Representanten Ytrevik snakker om at Arbeiderpartiet ikke ønsker at folk skal være i bemanningsbransjen. Det er fint at folk er i bemanningsbransjen, problemet for Arbeiderpartiet oppstår når folk er midlertidig ansatt og det fortrenger faste ansettelser. Det var et utbredt problem da Høyre og FrP styrte. Ytrevik snakker videre om at han ønsker et arbeidsliv der folk skal kunne være selvstendig og tjene sine egne penger. Arbeiderpartiet er helt enig i det. Problemet er at veldig mange i arbeidslivet ikke hadde den selvstendigheten de trengte, og de tjente ikke nok av sine egne penger, som de burde ha gjort. Det var hele problemet. Jeg er glad for at representanten Molberg er imot kriminalitet i arbeidslivet. Det forstår jeg at Høyre er imot, og alle partiene på Stortinget er helt sikkert det, men man må jo være villig til å gjennomføre de reguleringene i samfunnet som får vekk kriminaliteten. Problemet tidligere var nettopp at systemet var sånn at det oppsto kriminalitet. Det var et systemproblem. Da må man være villig til å løse det, eventuelt ikke være villig til å løse det.

Dette var en litt underlig debatt. Høyre og FrP går på talerstolen og er veldig opptatt av at det er blitt enten 7 800 eller 11 000 færre ansatte i bemanningsbransjen, akkurat som om det skulle være et mål for Arbeiderpartiet og venstresiden at flest mulig skulle være ansatt i bemanningsbransjen. Nei, det er ikke Arbeiderpartiets mål. Det er Høyres og Fremskrittspartiets mål at flest mulig skal være ansatt i bemanningsbransjen. Målet til Arbeiderpartiet og venstresiden er at flest mulig skal ha fast ansettelse direkte hos dem de jobber for, og et trygt arbeidsliv. Så virker det i debatten nesten som om en må ta et valg, at hvis en vil ha lav arbeidsledighet, må en akseptere sosial dumping, midlertidig ansettelse og massiv innleie, for det er den eneste måten å få til lav arbeidsledighet på. Men det er jo ikke det som har skjedd. I forrige stortingsperiode har vi fått 150 000 flere i jobb i landet, selv med renteøkninger, selv med konjunkturnedgangen i byggebransjen. Så det er opplagt mulig å klare å lage et samfunn der folk har det trygt på jobben, og samtidig ha lav arbeidsledighet. Jeg tror det mer er et spørsmål om ambisjoner og prioriteringer. Videre, for å følge opp poenget fra forrige taler: Hva med attraktiviteten til yrkene her? Hva var det som var i ferd med å skje med yrkesfagene rundt Oslofjorden for noen år siden? Har høyresiden helt glemt det? Ungdommer ble aktivt frarådet å velge yrkesfag fordi det var så utrygt, det var så mye innleie, det var så mye midlertidighet, og det var så mye press på ansattes lønninger. Fremskrittsparti-representanten Anne Grethe Hauan kaller det skremselspropaganda at mye innleie og midlertidighet gir sosial dumping. Vel, den debatten har jeg hatt før, i Møre og Romsdal fylkeskommune. Da hadde vi en stor debatt om seriøst arbeidsliv og LO-koordinator for fylkeskommunen. Da gikk partifeller av Hauan opp på talerstolen i fylkeskommunen og sa: Sosial dumping er ikke noe problem i Møre og Romsdal. Så gikk det tre uker, og vi fikk Vard-skandalen, der et av de mest seriøse verftene i Møre og Romsdal hadde massiv lønnsdumping. Og grunnen til at det var mulig å jobbe på det verftsgolvet for 50 kr i timen, var at de var innleid av et firma, som var innleid av et firma, som var innleid av et firma – og på et eller annet tidspunkt der var det en eller annen falsk kontrakt. Det er det Arbeiderpartiet vil bort fra. Det er det Høyre og FrP vil tilbake til, og det er Arbeiderpartiet sterkt imot.

