarlig måte. Det gjelder spesielt forslaget om å fjerne veibruksavgiften midlertidig. Når det gjelder de andre forslagene, litt avhengig av hva som nå får flertall, må vi også ta forbehold i forhold til om de rent praktisk lar seg gjennomføre – jeg tror bl.a. et par av dem vil kreve forskriftsendring og høring – og også i forhold til statsstøtteregelverket. Det krever litt tid. Det har altså vært en hastebehandling av disse forslagene. Derfor må vi gå igjennom det, slik at i det minste Stortinget er klar over de fulle konsekvensene av det Stortinget eventuelt vedtar, for Stortinget bestemte seg for at man skulle ta ganske kompliserte og store saker gjennom en hastebehandling, noe som gjør at ikke departementet får gitt sine vurderinger på vanlig måte.

Jeg vil ikke tallfeste det, men jeg vil forholde meg til at Stortinget nå kommer til å vedta reduksjon i veibruksavgiften, faktisk en fjerning av veibruksavgiften. Det vi varsler, er at vi må komme tilbake, senest i revidert nasjonalbudsjett, for å sikre at det kan iverksettes innenfor forsvarlige økonomiske rammer. Avgiften kommer jo til å gå ned dersom stortingsflertallet stemmer som de nå har varslet i denne debatten, men – igjen – vår utfordring blir da å sikre at vi finner en finansiering på dette som sikrer at vi har en forsvarlig innretning av den økonomiske politikken. Jeg er litt forsiktig med å diskutere nøyaktig hva prisen er, for vi ser jo at prisene i Norge varierer veldig mellom steder og over dagen, men ifølge denne drivstoff-appen er den rundt 24 kr på bensin, og jeg tror det er omtrent 26 kr på diesel, så snittet er altså 4–5 kr over det vi hadde i januar. Det betyr noen hundrelapper for en gjennomsnittsbilist, men selvfølgelig mye mer for dem som bruker mer.

Regjeringen har tidlig varslet tiltak, og vi er åpne for å redusere drivstoffavgifter. Det vi er opptatt av, er at det skal skje på en måte som ikke gjør vondt verre. Er det noe jeg er helt sikker på at norske entreprenører, norske bedrifter, norske familier – alle – er opptatt av, er det at vi holder orden på det aller viktigste i økonomien, nemlig at folk har en jobb å gå til, at mange har en jobb, og ikke minst at de har en lønn som aller helst vokser noe mer enn prisene. Det har vi greid å få til de to siste årene fordi vi har ført en ansvarlig politikk. At folk får økt kjøpekraft, betyr ikke at alle får god råd, men det betyr at de får litt bedre råd enn i fjor. Vi må ikke nå gjøre noe som setter den utviklingen over styr. Det er det vi er opptatt av. Det er altså ikke det å redusere avgifter noen her er imot. Det uenigheten handler om, er om og hvordan det skal finansieres. Et gode må betales, og det er den manglende evnen og viljen til å ta ansvar for å betale for godene som nå er problemet.

Svaret på det er nei. De som er storforbrukere, har selvfølgelig vesentlig større utgifter til drivstoff enn f.eks. en normal bilist. En gjennomsnittsbilist kjører i underkant av 12 000 km i året. Noen kjører selvfølgelig mer, andre kjører mindre. Derfor er snittet 12 000 km. For en slik bilist er prisene vi nå ser, omtrent 4 kr mer enn det vi så i januar, og det tilsvarer en økning i månedlige drivstoffutgifter på 240 kr. Jeg forstår at man er urolig for det, og jeg forstår selvfølgelig enda mer at de som har store utgifter, er mer urolige. Det handler ikke om man er urolig eller ikke for at folk betaler mer for drivstoff, det handler om hvilke tiltak som virker, og hvordan vi iverksetter og ikke minst finansierer tiltak, slik at vi ikke skaper nye problemer, som f.eks. økt prisstigning og press på renten. Regnet i dagens priser, var bensinprisen rundt 30 kr da Senterpartiet satt med finansministeren. Da ble det ikke iverksatt noen tiltak. Nå blir det tiltak.

Jeg har deltatt i to forhandlinger. Det er revidert i fjor og budsjettvedtaket i fjor høst. I begge de forhandlingene har det vært krevende runder og lange møter. Netter er blitt tatt i bruk av én grunn, og det er at vi har vært opptatt av at de forslagene vi har lagt inn for å komme til enighet med våre budsjettpartnere, skal finansieres. De er blitt finansiert, og derfor har vi hatt ansvarlige budsjetter, ansvarlige rammer, i hvert fall i alle de forhandlingene jeg har vært en del av her i Stortinget etter at jeg ble finansminister. Det vet jeg også at Arbeiderpartiet har vært opptatt av i alle år. Det andre er at hvis man nå begynner å bare vedta ting her i Stortinget utenom budsjett, innfører man en praksis der man undergraver hele ideen om det budsjettreglementet Stortinget har vedtatt for å ha to budsjettrunder i året – en om høsten og en om våren – og det undergraver ansvarligheten i den økonomiske politikken.

Det er mange forskjeller. En vesentlig forskjell er f.eks. at forslagene er utredet. Et problem med noen av de forslagene som nå ligger på bordet, er at vi er usikre på om de faktisk lar seg gjennomføre fordi de kan være i strid med f.eks. våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Det kan være ulovlig statsstøtte, og det har vi ikke hatt mulighet til å gå inn i. Det har vi ikke hatt mulighet til å utrede. Det vi i hvert fall ser, er at det mest sannsynlig er et brudd med den ordningen for et mer enhetlig CO2-avgiftssystem som vi har fått på plass og fått ESA til å godkjenne ganske nylig. Det var et arbeid som startet under Jan Tore Sanner og har pågått under Siv Jensen og flere andre finansministere, og som nå har kommet på plass. Nå ser det ut til at vi skal snu opp ned på det igjen. Det skaper uforutsigbarhet for norske bedrifter, det skaper risiko for tilbakebetaling av avgift som ikke er betalt, og det skaper usikkerhet med hensyn til om vi følger EØS-avtalen. Det er ganske stor forskjell på å gå inn for noe som er både finansiert og utredet, og det å bare komme her med hastebehandling av et forslag som ikke er utredet.

Det er ikke noe nytt at denne regjeringen ønsker å redusere skatten på inntekt. Vi har redusert skatt på inntekt med nær 16 mrd. kr – flere tusen kroner for en vanlig familie. Vi har varslet at vi er innstilt på å gjøre mer av det i årene som kommer. Vi har kuttet avgifter som f.eks. elavgift og innført en sjenerøs ordning med norgespris. I forslaget til vedtak har vi sagt at vi også skal vurdere andre tiltak, og det har vi gjort bl.a. fordi vi er i dialog med våre budsjettpartnere. Flere av våre budsjettpartnere har vært opptatt av f.eks. ulike former for kontantutbetalinger. Det avgjørende for oss er at vi bruker pengene på måter som er mest mulig treffsikre, har størst mulig effekt, og at det skjer innenfor økonomisk ansvarlige rammer.

Vi er ikke imot tiltak – tvert imot. Vi er for tiltak, og vi har gjennomført betydelige tiltak for å hjelpe folk i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er sannsynligvis ingen land som har en mer sjenerøs strømstøtteordning enn Norge, hvor vi har norgespris. Det er nok heller ingen land som har høyere satser i minstestønadene i trygdesystemet enn vi har i Norge, og vi har i løpet av få år kuttet dramatisk i f.eks. barnehageprisen. Det er ikke slik at vi er imot tiltak. Vi er for tiltak. Vi har gjennomført tiltak, og vi er åpne for å gjennomføre enda flere tiltak. Men problemet er – igjen – at man altså må finansiere tiltakene innenfor ansvarlige rammer. Det er et flertall her i Stortinget for å øke pengebruken, men det er ikke et flertall her i Stortinget for hvordan det skal finansieres, og det er det som er problemet. Når det gjelder å bruke andre land som eksempler, vil jeg også si at en del av de landene som har lavere rente, har vesentlig høyere arbeidsløshet. Problemet er jo at man må forsøke å føre en økonomisk politikk der en gradvis kan få renten ned, uten at ledigheten stiger.

Strømstøtte har bidratt til å dempe prisveksten, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at ethvert tilskudd, enhver subsidie, enhver redusert avgift, selvfølgelig kan bidra til å redusere prisene, men det er helt avgjørende hvordan det finansieres. Det er jo ikke det å redusere en avgift som er problemet. Det er det å øke oljepengebruken som er problemet. Hvis det er et ufinansiert kutt i en avgift, er problemet at man da øker oljepengebruken, man øker etterspørselen i økonomien, og det kan presse prisstigningen opp og dermed også øke presset på renten. Det er ikke noe problem å være for en lavere avgift. Problemet er at man må finansiere det. Det er den mangelen på finansiering som er problemet, og som bidrar til at vi står i fare for å gjøre en vanskelig situasjon verre, ved at man for å lindre familienes økonomiske situasjon gjennomfører tiltak som kan bidra til å øke den generelle prisstigningen i samfunnet, og dermed også øke presset på renten. Det er det regjeringen advarer mot. Det er overhodet ikke noe galt i å være opptatt av å begrense utgifter til barnefamilier, men det er galt å ikke finansiere det.

Angrepet på Iran 28. februar har utløst en storkrig i Midtøsten. Mange mennesker er drept, og mange er drevet på flukt. Igjen er vi minnet på at krig er grusomt, og igjen ser vi at krig har økonomiske konsekvenser. Ifølge det internasjonale energibyrået har denne krigen skapt den største forsyningskrisen i det globale oljemarkedets historie. Redusert tilgang på olje, gass og andre helt avgjørende produkter som gjødsel og aluminium har ført til økte energipriser og økt inflasjon internasjonalt. Dette slår også inn i norsk økonomi. Vi har fått høyere drivstoffpriser og høyere anslag for prisveksten i Norge. I dag varslet Norges Bank at renten kan bli satt opp. Økte priser på diesel og bensin og økt inflasjon skaper store utfordringer for både familier og bedrifter. Mange er urolige. Regjeringen har åpnet for å fremme tiltak som kan dempe virkningene av de økte prisene, bl.a. på drivstoff. Arbeiderpartiet har i Stortinget i dag fremmet forslag til hvordan regjeringen kan følge opp dette. Det må skje innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Vi må ikke gjøre vondt verre ved å øke presset i norsk økonomi og dermed bidra til å forsterke prisstigningen og risikoen for økt rente. Vi må unngå at noen hundrelapper i redusert drivstoffavgift spises opp av tusenlapper som skyldes økt rente. Reduserte avgifter gir en engangsreduksjon i prisene, men når de reduserte avgiftene ikke er finansiert med enten økning av andre inntekter eller kutt i andre utgifter, vil det innebære økt oljepengebruk. Økt oljepengebruk øker etterspørselen i økonomien, og økt etterspørsel bidrar til økt prisstigning. Høyres forslag om midlertidig å fjerne veibruksavgiften vil øke oljepengebruken med 3,3 mrd. kr, og det forutsetter at avgiften settes opp igjen 1. september. Den årlige kostnaden er 8 mrd. kr. I dag har det også kommet ytterligere forslag med store økonomiske konsekvenser. For eksempel har Senterpartiet foreslått omfattende kutt i CO2-avgiften på mineralske produkter for ulike næringer. Heller ikke disse kuttene er finansiert, og samlet sett beløper de seg til over 8 mrd. kr på årsbasis. De vil også bidra til ytterligere økning i oljepengebruken. I tillegg innebærer Senterpartiets forslag risiko for ulovlig statsstøtte og vil være i strid med den innretningen av CO2-avgiften på mineralske produkter som vi nå har fått EFTAs overvåkingsorgan, ESA, til å akseptere. De siste årene har regjeringen redusert inntektsskatten med flere tusen kroner for en vanlig familie. Barnetrygden har gått opp, og barnehageprisen har gått ned. Vi har redusert elavgiften, og ikke minst har vi innført norgespris. Dette er gjort innenfor en ansvarlig økonomisk ramme. Det viktigste vi kan gjøre for å trygge folks økonomi, er å trygge landets økonomi. De siste årene har vi hatt lav arbeidsløshet og høy sysselsetting, og vi har igjen sett at lønningene har vokst mer enn prisene. Folk har fått økt kjøpekraft. Nå er det viktig at vi ikke gjør noe som setter dette i fare. Høyre har fremmet et forslag om å fjerne veibruksavgiften for diesel og bensin. Partier som utgjør et flertall her i Stortinget, har i debatten gjort det klart at de støtter forslaget. Dersom forslaget blir vedtatt, vil Finansdepartementet følge opp Stortingets vedtak. Vi vil også følge opp andre vedtak som blir fattet. Vi må forsikre oss om at det er forsvarlig, og at det ikke er i strid med andre bestemmelser Stortinget har vedtatt. Vi vil komme tilbake til Stortinget med å sikre en forsvarlig gjennomføring av de ulike vedtakene.

Jeg tror vi må skille mellom Europa – hvis representanten med det mener EU – og Norge, for Norge gjør det altså klart bedre enn EU når det gjelder f.eks. investeringer i ulike digitale løsninger. Investeringer i maskiner og realkapital har nesten ikke bidratt til de økte bedriftsinvesteringene, verken i USA, i EU eller i Norge. Der det er vekst, er på det digitale og ikke minst innenfor bruk av kunstig intelligens. Der er det altså slik at Norge ligger høyt, og vi ligger klart over EU. Et forslag til hva EU kan gjøre, er selvfølgelig å lese Draghi-rapporten nøye og se hvilke forslag der de vil følge opp. Det vi gjør fra vår side er altså ikke bare å snakke om forenkling, men å gjennomføre forenkling. Det andre vi gjør, er å gjennomføre viktige reformer for å øke tilgangen på arbeidskraft, bl.a. reformer som Fremskrittspartiet har stemt mot, som pensjonsreformen, som nå bidrar vesentlig til at flere mennesker er i jobb, ikke minst flere eldre.

Jeg vet ikke hva representanten mener med «tilgjengelig kapital», men det jeg vet, er at investeringene i Norge går opp. Og for å investere trenger man kapital, og det betyr at det er mer kapital tilgjengelig til å investere nå enn for få år siden. Investeringene øker spesielt i det området der USA har skilt seg fra resten av Europa, men ikke så mye fra Norge, og det er på de nye digitale løsningene, på databaser og den type teknologi. Der er det riktig at USA ligger langt foran EU og mesteparten av Europa, men de ligger ikke på samme måte foran Norge, som faktisk er ganske gode til å investere i disse områdene. Det er god vekst i Norge, det er høy sysselsetting i Norge, det er god vekst i privat sektor i Norge. Det betyr ikke at alle private bedrifter går bra, men det betyr at det samlet sett er god vekst i privat sektor. Så nevnte jeg i innlegget mitt at regjeringen gjennomfører veldig mange tiltak for ytterligere å fremme vekst. Det handler om forenkling av offentlig sektor, det handler om forenkling av kommunesektoren, det handler om tilgang på mer arbeidskraft – alt fra ny integreringsstønad, forsøk med arbeidsfradrag for unge og andre tiltak.

Mario Draghi la i 2024 fram rapporten «The Future of European Competitiveness», som fikk stor oppmerksomhet for sin veldig klare advarsel om at Europa risikerer langvarig økonomisk stagnasjon uten kraftige reformer og store investeringer. Oppsummert besto tiltakene i økte investeringer å innføre felles europeisk finansiering og gjeld å styrke det indre markedet, bl.a. gjennom en kapitalmarkedsunion mer aktiv industripolitikk for å redusere avhengigheten av Kina å sikre billigere energi og et mer integrert energimarked å investere mer i innovasjon og teknologi å forenkle reguleringer å løse kompetansemangel i teknologisektoren raskere og mer effektive beslutningsprosesser i EU Selv om mange av Draghi-rapportens forslag er rettet mot EU, reiser den grunnleggende spørsmål om konkurransekraft og fremtidig verdiskaping som også er relevante for Norge. Samtidig står norsk økonomi sterkt, og det må vi ta vare på: Vi er et attraktivt land å investere i og drive næringsvirksomhet i. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder produktivitet. Den norske modellen, med samarbeid i arbeidslivet, bidrar til høy omstillingsevne og lav arbeidsledighet. En sterk og omfordelende velferdsstat bidrar til investeringer, trygghet og risikovilje. Vi har et høyt utdanningsnivå. Høy tillit og små forskjeller reduserer kostnader og gir forutsigbarhet for næringslivet. Norske bedrifter investerer betydelig, særlig i digitalisering. Dette er et område der Norge ligger langt foran EU og nærmere USA, spesielt for investeringer i programvare og databaser. Vi er gode på å ta i bruk ny teknologi. Bedriftene ansetter, tjener godt, og det etableres mange nye foretak. Alt dette understreker at Norge er et attraktivt land for investeringer og næringsutvikling. Samtidig er regjeringen opptatt av å fremme vekstevnen i norsk økonomi. Dette gjelder tiltak for å få flere i arbeid, som pensjonsreformen, omlegging av integreringsstønaden, avvikling av overgangsstønaden og forsøk for å få flere unge i arbeid. Vi er også opptatt av forenkling. I forrige uke la vi fram forslag om å innføre obligatorisk e-faktura, og vi har tidoblet grensen for rapportering på øremerkede tilskudd. Det er en omfattende satsing på digitale løsninger. Vi vrir innsatsen på samferdsel mot tiltak der vi får mer nytte for pengene. Dette er ulike tiltak som alle har til felles at de fremmer vekstevnen i norsk økonomi og dermed bidrar til å svare på de utfordringene Draghi-rapporten reiser.

Vi er veldig opptatt av at det skal være ting å investere i, ting å bygge, anleggsvirksomhet i Norge, for det bygger landet – både private investeringsprosjekter og offentlige investeringsprosjekter. Det jeg kan berolige representanten med, er at de planene vi har nå, f.eks. innenfor forsvar, innebærer store byggeprosjekter. De tingene vi gjør innenfor samferdsel, innebærer store samferdselsinvesteringer og vedlikehold. Det vi også ser, er at investeringene i private bedrifter øker, så det som driver veksten i norsk økonomi nå, er faktisk privat etterspørsel, og investeringsetterspørsel er en del av det. Det viktigste er at det er oppdrag, og regjeringen bidrar til at det er både private og offentlige oppdrag til norske anleggsbedrifter.

Jeg forstår uroen. Vi følger det veldig nøye. Jeg har også sagt flere ganger – jeg sa det på lørdag, jeg sa det i dag her i stortingssalen – at vi selvfølgelig ikke vil utelukke å vurdere tiltak dersom vi mener det er nødvendig, som en del av arbeidet med budsjettet. Vi hadde en lignende situasjon sommeren 2022. I dagens kroneverdi var da bensinprisen oppe i 30 kr literen. Vi er et stykke derfra nå, når vi ser på gjennomsnittsprisen så langt i mars, men igjen: Vi vil vurdere hva vi eventuelt gjør avhengig av hvordan utviklingen går. Det er nok kompetanse i Finansdepartementet til å vurdere både avgifter og andre tiltak som eventuelt måtte bli nødvendig.

Krigen i Midtøsten har ført til at tilbudet av olje og petroleumsprodukter på verdensmarkedet har falt, og at de internasjonale markedsprisene har økt. Dette påvirker prisene på drivstoff også i Norge. Det er forståelig at folk er bekymret for hverdagsøkonomien og hvordan uroen ute i verden påvirker deres liv. Regjeringen har gjennomført flere tiltak, som f.eks. redusert inntektsskatt, lavere barnehage- og SFO-priser, norgespris og redusert elavgift. Dette har vi gjort innenfor en ansvarlig pengebruk. Det har bidratt til en god økonomisk utvikling der lønningene har vokst raskere enn prisene. Folk har fått bedre kjøpekraft. Den tyske regjeringen har satt ned en «task force» for å vurdere tiltak som kan bidra til å redusere prisene på drivstoff. På bakgrunn av dette arbeidet la den tyske regjeringen på fredag fram to forslag. For det første har Tyskland frigjort deler av sine nasjonale oljereserver. Dette er i tråd med oppfordringen fra Det internasjonale energibyrået. For det andre er det foreslått endringer i den tyske konkurranselovgivningen. Bensinstasjoner vil kun ha adgang til å øke drivstoffprisene én gang om dagen. Bensinstasjonene kan imidlertid redusere prisene så ofte de måtte ønske. Jeg er ikke kjent med at den tyske regjeringen har vurdert å redusere avgiftene på drivstoff. Det norske drivstoffmarkedet er dominert av noen få, store aktører. Det kan bidra til svakere konkurranse og høyere pumpepriser. Konkurransetilsynet følger derfor drivstoffmarkedet svært tett. Avgiftene på drivstoff har vært stabile over en lang årrekke, selv om det har vært store svingninger i oljeprisen. Drivstoffprisene varierer mye, både mellom stasjoner og over tid. I går formiddag var den gjennomsnittlige bensinprisen i Norge 24 kr og 50 øre per liter. Det er rundt 4 kr per liter høyere enn i januar. For en gjennomsnittlig bilist vil en slik prisøkning gi en månedlig merkostnad på 240 kr. Jeg har forståelse for at det kan skape bekymring for noen når prisene på drivstoff øker, men i urolige tider kan drivstoffprisene svinge mye på kort tid, både opp og ned. Etter utbruddet av krigen i Ukraina så vi også svært høye drivstoffpriser, men etter kort tid var prisene på vei nedover til et mer normalt nivå. Det er for tidlig å si hvor lenge de høye prisene vil vare denne gangen. Det er derfor også for tidlig å si om det eventuelt kan bli nødvendig med tiltak.

Denne regjeringen har tatt grep, betydelige grep, for å bedre folks økonomi. Det handler om norgespris, det handler om økt barnetrygd, det handler om redusert elavgift, men det handler først og fremst om å føre en ansvarlig økonomisk politikk der vi har lagt til rette for at flere har kommet i jobb. Vi har også lagt til rette for å bidra til at selv om prisene øker, øker lønningene mer, slik at folk får økt kjøpekraft. Det skjedde i 2024, det skjedde i 2025, og anslagene for 2026 er at det også vil skje i år, selv om det selvfølgelig er økt usikkerhet nå på grunn av krigen i Midtøsten. Så vi har vist vilje til å ta grep, og vi er selvfølgelig fortsatt innstilt på å gjøre det, for å trygge folks økonomi. Men hvis man først skal bruke 16 mrd. kr på å kutte noen skatter eller avgifter – det koster 16 mrd. kr å halvere momsen – mener vi at vi får mer igjen ved å redusere f.eks. skatten på arbeid, altså inntekt, fordi det gir en bedre sosial profil og treffer bedre.

Arbeiderpartiet har lagt til rette for at en veldig stor andel av Norges befolkning kan eie sin egen bolig. Det har vært en viktig del av Arbeiderpartiets politikk i flere tiår. Vi var også helt avgjørende for opprettelsen av f.eks. Husbanken. Arbeiderpartiet står selvsagt fortsatt ved en politikk der folk skal kunne eie sin egen bolig. De tiltakene vi nå har gjennomført for å få til mer rettferdig beskatning av bolig, mener jeg er helt i tråd med det, for det var urettferdig at veldig mange mennesker opplevde at deres bolig ble overvurdert takstmessig, og at de dermed betalte mer i skatt enn de ville gjort med et mer rettferdig system. Det er faktisk dobbelt så mange som får lettelser med den nye modellen som det er folk som får økt formuesskatt på bolig. Vi er opptatt av å legge til rette for økt boligbygging. Det gjør vi gjennom Husbanken. Rammene er utvidet betydelig. Men vi må også se på hvordan vi kan få ned kostnadene, og det handler om effektivisering av byggesaksbehandling og tilgang på tomter.

Vi har en klar arbeidsdeling i den økonomiske politikken, og det er Norges Banks ansvar å sette renten. Prisveksten i februar var 2,7 pst. Det er noe over inflasjonsmålet på 2 pst., men samtidig klart lavere enn for få år siden, da tolvmånedersveksten i konsumprisene på det meste var over 7 pst. Regjeringens jobb er å føre en ansvarlig økonomisk politikk, med budsjetter som er tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Det kan bidra til at den positive utviklingen vi har sett, hvor prisveksten har kommet ned fra høyere nivåer, og husholdningene har opplevd reallønnsvekst både i 2024 og 2025, kan fortsette. Årets budsjett er et godt eksempel på dette. Innenfor ansvarlige rammer har vi prioritert tiltak som trygger landet, trygger velferden og trygger folks økonomi. Beregninger fra Finansdepartementets makromodeller viser at regjeringens forslag til budsjett hadde en om lag nøytral effekt på aktiviteten i økonomien vår. Selve budsjettforliket innebar små endringer i bruken av fondsmidler. Det er verdt å merke seg at rentebanen Norges Bank publiserte i desember – etter at budsjettforliket ble vedtatt – var om lag uendret sammenlignet med rentebanen de la fram i september, altså før budsjettforslaget vårt kom. Krigen i Midtøsten har skapt fornyet usikkerhet om den økonomiske utviklingen framover. Vi har allerede sett at redusert tilgang på olje og gass øker energiprisene og kan bidra til økt prisstigning internasjonalt. Dette vil også påvirke norsk økonomi. Flere prognosemiljøer har oppjustert sine anslag for prisveksten i Norge, bl.a. som følge av krigen i Midtøsten. Finansdepartementet vil presentere oppdaterte anslag for prisveksten i revidert nasjonalbudsjett.

Er det noe denne krigen Iran og situasjonen i Midtøsten har vist – med redusert tilførsel av olje og gass fra Midtøsten og dermed økte priser, som både slår ut i økte bensin- og dieselpriser, men også i det generelle prisnivået – så er det at det er viktig at et land som Norge fortsetter å levere olje og gass til verdensmarkedet, noe vi gjør. Det internasjonale energibyrået har oppfordret oss til å gjøre det vi kan, og Norge fortsetter å bidra med både olje og gass til det internasjonale markedet. Men igjen: Ut fra det vi ser av alle framskrivingene i norsk økonomi, vil jo petroleumssektoren som andel av norsk økonomi etter hvert gå ned, simpelthen fordi produksjonen faller, og fordi andre deler av økonomien vokser. Og når vi ser på nasjonalformuen, har vi allerede gjennomført en massiv omplassering til finansformue. Men som statsministeren har sagt mange ganger, og Arbeiderpartiet har sagt mange ganger: Vi skal ikke avvikle, vi skal omstille denne næringen, og den omstillingen er vi i full gang med.

Regjeringen har over flere år gjort mye for å redusere vår avhengighet av fossile drivstoff på mange måter og i mange dimensjoner. Det at vi øker og utvider bruken av prising på utslipp av klimagasser, vrir forbruket og produksjonen i retning av varer og tjenester som er mindre avhengige av fossile drivstoffer og som bidrar til CO2-utslipp. Vi har også nylig gjennomført ytterligere omlegginger i den retningen, og det gjør vi også i budsjettforliket med Miljøpartiet De Grønne, slik at det å prise utslipp er kanskje det viktigste enkelttiltaket for å redusere avhengighet. Det andre er den omplasseringen som nå har skjedd av norsk nasjonalformue. Det er ikke mange år siden så godt som hele vår oljeformue var olje i bakken som vi produserte og solgte. Nå er det i mye større grad plassert i finansformue i utlandet. Det betyr at vi er mye mindre sårbare for svingninger i oljemarkedet og for svingninger i oljeprisen. Vi er til gjengjeld litt mer sårbare for svingninger i aksje- og obligasjonskurser, men det har i hvert fall redusert vår avhengighet av olje at vi har mindre av nasjonalformuen plassert i olje. Og så må vi jobbe internasjonalt, for igjen: Vi kan gjøre mye i Norge, men vi er avhengig av internasjonalt samarbeid. Norge er en pådriver i FN, men også i andre fora for å få til sterke, gode og effektive avtaler for klimaet, og dermed også redusert avhengighet av fossile brensler.

Det aller, aller viktigste vi gjør for å bidra til at vi trygger folks økonomi, og at de ikke rammes av en ny dyrtid, er å holde orden i økonomien. Det er å trygge at folk har en jobb å gå til, at de har en lønn, og at vi legger til rette for at lønningene vokser mer enn prisene. Det har vi lykkes med de siste årene, og det må vi også lykkes med i årene som kommer, men det er ingen enkel oppgave, for det avhenger av veldig mye som skjer der ute i verden, som slår inn i norsk økonomi. Jo mer utrygghet og usikkerhet det er ute, jo viktigere er det at vi fører en ansvarlig politikk her hjemme. Denne regjeringen har også vist at vi har mange målrettede tiltak. Jeg har nevnt dem flere ganger i dag, men det er barnetrygd, det er reduserte barnehagepriser, det er billigere SFO, det er lavere elavgift, det er redusert inntektsskatt, spesielt på de lave inntektene, og det er selvfølgelig også norgespris. Vi vil selvfølgelig hele tiden vurdere hva som eventuelt er nødvendig av ytterligere tiltak, men vi må gjøre det innenfor en ansvarlig ramme, for i det øyeblikket vi bruker for mye penger, setter vi over styr det aller viktigste.

Vi mener det er veldig viktig å gjøre ting fra statens side, men ikke minst å gjøre kommunene i stand til å hjelpe bostedsløse. Jeg må korrigere bildet av hva vi nå har gjort med den nye verdsettingen av bolig. Der er det altså slik at det spesielt er de aller dyreste boligene som har vært systematisk undervurdert, som nå kommer til å bidra mer, og så bruker vi de ekstrainntektene på å redusere skatten for billigere boliger og også øke bunnfradraget i formuesskatten. Det er riktig at det fikk litt utilsiktede, sterke økninger, og det er noe redusert for noen boliger, men det betyr ikke at det går ned, det betyr bare at det går litt mindre opp enn det opprinnelige forslaget. Samlet sett er dette noe som går sånn nær null. Det avgjørende er at vi får til et mer rettferdig system, der de med de aller dyreste boligene kommer til å bidra noe mer, mens veldig mange kommer til å betale noe mindre. Det er faktisk dobbelt så mange som får skattelettelse på boligen sin som det er folk som får skatteøkning.

Jeg nevnte noen tiltak i mitt forrige innlegg, men la meg føye til en viktig dimensjon i arbeidet for mer rettferdig skatt, og det er det internasjonale samarbeidet. Et av problemene vi har når det gjelder nasjonal skattlegging, er at man kan flytte. Man kan unndra seg et skattenivå i Norge ved å forlate landet, og det kan lett bli en skattekonkurranse nedover mellom land. Derfor må alle som ønsker rettferdig skatt, alle som ønsker et rimelig skattenivå for å finansiere velferden, også være tilhenger av internasjonalt samarbeid. Jeg personlig mener at EU er et godt redskap i det arbeidet, men det er ikke – hva skal vi si – entusiasme for det i Norge. Jeg mener i hvert fall at OECD og FN er viktige arenaer, og Norge er en pådriver for et samarbeid i OECD for å få til internasjonalt skattesamarbeid for å bidra til at det skal bli vanskeligere å unndra seg skatt og drive med skattedumping mellom land.

Jeg deler veldig den uroen over at vi ser økende ulikhet. Vi ser det internasjonalt, og vi ser også veldig sterke krefter som trekker i retning av økt ulikhet i Norge. Markedet, de som har mye fra før av, de som har mye kapital, har en tendens til alltid å komme best ut og bli enda rikere, for de har mye ressurser i utgangspunktet. Det er derfor vi trenger en sterk stat, det er derfor vi trenger en sterk fordelingspolitikk, og det er også derfor vi trenger en skattepolitikk som bidrar til utjevning. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet har motsatt seg veldig å fjerne skatter som ensidig gir store lettelser til de aller rikeste. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet har vært opptatt av å se etter de hullene i skattesystemet, for det største problemet er ofte at på papiret ser det bra ut, men i virkeligheten er det måter å komme seg rundt på. Bare i årets budsjett tettet vi et par ganske viktige skattehull, som først og fremst trekker inn penger fra de aller rikeste. Vi kommer til å fortsette å gjøre det. Vårt mål med et skatteforlik og en skattekommisjon er også å bidra til å finne skatteomlegginger som kan bidra til mer reell omfordeling og rettferdighet i skattesystemet. Jeg deler også uroen for dem som sliter med økonomien. Representanten viste til dem som er bekymret for drivstoffpriser, barnehagepriser og matpriser. Det er grunnen til at regjeringen er opptatt av å gjøre det aller viktigste, nemlig å trygge norsk økonomi, bidra til at folk har en jobb å gå til, at de har en lønn å leve av, og gjerne at den lønnen vokser mer enn prisene. Vi har lykkes med det de siste årene, og nå må vi passe på at vi også lykkes med det i tiden som kommer, som er en mer urolig tid, der vi ser at energiprisene nå går opp i verden, og der vi ser at inflasjonen er på vei opp ute i verden. Det kommer til å slå inn i Norge, så det blir vanskeligere, men jeg er trygg på at vi i godt budsjettsamarbeid med SV skal kunne trygge norsk økonomi også i de kommende budsjettene.

Offentlige virksomheter, statlige virksomheter, er ikke private bedrifter. De er statlige av en grunn. Helsevesenet er statlig fordi det nettopp ikke kan være kapitalisme og marked som bestemmer hvem som får disse godene. Vi bruker over 200 mrd. kr på dette, og det er helt riktig. Det er ikke finansiert i et marked. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan lære og få noe inspirasjon fra hvordan det skjer der ute i det private næringslivet. Jeg tror faktisk at hvis du gir noe premiering av effektiv behandling, er det fornuftig. Derfor har vi et element av innsatsstyrt finansiering. Hvis Rødt nå har tenkt å fjerne alt det, synes jeg det ganske oppsiktsvekkende. At vi da har 30 pst. innsatsstyrt og 70 pst. rammestyrt, er en balanse vi har funnet ved å premiere der man får til god aktivitet, men samtidig ikke gjøre det slik at vi, hva skal man si, får for mye marked inn i sykehusene. Det er i hvert fall ikke slik at norske sykehus drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, for de er jo finansiert av staten.

Nei. Hvis han har sagt det, er jeg ikke enig med ham. Men igjen: Jeg tror vi skal være litt ydmyke, alle sammen, og si at disse tingene er ekstremt vanskelige. Man kan enten tenke seg at det er det man kaller ren rammestyring, hvor sykehusene bare får en pott med penger. Da vil hver pasient være en utgift de ønsker å unngå, så da ønsker de på en måte å minimere aktivitet for å maksimere penger. Alternativt kan du ha 100 pst. såkalt innsatsstyrt finansiering, dvs. at du får 100 pst. betalt per behandlet pasient. Da vil du kunne få altfor mye aktivitet og dårlig forvaltning av de pengene. Vi har lett etter balansen. Nå husker jeg ikke helt tallet –var det 40, 60, 30? Det har gått litt opp og ned – fra vi startet på 40 og var oppe i 60, og så nede i 30. Den balansen er ikke en enkel sak. Men det vil jeg bare si: Det kom ikke med Stoltenberg-regjeringen i 2000. Det kom med Brundtlands regjering på 1990-tallet og Gudmund Hernes, der vi prøvde å sette en pris sånn at vi i hvert fall skulle premiere dem som behandlet mye. Så har vi sklidd litt opp og ned i hvor mye prissetting vi skal ha.

Jeg er helt sikker på at det var riktig at staten overtok sykehusene, og så er jeg alltid åpen for å diskutere innretning, hvordan vi gjør det, og hvordan vi kan forbedre det. Det er helt idiotisk å si at vi ikke kan få til forbedringer, men jeg husker det systemet der vi hadde 20 sykehuseiere i Norge, 19 fylkeskommuner og staten. Var det noe som var byråkrati, var det noe som var unødvendig bruk av tid og penger, var det det systemet. Det vi gjorde i 2000 og 2001, var å si at vi må slutte med det – som også hadde store underskudd, dårlig drift og veldig uklar ansvarsfordeling. Så tok staten over, og det har gitt enormt gode resultater samlet sett. Vi er blant de landene som altså har høyest overlevelse på kreft, på hjerteinfarkt, på mange andre alvorlige sykdommer. Det er 2,5 millioner pasienter hvert eneste år, og vi skårer høyt på alle internasjonale rankinger når det gjelder resultater i helsevesenet. Det betyr ikke at det ikke kan være en byråkrat for mye her og der, jeg er veldig for å se på det, men å skulle gå tilbake til det gamle systemet der fylkeskommunene – nå er det ikke 19 fylkeskommuner, men litt færre – skal eie disse sykehusene, er jeg 100 pst. imot.

Jeg har aldri vært noen tilhenger av New Public Management. Jeg tror det er noen litt tåkete ideer jeg tror man skal vokte seg vel for å være tilhenger av. Det jeg er tilhenger av, er at vi driver offentlig sektor så bra som mulig. Jeg tror representanten og jeg er helt enige om at vi som er glad i en stor og sterk offentlig sektor, skal være de beste til å fornye og forbedre offentlig sektor. Det var hovedbudskapet da jeg ble statsminister tilbake i 2000, og det er faktisk også et av hovedbudskapene i regjeringens plan for Norge – at vi må forbedre måten vi bruker offentlige penger på, forbedre hvordan vi driver offentlig sektor, nettopp for å trygge offentlig sektor. Da skal vi for det første være villig til å tenke litt nytt, prøve ut nye ting, fordi det er kompliserte svar. Jeg ønsker velkommen all debatt om det. Denne regjeringen har tatt tak i noen ting, f.eks. på samferdsel. Der ser vi at det er ganske store investeringer med lav nytte. Det er en av grunnene til at vi har sagt nei til noen av de prosjektene og vrir mot ting vi mener har større nytte. Det er også en av grunnene til at vi ikke la inn Stad skipstunnel i statsbudsjettet. Det er et eksempel på en vilje til å vri ting der vi får mer nytte igjen for de statlige pengene. Vi har gjort viktige ting nå på kommunesektoren, der vi allerede har gjennomført en del viktige tiltak. Vi har tidoblet denne grensen for når kommunene må rapportere på bruk av penger. Det betyr mindre penger til søknader, mindre penger til evaluering, mindre penger til rapportering. Det kanskje aller viktigste vi gjør, er en del reformer for å bidra til å gjøre noe med den største sløsingen av alle sløsinger, nemlig at folk som kan og ønsker å jobbe, ikke jobber. Derfor har vi altså lagt om overgangsstønaden, vi har lagt om integreringsstønaden, vi gjør et nytt forsøk med arbeidsfradrag, og vi gjør andre ting for å bidra til at flere kommer i jobb. Alt dette er fornyelse og forbedring av offentlig sektor, som jeg er enorm tilhenger av, fordi vi trenger en sterk og stor offentlig sektor i møte med alle de utfordringene vi står overfor som samfunn.

Regjeringen gjør ting som monner. Summen av det vi gjør, enten det er norgespris, barnetrygd, elavgift eller redusert skatt på inntekt, monner. Det bidrar til at kjøpekraften til folk øker. Det er også riktig å være varsom med hvor mye man lover når det gjelder f.eks. skattenivå, for vi vet at vi kommer til å trenge mye penger til både helse og omsorg fordi det blir flere eldre, og vi kommer til å bruke – og har allerede brukt – mye mer penger på forsvar. De tre tingene kommer til å kreve så mye penger i årene framover at det er grunnen til at Arbeiderpartiet ikke går ut og lover store skatte- og avgiftslettelser. Det vi lover, er et mer rettferdig skattesystem med lettelser til dem som har minst, og så lover vi å bruke de store pengene på de store oppgavene, som nettopp er forsvar, helse og omsorg.

Vi kommer med tiltak, vi har gjennomført tiltak, og vi kommer til å gjøre veldig mye for å trygge norsk økonomi. Jeg har vist til alt det vi har gjort når det gjelder norgespris, barnehagepriser og mange andre områder, men også til at vi siden Støre-regjeringen overtok, har brukt omtrent 16 mrd. kr på å redusere skatt på arbeid, på inntekt. Det har den fordelen at det har en bedre sosial profil enn veldig mange andre skattekutt, og det bidrar til å fremme vekstevnen i norsk økonomi. Jeg kan ikke nå annonsere nøyaktig hva vi kommer med i statsbudsjettet, men det jeg kan si, er at vi kommer til å fortsette den skatteomleggingen hvor vi tetter skattehull og bidrar til at de som har aller mest, betaler mer. Vi har også f.eks. varslet fortsatt reduksjon i subsidier til elbiler. De pengene bruker vi på sosiale og riktige skattereduksjoner, og da er f.eks. fortsatt kutt i skatt på arbeid en veldig god kandidat, uten at jeg vil annonsere nøyaktig hva som kommer i budsjettet.

Det er riktig at Statistisk sentralbyrå og andre har anslått fortsatt vekst i boligprisene. Én årsak til det er at husholdningene får økte inntekter, at det som kalles realdisponibel inntekt – når man tar hensyn til også skatt og rente – øker. Det øker etterspørselen, og det bidrar ifølge ulike prognosemiljøer til at boligprisene vil fortsette å øke. Jeg vil være varsom med å spå akkurat hva som skjer med boligprisene, jeg bare viser til hva mange prognosemiljøer nå gjør. Det er et speilbilde på at husholdningene får økt kjøpekraft. Igjen: Det viktigste vi kan gjøre for å trygge norsk økonomi, er å føre en ansvarlig budsjettpolitikk, og det kommer denne regjeringen til å gjøre. Det har bidratt til at folk har økt kjøpekraft nå sammenlignet med hva de hadde for et par år siden.

Jeg sier det samme nå som jeg sa før valget. Punkt 1: Norges Bank bestemmer renta. Punkt 2: Jeg viser til at Norges Bank etter valget har satt ned renta. Punkt 3: Hvordan rentene blir i Norge, avhenger av veldig mange forhold. Mange av dem kontrolleres ikke av storting og regjering, så vår oppgave er å gi et bidrag. Da er det slik at det som er viktig for en familie, er totalen. Det er bra at renta har gått ned i to omganger. Det er bra at barnetrygden har gått opp. Det er bra at barnehageprisene har gått kraftig ned. Det er bra at vi har innført ordninger som norgespris. Det er bra at vi har brukt 16 mrd. kr de senere årene på å kutte skatt, ikke minst for dem med lave inntekter. Det aller viktigste da er at de siste årene har folk – etter at regningene er betalt, og etter at man har tatt hensyn til prisstigning – sittet igjen med mer og fått økt kjøpekraft. Det betyr ikke at alle har god råd, men det betyr at ting går i riktig retning.

Jeg sa før valget, og jeg sier etter valget at det er Norges Bank som fastsetter renta. Jeg har sagt flere ganger at det er mange faktorer som bestemmer renta. Norges Bank har redusert renta, to ganger i fjor, og så vil det selvfølgelig være avhengig av totaliteten i økonomien hvordan det er mulig å håndtere både prisstigning og rente i årene som kommer. Noe påvirker vi fra Stortinget. Mye påvirkes av andre aktører, både ute og her hjemme, i norsk økonomi. Igjen: Det som er det helt avgjørende, er at det høyrepartiene lovet, som altså hadde titalls milliarder av kroner i ufinansierte skattekutt til å pumpe inn i norsk økonomi, i hvert fall hadde bidratt til å redusere mulighetene for rentenedgang og øke mulighetene for økt prisstigning i Norge.

Det viktigste vi gjør, er det representanten Asheim påpeker, nemlig at vi må gjøre noe med hvordan vi ruster norsk økonomi til å stå imot nye kriser. Det er regjeringen i gang med gjennom plan for Norge, der vi lister opp nettopp hvordan vi skal styrke vekstkraften i norsk økonomi. Det handler om forenkling for næringslivet. Denne uken la vi fram et omfattende tiltak som vil gi 10 mrd. kr i innsparing ved å innføre det som kalles obligatorisk e-fakturering. Det er over 120 millioner fakturaer, så det betyr en betydelig innsparing for næringslivet. Det gjør vi gjennom å forenkle i kommunene. Vi har tidoblet satsen for hva man skal rapportere når det gjelder øremerkede tilskudd – mindre byråkrati, mer tjenester i kommunene. Vi gjør det gjennom å vri samferdselsinvesteringer fra noe av det mest ulønnsomme til mer lønnsom bruk av samferdselspengene. Og det aller viktigste vi gjør, er å bidra til å få fram mer arbeidskraft. Det gjør vi bl.a. gjennom å fortsette å kutte skatten på arbeid. Det har vi gjort over flere år. Det gjør vi gjennom å teste ut nye virkemidler som arbeidsfradraget. Vi gjør det gjennom å lage et nytt system for integreringsstønad for innvandrere, og vi gjør det bla. gjennom å fjerne en fattigdomsfelle som het overgangsstønaden. Slik er det på store og små områder hvor denne regjeringen reformerer, legger om, effektiviserer, fremmer produktivitet og vekstkraft i norsk økonomi. Så den delen av spørsmålet er jeg helt enig i premissene for, bortsett fra at jeg er helt uenig i at regjeringen ikke gjør noe. Regjeringen gjør mye for å styrke vekstkraften, effektiviteten og produktiviteten i norsk økonomi. Når det gjelder renten, sier vi det samme nå som vi har gjort siden jeg ble finansminister, og det er at det er Norges Bank som bestemmer renten. Det er lovfestet, men staten, Stortinget, har et ansvar for å bidra til en økonomisk utvikling som kan få ned prisene. Det kan da også legge grunnlaget for lavere rente. Men det er, som jeg har påpekt flere ganger i dag, mange ting som avgjør det. Nå får vi økte energipriser fra utlandet, som bidrar til å øke anslagene for prisveksten i Norge. Det vil selvfølgelig også påvirke hvordan det går i norsk økonomi.

Rentenivået i Norge er høyere enn f.eks. i Sverige. Der er arbeidsløsheten omtrent dobbelt så høy som i Norge. Det at man har lav rente, er ofte et uttrykk for at det er en svak vekst i økonomien. I Norge er det god vekst i økonomien og lav ledighet. Rentenivået i Norge er omtrent på linje med det man har i Storbritannia eller USA, så det er litt avhengig av hvilket land man sammenligner med, når det gjelder om vi har høyere eller lavere rente i Norge enn i andre land. Igjen: Det viktigste er at vi fra statens side, fra Stortingets side og fra regjeringens side fører en finanspolitikk som bidrar til en god utvikling i norsk økonomi. Men det er ikke det eneste som bestemmer hvordan det går. Hva som skjer ute i verden, og hva som skjer i lønnsdannelsen, er også ganske viktig for hvordan det går i norsk økonomi. Det samspillet er viktig, og der må vi avstemme virkemidlene etter utviklingen i økonomien. Men jeg er glad for at vi nå i løpet av de siste årene har bidratt til at prisstigningen har kommet ned fra over 7 pst. til de siste tallene, på litt i overkant av 2,7 pst., og at folk får økt kjøpekraft.

Det er Norges Bank som fastsetter renten. Det har jeg understreket både før og etter valget veldig mange ganger. Norges Bank valgte å sette ned renten to ganger i fjor, sist gang var vel i september etter valget. Det tredje punktet som var et budskap i valgkampen, som fortsatt er et budskap i dag, er at uansvarlig pengebruk, f.eks. å love titalls milliarder kroner, som høyrepartiene gjorde, for å fjerne diverse skatter for de som har mest fra før, vil legge press på renten. Det budskapet står fortsatt ved lag. Vi har understreket gang på gang at det er mange faktorer som avgjør hvordan det går med prisstigningen og dermed også med renten i Norge. Det er det som skjer ute i verden, det som skjer i lønnsdannelsen, men også det som skjer med de offentlige budsjettene. Det er grunnen til at vi er opptatt av å fortsette å være ansvarlige i pengebruken, for det er det beste bidraget vi kan gi for at vi fortsatt har en utvikling der prisstigningen etter hvert kan gå ned.

Jeg mener fortsatt det er for tidlig å konkludere, simpelthen fordi det er for tidlig å si noe om hva konsekvensene blir av den uroen i oljemarkedet vi nå ser. Vi har sett økning i oljeprisene allerede, det er helt riktig, og det har slått ut i rundt 4 kr økt bensin- og dieselpris her i Norge. For hver krone det går opp, er det rundt 60 kr for en gjennomsnittsbilist, og det betyr at det for en gjennomsnittsbilist er 240 kr i måneden. Jeg forstår at folk er urolige. Jeg forstår også at en del kjører mer enn gjennomsnittet, men jeg mener altså det er for tidlig å konkludere om og i tilfelle hvilke tiltak som er nødvendig å iverksette, og det er altså mange ulike tiltak som eventuelt kan iverksettes for å trygge folks økonomi.

Det er riktig at bensin- og dieselprisene varierer veldig, over døgnet og mellom ulike landsdeler. Det jeg har referert til, er en gjennomsnittspris, som i går var 24 kr og 50 øre, og så varierer det veldig. Det var eksempler på priser under 20 kr og opp mot 30 kr, men jeg tror vi må forholde oss til en slags gjennomsnittspris hvis vi skal diskutere hva staten skal gjøre. Der er mitt budskap at vi utelukker ikke at vi kommer til å vurdere tiltak som en del av arbeidet med budsjettet, men at det er for tidlig å konkludere, simpelthen fordi vi får se hvor varig og omfattende disse endringene i energiprisene blir. Ulike regjeringer har hatt et overraskende stabilt nivå på disse avgiftene over mange år, på tross av at energiprisene har svingt en god del. Så er det jo også mange andre ting man kan gjøre for å bedre folks økonomi, trygge folks økonomi, og det aller viktigste er å holde orden i økonomien, slik at folk kan gå på jobb, og slik at lønningene kan fortsette å vokse mer enn prisene.

Som jeg har understreket flere ganger, utelukker ikke vi, dersom vi ser en utvikling som går veldig i retning av kraftig økte kostnader, å vurdere å innføre tiltak som en del av budsjettprosessen. Det jeg har pekt på, er at så langt har vi for dårlig informasjon. Vi vet for lite om hva de faktiske virkningene av denne krigen blir. For en gjennomsnittsbilist representerer det så langt rundt 240 kr. Da oljeprisen for noen år siden var vesentlig høyere, reduserte man ikke avgiftene – og da var det andre enn meg som satt i finansministerstolen. Jeg er helt sikker på at uansett hvor i Norge man bor, er man opptatt av f.eks. at skatten på inntekt har gått ned, og man har hatt glede av økt barnetrygd og veldig mange av de andre tiltakene regjeringen har gjennomført for å styrke folks økonomi.

Vi tar den næringen på det største alvor, og vi tar også alle med lav inntekt på det største alvor. De kan forvente at Arbeiderpartiet er opptatt av å være et parti som vil bidra til sosial og rettferdig fordeling, og at vi bruker pengene der de gir best bidrag til sosial utjevning. Det er også grunnen til at jeg har argumentert for at når vi har noen milliarder ekstra vi kan bruke på å kutte noen skatter og avgifter, er det veldig bra om vi kan bruke dem på f.eks. inntekter, gjerne de laveste inntektene. Da sikrer vi en god sosial profil, og vi forbedrer også vekstkraften i norsk økonomi. Det er riktig at målt i prosentandel av inntekten har folk med lav inntekt høyere utgifter til drivstoff, men det er kroner folk lever av, og den 10 pst. rikeste delen av befolkningen bruker i gjennomsnitt litt i overkant av 7 000 kr på diesel og bensin, mens den 10 pst. fattigste delen bruker under 3 000 kr. Så igjen: Det bidrar ikke til sosial utjevning, men det kan være andre grunner til å se på avgiftene, og vi skal som sagt ikke utelukke å vurdere å se på dem framover.

Det er riktig at grunnavgiften ble fjernet, men det var på anleggsmaskiner. Det vi snakker om nå, er de som kjører bil, dieselbil og bensinbil, og jeg bare konstaterer at representanten Slagsvold Vedum levde med omtrent nøyaktig de samme avgiftene som dem vi har i dag, da bensinprisen og dieselprisen var rundt 30 kr. Jeg kommer ikke til å fastsette et nøyaktig tall for hva vi mener er en akseptabel pris. Det er for tidlig å si hva virkningen av denne krigen blir. Det avhenger av hvor lenge den varer, og hvor omfattende den blir. Så vil vi selvfølgelig vurdere den samlede avgiftsbelastningen også i lys prisutviklingen for diesel og bensin.

Vi vurderer avgiftene, både veibruksavgiften og andre avgifter på drivstoff, i hvert enkelt budsjett. Det har vært justeringer både opp og ned. Det vi har en forpliktelse til – etter en enighet her i Stortinget – er gradvis å øke CO2-avgiftene for å bidra til å få ned klimagassutslippene. Det gjør det også mer lønnsomt med mer miljøvennlige transportløsninger. Men den konkrete vurderingen av de enkelte avgiftene tar vi i forbindelse med de enkelte budsjettene. Som jeg har sagt flere ganger: Jeg vil ikke utelukke at vi vil vurdere å innføre tiltak som en del av budsjettprosessen. Vi må se på utviklingen. Det vi har sett så langt, er at gjennomsnittsprisen i går var omtrent 4 kr høyere enn gjennomsnittsprisen i januar – i overkant av 24 kr. Sommeren 2022, da representanten Slagsvold Vedum var finansminister, var prisen, regnet om til dagens kroneverdi, 30 kr, altså vesentlig høyere enn i dag. Da holdt man avgiftene uendret. Vi følger nøye med. Det er rundt 240 kr i måneden for en gjennomsnittsbilist, men vi følger med og vil vurdere tiltak.

Vi er strålende fornøyde med forliket vi lagde med Senterpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Det er et godt budsjett for landet, og vi står selvsagt inne for alt vi vedtok i forbindelse med det. Samtidig mener vi at det er viktig å følge nøye med når vi nå ser at det er stor uro ute i verden, som også påvirker prisstigning og levekostnader i Norge. Statistisk sentralbyrå la fram sine oppdateringer. Vi kommer til å legge fram våre når vi kommer med revidert nasjonalbudsjett om noen uker. Det som Statistisk sentralbyrå la til grunn, var at prisveksten blir noe høyere enn opprinnelig anslått, ja, men samtidig vil lønningene også i år vokse mer enn prisene, så det vil fortsatt være reallønnsvekst. Det er det ingen som kan garantere, men det er slik utsiktene er nå. Så skal vi gjøre opp status og vurdere hvilke tiltak som er nødvendige, når vi legger fram revidert nasjonalbudsjett om noen uker. Vi er selvfølgelig også opptatt av drivstoffpriser og vil følge utviklingen også når det gjelder det.

Denne regjeringen er veldig opptatt av å bidra til at folk kan få bedre råd. Det har vi dels gjort ved å bidra til at vi får en økonomisk utvikling der nå lønningene fortsetter å vokse mer enn prisene – det har de gjort i to år, og det er anslått at det også kan komme til å skje i år – at pensjonene innebærer en reell kjøpekraftsforbedring, og med målrettede tiltak som f.eks. norgespris eller lavere skatt på arbeidsinntekter, barnetrygd, og mye annet. Når det gjelder bistand, er jeg gjerne med på en diskusjon om hvordan vi kan bruke bistandspengene bedre. Jeg er veldig tilhenger av at vi skal passe på at statens penger brukes på en mest mulig fornuftig måte, og er det ufornuftige prosjekter, skal vi gå løs på dem. Men ideen om at Norge gir bistand, mener jeg er viktig fordi det bidrar både til å hjelpe mennesker som har det mye vanskeligere enn oss, og til å hjelpe oss selv. Det demper presset på migrasjonen, på flyktninger. Ikke minst må vi være klar over at det kan komme nye pandemier, hvor vi kan rammes, og hvis vi bygger ned helsevesenet i den fattige verden, utsetter vi oss selv for risiko.

