Etter å ha hørt debatten her i dag er jeg ikke først og fremst bekymret over det som står i Riksrevisjonens rapport, for den bekymringen deler heldigvis flertallet i denne salen i dag. Det som er mer bekymringsfullt, er å se hvordan enkelte partier ser ut til å gå fra alvorlige funn i rapporten til bortforklaringer og en pekelek om hvem som har gjort hva. I dag, som nyvalgt stortingsrepresentant, fikk jeg også oppleve at vi har en statsminister i Norge som sitter i stortingssalen og rister på hodet og vifter med armene i en ganske alvorlig debatt som faktisk også retter kritikk mot sittende regjering. Det er noe av det i hvert fall jeg har opplevd som veldig rart her i saken i dag. Det er faktisk en ganske alvorlig rapport vi i dag diskuterer. Derfor synes jeg at denne debatten i dag, i denne salen, burde ha handlet mer om læring og forbedring, ikke om å beskytte tidligere statsråder eller regjeringer. Dette handler om noe så mye, mye viktigere enn dette. Det handler, som mange har påpekt her i dag, om sikkerheten i landet vårt. Det burde være større enn partipolitikken og partipisken i en sak av denne typen.

Jeg må få lov til å starte med å takke saksordfører Stuestøl for et grundig, samlende og imponerende arbeid i en veldig krevende sak. Rapporten vi behandler i dag om Politiets sikkerhetstjeneste, er kompleks og alvorlig, og saksordføreren har ledet arbeidet på en måte som har bidratt til å belyse saken på en grundig og tillitvekkende måte. Riksrevisjonens rapport tegner et alvorlig bilde. Politiets sikkerhetstjeneste har over flere år stått i en situasjon med et stadig mer krevende trusselbilde, samtidig som ressurser, styring og organisering ikke i tilstrekkelig grad har vært tilpasset oppgavene. Vi lever i en tid hvor truslene mot Norge er blitt mer sammensatte og mer alvorlige. Russlands angrepskrig mot Ukraina har endret sikkerhetssituasjonen i Europa. Truslene fra fremmede stater, spionasje, påvirkningsoperasjoner, sabotasje og terror krever at vi har en sikkerhetstjeneste som har både kapasitet, verktøy og organisering til å møte disse utfordringene. Det mest alvorlige ved rapporten er ikke nødvendigvis at det finnes utfordringer. Det alvorlige er at utfordringene har vært kjent over tid, og at oppfølgingen ikke har vært tilstrekkelig. Det er sterkt kritikkverdig at departementet ikke har bidratt tilstrekkelig til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, gitt de senere års endringer i trusselbildet. Komiteens oppgave er ikke å drive operativ sikkerhetspolitikk. Vår oppgave er å undersøke om Stortingets forutsetninger er fulgt opp, om styringen har vært forsvarlig, og om regjeringen og departementene har ivaretatt sitt ansvar på en tilstrekkelig måte. Det er derfor det er så viktig at vi tar Riksrevisjonens rapport på største alvor i dag. Jeg vil også benytte anledningen til å oppfordre alle representantene i Stortinget til å sette seg inn i hele sakskomplekset. Den graderte delen av rapporten gir et enda mer alvorlig og detaljert bilde av utfordringene som omtales i denne saken. For oss som har hatt anledning til å lese den, understreker den nettopp alvoret i saken. At vi tar dette på alvor, skylder vi befolkningen, de ansatte i PST og den nasjonale sikkerheten.

