Sammen med SV har vi redusert barnehageprisene betydelig de siste årene. Det er veldig bra. Det har bidratt til å styrke barnefamilienes økonomi. I tillegg er barnetrygden vesentlig økt. Det er mange ulike måter å støtte familier på. Strømstøtten er en viktig måte er. Økt barnetrygd er en viktig måte. Lavere barnehagepris er en viktig måte. Når man nå bestemmer seg for å bruke mange milliarder på én type tiltak, på drivstoff, er det klart at da er det mindre penger til andre typer tiltak, for – igjen – det er totaliteten, rammene, som avgjør. Hva vi konkret vil fremme på barnehagepris, er det for tidlig å si noe om, men vi er fortsatt for billigere barnehage og kommer til å gjøre det vi kan for å få til mer av det.

Vi vil gjennomføre Stortingets vedtak, men som jeg har varslet, vil vi måtte komme tilbake senest i revidert nasjonalbudsjett, kanskje før, med tiltak og innretninger som gjør at en finansiering av tiltakene kan gjøres på en forsvarlig måte. Det gjelder spesielt forslaget om å fjerne veibruksavgiften midlertidig. Når det gjelder de andre forslagene, litt avhengig av hva som nå får flertall, må vi også ta forbehold i forhold til om de rent praktisk lar seg gjennomføre – jeg tror bl.a. et par av dem vil kreve forskriftsendring og høring – og også i forhold til statsstøtteregelverket. Det krever litt tid. Det har altså vært en hastebehandling av disse forslagene. Derfor må vi gå igjennom det, slik at i det minste Stortinget er klar over de fulle konsekvensene av det Stortinget eventuelt vedtar, for Stortinget bestemte seg for at man skulle ta ganske kompliserte og store saker gjennom en hastebehandling, noe som gjør at ikke departementet får gitt sine vurderinger på vanlig måte.

Jeg vil ikke tallfeste det, men jeg vil forholde meg til at Stortinget nå kommer til å vedta reduksjon i veibruksavgiften, faktisk en fjerning av veibruksavgiften. Det vi varsler, er at vi må komme tilbake, senest i revidert nasjonalbudsjett, for å sikre at det kan iverksettes innenfor forsvarlige økonomiske rammer. Avgiften kommer jo til å gå ned dersom stortingsflertallet stemmer som de nå har varslet i denne debatten, men – igjen – vår utfordring blir da å sikre at vi finner en finansiering på dette som sikrer at vi har en forsvarlig innretning av den økonomiske politikken. Jeg er litt forsiktig med å diskutere nøyaktig hva prisen er, for vi ser jo at prisene i Norge varierer veldig mellom steder og over dagen, men ifølge denne drivstoff-appen er den rundt 24 kr på bensin, og jeg tror det er omtrent 26 kr på diesel, så snittet er altså 4–5 kr over det vi hadde i januar. Det betyr noen hundrelapper for en gjennomsnittsbilist, men selvfølgelig mye mer for dem som bruker mer.

Regjeringen har tidlig varslet tiltak, og vi er åpne for å redusere drivstoffavgifter. Det vi er opptatt av, er at det skal skje på en måte som ikke gjør vondt verre. Er det noe jeg er helt sikker på at norske entreprenører, norske bedrifter, norske familier – alle – er opptatt av, er det at vi holder orden på det aller viktigste i økonomien, nemlig at folk har en jobb å gå til, at mange har en jobb, og ikke minst at de har en lønn som aller helst vokser noe mer enn prisene. Det har vi greid å få til de to siste årene fordi vi har ført en ansvarlig politikk. At folk får økt kjøpekraft, betyr ikke at alle får god råd, men det betyr at de får litt bedre råd enn i fjor. Vi må ikke nå gjøre noe som setter den utviklingen over styr. Det er det vi er opptatt av. Det er altså ikke det å redusere avgifter noen her er imot. Det uenigheten handler om, er om og hvordan det skal finansieres. Et gode må betales, og det er den manglende evnen og viljen til å ta ansvar for å betale for godene som nå er problemet.

Svaret på det er nei. De som er storforbrukere, har selvfølgelig vesentlig større utgifter til drivstoff enn f.eks. en normal bilist. En gjennomsnittsbilist kjører i underkant av 12 000 km i året. Noen kjører selvfølgelig mer, andre kjører mindre. Derfor er snittet 12 000 km. For en slik bilist er prisene vi nå ser, omtrent 4 kr mer enn det vi så i januar, og det tilsvarer en økning i månedlige drivstoffutgifter på 240 kr. Jeg forstår at man er urolig for det, og jeg forstår selvfølgelig enda mer at de som har store utgifter, er mer urolige. Det handler ikke om man er urolig eller ikke for at folk betaler mer for drivstoff, det handler om hvilke tiltak som virker, og hvordan vi iverksetter og ikke minst finansierer tiltak, slik at vi ikke skaper nye problemer, som f.eks. økt prisstigning og press på renten. Regnet i dagens priser, var bensinprisen rundt 30 kr da Senterpartiet satt med finansministeren. Da ble det ikke iverksatt noen tiltak. Nå blir det tiltak.

Jeg har deltatt i to forhandlinger. Det er revidert i fjor og budsjettvedtaket i fjor høst. I begge de forhandlingene har det vært krevende runder og lange møter. Netter er blitt tatt i bruk av én grunn, og det er at vi har vært opptatt av at de forslagene vi har lagt inn for å komme til enighet med våre budsjettpartnere, skal finansieres. De er blitt finansiert, og derfor har vi hatt ansvarlige budsjetter, ansvarlige rammer, i hvert fall i alle de forhandlingene jeg har vært en del av her i Stortinget etter at jeg ble finansminister. Det vet jeg også at Arbeiderpartiet har vært opptatt av i alle år. Det andre er at hvis man nå begynner å bare vedta ting her i Stortinget utenom budsjett, innfører man en praksis der man undergraver hele ideen om det budsjettreglementet Stortinget har vedtatt for å ha to budsjettrunder i året – en om høsten og en om våren – og det undergraver ansvarligheten i den økonomiske politikken.

Det er mange forskjeller. En vesentlig forskjell er f.eks. at forslagene er utredet. Et problem med noen av de forslagene som nå ligger på bordet, er at vi er usikre på om de faktisk lar seg gjennomføre fordi de kan være i strid med f.eks. våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Det kan være ulovlig statsstøtte, og det har vi ikke hatt mulighet til å gå inn i. Det har vi ikke hatt mulighet til å utrede. Det vi i hvert fall ser, er at det mest sannsynlig er et brudd med den ordningen for et mer enhetlig CO2-avgiftssystem som vi har fått på plass og fått ESA til å godkjenne ganske nylig. Det var et arbeid som startet under Jan Tore Sanner og har pågått under Siv Jensen og flere andre finansministere, og som nå har kommet på plass. Nå ser det ut til at vi skal snu opp ned på det igjen. Det skaper uforutsigbarhet for norske bedrifter, det skaper risiko for tilbakebetaling av avgift som ikke er betalt, og det skaper usikkerhet med hensyn til om vi følger EØS-avtalen. Det er ganske stor forskjell på å gå inn for noe som er både finansiert og utredet, og det å bare komme her med hastebehandling av et forslag som ikke er utredet.

Det er ikke noe nytt at denne regjeringen ønsker å redusere skatten på inntekt. Vi har redusert skatt på inntekt med nær 16 mrd. kr – flere tusen kroner for en vanlig familie. Vi har varslet at vi er innstilt på å gjøre mer av det i årene som kommer. Vi har kuttet avgifter som f.eks. elavgift og innført en sjenerøs ordning med norgespris. I forslaget til vedtak har vi sagt at vi også skal vurdere andre tiltak, og det har vi gjort bl.a. fordi vi er i dialog med våre budsjettpartnere. Flere av våre budsjettpartnere har vært opptatt av f.eks. ulike former for kontantutbetalinger. Det avgjørende for oss er at vi bruker pengene på måter som er mest mulig treffsikre, har størst mulig effekt, og at det skjer innenfor økonomisk ansvarlige rammer.

Vi er ikke imot tiltak – tvert imot. Vi er for tiltak, og vi har gjennomført betydelige tiltak for å hjelpe folk i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er sannsynligvis ingen land som har en mer sjenerøs strømstøtteordning enn Norge, hvor vi har norgespris. Det er nok heller ingen land som har høyere satser i minstestønadene i trygdesystemet enn vi har i Norge, og vi har i løpet av få år kuttet dramatisk i f.eks. barnehageprisen. Det er ikke slik at vi er imot tiltak. Vi er for tiltak. Vi har gjennomført tiltak, og vi er åpne for å gjennomføre enda flere tiltak. Men problemet er – igjen – at man altså må finansiere tiltakene innenfor ansvarlige rammer. Det er et flertall her i Stortinget for å øke pengebruken, men det er ikke et flertall her i Stortinget for hvordan det skal finansieres, og det er det som er problemet. Når det gjelder å bruke andre land som eksempler, vil jeg også si at en del av de landene som har lavere rente, har vesentlig høyere arbeidsløshet. Problemet er jo at man må forsøke å føre en økonomisk politikk der en gradvis kan få renten ned, uten at ledigheten stiger.

Strømstøtte har bidratt til å dempe prisveksten, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at ethvert tilskudd, enhver subsidie, enhver redusert avgift, selvfølgelig kan bidra til å redusere prisene, men det er helt avgjørende hvordan det finansieres. Det er jo ikke det å redusere en avgift som er problemet. Det er det å øke oljepengebruken som er problemet. Hvis det er et ufinansiert kutt i en avgift, er problemet at man da øker oljepengebruken, man øker etterspørselen i økonomien, og det kan presse prisstigningen opp og dermed også øke presset på renten. Det er ikke noe problem å være for en lavere avgift. Problemet er at man må finansiere det. Det er den mangelen på finansiering som er problemet, og som bidrar til at vi står i fare for å gjøre en vanskelig situasjon verre, ved at man for å lindre familienes økonomiske situasjon gjennomfører tiltak som kan bidra til å øke den generelle prisstigningen i samfunnet, og dermed også øke presset på renten. Det er det regjeringen advarer mot. Det er overhodet ikke noe galt i å være opptatt av å begrense utgifter til barnefamilier, men det er galt å ikke finansiere det.

Angrepet på Iran 28. februar har utløst en storkrig i Midtøsten. Mange mennesker er drept, og mange er drevet på flukt. Igjen er vi minnet på at krig er grusomt, og igjen ser vi at krig har økonomiske konsekvenser. Ifølge det internasjonale energibyrået har denne krigen skapt den største forsyningskrisen i det globale oljemarkedets historie. Redusert tilgang på olje, gass og andre helt avgjørende produkter som gjødsel og aluminium har ført til økte energipriser og økt inflasjon internasjonalt. Dette slår også inn i norsk økonomi. Vi har fått høyere drivstoffpriser og høyere anslag for prisveksten i Norge. I dag varslet Norges Bank at renten kan bli satt opp. Økte priser på diesel og bensin og økt inflasjon skaper store utfordringer for både familier og bedrifter. Mange er urolige. Regjeringen har åpnet for å fremme tiltak som kan dempe virkningene av de økte prisene, bl.a. på drivstoff. Arbeiderpartiet har i Stortinget i dag fremmet forslag til hvordan regjeringen kan følge opp dette. Det må skje innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Vi må ikke gjøre vondt verre ved å øke presset i norsk økonomi og dermed bidra til å forsterke prisstigningen og risikoen for økt rente. Vi må unngå at noen hundrelapper i redusert drivstoffavgift spises opp av tusenlapper som skyldes økt rente. Reduserte avgifter gir en engangsreduksjon i prisene, men når de reduserte avgiftene ikke er finansiert med enten økning av andre inntekter eller kutt i andre utgifter, vil det innebære økt oljepengebruk. Økt oljepengebruk øker etterspørselen i økonomien, og økt etterspørsel bidrar til økt prisstigning. Høyres forslag om midlertidig å fjerne veibruksavgiften vil øke oljepengebruken med 3,3 mrd. kr, og det forutsetter at avgiften settes opp igjen 1. september. Den årlige kostnaden er 8 mrd. kr. I dag har det også kommet ytterligere forslag med store økonomiske konsekvenser. For eksempel har Senterpartiet foreslått omfattende kutt i CO2-avgiften på mineralske produkter for ulike næringer. Heller ikke disse kuttene er finansiert, og samlet sett beløper de seg til over 8 mrd. kr på årsbasis. De vil også bidra til ytterligere økning i oljepengebruken. I tillegg innebærer Senterpartiets forslag risiko for ulovlig statsstøtte og vil være i strid med den innretningen av CO2-avgiften på mineralske produkter som vi nå har fått EFTAs overvåkingsorgan, ESA, til å akseptere. De siste årene har regjeringen redusert inntektsskatten med flere tusen kroner for en vanlig familie. Barnetrygden har gått opp, og barnehageprisen har gått ned. Vi har redusert elavgiften, og ikke minst har vi innført norgespris. Dette er gjort innenfor en ansvarlig økonomisk ramme. Det viktigste vi kan gjøre for å trygge folks økonomi, er å trygge landets økonomi. De siste årene har vi hatt lav arbeidsløshet og høy sysselsetting, og vi har igjen sett at lønningene har vokst mer enn prisene. Folk har fått økt kjøpekraft. Nå er det viktig at vi ikke gjør noe som setter dette i fare. Høyre har fremmet et forslag om å fjerne veibruksavgiften for diesel og bensin. Partier som utgjør et flertall her i Stortinget, har i debatten gjort det klart at de støtter forslaget. Dersom forslaget blir vedtatt, vil Finansdepartementet følge opp Stortingets vedtak. Vi vil også følge opp andre vedtak som blir fattet. Vi må forsikre oss om at det er forsvarlig, og at det ikke er i strid med andre bestemmelser Stortinget har vedtatt. Vi vil komme tilbake til Stortinget med å sikre en forsvarlig gjennomføring av de ulike vedtakene.

Jeg tror vi må skille mellom Europa – hvis representanten med det mener EU – og Norge, for Norge gjør det altså klart bedre enn EU når det gjelder f.eks. investeringer i ulike digitale løsninger. Investeringer i maskiner og realkapital har nesten ikke bidratt til de økte bedriftsinvesteringene, verken i USA, i EU eller i Norge. Der det er vekst, er på det digitale og ikke minst innenfor bruk av kunstig intelligens. Der er det altså slik at Norge ligger høyt, og vi ligger klart over EU. Et forslag til hva EU kan gjøre, er selvfølgelig å lese Draghi-rapporten nøye og se hvilke forslag der de vil følge opp. Det vi gjør fra vår side er altså ikke bare å snakke om forenkling, men å gjennomføre forenkling. Det andre vi gjør, er å gjennomføre viktige reformer for å øke tilgangen på arbeidskraft, bl.a. reformer som Fremskrittspartiet har stemt mot, som pensjonsreformen, som nå bidrar vesentlig til at flere mennesker er i jobb, ikke minst flere eldre.

Jeg vet ikke hva representanten mener med «tilgjengelig kapital», men det jeg vet, er at investeringene i Norge går opp. Og for å investere trenger man kapital, og det betyr at det er mer kapital tilgjengelig til å investere nå enn for få år siden. Investeringene øker spesielt i det området der USA har skilt seg fra resten av Europa, men ikke så mye fra Norge, og det er på de nye digitale løsningene, på databaser og den type teknologi. Der er det riktig at USA ligger langt foran EU og mesteparten av Europa, men de ligger ikke på samme måte foran Norge, som faktisk er ganske gode til å investere i disse områdene. Det er god vekst i Norge, det er høy sysselsetting i Norge, det er god vekst i privat sektor i Norge. Det betyr ikke at alle private bedrifter går bra, men det betyr at det samlet sett er god vekst i privat sektor. Så nevnte jeg i innlegget mitt at regjeringen gjennomfører veldig mange tiltak for ytterligere å fremme vekst. Det handler om forenkling av offentlig sektor, det handler om forenkling av kommunesektoren, det handler om tilgang på mer arbeidskraft – alt fra ny integreringsstønad, forsøk med arbeidsfradrag for unge og andre tiltak.

Mario Draghi la i 2024 fram rapporten «The Future of European Competitiveness», som fikk stor oppmerksomhet for sin veldig klare advarsel om at Europa risikerer langvarig økonomisk stagnasjon uten kraftige reformer og store investeringer. Oppsummert besto tiltakene i økte investeringer å innføre felles europeisk finansiering og gjeld å styrke det indre markedet, bl.a. gjennom en kapitalmarkedsunion mer aktiv industripolitikk for å redusere avhengigheten av Kina å sikre billigere energi og et mer integrert energimarked å investere mer i innovasjon og teknologi å forenkle reguleringer å løse kompetansemangel i teknologisektoren raskere og mer effektive beslutningsprosesser i EU Selv om mange av Draghi-rapportens forslag er rettet mot EU, reiser den grunnleggende spørsmål om konkurransekraft og fremtidig verdiskaping som også er relevante for Norge. Samtidig står norsk økonomi sterkt, og det må vi ta vare på: Vi er et attraktivt land å investere i og drive næringsvirksomhet i. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder produktivitet. Den norske modellen, med samarbeid i arbeidslivet, bidrar til høy omstillingsevne og lav arbeidsledighet. En sterk og omfordelende velferdsstat bidrar til investeringer, trygghet og risikovilje. Vi har et høyt utdanningsnivå. Høy tillit og små forskjeller reduserer kostnader og gir forutsigbarhet for næringslivet. Norske bedrifter investerer betydelig, særlig i digitalisering. Dette er et område der Norge ligger langt foran EU og nærmere USA, spesielt for investeringer i programvare og databaser. Vi er gode på å ta i bruk ny teknologi. Bedriftene ansetter, tjener godt, og det etableres mange nye foretak. Alt dette understreker at Norge er et attraktivt land for investeringer og næringsutvikling. Samtidig er regjeringen opptatt av å fremme vekstevnen i norsk økonomi. Dette gjelder tiltak for å få flere i arbeid, som pensjonsreformen, omlegging av integreringsstønaden, avvikling av overgangsstønaden og forsøk for å få flere unge i arbeid. Vi er også opptatt av forenkling. I forrige uke la vi fram forslag om å innføre obligatorisk e-faktura, og vi har tidoblet grensen for rapportering på øremerkede tilskudd. Det er en omfattende satsing på digitale løsninger. Vi vrir innsatsen på samferdsel mot tiltak der vi får mer nytte for pengene. Dette er ulike tiltak som alle har til felles at de fremmer vekstevnen i norsk økonomi og dermed bidrar til å svare på de utfordringene Draghi-rapporten reiser.

Vi er veldig opptatt av at det skal være ting å investere i, ting å bygge, anleggsvirksomhet i Norge, for det bygger landet – både private investeringsprosjekter og offentlige investeringsprosjekter. Det jeg kan berolige representanten med, er at de planene vi har nå, f.eks. innenfor forsvar, innebærer store byggeprosjekter. De tingene vi gjør innenfor samferdsel, innebærer store samferdselsinvesteringer og vedlikehold. Det vi også ser, er at investeringene i private bedrifter øker, så det som driver veksten i norsk økonomi nå, er faktisk privat etterspørsel, og investeringsetterspørsel er en del av det. Det viktigste er at det er oppdrag, og regjeringen bidrar til at det er både private og offentlige oppdrag til norske anleggsbedrifter.

Jeg forstår uroen. Vi følger det veldig nøye. Jeg har også sagt flere ganger – jeg sa det på lørdag, jeg sa det i dag her i stortingssalen – at vi selvfølgelig ikke vil utelukke å vurdere tiltak dersom vi mener det er nødvendig, som en del av arbeidet med budsjettet. Vi hadde en lignende situasjon sommeren 2022. I dagens kroneverdi var da bensinprisen oppe i 30 kr literen. Vi er et stykke derfra nå, når vi ser på gjennomsnittsprisen så langt i mars, men igjen: Vi vil vurdere hva vi eventuelt gjør avhengig av hvordan utviklingen går. Det er nok kompetanse i Finansdepartementet til å vurdere både avgifter og andre tiltak som eventuelt måtte bli nødvendig.

Krigen i Midtøsten har ført til at tilbudet av olje og petroleumsprodukter på verdensmarkedet har falt, og at de internasjonale markedsprisene har økt. Dette påvirker prisene på drivstoff også i Norge. Det er forståelig at folk er bekymret for hverdagsøkonomien og hvordan uroen ute i verden påvirker deres liv. Regjeringen har gjennomført flere tiltak, som f.eks. redusert inntektsskatt, lavere barnehage- og SFO-priser, norgespris og redusert elavgift. Dette har vi gjort innenfor en ansvarlig pengebruk. Det har bidratt til en god økonomisk utvikling der lønningene har vokst raskere enn prisene. Folk har fått bedre kjøpekraft. Den tyske regjeringen har satt ned en «task force» for å vurdere tiltak som kan bidra til å redusere prisene på drivstoff. På bakgrunn av dette arbeidet la den tyske regjeringen på fredag fram to forslag. For det første har Tyskland frigjort deler av sine nasjonale oljereserver. Dette er i tråd med oppfordringen fra Det internasjonale energibyrået. For det andre er det foreslått endringer i den tyske konkurranselovgivningen. Bensinstasjoner vil kun ha adgang til å øke drivstoffprisene én gang om dagen. Bensinstasjonene kan imidlertid redusere prisene så ofte de måtte ønske. Jeg er ikke kjent med at den tyske regjeringen har vurdert å redusere avgiftene på drivstoff. Det norske drivstoffmarkedet er dominert av noen få, store aktører. Det kan bidra til svakere konkurranse og høyere pumpepriser. Konkurransetilsynet følger derfor drivstoffmarkedet svært tett. Avgiftene på drivstoff har vært stabile over en lang årrekke, selv om det har vært store svingninger i oljeprisen. Drivstoffprisene varierer mye, både mellom stasjoner og over tid. I går formiddag var den gjennomsnittlige bensinprisen i Norge 24 kr og 50 øre per liter. Det er rundt 4 kr per liter høyere enn i januar. For en gjennomsnittlig bilist vil en slik prisøkning gi en månedlig merkostnad på 240 kr. Jeg har forståelse for at det kan skape bekymring for noen når prisene på drivstoff øker, men i urolige tider kan drivstoffprisene svinge mye på kort tid, både opp og ned. Etter utbruddet av krigen i Ukraina så vi også svært høye drivstoffpriser, men etter kort tid var prisene på vei nedover til et mer normalt nivå. Det er for tidlig å si hvor lenge de høye prisene vil vare denne gangen. Det er derfor også for tidlig å si om det eventuelt kan bli nødvendig med tiltak.

Denne regjeringen har tatt grep, betydelige grep, for å bedre folks økonomi. Det handler om norgespris, det handler om økt barnetrygd, det handler om redusert elavgift, men det handler først og fremst om å føre en ansvarlig økonomisk politikk der vi har lagt til rette for at flere har kommet i jobb. Vi har også lagt til rette for å bidra til at selv om prisene øker, øker lønningene mer, slik at folk får økt kjøpekraft. Det skjedde i 2024, det skjedde i 2025, og anslagene for 2026 er at det også vil skje i år, selv om det selvfølgelig er økt usikkerhet nå på grunn av krigen i Midtøsten. Så vi har vist vilje til å ta grep, og vi er selvfølgelig fortsatt innstilt på å gjøre det, for å trygge folks økonomi. Men hvis man først skal bruke 16 mrd. kr på å kutte noen skatter eller avgifter – det koster 16 mrd. kr å halvere momsen – mener vi at vi får mer igjen ved å redusere f.eks. skatten på arbeid, altså inntekt, fordi det gir en bedre sosial profil og treffer bedre.

Arbeiderpartiet har lagt til rette for at en veldig stor andel av Norges befolkning kan eie sin egen bolig. Det har vært en viktig del av Arbeiderpartiets politikk i flere tiår. Vi var også helt avgjørende for opprettelsen av f.eks. Husbanken. Arbeiderpartiet står selvsagt fortsatt ved en politikk der folk skal kunne eie sin egen bolig. De tiltakene vi nå har gjennomført for å få til mer rettferdig beskatning av bolig, mener jeg er helt i tråd med det, for det var urettferdig at veldig mange mennesker opplevde at deres bolig ble overvurdert takstmessig, og at de dermed betalte mer i skatt enn de ville gjort med et mer rettferdig system. Det er faktisk dobbelt så mange som får lettelser med den nye modellen som det er folk som får økt formuesskatt på bolig. Vi er opptatt av å legge til rette for økt boligbygging. Det gjør vi gjennom Husbanken. Rammene er utvidet betydelig. Men vi må også se på hvordan vi kan få ned kostnadene, og det handler om effektivisering av byggesaksbehandling og tilgang på tomter.

Vi har en klar arbeidsdeling i den økonomiske politikken, og det er Norges Banks ansvar å sette renten. Prisveksten i februar var 2,7 pst. Det er noe over inflasjonsmålet på 2 pst., men samtidig klart lavere enn for få år siden, da tolvmånedersveksten i konsumprisene på det meste var over 7 pst. Regjeringens jobb er å føre en ansvarlig økonomisk politikk, med budsjetter som er tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Det kan bidra til at den positive utviklingen vi har sett, hvor prisveksten har kommet ned fra høyere nivåer, og husholdningene har opplevd reallønnsvekst både i 2024 og 2025, kan fortsette. Årets budsjett er et godt eksempel på dette. Innenfor ansvarlige rammer har vi prioritert tiltak som trygger landet, trygger velferden og trygger folks økonomi. Beregninger fra Finansdepartementets makromodeller viser at regjeringens forslag til budsjett hadde en om lag nøytral effekt på aktiviteten i økonomien vår. Selve budsjettforliket innebar små endringer i bruken av fondsmidler. Det er verdt å merke seg at rentebanen Norges Bank publiserte i desember – etter at budsjettforliket ble vedtatt – var om lag uendret sammenlignet med rentebanen de la fram i september, altså før budsjettforslaget vårt kom. Krigen i Midtøsten har skapt fornyet usikkerhet om den økonomiske utviklingen framover. Vi har allerede sett at redusert tilgang på olje og gass øker energiprisene og kan bidra til økt prisstigning internasjonalt. Dette vil også påvirke norsk økonomi. Flere prognosemiljøer har oppjustert sine anslag for prisveksten i Norge, bl.a. som følge av krigen i Midtøsten. Finansdepartementet vil presentere oppdaterte anslag for prisveksten i revidert nasjonalbudsjett.

Er det noe denne krigen Iran og situasjonen i Midtøsten har vist – med redusert tilførsel av olje og gass fra Midtøsten og dermed økte priser, som både slår ut i økte bensin- og dieselpriser, men også i det generelle prisnivået – så er det at det er viktig at et land som Norge fortsetter å levere olje og gass til verdensmarkedet, noe vi gjør. Det internasjonale energibyrået har oppfordret oss til å gjøre det vi kan, og Norge fortsetter å bidra med både olje og gass til det internasjonale markedet. Men igjen: Ut fra det vi ser av alle framskrivingene i norsk økonomi, vil jo petroleumssektoren som andel av norsk økonomi etter hvert gå ned, simpelthen fordi produksjonen faller, og fordi andre deler av økonomien vokser. Og når vi ser på nasjonalformuen, har vi allerede gjennomført en massiv omplassering til finansformue. Men som statsministeren har sagt mange ganger, og Arbeiderpartiet har sagt mange ganger: Vi skal ikke avvikle, vi skal omstille denne næringen, og den omstillingen er vi i full gang med.

Regjeringen har over flere år gjort mye for å redusere vår avhengighet av fossile drivstoff på mange måter og i mange dimensjoner. Det at vi øker og utvider bruken av prising på utslipp av klimagasser, vrir forbruket og produksjonen i retning av varer og tjenester som er mindre avhengige av fossile drivstoffer og som bidrar til CO2-utslipp. Vi har også nylig gjennomført ytterligere omlegginger i den retningen, og det gjør vi også i budsjettforliket med Miljøpartiet De Grønne, slik at det å prise utslipp er kanskje det viktigste enkelttiltaket for å redusere avhengighet. Det andre er den omplasseringen som nå har skjedd av norsk nasjonalformue. Det er ikke mange år siden så godt som hele vår oljeformue var olje i bakken som vi produserte og solgte. Nå er det i mye større grad plassert i finansformue i utlandet. Det betyr at vi er mye mindre sårbare for svingninger i oljemarkedet og for svingninger i oljeprisen. Vi er til gjengjeld litt mer sårbare for svingninger i aksje- og obligasjonskurser, men det har i hvert fall redusert vår avhengighet av olje at vi har mindre av nasjonalformuen plassert i olje. Og så må vi jobbe internasjonalt, for igjen: Vi kan gjøre mye i Norge, men vi er avhengig av internasjonalt samarbeid. Norge er en pådriver i FN, men også i andre fora for å få til sterke, gode og effektive avtaler for klimaet, og dermed også redusert avhengighet av fossile brensler.

Det aller, aller viktigste vi gjør for å bidra til at vi trygger folks økonomi, og at de ikke rammes av en ny dyrtid, er å holde orden i økonomien. Det er å trygge at folk har en jobb å gå til, at de har en lønn, og at vi legger til rette for at lønningene vokser mer enn prisene. Det har vi lykkes med de siste årene, og det må vi også lykkes med i årene som kommer, men det er ingen enkel oppgave, for det avhenger av veldig mye som skjer der ute i verden, som slår inn i norsk økonomi. Jo mer utrygghet og usikkerhet det er ute, jo viktigere er det at vi fører en ansvarlig politikk her hjemme. Denne regjeringen har også vist at vi har mange målrettede tiltak. Jeg har nevnt dem flere ganger i dag, men det er barnetrygd, det er reduserte barnehagepriser, det er billigere SFO, det er lavere elavgift, det er redusert inntektsskatt, spesielt på de lave inntektene, og det er selvfølgelig også norgespris. Vi vil selvfølgelig hele tiden vurdere hva som eventuelt er nødvendig av ytterligere tiltak, men vi må gjøre det innenfor en ansvarlig ramme, for i det øyeblikket vi bruker for mye penger, setter vi over styr det aller viktigste.

Vi mener det er veldig viktig å gjøre ting fra statens side, men ikke minst å gjøre kommunene i stand til å hjelpe bostedsløse. Jeg må korrigere bildet av hva vi nå har gjort med den nye verdsettingen av bolig. Der er det altså slik at det spesielt er de aller dyreste boligene som har vært systematisk undervurdert, som nå kommer til å bidra mer, og så bruker vi de ekstrainntektene på å redusere skatten for billigere boliger og også øke bunnfradraget i formuesskatten. Det er riktig at det fikk litt utilsiktede, sterke økninger, og det er noe redusert for noen boliger, men det betyr ikke at det går ned, det betyr bare at det går litt mindre opp enn det opprinnelige forslaget. Samlet sett er dette noe som går sånn nær null. Det avgjørende er at vi får til et mer rettferdig system, der de med de aller dyreste boligene kommer til å bidra noe mer, mens veldig mange kommer til å betale noe mindre. Det er faktisk dobbelt så mange som får skattelettelse på boligen sin som det er folk som får skatteøkning.

Jeg nevnte noen tiltak i mitt forrige innlegg, men la meg føye til en viktig dimensjon i arbeidet for mer rettferdig skatt, og det er det internasjonale samarbeidet. Et av problemene vi har når det gjelder nasjonal skattlegging, er at man kan flytte. Man kan unndra seg et skattenivå i Norge ved å forlate landet, og det kan lett bli en skattekonkurranse nedover mellom land. Derfor må alle som ønsker rettferdig skatt, alle som ønsker et rimelig skattenivå for å finansiere velferden, også være tilhenger av internasjonalt samarbeid. Jeg personlig mener at EU er et godt redskap i det arbeidet, men det er ikke – hva skal vi si – entusiasme for det i Norge. Jeg mener i hvert fall at OECD og FN er viktige arenaer, og Norge er en pådriver for et samarbeid i OECD for å få til internasjonalt skattesamarbeid for å bidra til at det skal bli vanskeligere å unndra seg skatt og drive med skattedumping mellom land.

Jeg deler veldig den uroen over at vi ser økende ulikhet. Vi ser det internasjonalt, og vi ser også veldig sterke krefter som trekker i retning av økt ulikhet i Norge. Markedet, de som har mye fra før av, de som har mye kapital, har en tendens til alltid å komme best ut og bli enda rikere, for de har mye ressurser i utgangspunktet. Det er derfor vi trenger en sterk stat, det er derfor vi trenger en sterk fordelingspolitikk, og det er også derfor vi trenger en skattepolitikk som bidrar til utjevning. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet har motsatt seg veldig å fjerne skatter som ensidig gir store lettelser til de aller rikeste. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet har vært opptatt av å se etter de hullene i skattesystemet, for det største problemet er ofte at på papiret ser det bra ut, men i virkeligheten er det måter å komme seg rundt på. Bare i årets budsjett tettet vi et par ganske viktige skattehull, som først og fremst trekker inn penger fra de aller rikeste. Vi kommer til å fortsette å gjøre det. Vårt mål med et skatteforlik og en skattekommisjon er også å bidra til å finne skatteomlegginger som kan bidra til mer reell omfordeling og rettferdighet i skattesystemet. Jeg deler også uroen for dem som sliter med økonomien. Representanten viste til dem som er bekymret for drivstoffpriser, barnehagepriser og matpriser. Det er grunnen til at regjeringen er opptatt av å gjøre det aller viktigste, nemlig å trygge norsk økonomi, bidra til at folk har en jobb å gå til, at de har en lønn å leve av, og gjerne at den lønnen vokser mer enn prisene. Vi har lykkes med det de siste årene, og nå må vi passe på at vi også lykkes med det i tiden som kommer, som er en mer urolig tid, der vi ser at energiprisene nå går opp i verden, og der vi ser at inflasjonen er på vei opp ute i verden. Det kommer til å slå inn i Norge, så det blir vanskeligere, men jeg er trygg på at vi i godt budsjettsamarbeid med SV skal kunne trygge norsk økonomi også i de kommende budsjettene.

Offentlige virksomheter, statlige virksomheter, er ikke private bedrifter. De er statlige av en grunn. Helsevesenet er statlig fordi det nettopp ikke kan være kapitalisme og marked som bestemmer hvem som får disse godene. Vi bruker over 200 mrd. kr på dette, og det er helt riktig. Det er ikke finansiert i et marked. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan lære og få noe inspirasjon fra hvordan det skjer der ute i det private næringslivet. Jeg tror faktisk at hvis du gir noe premiering av effektiv behandling, er det fornuftig. Derfor har vi et element av innsatsstyrt finansiering. Hvis Rødt nå har tenkt å fjerne alt det, synes jeg det ganske oppsiktsvekkende. At vi da har 30 pst. innsatsstyrt og 70 pst. rammestyrt, er en balanse vi har funnet ved å premiere der man får til god aktivitet, men samtidig ikke gjøre det slik at vi, hva skal man si, får for mye marked inn i sykehusene. Det er i hvert fall ikke slik at norske sykehus drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, for de er jo finansiert av staten.

