I sak nr. 6, om endringer i arbeidsmiljøloven, ønsker jeg, på vegne av Arbeiderpartiet, å framsette et løst forslag. Innholdet i dette forslaget er identisk med forslag til vedtak I i sak nr. 14 fra 26. mai, som det ble stemt over i forrige uke, og som det nesten ble flertall for.

Per Vidar Kjølmoen (A) [22:10:17] (ordfører for saken): I Prop. 78 L fra regjeringen foreslås det endringer i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven. Formålet er at arbeids- og velferdsetaten skal kunne trekke fagforeningskontingent i utvalgte ytelser. Poenget er å gjøre fagforeningstrekket mest mulig likt for organiserte uansett om en har ordinær lønn eller går på offentlige ytelser. Videre foreslår regjeringen at det fastsettes en hjemmel i arbeidsmiljøloven for å gi forskrifter om at oppdragsgivere skal føre kontroll med at leverandører overholder krav om HMS-kort. Arbeiderpartiets formål med endringene er å bidra til å styrke et organisert, seriøst og ryddig arbeidsliv. Når det gjelder trekk av kontingent, er det allerede etablert som en praksis, mens krav til HMS-kort vil gjøre det vanskeligere for useriøse virksomheter å konkurrere med unaturlig lave priser som følge av brudd på arbeidsmiljølovgivningen og skatte- og avgiftsunndragelse. For de seriøse bedriftene som i dag driver i tråd med reglene, vil HMS-kort kunne bidra til at konkurranse skjer på mer like og rettferdige vilkår. Da skulle en kanskje tro at en samlet komité skulle stilt seg bak Arbeiderpartiets initiativ. Det er dessverre ikke tilfellet. Både FrP og Høyre er imot fagforeningstrekk ut fra prinsipielle begrunnelser og kostnader. Men kostnadene er ytterst beskjedne, og praksisen er allerede etablert. FrP er til og med imot ytterligere krav om HMS-kort ut fra et argument om mer byråkrati. Vel, den byråkratiseringen må i så fall gjelde den delen av arbeidslivet som i dag er så useriøs at de ikke vil eller kan dokumentere at de har ting på stell. For alle andre er dette allerede på plass. Det er underlig at FrP vil gi slike deler av norsk arbeidsliv en konkurransefordel, men det understreker vel bare hvor store politiske forskjeller det er mellom høyresiden og venstresiden i arbeidslivspolitikken. Uansett vil jeg takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i saken.

Turnus og skiftarbeid er nødvendig for å sikre viktige tjenester i hele landet, bl.a. innenfor helse- og omsorgssektoren. Samtidig er det godt dokumentert at turnusarbeid kan være belastende over tid, og at arbeidstidsordningene har stor betydning for helse, arbeidsevne og muligheter til å stå lenge i arbeid. Våre mål i Arbeiderpartiet er å sikre et seriøst arbeidsliv, hele faste stillinger og gode arbeidstidsordninger som ivaretar arbeidstakernes helse. Arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven legger i dag til rette for en balanse mellom vern og fleksibilitet gjennom kollektive avtaler mellom partene i arbeidslivet, og gir handlingsrom til å finne løsninger tilpasset den enkelte bransje og arbeidsplass. Det er ikke sånn at det i arbeidsmiljøloven skilles mellom turnus- og skiftarbeid, sånn som en kan få inntrykk av når en leser forslaget i saken. Som statsråden presiserer i svarbrevet sitt: Arbeidstakere som jobber tredelt skift og turnus, har rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljølovens § 10-4. Mens lovens alminnelige grenser for ukentlig arbeidstid er 40 timer, har arbeidstakere som arbeider døgnkontinuerlig skift eller sammenlignbar turnus, en grense på 38 timer, og arbeidstakere med helkontinuerlig skift og sammenlignbar turnus har 36 timer. For tredelt skift- og turnusarbeid som ikke faller under disse to bestemmelsene, der den enkelte arbeidstaker arbeider minst hver tredje søndag, reduseres den alminnelige arbeidstiden etter en omregningsmodell. Arbeidstiden kan ikke bli kortere enn 36 timer per uke, og ikke overstige 38 timer per uke. Når forslagsstillerne viser til 33,6 timers arbeidsuke i industrien, er ikke det en rettighet som utgår fra lovarbeidet i Stortinget, men det er noe arbeidsgivere og arbeidstakere selv har forhandlet fram i sine tariffavtaler. Spørsmålet om ytterligere reduksjon i arbeidstiden for turnusarbeidere gjennom lovgiving berører flere hensyn, bl.a. bemanningssituasjon, rekrutteringsutfordringer, kvalitet på tjenestene og samfunnets samlede behov for arbeidskraft. Sånne spørsmål må selvsagt vurderes grundig og i tett dialog med partene i arbeidslivet. En videre oppfølging bør derfor bygge på kunnskap, erfaringer fra pågående arbeid med heltidskultur og arbeidstid samt partssamarbeidet i arbeidslivet. Sånne spørsmål bør også selvsagt diskuteres sammen med partene i arbeidslivet. Gode løsninger for turnusarbeid skapes best med god medvirkning fra både ansatte og arbeidsgivere, i god tradisjon gjennom den norske modellen.

Representanten Ytrevik snakker om at Arbeiderpartiet ikke ønsker at folk skal være i bemanningsbransjen. Det er fint at folk er i bemanningsbransjen, problemet for Arbeiderpartiet oppstår når folk er midlertidig ansatt og det fortrenger faste ansettelser. Det var et utbredt problem da Høyre og FrP styrte. Ytrevik snakker videre om at han ønsker et arbeidsliv der folk skal kunne være selvstendig og tjene sine egne penger. Arbeiderpartiet er helt enig i det. Problemet er at veldig mange i arbeidslivet ikke hadde den selvstendigheten de trengte, og de tjente ikke nok av sine egne penger, som de burde ha gjort. Det var hele problemet. Jeg er glad for at representanten Molberg er imot kriminalitet i arbeidslivet. Det forstår jeg at Høyre er imot, og alle partiene på Stortinget er helt sikkert det, men man må jo være villig til å gjennomføre de reguleringene i samfunnet som får vekk kriminaliteten. Problemet tidligere var nettopp at systemet var sånn at det oppsto kriminalitet. Det var et systemproblem. Da må man være villig til å løse det, eventuelt ikke være villig til å løse det.

Dette var en litt underlig debatt. Høyre og FrP går på talerstolen og er veldig opptatt av at det er blitt enten 7 800 eller 11 000 færre ansatte i bemanningsbransjen, akkurat som om det skulle være et mål for Arbeiderpartiet og venstresiden at flest mulig skulle være ansatt i bemanningsbransjen. Nei, det er ikke Arbeiderpartiets mål. Det er Høyres og Fremskrittspartiets mål at flest mulig skal være ansatt i bemanningsbransjen. Målet til Arbeiderpartiet og venstresiden er at flest mulig skal ha fast ansettelse direkte hos dem de jobber for, og et trygt arbeidsliv. Så virker det i debatten nesten som om en må ta et valg, at hvis en vil ha lav arbeidsledighet, må en akseptere sosial dumping, midlertidig ansettelse og massiv innleie, for det er den eneste måten å få til lav arbeidsledighet på. Men det er jo ikke det som har skjedd. I forrige stortingsperiode har vi fått 150 000 flere i jobb i landet, selv med renteøkninger, selv med konjunkturnedgangen i byggebransjen. Så det er opplagt mulig å klare å lage et samfunn der folk har det trygt på jobben, og samtidig ha lav arbeidsledighet. Jeg tror det mer er et spørsmål om ambisjoner og prioriteringer. Videre, for å følge opp poenget fra forrige taler: Hva med attraktiviteten til yrkene her? Hva var det som var i ferd med å skje med yrkesfagene rundt Oslofjorden for noen år siden? Har høyresiden helt glemt det? Ungdommer ble aktivt frarådet å velge yrkesfag fordi det var så utrygt, det var så mye innleie, det var så mye midlertidighet, og det var så mye press på ansattes lønninger. Fremskrittsparti-representanten Anne Grethe Hauan kaller det skremselspropaganda at mye innleie og midlertidighet gir sosial dumping. Vel, den debatten har jeg hatt før, i Møre og Romsdal fylkeskommune. Da hadde vi en stor debatt om seriøst arbeidsliv og LO-koordinator for fylkeskommunen. Da gikk partifeller av Hauan opp på talerstolen i fylkeskommunen og sa: Sosial dumping er ikke noe problem i Møre og Romsdal. Så gikk det tre uker, og vi fikk Vard-skandalen, der et av de mest seriøse verftene i Møre og Romsdal hadde massiv lønnsdumping. Og grunnen til at det var mulig å jobbe på det verftsgolvet for 50 kr i timen, var at de var innleid av et firma, som var innleid av et firma, som var innleid av et firma – og på et eller annet tidspunkt der var det en eller annen falsk kontrakt. Det er det Arbeiderpartiet vil bort fra. Det er det Høyre og FrP vil tilbake til, og det er Arbeiderpartiet sterkt imot.