Vi vet at noe av det vanskeligste et menneske kan oppleve, er når en – uten særlig kompetanse – skal ta opp kampen med forvaltningen og det store profesjonelle statsapparatet. Stortinget har faktisk, i 2024, vedtatt at en ikke skal påberope seg dette med foreldelse, og at en ikke skal begynne den prosessen før en sak er endelig vedtatt og ferdig i forvaltningen. Jeg har utfordret statsråden flere ganger på spørsmålet om status i sak 766, som er vedtatt i denne sal, og den skulle komme til Stortinget denne vårsesjonen. Det har vi ikke klart å se noe av, så jeg lurer på om statsråden her kan bekrefte at vi snart vil få se en endelig ende på den saken som er varslet.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden litt på noe som er kjent for statsråden. Sivilombudet er et veldig viktig organ, og det er for mange en siste skanse mot å møte urett fra forvaltningen. Det er ofte veldig tøft og krevende å måtte som enkeltmenneske stå opp mot en sterk stat med – jeg holdt på å si – en krigskasse på 20 000 mrd. kr i bakhånd og uten begrensninger på kostnadssiden. Jeg lurer på om statsråden har planer om å styrke Sivilombudets rolle og ikke minst sikre at vedtak kommer enda fortere fram, og at enkeltmennesket blir mer ivaretatt?

Jeg hadde gledet meg veldig til denne saken skulle debatteres i salen, i og med at jeg kommer fra en ganske stor filmfamilie og selv har vært en del av Film-Norge i mange sammenhenger. Det var egentlig veldig kjekt å høre at det i salen er vilje til å gjøre noe knyttet til film, selv om jeg ikke er så sikker på om det er politikerne som vil løse dette for filmbransjen i framtiden. Grunnen til at jeg tok ordet, var at jeg følte veldig mange krisemaksimerte på vegne av norsk film, men det er det absolutt ingen grunn til, vil jeg si. Det er veldig høy aktivitet, og det har det vært de siste årene. Jeg må si utviklingen i norsk film de siste 30 årene har vært bare positiv. Det leveres veldig mye god kvalitet både foran og bak kamera, og det er veldig mye god bredde. Samtidig har vi noen store suksesser, og det er også veldig kjekt. Samtidig tenker jeg at ikke alt handler om liksom å vinne VM i å bruke mest mulig penger for å få det til å fungere. Av og til kan det være fornuftig å si: Om vi skal bli en av verdens ledende på f.eks. lokasjoner, må vi si at vi har lyst til det og være en ja-nasjon til det. Jeg husker jeg var litt involvert i produksjonene til Tom Cruise i Rogaland. Som lokalpolitiker var ikke det bare bare, for vi vet jo hva som skjer når noen skal frakte utstyr med helikopter – i en tid der alt er ødeleggende om man går inn i norsk natur. Vi kan selvfølgelig ha gode insentivordninger, men også si ja når noen ønsker å få til noe her. Det er utrolig kjekt og ingen krise, men bare en glede å se hvordan det leveres i norsk film, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg registrerer at statsråden forsøker å skape et inntrykk av at Stortinget er i ferd med å be regjeringen bryte loven. Det er en merkelig argumentasjon. For det første har statsråden selv skrevet til komiteen at han ikke har foretatt en full gjennomgang av statsforvalterens juridiske vurderinger, og at dette bare er en foreløpig vurdering. Dette handler egentlig bare om politisk vilje. Jeg registrerer nå at statsråden har en retorikk som sier at han er villig til å finne en løsning. Det er jo gledelig – det er egentlig helt unødvendig å måtte løfte denne typen saker inn i stortingssalen – men da håper jeg at statsråden også har lyst til å finne en rask løsning. Den løsningen finnes allerede: Det er bare å gjøre om det vedtaket som statsforvalteren har gjort.