Nei. Hvis han har sagt det, er jeg ikke enig med ham. Men igjen: Jeg tror vi skal være litt ydmyke, alle sammen, og si at disse tingene er ekstremt vanskelige. Man kan enten tenke seg at det er det man kaller ren rammestyring, hvor sykehusene bare får en pott med penger. Da vil hver pasient være en utgift de ønsker å unngå, så da ønsker de på en måte å minimere aktivitet for å maksimere penger. Alternativt kan du ha 100 pst. såkalt innsatsstyrt finansiering, dvs. at du får 100 pst. betalt per behandlet pasient. Da vil du kunne få altfor mye aktivitet og dårlig forvaltning av de pengene. Vi har lett etter balansen. Nå husker jeg ikke helt tallet –var det 40, 60, 30? Det har gått litt opp og ned – fra vi startet på 40 og var oppe i 60, og så nede i 30. Den balansen er ikke en enkel sak. Men det vil jeg bare si: Det kom ikke med Stoltenberg-regjeringen i 2000. Det kom med Brundtlands regjering på 1990-tallet og Gudmund Hernes, der vi prøvde å sette en pris sånn at vi i hvert fall skulle premiere dem som behandlet mye. Så har vi sklidd litt opp og ned i hvor mye prissetting vi skal ha.

Jeg er helt sikker på at det var riktig at staten overtok sykehusene, og så er jeg alltid åpen for å diskutere innretning, hvordan vi gjør det, og hvordan vi kan forbedre det. Det er helt idiotisk å si at vi ikke kan få til forbedringer, men jeg husker det systemet der vi hadde 20 sykehuseiere i Norge, 19 fylkeskommuner og staten. Var det noe som var byråkrati, var det noe som var unødvendig bruk av tid og penger, var det det systemet. Det vi gjorde i 2000 og 2001, var å si at vi må slutte med det – som også hadde store underskudd, dårlig drift og veldig uklar ansvarsfordeling. Så tok staten over, og det har gitt enormt gode resultater samlet sett. Vi er blant de landene som altså har høyest overlevelse på kreft, på hjerteinfarkt, på mange andre alvorlige sykdommer. Det er 2,5 millioner pasienter hvert eneste år, og vi skårer høyt på alle internasjonale rankinger når det gjelder resultater i helsevesenet. Det betyr ikke at det ikke kan være en byråkrat for mye her og der, jeg er veldig for å se på det, men å skulle gå tilbake til det gamle systemet der fylkeskommunene – nå er det ikke 19 fylkeskommuner, men litt færre – skal eie disse sykehusene, er jeg 100 pst. imot.

Jeg har aldri vært noen tilhenger av New Public Management. Jeg tror det er noen litt tåkete ideer jeg tror man skal vokte seg vel for å være tilhenger av. Det jeg er tilhenger av, er at vi driver offentlig sektor så bra som mulig. Jeg tror representanten og jeg er helt enige om at vi som er glad i en stor og sterk offentlig sektor, skal være de beste til å fornye og forbedre offentlig sektor. Det var hovedbudskapet da jeg ble statsminister tilbake i 2000, og det er faktisk også et av hovedbudskapene i regjeringens plan for Norge – at vi må forbedre måten vi bruker offentlige penger på, forbedre hvordan vi driver offentlig sektor, nettopp for å trygge offentlig sektor. Da skal vi for det første være villig til å tenke litt nytt, prøve ut nye ting, fordi det er kompliserte svar. Jeg ønsker velkommen all debatt om det. Denne regjeringen har tatt tak i noen ting, f.eks. på samferdsel. Der ser vi at det er ganske store investeringer med lav nytte. Det er en av grunnene til at vi har sagt nei til noen av de prosjektene og vrir mot ting vi mener har større nytte. Det er også en av grunnene til at vi ikke la inn Stad skipstunnel i statsbudsjettet. Det er et eksempel på en vilje til å vri ting der vi får mer nytte igjen for de statlige pengene. Vi har gjort viktige ting nå på kommunesektoren, der vi allerede har gjennomført en del viktige tiltak. Vi har tidoblet denne grensen for når kommunene må rapportere på bruk av penger. Det betyr mindre penger til søknader, mindre penger til evaluering, mindre penger til rapportering. Det kanskje aller viktigste vi gjør, er en del reformer for å bidra til å gjøre noe med den største sløsingen av alle sløsinger, nemlig at folk som kan og ønsker å jobbe, ikke jobber. Derfor har vi altså lagt om overgangsstønaden, vi har lagt om integreringsstønaden, vi gjør et nytt forsøk med arbeidsfradrag, og vi gjør andre ting for å bidra til at flere kommer i jobb. Alt dette er fornyelse og forbedring av offentlig sektor, som jeg er enorm tilhenger av, fordi vi trenger en sterk og stor offentlig sektor i møte med alle de utfordringene vi står overfor som samfunn.

Regjeringen gjør ting som monner. Summen av det vi gjør, enten det er norgespris, barnetrygd, elavgift eller redusert skatt på inntekt, monner. Det bidrar til at kjøpekraften til folk øker. Det er også riktig å være varsom med hvor mye man lover når det gjelder f.eks. skattenivå, for vi vet at vi kommer til å trenge mye penger til både helse og omsorg fordi det blir flere eldre, og vi kommer til å bruke – og har allerede brukt – mye mer penger på forsvar. De tre tingene kommer til å kreve så mye penger i årene framover at det er grunnen til at Arbeiderpartiet ikke går ut og lover store skatte- og avgiftslettelser. Det vi lover, er et mer rettferdig skattesystem med lettelser til dem som har minst, og så lover vi å bruke de store pengene på de store oppgavene, som nettopp er forsvar, helse og omsorg.

Vi kommer med tiltak, vi har gjennomført tiltak, og vi kommer til å gjøre veldig mye for å trygge norsk økonomi. Jeg har vist til alt det vi har gjort når det gjelder norgespris, barnehagepriser og mange andre områder, men også til at vi siden Støre-regjeringen overtok, har brukt omtrent 16 mrd. kr på å redusere skatt på arbeid, på inntekt. Det har den fordelen at det har en bedre sosial profil enn veldig mange andre skattekutt, og det bidrar til å fremme vekstevnen i norsk økonomi. Jeg kan ikke nå annonsere nøyaktig hva vi kommer med i statsbudsjettet, men det jeg kan si, er at vi kommer til å fortsette den skatteomleggingen hvor vi tetter skattehull og bidrar til at de som har aller mest, betaler mer. Vi har også f.eks. varslet fortsatt reduksjon i subsidier til elbiler. De pengene bruker vi på sosiale og riktige skattereduksjoner, og da er f.eks. fortsatt kutt i skatt på arbeid en veldig god kandidat, uten at jeg vil annonsere nøyaktig hva som kommer i budsjettet.

Det er riktig at Statistisk sentralbyrå og andre har anslått fortsatt vekst i boligprisene. Én årsak til det er at husholdningene får økte inntekter, at det som kalles realdisponibel inntekt – når man tar hensyn til også skatt og rente – øker. Det øker etterspørselen, og det bidrar ifølge ulike prognosemiljøer til at boligprisene vil fortsette å øke. Jeg vil være varsom med å spå akkurat hva som skjer med boligprisene, jeg bare viser til hva mange prognosemiljøer nå gjør. Det er et speilbilde på at husholdningene får økt kjøpekraft. Igjen: Det viktigste vi kan gjøre for å trygge norsk økonomi, er å føre en ansvarlig budsjettpolitikk, og det kommer denne regjeringen til å gjøre. Det har bidratt til at folk har økt kjøpekraft nå sammenlignet med hva de hadde for et par år siden.

Jeg sier det samme nå som jeg sa før valget. Punkt 1: Norges Bank bestemmer renta. Punkt 2: Jeg viser til at Norges Bank etter valget har satt ned renta. Punkt 3: Hvordan rentene blir i Norge, avhenger av veldig mange forhold. Mange av dem kontrolleres ikke av storting og regjering, så vår oppgave er å gi et bidrag. Da er det slik at det som er viktig for en familie, er totalen. Det er bra at renta har gått ned i to omganger. Det er bra at barnetrygden har gått opp. Det er bra at barnehageprisene har gått kraftig ned. Det er bra at vi har innført ordninger som norgespris. Det er bra at vi har brukt 16 mrd. kr de senere årene på å kutte skatt, ikke minst for dem med lave inntekter. Det aller viktigste da er at de siste årene har folk – etter at regningene er betalt, og etter at man har tatt hensyn til prisstigning – sittet igjen med mer og fått økt kjøpekraft. Det betyr ikke at alle har god råd, men det betyr at ting går i riktig retning.

Jeg sa før valget, og jeg sier etter valget at det er Norges Bank som fastsetter renta. Jeg har sagt flere ganger at det er mange faktorer som bestemmer renta. Norges Bank har redusert renta, to ganger i fjor, og så vil det selvfølgelig være avhengig av totaliteten i økonomien hvordan det er mulig å håndtere både prisstigning og rente i årene som kommer. Noe påvirker vi fra Stortinget. Mye påvirkes av andre aktører, både ute og her hjemme, i norsk økonomi. Igjen: Det som er det helt avgjørende, er at det høyrepartiene lovet, som altså hadde titalls milliarder av kroner i ufinansierte skattekutt til å pumpe inn i norsk økonomi, i hvert fall hadde bidratt til å redusere mulighetene for rentenedgang og øke mulighetene for økt prisstigning i Norge.

Det viktigste vi gjør, er det representanten Asheim påpeker, nemlig at vi må gjøre noe med hvordan vi ruster norsk økonomi til å stå imot nye kriser. Det er regjeringen i gang med gjennom plan for Norge, der vi lister opp nettopp hvordan vi skal styrke vekstkraften i norsk økonomi. Det handler om forenkling for næringslivet. Denne uken la vi fram et omfattende tiltak som vil gi 10 mrd. kr i innsparing ved å innføre det som kalles obligatorisk e-fakturering. Det er over 120 millioner fakturaer, så det betyr en betydelig innsparing for næringslivet. Det gjør vi gjennom å forenkle i kommunene. Vi har tidoblet satsen for hva man skal rapportere når det gjelder øremerkede tilskudd – mindre byråkrati, mer tjenester i kommunene. Vi gjør det gjennom å vri samferdselsinvesteringer fra noe av det mest ulønnsomme til mer lønnsom bruk av samferdselspengene. Og det aller viktigste vi gjør, er å bidra til å få fram mer arbeidskraft. Det gjør vi bl.a. gjennom å fortsette å kutte skatten på arbeid. Det har vi gjort over flere år. Det gjør vi gjennom å teste ut nye virkemidler som arbeidsfradraget. Vi gjør det gjennom å lage et nytt system for integreringsstønad for innvandrere, og vi gjør det bla. gjennom å fjerne en fattigdomsfelle som het overgangsstønaden. Slik er det på store og små områder hvor denne regjeringen reformerer, legger om, effektiviserer, fremmer produktivitet og vekstkraft i norsk økonomi. Så den delen av spørsmålet er jeg helt enig i premissene for, bortsett fra at jeg er helt uenig i at regjeringen ikke gjør noe. Regjeringen gjør mye for å styrke vekstkraften, effektiviteten og produktiviteten i norsk økonomi. Når det gjelder renten, sier vi det samme nå som vi har gjort siden jeg ble finansminister, og det er at det er Norges Bank som bestemmer renten. Det er lovfestet, men staten, Stortinget, har et ansvar for å bidra til en økonomisk utvikling som kan få ned prisene. Det kan da også legge grunnlaget for lavere rente. Men det er, som jeg har påpekt flere ganger i dag, mange ting som avgjør det. Nå får vi økte energipriser fra utlandet, som bidrar til å øke anslagene for prisveksten i Norge. Det vil selvfølgelig også påvirke hvordan det går i norsk økonomi.

Rentenivået i Norge er høyere enn f.eks. i Sverige. Der er arbeidsløsheten omtrent dobbelt så høy som i Norge. Det at man har lav rente, er ofte et uttrykk for at det er en svak vekst i økonomien. I Norge er det god vekst i økonomien og lav ledighet. Rentenivået i Norge er omtrent på linje med det man har i Storbritannia eller USA, så det er litt avhengig av hvilket land man sammenligner med, når det gjelder om vi har høyere eller lavere rente i Norge enn i andre land. Igjen: Det viktigste er at vi fra statens side, fra Stortingets side og fra regjeringens side fører en finanspolitikk som bidrar til en god utvikling i norsk økonomi. Men det er ikke det eneste som bestemmer hvordan det går. Hva som skjer ute i verden, og hva som skjer i lønnsdannelsen, er også ganske viktig for hvordan det går i norsk økonomi. Det samspillet er viktig, og der må vi avstemme virkemidlene etter utviklingen i økonomien. Men jeg er glad for at vi nå i løpet av de siste årene har bidratt til at prisstigningen har kommet ned fra over 7 pst. til de siste tallene, på litt i overkant av 2,7 pst., og at folk får økt kjøpekraft.

Det er Norges Bank som fastsetter renten. Det har jeg understreket både før og etter valget veldig mange ganger. Norges Bank valgte å sette ned renten to ganger i fjor, sist gang var vel i september etter valget. Det tredje punktet som var et budskap i valgkampen, som fortsatt er et budskap i dag, er at uansvarlig pengebruk, f.eks. å love titalls milliarder kroner, som høyrepartiene gjorde, for å fjerne diverse skatter for de som har mest fra før, vil legge press på renten. Det budskapet står fortsatt ved lag. Vi har understreket gang på gang at det er mange faktorer som avgjør hvordan det går med prisstigningen og dermed også med renten i Norge. Det er det som skjer ute i verden, det som skjer i lønnsdannelsen, men også det som skjer med de offentlige budsjettene. Det er grunnen til at vi er opptatt av å fortsette å være ansvarlige i pengebruken, for det er det beste bidraget vi kan gi for at vi fortsatt har en utvikling der prisstigningen etter hvert kan gå ned.

Jeg mener fortsatt det er for tidlig å konkludere, simpelthen fordi det er for tidlig å si noe om hva konsekvensene blir av den uroen i oljemarkedet vi nå ser. Vi har sett økning i oljeprisene allerede, det er helt riktig, og det har slått ut i rundt 4 kr økt bensin- og dieselpris her i Norge. For hver krone det går opp, er det rundt 60 kr for en gjennomsnittsbilist, og det betyr at det for en gjennomsnittsbilist er 240 kr i måneden. Jeg forstår at folk er urolige. Jeg forstår også at en del kjører mer enn gjennomsnittet, men jeg mener altså det er for tidlig å konkludere om og i tilfelle hvilke tiltak som er nødvendig å iverksette, og det er altså mange ulike tiltak som eventuelt kan iverksettes for å trygge folks økonomi.

Det er riktig at bensin- og dieselprisene varierer veldig, over døgnet og mellom ulike landsdeler. Det jeg har referert til, er en gjennomsnittspris, som i går var 24 kr og 50 øre, og så varierer det veldig. Det var eksempler på priser under 20 kr og opp mot 30 kr, men jeg tror vi må forholde oss til en slags gjennomsnittspris hvis vi skal diskutere hva staten skal gjøre. Der er mitt budskap at vi utelukker ikke at vi kommer til å vurdere tiltak som en del av arbeidet med budsjettet, men at det er for tidlig å konkludere, simpelthen fordi vi får se hvor varig og omfattende disse endringene i energiprisene blir. Ulike regjeringer har hatt et overraskende stabilt nivå på disse avgiftene over mange år, på tross av at energiprisene har svingt en god del. Så er det jo også mange andre ting man kan gjøre for å bedre folks økonomi, trygge folks økonomi, og det aller viktigste er å holde orden i økonomien, slik at folk kan gå på jobb, og slik at lønningene kan fortsette å vokse mer enn prisene.

Som jeg har understreket flere ganger, utelukker ikke vi, dersom vi ser en utvikling som går veldig i retning av kraftig økte kostnader, å vurdere å innføre tiltak som en del av budsjettprosessen. Det jeg har pekt på, er at så langt har vi for dårlig informasjon. Vi vet for lite om hva de faktiske virkningene av denne krigen blir. For en gjennomsnittsbilist representerer det så langt rundt 240 kr. Da oljeprisen for noen år siden var vesentlig høyere, reduserte man ikke avgiftene – og da var det andre enn meg som satt i finansministerstolen. Jeg er helt sikker på at uansett hvor i Norge man bor, er man opptatt av f.eks. at skatten på inntekt har gått ned, og man har hatt glede av økt barnetrygd og veldig mange av de andre tiltakene regjeringen har gjennomført for å styrke folks økonomi.

Vi tar den næringen på det største alvor, og vi tar også alle med lav inntekt på det største alvor. De kan forvente at Arbeiderpartiet er opptatt av å være et parti som vil bidra til sosial og rettferdig fordeling, og at vi bruker pengene der de gir best bidrag til sosial utjevning. Det er også grunnen til at jeg har argumentert for at når vi har noen milliarder ekstra vi kan bruke på å kutte noen skatter og avgifter, er det veldig bra om vi kan bruke dem på f.eks. inntekter, gjerne de laveste inntektene. Da sikrer vi en god sosial profil, og vi forbedrer også vekstkraften i norsk økonomi. Det er riktig at målt i prosentandel av inntekten har folk med lav inntekt høyere utgifter til drivstoff, men det er kroner folk lever av, og den 10 pst. rikeste delen av befolkningen bruker i gjennomsnitt litt i overkant av 7 000 kr på diesel og bensin, mens den 10 pst. fattigste delen bruker under 3 000 kr. Så igjen: Det bidrar ikke til sosial utjevning, men det kan være andre grunner til å se på avgiftene, og vi skal som sagt ikke utelukke å vurdere å se på dem framover.

Det er riktig at grunnavgiften ble fjernet, men det var på anleggsmaskiner. Det vi snakker om nå, er de som kjører bil, dieselbil og bensinbil, og jeg bare konstaterer at representanten Slagsvold Vedum levde med omtrent nøyaktig de samme avgiftene som dem vi har i dag, da bensinprisen og dieselprisen var rundt 30 kr. Jeg kommer ikke til å fastsette et nøyaktig tall for hva vi mener er en akseptabel pris. Det er for tidlig å si hva virkningen av denne krigen blir. Det avhenger av hvor lenge den varer, og hvor omfattende den blir. Så vil vi selvfølgelig vurdere den samlede avgiftsbelastningen også i lys prisutviklingen for diesel og bensin.

Vi vurderer avgiftene, både veibruksavgiften og andre avgifter på drivstoff, i hvert enkelt budsjett. Det har vært justeringer både opp og ned. Det vi har en forpliktelse til – etter en enighet her i Stortinget – er gradvis å øke CO2-avgiftene for å bidra til å få ned klimagassutslippene. Det gjør det også mer lønnsomt med mer miljøvennlige transportløsninger. Men den konkrete vurderingen av de enkelte avgiftene tar vi i forbindelse med de enkelte budsjettene. Som jeg har sagt flere ganger: Jeg vil ikke utelukke at vi vil vurdere å innføre tiltak som en del av budsjettprosessen. Vi må se på utviklingen. Det vi har sett så langt, er at gjennomsnittsprisen i går var omtrent 4 kr høyere enn gjennomsnittsprisen i januar – i overkant av 24 kr. Sommeren 2022, da representanten Slagsvold Vedum var finansminister, var prisen, regnet om til dagens kroneverdi, 30 kr, altså vesentlig høyere enn i dag. Da holdt man avgiftene uendret. Vi følger nøye med. Det er rundt 240 kr i måneden for en gjennomsnittsbilist, men vi følger med og vil vurdere tiltak.

Vi er strålende fornøyde med forliket vi lagde med Senterpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Det er et godt budsjett for landet, og vi står selvsagt inne for alt vi vedtok i forbindelse med det. Samtidig mener vi at det er viktig å følge nøye med når vi nå ser at det er stor uro ute i verden, som også påvirker prisstigning og levekostnader i Norge. Statistisk sentralbyrå la fram sine oppdateringer. Vi kommer til å legge fram våre når vi kommer med revidert nasjonalbudsjett om noen uker. Det som Statistisk sentralbyrå la til grunn, var at prisveksten blir noe høyere enn opprinnelig anslått, ja, men samtidig vil lønningene også i år vokse mer enn prisene, så det vil fortsatt være reallønnsvekst. Det er det ingen som kan garantere, men det er slik utsiktene er nå. Så skal vi gjøre opp status og vurdere hvilke tiltak som er nødvendige, når vi legger fram revidert nasjonalbudsjett om noen uker. Vi er selvfølgelig også opptatt av drivstoffpriser og vil følge utviklingen også når det gjelder det.

Denne regjeringen er veldig opptatt av å bidra til at folk kan få bedre råd. Det har vi dels gjort ved å bidra til at vi får en økonomisk utvikling der nå lønningene fortsetter å vokse mer enn prisene – det har de gjort i to år, og det er anslått at det også kan komme til å skje i år – at pensjonene innebærer en reell kjøpekraftsforbedring, og med målrettede tiltak som f.eks. norgespris eller lavere skatt på arbeidsinntekter, barnetrygd, og mye annet. Når det gjelder bistand, er jeg gjerne med på en diskusjon om hvordan vi kan bruke bistandspengene bedre. Jeg er veldig tilhenger av at vi skal passe på at statens penger brukes på en mest mulig fornuftig måte, og er det ufornuftige prosjekter, skal vi gå løs på dem. Men ideen om at Norge gir bistand, mener jeg er viktig fordi det bidrar både til å hjelpe mennesker som har det mye vanskeligere enn oss, og til å hjelpe oss selv. Det demper presset på migrasjonen, på flyktninger. Ikke minst må vi være klar over at det kan komme nye pandemier, hvor vi kan rammes, og hvis vi bygger ned helsevesenet i den fattige verden, utsetter vi oss selv for risiko.

Jeg tror at det er viktig å erkjenne at prisstigningen i Norge er avhengig av mange forhold. Det avhenger av det som skjer der ute i verden, og nå ser vi hvordan økte energipriser og økt inflasjon ute også påvirker inflasjonen her hjemme i Norge. Det avhenger av lønnsoppgjørene, som ikke staten bestemmer over, men partene i arbeidslivet. Det avhenger også av noe som storting og regjering kan bestemme over, og det er den totale pengebruken. Det er samspillet mellom alle de tingene som til slutt avgjør hvordan det går med priser her i landet vårt. Da vil jeg fastholde det regjeringen har gjort og bidratt til etter at vi fikk en kraftig prisøkning som følge av bl.a. krigen i Ukraina, da vi var oppe på en prisstigning på over 7 pst. Det siste tallet nå i februar er 2,7 pst. Det er vesentlig under 7 pst. Det er riktignok noe over nivået på 2 pst., men vi har altså fått prisstigningen kraftig ned – ikke vi, men det regjeringen har gjort, pluss det partene har gjort i arbeidslivet, pluss den drahjelpen vi har fått fra utlandet. Vi må avstemme politikken og passe på at denne utviklingen fortsetter.

Jeg kom med noen bemerkninger til begrepet skattesjokk og prøvde å klargjøre følgende: En rettferdig omlegging som gjør at veldig mange nå får lettelser, kan ikke kalles et sjokk. Det er altså flere som får lettelser med denne omleggingen, enn det er folk som får økninger. Samlet sett går staten faktisk litt underskudd. Det er kanskje greit å ha med seg i denne debatten. Det andre er at når det gjelder statlig formuesskatt på bolig, har vi redegjort i detalj for tallene, og når det gjelder kommunene som fastsetter eiendomsskatt, er det kommunene som bestemmer den. De kan bestemme om de ønsker å bruke det verdsettingsgrunnlaget som staten har, eller de kan bruke et annet verdsettingsgrunnlag. Det er opp til dem. Hvis de bruker det statlige verdsettingsgrunnlaget, kan de bestemme bunnfradrag, satser og det hele. Så hvordan dette eventuelt slår ut i den kommunale eiendomsskatten, er det opp til kommunene å avgjøre. Det kommer uansett ikke til å skje før i 2028, for de kan ikke bruke den før vi har hatt likningen for 2027 – så det har vi noe tid på. Vi har gjort det klart for Stortinget, og jeg gjentar det gjerne, at vi kommer tilbake med en helhetlig vurdering av dette i revidert nasjonalbudsjett.

Først er det viktig å minne om hva dette handler om. Dette handler om at vi i veldig mange år har hatt en verdsetting av boliger som ikke har vært rettferdig – noen av de dyreste boligene har systematisk vært undervurdert, og noen av de billigste boligene har vært overvurdert. Det mener jeg er urettferdig uansett hvilket nivå man mener man skal ha på skattlegging av boliger, for det er simpelthen ikke rettferdig at noen som har billige boliger, skatter mer enn de egentlig burde. Det har vi nå ryddet opp i, vi har fått en ny modell. Og så har vi sagt at hensikten med denne omleggingen er ikke å øke statens inntekter, hensikten er mer rettferdighet. Derfor har vi tatt de økte inntektene vi får fra de dyreste boligene, og dels brukt dem på å redusere skatten på de billigste boligene – de som har vært overvurdert i skattesystemet – dels brukt dem på å øke bunnfradraget i formuesskatten, og dels brukt dem på å øke innslagspunktet for hvor verdsetting går – fra 25 pst. til 70 pst., og fra 10 mill. kr til 14 mill. kr. Staten tjener ikke på dette, men staten sikrer mer rettferdig fordeling.

Først må jeg oppklare hva Arbeiderpartiets skatteløfte handler om. Det handler om at de samlede skatter og avgifter skal holdes uendret, men det betyr ikke at vi ikke skal gjennomføre rettferdige skatteomlegginger. I årets budsjett har vi for eksempel tettet skattehull som har vært til fordel for de aller rikeste menneskene i Norge, som har sluppet å betale skatt på flere milliarder kroner. Vi har tettet de hullene, og så har vi brukt pengene på å redusere skatt for folk med vanlige arbeidsinntekter. Siden Støre-regjeringen tok over, har det gitt 16 mrd. kr i lavere skatt på arbeidsinntekter. Det er et eksempel på rettferdig skatteomlegging og fornuftig bruk av penger, og da må vi tenke oss nøye om når vi da eventuelt skal bruke mer penger på ytterligere forbedring i skattesystemet. Når det gjelder norgespris: Hele poenget med norgespris var at det hadde et utslag på husholdningenes økonomi som var mye sterkere enn det vi i er i nærheten av å se nå – tusenvis av kroner i måneden. Det var nødvendig å gjøre noe, og denne regjeringen gjorde noe ved å innføre norgespris.

Som nevnt er bensinavgiftene temmelig nøyaktig de samme nå som da Fremskrittspartiet satt i Finansdepartementet. Hvis de var for høye da, er de vel for høye nå. Jeg tror de er omtrent på et riktig nivå. Et bredt flertall i Stortinget har stemt for disse avgiftene gang på gang. Punkt to: Vi må vurdere hva vi får igjen for pengene vi bruker. Det anslåtte provenytapet for staten ved at det er grensehandel på matvarer, er omtrent 900 mill. kr. Å bruke 16 mrd. kr for å løse problemet med de 900 mill. kr er ikke spesielt treffsikkert. Har man 16 mrd. kr til overs, er det altså bedre måter bruke dem på, som sikrer sosial rettferdig fordeling, og som bedrer familienes kjøpekraft, enn forslagene som kommer fra Fremskrittspartiet. Det aller viktigste er at vi er ansvarlige i den økonomiske politikken, og da kan vi ikke bruke for mye penger, for da går det galt. Nettopp det at vi har vært ansvarlige, gjør at vi nå i flere år har sett at folk har fått økt kjøpekraft.

Bensin- og dieselavgiftene er omtrent nøyaktig de samme nå som de var da Siv Jensen satt i Finansdepartementet, også da svingte oljeprisene. Faktisk var bensinavgiftene samlet sett, når vi tar CO2- og veibruksavgift, litt høyere da Fremskrittspartiet styrte Finansdepartementet, enn nå når jeg styrer. Hovedpoenget er at vi har en god tradisjon i Norge for å la oljeprisene svinge ganske mye. Vi har ganske stabile avgifter – jeg har sagt at jeg ikke utelukker at vi kommer til å vurdere tiltak, men jeg mener at vi ikke er der nå. Vi snakker om altså 240 kr for en gjennomsnittsbilist. Det er ikke ubetydelig, men vi skal ikke annonsere nå hva vi eventuelt kommer til å gjøre i budsjettarbeidet til våren.

Det mener jeg, og derfor har vi også gjennomført betydelige tiltak for å bedre ikke minst barnefamilienes økonomi, dels ved at de drar fordel av de generelle skattelettelsene – det er rundt 7 000 kr for en vanlig familie – og dels ved at de får store lettelser i form av redusert barnehagepris. Det er mange tusen for en enkelt familie med barn. Det er også klart at barnefamilier tjener på f.eks. norgespris. Når det gjelder moms, er situasjonen den at det vil koste 16 mrd. kr. Hvis man har 16 mrd. kr ekstra å bruke, må man tenke gjennom hva man skal bruke dem på. Da må man bruke dem på ting som virker, og som når de man er opptatt av å hjelpe. Ulempen ved å halvere momsen er at de aller rikeste bruker vesentlig mer på mat enn de fattigste. De bruker faktisk dobbelt så mye, så for hver krone du skal gi til en som tjener lite, må du gi to kroner til en som tjener mye. Da vil vi heller bruke 16 mrd. kr på å fortsette å kutte skatt på arbeid. Da får vi en sosial profil. Vi når dem som trenger det mest, og det fremmer vekstevnen i norsk økonomi.

I Norge bestemmer vi selv hva vi mener er det kloke å gjøre, og jeg mener at vi har en bedre innretning av den økonomiske politikken i Norge enn i flere av de landene representanten viste til. Vi har flere i jobb, vi har lavere ledighet, og vi har bedre kjøpekraftsutvikling i Norge enn i de fleste andre land rundt oss – i hvert fall et høyere nivå på kjøpekraften. Det skyldes dels at vi har holdt orden i økonomien, slik at vi har bidratt til at lønninger og pensjoner kan vokse mer enn prisene, og dels at vi har gjennomført målrettede og viktige tiltak som norgespris, redusert elavgift, økt barnetrygd, redusert pris på barnehager, og kanskje det viktigste tiltaket: Vi har over de siste årene brukt omtrent 16 mrd. kr på å redusere skatt på inntekt. Da sikrer vi en god sosial profil. Vi sikrer at de som trenger det mest, får mest, og vi sikrer ikke minst at norsk økonomi fungerer bedre ved at vi får fram mer arbeidskraft. Vi er veldig for tiltak, men vi er for de tiltakene som virker best, og det er de regjeringen har satset på.

Representanten Limi har helt rett i at det som nå skjer ute i verden, også slår inn i norsk økonomi. Det var uro før krigen i Iran, og den er økt ytterligere nå. Vi ser at tilgangen på olje og gass har gått ned. Prisen på energi har gått opp, og vi ser også at det generelle prisnivået, inflasjonen, øker ute i verden. Vi er en liten, åpen økonomi, og derfor slår dette også inn i norsk økonomi. Det er også grunnen til at noen har lagt fram nye, oppdaterte prognoser, der de oppjusterer prisanslagene for i år. Blant annet gjorde Statistisk sentralbyrå det i går. Jeg forstår at folk er urolige, og jeg tar på største alvor at vi fortsatt skal trygge folks økonomi. Det er samtidig for tidlig å si hva virkningene blir på norsk økonomi, og derfor også for tidlig å si hvilke tiltak som eventuelt kan være nødvendig. Men jeg vil ikke utelukke at vi kommer til å vurdere tiltak som en del av budsjettprosessen. Det vi har sett så langt på drivstoffprisene, er en økning på omtrent 4 kr fra prisen i januar til det som var gjennomsnittsprisen i går – fra rundt 20 kr til i overkant av 24 kr. For en gjennomsnittsbilist som kjører diesel- eller bensinbil, er det 240 kr i måneden. Jeg forstår uroen, men det er altså slik at vi vurderer at det er for tidlig nå å annonsere tiltak. Det viktigste er at vi holder orden i norsk økonomi, slik at vi fortsatt kan ha mange i jobb, lav ledighet og bidra til det som skjedde i 2024–2025, og som vi fortsatt har tro på kan skje i år, nemlig at vi er i en situasjon der, ja, prisene vokser, men lønningene vokser mer, slik at folk får økt kjøpekraft. Det er fortsatt anslaget fra de fleste prognosemiljøene. De kommer til å legge fram nye anslag i revidert, men det viktigste er å sikre en god og trygg utvikling i norsk økonomi i en utrygg tid der ute.

Dette minner meg om den tiden i Stortinget da replikkene ble tatt her oppe fra. Det var mye tryggere og bedre, for da kunne vi tenke oss om på veien opp til talerstolen. Når vi står der nede, går det fortere. Hovedpoenget er at vi er opptatt av at det kontrollnivået har blitt for lavt. Det er også understreket i budsjettproposisjoner fra Finansdepartementet. Vi har arbeidet med å øke og forbedre kontrollen. Akkurat hvordan det rent teknisk håndteres med tanke på beløpsgrenser, skal jeg være forsiktig med å gå inn på, men det som er viktig, er at det er vanskelig helt å sammenligne tallene fra 2013 og flere år tilbake med de tallene vi har i dag, simpelthen fordi hele systemet for hvordan merverdiavgiftsmeldingene håndteres, er endret. Mer er digitalisert, vi unngår punche-feil. Derfor er det viktig at man heller prøver å målrette kontrollene bedre. Når vi ser på i hvilken grad kontrollene faktisk har gitt resultat og avdekket feil, har andelen økt. Det betyr at kontrollene er mer treffsikre. Igjen: Vi tar på alvor det Riksrevisjonen har sagt. Det er behov for å bedre kontrollnivået. Vi lytter selvfølgelig også til de vurderingene kontrollkomiteen og Stortinget gjør i denne sammenhengen.