Av en eller annen grunn har Høyre og FrP bestemt seg for å bli reverseringspartiene framfor noen innen arbeidslivspolitikken. I hele forrige periode måtte Arbeiderpartiet og rød-grønn side stå imot Høyre og FrPs forsøk på omkamper om innleie og bemanningsbyråer – og nå er de sannelig i gang igjen. Denne saken handler om et helt grunnleggende spørsmål: Hvilket arbeidsliv vil vi ha i Norge? Vil vi ha et trygt arbeidsliv der folk kan leve av lønnen sin og planlegge livet sitt, eller vil vi ha et arbeidsliv der noen må leve et utrygt liv på stadig jakt etter en ny kontrakt, en ny ekstravakt, eller der man vet at hvis det skjer noe på jobben som egentlig ikke burde skje, er det best at man ikke sier fra? For Arbeiderpartiet er svaret krystallklart: Vi skal ha trygge jobber, faste ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Det er fundamentet for den norske modellen. Det er grunnlaget for velferden vår. Det er en verdi som Arbeiderpartiet aldri kommer til å kompromisse bort. Dessverre er ikke Høyre enig med oss. Når Høyre vil modernisere arbeidslivet og ha mer fleksibilitet, betyr det i realiteten å gå tilbake i tid – til en tid med mer innleie, mer midlertidighet og mindre trygghet for den som er tømrer, bussjåfør, betongarbeider eller helsefagarbeider. Høyre vil tilbake til den tiden da innleie florerte, fast ansatte ble byttet ut med løsarbeidere og useriøse aktører fikk blomstre i noen bransjer. Høyre vil tilbake til 2020, da Eirik Kornmo, kjent som Oslos siste murer, skrev følgende: «Hvem gidder vel å bruke fire år på en utdannelse og få polsk lønn i Norge, ha jobb via et bemanningsbyrå og se at både kommuner og staten prioriterer ufaglærte fra Øst-Europa fremfor norsk ungdom?» Arbeiderpartiet vil ikke tilbake dit. Derfor tok vi den helt nødvendige rundvasken etter Høyre i arbeidslivspolitikken. Derfor stoppet vi Høyres løsarbeidersamfunn på byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold. Derfor skaper vi et Norge der hovedregelen skal være trygge jobber, faste ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Harald Braathen i Fellesforbundets avdeling 600 har invitert både Høyre og Arbeiderpartiet til å besøke en byggeplass i Oslo. Han inviterte til å snakke med folk som tidligere jobbet i et bemanningsbyrå, og som nå har fått fast jobb. Høyre har ikke respondert på invitasjonen. Det er synd. Jeg tror Høyre med fordel kan bruke mer tid på å snakke med folk som har kjent Høyres løsarbeidersamfunn på kroppen, og bruke mindre tid bak skrivebordet på Stortinget for å skrive forslag som skal ta Norge tilbake i tid.

Jeg er redd jeg kanskje forlenget debatten litt forrige gang jeg var på talerstolen. Jeg skal prøve å unngå å gjøre det denne gangen. Jeg beklager min uparlamentariske språkbruk i forrige debatt – det er første gang jeg har fått kjeft i salen fra presidenten. Det minner meg om historien om stortingsrepresentanten som utbrøt fra talerstolen at halve salen er idioter, så fikk han påpakning og måtte gå på talerstolen igjen. Da sa han: Beklager, president, halve salen er ikke idioter. Jeg skal ikke dra den parallellen lenger her i salen. Jeg synes det har vært en frisk debatt. Jeg må si at jeg er glad for at det nå ligger an til at det er et flertall for at man får på plass en kompensasjonsordning for oljepionerer. Man får vedtatt et godt budsjett, og man får utbetalt de første 8 G. Det ser ut til å være et flertall i salen for at man får en runde to rundt det. Man får neste år komme tilbake til hvordan den videre prosessen skal være, men at man faktisk kommer en vei og starter, synes jeg er bra, og det synes Arbeiderpartiet er bra. Med det ønsker jeg å takke for debatten og ønske alle – både venner og uvenner i salen – en riktig god jul og et godt nytt år!

En tidligere taler sa på talerstolen at i dag står slaget om oljepionerene. Det gjør for så vidt det. Vi skal vedta et budsjett, og der kommer det til å bli vedtatt 8 G i kompensasjon til oljepionerene. Det kommer til å få flertall. Så har Marian Hussein, som dessverre har forlatt salen, sagt at i dag står slaget og avgjørelsen om oljepionerene. Det gjør det egentlig ikke – det slaget sto da det som utgjør flertallet i Stortinget, forhandlet budsjett. Det er der pengene prioriteres eller ikke prioriteres til gode tiltak i samfunnet vårt. SV, som tok inn 15,7 mrd. kr mer i skatt enn regjeringen, ville styrke kunstnerøkonomien, de ville støtte samiske høyskoler og formål for skogfinner, men de satte ikke av en eneste krone til en forbedret ordning for oljepionerene eller for å løse samordningsfella. Det jeg vil kalle kongene av useriøse budsjetteringsfolk, FrP, som har en helt ellevill påplussing av gode formål i sitt alternative statsbudsjett, har heller ikke en eneste krone til oljepionerene, eller en eneste krone til å løse opp i samordningsfella. Når det gjelder samordningsfella, er det ni ganger i salen her fremmet forslag om å løse den utfordringen. FrP har stått bak de fleste av de forslagene, men i perioden 2013 til 2021 kom det ingen sånne forslag fra FrP. Hvorfor det? Jo, selvsagt fordi FrP satt i posisjon og var med og vedtok budsjettene i salen. Da stemte de sågar ned forslag fra andre partier om å løse opp i samordningsfella. Det er situasjonen. Det er selvsagt fristende å fremme mange forslag i opposisjon og bruke masse penger når man ikke skal ha flertall for et budsjett, men å fremme forslag man egentlig ikke har tenkt å levere på, er uverdig, og det er særdeles dårlig gjort når det hele tiden skapes forventninger man egentlig ikke har tenkt å levere på. Når det gjelder oljepionerene, er det fullt mulig for et flertall i salen her å vedta 65 G i dag. Det er fullt mulig – det er ingen grunn til å vente til 2027 hvis man faktisk har tenkt å løse problemet.