Noen ganger får man inntrykk av at enkelte partier alltid begynner med å lete etter grunner til å si nei. Denne saken viser at det ofte er langt klokere heller å begynne å lete etter grunner til å si ja, for de er det mange av. Det mangler ikke på argumenter for å finne en løsning for IKEA på Forus. Virksomheten skal samles på én tomt. Biltrafikken mellom dagens to lokasjoner blir redusert. Kommunen ønsker løsningen, fylkeskommunen støtter løsningen, og et bredt lokalt flertall ønsker en god løsning. Ellers ville jeg som stortingsrepresentant vært fristet til å bruke en formulering fra meklingsprotokollen for noen år tilbake, om de lokale planene, for løsningen står faktisk i kompromisset fra 2019. Der heter det at dersom parkeringsnormen på 0,5 gir uheldige og utilsiktede konsekvenser for enkeltprosjekter, skal det være mulig å gi dispensasjon. Hvis ikke IKEA på Forus er et sånt prosjekt, er det noe som er det? Spørsmålet burde derfor være: Hvordan får vi dette til? Dessverre har Arbeiderparti-regjeringen altfor ofte vist at den heller leter etter begrunnelser for å stoppe prosjekter enn å realisere dem. Når et stort internasjonalt selskap som IKEA, som sysselsetter mange folk, ønsker å investere, bør vi lytte til dem. Det er derfor denne saken har skapt så stort engasjement. Folk opplever at systemet ofte blir viktigere enn resultatet, at regler blir viktigere enn all sunn fornuft, og at prosesser blir viktigere enn viktige arbeidsplasser. Det er ikke et slikt Norge vi ønsker å ha. Det blir heller ikke et effektivt Norge. Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti bidrar nå til en vilje og en løsning. Det er vi veldig glade for.

I dag behandler vi en sak som handler om mye mer enn parkeringsplasser på Forus, den handler faktisk om tilliten til lokaldemokratiet. Stavanger kommune har behandlet denne saken grundig. Rogaland fylkeskommune har støttet vurderingen. Lokale politikere, som kjenner området, næringslivet og transportmønsteret best, har kommet fram til en løsning de mener er riktig. Likevel mener Statsforvalteren det er viktig å sette til side disse vurderingene. Da må vi stille spørsmålet: Hvor mye er egentlig lokaldemokratiet verdt? I denne saken ser vi et mønster mange kommunepolitikere kjenner altfor godt. Lokale folkevalgte bruker mye tid og ressurser, setter seg inn i saker og bruker sin kompetanse på å finne gode løsninger. Deretter kommer staten inn og setter vedtak til side og overprøver beslutningene. Denne saken har skapt et engasjement langt utover det som er vanlig for en plansak. Jeg har knapt opplevd maken. Tusenvis av personer har engasjert seg. Folk som ellers ikke følger kommunale plansaker tett, har reagert fordi de opplever at dette handler om noe mye, mye større. De opplever at sunn fornuft taper mot systemet, de opplever at lokale vurderinger taper mot byråkratiske prosesser, og de opplever at når både kommunen og fylkeskommunen sier ja, blir det likevel et nei. Det er nettopp derfor denne saken er så viktig og skaper mye oppmerksomhet. IKEA er i dag delt mellom to ulike lokasjoner på Forus. Når virksomheten nå samles på én tomt, vil intern transport og unødvendig kjøring reduseres. Logistikken blir bedre. Kundene får et enklere tilbud. Ansatte får en mer effektiv arbeidsplass. Det er over 20 år siden jeg selv var med og solgte tomten til IKEA. Nå må de få lov til å komme i gang Det er med andre ord fullt mulig å kombinere hensynet til miljø, næringsutvikling og god arealpolitikk, men da må en også være villig til å bruke riktig skjønn. Denne saken handler derfor ikke bare om IKEA. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker oss – et samfunn der beslutningene tas nærmest dem det gjelder, eller et samfunn der stadig flere avgjørelser flyttes vekk fra de lokale folkevalgte og de samfunnene som kjenner saken best. Jeg mener tiden er overmoden for å vise større respekt for lokale folkevalgte og større tillit til det lokale skjønnet. Derfor er det en gledens dag at det nå ser ut til å bli flertall for det forslaget jeg satte fram her for noen uker siden.