Riksrevisjonens gjennomgang viser at statsregnskapet for 2024 i all vesentlighet er riktig avlagt og presentert, men med enkelte forbehold. Som finansminister er det mitt ansvar å legge fram den årlige stortingsmeldingen om statsregnskapet i tråd med bevilgningsreglementets krav. Riksrevisjonen slår fast at bevilgningsregnskapet og kapitalregnskapet er riktig avlagt, men av 230 årsregnskap for departementer og virksomheter har Riksrevisjonen funnet feil og mangler ved ti virksomheter. Riksrevisjonen påpeker at det er usikkerhet om vesentlige beløp i årsregnskapet til Nav, og at regnskapet derfor kan inneholde feilinformasjon. Riksrevisjonen påpeker også at statsregnskapets oversikter over fullmakter til å inngå forpliktelser utover budsjettåret er mangelfullt presentert for ni departementer. Feilene og manglene følges opp av de berørte statsrådene. For Nav-saken framgår det at komiteen har innhentet ytterligere svar fra arbeids- og inkluderingsministeren. Som finansminister er det mitt og Finansdepartementets ansvar å koordinere arbeidet med statsbudsjettet for regjeringen. I det ligger det også å koordinere arbeidet med å avlegge statsregnskapet, men det er den enkelte fagstatsråds og det enkelte fagdepartements ansvar å fremme og følge opp vedtatte budsjett på sitt ansvarsområde, avgi forklaringer om vesentlige avvik mellom regnskapet og bevilgningene til Riksrevisjonen og avlegge de aktuelle oversikter i statsregnskapet. De mangler som er påpekt i oversikten til statsregnskapet blir det tatt tak i. Stortingets bevilgningsreglement fastsetter grunnprinsippene for statsbudsjettet og statsregnskapet. Bevilgningsreglementet sammen med økonomiregelverket og rundskriv fra Finansdepartementet gir viktige rammebetingelser for budsjett- og regnskapsarbeidet i forvaltningen. Dette inngår også i grunnlaget for Riksrevisjonens grundige kontroll med statsregnskapet og kontroll med gjennomføringen og oppfølgingen av Stortingets budsjettvedtak og presentasjon i de statlige virksomheters årsregnskap. Tross enkelte påpekninger er jeg glad for at Riksrevisjonen vurderer at meldingen for 2024 i all vesentlighet er riktig avlagt og presentert med det innholdet den skal ha. Jeg vil kort kommentere de sakene som gjelder virksomheter under Finansdepartementet, og som jeg har ansvaret for. Riksrevisjonen har revidert skatteetatens kontroll med merverdiavgift. Riksrevisjonen kritiserer skatteetaten for mangelfull etterlevelse av økonomireglementet og for ikke å ilegge tilleggsskatt i tråd med regelverket. Det anbefales at Finansdepartementet sikrer et kontrollnivå på merverdiavgiftsområdet som er tilpasset risiko og vesentlighet, slik at bevisste feil og unndragelser avdekkes og sanksjoneres. Jeg støtter disse anbefalingene. Skatteetaten vil i tråd med Riksrevisjonens anbefalinger fortsatt jobbe for et kontrollnivå som er tilpasset risiko og vesentlighet og utvikle håndteringen av merverdiavgiften. Flere tiltak er allerede igangsatt eller planlagt, og departementet vil følge opp arbeidet i styringsdialogen med skatteetaten. Jeg merker meg at Riksrevisjonen avslutter tidligere saker som berører Finansdepartementet. I saker der Riksrevisjonen finner kritikkverdige forhold, har det vært dialog mellom Riksrevisjonen og de berørte departementer og statsråder. Jeg registrerer at komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk, og at sakene følges opp av de berørte statsrådene.

Jeg tenker minste to ting. Det første jeg tenker, er at Vipps er et eksempel på at norsk finansnæring er nyskapende og har en evne til å finne gode, nye løsninger og ta i bruk teknologi, bedre enn veldig mange andre land. Det må jo si noe om kvaliteten også på rammevilkårene, at vi har en finansnæring som kan ligge foran, f.eks. når det gjelder en betalingsform som Vipps. Som jeg sa tidligere: Jeg bodde ti år i Belgia, og da så jeg en finansnæring som hadde kommet mye kortere når det gjaldt en god del digitale løsninger. Det andre jeg tenker, er at det er viktig å gjennomføre EØS-regelverk. Det er et stort omfang av det. Vi tar unna mange, men det kommer stadig nye. Heldigvis er det slik at EU legger vekt på at de nye reglene de nå vedtar og foreslår som skal gjelde for EØS-området, er regler som skal bidra til forenklinger. Da kan vi forhåpentligvis få til det som er den beste av alle verdener, nemlig enklere, bedre og grenseoverskridende regler for finansieringen.

Akkurat som jeg sa, vil kapitalkrav bli vurdert i den meldingen. Det er et tema som alltid hører hjemme når man skal vurdere rammevilkår for finansnæringen. Men hva handler kapitalkrav om? Jo, det handler om trygghet for investeringene. Kapitalkrav har vi fordi dette er en næring som også må levere hvis det er motgang og det går dårlig i økonomien. Vi kan ikke ende i en situasjon der vi er for slappe på kapitalkravene og undergraver finansiell stabilitet, og så må staten inn å ta regningen, slik man gjorde tidlig på 1990-tallet. Man måtte også ta mye ansvar i finanskrisen i 2008–2009 fordi finansnæringen var for svak. Igjen: Vi skal gjøre de vurderingene og kommer tilbake på en ryddig måte. Det kommer forslag og vurderinger i meldingen.

For det første har vi løpende dialog med næringen, og det er jo gjennom den dialogen vi bl.a. gjorde endringer i skatt og rammevilkår for fondsnæringen, noe som gjorde at mange annonserte at det var endringer som gjorde at de nå velger å fortsette med å ha virksomhet i Norge og ikke flytter ut. Så det er ikke slik at det ikke er gjort ting. Det er gjort ganske betydelige ting bare i løpet av de siste månedene og i budsjettet for i år. Vi har altså varslet at vi i finansmarkedsmeldingen senere i år vil ha et eget kapittel om rammevilkårene for finansnæringen. Det vil bl.a. handle om kapitalkrav og andre viktige ting som næringen er opptatt av. Vi lytter til næringen. Vi har hatt innspillsmøter, vi har mottatt skriftlige innspill, og vi skal fortsette med å ha dialog med dem. Jeg kan ikke da si at vi skal gjøre alt næringen ber om – det gjelder ikke for noen næringer – men vi skal lytte til og ta på alvor alle innspillene og komme tilbake med våre forslag og oppsummeringer i meldingen.

Jeg mener det er viktig at vi gjør våre vurderinger av hva som er riktig regulering, for å ta ansvaret for det norske finansmarkedet og finansiell stabilitet i Norge. Veldig mye av dette er også regulert gjennom EU-direktiver som gjelder både i Sverige, i Norge og i hele EU-området, så det er veldig mye felles regulering. Jeg har imidlertid vært med i politikken lenge nok til å oppleve både finanskrisen, bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet og finanskrisen i 2008 og 2009, og da var alle alltid bekymret for at reglene var for svake. Vi har altså et ansvar for både å regulere, slik at vi unngår bobler og finansiell ustabilitet, og samtidig å legge til rette for at det er en konkurransedyktig finansnæring i landet vårt.

Først har jeg lyst til å si at finansnæringen er en viktig næring, og det er en næring som må ha rammevilkår som gjør at den fungerer, for den bidrar bl.a. til den ekstremt viktige funksjonen i økonomien at man formidler kapital til dem som sparer og dem som investerer. I tillegg sikrer den viktige produkter som f.eks. forsikring og pensjonssparing. Finansnæringen er ikke en næring som ikke skal få anerkjennelse, tvert imot: Den skal få anerkjennelse som en viktig næring. Samtidig skal den reguleres, fordi den har betydning for hele økonomien, og vi har hatt finanskriser og gjeldskriser der man også har sett betydelige svakheter i reguleringen av finansnæringen. Det er et balansepunkt som må finnes mellom å gi mest mulig frihet og mest mulig åpenhet for nye produkter, men samtidig ikke gjøre det på en måte som undergraver finansiell stabilitet, og som gjør at fellesskapet må ta regningen når vi står midt oppe i finanskriser. Det har skjedd før, og vi lærer av det hver gang, men vi må prøve å hindre at noe tilsvarende skjer i framtiden, og det er ikke i seg selv et problem at også utlendinger tilbyr produkter i Norge.

Det er i hvert fall blant de tingene som jeg mener det er aktuelt å vurdere når vi nå skal legge fram et kapittel med en omtale av rammevilkårene for finansnæringen i finansmarkedsmeldingen. Også jeg mener det er verdt å se på hva andre land gjør, inklusive den ordningen som kalles variabel kapital, og spesielt også fordi det kan være nyttig å se på de utredningene som er gjort fra svensk side. Jeg mener at det er viktig at man forstår rekkevidden av eventuelle konkrete forslag, men vi har et åpent sinn. Vi er åpne for å vurdere og åpne for å justere, og siden dette nå er noe som i hvert fall i økende grad tas i bruk i enkelte europeiske land, inklusive nordiske land, er det absolutt noe som skal vurderes også fra vår side.

En konkurransedyktig, velfungerende og robust finansnæring er avgjørende for finansiell stabilitet og bidrar til aktivitet og omstilling i hele økonomien. Gjennom EØS-avtalen er reguleringen av norske finansmarkeder tett knyttet opp mot reguleringene i EU. I den siste tiden har EU lagt større vekt på forenklinger og på å styrke næringens konkurranseevne. Innspillene til finansmarkedsmeldingen viser at næringen er svært opptatt av at Norge henger med på denne utviklingen. Jeg legger vekt på at den norske finansnæringen skal ha gode rammebetingelser og kunne konkurrere med aktører i Europa. Derfor prioriterer regjeringen arbeidet med EU/EØS-saker på finansmarkedsområdet høyt. Finansmarkedsregulering skal bidra til velfungerende markeder, finansiell stabilitet og forbrukervern. Regjeringen vurderer kontinuerlig reguleringer og andre rammebetingelser på finansmarkedsområdet. Etter anmodning fra Stortinget skal regjeringen også i Finansmarkedsmeldingen 2026 gjennomgå finansnæringens rammevilkår. Dette arbeidet har pågått gjennom det siste året, og Finansdepartementet har mottatt omfattende innspill fra aktører i finansnæringen og andre interessenter, både gjennom et åpent innspillsmøte og skriftlig. Departementet har også mottatt innspill og vurderinger fra Finanstilsynet og Norges Bank. Representantforslaget tar opp tilsynspraksis og ansvarsdeling mellom Finansdepartementet og Finanstilsynet. Arbeidsdelingen ble vurdert av Stortinget i forbindelse med ny finanstilsynslov i 2024, og det er etter mitt syn ikke behov for å ta opp dette spørsmålet på nytt nå. I forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2026 har vi også varslet at vi vil se nærmere på tilsynspraksis i Norge og sammenlignbare EU-land. Jeg ser fram til å legge fram vurderingene for Stortinget senere i vår og til videre diskusjoner med Stortinget og næringen om hvordan vi kan styrke konkurransekraften til den norske finansnæringen og samtidig ivareta finansiell stabilitet og godt forbrukervern.

Jeg tror ikke jeg skal antyde noe om den grensen, utover å si at den har vært justert med ujevne mellomrom. Da har den ikke vært inflasjonsjustert. Da har man tatt større byks. Man må enten legge seg på en linje der man gradvis justerer litt, nesten hvert år, eller tar større hopp med større mellomrom. Jeg har ikke tenkt å mene noe mer om det i dag. Når vi eventuelt har vurdert det spørsmålet og kommet med en konklusjon, skal vi selvfølgelig dele det med Stortinget og legge det fram for Stortinget.

Det viktigste vi gjør for bygg og anlegg, er det vi gjør for totaliteten i norsk økonomi. At det er nye investeringer, at det er god vekst, bidrar også til aktivitet i bygg- og anleggsbransjen. Konkurransens natur er jo at noen bedrifter går bra, får gode overskudd og vokser, og at andre bedrifter ikke går så bra. Det ligger i markedets natur. Det er en del av konkurransen mellom private bedrifter. Jeg kan ikke garantere på vegne av alle norske private bedrifter at ikke noen kommer til å gå dårlig, men det jeg kan garantere, er at denne regjeringen kommer til å gjøre det den kan for at det samlet sett går bra, og at det er god vekst også når det gjelder investeringer i bygg og anlegg. Det er dels offentlige investeringer, og dels er det å fremme f.eks. private investeringer og privat boligbygging. Noe av det regjeringen har sagt, er at vi skal se på regelverket når det gjelder byggesaksbehandling og den slags. Det er omfattende, og det er mange gode grunner til det, men det er blitt svært omfattende over tid.

Den konkurransekraften realiseres hver eneste dag i norsk næringsliv. Det er mange dyktige mennesker i bedriftene – det er ansatte, det er ledere, det er investorer – som får til fantastiske resultater, og det kommer bl.a. til uttrykk ved at vi nå har god vekst i norsk økonomi. Den drives først og fremst av investeringer i private bedrifter og privat konsum, altså privat sektor, og det kommer til uttrykk ved at vi de siste årene har hatt en vekst i sysselsettingen på over 160 000 personer. Åtte av ti nye arbeidsplasser er i private bedrifter. Alle de arbeidsplassene i private bedrifter og all den veksten i private investeringer er et uttrykk for at det er god konkurransekraft i mange norske bedrifter. Det betyr ikke at alt er bra i norske bedrifter. Det betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer og forenklinger. Det er nettopp det regjeringen driver med når det gjelder de store makroøkonomiske rammebetingelsene – holde orden i økonomien – men også konkret når det gjelder å forenkle, og jeg har nevnt flere eksempler på det i innleggene mine i dag.

Det er viktig å gjøre tiltak så raskt som mulig, og den store og omfattende moderniseringen når det gjelder skatteinnkreving og toll, er jo allerede igangsatt og gir resultater. Vi har hatt på høring et forslag om digital fakturering og bokføring – e-fakturering – som er et betydelig tiltak, og vi setter f.eks. også i gang arbeidet med det som gjelder pliktig mottak av kontanter og en begrensning på det. Det er bare eksempler på det som dels er under gjennomføring, og det vi er i ferd med å avslutte vurderingen av, før vi tar endelig beslutning.

Jeg tror det alltid er lurt å sette seg godt inn i sakene og vurdere fordeler og ulemper, før man tar endelig stilling. Da er det viktig at de gjennomføres med kraft og tyngde, og det skal denne regjeringen gjøre, også på forenklingsfeltet, noe vi allerede har vist på en lang rekke områder. Det vi nå arbeider med, og som har vært på høring, er forslaget om pliktig digital bokføring og e-fakturering mellom virksomheter. Det er et stort, omfattende forenklingstiltak som kan spare bedriftene for betydelige beløp og mye arbeid, og er et eksempel på hvordan vi bruker ny teknologi til å forenkle og redusere byrdene for næringslivet. Også de store omleggingene som skjer innenfor tolletaten og skatteinnkreving, er store forenklinger. Jeg har bodd i utlandet en del og ser f.eks. at måten vi driver skatteinnkreving på i Norge, er vesentlig enklere enn i mange andre land fordi vi har kunnet bruke digitale løsninger. Som jeg sa i innlegget mitt, er vi også åpne for å vurdere kontantplikten for bedriftene – også en stor forenkling.

Jeg tror det er lurt at finansministeren venter med å annonsere hva som kommer i statsbudsjettet, til statsbudsjettet kommer. Vi har et åpent sinn, vi vurderer mange forslag, og så lanseres og annonseres det når forslagene er modne og regjeringen har valgt sin beslutning.

Vi vil gjøre mange ting for å forenkle hverdagen for norske bedrifter. Jeg nevnte noen i mitt innlegg. Vi vil hele tiden se på hvordan vi kan forenkle momssystemet, men det er også ganske viktig, det som nå skjer i hele skatteetaten, med forenkling av hele innkrevingssystemet, pluss det som skjer i tolletaten. Når det gjelder minstegrense for momsinnkreving, er det et forslag som vi ikke nå er beredt til å gå for, simpelthen fordi vi er opptatt av at vi fullt ut skal forstå konsekvensene av eventuelle endringer i den grensen.

Å styrke næringslivets konkurransekraft er en hovedsak for denne regjeringen. Forenklinger er en sentral del av dette arbeidet. Gjennom forenklinger i regelverk og digitale rapporteringsløsninger oppnår vi økt produktivitet og konkurransekraft i næringslivet og økt verdiskaping i Norge. I regjeringens plan for Norge er reduksjon av regelverksbyrden og lavere administrative kostnader for næringslivet en viktig prioritering. Vi vil identifisere forenklingstiltak som styrker konkurransekraften og verdiskapingen. Det handler om enklere regler, mer effektiv rapportering og moderniseringsprosjekter med stort forenklingspotensial. Siden 2021 har regjeringen innført flere tiltak som gjør hverdagen enklere for næringslivet. Dette fortsetter vi med i denne stortingsperioden. Ambisjonene våre er høye. På mitt område kan jeg nevne pliktig digital bokføring, e-fakturering mellom virksomheter og modernisering av den statlige innkrevingen som tiltak som vil gi betydelige gevinster for næringslivet. Regelverk og rapportering ivaretar samtidig viktige samfunnshensyn. Vi må balansere forenklinger mot hensynet til kvalitet, kontroll og rettssikkerhet. Målet er å sikre at rapporteringspliktene er forholdsmessige og minst mulig ressurskrevende for virksomhetene. Dette innebærer å redusere manuelt arbeid og legge til rette for digitale løsninger. Samtidig, dersom næringslivet skal hente ut gevinster, kreves det også omstillingsevne både hos bedriftene og i etatene som gjennomfører endringene. EU-kommisjonen har gjort forenkling til en hovedprioritet. Endringer som vedtas i EU vil også berøre Norge. I representantforslaget berøres flere tiltak på andre departementers ansvarsområder. På mitt område har jeg frarådet å nedsette et offentlig utvalg for å samordne regnskapsloven, bokføringsloven, skatteloven og merverdiavgiftsloven knyttet til regnskapsførsel. Det er allerede vurdert at samordning kan gi et mindre presist skatte- og regnskapsgrunnlag. Dette er en for stor risiko, når forenklingsgevinsten vurderes som begrenset. Et annet forslag gjelder valgfrihet for næringsdrivende til å ta imot kontanter som oppgjørsform. Regjeringen er positiv til hensikten, men en eventuell avgrensning av kontantplikten må utredes. Justis- og beredskapsdepartementet følger opp dette forslaget.

Fordi jeg mener to ting. Jeg mener for det første det er viktig at hvis man har lovfestede begrensninger, må de være klare og presise. For det andre mener jeg at en regjering selvfølgelig av og til må vurdere hvorvidt folk er egnet til en jobb, også sentralbanksjef, men det er en skjønnsmessig vurdering som jeg da mener regjeringen må gjøre innenfor de lovbestemmelsene som gjelder. Det å ha en såpass vag formulering, «egnet til å svekke» – og med det mener åpenbart denne representanten at noen fra Høyre mener det er egnet til å svekke, stille spørsmål – det mener jeg ikke er et godt grunnlag å ta den typen beslutninger på.

Jeg kan ikke utelukke at noen i opposisjonen på et helt urimelig grunnlag hadde reist urimelige spørsmål, men vi må jo tross alt ta beslutninger basert på det vi mener er riktig og galt. Jeg mener det er galt å antyde, som Høyre gjør i sitt forslag og i sin begrunnelse, at det å ha politisk bakgrunn i seg selv er noe som gjør at du ikke kan være kvalifisert som sentralbanksjef. Vi har hatt det tidligere, det har fungert utmerket, og jeg mener at vi i prinsippet også kan ha det i framtiden. Det er den jobben man faktisk gjør, den beslutningen man faktisk tar, og de kvalifikasjonene man har, som må avgjøre om man kan være sentralbanksjef. Det er noen unntak – som jeg da mener skal være klare og tydelige, ikke basert på skjønnsmessige vurderinger – f.eks. når det gjelder nære slektninger.

Jeg er veldig opptatt av at vi har en uavhengig sentralbank. Jeg var statsminister da vi innførte inflasjonsmålet, som jo forutsetter en uavhengig sentralbank, og har også vært statsminister og håndhevet og praktisert det i flere år. Jeg mener også at det er riktig at det er begrensning på hvem som kan utnevnes til sentralbanksjef og til hovedstyret i Norges Bank, f.eks. nære slektninger. Men hvis representanten antyder at det å ha politisk bakgrunn i seg selv er diskvalifiserende for å være sentralbanksjef, er jeg uenig. For meg var det et privilegium å bli utnevnt til sentralbanksjef. Jeg mener det var helt riktig at jeg ikke tiltrådte, det skyldtes at jeg fortsatte i NATO. Jeg har samarbeidet med sentralbanksjefer som har politisk bakgrunn, bl.a. Kjell Storvik, tidligere statssekretær for Høyre, en utmerket sentralbanksjef. Ingen betvilte hans uavhengighet. Det er også andre med partipolitisk bakgrunn som har hatt den posisjonen, så det å si at det er uforenlig, er jeg uenig i.

Sentralbanken er en av våre viktigste institusjoner, og sentralbankloven danner et godt og stabilt rammeverk for Norges Banks virke og formål. I dag behandler Stortinget enkelte endringer i denne loven. Jeg går ikke inn på alle forslagene i proposisjonen, men vil konsentrere meg om forslaget om at staten i alvorlige situasjoner og der andre finansieringskilder er vanskelig tilgjengelige, skal kunne pålegge Norges Bank å yte kreditt til staten. De siste årene har det skjedd store omveltninger i verden rundt oss. Vi må være forberedt på det utenkelige, og vi må ha gode beredskapsløsninger. Staten har en forpliktelse overfor sine innbyggere. Vi må sikre at vi får betalt ut trygd, pensjoner og midler til helseforetak og kommuner, også i alvorlige krisesituasjoner. Pensjonsfondet finansierer i dag mer enn en fjerdedel av statsbudsjettet. Det er bra, men det gjør oss også sårbare om vi skulle miste tilgangen til fondet. Hvis det samtidig viser seg at de øvrige finansieringskildene vi vanligvis benytter oss av, ikke er tilgjengelige, kan kreditt fra Norges Bank være eneste kilde til likviditet for staten. Derfor foreslår vi at staten i helt spesielle situasjoner skal kunne låne av Norges Bank. Det opprinnelige forslaget ble først sendt på høring av departementet høsten 2024. I det forslaget som Stortinget behandler i dag, er innspillene vi fikk fra Norges Banks hovedstyre i høringen, tatt hensyn til, og forslaget er justert og har fått en tydeligere innramming. Det er bl.a. presisert at terskelen for å låne av Norges Bank skal være høy og mulig kun når andre finansieringskilder er vanskelig tilgjengelige. I tillegg er det presisert at kreditten er tidsbegrenset til 90 dager. Med denne innrammingen mener jeg at forslaget er en beredskapshjemmel som ikke utfordrer uavhengigheten til pengepolitikken. Vi har og skal ha en uavhengig sentralbank i Norge, også etter dette lovvedtaket.

Sparebankene har en veldig viktig funksjon i de norske finansmarkedene, sparebankene har en viktig funksjon i forhold til norske bedrifter, og mange av dem har også en veldig god lokal forankring. Alt dette er regjeringen opptatt av. Det er også grunnen til at jeg mener det er bra at vi nå har fått en omfattende innstilling fra et faglig utvalg. Det er gjerne slik med faglige utvalg at de kommer med forslag som det er ulike meninger om. Det har altså vært en høring og vi har fått mange innspill, og det finnes argumenter for ulike løsninger. Igjen: Dette skal regjeringen gå igjennom, vi jobber med det i Finansdepartementet, og så skal vi fremme våre konklusjoner for Stortinget. Men vi er selvfølgelig opptatt av å trygge og sikre sparebankene, også den samfunnsmessige funksjonen sparebankene har, og grunnfondskapitalen og den funksjonen sparebankene har knyttet til å gi gaver til allmennyttige formål.

Jeg tror vi må skille mellom to ting her nå. Spørsmålet handlet om hvorvidt det var urimelig at ansatte i Finansdepartementet var med i sekretariatet for utvalget, og mitt svar på det er at det er rimelig, det er helt vanlig, og det var også tilfellet da Fremskrittspartiet hadde finansministeren. Da var det også helt vanlig at man hadde utvalg som kom med utredninger, og at det i sekretariatet satt folk fra embetsverket. Så det er ikke i strid med god forvaltningsskikk. Det er tvert imot i tråd med en god og lang tradisjon i Norge, under ulike regjeringer og ulike statsråder. Det andre spørsmålet er jo hva man mener om de ulike tiltakene utvalget har kommet med. Der er svaret at regjeringen vil komme til Stortinget med en sak når vi har drøftet og gått gjennom utvalgets innstilling, og selvfølgelig også sett på alle høringsuttalelsene som har kommet. Da vil vi også legge fram våre forslag til konklusjoner og invitere Stortinget til drøfting og vedtak om det.

Sparebankutvalget har på oppdrag fra Finansdepartementet utredet regler for sparebankenes kapitalstruktur. Målet har vært å ivareta sparebankenes egenart og samfunnsfunksjon. Utredningen har vært på høring, og det er kommet inn mange høringsinnspill som departementet vurderer grundig. Utvalget besto av fem eksterne medlemmer med solid kompetanse: to professorer, en advokat og to økonomer. Det er utvalgsmedlemmene som står bak anbefalingene i utredningen. Utvalget har fått hjelp fra et sekretariat. Sekretariatet ble ledet av en ekstern akademiker og besto for øvrig av ansatte i Norges Bank, Finansdepartementet og Finanstilsynet. For at offentlige utvalg skal kunne gjøre den jobben de blir satt til, er det viktig at de får støtte i et sekretariat. Sekretariatet bistår med faktagrunnlag og opplyser utvalgets diskusjoner, men det er utvalgsmedlemmene som konkluderer. Det er helt vanlig og ofte helt nødvendig at departementsansatte deltar i sekretariatet for offentlige utvalg. Det har vært tilfellet for de fleste utvalg på Finansdepartementets område, både under nåværende og tidligere regjeringer. Eksempler på dette er skatteutvalget, betalingsutvalget, finanstilsynslovutvalget, verdipapirlovutvalget og eiendomsmeglingsutvalget. Det er heller ikke uvanlig at departementsansatte som har deltatt i et sekretariat, også deltar i oppfølgingen av utredningen. Slikt arbeid krever ofte spesialkompetanse og inngående kunnskap om temaet for utredningen. Dette er en effektiv arbeidsmåte som har tjent oss vel i lang tid. Finansdepartementet arbeider til enhver tid med en rekke saker som har stor betydning for viktige deler av norsk økonomi. Arbeidet med sparebankenes kapitalstruktur ivaretar fullt ut prinsippene om god forvaltningsskikk, slik også det øvrige arbeidet i departementet gjør. På samme måte som det er utvalget som står ansvarlig for sine anbefalinger, er det jeg og regjeringen som er ansvarlig for de forslagene vi fremmer til Stortinget. Vi vil komme tilbake med en vurdering som skal gi Stortinget et godt grunnlag for en opplyst debatt om denne saken.

Regjeringen er opptatt av å gi bedriftene stabile og konkurransedyktige rammevilkår, og derfor er jeg glad for at det samlet sett går bra i norsk økonomi. Det er god vekst sammenlignet med mange andre land og sammenlignet med slik det var i Norge for få år siden. Lønningene vokser nå mer enn prisene, prisstigningen har kommet ned fra et veldig høyt nivå, opp mot 6–7 pst., kjøpekraften bedres, og investeringsnivået ligger på et høyt nivå i Norge. Eksporten går også godt. Vi er også opptatt av å ha gode og forutsigbare rammevilkår når det gjelder skatt. Det er en av grunnene til at vi har tatt initiativ til et bredt skatteforlik. Men vi advarer mot å gjennomføre skattekutt som innebærer massive skattelettelser til dem som har aller mest fra før. Et forslag om bare å fjerne formuesskatten vil være et stort og målrettet tiltak for å øke forskjellene i Norge, og det tror vi ikke den norske modellen og Norge er tjent med.

Vi deler uroen industrien har for toll. Norge er et land som har store fordeler av åpen og fri handel og en regelbasert verdenshandel. Derfor har vi fjernet så godt som all toll på industrivarer, med noen unntak for relativt lave tollsatser på en del tekstilprodukter. Trusselen har vært at blant andre og spesielt USA har dels gjennomført store tolløkninger og videre varslet store tolløkninger. Den siste runden, der den amerikanske presidenten truet med å innføre toll mot en lang rekke europeiske land og Norge, i forbindelse med spørsmålet om Grønland, var jo dobbelt uakseptabel – både fordi det er uakseptabelt å gjøre krav på en annen stats territorium, Grønland, og fordi det er uakseptabelt å koble toll til den typen spørsmål. Der har Norge, statsministeren spesielt, vært veldig aktiv, og med mange andre tiltak har det bidratt til at trusselen nå er frafalt mot Norge og andre land.

Tollavgifter på industrivarer er over tid nærmest avviklet. Gjenværende tollavgift på industrivarer omfatter klær og enkelte andre tekstiler som tepper, håndklær og gardiner. Tollavgiftssatsen varierer fra 5,6 til 10,7 pst. av tollverdien. Norge gir tollavgiftfritak for industrivarer i frihandelsavtaler og til en rekke utviklingsland gjennom GSP-systemet, Generalized System of Preferences. For å få tollavgiftsfritak som følger av disse ordningene, må varene ha opprinnelse i et av avtalelandene, og importøren må kreve fritaket ved innførselen. I 2020 innførte Norge en enklere ordning for privatpersoners netthandel fra utenlandske nettbutikker – den såkalte VOEC-ordningen. Den gjelder for varer med verdi under 3 000 kr. Ordningen går ut på at den utenlandske selgeren eller e-handelsplattformen der det handles, registrerer seg i ordningen og krever inn merverdiavgiften når kunden betaler i nettbutikken. Ordningen sørger for effektiv oppkreving av merverdiavgift uten store kostnader for forbrukerne. VOEC-ordningen gjorde det mulig å avvikle den tidligere 350-kronersgrensen for avgiftsfri import. Denne beløpsgrensen omfattet også fritak for merverdiavgift og fordelsbehandlet alle typer varer, ikke bare tekstiler. Som et forenklende tiltak ble klær og andre tekstiler som håndteres i VOEC-ordningen, fritatt for tollavgift. Tollavgiftsfritaket er isolert sett uheldig, men har vært ansett nødvendig for at VOEC-ordningen skal fungere godt. Avvikling av tollavgiften på klær og andre tekstiler vil fjerne konkurranseulempen som den gir norske importører overfor utenlandske netthandlere. Bortfall av tollavgiften vil dessuten innebære en forenkling for både næringsdrivende og Tolletaten. Ifølge beregninger fra Finansdepartementet vil en slik endring gi et årlig provenytap i størrelsesordenen 1,2 mrd. kr. Som representanten selv er inne på, må eventuelle avviklinger av denne typen tollsatser behandles i den ordinære budsjettrunden. Jeg kan ikke nå si hva som kommer i framtidige budsjettforslag.

Jeg kjenner ikke akkurat til påstanden om at man ikke har ønsket å opplyse om saken. Jeg er veldig opptatt av at det skal være en opplyst og åpen debatt. Dette har vært et problem i veldig mange år, også før jeg ble finansminister, at vi står overfor store, økte kostnader knyttet til rensetiltak. Det er riktig at noen kommuner har gjennomført betydelige tiltak. Det har kostet ganske mye penger, og det betales av innbyggerne i de kommunene gjennom brukerfinansiering, gjennom vann- og avløpsavgifter. Andre kommuner har ikke gjort det. Jeg er enig i at det er viktig å prøve å unngå at vi får pålegg om rensing på steder hvor det ikke er behov for rensing, og derfor jobber vi også tett for å påvirke EU-direktivet. Men igjen: Helt uavhengig av det EU-direktivet er det veldig mange steder der vi må gjennomføre rensetiltak, i hvert fall sekundær- og tertiærrensing, og det kommer til å være en kostnad. Det må det norske fellesskapet på en eller annen måte betale, enten det er gjennom skatteseddelen eller ved brukerfinansiering, og brukerfinansiering er den måten vi så langt har valgt for denne typen kostnader.

Det bekymrer meg selvsagt at det er en risiko for at det blir økte kostnader knyttet til vann og avløp og rensetiltak. Det bekymrer meg også at vi åpenbart har for dårlig rensing i dag. Det har vi uavhengig av EU-direktiver. Det er veldig mange kommuner som ikke engang har det man kaller sekundærrensing, som egentlig bare er å rense for bakterier. Nitrogenrensing er et nytt nivå, som enda færre kommuner har. Det er altså en kostnad som vi er nødt til å ta som samfunn. Når vi bruker det systemet vi har hatt i alle år, nemlig at kommunene tar det inn gjennom gebyrer, er det innbyggerne som betaler, men det er jo ikke slik at innbyggerne ikke betaler dersom vi finansierer det gjennom skatteseddelen. Det er det norske samfunnet som på en eller annen måte skal betale denne kostnaden. Så er vi selvfølgelig opptatt av at det skal skje på en best mulig måte, og at kostnadene er så lave som mulig – og at vi ikke må gjennomføre unødvendige, dyre tiltak.

Regjeringen reduserte merverdiavgiftssatsen på vann og avløp i 2025. Det har bidratt til å styrke husholdningenes kjøpekraft. Det er anslått at en vanlig norsk husholdning har fått en avgiftslettelse på 500–1 500 kr. Jeg mener likevel vi bør være varsomme med å bruke merverdiavgiften for å oppnå politiske formål utover å skaffe staten inntekter. Den er en effektiv måte å finansiere velferden på. Ved å utnytte merverdiavgiftsgrunnlaget godt kan andre skatter med mer negativ virkning på økonomien holdes nede. Det er bra for norsk økonomi og for husholdningenes kjøpekraft. Når vi innfører nye reduserte satser, gir det lavere inntekter for staten, og dermed mindre penger å fordele over statsbudsjettet. I tillegg blir systemet mer komplisert. Omfanget av særordninger, som fritak og reduserte satser, bør derfor begrenses. Slike avvik i merverdiavgiftssystemet kan også føre til vridninger i forbruket, som ikke er en særlig god utnyttelse av samfunnets ressurser. Revidert avløpsdirektiv er klima- og miljøministerens ansvarsområde. Direktivet er EØS-relevant, og Norge er folkerettslig forpliktet til å innlemme det i norsk rett. Regjeringen arbeider nå med EFTA-landene og EU-siden om tilpasninger. For øvrig har Norge et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet. Uavhengig av nye krav er det behov for store investeringer i kommunene. Det er derfor vanskelig å estimere kostnadene knyttet til revidert avløpsdirektiv isolert sett. Regjeringen vil fortsette å arbeide for norske interesser ved gjennomføringen av direktivet. Vi jobber med gode løsninger og tilpasninger som tar best mulig hensyn til norske forhold og kommunenes gjennomføringsevne. Det er f.eks. et viktig mål for regjeringen at mindre tettsteder ikke får unødvendig strenge og kostbare krav med begrenset miljønytte. Resultatet av arbeidet vi nå gjør, vil kunne påvirke de økonomiske kostnadene for norske innbyggere.

Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med innstillingen. Kapitalmarkedet er viktig som finansieringskilde for næringslivet. Regjeringen arbeider for en regulering av dette markedet som fremmer finansiell stabilitet, og som bidrar til velfungerende tilgang til internasjonale finansmarkeder. EØS-avtalen innebærer at det norske og det europeiske kapitalmarkedet er tett integrert, med betydelige kapitalflyt på tvers av landegrensene. I proposisjonen foreslår regjeringen å gjennomføre verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen i norsk rett. De to rettsaktene fastsetter et nytt kapitalkravsregelverk for verdipapirforetak. Verdipapirforetak har fram til i dag vært underlagt det samme kapitalkravsregelverket som banker, som er basert på EUs regelverk. Formålet med det nye regelverket er å gi regler som er mer tilpasset de risikoene verdipapirforetak står overfor. Dette skal sikre mer effektivt tilsyn og mer effektiv risikostyring og samtidig fremme stabilitet og investorbeskyttelse. Verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen regulerer langt på vei de samme temaene som kapitalkravsregelverket for banker. Dette omfatter krav til kapital, likviditet, virksomhetsstyring, godtgjørelse, offentliggjøring, rapportering og tilsynsvirksomhet. Endringene forventes i de fleste tilfeller å føre til noe lavere kapitalkrav for verdipapirforetak enn etter gjeldende bankregelverk. Regjeringen mener det ikke er behov for strengere nasjonale regler om variabel godtgjørelse enn det som kreves av verdipapirforetaksdirektivet. For det første er norske verdipapirforetak små i europeisk sammenheng, og de driver hovedsakelig virksomhet som rådgivning, megling og emisjonsplasseringer, uten å stille fulltegningsgaranti. For det andre gjelder det generelle regler om godtgjørelsesordninger på verdipapirområdet som bidrar til å ivareta målet om ansvarlig risikostyring og investorbeskyttelse. Dessuten vil et absolutt bonustak gi mindre fleksibilitet i perioder med økonomisk nedgang. Regjeringens vurdering er i tråd med Finanstilsynets forslag. Finanstilsynet hadde opprinnelig foreslått å videreføre de gjeldende reglene om bonustak for verdipapirforetak, men i lys av endringer i EUs bonusreguleringer justerte også Finanstilsynet sin vurdering i etterkant av høringen. Jeg er derfor glad for at Stortinget gir sin tilslutning til å gjennomføre dette i norsk lov.