I proposisjonen som er til behandling i dag, har regjeringen fulgt opp hovedanbefalingene fra en partssammensatt arbeidsgruppe om endringer av fiskerpensjonen. Det er bred enighet om at fiskerpensjonsordningen har en rekke svakheter. Det er en gammel ordning som i dag er blitt både dyr og uforutsigbar. Derfor har regjeringen foreslått å lukke ordningen for nye medlemmer fra og med april neste år. Arbeiderpartiet registrerer at et flertall i arbeids- og sosialkomiteen ønsker å gi en tydelig føring til partene i fiskerinæringen om å komme fram til en annen eller forbedret variant før dagens ordning lukkes. Det er bra at komiteen engasjerer seg i slike pensjonsspørsmål, men Arbeiderpartiet er bekymret for at forslaget det er flertall for i komiteen, både går svært langt i å skissere hvordan en ny ordning skal se ut, og ikke minst har en tidsplan som vil gjøre det krevende for partene å skulle rekke å enes om en forbedret pensjonsordning. Jeg tror også det generelt sett er klokt at Stortinget holder litt igjen med hensyn til å spesifisere hvordan en slik ordning skal se ut, når det er andre parter som både skal leve med den nye pensjonsordningen, og ikke minst også skal bære ansvaret for å betale for den. I Norge har vi lange tradisjoner for å gjøre slike endringer i nært samarbeid med partene i arbeidslivet, og de tradisjonene kan nok Stortinget med fordel også følge her. Derfor kommer ikke Arbeiderpartiet i dag til å fremme mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet og Høyre, men heller et løst forslag som er ment å skulle ivareta både Stortingets ønske om en forbedret pensjonsordning før lukking av dagens ordning og integriteten til de tradisjonene vi har i Norge for å gjennomføre slike endringer i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Det løse forslaget er litt justert, så derfor vil jeg referere det nå: «Stortinget ber regjeringen sette ned et bredt partssammensatt utvalg, for å vurdere om fiskerpensjonen bør moderniseres i retning av Pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs, til en innskuddsbasert ordning, løpende finansiert av fiskerne og næringen, med en videreført statsgaranti. Ordningen må kunne ivareta både ansatte og selvstendige medlemmer og tilpasses vedtatt pensjonsreform. Ved utformingen av ordningen kan utvalget komme med forslag som hensyntar fiskeres status som selvstendig næringsdrivende og fiskeryrkets særegenheter, og andre hensyn som utvalget mener bør tas i utformingen av en innskuddspensjon for fiskere. Utvalget må ha god fremdrift i arbeidet slik at et omforent forslag til modernisering av pensjonstrygden for fiskere legges frem for Stortinget våren 2027.» Dermed er forslaget tatt opp.

Representanten Asheim hadde noen gode poenger i sin forrige tale. For å ta representanten Kristjánsson, som tidligere har snakket om at frekkheten ikke kjenner noen grenser, kan man være enige om at det kanskje er et element av det i debatten her – spørsmålet er hvem det er som har den frekkheten. Fremskrittspartiet fremmer en rekke forslag om dette når de sitter i opposisjon. De fremmet ingen forslag om det i 2014, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019, 2020 eller 2021. Hvorfor gjorde de ikke det? Jo, for da satt de med makten på Stortinget og kunne gjøre noe med det. Det sies fra et par representanter her fra talerstolen at dette kanskje er gratis. Vel, hvis det var gratis å ordne opp i det, har jeg en mistanke om at det hadde blitt ordnet opp i for lenge siden. Merk det statsråden sier: 15 mrd. kr. Det er det det koster. Det er prioriteringen som må gjøres hvis man faktisk er interessert i å gjøre noe med det. Så er det en oppfordring til neste taler, fra Fremskrittspartiet: Kan de garantere at de vil gjøre noe med dette hvis de kommer i regjering etter valget 8. september, eller er dette bompengeløftet om igjen? Til Senterpartiet og SV: De partiene sitter jo og forhandler om revidert nasjonalbudsjett akkurat nå. De kunne fremmet samordningsfellen som en sak man ønsker å få løst, hvis det var det man ønsket, men det er jo ikke det partiene har fremmet som krav i forhandlingene. Senterpartiet vil ha halv matmoms; SV vil ha gratis barnehage. Frekkheten kjenner ingen grenser. Hvem er det som er frekkest i debatten her?

Per Vidar Kjølmoen (A) [13:36:53] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i saken. Samordningsregelverket for offentlig ansatte født mellom 1944 og 1962 har blitt diskutert og debattert en rekke ganger de siste årene. Regelverket for denne gruppen gir svakere insentiver til å stå lenge i arbeid enn regelverket som gjelder i privat sektor, og det som gjelder for senere årskull i offentlig sektor. Til gjengjeld kan denne gruppen motta en meget god pensjon sammenlignet med andre grupper dersom de må gå av med pensjon så tidlig som ved 62 år. Da pensjonsreformen ble innført, var det behov for å tilpasse offentlig tjenestepensjon til den nye folketrygden, og da ønsket regjeringen å innføre en modell som ga sterkere uttelling for å stå lenger i jobb. Det lyktes man ikke å bli enig med partene om. For senere årskull har man altså fått avtalt nye regler som gir sterkere uttelling for å stå lenger i arbeid. Jeg har forståelse for at det kan være frustrerende for personer som har feiltolket regelverket slik at de ender opp med å motta en lavere årlig ytelse enn de hadde forventet, fordi de startet uttak av folketrygden før de startet uttak av tjenestepensjon, men å heve pensjonen til alle som jobber etter at de har kompensert for levealdersjusteringen, slik forslagsstillerne ønsker, er heller ikke rimelig. Det vil bety at denne gruppen vil være sikret både en god pensjon allerede ved tidlig uttak og en veldig høy pensjon, potensielt over 100 pst. av sluttlønn, dersom de jobber lenge. Jeg registrerer at det også er lagt inn et eget forslag om at man skal øke pensjonene kun for dem som har startet uttak av folketrygden før uttak av tjenestepensjon, og som derfor har en lavere samlet årlig pensjonsutbetaling enn 66 pst. av sluttlønn. Dette er kanskje enda mer problematisk. Det vil bety at alle som har tatt ut folketrygd over lengre tid, får mer utbetalt samlet sett enn de som ventet med å ta ut folketrygden til de startet uttak av tjenestepensjon, og det er heller ikke en rettferdig løsning.

Et velorganisert arbeidsliv er selve gullet i arbeidslivet vårt. Organisasjonsgraden har ligget stabilt på rundt 50 pst. de siste tiårene, og norske arbeidstakere rapporterer generelt om høy jobbtilfredshet. For Arbeiderpartiet er et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger, faglige rettigheter og tariffavtaler en forutsetning for et trygt, godt og rettferdig arbeidsliv. Norge trenger at enda flere organiserer seg. Regjeringen har derfor mer enn doblet skattefradraget for fagforeningskontingenten, og nå har Arbeiderpartiet også varslet en ytterligere økning, til 10 000 kr, i løpet av neste stortingsperiode. Fagforeningsfradraget er bare ett av flere virkemidler for å styrke det organiserte arbeidslivet. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for et godt partssamarbeid både sentralt og lokalt. Vi arbeider for å øke kunnskapene om fagforeningenes rolle, bl.a. i skolen. I tillegg er fagforeningenes rolle styrket ved å innføre kollektiv søksmålsrett ved ulovlig innleie, og vi har utvidet arbeidsgivers lovbestemte drøftingsplikt. Kort sagt: Arbeiderpartiet har gjennomført en skikkelig storopprydding etter åtte år med Høyre og Fremskrittspartiet. Så blir spørsmålet: Hvorfor støtter ikke da Arbeiderpartiet SVs forslag i saken? Hovedårsaken til det er at i Norge har vi sterke tradisjoner for at vi utformer selve arbeidslivspolitikken i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Derfor mener vi at det er en bedre metodikk enn at vi skal fremme forslag og vedta dem på egen hånd i Stortinget. Jeg vil likevel minne SV om at det er ett av forslagene som har budsjettvirkning, og det foregår jo forhandlinger med et par partier i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett akkurat mens vi står her i salen.