Jeg skal være ganske kort. Jeg fikk egentlig et spørsmål om hvor vi er, og hvor vi hører om behovet for skattelettelser og en ny leterefusjonsordning. Det hører vi overalt hvor vi er, når vi besøker bedrifter. Ukentlig besøker vi næringslivet som er knyttet til olje- og gassnæringen, og mange av oss har familiemedlemmer som reiser ut en gang i måneden på sjøen for å bidra til dette. Jeg ville heller ha stilt SV et spørsmål tilbake igjen: Hvordan skal de klare å finansiere dette, når de skal ha bortfall av et kvart statsbudsjett når de skal legge ned Norges viktigste næring? Der er jeg helt enig med statsråden. Det er en viktig næring, og Fremskrittspartiet har alltid tatt ansvar. Vi skal være med og finne gode forlik, også for rammebetingelsene framover, men det betyr at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og de andre må finne sammen om de gode rammevilkårene.

Det er veldig mye hakk i plata. Vi hører hele tiden om stabilitet og stabilitet i rammevilkårene. Det er ikke sånn at stabilitet er det samme som dårlige vilkår. Det som er viktig, er å ha gode rammebetingelser som står seg over tid. Det er jo ganske underlig at det høres ut som enhver krone som ikke tas inn i skatt, faktisk er subsidier. Det er ikke sånn det er. Det er ikke sånn samfunnet fungerer. Jeg, som kommer fra oljebyen Sandnes, skal gå litt tilbake i tid. Hvis vi går tilbake til tidlig på 2000-tallet, snakket alle om solnedgangen og når oljen skulle ta slutt. Da var det faktisk ganske nærstående. Jeg tror Fremskrittspartiet var det eneste partiet som sa at lyset på sokkelen ikke skal slukkes ennå, og at de som skal slukke det lyset, enda ikke er født. Da snakket alle i vår region om hva vi skulle leve av etter oljen, og vi sa: Energi kommer det til å bli et behov for. Olje- og gassnæringen kommer til å bestå, og vi kommer til å se nye høyder. Jammen fikk vi rett her også. Derfor er det viktig at vi faktisk ikke bare sikrer nye leteområder og nye muligheter for næringen. Vi må faktisk også ha gode rammebetingelser for skatter og avgifter for både næringen og – ikke minst – forbrukerne.

Denne saken handler jo om noe helt grunnleggende, og det er om Norge fortsatt skal være en trygg og ledende energinasjon, eller om vi skal la kortsiktige budsjettforlik og politiske hestehandler skape usikkerhet om framtiden på norsk sokkel. Er det Arbeiderpartiet, som sier de skal utvikle norsk sokkel, eller er det Miljøpartiet De Grønne eller SV, som vi har hørt i dag, og som sier de skal avvikle, som får gjennomslag for politikken? Hvem skal vi stole på? Fremskrittspartiet mener regjeringen og regjeringens støttepartier har skapt en helt unødvendig usikkerhet om norsk petroleumsvirksomhet, og gang på gang har vi sett at det er svingninger i rammevilkårene, blokker trekkes tilbake, konsesjonsrunder utsettes, TFO-areal reduseres, havbruksmineraler settes på vent, CO2-avgifter økes og så videre og så videre. Og næringen, som er avhengig av langsiktighet og investeringer over flere tiår, blir sittende igjen med spørsmålet: Hva er egentlig som gjelder i morgen? Det er ikke en liten distriktsnæring, det er faktisk Norges viktigste næring vi snakker om. Den finansierer velferd, skaper arbeidsplasser langs hele kysten og bidrar til energisikkerhet i Europa og Norge. Når Europa trenger stabile leveranser fra demokratiske land, er det direkte uansvarlig å gjøre norsk sokkel mindre attraktiv. Vi vet at produksjonen på norsk sokkel vil falle i årene som kommer, og utvikler vi ikke mer og skaper ny aktivitet, vil det bli problematisk. Likevel velger regjeringen å vente, utsette og skyve beslutningen foran seg, og det er bare på grunn av dyre, symbolske morgengaver til MDG, SV og Rødt. Det er ikke ansvarlig forvaltning, det er politisk sendrektighet. Vi må også løfte blikket. Norsk sokkel handler ikke bare om olje og gass. Det handler også om mineraler – mineraler som verden trenger. Havbunnsmineraler kan bli avgjørende for teknologi, industri, forsvar og energiomstilling for Europa framover. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen lar støttepartiene sette bremsene på også på dette området. Verden trenger energi, verden trenger mineraler, Europa trenger sikre leverandører, og Norge har ressursene, kompetansen og teknologien. Men da må vi også våge å bruke mulighetene. Fremskrittspartiet vil ha stabile rammevilkår, regelmessige konsesjoner, mer kartlegging, mer seismikk, mer arealtilgang og mindre byråkrati og mindre skatt. Vi vil åpne områder som kan gi nye funn, nye arbeidsplasser og nye industrieventyr til det beste for fellesskapet.