Jeg mener virkelig at det er viktig, når vi har offentlige utgifter på det nivået vi har i Norge, at vi er opptatt av å bruke dem på best mulig måte. Det er mange gode formål bak de øremerkede tilskuddene til ulike grupper og til ulike formål som det er bred tilslutning om å støtte. Likevel har denne regjeringen fjernet ganske mange slike øremerkede tilskudd, med støtte fra våre budsjettpartnere, fordi vi har tillit til kommunene, og fordi vi ønsker mindre byråkrati og papirarbeid. Vi har altså fjernet et tilskudd på 78 mill. kr, men gitt 600 mill. kr i egne tilskudd til toppbemanning i barnehagene pluss 8,4 mrd. kr i ekstra frie inntekter til kommunene. Da er det fullt mulig å finne de 78 mill. kr som vi har fjernet til det øremerkede tilskuddet, for fortsatt å finansiere denne opplæringen. Jeg trodde Venstre var for kommuner og trodde på selvstyre og lokal klokskap. Istedenfor vil de altså detaljstyre kommunene fra staten. Det er Arbeiderpartiet imot.

Denne regjeringen er opptatt av at vi skal gjøre ting på de smarteste og de beste måtene, og at vi skal bruke offentlige midler på den best mulige måten. Dette er en regjering og et flertall som ønsker en sterk offentlig sektor, høye offentlige utgifter, for å trygge velferden og for å trygge rettferdig fordeling. Nettopp derfor er vi også opptatt av at vi skal, så langt som overhodet mulig, redusere unødvendig papirarbeid og gi kommunene frihet og tillit til å sette inn pengene der det er mest behov for dem. Derfor har vi i dette budsjettet fjernet mange øremerkede tilskudd. De aller, aller fleste av dem er direkte innlemmet i kommunerammen. Dette tilskuddet er ikke det – det er riktig. Til gjengjeld har vi økt de frie inntektene til kommunene med 8,4 mrd. kr, og i tillegg til det flere hundre millioner kroner til toppet bemanning i barnehager. Det tilskuddet som fjernes, er på 78 mill. kr., en bitte liten andel. Jeg er helt trygg på at kommunene har de pengene de trenger for å bevilge til svømmeopplæring, forutsatt at de mener det fortsatt er viktig.

Jeg er enig i at hvis skatten går opp for en enkeltperson, så går den opp, og så er jeg enig i at hvis den går ned for en annen person, går den ned. Det som er viktigst for alle personer, er de samlede skattene og avgiftene, og det er det en god profil på fra denne regjeringen. Jeg mener at grunnen til at vi trenger et forutsigbart og godt takseringssystem – for det er det dette handler om, hvordan vi takserer boliger – er at det så lenge vi skattlegger boliger, bør være en riktig takst som ligger til grunn. Fremskrittspartiet kan si at de er imot formuesskatt på bolig, men de satt altså åtte år i regjering og beholdt formuesskatt på bolig, så basert på det Fremskrittspartiet faktisk gjør når de er i regjering, er også Fremskrittspartiet avhengig av at vi har et riktig og rettferdig takstsystem, og det er det vi nå har foreslått. Det bør også Fremskrittspartiet være glad for når de mest sannsynlig skal fortsette å skattlegge boliger neste gang de sitter i regjering – i en fjern framtid.

Jeg mener det er rimelig at vi har en mest mulig rettferdig og riktig taksering av boliger. Derfor gjorde vi en justering som for noen boliger betyr økt verdsetting. Alle de pengene har vi brukt på å redusere andre skatter, også formuesskatt på bolig. Det er ikke noen økning i skatten, det er tvert imot et samlet sett mer rettferdig skattesystem, der folk med lave inntekter og lave formuer har fått lettelser. Det andre jeg synes er rimelig, er at vi når vi diskuterer nysalderingen, kanskje diskuterer nysalderingen. Dette var en viktig diskusjon vi hadde da vi vedtok statsbudsjettet for neste år.

Det er en del av det budsjettet som er vedtatt for 2026, og der ble det gjort mindre justeringer i hvordan vi fastsetter verdien på bolig. Samlet sett var det ingen økning i skatten på bolig, men det er en mer forutsigbar og riktigere verdsetting av bolig. Det gjør alt i alt at vi får en riktigere beskatning av bolig. Det er ikke noe vedtak som gjøres i den saken vi behandler her i dag. Det var en del av den budsjettbehandlingen vi hadde i Stortinget for en tid siden. Vi er trygge på at det vi gjør på boligskatt, der noen satser/sjablonger for å fastsette boligverdi justeres og f.eks. minstefradraget i formuesskatten økes, samlet sett har en god fordelingseffekt og også bidrar til et mer rettferdig skattesystem.

Stortinget behandler i dag regjeringens forslag til ny saldering av statsbudsjettet for 2025. Forslagene fra regjeringen gjelder i hovedsak endringer som tilpasser bevilgningene til oppdaterte anslag og sikrer realistisk budsjettering. Proposisjonen gir også en samlet oversikt over endringer i utgifter og skatte- og avgiftsanslag gjennom året. Regjeringens forslag til endringer i nysalderingen innebærer samlet sett en styrking av budsjettbalansen. Utgiftene til folketrygden går ned, og lavere anslag for flyktningankomster reduserer utgiftene til mottak og integrering. Samtidig øker utgiftene til enkelte ordninger som følge av nye anslag, bl.a. strømstøtte til husholdningene. Som del av budsjettavtalen for 2026 ble det også enighet om enkelte endringer i 2025-budsjettet. Dette gjelder – som tidligere nevnt i debatten – økte bevilgninger til bistand til Gaza, klimainvesteringer og skogvern samt midler til idrett, frivillighet og investeringsmidler i landbruket. Samlet innebærer endringene til nysalderingen, inkludert dem som ble inngått i forbindelse med budsjettforhandlingene, at det strukturelle oljekorrigerte underskuddet er 14 mrd. kr lavere enn etter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Bruken av fondsmidler ligger likevel 36 mrd. kr over nivået i saldert – eller altså vedtatt – budsjett. Det skyldes primært den ekstraordinære støtten til Ukraina på 50 mrd. kr som Stortinget vedtok i vår. Ser vi bort fra denne ekstraordinære økningen i støtten til Ukraina, er bruken av fondsmidler lavere enn i saldert budsjett. Uttaket fra Statens pensjonsfond utland holder seg på 2,7 pst. av verdien ved inngangen til året – det samme som i saldert budsjett og i revidert nasjonalbudsjett. Samlet viser nysalderingen av budsjettet for 2025 at det føres en ansvarlig økonomisk politikk i landet som trygger husholdningenes økonomi og gir forutsigbare og gode rammevilkår for norske bedrifter. Den ansvarligheten er det viktig at vi også viderefører neste år.

Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med innstillingen. Garantiordningen for skadeforsikring dekker i dag krav ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak som selger forsikringer gjennom filial i Norge. I lovproposisjonen foreslår regjeringen å utvide garantiordningen slik at den også dekker krav ved konkurs i forsikringsforetak som har solgt skadeforsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Dette vil sikre likebehandling av skadelidte i Norge når forsikringsforetak går konkurs, enten forsikringen er kjøpt gjennom et norsk forsikringsforetak, gjennom en filial eller direkte fra et forsikringsforetak i et annet EØS-land. Jeg har merket meg at et mindretall i komiteen, bestående av representantene fra SV og Rødt, har foreslått at Yrkesskadeforsikringsforeningen bør dekke krav på yrkesskadeforsikring og konkurs i forsikringsforetak som har solgt forsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Regjeringen mener det er en bedre løsning å utvide garantiordningen. For det første er garantiordningen allerede etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs. For det andre vil bruk av garantiordningen bety at det vil være flere forsikringsforetak til å fordele ansvaret ved konkurs. Yrkesskadeforsikringsforeningen vil dessuten bare kunne dekke krav på yrkesskade og ikke andre typer skade. I dag er situasjonen at norske forsikrede som ikke får godkjent forsikringskravet sitt av et utenlandsk konkursbo, må gå til søksmål mot konkursboet i utlandet for å få prøvd kravet sitt. Dette kan være krevende. Regjeringen sa derfor i proposisjonen at vi vil be Finanstilsynet utrede løsninger som kan gi norske forsikrede søksmålsadgang i Norge. Finanstilsynet er nå i sluttfasen av sitt arbeid med en slik utredning. Utredningen vil deretter bli sendt på høring og fulgt opp videre i departementet. Da kan vi eventuelt ta nye skritt for ytterligere å styrke arbeidstakeres rettigheter når det gjelder skadeforsikring.

Det aller viktigste i det forliket var å bidra til at vi fikk et nytt system for beskatning. Det står seg godt, det fungerer, og det er en kombinasjon av at vi har overskuddsskatt og utbytteskatt. Så har det vært noen gjort noen justeringer. Det ble også gjort under Solberg-regjeringen. Jeg mener at de skatteforlikene vi har hatt, både det vi hadde i 2005, da vi innførte utbytteskatt og avskaffet delingsmodellen, og det forliket som vel er fra 2015, der man begynte å redusere selskapsskatten, er forlik som har stått seg godt, og der hovedtrekkene er bevart. Det vil vi fortsatt slå ring om.

Jeg er enig i de vurderingene som gjøres i perspektivmeldingen, og jeg er også veldig bevisst på at fødselstallene i Norge gjennom en god del år har falt. Nå tror jeg det skyldes veldig mange ulike forhold, for vi har jo også sett at når det gjelder barnehagepriser, barnetrygd og den type ting, har det over de siste årene også vært gjort ganske mye for å bedre barnefamilienes levekår. Samtidig mener jeg vi skal være veldig forsiktige med å politisere barnefødsler. Jeg har veldig tro på enkeltmennesket. Jeg tror at det er en veldig privat og personlig beslutning om man vil ha barn, og hvor mange barn man skal ha. Vi skal være litt forsiktige med å gjøre det til et veldig partipolitisk tema. Jeg merker meg jo at fødselstallene de siste par årene, under denne regjeringen, nå har begynt å vokse igjen, etter mange år med nedgang. Det tror jeg også illustrerer at vi ikke må gjøre dette til et partipolitisk stridsspørsmål, men skjønne at det er veldig kompliserte sammenhenger som avgjør hva som gjør at folk får barn, eller ikke får barn.

Jeg mener skatteløftet er veldig viktig og helt riktig. Det gir en ramme og en forutsigbarhet for den samlede skattepolitikken, men innenfor et uendret samlet skatte- og avgiftsnivå er det mulig å gjør veldig mye. Det vi sier, er at vi tetter skattehull, vi bidrar til at de rike bidrar mer til felleskassen, og så bruker vi de pengene til å redusere skatt for folk med vanlige inntekter. Det har vi gjort i dette budsjettet, og det ønsker vi å gjøre i framtidige budsjetter i samarbeid med SV. Jeg har lyst til å si at i et land som har over 20 000 mrd. kr i et pensjonsfond, og som har den sterke finansøkonomien Norge har, så tror jeg at bare det å opprettholde skattenivået er ganske krevende. Derfor mener jeg det er riktig at vi slår ring om skatteløftet, som Arbeiderpartiet gjør. Jeg vil også minne om at vi har brukt omtrent en tredjedel av oljeinntektene til å redusere skatter og avgifter, og det viktigste er redusert elbilfordel.

Vi tar inn over oss all ny kunnskap og bruker den til å utforme nye virkemidler, og det beste er når vi greier å få bred tilslutning til det i Stortinget, slik at det faktisk blir gjennomført. Når det gjelder arbeidsfradrag, er det et forsøk vi gjennomfører fordi vi når vi har gått til de beste fagmiljøene, har fått veldig ulike vurderinger av om det faktisk vil øke tilbudet av arbeid eller ikke. For få år siden vurderte Holden-utvalget, eller sysselsettingsutvalget, det som da var av kunnskap og forskning, og kom til at arbeidsfradrag ikke på noen troverdig måte ville øke arbeidstilbudet, i hvert fall ikke i forhold til kostnaden. Så var det et annet utvalg med fagøkonomer, Ragnar Torvik-utvalget, eller skatteutvalget, som kom til motsatt konklusjon. Så disse ekspertene er uenige om hvordan det vil virke. Det de alle er enige om, er at vi trenger kunnskap og forskning. Derfor er de glade for at vi nå setter i gang et forskningsprosjekt. Hvis det viser at dette faktisk øker tilbudet av arbeidskraft, er det et argument for å redusere skatten bredt, i motsatt fall er det et argument mot.

Trinnskatten for de høyeste trinnene blir uendret i 2026 sammenlignet med 2025. Det er riktig at det er en tiendedels økning, tror jeg, i forhold til forslaget. Vi skal ta med all kunnskap vi får, vi, til å vurdere de endringene vi skal gjøre. Vi har tatt initiativ til et arbeid om et skatteforlik, en skattekommisjon, og Arbeiderpartiet har tidligere vært med på å redusere marginalskattesatser, de høyeste skattesatsene, dersom vi samtidig greier å tette skattehull og utvide skattegrunnlaget, slik at det ikke blir en urimelig skattefordel til dem som har de høyeste inntektene og de høyeste formuene. Det er en av grunnene til at jeg er glad for at det nå er bred tilslutning for et arbeid i en skattekommisjon, som er et viktig skritt i retning av et skatteforlik. Men det vi ikke kan gjøre, er å bare kutte ensidig i de høyeste skattesatsene som de med høyest inntekt betaler. Da bidrar vi til økte forskjeller og mindre inntekter, og det vil vi ikke være med på.

Det viktigste er å komme fram, og vi kommer fram dit vi ønsker, nemlig at vi får tettet et veldig alvorlig skattehull. Det har vært vel kjent at regjeringen har vurdert det. Det ble varslet av finansminister Trygve Slagsvold Vedum allerede i august 2024, i et svar til Stortinget, at man vurderte å tette dette skattehullet. Det er grundig vurdert i proposisjonen, og det er redegjort for alle detaljer. Vi er svært trygge på at det å fortsette å ha et stort skattehull som kommer noen av de mest velstående menneskene til gode, er et veldig lite målrettet virkemiddel for å bidra til økt boligbygging.

Som vi også har redegjort for i budsjettet og i forslaget, er det i henhold til utredningsinstruksen fullt mulig å unnlate høring dersom det vanskeliggjør gjennomføring av tiltaket. Her er det helt åpenbart muligheter for skattetilpasninger, så derfor har vi gjort det. Det er nettopp derfor det er denne type unntak når det er høy risiko for at man tilpasser seg hvis man sender et slikt forslag på høring. For å unngå tilpasninger måtte forslaget settes i verk fra det ble kjent. Skulle det vært sendt på høring, måtte skattehullet ha stått åpent i mye lengre tid eller i ett år til. Derfor gjorde vi det som vi gjorde. Jeg er igjen trygg på at det både er i tråd med utredningsinstruksen og de unntakene som er der, og også er i tråd med hva som er rimelig for å unngå at inntekter som bør bli beskattet, fortsatt ikke blir beskattet.

Vi er veldig trygge på at det vi gjør når det gjelder å avvikle denne flertrinnsmodellen, er riktig. Det er et stort skattehull som har bidratt til at mange milliarder kroner som skulle kommet til beskatning, ikke har kommet til beskatning. Vi har også sett oppslag i mediene om hvordan noen av de mest velstående menneskene i Norge har brukt det skattehullet til ikke å bli beskattet for de inntektene de faktisk har. Det gjelder også tomter, så det er nødvendig å gjøre det på den måten regjeringen nå har fått flertall i Stortinget for å gjøre. Det er et ekstremt lite treffsikkert virkemiddel for å øke boligbyggingen å ha et stort skattehull i skattesystemet. Derfor er jeg glad for at det er et bredt flertall på Stortinget som støtter det regjeringen har foreslått. Det er mye bedre at vi tetter skattehull, som vi har gjort i dette budsjettet, og bruker de inntektene på å redusere skatt for vanlige folk, redusert skatt på inntekt og redusert elavgift.

Stortingsflertallet er blitt enig om et godt og ansvarlig budsjett for landet. Det samlede skatte- og avgiftsnivået vil være uendret neste år. Innenfor denne rammen gjør vi endringer som gir oss et bedre og mer rettferdig skattesystem. Vi tetter skattehull, trapper ned subsidiene til elbiler og gjør det dyrere å forurense. Disse inntektene gjør det mulig å gi lettelser som bidrar til at folk kan få bedre råd. Inntektsskatten settes ned. Elavgiften reduseres. I tillegg styrker vi konkurransekraften til norske verdipapirfond. En av de største utfordringene norsk økonomi står overfor, er mangel på arbeidskraft. Vi trenger ny kunnskap og nye virkemidler for å få flere i arbeid. Derfor innfører vi nå en forsøksordning med arbeidsfradrag for unge. Målet er å finne ut om lavere skatt på arbeid faktisk gjør at flere kommer i jobb. For næringslivet og husholdningene er det viktig med stabilitet og forutsigbarhet. Regjeringen har derfor tatt initiativ til et skatteforlik, og jeg er glad for at det er bred tilslutning her på Stortinget for å delta i arbeidet i en skattekommisjon. Når skattekommisjonen er ferdig med sitt arbeid, vil regjeringen legge fram en stortingsmelding om en helhetlig skattereform. Målet er å bidra til et mer forutsigbart skattesystem som styrker bedriftenes konkurransekraft og bidrar til mer rettferdig fordeling. Det at det snart vil bli oppnevnt en skattekommisjon, er selvfølgelig ikke noen garanti for at det blir et skatteforlik, men det gjør at vi kommer ett skritt nærmere, for vi trenger et skattesystem som bidrar både til å trygge verdiskaping og til mer rettferdig fordeling. I tillegg vil regjeringen i de årlige budsjettene legge fram endringer vi mener er riktige og nødvendige for å lage et bedre skattesystem og tette skattehull, slik at vi kan bruke penger på å redusere skatt for folk med vanlige inntekter.

Forslaget er ikke behandlet i denne salen ennå. Det er klart at regjeringen legger vekt på og selvfølgelig følger vedtak som fattes i Stortinget, men dette er en sak som er til behandling, og en sak som er på høring. Vi mener det er lurt å gjennomføre høringen, og høringen vil også bli gjennomført, så vidt vi forstår, før saken behandles i salen. Da har man mer kunnskap. Det andre er at et godt utformet grunnrenteskattesystem ikke vil redusere investeringene. Det er riktig at overskuddet i enkeltprosjekter kan bli mindre, men avkastningen per krone blir den samme, fordi skattesystemet tar noe av inntektene, men tar en tilsvarende andel av utgiftene. Så lønnsomheten, avkastningen per krone som er investert, blir den samme med et godt grunnrenteskattesystem. Derfor har vi grunnrente i oljesektoren, i vannkraftsektoren og på andre områder også. Det bidrar ikke til å hindre investeringer, men det bidrar til at vi hindrer uheldige tilpasninger. Det er altså ikke slik at norsk vassdragsnatur er slik laget at det er praktisk talt null potensial mellom 10 og 20 MW, det er skattesystemet som gjør det.

Det vi vet helt sikkert, er at norsk vassdragsnatur ikke er utformet slik at det bare er lønnsomt å bygge ut opp til 10 MW, og så er det plutselig stopp opp til 20 MW. Det er helt åpenbart at det skyldes tilpasning til skattesystemet. Kommer en over 20 MW, begynner fordelen ved skala å være så stor at det oppveier skatteulempen, men når det er praktisk talt null utbygging mellom 10 og 20 MW, er det helt åpenbart at det skyldes skattetilpasning. Det er altså et stort kraftpotensial som ikke utnyttes. Det betyr et samfunnsøkonomisk tap, men det betyr først og fremst mindre kraft og høyere kraftpriser. Det er veldig uheldig at man ikke er villig til å se på hvordan man kan gjøre noe med det, for å sikre mer kraft, mer inntjening til landet og flere større prosjekter. Vi har en høring, og da skal vi lytte til alle gode innspill, men vi mener at noe av den skremselen som er i mediene nå, er feil. Vi har undersøkt de ti eksemplene som har blitt offentliggjort av Småkraft AS. Ni av dem fikk konsesjon i perioden 2014–2018, og en har utsatt iverksettelsen av disse prosjektene lenge før denne høringen, så det er helt åpenbart at det ikke er høringen som er problemet, men andre ting, som f.eks. lønnsomheten i prosjektene. Det er synd at Senterpartiet ikke er med på å få ut mer kraft.

Som representanten Sande vil være kjent med, har jeg nylig svart Stortinget – og representanten Stokkebø – på spørsmål om forslaget om reduksjon av nedre grense i grunnrenteskatten for vannkraft, som nå er på høring. Kraftverk under 10 MW omtales ofte som småkraftverk, men det er ikke små prosjekter. Et kraftverk rett under dagens nedre grense for grunnrenteskatt kan investere i størrelsesordenen 200 mill. kr, og produksjonen fra et slikt kraftverk kan tilsvare forbruket til 1 750 eneboliger. Samlet står kraftverk under 10 MW for en årsproduksjon på over 12 TWh, som tilsvarer forbruket i om lag 625 000 boliger. Jeg mener at skatteregler bør skape minst mulig vridninger. Det betyr at skatteregler bør utformes slik at selskaper har insentiv til å bygge kraftverk som utnytter kraftpotensialet og gir den samfunnsøkonomisk beste utbyggingen. Gjennomførte kraftutbygginger viser klart at kraftverk tilpasses rett under nedre grense. Fra og med 2020 til august i år er det satt i drift 180 kraftverk under 10 MW – som om lag tilsvarer nedre grense for grunnrenteskatten. Derimot er det bare satt i drift ett kraftverk mellom 10 MW og 20 MW. Dette er bakgrunnen for at regjeringen hører et forslag om redusert nedre grense. Høringsforslaget kan gi mer fornybar kraftproduksjon, samtidig som de samlede miljøkonsekvensene reduseres. En vel utformet grunnrenteskatt med nøytralt skattegrunnlag vil gi de beste forutsetninger for stabile skattevilkår over tid. Uendret nedre grense vil videreføre en kjent svakhet i grunnrenteskatten. Et hinder for lønnsom, fornybar kraftproduksjon vil da fortsatt være til stede. Etter regjeringens vurdering er den beste løsningen å redusere nedre grense for grunnrenteskatt til 1 500 kVA, men også andre tilpasninger kan vurderes om disse viser seg å være mer hensiktsmessige. Høringsinstituttet er viktig for å ivareta demokratiske rettigheter når offentlig politikk utformes. Solid utredning der fakta kommer fram og ulike hensyn veies mot hverandre, legger grunnlaget for gode beslutninger. Samtidig reduseres risikoen for en mer vilkårlig politikk preget av særinteresser. Høring av skatteforslag sikrer forutberegnelighet for selskapene og gir alle berørte muligheter til å komme med innspill. Jeg mener derfor at høringen som nå pågår, bør gjennomføres. I lys av innspillene i høringen og behandlingen av representantforslaget i Stortinget vil jeg vurdere hvordan saken skal følges opp.

Det vi vet, er at de medieoppslagene er feil, i den forstand at det er selskaper som har fått konsesjon for lenge siden, men ikke brukt den. Det minner litt om valgkampen, hvor også høyrepartiene brukte veldig mange feil eksempler på hvordan skatt påvirker investeringer og verdiskaping. Det andre vi vet sikkert, er at fra 2020 er det satt i drift 180 kraftverk, alle akkurat under 10 MW, mens det knapt er noen prosjekter mellom 10 MW og 20 MW – egentlig bare ett. Det indikerer virkelig at her tilpasser man seg skattesystemet og bygger ut mindre enn det man ellers ville ha gjort. Det betyr mindre kraft, større naturinngrep og mindre kraftforsyning til Norge. Så at det er uheldige konsekvenser av det systemet vi nå har, er åpenbart. Derfor har vi sendt på høring et forslag. Vi skal lytte til alle høringsinnspillene, og jeg mener det er en god norsk tradisjon at man på det grunnlaget endelig tar stilling til hva man gjør. Det jeg synes er underlig med høyrepartiene, er at de altså benekter det som er et faktum, nemlig at dagens system bidrar til redusert kraftutbygging, og så nekter de å diskutere alternativer i en høringsrunde.

Det er riktig at det har vært en del medieoppslag om prosjekter som skal være stanset. Småkraft AS lister opp ti prosjekter som nå stanses umiddelbart. Det er ifølge dem allerede besluttet og iverksatt. Departementet har gått gjennom disse ti prosjektene, og ti av de ti prosjektene fikk konsesjon så tidlig som i årene 2014–2018. Alle disse prosjektene har allerede søkt om og fått innvilget utsatt byggefrist til 2025–2027. Det er åpenbart at de fikk tillatelse for mange år siden, og de har fortsatt ikke satt i verk tiltakene. Det kan umulig være et høringsforslag om grunnrenteskatt som gjør at disse prosjektene ikke er iverksatt, for de fikk altså tillatelse for mange år siden. Dette er punkt én. Punkt to: Vi har et godt system med høring. Det er for å få gode forslag og gode vurderinger. Jeg synes ikke man skal være redd for fakta, innspill eller – selvfølgelig – kritikk av høringsforslaget. Når vi har gjennomført høring, tar vi endelig stilling til hvordan vi går videre. Da vil vi selvfølgelig også ta hensyn til vedtak i forbindelse med det Dokument 8-forslaget som nå er til behandling.

Som representanten Stokkebø vil være kjent med, har jeg nylig svart Stortinget på spørsmål om forslaget om reduksjon av nedre grense i grunnrenteskatten for vannkraft, som nå er på høring. Jeg vil understreke at regjeringen og forslagsstillerne har et felles mål om å legge til rette for mer fornybar kraftproduksjon. Vannkraften er en viktig kilde til lønnsom kraftproduksjon og gir samtidig et viktig bidrag til klimaomstillingen. Fornybar kraftproduksjon må forene verdiskaping med naturhensyn. Både små og store kraftutbygginger har miljøkonsekvenser. Når kraftutbygging justeres ned for å unngå grunnrenteskatt, blir produksjonen i kraftverket redusert. For et gitt nivå på ny kraftproduksjon må det dermed bygges ut flere kraftverk, og samlede miljøkonsekvenser kan bli større enn nødvendig. Kraftverk under 10 MW omtales som småkraftverk, men dette er ikke små prosjekter. Et kraftverk rett under dagens nedre grense for grunnrenteskatt kan ha investeringer i størrelsesordenen 200 mill. kr, og produksjonen fra kraftverket kan tilsvare forbruket til 1 750 eneboliger. Samlet står kraftverk under 10 MW for en årsproduksjon på over 12 TWh, som tilsvarer forbruket i om lag 625 000 boliger. Jeg mener at skatteregler bør skape minst mulig vridninger. Det betyr at skattereglene bør utformes slik at selskaper har insentiv til å bygge kraftverk som utnytter kraftpotensialet og gir den økonomisk beste utbyggingen. Gjennomførte kraftutbygginger viser klart at kraftverk tilpasses rett under nedre grense. Fra og med 2020 til august i år er det satt i drift 180 kraftverk under 10 MW – som tilsvarer om lag nedre grense for grunnrenteskatt. Derimot er det bare satt i drift ett kraftverk mellom 10 MW og 20 MW. Dette er bakgrunnen for at regjeringen hører et forslag om redusert nedre grense. Høringsforslaget kan gi mer fornybar kraftproduksjon, samtidig som de samlede miljøkonsekvensene reduseres. En velutformet grunnrenteskatt med et nøytralt skattegrunnlag vil gi de beste forutsetninger for stabile skattevilkår over tid. Uendret nedre grense vil videreføre en kjent svakhet i grunnrenteskatten. Et hinder for lønnsom fornybar kraftproduksjon vil da fortsatt være uløst. Etter regjeringens vurdering er den beste løsningen å redusere nedre grense, men også andre tilpasninger kan vurderes om disse viser seg å være mer hensiktsmessige. Jeg mener derfor at høringen som nå pågår, bør gjennomføres. I lys av innspillene i høringen og behandlingen av representantforslaget i Stortinget vil jeg vurdere hvordan saken skal følges videre opp.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe tre kongelige proposisjoner: anskaffelse av ytterligere ubåter og langtrekkende presisjonsild endringer i straffeloven, selvstendig inndragning m.m. endringer i skipsarbeidsloven og NIS-loven og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 221/2024 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2019/1152 om tydelige og forutsigbare arbeidsvilkår

Dette handler ikke om man er for eller mot svømmeopplæring. Det handler om hvordan vi skal styre Norge, om vi skal bidra til at det brukes mindre tid på papirarbeid og mer tid på det vi faktisk er ute etter, tjenester ute i kommuner og fylker. Har man søkbare ordninger, skal det altså utlyses, søkes, tildeles, rapporteres og gjerne evalueres. Jeg forstår det, men vi har nå mange hundre øremerkede tilskudd. Det er stadig flere rapporter om at veldig mye tid går med til administrasjon av dem. Derfor har vi i dette budsjettet – og det er jeg faktisk stolt av – dels fjernet, dels innlemmet veldig mange tilskudd, og dermed har kommunene ikke bare fått de 8,4 milliardene i rene frie inntekter, men faktisk 1,6 mrd. kr oppå det, i form av innlemmede tilskudd. Dette er et fjernet tilskudd, men det er det samme poenget, det er mer penger for kommunene. Dessuten ble ikke dette til om natten. Det ble til på dagtid (presidenten klubber), og vårt budsjett er ... (presidenten klubber igjen).

Dette handler ikke om man er for eller mot svømmeopplæring, dette handler om hvorvidt vi tror at kommunene kan gjøre de vurderingene. Det er riktig at det er et tilskudd til statsforvalterne på 78 mill. kr som er fjernet, et øremerket tilskudd, men jeg vil da minne om at kommunene og fylkeskommunene har fått 8,4 mrd. kr ekstra i frie inntekter. Jeg har den tiltroen til kommunene at der det er mulig å legge til rette for svømmeundervisning, der det er et riktig valg, kan kommunene gjøre det valget. De har også ansvaret for skole, og da må de også kunne ta ansvaret for de vurderingene som handler om svømmeundervisning. Jeg tror vi bare må erkjenne at når vi nå både innlemmer en god del øremerkede tilskudd, og også fjerner noen øremerkede tilskudd, er ikke det et uttrykk for at vi er imot det de øremerkede tilskuddene går til, men det er et intenst ønske om mindre byråkrati, mindre administrasjon av utlysning, søknad, etterkontroll og rapportering. Alle kommuner rapporterer om at det tar mye tid, at det genererer byråkrati. Arbeiderpartiet er mot byråkrati og for effektiv bruk av penger, og derfor fjerner vi den typen tilskudd.

Jeg har lest Trond Giskes bok, og jeg har snakket mye med Trond Giske om mange spørsmål opp gjennom livet. Jeg har også hørt andre som har vært opptatt av skatt på kapital og konsekvensene av det. Jeg vil bare si at jeg forstår den ideen om at vi skal sammenligne oss med andre land, men da må en jo se på helheten. Det er riktig at vi i Norge har formuesskatt, men de aller fleste av våre naboland og OECD-land har arveskatt, så de som ønsker likhet, må også tenke gjennom konsekvensene av det. Sverige har f.eks. en vesentlig høyere arbeidsgiveravgift enn vi har i Norge. De har ikke formuesskatt. Det er totaliteten i skattenivået som er avgjørende. Jeg er helt sikker på at det norske skattesystemet kan bli bedre, også med hensyn til å fremme eierskap og investeringer. Derfor er jeg så glad for at vi nå nærmer oss – med stormskritt – en skattekommisjon, som skal være det første skrittet mot et bredt skatteforlik. Vi er ikke sikre på at vi får det til, men jeg er sikker på at en kommisjon er et virkemiddel som øker sannsynligheten for at vi får det til, og jeg er glad for at Kristelig Folkeparti er med på den fine reisen.

Svaret på det spørsmålet er ja. Det er helt åpenbart. Klimaavgifter og klimaprising er det beste og mest effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Det er det som har bidratt mest til at norske utslipp nå går ned, og det er også rettferdig, fordi forurenser betaler. Samtidig er det ingen tvil om at hensikten med klimaprising og klimaavgifter er å kutte utslipp, ikke å flytte utslipp, og i en åpen internasjonal økonomi er det et dilemma – som man bl.a. ser for fiskeflåten – at effekten kan være at det ikke blir mindre utslipp totalt, men at det bare blir flytting av utslipp. Da må vi finne de avveiningene, og så må vi samarbeide med vår gode venn i EU, for jo mer og bedre klimaprising vi får der, jo bedre er det også for å prise klimaet i Norge. Vi kommer altså til å reise til Brussel og snakke med dem om enda mer effektiv klimaprising. La meg føye til: De er i gang med å utvide sitt regime for klimaprising, og da reduserer vi også problemene med klimalekkasje, så da kan Senterpartiet og Arbeiderpartiet fortsatt være for CO2-avgifter.

Jeg mener at det budsjettforslaget vi nå la fram, viser at denne regjeringen ønsker å få til et mer rettferdig skattesystem. Vi har tettet to store skattehull – mange milliarder kroner – når det gjelder bank, der man hadde doble rentefradrag, der man kunne trekke fra renter både ute og hjemme. Det tror jeg var godt over en milliard – eller i hvert fall et milliardbeløp. Vi tok også ned flertrinnsmodellen i eiendomssektoren – en betydelig innstramming, milliardbeløp. Det er jo et mer rettferdig skattesystem. Da tar man pengene fra der de virkelig er, og der noen med store inntekter slipper unna med lav skatt. I tillegg mener jeg at det vi gjør når det gjelder elbiler, også er en fordel fordelingsmessig fordi de 20 pst. rikeste kjøper ti ganger så mange biler som de 20 pst. fattigste her i landet. I tillegg kjøper de dyrere biler. Så det vi gjør med elbiler, har også en klart positiv fordelingseffekt. Vi skal komme på nye, gode forslag til et mer rettferdig skattesystem, men vi skal ikke øke det samlede skatte- og avgiftsnivået. Når vi øker skattene på ett område, ønsker vi å bruke det på f.eks. lavere elavgift og lavere inntektsskatt for folk med vanlige inntekter. Mer rettferdighet skal vi få på plass sammen med SV i fire nye år.