Per Vidar Kjølmoen (A) [14:29:37] (ordfører for saken): Aller først vil jeg som vanlig takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Selv om Norge har en at de best utbygde velferdsordningene i hele verden, har vi ikke et perfekt system. Noen ganger er det krevende avveininger som må gjøres, mellom f.eks. rettssikkerhet og saksbehandlingstid. Andre ganger er det rett og slett rom for forbedring. For Arbeiderpartiets del vil vi alltid jakte på muligheter til å gjøre velferdsordningene våre bedre og lettere å navigere i for den enkelte bruker. For dette er gullet vårt i velferdssamfunnet som vi alle er så stolte av, og da må vi pusse det med jevne mellomrom, så det skinner ekstra godt. I denne proposisjonen fremmes det forslag til endringer i trygderettsloven. Forslagene følger bl.a. opp enkelte av forslagene i NOU 2023: 11, Raskt og riktig. Forslagene har til formål å gi økt effektivitet i ankebehandlingen og gjøre saksbehandlingstiden i Trygderetten kortere, samtidig som kvaliteten opprettholdes. Jeg vil understreke at forbedringene i Nav og Trygderetten er helt avgjørende for å sikre at innbyggerne som har behov for velferdsstatens tjenester, får den hjelpen de trenger, så raskt, effektivt og enkelt som mulig. Det er også avgjørende for å sikre den enkeltes rettssikkerhet. Komiteen har mottatt ett skriftlig innspill i saken, fra Jussbuss, som støtter forslagene i proposisjonen. Proposisjonens forslag til lovendringer støttes også av en enstemmig komité. Et mindretall i komiteen, bestående av Senterpartiet, SV og Rødt, fremmer et ytterligere forslag til lovendring, for å gi Trygderetten status som særdomstol. Det er et spørsmål som regjeringen jobber med, og det er argumenter som kan gå begge veier i hvor hensiktsmessig det vil være. Arbeiderpartiet er derfor ikke beredt til å støtte det forslaget nå, men vil jobbe videre med både det og en rekke andre forslag for å gjøre velferdssamfunnet vårt, det felles gullet vårt, enda bedre.

Det er grunn til å gi noen kommentarer til debatten. Jeg vil aller først presisere at for Arbeiderpartiets del er førstelinjeforsvaret for et seriøst arbeidsliv en høy organisasjonsgrad og et organisert arbeidsliv. Arbeiderpartiet kommer aldri til å vedta en regjeringserklæring der man skal anerkjenne retten til det uorganiserte arbeidslivet. Det viktigste virkemidlet er å ha kamerater som står sammen med deg hvis noe skulle skje på arbeidsplassen. Det er store forskjeller mellom høyresiden og venstresiden i hvordan man ser på det organiserte arbeidslivet, og i hvilken grad man er villig til å prioritere det organiserte arbeidslivet, f.eks. med fradrag for fagforeningskontingent. Den neste kommentaren har med midlertidighet å gjøre. I debatten fremmes det fra Høyre påstander om at antallet midlertidige har økt på Arbeiderpartiets vakt. Det er ikke tall som Arbeiderpartiet kjenner til. Vi ser at det i SSBs arbeidskraftundersøkelse er en nedgang i antall midlertidig ansatte på 8,1 pst. fra samme periode i fjor. Det er uansett et litt merkelig punkt, for man vet ikke hva utviklingen i midlertidige ansettelser ville vært hvis frislippet fra Høyre fremdeles hadde vært norsk lov. Det har formodningen mot seg at hvis man strammer inn på midlertidighet, skal midlertidigheten øke. Formodningen er snarere at det hadde vært enda mer midlertidighet i norsk arbeidsliv hvis Høyre fremdeles hadde styrt. Fair Play Bygg er nevnt. Det kan være grunn til å nevne Fair Play Bygg en gang til. I en rekke Høyre-styrte kommuner og fylkeskommuner kutter man støtten til Fair Play Bygg. Man vil ikke prioritere det og mener at andre skal bruke penger på det. Hvor seriøst er det da med høylytt retorikk i kampen for et seriøst arbeidsliv, når man gang etter gang viser at man ikke prioriterer det? Jeg registrerer at det som står igjen av Høyres retorikk, egentlig er å sette useriøse tidsfrister for embetsverket til å gjennomføre en rekke ulike tiltak. Jeg må minne om at da Høyre satt og styrte, gjennomførte de kutt for akkurat det samme byråkratiet fordi de mente det var for godt finansiert, gjennom såkalte ABE-kutt for både Arbeidstilsynet og departementet. Jeg mener at det er en keiser som står igjen med relativt lite klær etter at debatten er over for Høyres del.

Folk skal ha det trygt på jobben. Det har vært Arbeiderpartiets prosjekt helt siden partiet ble stiftet i 1887, det var partiets prosjekt da Nygaardsvold dannet regjering med Bondepartiet i 1935, det var fremdeles partiets prosjekt da Arbeiderpartiet og ikke minst Thorbjørn Berntsen gikk i bresjen for å få innført arbeidsmiljøloven i 1977, og det er Arbeiderpartiets prosjekt når arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna tar kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. En egen handlingsplan for å bekjempe dette er allerede gjennomført. En ny handlingsplan er på vei. Nå behandler vi et forslag fra Arbeiderparti-regjeringen om å gi Arbeidstilsynet enda flere virkemidler for å sikre et seriøst arbeidsliv for alle. Norsk arbeidsliv har ikke plass til de useriøse og kriminelle aktørene, og da må vi ta de grepene som er nødvendig for å skape et seriøst arbeidsliv. Vi registrerer at Høyre, med flere, har fremmet flere forslag i saken. De forslagene er alle forholdsvis ukontroversielle – det eneste kontroversielle med dem må jo være at tidsfristene som er satt, er totalt urealistiske. Her skal det leveres hele åtte utredninger i løpet av sommerferien, inkludert etableringen av en egen innsynsportal, og så registrerer vi at det i dag har kommet noen forslag med litt justerte tidsfrister. Sånt blir selvsagt vanskelig å håndtere for et regjeringsparti og styringsparti som Arbeiderpartiet, så vi har vært nødt til å fremme våre egne forslag i saken for å synliggjøre våre ambisjoner. Ja, valgkampen er vel i gang, men hvis det er sånn det gamle styringspartiet Høyre skal markere sine instinkter for styringspartiet, får de gjøre det. Men jeg lurer på hva Jo Benkow ville ha sagt hvis han var i salen i dag. Arbeiderpartiet varsler at vi vil støtte XV i saken, og jeg vil fremme de løse forslagene fra oss.

Folk skal ha det trygt på jobben. Det har vært Arbeiderpartiets prosjekt helt siden partiet ble stiftet i 1887. Det var partiets prosjekt da Nygaardsvold dannet regjering i 1935 med Bondepartiet. Det var partiets prosjekt da Arbeiderpartiet og ikke minst Thorbjørn Berntsen fikk på plass arbeidsmiljøloven i 1977. Det var Arbeiderpartiets prosjekt da arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik fremmet forslag om å stramme inn på midlertidige ansettelser i 2022. Allerede den gangen var det varslet av det rød-grønne flertallet at den innstrammingen måtte følges opp av en egen særregulering for avløserlag. Nå har det forslaget kommet, og det er bra at en samlet komité støtter regjeringen Støres forslag om å ramme inn dette på en god måte. Det er interessant å merke seg at Høyre og Fremskrittspartiet benytter anledningen til en full omkamp om innstrammingene på innleie fra 2022. Arbeiderpartiet mener at innstrammingene har vært vellykkede. Vi mener at den norske arbeidslivsmodellen er et unikt konkurransefortrinn for Norge. Den har gitt oss et arbeidsliv med høy produktivitet, høy tillit og stor omstillingsevne, men det har ikke kommet av seg selv. Arbeiderpartiet mener at veien til denne unike modellen går gjennom et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad og der hovedregelen skal være faste, hele stillinger. Alle som har vært midlertidig ansatt, vet hvor utrolig skjevt maktforholdet er mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Man drar gjerne på jobb selv om man er syk. Man sier ikke nei selv om kravene fra sjefen begynner å bli urimelige. Man sier ikke fra hvis noe er ugreit på jobben. Sånn er det gjerne når man er én kontrakt unna arbeidsledighet. Høyresiden sier at midlertidig ansettelse er veien inn i arbeidslivet. Vi i Arbeiderpartiet mener at midlertidige ansettelser er veien inn i et midlertidig arbeidsliv. Vi mener at innstrammingene i det norske arbeidslivet har vært en suksess. Siden Arbeiderpartiet kom i regjering, har 156 000 flere mennesker kommet seg i jobb – de aller fleste i hele, faste stillinger. I dag lager vi et godt rammeverk for at norske avløserlag fortsatt kan operere innenfor rammene av et trygt arbeidsliv. Arbeiderpartiet vil alltid være beredt til å forsvare et arbeidsliv der hele, faste stillinger skal være hovedregelen.