Jeg tror at det er viktig å erkjenne at prisstigningen i Norge er avhengig av mange forhold. Det avhenger av det som skjer der ute i verden, og nå ser vi hvordan økte energipriser og økt inflasjon ute også påvirker inflasjonen her hjemme i Norge. Det avhenger av lønnsoppgjørene, som ikke staten bestemmer over, men partene i arbeidslivet. Det avhenger også av noe som storting og regjering kan bestemme over, og det er den totale pengebruken. Det er samspillet mellom alle de tingene som til slutt avgjør hvordan det går med priser her i landet vårt. Da vil jeg fastholde det regjeringen har gjort og bidratt til etter at vi fikk en kraftig prisøkning som følge av bl.a. krigen i Ukraina, da vi var oppe på en prisstigning på over 7 pst. Det siste tallet nå i februar er 2,7 pst. Det er vesentlig under 7 pst. Det er riktignok noe over nivået på 2 pst., men vi har altså fått prisstigningen kraftig ned – ikke vi, men det regjeringen har gjort, pluss det partene har gjort i arbeidslivet, pluss den drahjelpen vi har fått fra utlandet. Vi må avstemme politikken og passe på at denne utviklingen fortsetter.

Jeg kom med noen bemerkninger til begrepet skattesjokk og prøvde å klargjøre følgende: En rettferdig omlegging som gjør at veldig mange nå får lettelser, kan ikke kalles et sjokk. Det er altså flere som får lettelser med denne omleggingen, enn det er folk som får økninger. Samlet sett går staten faktisk litt underskudd. Det er kanskje greit å ha med seg i denne debatten. Det andre er at når det gjelder statlig formuesskatt på bolig, har vi redegjort i detalj for tallene, og når det gjelder kommunene som fastsetter eiendomsskatt, er det kommunene som bestemmer den. De kan bestemme om de ønsker å bruke det verdsettingsgrunnlaget som staten har, eller de kan bruke et annet verdsettingsgrunnlag. Det er opp til dem. Hvis de bruker det statlige verdsettingsgrunnlaget, kan de bestemme bunnfradrag, satser og det hele. Så hvordan dette eventuelt slår ut i den kommunale eiendomsskatten, er det opp til kommunene å avgjøre. Det kommer uansett ikke til å skje før i 2028, for de kan ikke bruke den før vi har hatt likningen for 2027 – så det har vi noe tid på. Vi har gjort det klart for Stortinget, og jeg gjentar det gjerne, at vi kommer tilbake med en helhetlig vurdering av dette i revidert nasjonalbudsjett.

Først er det viktig å minne om hva dette handler om. Dette handler om at vi i veldig mange år har hatt en verdsetting av boliger som ikke har vært rettferdig – noen av de dyreste boligene har systematisk vært undervurdert, og noen av de billigste boligene har vært overvurdert. Det mener jeg er urettferdig uansett hvilket nivå man mener man skal ha på skattlegging av boliger, for det er simpelthen ikke rettferdig at noen som har billige boliger, skatter mer enn de egentlig burde. Det har vi nå ryddet opp i, vi har fått en ny modell. Og så har vi sagt at hensikten med denne omleggingen er ikke å øke statens inntekter, hensikten er mer rettferdighet. Derfor har vi tatt de økte inntektene vi får fra de dyreste boligene, og dels brukt dem på å redusere skatten på de billigste boligene – de som har vært overvurdert i skattesystemet – dels brukt dem på å øke bunnfradraget i formuesskatten, og dels brukt dem på å øke innslagspunktet for hvor verdsetting går – fra 25 pst. til 70 pst., og fra 10 mill. kr til 14 mill. kr. Staten tjener ikke på dette, men staten sikrer mer rettferdig fordeling.

Først må jeg oppklare hva Arbeiderpartiets skatteløfte handler om. Det handler om at de samlede skatter og avgifter skal holdes uendret, men det betyr ikke at vi ikke skal gjennomføre rettferdige skatteomlegginger. I årets budsjett har vi for eksempel tettet skattehull som har vært til fordel for de aller rikeste menneskene i Norge, som har sluppet å betale skatt på flere milliarder kroner. Vi har tettet de hullene, og så har vi brukt pengene på å redusere skatt for folk med vanlige arbeidsinntekter. Siden Støre-regjeringen tok over, har det gitt 16 mrd. kr i lavere skatt på arbeidsinntekter. Det er et eksempel på rettferdig skatteomlegging og fornuftig bruk av penger, og da må vi tenke oss nøye om når vi da eventuelt skal bruke mer penger på ytterligere forbedring i skattesystemet. Når det gjelder norgespris: Hele poenget med norgespris var at det hadde et utslag på husholdningenes økonomi som var mye sterkere enn det vi i er i nærheten av å se nå – tusenvis av kroner i måneden. Det var nødvendig å gjøre noe, og denne regjeringen gjorde noe ved å innføre norgespris.

Som nevnt er bensinavgiftene temmelig nøyaktig de samme nå som da Fremskrittspartiet satt i Finansdepartementet. Hvis de var for høye da, er de vel for høye nå. Jeg tror de er omtrent på et riktig nivå. Et bredt flertall i Stortinget har stemt for disse avgiftene gang på gang. Punkt to: Vi må vurdere hva vi får igjen for pengene vi bruker. Det anslåtte provenytapet for staten ved at det er grensehandel på matvarer, er omtrent 900 mill. kr. Å bruke 16 mrd. kr for å løse problemet med de 900 mill. kr er ikke spesielt treffsikkert. Har man 16 mrd. kr til overs, er det altså bedre måter bruke dem på, som sikrer sosial rettferdig fordeling, og som bedrer familienes kjøpekraft, enn forslagene som kommer fra Fremskrittspartiet. Det aller viktigste er at vi er ansvarlige i den økonomiske politikken, og da kan vi ikke bruke for mye penger, for da går det galt. Nettopp det at vi har vært ansvarlige, gjør at vi nå i flere år har sett at folk har fått økt kjøpekraft.

Bensin- og dieselavgiftene er omtrent nøyaktig de samme nå som de var da Siv Jensen satt i Finansdepartementet, også da svingte oljeprisene. Faktisk var bensinavgiftene samlet sett, når vi tar CO2- og veibruksavgift, litt høyere da Fremskrittspartiet styrte Finansdepartementet, enn nå når jeg styrer. Hovedpoenget er at vi har en god tradisjon i Norge for å la oljeprisene svinge ganske mye. Vi har ganske stabile avgifter – jeg har sagt at jeg ikke utelukker at vi kommer til å vurdere tiltak, men jeg mener at vi ikke er der nå. Vi snakker om altså 240 kr for en gjennomsnittsbilist. Det er ikke ubetydelig, men vi skal ikke annonsere nå hva vi eventuelt kommer til å gjøre i budsjettarbeidet til våren.

Det mener jeg, og derfor har vi også gjennomført betydelige tiltak for å bedre ikke minst barnefamilienes økonomi, dels ved at de drar fordel av de generelle skattelettelsene – det er rundt 7 000 kr for en vanlig familie – og dels ved at de får store lettelser i form av redusert barnehagepris. Det er mange tusen for en enkelt familie med barn. Det er også klart at barnefamilier tjener på f.eks. norgespris. Når det gjelder moms, er situasjonen den at det vil koste 16 mrd. kr. Hvis man har 16 mrd. kr ekstra å bruke, må man tenke gjennom hva man skal bruke dem på. Da må man bruke dem på ting som virker, og som når de man er opptatt av å hjelpe. Ulempen ved å halvere momsen er at de aller rikeste bruker vesentlig mer på mat enn de fattigste. De bruker faktisk dobbelt så mye, så for hver krone du skal gi til en som tjener lite, må du gi to kroner til en som tjener mye. Da vil vi heller bruke 16 mrd. kr på å fortsette å kutte skatt på arbeid. Da får vi en sosial profil. Vi når dem som trenger det mest, og det fremmer vekstevnen i norsk økonomi.

I Norge bestemmer vi selv hva vi mener er det kloke å gjøre, og jeg mener at vi har en bedre innretning av den økonomiske politikken i Norge enn i flere av de landene representanten viste til. Vi har flere i jobb, vi har lavere ledighet, og vi har bedre kjøpekraftsutvikling i Norge enn i de fleste andre land rundt oss – i hvert fall et høyere nivå på kjøpekraften. Det skyldes dels at vi har holdt orden i økonomien, slik at vi har bidratt til at lønninger og pensjoner kan vokse mer enn prisene, og dels at vi har gjennomført målrettede og viktige tiltak som norgespris, redusert elavgift, økt barnetrygd, redusert pris på barnehager, og kanskje det viktigste tiltaket: Vi har over de siste årene brukt omtrent 16 mrd. kr på å redusere skatt på inntekt. Da sikrer vi en god sosial profil. Vi sikrer at de som trenger det mest, får mest, og vi sikrer ikke minst at norsk økonomi fungerer bedre ved at vi får fram mer arbeidskraft. Vi er veldig for tiltak, men vi er for de tiltakene som virker best, og det er de regjeringen har satset på.

Representanten Limi har helt rett i at det som nå skjer ute i verden, også slår inn i norsk økonomi. Det var uro før krigen i Iran, og den er økt ytterligere nå. Vi ser at tilgangen på olje og gass har gått ned. Prisen på energi har gått opp, og vi ser også at det generelle prisnivået, inflasjonen, øker ute i verden. Vi er en liten, åpen økonomi, og derfor slår dette også inn i norsk økonomi. Det er også grunnen til at noen har lagt fram nye, oppdaterte prognoser, der de oppjusterer prisanslagene for i år. Blant annet gjorde Statistisk sentralbyrå det i går. Jeg forstår at folk er urolige, og jeg tar på største alvor at vi fortsatt skal trygge folks økonomi. Det er samtidig for tidlig å si hva virkningene blir på norsk økonomi, og derfor også for tidlig å si hvilke tiltak som eventuelt kan være nødvendig. Men jeg vil ikke utelukke at vi kommer til å vurdere tiltak som en del av budsjettprosessen. Det vi har sett så langt på drivstoffprisene, er en økning på omtrent 4 kr fra prisen i januar til det som var gjennomsnittsprisen i går – fra rundt 20 kr til i overkant av 24 kr. For en gjennomsnittsbilist som kjører diesel- eller bensinbil, er det 240 kr i måneden. Jeg forstår uroen, men det er altså slik at vi vurderer at det er for tidlig nå å annonsere tiltak. Det viktigste er at vi holder orden i norsk økonomi, slik at vi fortsatt kan ha mange i jobb, lav ledighet og bidra til det som skjedde i 2024–2025, og som vi fortsatt har tro på kan skje i år, nemlig at vi er i en situasjon der, ja, prisene vokser, men lønningene vokser mer, slik at folk får økt kjøpekraft. Det er fortsatt anslaget fra de fleste prognosemiljøene. De kommer til å legge fram nye anslag i revidert, men det viktigste er å sikre en god og trygg utvikling i norsk økonomi i en utrygg tid der ute.

Dette minner meg om den tiden i Stortinget da replikkene ble tatt her oppe fra. Det var mye tryggere og bedre, for da kunne vi tenke oss om på veien opp til talerstolen. Når vi står der nede, går det fortere. Hovedpoenget er at vi er opptatt av at det kontrollnivået har blitt for lavt. Det er også understreket i budsjettproposisjoner fra Finansdepartementet. Vi har arbeidet med å øke og forbedre kontrollen. Akkurat hvordan det rent teknisk håndteres med tanke på beløpsgrenser, skal jeg være forsiktig med å gå inn på, men det som er viktig, er at det er vanskelig helt å sammenligne tallene fra 2013 og flere år tilbake med de tallene vi har i dag, simpelthen fordi hele systemet for hvordan merverdiavgiftsmeldingene håndteres, er endret. Mer er digitalisert, vi unngår punche-feil. Derfor er det viktig at man heller prøver å målrette kontrollene bedre. Når vi ser på i hvilken grad kontrollene faktisk har gitt resultat og avdekket feil, har andelen økt. Det betyr at kontrollene er mer treffsikre. Igjen: Vi tar på alvor det Riksrevisjonen har sagt. Det er behov for å bedre kontrollnivået. Vi lytter selvfølgelig også til de vurderingene kontrollkomiteen og Stortinget gjør i denne sammenhengen.

Riksrevisjonens gjennomgang viser at statsregnskapet for 2024 i all vesentlighet er riktig avlagt og presentert, men med enkelte forbehold. Som finansminister er det mitt ansvar å legge fram den årlige stortingsmeldingen om statsregnskapet i tråd med bevilgningsreglementets krav. Riksrevisjonen slår fast at bevilgningsregnskapet og kapitalregnskapet er riktig avlagt, men av 230 årsregnskap for departementer og virksomheter har Riksrevisjonen funnet feil og mangler ved ti virksomheter. Riksrevisjonen påpeker at det er usikkerhet om vesentlige beløp i årsregnskapet til Nav, og at regnskapet derfor kan inneholde feilinformasjon. Riksrevisjonen påpeker også at statsregnskapets oversikter over fullmakter til å inngå forpliktelser utover budsjettåret er mangelfullt presentert for ni departementer. Feilene og manglene følges opp av de berørte statsrådene. For Nav-saken framgår det at komiteen har innhentet ytterligere svar fra arbeids- og inkluderingsministeren. Som finansminister er det mitt og Finansdepartementets ansvar å koordinere arbeidet med statsbudsjettet for regjeringen. I det ligger det også å koordinere arbeidet med å avlegge statsregnskapet, men det er den enkelte fagstatsråds og det enkelte fagdepartements ansvar å fremme og følge opp vedtatte budsjett på sitt ansvarsområde, avgi forklaringer om vesentlige avvik mellom regnskapet og bevilgningene til Riksrevisjonen og avlegge de aktuelle oversikter i statsregnskapet. De mangler som er påpekt i oversikten til statsregnskapet blir det tatt tak i. Stortingets bevilgningsreglement fastsetter grunnprinsippene for statsbudsjettet og statsregnskapet. Bevilgningsreglementet sammen med økonomiregelverket og rundskriv fra Finansdepartementet gir viktige rammebetingelser for budsjett- og regnskapsarbeidet i forvaltningen. Dette inngår også i grunnlaget for Riksrevisjonens grundige kontroll med statsregnskapet og kontroll med gjennomføringen og oppfølgingen av Stortingets budsjettvedtak og presentasjon i de statlige virksomheters årsregnskap. Tross enkelte påpekninger er jeg glad for at Riksrevisjonen vurderer at meldingen for 2024 i all vesentlighet er riktig avlagt og presentert med det innholdet den skal ha. Jeg vil kort kommentere de sakene som gjelder virksomheter under Finansdepartementet, og som jeg har ansvaret for. Riksrevisjonen har revidert skatteetatens kontroll med merverdiavgift. Riksrevisjonen kritiserer skatteetaten for mangelfull etterlevelse av økonomireglementet og for ikke å ilegge tilleggsskatt i tråd med regelverket. Det anbefales at Finansdepartementet sikrer et kontrollnivå på merverdiavgiftsområdet som er tilpasset risiko og vesentlighet, slik at bevisste feil og unndragelser avdekkes og sanksjoneres. Jeg støtter disse anbefalingene. Skatteetaten vil i tråd med Riksrevisjonens anbefalinger fortsatt jobbe for et kontrollnivå som er tilpasset risiko og vesentlighet og utvikle håndteringen av merverdiavgiften. Flere tiltak er allerede igangsatt eller planlagt, og departementet vil følge opp arbeidet i styringsdialogen med skatteetaten. Jeg merker meg at Riksrevisjonen avslutter tidligere saker som berører Finansdepartementet. I saker der Riksrevisjonen finner kritikkverdige forhold, har det vært dialog mellom Riksrevisjonen og de berørte departementer og statsråder. Jeg registrerer at komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk, og at sakene følges opp av de berørte statsrådene.

Jeg tenker minste to ting. Det første jeg tenker, er at Vipps er et eksempel på at norsk finansnæring er nyskapende og har en evne til å finne gode, nye løsninger og ta i bruk teknologi, bedre enn veldig mange andre land. Det må jo si noe om kvaliteten også på rammevilkårene, at vi har en finansnæring som kan ligge foran, f.eks. når det gjelder en betalingsform som Vipps. Som jeg sa tidligere: Jeg bodde ti år i Belgia, og da så jeg en finansnæring som hadde kommet mye kortere når det gjaldt en god del digitale løsninger. Det andre jeg tenker, er at det er viktig å gjennomføre EØS-regelverk. Det er et stort omfang av det. Vi tar unna mange, men det kommer stadig nye. Heldigvis er det slik at EU legger vekt på at de nye reglene de nå vedtar og foreslår som skal gjelde for EØS-området, er regler som skal bidra til forenklinger. Da kan vi forhåpentligvis få til det som er den beste av alle verdener, nemlig enklere, bedre og grenseoverskridende regler for finansieringen.

Akkurat som jeg sa, vil kapitalkrav bli vurdert i den meldingen. Det er et tema som alltid hører hjemme når man skal vurdere rammevilkår for finansnæringen. Men hva handler kapitalkrav om? Jo, det handler om trygghet for investeringene. Kapitalkrav har vi fordi dette er en næring som også må levere hvis det er motgang og det går dårlig i økonomien. Vi kan ikke ende i en situasjon der vi er for slappe på kapitalkravene og undergraver finansiell stabilitet, og så må staten inn å ta regningen, slik man gjorde tidlig på 1990-tallet. Man måtte også ta mye ansvar i finanskrisen i 2008–2009 fordi finansnæringen var for svak. Igjen: Vi skal gjøre de vurderingene og kommer tilbake på en ryddig måte. Det kommer forslag og vurderinger i meldingen.

For det første har vi løpende dialog med næringen, og det er jo gjennom den dialogen vi bl.a. gjorde endringer i skatt og rammevilkår for fondsnæringen, noe som gjorde at mange annonserte at det var endringer som gjorde at de nå velger å fortsette med å ha virksomhet i Norge og ikke flytter ut. Så det er ikke slik at det ikke er gjort ting. Det er gjort ganske betydelige ting bare i løpet av de siste månedene og i budsjettet for i år. Vi har altså varslet at vi i finansmarkedsmeldingen senere i år vil ha et eget kapittel om rammevilkårene for finansnæringen. Det vil bl.a. handle om kapitalkrav og andre viktige ting som næringen er opptatt av. Vi lytter til næringen. Vi har hatt innspillsmøter, vi har mottatt skriftlige innspill, og vi skal fortsette med å ha dialog med dem. Jeg kan ikke da si at vi skal gjøre alt næringen ber om – det gjelder ikke for noen næringer – men vi skal lytte til og ta på alvor alle innspillene og komme tilbake med våre forslag og oppsummeringer i meldingen.

Jeg mener det er viktig at vi gjør våre vurderinger av hva som er riktig regulering, for å ta ansvaret for det norske finansmarkedet og finansiell stabilitet i Norge. Veldig mye av dette er også regulert gjennom EU-direktiver som gjelder både i Sverige, i Norge og i hele EU-området, så det er veldig mye felles regulering. Jeg har imidlertid vært med i politikken lenge nok til å oppleve både finanskrisen, bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet og finanskrisen i 2008 og 2009, og da var alle alltid bekymret for at reglene var for svake. Vi har altså et ansvar for både å regulere, slik at vi unngår bobler og finansiell ustabilitet, og samtidig å legge til rette for at det er en konkurransedyktig finansnæring i landet vårt.

Først har jeg lyst til å si at finansnæringen er en viktig næring, og det er en næring som må ha rammevilkår som gjør at den fungerer, for den bidrar bl.a. til den ekstremt viktige funksjonen i økonomien at man formidler kapital til dem som sparer og dem som investerer. I tillegg sikrer den viktige produkter som f.eks. forsikring og pensjonssparing. Finansnæringen er ikke en næring som ikke skal få anerkjennelse, tvert imot: Den skal få anerkjennelse som en viktig næring. Samtidig skal den reguleres, fordi den har betydning for hele økonomien, og vi har hatt finanskriser og gjeldskriser der man også har sett betydelige svakheter i reguleringen av finansnæringen. Det er et balansepunkt som må finnes mellom å gi mest mulig frihet og mest mulig åpenhet for nye produkter, men samtidig ikke gjøre det på en måte som undergraver finansiell stabilitet, og som gjør at fellesskapet må ta regningen når vi står midt oppe i finanskriser. Det har skjedd før, og vi lærer av det hver gang, men vi må prøve å hindre at noe tilsvarende skjer i framtiden, og det er ikke i seg selv et problem at også utlendinger tilbyr produkter i Norge.

Det er i hvert fall blant de tingene som jeg mener det er aktuelt å vurdere når vi nå skal legge fram et kapittel med en omtale av rammevilkårene for finansnæringen i finansmarkedsmeldingen. Også jeg mener det er verdt å se på hva andre land gjør, inklusive den ordningen som kalles variabel kapital, og spesielt også fordi det kan være nyttig å se på de utredningene som er gjort fra svensk side. Jeg mener at det er viktig at man forstår rekkevidden av eventuelle konkrete forslag, men vi har et åpent sinn. Vi er åpne for å vurdere og åpne for å justere, og siden dette nå er noe som i hvert fall i økende grad tas i bruk i enkelte europeiske land, inklusive nordiske land, er det absolutt noe som skal vurderes også fra vår side.

En konkurransedyktig, velfungerende og robust finansnæring er avgjørende for finansiell stabilitet og bidrar til aktivitet og omstilling i hele økonomien. Gjennom EØS-avtalen er reguleringen av norske finansmarkeder tett knyttet opp mot reguleringene i EU. I den siste tiden har EU lagt større vekt på forenklinger og på å styrke næringens konkurranseevne. Innspillene til finansmarkedsmeldingen viser at næringen er svært opptatt av at Norge henger med på denne utviklingen. Jeg legger vekt på at den norske finansnæringen skal ha gode rammebetingelser og kunne konkurrere med aktører i Europa. Derfor prioriterer regjeringen arbeidet med EU/EØS-saker på finansmarkedsområdet høyt. Finansmarkedsregulering skal bidra til velfungerende markeder, finansiell stabilitet og forbrukervern. Regjeringen vurderer kontinuerlig reguleringer og andre rammebetingelser på finansmarkedsområdet. Etter anmodning fra Stortinget skal regjeringen også i Finansmarkedsmeldingen 2026 gjennomgå finansnæringens rammevilkår. Dette arbeidet har pågått gjennom det siste året, og Finansdepartementet har mottatt omfattende innspill fra aktører i finansnæringen og andre interessenter, både gjennom et åpent innspillsmøte og skriftlig. Departementet har også mottatt innspill og vurderinger fra Finanstilsynet og Norges Bank. Representantforslaget tar opp tilsynspraksis og ansvarsdeling mellom Finansdepartementet og Finanstilsynet. Arbeidsdelingen ble vurdert av Stortinget i forbindelse med ny finanstilsynslov i 2024, og det er etter mitt syn ikke behov for å ta opp dette spørsmålet på nytt nå. I forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2026 har vi også varslet at vi vil se nærmere på tilsynspraksis i Norge og sammenlignbare EU-land. Jeg ser fram til å legge fram vurderingene for Stortinget senere i vår og til videre diskusjoner med Stortinget og næringen om hvordan vi kan styrke konkurransekraften til den norske finansnæringen og samtidig ivareta finansiell stabilitet og godt forbrukervern.

Jeg tror ikke jeg skal antyde noe om den grensen, utover å si at den har vært justert med ujevne mellomrom. Da har den ikke vært inflasjonsjustert. Da har man tatt større byks. Man må enten legge seg på en linje der man gradvis justerer litt, nesten hvert år, eller tar større hopp med større mellomrom. Jeg har ikke tenkt å mene noe mer om det i dag. Når vi eventuelt har vurdert det spørsmålet og kommet med en konklusjon, skal vi selvfølgelig dele det med Stortinget og legge det fram for Stortinget.

Det viktigste vi gjør for bygg og anlegg, er det vi gjør for totaliteten i norsk økonomi. At det er nye investeringer, at det er god vekst, bidrar også til aktivitet i bygg- og anleggsbransjen. Konkurransens natur er jo at noen bedrifter går bra, får gode overskudd og vokser, og at andre bedrifter ikke går så bra. Det ligger i markedets natur. Det er en del av konkurransen mellom private bedrifter. Jeg kan ikke garantere på vegne av alle norske private bedrifter at ikke noen kommer til å gå dårlig, men det jeg kan garantere, er at denne regjeringen kommer til å gjøre det den kan for at det samlet sett går bra, og at det er god vekst også når det gjelder investeringer i bygg og anlegg. Det er dels offentlige investeringer, og dels er det å fremme f.eks. private investeringer og privat boligbygging. Noe av det regjeringen har sagt, er at vi skal se på regelverket når det gjelder byggesaksbehandling og den slags. Det er omfattende, og det er mange gode grunner til det, men det er blitt svært omfattende over tid.

Den konkurransekraften realiseres hver eneste dag i norsk næringsliv. Det er mange dyktige mennesker i bedriftene – det er ansatte, det er ledere, det er investorer – som får til fantastiske resultater, og det kommer bl.a. til uttrykk ved at vi nå har god vekst i norsk økonomi. Den drives først og fremst av investeringer i private bedrifter og privat konsum, altså privat sektor, og det kommer til uttrykk ved at vi de siste årene har hatt en vekst i sysselsettingen på over 160 000 personer. Åtte av ti nye arbeidsplasser er i private bedrifter. Alle de arbeidsplassene i private bedrifter og all den veksten i private investeringer er et uttrykk for at det er god konkurransekraft i mange norske bedrifter. Det betyr ikke at alt er bra i norske bedrifter. Det betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer og forenklinger. Det er nettopp det regjeringen driver med når det gjelder de store makroøkonomiske rammebetingelsene – holde orden i økonomien – men også konkret når det gjelder å forenkle, og jeg har nevnt flere eksempler på det i innleggene mine i dag.

Det er viktig å gjøre tiltak så raskt som mulig, og den store og omfattende moderniseringen når det gjelder skatteinnkreving og toll, er jo allerede igangsatt og gir resultater. Vi har hatt på høring et forslag om digital fakturering og bokføring – e-fakturering – som er et betydelig tiltak, og vi setter f.eks. også i gang arbeidet med det som gjelder pliktig mottak av kontanter og en begrensning på det. Det er bare eksempler på det som dels er under gjennomføring, og det vi er i ferd med å avslutte vurderingen av, før vi tar endelig beslutning.

Jeg tror det alltid er lurt å sette seg godt inn i sakene og vurdere fordeler og ulemper, før man tar endelig stilling. Da er det viktig at de gjennomføres med kraft og tyngde, og det skal denne regjeringen gjøre, også på forenklingsfeltet, noe vi allerede har vist på en lang rekke områder. Det vi nå arbeider med, og som har vært på høring, er forslaget om pliktig digital bokføring og e-fakturering mellom virksomheter. Det er et stort, omfattende forenklingstiltak som kan spare bedriftene for betydelige beløp og mye arbeid, og er et eksempel på hvordan vi bruker ny teknologi til å forenkle og redusere byrdene for næringslivet. Også de store omleggingene som skjer innenfor tolletaten og skatteinnkreving, er store forenklinger. Jeg har bodd i utlandet en del og ser f.eks. at måten vi driver skatteinnkreving på i Norge, er vesentlig enklere enn i mange andre land fordi vi har kunnet bruke digitale løsninger. Som jeg sa i innlegget mitt, er vi også åpne for å vurdere kontantplikten for bedriftene – også en stor forenkling.

Jeg tror det er lurt at finansministeren venter med å annonsere hva som kommer i statsbudsjettet, til statsbudsjettet kommer. Vi har et åpent sinn, vi vurderer mange forslag, og så lanseres og annonseres det når forslagene er modne og regjeringen har valgt sin beslutning.

Vi vil gjøre mange ting for å forenkle hverdagen for norske bedrifter. Jeg nevnte noen i mitt innlegg. Vi vil hele tiden se på hvordan vi kan forenkle momssystemet, men det er også ganske viktig, det som nå skjer i hele skatteetaten, med forenkling av hele innkrevingssystemet, pluss det som skjer i tolletaten. Når det gjelder minstegrense for momsinnkreving, er det et forslag som vi ikke nå er beredt til å gå for, simpelthen fordi vi er opptatt av at vi fullt ut skal forstå konsekvensene av eventuelle endringer i den grensen.

Å styrke næringslivets konkurransekraft er en hovedsak for denne regjeringen. Forenklinger er en sentral del av dette arbeidet. Gjennom forenklinger i regelverk og digitale rapporteringsløsninger oppnår vi økt produktivitet og konkurransekraft i næringslivet og økt verdiskaping i Norge. I regjeringens plan for Norge er reduksjon av regelverksbyrden og lavere administrative kostnader for næringslivet en viktig prioritering. Vi vil identifisere forenklingstiltak som styrker konkurransekraften og verdiskapingen. Det handler om enklere regler, mer effektiv rapportering og moderniseringsprosjekter med stort forenklingspotensial. Siden 2021 har regjeringen innført flere tiltak som gjør hverdagen enklere for næringslivet. Dette fortsetter vi med i denne stortingsperioden. Ambisjonene våre er høye. På mitt område kan jeg nevne pliktig digital bokføring, e-fakturering mellom virksomheter og modernisering av den statlige innkrevingen som tiltak som vil gi betydelige gevinster for næringslivet. Regelverk og rapportering ivaretar samtidig viktige samfunnshensyn. Vi må balansere forenklinger mot hensynet til kvalitet, kontroll og rettssikkerhet. Målet er å sikre at rapporteringspliktene er forholdsmessige og minst mulig ressurskrevende for virksomhetene. Dette innebærer å redusere manuelt arbeid og legge til rette for digitale løsninger. Samtidig, dersom næringslivet skal hente ut gevinster, kreves det også omstillingsevne både hos bedriftene og i etatene som gjennomfører endringene. EU-kommisjonen har gjort forenkling til en hovedprioritet. Endringer som vedtas i EU vil også berøre Norge. I representantforslaget berøres flere tiltak på andre departementers ansvarsområder. På mitt område har jeg frarådet å nedsette et offentlig utvalg for å samordne regnskapsloven, bokføringsloven, skatteloven og merverdiavgiftsloven knyttet til regnskapsførsel. Det er allerede vurdert at samordning kan gi et mindre presist skatte- og regnskapsgrunnlag. Dette er en for stor risiko, når forenklingsgevinsten vurderes som begrenset. Et annet forslag gjelder valgfrihet for næringsdrivende til å ta imot kontanter som oppgjørsform. Regjeringen er positiv til hensikten, men en eventuell avgrensning av kontantplikten må utredes. Justis- og beredskapsdepartementet følger opp dette forslaget.

Fordi jeg mener to ting. Jeg mener for det første det er viktig at hvis man har lovfestede begrensninger, må de være klare og presise. For det andre mener jeg at en regjering selvfølgelig av og til må vurdere hvorvidt folk er egnet til en jobb, også sentralbanksjef, men det er en skjønnsmessig vurdering som jeg da mener regjeringen må gjøre innenfor de lovbestemmelsene som gjelder. Det å ha en såpass vag formulering, «egnet til å svekke» – og med det mener åpenbart denne representanten at noen fra Høyre mener det er egnet til å svekke, stille spørsmål – det mener jeg ikke er et godt grunnlag å ta den typen beslutninger på.

Jeg kan ikke utelukke at noen i opposisjonen på et helt urimelig grunnlag hadde reist urimelige spørsmål, men vi må jo tross alt ta beslutninger basert på det vi mener er riktig og galt. Jeg mener det er galt å antyde, som Høyre gjør i sitt forslag og i sin begrunnelse, at det å ha politisk bakgrunn i seg selv er noe som gjør at du ikke kan være kvalifisert som sentralbanksjef. Vi har hatt det tidligere, det har fungert utmerket, og jeg mener at vi i prinsippet også kan ha det i framtiden. Det er den jobben man faktisk gjør, den beslutningen man faktisk tar, og de kvalifikasjonene man har, som må avgjøre om man kan være sentralbanksjef. Det er noen unntak – som jeg da mener skal være klare og tydelige, ikke basert på skjønnsmessige vurderinger – f.eks. når det gjelder nære slektninger.

Jeg er veldig opptatt av at vi har en uavhengig sentralbank. Jeg var statsminister da vi innførte inflasjonsmålet, som jo forutsetter en uavhengig sentralbank, og har også vært statsminister og håndhevet og praktisert det i flere år. Jeg mener også at det er riktig at det er begrensning på hvem som kan utnevnes til sentralbanksjef og til hovedstyret i Norges Bank, f.eks. nære slektninger. Men hvis representanten antyder at det å ha politisk bakgrunn i seg selv er diskvalifiserende for å være sentralbanksjef, er jeg uenig. For meg var det et privilegium å bli utnevnt til sentralbanksjef. Jeg mener det var helt riktig at jeg ikke tiltrådte, det skyldtes at jeg fortsatte i NATO. Jeg har samarbeidet med sentralbanksjefer som har politisk bakgrunn, bl.a. Kjell Storvik, tidligere statssekretær for Høyre, en utmerket sentralbanksjef. Ingen betvilte hans uavhengighet. Det er også andre med partipolitisk bakgrunn som har hatt den posisjonen, så det å si at det er uforenlig, er jeg uenig i.

Sentralbanken er en av våre viktigste institusjoner, og sentralbankloven danner et godt og stabilt rammeverk for Norges Banks virke og formål. I dag behandler Stortinget enkelte endringer i denne loven. Jeg går ikke inn på alle forslagene i proposisjonen, men vil konsentrere meg om forslaget om at staten i alvorlige situasjoner og der andre finansieringskilder er vanskelig tilgjengelige, skal kunne pålegge Norges Bank å yte kreditt til staten. De siste årene har det skjedd store omveltninger i verden rundt oss. Vi må være forberedt på det utenkelige, og vi må ha gode beredskapsløsninger. Staten har en forpliktelse overfor sine innbyggere. Vi må sikre at vi får betalt ut trygd, pensjoner og midler til helseforetak og kommuner, også i alvorlige krisesituasjoner. Pensjonsfondet finansierer i dag mer enn en fjerdedel av statsbudsjettet. Det er bra, men det gjør oss også sårbare om vi skulle miste tilgangen til fondet. Hvis det samtidig viser seg at de øvrige finansieringskildene vi vanligvis benytter oss av, ikke er tilgjengelige, kan kreditt fra Norges Bank være eneste kilde til likviditet for staten. Derfor foreslår vi at staten i helt spesielle situasjoner skal kunne låne av Norges Bank. Det opprinnelige forslaget ble først sendt på høring av departementet høsten 2024. I det forslaget som Stortinget behandler i dag, er innspillene vi fikk fra Norges Banks hovedstyre i høringen, tatt hensyn til, og forslaget er justert og har fått en tydeligere innramming. Det er bl.a. presisert at terskelen for å låne av Norges Bank skal være høy og mulig kun når andre finansieringskilder er vanskelig tilgjengelige. I tillegg er det presisert at kreditten er tidsbegrenset til 90 dager. Med denne innrammingen mener jeg at forslaget er en beredskapshjemmel som ikke utfordrer uavhengigheten til pengepolitikken. Vi har og skal ha en uavhengig sentralbank i Norge, også etter dette lovvedtaket.

Sparebankene har en veldig viktig funksjon i de norske finansmarkedene, sparebankene har en viktig funksjon i forhold til norske bedrifter, og mange av dem har også en veldig god lokal forankring. Alt dette er regjeringen opptatt av. Det er også grunnen til at jeg mener det er bra at vi nå har fått en omfattende innstilling fra et faglig utvalg. Det er gjerne slik med faglige utvalg at de kommer med forslag som det er ulike meninger om. Det har altså vært en høring og vi har fått mange innspill, og det finnes argumenter for ulike løsninger. Igjen: Dette skal regjeringen gå igjennom, vi jobber med det i Finansdepartementet, og så skal vi fremme våre konklusjoner for Stortinget. Men vi er selvfølgelig opptatt av å trygge og sikre sparebankene, også den samfunnsmessige funksjonen sparebankene har, og grunnfondskapitalen og den funksjonen sparebankene har knyttet til å gi gaver til allmennyttige formål.

Jeg tror vi må skille mellom to ting her nå. Spørsmålet handlet om hvorvidt det var urimelig at ansatte i Finansdepartementet var med i sekretariatet for utvalget, og mitt svar på det er at det er rimelig, det er helt vanlig, og det var også tilfellet da Fremskrittspartiet hadde finansministeren. Da var det også helt vanlig at man hadde utvalg som kom med utredninger, og at det i sekretariatet satt folk fra embetsverket. Så det er ikke i strid med god forvaltningsskikk. Det er tvert imot i tråd med en god og lang tradisjon i Norge, under ulike regjeringer og ulike statsråder. Det andre spørsmålet er jo hva man mener om de ulike tiltakene utvalget har kommet med. Der er svaret at regjeringen vil komme til Stortinget med en sak når vi har drøftet og gått gjennom utvalgets innstilling, og selvfølgelig også sett på alle høringsuttalelsene som har kommet. Da vil vi også legge fram våre forslag til konklusjoner og invitere Stortinget til drøfting og vedtak om det.

Sparebankutvalget har på oppdrag fra Finansdepartementet utredet regler for sparebankenes kapitalstruktur. Målet har vært å ivareta sparebankenes egenart og samfunnsfunksjon. Utredningen har vært på høring, og det er kommet inn mange høringsinnspill som departementet vurderer grundig. Utvalget besto av fem eksterne medlemmer med solid kompetanse: to professorer, en advokat og to økonomer. Det er utvalgsmedlemmene som står bak anbefalingene i utredningen. Utvalget har fått hjelp fra et sekretariat. Sekretariatet ble ledet av en ekstern akademiker og besto for øvrig av ansatte i Norges Bank, Finansdepartementet og Finanstilsynet. For at offentlige utvalg skal kunne gjøre den jobben de blir satt til, er det viktig at de får støtte i et sekretariat. Sekretariatet bistår med faktagrunnlag og opplyser utvalgets diskusjoner, men det er utvalgsmedlemmene som konkluderer. Det er helt vanlig og ofte helt nødvendig at departementsansatte deltar i sekretariatet for offentlige utvalg. Det har vært tilfellet for de fleste utvalg på Finansdepartementets område, både under nåværende og tidligere regjeringer. Eksempler på dette er skatteutvalget, betalingsutvalget, finanstilsynslovutvalget, verdipapirlovutvalget og eiendomsmeglingsutvalget. Det er heller ikke uvanlig at departementsansatte som har deltatt i et sekretariat, også deltar i oppfølgingen av utredningen. Slikt arbeid krever ofte spesialkompetanse og inngående kunnskap om temaet for utredningen. Dette er en effektiv arbeidsmåte som har tjent oss vel i lang tid. Finansdepartementet arbeider til enhver tid med en rekke saker som har stor betydning for viktige deler av norsk økonomi. Arbeidet med sparebankenes kapitalstruktur ivaretar fullt ut prinsippene om god forvaltningsskikk, slik også det øvrige arbeidet i departementet gjør. På samme måte som det er utvalget som står ansvarlig for sine anbefalinger, er det jeg og regjeringen som er ansvarlig for de forslagene vi fremmer til Stortinget. Vi vil komme tilbake med en vurdering som skal gi Stortinget et godt grunnlag for en opplyst debatt om denne saken.

Regjeringen er opptatt av å gi bedriftene stabile og konkurransedyktige rammevilkår, og derfor er jeg glad for at det samlet sett går bra i norsk økonomi. Det er god vekst sammenlignet med mange andre land og sammenlignet med slik det var i Norge for få år siden. Lønningene vokser nå mer enn prisene, prisstigningen har kommet ned fra et veldig høyt nivå, opp mot 6–7 pst., kjøpekraften bedres, og investeringsnivået ligger på et høyt nivå i Norge. Eksporten går også godt. Vi er også opptatt av å ha gode og forutsigbare rammevilkår når det gjelder skatt. Det er en av grunnene til at vi har tatt initiativ til et bredt skatteforlik. Men vi advarer mot å gjennomføre skattekutt som innebærer massive skattelettelser til dem som har aller mest fra før. Et forslag om bare å fjerne formuesskatten vil være et stort og målrettet tiltak for å øke forskjellene i Norge, og det tror vi ikke den norske modellen og Norge er tjent med.

Vi deler uroen industrien har for toll. Norge er et land som har store fordeler av åpen og fri handel og en regelbasert verdenshandel. Derfor har vi fjernet så godt som all toll på industrivarer, med noen unntak for relativt lave tollsatser på en del tekstilprodukter. Trusselen har vært at blant andre og spesielt USA har dels gjennomført store tolløkninger og videre varslet store tolløkninger. Den siste runden, der den amerikanske presidenten truet med å innføre toll mot en lang rekke europeiske land og Norge, i forbindelse med spørsmålet om Grønland, var jo dobbelt uakseptabel – både fordi det er uakseptabelt å gjøre krav på en annen stats territorium, Grønland, og fordi det er uakseptabelt å koble toll til den typen spørsmål. Der har Norge, statsministeren spesielt, vært veldig aktiv, og med mange andre tiltak har det bidratt til at trusselen nå er frafalt mot Norge og andre land.

Tollavgifter på industrivarer er over tid nærmest avviklet. Gjenværende tollavgift på industrivarer omfatter klær og enkelte andre tekstiler som tepper, håndklær og gardiner. Tollavgiftssatsen varierer fra 5,6 til 10,7 pst. av tollverdien. Norge gir tollavgiftfritak for industrivarer i frihandelsavtaler og til en rekke utviklingsland gjennom GSP-systemet, Generalized System of Preferences. For å få tollavgiftsfritak som følger av disse ordningene, må varene ha opprinnelse i et av avtalelandene, og importøren må kreve fritaket ved innførselen. I 2020 innførte Norge en enklere ordning for privatpersoners netthandel fra utenlandske nettbutikker – den såkalte VOEC-ordningen. Den gjelder for varer med verdi under 3 000 kr. Ordningen går ut på at den utenlandske selgeren eller e-handelsplattformen der det handles, registrerer seg i ordningen og krever inn merverdiavgiften når kunden betaler i nettbutikken. Ordningen sørger for effektiv oppkreving av merverdiavgift uten store kostnader for forbrukerne. VOEC-ordningen gjorde det mulig å avvikle den tidligere 350-kronersgrensen for avgiftsfri import. Denne beløpsgrensen omfattet også fritak for merverdiavgift og fordelsbehandlet alle typer varer, ikke bare tekstiler. Som et forenklende tiltak ble klær og andre tekstiler som håndteres i VOEC-ordningen, fritatt for tollavgift. Tollavgiftsfritaket er isolert sett uheldig, men har vært ansett nødvendig for at VOEC-ordningen skal fungere godt. Avvikling av tollavgiften på klær og andre tekstiler vil fjerne konkurranseulempen som den gir norske importører overfor utenlandske netthandlere. Bortfall av tollavgiften vil dessuten innebære en forenkling for både næringsdrivende og Tolletaten. Ifølge beregninger fra Finansdepartementet vil en slik endring gi et årlig provenytap i størrelsesordenen 1,2 mrd. kr. Som representanten selv er inne på, må eventuelle avviklinger av denne typen tollsatser behandles i den ordinære budsjettrunden. Jeg kan ikke nå si hva som kommer i framtidige budsjettforslag.

Jeg kjenner ikke akkurat til påstanden om at man ikke har ønsket å opplyse om saken. Jeg er veldig opptatt av at det skal være en opplyst og åpen debatt. Dette har vært et problem i veldig mange år, også før jeg ble finansminister, at vi står overfor store, økte kostnader knyttet til rensetiltak. Det er riktig at noen kommuner har gjennomført betydelige tiltak. Det har kostet ganske mye penger, og det betales av innbyggerne i de kommunene gjennom brukerfinansiering, gjennom vann- og avløpsavgifter. Andre kommuner har ikke gjort det. Jeg er enig i at det er viktig å prøve å unngå at vi får pålegg om rensing på steder hvor det ikke er behov for rensing, og derfor jobber vi også tett for å påvirke EU-direktivet. Men igjen: Helt uavhengig av det EU-direktivet er det veldig mange steder der vi må gjennomføre rensetiltak, i hvert fall sekundær- og tertiærrensing, og det kommer til å være en kostnad. Det må det norske fellesskapet på en eller annen måte betale, enten det er gjennom skatteseddelen eller ved brukerfinansiering, og brukerfinansiering er den måten vi så langt har valgt for denne typen kostnader.

Det bekymrer meg selvsagt at det er en risiko for at det blir økte kostnader knyttet til vann og avløp og rensetiltak. Det bekymrer meg også at vi åpenbart har for dårlig rensing i dag. Det har vi uavhengig av EU-direktiver. Det er veldig mange kommuner som ikke engang har det man kaller sekundærrensing, som egentlig bare er å rense for bakterier. Nitrogenrensing er et nytt nivå, som enda færre kommuner har. Det er altså en kostnad som vi er nødt til å ta som samfunn. Når vi bruker det systemet vi har hatt i alle år, nemlig at kommunene tar det inn gjennom gebyrer, er det innbyggerne som betaler, men det er jo ikke slik at innbyggerne ikke betaler dersom vi finansierer det gjennom skatteseddelen. Det er det norske samfunnet som på en eller annen måte skal betale denne kostnaden. Så er vi selvfølgelig opptatt av at det skal skje på en best mulig måte, og at kostnadene er så lave som mulig – og at vi ikke må gjennomføre unødvendige, dyre tiltak.

Regjeringen reduserte merverdiavgiftssatsen på vann og avløp i 2025. Det har bidratt til å styrke husholdningenes kjøpekraft. Det er anslått at en vanlig norsk husholdning har fått en avgiftslettelse på 500–1 500 kr. Jeg mener likevel vi bør være varsomme med å bruke merverdiavgiften for å oppnå politiske formål utover å skaffe staten inntekter. Den er en effektiv måte å finansiere velferden på. Ved å utnytte merverdiavgiftsgrunnlaget godt kan andre skatter med mer negativ virkning på økonomien holdes nede. Det er bra for norsk økonomi og for husholdningenes kjøpekraft. Når vi innfører nye reduserte satser, gir det lavere inntekter for staten, og dermed mindre penger å fordele over statsbudsjettet. I tillegg blir systemet mer komplisert. Omfanget av særordninger, som fritak og reduserte satser, bør derfor begrenses. Slike avvik i merverdiavgiftssystemet kan også føre til vridninger i forbruket, som ikke er en særlig god utnyttelse av samfunnets ressurser. Revidert avløpsdirektiv er klima- og miljøministerens ansvarsområde. Direktivet er EØS-relevant, og Norge er folkerettslig forpliktet til å innlemme det i norsk rett. Regjeringen arbeider nå med EFTA-landene og EU-siden om tilpasninger. For øvrig har Norge et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet. Uavhengig av nye krav er det behov for store investeringer i kommunene. Det er derfor vanskelig å estimere kostnadene knyttet til revidert avløpsdirektiv isolert sett. Regjeringen vil fortsette å arbeide for norske interesser ved gjennomføringen av direktivet. Vi jobber med gode løsninger og tilpasninger som tar best mulig hensyn til norske forhold og kommunenes gjennomføringsevne. Det er f.eks. et viktig mål for regjeringen at mindre tettsteder ikke får unødvendig strenge og kostbare krav med begrenset miljønytte. Resultatet av arbeidet vi nå gjør, vil kunne påvirke de økonomiske kostnadene for norske innbyggere.

Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med innstillingen. Kapitalmarkedet er viktig som finansieringskilde for næringslivet. Regjeringen arbeider for en regulering av dette markedet som fremmer finansiell stabilitet, og som bidrar til velfungerende tilgang til internasjonale finansmarkeder. EØS-avtalen innebærer at det norske og det europeiske kapitalmarkedet er tett integrert, med betydelige kapitalflyt på tvers av landegrensene. I proposisjonen foreslår regjeringen å gjennomføre verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen i norsk rett. De to rettsaktene fastsetter et nytt kapitalkravsregelverk for verdipapirforetak. Verdipapirforetak har fram til i dag vært underlagt det samme kapitalkravsregelverket som banker, som er basert på EUs regelverk. Formålet med det nye regelverket er å gi regler som er mer tilpasset de risikoene verdipapirforetak står overfor. Dette skal sikre mer effektivt tilsyn og mer effektiv risikostyring og samtidig fremme stabilitet og investorbeskyttelse. Verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen regulerer langt på vei de samme temaene som kapitalkravsregelverket for banker. Dette omfatter krav til kapital, likviditet, virksomhetsstyring, godtgjørelse, offentliggjøring, rapportering og tilsynsvirksomhet. Endringene forventes i de fleste tilfeller å føre til noe lavere kapitalkrav for verdipapirforetak enn etter gjeldende bankregelverk. Regjeringen mener det ikke er behov for strengere nasjonale regler om variabel godtgjørelse enn det som kreves av verdipapirforetaksdirektivet. For det første er norske verdipapirforetak små i europeisk sammenheng, og de driver hovedsakelig virksomhet som rådgivning, megling og emisjonsplasseringer, uten å stille fulltegningsgaranti. For det andre gjelder det generelle regler om godtgjørelsesordninger på verdipapirområdet som bidrar til å ivareta målet om ansvarlig risikostyring og investorbeskyttelse. Dessuten vil et absolutt bonustak gi mindre fleksibilitet i perioder med økonomisk nedgang. Regjeringens vurdering er i tråd med Finanstilsynets forslag. Finanstilsynet hadde opprinnelig foreslått å videreføre de gjeldende reglene om bonustak for verdipapirforetak, men i lys av endringer i EUs bonusreguleringer justerte også Finanstilsynet sin vurdering i etterkant av høringen. Jeg er derfor glad for at Stortinget gir sin tilslutning til å gjennomføre dette i norsk lov.

Jeg mener virkelig at det er viktig, når vi har offentlige utgifter på det nivået vi har i Norge, at vi er opptatt av å bruke dem på best mulig måte. Det er mange gode formål bak de øremerkede tilskuddene til ulike grupper og til ulike formål som det er bred tilslutning om å støtte. Likevel har denne regjeringen fjernet ganske mange slike øremerkede tilskudd, med støtte fra våre budsjettpartnere, fordi vi har tillit til kommunene, og fordi vi ønsker mindre byråkrati og papirarbeid. Vi har altså fjernet et tilskudd på 78 mill. kr, men gitt 600 mill. kr i egne tilskudd til toppbemanning i barnehagene pluss 8,4 mrd. kr i ekstra frie inntekter til kommunene. Da er det fullt mulig å finne de 78 mill. kr som vi har fjernet til det øremerkede tilskuddet, for fortsatt å finansiere denne opplæringen. Jeg trodde Venstre var for kommuner og trodde på selvstyre og lokal klokskap. Istedenfor vil de altså detaljstyre kommunene fra staten. Det er Arbeiderpartiet imot.

Denne regjeringen er opptatt av at vi skal gjøre ting på de smarteste og de beste måtene, og at vi skal bruke offentlige midler på den best mulige måten. Dette er en regjering og et flertall som ønsker en sterk offentlig sektor, høye offentlige utgifter, for å trygge velferden og for å trygge rettferdig fordeling. Nettopp derfor er vi også opptatt av at vi skal, så langt som overhodet mulig, redusere unødvendig papirarbeid og gi kommunene frihet og tillit til å sette inn pengene der det er mest behov for dem. Derfor har vi i dette budsjettet fjernet mange øremerkede tilskudd. De aller, aller fleste av dem er direkte innlemmet i kommunerammen. Dette tilskuddet er ikke det – det er riktig. Til gjengjeld har vi økt de frie inntektene til kommunene med 8,4 mrd. kr, og i tillegg til det flere hundre millioner kroner til toppet bemanning i barnehager. Det tilskuddet som fjernes, er på 78 mill. kr., en bitte liten andel. Jeg er helt trygg på at kommunene har de pengene de trenger for å bevilge til svømmeopplæring, forutsatt at de mener det fortsatt er viktig.

Jeg er enig i at hvis skatten går opp for en enkeltperson, så går den opp, og så er jeg enig i at hvis den går ned for en annen person, går den ned. Det som er viktigst for alle personer, er de samlede skattene og avgiftene, og det er det en god profil på fra denne regjeringen. Jeg mener at grunnen til at vi trenger et forutsigbart og godt takseringssystem – for det er det dette handler om, hvordan vi takserer boliger – er at det så lenge vi skattlegger boliger, bør være en riktig takst som ligger til grunn. Fremskrittspartiet kan si at de er imot formuesskatt på bolig, men de satt altså åtte år i regjering og beholdt formuesskatt på bolig, så basert på det Fremskrittspartiet faktisk gjør når de er i regjering, er også Fremskrittspartiet avhengig av at vi har et riktig og rettferdig takstsystem, og det er det vi nå har foreslått. Det bør også Fremskrittspartiet være glad for når de mest sannsynlig skal fortsette å skattlegge boliger neste gang de sitter i regjering – i en fjern framtid.

Jeg mener det er rimelig at vi har en mest mulig rettferdig og riktig taksering av boliger. Derfor gjorde vi en justering som for noen boliger betyr økt verdsetting. Alle de pengene har vi brukt på å redusere andre skatter, også formuesskatt på bolig. Det er ikke noen økning i skatten, det er tvert imot et samlet sett mer rettferdig skattesystem, der folk med lave inntekter og lave formuer har fått lettelser. Det andre jeg synes er rimelig, er at vi når vi diskuterer nysalderingen, kanskje diskuterer nysalderingen. Dette var en viktig diskusjon vi hadde da vi vedtok statsbudsjettet for neste år.

Det er en del av det budsjettet som er vedtatt for 2026, og der ble det gjort mindre justeringer i hvordan vi fastsetter verdien på bolig. Samlet sett var det ingen økning i skatten på bolig, men det er en mer forutsigbar og riktigere verdsetting av bolig. Det gjør alt i alt at vi får en riktigere beskatning av bolig. Det er ikke noe vedtak som gjøres i den saken vi behandler her i dag. Det var en del av den budsjettbehandlingen vi hadde i Stortinget for en tid siden. Vi er trygge på at det vi gjør på boligskatt, der noen satser/sjablonger for å fastsette boligverdi justeres og f.eks. minstefradraget i formuesskatten økes, samlet sett har en god fordelingseffekt og også bidrar til et mer rettferdig skattesystem.