Jeg er helt enig i at situasjonen i kommunesektoren er vanskelig. Spesielt var 2024 et veldig vanskelig år, for da kom det uforutsette fall i inntektene i kommunesektoren. Det er også grunnen til at man både i år, i 2025, og i budsjettforslaget for 2026 har en betydelig økning i bevilgningene til kommunesektoren, til både primærkommunene og fylkeskommunene. Samlet sett er det nå blitt 8,4 mrd. kr ekstra i frie inntekter til kommuner og fylkeskommuner. Jeg er enig med KS i at det er en alvorlig situasjon der ute. Jeg har vært uenig med dem når de har sagt at det ikke har vært verre på 40 år. Det stemmer ikke. Med de aller fleste mål for hvordan kommuneøkonomien er, har det vært lange perioder tidligere der man har hatt flere kommuner på ROBEK-listen og mindre driftsmarginer. Det avgjørende er jo ikke om det har vært verre på 40 år eller ikke, det avgjørende er at det er vanskelig, og at vi trenger mer penger til kommunene. Så er jeg enig i at vi også skal få til et mer rettferdig skattesystem. Derfor har vi også strammet inn skattene for bl.a. bankene i det budsjettet som nå vedtas.

Først vil jeg få klargjøre: Jeg og regjeringen tar selvsagt ansvar for den økonomiske utviklingen i Norge. Vi har lagt fram et godt budsjett som kommer til å bidra til at vi fortsatt har høy vekst, til at vi fortsatt holder orden i norsk økonomi, og til at folk får bedre råd. Det er også et budsjett som legger til rette for at det fortsatt skal investeres mye i norske bedrifter, både i nystartede bedrifter og i gamle bedrifter – og det er private bedrifter vi snakker om. Det som driver veksten i Norge nå, er private investeringer og privat konsum, og det er veldig bra. Det er også et ganske høyt nivå på antall nye aksjeselskaper. Det er faktisk over snittet sammenlignet med da Erna Solberg var statsminister. Jeg tror denne konkurransen om å telle antall typer selskaper som er opprettet, ikke er det beste målet. Jeg tror det beste målet på hvordan det går i økonomien, er sysselsettingen – den er høy, arbeidsløsheten er lav – og hvorvidt det er slik at folk har trygghet for økonomi og inntekt. Der er det altså bedre i Norge enn i så godt som alle andre land i verden.

Det er bra med venturekapital, og det er bra at folk satser på den typen investeringsvirksomhet og den typen kapital, men det er ikke det eneste målet på om en økonomi går godt. Det er ikke det eneste målet på om det investeres i nye og spennende virksomheter i et land. I Norge er det altså høye investeringer i bedriftene, det er sterk vekst i økonomien. Det er skapt over 160 000 nye arbeidsplasser. Åtte av ti av dem har kommet i bedrifter, i privat sektor. Det er også nyskapning. Det er dels nye bedrifter, men dels er det nyskapning i eksisterende bedrifter. Jeg har stor respekt for venturekapital, men det er altså ikke den eneste kapitalen som skaper vekst og velstand. Det er mange typer kapital og mange typer vekst. Den samlede veksten i privat sektor er god, og mange nye arbeidsplasser skapes der. Så er jeg alltid åpen for å se på om det finnes andre, bedre virkemidler for å gjøre forholdene enda bedre for å starte norske bedrifter. Da skal vi selvfølgelig også se til andre land, men det er ikke slik at alt i Sverige og Finland er bedre enn i Norge når det gjelder økonomi – tvert imot.

Forklaringen er at vi har inngått et budsjettforlik, og i et forlik gir man og tar man, man finner kompromisser. Dette mener jeg er et helt rimelig kompromiss å inngå for å få et godt budsjett for landet, der det blir mer penger til sykehus og kommuner, der det blir satset på mye viktig for norske familier og for norske bedrifter. Vi er i utgangspunktet for å åpne for mineralutvinning på havbunnen, eller i hvert fall leting og konsesjoner. Det har ikke vært mulig å få det i avtalen. Det som er viktig for oss, er at det er forutsigbare rammevilkår for norsk olje- og gassindustri.

Jeg mener det er veldig bra at vi har fått en sånn kommisjon, for enten man nå vil ha en politisk bestemt reduksjon av olje- og gassvirksomheten eller er mot det, som Arbeiderpartiet er, må vi være forberedt på at man skal gjennom store omstillinger i den sektoren. Det skyldes noe så grunnleggende som geologiske forhold på norsk sokkel, at ressursene kommer til å gå ned, og da er det nødvendig med omstilling. Det at vi nedsetter en kommisjon som skal forberede oss, legge fram forslag, vurderinger og analyser, mener jeg er i god norsk tradisjon. Det er mange gode utvalg som har gitt oss god politikk etter hvert, men vi skal først få forslagene og vurderingene fra kommisjonen, og så skal vi ta politiske beslutninger her i Stortinget etter det.

Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG er enige om neste års statsbudsjett. I finanstalen sa jeg at vi var forberedt på at det kunne bli krevende forhandlinger, og det ble det. Det er ikke noe nytt at det er vanskelig å bli enige om et budsjett. Det som er nytt, er at vi trenger så mye som fem partier for å sikre et flertall her i salen, men det er dette Stortinget velgerne har valgt, og da er det vårt ansvar – vi partiene som samarbeider – å finne en ansvarlig løsning. Det har vi gjort. Selv om vi er ulike partier, har vi et felles mål om mer fellesskap og mer rettferdighet. Jeg vil takke alle partiene og alle som har bidratt til at vi nå kan vedta et godt budsjett for landet. Uten orden i norsk økonomi får vi ikke trygge familier og lønnsomme bedrifter. Når verden der ute er preget av uro og konflikt, er det ekstra viktig at vi fører en ansvarlig økonomisk politikk her hjemme. Vi følger handlingsregelen og bruker 2,8 pst. av oljefondets verdi. Det er den samme prosenten som i regjeringens forslag. Vi holder løftet om at skatte- og avgiftsnivået ikke skal øke. Budsjettet bidrar til at folk får bedre råd, med lavere inntektsskatt, norgespris, redusert elavgift, lav makspris i barnehagene, økt fribeløp for uføre og fortsatt opptrapping av en tannhelsereform. Budsjettet trygger fellesskapet. Kommunesektoren får betydelig høyere inntekter. Samlet øker de frie inntektene med 8,4 mrd. kr. Bevilgningen til sykehusene trappes også opp. Vi følger opp langtidsplanen for Forsvaret. Vi viderefører støtten til Ukraina på 85 mrd. kr. I tillegg øker vi den humanitære bistanden til Gaza. Et statsbudsjett handler om hvordan vi skal bruke penger. Det handler også om hvordan vi kan kutte på noen områder for å bruke mer på andre, om hvordan vi kan bruke pengene bedre, og det handler om hvordan vi skal tjene penger, øke verdiskapingen. Det viktigste vi gjør for å skape større verdier i Norge, er å få flere i arbeid. Derfor satser vi på tiltak vi vet fungerer for å få folk i jobb. Vi trenger også ny kunnskap og nye virkemidler. Derfor innfører vi nå forsøksordningen med arbeidsfradrag for unge, for å finne ut om det faktisk gjør at flere kommer i jobb. Vi legger også om velferdsordninger for å fremme arbeid. Overgangsstønaden gjør det lite lønnsomt for enslige forsørgere å jobbe. Det skaper fattigdomsfeller og hindrer integrering. Nå avvikles denne ordningen for nye tilfeller. Det er ikke ukontroversielt, men det er riktig. Regjeringen har også invitert partiene på Stortinget til et bredt skatteforlik som kan stå seg over tid og gi forutsigbarhet. I budsjettforslaget foreslo regjeringen å redusere utgiftene på flere områder for å finansiere andre formål vi mente var viktigere. Nå er det en budsjettenighet mellom fem partier, og ikke alle våre forslag til kutt har fått tilslutning. Likevel gjøres det omfattende omprioriteringer, dels fordi noen av våre opprinnelige forslag består, dels fordi nye har kommet til. Vi reduserer næringsstøtten til Enova og Innovasjon Norge med over 1,6 mrd. kr totalt. Dette er gode formål, men vi må si nei til noe for å kunne si ja til noe annet. I tillegg til å omprioritere bruker vi pengene bedre. I samferdselssektoren vrir vi derfor pengene fra oppstart av dyre, store prosjekter til lønnsom drift og vedlikehold. Slik får vi mer igjen for pengene. Det settes ikke av midler til bygging av Stad skipstunnel. Vi reduserer detaljstyring og byråkrati ved å fjerne øremerking tilsvarende 1,6 mrd. kr. Det effektiviseres i sykehusene, Forsvaret og statlig sektor. Alt dette gjør at vi bruker pengene bedre og trygger norsk økonomi for framtiden.

For det første er det to miljøproblemer. Det ene er lystgass, som oppstår når nitrogen brytes ned i jorda. Det er et klimaproblem, uavhengig av om man bruker for mye eller for lite av mineralgjødsel, eller kunstgjødsel. Det er det første. For det andre: En grunn til å sende det på høring er å få fakta. Det er ingen tvil om at veldig mange fagetater, som Miljødirektoratet og andre, mener det er avrenning fra landbruket, fra gjødsel som ikke tas opp i plantene, som renner ut i vassdrag, og som fører til at det er altfor mye tilvekst i vassdrag og bl.a. norske fjorder. Hvis det kan dokumenteres at det ikke er tilfellet, er det noe som ville blitt dokumentert i en slik høring. Nå får vi ikke den høringen, så da får vi ikke det kunnskapsgrunnlaget, men slik er det når partier skal bli enige.

Jeg er også glad for det forliket. Det er et bra forlik, og det er mange gode forslag og tiltak der. Jeg mener i utgangspunktet at det vi foreslo, var en bedre innretning av politikken, men når det er fem partier som skal bli enige, må man lage kompromisser. Jeg vil bare understreke at det vi hadde forslag om, var ikke å innføre en avgift, det var å ha en høring om en avgift. Da kan man få argumenter for og mot, og så bestemmer man seg etter høringen. Det som er et dilemma, er at mens 85 pst. av norske utslipp nå har en pris, enten ved klimakvoter eller avgift, er landbruket blant de ytterst få som ikke lenger betaler for sine utslipp. Det kan være en grunn til at utslippene ikke går ned, og at utslippene faktisk ligger ganske stabilt og vil med de anslag som nå ligger inne, utgjøre 15 pst. av de totale utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. Det er en ganske betydelig andel. Tiltakene som hittil er foreslått for landbruket, har i hvert fall ikke vært gode nok til å få ned utslippene, som handler om lystgass, som er en veldig potent klimagass, men som også handler om næringssalter som fører til overgjødsling mange steder.

Regjeringen ønsket i utgangspunktet å sende forslag om en klima- og miljøavgift på mineralgjødsel på høring i løpet av høsten 2025, med mål om å innføre en avgift fra 1. januar 2027. Bakgrunnen var at jordbruket er en av veldig få sektorer som ikke står overfor en pris på sine utslipp. Bruk av mineralgjødsel gir klimagassutslipp, og utslipp av nitrogen og fosfor over tålegrensen fører til overgjødsling, som i sin tur fører til gjengroing av vassdrag og kystnære sjøområder. Formålet med en avgift på mineralgjødsel er å stimulere til redusert bruk av mineralgjødsel, til å bruke alternative gjødsler og til å gjøre tiltak for å utnytte gjødselen bedre f.eks. gjennom presisjonsgjødsling. Det kan bidra til mindre overgjødsling, som bl.a. er en utfordring for Oslofjorden. I tillegg vil det bidra til at jordbruket kan oppnå målet om å redusere klimagassutslipp, som er satt i intensjonsavtalen med landbruket. I enigheten som nå foreligger med Senterpartiet og Rødt om budsjettet, men også med alle de andre partiene i løpet av natten, besluttet vi likevel ikke å sende forslaget på høring og avslutte prosessen med å innføre avgiften. Vi gjennomfører andre tiltak, som å øke bevilgningene til restaurering av vannmiljøet i Oslofjorden og øke tilskuddet til planlegging av nitrogenfjerning. Det er andre tiltak som skal oppnå det samme formålet, nemlig å redusere klimagassutslippene og redusere utslippet av næringssalter til elver og vassdrag.

Jeg tror det vi nå diskuterer, er to forskjellige ting. Det er bred enighet om, og det har vært en avtale, et forlik, i Stortinget om en opptrapping av CO2-avgiften. Det skjedde under den forrige regjeringen. Det skjedde med den nåværende regjeringen. Både da Senterpartiet satt i regjering, og da de ikke satt i regjering, har CO2-avgiftene gått opp. De har gått opp hvert eneste år, uansett om statsministeren har hett Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. Så diskuterer vi – når vi da får økte inntekter fra CO2-avgiftene – hvordan vi skal bruke de pengene. Vi har brukt dem dels på redusert elavgift, dels på redusert inntektsskatt. De regneeksemplene jeg ga i stad, viste at en med gjennomsnittlig bolig og gjennomsnittlig inntekt går i overskudd med den omleggingen vi hadde i dette budsjettet, så har vi i noen år i tillegg brukt det på å redusere veibruksavgiften. Hva vil vi gjøre konkret i neste års statsbudsjett? Det skal vi komme tilbake i neste års statsbudsjett, men det jeg kan love, er at vi kommer til å kompensere for den økte CO2-avgiften som nesten alle partier her på Stortinget har stemt for.

Det vi vil sørge for, er at vi har rettferdige og sosiale skatteomlegginger. Det betyr at vi ikke skal øke det samlede skatte- og avgiftsnivået, det skal være uendret, og det har dette budsjettet dokumentert ettertrykkelig at regjeringen mener. Det betyr også at vi fortsatt kan tenke oss å gjøre endringer der vi får til et mer rettferdig skattesystem, og der vi får til et mer miljøvennlig skattesystem. Det er riktig at i det opprinnelige forslaget til statsbudsjett gikk CO2-avgiftene opp, men de ekstra inntektene vi fikk fra det, ble brukt til f.eks. å redusere inntektsskatten med 1 100 kr for en med vanlig inntekt og elavgiften med rundt tusen kroner for en med vanlig bolig, og for en som hadde en gjennomsnittlig dieselbil, mener jeg det var rundt 700–800 kr i økte dieselutgifter. Så man gikk jo i overskudd allerede der bare ved å ha normale strømutgifter og en normal inntekt. Nå har vi i tillegg kompensert for det ved at man altså har redusert veibruksavgiften for å kompensere for de økte CO2-avgiftene.

Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2026 å trappe opp det generelle avgiftsnivået for utslipp under innsatsfordelingen – det vil altså si den delen av økonomien som er utenfor kvotepliktig sektor – med 14 pst. utover prisjusteringen. Dette utgjør 55 øre per liter mineralolje og 48 øre per liter bensin. Regjeringen foreslo videre å øke veibruksavgiften på mineralolje og biodiesel med 25 øre per liter utover prisjusteringen. De andre satsene i veibruksavgiften ble foreslått holdt reelt uendret. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt har nå inngått en avtale om statsbudsjettet for 2026. Vi er enige om å øke CO2-avgiften i tråd med regjeringens forslag, men vi skjermer bilistene ved å redusere veibruksavgiften. Veibruksavgiften på bensin blir redusert med 48 øre per liter. Økt CO2-avgift motsvares dermed av en tilsvarende reduksjon i veibruksavgiften. De samlede avgiftene på bensin er dermed reelt uendret fra 2025 til 2026. Vi er videre enige om å redusere veibruksavgiften på mineralolje og biodiesel, slik at de samlede avgiftene på en dieselblanding bestående av 85 pst. mineralolje og 15 pst. biodiesel er reelt uendret. Dette betyr at de samlede avgiftene på drivstoff til bruk i veitrafikken holdes reelt uendret fra 2025 til 2026. I statsbudsjettet for 2026 reduserer vi også elavgiften, og vi øker reisefradraget. I tillegg reduseres inntektsskatten med 1 100 kr for en person som tjener 700 000 kr. Dette gir både brede lettelser for folk flest og særskilt lettelse til pendlere. Regjeringen varslet i statsbudsjettet for 2026 at vi vil fortsette opptrappingen av det generelle avgiftsnivået for utslipp som ikke er omfattet av klimakvoter, til 3 400 kr i 2035, dvs. utslipp som ikke er omfattet av klimakvotesystemet. Fra 2026 til 2035 vil dette isolert sett utgjøre en økning i CO2-avgiften på 4,16 kr per liter bensin og 4,85 kr per liter mineralolje. Regjeringens skatteløfte innebærer at de samlede skattene og avgiftene ikke skal øke. Det betyr at økte klimaavgifter vil tilbakeføres til skattytere gjennom brede lettelser i andre skatter og avgifter. De samlede kostnadene for husholdningene og næringslivet vil dermed ikke påvirkes. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til endringer i skatter og avgifter i kommende statsbudsjett.

Det jeg synes er litt trist, er at Fremskrittspartiet snakker ned et av verdens beste land. Fremskrittspartiet bruker utrolig mye tid på å fortelle at alt går svært dårlig. Ja, det er noen som sliter, og ja, det er noen bedrifter som går konkurs, men det er ikke til å komme forbi at vi nå har en økonomi hvor det f.eks. er skapt 165 000 flere arbeidsplasser i løpet av fire år, og at åtte av de ti nye arbeidsplassene har kommet i private bedrifter. Det betyr at ja, noe går dårlig og noen bedrifter blir nedlagt, men det blir skapt mange flere nye bedrifter. Det er en større tilvekst enn det er bedrifter som går konkurs eller blir nedlagt. Det tror jeg det er lurt at Fremskrittspartiet tar med seg, ellers tegner man et bilde av Norge som er helt feil, som gjør at man ikke ser de mulighetene Norge har. Derfor er jeg også glad for at velgerne sa nei til den politikken Fremskrittspartiet sto for i valget, og at det ble et flertall for partier som ønsker et fortsatt fellesskap og rettferdig fordeling i dette landet.

Jeg og regjeringen forstår veldig godt at mange mennesker sliter med økonomien og har problemer med å få endene til å møtes. Derfor er vi ekstremt opptatt av å holde orden i økonomien og å føre en ansvarlig økonomisk politikk, i motsetning til det Fremskrittspartiet står for. Derfor er jeg også glad for at vi nå har fått ned prisstigningen. Prisene steg med nesten 7 pst. for bare to–tre år siden. Nå er de kommet ned i 3 pst. Nå er vi igjen der at lønningene vokser mer enn prisene, og at trygdene vokser mer enn prisene. Det betyr ikke at alle får god råd, men det betyr at man i år får litt bedre råd enn i fjor, fordi økningen i inntekt er større enn prisveksten i butikkene. Vi er opptatt av å gjøre andre ting også for å redusere folks levekostnader: norgespris, lavere elavgift, billigere barnehage – alt dette er også tiltak som hjelper dem som sliter med å få endene til å møtes.

Vi har vært igjennom en vanskelig periode for norsk økonomi. Høy prisvekst og renteøkninger har vært krevende for både bedrifter og vanlige folks økonomi. Nå går det bra i norsk økonomi. Prisveksten er på vei ned, Norges Bank har satt ned renten to ganger, og den registrerte arbeidsledigheten er lav. Kjøpekraften er på vei opp, og lønnsomheten i bedriftene er god. I nasjonalbudsjettet for 2026 anslår vi at den positive utviklingen vil fortsette framover. Vi venter god vekst i økonomien, som i stor grad drives av vekst i privat forbruk. Selv om norsk økonomi går bra, betyr ikke det at alle opplever å ha god råd. Selv om den overordnede utviklingen er god, kan familier og bedrifter stå i vanskelige økonomiske situasjoner. Det er alvorlig for dem det gjelder. I budsjettavtalen for neste år gjør vi flere tiltak for å trygge folks økonomi. Vi gir brede lettelser i inntektsskatten, og en person med 700 000 kr i lønn vil få rundt 1 100 kr i redusert inntektsskatt. Vi reduserer samtidig elavgiften, og en normal bolig får om lag 500 kr i redusert avgift. Også næringslivet vil nyte godt av lavere elavgift. Norgespris på strøm bidrar til lavere og mer forutsigbare strømregninger. På toppen av dette prioriterer vi fortsatt billige barnehager, og vi skjermer bilistene mot økte drivstoffkostnader når klimaavgiftene øker, ved å redusere veibruksavgiften. Jeg mener at gode, universelle velferdstjenester bidrar til å trygge folks økonomi. En sterk velferdsstat bidrar til omfordeling og et sosialt sikkerhetsnett. Til slutt: Det aller viktigste for en trygg privatøkonomi er å ha en jobb. Siden denne regjeringen overtok i 2021, har 165 000 flere kommet i jobb. Mer enn 80 pst. av disse jobbene har kommet i privat sektor – i bedriftene. Den registrerte arbeidsledigheten har vært på et lavt nivå over tid. Framover blir det viktig å sikre at også de som står utenfor arbeidslivet i dag, kan komme i jobb. Det skal lønne seg å jobbe, og det er det viktigste bidraget for at folk skal ha god råd.

Det viktigste er at vi nå søker å finne infrastrukturprosjekter – veier, havner og annet – der vi har både et militært formål og et sivilt formål, og jeg tror det er ganske lett å finne slike prosjekter. Da er det prosjekter som vi uansett kunne ha tenkt oss å gjennomføre, men der i hvert fall noe av det kan regnes mot denne NATO-målsettingen. Enhver krone brukt over statsbudsjettet kan påvirke aktiviteten i norsk økonomi og i prinsippet også påvirke inflasjonen, men der gjelder det å finne en balanse. Bruker vi for lite penger over offentlige budsjetter, kan det bli arbeidsløshet, og veksten kan gå ned. Bruker vi for mye penger for raskt over budsjettet, kan det bli høy inflasjon og for høy temperatur. Den balansen må vi finne hvert eneste år, og da teller alle utgifter med, enten de er relatert til forsvar, samferdsel eller annet, og den balansen skal regjeringen finne på en god og forsvarlig måte.

Det er ennå ikke tatt stilling til hva som kan regnes inn i de 1,5 pst. Det som er lett å definere, er de 3,5 pst. av BNP som skal brukes til rene forsvarsformål. Det er det normale forsvarsbudsjettet. Der er det etablerte NATO-definisjoner, og det gjelder det vi normalt tenker på når det gjelder forsvar, f.eks. ammunisjon, utstyr og lønninger til soldater. Når det gjelder forsvarsrelaterte formål, som bl.a. er veier og infrastruktur, må det være en tilknytning til forsvars- og sikkerhetsformål. Arbeidet med hvordan og hvor tett den tilknytningen skal være – f.eks. en havn, som kan ha sivile formål, men også være avgjørende for mottak av allierte styrker, eller en vei, som kan være viktig for frakt av ammunisjon eller militære styrker – er simpelthen ikke sluttført, og det er også et mål om at man skal ha mest mulig omforente NATO-definisjoner av hva som regnes inn i de 1,5 pst. Det er også viktig å skjønne at vi skal bygge mange veier her i landet som ikke skal finansieres innenfor dette forsvarsformålet, men som må bygges over de vanlige samferdselsbudsjettene.

Sommeren 2025 vedtok NATO et nytt byrdefordelingsmål. Målet innebærer at allierte skal benytte 5 pst. av BNP på forsvarsrelaterte formål innen 2035. Av dette skal minst 3,5 pst. benyttes på forsvarsformål etter dagens definisjon, og inntil 1,5 pst. på forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter. Regjeringen har sluttet seg til dette målet. Sommeren 2024 vedtok et enstemmig storting den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Planen gir hovedlinjer for Forsvarets utvikling, inkludert mål, oppgaver og ambisjonsnivå fram til 2036. Planen innebærer også en historisk økonomisk satsing på det norske forsvaret. Ved å følge den skisserte økonomiske opptrappingen som ligger til grunn for planen, vil Norges forsvarsutgifter som andel av BNP i 2035 anslagsvis være på om lag nivå med NATOs mål. Anslagene for BNP så langt fram i tid er imidlertid usikre, og vi må derfor ta nødvendige forbehold. Hvilke utgifter over statsbudsjettet som skal inngå som forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter, er ikke endelig avklart. Arbeidet med dette må sluttføres før vi kan si noe nærmere om hvordan Norge ligger an i forhold til målet om å benytte inntil 1,5 pst. av BNP på forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter. Norge har sammen med andre NATO-land sluttet seg til et mål om at 5 pst. av BNP skal brukes til forsvarsrelaterte formål i 2035. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med den konkrete oppfølgingen av NATOs mål og oppfølgingen av langtidsplanen for forsvarssektoren i de årlige budsjettene.

Vi ser utfordringer med dokumentavgiften. Det tror jeg alle partier har gjort. Nå er det slik at representanten både har vært bekymret for økt pengebruk og foreslått å fjerne avgifter. Utfordringen til Fremskrittspartiet er at de er et parti som virkelig ønsker å øke pengebruken, og at de dermed kan bidra til å presse opp prisstigningen og også legge grunnlaget for økt rente. Fremskrittspartiet satt nesten åtte år i regjering, hadde finansministeren i mange år og gjorde ingenting med dokumentavgiften – fordi Fremskrittspartiet også ser at her må det gå opp når det gjelder forholdet mellom utgifter og inntekter. Vi har invitert til et bredt skatteforlik, vi har invitert til en bred skattekommisjon, nettopp for å se på innretningen av skattesystemet og få til riktige skattevekslinger. Da er selvfølgelig også dokumentavgiften en del av det som kan vurderes i den sammenheng, men det må finansieres, og det må gjøres på en ansvarlig måte.

Først når det gjelder disse anslagene: Anslag er de beste prognoser fagfolk kan ha om noe som skal skje et år fram i tid. Det er vel veldig sjelden at anslag treffer. De er anslag, og det ligger i deres natur at de er beheftet med stor usikkerhet. Jeg mener det er ganske viktig at Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og selvfølgelig også Finansdepartementet lager anslag, og jeg mener det er ganske viktig at politikerne ikke politiserer anslagene, men lar fagfolkene lage de beste anslag. Det er altså redegjort for i revidert nasjonalbudsjett hvorfor anslagene ble feil, dels fordi sammenhengen mellom igangsettingstillatelser og boligbygging ikke er slik den har pleid å være, og dels fordi det også kan være noen svakheter i modellene. Alt dette er det redegjort for, og alt dette blir det tatt hensyn til når nye anslag lages. Når det gjelder situasjonen i bygg- og anleggsnæringen, har den vært vanskelig, det er ingen tvil om det. Derfor er det gledelig at det nå ser ut til å snu. Det har rapportene fra Norges Banks regionale nettverk vist – og også at det er en viss vekst i sysselsettingen i bygg og anlegg.

Det er riktig at nedgangen i boliginvesteringene de siste årene har vært større enn ventet av Finansdepartementet. Det samme gjelder for andre prognosemiljøer, som Norges Bank og Statistisk sentralbyrå. Jeg kan berolige representanten med at løpende tall for markedsutviklingen blir vektlagt. Finansdepartementet utarbeider sine anslag ved hjelp av den makroøkonomiske modellen KVARTS, som er utviklet i Statistisk sentralbyrå. I tillegg blir løpende statistikk, som tall for igangsetting og salg av nye boliger, hensyntatt i anslagene. Så løpende tall blir tatt med i de anslagene som lages. Når man lager anslag, kan både modellen man bruker, og ledende indikatorer gi opphav til gale anslag. Historisk har nyboligsalget vært en god ledende indikator for igangsettingstillatelser og boliginvesteringer. De siste årene har derimot igangsettingstillatelsene utviklet seg svakere enn nyboligsalget skulle tilsi. Det har bidratt til våre anslagsfeil. I tillegg har sammenhengene i KVARTS-modellen de siste årene signalisert høyere boliginvesteringer enn det som har vært tilfellet. Disse forholdene er det gjort rede for i revidert nasjonalbudsjett for 2025, der vi redegjør i detalj for hvorfor anslagene var feil. Boliginvesteringene ventes å ta seg opp framover. Det skyldes forventninger om at god reallønnsutvikling og lavere rente vil gi økt etterspørsel etter nye boliger. Videre viser utviklingen i løpende statistikk, bl.a. for nyboligsalget og igangsettinger, at en viss bedring allerede har startet.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for økt boligbygging. Det har vi bl.a. gjort ved å bruke Husbanken, men det viktigste tiltaket er å holde orden i norsk økonomi. Når vi etter noen år med faktisk fallende reallønninger, altså nedgang i kjøpekraften, i fjor og i år, og etter alt å dømme også neste år, lykkes med å få lønningene til å vokse mer enn prisene, øker folks kjøpekraft. Det gir grunnlag for å investere mer i bolig, og det, kombinert med at rentene nå er satt ned to ganger, bidrar til at ikke bare Finansdepartementet, men også andre prognosemiljøer tror at omslaget nå har kommet, og at det vil bli en økning. Løpende statistikk fra nasjonalregnskapet og fra Norges Banks regionale nettverk rapporterer om det samme. Det er en økning i igangsettingstillatelser og en økning i nyboligsalget, noe som tradisjonelt har indikert hvordan det går med boligbyggingen. Summen av dette – økt reallønn, lavere rente og at omslaget ser ut til å ha kommet allerede – gjør at Finansdepartementet har lagt fram de prognosene det har.

Anslag er usikre. Anslag er alltid beheftet med usikkerhet knyttet til hva som blir den faktiske utviklingen. Det er ikke bare Finansdepartementet som har feilvurdert når omslaget i boligbyggingen kom til å komme. Det har også andre tunge analysemiljøer, som Statistisk sentralbyrå og Norges Bank, gjort. Vi redegjorde ganske grundig i revidert nasjonalbudsjett i år for hvorfor anslagene ble feil, og forklarte hvorfor anslagene bommet. Det er mange analysemiljøer som nå deler Finansdepartementets vurdering av at det kommer til å komme en økning i år. DNB tror på en økning på over 8 pst., og Norges Bank tror på en økning på over 7–7,5 pst. Men igjen: Det er usikkerhet knyttet til dette, og så får vi se hva det endelige resultatet blir. Jeg vil også understreke at anslag fra Finansdepartementet ikke er politiske; de er laget av embetsverket. Jeg tror det er viktig at fagfolkene gjør det, og at ikke politikerne blander seg borti anslag.

Finansdepartementets anslag innebærer oppgang i boliginvesteringene neste år, etter å ha avtatt betydelig siden 2022. Ser man på anslagene fra ulike prognosemiljøer, spås det fra de fleste et omslag i boligbygging i løpet av de neste par årene. Positiv reallønnsvekst og lavere rente er ventet å gi økt etterspørsel etter nye boliger. Løpende tall viser at nedgangen i nyboligsalget og igangsettingen er over, og at en viss bedring har startet. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at boliginvesteringene økte i første halvår. Samtidig rapporterer bygg- og anleggsbedriftene i Norges Banks regionale nettverk om høyere aktivitet i tredje kvartal og ser for seg videre oppgang i fjerde kvartal. Jeg må minne om at tosifret vekst er mindre enn det høres ut, siden oppgangen kommer fra et ganske lavt nivå. Igangsettingstillatelser har økt hittil i år. Bare det vil gjøre at vi kan få noe oppgang i boliginvesteringene neste år, selv uten ytterligere økninger i tillatelsene fra nivået hittil i år. Det skal ikke så veldig sterk videre vekst til for å oppnå Finansdepartementets anslag. Boliginvesteringene har vist seg å være vanskelige å anslå de siste årene, og Finansdepartementet har, i likhet med Norges Bank og Statistisk sentralbyrå, anslått dem for høyt. Årsaker til det ble gjort rede for i revidert nasjonalbudsjett for 2025. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til makroøkonomiske anslag. Vi vurderer kontinuerlig både anslagene våre og metodene vi bruker for å utarbeide dem.

Jeg tror at det å skape enda mer trygghet for barnefamilier er det viktigste vi kan gjøre for å gjøre det lettere for flere unge å få flere barn. Det handler om alt vi har gjort på barnehager, på barnetrygd og på SFO, og det handler også om det som går langt utover det som normalt forbindes med familiepolitikk, f.eks. arbeid, det at folk kan være trygge på at de har jobb, og at de har en trygg jobb og et velorganisert arbeidsliv. Også bolig er helt avgjørende for at unge skal ha den tryggheten de burde ha. Jeg mener at det denne regjeringen gjør for både å holde orden i økonomien, holde arbeidsløsheten lav og bidra til at folk får økt kjøpekraft og at lønningene vokser mer enn prisene, har betydning for familier, som da får mer å rutte med, selv om det ikke er et familiepolitisk virkemiddel. Så mener jeg det er en kjempeutfordring, som vi også har tiltak for i dette budsjettet, å få opp boligbyggingen. Det er gjerne slik at når man får barn – og det er riktig at det er en stund siden jeg fikk det, heldigvis, vil jeg si – er man ofte i etableringsfasen, når man også trenger å etablere seg med bolig, og derfor er økt boligbygging en del av tiltakene for barnefamilier.

Det er egentlig to grunner til at vi gjør det. Den ene er det som er det overordnede i dette budsjettet, at vi er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Det er noen områder som får mindre fordi det er ekstremt viktig for oss å ha penger til å øke kommuneøkonomien, mer penger til helse, mer penger til Forsvaret og mer penger til Ukraina og andre viktige formål. Da er det en del områder som enten ikke får mer, eller som faktisk også får mindre. Det andre er at vi mener engangsstønaden bør ligge på et nivå som speiler merutgiftene ved å få et barn. Basert på den informasjonen vi har, og det som står i budsjettforslaget, er det ikke 93 000 kr, som jeg tror det er i dag, men i underkant av 60 000 kr, og derfor setter vi den ned nå. Jeg mener det er til 60 000 kr – det er i hvert fall litt i overkant av SIFOs anslag for merkostnader ved å ha barn.

Jeg mener at det er viktig å bedre de økonomiske vilkårene for barnefamilier, og derfor er jeg veldig stolt av at jeg er med i en regjering, og et flertall på Stortinget, som har gjort det over flere år. Det er altså ikke mange år siden maksprisen i barnehagen var dobbelt så høy som barnetrygden. Nå er barnetrygden nesten dobbelt så høy som maksprisen, og det er et formidabelt løft som sier noe om hvor mye det satses på barnefamilier, både ved å redusere maksprisen og ved å øke barnetrygden. Det er billigere SFO, og det er mange andre satsinger som kommer barnefamilier til gode. Jeg tror vi alle skal være litt ydmyke med hensyn til følgende: Fra rundt slutten av 1980-tallet og fram til 2010 var trenden i Norge at vi hadde høye og til dels økende fødselsrater, i takt med at det også da ble bedringer for barnefamilier. Etter 2010 har trenden vært nedadgående, på tross av at det også siden 2010 har vært økte og bedrede økonomiske støtteordninger for barnefamilier. Så det er helt åpenbart at det er et mye mer komplisert spørsmål enn bare størrelsen på barnetrygden, eller størrelsen på barnehageprisen, som avgjør hvor mange barn folk får. Jeg mener det er riktig at vi har en diskusjon og er åpne for å tenke på hvordan vi skal gjøre noe med det, men hadde det vært så enkelt som bare å styrke barnefamilienes økonomi, skulle jo barnefødslene ha fortsatt oppover etter 2010. Det har de altså ikke gjort, så det er åpenbart et mer komplisert spørsmål enn som så. Igjen: En del av det som omtales som kutt, er ikke kutt. Det som gjøres med sosialhjelpen, er ikke et kutt. Man øker de veiledende satsene for å ta hensyn til at barnetrygden legges inn, så det er ingen kutt der. Når det gjelder overgangsstønaden, mener vi altså at det er riktig, ikke minst fordi det kan være et hinder for integrering. 40 pst. av dem som får dette, har innvandrerbakgrunn. Vi mener at det ikke skal være en egen ordning som bygger på ideen om at enslige forsørgere ikke kan være i jobb eller i utdanning. Så dette er ordninger vi nå foreslår endret.