Folk skal ha det trygt på jobben. Det har vært Arbeiderpartiets prosjekt helt siden partiet ble stiftet i 1887. Det var partiets prosjekt da Nygaardsvold dannet regjering med Bondepartiet i 1935, og det var Arbeiderpartiets prosjekt ikke minst da Thorbjørn Berntsen gikk i bresjen for å få på plass arbeidsmiljøloven i 1977. Og det er fremdeles Arbeiderpartiets prosjekt når arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og energiminister Terje Aasland fremmer forslag om at arbeidsmiljøloven også skal gjelde for fornybar energiproduksjon til havs. Ofte har det vært uenighet mellom høyre- og venstresiden i slike spørsmål. Det er det heldigvis ikke denne gangen. Det er fint at en samlet komité går inn for å vedta dette lovforslaget, og det er bra at de ulike partene i arbeidslivet er enige om det samme. «Everybody matters or nobody matters», sier rollefiguren Harry Bosch fra Los Angeles Police Department. Alle teller, eller ingen teller. Det er et godt utgangspunkt også for norsk arbeidsliv. I dag tar vi enda et steg videre for å skape et trygt arbeidsliv for alle, i tråd med Arbeiderpartiets stolte tradisjoner på området.

At utgiftene til uføretrygd øker, er kanskje ikke så rart når det ble 55 000 flere uføre da Høyre styrte. De uføre blir jo ikke borte selv om Arbeiderpartiet overtar regjeringen. Jeg må gjenta: Mens Arbeiderpartiet har styrt, har det blitt 900 flere uføre. Det er interessant at representanten snakker om at Høyre var interessert i å avklare folk så man slipper å gå i stadige avklaringsrunder. Nå er politikken åpenbart snudd 180 grader, for nå er det ingen under 30 år som skal få uføretrygd, nesten uansett. Har Høyre ombestemt seg når det gjelder å avklare folk, eller ønsker man å presse folk som ikke kan jobbe, inn i stadig nye avklaringsrunder?

Det er flott å høre at Høyre har troen på sin egen politikk, men som Einar Gerhardsen sa det: «Resultatene er det som teller.» Mens andelen uføre gikk ned under de åtte årene med rød-grønn regjering, eksploderte det tallet til 360 000 da Erna Solberg styrte i åtte år – 55 000 flere uføre over åtte år, en dobling av antallet unge uføre. Siden Arbeiderpartiet tok over, har det blitt 900 flere uføre. 98 pst. av Solbergs garanti er på en måte allerede gjennomført. Sist Solberg garanterte, lovte hun at summen av de kommunale avgiftene ikke skulle øke i Høyre-styrte kommuner. Det gikk ikke så bra. Er det Arbeiderpartiet som skal være garantisten for Høyres garantier denne gangen?

Her om dagen ble jeg påminnet et sitat fra tidligere leder i Høyre, Jan P. Syse: «Nu skal Høyre være Høyre! Nu skal vi ta tilbake og kle på oss de klærne våre som andre stjal mens vi badet!» Det ble sagt under Høyres landsmøte i 1989, og den gangen handlet det om at man mente at Arbeiderpartiet hadde forsøkt å stjele Høyres politikk. Nå ser det ut som det er Høyres tur til å rappe andres reformer. I VG i forrige uke lanserte Erna Solberg en omfattende uførereform og garanti mot vekst i antall uføre, men tiltakene i Høyres uførereform minner mistenkelig mye om politikken Arbeiderpartiet allerede gjennomfører, eller som ligger i arbeidsmarkedsmeldingen. De store forskjellene ser ut til å være at 18-åringer skal få servere øl og sprit, samt et slags forbud mot uføretrygd for folk under 30 år. Spørsmålet blir: Er Høyre enig i at Arbeiderpartiets reform for å få 150 000 flere i arbeid innen 2030 er en god idé?

Et langt liv i politikken har lært meg at budsjetter som vedtas i opposisjon, er litt annerledes enn budsjetter som vedtas i posisjon. Jeg synes det er bra at Høyre har ambisjoner i opposisjon. Jeg får bare håpe at det samme partiet har de samme ambisjonene hvis de – Gud forby – skulle komme i posisjon etter valget i september. Mens Arbeiderpartiet har vært på vakt, har det kommet 140 000 flere i arbeid, og våre ambisjoner er å få ytterligere 150 000 flere i arbeid. Det klarer vi ikke å gjennomføre gjennom å være ambisiøse i opposisjon, det klarer vi ved å være ambisiøse i posisjon. Jeg må minne representanten Stokkebø om at resultatene av åtte år med Høyres politikk på området ikke var bra. Man fikk en dobling av unge uføre. Man fikk 55 000 flere uføretrygdede her i landet. Vi får håpe at det aldri skjer igjen i dette landet.

La meg minne representanten Stokkebø om et av mine poenger i innlegget: Vis meg budsjettene dine, ikke verdiene dine. Det er lett å sitte i opposisjon og lage budsjett og ha store ord og store visjoner; det vanskelige er å finne plass i sine budsjetter når man sitter i posisjon og er nødt til å gjennomføre. Mens Arbeiderpartiet har satt av 770 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak i år, påla høyreregjeringen store kutt til Nav gjennom såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringstiltak. Når det gjelder VTA, er det nesten ingen forskjell mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk på området. Det kommer tydelig fram i innstillingen. Likevel: Det er altså i budsjettene i posisjon man faktisk finner pengene, ikke i en stortingsmelding som debatteres.

Arbeiderpartiet er glad for at Høyre har et engasjement knyttet til denne saken, men jeg tror det er riktig at representanten retter det spørsmålet til regjeringen og ikke representanter på Stortinget. Igjen: Det er en viktig sak, det er et viktig engasjement, men det er ett lite element av en melding som er så uendelig mye større. Det er så mange ting det er viktig å ta opp i denne saken. Jeg må bare gjenta: 55 000 flere uføre da Høyre styrte, 900 flere uføre mens Arbeiderpartiet har styrt. La oss snakke litt om de store utfordringene vi står overfor. La oss snakke litt om hvordan vi kan inkludere flere i fellesskapet. La oss snakke litt om hvordan vi kan løse noen av Norges største problemer.

Vi diskuterer nå kanskje noen av de største utfordringene for Norge som nasjon. Da er det viktig å klare å bevare et helhetsblikk og ikke dykke ned i de små detaljene. Da mister vi helt fokus på hva som er viktige saker. Jeg har respekt for at Høyre er opptatt av en mindre detalj i denne saken, og jeg er enig i at det er en viktig sak, men la oss prøve å heve blikket litt. Da Høyre styrte sist, ble det 55 000 flere uføre i Norge. Andelen unge uføre ble doblet. Jeg tror det er bedre at vi diskuterer grep for å redusere uføreandelen. Det er mer hensiktsmessig i en debatt som dette.