Det er jo en veldig viktig debatt, ikke minst for oss som også er lokalt folkevalgte, og kjenner på denne frustrasjonen det er med alle disse mulige innsigelsesmyndighetene som stadig dukker opp. Det som er interessant, er at i retorikk og i media. Så kan vi lese at regjeringen, iallfall sier de har en ambisiøs politikk på området som går på bolig, og at vi trenger flere boliger i landet. Tallet er jo oppe i 130 000–150 000 alt etter hvilket medium vi leser i, og selvfølgelig litt uenighet om det er boliger som en ønsker igangsatt, planlagt, ferdigstilt eller hva det måtte være. Men nok om det. Statsministeren sa i denne sal, for kort tid siden, at for å nå boligene var det kommunene, det var der nøkkelen lå. Kommunene var i gang, og det var de som var plan- og arealmyndighet. Det hører vi egentlig fra talerstolen i dag også fra statsråden, at det er kommunene som er planmyndighet, og at rommet for kommunene er stort. Jeg som kommuneplanpolitiker kjenner meg overhodet ikke igjen. Det er problemer, problemer, problemer gjentatte ganger, uansett. Så det statsministeren burde sagt som oppfølging i sitt innlegg, er at kommunene er areal- og planmyndighet, og vi skal ikke blande oss. Da klarer vi å få fart på boligbyggingen, for det kan vi nemlig bevise fra tidligere saker. I en tid der vi som småbarnsforeldre ikke hadde sjans til å få barnehageplass til barna våre, inngikk det et forlik i denne salen om å gå for full barnehagedekning. Den viktigste faktoren på det, en av de viktigste, en ting var økonomi, men en av de viktigste var at plan- og arealpolitikken ble endret, og det var nesten ikke grenser for hvor en kunne bygge barnehager, og de kom på plass i rekordtid. Så hvis regjeringen vil noe med boligbygging og skape trygge, gode bomiljøer, så sett i gang og gi kommunene tillit. At ikke statsråden stoler på Fremskrittspartiets lokalpolitikere, det er nå en ting. De stoler jammen ikke på sine egne ute i lokalsamfunnet engang. Så em kan starte med det: Gi kommunepolitikerne den tilliten de fortjener, for det er de som kjenner best sin egen kommune og det er de som kan dette med planlegging- Det er ingen jeg kjenner som har til hensikt å verken å ødelegge strandsonen eller andre arealer, som forverrer samfunnet.