Stortinget behandler i dag regjeringens forslag til ny saldering av statsbudsjettet for 2025. Forslagene fra regjeringen gjelder i hovedsak endringer som tilpasser bevilgningene til oppdaterte anslag og sikrer realistisk budsjettering. Proposisjonen gir også en samlet oversikt over endringer i utgifter og skatte- og avgiftsanslag gjennom året. Regjeringens forslag til endringer i nysalderingen innebærer samlet sett en styrking av budsjettbalansen. Utgiftene til folketrygden går ned, og lavere anslag for flyktningankomster reduserer utgiftene til mottak og integrering. Samtidig øker utgiftene til enkelte ordninger som følge av nye anslag, bl.a. strømstøtte til husholdningene. Som del av budsjettavtalen for 2026 ble det også enighet om enkelte endringer i 2025-budsjettet. Dette gjelder – som tidligere nevnt i debatten – økte bevilgninger til bistand til Gaza, klimainvesteringer og skogvern samt midler til idrett, frivillighet og investeringsmidler i landbruket. Samlet innebærer endringene til nysalderingen, inkludert dem som ble inngått i forbindelse med budsjettforhandlingene, at det strukturelle oljekorrigerte underskuddet er 14 mrd. kr lavere enn etter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Bruken av fondsmidler ligger likevel 36 mrd. kr over nivået i saldert – eller altså vedtatt – budsjett. Det skyldes primært den ekstraordinære støtten til Ukraina på 50 mrd. kr som Stortinget vedtok i vår. Ser vi bort fra denne ekstraordinære økningen i støtten til Ukraina, er bruken av fondsmidler lavere enn i saldert budsjett. Uttaket fra Statens pensjonsfond utland holder seg på 2,7 pst. av verdien ved inngangen til året – det samme som i saldert budsjett og i revidert nasjonalbudsjett. Samlet viser nysalderingen av budsjettet for 2025 at det føres en ansvarlig økonomisk politikk i landet som trygger husholdningenes økonomi og gir forutsigbare og gode rammevilkår for norske bedrifter. Den ansvarligheten er det viktig at vi også viderefører neste år.

Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med innstillingen. Garantiordningen for skadeforsikring dekker i dag krav ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak som selger forsikringer gjennom filial i Norge. I lovproposisjonen foreslår regjeringen å utvide garantiordningen slik at den også dekker krav ved konkurs i forsikringsforetak som har solgt skadeforsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Dette vil sikre likebehandling av skadelidte i Norge når forsikringsforetak går konkurs, enten forsikringen er kjøpt gjennom et norsk forsikringsforetak, gjennom en filial eller direkte fra et forsikringsforetak i et annet EØS-land. Jeg har merket meg at et mindretall i komiteen, bestående av representantene fra SV og Rødt, har foreslått at Yrkesskadeforsikringsforeningen bør dekke krav på yrkesskadeforsikring og konkurs i forsikringsforetak som har solgt forsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Regjeringen mener det er en bedre løsning å utvide garantiordningen. For det første er garantiordningen allerede etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs. For det andre vil bruk av garantiordningen bety at det vil være flere forsikringsforetak til å fordele ansvaret ved konkurs. Yrkesskadeforsikringsforeningen vil dessuten bare kunne dekke krav på yrkesskade og ikke andre typer skade. I dag er situasjonen at norske forsikrede som ikke får godkjent forsikringskravet sitt av et utenlandsk konkursbo, må gå til søksmål mot konkursboet i utlandet for å få prøvd kravet sitt. Dette kan være krevende. Regjeringen sa derfor i proposisjonen at vi vil be Finanstilsynet utrede løsninger som kan gi norske forsikrede søksmålsadgang i Norge. Finanstilsynet er nå i sluttfasen av sitt arbeid med en slik utredning. Utredningen vil deretter bli sendt på høring og fulgt opp videre i departementet. Da kan vi eventuelt ta nye skritt for ytterligere å styrke arbeidstakeres rettigheter når det gjelder skadeforsikring.

Det aller viktigste i det forliket var å bidra til at vi fikk et nytt system for beskatning. Det står seg godt, det fungerer, og det er en kombinasjon av at vi har overskuddsskatt og utbytteskatt. Så har det vært noen gjort noen justeringer. Det ble også gjort under Solberg-regjeringen. Jeg mener at de skatteforlikene vi har hatt, både det vi hadde i 2005, da vi innførte utbytteskatt og avskaffet delingsmodellen, og det forliket som vel er fra 2015, der man begynte å redusere selskapsskatten, er forlik som har stått seg godt, og der hovedtrekkene er bevart. Det vil vi fortsatt slå ring om.

Jeg er enig i de vurderingene som gjøres i perspektivmeldingen, og jeg er også veldig bevisst på at fødselstallene i Norge gjennom en god del år har falt. Nå tror jeg det skyldes veldig mange ulike forhold, for vi har jo også sett at når det gjelder barnehagepriser, barnetrygd og den type ting, har det over de siste årene også vært gjort ganske mye for å bedre barnefamilienes levekår. Samtidig mener jeg vi skal være veldig forsiktige med å politisere barnefødsler. Jeg har veldig tro på enkeltmennesket. Jeg tror at det er en veldig privat og personlig beslutning om man vil ha barn, og hvor mange barn man skal ha. Vi skal være litt forsiktige med å gjøre det til et veldig partipolitisk tema. Jeg merker meg jo at fødselstallene de siste par årene, under denne regjeringen, nå har begynt å vokse igjen, etter mange år med nedgang. Det tror jeg også illustrerer at vi ikke må gjøre dette til et partipolitisk stridsspørsmål, men skjønne at det er veldig kompliserte sammenhenger som avgjør hva som gjør at folk får barn, eller ikke får barn.

Jeg mener skatteløftet er veldig viktig og helt riktig. Det gir en ramme og en forutsigbarhet for den samlede skattepolitikken, men innenfor et uendret samlet skatte- og avgiftsnivå er det mulig å gjør veldig mye. Det vi sier, er at vi tetter skattehull, vi bidrar til at de rike bidrar mer til felleskassen, og så bruker vi de pengene til å redusere skatt for folk med vanlige inntekter. Det har vi gjort i dette budsjettet, og det ønsker vi å gjøre i framtidige budsjetter i samarbeid med SV. Jeg har lyst til å si at i et land som har over 20 000 mrd. kr i et pensjonsfond, og som har den sterke finansøkonomien Norge har, så tror jeg at bare det å opprettholde skattenivået er ganske krevende. Derfor mener jeg det er riktig at vi slår ring om skatteløftet, som Arbeiderpartiet gjør. Jeg vil også minne om at vi har brukt omtrent en tredjedel av oljeinntektene til å redusere skatter og avgifter, og det viktigste er redusert elbilfordel.

Vi tar inn over oss all ny kunnskap og bruker den til å utforme nye virkemidler, og det beste er når vi greier å få bred tilslutning til det i Stortinget, slik at det faktisk blir gjennomført. Når det gjelder arbeidsfradrag, er det et forsøk vi gjennomfører fordi vi når vi har gått til de beste fagmiljøene, har fått veldig ulike vurderinger av om det faktisk vil øke tilbudet av arbeid eller ikke. For få år siden vurderte Holden-utvalget, eller sysselsettingsutvalget, det som da var av kunnskap og forskning, og kom til at arbeidsfradrag ikke på noen troverdig måte ville øke arbeidstilbudet, i hvert fall ikke i forhold til kostnaden. Så var det et annet utvalg med fagøkonomer, Ragnar Torvik-utvalget, eller skatteutvalget, som kom til motsatt konklusjon. Så disse ekspertene er uenige om hvordan det vil virke. Det de alle er enige om, er at vi trenger kunnskap og forskning. Derfor er de glade for at vi nå setter i gang et forskningsprosjekt. Hvis det viser at dette faktisk øker tilbudet av arbeidskraft, er det et argument for å redusere skatten bredt, i motsatt fall er det et argument mot.

Trinnskatten for de høyeste trinnene blir uendret i 2026 sammenlignet med 2025. Det er riktig at det er en tiendedels økning, tror jeg, i forhold til forslaget. Vi skal ta med all kunnskap vi får, vi, til å vurdere de endringene vi skal gjøre. Vi har tatt initiativ til et arbeid om et skatteforlik, en skattekommisjon, og Arbeiderpartiet har tidligere vært med på å redusere marginalskattesatser, de høyeste skattesatsene, dersom vi samtidig greier å tette skattehull og utvide skattegrunnlaget, slik at det ikke blir en urimelig skattefordel til dem som har de høyeste inntektene og de høyeste formuene. Det er en av grunnene til at jeg er glad for at det nå er bred tilslutning for et arbeid i en skattekommisjon, som er et viktig skritt i retning av et skatteforlik. Men det vi ikke kan gjøre, er å bare kutte ensidig i de høyeste skattesatsene som de med høyest inntekt betaler. Da bidrar vi til økte forskjeller og mindre inntekter, og det vil vi ikke være med på.

Det viktigste er å komme fram, og vi kommer fram dit vi ønsker, nemlig at vi får tettet et veldig alvorlig skattehull. Det har vært vel kjent at regjeringen har vurdert det. Det ble varslet av finansminister Trygve Slagsvold Vedum allerede i august 2024, i et svar til Stortinget, at man vurderte å tette dette skattehullet. Det er grundig vurdert i proposisjonen, og det er redegjort for alle detaljer. Vi er svært trygge på at det å fortsette å ha et stort skattehull som kommer noen av de mest velstående menneskene til gode, er et veldig lite målrettet virkemiddel for å bidra til økt boligbygging.

Som vi også har redegjort for i budsjettet og i forslaget, er det i henhold til utredningsinstruksen fullt mulig å unnlate høring dersom det vanskeliggjør gjennomføring av tiltaket. Her er det helt åpenbart muligheter for skattetilpasninger, så derfor har vi gjort det. Det er nettopp derfor det er denne type unntak når det er høy risiko for at man tilpasser seg hvis man sender et slikt forslag på høring. For å unngå tilpasninger måtte forslaget settes i verk fra det ble kjent. Skulle det vært sendt på høring, måtte skattehullet ha stått åpent i mye lengre tid eller i ett år til. Derfor gjorde vi det som vi gjorde. Jeg er igjen trygg på at det både er i tråd med utredningsinstruksen og de unntakene som er der, og også er i tråd med hva som er rimelig for å unngå at inntekter som bør bli beskattet, fortsatt ikke blir beskattet.

Vi er veldig trygge på at det vi gjør når det gjelder å avvikle denne flertrinnsmodellen, er riktig. Det er et stort skattehull som har bidratt til at mange milliarder kroner som skulle kommet til beskatning, ikke har kommet til beskatning. Vi har også sett oppslag i mediene om hvordan noen av de mest velstående menneskene i Norge har brukt det skattehullet til ikke å bli beskattet for de inntektene de faktisk har. Det gjelder også tomter, så det er nødvendig å gjøre det på den måten regjeringen nå har fått flertall i Stortinget for å gjøre. Det er et ekstremt lite treffsikkert virkemiddel for å øke boligbyggingen å ha et stort skattehull i skattesystemet. Derfor er jeg glad for at det er et bredt flertall på Stortinget som støtter det regjeringen har foreslått. Det er mye bedre at vi tetter skattehull, som vi har gjort i dette budsjettet, og bruker de inntektene på å redusere skatt for vanlige folk, redusert skatt på inntekt og redusert elavgift.

Stortingsflertallet er blitt enig om et godt og ansvarlig budsjett for landet. Det samlede skatte- og avgiftsnivået vil være uendret neste år. Innenfor denne rammen gjør vi endringer som gir oss et bedre og mer rettferdig skattesystem. Vi tetter skattehull, trapper ned subsidiene til elbiler og gjør det dyrere å forurense. Disse inntektene gjør det mulig å gi lettelser som bidrar til at folk kan få bedre råd. Inntektsskatten settes ned. Elavgiften reduseres. I tillegg styrker vi konkurransekraften til norske verdipapirfond. En av de største utfordringene norsk økonomi står overfor, er mangel på arbeidskraft. Vi trenger ny kunnskap og nye virkemidler for å få flere i arbeid. Derfor innfører vi nå en forsøksordning med arbeidsfradrag for unge. Målet er å finne ut om lavere skatt på arbeid faktisk gjør at flere kommer i jobb. For næringslivet og husholdningene er det viktig med stabilitet og forutsigbarhet. Regjeringen har derfor tatt initiativ til et skatteforlik, og jeg er glad for at det er bred tilslutning her på Stortinget for å delta i arbeidet i en skattekommisjon. Når skattekommisjonen er ferdig med sitt arbeid, vil regjeringen legge fram en stortingsmelding om en helhetlig skattereform. Målet er å bidra til et mer forutsigbart skattesystem som styrker bedriftenes konkurransekraft og bidrar til mer rettferdig fordeling. Det at det snart vil bli oppnevnt en skattekommisjon, er selvfølgelig ikke noen garanti for at det blir et skatteforlik, men det gjør at vi kommer ett skritt nærmere, for vi trenger et skattesystem som bidrar både til å trygge verdiskaping og til mer rettferdig fordeling. I tillegg vil regjeringen i de årlige budsjettene legge fram endringer vi mener er riktige og nødvendige for å lage et bedre skattesystem og tette skattehull, slik at vi kan bruke penger på å redusere skatt for folk med vanlige inntekter.

Forslaget er ikke behandlet i denne salen ennå. Det er klart at regjeringen legger vekt på og selvfølgelig følger vedtak som fattes i Stortinget, men dette er en sak som er til behandling, og en sak som er på høring. Vi mener det er lurt å gjennomføre høringen, og høringen vil også bli gjennomført, så vidt vi forstår, før saken behandles i salen. Da har man mer kunnskap. Det andre er at et godt utformet grunnrenteskattesystem ikke vil redusere investeringene. Det er riktig at overskuddet i enkeltprosjekter kan bli mindre, men avkastningen per krone blir den samme, fordi skattesystemet tar noe av inntektene, men tar en tilsvarende andel av utgiftene. Så lønnsomheten, avkastningen per krone som er investert, blir den samme med et godt grunnrenteskattesystem. Derfor har vi grunnrente i oljesektoren, i vannkraftsektoren og på andre områder også. Det bidrar ikke til å hindre investeringer, men det bidrar til at vi hindrer uheldige tilpasninger. Det er altså ikke slik at norsk vassdragsnatur er slik laget at det er praktisk talt null potensial mellom 10 og 20 MW, det er skattesystemet som gjør det.

Det vi vet helt sikkert, er at norsk vassdragsnatur ikke er utformet slik at det bare er lønnsomt å bygge ut opp til 10 MW, og så er det plutselig stopp opp til 20 MW. Det er helt åpenbart at det skyldes tilpasning til skattesystemet. Kommer en over 20 MW, begynner fordelen ved skala å være så stor at det oppveier skatteulempen, men når det er praktisk talt null utbygging mellom 10 og 20 MW, er det helt åpenbart at det skyldes skattetilpasning. Det er altså et stort kraftpotensial som ikke utnyttes. Det betyr et samfunnsøkonomisk tap, men det betyr først og fremst mindre kraft og høyere kraftpriser. Det er veldig uheldig at man ikke er villig til å se på hvordan man kan gjøre noe med det, for å sikre mer kraft, mer inntjening til landet og flere større prosjekter. Vi har en høring, og da skal vi lytte til alle gode innspill, men vi mener at noe av den skremselen som er i mediene nå, er feil. Vi har undersøkt de ti eksemplene som har blitt offentliggjort av Småkraft AS. Ni av dem fikk konsesjon i perioden 2014–2018, og en har utsatt iverksettelsen av disse prosjektene lenge før denne høringen, så det er helt åpenbart at det ikke er høringen som er problemet, men andre ting, som f.eks. lønnsomheten i prosjektene. Det er synd at Senterpartiet ikke er med på å få ut mer kraft.

Som representanten Sande vil være kjent med, har jeg nylig svart Stortinget – og representanten Stokkebø – på spørsmål om forslaget om reduksjon av nedre grense i grunnrenteskatten for vannkraft, som nå er på høring. Kraftverk under 10 MW omtales ofte som småkraftverk, men det er ikke små prosjekter. Et kraftverk rett under dagens nedre grense for grunnrenteskatt kan investere i størrelsesordenen 200 mill. kr, og produksjonen fra et slikt kraftverk kan tilsvare forbruket til 1 750 eneboliger. Samlet står kraftverk under 10 MW for en årsproduksjon på over 12 TWh, som tilsvarer forbruket i om lag 625 000 boliger. Jeg mener at skatteregler bør skape minst mulig vridninger. Det betyr at skatteregler bør utformes slik at selskaper har insentiv til å bygge kraftverk som utnytter kraftpotensialet og gir den samfunnsøkonomisk beste utbyggingen. Gjennomførte kraftutbygginger viser klart at kraftverk tilpasses rett under nedre grense. Fra og med 2020 til august i år er det satt i drift 180 kraftverk under 10 MW – som om lag tilsvarer nedre grense for grunnrenteskatten. Derimot er det bare satt i drift ett kraftverk mellom 10 MW og 20 MW. Dette er bakgrunnen for at regjeringen hører et forslag om redusert nedre grense. Høringsforslaget kan gi mer fornybar kraftproduksjon, samtidig som de samlede miljøkonsekvensene reduseres. En vel utformet grunnrenteskatt med nøytralt skattegrunnlag vil gi de beste forutsetninger for stabile skattevilkår over tid. Uendret nedre grense vil videreføre en kjent svakhet i grunnrenteskatten. Et hinder for lønnsom, fornybar kraftproduksjon vil da fortsatt være til stede. Etter regjeringens vurdering er den beste løsningen å redusere nedre grense for grunnrenteskatt til 1 500 kVA, men også andre tilpasninger kan vurderes om disse viser seg å være mer hensiktsmessige. Høringsinstituttet er viktig for å ivareta demokratiske rettigheter når offentlig politikk utformes. Solid utredning der fakta kommer fram og ulike hensyn veies mot hverandre, legger grunnlaget for gode beslutninger. Samtidig reduseres risikoen for en mer vilkårlig politikk preget av særinteresser. Høring av skatteforslag sikrer forutberegnelighet for selskapene og gir alle berørte muligheter til å komme med innspill. Jeg mener derfor at høringen som nå pågår, bør gjennomføres. I lys av innspillene i høringen og behandlingen av representantforslaget i Stortinget vil jeg vurdere hvordan saken skal følges opp.

Det vi vet, er at de medieoppslagene er feil, i den forstand at det er selskaper som har fått konsesjon for lenge siden, men ikke brukt den. Det minner litt om valgkampen, hvor også høyrepartiene brukte veldig mange feil eksempler på hvordan skatt påvirker investeringer og verdiskaping. Det andre vi vet sikkert, er at fra 2020 er det satt i drift 180 kraftverk, alle akkurat under 10 MW, mens det knapt er noen prosjekter mellom 10 MW og 20 MW – egentlig bare ett. Det indikerer virkelig at her tilpasser man seg skattesystemet og bygger ut mindre enn det man ellers ville ha gjort. Det betyr mindre kraft, større naturinngrep og mindre kraftforsyning til Norge. Så at det er uheldige konsekvenser av det systemet vi nå har, er åpenbart. Derfor har vi sendt på høring et forslag. Vi skal lytte til alle høringsinnspillene, og jeg mener det er en god norsk tradisjon at man på det grunnlaget endelig tar stilling til hva man gjør. Det jeg synes er underlig med høyrepartiene, er at de altså benekter det som er et faktum, nemlig at dagens system bidrar til redusert kraftutbygging, og så nekter de å diskutere alternativer i en høringsrunde.

Det er riktig at det har vært en del medieoppslag om prosjekter som skal være stanset. Småkraft AS lister opp ti prosjekter som nå stanses umiddelbart. Det er ifølge dem allerede besluttet og iverksatt. Departementet har gått gjennom disse ti prosjektene, og ti av de ti prosjektene fikk konsesjon så tidlig som i årene 2014–2018. Alle disse prosjektene har allerede søkt om og fått innvilget utsatt byggefrist til 2025–2027. Det er åpenbart at de fikk tillatelse for mange år siden, og de har fortsatt ikke satt i verk tiltakene. Det kan umulig være et høringsforslag om grunnrenteskatt som gjør at disse prosjektene ikke er iverksatt, for de fikk altså tillatelse for mange år siden. Dette er punkt én. Punkt to: Vi har et godt system med høring. Det er for å få gode forslag og gode vurderinger. Jeg synes ikke man skal være redd for fakta, innspill eller – selvfølgelig – kritikk av høringsforslaget. Når vi har gjennomført høring, tar vi endelig stilling til hvordan vi går videre. Da vil vi selvfølgelig også ta hensyn til vedtak i forbindelse med det Dokument 8-forslaget som nå er til behandling.

Som representanten Stokkebø vil være kjent med, har jeg nylig svart Stortinget på spørsmål om forslaget om reduksjon av nedre grense i grunnrenteskatten for vannkraft, som nå er på høring. Jeg vil understreke at regjeringen og forslagsstillerne har et felles mål om å legge til rette for mer fornybar kraftproduksjon. Vannkraften er en viktig kilde til lønnsom kraftproduksjon og gir samtidig et viktig bidrag til klimaomstillingen. Fornybar kraftproduksjon må forene verdiskaping med naturhensyn. Både små og store kraftutbygginger har miljøkonsekvenser. Når kraftutbygging justeres ned for å unngå grunnrenteskatt, blir produksjonen i kraftverket redusert. For et gitt nivå på ny kraftproduksjon må det dermed bygges ut flere kraftverk, og samlede miljøkonsekvenser kan bli større enn nødvendig. Kraftverk under 10 MW omtales som småkraftverk, men dette er ikke små prosjekter. Et kraftverk rett under dagens nedre grense for grunnrenteskatt kan ha investeringer i størrelsesordenen 200 mill. kr, og produksjonen fra kraftverket kan tilsvare forbruket til 1 750 eneboliger. Samlet står kraftverk under 10 MW for en årsproduksjon på over 12 TWh, som tilsvarer forbruket i om lag 625 000 boliger. Jeg mener at skatteregler bør skape minst mulig vridninger. Det betyr at skattereglene bør utformes slik at selskaper har insentiv til å bygge kraftverk som utnytter kraftpotensialet og gir den økonomisk beste utbyggingen. Gjennomførte kraftutbygginger viser klart at kraftverk tilpasses rett under nedre grense. Fra og med 2020 til august i år er det satt i drift 180 kraftverk under 10 MW – som tilsvarer om lag nedre grense for grunnrenteskatt. Derimot er det bare satt i drift ett kraftverk mellom 10 MW og 20 MW. Dette er bakgrunnen for at regjeringen hører et forslag om redusert nedre grense. Høringsforslaget kan gi mer fornybar kraftproduksjon, samtidig som de samlede miljøkonsekvensene reduseres. En velutformet grunnrenteskatt med et nøytralt skattegrunnlag vil gi de beste forutsetninger for stabile skattevilkår over tid. Uendret nedre grense vil videreføre en kjent svakhet i grunnrenteskatten. Et hinder for lønnsom fornybar kraftproduksjon vil da fortsatt være uløst. Etter regjeringens vurdering er den beste løsningen å redusere nedre grense, men også andre tilpasninger kan vurderes om disse viser seg å være mer hensiktsmessige. Jeg mener derfor at høringen som nå pågår, bør gjennomføres. I lys av innspillene i høringen og behandlingen av representantforslaget i Stortinget vil jeg vurdere hvordan saken skal følges videre opp.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe tre kongelige proposisjoner: anskaffelse av ytterligere ubåter og langtrekkende presisjonsild endringer i straffeloven, selvstendig inndragning m.m. endringer i skipsarbeidsloven og NIS-loven og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 221/2024 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2019/1152 om tydelige og forutsigbare arbeidsvilkår

Dette handler ikke om man er for eller mot svømmeopplæring. Det handler om hvordan vi skal styre Norge, om vi skal bidra til at det brukes mindre tid på papirarbeid og mer tid på det vi faktisk er ute etter, tjenester ute i kommuner og fylker. Har man søkbare ordninger, skal det altså utlyses, søkes, tildeles, rapporteres og gjerne evalueres. Jeg forstår det, men vi har nå mange hundre øremerkede tilskudd. Det er stadig flere rapporter om at veldig mye tid går med til administrasjon av dem. Derfor har vi i dette budsjettet – og det er jeg faktisk stolt av – dels fjernet, dels innlemmet veldig mange tilskudd, og dermed har kommunene ikke bare fått de 8,4 milliardene i rene frie inntekter, men faktisk 1,6 mrd. kr oppå det, i form av innlemmede tilskudd. Dette er et fjernet tilskudd, men det er det samme poenget, det er mer penger for kommunene. Dessuten ble ikke dette til om natten. Det ble til på dagtid (presidenten klubber), og vårt budsjett er ... (presidenten klubber igjen).

Dette handler ikke om man er for eller mot svømmeopplæring, dette handler om hvorvidt vi tror at kommunene kan gjøre de vurderingene. Det er riktig at det er et tilskudd til statsforvalterne på 78 mill. kr som er fjernet, et øremerket tilskudd, men jeg vil da minne om at kommunene og fylkeskommunene har fått 8,4 mrd. kr ekstra i frie inntekter. Jeg har den tiltroen til kommunene at der det er mulig å legge til rette for svømmeundervisning, der det er et riktig valg, kan kommunene gjøre det valget. De har også ansvaret for skole, og da må de også kunne ta ansvaret for de vurderingene som handler om svømmeundervisning. Jeg tror vi bare må erkjenne at når vi nå både innlemmer en god del øremerkede tilskudd, og også fjerner noen øremerkede tilskudd, er ikke det et uttrykk for at vi er imot det de øremerkede tilskuddene går til, men det er et intenst ønske om mindre byråkrati, mindre administrasjon av utlysning, søknad, etterkontroll og rapportering. Alle kommuner rapporterer om at det tar mye tid, at det genererer byråkrati. Arbeiderpartiet er mot byråkrati og for effektiv bruk av penger, og derfor fjerner vi den typen tilskudd.

Jeg har lest Trond Giskes bok, og jeg har snakket mye med Trond Giske om mange spørsmål opp gjennom livet. Jeg har også hørt andre som har vært opptatt av skatt på kapital og konsekvensene av det. Jeg vil bare si at jeg forstår den ideen om at vi skal sammenligne oss med andre land, men da må en jo se på helheten. Det er riktig at vi i Norge har formuesskatt, men de aller fleste av våre naboland og OECD-land har arveskatt, så de som ønsker likhet, må også tenke gjennom konsekvensene av det. Sverige har f.eks. en vesentlig høyere arbeidsgiveravgift enn vi har i Norge. De har ikke formuesskatt. Det er totaliteten i skattenivået som er avgjørende. Jeg er helt sikker på at det norske skattesystemet kan bli bedre, også med hensyn til å fremme eierskap og investeringer. Derfor er jeg så glad for at vi nå nærmer oss – med stormskritt – en skattekommisjon, som skal være det første skrittet mot et bredt skatteforlik. Vi er ikke sikre på at vi får det til, men jeg er sikker på at en kommisjon er et virkemiddel som øker sannsynligheten for at vi får det til, og jeg er glad for at Kristelig Folkeparti er med på den fine reisen.

Svaret på det spørsmålet er ja. Det er helt åpenbart. Klimaavgifter og klimaprising er det beste og mest effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Det er det som har bidratt mest til at norske utslipp nå går ned, og det er også rettferdig, fordi forurenser betaler. Samtidig er det ingen tvil om at hensikten med klimaprising og klimaavgifter er å kutte utslipp, ikke å flytte utslipp, og i en åpen internasjonal økonomi er det et dilemma – som man bl.a. ser for fiskeflåten – at effekten kan være at det ikke blir mindre utslipp totalt, men at det bare blir flytting av utslipp. Da må vi finne de avveiningene, og så må vi samarbeide med vår gode venn i EU, for jo mer og bedre klimaprising vi får der, jo bedre er det også for å prise klimaet i Norge. Vi kommer altså til å reise til Brussel og snakke med dem om enda mer effektiv klimaprising. La meg føye til: De er i gang med å utvide sitt regime for klimaprising, og da reduserer vi også problemene med klimalekkasje, så da kan Senterpartiet og Arbeiderpartiet fortsatt være for CO2-avgifter.

Jeg mener at det budsjettforslaget vi nå la fram, viser at denne regjeringen ønsker å få til et mer rettferdig skattesystem. Vi har tettet to store skattehull – mange milliarder kroner – når det gjelder bank, der man hadde doble rentefradrag, der man kunne trekke fra renter både ute og hjemme. Det tror jeg var godt over en milliard – eller i hvert fall et milliardbeløp. Vi tok også ned flertrinnsmodellen i eiendomssektoren – en betydelig innstramming, milliardbeløp. Det er jo et mer rettferdig skattesystem. Da tar man pengene fra der de virkelig er, og der noen med store inntekter slipper unna med lav skatt. I tillegg mener jeg at det vi gjør når det gjelder elbiler, også er en fordel fordelingsmessig fordi de 20 pst. rikeste kjøper ti ganger så mange biler som de 20 pst. fattigste her i landet. I tillegg kjøper de dyrere biler. Så det vi gjør med elbiler, har også en klart positiv fordelingseffekt. Vi skal komme på nye, gode forslag til et mer rettferdig skattesystem, men vi skal ikke øke det samlede skatte- og avgiftsnivået. Når vi øker skattene på ett område, ønsker vi å bruke det på f.eks. lavere elavgift og lavere inntektsskatt for folk med vanlige inntekter. Mer rettferdighet skal vi få på plass sammen med SV i fire nye år.

Jeg er helt enig i at situasjonen i kommunesektoren er vanskelig. Spesielt var 2024 et veldig vanskelig år, for da kom det uforutsette fall i inntektene i kommunesektoren. Det er også grunnen til at man både i år, i 2025, og i budsjettforslaget for 2026 har en betydelig økning i bevilgningene til kommunesektoren, til både primærkommunene og fylkeskommunene. Samlet sett er det nå blitt 8,4 mrd. kr ekstra i frie inntekter til kommuner og fylkeskommuner. Jeg er enig med KS i at det er en alvorlig situasjon der ute. Jeg har vært uenig med dem når de har sagt at det ikke har vært verre på 40 år. Det stemmer ikke. Med de aller fleste mål for hvordan kommuneøkonomien er, har det vært lange perioder tidligere der man har hatt flere kommuner på ROBEK-listen og mindre driftsmarginer. Det avgjørende er jo ikke om det har vært verre på 40 år eller ikke, det avgjørende er at det er vanskelig, og at vi trenger mer penger til kommunene. Så er jeg enig i at vi også skal få til et mer rettferdig skattesystem. Derfor har vi også strammet inn skattene for bl.a. bankene i det budsjettet som nå vedtas.

Først vil jeg få klargjøre: Jeg og regjeringen tar selvsagt ansvar for den økonomiske utviklingen i Norge. Vi har lagt fram et godt budsjett som kommer til å bidra til at vi fortsatt har høy vekst, til at vi fortsatt holder orden i norsk økonomi, og til at folk får bedre råd. Det er også et budsjett som legger til rette for at det fortsatt skal investeres mye i norske bedrifter, både i nystartede bedrifter og i gamle bedrifter – og det er private bedrifter vi snakker om. Det som driver veksten i Norge nå, er private investeringer og privat konsum, og det er veldig bra. Det er også et ganske høyt nivå på antall nye aksjeselskaper. Det er faktisk over snittet sammenlignet med da Erna Solberg var statsminister. Jeg tror denne konkurransen om å telle antall typer selskaper som er opprettet, ikke er det beste målet. Jeg tror det beste målet på hvordan det går i økonomien, er sysselsettingen – den er høy, arbeidsløsheten er lav – og hvorvidt det er slik at folk har trygghet for økonomi og inntekt. Der er det altså bedre i Norge enn i så godt som alle andre land i verden.

Det er bra med venturekapital, og det er bra at folk satser på den typen investeringsvirksomhet og den typen kapital, men det er ikke det eneste målet på om en økonomi går godt. Det er ikke det eneste målet på om det investeres i nye og spennende virksomheter i et land. I Norge er det altså høye investeringer i bedriftene, det er sterk vekst i økonomien. Det er skapt over 160 000 nye arbeidsplasser. Åtte av ti av dem har kommet i bedrifter, i privat sektor. Det er også nyskapning. Det er dels nye bedrifter, men dels er det nyskapning i eksisterende bedrifter. Jeg har stor respekt for venturekapital, men det er altså ikke den eneste kapitalen som skaper vekst og velstand. Det er mange typer kapital og mange typer vekst. Den samlede veksten i privat sektor er god, og mange nye arbeidsplasser skapes der. Så er jeg alltid åpen for å se på om det finnes andre, bedre virkemidler for å gjøre forholdene enda bedre for å starte norske bedrifter. Da skal vi selvfølgelig også se til andre land, men det er ikke slik at alt i Sverige og Finland er bedre enn i Norge når det gjelder økonomi – tvert imot.

Forklaringen er at vi har inngått et budsjettforlik, og i et forlik gir man og tar man, man finner kompromisser. Dette mener jeg er et helt rimelig kompromiss å inngå for å få et godt budsjett for landet, der det blir mer penger til sykehus og kommuner, der det blir satset på mye viktig for norske familier og for norske bedrifter. Vi er i utgangspunktet for å åpne for mineralutvinning på havbunnen, eller i hvert fall leting og konsesjoner. Det har ikke vært mulig å få det i avtalen. Det som er viktig for oss, er at det er forutsigbare rammevilkår for norsk olje- og gassindustri.

Jeg mener det er veldig bra at vi har fått en sånn kommisjon, for enten man nå vil ha en politisk bestemt reduksjon av olje- og gassvirksomheten eller er mot det, som Arbeiderpartiet er, må vi være forberedt på at man skal gjennom store omstillinger i den sektoren. Det skyldes noe så grunnleggende som geologiske forhold på norsk sokkel, at ressursene kommer til å gå ned, og da er det nødvendig med omstilling. Det at vi nedsetter en kommisjon som skal forberede oss, legge fram forslag, vurderinger og analyser, mener jeg er i god norsk tradisjon. Det er mange gode utvalg som har gitt oss god politikk etter hvert, men vi skal først få forslagene og vurderingene fra kommisjonen, og så skal vi ta politiske beslutninger her i Stortinget etter det.

Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG er enige om neste års statsbudsjett. I finanstalen sa jeg at vi var forberedt på at det kunne bli krevende forhandlinger, og det ble det. Det er ikke noe nytt at det er vanskelig å bli enige om et budsjett. Det som er nytt, er at vi trenger så mye som fem partier for å sikre et flertall her i salen, men det er dette Stortinget velgerne har valgt, og da er det vårt ansvar – vi partiene som samarbeider – å finne en ansvarlig løsning. Det har vi gjort. Selv om vi er ulike partier, har vi et felles mål om mer fellesskap og mer rettferdighet. Jeg vil takke alle partiene og alle som har bidratt til at vi nå kan vedta et godt budsjett for landet. Uten orden i norsk økonomi får vi ikke trygge familier og lønnsomme bedrifter. Når verden der ute er preget av uro og konflikt, er det ekstra viktig at vi fører en ansvarlig økonomisk politikk her hjemme. Vi følger handlingsregelen og bruker 2,8 pst. av oljefondets verdi. Det er den samme prosenten som i regjeringens forslag. Vi holder løftet om at skatte- og avgiftsnivået ikke skal øke. Budsjettet bidrar til at folk får bedre råd, med lavere inntektsskatt, norgespris, redusert elavgift, lav makspris i barnehagene, økt fribeløp for uføre og fortsatt opptrapping av en tannhelsereform. Budsjettet trygger fellesskapet. Kommunesektoren får betydelig høyere inntekter. Samlet øker de frie inntektene med 8,4 mrd. kr. Bevilgningen til sykehusene trappes også opp. Vi følger opp langtidsplanen for Forsvaret. Vi viderefører støtten til Ukraina på 85 mrd. kr. I tillegg øker vi den humanitære bistanden til Gaza. Et statsbudsjett handler om hvordan vi skal bruke penger. Det handler også om hvordan vi kan kutte på noen områder for å bruke mer på andre, om hvordan vi kan bruke pengene bedre, og det handler om hvordan vi skal tjene penger, øke verdiskapingen. Det viktigste vi gjør for å skape større verdier i Norge, er å få flere i arbeid. Derfor satser vi på tiltak vi vet fungerer for å få folk i jobb. Vi trenger også ny kunnskap og nye virkemidler. Derfor innfører vi nå forsøksordningen med arbeidsfradrag for unge, for å finne ut om det faktisk gjør at flere kommer i jobb. Vi legger også om velferdsordninger for å fremme arbeid. Overgangsstønaden gjør det lite lønnsomt for enslige forsørgere å jobbe. Det skaper fattigdomsfeller og hindrer integrering. Nå avvikles denne ordningen for nye tilfeller. Det er ikke ukontroversielt, men det er riktig. Regjeringen har også invitert partiene på Stortinget til et bredt skatteforlik som kan stå seg over tid og gi forutsigbarhet. I budsjettforslaget foreslo regjeringen å redusere utgiftene på flere områder for å finansiere andre formål vi mente var viktigere. Nå er det en budsjettenighet mellom fem partier, og ikke alle våre forslag til kutt har fått tilslutning. Likevel gjøres det omfattende omprioriteringer, dels fordi noen av våre opprinnelige forslag består, dels fordi nye har kommet til. Vi reduserer næringsstøtten til Enova og Innovasjon Norge med over 1,6 mrd. kr totalt. Dette er gode formål, men vi må si nei til noe for å kunne si ja til noe annet. I tillegg til å omprioritere bruker vi pengene bedre. I samferdselssektoren vrir vi derfor pengene fra oppstart av dyre, store prosjekter til lønnsom drift og vedlikehold. Slik får vi mer igjen for pengene. Det settes ikke av midler til bygging av Stad skipstunnel. Vi reduserer detaljstyring og byråkrati ved å fjerne øremerking tilsvarende 1,6 mrd. kr. Det effektiviseres i sykehusene, Forsvaret og statlig sektor. Alt dette gjør at vi bruker pengene bedre og trygger norsk økonomi for framtiden.

For det første er det to miljøproblemer. Det ene er lystgass, som oppstår når nitrogen brytes ned i jorda. Det er et klimaproblem, uavhengig av om man bruker for mye eller for lite av mineralgjødsel, eller kunstgjødsel. Det er det første. For det andre: En grunn til å sende det på høring er å få fakta. Det er ingen tvil om at veldig mange fagetater, som Miljødirektoratet og andre, mener det er avrenning fra landbruket, fra gjødsel som ikke tas opp i plantene, som renner ut i vassdrag, og som fører til at det er altfor mye tilvekst i vassdrag og bl.a. norske fjorder. Hvis det kan dokumenteres at det ikke er tilfellet, er det noe som ville blitt dokumentert i en slik høring. Nå får vi ikke den høringen, så da får vi ikke det kunnskapsgrunnlaget, men slik er det når partier skal bli enige.

Jeg er også glad for det forliket. Det er et bra forlik, og det er mange gode forslag og tiltak der. Jeg mener i utgangspunktet at det vi foreslo, var en bedre innretning av politikken, men når det er fem partier som skal bli enige, må man lage kompromisser. Jeg vil bare understreke at det vi hadde forslag om, var ikke å innføre en avgift, det var å ha en høring om en avgift. Da kan man få argumenter for og mot, og så bestemmer man seg etter høringen. Det som er et dilemma, er at mens 85 pst. av norske utslipp nå har en pris, enten ved klimakvoter eller avgift, er landbruket blant de ytterst få som ikke lenger betaler for sine utslipp. Det kan være en grunn til at utslippene ikke går ned, og at utslippene faktisk ligger ganske stabilt og vil med de anslag som nå ligger inne, utgjøre 15 pst. av de totale utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. Det er en ganske betydelig andel. Tiltakene som hittil er foreslått for landbruket, har i hvert fall ikke vært gode nok til å få ned utslippene, som handler om lystgass, som er en veldig potent klimagass, men som også handler om næringssalter som fører til overgjødsling mange steder.

Regjeringen ønsket i utgangspunktet å sende forslag om en klima- og miljøavgift på mineralgjødsel på høring i løpet av høsten 2025, med mål om å innføre en avgift fra 1. januar 2027. Bakgrunnen var at jordbruket er en av veldig få sektorer som ikke står overfor en pris på sine utslipp. Bruk av mineralgjødsel gir klimagassutslipp, og utslipp av nitrogen og fosfor over tålegrensen fører til overgjødsling, som i sin tur fører til gjengroing av vassdrag og kystnære sjøområder. Formålet med en avgift på mineralgjødsel er å stimulere til redusert bruk av mineralgjødsel, til å bruke alternative gjødsler og til å gjøre tiltak for å utnytte gjødselen bedre f.eks. gjennom presisjonsgjødsling. Det kan bidra til mindre overgjødsling, som bl.a. er en utfordring for Oslofjorden. I tillegg vil det bidra til at jordbruket kan oppnå målet om å redusere klimagassutslipp, som er satt i intensjonsavtalen med landbruket. I enigheten som nå foreligger med Senterpartiet og Rødt om budsjettet, men også med alle de andre partiene i løpet av natten, besluttet vi likevel ikke å sende forslaget på høring og avslutte prosessen med å innføre avgiften. Vi gjennomfører andre tiltak, som å øke bevilgningene til restaurering av vannmiljøet i Oslofjorden og øke tilskuddet til planlegging av nitrogenfjerning. Det er andre tiltak som skal oppnå det samme formålet, nemlig å redusere klimagassutslippene og redusere utslippet av næringssalter til elver og vassdrag.

Jeg tror det vi nå diskuterer, er to forskjellige ting. Det er bred enighet om, og det har vært en avtale, et forlik, i Stortinget om en opptrapping av CO2-avgiften. Det skjedde under den forrige regjeringen. Det skjedde med den nåværende regjeringen. Både da Senterpartiet satt i regjering, og da de ikke satt i regjering, har CO2-avgiftene gått opp. De har gått opp hvert eneste år, uansett om statsministeren har hett Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. Så diskuterer vi – når vi da får økte inntekter fra CO2-avgiftene – hvordan vi skal bruke de pengene. Vi har brukt dem dels på redusert elavgift, dels på redusert inntektsskatt. De regneeksemplene jeg ga i stad, viste at en med gjennomsnittlig bolig og gjennomsnittlig inntekt går i overskudd med den omleggingen vi hadde i dette budsjettet, så har vi i noen år i tillegg brukt det på å redusere veibruksavgiften. Hva vil vi gjøre konkret i neste års statsbudsjett? Det skal vi komme tilbake i neste års statsbudsjett, men det jeg kan love, er at vi kommer til å kompensere for den økte CO2-avgiften som nesten alle partier her på Stortinget har stemt for.

Det vi vil sørge for, er at vi har rettferdige og sosiale skatteomlegginger. Det betyr at vi ikke skal øke det samlede skatte- og avgiftsnivået, det skal være uendret, og det har dette budsjettet dokumentert ettertrykkelig at regjeringen mener. Det betyr også at vi fortsatt kan tenke oss å gjøre endringer der vi får til et mer rettferdig skattesystem, og der vi får til et mer miljøvennlig skattesystem. Det er riktig at i det opprinnelige forslaget til statsbudsjett gikk CO2-avgiftene opp, men de ekstra inntektene vi fikk fra det, ble brukt til f.eks. å redusere inntektsskatten med 1 100 kr for en med vanlig inntekt og elavgiften med rundt tusen kroner for en med vanlig bolig, og for en som hadde en gjennomsnittlig dieselbil, mener jeg det var rundt 700–800 kr i økte dieselutgifter. Så man gikk jo i overskudd allerede der bare ved å ha normale strømutgifter og en normal inntekt. Nå har vi i tillegg kompensert for det ved at man altså har redusert veibruksavgiften for å kompensere for de økte CO2-avgiftene.

Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2026 å trappe opp det generelle avgiftsnivået for utslipp under innsatsfordelingen – det vil altså si den delen av økonomien som er utenfor kvotepliktig sektor – med 14 pst. utover prisjusteringen. Dette utgjør 55 øre per liter mineralolje og 48 øre per liter bensin. Regjeringen foreslo videre å øke veibruksavgiften på mineralolje og biodiesel med 25 øre per liter utover prisjusteringen. De andre satsene i veibruksavgiften ble foreslått holdt reelt uendret. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt har nå inngått en avtale om statsbudsjettet for 2026. Vi er enige om å øke CO2-avgiften i tråd med regjeringens forslag, men vi skjermer bilistene ved å redusere veibruksavgiften. Veibruksavgiften på bensin blir redusert med 48 øre per liter. Økt CO2-avgift motsvares dermed av en tilsvarende reduksjon i veibruksavgiften. De samlede avgiftene på bensin er dermed reelt uendret fra 2025 til 2026. Vi er videre enige om å redusere veibruksavgiften på mineralolje og biodiesel, slik at de samlede avgiftene på en dieselblanding bestående av 85 pst. mineralolje og 15 pst. biodiesel er reelt uendret. Dette betyr at de samlede avgiftene på drivstoff til bruk i veitrafikken holdes reelt uendret fra 2025 til 2026. I statsbudsjettet for 2026 reduserer vi også elavgiften, og vi øker reisefradraget. I tillegg reduseres inntektsskatten med 1 100 kr for en person som tjener 700 000 kr. Dette gir både brede lettelser for folk flest og særskilt lettelse til pendlere. Regjeringen varslet i statsbudsjettet for 2026 at vi vil fortsette opptrappingen av det generelle avgiftsnivået for utslipp som ikke er omfattet av klimakvoter, til 3 400 kr i 2035, dvs. utslipp som ikke er omfattet av klimakvotesystemet. Fra 2026 til 2035 vil dette isolert sett utgjøre en økning i CO2-avgiften på 4,16 kr per liter bensin og 4,85 kr per liter mineralolje. Regjeringens skatteløfte innebærer at de samlede skattene og avgiftene ikke skal øke. Det betyr at økte klimaavgifter vil tilbakeføres til skattytere gjennom brede lettelser i andre skatter og avgifter. De samlede kostnadene for husholdningene og næringslivet vil dermed ikke påvirkes. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til endringer i skatter og avgifter i kommende statsbudsjett.

Det jeg synes er litt trist, er at Fremskrittspartiet snakker ned et av verdens beste land. Fremskrittspartiet bruker utrolig mye tid på å fortelle at alt går svært dårlig. Ja, det er noen som sliter, og ja, det er noen bedrifter som går konkurs, men det er ikke til å komme forbi at vi nå har en økonomi hvor det f.eks. er skapt 165 000 flere arbeidsplasser i løpet av fire år, og at åtte av de ti nye arbeidsplassene har kommet i private bedrifter. Det betyr at ja, noe går dårlig og noen bedrifter blir nedlagt, men det blir skapt mange flere nye bedrifter. Det er en større tilvekst enn det er bedrifter som går konkurs eller blir nedlagt. Det tror jeg det er lurt at Fremskrittspartiet tar med seg, ellers tegner man et bilde av Norge som er helt feil, som gjør at man ikke ser de mulighetene Norge har. Derfor er jeg også glad for at velgerne sa nei til den politikken Fremskrittspartiet sto for i valget, og at det ble et flertall for partier som ønsker et fortsatt fellesskap og rettferdig fordeling i dette landet.

Jeg og regjeringen forstår veldig godt at mange mennesker sliter med økonomien og har problemer med å få endene til å møtes. Derfor er vi ekstremt opptatt av å holde orden i økonomien og å føre en ansvarlig økonomisk politikk, i motsetning til det Fremskrittspartiet står for. Derfor er jeg også glad for at vi nå har fått ned prisstigningen. Prisene steg med nesten 7 pst. for bare to–tre år siden. Nå er de kommet ned i 3 pst. Nå er vi igjen der at lønningene vokser mer enn prisene, og at trygdene vokser mer enn prisene. Det betyr ikke at alle får god råd, men det betyr at man i år får litt bedre råd enn i fjor, fordi økningen i inntekt er større enn prisveksten i butikkene. Vi er opptatt av å gjøre andre ting også for å redusere folks levekostnader: norgespris, lavere elavgift, billigere barnehage – alt dette er også tiltak som hjelper dem som sliter med å få endene til å møtes.

Vi har vært igjennom en vanskelig periode for norsk økonomi. Høy prisvekst og renteøkninger har vært krevende for både bedrifter og vanlige folks økonomi. Nå går det bra i norsk økonomi. Prisveksten er på vei ned, Norges Bank har satt ned renten to ganger, og den registrerte arbeidsledigheten er lav. Kjøpekraften er på vei opp, og lønnsomheten i bedriftene er god. I nasjonalbudsjettet for 2026 anslår vi at den positive utviklingen vil fortsette framover. Vi venter god vekst i økonomien, som i stor grad drives av vekst i privat forbruk. Selv om norsk økonomi går bra, betyr ikke det at alle opplever å ha god råd. Selv om den overordnede utviklingen er god, kan familier og bedrifter stå i vanskelige økonomiske situasjoner. Det er alvorlig for dem det gjelder. I budsjettavtalen for neste år gjør vi flere tiltak for å trygge folks økonomi. Vi gir brede lettelser i inntektsskatten, og en person med 700 000 kr i lønn vil få rundt 1 100 kr i redusert inntektsskatt. Vi reduserer samtidig elavgiften, og en normal bolig får om lag 500 kr i redusert avgift. Også næringslivet vil nyte godt av lavere elavgift. Norgespris på strøm bidrar til lavere og mer forutsigbare strømregninger. På toppen av dette prioriterer vi fortsatt billige barnehager, og vi skjermer bilistene mot økte drivstoffkostnader når klimaavgiftene øker, ved å redusere veibruksavgiften. Jeg mener at gode, universelle velferdstjenester bidrar til å trygge folks økonomi. En sterk velferdsstat bidrar til omfordeling og et sosialt sikkerhetsnett. Til slutt: Det aller viktigste for en trygg privatøkonomi er å ha en jobb. Siden denne regjeringen overtok i 2021, har 165 000 flere kommet i jobb. Mer enn 80 pst. av disse jobbene har kommet i privat sektor – i bedriftene. Den registrerte arbeidsledigheten har vært på et lavt nivå over tid. Framover blir det viktig å sikre at også de som står utenfor arbeidslivet i dag, kan komme i jobb. Det skal lønne seg å jobbe, og det er det viktigste bidraget for at folk skal ha god råd.

Det viktigste er at vi nå søker å finne infrastrukturprosjekter – veier, havner og annet – der vi har både et militært formål og et sivilt formål, og jeg tror det er ganske lett å finne slike prosjekter. Da er det prosjekter som vi uansett kunne ha tenkt oss å gjennomføre, men der i hvert fall noe av det kan regnes mot denne NATO-målsettingen. Enhver krone brukt over statsbudsjettet kan påvirke aktiviteten i norsk økonomi og i prinsippet også påvirke inflasjonen, men der gjelder det å finne en balanse. Bruker vi for lite penger over offentlige budsjetter, kan det bli arbeidsløshet, og veksten kan gå ned. Bruker vi for mye penger for raskt over budsjettet, kan det bli høy inflasjon og for høy temperatur. Den balansen må vi finne hvert eneste år, og da teller alle utgifter med, enten de er relatert til forsvar, samferdsel eller annet, og den balansen skal regjeringen finne på en god og forsvarlig måte.

Det er ennå ikke tatt stilling til hva som kan regnes inn i de 1,5 pst. Det som er lett å definere, er de 3,5 pst. av BNP som skal brukes til rene forsvarsformål. Det er det normale forsvarsbudsjettet. Der er det etablerte NATO-definisjoner, og det gjelder det vi normalt tenker på når det gjelder forsvar, f.eks. ammunisjon, utstyr og lønninger til soldater. Når det gjelder forsvarsrelaterte formål, som bl.a. er veier og infrastruktur, må det være en tilknytning til forsvars- og sikkerhetsformål. Arbeidet med hvordan og hvor tett den tilknytningen skal være – f.eks. en havn, som kan ha sivile formål, men også være avgjørende for mottak av allierte styrker, eller en vei, som kan være viktig for frakt av ammunisjon eller militære styrker – er simpelthen ikke sluttført, og det er også et mål om at man skal ha mest mulig omforente NATO-definisjoner av hva som regnes inn i de 1,5 pst. Det er også viktig å skjønne at vi skal bygge mange veier her i landet som ikke skal finansieres innenfor dette forsvarsformålet, men som må bygges over de vanlige samferdselsbudsjettene.

Sommeren 2025 vedtok NATO et nytt byrdefordelingsmål. Målet innebærer at allierte skal benytte 5 pst. av BNP på forsvarsrelaterte formål innen 2035. Av dette skal minst 3,5 pst. benyttes på forsvarsformål etter dagens definisjon, og inntil 1,5 pst. på forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter. Regjeringen har sluttet seg til dette målet. Sommeren 2024 vedtok et enstemmig storting den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Planen gir hovedlinjer for Forsvarets utvikling, inkludert mål, oppgaver og ambisjonsnivå fram til 2036. Planen innebærer også en historisk økonomisk satsing på det norske forsvaret. Ved å følge den skisserte økonomiske opptrappingen som ligger til grunn for planen, vil Norges forsvarsutgifter som andel av BNP i 2035 anslagsvis være på om lag nivå med NATOs mål. Anslagene for BNP så langt fram i tid er imidlertid usikre, og vi må derfor ta nødvendige forbehold. Hvilke utgifter over statsbudsjettet som skal inngå som forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter, er ikke endelig avklart. Arbeidet med dette må sluttføres før vi kan si noe nærmere om hvordan Norge ligger an i forhold til målet om å benytte inntil 1,5 pst. av BNP på forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter. Norge har sammen med andre NATO-land sluttet seg til et mål om at 5 pst. av BNP skal brukes til forsvarsrelaterte formål i 2035. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med den konkrete oppfølgingen av NATOs mål og oppfølgingen av langtidsplanen for forsvarssektoren i de årlige budsjettene.

Vi ser utfordringer med dokumentavgiften. Det tror jeg alle partier har gjort. Nå er det slik at representanten både har vært bekymret for økt pengebruk og foreslått å fjerne avgifter. Utfordringen til Fremskrittspartiet er at de er et parti som virkelig ønsker å øke pengebruken, og at de dermed kan bidra til å presse opp prisstigningen og også legge grunnlaget for økt rente. Fremskrittspartiet satt nesten åtte år i regjering, hadde finansministeren i mange år og gjorde ingenting med dokumentavgiften – fordi Fremskrittspartiet også ser at her må det gå opp når det gjelder forholdet mellom utgifter og inntekter. Vi har invitert til et bredt skatteforlik, vi har invitert til en bred skattekommisjon, nettopp for å se på innretningen av skattesystemet og få til riktige skattevekslinger. Da er selvfølgelig også dokumentavgiften en del av det som kan vurderes i den sammenheng, men det må finansieres, og det må gjøres på en ansvarlig måte.

Først når det gjelder disse anslagene: Anslag er de beste prognoser fagfolk kan ha om noe som skal skje et år fram i tid. Det er vel veldig sjelden at anslag treffer. De er anslag, og det ligger i deres natur at de er beheftet med stor usikkerhet. Jeg mener det er ganske viktig at Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og selvfølgelig også Finansdepartementet lager anslag, og jeg mener det er ganske viktig at politikerne ikke politiserer anslagene, men lar fagfolkene lage de beste anslag. Det er altså redegjort for i revidert nasjonalbudsjett hvorfor anslagene ble feil, dels fordi sammenhengen mellom igangsettingstillatelser og boligbygging ikke er slik den har pleid å være, og dels fordi det også kan være noen svakheter i modellene. Alt dette er det redegjort for, og alt dette blir det tatt hensyn til når nye anslag lages. Når det gjelder situasjonen i bygg- og anleggsnæringen, har den vært vanskelig, det er ingen tvil om det. Derfor er det gledelig at det nå ser ut til å snu. Det har rapportene fra Norges Banks regionale nettverk vist – og også at det er en viss vekst i sysselsettingen i bygg og anlegg.