Per Vidar Kjølmoen (A) [17:35:58] (ordfører for saken): Denne saken handler om å debattere innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen til Meld. St. 33 for 2024–2025, En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Sagt på en annen måte handler dette om hvordan vi i Norge løser en av vår tids store utfordringer: hvordan vi skaper et arbeidsliv der det er plass til alle som kan jobbe. Arbeidskraft er den mest verdifulle ressursen vi har som land, og den arbeidsevnen hver enkelt har, er noe av det mest verdifulle en har i sitt liv. Hvis en ikke klarer å arbeide, er det jo greit: Da er jobben vår på Stortinget å sørge for inntektssikring og inkludering, slik at folk kan leve et trygt og verdig liv. Hvis en kan jobbe, tror vi i Arbeiderpartiet at arbeidet er et sted for å høre til og et sted for å kunne ha et meningsfullt liv. Det handler med andre ord om noe langt mer enn kun å skaffe seg en inntekt. Derfor er det ikke bare en enorm sløsing med ressurser for samfunnet når 620 000 mennesker står utenfor arbeidslivet, det kan også ha en stor kostnad for hver enkelt. Når andelen i arbeidsfør alder i Norge synker, understreker det bare behovet for å gjøre noe. Det er derfor vi må lykkes i arbeidet med å skape et inkluderende arbeidsliv for alle. Det må også nevnes at mye bra allerede er gjort for å få flere i jobb. Over 140 000 flere har kommet i jobb etter at Arbeiderpartiet tok over styringa i 2021, og målet er å få enda 150 000 flere i jobb fram mot 2030. V kan ikke godta at folk står utenfor. Vi må ha et inkluderende arbeidsliv der det er lett å komme inn og lett å stå i arbeid. Det er det som er hele poenget med Arbeiderpartiets arbeidsmarkedsmelding. Ikke vis meg verdiene dine, vis meg budsjettene dine, sa tidligere president Joe Biden. Det er lett å være offensiv med fine ord og fine forslag, men det er med arbeidsmarkedspolitikken som med alt annet: En må også være villig til å prioritere det en vil ha gjort noe med. Derfor varsler Arbeiderpartiet en mer aktiv politikk på området. Flere og bedre tiltak er nødvendig for å nå Arbeiderpartiets ambisiøse målsettinger, og det er bevilget 770 mill. kr mer til arbeidsmarkedstiltak i 2025. Tidligere har bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak økt når arbeidsledigheten har vært høy, og blitt redusert igjen når ledigheten har vært lav. Arbeiderparti-regjeringen endrer nå dette. Arbeidsmarkedstiltak fungerer best når ledigheten er lav og bedriftene mangler arbeidskraft, altså når det har vært vanlig å bruke mindre penger på slike tiltak. Videre blir ungdom prioritert. Arbeiderpartiet har allerede innført en ungdomsgaranti for å få flere i jobb, og nå forsterkes dette ved nye forsøk på ungdomsprogram gjennom Nav, der inntektssikringen ikke er knyttet til helsetilstand, men til at man er i arbeidsrettet aktivitet. I forbindelse med komiteens behandling er det kommet inn over 70 forslag samt flere løse forslag nå i dag. Det lover godt. Det er også godt å se at det er en bred enighet på Stortinget om de store linjene i arbeidsmarkedspolitikken. Det gir et godt grunnlag for en tverrpolitisk satsing framover såframt det faktisk er vilje blant mange partier til å prioritere dette økonomisk når budsjettene skal gjøres opp. Norge trenger at vi lykkes med denne oppgaven. 150 000 kvinner og menn, som vil få en mulighet i arbeidslivet hvis Arbeiderpartiets politikk får virke, trenger at vi lykkes med denne oppgaven. Norsk næringsliv og norsk offentlig sektor trenger at vi lykkes – for vi går tom for mennesker før vi går tom for penger. Til slutt vil jeg takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i saken.

Arbeiderpartiet har bidratt til å få 135 000 flere i arbeid, og vi skal få 150 000 flere i arbeid innen 2030. Vi kan ikke godta at folk står utenfor. Vi må ha et inkluderende arbeidsliv der det er lett å komme inn og lett å stå i arbeid. Det er sånn vi ruster Norge for framtiden, og da må vi ha et trygt og rettferdig arbeidsliv for alle, med faste, hele stillinger, skikkelige lønns- og pensjonsvilkår og et godt arbeidsmiljø der en trives på jobb. Forslagsstiller Fremskrittspartiet er tydeligvis av en annen oppfatning. De vil ha et unntak i arbeidsmiljøloven, sånn at folk som jobber i sjømatindustrien, skal ha mindre beskyttelse enn f.eks. dem som jobber på kontor her i Oslo. Allerede i dag kan arbeidsgiver og arbeidstaker avtale 10 timers arbeidsdager i intensive perioder. I bedrifter med tariffavtaler er det mulig å lage avtaler med 12,5 timers arbeidsdager. Det er til og med mulig å søke Arbeidstilsynet om 13 timers arbeidsdager i en periode. Da er spørsmålet: Er det virkelig fleksibilitet i arbeidstid som er det viktigste grepet for å få flere arbeidstakere til å velge sjømatindustrien? Skal liksom sjømatindustrien bli mer attraktiv hvis ansatte må jobbe mer enn 10, 11, 12 eller kanskje opp mot 13 timer i døgnet? Selvsagt ikke. Det er kanskje heller ikke det som teller mest for Fremskrittspartiet når det kommer til stykket. Nei, dette handler nok mer om bunnlinjen til arbeidsgiver, mens de som jobber i fileteringen, må ta regningen i form av mindre muligheter til å kunne kombinere jobb og livet ellers, f.eks. å hente egne unger i barnehagen. Sånn sett er dette en debatt vi har hatt før. Arbeiderpartiet vil ha en trygg og rettferdig velferdsstat. Vi sier nei til Høyres og Fremskrittspartiets usosiale kutt som tar tryggheten fra folk, og vi sier nei til at folk som jobber i sjømatindustrien, skal ha mindre trygghet og beskyttelse enn det som er normen i arbeidslivet ellers. Som LO skriver i høringssvaret sitt: «LO meiner dette forslaget vil innebere eit brot med både fiskeripolitiske mål, arbeidsmiljølovas formål, og vil føre til ytterlegare useriøsitet og fare for auka sosial dumping i fiskeindustrien.» De går til og med så langt som å kalle forslaget både historieløst og uforståelig. Det er til å forstå at fagbevegelsen bruker utestemme. Den norske modellen er bygget på tillit og samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. I denne saken vil forslagsstillerne ikke bare svekke vernet for folk i sjømatindustrien, de gjør det også helt uten å involvere fagbevegelsen først. Det sier nok det meste om hva Fremskrittspartiet mener om den norske modellen.