Helt sikker er man jo aldri i livet, men man bygger sine beslutninger på erfaringer. Jeg har vært med på å inngå forlik med høyrepartier før, bl.a. to forlik når det gjelder pensjon, og de står seg som bare det, alle er lojale mot dem. Jeg har observert og deltatt i tre skatteforlik. To av dem står seg som bare det – de fra 1992 og 2005. Det fra 2015 kjenner jeg ikke så godt til, men jeg forstår at man ikke har fulgt det opp slik man skulle. Det blir fem forlik til sammen, og fire av dem står seg. Da er det verdt å prøve en gang til og satse på at det kommer til å gå strålende denne gangen også.

For det første mener jeg det er mulig å få til forlik som også bidrar til en mer rettferdig fordeling, men igjen: Det gjenstår å se om vi kan få til det. I mellomtiden kommer denne regjeringen til å fremme forslag som bidrar til et mer rettferdig skattesystem. Det har vi gjort i det forslaget som ligger i Stortinget nå. Der har vi bl.a. foreslått å avskaffe det som heter flertrinnsmodellen i eiendomssektoren, som har vært et svært skattehull. Noen av de mest velstående menneskene i Norge har kommet unna med ingen gevinstbeskatning av gevinster i eiendomssektoren. Det foreslår vi nå å få tettet. For det andre har vi foreslått å fjerne en adgang banker har hatt til å ha doble rentefradrag, både i Norge og i utlandet. Det foreslår vi å få tettet. Det er også et par andre skattehull vi vil gjøre noe med. Dette er store og viktige endringer som gjør at vi får mer penger fra banker og fra noen av dem som har de største inntektene i landet vårt, og så bruker vi de pengene på rettferdig fordeling – reduserte skatter for dem med vanlige inntekter. Dette gjør vi, og vi kan gjøre mer av det i framtiden – helst med brede forlik, men alternativt kan vi gjøre det med mindre flertall her i Stortinget.

Et skatteforlik kan ha veldig mange ulike former, og jeg synes det er litt tidlig å si hva slags skatteforlik det skal bli. Det kan være et forlik om systemendringer, slik vi på mange måter hadde i 2005, da vi avskaffet det som het delingsmodellen, som var et komplisert system for hvordan man skulle skattlegge næringsinntekt og personinntekt, og innførte det som kalles fritak og aksjonærmodellen, og altså utbytteskatt. Det var et forlik som handlet mindre om skattenivå og mer om skattesystem, og jeg mener at hovedtrekkene i det har virket godt siden 2005. I 1992 var det en annen type forlik. Det var egentlig å bredde grunnlagene og redusere satsene, og det er faktisk hovedelementer derfra som fortsatt gjelder i det norske skattesystemet. Om det skal være en systemendring eller en skatteskiftereform, er for tidlig å si, men jeg mener det er en fordel dersom vi kan få med oss høyrepartiene på noe som kan stå seg over flere stortingsperioder. Vi kan fortsatt være uenige om f.eks. skattenivå, og helt sikkert også om noen satser, avhengig av hvor bredt dette forliket blir, men jeg mener det er et forsøk verdt, og det er det som er hovedbudskapet mitt i dag.

Først vil jeg bare si at jeg deler veldig bekymringen for økt ulikhet, og det er veldig sterke krefter i økonomien – både i Norge og globalt – som trekker i retning av at de som har mye, får mer, at de som har mye kapital, får stor avkastning, og at forskjeller øker. Derfor trenger vi politikk for å motvirke forskjeller. Det viktigste virkemiddelet er egentlig en sterk offentlig sektor som omfordeler mye, gjennom at vi trekker inn skatter og omfordeler dem gjennom både offentlige tjenester og ulike overføringsordninger, og vi trenger et progressivt skattesystem. Regjeringen legger faktisk fram noen forslag i dette budsjettet der vi tetter skattehull, noe som helt klart har en omfordelende effekt, og de pengene vi får ved å øke den effektive beskatningen av noen av de mest velstående menneskene i Norge, deler vi ut i form av f.eks. lavere inntektsskatt og lavere elavgift for alle, og ikke minst er det til stor fordel for dem som har lavest inntekt. Vi har invitert til et skatteforlik, og det er fordi jeg mener at det er lettere å få til store reformer dersom det er bred forankring for dem, spesielt i et oppsplittet politisk landskap. Jeg mener det er en fordel at det kan stå seg over tid. Hvor lett det blir å få til et skatteforlik, er det ikke mulig å si noe sikkert om i dag, men jeg mener at det er verdt et forsøk og viktig å prøve, og at vi alle har et ansvar for det. Jeg vil også si – selv om man alltid bør være forsiktig med å trekke for mange historiske paralleller – at i det siste skatteforliket jeg var med på, i 2005, fikk vi innført utbytteskatt. Det var en viktig omfordelende skatt som da kom på plass. Det skatteforliket jeg så vidt var borti, var i 1992, og da fikk vi tettet veldig mange skattehull og økt den effektive beskatningen av inntekter. Vi har altså før fått til skatteforlik med høyresiden som har bidratt til et mer effektivt og mer rettferdig skattesystem. Om vi får det til igjen, vet jeg ikke, men jeg er i hvert fall villig til å forsøke.

Jeg er helt sikker på at det hjelper, og at det er viktig. Det er jo den kompensasjonsordningen som har vært det viktigste virkemiddelet. Så jeg mener både lavere satser og kompensasjonsordning er effektive og treffsikre virkemidler. Så får vi følge utviklingen nøye. Men som jeg sier: Det er en avveining, for nå er det slik at 85 pst. av norske utslipp har en avgift. Det er det mest effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Denne regjeringen og Arbeiderpartiet er i hvert fall bekymret for klimagassutslipp. Det er mulig det er mindre uro for det i Fremskrittspartiet, men vi er nødt til å ta det på alvor. Vi har en avtale – som også Fremskrittspartiet sluttet seg til da de var i regjering; de sluttet seg til Parisavtalen – som gjør at vi må få ned våre utslipp, og vi må redusere dem på billigst mulig måte. Det oppnår vi gjennom CO2-prising. Så må vi ta hensyn til faren for karbonlekkasje, og det gjør vi gjennom dette budsjettforslaget.

Representanten peker på et dilemma. Det er ingen tvil om at det at man betaler CO2-avgift, bidrar til å redusere utslippene. De inntektene vi får ved å øke CO2-avgiftene, har vi brukt til å redusere andre skatter og avgifter. Slik er det ikke samlet sett noen skatte- og avgiftsøkning, men en omlegging der det er mer skatt på forurensing og mindre skatt på f.eks. arbeid, og redusert elavgift. Så er det et problem, eller i hvert fall en utfordring, når det gjelder de virksomhetene som lett kan tanke og skaffe seg drivstoff i andre land, eller for den saks skyld flytte virksomheten til andre land. Der er det et reelt problem med karbonlekkasje. Det er også grunnen til at vi for de fiskeflåtene som opererer i fjerne farvann, nå har gått bort fra det opprinnelige forslaget, dempet utslagene veldig og laget et nytt system, nettopp for å redusere risikoen for karbonlekkasje. Det er et reelt problem, en vanskelig avveining, som jeg mener vi har tatt høyde for i det budsjettforslaget som nå er lagt fram.

Det hadde bekymret meg hvis det var det eneste vi gjorde, men det er ikke det eneste vi gjør. Det er riktig at vi øker avgiftene på diesel noe – altså 600 kr for en gjennomsnittlig bruk – og så reduserer vi skatten for en med vanlig inntekt med 1 000 kr, så da har man allerede gått i overskudd på det. Hvis man i tillegg har strømutgifter, får man redusert elavgift. Vi driver ikke og øker skattene for vanlige folk, vi reduserer faktisk de samlede skattene og avgiftene for vanlige folk, men vi vrir dem om, slik at de både er mer rettferdige og fremmer mer miljøvennlig adferd. Jeg skal være forsiktig med å diskutere gjødseldetaljer med representanten Slagsvold Vedum, men det som i hvert fall er redegjort for i høringsnotatet, er at det er et problem at det kommer mye næringssalter ut i havet og vannet, bl.a. fordi det gjødsles, og at man kan få det ned med mer presisjonsgjødsling. Presisjonsgjødsling blir mer lønnsomt dersom det er en avgift på denne mineralgjødselen. I tillegg er det klart at økte kostnader vil kompenseres gjennom landbruksoppgjøret, så dette vil vri innsatsen i landbruket, ikke øke de samlede kostnadene eller redusere inntektene til bøndene.

Vi har lagt fram det budsjettet vi mener er best for Norge for å trygge landet, for å trygge økonomien og for å trygge velferden. I det budsjettet har vi også lagt fram en del omlegginger, f.eks. på skatteområdet, som jeg mener er helt i tråd med sosialdemokratisk tenking. Det er riktig at drivstoffavgiftene har økt noe. For en gjennomsnittlig dieselbil som kjører en gjennomsnittlig lengde i året, er det 600 kr. Jeg sier ikke at det er et ubetydelig beløp i året, men det er 600 kr. Til gjengjeld har vi redusert elavgiften for en gjennomsnittlig bolig med 900 kr, og bor man i et rekkehus, er det 1 100 kr, så da går man allerede i overskudd. Hvis man har en inntekt på inntil 700 000 kr, får man 1 000 kr oppå det i redusert inntektsskatt. Vanlige folk med vanlige inntekter og vanlig dieselbil går i overskudd med vårt skatteopplegg, men det er en omlegging der man altså reduserer skatt på arbeid og reduserer skatten på strøm, og så er det noe økning på forurensende aktiviteter. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet alltid har ment. Når det gjelder gjødselavgiften, er det – igjen – ikke et forslag, det er en høring. Det er fordi vi har sett gode resultater av å sørge for at forurenser betaler, at det har en pris. Det gjør at man ser på andre måter å innrette aktiviteten på. 85 pst. av norske utslipp er enten skattlagt eller kvote. Landbruket er nå en av de få sektorene som ikke har noen som helst pris på sine utslipp. Vi har både et økende problem med utslipp av lystgass, som er en veldig kraftfull klimagass, og vi har problemer med overgjødsling i bl.a. Oslofjorden og andre steder. Da vil vi sende på høring et forslag som har virket veldig bra i resten av økonomien, og se om det kanskje også kan virke bra innenfor denne sektoren av økonomien. Vi vil se på høringssvarene, se på resultatene og så fremme et forslag på en ryddig måte, dersom vi etter høringen mener at det fortsatt er en god idé. Det er vanskelig å skjønne at et tiltak som virker veldig bra alle andre steder, ikke skal kunne virke bra også i denne sektoren.

For det første: Det er ikke riktig at Stortinget ikke har fått noen informasjon. Stortinget fikk en veldig omfattende redegjørelse ganske kort tid etter at Stortinget igjen var samlet – da hadde jeg en grundig redegjørelse der alt dette ble beskrevet og disse problemstillingene reist. Etter det har vi – ikke jeg, men våre folk i finanskomiteen – hatt kontakt med partiene her på Stortinget, og så er det formulert et vedtak som gir oss den politiske ryggdekningen vi trenger. Igjen: Det er regjeringen som skal fastsette retningslinjer, det er vi som skal ta ansvaret for utformingen av dette. Det er vi godt i gang med, og vi kommer til å komme med konkrete forslag ganske snart. Til det at vi ikke har handlet: Vel, jeg mener vi faktisk har handlet ganske raskt i en situasjon der vi så at noe utviklet seg i en retning som vi ikke ønsket, og i stedet for å vente på fondsmelding og utredning har vi handlet i tide, slik at vi unngår utilsiktede virkninger. Egentlig er jeg ganske fornøyd med denne prosessen.

Jeg tror vi må skjønne hvordan dette fondet styres. Det er ikke slik at Stortinget vedtar retningslinjene. Det Stortinget gjør, er å sikre regjeringen politisk forankring for at regjeringen og Finansdepartementet vedtar retningslinjene. Vi har vært opptatt av å finne måter å forankre det på politisk. Det gjorde vi dels gjennom min redegjørelse for en 14 dagers tid siden, der jeg la stor vekt på dette og forklarte dette grundig, og dels gjennom å snakke med partiene. Vi startet ikke i går morges – vi startet for noen dager siden med et vedtak som ikke er så veldig komplisert, som er at regjeringen får det politiske grunnlaget vi trenger for å gjøre vårt arbeid for å vedta de retningslinjene vi skal vedta. Dette skal gjøres på en ordentlig, ryddig og ansvarlig måte. Det er ikke slik at vi har sittet stille i departementet i mellomtiden. Vi har kommet ganske langt i tenkningen rundt både ny instruks og hvordan vi skal igangsette utredningen, men vi trengte den politiske avklaringen – at Stortinget faktisk også mente det Stortinget hadde gitt uttrykk for muntlig, gjennom et vedtak, og det vedtaket er jeg glad for at Stortinget gjorde.

Det jeg er opptatt av å si, er at vi ser behov for to ting. Det ene er denne gjennomgangen og utredningen, og regjeringen vil raskt ta initiativ til at den blir igangsatt. Det kommer til å ta noe tid. Det andre er at forutsigbarhet klart er viktig for et så stort og viktig fond, men det er også viktig at vi handler i tide dersom vi ser at det er fare for at det kan tas beslutninger som undergraver hele ideen ved fondet. Den faren, den muligheten, ser vi foreligge. Da mener jeg det er viktig at vi ikke kan vente på en utredning som tar lang tid, for å endre retningslinjer. Vi må også ha noen midlertidige tiltak, og jeg er glad for at et flertall på Stortinget har gitt regjeringen et grunnlag for å iverksette det. Jeg ser ikke noen motsetning mellom å utrede og å bruke tid på å lage nye retningslinjer – for vi ser at dagens retningslinjer kan ha utilsiktede effekter – og samtidig å gi oss en mulighet til å unngå at det i mellomtiden fattes beslutninger som er i strid med det et stort flertall her på Stortinget ønsker, nemlig at det skal være et stort, globalt indeksfond.

August er en måned mellom juni og oktober. Det er i august det blir helt klart hvordan Etikkrådet og Norges Bank tolker de retningslinjene de har vedtatt. Det gjør de på den måten at når et stort selskap som leverer anleggsmaskiner til Norge og mange andre land, men som også leverer et lite antall til USA, som så leverer til Israel, som så bygger dem om, da er det nok til at de mener retningslinjene skal tolkes slik at vi skal ut av det selskapet. Det setter en mal. Hvis man også legger den malen til grunn for store teknologiselskaper, som de allerede hadde varslet at de var i gang med å arbeide med, sier ikke jeg at jeg vet hva konklusjonen blir, for det er det ingen som vet når det er et uavhengig etikkråd. Det jeg sier, er at sannsynligheten for at den konklusjonen kan bli at man trekker seg ut av store selskaper, er så stor at jeg for det første mener at man i hvert fall skal varsle Stortinget. Det gjorde jeg i redegjørelsen. For det andre mener jeg det er riktig at vi tar en fot i bakken, får summet oss som regjering og storting, før vi eventuelt lar det skje uten at vi iverksetter tiltak. Jeg er glad for at regjeringen har fått fullmakt til å iverksette tiltak.

For det første har regjeringen arbeidet med disse spørsmålene nå over noe tid på en grundig og ordentlig måte, og vi kommer selvfølgelig ikke til å iverksette noen tiltak uten at det er grundig behandlet. Stortinget ga oss grunnlag for to ting i går. Det ene var en omfattende utredning. Den skal ta sin tid, den skal gjøres av et utvalg, den skal på høring, og det skal komme en stortingsmelding. Da er det vanskelig å se for seg at det kan være mer grundig, og det går i hvert fall ikke for fort. Det andre var altså en fullmakt til og et grunnlag for å gjennomføre midlertidige tiltak. Det kommer vi også til å gjøre på en grundig måte og komme med de midlertidige tiltakene når vi er klare for å iverksette dem. For det tredje: Det som jeg har prøvd å formidle i Stortinget og i offentlige sammenhenger, eller i medier, er at det er kombinasjonen av mange ting som gjør at vi i løpet av høsten ser at det her er nødvendig å gjøre noe, for de retningslinjene Stortinget har sluttet seg til, og regjeringen har fastsatt, fører et sted som jeg tror et flertall på Stortinget ikke ønsker at vi skal havne, nemlig at vi trekker oss ut av verdens største selskaper. Det ble klart ikke minst etter at Etikkrådet trakk seg ut av Caterpillar, og det gjorde de i august.

Det var mange eksempler, og de er mer eller mindre riktig gjengitt. For det første: Det med barnetrygd og at det skal tas hensyn til når sosialhjelpen skal utmåles, er ikke et kutt. Det er en omlegging der vi øker satsen og legger inn barnetrygden slik at den skal utmåles eller fastsettes på en riktig måte, fordi man tar hensyn til den faktiske økonomiske situasjonen til den familien som søker om sosialhjelp. Når det gjelder overgangsstønaden, prøvde jeg i et tidligere innlegg i dag å forklare at det handler om å legge til rette for at flere enslige forsørgere, hvorav 40 pst. har innvandrerbakgrunn, kommer i jobb. Hele ideen om at man skal ha en særskilt stønad hvis man er enslig forsørger, kommer fra en tid der man tenkte seg at hvis man var enslig forsørger, kunne man ikke jobbe. De aller fleste enslige forsørgere er enten i jobb eller i utdanning, og det er viktig at vi ikke har et system som legger til rette for at man ikke er i jobb eller utdanning fordi man får en særskilt stønad for å være enslig.

Det er noe med begrepsbruken her som er litt spesiell. Altså: Staten er med på dugnaden ved at den dekker 78 pst. av utgiftene. Ja, det gjør den, fordi vi skattlegger dem med 78 pst.; de har fradrag mot den skatten. Jeg mener det er en styrke, det er noe jeg er stolt av. Det er veldig bra at oljeselskapene er statlig eid, at vi har direkte statlige eierandeler så pengene går rett inn til staten, og det som er privat, skattlegger vi med 78 pst. Da vil jeg også si at hadde det blitt noe av Volvo-avtalen, hadde vi i hvert fall sørget for at 78 pst. av det Volvo fikk, hadde kommet tilbake i den norske statskassen – men det er en annen sak. Vi skal skattlegge dem, og det bør fortsatt være høy skatt, og da tar vi selvfølgelig også investeringskostnadene i henhold til skattesatsen.

Jeg mener at det å prise klimagassutslipp er det absolutt viktigste tiltaket for å få ned utslippene. Det er ikke fellesskapet som skal betale for å få ned utslippene, det er forurenser, og det er derfor veldig bra at vi i Norge nå har sørget for at 85 pst. av utslippene ilegges enten CO2-avgift eller klimakvote. Et viktig prinsipp som vi ikke etterlever i samme grad, er at de avgiftene helst bør være like, slik at man gjennomfører de billigste tiltakene først. Hvis avgiftene varierer veldig, er man ikke sikker på det. En utfordring når det gjelder oljeindustrien – og jeg har vært med på å innføre CO2-avgifter der i sin tid – er at de har både CO2-avgift og kvote, og det betyr at for dem blir det lønnsomt å gjennomføre svært dyre tiltak, f.eks. disse elektrifiseringsprosjektene fra land. Det er grunnen til at vi nå har foreslått det vi har foreslått i budsjettet, men fortsatt er det vel ingen annen olje- og gassindustri noe sted i verden som betaler en høyere CO2-avgift enn den norske olje- og gassindustrien.

Jeg er helt sikker på at energiministeren kan svare for det intervjuet, og hva direktøren i dette selskapet har oppfattet og ikke oppfattet. Det jeg kan forholde meg til, er det vi svarer på spørsmål fra Småkraftforeninga om hvorvidt vi vil ha stabile rammevilkår. Da svarer Arbeiderpartiet ja, og jeg mener at det er et stabilt rammevilkår å sende ut på høring et forslag, ha en ryddig saksbehandling av det, og så eventuelt fremme et forslag senere om en grunnrenteskatt. Jeg mener også det er et problem at vi i denne debatten igjen har sett at man prøver å skape et inntrykk av at skatten har mye større negative konsekvenser enn den sannsynligvis vil ha. Vi skal høre, vi skal lytte, og selvfølgelig justere forslaget hvis vi blir overbevist om det, men det tjener ingen å lage et inntrykk av at dette er en uforutsigbarhet. Det å gjennomføre grunnrenteskatt uten høring ville jeg erkjent kanskje hadde vært litt uforutsigbart, men det gjør ikke denne regjeringen.

Både aleneforsørgere og de som ikke er aleneforsørgere, har fått vesentlig økt barnetrygd og gleden av lavere barnehagepriser, og vi viderefører det i årets budsjett. Poenget er at noe av dette, f.eks. det med overgangsstønaden, ikke er noe vi gjør primært for å spare 129 mill. kr i budsjettet, som jeg tror det er. Det gjør vi primært fordi vi tror det fremmer arbeidslinjen, at det er lettere å komme i jobb. Det aller, aller viktigste for å bekjempe fattigdom er å bidra til at flere mennesker kan komme i arbeid. Derfor er vi opptatt av både et skattesystem som bidrar til det, og også et trygdesystem som bidrar til det. Vi har gjort endringer og gjør endringer nettopp for å bidra til at det skjer. Det andre er å holde orden i økonomien. At prisstigningen nå kommer ned, at lønnsveksten går opp, og at kjøpekraften øker – den økte i fjor, økte i år og øker mest sannsynlig også neste år – handler om ansvarlig økonomisk politikk, og det handler om ansvarlig budsjettpolitikk. Alle, enten de er enslige forsørgere eller ikke, får stor glede av at kjøpekraften øker.

Kommunene får vesentlig mer, men la meg først snakke om disse kuttene. For det første er barnetrygd inn i sosialhjelp ikke et kutt. Det er ingen innsparing på budsjettet. Så det er feil. Når det gjelder engangsstønad, er det en reduksjon, det er riktig, men det er en reduksjon ned til det nivået som det er beregnet at det koster å få et barn. Her er det også dimensjoner som handler om integreringspolitikk, når det gjelder hvem som mottar dette. Det er en stor andel innvandrerkvinner, og vi er redd for at det kan bidra til å hemme integreringen hvis den engangsstønaden blir for høy. Når det gjelder overgangsstønaden, er det en omlegging jeg mener er helt riktig. Det er ikke store penger på årets budsjett – men bare tenkningen om at enslige forsørgere ikke kan forsørge seg selv, tilhører annen tid da det ikke var barnehageplass, da det ikke var SFO, og da det var vanskelig for kvinner å forsørge seg selv. Det samfunnet lever vi ikke i lenger. Vi lever heldigvis i et helt annet samfunn, der de aller fleste kvinner, også de som er enslige, kan forsørge seg selv. Da skal vi ikke ha en stønad som oppfordrer til å ikke være i aktivitet.

For det første er det ikke noe kutt for barnefamilier, det er mer penger til barnefamilier. Den aller viktigste satsingen er at vi over år har økt barnetrygden kraftig og redusert barnehageprisene vesentlig. Det er punkt én. Punkt to er at det er riktig at vi på noen områder må holde igjen, og det gjør vi jo fordi vi må prioritere i vårt budsjett. Vi øker pengebruken kraftig fordi vi skal ha mer penger til helse, vi skal ha mer penger til kommunene, vi skal ha mer penger til forsvar, vi skal ha mer penger til Ukraina, og vi skal betale svært mange milliarder kroner bare for å opprettholde folketrygden med de rettigheter folk har. Da må vi altså gjøre noen valg, noen prioriteringer, og da må vi holde igjen på noen områder. At det er noe kutt til barnefamilier i sin alminnelighet og til dem med lave inntekter, er feil, men det er riktig at vi ikke legger på overalt, og at det også er noen nominelle videreføringer av beløp som har kommet opp på høye nivåer.

Når Arbeiderpartiet tidligere har kritisert det å legge barnetrygden inn i beregningen av sosialhjelp, er det fordi det da har vært et reelt kutt. Da har man gjort det uten å øke satsene. Nå øker vi satsene. Så det er to helt forskjellige ting. Det har alltid vært kommunene som til slutt må gjøre den enkelte vurderingen, men våre veiledende satser går opp, og vi tar ingen penger ut av kommuneøkonomien på grunn av at vi legger barnetrygden inn. Så det er ikke noe kutt. Det er poenget her. Det andre poenget er at når det gjelder barnefamilier, er det en betydelig satsing i dette budsjettet – og i tidligere budsjetter. Vi har nå fått barnehageprisen ned i 1 200 kr. Det betyr at nå er barnetrygden per måned høyere enn barnehageprisen. Det var ikke tilfellet før. Da var gjerne barnehageprisen omtrent dobbelt så høy som barnetrygden. Det at vi har foretatt en kraftig reduksjon i barnehageprisen og en økning i barnetrygden over flere år, er ikke minst et tiltak som kommer barnefamiliene til gode.

Først litt til det overordnede: Det er riktig at den norske stat er en stat med sterke statsfinanser, sterkere statsfinanser enn så godt som alle andre land. Det er vi fordi vi har vært gode i forvaltningen av de store olje- og gassinntektene, vi har spart absolutt alle inntektene, og så har vi bare brukt avkastningen fra et voksende pensjonsfond. Vi har også fått de sterke statsfinansene fordi vi ser at vi i framtiden vil få økende utgifter til pensjon og pleie og omsorg, og derfor må vi bruke de pengene fornuftig. Når det gjelder det konkrete forslaget, om å ta hensyn til barnetrygd i utmåling av sosialhjelp, er ikke det et kutt – det er null kroner å spare for staten – men det er en omlegging for å få en bedre beregning av sosialhjelp. Vi øker de normerte satsene og legger inn barnetrygden, slik at de som skal vurdere hvor mye penger den enkelte skal få, skal ta hensyn til den reelle inntekten. Med to–tre barn og nesten 2 000 kr per barn i barnetrygd per måned, er det en ganske stor del. Men det er ikke et kutt; det er en annen måte å beregne på, slik at beregningen blir riktigere.

Som jeg allerede har redegjort for, er det slik at det vi nå gjør, er å sende ut på høring et forslag om en skatt som skal bidra til at vi får mer kraft til landet vårt, og at vi bygger ut lønnsomme kraftressurser. Vi sender forslaget på høring og skal ha en normal saksbehandling av det, nettopp fordi vi skal gi den forutsigbarheten til kraftbransjen som vi har lovet. Det er slik vi sikrer forutsigbarhet, det er slik vi sikrer at det ikke skjer brå endringer i et skatteregime, men det er også slik vi sikrer at vi får gjennomført fornuftige endringer i skattesystemet. Det er knapt noen annen skatt som er mer rettferdig, og som bidrar mer til å legge til rette for investeringer ved at det er et nøytralt prosjekt, altså at man får fradrag for akkurat den samme skatten mot utgifter som man skattlegger på inntekter.

Vi er for forutsigbarhet, og vi har gitt et skatteløfte om at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal være uendret, så hvis en skatt eller avgift går opp, skal en annen skatt eller avgift ned. Det har vi lagt fram i dette budsjettet. For småkraftverk har vi ikke lagt fram noe forslag, men vi har varslet og sendt ut et høringsforslag, som så skal høres, og så skal jeg på det grunnlaget eventuelt komme med et forslag. Det er forutsigbarhet, det er en ryddig saksbehandling av det forslaget. Substansen handler om at vi ser at det regelverket vi har i dag, gjør at veldig mye kraft som kunne ha vært utnyttet, ikke blir utnyttet på grunn av en tilpasning i skattesystemet. Vi trenger kraft, vi trenger lavere kraftpriser, og det er synd om Fremskrittspartiet motsetter seg tiltak som kan gjøre at vi får mer kraft og får redusert kraftprisen i Norge ved å bygge ut mer kraft på en lønnsom måte. Grunnrenteskatt er altså slik at man får fradrag mot grunnrenteskatten, og det betyr at lønnsomheten er den samme før skatt.

Representanten snakker som om vi har fremmet et forslag i budsjettet. Det har vi ikke. Det vi har varslet, er et høringsnotat som skal sendes ut, og så skal vi høre, lytte, og eventuelt på grunnlag av det utforme et konkret forslag som kommer i et senere budsjett. Det er den måten vi gjør det på i Norge. Det gir forutsigbarhet, det gir ryddighet i saksbehandlingen, og så skal vi etter høringen eventuelt da fremme et forslag som skal behandles i Stortinget. Det er forutsigbarhet, det er ikke noe brudd på noe valgløfte. Så er det igjen disse eksemplene: Vel, jeg kjenner ikke alle, men det minner litt om de eksemplene som kom om formuesskatt i valgkampen, som gang på gang viste seg å være feil. Det er ti eksempler som er oppe i mediene nå, ti prosjekter som stanses umiddelbart. Det er altså prosjekter som har fått tillatelse i perioden 2014–2018 og fortsatt ikke er bygget ut. Det kan jo kanskje være en indikasjon på at det ikke er en grunnrenteskatt de aldri har sett, som er problemet, men helt andre ting. Det viser bare hvordan høyresiden gang på gang bruker gale eksempler i kampen mot rettferdige skatter.

Grunnrenteskatt er en veldig viktig del av det norske skattesystemet. Vi har det innen olje og gass, vi har det på vannkraft for de større prosjektene – eller over den minstegrensen – vi har det på vind, og vi har det på annen bruk av naturressurser. Det gir fellesskapet viktige inntekter, og det gir dem på en måte som ikke reduserer insentivene til å investere. En grunnrenteskatt gjør at det som er lønnsomt før skatt, også er lønnsomt etter skatt. Vi har hatt et fritak for mindre kraftverk, og så har vi gjennom årene sett at den grensen har veldig mange utbyggere tilpasset seg. De bygger akkurat opp til grensen og ikke over. Det betyr at Norge går glipp av mye fornybar kraft, og problemet med det er både at det er et samfunnsøkonomisk tap, og at vi får mindre kraft inn på nettet. Det kunne ha bidratt til å dempe kraftprisene, og det er en dårlig forvaltning av våre vannkraftressurser når skatteregler gjør at man ikke bygger ut slik man bør.

Det er offentlig tilgjengelig statistikk som alle kan lese, som viser at det har blitt økte bevilgninger, mer innsats fra politiets side, også f.eks. når det gjelder økonomisk kriminalitet, som vi tar på det største alvor. Alle forsøk på å svindle og lure de norske velferdstjenestene er svært alvorlig, og spesielt når det foregår i regi av organiserte og profesjonelle kriminelle nettverk. Det er derfor det kom en ytterligere styrking nå, men også derfor vi mener det er viktig at vi gir politisektoren økt frihet til selv å disponere midlene der de ønsker. Heller ikke da Fremskrittspartiet hadde syv justisministre, tror jeg det var, de årene de satt i regjering, var det slik at det ikke var mangler og ikke var utfordringer i justissektoren, eller for den saks skyld i andre sektorer, men det har vært trappet opp, det skal fortsette å trappes opp, og vi skal samarbeide med andre land for å bekjempe kriminalitet. Vi skal gjøre det med politi, men vi skal også gjøre det med barnevern og forebyggende sektor, noe også politiet er opptatt av, fordi de ser at det er en viktig oppgave i kampen mot kriminalitet.

Regjeringen er veldig opptatt av å bekjempe kriminalitet, både med politi og med forebygging. Begge deler er viktig. Det er ikke noen motsetning. Det bevilges mer penger til politiet i dette budsjettet. Det har vært en opptrapping over flere år, og det er blitt flere ansatte i politiet på veldig mange forskjellige nivåer og oppgaver. Det er også slik at ikke bare har vi bevilget mer penger til politiet, men vi har også gitt politiet og justisetatene økt frihet til å bruke pengene på en bedre måte, slik at vi får en mer effektiv ressursbruk innenfor politi- og justissektoren. Det er simpelthen ikke riktig at det kuttes. Det økes, og det har vært økt over flere år.

Dette er et budsjett der det satses mer, der bevilgningene øker til helse, over 3 mrd. kr, til kommunene, over 4 mrd. kr, og til veldig mange andre grunnleggende velferdsoppgaver. Så det blir mer penger. Men det er også riktig at det er prioriteringer. Vi gjennomfører noen kutt fordi vi mener det er viktigere å bruke penger på andre områder. Det mener jeg er politisk ledelse og politiske valg som denne regjeringen står for. For øvrig vil jeg si at Fremskrittspartiet ikke bare har stått for litt nyanser når det gjelder pensjonsfondet. Fremskrittspartiet har vært imot de viktige veivalgene for pensjonsfondet. Først ønsket de å selge unna, på rot, olje og gass på norsk sokkel. Så var de imot det som sikret staten inntekter – en egen oljeskatt, en grunnrenteskatt. Så vi hadde ikke hatt disse inntektene til staten hvis Fremskrittspartiets politikk hadde vært fulgt. De var også imot den viktigste regelen, den som har sikret en ansvarlig forvaltning, nemlig handlingsregelen. Det var møte etter møte her i salen hvor daværende leder i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, hadde handlingsregelen på lomma, leste opp og gjorde narr av hele greia. Så det hadde ikke vært noe oljefond som i dag hvis Fremskrittspartiet hadde fått det som de ville.

Jeg er enig med statsministeren –vi er enige, han og jeg. Vi er enige om at det skal være politiske retningslinjer for pensjonsfondet, at det er politikerne som har det overordnede ansvaret for fondet, at det er vi som, til tross for innbitt motstand fra Fremskrittspartiet gjennom mange år, har bestemt at vi skulle spare penger i fondet, slik at det nå har blitt veldig stort, og at det er vi som, til tross for innbitt motstand fra Fremskrittspartiet, fikk på plass handlingsregelen, som gjorde at vi ikke bare puttet inn mye penger, men også var varsomme med å ta ut for mye penger. Alt dette har bidratt til at vi nå har et veldig stort fond. Det er politisk bestemt, det er politiske rammer, og det er politiske føringer. Vi, statsministeren og jeg, er også enige om at politikerne – Stortinget og regjeringen – ikke skal mene noe om enkeltinvesteringer. Hvis vi ser en utvikling som går i gal retning når det gjelder enkeltbeslutninger i fondet, må vi ikke gripe inn i de enkeltbeslutningene, men endre retningslinjene. Det er nettopp det regjeringen, med statsministeren i spissen, har invitert til.