Av en eller annen grunn har Høyre og FrP bestemt seg for å bli reverseringspartiene framfor noen innen arbeidslivspolitikken. I hele forrige periode måtte Arbeiderpartiet og rød-grønn side stå imot Høyre og FrPs forsøk på omkamper om innleie og bemanningsbyråer – og nå er de sannelig i gang igjen. Denne saken handler om et helt grunnleggende spørsmål: Hvilket arbeidsliv vil vi ha i Norge? Vil vi ha et trygt arbeidsliv der folk kan leve av lønnen sin og planlegge livet sitt, eller vil vi ha et arbeidsliv der noen må leve et utrygt liv på stadig jakt etter en ny kontrakt, en ny ekstravakt, eller der man vet at hvis det skjer noe på jobben som egentlig ikke burde skje, er det best at man ikke sier fra? For Arbeiderpartiet er svaret krystallklart: Vi skal ha trygge jobber, faste ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Det er fundamentet for den norske modellen. Det er grunnlaget for velferden vår. Det er en verdi som Arbeiderpartiet aldri kommer til å kompromisse bort. Dessverre er ikke Høyre enig med oss. Når Høyre vil modernisere arbeidslivet og ha mer fleksibilitet, betyr det i realiteten å gå tilbake i tid – til en tid med mer innleie, mer midlertidighet og mindre trygghet for den som er tømrer, bussjåfør, betongarbeider eller helsefagarbeider. Høyre vil tilbake til den tiden da innleie florerte, fast ansatte ble byttet ut med løsarbeidere og useriøse aktører fikk blomstre i noen bransjer. Høyre vil tilbake til 2020, da Eirik Kornmo, kjent som Oslos siste murer, skrev følgende: «Hvem gidder vel å bruke fire år på en utdannelse og få polsk lønn i Norge, ha jobb via et bemanningsbyrå og se at både kommuner og staten prioriterer ufaglærte fra Øst-Europa fremfor norsk ungdom?» Arbeiderpartiet vil ikke tilbake dit. Derfor tok vi den helt nødvendige rundvasken etter Høyre i arbeidslivspolitikken. Derfor stoppet vi Høyres løsarbeidersamfunn på byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold. Derfor skaper vi et Norge der hovedregelen skal være trygge jobber, faste ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Harald Braathen i Fellesforbundets avdeling 600 har invitert både Høyre og Arbeiderpartiet til å besøke en byggeplass i Oslo. Han inviterte til å snakke med folk som tidligere jobbet i et bemanningsbyrå, og som nå har fått fast jobb. Høyre har ikke respondert på invitasjonen. Det er synd. Jeg tror Høyre med fordel kan bruke mer tid på å snakke med folk som har kjent Høyres løsarbeidersamfunn på kroppen, og bruke mindre tid bak skrivebordet på Stortinget for å skrive forslag som skal ta Norge tilbake i tid.

Jeg er redd jeg kanskje forlenget debatten litt forrige gang jeg var på talerstolen. Jeg skal prøve å unngå å gjøre det denne gangen. Jeg beklager min uparlamentariske språkbruk i forrige debatt – det er første gang jeg har fått kjeft i salen fra presidenten. Det minner meg om historien om stortingsrepresentanten som utbrøt fra talerstolen at halve salen er idioter, så fikk han påpakning og måtte gå på talerstolen igjen. Da sa han: Beklager, president, halve salen er ikke idioter. Jeg skal ikke dra den parallellen lenger her i salen. Jeg synes det har vært en frisk debatt. Jeg må si at jeg er glad for at det nå ligger an til at det er et flertall for at man får på plass en kompensasjonsordning for oljepionerer. Man får vedtatt et godt budsjett, og man får utbetalt de første 8 G. Det ser ut til å være et flertall i salen for at man får en runde to rundt det. Man får neste år komme tilbake til hvordan den videre prosessen skal være, men at man faktisk kommer en vei og starter, synes jeg er bra, og det synes Arbeiderpartiet er bra. Med det ønsker jeg å takke for debatten og ønske alle – både venner og uvenner i salen – en riktig god jul og et godt nytt år!