Stortinget behandler i dag den såkalte ELA-loven. Arbeiderpartiets utgangspunkt er at dette er et godt og viktig initiativ fra EU. Det viser at de tar utfordringene i arbeidslivet på alvor. Jeg vil minne om at ELA ble etablert for at EU-kommisjonen mer effektivt skal kunne håndheve EU-retten. Jeg ønsker å sitere fra Eldring-utvalget: «Et sentralt utviklingstrekk det siste tiåret er det som gjerne omtales som EUs sosiale vending. EU har vedtatt en rekke nye direktiver på arbeidslivets område, og flere er underveis. Disse bestemmelsene bygger i hovedsak opp under det som er nasjonal politikk i Norge.» Og videre: «Partene i Norge var positive til at ELA kan styrke det grensekryssende arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.» Arbeidskraft fra EU har tjent Norge godt i flere årtier, og det har skapt en stor økning i aktiviteten vår. Arbeidskraft er en knapp ressurs, og Norge har vært helt avhengig av å kunne hente arbeidskraft fra andre EU/EØS-land. Bare i Møre og Romsdal alene er omtrent én av ti arbeidere folk fra EU/EØS-området. Det sier alt om hvor viktig det har vært for Norge å være en del av EØS, og det er selvsagt også viktig for norske arbeidstakere å kunne jobbe fritt i andre EU/EØS-land. Når arbeidslivet blir internasjonalt, blir også arbeidslivskriminaliteten internasjonal. Da er det selvsagt viktig at vi jobber internasjonalt for å bekjempe den, og da trenger vi organisasjoner som ELA. Derfor mener Arbeiderpartiet at det selvsagt er i Norges interesse å være med i slike samarbeid, og vi mener at Arbeiderpartiet har vært i førersetet for å tilpasse lov- og regelverket etter situasjonen i arbeidslivet. Flere partier vil i dag stemme imot dette forslaget. Det er selvsagt lov å stemme ut fra prinsipper man har mot EU eller EØS-avtalen, men jeg må si at jeg synes det er litt rart å velge akkurat en slik sak, mot et organ som har et formål som burde vært forholdsvis ukontroversielt. Arbeidstilsynet mener at dette vil bidra til et bedre og styrket samarbeid mellom medlemsstatene og mer kunnskap om arbeidsmobilitet. Det er bra for arbeidstakerne i EU/EØS, og spesielt for de arbeidstakerne som arbeider i et annet land enn der de bor og har tilhørighet. Det er kanskje 600 000 arbeidere som jobber i den eksportrettede industrien i Norge. De menneskene har behov for en politikk som sikrer markedsadgang og trygger arbeidsplassene deres, og de som ikke er norske, men som jobber i Norge, har behov for en politikk som passer for dem. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er riktig at Norge blir med på det europeiske initiativet for å sikre ordnede forhold for arbeidere både i Norge og i EU/EØS.

Jeg har lyst å snakke litt om verdighet. Vi har diskutert saken om oljepionerene her i salen i dag, og vi som storting har dessverre ikke vist oss fra vår beste side. Representanten Stokkebø snakker om regjeringens «tåkelegging» og «trenering», og han snakker om Arbeiderpartiets forsøk på hele tiden å trenere saken. Så glemmer Stokkebø å si at Høyre selv så sent som i forrige uke fremdeles ikke hadde bestemt seg for om de var for eller imot en særskilt kompensasjonsordning. Representanten Listhaug fyker inn dørene her, holder et innlegg om at Fremskrittspartiet endelig får flertall, og undrer seg på om regjeringen kan se oljepionerene i øynene. Så fyker hun ut av salen igjen. Men det er representanten Dagfinn Olsen som har bunnivået, dessverre, med sin spekulasjon. I sitt åpningsinnlegg spør han om det er sånn at regjeringen kanskje håper på at flest mulig oljepionerer dør, for da kan man jo kanskje spare noen penger. Ærlig talt: Er det slik vi som storting skal opptre i vår egen nasjonalforsamling? Er dette den verdigheten vi bør vise til våre egne oljepionerer? Jeg må minne både Høyre og Fremskrittspartiet om at de satt åtte år i regjering. Dette var ingen ukjent problemstilling for dem da, og det var Arbeiderpartiets representantforslag som fikk på plass NOU-en i 2022.

Dokument 8:16 S for 2024–2025 omhandler situasjonen for de såkalte oljepionerene og etableringen av en særskilt kompensasjonsordning for denne yrkesgruppen. Saken har vært oppe til behandling på Stortinget også tidligere. I 2021 fremmet Arbeiderpartiet et representantforslag i saken, og Stortinget vedtok da å sette ned en kommisjon for å utrede saken, noe som munnet ut i en egen kommisjon, med tilhørende NOU. Senere har saken også vært oppe som representantforslag, senest i juni i år, så det er rett å si at saken har hatt stor oppmerksomhet fra Stortingets side. Stort engasjement har det også vært i fagbevegelsen, bl.a. fra Forbundet Styrke, SAFE, ALF Offshore og LO. Saken har i hovedsak dreiet seg om to elementer: for det første om de såkalte oljepionerene fikk en rettferdig behandling da de søkte om yrkesskade, og for det andre om det bør opprettes en særskilt kompensasjonsordning for disse oljearbeiderne. Svaret på det første spørsmålet er dessverre nei. Oljearbeidere fikk helsen sin ødelagt, og deretter fikk de problemer med å få den yrkesskadeerstatningen de hadde krav på. Kommisjonen beskriver at innvilgelse av uføretrygd hos Nav stort sett gikk greit for seg. Langt vanskeligere var det å få godkjent helseskadene som yrkessykdom, og det viste seg svært, svært vanskelig å få yrkesskadeerstatning av forsikringsselskapene på grunn av høye dokumentasjonskrav. Det er bra at statsråden har tatt initiativ til at det raskt blir etablert bistand til tidligere oljearbeidere i yrkesskadesporet, og det er godt at et flertall på Stortinget slutter seg til dette arbeidet. Slik kan vi forhåpentligvis løse opp i gammel urett overfor de oljearbeiderne som ble helseløse mens de sikret trygge arbeidsplasser, gode skoler og en verdig eldreomsorg for alle oss andre i Norge gjennom den enorme verdiskapingen som skjedde, og fremdeles skjer, på norsk sokkel. Det skulle bare mangle. Det andre spørsmålet er mer prinsipielt. Var arbeidsforholdene på norske plattformer av en slik art at det var en spesiell helsefare forbundet med å jobbe der? I Norge har vi en kultur for likhet. Det skal ikke spille noen rolle hvem en er, og hva en jobber med. Hvis jobben gjør en helseløs, skal en få den hjelpen en trenger, og det skal være økonomiske ordninger som gjør at en skal kunne leve et verdig liv. Stortinget har tidligere kommet til at de helsemessige belastningene for noen yrkesgrupper har vært så store at det fortjener en særskilt kompensasjonsordning. Det har tidligere kommet nordsjødykkerne og veteranene i utenrikstjenesten med psykiske lidelser til gode. Kommisjonen skriver om oljepionerene at en særskilt ordning bør på plass, og «at målgruppen […] bør defineres slik at det dreier seg om kjemisk eksponering og helseskader som var særskilt for arbeidet offshore i tidlig fase, og som ikke var lik for ellers sammenlignbare arbeidstakergrupper i landbasert arbeidsliv i perioden». Det er godt at et stort flertall i komiteen, ja, kanskje alle partiene på Stortinget, slutter seg til kommisjonens anbefaling. Det gir håp om en verdig utgang på en sak som har kostet noen av våre egne så altfor mye. På nyåret blir det departementets oppgave å gjøre et godt og grundig arbeid med å utforme en riktig ordning, og så komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig. Oljepionerene har allerede ventet lenge nok. Jeg vil takke arbeids- og sosialkomiteen for godt samarbeid i saken.

Norge har et fantastisk velferdssamfunn, som jeg tror alle partier på Stortinget slutter seg til. En av kronjuvelene i det velferdssamfunnet er sykelønn, prinsippet om at hvis du blir syk, skal det ikke være sånn at det koster deg noe. Representanten Asheim nevnte i sin innledning at IA-avtalen har falt fra hverandre. Det er helt korrekt, for der ønskes det kutt i sykelønnen. NHO vil kutte i sykelønnen, Venstre vil kutte i sykelønnen, og Fremskrittspartiet flørter med å kutte i sykelønnen. Men hva i all verden mener Høyre? Kan Høyre garantere at de ikke kommer til å kutte i sykelønnen om de skulle komme i regjering?