Det er riktig at nedgangen i boliginvesteringene de siste årene har vært større enn ventet av Finansdepartementet. Det samme gjelder for andre prognosemiljøer, som Norges Bank og Statistisk sentralbyrå. Jeg kan berolige representanten med at løpende tall for markedsutviklingen blir vektlagt. Finansdepartementet utarbeider sine anslag ved hjelp av den makroøkonomiske modellen KVARTS, som er utviklet i Statistisk sentralbyrå. I tillegg blir løpende statistikk, som tall for igangsetting og salg av nye boliger, hensyntatt i anslagene. Så løpende tall blir tatt med i de anslagene som lages. Når man lager anslag, kan både modellen man bruker, og ledende indikatorer gi opphav til gale anslag. Historisk har nyboligsalget vært en god ledende indikator for igangsettingstillatelser og boliginvesteringer. De siste årene har derimot igangsettingstillatelsene utviklet seg svakere enn nyboligsalget skulle tilsi. Det har bidratt til våre anslagsfeil. I tillegg har sammenhengene i KVARTS-modellen de siste årene signalisert høyere boliginvesteringer enn det som har vært tilfellet. Disse forholdene er det gjort rede for i revidert nasjonalbudsjett for 2025, der vi redegjør i detalj for hvorfor anslagene var feil. Boliginvesteringene ventes å ta seg opp framover. Det skyldes forventninger om at god reallønnsutvikling og lavere rente vil gi økt etterspørsel etter nye boliger. Videre viser utviklingen i løpende statistikk, bl.a. for nyboligsalget og igangsettinger, at en viss bedring allerede har startet.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for økt boligbygging. Det har vi bl.a. gjort ved å bruke Husbanken, men det viktigste tiltaket er å holde orden i norsk økonomi. Når vi etter noen år med faktisk fallende reallønninger, altså nedgang i kjøpekraften, i fjor og i år, og etter alt å dømme også neste år, lykkes med å få lønningene til å vokse mer enn prisene, øker folks kjøpekraft. Det gir grunnlag for å investere mer i bolig, og det, kombinert med at rentene nå er satt ned to ganger, bidrar til at ikke bare Finansdepartementet, men også andre prognosemiljøer tror at omslaget nå har kommet, og at det vil bli en økning. Løpende statistikk fra nasjonalregnskapet og fra Norges Banks regionale nettverk rapporterer om det samme. Det er en økning i igangsettingstillatelser og en økning i nyboligsalget, noe som tradisjonelt har indikert hvordan det går med boligbyggingen. Summen av dette – økt reallønn, lavere rente og at omslaget ser ut til å ha kommet allerede – gjør at Finansdepartementet har lagt fram de prognosene det har.

Anslag er usikre. Anslag er alltid beheftet med usikkerhet knyttet til hva som blir den faktiske utviklingen. Det er ikke bare Finansdepartementet som har feilvurdert når omslaget i boligbyggingen kom til å komme. Det har også andre tunge analysemiljøer, som Statistisk sentralbyrå og Norges Bank, gjort. Vi redegjorde ganske grundig i revidert nasjonalbudsjett i år for hvorfor anslagene ble feil, og forklarte hvorfor anslagene bommet. Det er mange analysemiljøer som nå deler Finansdepartementets vurdering av at det kommer til å komme en økning i år. DNB tror på en økning på over 8 pst., og Norges Bank tror på en økning på over 7–7,5 pst. Men igjen: Det er usikkerhet knyttet til dette, og så får vi se hva det endelige resultatet blir. Jeg vil også understreke at anslag fra Finansdepartementet ikke er politiske; de er laget av embetsverket. Jeg tror det er viktig at fagfolkene gjør det, og at ikke politikerne blander seg borti anslag.

Finansdepartementets anslag innebærer oppgang i boliginvesteringene neste år, etter å ha avtatt betydelig siden 2022. Ser man på anslagene fra ulike prognosemiljøer, spås det fra de fleste et omslag i boligbygging i løpet av de neste par årene. Positiv reallønnsvekst og lavere rente er ventet å gi økt etterspørsel etter nye boliger. Løpende tall viser at nedgangen i nyboligsalget og igangsettingen er over, og at en viss bedring har startet. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at boliginvesteringene økte i første halvår. Samtidig rapporterer bygg- og anleggsbedriftene i Norges Banks regionale nettverk om høyere aktivitet i tredje kvartal og ser for seg videre oppgang i fjerde kvartal. Jeg må minne om at tosifret vekst er mindre enn det høres ut, siden oppgangen kommer fra et ganske lavt nivå. Igangsettingstillatelser har økt hittil i år. Bare det vil gjøre at vi kan få noe oppgang i boliginvesteringene neste år, selv uten ytterligere økninger i tillatelsene fra nivået hittil i år. Det skal ikke så veldig sterk videre vekst til for å oppnå Finansdepartementets anslag. Boliginvesteringene har vist seg å være vanskelige å anslå de siste årene, og Finansdepartementet har, i likhet med Norges Bank og Statistisk sentralbyrå, anslått dem for høyt. Årsaker til det ble gjort rede for i revidert nasjonalbudsjett for 2025. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til makroøkonomiske anslag. Vi vurderer kontinuerlig både anslagene våre og metodene vi bruker for å utarbeide dem.

Jeg tror at det å skape enda mer trygghet for barnefamilier er det viktigste vi kan gjøre for å gjøre det lettere for flere unge å få flere barn. Det handler om alt vi har gjort på barnehager, på barnetrygd og på SFO, og det handler også om det som går langt utover det som normalt forbindes med familiepolitikk, f.eks. arbeid, det at folk kan være trygge på at de har jobb, og at de har en trygg jobb og et velorganisert arbeidsliv. Også bolig er helt avgjørende for at unge skal ha den tryggheten de burde ha. Jeg mener at det denne regjeringen gjør for både å holde orden i økonomien, holde arbeidsløsheten lav og bidra til at folk får økt kjøpekraft og at lønningene vokser mer enn prisene, har betydning for familier, som da får mer å rutte med, selv om det ikke er et familiepolitisk virkemiddel. Så mener jeg det er en kjempeutfordring, som vi også har tiltak for i dette budsjettet, å få opp boligbyggingen. Det er gjerne slik at når man får barn – og det er riktig at det er en stund siden jeg fikk det, heldigvis, vil jeg si – er man ofte i etableringsfasen, når man også trenger å etablere seg med bolig, og derfor er økt boligbygging en del av tiltakene for barnefamilier.

Det er egentlig to grunner til at vi gjør det. Den ene er det som er det overordnede i dette budsjettet, at vi er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Det er noen områder som får mindre fordi det er ekstremt viktig for oss å ha penger til å øke kommuneøkonomien, mer penger til helse, mer penger til Forsvaret og mer penger til Ukraina og andre viktige formål. Da er det en del områder som enten ikke får mer, eller som faktisk også får mindre. Det andre er at vi mener engangsstønaden bør ligge på et nivå som speiler merutgiftene ved å få et barn. Basert på den informasjonen vi har, og det som står i budsjettforslaget, er det ikke 93 000 kr, som jeg tror det er i dag, men i underkant av 60 000 kr, og derfor setter vi den ned nå. Jeg mener det er til 60 000 kr – det er i hvert fall litt i overkant av SIFOs anslag for merkostnader ved å ha barn.

Jeg mener at det er viktig å bedre de økonomiske vilkårene for barnefamilier, og derfor er jeg veldig stolt av at jeg er med i en regjering, og et flertall på Stortinget, som har gjort det over flere år. Det er altså ikke mange år siden maksprisen i barnehagen var dobbelt så høy som barnetrygden. Nå er barnetrygden nesten dobbelt så høy som maksprisen, og det er et formidabelt løft som sier noe om hvor mye det satses på barnefamilier, både ved å redusere maksprisen og ved å øke barnetrygden. Det er billigere SFO, og det er mange andre satsinger som kommer barnefamilier til gode. Jeg tror vi alle skal være litt ydmyke med hensyn til følgende: Fra rundt slutten av 1980-tallet og fram til 2010 var trenden i Norge at vi hadde høye og til dels økende fødselsrater, i takt med at det også da ble bedringer for barnefamilier. Etter 2010 har trenden vært nedadgående, på tross av at det også siden 2010 har vært økte og bedrede økonomiske støtteordninger for barnefamilier. Så det er helt åpenbart at det er et mye mer komplisert spørsmål enn bare størrelsen på barnetrygden, eller størrelsen på barnehageprisen, som avgjør hvor mange barn folk får. Jeg mener det er riktig at vi har en diskusjon og er åpne for å tenke på hvordan vi skal gjøre noe med det, men hadde det vært så enkelt som bare å styrke barnefamilienes økonomi, skulle jo barnefødslene ha fortsatt oppover etter 2010. Det har de altså ikke gjort, så det er åpenbart et mer komplisert spørsmål enn som så. Igjen: En del av det som omtales som kutt, er ikke kutt. Det som gjøres med sosialhjelpen, er ikke et kutt. Man øker de veiledende satsene for å ta hensyn til at barnetrygden legges inn, så det er ingen kutt der. Når det gjelder overgangsstønaden, mener vi altså at det er riktig, ikke minst fordi det kan være et hinder for integrering. 40 pst. av dem som får dette, har innvandrerbakgrunn. Vi mener at det ikke skal være en egen ordning som bygger på ideen om at enslige forsørgere ikke kan være i jobb eller i utdanning. Så dette er ordninger vi nå foreslår endret.

Helt sikker er man jo aldri i livet, men man bygger sine beslutninger på erfaringer. Jeg har vært med på å inngå forlik med høyrepartier før, bl.a. to forlik når det gjelder pensjon, og de står seg som bare det, alle er lojale mot dem. Jeg har observert og deltatt i tre skatteforlik. To av dem står seg som bare det – de fra 1992 og 2005. Det fra 2015 kjenner jeg ikke så godt til, men jeg forstår at man ikke har fulgt det opp slik man skulle. Det blir fem forlik til sammen, og fire av dem står seg. Da er det verdt å prøve en gang til og satse på at det kommer til å gå strålende denne gangen også.

For det første mener jeg det er mulig å få til forlik som også bidrar til en mer rettferdig fordeling, men igjen: Det gjenstår å se om vi kan få til det. I mellomtiden kommer denne regjeringen til å fremme forslag som bidrar til et mer rettferdig skattesystem. Det har vi gjort i det forslaget som ligger i Stortinget nå. Der har vi bl.a. foreslått å avskaffe det som heter flertrinnsmodellen i eiendomssektoren, som har vært et svært skattehull. Noen av de mest velstående menneskene i Norge har kommet unna med ingen gevinstbeskatning av gevinster i eiendomssektoren. Det foreslår vi nå å få tettet. For det andre har vi foreslått å fjerne en adgang banker har hatt til å ha doble rentefradrag, både i Norge og i utlandet. Det foreslår vi å få tettet. Det er også et par andre skattehull vi vil gjøre noe med. Dette er store og viktige endringer som gjør at vi får mer penger fra banker og fra noen av dem som har de største inntektene i landet vårt, og så bruker vi de pengene på rettferdig fordeling – reduserte skatter for dem med vanlige inntekter. Dette gjør vi, og vi kan gjøre mer av det i framtiden – helst med brede forlik, men alternativt kan vi gjøre det med mindre flertall her i Stortinget.

Et skatteforlik kan ha veldig mange ulike former, og jeg synes det er litt tidlig å si hva slags skatteforlik det skal bli. Det kan være et forlik om systemendringer, slik vi på mange måter hadde i 2005, da vi avskaffet det som het delingsmodellen, som var et komplisert system for hvordan man skulle skattlegge næringsinntekt og personinntekt, og innførte det som kalles fritak og aksjonærmodellen, og altså utbytteskatt. Det var et forlik som handlet mindre om skattenivå og mer om skattesystem, og jeg mener at hovedtrekkene i det har virket godt siden 2005. I 1992 var det en annen type forlik. Det var egentlig å bredde grunnlagene og redusere satsene, og det er faktisk hovedelementer derfra som fortsatt gjelder i det norske skattesystemet. Om det skal være en systemendring eller en skatteskiftereform, er for tidlig å si, men jeg mener det er en fordel dersom vi kan få med oss høyrepartiene på noe som kan stå seg over flere stortingsperioder. Vi kan fortsatt være uenige om f.eks. skattenivå, og helt sikkert også om noen satser, avhengig av hvor bredt dette forliket blir, men jeg mener det er et forsøk verdt, og det er det som er hovedbudskapet mitt i dag.

Først vil jeg bare si at jeg deler veldig bekymringen for økt ulikhet, og det er veldig sterke krefter i økonomien – både i Norge og globalt – som trekker i retning av at de som har mye, får mer, at de som har mye kapital, får stor avkastning, og at forskjeller øker. Derfor trenger vi politikk for å motvirke forskjeller. Det viktigste virkemiddelet er egentlig en sterk offentlig sektor som omfordeler mye, gjennom at vi trekker inn skatter og omfordeler dem gjennom både offentlige tjenester og ulike overføringsordninger, og vi trenger et progressivt skattesystem. Regjeringen legger faktisk fram noen forslag i dette budsjettet der vi tetter skattehull, noe som helt klart har en omfordelende effekt, og de pengene vi får ved å øke den effektive beskatningen av noen av de mest velstående menneskene i Norge, deler vi ut i form av f.eks. lavere inntektsskatt og lavere elavgift for alle, og ikke minst er det til stor fordel for dem som har lavest inntekt. Vi har invitert til et skatteforlik, og det er fordi jeg mener at det er lettere å få til store reformer dersom det er bred forankring for dem, spesielt i et oppsplittet politisk landskap. Jeg mener det er en fordel at det kan stå seg over tid. Hvor lett det blir å få til et skatteforlik, er det ikke mulig å si noe sikkert om i dag, men jeg mener at det er verdt et forsøk og viktig å prøve, og at vi alle har et ansvar for det. Jeg vil også si – selv om man alltid bør være forsiktig med å trekke for mange historiske paralleller – at i det siste skatteforliket jeg var med på, i 2005, fikk vi innført utbytteskatt. Det var en viktig omfordelende skatt som da kom på plass. Det skatteforliket jeg så vidt var borti, var i 1992, og da fikk vi tettet veldig mange skattehull og økt den effektive beskatningen av inntekter. Vi har altså før fått til skatteforlik med høyresiden som har bidratt til et mer effektivt og mer rettferdig skattesystem. Om vi får det til igjen, vet jeg ikke, men jeg er i hvert fall villig til å forsøke.

Jeg er helt sikker på at det hjelper, og at det er viktig. Det er jo den kompensasjonsordningen som har vært det viktigste virkemiddelet. Så jeg mener både lavere satser og kompensasjonsordning er effektive og treffsikre virkemidler. Så får vi følge utviklingen nøye. Men som jeg sier: Det er en avveining, for nå er det slik at 85 pst. av norske utslipp har en avgift. Det er det mest effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Denne regjeringen og Arbeiderpartiet er i hvert fall bekymret for klimagassutslipp. Det er mulig det er mindre uro for det i Fremskrittspartiet, men vi er nødt til å ta det på alvor. Vi har en avtale – som også Fremskrittspartiet sluttet seg til da de var i regjering; de sluttet seg til Parisavtalen – som gjør at vi må få ned våre utslipp, og vi må redusere dem på billigst mulig måte. Det oppnår vi gjennom CO2-prising. Så må vi ta hensyn til faren for karbonlekkasje, og det gjør vi gjennom dette budsjettforslaget.

Representanten peker på et dilemma. Det er ingen tvil om at det at man betaler CO2-avgift, bidrar til å redusere utslippene. De inntektene vi får ved å øke CO2-avgiftene, har vi brukt til å redusere andre skatter og avgifter. Slik er det ikke samlet sett noen skatte- og avgiftsøkning, men en omlegging der det er mer skatt på forurensing og mindre skatt på f.eks. arbeid, og redusert elavgift. Så er det et problem, eller i hvert fall en utfordring, når det gjelder de virksomhetene som lett kan tanke og skaffe seg drivstoff i andre land, eller for den saks skyld flytte virksomheten til andre land. Der er det et reelt problem med karbonlekkasje. Det er også grunnen til at vi for de fiskeflåtene som opererer i fjerne farvann, nå har gått bort fra det opprinnelige forslaget, dempet utslagene veldig og laget et nytt system, nettopp for å redusere risikoen for karbonlekkasje. Det er et reelt problem, en vanskelig avveining, som jeg mener vi har tatt høyde for i det budsjettforslaget som nå er lagt fram.

Det hadde bekymret meg hvis det var det eneste vi gjorde, men det er ikke det eneste vi gjør. Det er riktig at vi øker avgiftene på diesel noe – altså 600 kr for en gjennomsnittlig bruk – og så reduserer vi skatten for en med vanlig inntekt med 1 000 kr, så da har man allerede gått i overskudd på det. Hvis man i tillegg har strømutgifter, får man redusert elavgift. Vi driver ikke og øker skattene for vanlige folk, vi reduserer faktisk de samlede skattene og avgiftene for vanlige folk, men vi vrir dem om, slik at de både er mer rettferdige og fremmer mer miljøvennlig adferd. Jeg skal være forsiktig med å diskutere gjødseldetaljer med representanten Slagsvold Vedum, men det som i hvert fall er redegjort for i høringsnotatet, er at det er et problem at det kommer mye næringssalter ut i havet og vannet, bl.a. fordi det gjødsles, og at man kan få det ned med mer presisjonsgjødsling. Presisjonsgjødsling blir mer lønnsomt dersom det er en avgift på denne mineralgjødselen. I tillegg er det klart at økte kostnader vil kompenseres gjennom landbruksoppgjøret, så dette vil vri innsatsen i landbruket, ikke øke de samlede kostnadene eller redusere inntektene til bøndene.

Vi har lagt fram det budsjettet vi mener er best for Norge for å trygge landet, for å trygge økonomien og for å trygge velferden. I det budsjettet har vi også lagt fram en del omlegginger, f.eks. på skatteområdet, som jeg mener er helt i tråd med sosialdemokratisk tenking. Det er riktig at drivstoffavgiftene har økt noe. For en gjennomsnittlig dieselbil som kjører en gjennomsnittlig lengde i året, er det 600 kr. Jeg sier ikke at det er et ubetydelig beløp i året, men det er 600 kr. Til gjengjeld har vi redusert elavgiften for en gjennomsnittlig bolig med 900 kr, og bor man i et rekkehus, er det 1 100 kr, så da går man allerede i overskudd. Hvis man har en inntekt på inntil 700 000 kr, får man 1 000 kr oppå det i redusert inntektsskatt. Vanlige folk med vanlige inntekter og vanlig dieselbil går i overskudd med vårt skatteopplegg, men det er en omlegging der man altså reduserer skatt på arbeid og reduserer skatten på strøm, og så er det noe økning på forurensende aktiviteter. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet alltid har ment. Når det gjelder gjødselavgiften, er det – igjen – ikke et forslag, det er en høring. Det er fordi vi har sett gode resultater av å sørge for at forurenser betaler, at det har en pris. Det gjør at man ser på andre måter å innrette aktiviteten på. 85 pst. av norske utslipp er enten skattlagt eller kvote. Landbruket er nå en av de få sektorene som ikke har noen som helst pris på sine utslipp. Vi har både et økende problem med utslipp av lystgass, som er en veldig kraftfull klimagass, og vi har problemer med overgjødsling i bl.a. Oslofjorden og andre steder. Da vil vi sende på høring et forslag som har virket veldig bra i resten av økonomien, og se om det kanskje også kan virke bra innenfor denne sektoren av økonomien. Vi vil se på høringssvarene, se på resultatene og så fremme et forslag på en ryddig måte, dersom vi etter høringen mener at det fortsatt er en god idé. Det er vanskelig å skjønne at et tiltak som virker veldig bra alle andre steder, ikke skal kunne virke bra også i denne sektoren.

For det første: Det er ikke riktig at Stortinget ikke har fått noen informasjon. Stortinget fikk en veldig omfattende redegjørelse ganske kort tid etter at Stortinget igjen var samlet – da hadde jeg en grundig redegjørelse der alt dette ble beskrevet og disse problemstillingene reist. Etter det har vi – ikke jeg, men våre folk i finanskomiteen – hatt kontakt med partiene her på Stortinget, og så er det formulert et vedtak som gir oss den politiske ryggdekningen vi trenger. Igjen: Det er regjeringen som skal fastsette retningslinjer, det er vi som skal ta ansvaret for utformingen av dette. Det er vi godt i gang med, og vi kommer til å komme med konkrete forslag ganske snart. Til det at vi ikke har handlet: Vel, jeg mener vi faktisk har handlet ganske raskt i en situasjon der vi så at noe utviklet seg i en retning som vi ikke ønsket, og i stedet for å vente på fondsmelding og utredning har vi handlet i tide, slik at vi unngår utilsiktede virkninger. Egentlig er jeg ganske fornøyd med denne prosessen.

Jeg tror vi må skjønne hvordan dette fondet styres. Det er ikke slik at Stortinget vedtar retningslinjene. Det Stortinget gjør, er å sikre regjeringen politisk forankring for at regjeringen og Finansdepartementet vedtar retningslinjene. Vi har vært opptatt av å finne måter å forankre det på politisk. Det gjorde vi dels gjennom min redegjørelse for en 14 dagers tid siden, der jeg la stor vekt på dette og forklarte dette grundig, og dels gjennom å snakke med partiene. Vi startet ikke i går morges – vi startet for noen dager siden med et vedtak som ikke er så veldig komplisert, som er at regjeringen får det politiske grunnlaget vi trenger for å gjøre vårt arbeid for å vedta de retningslinjene vi skal vedta. Dette skal gjøres på en ordentlig, ryddig og ansvarlig måte. Det er ikke slik at vi har sittet stille i departementet i mellomtiden. Vi har kommet ganske langt i tenkningen rundt både ny instruks og hvordan vi skal igangsette utredningen, men vi trengte den politiske avklaringen – at Stortinget faktisk også mente det Stortinget hadde gitt uttrykk for muntlig, gjennom et vedtak, og det vedtaket er jeg glad for at Stortinget gjorde.

Det jeg er opptatt av å si, er at vi ser behov for to ting. Det ene er denne gjennomgangen og utredningen, og regjeringen vil raskt ta initiativ til at den blir igangsatt. Det kommer til å ta noe tid. Det andre er at forutsigbarhet klart er viktig for et så stort og viktig fond, men det er også viktig at vi handler i tide dersom vi ser at det er fare for at det kan tas beslutninger som undergraver hele ideen ved fondet. Den faren, den muligheten, ser vi foreligge. Da mener jeg det er viktig at vi ikke kan vente på en utredning som tar lang tid, for å endre retningslinjer. Vi må også ha noen midlertidige tiltak, og jeg er glad for at et flertall på Stortinget har gitt regjeringen et grunnlag for å iverksette det. Jeg ser ikke noen motsetning mellom å utrede og å bruke tid på å lage nye retningslinjer – for vi ser at dagens retningslinjer kan ha utilsiktede effekter – og samtidig å gi oss en mulighet til å unngå at det i mellomtiden fattes beslutninger som er i strid med det et stort flertall her på Stortinget ønsker, nemlig at det skal være et stort, globalt indeksfond.

August er en måned mellom juni og oktober. Det er i august det blir helt klart hvordan Etikkrådet og Norges Bank tolker de retningslinjene de har vedtatt. Det gjør de på den måten at når et stort selskap som leverer anleggsmaskiner til Norge og mange andre land, men som også leverer et lite antall til USA, som så leverer til Israel, som så bygger dem om, da er det nok til at de mener retningslinjene skal tolkes slik at vi skal ut av det selskapet. Det setter en mal. Hvis man også legger den malen til grunn for store teknologiselskaper, som de allerede hadde varslet at de var i gang med å arbeide med, sier ikke jeg at jeg vet hva konklusjonen blir, for det er det ingen som vet når det er et uavhengig etikkråd. Det jeg sier, er at sannsynligheten for at den konklusjonen kan bli at man trekker seg ut av store selskaper, er så stor at jeg for det første mener at man i hvert fall skal varsle Stortinget. Det gjorde jeg i redegjørelsen. For det andre mener jeg det er riktig at vi tar en fot i bakken, får summet oss som regjering og storting, før vi eventuelt lar det skje uten at vi iverksetter tiltak. Jeg er glad for at regjeringen har fått fullmakt til å iverksette tiltak.

For det første har regjeringen arbeidet med disse spørsmålene nå over noe tid på en grundig og ordentlig måte, og vi kommer selvfølgelig ikke til å iverksette noen tiltak uten at det er grundig behandlet. Stortinget ga oss grunnlag for to ting i går. Det ene var en omfattende utredning. Den skal ta sin tid, den skal gjøres av et utvalg, den skal på høring, og det skal komme en stortingsmelding. Da er det vanskelig å se for seg at det kan være mer grundig, og det går i hvert fall ikke for fort. Det andre var altså en fullmakt til og et grunnlag for å gjennomføre midlertidige tiltak. Det kommer vi også til å gjøre på en grundig måte og komme med de midlertidige tiltakene når vi er klare for å iverksette dem. For det tredje: Det som jeg har prøvd å formidle i Stortinget og i offentlige sammenhenger, eller i medier, er at det er kombinasjonen av mange ting som gjør at vi i løpet av høsten ser at det her er nødvendig å gjøre noe, for de retningslinjene Stortinget har sluttet seg til, og regjeringen har fastsatt, fører et sted som jeg tror et flertall på Stortinget ikke ønsker at vi skal havne, nemlig at vi trekker oss ut av verdens største selskaper. Det ble klart ikke minst etter at Etikkrådet trakk seg ut av Caterpillar, og det gjorde de i august.

Det var mange eksempler, og de er mer eller mindre riktig gjengitt. For det første: Det med barnetrygd og at det skal tas hensyn til når sosialhjelpen skal utmåles, er ikke et kutt. Det er en omlegging der vi øker satsen og legger inn barnetrygden slik at den skal utmåles eller fastsettes på en riktig måte, fordi man tar hensyn til den faktiske økonomiske situasjonen til den familien som søker om sosialhjelp. Når det gjelder overgangsstønaden, prøvde jeg i et tidligere innlegg i dag å forklare at det handler om å legge til rette for at flere enslige forsørgere, hvorav 40 pst. har innvandrerbakgrunn, kommer i jobb. Hele ideen om at man skal ha en særskilt stønad hvis man er enslig forsørger, kommer fra en tid der man tenkte seg at hvis man var enslig forsørger, kunne man ikke jobbe. De aller fleste enslige forsørgere er enten i jobb eller i utdanning, og det er viktig at vi ikke har et system som legger til rette for at man ikke er i jobb eller utdanning fordi man får en særskilt stønad for å være enslig.

Det er noe med begrepsbruken her som er litt spesiell. Altså: Staten er med på dugnaden ved at den dekker 78 pst. av utgiftene. Ja, det gjør den, fordi vi skattlegger dem med 78 pst.; de har fradrag mot den skatten. Jeg mener det er en styrke, det er noe jeg er stolt av. Det er veldig bra at oljeselskapene er statlig eid, at vi har direkte statlige eierandeler så pengene går rett inn til staten, og det som er privat, skattlegger vi med 78 pst. Da vil jeg også si at hadde det blitt noe av Volvo-avtalen, hadde vi i hvert fall sørget for at 78 pst. av det Volvo fikk, hadde kommet tilbake i den norske statskassen – men det er en annen sak. Vi skal skattlegge dem, og det bør fortsatt være høy skatt, og da tar vi selvfølgelig også investeringskostnadene i henhold til skattesatsen.

Jeg mener at det å prise klimagassutslipp er det absolutt viktigste tiltaket for å få ned utslippene. Det er ikke fellesskapet som skal betale for å få ned utslippene, det er forurenser, og det er derfor veldig bra at vi i Norge nå har sørget for at 85 pst. av utslippene ilegges enten CO2-avgift eller klimakvote. Et viktig prinsipp som vi ikke etterlever i samme grad, er at de avgiftene helst bør være like, slik at man gjennomfører de billigste tiltakene først. Hvis avgiftene varierer veldig, er man ikke sikker på det. En utfordring når det gjelder oljeindustrien – og jeg har vært med på å innføre CO2-avgifter der i sin tid – er at de har både CO2-avgift og kvote, og det betyr at for dem blir det lønnsomt å gjennomføre svært dyre tiltak, f.eks. disse elektrifiseringsprosjektene fra land. Det er grunnen til at vi nå har foreslått det vi har foreslått i budsjettet, men fortsatt er det vel ingen annen olje- og gassindustri noe sted i verden som betaler en høyere CO2-avgift enn den norske olje- og gassindustrien.

Jeg er helt sikker på at energiministeren kan svare for det intervjuet, og hva direktøren i dette selskapet har oppfattet og ikke oppfattet. Det jeg kan forholde meg til, er det vi svarer på spørsmål fra Småkraftforeninga om hvorvidt vi vil ha stabile rammevilkår. Da svarer Arbeiderpartiet ja, og jeg mener at det er et stabilt rammevilkår å sende ut på høring et forslag, ha en ryddig saksbehandling av det, og så eventuelt fremme et forslag senere om en grunnrenteskatt. Jeg mener også det er et problem at vi i denne debatten igjen har sett at man prøver å skape et inntrykk av at skatten har mye større negative konsekvenser enn den sannsynligvis vil ha. Vi skal høre, vi skal lytte, og selvfølgelig justere forslaget hvis vi blir overbevist om det, men det tjener ingen å lage et inntrykk av at dette er en uforutsigbarhet. Det å gjennomføre grunnrenteskatt uten høring ville jeg erkjent kanskje hadde vært litt uforutsigbart, men det gjør ikke denne regjeringen.

Både aleneforsørgere og de som ikke er aleneforsørgere, har fått vesentlig økt barnetrygd og gleden av lavere barnehagepriser, og vi viderefører det i årets budsjett. Poenget er at noe av dette, f.eks. det med overgangsstønaden, ikke er noe vi gjør primært for å spare 129 mill. kr i budsjettet, som jeg tror det er. Det gjør vi primært fordi vi tror det fremmer arbeidslinjen, at det er lettere å komme i jobb. Det aller, aller viktigste for å bekjempe fattigdom er å bidra til at flere mennesker kan komme i arbeid. Derfor er vi opptatt av både et skattesystem som bidrar til det, og også et trygdesystem som bidrar til det. Vi har gjort endringer og gjør endringer nettopp for å bidra til at det skjer. Det andre er å holde orden i økonomien. At prisstigningen nå kommer ned, at lønnsveksten går opp, og at kjøpekraften øker – den økte i fjor, økte i år og øker mest sannsynlig også neste år – handler om ansvarlig økonomisk politikk, og det handler om ansvarlig budsjettpolitikk. Alle, enten de er enslige forsørgere eller ikke, får stor glede av at kjøpekraften øker.

Kommunene får vesentlig mer, men la meg først snakke om disse kuttene. For det første er barnetrygd inn i sosialhjelp ikke et kutt. Det er ingen innsparing på budsjettet. Så det er feil. Når det gjelder engangsstønad, er det en reduksjon, det er riktig, men det er en reduksjon ned til det nivået som det er beregnet at det koster å få et barn. Her er det også dimensjoner som handler om integreringspolitikk, når det gjelder hvem som mottar dette. Det er en stor andel innvandrerkvinner, og vi er redd for at det kan bidra til å hemme integreringen hvis den engangsstønaden blir for høy. Når det gjelder overgangsstønaden, er det en omlegging jeg mener er helt riktig. Det er ikke store penger på årets budsjett – men bare tenkningen om at enslige forsørgere ikke kan forsørge seg selv, tilhører annen tid da det ikke var barnehageplass, da det ikke var SFO, og da det var vanskelig for kvinner å forsørge seg selv. Det samfunnet lever vi ikke i lenger. Vi lever heldigvis i et helt annet samfunn, der de aller fleste kvinner, også de som er enslige, kan forsørge seg selv. Da skal vi ikke ha en stønad som oppfordrer til å ikke være i aktivitet.

For det første er det ikke noe kutt for barnefamilier, det er mer penger til barnefamilier. Den aller viktigste satsingen er at vi over år har økt barnetrygden kraftig og redusert barnehageprisene vesentlig. Det er punkt én. Punkt to er at det er riktig at vi på noen områder må holde igjen, og det gjør vi jo fordi vi må prioritere i vårt budsjett. Vi øker pengebruken kraftig fordi vi skal ha mer penger til helse, vi skal ha mer penger til kommunene, vi skal ha mer penger til forsvar, vi skal ha mer penger til Ukraina, og vi skal betale svært mange milliarder kroner bare for å opprettholde folketrygden med de rettigheter folk har. Da må vi altså gjøre noen valg, noen prioriteringer, og da må vi holde igjen på noen områder. At det er noe kutt til barnefamilier i sin alminnelighet og til dem med lave inntekter, er feil, men det er riktig at vi ikke legger på overalt, og at det også er noen nominelle videreføringer av beløp som har kommet opp på høye nivåer.

Når Arbeiderpartiet tidligere har kritisert det å legge barnetrygden inn i beregningen av sosialhjelp, er det fordi det da har vært et reelt kutt. Da har man gjort det uten å øke satsene. Nå øker vi satsene. Så det er to helt forskjellige ting. Det har alltid vært kommunene som til slutt må gjøre den enkelte vurderingen, men våre veiledende satser går opp, og vi tar ingen penger ut av kommuneøkonomien på grunn av at vi legger barnetrygden inn. Så det er ikke noe kutt. Det er poenget her. Det andre poenget er at når det gjelder barnefamilier, er det en betydelig satsing i dette budsjettet – og i tidligere budsjetter. Vi har nå fått barnehageprisen ned i 1 200 kr. Det betyr at nå er barnetrygden per måned høyere enn barnehageprisen. Det var ikke tilfellet før. Da var gjerne barnehageprisen omtrent dobbelt så høy som barnetrygden. Det at vi har foretatt en kraftig reduksjon i barnehageprisen og en økning i barnetrygden over flere år, er ikke minst et tiltak som kommer barnefamiliene til gode.

Først litt til det overordnede: Det er riktig at den norske stat er en stat med sterke statsfinanser, sterkere statsfinanser enn så godt som alle andre land. Det er vi fordi vi har vært gode i forvaltningen av de store olje- og gassinntektene, vi har spart absolutt alle inntektene, og så har vi bare brukt avkastningen fra et voksende pensjonsfond. Vi har også fått de sterke statsfinansene fordi vi ser at vi i framtiden vil få økende utgifter til pensjon og pleie og omsorg, og derfor må vi bruke de pengene fornuftig. Når det gjelder det konkrete forslaget, om å ta hensyn til barnetrygd i utmåling av sosialhjelp, er ikke det et kutt – det er null kroner å spare for staten – men det er en omlegging for å få en bedre beregning av sosialhjelp. Vi øker de normerte satsene og legger inn barnetrygden, slik at de som skal vurdere hvor mye penger den enkelte skal få, skal ta hensyn til den reelle inntekten. Med to–tre barn og nesten 2 000 kr per barn i barnetrygd per måned, er det en ganske stor del. Men det er ikke et kutt; det er en annen måte å beregne på, slik at beregningen blir riktigere.

Som jeg allerede har redegjort for, er det slik at det vi nå gjør, er å sende ut på høring et forslag om en skatt som skal bidra til at vi får mer kraft til landet vårt, og at vi bygger ut lønnsomme kraftressurser. Vi sender forslaget på høring og skal ha en normal saksbehandling av det, nettopp fordi vi skal gi den forutsigbarheten til kraftbransjen som vi har lovet. Det er slik vi sikrer forutsigbarhet, det er slik vi sikrer at det ikke skjer brå endringer i et skatteregime, men det er også slik vi sikrer at vi får gjennomført fornuftige endringer i skattesystemet. Det er knapt noen annen skatt som er mer rettferdig, og som bidrar mer til å legge til rette for investeringer ved at det er et nøytralt prosjekt, altså at man får fradrag for akkurat den samme skatten mot utgifter som man skattlegger på inntekter.

Vi er for forutsigbarhet, og vi har gitt et skatteløfte om at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal være uendret, så hvis en skatt eller avgift går opp, skal en annen skatt eller avgift ned. Det har vi lagt fram i dette budsjettet. For småkraftverk har vi ikke lagt fram noe forslag, men vi har varslet og sendt ut et høringsforslag, som så skal høres, og så skal jeg på det grunnlaget eventuelt komme med et forslag. Det er forutsigbarhet, det er en ryddig saksbehandling av det forslaget. Substansen handler om at vi ser at det regelverket vi har i dag, gjør at veldig mye kraft som kunne ha vært utnyttet, ikke blir utnyttet på grunn av en tilpasning i skattesystemet. Vi trenger kraft, vi trenger lavere kraftpriser, og det er synd om Fremskrittspartiet motsetter seg tiltak som kan gjøre at vi får mer kraft og får redusert kraftprisen i Norge ved å bygge ut mer kraft på en lønnsom måte. Grunnrenteskatt er altså slik at man får fradrag mot grunnrenteskatten, og det betyr at lønnsomheten er den samme før skatt.

Representanten snakker som om vi har fremmet et forslag i budsjettet. Det har vi ikke. Det vi har varslet, er et høringsnotat som skal sendes ut, og så skal vi høre, lytte, og eventuelt på grunnlag av det utforme et konkret forslag som kommer i et senere budsjett. Det er den måten vi gjør det på i Norge. Det gir forutsigbarhet, det gir ryddighet i saksbehandlingen, og så skal vi etter høringen eventuelt da fremme et forslag som skal behandles i Stortinget. Det er forutsigbarhet, det er ikke noe brudd på noe valgløfte. Så er det igjen disse eksemplene: Vel, jeg kjenner ikke alle, men det minner litt om de eksemplene som kom om formuesskatt i valgkampen, som gang på gang viste seg å være feil. Det er ti eksempler som er oppe i mediene nå, ti prosjekter som stanses umiddelbart. Det er altså prosjekter som har fått tillatelse i perioden 2014–2018 og fortsatt ikke er bygget ut. Det kan jo kanskje være en indikasjon på at det ikke er en grunnrenteskatt de aldri har sett, som er problemet, men helt andre ting. Det viser bare hvordan høyresiden gang på gang bruker gale eksempler i kampen mot rettferdige skatter.

Grunnrenteskatt er en veldig viktig del av det norske skattesystemet. Vi har det innen olje og gass, vi har det på vannkraft for de større prosjektene – eller over den minstegrensen – vi har det på vind, og vi har det på annen bruk av naturressurser. Det gir fellesskapet viktige inntekter, og det gir dem på en måte som ikke reduserer insentivene til å investere. En grunnrenteskatt gjør at det som er lønnsomt før skatt, også er lønnsomt etter skatt. Vi har hatt et fritak for mindre kraftverk, og så har vi gjennom årene sett at den grensen har veldig mange utbyggere tilpasset seg. De bygger akkurat opp til grensen og ikke over. Det betyr at Norge går glipp av mye fornybar kraft, og problemet med det er både at det er et samfunnsøkonomisk tap, og at vi får mindre kraft inn på nettet. Det kunne ha bidratt til å dempe kraftprisene, og det er en dårlig forvaltning av våre vannkraftressurser når skatteregler gjør at man ikke bygger ut slik man bør.

Det er offentlig tilgjengelig statistikk som alle kan lese, som viser at det har blitt økte bevilgninger, mer innsats fra politiets side, også f.eks. når det gjelder økonomisk kriminalitet, som vi tar på det største alvor. Alle forsøk på å svindle og lure de norske velferdstjenestene er svært alvorlig, og spesielt når det foregår i regi av organiserte og profesjonelle kriminelle nettverk. Det er derfor det kom en ytterligere styrking nå, men også derfor vi mener det er viktig at vi gir politisektoren økt frihet til selv å disponere midlene der de ønsker. Heller ikke da Fremskrittspartiet hadde syv justisministre, tror jeg det var, de årene de satt i regjering, var det slik at det ikke var mangler og ikke var utfordringer i justissektoren, eller for den saks skyld i andre sektorer, men det har vært trappet opp, det skal fortsette å trappes opp, og vi skal samarbeide med andre land for å bekjempe kriminalitet. Vi skal gjøre det med politi, men vi skal også gjøre det med barnevern og forebyggende sektor, noe også politiet er opptatt av, fordi de ser at det er en viktig oppgave i kampen mot kriminalitet.

Regjeringen er veldig opptatt av å bekjempe kriminalitet, både med politi og med forebygging. Begge deler er viktig. Det er ikke noen motsetning. Det bevilges mer penger til politiet i dette budsjettet. Det har vært en opptrapping over flere år, og det er blitt flere ansatte i politiet på veldig mange forskjellige nivåer og oppgaver. Det er også slik at ikke bare har vi bevilget mer penger til politiet, men vi har også gitt politiet og justisetatene økt frihet til å bruke pengene på en bedre måte, slik at vi får en mer effektiv ressursbruk innenfor politi- og justissektoren. Det er simpelthen ikke riktig at det kuttes. Det økes, og det har vært økt over flere år.

Dette er et budsjett der det satses mer, der bevilgningene øker til helse, over 3 mrd. kr, til kommunene, over 4 mrd. kr, og til veldig mange andre grunnleggende velferdsoppgaver. Så det blir mer penger. Men det er også riktig at det er prioriteringer. Vi gjennomfører noen kutt fordi vi mener det er viktigere å bruke penger på andre områder. Det mener jeg er politisk ledelse og politiske valg som denne regjeringen står for. For øvrig vil jeg si at Fremskrittspartiet ikke bare har stått for litt nyanser når det gjelder pensjonsfondet. Fremskrittspartiet har vært imot de viktige veivalgene for pensjonsfondet. Først ønsket de å selge unna, på rot, olje og gass på norsk sokkel. Så var de imot det som sikret staten inntekter – en egen oljeskatt, en grunnrenteskatt. Så vi hadde ikke hatt disse inntektene til staten hvis Fremskrittspartiets politikk hadde vært fulgt. De var også imot den viktigste regelen, den som har sikret en ansvarlig forvaltning, nemlig handlingsregelen. Det var møte etter møte her i salen hvor daværende leder i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, hadde handlingsregelen på lomma, leste opp og gjorde narr av hele greia. Så det hadde ikke vært noe oljefond som i dag hvis Fremskrittspartiet hadde fått det som de ville.

Jeg er enig med statsministeren –vi er enige, han og jeg. Vi er enige om at det skal være politiske retningslinjer for pensjonsfondet, at det er politikerne som har det overordnede ansvaret for fondet, at det er vi som, til tross for innbitt motstand fra Fremskrittspartiet gjennom mange år, har bestemt at vi skulle spare penger i fondet, slik at det nå har blitt veldig stort, og at det er vi som, til tross for innbitt motstand fra Fremskrittspartiet, fikk på plass handlingsregelen, som gjorde at vi ikke bare puttet inn mye penger, men også var varsomme med å ta ut for mye penger. Alt dette har bidratt til at vi nå har et veldig stort fond. Det er politisk bestemt, det er politiske rammer, og det er politiske føringer. Vi, statsministeren og jeg, er også enige om at politikerne – Stortinget og regjeringen – ikke skal mene noe om enkeltinvesteringer. Hvis vi ser en utvikling som går i gal retning når det gjelder enkeltbeslutninger i fondet, må vi ikke gripe inn i de enkeltbeslutningene, men endre retningslinjene. Det er nettopp det regjeringen, med statsministeren i spissen, har invitert til.

Jeg tror man må skille mellom to ting. Det er klart at det er politikerne som bestemmer over oljefondet – det er politikerne som har bestemt at det skulle opprettes, det er politikerne som har bestemt hvor mye penger som skal puttes inn, hvor mye som skal tas ut, gjennom handlingsregelen, og hva vi skal investere i aksjer. Det er også politikerne som bestemmer rammeverket. Men innenfor det politisk bestemte rammeverket skal ikke politikerne gå inn og bestemme over enkeltinvesteringer. Begrepet «politisering» kan skape litt forvirring, for det er selvsagt et politisk ansvar å styre pensjonsfondet, men det er ikke et politisk ansvar å ta stilling til enkeltinvesteringer. Når de retningslinjene vi har laget, viser seg ikke å fungere, har man også et politisk ansvar. Min største bekymring nå er at de reglene vi har laget – de siste revisjonene kom våren 2021, faktisk etter forslag fra Solberg-regjeringen, med støtte fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, alle partier – viser seg å ha utilsiktede konsekvenser. Vi må regne med at det kan innebære uttrekk av ganske store selskaper, noe som gjør at dette ikke lenger er et globalt fond. Da er det et politisk ansvar å endre de retningslinjene.

Høyresiden har alltid advart mot Arbeiderpartiet og at Arbeiderpartiet har samarbeidet med andre partier. Nå heter det kaos. Den gangen jeg var statsministerkandidat, het det «den røde fare», og jeg sto her i salen og forsvarte «den røde fare», som var SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det var år hvor Norge ble styrt på en god måte, akkurat som Norge ble styrt på en god måte i forrige stortingsperiode, da Arbeiderpartiet samarbeidet med partier til venstre for seg. Jeg er helt trygg på at vi kommer til å gjøre det på en god måte også i denne perioden og samarbeide med både Senterpartiet og partier til venstre for oss. Så er jeg enig i at det vedtaket Stortinget gjorde i går, med støtte fra et stort flertall, er et viktig vedtak, fordi det gir regjeringen det grunnlaget regjeringen trenger bl.a. for å sette i gang en gjennomgang av hele det etiske rammeverket rundt pensjonsfondet, som har vist seg ikke å være godt nok tilpasset den tiden vi nå lever i, og derfor trenger endring. I tillegg ga man sin tilslutning til og ga regjeringen grunnlag for å iverksette midlertidige tiltak, slik at vi ikke gjør beslutninger som undergraver selve ideen om fondet som et globalt investeringsfond. Jeg vil også understreke at Stortinget ga sin tilslutning til at vi også kan gjøre ting som øker aktsomheten, og som gjør at vi raskere kommer oss ut av f.eks. krigs- og konfliktsoner, som vi har opplevd i Gaza- og Palestina-konflikten. Det jeg sa i Stortinget i går, og som jeg gjerne gjentar i dag, er at vi ikke kommer til å inngå noen forlik eller avtaler som er i strid med det vedtaket vi gjorde i går, både fordi vi står ved avtaler, og også fordi dette er viktig for Norge, viktig for landet, og helt i tråd med det budskapet som jeg hadde i min redegjørelse til Stortinget for et par uker siden.

En av grunnene til at jeg mener det er viktig med en ordentlig gjennomgang nå, er nettopp at det å sette den grensen er veldig vanskelig. Det har vi hatt en del eksempler på, og jeg tror vi også kan få flere eksempler i framtiden dersom vi ikke nå innfører midlertidige tiltak for å hindre vedtak om utelukkelse i påvente av nye retningslinjer. Det håper jeg vi skal få gode svar på gjennom den utredningen og stortingsmeldingen vi eventuelt senere skal legge fram for Stortinget. Når det gjelder hva slags verden vi lever i, er det jo en farligere verden. Det gjør at noen av disse dilemmaene settes mer på spissen, bl.a. at vi har store innkjøp fra store selskaper vi har utelukket fordi vi mener at de begår grove etiske normbrudd. Det gjelder f.eks. de nye fregattene våre. Det er et paradoks at vi kan overføre hundretalls milliarder til et selskap vi er utelukket fra, men ikke motta mye mindre beløp i utbytte – å tilføre selskapet penger er i orden, mens det å motta penger fra selskapet er uetisk. Det er vanskelig å forstå, og det er blant de dilemmaene som nå bør opp på dagsordenen. Det siste jeg skal si, er at vi er opptatt av at vi gjør dette for norske interesser. Vi gjør det ikke på grunn av press fra andre land.

Dersom Stortinget vedtar forslagene fra Arbeiderpartiet, og spesielt det tredje, altså forslag nr. 20, innebærer ikke det at vi ikke lenger skal være opptatt av etikk i forvaltningen av pensjonsfondet, heller ikke i den midlertidige overgangsperioden hvor vi iverksetter midlertidige tiltak. Det som stilles i bero, er to virkemidler, observasjon og utelukkelse, i henhold til de retningslinjene som regulerer det. Som jeg prøvde å få fram i innlegget mitt, skal vi fortsatt ta etiske hensyn gjennom Norges Banks ansvarlige forvaltning. Det store, store flertallet av selskaper vi har trukket oss ut av i Israel, skyldes ikke Etikkrådets vedtak, men Norges Banks ansvarlige forvaltning. Det skal fortsatt gjelde. Det andre er at der Etikkrådet identifiserer et selskap og deler informasjonen med Norges Bank, kan Norges Bank ha en aktiv eierskapsdialog – en viktig del av å håndheve etiske hensyn. Det tredje er selvfølgelig at folkeretten skal gjelde for alt vi gjør. Etikken skal fortsatt være styrende, men vi må finne andre grensedragninger for noen av de vanskelige avveiningene og dilemmaene vi står overfor.

Svaret er at Arbeiderpartiet, regjeringen og flertallet i Stortinget selvfølgelig fortsatt er opptatt av ikke å bidra til folkerettsbrudd. Det er ikke det denne diskusjonen handler om. Det den handler om, er hvor grensen går for at man kan si at man bidrar til folkerettsbrudd. Da har jeg altså nevnt de store tekselskapene, som helt sikkert leverer tektjenester til Israel. Det å eie en liten andel av de selskapene, gjør det oss til ansvarlige for folkerettsbrudd? Jeg mener det ikke er åpenbart. Jeg hadde et veldig godt møte med LO-sekretariatet i går. Jeg dro gjennom disse resonnementene jeg også hadde i redegjørelsen, om dilemmaene og om utfordringene. Jeg skal ikke snakke på vegne av alle i det møtet, men jeg opplever at det er en forståelse for at vi i hvert fall står overfor noen grunnleggende dilemmaer, som gjør at vi nå må gå gjennom disse retningslinjene på nytt. Det gjelder ikke minst det å ha mulighet til å trekke oss raskere ut av krigssoner, men også for å sikre dette fondet, som er den absolutt viktigste inntektskilden for å finansiere velferdssamfunnet, vår felles velferd – mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet.

Ingen i denne sal ønsker at Norge skal medvirke til folkerettsbrudd, men det som er problemet, er at det er vanskelig å sette grensen for når man gjør det. Jeg har pekt på f.eks. uttrekket fra Caterpillar, som gjør veldig mye vi alle synes er helt utmerket, og så er det en liten del, en svært liten del, av de produktene de lager, som selges til USA, ombygges i Israel og så brukes til folkerettsstridig okkupasjon og virksomhet på Vestbredden. Da er spørsmålet om det å eie en liten andel av det selskapet gjør oss medansvarlig for disse handlingene. Det er der uenigheten går – hvor den grensen skal trekkes. Den kommer enda tydeligere fram når vi begynner å snakke om de store tekselskapene. Jeg aksepterer at f.eks. FNs spesialrapportør setter Microsoft, Alphabet og Amazon på sine lister, for jeg går ut fra at de selskapene leverer datatjenester til det israelske forsvaret. Det er ikke det samme som å si at det at vi er investert med 1–2 pst. i disse selskapene, gjør at Norge dermed er medansvarlig for Israels folkerettsbrudd. Det er disse vanskelige grensedragningene vi nå må trekke på en ny måte.

Det er viktig å diskutere prosess, men jeg vil starte med å si at jeg er veldig glad for at vi er enig i substansen, nemlig at vi trenger en grundig gjennomgang av retningslinjene, og at det er nødvendig med midlertidige tiltak. Jeg kan forsikre om at regjeringen kommer til å bruke den nødvendige tiden på både iverksettelse og utforming av midlertidige tiltak, og selvfølgelig også på utredning, høring og etter hvert stortingsmelding. Det som har blitt tydeligere og tydeligere for hver måned som har gått, er at dagens retningslinjer kan innebære at vi trekker oss ut av noen av verdens største selskaper. Det mener jeg er i strid med intensjonen for fondet, som skal være et bredt globalt fond. Vi tar ansvar for å handle, og så trenger vi en politisk forankring av det i Stortinget, fordi det innebærer et klart avvik fra de retningslinjene og den praksisen som tidligere har vært forankret i Stortinget.

Jeg kan forsikre om at det regjeringen skal gjøre, kommer vi til å gjøre på en grundig og ordentlig måte. For det første ønsker vi å gjennomføre en utredning. Det vil ta mange måneder, kanskje over et år, med utredning, høring på gjerne tre måneder, en stortingsmelding og deretter behandling her i Stortinget. Det er en svært grundig og omstendelig prosess, som bør være grundig og omstendelig – slik den har vært hver gang vi har gjort endringer i det etiske rammeverket. Vi mener at det mens den utredningen pågår, er nødvendig med noen midlertidige tiltak for å hindre at det basert på dagens retningslinjer fattes vedtak som er i strid med det som er ønsket til – la meg legge til grunn – et flertall i Stortinget om hvordan disse retningslinjene skal fungere. Vi skal selvfølgelig også ta oss tid til å utforme den nye instruksen til Norges Bank og Etikkrådet for at det blir fulgt opp på en forsvarlig måte. Det vi trenger nå, er et politisk grunnlag i Stortinget, der etiske retningslinjer er forankret, til å kunne fravike det som har vært praksisen i henhold til det Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til.

Det var ikke begrunnet med våre folkerettslige forpliktelser. Det var begrunnet med de etiske retningslinjene, og de går langt utover det folkeretten forplikter den norske stat til å gjøre. Eksempelet med Caterpillar understreker et dilemma vi står overfor. Dette er retningslinjer som er vedtatt etter forslag fra den daværende Bondevik-regjeringen, og senere Solberg-regjeringen, som et samlet storting sluttet seg til, også Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. De retningslinjene har fungert bra, men nå ser vi noen utilsiktede konsekvenser. Det er ikke Stortingets eller regjeringens oppgave å peke på enkeltselskaper, men hvis vi ser at retningslinjene vi har vedtatt, innebærer konsekvenser vi er uenig i, er det vårt ansvar å endre retningslinjene – ikke å mene noe om enkeltselskaper. Jeg oppfatter at det er en økende tilslutning i Stortinget til at resultatet av de retningslinjene et samlet storting tidligere har sluttet seg til, ikke er dem vi ønsker. Da er det ikke vårt ansvar å begynne å politisere enkeltbeslutninger, men vårt ansvar som politikere å endre retningslinjene slik at Etikkrådet og Norges Bank får retningslinjer vi mener er mer tilpasset en ny virkelighet.

Det er stater som skal etterleve folkeretten, og det er stater som da må holdes ansvarlige overfor folkeretten, så dette handler om Norges forpliktelser overfor folkeretten. Det er en selvsagt forutsetning at uansett hva vi gjør som stat, skal det være i henhold til folkeretten. Det gjelder når vi investerer i store statlige selskaper, som Equinor eller Statkraft, det gjelder når Norge har soldater i utlandet, f.eks. i Afghanistan, og det gjelder selvfølgelig når vi investerer i Statens pensjonsfond. Folkeretten ligger til grunn for alt den norske stat gjør.

Det er klart at hvis det gjøres vedtak i Stortinget i dag, vil Arbeiderpartiet og regjeringen respektere og følge de vedtakene. Det må et nytt flertall til for å endre flertallsvedtak her. Dette er også forslag Arbeiderpartiet støtter. Det er Arbeiderpartiet som har fremmet dem i Stortinget, og som har hatt dialog med alle partier på Stortinget om dem. Vi ønsker selvfølgelig bredest mulig tilslutning til dem. Grunnen til at vi mener at det er nødvendig med så tydelige vedtak fra Stortinget, er at dagens retningslinjer er forankret i Stortinget gjennom stortingsmeldinger, merknader og vedtak. Derfor bør også en vesentlig omlegging av dagens praksis, som følger av de midlertidige tiltak som er foreslått fra Arbeiderpartiets side, ha en tydelig forankring i Stortinget. Derfor er det viktig at det fattes vedtak, og vi vil selvfølgelig følge de vedtakene.