Jeg tror man må skille mellom to ting. Det er klart at det er politikerne som bestemmer over oljefondet – det er politikerne som har bestemt at det skulle opprettes, det er politikerne som har bestemt hvor mye penger som skal puttes inn, hvor mye som skal tas ut, gjennom handlingsregelen, og hva vi skal investere i aksjer. Det er også politikerne som bestemmer rammeverket. Men innenfor det politisk bestemte rammeverket skal ikke politikerne gå inn og bestemme over enkeltinvesteringer. Begrepet «politisering» kan skape litt forvirring, for det er selvsagt et politisk ansvar å styre pensjonsfondet, men det er ikke et politisk ansvar å ta stilling til enkeltinvesteringer. Når de retningslinjene vi har laget, viser seg ikke å fungere, har man også et politisk ansvar. Min største bekymring nå er at de reglene vi har laget – de siste revisjonene kom våren 2021, faktisk etter forslag fra Solberg-regjeringen, med støtte fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, alle partier – viser seg å ha utilsiktede konsekvenser. Vi må regne med at det kan innebære uttrekk av ganske store selskaper, noe som gjør at dette ikke lenger er et globalt fond. Da er det et politisk ansvar å endre de retningslinjene.

Høyresiden har alltid advart mot Arbeiderpartiet og at Arbeiderpartiet har samarbeidet med andre partier. Nå heter det kaos. Den gangen jeg var statsministerkandidat, het det «den røde fare», og jeg sto her i salen og forsvarte «den røde fare», som var SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det var år hvor Norge ble styrt på en god måte, akkurat som Norge ble styrt på en god måte i forrige stortingsperiode, da Arbeiderpartiet samarbeidet med partier til venstre for seg. Jeg er helt trygg på at vi kommer til å gjøre det på en god måte også i denne perioden og samarbeide med både Senterpartiet og partier til venstre for oss. Så er jeg enig i at det vedtaket Stortinget gjorde i går, med støtte fra et stort flertall, er et viktig vedtak, fordi det gir regjeringen det grunnlaget regjeringen trenger bl.a. for å sette i gang en gjennomgang av hele det etiske rammeverket rundt pensjonsfondet, som har vist seg ikke å være godt nok tilpasset den tiden vi nå lever i, og derfor trenger endring. I tillegg ga man sin tilslutning til og ga regjeringen grunnlag for å iverksette midlertidige tiltak, slik at vi ikke gjør beslutninger som undergraver selve ideen om fondet som et globalt investeringsfond. Jeg vil også understreke at Stortinget ga sin tilslutning til at vi også kan gjøre ting som øker aktsomheten, og som gjør at vi raskere kommer oss ut av f.eks. krigs- og konfliktsoner, som vi har opplevd i Gaza- og Palestina-konflikten. Det jeg sa i Stortinget i går, og som jeg gjerne gjentar i dag, er at vi ikke kommer til å inngå noen forlik eller avtaler som er i strid med det vedtaket vi gjorde i går, både fordi vi står ved avtaler, og også fordi dette er viktig for Norge, viktig for landet, og helt i tråd med det budskapet som jeg hadde i min redegjørelse til Stortinget for et par uker siden.

En av grunnene til at jeg mener det er viktig med en ordentlig gjennomgang nå, er nettopp at det å sette den grensen er veldig vanskelig. Det har vi hatt en del eksempler på, og jeg tror vi også kan få flere eksempler i framtiden dersom vi ikke nå innfører midlertidige tiltak for å hindre vedtak om utelukkelse i påvente av nye retningslinjer. Det håper jeg vi skal få gode svar på gjennom den utredningen og stortingsmeldingen vi eventuelt senere skal legge fram for Stortinget. Når det gjelder hva slags verden vi lever i, er det jo en farligere verden. Det gjør at noen av disse dilemmaene settes mer på spissen, bl.a. at vi har store innkjøp fra store selskaper vi har utelukket fordi vi mener at de begår grove etiske normbrudd. Det gjelder f.eks. de nye fregattene våre. Det er et paradoks at vi kan overføre hundretalls milliarder til et selskap vi er utelukket fra, men ikke motta mye mindre beløp i utbytte – å tilføre selskapet penger er i orden, mens det å motta penger fra selskapet er uetisk. Det er vanskelig å forstå, og det er blant de dilemmaene som nå bør opp på dagsordenen. Det siste jeg skal si, er at vi er opptatt av at vi gjør dette for norske interesser. Vi gjør det ikke på grunn av press fra andre land.

Dersom Stortinget vedtar forslagene fra Arbeiderpartiet, og spesielt det tredje, altså forslag nr. 20, innebærer ikke det at vi ikke lenger skal være opptatt av etikk i forvaltningen av pensjonsfondet, heller ikke i den midlertidige overgangsperioden hvor vi iverksetter midlertidige tiltak. Det som stilles i bero, er to virkemidler, observasjon og utelukkelse, i henhold til de retningslinjene som regulerer det. Som jeg prøvde å få fram i innlegget mitt, skal vi fortsatt ta etiske hensyn gjennom Norges Banks ansvarlige forvaltning. Det store, store flertallet av selskaper vi har trukket oss ut av i Israel, skyldes ikke Etikkrådets vedtak, men Norges Banks ansvarlige forvaltning. Det skal fortsatt gjelde. Det andre er at der Etikkrådet identifiserer et selskap og deler informasjonen med Norges Bank, kan Norges Bank ha en aktiv eierskapsdialog – en viktig del av å håndheve etiske hensyn. Det tredje er selvfølgelig at folkeretten skal gjelde for alt vi gjør. Etikken skal fortsatt være styrende, men vi må finne andre grensedragninger for noen av de vanskelige avveiningene og dilemmaene vi står overfor.

Svaret er at Arbeiderpartiet, regjeringen og flertallet i Stortinget selvfølgelig fortsatt er opptatt av ikke å bidra til folkerettsbrudd. Det er ikke det denne diskusjonen handler om. Det den handler om, er hvor grensen går for at man kan si at man bidrar til folkerettsbrudd. Da har jeg altså nevnt de store tekselskapene, som helt sikkert leverer tektjenester til Israel. Det å eie en liten andel av de selskapene, gjør det oss til ansvarlige for folkerettsbrudd? Jeg mener det ikke er åpenbart. Jeg hadde et veldig godt møte med LO-sekretariatet i går. Jeg dro gjennom disse resonnementene jeg også hadde i redegjørelsen, om dilemmaene og om utfordringene. Jeg skal ikke snakke på vegne av alle i det møtet, men jeg opplever at det er en forståelse for at vi i hvert fall står overfor noen grunnleggende dilemmaer, som gjør at vi nå må gå gjennom disse retningslinjene på nytt. Det gjelder ikke minst det å ha mulighet til å trekke oss raskere ut av krigssoner, men også for å sikre dette fondet, som er den absolutt viktigste inntektskilden for å finansiere velferdssamfunnet, vår felles velferd – mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet.

Ingen i denne sal ønsker at Norge skal medvirke til folkerettsbrudd, men det som er problemet, er at det er vanskelig å sette grensen for når man gjør det. Jeg har pekt på f.eks. uttrekket fra Caterpillar, som gjør veldig mye vi alle synes er helt utmerket, og så er det en liten del, en svært liten del, av de produktene de lager, som selges til USA, ombygges i Israel og så brukes til folkerettsstridig okkupasjon og virksomhet på Vestbredden. Da er spørsmålet om det å eie en liten andel av det selskapet gjør oss medansvarlig for disse handlingene. Det er der uenigheten går – hvor den grensen skal trekkes. Den kommer enda tydeligere fram når vi begynner å snakke om de store tekselskapene. Jeg aksepterer at f.eks. FNs spesialrapportør setter Microsoft, Alphabet og Amazon på sine lister, for jeg går ut fra at de selskapene leverer datatjenester til det israelske forsvaret. Det er ikke det samme som å si at det at vi er investert med 1–2 pst. i disse selskapene, gjør at Norge dermed er medansvarlig for Israels folkerettsbrudd. Det er disse vanskelige grensedragningene vi nå må trekke på en ny måte.

Det er viktig å diskutere prosess, men jeg vil starte med å si at jeg er veldig glad for at vi er enig i substansen, nemlig at vi trenger en grundig gjennomgang av retningslinjene, og at det er nødvendig med midlertidige tiltak. Jeg kan forsikre om at regjeringen kommer til å bruke den nødvendige tiden på både iverksettelse og utforming av midlertidige tiltak, og selvfølgelig også på utredning, høring og etter hvert stortingsmelding. Det som har blitt tydeligere og tydeligere for hver måned som har gått, er at dagens retningslinjer kan innebære at vi trekker oss ut av noen av verdens største selskaper. Det mener jeg er i strid med intensjonen for fondet, som skal være et bredt globalt fond. Vi tar ansvar for å handle, og så trenger vi en politisk forankring av det i Stortinget, fordi det innebærer et klart avvik fra de retningslinjene og den praksisen som tidligere har vært forankret i Stortinget.

Jeg kan forsikre om at det regjeringen skal gjøre, kommer vi til å gjøre på en grundig og ordentlig måte. For det første ønsker vi å gjennomføre en utredning. Det vil ta mange måneder, kanskje over et år, med utredning, høring på gjerne tre måneder, en stortingsmelding og deretter behandling her i Stortinget. Det er en svært grundig og omstendelig prosess, som bør være grundig og omstendelig – slik den har vært hver gang vi har gjort endringer i det etiske rammeverket. Vi mener at det mens den utredningen pågår, er nødvendig med noen midlertidige tiltak for å hindre at det basert på dagens retningslinjer fattes vedtak som er i strid med det som er ønsket til – la meg legge til grunn – et flertall i Stortinget om hvordan disse retningslinjene skal fungere. Vi skal selvfølgelig også ta oss tid til å utforme den nye instruksen til Norges Bank og Etikkrådet for at det blir fulgt opp på en forsvarlig måte. Det vi trenger nå, er et politisk grunnlag i Stortinget, der etiske retningslinjer er forankret, til å kunne fravike det som har vært praksisen i henhold til det Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til.

Det var ikke begrunnet med våre folkerettslige forpliktelser. Det var begrunnet med de etiske retningslinjene, og de går langt utover det folkeretten forplikter den norske stat til å gjøre. Eksempelet med Caterpillar understreker et dilemma vi står overfor. Dette er retningslinjer som er vedtatt etter forslag fra den daværende Bondevik-regjeringen, og senere Solberg-regjeringen, som et samlet storting sluttet seg til, også Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. De retningslinjene har fungert bra, men nå ser vi noen utilsiktede konsekvenser. Det er ikke Stortingets eller regjeringens oppgave å peke på enkeltselskaper, men hvis vi ser at retningslinjene vi har vedtatt, innebærer konsekvenser vi er uenig i, er det vårt ansvar å endre retningslinjene – ikke å mene noe om enkeltselskaper. Jeg oppfatter at det er en økende tilslutning i Stortinget til at resultatet av de retningslinjene et samlet storting tidligere har sluttet seg til, ikke er dem vi ønsker. Da er det ikke vårt ansvar å begynne å politisere enkeltbeslutninger, men vårt ansvar som politikere å endre retningslinjene slik at Etikkrådet og Norges Bank får retningslinjer vi mener er mer tilpasset en ny virkelighet.

Det er stater som skal etterleve folkeretten, og det er stater som da må holdes ansvarlige overfor folkeretten, så dette handler om Norges forpliktelser overfor folkeretten. Det er en selvsagt forutsetning at uansett hva vi gjør som stat, skal det være i henhold til folkeretten. Det gjelder når vi investerer i store statlige selskaper, som Equinor eller Statkraft, det gjelder når Norge har soldater i utlandet, f.eks. i Afghanistan, og det gjelder selvfølgelig når vi investerer i Statens pensjonsfond. Folkeretten ligger til grunn for alt den norske stat gjør.

Det er klart at hvis det gjøres vedtak i Stortinget i dag, vil Arbeiderpartiet og regjeringen respektere og følge de vedtakene. Det må et nytt flertall til for å endre flertallsvedtak her. Dette er også forslag Arbeiderpartiet støtter. Det er Arbeiderpartiet som har fremmet dem i Stortinget, og som har hatt dialog med alle partier på Stortinget om dem. Vi ønsker selvfølgelig bredest mulig tilslutning til dem. Grunnen til at vi mener at det er nødvendig med så tydelige vedtak fra Stortinget, er at dagens retningslinjer er forankret i Stortinget gjennom stortingsmeldinger, merknader og vedtak. Derfor bør også en vesentlig omlegging av dagens praksis, som følger av de midlertidige tiltak som er foreslått fra Arbeiderpartiets side, ha en tydelig forankring i Stortinget. Derfor er det viktig at det fattes vedtak, og vi vil selvfølgelig følge de vedtakene.

I redegjørelsen jeg ga Stortinget den 23. oktober, beskrev jeg hvordan verden har endret seg siden de etiske retningslinjene ble vedtatt, og jeg argumenterte for at rammeverket bør gjennomgås. Jeg er glad for støtten dette har fått i debatten i dag. I redegjørelsen redegjorde jeg for en lang rekke endringer, utfordringer og dilemmaer som reiser grunnleggende spørsmål om utformingen av det etiske rammeverket for pensjonsfondet. Jeg pekte bl.a. på at det blir stadig vanskeligere å trekke en klar grense for når selskaper medvirker til grove etiske normbrudd. Ulike lister og rapporter peker bl.a. på noen av verdens største selskaper når det gjelder medvirkning til Israels ulovlige okkupasjon og krigføring i Gaza. Det er også en økende konsentrasjon av verdier i internasjonale aksjemarkeder. De sju mest verdifulle selskapene utgjør alene 16 pst. av fondets aksjebeholdning. Med dagens retningslinjer for utelukkelse må vi være forberedt på at vi ikke lenger kan være investert i de største selskapene i verden. Da vil det ikke forbli et bredt, globalt indeksfond. Det vil kunne øke risikoen eller redusere den forventede avkastningen. Dagens rammeverk kan gjøre det vanskelig for Etikkrådet og Norges Bank å handle så raskt og presist som situasjonen tilsier når krig og konflikt endrer forutsetningene for fondets investeringer. Tiden er inne for at det etiske rammeverket og praktiseringen av dette bør gjennomgås for å sikre en god balanse mellom viktige hensyn. Samtidig har jeg flere ganger understreket at det er nødvendig med midlertidige tiltak i påvente av et nytt rammeverk. Også dette handler om å beskytte fondet. Jeg er glad for at mange i debatten er så tydelige på at pensjonsfondet fortsatt skal være et bredt diversifisert globalt fond. Jeg er også glad for støtten i debatten til å gjennomgå det etiske rammeverket. En slik utredning vil være i tråd med tradisjonen om grundige vurderinger av viktige veivalg. Det foreligger fra Arbeiderpartiet et forslag om midlertidig å stille i bero tilrådinger og beslutninger etter retningslinjene for observasjon og utelukkelse av selskaper. Jeg legger til grunn at forslaget innebærer at selskaper Etikkrådet undersøker, følges opp av Norges Bank gjennom den ordinære eierskapsutøvelsen. Det vil i så fall innebære at Norges Bank kan ta opp eventuelle bekymringer i sin dialog med selskapene innenfor sitt mandat – og innenfor sitt mandat eventuelt selge seg ut. La meg minne om at det store flertallet av de israelske selskapene fondet har solgt seg ut av, har skjedd som følge av Norges Banks ansvarlige forvaltning og forhøyede aktsomhet, ikke som følge av tilråding fra Etikkrådet. Siden utgangen av 2023 er antallet israelske selskaper i fondet redusert fra 76 til 33. Av disse er sju utelukket etter tilråding fra Etikkrådet, mens resten har Norges Bank besluttet selv, innenfor sine rammer for ansvarlig forvaltning. Selv om Etikkrådet midlertidig ikke vil gi tilrådinger om utelukkelser, vil Norges Bank fortsatt ha mulighet til å selge seg ut av selskaper innenfor sitt mandat i markeder der fondet er investert. Jeg er glad for at mange har pekt på at det kan være nødvendig med styrket aktsomhet og raskere reaksjon i situasjoner der forutsetninger for fondets investeringer i et land endres vesentlig i løpet av kort tid, f.eks. som følge av krig. Det vil kunne fange opp noen av de erfaringene vi har hatt fra tidligere i år rundt fondets investeringer i Israel. Dagens retningslinjer er gjennom flere år forankret i Stortinget gjennom behandling av stortingsmeldinger, merknader og vedtak. De midlertidige tiltakene et flertall i debatten har gitt uttrykk for at de støtter, innebærer en vesentlig omlegging av dagens praksis for utelukkelse av selskaper i påvente av nye retningslinjer. Jeg mener derfor det er hensiktsmessig med et klart vedtak fra Stortinget i dag for at regjeringen skal ha et godt grunnlag for å sette i verk tiltak i tråd med forslag nr. 20, fra Arbeiderpartiet. Alt dette handler om å ta vare på pensjonsfondet vårt, som nå er blitt den viktigste inntektskilden for å finansiere det norske velferdssamfunnet.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe fire kongelige proposisjoner: samtykke til ratifikasjon av konvensjon om skiping av en mellomstatlig organisasjon for utvikling og utnytting av digitale havsystem og informasjonstjenester – Mercator internasjonale senter for havet – av 23. april 2025 lov om kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer – oppfølging av tiltak i forslaget til statsbudsjett for 2026 endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover – oppfølging av tiltak i forslaget til statsbudsjett for 2026 m.m. samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Kina, undertegnet i Oslo 12. mai 2023

Det hadde blitt oppfattet som en klar politisering av fondet, for vi har retningslinjer som er rettet mot selskaper, ikke mot land. Man kan selvfølgelig mene at de retningslinjene er gale, men de er bredt forankret her i Stortinget. Det er ikke retningslinjer om å trekke seg ut av land, men om å trekke seg ut av selskaper, og Norges Bank har trukket seg ut av mange selskaper. Det hadde altså ikke vært i tråd med det som har vært politikken for Norges Bank og Etikkrådet, basert på bred tilslutning her i Stortinget.

Jeg står oppreist på de retningslinjene Venstre og alle andre partier her i Stortinget har sluttet seg til. Det er retningslinjer som ikke sier at Norges Bank skal trekke seg ut av alle land som er i krig og konflikt, men at vi skal trekke oss ut av selskaper som medvirker til folkerettsbrudd. Det er ikke rettet mot land, men mot selskaper, og Norges Bank har – etter råd fra Etikkrådet – trukket seg ut av en lang rekke selskaper Norges Bank mener medvirker til folkerettsbrudd.

Norge er blant de landene som går i front når det gjelder å gi bistand til den palestinske befolkningen, til FNs programmer for palestinske områder, og vi har i veldig mange år også ledet giverlandsgruppen. Jeg tar selvfølgelig med meg innspillet om enda mer, at Norge kan spille en enda større rolle. Likevel vil jeg igjen minne om at en grunn til at Norge er et av ytterst få land – kanskje nå det eneste landet – som når målsettingen om å bruke 1 pst. av nasjonalproduktet på bistand, er at vi har sterke statsfinanser, og sterke statsfinanser har vi bl.a. fordi vi har et stort oljefond som har hatt god avkastning, og som har tjent mer penger på aksjer og investeringer i finansmarkeder enn vi har fått i oljeinntekter.

Det er jeg uenig i. Jeg mener at Etikkrådet har gjort en veldig viktig jobb. De har gjort den jobben som har bred forankring her i Stortinget. Hele systemet med Etikkrådet og Norges Bank er forankret i Stortinget. De har kommet med sine anbefalinger, og Norges Bank har tatt de beslutningene de har tatt, med bl.a. uttrekk, basert på anbefalingene fra Etikkrådet. Jeg mener at både diskusjonen om krigen i Gaza og ulovlig okkupasjon av Vestbredden og en del av de andre utfordringene nå viser at vi kanskje på noen områder skal lage nye mekanismer for å få til raskere uttrekk, f.eks. i krigs- og konfliktsoner, men også at det er en del områder og dilemmaer som gjør at vi kanskje må heve terskler, fordi vi ser at fondets karakter kommer til å endres fundamentalt dersom man går ut av noen av verdens største selskaper. Jeg har for min del ikke konkludert, men jeg har sagt at dette er ganske alvorlige spørsmål som vi raskest mulig bør ta stilling til.

Nei, jeg kan se for meg at det kan være nødvendig å gjøre endringer før vi har fått resultatene av en full gjennomgang, men det er blant de vanskelige vurderingene og avveiningene vi skal måtte ta. Jeg mener det er en klar fordel at i hvert fall store og prinsipielle endringer skjer etter en grundig gjennomgang og etter en forankring i Stortinget. Akkurat hva slags form den forankringen skal ta, får vi komme tilbake til. Det normale har ofte vært å gjøre den forankringen i form av en stortingsmelding – stortingsmeldingen om pensjonsfondet – men det er litt avhengig av tidslinjer, hvordan vi organiserer arbeidet, og om det er behov for å gjøre tiltak før den helhetlige gjennomgangen eller mens den helhetlige gjennomgangen pågår. Denne debatten skal jo fortsette – det blir en ny debatt her, litt fram i tid – så da tror jeg vi forhåpentligvis vil få klare svar på de spørsmålene innen den tid.

For det første: Jeg tror ikke jeg skal starte forhandlinger om budsjettet her, i en debatt om Statens pensjonsfond utland. For det andre: Jeg tror vi må være forberedt på at vi igjen kommer til å ha debatt om etiske hensyn og etiske dimensjoner ved pensjonsfondet, dels fordi det er et system for etterkontroll vi har etablert, og som har hatt bred tilslutning i Stortinget helt siden det kom på plass i 2004, og dels fordi – og dette er kanskje viktigere – det simpelthen er vanskelige grensedragninger knyttet til når et selskap er medansvarlig for å medvirke til folkerettsbrudd. Noen mener at det er mange hundre selskaper – veldig mange av de aller største selskapene i verden – mens andre vil mene at det er å definere det for vidt. Etikkrådet og Norges Bank jobber nå selvfølgelig videre basert på de retningslinjene de har fått fra Finansdepartementet, men det jeg inviterer til, er en diskusjon om de retningslinjene og å vurdere justeringer av dem. Det kan gjøre at man på noen områder kan trekke seg ut raskere, mens det på andre områder kan være at man skal heve terskelen.

For det første mener jeg at det som står i retningslinjene, og som jeg har sagt i Stortinget og andre steder mange ganger, nemlig at fondet ikke skal være investert i selskaper som medvirker til staters brudd på folkeretten, gjelder og blir praktisert og håndhevet. Derfor har vi hatt flere uttrekk, bl.a. av selskaper som fondet og Norges Bank mener bidrar til ulovlig okkupasjon eller ulovlig krigføring i Gaza. Jeg mener også at dette er et system for etterkontroll. Det har vært sagt tydelig i Stortinget mange ganger, og Stortinget har sluttet seg til det. Det betyr at vi igjen kan få eksempler på selskaper som Etikkrådet anbefaler at vi trekker oss ut av, selskaper som er ansvarlig for å medvirke til staters folkerettsbrudd. I tillegg mener jeg at den diskusjonen vi nå har hatt, og ikke minst en del av forslagene om hvilke selskaper vi skal trekke oss ut av, flere av verdens største selskaper – FNs spesialrapportør, f.eks., mener at de selskapene er ansvarlige for folkerettsbrudd, jeg tror til og med at begrepet «folkemord» blir brukt – illustrerer et dilemma. Det illustrerer at vi må tenke igjennom om vi faktisk ønsker det. Selv om enkeltselskaper skal besluttes av banken, må vi ta ansvar for retningslinjer som gjør at banken tar de beslutningene som er i tråd med de overordnede målene vi setter.

Vi har heldigvis god erfaring med at vi i Stortinget har greid å ha svært brede flertall for de beslutninger vi har tatt om rammeverket, både det etiske rammeverket og det øvrige rammeverket, og mitt mål er selvfølgelig å ha bred tilslutning også nå. Så tror jeg vi skal skille litt. Det er jo en del av dette som kan besluttes av regjeringen, men regjeringen har vært opptatt av å ha forankring av de beslutningene. Det etiske rammeverket blir f.eks. ikke vedtatt av Stortinget, men vedtas av Finansdepartementet etter forankring og drøfting i forbindelse med f.eks. en stortingsmelding her i Stortinget. Jeg søker den brede forankringen, og så får vi ta stilling til de enkelte dilemmaene om hvor bredt det til slutt kan bli. Jeg opplever at det i hvert fall i denne sal er åpenhet for en gjennomgang, en utredning. Det får vi nå se om det er mulig å få til et bredest mulig flertall for.

Det er fordi fondet skal være en finansiell investor og ha adgang til alle de markedene vi ønsker å investere i, og ikke skal bli gjenstand for sanksjoner eller hindringer som gjør at det er vanskelig å få den avkastningen vi sikrer til det norske fellesskapet og den norske stat. Det er også et ansvar som påhviler oss alle her. Det har f.eks. vært sagt i debatten at Caterpillar er en politisk beslutning. Nei, det er ikke en politisk beslutning. Det er et resultat av de retningslinjene som ble fastsatt først i 2004 og så forsterket våren 2021. Vi er ute av selskaper som leverer nye fregatter til Norge, som leverer stormpanservogner, som leverer F-35. Det er ikke politiske beslutninger, det er resultatet av at vi våren 2021 vedtok at vi ikke bare skulle ut av atomvåpen, men også ut av selskaper som leverer komponenter til atomvåpen og bæremidler til atomvåpen. Da sier jeg bare at vi alle sammen har et ansvar for å ikke snakke om dette som om det er politiske beslutninger. Det er beslutninger som er et resultat av politiske rammeverk som er vedtatt av Finansdepartementet med forankring i Stortinget. Jeg sier også at det er et argument for at vi nå har en gjennomgang av dette, for å se på om disse retningslinjene er slik som vi ønsker at de skal være.

Som jeg sa i redegjørelsen min, er ikke dette utfordringer vi kan forholde oss til i en eller annen framtid – det er noe som er her og nå, og som vi må forholde oss til i absolutt nær framtid. Det er også slik at Etikkrådet har varslet at de setter i gang arbeidet med de store tekselskapene. Jeg kan ikke si hva utfallet av den gjennomgangen blir. Det er Etikkrådet som på selvstendig grunnlag vurderer det, men basert på det som nå er av debatt, basert på det man kan lese av f.eks. andre uttrekk, f.eks. fra Caterpillar, er det klart at vi ikke kan utelukke at det kan komme anbefalinger om uttrekk fra store internasjonale tekselskaper, også de største selskapene i verden. Da settes det dilemmaet vi har, på spissen – at det er et etisk hensyn å forvalte dette til beste for fellesskapet i dag og framtidige generasjoner og innenfor verdier og rammer som vi aksepterer. Det er grunnen til at det er viktig at det handles raskt.

Takk for en god debatt om et viktig spørsmål. Som det ble sagt tidlig i debatten, er beslutninger dette stortinget eventuelt kommer til å ta om Statens pensjonsfond utland, blant de aller viktigste, for det handler simpelthen om en så stor del av vår nasjonalformue, og den delen av den som nå finansierer mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Dette er en viktig debatt fordi vi trenger et rammeverk som sikrer at vi forvalter verdiene på en god måte også i framtiden. Jeg mener i all hovedsak at det rammeverket vi har hatt, egentlig helt siden vi startet med aksjeinvesteringer i 1997, har fungert godt. Det har i hvert fall gjort mulig en suksessfortelling der vi har gått fra 0 kr i 1996 til 20 000 mrd. kr i årets budsjett. Samtidig må vi forstå at det har fungert fordi vi har justert rammeverket etter hvert som verden har forandret seg. Tiden har kommet for å gjøre nye justeringer og tilpasninger ut fra de erfaringene vi har høstet med det rammeverket vi har, og for å håndtere noen av de dilemmaene og utfordringene som hele systemet nå åpenbart utsettes for. Denne diskusjonen handler ikke om hvorvidt vi er for eller mot etiske hensyn, den handler om hvordan vi ivaretar de etiske hensynene best. Da vil jeg minne om at det er flere etiske hensyn og flere måter å ivareta dem på. I de første årene ble etiske hensyn ivaretatt ved at man investerte i velorganiserte, regulerte markeder. Etter hvert kom ansvarlig forvaltning av pensjonsfondet, der en legger vekt på saker som miljø og eierskapsutøvelse, bl.a. for å sikre at man ikke er i selskaper som driver med korrupsjon og annet. Fondet selger seg også ut innenfor sitt ansvarlige mandat dersom det mener at risikoen er for høy. I 2004 fikk vi særskilte etiske retningslinjer, med bred tilslutning her i Stortinget, men der ble det jo sagt, og det er også gjentatt av Stortinget flere ganger, senest i 2021, at det på en måte er to sett etiske hensyn. Det ene etiske hensynet er å sikre god avkastning for nåværende og framtidige generasjoner, og det andre settet etiske hensyn er de som er nedfelt i de etiske retningslinjene. Begge deler er viktig, og begge deler må håndteres, men det å sikre avkastning til fellesskapet, det å sikre at vi har inntekter som gjør at vi kan finansiere et av verdens beste velferdssamfunn, er også et etisk hensyn. Jeg våger også den påstanden at når Norge nå er det eneste, eller i hvert fall ett av to land i OECD som møter målsettingen om å bruke 1 pst. av nasjonalproduktet på bistand, er det på grunn av at vi har sterke statsfinanser, bl.a. som resultat av oljefondet. Det er også et etisk hensyn å sikre at vi fortsatt kan være ledende i f.eks. bistandspolitikken. Når det så gjelder det settet med etiske hensyn som er nedfelt i de etiske retningslinjene, at vi ikke skal være med i selskaper som f.eks. medvirker til brudd på folkeretten, er vi jo alle enige om det. Problemet er: Hva er å medvirke, og hvor går grensene? Det jeg prøvde å påpeke i min redegjørelse, er at det er vanskelig å trekke disse grensene klart i en verden der økonomi blir stadig mer sammenvevd. Det er tusenvis av underleverandører til et produkt, f.eks. F-35-fly som er brukt i Israel. Hvor lite skal bidraget være for at man skal trekke seg ut? Jeg har ikke klare svar på det. Jeg bare sier at jeg mener det er riktig å gjøre den vurderingen nå. Jeg viser også til at Etikkrådet har sagt tydelig at det kommer til å vurdere de store tekselskapene, det som noen ganger omtales som en FN-liste, som ikke er en FN-liste, men en rapport fra en spesialrapportør. Der står verdens største selskaper listet opp. Hvis man tar dem ut av fondet, må i hvert fall Stortinget forstå at vi da ikke lenger har et bredt indeksfond. Da har vi ikke lenger et fond som forvaltes med lavest mulig risiko, men et helt annet fond. Det har konsekvenser som jeg tror Stortinget, og alle, bør være klar over før vi eventuelt gjennomfører den type tiltak. Vi ser også at man med dagens retningslinjer trekker seg ut av selskaper, og så hevder noen at det er politisk. Det er ikke politisk at vi går ut av Caterpillar, det er et direkte resultat av retningslinjene denne regjeringen og Stortinget har sluttet seg til, men som skaper politisk strid. Jeg tror vi skal holde fast ved at det er etter retningslinjene, og at det ikke er vi som har tatt den typen enkeltbeslutninger.