En tidligere taler sa på talerstolen at i dag står slaget om oljepionerene. Det gjør for så vidt det. Vi skal vedta et budsjett, og der kommer det til å bli vedtatt 8 G i kompensasjon til oljepionerene. Det kommer til å få flertall. Så har Marian Hussein, som dessverre har forlatt salen, sagt at i dag står slaget og avgjørelsen om oljepionerene. Det gjør det egentlig ikke – det slaget sto da det som utgjør flertallet i Stortinget, forhandlet budsjett. Det er der pengene prioriteres eller ikke prioriteres til gode tiltak i samfunnet vårt. SV, som tok inn 15,7 mrd. kr mer i skatt enn regjeringen, ville styrke kunstnerøkonomien, de ville støtte samiske høyskoler og formål for skogfinner, men de satte ikke av en eneste krone til en forbedret ordning for oljepionerene eller for å løse samordningsfella. Det jeg vil kalle kongene av useriøse budsjetteringsfolk, FrP, som har en helt ellevill påplussing av gode formål i sitt alternative statsbudsjett, har heller ikke en eneste krone til oljepionerene, eller en eneste krone til å løse opp i samordningsfella. Når det gjelder samordningsfella, er det ni ganger i salen her fremmet forslag om å løse den utfordringen. FrP har stått bak de fleste av de forslagene, men i perioden 2013 til 2021 kom det ingen sånne forslag fra FrP. Hvorfor det? Jo, selvsagt fordi FrP satt i posisjon og var med og vedtok budsjettene i salen. Da stemte de sågar ned forslag fra andre partier om å løse opp i samordningsfella. Det er situasjonen. Det er selvsagt fristende å fremme mange forslag i opposisjon og bruke masse penger når man ikke skal ha flertall for et budsjett, men å fremme forslag man egentlig ikke har tenkt å levere på, er uverdig, og det er særdeles dårlig gjort når det hele tiden skapes forventninger man egentlig ikke har tenkt å levere på. Når det gjelder oljepionerene, er det fullt mulig for et flertall i salen her å vedta 65 G i dag. Det er fullt mulig – det er ingen grunn til å vente til 2027 hvis man faktisk har tenkt å løse problemet.

I proposisjonen som er til behandling i dag, har regjeringen fulgt opp hovedanbefalingene fra en partssammensatt arbeidsgruppe om endringer av fiskerpensjonen. Det er bred enighet om at fiskerpensjonsordningen har en rekke svakheter. Det er en gammel ordning som i dag er blitt både dyr og uforutsigbar. Derfor har regjeringen foreslått å lukke ordningen for nye medlemmer fra og med april neste år. Arbeiderpartiet registrerer at et flertall i arbeids- og sosialkomiteen ønsker å gi en tydelig føring til partene i fiskerinæringen om å komme fram til en annen eller forbedret variant før dagens ordning lukkes. Det er bra at komiteen engasjerer seg i slike pensjonsspørsmål, men Arbeiderpartiet er bekymret for at forslaget det er flertall for i komiteen, både går svært langt i å skissere hvordan en ny ordning skal se ut, og ikke minst har en tidsplan som vil gjøre det krevende for partene å skulle rekke å enes om en forbedret pensjonsordning. Jeg tror også det generelt sett er klokt at Stortinget holder litt igjen med hensyn til å spesifisere hvordan en slik ordning skal se ut, når det er andre parter som både skal leve med den nye pensjonsordningen, og ikke minst også skal bære ansvaret for å betale for den. I Norge har vi lange tradisjoner for å gjøre slike endringer i nært samarbeid med partene i arbeidslivet, og de tradisjonene kan nok Stortinget med fordel også følge her. Derfor kommer ikke Arbeiderpartiet i dag til å fremme mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet og Høyre, men heller et løst forslag som er ment å skulle ivareta både Stortingets ønske om en forbedret pensjonsordning før lukking av dagens ordning og integriteten til de tradisjonene vi har i Norge for å gjennomføre slike endringer i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Det løse forslaget er litt justert, så derfor vil jeg referere det nå: «Stortinget ber regjeringen sette ned et bredt partssammensatt utvalg, for å vurdere om fiskerpensjonen bør moderniseres i retning av Pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs, til en innskuddsbasert ordning, løpende finansiert av fiskerne og næringen, med en videreført statsgaranti. Ordningen må kunne ivareta både ansatte og selvstendige medlemmer og tilpasses vedtatt pensjonsreform. Ved utformingen av ordningen kan utvalget komme med forslag som hensyntar fiskeres status som selvstendig næringsdrivende og fiskeryrkets særegenheter, og andre hensyn som utvalget mener bør tas i utformingen av en innskuddspensjon for fiskere. Utvalget må ha god fremdrift i arbeidet slik at et omforent forslag til modernisering av pensjonstrygden for fiskere legges frem for Stortinget våren 2027.» Dermed er forslaget tatt opp.