I redegjørelsen jeg ga Stortinget den 23. oktober, beskrev jeg hvordan verden har endret seg siden de etiske retningslinjene ble vedtatt, og jeg argumenterte for at rammeverket bør gjennomgås. Jeg er glad for støtten dette har fått i debatten i dag. I redegjørelsen redegjorde jeg for en lang rekke endringer, utfordringer og dilemmaer som reiser grunnleggende spørsmål om utformingen av det etiske rammeverket for pensjonsfondet. Jeg pekte bl.a. på at det blir stadig vanskeligere å trekke en klar grense for når selskaper medvirker til grove etiske normbrudd. Ulike lister og rapporter peker bl.a. på noen av verdens største selskaper når det gjelder medvirkning til Israels ulovlige okkupasjon og krigføring i Gaza. Det er også en økende konsentrasjon av verdier i internasjonale aksjemarkeder. De sju mest verdifulle selskapene utgjør alene 16 pst. av fondets aksjebeholdning. Med dagens retningslinjer for utelukkelse må vi være forberedt på at vi ikke lenger kan være investert i de største selskapene i verden. Da vil det ikke forbli et bredt, globalt indeksfond. Det vil kunne øke risikoen eller redusere den forventede avkastningen. Dagens rammeverk kan gjøre det vanskelig for Etikkrådet og Norges Bank å handle så raskt og presist som situasjonen tilsier når krig og konflikt endrer forutsetningene for fondets investeringer. Tiden er inne for at det etiske rammeverket og praktiseringen av dette bør gjennomgås for å sikre en god balanse mellom viktige hensyn. Samtidig har jeg flere ganger understreket at det er nødvendig med midlertidige tiltak i påvente av et nytt rammeverk. Også dette handler om å beskytte fondet. Jeg er glad for at mange i debatten er så tydelige på at pensjonsfondet fortsatt skal være et bredt diversifisert globalt fond. Jeg er også glad for støtten i debatten til å gjennomgå det etiske rammeverket. En slik utredning vil være i tråd med tradisjonen om grundige vurderinger av viktige veivalg. Det foreligger fra Arbeiderpartiet et forslag om midlertidig å stille i bero tilrådinger og beslutninger etter retningslinjene for observasjon og utelukkelse av selskaper. Jeg legger til grunn at forslaget innebærer at selskaper Etikkrådet undersøker, følges opp av Norges Bank gjennom den ordinære eierskapsutøvelsen. Det vil i så fall innebære at Norges Bank kan ta opp eventuelle bekymringer i sin dialog med selskapene innenfor sitt mandat – og innenfor sitt mandat eventuelt selge seg ut. La meg minne om at det store flertallet av de israelske selskapene fondet har solgt seg ut av, har skjedd som følge av Norges Banks ansvarlige forvaltning og forhøyede aktsomhet, ikke som følge av tilråding fra Etikkrådet. Siden utgangen av 2023 er antallet israelske selskaper i fondet redusert fra 76 til 33. Av disse er sju utelukket etter tilråding fra Etikkrådet, mens resten har Norges Bank besluttet selv, innenfor sine rammer for ansvarlig forvaltning. Selv om Etikkrådet midlertidig ikke vil gi tilrådinger om utelukkelser, vil Norges Bank fortsatt ha mulighet til å selge seg ut av selskaper innenfor sitt mandat i markeder der fondet er investert. Jeg er glad for at mange har pekt på at det kan være nødvendig med styrket aktsomhet og raskere reaksjon i situasjoner der forutsetninger for fondets investeringer i et land endres vesentlig i løpet av kort tid, f.eks. som følge av krig. Det vil kunne fange opp noen av de erfaringene vi har hatt fra tidligere i år rundt fondets investeringer i Israel. Dagens retningslinjer er gjennom flere år forankret i Stortinget gjennom behandling av stortingsmeldinger, merknader og vedtak. De midlertidige tiltakene et flertall i debatten har gitt uttrykk for at de støtter, innebærer en vesentlig omlegging av dagens praksis for utelukkelse av selskaper i påvente av nye retningslinjer. Jeg mener derfor det er hensiktsmessig med et klart vedtak fra Stortinget i dag for at regjeringen skal ha et godt grunnlag for å sette i verk tiltak i tråd med forslag nr. 20, fra Arbeiderpartiet. Alt dette handler om å ta vare på pensjonsfondet vårt, som nå er blitt den viktigste inntektskilden for å finansiere det norske velferdssamfunnet.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe fire kongelige proposisjoner: samtykke til ratifikasjon av konvensjon om skiping av en mellomstatlig organisasjon for utvikling og utnytting av digitale havsystem og informasjonstjenester – Mercator internasjonale senter for havet – av 23. april 2025 lov om kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer – oppfølging av tiltak i forslaget til statsbudsjett for 2026 endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover – oppfølging av tiltak i forslaget til statsbudsjett for 2026 m.m. samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Kina, undertegnet i Oslo 12. mai 2023

Det hadde blitt oppfattet som en klar politisering av fondet, for vi har retningslinjer som er rettet mot selskaper, ikke mot land. Man kan selvfølgelig mene at de retningslinjene er gale, men de er bredt forankret her i Stortinget. Det er ikke retningslinjer om å trekke seg ut av land, men om å trekke seg ut av selskaper, og Norges Bank har trukket seg ut av mange selskaper. Det hadde altså ikke vært i tråd med det som har vært politikken for Norges Bank og Etikkrådet, basert på bred tilslutning her i Stortinget.

Jeg står oppreist på de retningslinjene Venstre og alle andre partier her i Stortinget har sluttet seg til. Det er retningslinjer som ikke sier at Norges Bank skal trekke seg ut av alle land som er i krig og konflikt, men at vi skal trekke oss ut av selskaper som medvirker til folkerettsbrudd. Det er ikke rettet mot land, men mot selskaper, og Norges Bank har – etter råd fra Etikkrådet – trukket seg ut av en lang rekke selskaper Norges Bank mener medvirker til folkerettsbrudd.

Norge er blant de landene som går i front når det gjelder å gi bistand til den palestinske befolkningen, til FNs programmer for palestinske områder, og vi har i veldig mange år også ledet giverlandsgruppen. Jeg tar selvfølgelig med meg innspillet om enda mer, at Norge kan spille en enda større rolle. Likevel vil jeg igjen minne om at en grunn til at Norge er et av ytterst få land – kanskje nå det eneste landet – som når målsettingen om å bruke 1 pst. av nasjonalproduktet på bistand, er at vi har sterke statsfinanser, og sterke statsfinanser har vi bl.a. fordi vi har et stort oljefond som har hatt god avkastning, og som har tjent mer penger på aksjer og investeringer i finansmarkeder enn vi har fått i oljeinntekter.

Det er jeg uenig i. Jeg mener at Etikkrådet har gjort en veldig viktig jobb. De har gjort den jobben som har bred forankring her i Stortinget. Hele systemet med Etikkrådet og Norges Bank er forankret i Stortinget. De har kommet med sine anbefalinger, og Norges Bank har tatt de beslutningene de har tatt, med bl.a. uttrekk, basert på anbefalingene fra Etikkrådet. Jeg mener at både diskusjonen om krigen i Gaza og ulovlig okkupasjon av Vestbredden og en del av de andre utfordringene nå viser at vi kanskje på noen områder skal lage nye mekanismer for å få til raskere uttrekk, f.eks. i krigs- og konfliktsoner, men også at det er en del områder og dilemmaer som gjør at vi kanskje må heve terskler, fordi vi ser at fondets karakter kommer til å endres fundamentalt dersom man går ut av noen av verdens største selskaper. Jeg har for min del ikke konkludert, men jeg har sagt at dette er ganske alvorlige spørsmål som vi raskest mulig bør ta stilling til.

Nei, jeg kan se for meg at det kan være nødvendig å gjøre endringer før vi har fått resultatene av en full gjennomgang, men det er blant de vanskelige vurderingene og avveiningene vi skal måtte ta. Jeg mener det er en klar fordel at i hvert fall store og prinsipielle endringer skjer etter en grundig gjennomgang og etter en forankring i Stortinget. Akkurat hva slags form den forankringen skal ta, får vi komme tilbake til. Det normale har ofte vært å gjøre den forankringen i form av en stortingsmelding – stortingsmeldingen om pensjonsfondet – men det er litt avhengig av tidslinjer, hvordan vi organiserer arbeidet, og om det er behov for å gjøre tiltak før den helhetlige gjennomgangen eller mens den helhetlige gjennomgangen pågår. Denne debatten skal jo fortsette – det blir en ny debatt her, litt fram i tid – så da tror jeg vi forhåpentligvis vil få klare svar på de spørsmålene innen den tid.

For det første: Jeg tror ikke jeg skal starte forhandlinger om budsjettet her, i en debatt om Statens pensjonsfond utland. For det andre: Jeg tror vi må være forberedt på at vi igjen kommer til å ha debatt om etiske hensyn og etiske dimensjoner ved pensjonsfondet, dels fordi det er et system for etterkontroll vi har etablert, og som har hatt bred tilslutning i Stortinget helt siden det kom på plass i 2004, og dels fordi – og dette er kanskje viktigere – det simpelthen er vanskelige grensedragninger knyttet til når et selskap er medansvarlig for å medvirke til folkerettsbrudd. Noen mener at det er mange hundre selskaper – veldig mange av de aller største selskapene i verden – mens andre vil mene at det er å definere det for vidt. Etikkrådet og Norges Bank jobber nå selvfølgelig videre basert på de retningslinjene de har fått fra Finansdepartementet, men det jeg inviterer til, er en diskusjon om de retningslinjene og å vurdere justeringer av dem. Det kan gjøre at man på noen områder kan trekke seg ut raskere, mens det på andre områder kan være at man skal heve terskelen.

For det første mener jeg at det som står i retningslinjene, og som jeg har sagt i Stortinget og andre steder mange ganger, nemlig at fondet ikke skal være investert i selskaper som medvirker til staters brudd på folkeretten, gjelder og blir praktisert og håndhevet. Derfor har vi hatt flere uttrekk, bl.a. av selskaper som fondet og Norges Bank mener bidrar til ulovlig okkupasjon eller ulovlig krigføring i Gaza. Jeg mener også at dette er et system for etterkontroll. Det har vært sagt tydelig i Stortinget mange ganger, og Stortinget har sluttet seg til det. Det betyr at vi igjen kan få eksempler på selskaper som Etikkrådet anbefaler at vi trekker oss ut av, selskaper som er ansvarlig for å medvirke til staters folkerettsbrudd. I tillegg mener jeg at den diskusjonen vi nå har hatt, og ikke minst en del av forslagene om hvilke selskaper vi skal trekke oss ut av, flere av verdens største selskaper – FNs spesialrapportør, f.eks., mener at de selskapene er ansvarlige for folkerettsbrudd, jeg tror til og med at begrepet «folkemord» blir brukt – illustrerer et dilemma. Det illustrerer at vi må tenke igjennom om vi faktisk ønsker det. Selv om enkeltselskaper skal besluttes av banken, må vi ta ansvar for retningslinjer som gjør at banken tar de beslutningene som er i tråd med de overordnede målene vi setter.

Vi har heldigvis god erfaring med at vi i Stortinget har greid å ha svært brede flertall for de beslutninger vi har tatt om rammeverket, både det etiske rammeverket og det øvrige rammeverket, og mitt mål er selvfølgelig å ha bred tilslutning også nå. Så tror jeg vi skal skille litt. Det er jo en del av dette som kan besluttes av regjeringen, men regjeringen har vært opptatt av å ha forankring av de beslutningene. Det etiske rammeverket blir f.eks. ikke vedtatt av Stortinget, men vedtas av Finansdepartementet etter forankring og drøfting i forbindelse med f.eks. en stortingsmelding her i Stortinget. Jeg søker den brede forankringen, og så får vi ta stilling til de enkelte dilemmaene om hvor bredt det til slutt kan bli. Jeg opplever at det i hvert fall i denne sal er åpenhet for en gjennomgang, en utredning. Det får vi nå se om det er mulig å få til et bredest mulig flertall for.

Det er fordi fondet skal være en finansiell investor og ha adgang til alle de markedene vi ønsker å investere i, og ikke skal bli gjenstand for sanksjoner eller hindringer som gjør at det er vanskelig å få den avkastningen vi sikrer til det norske fellesskapet og den norske stat. Det er også et ansvar som påhviler oss alle her. Det har f.eks. vært sagt i debatten at Caterpillar er en politisk beslutning. Nei, det er ikke en politisk beslutning. Det er et resultat av de retningslinjene som ble fastsatt først i 2004 og så forsterket våren 2021. Vi er ute av selskaper som leverer nye fregatter til Norge, som leverer stormpanservogner, som leverer F-35. Det er ikke politiske beslutninger, det er resultatet av at vi våren 2021 vedtok at vi ikke bare skulle ut av atomvåpen, men også ut av selskaper som leverer komponenter til atomvåpen og bæremidler til atomvåpen. Da sier jeg bare at vi alle sammen har et ansvar for å ikke snakke om dette som om det er politiske beslutninger. Det er beslutninger som er et resultat av politiske rammeverk som er vedtatt av Finansdepartementet med forankring i Stortinget. Jeg sier også at det er et argument for at vi nå har en gjennomgang av dette, for å se på om disse retningslinjene er slik som vi ønsker at de skal være.

Som jeg sa i redegjørelsen min, er ikke dette utfordringer vi kan forholde oss til i en eller annen framtid – det er noe som er her og nå, og som vi må forholde oss til i absolutt nær framtid. Det er også slik at Etikkrådet har varslet at de setter i gang arbeidet med de store tekselskapene. Jeg kan ikke si hva utfallet av den gjennomgangen blir. Det er Etikkrådet som på selvstendig grunnlag vurderer det, men basert på det som nå er av debatt, basert på det man kan lese av f.eks. andre uttrekk, f.eks. fra Caterpillar, er det klart at vi ikke kan utelukke at det kan komme anbefalinger om uttrekk fra store internasjonale tekselskaper, også de største selskapene i verden. Da settes det dilemmaet vi har, på spissen – at det er et etisk hensyn å forvalte dette til beste for fellesskapet i dag og framtidige generasjoner og innenfor verdier og rammer som vi aksepterer. Det er grunnen til at det er viktig at det handles raskt.

Takk for en god debatt om et viktig spørsmål. Som det ble sagt tidlig i debatten, er beslutninger dette stortinget eventuelt kommer til å ta om Statens pensjonsfond utland, blant de aller viktigste, for det handler simpelthen om en så stor del av vår nasjonalformue, og den delen av den som nå finansierer mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Dette er en viktig debatt fordi vi trenger et rammeverk som sikrer at vi forvalter verdiene på en god måte også i framtiden. Jeg mener i all hovedsak at det rammeverket vi har hatt, egentlig helt siden vi startet med aksjeinvesteringer i 1997, har fungert godt. Det har i hvert fall gjort mulig en suksessfortelling der vi har gått fra 0 kr i 1996 til 20 000 mrd. kr i årets budsjett. Samtidig må vi forstå at det har fungert fordi vi har justert rammeverket etter hvert som verden har forandret seg. Tiden har kommet for å gjøre nye justeringer og tilpasninger ut fra de erfaringene vi har høstet med det rammeverket vi har, og for å håndtere noen av de dilemmaene og utfordringene som hele systemet nå åpenbart utsettes for. Denne diskusjonen handler ikke om hvorvidt vi er for eller mot etiske hensyn, den handler om hvordan vi ivaretar de etiske hensynene best. Da vil jeg minne om at det er flere etiske hensyn og flere måter å ivareta dem på. I de første årene ble etiske hensyn ivaretatt ved at man investerte i velorganiserte, regulerte markeder. Etter hvert kom ansvarlig forvaltning av pensjonsfondet, der en legger vekt på saker som miljø og eierskapsutøvelse, bl.a. for å sikre at man ikke er i selskaper som driver med korrupsjon og annet. Fondet selger seg også ut innenfor sitt ansvarlige mandat dersom det mener at risikoen er for høy. I 2004 fikk vi særskilte etiske retningslinjer, med bred tilslutning her i Stortinget, men der ble det jo sagt, og det er også gjentatt av Stortinget flere ganger, senest i 2021, at det på en måte er to sett etiske hensyn. Det ene etiske hensynet er å sikre god avkastning for nåværende og framtidige generasjoner, og det andre settet etiske hensyn er de som er nedfelt i de etiske retningslinjene. Begge deler er viktig, og begge deler må håndteres, men det å sikre avkastning til fellesskapet, det å sikre at vi har inntekter som gjør at vi kan finansiere et av verdens beste velferdssamfunn, er også et etisk hensyn. Jeg våger også den påstanden at når Norge nå er det eneste, eller i hvert fall ett av to land i OECD som møter målsettingen om å bruke 1 pst. av nasjonalproduktet på bistand, er det på grunn av at vi har sterke statsfinanser, bl.a. som resultat av oljefondet. Det er også et etisk hensyn å sikre at vi fortsatt kan være ledende i f.eks. bistandspolitikken. Når det så gjelder det settet med etiske hensyn som er nedfelt i de etiske retningslinjene, at vi ikke skal være med i selskaper som f.eks. medvirker til brudd på folkeretten, er vi jo alle enige om det. Problemet er: Hva er å medvirke, og hvor går grensene? Det jeg prøvde å påpeke i min redegjørelse, er at det er vanskelig å trekke disse grensene klart i en verden der økonomi blir stadig mer sammenvevd. Det er tusenvis av underleverandører til et produkt, f.eks. F-35-fly som er brukt i Israel. Hvor lite skal bidraget være for at man skal trekke seg ut? Jeg har ikke klare svar på det. Jeg bare sier at jeg mener det er riktig å gjøre den vurderingen nå. Jeg viser også til at Etikkrådet har sagt tydelig at det kommer til å vurdere de store tekselskapene, det som noen ganger omtales som en FN-liste, som ikke er en FN-liste, men en rapport fra en spesialrapportør. Der står verdens største selskaper listet opp. Hvis man tar dem ut av fondet, må i hvert fall Stortinget forstå at vi da ikke lenger har et bredt indeksfond. Da har vi ikke lenger et fond som forvaltes med lavest mulig risiko, men et helt annet fond. Det har konsekvenser som jeg tror Stortinget, og alle, bør være klar over før vi eventuelt gjennomfører den type tiltak. Vi ser også at man med dagens retningslinjer trekker seg ut av selskaper, og så hevder noen at det er politisk. Det er ikke politisk at vi går ut av Caterpillar, det er et direkte resultat av retningslinjene denne regjeringen og Stortinget har sluttet seg til, men som skaper politisk strid. Jeg tror vi skal holde fast ved at det er etter retningslinjene, og at det ikke er vi som har tatt den typen enkeltbeslutninger.

La meg først få takke for muligheten til å redegjøre for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Norge har gjennom flere tiår hatt store inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Mange andre land med tilsvarende inntekter fra naturressurser har brukt for mye penger, for raskt. Resultatet for disse landene har i mange tilfeller vært at inntektene er blitt mer en forbannelse enn en velsignelse. Forekomstene av olje og gass på norsk kontinentalsokkel er ikke et resultat av egne valg, men av naturgitte fortrinn. Det som derimot er et resultat av egne valg, er hvordan vi har bygget opp en verdensledende næring, og hvordan vi har forvaltet de store inntektene. Vi har lyktes i å fase inn inntektene gradvis og unngått at petroleumsvirksomheten i for stor grad har skjøvet ut annen næringsvirksomhet. Ikke minst har vi greid å spare inntekter, slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Dette er viktig fordi oljeinntektene ikke er vanlige inntekter, men derimot i stor grad en omplassering av formue under havbunnen til finansformue i utlandet. Vi har gjort en ikke-fornybar ressurs om til en fornybar ressurs med varig avkastning. Fondet er i dag et av verdens største statlige investeringsfond. Det er særlige tre politiske veivalg som har gjort dette mulig: hvor mye som settes inn hvor mye som tas ut hva fondet investeres i For det første: Alle de statlige inntektene fra olje- og gassvirksomheten blir plassert i pensjonsfondet. Det første innskuddet ble gjort i 1996, og siden den gang er det satt inn mer enn 9 000 mrd. kr. Dette har vært mulig fordi det meste av Norges samlede inntekter fra petroleum har tilfalt fellesskapet gjennom stort statlig eierskap og høye skatter. For det andre: Vi fikk etter hvert en klar regel for hvor mye vi kunne ta ut av fondet. Handlingsregelen fra 2001 sier at vi over tid bare skal ta ut den forventede realavkastningen. Den reelle verdien kan dermed opprettholdes. For det tredje: Vi bestemte tidlig at fondet ikke bare skulle investeres i rentebærende papirer, men også bredt i verdens aksjemarkeder. Det gir over tid høyere forventet avkastning, men også større svingninger underveis og risiko for tap. Våren 1997 sluttet et flertall på Stortinget seg til at 40 pst. av fondet kunne plasseres i aksjer. Senere er aksjeandelen i fondet økt i flere omganger, sist til 70 pst. i 2017. Beslutningen om å plassere fondets midler i aksjer har vist seg å være svært lønnsom for den norske stat, og dermed for hele det norske samfunnet. Over tid har plasseringene i globale finansmarkeder gitt oss nærmere 12 000 mrd. kr i avkastning, godt over halvparten av dagens fondsverdi. Fondet har altså hatt vesentlig større finansinntekter enn det har hatt tilførsel av petroleumsinntekter. Uten plasseringene i aksjer ville ikke fondet vært i nærheten av dagens verdi på 20 000 mrd. kr. Pensjonsfondet investeres i henhold til en referanseindeks fastsatt av Finansdepartementet. Det er åpnet for at Norges Bank kan avvike fra den fastsatte indeksen innenfor en begrenset ramme. Fondet er derfor langt på vei et indeksfond. Over 97 pst. av avkastningen så langt kan tilskrives det politisk bestemte valget av referanseindeks. Avkastningen finansierer i dag mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondets suksess hviler på at vi har bred politisk oppslutning om viktige veivalg og en klar ansvars- og rolledeling. Investeringene skjer innenfor et politisk bestemt rammeverk, men pensjonsfondet er ikke et politisk virkemiddel. Det er en finansiell investor. Ansvars- og rolledelingen sørger for armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og beslutninger om enkeltselskaper. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret, mens Norges Bank har oppgaven med å forvalte fondet etter mandatet fastsatt av departementet. Det omfatter bl.a. å ta investeringsbeslutninger og utøve eierrettigheter i enkeltselskaper. Denne arbeidsdelingen har bred tilslutning i Stortinget. En del av Norges Banks mandat gitt av Finansdepartementet er at pensjonsfondet skal forvaltes ansvarlig. Banken skal fastsette prinsipper for den ansvarlige forvaltningen basert på internasjonalt anerkjente standarder fra bl.a. FN og OECD. Norges Bank har utformet forventninger til selskapene fondet er investert i. Blant annet skal de styres effektivt, respektere eierrettigheter og ta hensyn til miljøet og samfunnet rundt seg. Banken har dialog med selskapene og stemmer på generalforsamlinger i tråd med sine uttrykte forventninger. I tillegg overvåker Norges Bank den løpende risikoen i fondet. Det gjelder også selskaper med virksomhet i krigs- og konfliktområder, der det skal utvises særskilt aktsomhet. Innenfor de politisk fastsatte rammene kan Norges Bank selge seg ut av selskaper dersom banken vurderer at det kan redusere risikoen for fondet. Slike nedsalg benyttes for relativt små investeringer der banken har avdekket at selskapene ikke opptrer i tråd med forventningene, og anser andre virkemidler som uegnet. Som for resten av den ansvarlige forvaltningen er slike nedsalg motivert av å oppnå høyest mulig avkastning til en akseptabel risiko. I de første årene ble etiske hensyn i pensjonsfondet ivaretatt ved at fondet investerte i selskaper på anerkjente børser i land med velutviklet selskaps- og verdipapirlovgivning. Dette var land som vi har nære politiske og økonomiske bånd til, som var viktige handelspartnere for mange norske bedrifter, og som mange norske bedrifter investerte i. Da det i 2004 ble etablert egne etiske retningslinjer, ble hensynet til framtidige generasjoner definert som én av to etiske forpliktelser som fondet skal ivareta. Begge forpliktelsene har bred tilslutning i Stortinget. I innstillingen til stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond for 2021 skrev en samlet finanskomité denne merknaden: «Komiteen viser til at SPUs etiske rammeverk bygger på to etiske forpliktelser. For det første skal fondet forvaltes med sikte på varig verdiskaping for nålevende og fremtidige generasjoner. For det andre skal fondet unngå investeringer i virksomheter som medvirker til eller selv er ansvarlige for grove brudd på etiske normer. Komiteen støtter disse.» Fondets andre etiske forpliktelse, de etiske retningslinjene, består dels av produktkriterier, der fondet pålegges ikke å investere i bl.a. tobakk, kull og noen våpentyper. De består også av atferdskriterier, der fondet kan utelukke selskaper som medvirker til eller selv er ansvarlig for bl.a. grov korrupsjon, alvorlig miljøskade og medvirkning til staters brudd på folkeretten. Retningslinjene er rettet mot selskaper, ikke stater. Det faglig uavhengige Etikkrådet vurderer om selskaper fondet er investert i, har virksomhet som er i strid med retningslinjene. Etikkrådets undersøkelser tar opp alvorlige saksforhold. Rådet har en grundig prosess, hvor selskapene får uttale seg, for å redusere risikoen for å ta beslutninger på feilaktig grunnlag. Etikkrådets tilrådinger blir offentliggjort og må være godt begrunnet og etterrettelige. Disse prosessene tar nødvendigvis noe tid. Når Etikkrådet avdekker virksomhet rådet mener er i strid med kriteriene, gir det råd til Norges Bank om observasjon eller utelukkelse. Hovedstyret i banken beslutter om selskapet skal settes til observasjon, utelukkes eller om eierskapsutøvelse er mer egnet. Samlet er i dag 180 selskaper utelukket fra fondet. Verken Etikkrådet eller Norges Bank har som oppgave å vurdere andre og bredere hensyn enn det som følger av retningslinjene. De etiske retningslinjene er en ordning for etterkontroll av selskaper fondet er investert i. Vi må derfor forvente at fondet vil kunne være investert i selskaper Etikkrådet senere vil gi råd om å utelukke. Det har vært stor oppmerksomhet om pensjonsfondets investeringer i lys av den ulovlige okkupasjonen av palestinske områder og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. I 2009 ble de første selskapene knyttet til okkupasjonen utelukket. I takt med at situasjonen har forverret seg og normbruddene er blitt grovere, har fondet trukket seg ut av flere selskaper. I dag er totalt 17 selskaper utelukket som følge av Israels krigføring og ulovlige okkupasjon, hvorav 8 etter den 7. oktober 2023. Disse utelukkelsene har skjedd på grunnlag av de etiske retningslinjene. I tillegg til dette har Norges Bank gjort nedsalg innenfor sitt mandat om å skape høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Banken har dessuten forenklet forvaltningen av den israelske aksjebeholdningen ved å selge seg ut av alle selskaper utenfor referanseindeksen og avsluttet avtalene med eksterne forvaltere. Alle disse tiltakene er begrunnet med økt aktsomhet. Samlet har pensjonsfondet siden utgangen av 2023 og fram til slutten av august i år solgt seg ned fra 76 til 33 israelske selskaper. Dette omfatter både utelukkelser under de etiske retningslinjene og nedsalgene Norges Bank har foretatt innenfor sitt mandat. Norges Bank har også forsterket sitt øvrige arbeid med ansvarlig forvaltning. Banken har iverksatt skjerpede tiltak, bl.a. gjennom styrking av analyseverktøy som brukes til å vurdere risiko, gjennomgang av rutiner og prosesser for behandling av tilrådinger fra Etikkrådet og vurdering av krav som stilles til eksterne forvaltere. I tillegg styrker Etikkrådet sitt arbeid gjennom systematisk og jevnlig gjennomgang av selskaper, bedre informasjonsdeling med banken og forsterket nyhetsovervåking. Over tid er de etiske retningslinjene blitt mer omfattende. Sist de ble styrket, var våren 2021, da et samlet storting bl.a. sluttet seg til at ikke bare kjernevåpen skulle omfattes av de etiske retningslinjene, men også plattformer for levering av slike våpen. Norge står nå i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er økende stormaktsrivalisering i verden. Vi har sett en ny brutal krig i Midtøsten, og det er en storskalakrig i Europa. Tilliten til internasjonale institusjoner svekkes, og normer for samarbeid undergraves. Økonomisk politikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk henger tettere

La meg takke for gode kommentarer og viktige spørsmål. En del av demokratiet er at vi har debatt, at vi har diskusjon, både med de partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister, som vi skal forhandle med og sette oss ned og finne kompromisser med, og med de partiene som ikke er en del av det grunnlaget vi skal forhandle budsjett med, men som har meninger og oppfatninger om dette budsjettet. Vi lytter, og vi utvikler politikk hele tiden. Det kommer selvfølgelig til å bli endringer og justeringer i dette budsjettet før det blir endelig vedtatt før jul. Som jeg sa i finanstalen: Vi er klar over at vi er en mindretallsregjering. Vi er klar over at det skal forhandles før et budsjett blir endelig vedtatt, men vi har god tro på at vi kan finne gode løsninger sammen med partier som deler noen av våre grunnleggende mål om mer rettferdighet og mer fellesskap. Så til et par av de temaene som har vært oppe i flere innlegg – først kommuneøkonomi, som også handler om f.eks. Oslo: Kommuneøkonomien styrkes. Den styrkes betydelig. Det er riktig at 2024 var et veldig vanskelig år for norske kommuner. Da falt skatteinntektene. Det kom mye ekstrabevilgninger i år, så det er blitt en betydelig styrking av kommuneøkonomien i år – og det kommer mer penger neste år. Vi øker de frie inntektene med 4,2 mrd. kr. Det er 1,3 mrd. kr utover demografi. Man må også huske at i bunnen der ligger det 1,6 mrd. kr som ble vedtatt nå i revidert nasjonalbudsjett, som de 4,2 mrd. kr kommer oppå. Slik regnet kan man si at det er 5,8 mrd. kr utover det som opprinnelig lå inne i kommuneproposisjonen. Ideen om at vi ikke satser på kommunene, ideen om at vi ikke satser på f.eks. Oslo, er altså feil. Vi prioriterer kommunene fordi Norge er et land bygd opp av velferdskommuner, og vi trenger å styrke kommunene der, utover demografien, i både by og land, i hele landet vårt. Derfor satser vi på det. Det er en av grunnene til at vi i dette budsjettet ikke kan love eller gjennomføre store skattekutt. Vi gjennomfører skatteomlegginger der vi strammer inn på skatter og tetter skattehull, som innebærer at vi tar fra noen av dem som har aller mest, og så gir vi bredt ut igjen gjennom å redusere inntektsskatten og elavgiften. Jeg vil også si at denne debatten bærer preg av at vi er et land som er i en helt unik situasjon, ved at vi har et pensjonsfond som er så stort. Det skal vi grunnleggende sett være glad for, men det innebærer også en risiko når vi vet at hver fjerde krone av det vi bruker på statsbudsjettet vårt, kommer fra et fond som er investert ute i de store aksjemarkedene. Det har gitt oss store inntekter, men det skaper også en sårbarhet. Den sårbarheten er ytterligere et argument for å holde igjen og grunnen til at vi har valgt en utforming av dette budsjettet som gjør at vi ligger noe i underkant av den forventede realavkastningen. Det betyr at det er en veldig forsvarlig, gradvis innføring av handlingsregelen.

Dette er et budsjett for trygghet, også for trygghet i storbyene, og ikke minst en trygghet som handler om sosial rettferdighet. Kommunene får mer penger, det statlige barnevernet styrkes, og politiet styrkes også med hensyn til å håndtere de veldig alvorlige kriminalitetsutfordringene vi ser, bl.a. i denne byen. Representanten nevner også klimapolitikken. Som jeg har understreket flere ganger: Det er noen omlegginger, men det er en politikk og et budsjett der vi forsterker virkemiddelbruken for å få ned klimagassutslippene, og vi mener det er viktig at de som er ansvarlige for utslipp, forurenserne, bærer hovedkostnaden med å få ned utslippene. Jeg mener at Venstre burde være glad for at vi i dette budsjettet går lenger enn de noen gang gjorde når det gjelder å analysere en langsiktig opptrapping av klimaavgifter, noe som også gir grunnlag for et skatteskifte i retning av mer grønne skatter. Det skatteløftet regjeringen har gitt, innebærer at når vi øker klimaavgiftene, reduserer vi andre skatter, og i dette budsjettet er det slik at vi øker noen klimaavgifter, og så får folk de pengene tilbake gjennom brede lettelser på inntektsskatten. Vi mener dette er både en politikk som håndterer sosiale og økonomiske utfordringer i landet vårt og i storbyene, og en politikk som håndterer de store klimautfordringene vi står overfor. Det viktigste nå er å sørge for den sosiale tryggheten som handler om at folk har jobb. Det sies ofte, men det er veldig sant: Lykkes vi ikke med å holde arbeidsløsheten nede, lykkes vi i hvert fall ikke med å skape den tryggheten folk trenger.

Dette er et budsjett som satser på barnefamilier, og det er en regjering som har satset på barnefamiliene over flere år. Et eksempel på det er hvis man sammenligner barnehagepris med barnetrygd. I 2021 kostet en barnehageplass omtrent det dobbelte av barnetrygden. I dag er barnetrygden nesten dobbelt så stor som det en barnehageplass koster. Mens man før kunne betale for en halv barnehageplass med barnetrygden, kan man nå betale for nesten to barnehageplasser med barnetrygden til ett barn. Altså har det vært en enorm styrking av barnefamilienes økonomi – dels ved at barnetrygden er økt, og ikke minst ved at barnehageplassene har blitt vesentlig billigere. Vi viderefører en barnehagepris nominelt på 1 200 kr, og det betyr et reelt kutt i barnehageprisen i år sammenlignet med i fjor. Jeg tror vi må erkjenne at det på noen områder er uenighet om hva som er riktig å gjøre overfor barnefamilier. Vi hadde i mange år en diskusjon med Kristelig Folkeparti om kontantstøtten – på 1990-tallet, da jeg var her sist som finansminister, var det en hoveddiskusjon. Det var vi i Arbeiderpartiet kraftig imot, og Kristelig Folkeparti var kraftig for, støttet av Høyre og Fremskrittspartiet, og innførte denne ordningen. Det var vi fordi vi mente det bidro til å holde ikke minst kvinner, og kanskje spesielt innvandrerkvinner, ute av arbeidslivet. Overgangsstønaden har noen av de samme egenskapene. Jeg er den første til å skjønne at det å være enslig forsørger gjennom mange, mange år har vært en av de vanskeligste sosiale posisjonene å være i. Jeg har lest Oskar Braaten om Hønse-Lovisas hus, og man kan gå på Sagene og se og lese om det. Likevel: Det var en annen verden, der det ikke fantes barnehager, der det ikke fantes barnetrygd, der det ikke var foreldrepermisjon, og der det ikke var SFO. Det er ikke lenger slik at enslige forsørgere ikke kan forsørge seg selv. De fleste enslige forsørgere forsørger seg selv. Da bør vi ikke ha en ordning som gjør det ekstremt ulønnsomt for enslige forsørgere å ta seg jobb, og der de taper på å velge arbeid.

Arbeiderpartiet er også klare til å sette seg ned med Miljøpartiet De Grønne og finne felles løsninger her i Stortinget om et budsjett som skal ta opp nettopp de temaene som representanten tok opp i sitt innlegg, som handler om klima, som handler om natur og miljø, og som handler om kollektivtransport. Dette er et budsjett der vi gjør viktige ting på klima. Det er viktig at vi fortsetter opptrappingen av CO2-avgiften. Det er viktig at vi nå for første gang annonserer at vi skal fortsette med det også etter 2030, for det gir nettopp den langsiktigheten og forutsigbarheten som gjør at bedrifter og husholdninger kan ta de beslutningene som gjør at utslippene fortsetter å gå ned. Den regjeringen som nå sitter, Støre-regjeringen, er jo den regjeringen som virkelig har begynt å få utslippene ned så det monner. Det har aldri vært sterkere reduksjoner over fire år enn det denne regjeringen har fått til, og nå vil vi videreføre og forsterke det. Det er også riktig at det er kutt i enkelte ordninger på Enova, men som jeg prøvde å forklare, er det dels ting som kompenseres ved at vi sier at forurenser skal betale mer, ikke fellesskapet, og dels kompenseres det gjennom at vi bruker CO2-kompensasjonsordningen, som er en betydelig overføring til bedriftene, og målretter den mot å få ned utslipp i industrien. Så vi prioriterer, vi legger om, og vi får gjort virkemiddelbruken mer effektiv. Man kan si at det å være opptatt av effektivitet kanskje ikke alltid er det som appellerer mest, men alle som er opptatt av klima, bør være opptatt av klimaeffektiv klimapolitikk, for det kommer til å være så dyrt og så krevende å få til den omstillingen at hvis vi ikke gjør det på den billigste og mest effektive måten, får vi ikke nok kutt i utslippene. Det er altså en full sammenheng mellom å være opptatt av kostnadseffektivitet og å være bekymret for klima. Jo mer kostnadseffektive vi er, jo mer reduksjon i klimagassutslippene får vi til. Da har jeg seks sekunder igjen, og jeg vil bare si at vi også er opptatt av natur. Oslofjorden står på vår dagsorden, der er regjeringen i gang, og vi samarbeider gjerne med Miljøpartiet De Grønne.

Svaret er ja. Jeg mener at det er et helt grunnleggende mål for Arbeiderpartiet, for sosialdemokratiet og for denne regjeringen å hjelpe de svake. Det er det dette partiet eksisterer for – for dem som har minst. Vi ser fram til å samarbeide med Rødt for å komme fram til kompromisser og gode løsninger som gjør at det budsjettet som ikke da lenger er et budsjettforslag, men et endelig vedtatt budsjett, ivaretar det overordnede hensynet. Jeg har god tro på det. Jeg har hørt om hvordan det gikk i Stavanger, fra Kari Nessa Nordtun, og er trygg på at når de greide det i Stavanger, skal vi også greie det i Norge, spesielt fordi det er partier som har mer til felles som sitter her i Stortinget, enn det man i utgangspunktet så i bystyret i Stavanger. Jeg ser fram til de forhandlingene, og jeg ser fram til det samarbeidet. Vi er vel alle innforstått med at det ikke er enkelt, men hvis det er vilje og man har noen felles mål om fellesskap og rettferdighet – både sosial rettferdighet og mellom ulike deler av landet, mellom by og land – er det mulig å komme i land med dette. Jeg er også enig i det som representanten sa i innledningen i kommentaren sin, nemlig at trygdede, folk med lite, ble rammet av den høye prisstigningen. Vi var oppe i 7 pst. prisstigning, og vi hadde en lønnsvekst som var lavere enn det. Når prisene vokser mer enn lønningene, går kjøpekraften ned, og det gjorde den et par år. Det som er bra nå, er at vi har fått prisveksten ned og lønnsveksten opp, så selv om prisene fortsatt vokser, er den gode nyheten at lønningene vokser klart mer enn prisene. Det gjør også trygdene og pensjonene. Det betyr ikke at alle har det bra, det betyr ikke at alle er velstående – det betyr at det går i riktig retning og folk får noe mer å rutte med fordi vi holder orden på det grunnleggende i økonomien. Det viktigste i dette budsjettet er nettopp å passe på det.

Arbeiderpartiet er et parti for by og land. Vi tror på at byer og landdistrikter støtter opp om hverandre og hjelper hverandre på mange forskjellige måter. Dette er et budsjett som underbygger den ideen om at vi skal styrke både by og land, og at det er en gjensidig avhengighet. Det er mange tiltak i dette budsjettet som styrker distriktene. Det innføres en gjeldssletteordning for de minst sentrale kommunene. Det koster 437 mill. kr og er noe som ikke har vært der før, og som innebærer en nedskrivning av studielån for dem som flytter til de kommunene. Det er riktig at kommunene i det som kalles sentralitetsklasse 5 – altså ikke sentralitetsklasse 6 – ikke er med i ordningen. Hvis de hadde vært med, ville det innebåret 101 kommuner i tillegg til de 88 kommunene som er med i ordningen fra regjeringens side, og det ville svekket den målrettede distriktsinnsatsen som vår utforming av dette gjeldsslettetiltaket utgjør, fordi den konsentrerer seg om de minst sentrale kommunene. Dette er et budsjett der vi finansierer på en måte som gjør at man for første gang når inntektsmålet i landbruket, noe som er en stor seier for Distrikts-Norge. Dette er også et budsjett der vi øker finnmarksfradraget i Finnmark og Nord-Troms med 50 pst. Vi har også andre målrettede tiltak for distriktene. Det er riktig at vi må gjøre noen prioriteringer, og vi har ikke prioritert å videreføre gratis ferje – dels fordi det har kommet mange tilbakemeldinger fra fylker og ferjesamband om at det har vært kø, og at det ikke har vært mulig å få med dem som skulle komme med på ferjen, og at det er andre tiltak som er viktigere. Vi finansierer jo fortsatt en halvering av ferjetakstene, men det er altså ikke lenger en politikk for gratis ferjer.

For det første er jeg enig i at klimaproblemet er ekstremt alvorlig, og at det er viktig at Norge gjør sitt for å bidra til å få ned utslippene. Vi gjør viktige ting i dette budsjettet for å få ned klimagassutslippene, men det er viktig at vi også gjør en omprioritering og gjør noen valg. Vi øker prisen på klimagassutslipp, og vi annonserer at vi skal forlenge den opptrappingen fram til 2035, slik at bedrifter og husholdninger får enda mer langsiktighet og forutsigbarhet for hva det kommer til å koste å forurense. I tillegg har vi mye penger i tilskudd, støtte og subsidier til utvikling og innføring av grønn teknologi. Men det skjer en forskyvning fra de tilskuddene til å prise klimagassutslipp. Det henger sammen med at vi tror på det grunnleggende prinsippet om at det er forurenser som skal betale, ikke fellesskapet. Klimaproblemene er så store at de store utgiftene kan vi ikke dekke over fellesskapets budsjetter, for der må vi ha penger til eldreomsorg, barnehage, skole og alt det andre. Derfor er klimaprising så viktig. Det har SV ment, det har Arbeiderpartiet ment, det har et stort flertall i Stortinget ment. Vi trapper opp klimaprisingen, og vi gjør også noe annet, nemlig at da vi forhandlet avtalen med bedriftene om denne CO2-kompensasjonsordningen, ble vi enige med dem om at de skulle bruke det de får – jeg tror det var 7 mrd. kr, det er i hvert fall flere milliarder kroner – målrettet for å få ned sine utslipp, og det kompenserer på mange måter for det kuttet som skjer i Enova. Vi trapper opp innsatsen og gjør mye for å få ned utslippene. Bare kort om barnefattigdom: Jeg mener at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i flertall i Stortinget de siste fire årene, altså i forrige periode, skal være stolt av at vi har gjort veldig mye for å bekjempe barnefattigdom. Det er et stort samfunnsproblem. Gjennom billigere barnehager, økt barnetrygd og mange andre tiltak, ikke minst at flere har kommet i jobb, er barnefattigdommen gått ned. Jeg mener at det å fjerne overgangsstønaden faktisk er et bidrag til å få flere enslige forsørgere i jobb, og det er det viktigste for å få ned barnefattigdommen.

Svaret er nei. Jeg har ikke tenkt å forlate representanten Astrup (munterhet i salen) eller andre i denne salen. Jeg er veldig motivert, for det er et stort privilegium å få lov til å være finansminister i et land med så mange muligheter som Norge. Vi er et land der vi lykkes med veldig mye – bedre enn i de aller fleste andre land. Så må vi være veldig vare for å bli selvtilfredse og for selvsikre, for det er mange eksempler i historien på land som har hatt store inntekter fra naturressurser, og som har misbrukt de mulighetene, og så har de inntektene blitt mer en forbannelse enn en velsignelse. Derfor er det overordnede budskapet i dette budsjettet nemlig at vi skal forvalte mulighetene og ikke minst forvalte oljeinntektene på en forsvarlig måte. Da er jeg enig i en god del av den problembeskrivelsen som representanten Astrup peker på, og jeg mener også at dette budsjettet svarer på det. Det er et budsjett for å trygge økonomien, trygge landet og trygge fellesskapet, og det er et budsjett som legger til rette for fortsatt god vekst i norsk økonomi. Det er ikke bare noe vi planlegger for. Det er nå en vekst på over 2 pst. i 2025. Det er klart over snittet de senere årene. Det er høyere enn trendvekst. Åtte av ti nye arbeidsplasser kommer i privat sektor og i bedriftene, så det er også en betydelig vekst i privat sektor. Det er jo nyskaping, det er innovasjon som dels skjer i nye bedrifter, og dels skjer i eksisterende bedrifter. Det er god vekst der ute. Vi må ta vare på den veksten, og det aller viktigste vi gjør, er å passe på det som er grunnleggende, som prisstigningen, som orden i økonomien. Så vil jeg også si at jeg er for at vi styrker privat sektor, og det gjør vi, men det som skjer i offentlig sektor, er også verdiskaping. Det er ikke slik at hvis en sykepleier jobber på et offentlig sykehjem, og så blir det privatisert, så går hun da fra ikke å skape verdier til å skape verdier. Det er offentlig sektor og privat sektor sammen som skaper verdier.

Det er ikke bare i Finansdepartementet man tror at det går godt i norsk økonomi, det tror også de andre makroøkonomiske analysemiljøene i Norge, og våre anslag er på linje med deres, f.eks. på linje med anslagene til Statistisk sentralbyrå, som også har god vekst i sine anslag. Så er anslag alltid usikre og vil alltid variere litt, men hovedbildet er at det er sterk vekst, og det forventes sterk vekst. Vi må innrette oss slik at vi tar vare på den gode utviklingen, og det gjør vi i dette budsjettet, som nettopp bruker penger på en ansvarlig måte. Ansvarlig bruk av penger betyr ikke at det er et poeng i seg selv å bruke minst mulig penger, men det betyr å finne en balanse. Bruker vi for mye penger, kan prisene gå opp, og vi kan få problemer med rente- og prisvekst. Bruker vi for lite penger, kan vi få økt arbeidsløshet. Den balansen mener vi vi har funnet på en god måte, og vi er trygge på at vi kommer til å ivareta en god balanse også når vi har forhandlet med de andre partiene. Det er riktig at selv om renten er satt ned i to omganger her i Norge – og det er Norges Bank som bestemmer det – er det i Sverige lavere rente. Men til gjengjeld har de dobbelt så høy arbeidsløshet, så jeg vil advare mot svenske tilstander i norsk økonomi, hvis det er det representanten er opptatt av at vi skal etterligne. Vi har en solid økonomi. Dette er et budsjett som legger til rette for at den skal styrkes, bl.a. ved å øke tilgangen på arbeidskraft. Jeg nevnte mange tiltak, også når det gjelder hvordan vi kan legge om trygdesystemene slik at det fremmer mer arbeid. Når det gjelder fordelingsprofilen, tror jeg vi må forstå at ikke alt kommer til uttrykk i de tabellene. Det vi gjør på elbil, har helt klart en god fordelingsprofil, fordi de 20 pst. rikeste kjøper ti ganger så mange biler som de 20 pst. fattigste i landet vårt, og de rikeste kjøper også gjerne dyrere biler, så forskjellen er enda større enn det. Det andre er at de skattehullene vi tetter, er skattehull som de mest velstående benytter seg av, og det deler vi ut nå i brede lettelser til folk flest, med lavere inntektsskatt og lavere elavgift.

Det er en glede å få legge fram statsbudsjettet for 2026 og igjen å holde finanstalen. Høstens valgkamp var preget av det som skiller partiene. Slik bør det være i et demokrati, der forskjellene skal fram før velgerne tar sin beslutning. Men etter et valg er det tid for å finne det som forener oss. Det er både ønskelig og nødvendig. Ingen partier har flertall alene i denne sal. Alle partier som ønsker innflytelse, har derfor et ansvar for å inngå kompromisser. Regjeringen er en mindretallsregjering og må søke flertall med andre partier i Stortinget. I arbeidet med budsjettet vil vi gjøre det med de partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister. Vi er forberedt på at det kan bli krevende forhandlinger. Samtidig er vi trygge på at vi kan komme fram til gode løsninger ved å lytte til våre forhandlingspartnere – og fordi vi har et felles mål om en politikk for mer fellesskap og mer rettferdighet. Den norske samfunnsmodellen krever høyere offentlige utgifter og et høyere skattenivå enn i mange andre land. Til gjengjeld gir den trygghet, små forskjeller, tillit mellom folk og en produktiv økonomi. Vi som er for en sterk offentlig sektor, må også være de fremste til å fornye og forbedre offentlig sektor. Vi må bevare det som er bra, justere kursen når det er nødvendig, og fornye der det er mulig. Forslaget til statsbudsjett er et budsjett for å trygge økonomien, fellesskapet og landet. Utgangspunktet er godt. Norsk økonomi vokser, og arbeidsledigheten er lav. Sysselsettingen har økt med 162 000 personer de siste fire årene, hvor åtte av ti jobber har kommet i bedriftene og privat sektor. Investeringene i næringslivet øker. Prisveksten har kommet ned. Norges Bank satte ned renten to ganger i år. Husholdningenes kjøpekraft øker. Samtidig er det nettopp i gode tider vi kan gjøre de feilene som bringer ny nedgang. Derfor er det vårt felles ansvar å sikre trygg styring. Det er desto viktigere i en urolig tid. Pensjonsfondet gjør oss bedre rustet enn mange andre land. Mens andre må ta opp lån for å betale for helt nødvendige utgifter, kan vi bruke avkastningen fra fondet. I dag kommer hver fjerde krone på statsbudsjettet fra avkastningen av Statens pensjonsfond utland. Dette budsjettet innebærer en fortsatt gradvis innfasing av oljeinntekter i tråd med handlingsregelen. Handlingsregelen er jo nettopp en regel for en forsvarlig innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi. Regjeringen foreslår en bruk av fondsmidler på 579 mrd. kr. Det tilsvarer 2,8 pst. av fondsverdien, som er lavere enn den forventede realavkastningen på 3 pst. Budsjettet forventes å ha en nøytral effekt på aktiviteten i norsk økonomi. Vi legger dermed til rette for at utviklingen med lav ledighet, lavere prisvekst og økt kjøpekraft kan fortsette. I budsjettforslaget fremmer regjeringen flere tiltak for å gi folk bedre råd. Norgespris gir husholdningene muligheten til en mer forutsigbar strømregning. Redusert elavgift bidrar til lavere strømutgifter, både for familiene og for bedriftene. For et rekkehus med et strømforbruk på 18 000 kWh vil elavgiften reduseres med over 1 000 kr i året. Regjeringen vil holde maksprisen i barnehagen lav. En barnehageplass skal ikke koste mer enn 1 200 kr per måned. En familie med ett barn vil dermed spare om lag 31 000 kr årlig sammenlignet med om maksprisen i 2021 hadde blitt prisjustert. Barnefamilier som bor i mindre sentrale kommuner, sparer enda mer. Forslaget til budsjett trygger fellesskapet. En god og forutsigbar økonomi er avgjørende for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne levere grunnleggende velferdstjenester. Vi styrker derfor kommuneøkonomien med 4,2 mrd. kr. De ekstra midlene kommunene fikk i revidert nasjonalbudsjett, videreføres også i 2026. Regjeringens forslag bidrar til en forutsigbar og god sykehusøkonomi. Sykehusenes driftsmidler økes med 3,4 mrd. kr for å øke aktiviteten, i hovedsak som følge av at vi blir flere eldre. Vi gjør store investeringer i sykehusene, og regjeringen foreslår midler til investeringslån til fem nye byggeprosjekter. Budsjettforslaget innebærer en satsing på heldøgns omsorgsplasser, som sykehjem og omsorgsboliger. Samtidig foreslås en ny tilskuddsordning for tilpasning av egen bolig, slik at eldre kan bo hjemme lenger. Regjeringen følger opp opptrappingsplanen for psykisk helse. For neste år foreslår vi å styrke lavterskeltilbud i kommunene og tilbud drevet av ideelle og frivillige organisasjoner. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til det statlige barnevernet, slik at vi kan ivareta de mest sårbare barna. Forslaget til budsjett trygger landet. Forsvarsbudsjettet øker i tråd med langtidsplanen for Forsvaret, som et samlet storting har stilt seg bak. Det innebærer økte investeringer i moderne materiell og mer penger til drift, øving og personell. Norge fortsetter å stille opp for Ukraina fordi deres sikkerhet er vår sikkerhet. Vi vil gi 70 mrd. kr i militær støtte og 15 mrd. kr i sivil støtte til Ukraina. Videre foreslår regjeringen å bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekten, nær 57 mrd. kr, til bistandsformål. Regjeringen styrker arbeidet med å forebygge, forhindre og bekjempe kriminalitet. Vi foreslår økt grunnfinansiering til politiet og å forsterke innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet, bl.a. ved å utvide ordningen med hurtigspor for unge lovbrytere. Regjeringen følger opp totalberedskapsmeldingen, med vekt på sammensatte trusler, digital motstandskraft og samordnet beredskapsarbeid. Regjeringen har invitert partiene på Stortinget til å delta i en skattekommisjon som kan legge til rette for et tverrpolitisk skatteforlik. Etter samtaler med alle partiene har jeg nå invitert til et møte for å drøfte hvordan vi kan legge opp arbeidet for å få til et forlik. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om en helhetlig skattereform i løpet av 2027. Formålet er å oppnå enighet om viktige elementer i skattesystemet på tvers av politiske skillelinjer – en enighet som kan stå seg over tid og gi forutsigbarhet. Arbeidet med et skatteforlik bør ikke forsinke fornuftige endringer i skattene. I statsbudsjettet fremmer derfor regjeringen forslag som kan bidra til økt verdiskaping og mer rettferdighet. Det skjer innenfor skatteløftet om at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal øke. Hvis én skatt eller avgift går opp, må en annen skatt eller avgift gå ned. I budsjettet foreslår regjeringen å redusere inntektsskatten med mer enn 4 mrd. kr. En lønnstaker med 700 000 kr i inntekt og med kun standard fradrag vil med vårt forslag få redusert skatten med drøye 1 000 kr i året. Siden Støre-regjeringen tiltrådte, anslås skatten for den samme lønnstakeren å bli om lag 6 000 kr lavere i 2026 enn den ville vært med 2021-regler. Husholdningene får også lavere elavgift, noe som bidrar til at folk får bedre råd. Disse lettelsene finansieres gjennom andre endringer i skatte- og avgiftssystemet. Gjennom mange år har det vært et mål at alle nye personbiler skal være elektriske innen 2025. Det målet er i praksis nådd. Med en andel på hele 95 pst. blant nye personbiler har elbil blitt førstevalget for norske bilkjøpere. Samtidig har de årlige avgiftsinntektene fra biler blitt redusert med om lag 60 mrd. kr i løpet av de siste 20 årene. Støtten til elbiler har blitt en generell støtte til å kjøpe bil. De 20 pst. med høyest inntekt kjøpte i fjor ti ganger så mange nye elbiler som de 20 pst. med lavest inntekt. Det betyr at støtten i hovedsak går til dem som har mest fra før. En stor elsykkel med plass til barna har i dag høyere merverdiavgift enn en vanlig elbil med plass til hele familien. Elbilfordelene er en vesentlig årsak til at vi siden 2001, da vi innførte handlingsregelen, har brukt om lag en tredjedel – hver tredje krone – av uttaket av pensjonsfondet, eller oljepengene, på å finansiere lavere skatter og avgifter. Siden elbilmålet er nådd, foreslår regjeringen å redusere innslagspunktet for merverdiavgift ved kjøp av elbil fra 500 000 kroner til 300 000 kr. Fullt innfaset vil det alene gi 5 mrd. kr i økte inntekter. Regjeringen mener at elbilfordelene i merverdiavgiften bør fases videre ut, og varsler derfor at fritaket vil fjernes helt fra 2027. For at det fortsatt skal være mer attraktivt å velge elbil, foreslår regjeringen å øke engangsavgiften og CO2-avgiften. Klimaavgifter er det mest treffsikre og effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Ved å la forurenser betale gjør vi det mer lønnsomt å rense og mer ulønnsomt å forurense. På den måten får husholdninger og bedrifter insentiver til å finne de billigste og mest effektive måtene å kutte utslipp på. Det bidrar også til utvikling av ny, grønn teknologi. Vi foreslår derfor å øke klimaavgiftene med 14 pst. i 2026, i tråd med planen om å trappe opp det generelle nivået til 2 400 kr per tonn CO2, målt i dagens priser. I tillegg varsler vi at opptrappingen vil fortsette i samme tempo også etter 2030, til et avgiftsnivå på 3 400 kr per tonn i 2035. Regjeringen fører en ambisiøs klimapolitikk der prising av utslipp kombineres med krav til nullutslippsløsninger og støtte til utvikling og innfasing av ny grønn teknologi. Skattesystemet avhenger av tillit og legitimitet. Åpenbart urimelige skattehull undergraver dette. Vi foreslår nå å tette flere slike skattehull. Gjennom målrettet skatteplanlegging har selskaper i eiendomssektoren hatt mulighet til å unngå gevinstskatt på utleieleiligheter og tomter. I perioden 2017 til 2023 har gevinster på over 34 mrd. kr ikke kommet til beskatning som følge av dette skattehullet. Det vil vi nå sette en stopper for. I dag kan enkelte finansforetak oppnå doble rentefradrag når de tar opp lån i utlandet. Det vil si at de trekker fra de samme rentene to ganger. Nå fjerner vi denne muligheten. Ved internasjonal handel med tjenester er det et hull i merverdiavgiften som kan utnyttes av flernasjonale selskaper. Nå tetter vi også dette skattehullet. Alt dette gjør skattesystemet mer rettferdig og vil neste år gi fellesskapet økte inntekter på 2,6 mrd. kr, og mer

01:18]:På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe to kongelige proposisjoner: statsbudsjettet for budsjettåret 2026 skatter og avgifter for budsjettåret 2026

Arbeiderpartiet tar ansvar for alle de elementene som har vært i de ulike budsjettene vi har vedtatt, og de budsjettforlikene vi har inngått. Man må noen ganger gjøre prioriteringer, så det er ikke i alle budsjetter man får råd til alt, men vi har – sammen med andre partier her – stemt for økt barnetrygd. Den er nesten doblet i løpet av vår regjeringsperiode. Vi har i tillegg fått en betydelig reduksjon i barnehageprisene. Fordelen med reduserte barnehagepriser er ikke minst at barn som trenger barnehage aller mest, får det. Vi er opptatt av at man ikke skal skape fattigdomsfeller der behovsprøvd prising gjør det dyrt å være i jobb eller få inntekt for folk som har barn i barnehage. Fordelen med barnetrygd er at det kommer alle til gode. Vi er egentlig for begge deler, og vi skal ta ett skritt av gangen – innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Handlingsregelen er ikke til hinder for internasjonal solidaritet eller for å støtte lands frihetskamp. Derfor er Norge nå blant de landene som gir aller mest støtte til Ukraina. I tillegg er vi nå blant de ytterst få – kanskje det eneste landet – som når målet om 1 pst. av BNP i bistand. Den kombinasjonen av å ligge helt på topp i militær støtte til Ukraina og helt på topp når det gjelder bistand, muliggjøres av handlingsregelen og av at vi har satt til side alle oljeinntektene. Vi har ikke brukt noen oljeinntekter. Vi har spart alle, og så har vi brukt avkastningen. Siden fondet er stort, har vi penger til både bistand og f.eks. militær støtte. Representanten Carl I. Hagen sitter i salen, og han har jo alltid slåss for et utenlandsbudsjett. Dette er noe litt annet. Dette er at vi innenfor handlingsregelen bruker penger på disse formålene i utlandet.