La meg først få takke for muligheten til å redegjøre for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Norge har gjennom flere tiår hatt store inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Mange andre land med tilsvarende inntekter fra naturressurser har brukt for mye penger, for raskt. Resultatet for disse landene har i mange tilfeller vært at inntektene er blitt mer en forbannelse enn en velsignelse. Forekomstene av olje og gass på norsk kontinentalsokkel er ikke et resultat av egne valg, men av naturgitte fortrinn. Det som derimot er et resultat av egne valg, er hvordan vi har bygget opp en verdensledende næring, og hvordan vi har forvaltet de store inntektene. Vi har lyktes i å fase inn inntektene gradvis og unngått at petroleumsvirksomheten i for stor grad har skjøvet ut annen næringsvirksomhet. Ikke minst har vi greid å spare inntekter, slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Dette er viktig fordi oljeinntektene ikke er vanlige inntekter, men derimot i stor grad en omplassering av formue under havbunnen til finansformue i utlandet. Vi har gjort en ikke-fornybar ressurs om til en fornybar ressurs med varig avkastning. Fondet er i dag et av verdens største statlige investeringsfond. Det er særlige tre politiske veivalg som har gjort dette mulig: hvor mye som settes inn hvor mye som tas ut hva fondet investeres i For det første: Alle de statlige inntektene fra olje- og gassvirksomheten blir plassert i pensjonsfondet. Det første innskuddet ble gjort i 1996, og siden den gang er det satt inn mer enn 9 000 mrd. kr. Dette har vært mulig fordi det meste av Norges samlede inntekter fra petroleum har tilfalt fellesskapet gjennom stort statlig eierskap og høye skatter. For det andre: Vi fikk etter hvert en klar regel for hvor mye vi kunne ta ut av fondet. Handlingsregelen fra 2001 sier at vi over tid bare skal ta ut den forventede realavkastningen. Den reelle verdien kan dermed opprettholdes. For det tredje: Vi bestemte tidlig at fondet ikke bare skulle investeres i rentebærende papirer, men også bredt i verdens aksjemarkeder. Det gir over tid høyere forventet avkastning, men også større svingninger underveis og risiko for tap. Våren 1997 sluttet et flertall på Stortinget seg til at 40 pst. av fondet kunne plasseres i aksjer. Senere er aksjeandelen i fondet økt i flere omganger, sist til 70 pst. i 2017. Beslutningen om å plassere fondets midler i aksjer har vist seg å være svært lønnsom for den norske stat, og dermed for hele det norske samfunnet. Over tid har plasseringene i globale finansmarkeder gitt oss nærmere 12 000 mrd. kr i avkastning, godt over halvparten av dagens fondsverdi. Fondet har altså hatt vesentlig større finansinntekter enn det har hatt tilførsel av petroleumsinntekter. Uten plasseringene i aksjer ville ikke fondet vært i nærheten av dagens verdi på 20 000 mrd. kr. Pensjonsfondet investeres i henhold til en referanseindeks fastsatt av Finansdepartementet. Det er åpnet for at Norges Bank kan avvike fra den fastsatte indeksen innenfor en begrenset ramme. Fondet er derfor langt på vei et indeksfond. Over 97 pst. av avkastningen så langt kan tilskrives det politisk bestemte valget av referanseindeks. Avkastningen finansierer i dag mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Fondets suksess hviler på at vi har bred politisk oppslutning om viktige veivalg og en klar ansvars- og rolledeling. Investeringene skjer innenfor et politisk bestemt rammeverk, men pensjonsfondet er ikke et politisk virkemiddel. Det er en finansiell investor. Ansvars- og rolledelingen sørger for armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og beslutninger om enkeltselskaper. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret, mens Norges Bank har oppgaven med å forvalte fondet etter mandatet fastsatt av departementet. Det omfatter bl.a. å ta investeringsbeslutninger og utøve eierrettigheter i enkeltselskaper. Denne arbeidsdelingen har bred tilslutning i Stortinget. En del av Norges Banks mandat gitt av Finansdepartementet er at pensjonsfondet skal forvaltes ansvarlig. Banken skal fastsette prinsipper for den ansvarlige forvaltningen basert på internasjonalt anerkjente standarder fra bl.a. FN og OECD. Norges Bank har utformet forventninger til selskapene fondet er investert i. Blant annet skal de styres effektivt, respektere eierrettigheter og ta hensyn til miljøet og samfunnet rundt seg. Banken har dialog med selskapene og stemmer på generalforsamlinger i tråd med sine uttrykte forventninger. I tillegg overvåker Norges Bank den løpende risikoen i fondet. Det gjelder også selskaper med virksomhet i krigs- og konfliktområder, der det skal utvises særskilt aktsomhet. Innenfor de politisk fastsatte rammene kan Norges Bank selge seg ut av selskaper dersom banken vurderer at det kan redusere risikoen for fondet. Slike nedsalg benyttes for relativt små investeringer der banken har avdekket at selskapene ikke opptrer i tråd med forventningene, og anser andre virkemidler som uegnet. Som for resten av den ansvarlige forvaltningen er slike nedsalg motivert av å oppnå høyest mulig avkastning til en akseptabel risiko. I de første årene ble etiske hensyn i pensjonsfondet ivaretatt ved at fondet investerte i selskaper på anerkjente børser i land med velutviklet selskaps- og verdipapirlovgivning. Dette var land som vi har nære politiske og økonomiske bånd til, som var viktige handelspartnere for mange norske bedrifter, og som mange norske bedrifter investerte i. Da det i 2004 ble etablert egne etiske retningslinjer, ble hensynet til framtidige generasjoner definert som én av to etiske forpliktelser som fondet skal ivareta. Begge forpliktelsene har bred tilslutning i Stortinget. I innstillingen til stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond for 2021 skrev en samlet finanskomité denne merknaden: «Komiteen viser til at SPUs etiske rammeverk bygger på to etiske forpliktelser. For det første skal fondet forvaltes med sikte på varig verdiskaping for nålevende og fremtidige generasjoner. For det andre skal fondet unngå investeringer i virksomheter som medvirker til eller selv er ansvarlige for grove brudd på etiske normer. Komiteen støtter disse.» Fondets andre etiske forpliktelse, de etiske retningslinjene, består dels av produktkriterier, der fondet pålegges ikke å investere i bl.a. tobakk, kull og noen våpentyper. De består også av atferdskriterier, der fondet kan utelukke selskaper som medvirker til eller selv er ansvarlig for bl.a. grov korrupsjon, alvorlig miljøskade og medvirkning til staters brudd på folkeretten. Retningslinjene er rettet mot selskaper, ikke stater. Det faglig uavhengige Etikkrådet vurderer om selskaper fondet er investert i, har virksomhet som er i strid med retningslinjene. Etikkrådets undersøkelser tar opp alvorlige saksforhold. Rådet har en grundig prosess, hvor selskapene får uttale seg, for å redusere risikoen for å ta beslutninger på feilaktig grunnlag. Etikkrådets tilrådinger blir offentliggjort og må være godt begrunnet og etterrettelige. Disse prosessene tar nødvendigvis noe tid. Når Etikkrådet avdekker virksomhet rådet mener er i strid med kriteriene, gir det råd til Norges Bank om observasjon eller utelukkelse. Hovedstyret i banken beslutter om selskapet skal settes til observasjon, utelukkes eller om eierskapsutøvelse er mer egnet. Samlet er i dag 180 selskaper utelukket fra fondet. Verken Etikkrådet eller Norges Bank har som oppgave å vurdere andre og bredere hensyn enn det som følger av retningslinjene. De etiske retningslinjene er en ordning for etterkontroll av selskaper fondet er investert i. Vi må derfor forvente at fondet vil kunne være investert i selskaper Etikkrådet senere vil gi råd om å utelukke. Det har vært stor oppmerksomhet om pensjonsfondets investeringer i lys av den ulovlige okkupasjonen av palestinske områder og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. I 2009 ble de første selskapene knyttet til okkupasjonen utelukket. I takt med at situasjonen har forverret seg og normbruddene er blitt grovere, har fondet trukket seg ut av flere selskaper. I dag er totalt 17 selskaper utelukket som følge av Israels krigføring og ulovlige okkupasjon, hvorav 8 etter den 7. oktober 2023. Disse utelukkelsene har skjedd på grunnlag av de etiske retningslinjene. I tillegg til dette har Norges Bank gjort nedsalg innenfor sitt mandat om å skape høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Banken har dessuten forenklet forvaltningen av den israelske aksjebeholdningen ved å selge seg ut av alle selskaper utenfor referanseindeksen og avsluttet avtalene med eksterne forvaltere. Alle disse tiltakene er begrunnet med økt aktsomhet. Samlet har pensjonsfondet siden utgangen av 2023 og fram til slutten av august i år solgt seg ned fra 76 til 33 israelske selskaper. Dette omfatter både utelukkelser under de etiske retningslinjene og nedsalgene Norges Bank har foretatt innenfor sitt mandat. Norges Bank har også forsterket sitt øvrige arbeid med ansvarlig forvaltning. Banken har iverksatt skjerpede tiltak, bl.a. gjennom styrking av analyseverktøy som brukes til å vurdere risiko, gjennomgang av rutiner og prosesser for behandling av tilrådinger fra Etikkrådet og vurdering av krav som stilles til eksterne forvaltere. I tillegg styrker Etikkrådet sitt arbeid gjennom systematisk og jevnlig gjennomgang av selskaper, bedre informasjonsdeling med banken og forsterket nyhetsovervåking. Over tid er de etiske retningslinjene blitt mer omfattende. Sist de ble styrket, var våren 2021, da et samlet storting bl.a. sluttet seg til at ikke bare kjernevåpen skulle omfattes av de etiske retningslinjene, men også plattformer for levering av slike våpen. Norge står nå i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det er økende stormaktsrivalisering i verden. Vi har sett en ny brutal krig i Midtøsten, og det er en storskalakrig i Europa. Tilliten til internasjonale institusjoner svekkes, og normer for samarbeid undergraves. Økonomisk politikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk henger tettere

La meg takke for gode kommentarer og viktige spørsmål. En del av demokratiet er at vi har debatt, at vi har diskusjon, både med de partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister, som vi skal forhandle med og sette oss ned og finne kompromisser med, og med de partiene som ikke er en del av det grunnlaget vi skal forhandle budsjett med, men som har meninger og oppfatninger om dette budsjettet. Vi lytter, og vi utvikler politikk hele tiden. Det kommer selvfølgelig til å bli endringer og justeringer i dette budsjettet før det blir endelig vedtatt før jul. Som jeg sa i finanstalen: Vi er klar over at vi er en mindretallsregjering. Vi er klar over at det skal forhandles før et budsjett blir endelig vedtatt, men vi har god tro på at vi kan finne gode løsninger sammen med partier som deler noen av våre grunnleggende mål om mer rettferdighet og mer fellesskap. Så til et par av de temaene som har vært oppe i flere innlegg – først kommuneøkonomi, som også handler om f.eks. Oslo: Kommuneøkonomien styrkes. Den styrkes betydelig. Det er riktig at 2024 var et veldig vanskelig år for norske kommuner. Da falt skatteinntektene. Det kom mye ekstrabevilgninger i år, så det er blitt en betydelig styrking av kommuneøkonomien i år – og det kommer mer penger neste år. Vi øker de frie inntektene med 4,2 mrd. kr. Det er 1,3 mrd. kr utover demografi. Man må også huske at i bunnen der ligger det 1,6 mrd. kr som ble vedtatt nå i revidert nasjonalbudsjett, som de 4,2 mrd. kr kommer oppå. Slik regnet kan man si at det er 5,8 mrd. kr utover det som opprinnelig lå inne i kommuneproposisjonen. Ideen om at vi ikke satser på kommunene, ideen om at vi ikke satser på f.eks. Oslo, er altså feil. Vi prioriterer kommunene fordi Norge er et land bygd opp av velferdskommuner, og vi trenger å styrke kommunene der, utover demografien, i både by og land, i hele landet vårt. Derfor satser vi på det. Det er en av grunnene til at vi i dette budsjettet ikke kan love eller gjennomføre store skattekutt. Vi gjennomfører skatteomlegginger der vi strammer inn på skatter og tetter skattehull, som innebærer at vi tar fra noen av dem som har aller mest, og så gir vi bredt ut igjen gjennom å redusere inntektsskatten og elavgiften. Jeg vil også si at denne debatten bærer preg av at vi er et land som er i en helt unik situasjon, ved at vi har et pensjonsfond som er så stort. Det skal vi grunnleggende sett være glad for, men det innebærer også en risiko når vi vet at hver fjerde krone av det vi bruker på statsbudsjettet vårt, kommer fra et fond som er investert ute i de store aksjemarkedene. Det har gitt oss store inntekter, men det skaper også en sårbarhet. Den sårbarheten er ytterligere et argument for å holde igjen og grunnen til at vi har valgt en utforming av dette budsjettet som gjør at vi ligger noe i underkant av den forventede realavkastningen. Det betyr at det er en veldig forsvarlig, gradvis innføring av handlingsregelen.

Dette er et budsjett for trygghet, også for trygghet i storbyene, og ikke minst en trygghet som handler om sosial rettferdighet. Kommunene får mer penger, det statlige barnevernet styrkes, og politiet styrkes også med hensyn til å håndtere de veldig alvorlige kriminalitetsutfordringene vi ser, bl.a. i denne byen. Representanten nevner også klimapolitikken. Som jeg har understreket flere ganger: Det er noen omlegginger, men det er en politikk og et budsjett der vi forsterker virkemiddelbruken for å få ned klimagassutslippene, og vi mener det er viktig at de som er ansvarlige for utslipp, forurenserne, bærer hovedkostnaden med å få ned utslippene. Jeg mener at Venstre burde være glad for at vi i dette budsjettet går lenger enn de noen gang gjorde når det gjelder å analysere en langsiktig opptrapping av klimaavgifter, noe som også gir grunnlag for et skatteskifte i retning av mer grønne skatter. Det skatteløftet regjeringen har gitt, innebærer at når vi øker klimaavgiftene, reduserer vi andre skatter, og i dette budsjettet er det slik at vi øker noen klimaavgifter, og så får folk de pengene tilbake gjennom brede lettelser på inntektsskatten. Vi mener dette er både en politikk som håndterer sosiale og økonomiske utfordringer i landet vårt og i storbyene, og en politikk som håndterer de store klimautfordringene vi står overfor. Det viktigste nå er å sørge for den sosiale tryggheten som handler om at folk har jobb. Det sies ofte, men det er veldig sant: Lykkes vi ikke med å holde arbeidsløsheten nede, lykkes vi i hvert fall ikke med å skape den tryggheten folk trenger.

Dette er et budsjett som satser på barnefamilier, og det er en regjering som har satset på barnefamiliene over flere år. Et eksempel på det er hvis man sammenligner barnehagepris med barnetrygd. I 2021 kostet en barnehageplass omtrent det dobbelte av barnetrygden. I dag er barnetrygden nesten dobbelt så stor som det en barnehageplass koster. Mens man før kunne betale for en halv barnehageplass med barnetrygden, kan man nå betale for nesten to barnehageplasser med barnetrygden til ett barn. Altså har det vært en enorm styrking av barnefamilienes økonomi – dels ved at barnetrygden er økt, og ikke minst ved at barnehageplassene har blitt vesentlig billigere. Vi viderefører en barnehagepris nominelt på 1 200 kr, og det betyr et reelt kutt i barnehageprisen i år sammenlignet med i fjor. Jeg tror vi må erkjenne at det på noen områder er uenighet om hva som er riktig å gjøre overfor barnefamilier. Vi hadde i mange år en diskusjon med Kristelig Folkeparti om kontantstøtten – på 1990-tallet, da jeg var her sist som finansminister, var det en hoveddiskusjon. Det var vi i Arbeiderpartiet kraftig imot, og Kristelig Folkeparti var kraftig for, støttet av Høyre og Fremskrittspartiet, og innførte denne ordningen. Det var vi fordi vi mente det bidro til å holde ikke minst kvinner, og kanskje spesielt innvandrerkvinner, ute av arbeidslivet. Overgangsstønaden har noen av de samme egenskapene. Jeg er den første til å skjønne at det å være enslig forsørger gjennom mange, mange år har vært en av de vanskeligste sosiale posisjonene å være i. Jeg har lest Oskar Braaten om Hønse-Lovisas hus, og man kan gå på Sagene og se og lese om det. Likevel: Det var en annen verden, der det ikke fantes barnehager, der det ikke fantes barnetrygd, der det ikke var foreldrepermisjon, og der det ikke var SFO. Det er ikke lenger slik at enslige forsørgere ikke kan forsørge seg selv. De fleste enslige forsørgere forsørger seg selv. Da bør vi ikke ha en ordning som gjør det ekstremt ulønnsomt for enslige forsørgere å ta seg jobb, og der de taper på å velge arbeid.

Arbeiderpartiet er også klare til å sette seg ned med Miljøpartiet De Grønne og finne felles løsninger her i Stortinget om et budsjett som skal ta opp nettopp de temaene som representanten tok opp i sitt innlegg, som handler om klima, som handler om natur og miljø, og som handler om kollektivtransport. Dette er et budsjett der vi gjør viktige ting på klima. Det er viktig at vi fortsetter opptrappingen av CO2-avgiften. Det er viktig at vi nå for første gang annonserer at vi skal fortsette med det også etter 2030, for det gir nettopp den langsiktigheten og forutsigbarheten som gjør at bedrifter og husholdninger kan ta de beslutningene som gjør at utslippene fortsetter å gå ned. Den regjeringen som nå sitter, Støre-regjeringen, er jo den regjeringen som virkelig har begynt å få utslippene ned så det monner. Det har aldri vært sterkere reduksjoner over fire år enn det denne regjeringen har fått til, og nå vil vi videreføre og forsterke det. Det er også riktig at det er kutt i enkelte ordninger på Enova, men som jeg prøvde å forklare, er det dels ting som kompenseres ved at vi sier at forurenser skal betale mer, ikke fellesskapet, og dels kompenseres det gjennom at vi bruker CO2-kompensasjonsordningen, som er en betydelig overføring til bedriftene, og målretter den mot å få ned utslipp i industrien. Så vi prioriterer, vi legger om, og vi får gjort virkemiddelbruken mer effektiv. Man kan si at det å være opptatt av effektivitet kanskje ikke alltid er det som appellerer mest, men alle som er opptatt av klima, bør være opptatt av klimaeffektiv klimapolitikk, for det kommer til å være så dyrt og så krevende å få til den omstillingen at hvis vi ikke gjør det på den billigste og mest effektive måten, får vi ikke nok kutt i utslippene. Det er altså en full sammenheng mellom å være opptatt av kostnadseffektivitet og å være bekymret for klima. Jo mer kostnadseffektive vi er, jo mer reduksjon i klimagassutslippene får vi til. Da har jeg seks sekunder igjen, og jeg vil bare si at vi også er opptatt av natur. Oslofjorden står på vår dagsorden, der er regjeringen i gang, og vi samarbeider gjerne med Miljøpartiet De Grønne.

Svaret er ja. Jeg mener at det er et helt grunnleggende mål for Arbeiderpartiet, for sosialdemokratiet og for denne regjeringen å hjelpe de svake. Det er det dette partiet eksisterer for – for dem som har minst. Vi ser fram til å samarbeide med Rødt for å komme fram til kompromisser og gode løsninger som gjør at det budsjettet som ikke da lenger er et budsjettforslag, men et endelig vedtatt budsjett, ivaretar det overordnede hensynet. Jeg har god tro på det. Jeg har hørt om hvordan det gikk i Stavanger, fra Kari Nessa Nordtun, og er trygg på at når de greide det i Stavanger, skal vi også greie det i Norge, spesielt fordi det er partier som har mer til felles som sitter her i Stortinget, enn det man i utgangspunktet så i bystyret i Stavanger. Jeg ser fram til de forhandlingene, og jeg ser fram til det samarbeidet. Vi er vel alle innforstått med at det ikke er enkelt, men hvis det er vilje og man har noen felles mål om fellesskap og rettferdighet – både sosial rettferdighet og mellom ulike deler av landet, mellom by og land – er det mulig å komme i land med dette. Jeg er også enig i det som representanten sa i innledningen i kommentaren sin, nemlig at trygdede, folk med lite, ble rammet av den høye prisstigningen. Vi var oppe i 7 pst. prisstigning, og vi hadde en lønnsvekst som var lavere enn det. Når prisene vokser mer enn lønningene, går kjøpekraften ned, og det gjorde den et par år. Det som er bra nå, er at vi har fått prisveksten ned og lønnsveksten opp, så selv om prisene fortsatt vokser, er den gode nyheten at lønningene vokser klart mer enn prisene. Det gjør også trygdene og pensjonene. Det betyr ikke at alle har det bra, det betyr ikke at alle er velstående – det betyr at det går i riktig retning og folk får noe mer å rutte med fordi vi holder orden på det grunnleggende i økonomien. Det viktigste i dette budsjettet er nettopp å passe på det.

Arbeiderpartiet er et parti for by og land. Vi tror på at byer og landdistrikter støtter opp om hverandre og hjelper hverandre på mange forskjellige måter. Dette er et budsjett som underbygger den ideen om at vi skal styrke både by og land, og at det er en gjensidig avhengighet. Det er mange tiltak i dette budsjettet som styrker distriktene. Det innføres en gjeldssletteordning for de minst sentrale kommunene. Det koster 437 mill. kr og er noe som ikke har vært der før, og som innebærer en nedskrivning av studielån for dem som flytter til de kommunene. Det er riktig at kommunene i det som kalles sentralitetsklasse 5 – altså ikke sentralitetsklasse 6 – ikke er med i ordningen. Hvis de hadde vært med, ville det innebåret 101 kommuner i tillegg til de 88 kommunene som er med i ordningen fra regjeringens side, og det ville svekket den målrettede distriktsinnsatsen som vår utforming av dette gjeldsslettetiltaket utgjør, fordi den konsentrerer seg om de minst sentrale kommunene. Dette er et budsjett der vi finansierer på en måte som gjør at man for første gang når inntektsmålet i landbruket, noe som er en stor seier for Distrikts-Norge. Dette er også et budsjett der vi øker finnmarksfradraget i Finnmark og Nord-Troms med 50 pst. Vi har også andre målrettede tiltak for distriktene. Det er riktig at vi må gjøre noen prioriteringer, og vi har ikke prioritert å videreføre gratis ferje – dels fordi det har kommet mange tilbakemeldinger fra fylker og ferjesamband om at det har vært kø, og at det ikke har vært mulig å få med dem som skulle komme med på ferjen, og at det er andre tiltak som er viktigere. Vi finansierer jo fortsatt en halvering av ferjetakstene, men det er altså ikke lenger en politikk for gratis ferjer.

For det første er jeg enig i at klimaproblemet er ekstremt alvorlig, og at det er viktig at Norge gjør sitt for å bidra til å få ned utslippene. Vi gjør viktige ting i dette budsjettet for å få ned klimagassutslippene, men det er viktig at vi også gjør en omprioritering og gjør noen valg. Vi øker prisen på klimagassutslipp, og vi annonserer at vi skal forlenge den opptrappingen fram til 2035, slik at bedrifter og husholdninger får enda mer langsiktighet og forutsigbarhet for hva det kommer til å koste å forurense. I tillegg har vi mye penger i tilskudd, støtte og subsidier til utvikling og innføring av grønn teknologi. Men det skjer en forskyvning fra de tilskuddene til å prise klimagassutslipp. Det henger sammen med at vi tror på det grunnleggende prinsippet om at det er forurenser som skal betale, ikke fellesskapet. Klimaproblemene er så store at de store utgiftene kan vi ikke dekke over fellesskapets budsjetter, for der må vi ha penger til eldreomsorg, barnehage, skole og alt det andre. Derfor er klimaprising så viktig. Det har SV ment, det har Arbeiderpartiet ment, det har et stort flertall i Stortinget ment. Vi trapper opp klimaprisingen, og vi gjør også noe annet, nemlig at da vi forhandlet avtalen med bedriftene om denne CO2-kompensasjonsordningen, ble vi enige med dem om at de skulle bruke det de får – jeg tror det var 7 mrd. kr, det er i hvert fall flere milliarder kroner – målrettet for å få ned sine utslipp, og det kompenserer på mange måter for det kuttet som skjer i Enova. Vi trapper opp innsatsen og gjør mye for å få ned utslippene. Bare kort om barnefattigdom: Jeg mener at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i flertall i Stortinget de siste fire årene, altså i forrige periode, skal være stolt av at vi har gjort veldig mye for å bekjempe barnefattigdom. Det er et stort samfunnsproblem. Gjennom billigere barnehager, økt barnetrygd og mange andre tiltak, ikke minst at flere har kommet i jobb, er barnefattigdommen gått ned. Jeg mener at det å fjerne overgangsstønaden faktisk er et bidrag til å få flere enslige forsørgere i jobb, og det er det viktigste for å få ned barnefattigdommen.

Svaret er nei. Jeg har ikke tenkt å forlate representanten Astrup (munterhet i salen) eller andre i denne salen. Jeg er veldig motivert, for det er et stort privilegium å få lov til å være finansminister i et land med så mange muligheter som Norge. Vi er et land der vi lykkes med veldig mye – bedre enn i de aller fleste andre land. Så må vi være veldig vare for å bli selvtilfredse og for selvsikre, for det er mange eksempler i historien på land som har hatt store inntekter fra naturressurser, og som har misbrukt de mulighetene, og så har de inntektene blitt mer en forbannelse enn en velsignelse. Derfor er det overordnede budskapet i dette budsjettet nemlig at vi skal forvalte mulighetene og ikke minst forvalte oljeinntektene på en forsvarlig måte. Da er jeg enig i en god del av den problembeskrivelsen som representanten Astrup peker på, og jeg mener også at dette budsjettet svarer på det. Det er et budsjett for å trygge økonomien, trygge landet og trygge fellesskapet, og det er et budsjett som legger til rette for fortsatt god vekst i norsk økonomi. Det er ikke bare noe vi planlegger for. Det er nå en vekst på over 2 pst. i 2025. Det er klart over snittet de senere årene. Det er høyere enn trendvekst. Åtte av ti nye arbeidsplasser kommer i privat sektor og i bedriftene, så det er også en betydelig vekst i privat sektor. Det er jo nyskaping, det er innovasjon som dels skjer i nye bedrifter, og dels skjer i eksisterende bedrifter. Det er god vekst der ute. Vi må ta vare på den veksten, og det aller viktigste vi gjør, er å passe på det som er grunnleggende, som prisstigningen, som orden i økonomien. Så vil jeg også si at jeg er for at vi styrker privat sektor, og det gjør vi, men det som skjer i offentlig sektor, er også verdiskaping. Det er ikke slik at hvis en sykepleier jobber på et offentlig sykehjem, og så blir det privatisert, så går hun da fra ikke å skape verdier til å skape verdier. Det er offentlig sektor og privat sektor sammen som skaper verdier.

Det er ikke bare i Finansdepartementet man tror at det går godt i norsk økonomi, det tror også de andre makroøkonomiske analysemiljøene i Norge, og våre anslag er på linje med deres, f.eks. på linje med anslagene til Statistisk sentralbyrå, som også har god vekst i sine anslag. Så er anslag alltid usikre og vil alltid variere litt, men hovedbildet er at det er sterk vekst, og det forventes sterk vekst. Vi må innrette oss slik at vi tar vare på den gode utviklingen, og det gjør vi i dette budsjettet, som nettopp bruker penger på en ansvarlig måte. Ansvarlig bruk av penger betyr ikke at det er et poeng i seg selv å bruke minst mulig penger, men det betyr å finne en balanse. Bruker vi for mye penger, kan prisene gå opp, og vi kan få problemer med rente- og prisvekst. Bruker vi for lite penger, kan vi få økt arbeidsløshet. Den balansen mener vi vi har funnet på en god måte, og vi er trygge på at vi kommer til å ivareta en god balanse også når vi har forhandlet med de andre partiene. Det er riktig at selv om renten er satt ned i to omganger her i Norge – og det er Norges Bank som bestemmer det – er det i Sverige lavere rente. Men til gjengjeld har de dobbelt så høy arbeidsløshet, så jeg vil advare mot svenske tilstander i norsk økonomi, hvis det er det representanten er opptatt av at vi skal etterligne. Vi har en solid økonomi. Dette er et budsjett som legger til rette for at den skal styrkes, bl.a. ved å øke tilgangen på arbeidskraft. Jeg nevnte mange tiltak, også når det gjelder hvordan vi kan legge om trygdesystemene slik at det fremmer mer arbeid. Når det gjelder fordelingsprofilen, tror jeg vi må forstå at ikke alt kommer til uttrykk i de tabellene. Det vi gjør på elbil, har helt klart en god fordelingsprofil, fordi de 20 pst. rikeste kjøper ti ganger så mange biler som de 20 pst. fattigste i landet vårt, og de rikeste kjøper også gjerne dyrere biler, så forskjellen er enda større enn det. Det andre er at de skattehullene vi tetter, er skattehull som de mest velstående benytter seg av, og det deler vi ut nå i brede lettelser til folk flest, med lavere inntektsskatt og lavere elavgift.

Det er en glede å få legge fram statsbudsjettet for 2026 og igjen å holde finanstalen. Høstens valgkamp var preget av det som skiller partiene. Slik bør det være i et demokrati, der forskjellene skal fram før velgerne tar sin beslutning. Men etter et valg er det tid for å finne det som forener oss. Det er både ønskelig og nødvendig. Ingen partier har flertall alene i denne sal. Alle partier som ønsker innflytelse, har derfor et ansvar for å inngå kompromisser. Regjeringen er en mindretallsregjering og må søke flertall med andre partier i Stortinget. I arbeidet med budsjettet vil vi gjøre det med de partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister. Vi er forberedt på at det kan bli krevende forhandlinger. Samtidig er vi trygge på at vi kan komme fram til gode løsninger ved å lytte til våre forhandlingspartnere – og fordi vi har et felles mål om en politikk for mer fellesskap og mer rettferdighet. Den norske samfunnsmodellen krever høyere offentlige utgifter og et høyere skattenivå enn i mange andre land. Til gjengjeld gir den trygghet, små forskjeller, tillit mellom folk og en produktiv økonomi. Vi som er for en sterk offentlig sektor, må også være de fremste til å fornye og forbedre offentlig sektor. Vi må bevare det som er bra, justere kursen når det er nødvendig, og fornye der det er mulig. Forslaget til statsbudsjett er et budsjett for å trygge økonomien, fellesskapet og landet. Utgangspunktet er godt. Norsk økonomi vokser, og arbeidsledigheten er lav. Sysselsettingen har økt med 162 000 personer de siste fire årene, hvor åtte av ti jobber har kommet i bedriftene og privat sektor. Investeringene i næringslivet øker. Prisveksten har kommet ned. Norges Bank satte ned renten to ganger i år. Husholdningenes kjøpekraft øker. Samtidig er det nettopp i gode tider vi kan gjøre de feilene som bringer ny nedgang. Derfor er det vårt felles ansvar å sikre trygg styring. Det er desto viktigere i en urolig tid. Pensjonsfondet gjør oss bedre rustet enn mange andre land. Mens andre må ta opp lån for å betale for helt nødvendige utgifter, kan vi bruke avkastningen fra fondet. I dag kommer hver fjerde krone på statsbudsjettet fra avkastningen av Statens pensjonsfond utland. Dette budsjettet innebærer en fortsatt gradvis innfasing av oljeinntekter i tråd med handlingsregelen. Handlingsregelen er jo nettopp en regel for en forsvarlig innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi. Regjeringen foreslår en bruk av fondsmidler på 579 mrd. kr. Det tilsvarer 2,8 pst. av fondsverdien, som er lavere enn den forventede realavkastningen på 3 pst. Budsjettet forventes å ha en nøytral effekt på aktiviteten i norsk økonomi. Vi legger dermed til rette for at utviklingen med lav ledighet, lavere prisvekst og økt kjøpekraft kan fortsette. I budsjettforslaget fremmer regjeringen flere tiltak for å gi folk bedre råd. Norgespris gir husholdningene muligheten til en mer forutsigbar strømregning. Redusert elavgift bidrar til lavere strømutgifter, både for familiene og for bedriftene. For et rekkehus med et strømforbruk på 18 000 kWh vil elavgiften reduseres med over 1 000 kr i året. Regjeringen vil holde maksprisen i barnehagen lav. En barnehageplass skal ikke koste mer enn 1 200 kr per måned. En familie med ett barn vil dermed spare om lag 31 000 kr årlig sammenlignet med om maksprisen i 2021 hadde blitt prisjustert. Barnefamilier som bor i mindre sentrale kommuner, sparer enda mer. Forslaget til budsjett trygger fellesskapet. En god og forutsigbar økonomi er avgjørende for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne levere grunnleggende velferdstjenester. Vi styrker derfor kommuneøkonomien med 4,2 mrd. kr. De ekstra midlene kommunene fikk i revidert nasjonalbudsjett, videreføres også i 2026. Regjeringens forslag bidrar til en forutsigbar og god sykehusøkonomi. Sykehusenes driftsmidler økes med 3,4 mrd. kr for å øke aktiviteten, i hovedsak som følge av at vi blir flere eldre. Vi gjør store investeringer i sykehusene, og regjeringen foreslår midler til investeringslån til fem nye byggeprosjekter. Budsjettforslaget innebærer en satsing på heldøgns omsorgsplasser, som sykehjem og omsorgsboliger. Samtidig foreslås en ny tilskuddsordning for tilpasning av egen bolig, slik at eldre kan bo hjemme lenger. Regjeringen følger opp opptrappingsplanen for psykisk helse. For neste år foreslår vi å styrke lavterskeltilbud i kommunene og tilbud drevet av ideelle og frivillige organisasjoner. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til det statlige barnevernet, slik at vi kan ivareta de mest sårbare barna. Forslaget til budsjett trygger landet. Forsvarsbudsjettet øker i tråd med langtidsplanen for Forsvaret, som et samlet storting har stilt seg bak. Det innebærer økte investeringer i moderne materiell og mer penger til drift, øving og personell. Norge fortsetter å stille opp for Ukraina fordi deres sikkerhet er vår sikkerhet. Vi vil gi 70 mrd. kr i militær støtte og 15 mrd. kr i sivil støtte til Ukraina. Videre foreslår regjeringen å bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekten, nær 57 mrd. kr, til bistandsformål. Regjeringen styrker arbeidet med å forebygge, forhindre og bekjempe kriminalitet. Vi foreslår økt grunnfinansiering til politiet og å forsterke innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet, bl.a. ved å utvide ordningen med hurtigspor for unge lovbrytere. Regjeringen følger opp totalberedskapsmeldingen, med vekt på sammensatte trusler, digital motstandskraft og samordnet beredskapsarbeid. Regjeringen har invitert partiene på Stortinget til å delta i en skattekommisjon som kan legge til rette for et tverrpolitisk skatteforlik. Etter samtaler med alle partiene har jeg nå invitert til et møte for å drøfte hvordan vi kan legge opp arbeidet for å få til et forlik. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om en helhetlig skattereform i løpet av 2027. Formålet er å oppnå enighet om viktige elementer i skattesystemet på tvers av politiske skillelinjer – en enighet som kan stå seg over tid og gi forutsigbarhet. Arbeidet med et skatteforlik bør ikke forsinke fornuftige endringer i skattene. I statsbudsjettet fremmer derfor regjeringen forslag som kan bidra til økt verdiskaping og mer rettferdighet. Det skjer innenfor skatteløftet om at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal øke. Hvis én skatt eller avgift går opp, må en annen skatt eller avgift gå ned. I budsjettet foreslår regjeringen å redusere inntektsskatten med mer enn 4 mrd. kr. En lønnstaker med 700 000 kr i inntekt og med kun standard fradrag vil med vårt forslag få redusert skatten med drøye 1 000 kr i året. Siden Støre-regjeringen tiltrådte, anslås skatten for den samme lønnstakeren å bli om lag 6 000 kr lavere i 2026 enn den ville vært med 2021-regler. Husholdningene får også lavere elavgift, noe som bidrar til at folk får bedre råd. Disse lettelsene finansieres gjennom andre endringer i skatte- og avgiftssystemet. Gjennom mange år har det vært et mål at alle nye personbiler skal være elektriske innen 2025. Det målet er i praksis nådd. Med en andel på hele 95 pst. blant nye personbiler har elbil blitt førstevalget for norske bilkjøpere. Samtidig har de årlige avgiftsinntektene fra biler blitt redusert med om lag 60 mrd. kr i løpet av de siste 20 årene. Støtten til elbiler har blitt en generell støtte til å kjøpe bil. De 20 pst. med høyest inntekt kjøpte i fjor ti ganger så mange nye elbiler som de 20 pst. med lavest inntekt. Det betyr at støtten i hovedsak går til dem som har mest fra før. En stor elsykkel med plass til barna har i dag høyere merverdiavgift enn en vanlig elbil med plass til hele familien. Elbilfordelene er en vesentlig årsak til at vi siden 2001, da vi innførte handlingsregelen, har brukt om lag en tredjedel – hver tredje krone – av uttaket av pensjonsfondet, eller oljepengene, på å finansiere lavere skatter og avgifter. Siden elbilmålet er nådd, foreslår regjeringen å redusere innslagspunktet for merverdiavgift ved kjøp av elbil fra 500 000 kroner til 300 000 kr. Fullt innfaset vil det alene gi 5 mrd. kr i økte inntekter. Regjeringen mener at elbilfordelene i merverdiavgiften bør fases videre ut, og varsler derfor at fritaket vil fjernes helt fra 2027. For at det fortsatt skal være mer attraktivt å velge elbil, foreslår regjeringen å øke engangsavgiften og CO2-avgiften. Klimaavgifter er det mest treffsikre og effektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Ved å la forurenser betale gjør vi det mer lønnsomt å rense og mer ulønnsomt å forurense. På den måten får husholdninger og bedrifter insentiver til å finne de billigste og mest effektive måtene å kutte utslipp på. Det bidrar også til utvikling av ny, grønn teknologi. Vi foreslår derfor å øke klimaavgiftene med 14 pst. i 2026, i tråd med planen om å trappe opp det generelle nivået til 2 400 kr per tonn CO2, målt i dagens priser. I tillegg varsler vi at opptrappingen vil fortsette i samme tempo også etter 2030, til et avgiftsnivå på 3 400 kr per tonn i 2035. Regjeringen fører en ambisiøs klimapolitikk der prising av utslipp kombineres med krav til nullutslippsløsninger og støtte til utvikling og innfasing av ny grønn teknologi. Skattesystemet avhenger av tillit og legitimitet. Åpenbart urimelige skattehull undergraver dette. Vi foreslår nå å tette flere slike skattehull. Gjennom målrettet skatteplanlegging har selskaper i eiendomssektoren hatt mulighet til å unngå gevinstskatt på utleieleiligheter og tomter. I perioden 2017 til 2023 har gevinster på over 34 mrd. kr ikke kommet til beskatning som følge av dette skattehullet. Det vil vi nå sette en stopper for. I dag kan enkelte finansforetak oppnå doble rentefradrag når de tar opp lån i utlandet. Det vil si at de trekker fra de samme rentene to ganger. Nå fjerner vi denne muligheten. Ved internasjonal handel med tjenester er det et hull i merverdiavgiften som kan utnyttes av flernasjonale selskaper. Nå tetter vi også dette skattehullet. Alt dette gjør skattesystemet mer rettferdig og vil neste år gi fellesskapet økte inntekter på 2,6 mrd. kr, og mer

01:18]:På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe to kongelige proposisjoner: statsbudsjettet for budsjettåret 2026 skatter og avgifter for budsjettåret 2026