Jeg satt på stolen min og lurte litt på om jeg skulle bli med på debatten, men det blir etter hvert vanskelig å engasjere seg når man hører hva som kommer. Det aller første spørsmålet mitt til Høyre er: Hvilket problem er det man egentlig skal løse? Yrkesdeltakelsen blant unge i Norge er kjempebra allerede. Det er kanskje bra at vi prøver å finne en god balanse mellom å gå på skole og være i arbeidslivet. Jeg lurer virkelig på: Er det virkelig Høyres ønske at 13- og 14-åringer skal jobbe mer enn to timer når de skal på skolen dagen etterpå? Er det smart at 15-åringene skal jobbe fram til midnatt og så sette seg på bussen for å dra hjem? Og mener virkelig Høyre at 18-åringer skal stå på nattklubber og selge sprit? Jeg har stått og solgt sprit i Trondheim på 1990-tallet. Det var muligens tøffere da enn det er nå. Jeg var i tidlig 20-årene, og det kunne være tøft nok. Jeg er usikker på om det arbeidsmiljøet som er på nattklubber, er egnet for 18-åringer. Så til forslag nr. 6, der Høyre ber regjeringen finne på noen tiltak for å øke organisasjonsgraden blant unge. Det minner meg om Joe Biden, som sier: Ikke vis meg verdiene dine; vis meg budsjettene dine. Det er så utrolig lett å fremme uforpliktende representantforslag. Det vanskelige er selvsagt å prioritere ting inn i budsjettet. Arbeiderpartiet har allerede fremmet forslag om å øke organisasjonsgraden blant unge ved å øke organisasjonsfradraget, altså å gjøre det billigere å være organisert, noe som selvsagt er aller viktigst for dem som har dårligst råd og er på vei inn i arbeidslivet, altså ungdom. I går la Høyre fram sitt alternative statsbudsjett, og de kutter drastisk i akkurat det tiltaket. – Vis meg budsjettene dine, ikke verdiene dine. Sist Høyre var i regjering, hadde de en regjeringsplattform der de ville anerkjenne retten til det uorganiserte arbeidslivet, i stikk motsatt retning av forslaget her. Mitt forslag til neste representant blir da: Kan Høyre garantere at de ikke vil foreslå det samme hvis de skulle komme i regjering med Fremskrittspartiet neste gang?

Streikeretten er en av grunnsteinene i den norske modellen. Det skal være en høy terskel for å gripe inn med tvungen lønnsnemd. Det er partene selv som har ansvaret for å bli enige i tariffoppgjørene gjennom forhandlinger. I denne saken ble det fra Helsetilsynet flere ganger varslet om at det kunne oppstå fare for liv og helse. Det ble også søkt om og gitt dispensasjoner for disse, men som saksordføreren redegjorde for, ville det ved midnatt 4. oktober ha oppstått en slik situasjon uten at det forelå en dispensasjon. Selv om terskelen for å gripe inn med tvungen lønnsnemd er høy, må det tas grep ved fare for liv og helse. Jeg registrerer at SV og Rødt planlegger å stemme mot lovforslaget om tvungen lønnsnemd. Til det er det følgende å si: Ønsker Rødt og SV virkelig å overprøve faglige råd om liv og helse? Er stortingssalen rette sted for å ta slike vurderinger? Det er selvsagt fristende å skulle ta parti for en part i en arbeidskonflikt. Jeg har selv vært tillitsvalgt i Fagforbundet, og sympatien min ligger selvsagt der, men hele poenget med den norske modellen er at det skal være partene selv som finner ut av det i slike hovedoppgjør – ikke politikerne. Vi som er på venstresiden i politikken, har kjempet knallhardt for nettopp å unngå at slike spørsmål avgjøres i stortingssalen, fordi det fullstendig undergraver fagbevegelsens og arbeidsgiverorganisasjonenes rolle. Det vil være et stort nederlag hvis vi kommer dit at slike spørsmål skal voteres over i Stortinget, for hva skal vi med en fagbevegelse da? Da jeg var helt fersk arbeiderpartipolitiker, var Arve Bakke fra Møre og Romsdal forbundsleder i Fellesforbundet. Han ga følgende krystallklare råd om politikernes rolle i arbeidskonflikter: Hold dere unna! Rødt og SV kunne nok også hatt god nytte av en prat med Arve Bakke. I mellomtiden håper jeg partiene vil ta en ny vurdering av om de virkelig ønsker å overprøve faglige råd om liv og helse, og muligens også dra arbeidslivskonflikter inn i stortingssalen.

Det gir inspirasjon å se utover en så full stortingssal. Jeg har forsøkt å følge med på debatten i Stortinget i dag. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært opptatt av å framsnakke vår egen politikk, snakke om de tunge prioriteringene som nå gjøres for å sikre folk bedre råd, at folk skal få en tryggere hverdag, at flere skal jobbe, at færre skal på trygd, at vi skal ha mer læring og sterkere fellesskap for barn og unge, og ikke minst at man skal få helsetjenester av høy kvalitet når man trenger det. Kort sagt: å møte de utfordringene folk møter i hverdagen sin. Opposisjonen har ikke hatt så mye positivt å si om Arbeiderpartiet og Senterpartiets prioriteringer for å sikre trygghet i hverdagen for deg og meg. Hans Andreas Limi har vært imot Arbeiderpartiet og Senterpartiets næringspolitikk, Lan Marie Berg mener at mer må gjøres i internasjonalt klimasamarbeid, mens Bjørnar Moxnes i Rødt har vært opptatt av hva Rødt gjorde på Stortinget i 2017. Sveinung Rotevatn fra Venstre brukte tid på varmerekorder i både Norge og utlandet. Også Høyre har hatt ordet og kritisert mye, men jeg har egentlig ikke blitt så mye klokere på hva de selv vil. Alstadheim i Aftenposten skrev for en tid tilbake at Høyres kritikk av Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne oppsummeres som følger: Regjeringen tar Norge i feil retning, og det går altfor sakte. Debatten i dag tyder på at Alstadheims poeng fremdeles er gyldig. Høyres kritikk er tydelig, men Høyres alternativ ligger bak en slags blå dis, som i hvert fall ikke jeg blir helt klok på. Jeg bor i Isfjorden, en bygd i distriktskommunen Rauma i distriktsfylket Møre og Romsdal. Der merkes Arbeiderpartiets og Senterpartiets politikk godt. Fergeprisen vår har blitt halvert, SFO har blitt billigere, prisen for barnehage har blitt 1 000 kr lavere hver eneste måned, og vi har fått en skikkelig satsing på landbruket. Nå på mandag kommer det et forslag om å avskrive studielånet med 25 000 kr hver for folk i kommunen vår. På toppen kommer inntektssystemer som styrker skoler og eldreomsorg i Møre og Romsdal med hele 400 mill. kr neste år. Det gir virkelig grunnlag for trygghet i hverdagen og bedre råd for deg og meg. Nå skal vi videre. I august satte arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna mål om å få 150 000 flere i arbeid til 2030, i september la Brenna fram Meld. St. 33 for 2023–2024 om en forsterket arbeidslinje, og på mandag kommer det enda flere tiltak for å gjøre det litt enklere for deg og meg å ha en jobb å gå til. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle fremdeles jobb nummer én, så får vi bare leve med at Høyre og Fremskrittspartiet har vært lite interessert i å diskutere akkurat det i dag. Én ting er at Høyres alternativ er litt vanskelig å få øye på, men hva av Arbeiderpartiet og Senterpartiets krafttak for hele Norge kommer til å overleve om det blir et mørkeblått flertall på Stortinget neste år? Hva skjer med fergeprisene? Hva skjer med SFO? Hva skjer med barnehageprisene? Hva skjer med folk med studielån? Hva skjer med skolene og eldreomsorgen rundt om når Høyre og Fremskrittspartiet begynner å kutte i kommunale budsjett? Hva skjer med vår kommende storsatsing for å få enda flere i jobb? Det må selvsagt være lov for folk i opposisjon å være kritiske og negative, men jeg tror Høyre og Fremskrittspartiet i dag med fordel kunne ha brukt litt mer tid på hva de selv vil prioritere, og hva de vil prioritere bort, og kanskje litt mindre tid på å kritisere Arbeiderpartiet og Senterpartiets krafttak for Isfjorden, for Rauma, for Møre og Romsdal og for alle som lever helt vanlige liv rundt om i hele Norge.