I alle budsjetter er det en lang rekke engangsutgifter og varige utgifter, som det i alle budsjetter er en lang rekke engangsinntekter og varige inntekter. Det er gjerne slik at det i revidert blir litt flere av engangsutgiftene enn av de varige inntektene, det er helt riktig, men igjen: Det er det vi håndterer neste år. Jeg synes det er litt urimelig å forhåndsdømme budsjettet for 2026 nå. Vi står overfor den situasjonen regjeringen alltid står overfor, nemlig at man skal lage et budsjett for ett år, og så skal man ha nye satsinger og betale for satsinger som er vedtatt året før. Hva som blir den endelige sammensetningen av det budsjettet, kan jeg dessverre ikke si noe om nå, for vi er ikke ferdig med det arbeidet, men jeg er veldig trygg på at vi kommer til å gjøre det innenfor ansvarlige økonomiske rammer og innenfor handlingsregelen. Det er jeg trygg på fordi vi har greid det i så mange år før. Ja, vi påfører oss selv noen utgifter, men vi greier å håndtere dem.

Jeg tror vi må huske at det samlede skattenivået i Norge om lag er på linje med våre naboland Sverige og Danmark og de andre landene i vårt naboområde, men de har en annen innretning. De fleste av dem har ikke formuesskatt, men de har f.eks. arveavgift. Det har to tredjedeler av OECD-landene. Det er en annen måte å beskatte formue på. I Sverige har de ikke formuesskatt, men de har 31 pst. arbeidsgiveravgift på alle ansatte, mer enn dobbelt så mye som den høyeste satsen i Norge, og de har en vesentlig høyere eiendomsbeskatning. Igjen: Det er ikke bare et spørsmål om enkeltsatser. Det er et spørsmål om sammensetning av hele skattesystemet for å få et bedre skattesystem. Når det gjelder å redusere offentlige utgifter, tror jeg ingen av oss er i stand til å redusere offentlige utgifter når vi skal betale for økt pensjon og økt helse, men vi kan redusere veksten i offentlige utgifter, og ingen har bidratt mer til det enn den Arbeiderparti-ledede regjeringen som gjennomførte pensjonsforliket.

Alle skatter er en belastning, alle skatter har virkning på økonomien, så det krever ikke mye analytisk kapasitet å komme fram til at det er hyggelig å redusere skatter. Det som krever kapasitet, eller litt tenkning, er: Hvordan finansierer vi denne reduksjonen? De skattene som har en belastning på økonomien, gir oss noe annet. De gir oss inntekter til å finansiere barnehager, sykehus, skoler og veier, og de gir oss sosial, rettferdig fordeling. Spørsmålet er ikke om det er hyggelig å redusere skatter, spørsmålet er: Hvis man reduserer én skatt, eller noen skatter, hvordan sikrer man da fortsatt sosial fordeling, hvordan sikrer man da fortsatt finansiering av velferden? Det mener jeg hadde vært bra å diskutere for et bredt forlik. Det er hyggelig at Fremskrittspartiet fortsatt vil delta i det forliket. Det er synd at de sa nei til å begynne med det arbeidet i februar og heller vil vente til etter valget, men vi er klare også etter valget til å sette oss ned og diskutere et slikt forlik. Igjen: Alle skatter er en belastning, men skatter gir oss noe tilbake: fellesskap og sosial rettferdighet. Da er spørsmålet om vi kan vri det eller få til en annen sammensetning, sånn at vi oppnår det samme med andre skattesystemer.

For det første er ikke det intervjuet i TV 2 første gang jeg åpner for å drøfte også kapitalbeskatning, inkludert eierbeskatning. Det gjorde jeg i forslag til mandat for den skattekommisjonen vi ønsket skulle ha en bred sammensetning, der også Fremskrittspartiet ble invitert til å delta, for å få i gang arbeidet med et skatteforlik. Dessverre sa Fremskrittspartiet nei til å delta i det samarbeidet, hvor vi også pekte på formuesskatten. Vi pekte på ulike alternativer med uendret, men også lavere skattenivå. Jeg fortsetter å tro at dersom vi skal få store omlegginger av skattesystemet, dersom vi skal få mer forutsigbarhet, bør vi gjøre på nytt det vi har gjort før med stort hell i Norge, nemlig å få til brede forlik. Det står også i mandatet som ble lagt fram, det var vel i februar. Det står vi selvfølgelig fortsatt ved. Det er helheten som avgjør, for formuesskatten gir oss store inntekter og sosial profil. Hvis vi reduserer den, må vi sikre sosial profil og inntekter på andre måter.

Jeg hadde gleden av å være statsminister i åtte år da vi hadde nøyaktig det samme skatteløftet, nemlig at de samlede skattene og avgiftene skulle være uendret – de skulle ikke øke. Ved hver eneste reviderte budsjettbehandling var det en del utgifter som hadde overslag på neste år, hver gang var man urolig for hvordan det skulle håndteres, og hver gang ble det håndtert. Jeg tror ikke jeg skal starte budsjettforhandlingene for 2026-budsjettet nå i dag. Vi skal jobbe med det i regjeringen og legge det fram, og jeg er helt trygg på at vi kommer til å legge fram et budsjett som er i tråd med handlingsregelen, som er ansvarlig, og som betaler for de satsingene vi legger fram.

Trygg styring handler om prosentregning. Det handler om å følge handlingsregelen, som handler om en prosentsats av pensjonsfondet, 3 pst., men det handler selvfølgelig om mer enn prosentregning. Det sterkeste uttrykket for ansvarlighet er hvordan det går med norsk økonomi. Når vi nå har økende vekst, høyt nivå på investeringene, rekordnoteringer på Oslo Børs, lav arbeidsløshet og rente som går ned, er det et uttrykk for at det går godt i norsk økonomi. Det er kanskje de aller beste eksempler på at det er en forsvarlig økonomisk politikk som føres. I tillegg er det slik at den økonomiske politikken som føres, gjør at vi investerer i kunnskap, utdanning, kvalifisering, som kanskje er det aller viktigste vi gjør for å sikre en bærekraftig økonomi på lang sikt.

Støre-regjeringen har fulgt handlingsregelen både når det gjelder den samlede pengebruken, og når det gjelder innretningen av pengebruken. Jeg husker veldig godt da vi formulerte handlingsregelen i 2001. Det aller viktigste var selvsagt å sette en ramme for den samlede pengebruken og si at vi bare skulle bruke finansavkastningen av fondet. Der er det ingen tvil, der er altså uttaket nå 2,7 pst. – klart under den forventede realavkastningen på 3 pst. Det er brukt penger på ting som fremmer vekstevnen i norsk økonomi, men det er ikke slik at de eksemplene representanten Bru nevner, er en uttømmende liste. Vi viste i den stortingsmeldingen i 2001 bl.a. til langtidsprogrammet, hvor vi også framhevet f.eks. at det å satse på barnehager er vekstfremmende. Det bidrar til å få fram arbeidskraft, det bidrar til jevn fordeling, det bidrar til et mer produktivt samfunn – et samfunn der alle er med. Ser vi dette samlet fra 2001, er det også gitt betydelige skattelettelser.

Det er en urolig tid. En ny og mer alvorlig sikkerhetspolitisk virkelighet rundt oss og handelskonflikter skaper stor usikkerhet. Da er det enda viktigere enn noen gang å holde orden i norsk økonomi. Til tross for det alvorlige bakteppet internasjonalt må vi ikke glemme lyspunktene her hjemme. Norsk økonomi går bra. Etter to år med lav vekst i fastlandsøkonomien er det utsikter til sterkere vekst i 2025. Arbeidsledigheten holder seg fortsatt lav, prisveksten er på vei ned. Både i fjor og i år stiger lønningene vesentlig mer enn prisene. Det betyr at folk får økt kjøpekraft. På toppen av det kunngjorde Norges Bank i går at den setter ned renten med 0,25 prosentpoeng. Det er en god nyhet for alle som har lån. Norge og norsk økonomi har med andre ord et godt utgangspunkt for å tåle usikkerheten og uroen vi ser rundt oss. Regjeringens viktigste oppgave er å trygge landet, velferden og folks økonomi. Forslaget til revidert nasjonalbudsjett og budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser dette i praksis. Dette er et revidert budsjett, og vår fremste prioritering er å videreføre en ansvarlig styring i den økonomiske politikken. Vi følger kursen fra budsjettet som ble vedtatt av de samme partiene i fjor høst. Det er imidlertid én stor endring, og det er Stortingets enstemmige vedtak fra tidligere i år om å tredoble den militære støtten til Ukraina, totalt med 50 mrd. kr. Det betyr at den samlede støtten til Ukraina nå utgjør 85 mrd. kr – som uten sammenligning er den største økningen i revidert budsjett. Revidert nasjonalbudsjett inneholder også en rekke oppdaterte anslag og nødvendige utgiftsendringer. Dette omfatter bl.a. nye anslag for folketrygden og økte overføringer til kommunesektoren for å dekke økte pensjonsutgifter som følge av ny avtalefestet pensjonsordning. Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fått til gode løsninger i forhandlingene i Stortinget: Barnehageprisen reduseres med 800 kr per måned fra 1. august. Kommunesektoren får 1,1 mrd. kr ekstra. I tillegg får fylkeskommunene penger til samferdsel. Norgespris gir folk forutsigbarhet for strømutgiftene. Elavgiften reduseres med 4,4 øre per kWt fra 1. oktober. Redusert elavgift betyr reduserte kostnader for både husholdningene og bedriftene. Bruken av oljepenger øker ikke sammenlignet med regjeringens forslag. Med et fondsuttak på 2,7 pst. er vi godt innenfor handlingsregelens langsiktige rettesnor på 3 pst. Med dette reviderte budsjettet trygger vi landet, velferden og folks økonomi.

Skatte- og avgiftsopplegget bør som et utgangspunkt ligge fast gjennom året. Regjeringen har derfor foreslått kun mindre endringer i skatter og avgifter i revidert budsjett. Regjeringen foreslår å innføre en kontoordning for jordbruket fra 1. januar 2025. Ordningen gir mulighet til å utsette skatt. Årets overskudd fra jordbruket kan overføres på kontoen, og regjeringen foreslår at det må betales skatt av minst 85 pst. av kontoens saldo hvert år. Regjeringen foreslår også enkelte andre endringer, bl.a. foreslår vi at ytelsen til deltakere i ungdomsprogram blir skattlagt som lønn og regnet som pensjonsgivende inntekt. Endringene foreslås med virkning fra og med inntektsåret 2025. Regjeringen foreslår også en endring som ikke gjelder skatt og avgift. Vi foreslår at det gis mulighet til å gi egne regler for regnskapsføring av pensjonsforhold i helseforetak. Endringen foreslås å få virkning straks. Jeg merker meg at en samlet komité slutter seg til de fleste forslagene fra regjeringen. Regjeringen foreslår også noen endringer i stortingsvedtakene, nærmere bestemt Stortingets vedtak om avgift på elektrisk kraft. Dette forslaget, sammen med de andre skatte- og avgiftssakene som ikke krever lovvedtak, behandles i Stortinget på fredag.

Det er en forordning i EU som setter opp rammeverket for en folkefinansieringsordning. Den har vært i EU i noen år, og så ble den innlemmet i EØS-avtalen i februar i år. Det er altså ikke så lenge siden. Nå skal vi gjøre det vi kan for å få fram disse bestemmelsene så raskt som mulig. Hovedprinsippene for bestemmelsen er i og for seg kjent ved at forordningen nå er innlemmet i EØS-avtalen. Detaljene må vi komme tilbake til i det forslaget vi legger fram for Stortinget.

Ulike regjeringer har sett at det noen ganger tar tid å få innlemmet EU-regelverk i EØS-avtalen. Det som nå er bra med denne saken, er at det ble vedtatt 2. februar at forordningen skal innlemmes i EØS-avtalen. Dermed har vi det på plass, og når EØS-avtalen nå omfatter dette regelverket om folkefinansiering, jobber vi med å legge saken fram for Stortinget. Det skal skje så fort som mulig. Det vil være et lovforslag som vil sikre at Norge vil bli en del av det felleseuropeiske regelverket for folkefinansieringstjenester – oppfølgingen av innlemmelsen i EØS-avtalen. Det er viktig at regelverket utformes på en måte som både fremmer et velfungerende indre marked for folkefinansiering og ikke minst sikrer gode beskyttelsesordninger for investorene.

Hvert år legger vi fram en helhetlig stortingsmelding med tiltak og vurderinger om hvordan det står til i det norske finansmarkedet og den norske finansnæringen. Det er en ypperlig anledning til å komme med både forslag og analyser av hva som kan gjøres for den norske finansnæringen. Et flertall i innstillingen foreslår at vi skal komme tilbake til en mer helhetlig betraktning til neste år, og det vil selvfølgelig regjeringen gjøre. Samtidig advarer jeg mot særordninger. Høyre er normalt et parti som er imot å plukke vinnere. Vi skal ha generelle, gode rammevilkår for alle norske næringer, legge til rette for lønnsom virksomhet på den måten, og vi har altså en lønnsom og velfungerende finansnæring i Norge i dag.

Jeg ser verdien av at vi hele tiden gjør noe for å styrke konkurransekraften til finansnæringen gjennom generelle virkemidler og de tiltakene jeg bl.a. har pekt på. Jeg ønsker velkommen det forslaget et flertall i komiteen stiller seg bak, nemlig om å be oss komme tilbake til den typen spørsmål i neste års finansmarkedsmelding, for det er hvert år en melding om hvordan vi kan gjøre noe og handle for å sikre at vi har en god, lønnsom og robust finansnæring i Norge. Det jeg vil advare mot, er det som antydes i forslaget fra Høyre om at man nærmest skal instruere Norges Bank om å legge arbeidsplasser til Oslo, Norge, selv om det ikke er Norges Banks og pensjonsfondets ønske. Det vil undergrave arbeidsdelingen mellom Norges Bank og Finansdepartementet, og det vil gi en pekepinn om en form for tilretteleggelse for finansnæringen som denne regjeringen ikke vil støtte.

Det overordnede bildet er at vi har en god, robust og lønnsom norsk finansnæring. Vi har spesielt lønnsomme og robuste norske banker som er mer kostnadseffektive enn banker i veldig mange andre land, men vi må hele tiden anstrenge oss for å se hvordan vi fortsatt skal sikre en god og lønnsom finansnæring, for det er en viktig del av hele økonomien. Vi har sendt på høring forslag om hvordan vi kan styrke verdipapirfondet med en mer gunstig beskatning, og vi arbeider løpende med å innlemme nye EU-direktiver – alt sammen med sikte på å sikre norsk finansnæring like eller faktisk enda bedre konkurransevilkår enn i de landene vi konkurrerer med. Det har skjedd noe, det vil skje noe, og vi ser at resultatet er at vi har en sterk, konkurransedyktig norsk finansnæring.

Årets finansmarkedsmelding beskriver et solid norsk finanssystem med robuste og lønnsomme foretak. En velfungerende finansnæring er avgjørende for finansiell stabilitet og bidrar til økonomisk vekst og omstilling i hele økonomien. Det er en urolig tid. Store tollendringer har skapt betydelig usikkerhet for verdensøkonomien og i finansmarkedet. Uforutsigbarheten internasjonalt øker usikkerheten om det videre forløpet i norsk økonomi. Da er det enda viktigere med et solid finanssystem og en ansvarlig økonomisk politikk. Her hjemme bidrar høy gjeld i husholdningene og bankenes store utlån til næringseiendom til sårbarheter i finanssystemet. Solide og lønnsomme banker gjør likevel at finanssystemet er godt rustet mot økonomiske tilbakeslag og forstyrrelser i markedene. Jeg setter pris på at komiteen i innstillingen i stor grad stiller seg bak analysene og vurderingene i meldingen. Komiteens høring har gitt mange aktører mulighet til å legge fram sine vurderinger. Finansmarkedene er internasjonale, og norske foretak og markeder har en velfungerende tilknytning til markedene ute. Tilknytningen gjennom EØS-avtalen er særlig viktig. Regjeringen mener at Norge skal være et attraktivt land å drive virksomhet i, også på finansmarkedsområdet. Som jeg skrev i svarbrevet til Stortinget på representantforslaget om en handlingsplan for finansnæringen, prioriterer regjeringen høyt at norske aktører, så langt som det er mulig, skal stå overfor samme regler som aktører i EU. Det krever godt samarbeid med våre EFTA-partnere og EU for løpende å innlemme nytt regelverk i EØS-avtalen. Samtidig må regelverkene gjennomføres raskest mulig i vårt nasjonale regelverk. Norske banker er blant de mest kostnadseffektive og lønnsomme i Europa. De norske bankene har opprettholdt markedsandelene over tid i konkurransen med utenlandske banker. Jeg er opptatt av at det skal være god konkurranse i det norske bankmarkedet. De generelle kravene skal være likest mulig for banker som opererer i Norge, enten de er norske eller utenlandske. Det er relativt enkelt å bytte bank i Norge, og regjeringen arbeider med ytterligere tiltak for å gjøre det enda enklere. Jeg er glad for at vi i Norge har en lønnsom og solid finanssektor som kan tåle en støyt. En ny og mer alvorlig sikkerhetspolitisk virkelighet samt en pågående handelskonflikt skaper stor usikkerhet rundt oss. Det understreker viktigheten av et robust finanssystem.

Lovforslaget gjelder endringer i særreglene om bosted for medlemmer av Stortinget og regjeringen, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved Statsministerens kontor. Særreglene gjør at rikspolitikere kan beholde skattemessig og folkeregistrert bosted på hjemstedet, mens vervet utøves i Oslo. De anses dermed som pendlere, og kan få dekket hjemreiser og pendlerbolig i Oslo skattefritt. Stortinget oppnevnte representantordningsutvalget for å gjennomgå bl.a. Stortingets pendlerboligordninger. I anmodningsvedtak nr. 857 for 2023 ble regjeringen bedt om å vurdere utvalgets forslag til endringer i bostedsreglene og klargjøre aktuelle tolkningsspørsmål. Lovforslagene ligger tett opp til utvalgets anbefalinger. Rikspolitikere representerer folket og skal kunne utøve vervet på like vilkår, uavhengig av geografisk tilhørighet og livssituasjon. Særreglene har lang tradisjon og er bl.a. begrunnet i ombudsplikten og muligheten til å opprettholde tilknytning til valgdistriktet. Det er derfor foreslått å videreføre at rikspolitikere lettere kan oppnå pendlerstatus enn det som følger av de alminnelige pendlerreglene. Regjeringens forslag bringer særreglene noe nærmere de alminnelige pendlerreglene, i tråd med anbefalinger fra utvalget og presidentskapet. Det stilles strengere krav til å disponere en egen bolig på hjemstedet, et økt avstandskrav og et krav om alminnelige eier- eller leiekostnader. Boligen på hjemstedet må være minst 35 m2, uavhengig av husstandens størrelse. Det foreslås også to særordninger for mindre boliger og rom i kollektiv. I tillegg foreslås en ny adgang til å oppnå pendlerstatus ved å flytte ut av Oslo-området i løpet av funksjonsperioden. Jeg registrerer at det i innstillingen fra komiteen foreslås enkelte justeringer i reglene. Det tar jeg til etterretning. Regjeringen foreslår en adgang til å leie ut inntil halvparten av egen bolig på hjemstedet uten at pendlerboligen blir skattepliktig. Det foreslås også at bruken av statsministerboligen skal være skattefri, uavhengig av om statsministeren disponerer egen privat bolig i tillegg. Endelig foreslås det å videreføre dagens særregel om at stortingsrepresentanters hjemreiser skattemessig regnes som yrkesreiser. Denne regelen foreslås utvidet til også å omfatte statsråder og øvrig politisk ledelse.

Det hadde nok skapt oppmerksomhet, men jeg synes ikke det i seg selv er et argument mot å gjøre det, for det Norge gjør i dag, skaper også oppmerksomhet. Vi har en veldig sterk og klar stemme i fordømmelse av ulovlig okkupasjon og ulovlig krigføring. Det blir lagt merke til at vi har et fond, et av verdens største, kanskje verdens største statlige investeringsfond, som trekker seg ut av selskaper som bidrar til ulovlig bosetning og ulovlig krigføring, så det at det skaper reaksjoner, synes jeg ikke i seg selv er et fellende argument mot å gjøre det. Argumentet mot å gjøre det er at vi skal være mer målrettet, vi skal gjøre det vi mener har virkning, og de retningslinjene Stortinget har vedtatt, gir en praktisering som har virkning, og som gjør at vi har en tydelig stemme også i denne konflikten.

Ansvaret ligger hos regjeringen, i Finansdepartementet, hos meg, og jeg tar det hele og fulle ansvaret for den måten jeg har satt opp dette rammeverket på, med et uavhengig etikkråd, som gir råd til Norges Bank, og så gjør Norges Bank konkrete beslutninger. Vi kan selvfølgelig politisk stramme inn de retningslinjene, men jeg synes vi har gode retningslinjer som sikrer at vi kommer oss ut av selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, ut av selskaper som selger våpen til en ulovlig krigføring i Gaza, og ut av selskaper som bidrar til en ulovlig okkupasjon og ulovlige bosetninger. Dette er en veldig alvorlig beslutning. Derfor bruker Etikkrådet noe tid. De vurderer selskapene, de går gjennom listene. Noen ganger er de enig i vurderingene og trekker seg ut, andre ganger er de uenige og trekker seg ikke ut. Jeg mener det er riktig at vi vedtar de politiske retningslinjene, og så må Etikkrådet i Norges Bank gjøre den konkrete vurderingen av de enkelte selskapene.

Fordi jeg mener at det regelverket vi har nå, fungerer godt, og det har bred tilslutning i Stortinget. Det innebærer at vi trekker oss ut av selskaper som bidrar til den ulovlige okkupasjonen på Vestbredden, vi trekker oss ut av eller er ikke investert i selskaper som leverer våpen i strid med folkeretten i krigføringen i Gaza. Som representanten også peker på, er det mange selskaper som er til stede, og som selger produkter, som Airbnb, Coca-Cola, booking.com og mange andre, som står på disse listene, og som gjør at tallene blir veldig store. Men basert på den informasjonen vi har nå, er det ikke noe som tilsier at de bidrar til brudd på folkeretten. Det kan endre seg. Etikkrådet vurderer selskap løpende. Så et selskap man vurderer at ikke medvirker i dag, kan være i en annen situasjon i morgen. Det systemet er grundig. Mange selskaper vurderes. Det har bred tilslutning, og det gjør at Norge har et fond som vel er blant de strengeste i verden når det gjelder å trekke seg ut av selskaper i Israel som bidrar til folkerettsbrudd.

Det er et system som har bred støtte i Stortinget. Det ble bekreftet i dag, eller det blir bekreftet nå i denne debatten. For det andre: Vi hadde høring med Etikkrådet hvor jeg synes Etikkrådet svarte veldig godt på alle de konkrete spørsmålene de fikk. Det er veldig mange lister som kommer fra veldig mange ulike organisasjoner. Det er nyttig. Etikkrådet bruker dem til å sjekke og faktasjekke bedrifter. Vi har f.eks. en liste fra FNs høykommissær for menneskerettigheter. Der er det 97 selskaper, så vidt jeg husker. Vi har trukket oss ut av 7, og vi er inne i 13. Etikkrådet vurderer listene og trekker seg ut dersom de mener at selskapene medvirker til folkerettsbrudd. Jeg tror noe av uenigheten her handler om at vi skal ut av de selskapene som bidrar til folkerettsbrudd, enten det er ulovlig okkupasjon eller krigføring i Gaza, men vi skal ikke ut av alle selskaper som er til stede på Vestbredden, som Coca-Cola eller booking.com, som selvfølgelig har virksomhet der, men som ikke bidrar til folkerettsbrudd etter Etikkrådets vurdering med den informasjonen de har nå.

Jeg har ikke sett det oppslaget i Klassekampen, men det jeg vet, er at Etikkrådet legger til grunn de retningslinjer vi har vedtatt. De er veldig tydelig på at vi ikke skal være investert i selskaper som medvirker til folkerettsbrudd, og det gjelder også folkerettsbrudd i form av krigføring på Gaza. Når det gjelder amerikanske selskaper, er vi ute av svært mange av dem fordi de også bidrar til atomvåpenproduksjon. Når det gjelder tyske selskaper, har Tyskland undertegnet en avtale om handel med våpen, som innebærer at de ikke skal selge våpen til land som bruker dem i strid med folkeretten. Derfor er vi trygge på at Etikkrådet følger retningslinjene og bidrar til at Norge ikke er investert i eller trekker seg ut av selskaper som bidrar til ulovlig folkerettsstridig krigføring i Gaza.

Jeg vil være forsiktig med å spå, men det er jo ikke så lenge siden vi fra norsk side tok opp dette. Da jeg oppdaget at Den nordiske investeringsbank hadde denne begrensningen på å investere i våpen og ammunisjon, tok jeg det opp med en gang, ikke fordi jeg tror det i og for seg er avgjørende for den samlede våpen- og ammunisjonsproduksjonen i de nordiske landene, men fordi jeg tror det sender et feil signal at det skal være noe uetisk i å investere i det vi trenger for å beskytte vår frihet og vår sikkerhet. Det er ikke så mange uker siden, og jeg vil håpe og tro at vi så raskt som mulig kan få enighet om dette i Den nordiske investeringsbank.

Først vil jeg si at Den nordiske investeringsbank har gjort en viktig justering. Den åpnet i fjor for å kunne finansiere flerbruksutstyr, altså prosjekter med både militære og sivile anvendelsesområder. Så har Norge, som representanten viser til, tatt til orde for og aktivt arbeidet for at Den nordiske investeringsbank skal endre retningslinjene slik at banken også kan finansiere våpen og ammunisjon. Det er ikke noen annen forklaring på at det har tatt litt tid enn at det er ulike synspunkter på det blant de nordiske landene, og det er et forslag vi ganske nylig tok opp. Så jeg håper at vi skal få gjennomslag, men det vil ta noe mer tid før vi får enighet om dette i banken.

Jeg tror det er klokt at de som forhandler, forhandler, og at de forhandlingene ikke skjer i åpen stortingssal. Vi har lagt fram et revidert nasjonalbudsjett som – når man ser bort fra de 50 mrd. kr et enstemmig storting allerede har vedtatt, og som utelukkende skal brukes i prosjekter utenfor landets grenser – har nøyaktig samme oljepengebruk ved uttak fra fondet som i det vedtatte budsjettet. Det understreker at det regjeringen har lagt fram, ikke er et nytt budsjett, men en revidert utgave av et allerede vedtatt budsjett. For oss er det selvfølgelig helt avgjørende at vi holder oss innenfor ansvarlige rammer, og at vi bidrar til fortsatt god utvikling i norsk økonomi. Vi har i løpet av de siste par årene sett at prisstigningen har kommet klart ned, og at lønningene nå vokser mer enn prisene. Det innebærer at det etter noen år med ganske vanskelige forhold for folk i hvert fall går i riktig retning. Kjøpekraften øker blant dem som har inntekt og pensjon.

Jeg ser for meg at vi følger handlingsregelen. Det er en forsiktig og ansvarlig regel. Jeg ser også for meg at vi følger den på en klok måte. Det vil si at man noen ganger må bremse opp i økonomien. Da skal vi ligge litt under 3 pst. Det er også lurt å ligge litt under 3 pst. når vi ser at fondet er så stort som nå, og vi kan oppleve store svingninger. Når det gjelder den samlede bruken av oljepenger, er det slik at alle partier her på Stortinget legger seg mer eller mindre på det nivået som regjeringen har lagt seg på. Det mener jeg egentlig er bra, for det er et uttrykk for at det er bred tilslutning til at vi over tid skal bruke noe som tilsvarer forventet realavkastning av fondet. Så lenge vi gjør det, tror jeg dette kan gå ganske bra.

Jeg håper at vi ikke går inn i en tid der oljepengebruken blir lavere, men jeg tror at vi går inn i en tid der veksten blir lavere, og der vi ikke kommer til å oppleve at økningen i prosent av nasjonalproduktet, eller som andel av statsbudsjettet, blir like stor som de siste årene. Det er jo i tråd med handlingsregelen vi har økt oljepengebruken, fordi fondet har blitt større. 3 pst. av et stort fond er mer enn 3 pst. av et lite fond. Fondet er større nå enn for noen år siden, og derfor har også oljepengebruken økt. Det vi vel har blitt minnet om, er at de store svingningene gjør at vi skal være forsiktige. Derfor har vi jo nå ligget klart under 3 pst. Vi ligger på et uttak på 2,7 pst., og det er en betydelig buffer der. Det at vi har en buffer opp mot 3 pst, gjør at vi også kan ta noen av de svingningene som kommer i aksje- og finansmarkedene. Så vi har økt oljepengebruken i tråd med handlingsregelen, men vi skal være forsiktige i framtiden.

Framsynte og ansvarlige politikere har over tid lagt grunnlaget for at vi i dag har en stor finansformue. En langsiktig, profesjonell og ansvarlig forvaltning av våre felles sparemidler i Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge har tjent oss vel. Finanskomiteens innstilling viser at det er bred støtte til Statens pensjonsfonds lovfestede finansielle formål. Vi lever i en usikker verden med krig og konflikt. Blant annet gir situasjonen på Vestbredden og Gaza grunn til dyp bekymring. Mennesker drepes, og lidelsene er hjerteskjærende. Norge er blant de landene som klarest har krevd at den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden må opphøre, og at krigen i Gaza stanses. Vi har gått inn for umiddelbar våpenhvile, frigivelse av gislene, og at det åpnes for uhindret humanitær hjelp. Norge selger ikke våpen til Israel og har innført sanksjoner rettet mot den ulovlige okkupasjonen. Norge gir betydelig humanitær støtte til FNs arbeid for den palestinske befolkningen og deltar i arbeidet for en varig politisk løsning med en israelsk og en palestinsk stat. I tillegg har vi politisk fastsatte retningslinjer for Statens pensjonsfond utland som innebærer at fondet trekker seg ut av selskaper som medvirker til Israels ulovlige okkupasjon eller krigføring i Gaza i strid med folkeretten. Dette viser hvor viktig det er at vi har et etablert system for etisk forvaltning av fondet. Jeg har tillit til at Etikkrådet og Norges Bank følger opp retningslinjene på en god måte. Å utelukke et selskap begrunnet med brudd på etiske normer, er et alvorlig saksforhold. Tilrådingene fra Etikkrådet offentliggjøres og fordrer grundig forarbeid. Saker som kan framstå enkle og åpenbare, kan vise seg å være mindre klare ved nærmere undersøkelser. Vi trekker oss ut av selskaper som medvirker til Israels brudd på folkeretten, men ikke ut av alle selskaper som har tilstedeværelse på Vestbredden. Det betyr at pensjonsfondet f.eks. har solgt seg ut av selskaper som bygger ulovlige bosettinger eller muren på Vestbredden. Fondet har ikke solgt seg ut av selskaper som Airbnb, Carlsberg eller Volvo, som er til stede eller har virksomhet på Vestbredden, men der Etikkrådet ikke har vurdert at de medvirker til folkerettsbrudd. Etikkrådet følger utviklingen nøye. Ny informasjon kan gjøre at vurderingen av enkeltselskaper endres. Som det har vært nevnt her tidligere i debatten, er det mange land som har hatt store inntekter fra olje, gass eller andre naturressurser, men knapt noen – om noe – land har forvaltet disse inntektene slik Norge har gjort. Vi har spart alle inntektene fra vår olje- og gassvirksomhet. Det har gitt et pensjonsfond som tilsvarer nær fire ganger verdien av Norges bruttonasjonalprodukt. Handlingsregelen for uttak av fondet sikrer at vi over tid ikke bruker mer enn forventet realavkastning av de oppsparte midlene. Dermed kan fondet i prinsippet vare evig. Det betyr at en ikke-fornybar ressurs – olje og gass i kontinentalsokkelen – er forvandlet til en evigvarende «fornybar» ressurs, en finansformue plassert i et stort antall verdipapirer internasjonalt. I dag finansierer uttaket fra pensjonsfondet omtrent hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondet er derfor helt avgjørende for å finansiere vår felles velferd, opptrapping av Forsvaret og mange andre gode formål. Nettopp fordi fondet er blitt så stort, må vi huske at verdens finansmarkeder kan svinge betydelig, slik vi har sett i det siste. Vår langsiktige investeringsstrategi gjør oss rustet til å tåle slik uro. For et så stort fond som Statens pensjonsfond utland er det ingen steder å gjemme seg. I møte med en mer usikker verden er det derfor fortsatt en god tilnærming å spre investeringene. Jeg legger vekt på at vi også framover må søke bred enighet om viktige veivalg i forvaltningen av vår felles formue, slik debatten i dag også er et uttrykk for. Til slutt: Regjeringen vil arbeide for fortsatt gode og forutsigbare rammevilkår for handel og investeringsvirksomhet internasjonalt, for å sikre fondet også i framtiden.

Det er riktig at Etikkrådet ikke legger bare folkeretten til grunn, for de har mye mer ambisiøse og krevende retningslinjer enn det folkeretten ville innebære. Det er riktig som representanten Moxnes påpeker, at vi i utgangspunktet, i 2000, hadde et folkerettsråd som ga pensjonsfondet råd. Det anbefalte utelukkelse av ett selskap. Nå har vi laget mye mer ambisiøse retningslinjer som går lenger enn folkeretten, og har trukket oss ut av 170 selskaper – tror jeg det var, sist jeg så en oversikt. Og det er en god del selskaper som er satt under administrasjon. Så vi går lenger enn folkeretten, vi begrenser oss ikke bare til kravene som folkeretten stiller. Det finnes mange lister. FNs høykommissær for menneskerettigheter har sendt en liste der jeg mener det er 97 selskaper. Av dem er vi inne i, så vidt jeg husker, 13 selskaper, og 7 har vi trukket oss ut av. Det viser bare at sett i forhold til de mange listene som nå er ute, er vi ute av mange selskaper, men ikke av alle, fordi vi er uenig i noen av vurderingene.

Norge etterlever sine folkerettslige forpliktelser. Det vi også gjør, er at vi faktisk går utover de kravene folkeretten stiller, og har vedtatt etiske retningslinjer som går lenger enn folkeretten. FNs spesialrapportør vil om kort tid få et omfattende svar der vi redegjør for dette mer i detalj. Men jeg tror hovedpoenget her er at vi trekker oss ut av selskaper som medvirker til folkerettsbrudd, enten det er salg av våpen til Israel, eller det er selskaper som bidrar til den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden. Vi har trukket oss ut av en del selskaper, andre selskaper er under løpende vurdering. Det kan godt hende vi kommer til å trekke oss ut av flere. Men det er altså ikke slik at vi trekker oss ut av alle selskaper som har tilstedeværelse på Vestbredden. Det er selskaper som Coca Cola, Carlsberg og mange andre selskaper, som selvfølgelig har virksomhet, tilstedeværelse, på Vestbredden, men som Etikkrådet, basert på de politisk vedtatte retningslinjene, ikke mener bidrar til brudd på folkeretten.

Det er Finansdepartementets ansvar å utforme et rammeverk for forvaltningen av pensjonsfondet som ikke bryter med bindende regelverk, heller ikke med folkeretten. Det er regjeringens klare oppfatning at rammeverket oppfyller dette vilkåret. Etikkrådet skal overvåke og vurdere selskaper pensjonsfondet er investert i opp mot disse etiske retningslinjene. Formålet med retningslinjene er å unngå at fondet er investert i selskaper som forårsaker eller medvirker til alvorlige krenkelser av grunnleggende etiske normer, inkludert folkeretten. Etter § 4 i retningslinjene kan observasjon eller utelukkelse besluttes for selskaper der det er «uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for» nærmere bestemte normbrudd. De etiske retningslinjene bygger på konvensjoner og avtaler Norge har sluttet opp om. Kriteriene omhandler bl.a. grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene, alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner og salg av våpen fra selskaper til stater som benytter disse på en måte som strider mot folkeretten. Retningslinjene er rettet mot selskaper, ikke stater. Samtidig gjelder folkeretten for stater og ikke for selskaper. Selskaper kan likevel medvirke til at stater bryter med folkeretten, f.eks. ved å krenke menneskerettighetene eller humanitærretten. Etikkrådet søker å avdekke om det er selskaper i fondet som kan medvirke til staters folkerettsbrudd etter kriteriene i retningslinjene. Regjeringen er trygg på at fondets investeringer, de etiske retningslinjene og Etikkrådets anvendelse av dem er i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser.

Jeg tror at vi alltid kan gjøre skattesystemet bedre. En av grunnene til at jeg har invitert til et bredt skatteforlik, er at jeg tror det bør være grunnlag for å lage en omlegging av skattesystemet, der vi lager et skattesystem som fremmer vekst og sysselsetting. Det har bl.a. kommet forslag fra skatteutvalget om å redusere skatten på arbeidsinntekt for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe og mer lønnsomt å gå fra ulike trygdeytelser til jobb. Det koster veldig mye penger, så da må vi finansiere det gjennom andre skatter. Det er det vanskelig å få enighet om, men det er den typen ting som et skatteforlik kan gjøre: bidra til å tette skattehull, bidra til å fjerne urimeligheter i skattesystemet. Istedenfor å måtte gjøre det klattvis her og der, tror jeg tiden er kommet for et bredere skatteforlik, som vi har hatt før i Norge. Det var rundt den tiden da jeg var statsminister siste gang, rundt 2005, at vi fikk på plass utbytteskatt gjennom et forlik. Jeg er enig i at vi kan gjøre mye bra med skattesystemet, at vi kan gjøre det mer rettferdig og tette skattehull, men jeg tror det vil kreve et bredt forlik.

Den norske modellen og det norske velferdssamfunnet er jo en massiv inntektsoverføring. Omtrent halvparten av all verdiskaping, halvparten av bruttonasjonalproduktet, går jo gjennom de offentlige budsjettene. Da trekker vi inn kjøpekraft, gjennom et progressivt skattesystem – mest fra dem som har mest fra før – og fordeler ut igjen. Veldig mye går til ulike trygder og stønader, og heldigvis har vi nå igjen fått en utvikling der trygdene vokser mer enn prisene. Det betyr ikke at alle trygder er høye nok, det betyr bare at de går i riktig retning. Vi bruker veldig mye penger på offentlige tjenester som er helt nødvendige – som skoler, barnehager, helse – som er gratis, så det er jo en massiv omfordeling. Jeg advarer litt mot at man skal skape for mye uforutsigbarhet for norske virksomheter, og derfor mener jeg at det som Arbeiderpartiet går til valg på, er riktig, nemlig at vi skal ha det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret. Det betyr at vi kan få til omfordeling, men jeg tror ikke vi skal gå inn for en økning av det samlede skatte- og avgiftsnivået.

Det trengs i høyeste grad flere politiske grep for å hjelpe og støtte de menneskene som sliter økonomisk, og det er mange. Det er mange som føler økonomisk utrygghet, og det er også grunnen til at vi har lagt fram det reviderte statsbudsjettet vi nå har lagt fram. Det viktigste vi gjør der, er å bidra til at prisveksten kan fortsette nedover. Det er altså to år siden vi hadde en prisvekst på 7,5 pst., og at prisene vokste mer enn lønningene. Nå er den på 2,5 pst., og vi arbeider for at den skal gå ytterligere ned, og at vi fortsatt kan ha den situasjonen at lønningene vokser mer enn prisene. Det betyr også at trygdene da vil justeres mer enn prisveksten. Norge er et land der prisene er høye, men der også lønningene er høye. Det som er utfordringen, er at inntil i fjor vokste prisene mer enn lønningene, i hvert fall knapt mer, mens vi nå i to år har hatt en ganske god reallønnsvekst. Det betyr ikke at alle de som har dårlig råd, plutselig får god råd, men det betyr at de som har hatt dårlig råd, i hvert fall får litt mer å rutte med. Så kommer det altså et stort, viktig tiltak til i revidert budsjett, som en oppfølging av det som er annonsert, nemlig norgespris på strøm. Men det aller viktigste er jo å sørge for at folk er i jobb, for hvis vi svikter i forbindelse med det, blir det i hvert fall sosiale forskjeller og økonomisk utrygghet. Så dette er et budsjett for lavere prisvekst. Det er et budsjett der vi har en viktig ny satsing, nemlig norgespris, og det er et budsjett for å holde sysselsettingen høy og arbeidsløsheten lav. Det vil være behov for å komme med enda flere tiltak, men de hører ikke hjemme i et revidert budsjett. De hører hjemme i de ordinære budsjettene, og der har regjeringen allerede gjort viktige ting, som f.eks. lavere barnehagepriser, økt barnetrygd og mange andre tiltak, men det får komme etter hvert, i de ordinære budsjettene.

Vi er opptatt av at vi ikke skal investere i selskaper som bidrar til Israels folkerettsbrudd i krigen i Gaza og på Vestbredden. Derfor har vi klare retningslinjer når det gjelder våpen, og vi er ikke i selskaper som produserer våpen, som bryter med folkeretten, i Gaza. Hvis det kommer eksempler på bedrifter man tror gjør det likevel, forsikrer vi oss om at Etikkrådet gjør en vurdering av det. Noen ganger er de enig, og andre ganger er de uenig. Det er vår politikk at vi skal ut av selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, også på Vestbredden, og Stortinget har gitt bred tilslutning til det – ikke for å trekke oss ut av alle bedrifter som har en eller annen form for tilstedeværelse eller virksomhet på Vestbredden, for det mener vi ikke er å medvirke til okkupasjon. Derfor går vi ikke god for disse tallene, for da teller man på en måte som vi ikke mener er riktig med tanke på å ha et ansvar. Vi går ut av bedrifter som bidrar til folkerettsbrudd. Det er vår politikk på Vestbredden og i Gaza.

Vi har sett mange lister, og på mange av de listene står det virksomheter som vi mener det ikke er riktig å trekke seg ut av, fordi det er virksomheter som har det vi kaller generiske produkter. De er til stede på Vestbredden, men de bidrar ikke i noe vesentlig grad til ulovlig okkupasjon, til folkerettsbrudd. Så med mindre man mener vi skal gå ut av Volvo, Carlsberg, Airbnb og veldig mange andre selskaper som selvfølgelig har ulike former for virksomhet på Vestbredden, men som ikke nødvendigvis er direkte involvert i den ulovlige okkupasjonen, er det ikke slik at vi mener at vi kan legge de listene til grunn. Det vi har gitt beskjed om, og som et bredt flertall på Stortinget har stilt seg bak, er at vi skal ut av selskaper som bidrar til og medvirker til den ulovlige okkupasjonen. Vi har gått ut av en del, og det vil fortløpende bli vurdert om vi skal ut av enda flere. Det kommer råd fra Etikkrådet om det.

Tyskland er en del av denne ATT-avtalen, som gjør at man ikke skal levere våpen som brukes til folkerettsbrudd. Jeg har senest i går vært i dialog med Etikkrådet, og eksempelet med Rheinmetall ble bl.a. tatt opp. De har en forklaring på det som jeg tror Etikkrådet skal gå i detalj om, men det var at det har vært noen leveranser tidligere, og at det som nå leveres, er øvingsammunisjon. Jeg er veldig forsiktig med å gå inn i enkelteksempler her på Stortinget, så jeg kan ikke gå god for alle, men det jeg kan gå god for, er at vi er i tett dialog med Etikkrådet, som går grundig inn i alle enkelteksemplene. Jeg legger deres vurderinger til grunn og stoler på det når det gjelder vurdering av konkrete selskaper.

For det første: Norske våpenprodusenter leverer ikke våpen til Israel. For det andre: Vi har trukket oss ut av selskaper og er ikke investert i selskaper som leverer våpen til Israel. Det gjelder f.eks. en god del amerikanske selskaper. Dem er vi allerede ute av fordi mange av dem også bidrar til å produsere atomvåpen, som er en del av kriteriet. Når det gjelder veldig mange andre lands selskaper, er de med i noe som heter ATT, altså avtalen om våpenhandel, og det innebærer at de ikke skal selge våpen til land som bruker dem til folkerettsbrudd. Derfor legger vi det til grunn.

Retningslinjene er at pensjonsfondet skal trekke seg ut av selskaper som med høy sannsynlighet medvirker til brudd på folkeretten. Derfor har vi også trukket oss ut av en rekke selskaper, ikke bare på Vestbredden, men også andre steder. Jeg tror det er en liten misforståelse, for selskaper bryter ikke folkeretten. Det er det bare stater som gjør, så det gir det ingen mening å si. Vi skal trekke oss ut av selskaper som medvirker til at stater kan bryte folkeretten, altså selskaper som medvirker til den ulovlige okkupasjonen. Det gjør vi ved å trekke oss ut av selskaper som konkret medvirker til f.eks. ulovlige bosettinger eller muren/ barrieren på Vestbredden. Så er det noen selskaper som er åpenbare. Andre selskaper er det åpenbart at vi fortsatt skal være i, for de medvirker ikke, men de er til stede med hyllevarer og generiske varer. Og så er det selvfølgelig noen gråsoner. Det er også grunnen til at vi mener det er riktig at Etikkrådet gjør grundige vurderinger før vi tar beslutninger.

Vi har omfattende etiske retningslinjer som omfatter noen produkttyper, altså klasevåpen, forbudte produkter, tobakk og andre enkeltprodukter vi trekker oss ut av, og vi har et sett av retningslinjer som er knyttet til atferden til de bedriftene som vi investerer i. De kan i og for seg lage gode produkter, men hvis atferden er uakseptabel, trekker vi oss ut av dem. Jeg vil også understreke at vi av og til trekker oss ut, men ofte er det også slik at anbefalingen er at vi setter selskaper under observasjon, går i dialog med dem. Vi har faktisk en god del eksempler på at selskapet har endret atferd etter at pensjonsfondet har gått i dialog med dem. Når det gjelder Gaza og Vestbredden, mener jeg det viktige er at vi har en tydelig retningslinje på at vi trekker oss ut av et selskap som med stor sannsynlighet bidrar til folkerettsbrudd. Derfor har vi trukket oss ut av entreprenørselskaper som bygger bosettinger, som leverer overvåkingsutstyr til muren, men vi har altså ikke trukket oss ut av Carlsberg eller andre selskaper som leverer hyllevarer på Vestbredden.

Norge har vært blant de klareste stemmene når det gjelder de grusomme handlingene og volden vi ser i Gaza. Vi har krevd våpenhvile umiddelbart, vi har krevd at det kommer humanitær hjelp inn umiddelbart, vi jobber for en mer varig politisk løsning, og vi har også selvfølgelig tatt avstand fra Hamas og deres terrorvirksomhet og krevd løslatelse av gislene. Vi har faktisk også innført sanksjoner, i den forstand at vi har stanset all norsk våpeneksport til Israel fra norsk våpenindustri. Vi har også innført tiltak overfor de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Så er vi nå i dialog, som statsministeren og utenriksministeren har gjort klart, med andre land som tar opp noen av de samme tankene, om hvordan dette presset eventuelt kan økes. Når det gjelder Statens pensjonsfond utland, har vi også der innført politikk, i den forstand at vi har vedtatt politisk fastsatte etiske retningslinjer som sier tydelig at de investeringene ikke skal bidra til folkerettsbrudd. Ulovlige bosettinger i Gaza er folkerettsbrudd, og derfor har vi trukket oss ut av en del selskaper. Dette er grundige og ordentlige prosesser som tar noe tid – vi vurderer de enkelte selskapene – og det kom et nytt uttrekk for bare noen dager siden. De etiske retningslinjene innebærer ikke at vi skal trekke oss ut av alle selskaper som er til stede eller har virksomhet på Vestbredden. Det er veldig mange forskjellige lister, og jeg går ikke god for de tallene, men på mange av listene står det navn på virksomheter som bare er til stede og har virksomhet der, som Carlsberg, Carrefour, som er en stor dagligvarekjede, Volvo og mange andre store selskaper som lager generiske produkter, nærmest hyllevarer, som selges og omsettes på Vestbredden. De selskapene trekker vi oss ikke ut av, men de som bidrar til ulovlig okkupasjon, trekker vi oss ut av.

Jeg er ikke en privat investor og kommer ikke til å gi den typen råd, men det vi har sett, er at når statsstøtten er høy nok, kan det bli lønnsomt for private investorer å investere i den typen prosjekter. Utfordringen er at staten bare kan gjøre det i begrenset grad, og derfor har også statsministeren, i spontanspørretimen her for en uke siden, understreket at varige subsidier til næringer og virksomheter ikke er aktuelt. Det er jeg helt enig med ham i, for det har fellesskapet simpelthen ikke råd til. Vi må prioritere det fellesskapet må betale for: helse, omsorg, utdanning og forsvar. Så må vi legge til rette for at det er private som finansierer det grønne skiftet, og da må vi altså bruke klimavirkemidler som CO2-avgifter og klimakvoter, noe Fremskrittspartiet har strittet mot. Fremskrittspartiets problem er at de på en måte ikke har noen klimapolitikk, for de er mot de to viktigste virkemidlene vi har, både tilskudd, som de i hvert fall i teorien er mot, men i praksis er for, og prisingen, som de både i praksis og i teorien er mot.

Det har akkurat samme forklaring som Fremskrittspartiet har begrunnet subsidier til landvind med, at man også har subsidiert havvind. Det har akkurat samme forklaring som når Fremskrittspartiet har begrunnet å subsidiere bruk av biodrivstoff, at man subsidierer andre miljøvennlige teknologier, eller akkurat samme forklaring som Fremskrittspartiet bruker når de er for en enda mer kostbar CO2-kompensasjonsordning til mange milliarder kroner. Det er noen vanskelige avveininger mellom å være opptatt av de viktige rammevilkårene, føringene for industrien, bl.a. gjennom karbonprising, og det at alle partier noen ganger mener det også er nødvendig å gi støtte til enkeltprosjekter og enkeltteknologier. Den balansen er vanskelig, men Fremskrittspartiet snakker nå som om de på en måte aldri mener at vi skal gi støtte. Fremskrittspartiet har gitt, kommer til å gi og har vært en pådriver for denne typen støtte opp gjennom historien på mange områder. Fremskrittspartiet har liksom en ting de ikke tar på alvor, og det er at vi må løse klimaproblemet. Vi må ha flere virkemidler, og det viktigste er de imot, nemlig en ordentlig karbonprising. Om de i tillegg er mot støtte, blir det lite klimapolitikk igjen.

Vi mener det er viktig å bidra til å utvikle miljøvennlig kraftproduksjon av to grunner. For det første tar vi klimaproblemet på alvor. Markedet løser ikke det, så vi må gripe inn enten med å få satt en pris på karbon, som er det aller viktigste, eller med statlig støtte. Vi har ført og vil fortsette å føre en politikk der vi kombinerer de to tingene. Det er noe også Fremskrittspartiet i praksis har vært for, både i stortingssalen og i regjering, f.eks. da de økte bevilgningene til karbonfangstanlegg. Jeg mener det er riktig å bruke penger på karbonfangstanlegg for å få på plass den teknologien. Hvis vi ikke får til løsninger som gjør at vi kan fange karbon, er det nærmest umulig å se for seg at vi kan greie å redusere klimagassutslippene nok til å unngå veldig alvorlige klimaendringer. Men igjen: Også på karbonfangst tenker jeg at de første prosjektene er oppstart og teknologiutvikling for å høste erfaring. Men over tid må det også være lønnsomt, og det viktigste bidraget til å gjøre det lønnsomt er å sørge for at det blir ulønnsomt å slippe ut CO2, ved å prise CO2.

For det første er det et poeng nå å få understreket at det ikke er slik at Fremskrittspartiet er mot subsidier til grønne teknologier og virksomheter. De har vært for det i mange år, stemt for det og presset det gjennom. De stemte også for de første og største bevilgningene til batterifabrikken i Mo i Rana, og de stemte mot et kutt i CO2-kompensasjonsordningen, som er en betydelig støtteordning til industri, begrunnet med klima. Når det gjelder næringsspesifikk støtte, er kanskje oljeskattepakken det største av alt vi har gjort de siste årene, og den stemte et bredt flertall på Stortinget, også Fremskrittspartiet, for. Igjen: Vi støtter klimavennlig teknologi. Jeg mener det viktigste vi gjør der, er å få satt en pris på karbon, noe Fremskrittspartiet er mot, men også å gi støtte i en oppstartsfase for å få teknologi og virksomheter opp å gå.

Jeg mener at vi må finne balansen mellom det å støtte ting i en oppstartsfase for å få teknologi og virksomheter i gang, og det å gi forventninger om varige subsidier. Jeg er glad for at regjeringen tydelig sier, også ved statsministeren i spørretimen her for en uke siden, at varige subsidier til enkeltnæringer og enkeltbedrifter ikke er vår klimapolitikk. Noe støtte i en startfase har derimot vært og vil fortsatt være en del av regjeringens klimapolitikk. Igjen: Fremskrittspartiet snakker om at de er mot alle disse tiltakene. Fremskrittspartiet har vært en pådriver for subsidier til landvind og til biodrivstoff. De var faktisk i regjering da man begynte å satse på batterier og ga de største og første bevilgningene til batterifabrikkene i Mo i Rana, og de var mot et kutt som regjeringen Støre foreslo i det som kalles CO2-kompensasjonsordningen. Så Fremskrittspartiet driver også med dette i utstrakt grad.

Jeg mener det er viktig å være oppmerksom på hvor mange som forsøker å påvirke storting og regjering til å bruke mer penger på ulike gode formål, og at vi må gjøre nøkterne og kjølige vurderinger av hva som er viktigst å bruke penger på. Vi skal lytte og være i dialog, men vi må tenke på helheten når vi tar de endelige beslutningene, også når det gjelder subsidier og støtte til enkeltvirksomheter eller næringer. Samtidig advarer jeg mot ytterløsninger, man må finne balansepunkter også her. Det viktigste vi gjør for å fremme klimavennlig teknologi og industri, er for det første å erkjenne at vi har et klimaproblem, at klimagassutslippene må ned, og så følge prinsippet om at forurenser betaler og sørge for at det er en pris på klimagassutslipp. Der har vi kommet langt i Europa nå med klimakvoter. Det bidrar også til å gjøre det lønnsomt å investere i miljøvennlig teknologi. Så er det i noen oppstartsfaser, eller det kan være i forskning og utvikling, at staten har en rolle fordi markedet ikke fikser dette selv. Markedet må styres av staten, men da kan staten gå inn f.eks. med støtte, slik vi gjorde til karbonfangstsenteret på Mongstad. Jeg mener det var riktig bruk av penger. Jeg tror det var 5 mrd. kr, men det spiller ingen rolle. Det var riktig å bruke noen penger på å få ut den teknologiutviklingen. Vi kan ikke ha varige subsidier til næringer og bedrifter, de må etter hvert bli lønnsomme, men staten kan hjelpe dem i gang, som vi har gjort på en del områder. Når det gjelder begrepet det miljøindustrielle komplekset, som det er helt riktig at jeg bruker i den boken jeg skrev da jeg trodde jeg ikke skulle tilbake i norsk politikk, må jeg si at det den gangen var inspirert av to eksempler. Det ene var støtte til biodrivstoff, som jeg var veldig mot, men som ble presset gjennom av Fremskrittspartiet, og subsidier til landvind, som også Fremskrittspartiet presset hardt på for å få til. Så Fremskrittspartiet er til de grader en del av dette miljøindustrielle komplekset.

For det første er jeg opptatt av hvor vi skal starte i å håndtere spørsmålet om kostnadsforskjellene mellom Norge og Sverige. Et viktig sted å starte er å ha et ansvarlig budsjett som gjør at vi kan fortsette utviklingen der kostnadsveksten i Norge går ned, og der vi altså bedrer norsk konkurranseevne ved at vi reduserer veksten i priser og kostnader i Norge. Det er dette budsjettet, som Stortinget har fått til behandling i revidert budsjett, et eksempel på, bl.a. fordi vi ikke øker presset i norsk økonomi med vedtatt budsjett. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal formulere en handlingsregel for grensehandel. Jeg er mest opptatt av å passe på at den handlingsregelen vi har vedtatt for bruk av fondsinntekter, blir respektert, så det tror jeg at jeg skal bruke tiden min på de kommende ukene og månedene.

Det er basert på den samme vurderingen som denne regjeringen har hatt hele tiden, om at en momsreduksjon på 9 mrd. kr er et lite treffsikkert virkemiddel. Det er andre måter vi kan få til mye mer gevinst på, og derfor har vi prioritert det. Det andre er at det er andre ting enn en momsforskjell på 15 og 12 pst. som avgjør omfanget av grensehandelen. Det er f.eks. valutakursen, og vi ser at det har vært store utslag der, som har mye større betydning for prisforskjellen mellom Norge og Sverige enn noen prosentpoeng på matmomsen. Det er ikke slik at det er tilstrekkelig bare å være for en god ting. Man må også finne ut hvordan man finansierer den gode tingen. Da er det altså slik at jeg er veldig trygg på at de 9 mrd. kr har bedre anvendelser enn å redusere momsen.

Redusert matmoms har selvfølgelig effekt, men det er ikke det som er problemstillingen. Problemstillingen er: Hvis man har mange milliarder til disposisjon og finner det innenfor et stramt budsjett, er det dette vi bruker pengene på, eller er det andre ting som gir mer effekt på det vi er opptatt av? Da har altså denne regjeringen, før jeg ble finansminister, sagt mange ganger at andre tiltak – målrettet mot dem som har lav inntekt, og dem som har mange barn – er mye mer effektive enn å redusere matmomsen. Det er riktig at jeg har vært med på å redusere matmomsen før. Det gjorde jeg i forhandlinger med Senterpartiet i 2001. Det var krevende forhandlinger, men det var for å få på plass den store og fine momsreformen den gangen, og så innførte vi halv matmoms. Jeg tror ikke forskjellen på 15 pst. moms og 12 pst. moms mellom Sverige og Norge er det som driver grensehandelen. Vi gjør det vi kan for å redusere den alminnelige kostnadsveksten i Norge. Det gjør vi bl.a. i dette reviderte budsjettet, og prisveksten har kommet ned.

Det er et mål å få ned prisen på mat, i hvert fall få ned prisveksten på mat. Derfor er jeg glad for at også prisveksten på mat har gått ned. Det andre er – igjen: Det er selvfølgelig bra om vi kan få lavere matvarepriser, men hvis vi har 9 mrd. kr til disposisjon, må vi jo tenke på om vi kan få til mer ved å bruke de ni milliardene på en annen måte. Da sier jeg at det denne regjeringen har gjort på barnetrygd, økt pensjon og lavere skatt på lave inntekter, gir mye mer effekt enn å bruke det på lavere matmoms. Det er heller ikke bare en teoretisk ting at rike mennesker bruker mer penger på mat. Man kan gå innom butikker på vestkanten her i Oslo og se hva prisene er der sammenliknet med lavprisbutikker. Da forstår man at det er en virkelighet at de som kjøper de aller dyreste matvarene, også får aller mest glede av lavere matmoms.

Jeg starter ikke forhandlinger i stortingssalen, men jeg kan si velkjente ting om å bruke 9 mrd. kr på å redusere matmomsen. Det ene er risikoen for overvelting, så pengene ikke kommer fram til forbrukerne. Det andre er at når man ser på absolutte kroner, bruker rike mennesker vesentlig mer penger på mat enn de som har lite inntekter. Det betyr at man da gir støtte til mennesker som har det ganske godt økonomisk, mer enn man gir til dem som har det vanskelig økonomisk. Hvis man er opptatt av å hjelpe dem med lav inntekt, kan man kanskje heller redusere skatten på lave inntekter, som denne regjeringen har gjort. Hvis man er opptatt av å hjelpe barnefamilier, vil man få mye mer effekt av å bruke noen av de ni milliardene på å øke barnetrygden. Man kan også øke pensjonene. Hvis man har 9 mrd. kr til disposisjon, er det altså mange andre måter man får mye bedre sosial effekt og når dem med lav inntekt og mange barn mye bedre på enn ved å bruke dem på å redusere matmomsen, der noe kommer butikkjedene til gode, og veldig mye kommer de aller rikeste menneskene til gode.

Avgifter virker, men man må alltid diskutere om det er et riktig virkemiddel, og om det virker slik vi ønsker. Når det gjelder forhandlinger i revidert, hvis det er det vi nå snakker om, tror jeg – igjen – at vi ikke skal ta det i spontanspørretimen i Stortinget i plenum. Jeg har stor respekt for Senterpartiet og de kravene de måtte framsette, og det skal vi få en ryddig prosess på, men rent generelt er det slik at denne regjeringen, også da den hadde to partier, ikke prioriterte å bruke mange milliarder kroner på lavere matmoms. Så vidt jeg skjønner, er forslaget nå å redusere matmomsen med 9 mrd. kr. Hvis man har 9 mrd. kr ekstra, må man tenke på om det er riktig bruk av pengene. For det første er det en fare for at noen av de pengene overveltes til butikkjedene, at de store forhandlerne får en del av den gevinsten, og at det ikke kommer fram til forbrukerne. Det andre er at selv om de som har lav inntekt, gjerne bruker en høyere andel av budsjettet sitt til mat, er det altså de rike som får størst fordel.

Ja, det er Stoltenberg. Jeg er urolig for prisveksten, og det er fordi økte priser på mange varer har gjort at mange mennesker sliter med økonomien, med å få endene til å møtes. Det har i hvert fall vært noen år, spesielt da vi hadde veldig høye energipriser, der prisene vokste mer enn lønningene. Det er bra at vi nå har en annen utvikling, der både veksten i matvarepriser og den generelle prisveksten totalt har kommet betydelig ned, og der lønnsveksten har kommet opp. Igjen: Det betyr ikke at alle får det bra, men det betyr at også de som har dårlig råd, får litt bedre råd fordi de får noe mer å rutte med. Ikke bare lønningene, men også pensjonene justeres da opp mer enn prisveksten. Det er det vi skal legge til rette for at kan fortsette. Det er det vi har lagt opp til i dette reviderte budsjettet. I tillegg har regjeringen, som også representanten Slagsvold Vedum var medlem av og finansminister i, gjort mye annet, som f.eks. å redusere barnehageprisene, innføre gratis SFO, øke barnetrygden og innføre en betydelig strømstøtteordning. Alt dette, sammen med at lønningene nå vokser mer enn prisene, trekker ting i riktig retning.

Målet til regjeringen er å føre en økonomisk politikk som gjør at vi kan få ned inflasjonen og holde sysselsettingen høy og arbeidsløsheten lav. De framskrivingene vi har i revidert nasjonalbudsjett, viser at vi har lagt fram et budsjett som bidrar til det. Det er alltid, når det gjelder økonomiske prognoser, usikkert hva som kan skje ute i verden. Handelskrig og andre ting kan slå inn, så det er viktig å ta et forbehold om den usikkerheten. Likevel: Basert på de beste anslagene vi nå har, er dette et budsjett som kommer til å bidra til ytterligere nedgang i prisstigningen, og som jeg sier, har vi altså fått den ned fra 7,5 pst. til 2,5 pst. Samtidig har lønnsveksten gått opp, noe som gir folk reallønnsvekst. Vi har ulike makroøkonomiske analysemiljøer, og de har veldig ulike vurderinger av hva renten vil bli. Derfor ønsker jeg å være forsiktig med å komme med entydige løfter om rente, men bare vise til at Norges Bank fastsetter renten, og at Norges Bank har lagt fram sine prognoser også etter at det vedtatte budsjettet i fjor ble kjent. Jeg står selvfølgelig inne for de vedtakene som ble gjort i desember i fjor, men det relevante sammenlikningsgrunnlaget er vedtatt budsjett, og da er det null i økning.

Det er helt avgjørende hvor man setter nullpunktet i det regnestykket der. Hvis man setter nullpunktet der det bør stå, nemlig at vi sammenligner med det vedtatte budsjettet – for revidert budsjett er en revisjon av det vedtatte budsjettet – er det nøytralt. Det er null økning, det er ikke ekspansivt, og det er faktisk det som er relevant å diskutere i denne sammenhengen. Hvis man sammenligner med det foreslåtte nasjonalbudsjettet, som ikke er saldert budsjett, ikke vedtatt budsjett, men foreslått budsjett, brukes det mer penger. Årsaken til det er de vedtakene vi fattet i desember i fjor, der en vesentlig del var økte bevilgninger til Ukraina. Der var det ikke et forbehold om at de skulle brukes utenfor landets grenser, men både innenfor og utenfor landets grenser, bl.a. ved å kjøpe norsk militært materiell. Det er riktig at fra forslaget i oktober til det som ble vedtatt i desember, bl.a. fordi mange på Stortinget ønsket mer penger til Ukraina, er det en økning. Men etter det, i forhold til vedtatt budsjett, er det nøytralt – null økning – og altså et budsjett som bidrar til at Norges Bank kan stå fast ved sine prognoser.

Jeg opplever at representanten stiller det samme spørsmålet flere ganger. Når det gjelder selve forhandlingene, hva vi kan gå med på og ikke, tror jeg ikke det skal diskuteres i stortingssalen her nå, det skal skje i møte med Senterpartiet og SV. Når det gjelder spørsmålet om ansvarlig pengebruk, har denne regjeringen i dette reviderte budsjettet vist hva ansvarlig pengebruk er. Det er ingen økt pengebruk som øker presset i norsk økonomi. Det er helt i tråd med det budsjettet som ble vedtatt i fjor høst, og Norges Bank har lagt fram sine rentebaner – prognoser for hvordan det går med renten – etter at det ble kjent. Igjen: Det er Norges Bank som tar den endelige beslutningen. Jeg er opptatt av folks kjøpekraft, ikke bare når det gjelder renter, men også når det gjelder lønn og pris. Det er et vendepunkt at vi fra og med i fjor, etter flere magre og vanskelige år, har hatt en klart høyere vekst i lønninger enn i priser. Det betyr ikke at alle problemer er løst, men det betyr at ting går i riktig retning. Folk sitter igjen med mer penger, både til å kjøpe mat og til å betjene boliggjeld.

Jeg er glad for at representanten viser til perspektivmeldingen og de krevende budsjettmessige avveiningene enhver regjering og ethvert storting må gjøre i årene som kommer. For meg er det et argument mot å gjøre det Høyre gjør, nemlig å love titalls milliarder i lavere skatt, mest til dem som har aller mest fra før av. Det er usosialt, og det er ikke ansvarlig budsjettering. Vi kommer til å stå overfor vanskelige valg alle sammen, men da bør vi ikke begynne det vanskelige prioriteringsarbeidet med å dele ut milliarder til folk som har veldig mye penger fra før. Vi skal finne penger til forsvar, helse, omsorg og alt det andre viktige vi skal gjøre, slik vi har gjort i løpet av de siste årene, innenfor ansvarlige rammer, innenfor handlingsregelen. Dette reviderte budsjettet er et eksempel på at det er mulig.

Jeg tar ansvar for at vi legger fram en ansvarlig økonomisk politikk. Vi har lagt fram et revidert nasjonalbudsjett der vi ikke øker aktivitetsnivået i norsk økonomi som følge av budsjettendringene, og vi holder oss godt innenfor handlingsregelen. Uttaksprosenten er 2,7. Handlingsregelen sier at det over tid kan være 3 pst., så vi ligger under det handlingsregelen gir anledning til. Handlingsregelen er til for å følges, og det innebærer at det skal være en jevn innfasing av oljepenger i norsk økonomi. Det er i tråd med god politikk, og det er også god samfunnsøkonomi. Det er veldig bra når de tingene henger sammen.

Jeg tror det ville være uklokt av meg å starte forhandlingene her i stortingssalen, men jeg er helt trygg på at vi kommer til å komme fram til ansvarlige og gode løsninger. Det er med SV og Senterpartiet vi har gjort opp de budsjettene som har bidratt til at prisveksten har gått fra 7,5 pst. til 2,5 pst. Det er basert på det budsjettopplegget som ble vedtatt i fjor – og vi øker ikke presset i norsk økonomi i forhold til det – at Norges Bank har lagt fram sine rentebaner. Igjen: Det er Norges Bank som til slutt tar beslutningen, jeg bare viser til hva de selv har sagt om rentene. Vi har altså ført, og vil videreføre, en økonomisk politikk der vi både holder sysselsettingen høy og ledigheten lav og legger til rette for ytterligere nedgang i prisene. Det er nedgang i prisveksten, og det er heldigvis også tilfellet for matvarer. Det innebærer også at vi nå har fått et vendepunkt, ved at lønningene nå vokser mer enn prisene. Det betyr at folk får mer å rutte med.

La meg først korrigere: Stortinget påla ikke regjeringen å øke med 50 mrd. kr. Vi konsulterte med Stortinget. Vi la oss på et høyt nivå, og jeg er glad for at et samlet storting støttet nivået på 50 mrd. kr. Punkt nummer to: Jeg er trygg på at vi kommer til å ha gode forhandlinger med SV og Senterpartiet. Jeg har hatt gleden av å forhandle med SV og Senterpartiet ved mange andre anledninger. Det kan bli krevende forhandlinger, vi har respekt for begge partiene, men jeg er trygg på at vi kommer til å få en god løsning. Det er riktig at man i reviderte budsjetter gjennom mange år ofte har hatt store påplussinger. Det gjelder under ulike regjeringer. Det som er viktig å understreke, er at i år – bortsett fra de 50 mrd. kr til Ukraina, som brukes uten innvirkning på aktivitetsnivået i norsk økonomi – har vi ingen påplussinger av betydning, bortsett fra norgespris og Ukraina, som allerede er vedtatt eller annonsert. Det er en markering av at vi tar revidert nasjonalbudsjett på alvor.

Regjeringen har lagt fram et revidert nasjonalbudsjett som ikke øker presset i norsk økonomi i forhold til det vedtatte budsjettet. Det er et budsjett som legger til rette for fortsatt nedgang i prisstigningen og dermed også skaper forutsetninger for at Norges Bank på et tidspunkt kan sette ned renten. Dette greier vi å gjøre samtidig som vi holder arbeidsløsheten lav. Vi har mange historiske eksempler på at man har greid å presse ned prisstigningen, men prisen for det har vært en kraftig økning i ledigheten. Det som er viktig nå, er at vi får ned prisveksten i samfunnet uten at ledigheten går opp. Vi må huske at det er bare to år siden prisene steg med 7,5 pst. De siste tallene vi nå fikk, var 2,5 pst., og i revidert legger vi altså til rette for at vi fortsatt bidrar til at prisveksten går ned. Det er riktig at vi øker den samlede pengebruken med 50 mrd. kr. Det skyldes utelukkende at vi øker bevilgningene til Ukraina. Det har et enstemmig storting allerede bestemt. Det mener vi er en riktig beslutning, og jeg er glad for at en av de første beslutningene jeg var med på som finansminister, var å øke støtten til Ukraina med 50 mrd. kr. Samtidig var vi da var også opptatt av, som det står i Stortingets vedtak, at disse pengene utelukkende, uavkortet, skal brukes på innsats i Ukraina og på internasjonale initiativer som ikke påvirker aktivitetsnivået i norsk økonomi. Det er ikke finansministeren som fastsetter renten i Norge. Det er det Norges Bank som gjør, så jeg vil overlate til Norges Bank å uttale seg om når rentene kan gå ned. Jeg vil bare vise til de framskrivningene i rentebanen de har lagt fram, der de nå tror – med forbehold om usikkerhet, selvfølgelig – at rentene vil gå ned i løpet av året.

Norges Bank og Etikkrådet har instruks, dvs. retningslinjer, om at vi ikke skal investere i selskaper som leverer våpen til Israel. Vi har også gått igjennom selskapene – Etikkrådet har gått gjennom selskapene – og funnet at vi er ute av de aller fleste selskapene allerede, på grunn av forbudet mot å investere i selskaper som produserer atomvåpen. Så er det enkelte andre selskaper man har trukket seg ut av, og det vil alltid være noen gråsoner, om komponenter, elektronikk og annet. Da er retningslinjene klare, og så må Etikkrådet gjøre sine vurderinger. Reglene er for det første at vi ikke selger norske våpen til Israel, og det andre er at pensjonsfondet ikke investerer i selskaper som leverer våpen til Israel.

Slik vi har lagt opp dette systemet, vedtar vi fra Finansdepartementets side, basert på forankring og tilslutning i Stortinget, retningslinjer for Etikkrådet, som så går igjennom ulike selskaper og kommer med sine anbefalinger til Norges Bank, og de fatter det endelige vedtaket. Det er ingen tvil om at det de da skal legge vekt på, er om selskaper med stor sannsynlighet bryter folkeretten, f.eks. medvirker til ulovlig okkupasjon av Vestbredden, og så trekker man seg ut av de selskapene. Det har skjedd, og det kommer helt sikkert til å skje – eller man kan gå ut fra at det også vil skje med flere selskaper i framtiden. Vi er opptatt av at det skjer på den ryddige, ordentlige måten som Etikkrådet og Norges Bank legger opp til, at ikke regjeringen vurderer enkeltselskaper, men gir retningslinjer som Etikkrådet og Norges Bank så følger opp.

Regjeringen er dypt bekymret for situasjonen i Gaza. Det er bred internasjonal enighet om at okkupasjonen av palestinsk territorium er klart folkerettsstridig, noe Norge også har vært svært tydelig på i ulike internasjonale fora. Målet for investeringene i Statens pensjonsfond utland er å oppnå høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Vi har et etisk rammeverk for pensjonsfondet, som det er bred politisk oppslutning om. De etiske retningslinjene er rettet mot selskaper, ikke mot stater. Folkeretten og anerkjente prinsipper og standarder fra FN og OECD er et viktig utgangspunkt for Etikkrådets praktisering av de etiske retningslinjene. Etikkrådet har lenge hatt oppmerksomhet om selskaper som har tilknytning til de ulovlig okkuperte områdene på Vestbredden. I lys av eskaleringen i konfliktnivå og avklaringen fra Den internasjonale domstolen av folkerettslige spørsmål har Etikkrådet gjennomgått pensjonsfondets investeringer. Rådet anser det som sentralt om selskapets aktivitet har betydning for at en stats folkerettsbrudd kan finne sted, og at denne aktiviteten vil vedvare. I tillegg vektlegger rådet om selskapets produkter eller tjenester er rent generiske, f.eks. biler, matvarer eller andre hyllevarer, eller om det er spesielt tilpasset bruk i området. På søndag ble det kjent at et nytt selskap er utelukket på bakgrunn av sin virksomhet på okkuperte områder. Dette viser at systemet virker, og at Etikkrådet følger opp retningslinjene. Totalt er nå elleve selskaper utelukket på grunn av virksomhet på Vestbredden.

Vi har et høyt nivå på nyetableringer i Norge. Det er mange gründere i Norge, og jeg er veldig glad for det. Vi har et skattesystem i Norge som er annerledes enn det man har i Sverige. Det er riktig at mange land rundt oss ikke har formuesskatt, men de aller fleste land rundt oss har betydelig arveskatt, og de har betydelig høyere kapitalskatt på eiendom. Sverige har f.eks. over 30 pst. arbeidsgiveravgift, mer enn dobbelt så høy arbeidsgiveravgift som den høyeste satsen i Norge. Jeg tror faktisk det er en større belastning for gründere at de får en stor ekstraskatt på det å ansette folk. Det å ta ut én skatt og sammenligne er feil, vi må se på helheten i skattesystemet. Det er det regjeringen inviterer til, at vi skal sitte ned med Høyre, men da må vi altså se på både mulige lettelser og hvordan de lettelsene skal finansieres. Vi kan ikke fortsette slik Høyre gjorde sist gang de var i regjering, da de bare grenseløst økte oljepengebruken for å finansiere alt det gode de ønsket. Det er altså hvordan vi finansierer dette som er det vanskelige, ikke å kutte skatter.

Som jeg sa i svaret mitt, er alle skatter en belastning for dem som betaler dem. Det trengs ikke stor analytisk kapasitet for å komme til den konklusjonen. Det som krever litt kapasitet, er hvordan man skal finansiere eventuelle kutt i skatter som er en belastning for dem som betaler dem. Der mener jeg faktisk at det er en veldig stor fordel om Høyre er villig til å sette seg ned og diskutere hvordan dette skal finansieres. Det kan i prinsippet være utgiftskutt. Høyre har ikke vist særlig evne til å kutte utgifter når de har sittet i regjering. Det kan selvfølgelig også være å øke andre skatter, slik vi har gjort i andre skatteforlik, som har bidratt til vesentlig forbedring i skattesystemet tidligere. Da må de store partiene på Stortinget samle seg, ikke bare om det som er godbitene, kutte noen skatter, men også samle seg om noen av de vanskelige belastningene av eventuelt å øke noen andre skatter. Invitasjonen til å være med i den prosessen står ved lag. Det er synd at Høyre avviste det tidligere i vinter, men jeg oppfatter det slik at Høyre er åpen for en sånn debatt etter valget – bedre sent enn aldri. Da er vi klare for å sette oss ned, men vi kommer til å sende et forslag til forbedring på høring snart.

Med noen ytterst få unntak har alle skatter en samfunnsøkonomisk kostnad, og det medfører også en belastning for dem som betaler skattene. Det gjelder også formuesskatten. På den annen side er skatter avgjørende for å finansiere de oppgavene vi har bestemt oss for å løse i fellesskap, f.eks. helse, utdanning og forsvar. Mange skatter bidrar også til en mer rettferdig fordeling og dermed til et tryggere og mer inkluderende samfunn. Formuesskatten gir om lag 35 mrd. kr i årlige inntekter til stat og kommune. Dette er et betydelig beløp og er f.eks. klart mer enn det vi årlig bruker på politi. Ved å fjerne formuesskatten på aksjer, som flere går inn for, vil de 1 pst. mest velstående få om lag 80 pst. av skattelettelsen, og de 0,1 pst. mest velstående vil få halvparten av lettelsen. En reduksjon i formuesskatten må finansieres enten ved å redusere offentlige utgifter eller ved å øke andre skatter. Kutt i enkelte offentlige utgifter er mulig, men å redusere de samlede offentlige utgiftene i årene som kommer, er ikke realistisk. Dette må ses i lys av det økende behovet for pleie- og omsorgstjenester som følge av en aldrende befolkning, og den betydelige styrkingen av Forsvaret. Skatteutvalget foreslo i 2022 både å redusere skatt på arbeidsinntekter og å redusere formuesskatten, men pekte samtidig på flere forslag til skatteøkninger for å finansiere de foreslåtte skattereduksjonene. Skatteutvalget pekte på at det er lite som tyder på at formuesskatten svekker mulighetene til lønnsomme investeringer. Med velfungerende kapitalmarkeder, som i Norge, vil lønnsomme investeringer normalt bli finansiert. Det er først og fremst selskapsskatten som har betydning for hvor det lønner seg å investere, og som betyr mest for investeringer. Derfor holder regjeringen selskapsskatten i ro på 22 pst. Som varslet i forbindelse med statsbudsjettet vil regjeringen om kort tid sende på høring et forslag om å innføre en varig ordning for betalingsutsettelse av formuesskatten. Dette kan bidra til å bøte på eventuelle kortsiktige likviditetsutfordringer som kan oppstå ved betaling av formuesskatten. Jeg er også åpen for å diskutere andre forbedringer i formuesskatten. Dette er en av grunnene til at jeg foreslo å sette ned en skattekommisjon for å se på mulige forbedringer i skattesystemet vårt. Et skatteforlik med flere partier, der bl.a. endring i formuesskatten kan være et av elementene, kan bidra til å skape forutsigbarhet og stabilitet i skattesystemet vårt i årene som kommer. Invitasjonen til en skattekommisjon og et skatteforlik står fortsatt ved lag.

Regjeringen kommer stadig til Stortinget med forslag om hvordan vi kan holde orden i norsk økonomi, holde ledigheten lav og få flere i jobb. Det som er et paradoks i Norge, er at vi har ganske høy sysselsetting. En ganske stor del av befolkningen er i jobb. Samtidig har vi ganske mange på ulike trygdeytelser. Det er til dels en sammenheng, for det at mange er i jobb, gjør også at mange opptjener rett til trygdeytelser sammenlignet med i en del andre land. Det er riktig at vi sliter med et høyt nivå av folk som står utenfor. Andelen på uføretrygd har vært ganske jevn over de siste årene og under ulike regjeringer. Det er riktig at antallet har gått opp, men andelen har vært stabil fordi flere er sysselsatt. Det er et vanskelig spørsmål. Det er ingen som har enkle svar, og fagfolk er uenige om f.eks. virkningen av et arbeidsfradrag. Vi er åpne, vi ser på ulike ting, og vi kommer tilbake til Stortinget i tur og orden med de ulike forslagene.

Det regjeringen har sagt, er at vi vurderer en forsøksordning. Det gjør vi bl.a. fordi det i fagmiljøene er ulike vurderinger av hvorvidt dette er et effektivt tiltak. Sysselsettingsutvalget frarådet det i sin tid, for de mente det var svært kostbart og hadde liten forventet effekt. Andre utvalg har tilrådd det og anbefalt at vi går videre med det. Hvis vi skal gjøre det, må vi også avklare en del juridiske og etiske spørsmål knyttet til hvordan en slik forsøksordning kan iverksettes. Det vil ha en prislapp som må håndteres i de normale budsjettrundene. Et skattefradrag kan være ett virkemiddel, men det er ingen tvil om at vi trenger mange virkemidler for å få flere i jobb. Det aller viktigste er at vi opprettholder høy etterspørsel etter arbeidskraft. Derfor er det å holde orden i norsk økonomi og å holde ledigheten lav kanskje det aller viktigste vi gjør for å sørge for at flere kan komme i jobb. Sysselsettingen er på et høyt nivå, men vi må få enda flere i jobb.

At flere kommer i arbeid, er en hovedsak for denne regjeringen. Dette er viktig både for den enkelte, for samlet verdiskaping og for å opprettholde den norske velferdsmodellen. Arbeidsmarkedet har hatt en god utvikling de siste årene. Ledigheten er lav, og flere er sysselsatt. Blant annet er det flere unge som kombinerer arbeid og utdanning. Knapphet på arbeidskraft er en av hovedutfordringene samfunnet vårt står overfor de neste årene. Veksten i antall personer i yrkesaktiv alder vil stoppe opp samtidig som aldringen av befolkningen gir økt behov for helse- og omsorgstjenester. Regjeringens mål er at enda flere skal delta i arbeidslivet. Siden arbeidsledigheten allerede er lav, må en økning i sysselsettingen framover i hovedsak komme fra dem som i dag står utenfor arbeidsstyrken. Både redusert frafall fra arbeidslivet og økt inkludering er derfor avgjørende. For å få flere i arbeid må ulike politikkområder virke sammen. Hvordan skattesystemet bør innrettes med sikte på gode insentiver til å jobbe, er blant spørsmålene regjeringen ser på. Et arbeidsfradrag er et tiltak som har vært foreslått i flere sammenhenger, bl.a. av skatteutvalget. Hensikten med et slikt fradrag er å gjøre det mer lønnsomt å arbeide, også sammenlignet med å motta trygd. Regjeringen ønsker mer kunnskap om hvordan et arbeidsfradrag påvirker arbeidstilbudet, og har derfor satt i gang en utredning av en mulig forsøksordning med arbeidsfradrag for unge. Finansdepartementet arbeider tett med relevante forskningsmiljøer ved Frischsenteret og Norwegian Fiscal Studies ved Universitetet i Oslo for å utrede hvordan en slik forsøksordning bør utformes for å gi den kunnskapen vi er ute etter. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med saken på egnet tidspunkt.

Vi har innført tjenestepensjon i privat sektor. Vi har forbedret tjenestepensjonen i privat sektor. Vi har åpnet for å gjøre det på nytt, og vi har formuleringer som peker i den retning også i partiprogrammet. Hovedpoenget både i det vi har gjort før, og i det vi sier i partiprogrammet, er imidlertid at det skal være en del av forhandlinger og samtaler med partene i arbeidslivet, for dette er ikke folketrygden som vi bare vedtar. Dette er en arbeidslivsbasert ordning som har direkte konsekvenser for kostnadene for bedriftene, men også for fordelingen mellom lønn og pensjon for dem som jobber der. Da er det viktig at de som jobber der, er innforstått med det vi gjør, og ønsker de løsningene. Det å vedta dette her er fullstendig i strid med den arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordningen som avtalefestet pensjon er.

Arbeiderpartiet har vært en pådriver for innføring av obligatorisk tjenestepensjon. Vi fikk det på plass i 2004 og gjennomførte det et par år senere. Vi har vært en pådriver for økning av minstesatsene, men begge de gangene har det vært forankret gjennom dialog og samtaler med partene i arbeidslivet. Det som står i vårt partiprogram, er at ytterligere forbedringer selvsagt også skal være en del av en prosess med partene i arbeidslivet, for dette er en arbeidslivsbasert ordning. Vi tror det er viktig at denne typen ordninger fortsatt er noe partene forhandler seg fram til, og som vi da bidrar til å gjennomføre gjennom vedtak i Stortinget. Det å vedta noe her uten en forankring med partene i arbeidslivet vil stride mot en god tradisjon for denne typen pensjonsordninger, som er en viktig del av det samlede pensjonssystemet.

Pensjonsreformen har bidratt til et mer rettferdig, mindre vilkårlig og mer bærekraftig pensjonssystem. Før kunne mange med lav lønn i flere år likevel ende opp som minstepensjonister, den såkalte minstepensjonsfellen. Slik er det ikke lenger. Nå opptjener så godt som alle noe pensjon utover minsteytelsene. Mens det i år 2000 var 38 pst. minstepensjonister, er det i dag 11 pst. Når ny alderspensjon er faset inn, vil det knapt være tilfeller hvor det er folk som kun mottar minsteytelsen. Pensjonssystemet vi hadde før, virket også urettferdig fordi det var lønnsomt å ha noen år med høy inntekt framfor å ha jevn inntekt gjennom livsløpet. I tillegg var det slik at mange slitere som gikk ut i arbeidslivet da de var 18–19 år, hadde null pensjonsopptjening i siste del av arbeidslivet fordi maksimal opptjening var 40 år. Nå gir all inntekt opptjening. Alle år teller, og det spiller ingen rolle om inntekten varierer eller er jevn over livsløpet. Innføring av obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor var en del av pensjonsforliket på starten av 2000-tallet. For mange var det første gang de fikk tjenestepensjon overhodet. En økning i minstekravene til private tjenestepensjonsordninger kan påvirke bedriftenes kostnader, fordelingen mellom lønn og pensjonssparing internt i bedriftene og fordelingen av avlønningen mellom ansatte. Det er derfor en god tradisjon for at eventuelle utvidelser i minstekravene utredes og gjennomføres i samråd med eller etter initiativ fra partene i arbeidslivet. Dette var tilfellet både da obligatorisk tjenestepensjon ble innført med virkning fra 2006, og da pensjon fra første krone ble innført fra 2022. I februar 2024 gikk et bredt flertall på Stortinget inn for et nytt forlik for ytterligere å styrke den sosiale profilen i pensjonssystemet. Dette innebærer også endringer for de private ordningene. Det er derfor satt i gang et utredningsarbeid sammen med partene i arbeidslivet for å gjennomføre de nødvendige endringene. Dette pågående arbeidet bør gjennomføres før det fattes vedtak om nye endringer.

Vi følger de lovene og retningslinjene som Stortinget har vedtatt når det gjelder forvaltningen av pensjonsfondet. De innebærer også klare begrensninger på investeringer i selskaper som f.eks. begår alvorlig miljøkriminalitet, eller som bidrar til menneskerettighetsbrudd, som okkupasjonen av Vestbredden er et eksempel på. Vi har ikke noen målsetting om å gå ut av alle selskaper som er til stede på Vestbredden, eller som investerer i israelske selskaper. Det må være en sammenheng mellom det selskapet gjør, og den ulovlige okkupasjonen i form av at det er en medvirkning. I noen av de internasjonale oversiktene jeg har sett over alle selskapene som Statens pensjonsfond utland er investert i, og som på en måte skal bidra her, står f.eks. selskaper som Coca Cola, Airbnb, Carlsberg og den store handelskjeden Carrefour. De er til stede på Vestbredden, men de bidrar ikke til den ulovlige okkupasjonen. Og den avveiningen mellom hva som er å bidra, og hva som er å være til stede, er det Etikkrådet og Norges Banks styre som til slutt gjør.

Pensjonsfondet har allerede veldig tydelige og klare etiske retningslinjer når det gjelder å investere i selskaper som medvirker til folkerettsbrudd. Okkupasjonen av palestinsk land på Vestbredden er et folkerettsbrudd, og derfor har også pensjonsfondet trukket seg ut av selskaper som medvirker til dette. Det er bl.a. selskaper som har vært med på å bygge ulovlige bosettinger, det er selskaper som har investert i overvåkingsutstyr til denne barrieren, og det er også andre selskaper man har trukket seg ut av. Så dette er allerede en politikk som følges opp av pensjonsfondet. Vi har imidlertid skilt mellom det å medvirke til folkerettsbrudd – f.eks. ulovlig okkupasjon – og det å være til stede. Det er mange selskaper som er til stede, men som ikke nødvendigvis skal utelukkes fra pensjonsfondet.

Det følger av lov om Statens pensjonsfond at det er Finansdepartementet som har ansvaret for Statens pensjonsfond, og det er finansministeren, dvs. jeg, som står til ansvar overfor Stortinget. Det er etablert en klar arbeidsdeling i forvaltningen av fondet. Finansdepartementet fastsetter den overordnede investeringsstrategien og øvrige rammer for forvaltningen, inkludert retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland. Alle viktige veivalg forankres i Stortinget. Norges Bank gjennomfører den operative forvaltningen innenfor et mandat som er fastsatt av Finansdepartementet. Det faglig uavhengige Etikkrådet overvåker porteføljen og kommer med råd om observasjon og utelukkelse av selskaper. Hovedstyret i Norges Bank tar beslutning i slike saker. Styringsstrukturen sørger for at de overordnede beslutningene som er avgjørende for fondets avkastning og risiko, samt rammene for den ansvarlige forvaltningen, er forankret i Stortinget. Samtidig er det lagt vekt på at det må være tilstrekkelig delegering av oppgaver til at løpende beslutninger i forvaltningen tas nær markedene fondet investeres i. Dette betyr at det er armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og vurderinger av enkeltselskaper. Arbeidsdelingen har bred støtte i Stortinget.

Først tror jeg vi skal erkjenne at ulike partier i ulike regjeringer har slitt med den oppgaven i mange år, og at vi har hatt problemer med å øke yrkesdeltagelsen så mye vi ønsker. Det har svingt litt, men nivået er ikke der vi ønsker, spesielt ikke for gruppen fra tjue til noen og femti år. Regjeringen har gjort ting knyttet til arbeidsmarkedstiltak og til å gjøre det mer lønnsomt for bedrifter også å ansette den ikke mest produktive arbeidskraften. Vi har gjort ting knyttet til studiefinansiering, og vi har gjort ting knyttet til f.eks. å forsterke og fornye pensjonsforliket. Det er likevel ingen tvil om at det er behov for å gjøre mer, og jeg ønsker velkommen en åpen og fordomsfri debatt om hvordan vi kan få til mer. Pensjonsreformen er et bevis på at det er mulig, for den har gitt oss betydelig økt yrkesdeltagelse i gruppen 62 år og oppover.

Ja, det mener jeg absolutt, og vi legger opp til at vi skal bruke mer penger – vesentlig mer penger – på velferden i årene som kommer. Ikke bare må vi bruke mer penger på velferden, vi må også sikre at det er tilgang på arbeidskraft, og at folk vil jobbe i offentlig sektor, ikke minst. Det er en av grunnene til at vi også må passe oss for å gjøre ting i skattepolitikken som gjør det mindre lønnsomt å jobbe. Vi må legge til rette for at flere ønsker å jobbe. Det er også grunnen til at jeg synes en del av forslagene som har kommet, f.eks. å se på om vi kan bruke skattesystemet til å fremme mer arbeid, er gode og viktige forslag for ikke minst å sikre offentlig sektor. Da må det finansieres, og det er finansieringen av de skattereduksjonene som gjør at jeg tror det også er lurt med et skatteforlik.

Jeg tror det i den økonomiske politikken er lurt å ha noen rammer, noen krittstreker, for det gjør at man tvinges til å foreta litt strengere prioriteringer. Det er grunnen til at jeg tror det var riktig at vi i sin tid bestemte at det er Norges Bank som tar seg av rentepolitikken. Det gjorde vi da vi innførte inflasjonsmålet i 2001. Det er også grunnen til at jeg har ment det har vært riktig at Arbeiderpartiet har gått til valg – i både 2005, 2009, 2013 og også etter alt å dømme ved årets valg, gitt at landsmøtet vedtar det som er forslaget til partiprogram – på at man sier at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal være uendret. Vi styrte på det på en strålende måte sammen med SV i åtte år, fra 2005 til 2013. Jeg mener at i et land som har så store olje- og gassinntekter som vi har, er det i seg selv ganske krevende å forklare hvorfor man ikke bruker en større del av de inntektene til betydelige skattekutt. Da tror jeg også det er et mål i seg selv bare å si at det å opprettholde skattenivået er en politisk krevende oppgave.

Jeg er trygg på – og har selv praktisert det i mange år – at et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, SV og også Senterpartiet har fått til gode løsninger når det gjelder både olje- og gasspolitikken og forvaltningen av de inntektene. Det må noen ganger inngås kompromisser, men alt i alt har denne regjeringen i disse fire årene og forrige gang Arbeiderpartiet satt i ledelsen av en regjering med SV og Senterpartiet, fra 2005 til 2013, gjort det på en god måte. Det som er viktig, er at vi da setter til side de pengene i pensjonsfondet, sånn at vi kan leve av avkastningen. Det gjør vi i økende grad. Vi har et stort pensjonsfond, bl.a. fordi ikke minst Arbeiderpartiet, med støtte fra mange andre partier på Stortinget, har sørget for at vi har et høyt skattenivå på oljeselskapene, at vi har en stor statlig eierandel der, og at vi har vært villige til å plassere pensjonsfondet i aksjer. Ved mange av disse korsveiene har Fremskrittspartiet stått på feil side.

Jeg kan si mye pent om det britiske arbeiderpartiet, men det er ikke slik at jeg har tenkt å følge dem i ett og alt. Jeg tror vi skal ta våre egne nasjonale beslutninger og bruke vår nasjonale selvråderett til å bestemme hvordan vi selv organiserer helsevesenet her i Norge. Det er altså slik at det er Stortinget som bestemmer. Det er regjeringen som styrer helseforetakene, og vi kan gripe inn akkurat så mye eller så lite vi vil. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer demokratisk enn at vi bestemmer hvordan vi organiserer, og hvordan sykehusene finansieres, noe vi gjør gjennom vedtak her i Stortinget. Igjen: Det er fullt mulig å være uenig i enkeltvedtak, men jeg mener det er bedre styring nå enn det var da det var 20 ulike eiere av sykehusene. Det som er hovedutfordringen, er at det er et veldig voksende behov for helsetjenester, dels fordi vi blir flere eldre – og det er bra – og dels fordi vi får teknologi som gjør at vi kan behandle mer. Det vil være et stort behov for å gjøre mer i helsevesenet i årene som kommer.

Svaret på det spørsmålet er nei – men jeg tror det er viktig at vi skiller mellom et par ting. Før vi innførte den modellen vi har i dag, altså at staten overtok eierskapet og styringen av sykehusene, var sykehusene styrt av 20 ulike eiere i et land med litt over 5 millioner innbyggere, 19 fylker og staten, som også eide noen sykehus. Det ga ikke god styring. Det ga egentlig heller ikke noen ordentlig demokratisk kontroll, for fylkene følte de ikke hadde økonomi eller ressurser til å styre sykehusene. De så mot staten, og staten sa: Det er ikke vårt ansvar, for det er fylkene som eier det. Det at det er én eier av sykehusene, er jeg helt sikker på at er bedre, og det gir også storting og regjering akkurat så mye kontroll og styring som Stortinget til ethvert tidspunkt vil ha. Det er demokratisk styring. Vi kan være uenige om hva man bruker den demokratiske styringen til, men sist jeg så en evaluering av statlig overtakelse av sykehusene, var det helt åpenbart at det hadde gitt mer helse for hver investerte krone og er en god modell sammenlignet med den vi hadde før.

Alle skatter bidrar til vridninger i økonomien, kanskje med unntak av noen miljøskatter. Alle skatter er en belastning for de som betaler dem, så alle skatter har en kostnad. Spørsmålet er ikke om skatter har en kostnad, spørsmålet er om de kostnadene står i forhold til det vi får igjen, nemlig et av verdens beste velferdssamfunn, utdanning, helse, infrastruktur, forsvar og alle de andre tingene. Da er det faktisk slik at vi får svært mye igjen for de skattene vi betaler her i landet. Én grunn til at jeg var opptatt av at vi skulle få til et bredt skatteforlik, nedsette en bredt sammensatt skattekommisjon, er at jeg er ganske sikker på at vi kan få til en bedre innretning av skattene, at vi kan få til omlegginger som fremmer både sosial rettferdighet og økt produktivitet. Da må partiene driste seg til å være enige om noen av de vanskelige tingene, nemlig å finansiere skattereduksjonene på områder hvor vi mener at skattene skal ned, men akseptere høyere skatter på andre områder.

Vi vedtok en liten, men viktig reform i dag ved å forenkle og forbedre innkrevingen betydelig, noe som gjør den mindre byråkratisk, mer elektronisk og mer digital. Det er en fordel for dem som har gjeld, men ikke minst for alle dem som har krav, og for innkrevingsmyndigheter. Det er et lite tiltak, men det er et eksempel på noe som vi har gjort mye av også de siste årene: å digitalisere offentlig sektor, inkludert mange rapporter og skatteinnkreving, som ikke minst næringslivet er tjent med. Når det gjelder studiefinansiering, har vi lagt om den slik at det nå premieres enda mer å gjøre seg raskere ferdig. Det betyr økt tilgang på arbeidskraft. Mange av tiltakene innenfor arbeidsmarkedet og Nav, mer arbeidstiltak og lønnstilskudd, er også tiltak som bedrer produktiviteten og får fram mer arbeidskraft. Det er viktig for norsk næringsliv.

I dagens debatt ser vi at det er bred enighet om de utfordringene perspektivmeldingen trekker opp. Analysene viser hvordan utviklingen vil bli hvis vi ikke møter utfordringene med ny politikk, men vi har vist tidligere at vi klarer å utvikle ny politikk når det kreves i møte med store samfunnsendringer, og jeg har tro på at vi klarer det igjen. Et første og helt avgjørende grep er at vi må mobilisere mer arbeidskraft. Ledigheten er lav, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Andre land har hatt en bedre utvikling i sysselsettingen enn vi har i Norge. For mange unge havner på helserelaterte ytelser og blir stående utenfor arbeidslivet. I mange innvandrergrupper står særlig mange kvinner utenfor jobb. Pensjonsreformen viste at vi kunne lykkes med å mobilisere mer arbeidskraft med politiske tiltak. Sysselsettingen har økt markant blant dem i sekstiårene – noen har til og med kommet tilbake til sin gamle jobb etter å ha vært borte en periode – og reformen bidro også til færre på uføretrygd i denne aldersgruppen. Denne regjeringen har innført og lansert flere tiltak for å få flere i jobb. Arbeidsmarkedstiltakene er styrket, studiefinansieringen er endret, og vi gir en ungdomsgaranti. Likevel må vi være ærlige og si at det trengs mer hvis vi skal få til den mobiliseringen som trengs. Vi må se etter de områdene der det knapt er noe å tjene på å jobbe framfor å stå utenfor. Vi må se på hva som skal til for at en varig helserelatert ytelse ikke skal være svaret på en sammensatt lidelse og et sammensatt problem. Vi må også se på hva som skal til for at arbeidsgiverne tenker det er grei butikk å ta inn hun de vet aldri blir den mest produktive i bedriften. Det må være lønnsomt å jobbe, men det må også bli mer lønnsomt å ansette. For det andre må vi husholdere med arbeidskraften i offentlig sektor. Det er vår mest verdifulle ressurs, og da plikter vi å bruke den effektivt. Gjør vi ikke det, vil det begrense mulighetene til å utvide velferdsordninger eller ha vekst i næringslivet. Det løser ikke problemet om vi flytter oppgaver fra det offentlige til det private. En sykepleier på et sykehjem utgjør et årsverk av samfunnets totale beholdning enten han er ansatt i kommunen eller i en privat bedrift. Samtidig vil jeg advare mot å la forsvaret av offentlige løsninger bli et forsvar av at ting skal gjøres akkurat som i dag, eller kanskje til og med mer ineffektivt. Det er vi som er de sterkeste forsvarerne av et velferdstilbud i offentlig regi, som også må være de sterkeste forkjemperne for mer effektive løsninger. Hvis vi ikke kontinuerlig utfordrer det tilbudet vi er så stolte av, vil vi over tid miste oppslutning om det. For det tredje vil jeg trekke fram at vi må forme en politikk for produktivitet og verdiskaping i privat sektor. I tiårene bak oss har noe av veksten kommet fordi de som gikk inn i arbeidslivet, var flere enn dem som gikk ut. Slik blir det ikke framover. Da jeg lanserte initiativet om en bredt sammensatt skattekommisjon, var nettopp hensikten å bidra til at noe av det vi vet er viktig for næringslivet framover, er noe vi kan få til sammen. Jeg merker meg nå at et flertall ønsker en skattereform i neste periode, og det er jeg glad for. Mye har skjedd siden perspektivmeldingen kom i august. Regjeringen gjør mye for å ivareta Norges interesser og bidra til trygghet i en urolig tid, i en verden med krig og tiltagende handelskonflikter. For tryggheten for velferdssamfunnet her hjemme er det viktigste likevel å sikre at vi mobiliserer arbeidskraft, bruker arbeidskraften nøysomt i det offentlige og bidrar til produktivitet i bedriftene. Gjør vi dette, kan Norge også i tiårene som kommer, være blant de beste landene i verden.

Det er ikke noe nytt at et flertall på Stortinget – og også Senterpartiet – er med på å lage særskilte ordninger for husholdningene og for f.eks. veksthusnæringen og ikke resten av næringslivet, bl.a. fordi det finnes et statsstøtteregelverk som legger begrensninger på hva man kan gjøre med hensyn til bedriftene. Akkurat som den strømstøtteordningen regjeringen innførte da Senterpartiet og Arbeiderpartiet satt sammen, også selvfølgelig bidrar til at forbruket – med alt annet likt – vil være større i husholdningene enn det ellers ville vært hvis strømprisene var høyere, så gjelder det også norgespris. Det gjelder enhver slik ordning. Et bredt flertall på Stortinget har stilt seg bak ønsket om å skjerme husholdningene gang på gang.

Nå er forslaget ute på høring. Vi skal legge fram det endelige forslaget etter at høringen er gjennomført, så akkurat utformingen av norgespris får vi komme tilbake til. Det som ligger fast, er at vi skal ha en ordning som sikrer husholdninger en mulighet til å få en fastpris på 40 øre. Det grunnleggende er at vi må få fram mer kraft. Det vil bidra til å presse ned prisene for alle brukere. For næringslivet er det innført ordninger med fastprisavtaler, som stadig flere bedrifter benytter seg av.

Selv om strømprisene har falt jevnt siden de var på sitt høyeste i 2021–2022, preges kraftmarkedet i større grad av prisvariasjoner og tidvis svært høye priser i noen deler av landet. Regjeringen har stor forståelse for at høye strømpriser kan gjøre det vanskelig for enkelte husholdninger å få endene til å møtes. Vi jobber for mer forutsigbare strømutgifter og et strømmarked som fungerer og bidrar til en stabil kraftsituasjon. Vi har allerede gjennomført kraftfulle tiltak, og vi har varslet nye tiltak som skal gi mer stabile og forutsigbare strømutgifter. Elavgiften er en avgift som skal betales på elektrisk kraft som leveres i Norge, enten den er produsert innenlands eller innført fra utlandet. Avgiften er først og fremst en fiskal avgift som skal skaffe staten inntekter, men avgiften kan også bidra til å redusere energiforbruket. For budsjettåret 2022 reduserte regjeringen den alminnelige satsen med 1,5 øre per kWh. I tillegg innførte vi en todeling av avgiften, slik at avgiften ble ytterligere redusert med 6,5 øre per kWh i månedene januar til og med mars. Husholdningenes strømregning er normalt høyest i vintermånedene, og dermed reduseres avgiftsbelastningen i en periode da forbruket normalt er høyt. Regjeringen har i tillegg innført en rekke midlertidige støtteordninger for å avbøte høye strømpriser. Husholdningene er skjermet mot høye kraftpriser gjennom strømstøtteordningen, og landbruks- og veksthusnæringen samt frivillige organisasjoner har lignende ordninger. Næringslivet har mulighet til å sikre seg mot de høyeste kraftprisene ved å inngå fastprisavtaler, og regjeringen har lagt til rette for fastprisavtaler ved å innføre en unntaksregel i grunnrenteskatten på vann- og vindkraft. Regjeringen vil også innføre norgespris på strøm, gjennom en statlig finansiert, fast strømpris for boliger og fritidseiendommer. Dette vil bidra til stabile og forutsigbare strømpriser. Forslaget som nå er ute på høring, gir husholdningene mulighet til å avtale en fastpris på 40 øre per kWh, uavhengig av hva spotprisen på strøm er. Ordningen med norgespris kommer i tillegg til den eksisterende strømstøtteordningen, slik at folk kan avgjøre selv hvilken ordning som passer best for dem. For å skjerme husholdningene for nettleiekostnader har regjeringen også varslet å redusere merverdiavgiften på nettleie. Eventuelle endringer i elavgiften må utredes og vurderes i forbindelse med de årlige budsjettene.

Regjeringen tar på alvor utfordringene med netthandel fra Temu og lignende aktører. Utfordringen forsterkes av det store og stadig økende volumet av lavverdivarer som handles via disse aktørene. Regjeringen er opptatt av å sikre at varer som importeres til Norge, oppfyller norske standarder til produktsikkerhet og miljø, at forbrukernes rettigheter ivaretas, og at aktørene etterlever norsk og europeisk regelverk. Dette er avgjørende for å sikre at det er trygt for norske forbrukere å handle på nett fra utlandet. Det er også viktig for å sikre like konkurransevilkår. Som representantenes forslag illustrerer, reiser denne netthandelen mange problemstillinger og berører flere politikkområder. Jeg er derfor opptatt av at regjeringen vurderer dette helhetlig og i sammenheng. Koordinering og samarbeid på tvers av departementer og andre offentlige instanser er avgjørende for å treffe målrettede tiltak. Det samme er internasjonalt samarbeid. Utfordringene er ikke enestående for Norge. Derfor er det viktig at vi har tett dialog med andre europeiske land og EU, og at vi jobber sammen for felles tiltak der det er hensiktsmessig. Klima- og miljøministeren hadde nylig besøk av EUs kommissær for miljø. De diskuterte bl.a. behovet for et enda strengere felles europeisk regelverk. Regjeringen har allerede gjort enkelte tiltak. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å bedre grensekontrollen, sist i statsbudsjettet for 2025, da tolletaten ble styrket med 250 mill. kr. Klima- og miljødepartementet ba i februar Miljødirektoratet om å gjennomføre ytterligere kontroll med varer fra netthandelsplattformer utenfor Europa. Regjeringen har også nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede virkemidler for å fremme en mer sirkulær økonomi. Ekspertgruppen skal levere sin rapport denne våren. Denne rapporten vil bidra til et økt kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og andre tiltak framover. Jeg støtter ikke forslagene i representantforslaget, men jeg understreker at regjeringen vil fortsette arbeidet med å løse utfordringene representantene adresserer i forslaget. Regjeringen vurderer løpende behovet for tiltak på kort og lang sikt og vil på egnet måte komme tilbake til Stortinget.

Vi mener et normprisråd gir et bedre anslag for en uavhengig, riktig pris enn det systemet vi hadde tidligere, som var et midlertidig system. Vi mener også det fordi vi har gode erfaringer fra tilsvarende normprisfastsettelse for andre grunnrenteskatter. Finansministeren er klar over at det er forskjell på olje, gass og fisk. Mitt eneste poeng var at det ble sagt her at det var så mange forskjellige kvaliteter på fisk, men at olje liksom var ett produkt. Olje er veldig mange forskjellige kvaliteter, mange forskjellige produkter, også med f.eks. transportkostnader, så i den grad det er et argument som brukes for fisk, er det et argument som også er relevant for olje. Når det gjelder oljevirksomheten, har man greid å håndtere de forskjellene på en måte som gjør at grunnrenteskatten fungerer. Men tilbake til begrepet «markedspris»: Det finnes ikke en markedspris i integrerte selskaper.

Først en liten kommentar til begrepet reell markedspris, som også ble omtalt som såkalt faktisk pris: Et grunnleggende kjennetegn ved et marked er at det er mange tilbydere og mange etterspørrere. Hvis man har ett selskap som eier virksomheten i sjøen, eier brønnbåten, eier slakteriet og eier salgsorganisasjonen, er det én tilbyder og én kjøper av det samme produktet internt i selskapet. Det er null – null – marked. Da finnes det ikke noen reell markedspris. Hvis forslagsstillerne tror at det er mulig å observere en reell markedspris i et lukket monopol, er jeg – hva skal jeg si – bekymret, for å si det slik. Når det er sagt, er det klart at hvis Stortinget vedtar at vi skal gå bort fra et system som sikrer at vi får reell beskatning av grunnrente og reduserer byråkratiet, vil vi lojalt følge opp det i Finansdepartementet og utrede alternativer.

Bare denne replikkordvekslingen viser jo et av problemene. Det refereres nå til det som omtales som «faktisk pris», og så refereres det til noe som heter «markedspris». Det er ikke nødvendigvis det samme. Man har ikke et marked internt i et selskap. Det som representanten fra Høyre sa var en faktisk pris og representanten fra Venstre sier er en markedspris, er ikke de samme prisene. Hvis de står bak det samme forslaget, mener de altså helt forskjellige ting med hvilken pris vi skal legge til grunn for den grunnrenteskatten de må være for. Det understreker bare at de alternativene de kan tenke seg, er alternativer som etter alt å dømme blir vesentlig mer byråkratiske, og dermed mer kompliserte for små selskaper – mens vi nå har utviklet vårt system til også å kunne innebære automatisk rapportering, noe som reduserer byråkratiet rundt den rapporteringen – og en klar fordel for de store selskapene. Det er ingen tvil om at de som har integrerte selskaper, med brønnbåter, med slakting, med pakking, med salg, har mye større muligheter til å flytte kostnader ut til sjøen og legge gevinster inn på land, og dermed fjerne grunnlaget for grunnrenteskatt.

Det er ikke slik at vi enkelt observerer faktisk pris. Representanten Orten snakker som om det finnes en faktisk pris vi bare kan bruke. Den finnes ikke. Utfordringen er at det er veldig mange selskaper og en internpris der man har veldig stor gevinst, veldig stor lønnsomhet, ved å prise noe lavt for å flytte overskudd fra virksomhet i sjøen til virksomhet på land. Det er ikke den riktige prisen. Det er en internpris man bruker for å unndra seg skatt eller redusere skattebelastningen. Så igjen: Det er ikke slik at det finnes en faktisk pris som er den riktige prisen. Det handler om å komme fram til en rimelig, riktig og ryddig måte å beregne riktig pris på. Det er derfor vi har normprisråd, og derfor vi bruker den samme metoden for andre typer grunnrenteskatt.

Dette hadde vært veldig enkelt hvis det var enkelt å definere hva som er såkalt faktisk pris. Det er jo det som er hovedproblemet, at det ikke er et entydig begrep, ikke minst fordi man i integrerte selskaper kan endre prisen ved å prise lavt det man selger fra aktivitet i sjøen til en brønnbåt eller et slakteri. Man kan flytte kostnader fra annen virksomhet enn den som skjer i sjøen, og dermed redusere overskuddet ute i merdene. Summen av dette gjør at vi i alle andre tilsvarende situasjoner ser at overskudd og priser flyttes. Det er ikke noen enkel definisjon av faktisk pris. For å skjære gjennom det har man altså etablert normpris for andre grunnrenteskatter, og jeg tror også det er den beste løsningen for denne grunnrenteskatten. Det vi trenger, er uavhengige priser, for de prisene man kan manipulere gjennom internprising, er ikke noe faktisk uttrykk for den faktiske lønnsomheten og overskuddet i virksomheten i et oppdrettsselskap. Det er derfor man velger andre løsninger.

Jeg tror alle alternativer til et normprisråd og normpriser er mer kompliserte, mer uoversiktlige, mer byråkratiske og undergraver hensikten med en grunnrenteskatt. Det er jo ikke tilfeldig at vi har normpriser også for andre typer grunnrenteskatt. Jeg har selv vært ansvarlig statsråd for å forvalte normprissystemet når det gjelder petroleumsbeskatningen. Det var i utgangspunktet mye protester også der. Det er ikke slik at olje har én pris – det er mange ulike kvaliteter, ulike transportkostnader og ulike bearbeidingskostnader. Man har likevel etablert et system med normpris, som nå etter hvert har bred aksept blant oljeselskapene, og som fungerer for den sektoren. Grunnen til at man har valgt det, er nettopp at hvis vi skal forsøke å beregne priser på andre måter, blir det mer komplisert, og lettere for selskapene å flytte overskudd, slik at man unndrar seg grunnrenteskatt.

I Norge er det en lang tradisjon for at verdier som er skapt ved bruk av våre felles naturressurser, kommer fellesskapet til gode. Derfor innførte regjeringen grunnrenteskatt på havbruk i 2023. Høyere skattesats på grunnrenteinntekt enn på alminnelig inntekt, 47 pst. mot 22 pst., gir imidlertid selskapene insentiver til å redusere grunnrenteinntekten for å betale mindre skatt. Inntekten kan reduseres ved å øke kostnadene eller ved å prise fisken kunstig lavt. Normpriser motvirker slik overskuddsflytting og er derfor hovedregelen i alle grunnrenteskattene. Det er særlig de store, integrerte selskapene som vil ha fordel av å gå bort fra normpriser. Det er disse selskapene som har mulighet til å flytte overskudd fra en del av konsernet til en annen. Normpriser motvirker noe av konkurransefordelen ved slik skattetilpasning. Normpriser forenkler også skattemeldingen for selskapene. Alternativet til normpriser er at selskapene selv må beregne markedsverdien av fisken på merdkanten, som skatteetaten så må kontrollere og eventuelt endre. Det vil være mye mer ressurskrevende enn at et prisråd kan fastsette normpriser, også for selskapene. Det er for tidlig å fastslå at normpriser ikke fungerer. Representantforslaget kom allerede før prisrådet hadde fastsatt sine første bindende normpriser. Prisrådet har så langt bare satt priser for ett kvartal, tredje kvartal 2024. Det vil være en fordel om prisrådet får gjøre jobben sin, slik at vi sikrer at fellesskapet får en rettferdig del av grunnrenten også fra havbruk.

Et anmodningsforslag som får flertall, vil selvfølgelig stå sterkere enn et forslag som ikke får flertall, når regjeringen skal vurdere det, men vi leser også de forslagene som ikke får flertall. Er det gode ideer, skal vi alltids ta dem med oss i det videre arbeidet. For øvrig er det slik at vi løpende vil arbeide med de andre spørsmålene som er tatt opp i utvalgets innstilling, og vi vil komme tilbake til dette når vi selv har grunnlag for å fremme konkrete forslag. Forenklinger er vi alltid tilhenger av, og alt som kan bidra til enklere regelverk og enklere håndheving av regelverket, er vi selvsagt for.

Forslaget som er til behandling i dag, skal bidra til en tryggere bolighandel. Et viktig bidrag til økt trygghet er forslaget om å innføre krav om at eiendomsmeglerfullmektiger og oppgjørsmedhjelpere skal være egnet. Eiendomsmeglere som er blitt fratatt tillatelsen, vil dermed ikke lenger uten videre kunne jobbe som fullmektiger. Eiendomsmeglerforetakene får et ansvar for å vurdere egnetheten til fullmektigene, i tillegg til at det skal vurderes av Finanstilsynet. Manglende oppfølging eller tiltak fra foretaket overfor uegnede ansatte vil kunne følges opp av Finanstilsynet. Komiteen har i tillegg samlet seg om et forslag som vil gi Finanstilsynet mulighet til å vedta individuelle forbud mot at personer kan ha disse stillingene. Det blir opp til Finanstilsynet å utvikle gode ordninger for å bruke de nye verktøyene det nå får. Regjeringen har også foreslått endringer som vil bidra til mer gjennomsiktige og rettferdige budrunder. Etter forslaget vil ikke megler ha lov til å formidle hemmelige bud, dvs. bud som er gitt med forbehold om at de ikke skal formidles til andre interessenter. Det foreslås også å lovfeste at megleren skal oppfordre selger til ikke å ta imot bud direkte fra budgiver – såkalt kupping. Megler skal oppfordre selger til å konferere med megler dersom selger likevel opplever forsøk på kupping. Det er viktig at både selger og potensielle kjøpere får nok tid i budrunden. Derfor foreslås det å lovfeste at megler ikke skal formidle bud med kort frist. Den konkrete grensen skal i tråd med forslaget fra utvalget fastsettes av Finansdepartementet i egen forskrift. I arbeidet med forskriftsreglene vil jeg vurdere om minste akseptfrist bør være 30 minutter for alle bud, slik utvalget har foreslått. Det er viktig at Finanstilsynet har hensiktsmessige virkemidler for å følge opp meglere som opererer på siden av loven. Derfor foreslås det at Finanstilsynet skal kunne gi overtredelsesgebyr for brudd på viktige regler i loven. Det vil bidra til at tilsynets oppfølging av regelbrudd kan bli mer fleksibel og tilpasset overtredelsen ut fra hvor alvorlig den er. Jeg er glad for at en samlet finanskomité går inn for lovendringer som bidrar til et mer gjennomsiktig og rettferdig boligmarked.

Jeg mener det er bra med bredest mulig forlik om flest mulig ting. Samtidig er jeg realistisk. Jeg tror at Arbeiderpartiet ikke vil bli enig med høyresiden om skattenivået – det er en av de store motsetningene som er i norsk politikk, og har vært det i mange tiår, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ofte gått sammen om vurderinger av behovet for et rimelig skattenivå for å finansiere gode velferdstjenester. Jeg tror altså det er mye mer realistisk å se for seg at det blir enighet om deler av selve innretningen på skattesystemet. Det har vi fått til før, og det har vært reformer som har fremmet både mer rettferdighet og et mer effektivt skattesystem, et skattesystem som fremmer produktivitet og lønnsomme bedrifter. Det er altså mest på balansen mellom ulike skatter jeg ser for meg at det er mulig å få til en enighet, ikke nødvendigvis om nivået.

Jeg ser ikke noen motsetning mellom de to hensynene. Jeg tror et mer ryddig og mer oversiktlig skattesystem også vil skape et bedre og mer rettferdig skattesystem, og jeg er helt overbevist om at en framtidig skattereform og et framtidig skatteforlik også kommer til å innebære at vi fortsatt kommer til å ha sterke virkemidler for å bidra til å opprettholde bosetting. Det har Arbeiderpartiet og Senterpartiet fått til sammen i regjering, og det var faktisk Arbeiderpartiet som startet arbeidet med å ha lav skatt i f.eks. innsatssonen, eller tiltakssonen. Det var på 1970-tallet man innførte redusert arbeidsgiveravgift i Nord-Norge, og så har det blitt forsterket og bygget ut gjennom mange år. Arbeiderpartiet har støttet det og mener fortsatt at vi skal ha geografiske virkemidler i skattesystemet.

Bosetting og aktivitet i nord er viktig for Norge. Derfor har Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet i regjering, videreført og styrket bruken av virkemidler for å øke attraktiviteten i innsatssonen, tidligere kalt tiltakssonen. Gratis barnehage og økt finnmarksfradrag er eksempler på dette. I mitt svar på spørsmål 8, fra representanten Borch, forklarte jeg at bakgrunnen for initiativet til en skattekommisjon nettopp er at vi lever i en mer usikker verden med mer utrygghet der ute. Samtidig er den politiske virkeligheten her i Norge mer oppsplittet, med skiftende politisk flertall. Da er det enda viktigere at skatte- og avgiftssystemet er mest mulig forutsigbart og bidrar til stabile rammevilkår for bedrifter og husholdninger. En skattekommisjon kan gi nyttige råd om hvordan vi kan komme videre i arbeidet med å få et bedre og mer stabilt skattesystem. Som jeg har svart til representanten Borch, er skattekommisjonen første steg i en prosess som jeg håper vil resultere i et bredt forlik i Stortinget. Jeg tror ikke det vil være et godt utgangspunkt for dette arbeidet å ha fastlåste standpunkter om alle enkeltelementer i skattesystemet. Mandatutkastet som jeg har delt med enkelte partigrupper på Stortinget, er et åpent mandat. Vi har dessuten vært åpne for å justere mandatet etter innspill fra partigruppene.

Kommisjonen foreslår ikke å avskaffe noen fradrag eller noen ordninger. Kommisjonen har veldig generelle og åpne formuleringer om at man bør se på skattesystemet for å få et mer rettferdig skattesystem. Det innebærer også rettferdighet når det gjelder geografi. Det har vært en viktig del av norsk skattepolitikk over lang tid at det har vært egne ordninger, ikke minst for de mest grisgrendte delene av landet, tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å svare på alle enkeltordninger i skattesystemet, for hvis jeg begynner å svare på den og den og så ikke svarer på noen andre, er det plutselig slik at vi sitter og forhandler og debatter enkeltordninger før vi får en helhetlig prosess. Den helhetlige prosessen ønsker jeg fortsatt at partiene på Stortinget skal bli med på, på en eller annen måte. Derfor står vår invitasjon til å sette oss ned og se hva vi kan bli enige om av viktige ting i skattesystemet for framtiden, ved lag.

Som jeg redegjorde for i mitt svar, er det slik at den skattekommisjonen vi har tatt initiativ til, har til hensikt å få til brede forlik. Vi hadde et svært åpent mandat. De var villige til å sitte ned med partigruppene for å gjøre justeringer i mandatet, så hvis det er noe i mandatet man ikke liker, kunne man ha tatt opp det. Istedenfor avviste man hele ideen om å forsøke å finne enighet om hovedelementer, og som første skritt da enighet om et mandat. Det er litt underlig at det så er sterk kritikk mot et mandat man ikke engang ville diskutere. Vi gjorde det helt klart at vi var innstilt på å gjøre endringer. Det som representanten nå tar opp, er et annet spørsmål. Det er ikke et spørsmål om skattekommisjonen, det er et spørsmål om en avskrivningsordning av studiegjeld. Det er et vedtak som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort sammen, fått fram for Stortinget og gjort vedtak om der.

Bakgrunnen for initiativet til en skattekommisjon er at vi lever i en mer urolig tid, med krig og konflikt ute i verden, men også med et mer oppsplittet politisk landskap her hjemme, som gjør det vanskelig å få den forutsigbarheten vi trenger, ikke minst i skattepolitikken, over flere stortingsperioder med skiftende politisk flertall. Det var grunnen til at jeg tok initiativet til en bredt politisk sammensatt skattekommisjon, ikke for nødvendigvis å få enighet om alle sider ved skattesystemet, men for å få enighet om noen hovedelementer som kunne bidratt til et bedre skattesystem, som fremmer investeringer og verdiskaping i næringsvirksomhet, økt tilgang på arbeidskraft og mer rettferdig fordeling. En skattekommisjon kan gi nyttige råd om hvordan vi kan komme videre i arbeidet med å få til et bedre og mer stabilt skattesystem. Det vil alltid være politisk uenighet om skatt, men vi har tidligere fått til brede forlik i Stortinget om viktige elementer i skattesystemet. Det gjelder særlig skattereformen i 1992, som etablerte gode prinsipper om brede skattegrunnlag og likebehandling av næringer, virksomheter og investeringer. Også reformen i 2006 og enigheten om en skatteomlegging i 2016 var basert på et bredt politisk flertall. Dette har bidratt til forutsigbarhet for bedrifter og husholdninger. Regjeringens politikk er å gjøre skattesystemet mer sosialt og geografisk omfordelende. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sammen sørget for skattelettelser til personer med lave og midlere inntekter. Skattekommisjonen er ment som et første steg i en prosess som jeg håper vil resultere i et bredt forlik i Stortinget. Jeg tror ikke det vil gi et godt utgangspunkt for dette arbeidet om vi skal ha fastlåste standpunkter om alle enkeltelementer i skattesystemet. Mandatutkastet som vi har delt med enkelte partigrupper på Stortinget, er et åpent mandat. Kommisjonen bes legge til grunn at hovedmålene med skatte- og avgiftssystemet og de sentrale systemegenskapene ligger fast. For øvrig vil kommisjonen stå fritt til å vurdere de aller fleste elementene i skattesystemet. Vi har dessuten vært åpne for å justere mandatet etter innspill fra partigruppene.

Vi legger stor vekt på det, for det er nyttig og viktig å få det avklart. Men vi er altså avhengig av enighet med ESA, og det som er en utfordring, er at det bare gjelder nye kraftverk. Så spørsmålet er om det er den forskjellsbehandlingen mellom nye og gamle kraftverk som ESA av en eller annen grunn måtte mene er problematisk. Det forsøker vi å få løst i dialog med ESA. Det er helt riktig at det ikke er noe nytt at man har en ordning der negativ grunnrenteinntekt kan komme til fradrag. Det er to måter å gjøre det på: Enten er det en slik utbetalingsordning som vi har for noe grunnrenteskatt, eller så er det mulig å framføre negativ grunnrenteinntekt med renter mot framtidig inntekt. Så at negativ grunnrenteinntekt skal komme til fradrag, er klart. Spørsmålet er hvordan det skal skje.

Det er selvfølgelig fritt for Stortinget å gjøre endringer i lovforslag som regjeringen har fremmet. Det er Stortingets oppgave og Stortingets rett. Samtidig er det slik at når det fremmes et forslag til en endring i en paragraf eller bestemmelse som ikke har vært utredet på samme måte, og der vi ikke har samme forarbeider som man normalt har i lovarbeider, må de spørsmålene avklares etter at vedtaket er fattet. Her er det ikke minst forholdet til ESA som krever tid, og som krever avklaring. Det var også Stortinget tydelig på. Vi jobber med ESA, dialogen er i gang, men jeg kan ikke love noe på vegne av ESA om når de er klare til å komme med sine konklusjoner. For øvrig er det slik at det først må settes et anlegg i drift og skatten må være betalt før en etterbetaling kan skje, så det har ikke hatt noen praktiske konsekvenser så langt.

Stortinget vedtok å innføre grunnrenteskatt på vindkraft med virkning fra 1. januar 2024. Lovvedtaket baserte seg på regjeringens forslag, men det ble gjort enkelte endringer under stortingsbehandlingen. Blant annet ble det tatt inn en utbetalingsordning. Den skal gjelde for nye kraftanlegg når anlegget blir satt i drift, og skatteetaten har gjennomført kontroll av fastsatt skatt. Ettersom ordningen kom inn under stortingsbehandlingen, har den ikke ordinære forarbeider. Dermed er det flere forhold med ordningen som krever videre utredning og avklaring. Det er likevel klart at ordningen bare skal gjelde for nye kraftanlegg og når anlegget blir satt i drift. Det er ingen nye kraftanlegg som er satt i drift siden 1. januar 2024. Etter at et slikt anlegg blir satt i drift, skal skattemelding for det aktuelle året leveres og skatteetaten gjennomføre kontroll av fastsatt skatt før utbetaling skjer. Tidspunktet for utbetaling ligger dermed et stykke fram i tid. I innstillingen forutsatte flertallet at utbetalingsordningen ikke kan tre i kraft før ESA har godkjent løsningen. Det er spørsmål om utbetalingsordningen er forenlig med EØS-avtalen, siden ordningen bare gjelder nye kraftanlegg. Eksisterende anlegg må framføre negativ grunnrenteinntekt med rente og få fradrag i senere års inntekter eller beløpet utbetalt ved opphør av virksomheten. Regjeringen følger opp lovvedtaket slik at utbetalingsordningen kan tre i kraft. Finansdepartementet har innledet dialogen med ESA for å avklare om utbetalingsordningen er lovlig slik den er utformet. Jeg kan ikke si noe sikkert om når disse spørsmålene blir avklart og dermed på hvilket tidspunkt utbetalingsordningen kan tre i kraft. Dette avhenger av konklusjonene som kommer ut av dialogen med ESA.

Regjeringen ber Stortinget om å gi sitt samtykke til å sette i kraft en protokoll som endrer skatteavtalen mellom Norge og Qatar. Skatteavtaler er bilaterale avtaler som primært skal motvirke dobbeltbeskatning. Avtalene gir forutberegnelighet for skatteytere og fremmer samhandelen mellom landene. Vi har et stort nettverk av slike avtaler, om lag 85. Med jevne mellomrom er det behov for å endre avtalene slik at de er tilpasset nye behov og internasjonal normutvikling. Det er nå behov for å endre skatteavtalen mellom Norge og Qatar. Den ble inngått i 2009. Siden da har OECD og G20 gitt flere anbefalinger mot overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget gjennom det såkalte BEPS-prosjektet, «Base erosion and profit shifting». Flere av disse BEPS-anbefalingene skal styrke skatteavtalene mot misbruk og er bestemmelser som Norge har forpliktet seg til å gjennomføre, såkalte minimumsstandarder. Mange av våre skatteavtaler oppfyller allerede minimumsstandardene. Det er et pågående arbeid hvor det vil ta flere år å innta de nye standardene i hele skatteavtalenettverket vårt. Både Norge og Qatar er medlemmer av OECD/G20s «Inclusive framework». Landene er derfor blitt enige om å oppdatere skatteavtalen fra 2009. Konkret består endringene av at skatteavtalens fortale endres slik at det framgår at et sentralt formål med avtalen er å forebygge skatteomgåelse. Det tas inn en generell omgåelsesregel. Denne regelen gir mulighet til å avskjære skatteavtalefordeler i misbrukstilfeller. Det gjøres også noen andre mindre endringer i skatteavtalen, bl.a. sørger man for at bestemmelsen om informasjonsutveksling er i tråd med den gjeldende internasjonale standarden på området. For å oppsummere: Vi styrker med denne protokollen Qatar-avtalen mot misbruk. Vi følger lojalt opp anbefalingene fra BEPS-prosjektet i OECD/G20, og vi følger opp Stortingets ønske om å oppdatere Norges skatteavtaler med BEPS-standardene. Regjeringen ber Stortinget om å gi sitt samtykke til å sette i kraft en protokoll om endringer i skatteavtalen mellom Norge og Qatar.

Ethvert budsjett må tilpasses den situasjonen man står oppe i. Denne regjeringen opplevde i begynnelsen av sin periode et nytt pandemiutbrudd og har regjert i en tid med en fullskala krig i Europa, som har hatt store konsekvenser også for budsjettpolitikken, bl.a. gjennom et stort mottak av ukrainske flyktninger, noe som har ført til store økte utgifter, og gjennom en kraftig økning i forsvarsutgiftene og nå også en kraftig økning i støtten til Ukraina. Det å si at vi fører nøyaktig samme finanspolitikk, har på en måte ikke noen mening når verden forandrer seg, men den bygger på de samme grunnleggende prinsippene om å følge handlingsregelen, om å være ansvarlig og om å bygge opp under en politikk som gjør det mulig å få ned prisstigningen. Det er riktig at det er Norges Bank som har hovedansvaret, men vi fører en politikk som sammen med det Norges Bank gjør, og sammen med det partene i arbeidslivet gjør, har bidratt til at vi har fått ned prisstigningen ganske betydelig. Reallønnen øker, og sysselsettingen er høy.

Vi tar stilling til doseringene av både finanspolitikken og andre tiltak når vi legger fram revidert nasjonalbudsjett. Vi kommer til å legge fram et budsjett som er ansvarlig, og vi kommer til å legge fram et budsjett som er ansvarlig både med tanke på totaliteten i norsk økonomi og når det gjelder oljepengebruk. Det er riktig at oljepengebruken har økt under skiftende regjeringer og skiftende politiske flertall her på Stortinget. Det som samtidig er gledelig, er at man har greid å gjøre det på en måte som gjør at man holder seg innenfor handlingsregelen, som sier at man skal bruke 3 pst., som forventet realavkastning av fondet i et normalår. Vi har faktisk ligget en del under det, og i år ligger vi ganske mye under 3-prosentbanen. Så kommer vi tilbake med oppdaterte tall i revidert.

Det første spørsmålet jeg fikk i denne spontanspørretimen, gjaldt at veksten var for lav. Nå får jeg spørsmål om og kritikk for at veksten er for høy. Det illustrerer faktisk et viktig poeng, nemlig at å finne balansen i hvor mye vi skal stimulere økonomien, sikre lav arbeidsløshet og høy sysselsetting og samtidig få ned inflasjonen og legge grunnlaget for at sentralbanken etter hvert kan sette ned renten, er en av de vanskeligste avveiningene i den økonomiske politikken. Det er ikke sylskarpe ja- eller nei-svar på de spørsmålene. Det jeg kan forsikre representanten om, er at vi kommer til å studere nøye hvordan det står til med norsk økonomi når vi legger fram revidert budsjett, og vi kommer til å se nøye på hva norsk økonomi trenger og tåler, når vi legger fram budsjettet for 2026. Hittil har vi vært med på en økonomisk politikk som har bidratt til at inflasjonen har gått fra opp mot 7 pst. til nå 3,6 pst. på tolv måneders rater. Det er samtidig med at vi har unngått økning i ledigheten. Tidligere ganger har man fått kraftig økning i ledigheten i tilsvarende situasjoner.

Vi har en viktig arbeidsdeling i den økonomiske politikken som ble innført med inflasjonsmålet i 2001. Det er viktig fordi det er klare ansvarsforhold: Det er sentralbanksjefen, eller Norges Bank, som setter renten; det er ikke finansministeren. Representanten Rotevatn har helt rett i at jeg er finansminister, jeg er ikke sentralbanksjef, men det er regjeringens ansvar å føre en økonomisk politikk som er ansvarlig, og som kan legge til rette for at vi bidrar til å få ned prisstigningen i Norge, og dermed også støtter opp under det som er Norges Banks hovedmål, nemlig å føre en pengepolitikk som gjør at vi får lav og stabil inflasjon i Norge, definert som 2 pst. Siden inflasjonsmålet ble innført i 2001, har vi lykkes veldig godt med det. Vi har ligget på lav inflasjon, rundt 2 pst., i perioder under 2 pst., og det har gitt stabilitet og forutsigbarhet for norsk økonomi. Så skjedde det et veldig brudd dels som følge av covid og det som skjedde på tilbudssiden i økonomien, og så det som skjedde som følge av krigen i Ukraina. Da gikk prisstigningen i Norge, men også i hele verden, kraftig opp. Den var noen steder opp mot 10 pst. I Norge var vi oppe i 7 pst., tolv måneders rate, for et par år siden. Nå har vi greid å bringe inflasjonen ned, fra over 6 pst. til under 4 pst., og de fleste anslagene tyder på fortsatt nedgang i prisstigningen. Det er alltid en avveining når det gjelder budsjetter, mellom både å holde igjen og være ansvarlig og samtidig bidra til å holde veksten oppe, bidra til å holde sysselsettingen nede og finansiere alle de gode formålene, som f.eks. økte utgifter til forsvar og omsorg. Jeg mener vi har funnet en god balanse, og inflasjonen har gått ned.

Svaret på det spørsmålet er nei. Jeg kommer ikke til å støtte at man begraver det skatteløftet som ligger i forslaget til partiprogram for Arbeiderpartiet. Jeg tror det blir vedtatt. Nå er jeg veldig opptatt av ikke å uttale meg på vegne av landsmøtet i Arbeiderpartiet før de har gjort vedtakene sine, men jeg vil si at det er grunn til å tro at de kommer til å gjøre som programkomiteen foreslår. Da blir finansministeren glad. I tillegg blir jeg glad fordi jeg vet at det er mulig å regjere på et sånt grunnlag, vi har gjort det sammen med SV i åtte år tidligere. Skatt er viktig, men det er også viktig at vi forvalter alle de pengene vi har, på en god måte, og hele tiden leter etter hvordan vi kan drive offentlig sektor bedre. SV og Arbeiderpartiet, alle partier som ønsker en sterk offentlig sektor, må være de fremste til å fornye og forbedre offentlig sektor. Det å gjøre det mulig for flere å jobbe mer er uten tvil det viktigste tiltaket for å trygge velferden i framtiden.

Jeg hadde gleden av å være statsminister i åtte år i en regjering der SV deltok. Da regjerte vi på akkurat det samme skatteløftet, uendret skatte- og avgiftsnivå. Vi gjorde viktige endringer innenfor den rammen, økte for dem med høyest inntekt, innførte flere miljøskatter, men reduserte skatter og avgifter på andre områder, bl.a. på arbeid, for å fremme arbeidslinjen og få flere i jobb. Så SV har på en utmerket måte vist at det er mulig. Det er strålende om vi kan gjøre det igjen på et tidspunkt. Jeg tror at i et land som har en så stor finansformue som vi har i pensjonsfondet, er bare det å greie å unngå å gjennomføre massive skattekutt, som det er et rop om bl.a. fra høyrepartiene, en ganske stor og viktig oppgave.

Jeg erkjenner at det på områder i offentlig sektor trengs flere folk, og ikke minst trengs det flere folk fordi vi blir flere eldre som trenger pleie og omsorg. Fordi vi blir flere eldre, trenger vi 4 000 flere ansatte per år bare for å holde standarden i eldreomsorgen og helsevesenet. Utfordringen er at veksten i arbeidsstyrken, som følge av befolkningsendringene, faktisk er mindre enn det, slik at hele veksten i arbeidsstyrken de nærmeste årene må gå til helse og omsorg bare for å opprettholde standarden innen helse og omsorg. Det illustrerer at vårt hovedproblem ikke er penger; vårt hovedproblem er arbeidskraft, altså folk. Det viktigste vi kan gjøre for å sikre den norske velferden, er å bidra til at flere kommer i jobb. Vi må både holde ledigheten lav og få folk som er utenfor arbeidsstyrken, inn i arbeidslivet. Det har vi lykkes med når det gjelder pensjon. Eldre jobber mer og lenger, og de jobber ved siden av pensjonen. Vi må se på andre deler av både skattesystemet og trygdesystemet for å bidra til en tilsvarende utvikling for andre grupper.

Det har vist seg før at vi har fått det til. Arbeiderpartiet har vært i regjering tidligere med et tilsvarende løfte om ikke å øke de samlede skattene og avgiftene, men foreta riktige omfordelinger innenfor det. Det er også viktig å forstå at det ikke bare er gjennom skatt at vi finansierer velferdssamfunnet vårt. Vi er blant de heldigste landene i verden ved at vi også har inntekter fra olje og gass og et pensjonsfond som gir oss avkastning hvert eneste år. Det gir oss en mulighet som andre land ikke har. Vi er også hele tiden opptatt av å bruke pengene til offentlig sektor bedre. Jeg er for en sterk offentlig sektor, og derfor er jeg også sterkt tilhenger av hele tiden å forbedre den. Vi som ønsker sterke fellesskap, må også være de første til å reformere og forbedre offentlig sektor. Nå kommer helseministeren inn i stortingssalen, og jeg vil derfor nevne at vi er i gang med å forbedre fastlegeordningen, som et eksempel på at vi fornyer og forbedrer offentlig sektor. Så det handler ikke bare om å bruke mer penger; vi må også bruke pengene på en bedre måte.

Igjen er svaret ja. Vi vil ikke gjennomføre store, usosiale skattekutt til dem som har aller mest. Vi mener at det spesielt i den urolige tiden vi lever i nå, er viktig at vi hegner om inntektene til fellesskapet, både fordi vi trenger dem til å finansiere velferden – vi blir flere eldre, det kommer til å kreve mer til helse og omsorg – og ikke minst fordi vi nå lever i en utrygg tid, der vi må trygge landet. Vi står overfor store, økte forsvarsinvesteringer. Det er heller ikke da en tid for å kutte skatter. Det denne regjeringen har gjort – med tilslutning fra et enstemmig storting – er ikke bare å styrke det norske Forsvaret, men også å styrke støtten til Ukraina. Det handler også om vår trygghet, for med den støtten vi gir til Ukraina, er de med på å bekjempe russiske militære kapasiteter som kunne ha truet Norge. Det grunnleggende med Norge er at vi er et samfunn som er tryggere fordi vi deler mer rettferdig. Vi er en regjering og et parti som tror veldig på ideen om å skape og dele. Vi tror at det ikke bare er viktig å skape for å ha noe å dele, vi tror også veldig sterkt at når vi er bedre til å fordele rettferdig, blir vi også bedre til å skape, bl.a. ved at mange er i jobb og mange får god utdanning. Et inkluderende samfunn er også et mer skapende samfunn. Vi kommer ikke til å gjøre noe som undergraver det. Vi kommer tvert imot til å være opptatt av å få til et mer rettferdig skattesystem. Det vi går til valg på som parti, og som da er retningslinjen for det regjeringen kommer til å legge fram i sitt statsbudsjett – forutsatt at landsmøtet slutter seg til programforslaget – er å ikke øke de samlede skattene og avgiftene, holde dem uendret, men å få til rettferdige omfordelinger innenfor den rammen.

Ja, jeg mener fortsatt at det er veldig viktig at vi som politikere er bevisst på at det er veldig sterke pressgrupper som ønsker å få særordninger, og som lobber mot oss. Det kan være arbeidstakere og arbeidsgivere, det kan være kommuner, og det kan ikke minst være den industrien som tjener penger på det. Det er mange eksempler på at man har gitt etter for den type lobbyvirksomhet og ikke alltid har gjort kloke beslutninger, så den bevisstheten skal vi alle ha. Jeg skal innrømme at da jeg skrev den boken, drømte jeg ikke om at jeg skulle bli finansminister igjen, men jeg står likevel inne for det som står der om disse tingene. Det er også grunnen til at det er veldig viktig at vi hegner om det som er hovedvirkemiddelet, nemlig prising av utslipp. Det fremmer nyskaping og innovasjon, uten risikoen for at vi deler ut penger til folk som er gode til å manøvrere i det politiske landskapet for å få støtte. Men det er unntak, og det har vi alle vært med på.

Jeg synes den selvbiografien var god, og det står mye der om hvordan jeg prøvde å motsette meg statsstøtte til landvind. Det var noe som het grønne sertifikater, og det var et massivt press her i Stortinget, ikke minst fra Fremskrittspartiet, som mente at de var mer klimavennlige enn meg, fordi de ville støtte – med statsstøtte – landbasert havvind. Jeg tapte dessverre den kampen, men det er mange som har tjent gode penger på de pengene som Fremskrittspartiet bidro til at norske husholdninger måtte betale til utbygging av landvind. Jeg tror vi må tenke litt mer grunnleggende om disse problemstillingene. Vi står overfor et svært klimaproblem, og da må vi få fram mer miljøvennlig teknologi. Det viktigste bidraget til det, står det i regjeringens dokumenter – og også Fremskrittspartiet har faktisk vært med på formuleringer om det da de satt i regjering – er å prise utslipp. Det er bedre å skattlegge det man ikke liker, enn å subsidiere det man liker. Derfor er hovedvirkemiddelet klimaprising. Jeg er glad hvis Fremskrittspartiet nå er entusiastiske tilhengere av det, for det er det som er det viktigste virkemiddelet. Det er også slik at i Norge og alle andre land gir vi noe tilskudd og statsstøtte. Det er for å forsøke å hjelpe bedrifter over en kneik, komme i gang, få til noe teknologiutvikling. Det er ikke lett å finne balansen, det er noen ganger vi gjør feil. Likevel, når representanten nevner Freyr, denne batterifabrikken i Mo i Rana: Den har fått 205 mill. kr i statsstøtte, og 190 av dem er tildelt av den forrige regjeringen, som også Fremskrittspartiet satt i og stemte for alle budsjettene til. Hele satsingen på batteri er et resultat av et enstemmig stortingsvedtak, der regjeringen ble bedt om å legge fram en batteristrategi. Det som er viktig for regjeringen, er at det er private med. Det er faktisk ganske små tilskudd, det er først og fremst lån og garantier. Det er ikke risikofritt, men det er det det handler om når det gjelder batterier.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg, men poenget er at det å justere lønnen prosentvis er noe man gjør i statsoppgjøret for alle. Så er det da de som har nådd taket, og der er det ikke mulig å justere prosentvis. Det er klart at en fast prosent – rundt 5 pst., som er rammen – av en høyere lønn er mer i kroner enn av en lavere lønn. Slik er lønnsoppgjørene, uansett hvilket lønnsnivå man snakker om. Men igjen: Fordi vi ønsker å videreføre et system med en ganske sammenpresset lønnsstruktur i denne delen av staten, mener jeg det noen ganger er nødvendig å justere, og selv med justeringen er lønnstaket vesentlig lavere enn det var for få år siden.

Hvis vi skal fortsette å ha et lønnstak, er det viktig at det i hvert fall i noen grad følger den generelle utviklingen i samfunnet, for hvis man bare fryser det, vil det om få år bli svært lite i forhold til det det opprinnelig var. Lønnstaket på 2 mill. kr ble innført for ti år siden, og siden den gangen har kostnadsveksten vært på 37 pst., tror jeg, i hvert fall på over 30 pst. Hvis man nå skulle fryse lønnstaket i ti år til, ville jo de to millionene være vesentlig mindre verdt om noen år enn de var da taket ble innført. Det å justere med lønnsveksten i samfunnet for øvrig, basert på statsoppgjøret i fjor, er altså en liten justering som gjør at vi kan opprettholde et system med lønnstak og unngå at det bryter helt sammen. Så ja, vi er for lønnstak. Derfor er vi også for å justere det.

Jeg synes at statsråd Tung egentlig har svart ganske godt på dette spørsmålet allerede, men la meg bare understreke følgende: Regjeringen er for et lønnstak. Vi er for en jevn inntektsfordeling og også en lønnsstruktur i staten som gjør at det ikke er stor forskjell mellom høyeste og laveste inntekt, i hvert fall sammenlignet med hva vi ser f.eks. i det private næringslivet eller i andre statlige virksomheter. Men taket på 2 mill. kr ble innført for ti år siden. Siden den gang har kostnadsveksten vært over 30 pst., så verdien av taket er altså over 30 pst. lavere nå enn den var da det ble innført. Å ha en justering én gang etter ti år er ikke urimelig. Jeg tror det er nødvendig for å kunne fortsette å ha et slikt tak, og det gjør at selv etter justeringen er taket vesentlig lavere i dag enn det var da det ble innført.

Jeg tror mye erfaring tilsier at bare å øke skattesatser ofte ikke gir den effekten vi ønsker. Det har skjedd før, og så blir det krav om noen skjerminger, unntak og fritaksordninger for noen bestemte grupper. Så får man et skattesystem som var mye av det vi hadde på 1970- og 1980-tallet og i og for seg også har hatt senere, der man har smale skattegrunnlag med mye fritak og unntak og høye skattesatser. Det er gjennomgående bedre å ha få unntak, få fritak og lavere satser. Det har gitt både økte inntekter til fellesskapet og mer rettferdig fordeling, for det er ofte de rikeste som greier å benytte seg av de hullene som finnes i skattesystemet. Skattedebatten må være litt mer – hva skal vi si – komplisert og krevende enn bare å handle om å øke satser. Den må handle veldig mye om hvordan vi skal tette skattehull og på den måten få inntekter til å drive sosial utjevning.

Svaret på det spørsmålet er ja. Det er viktig å skjerme, ta vare på og trygge den grunnleggende velferden, og det gjør denne regjeringen. Det er mer penger til helse, til omsorg og til mange andre viktige områder. Det er også grunnen til at vi selvfølgelig ser kostnadene ved skatter, men samtidig forstår at skatter er det som finansierer både velferd og også økte investeringer i forsvar. Vi har ingen tro på ideen om at vi får økte inntekter ved å redusere skattene. Så må vi samtidig hele tiden være opptatt av hvordan vi kan fornye og forbedre velferdssystemet, både for å passe på at vi bruker pengene på en best mulig måte, og for å passe på at det f.eks. er lønnsomt å ta jobb – legge til rette for arbeidslinjen. Da kan det være behov for justeringer i både velferdsytelser og andre ordninger for å fremme arbeidslinjen.

Det som er riktig, er at de siste ti årene, fram til 2024, var det nesten ingen reallønnsvekst. Det var 0,2 pst. i snitt, og det er historisk lavt. Det var også flere år med fall i reallønnen, dvs. at prisene vokste mer enn lønningene. Det har endret seg nå. Nå vokser lønningene mer enn prisene, og prisstigningen går ned. Den går litt ujevnt ned, men den er altså vesentlig lavere enn den var for bare ett og to år siden. Det viktigste vi gjør fra regjeringens side, er å holde orden i norsk økonomi, slik at vi kan legge til rette for både at mange er i jobb, at ledigheten er lav – ingenting bidrar mer til at folk får dårlig råd enn at de mister jobben sin – og at vi kan bidra til å støtte opp under det Norges Bank gjør for å få ned prisstigningen. Etter mange vanskelige år er vi nå inne i en periode hvor folk får bedre råd, og så må vi passe på at den utviklingen kan fortsette.

Det er jo alltid usikkerhet knyttet til økonomiske anslag, men det vi vet, er hva som har skjedd, og det som har skjedd i løpet av de siste to årene, er at inflasjonen er brakt ned fra over 6 pst. til nå 3,6 pst., som er tall for de siste 12 månedene, som er en vesentlig reduksjon i prisstigningen. Samtidig er lønnstilleggene økt, slik at for første gang på mange år økte lønningene mer enn prisene i fjor, og folk fikk økt kjøpekraft. Det er selvfølgelig et gjennomsnitt, det er variasjon rundt det, men hovedbildet er at folk flest fikk mer å rutte med, også etter at det er tatt hensyn til økte priser, fordi lønningene vokste mer. Tilsvarende anslår Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og mange andre at vi også i år, 2025, kommer til å få en lønnsvekst som er høyere enn prisveksten, dels ved at prisveksten går ned, og dels ved at lønnspåslagene fortsatt er høye, noe som gjør at folk også i år får økt kjøpekraft.

Det er den samlede pengebruken som er avgjørende for presset i økonomien. Det er også grunnen til at skattekutt må finansieres. Hvis man velger å finansiere alle skattekuttene eller avgiftskuttene med å øke oljepengebruken, står man i fare for å øke presset i økonomien. Jeg tror også det er grunnen til at da Fremskrittspartiet satt i regjering sammen med Høyre, som også ville kutte eller fjerne formuesskatt, brukte man 100 mrd. kr mer av oljepengene, men fant ikke de 19 milliardene som det da kostet å fjerne formuesskatten. Det er fordi at når man sitter i regjering, ser man det som er realiteten, nemlig at kutt i avgifter og kutt i skatter må finansieres, og at det svært lett kan ha usosiale effekter.

Det som vil gjelde for neste års budsjett, som regjeringen er i ferd med å utarbeide, er det som Arbeiderpartiet kommer til å gå til valg på, og det er uendret skatte- og avgiftsnivå. Som jeg sier, er det altså slik at hvis f.eks. CO2-avgiften går opp, og den går opp fordi et samlet storting har vedtatt at den skal opp, skal noen andre avgifter ned. Akkurat hvilke avgifter, og hvor mye, kommer vi til å si i det enkelte budsjettet. Det kan ofte være vel så sosialt eller mer sosialt f.eks. å redusere skatt på lave inntekter – det gjør det også mer lønnsomt å jobbe – enn å bruke de pengene på reduserte avgifter. Igjen: Alt dette kommer vi tilbake til i de konkrete budsjettene, men det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ikke øke.

Først til dette mandatet: Det som har blitt offentliggjort, er altså et utkast fra vår side som var endret etter innspill fra Høyre, så vi har tatt alle endringene deres og satt dem inn. Vi var åpne for å gjøre ytterligere endringer i mandatet. Jeg mener det er bra at et samlet storting har sluttet seg til at vi skal ha en opptrapping av CO2-avgiften, men hvis det er viktig, kan vi gjerne også diskutere om det skal justeres i mandatet. Jeg vil ikke tilråde det, men vi er åpne for å diskutere også det. Det andre er at i motsetning til Slagsvold Vedum, da han var finansminister, går jeg nå til valg på et partiprogram som jeg går ut fra blir vedtatt om noen få uker, der vi sier at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal være uendret. Det betyr at hvis en CO2-avgift eller andre avgifter går opp på ett område, må noen avgifter eller skatter gå ned tilsvarende på et annet område. Netto null skatte- og avgiftsøkning står det i det partiprogrammet. Det har Arbeiderpartiet regjert på før. Jeg kommer ikke til å fortelle akkurat hvilke avgifter som skal ned, men det jeg kan fortelle, er at vi ikke skal øke det samlede skatte- og avgiftsnivået.

Igjen må jeg bare vise til at det er andre statsråder som har det formelle ansvaret på dette området, men jeg kan gjerne si litt likevel. Det aller, aller viktigste vi gjør for å bidra til sosial utjevning og inkludering av innvandrere, folk fra andre land, er å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsløshet, og det overordnede målet for denne regjeringens økonomiske politikk er nettopp det. Derfor er det bra at vi har fått over 100 000 flere sysselsatte i løpet av de siste årene, og at arbeidsløsheten er lav, på tross av at vi har greid å presse prisstigningen ned. Det gjør at Norge, sammenlignet med de fleste andre land, lykkes bedre med integrering og i å få innvandrere i jobb og inn i det ordinære arbeidslivet. Det betyr ikke at vi ikke har masse gjenstående problemer, men i forhold til andre land går det ikke så verst. Det andre er skole. Noen land har privatisert skolevesenet sitt. Sverige har betalt en høy pris for det de har gjort der. Vi har satset på en offentlig fellesskole, og det er også et veldig viktig virkemiddel for å sikre integreringen.

Dette er et signal og en beskjed som statsministeren og de ansvarlige statsrådene har gitt. Jeg er veldig trygg på at det ikke ødelegger vår dialog med EU. Den dialogen pågår. Vi har gode samtaler med dem, og nå er EU i ferd med å gjøre undersøkelser i forbindelse med å iverksette beskyttelsestiltak. Først når EU har bestemt seg for om og hvordan de eventuelt iverksetter beskyttelsestiltak, i første omgang på aluminium, kan vi få en konkret samtale om hvordan Norge kan komme på innsiden eller ikke blir rammet av tiltakene. Jeg tror vi kan fortsette denne debatten når vi faktisk ser hvordan prosessen forløper, og hva som blir resultatet. Vi er altså i en god prosess med EU for å løse alle problemene knyttet til toll og beskyttelsestiltak.

Jeg tror for det første det er viktig at vi er litt ryddige når det gjelder hvem som uttaler hva fra Stortingets talerstol. Disse direktivene er ikke mitt konstitusjonelle ansvar, men som regjeringsmedlem og finansminister er jeg opptatt av at vi gjør det vi kan når det gjelder toll og eventuelle beskyttelsestiltak fra EUs side. Derfor er jeg glad for at statsrådene, ledet av statsministeren, nå jobber for å implementere EØS-direktiver, og at vi har en god dialog med EU. Jeg er en del av den dialogen selv, og jeg er helt trygg på at den dialogen skal foregå på en god måte, uten at vi møter noen unødvendige problemer på grunn av de direktivene vi har valgt å ikke implementere.

Denne regjeringen slår ring om EØS-avtalen. Det har ikke minst statsministeren vist ved at han satte hele regjeringen inn på at vi skulle implementere EU-direktiver – EØS-direktiver – noe som understreker viktigheten av EØS-avtalen for denne regjeringen. Videre er det et omfattende arbeid i gang i mange departementer for å ta ned etterslepet. Det har opparbeidet seg under ulike regjeringer, men nå er vi opptatt av å få det ned. I bl.a. Finansdepartementet har vi gjort mye for å få fram flere rettsakter, slik at etterslepet reduseres og EØS-direktiver implementeres, og vi har en veldig god dialog med EU om disse spørsmålene. Blant annet skal jeg senere i dag møte Danmarks finansminister og statsminister for å understreke viktigheten av at Norge kommer på innsiden av eventuelle beskyttelsestiltak fra EUs side.

Nei, og tvert imot, jeg mener at viktigere enn å debattere er faktisk å få gjort noe. Men i et oppsplittet politisk landskap er det viktig å etablere de flertallene som kan sikre at vi får gjort store ting, slik vi har gjort før, og da er det jeg inviterer til en prosess, først med en kommisjon og deretter med forslag. Vi har ikke noen garanti for at det lykkes, men uten å gjøre et ærlig forsøk på det får vi i hvert fall ikke til de stabile flertallene norsk næringsliv trenger. Jeg har vært åpen for å diskutere også kapitalbeskatning, det står helt tydelig i mandatet som regjeringen stiller seg bak. Alle skatter har en kostnad, men det er ikke tilstrekkelig å påvise at en skatt har en kostnad. Vi må veie det opp mot det man får igjen, nemlig penger til skole, helse, velferd og forsvar. Det å bare foreslå å fjerne skatt er enkelt. Men hvis man f.eks. tar formuesskatten, har det to problemer som Høyre aldri har svart på, og det er at man må finansiere 35 mrd. kr. De har ikke noe svar på det. Og mer alvorlig: De har heller ikke noe svar på hvordan man skal sikre den sosiale profilen hvis man fjerner formuesskatten.

Som jeg viste til, er hovedbildet av norsk økonomi at ting går i riktig retning. Prisstigningen har gått ned de siste årene, arbeidsløsheten har holdt seg lav, sysselsettingen har økt, investeringene ligger på et høyt nivå – de svinger selvfølgelig, som de alltid gjør – og vi ser et høyt nivå på nyetableringer, nyskapinger. Så er det samtidig slik at selv om hovedtrekkene i norsk økonomi peker i riktig retning, er det selvfølgelig rom for forbedringer, og et av de områdene der det er rom for forbedringer, er i skattesystemet. Men det er altså mye lettere å få til varige, store systemendringer hvis man får til brede forlik, slik vi har gjort flere ganger før, både fordi det da blir stabilitet over flere stortingsperioder, og også fordi man kanskje må gjøre noen ubehagelige ting. Vi må stramme inn på noen områder for å gi lettelser på andre områder. Det gjorde vi i 1992, da Høyre godtok å fjerne veldig mange fritak og unntak for bedriftene, noe som ga oss penger til å redusere satsene, og det gjorde vi i 2005, med utbytteskatten, som ga redusert skatt på arbeidsinntekt.

Representanten hadde vanskelig for å tro at jeg mente alvor. Det står ved lag, jeg mener alvor. Jeg tror at vi kan få til mer gjennom forlik enn gjennom å basere oss på skiftende og usikre flertall i Stortinget. Jeg tror det også fordi vi har gjort det flere ganger før med stort hell. Vi gjorde det også helt klart at det var et utkast til mandat. Vi drøftet mandatet, Høyre kom med endringer, og vi tok inn alle endringene og var innstilt på å diskutere også sammensetning. Så det var et ærlig forsøk, og den invitasjonen står fortsatt ved lag. Det som var problemet med det regimet vi hadde før, var at folk kunne flytte ut, ta med seg store verdier som var opparbeidet i Norge, og så slippe skatt etter fem år. Vi har endret det systemet. Jeg mener det er helt rimelig at verdier som er opparbeidet i Norge, skal skattlegges i Norge – både fordi Norge er et velferdssamfunn der vi betaler for viktige ting i fellesskap, som eldreomsorg, skole, helse og utdanning, og fordi det er den eneste måten å sikre rettferdig fordeling på i skattesystemet.

Jeg ser at det er et behov for å forbedre det norske skattesystemet, og at det er ting vi bør endre på i det norske skattesystemet. Slik har det alltid vært, og slik vil det også være i framtiden, fordi et godt skattesystem hele tiden må tilpasse seg. Så ser jeg også en annen ting, nemlig at for å få den stabiliteten og forutsigbarheten vi trenger, bør vi gjøre det vi har gjort før i Norge, nemlig å få til noen forlik om noen hovedelementer. Det fikk vi til på 1990-tallet da vi reduserte skattesatsene. Det var vanskelig for Arbeiderpartiet. Vi fjernet også mange fritak og unntak, noe som var vanskelig for Høyre, og vi fikk lave satser på et bredt grunnlag. Det har styrket norsk økonomi og også bidratt til mer rettferdig fordeling. Vi fikk det til i 2005, da vi fikk utbytteskatt, som bl.a. ble brukt til å redusere skatt på arbeid, og jeg mener vi kan få til tilsvarende grep igjen. Det kan fremme både effektivitet og rettferdig fordeling. Vi sa i mandatet som vi delte med bl.a. Høyre, at vi selvfølgelig også skulle se på kapitalbeskatning, formuesbeskatning og den type ting. Det må imidlertid finansieres. Det må også sikres at vi har sosial, rettferdig fordeling dersom vi gjør justeringer i formuesskatten.