I dag behandler vi et forslag som handler om noe helt grunnleggende i folks økonomiske trygghet, i en tid da mange opplever at regningene vokser raskere enn inntektene. Regjeringen, og særlig finansministeren, forsøker å skape et inntrykk av at lavere drivstoffavgifter automatisk betyr kutt i andre tjenester. Det er en fortelling jeg vil advare mot, og det har ikke rot i virkeligheten. Norge har i dag ekstraordinært høye inntekter fra olje- og gassnæringen. Staten tar faktisk inn over 1 mrd. kr ekstra hver eneste dag som følge av de høye energiprisene i verden. Da blir det vanskelig å forstå hvorfor det skal framstilles som økonomisk umulig å gi folk og næringsliv nødvendig avlastning gjennom lavere avgifter på drivstoff. Det er nesten ikke til å tro. Det handler ikke om prioritering og knapphet på penger; det handler bare om politisk vilje. For folk i Norge er ikke bil et luksusgode; det er en forutsetning for å komme seg til jobb, levere ungene i barnehagen, handle mat og holde hjulene i gang i små og mellomstore bedrifter landet over. Når drivstoffprisene øker kraftig, og vi fra før av har høye, rød-grønne strømpriser, høye, rød-grønne renter og Europas dyreste mat, rammer det først og fremst de som har aller minst handlingsrom fra før. Regjeringen forsøker å argumentere med at avgiftskutt først og fremst gagner de aller rikeste. Det er etter mitt syn en lite treffsikker beskrivelse av virkeligheten. Lavere drivstoffavgifter merkes først og fremst og best hos dem som er aller mest avhengig av bil i hverdagen, altså pendlere, håndverkere, transportarbeidere, familier osv. Å redusere avgifter i en situasjon med ekstraordinære statlige inntekter er ikke uansvarlig; det er ansvarlig og helt nødvendig. Det er god fordelingspolitikk, og det er den riktige politikken for norsk økonomi i denne tiden. Folk og bedrifter trenger ikke forklaringer av hvorfor det er vanskelig å hjelpe; de trenger at vi gjør det. Derfor bør Stortinget i dag støtte alle de tiltakene som er foreslått for å redusere drivstoffavgiftene og gi folk økonomisk trygghet i hverdagen.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Kristoffer Sivertsen, Rune Midtun, May Helen Hetland Ervik, Sylvi Listhaug, Erlend Wiborg og meg selv har jeg gleden av å sette fram et fantastisk forslag om omgjøring av parkeringsvedtak for IKEAs varehus på Forus.

Stortinget behandler i dag en sak som i utgangspunktet burde vært helt utenkelig. Likevel står vi her fordi alvorlige opplysninger har kommet fram i en offentliggjøring av de såkalte Epstein-dokumentene i USA. Materialet som er offentliggjort, inneholder opplysninger som peker mot personer med tilknytning til regjering og forvaltning, og reiser spørsmål om forbindelser, nettverk og relasjoner som aldri burde ha eksistert i nærheten av norske myndighetsmiljø. For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at denne saken blir grundig, uavhengig og kompromissløst undersøkt. Det som særlig bekymrer, er at problemstillingene ikke bare berører enkeltpersoner. De berører faktisk systemet, kulturer og nettverk som har utviklet seg over tid. Komiteens innstilling peker bl.a. på spørsmål knyttet til mulige bindinger mellom norske myndighetspersoner og internasjonale nettverk, sårbarheter for påvirkning eller press, håndtering av informasjon og kontakter i utenrikstjenesten og ikke minst forvaltningen av store offentlige midler, inkludert bistandsmidler. Norge forvalter hvert år titalls milliarder i bistand og tilskudd til internasjonale organisasjoner og prosjekter. Når det samtidig reises spørsmål om nettverk, forbindelser og manglende kontrollmekanismer, er det helt legitimt å stille spørsmålet: Har systemet vært godt nok rigget for å forhindre maktmisbruk, kameraderi og maktkonsentrasjon i lukkede miljøer? Dette handler om hvordan enorme bistandsmidler forvaltes. Når milliarder av kroner går gjennom komplekse nettverk, organisasjoner og prosjekter, må vi tørre å stille spørsmålet: Har vi skapt et system som i noen tilfeller belønner bistandsprofitører mer enn bistandsresultatet i seg selv? Derfor støtter Fremskrittspartiet også fullt ut forslaget om å oppnevne en uavhengig granskingskommisjon. Den kommisjonen må ha reell uavhengighet, full tilgang på informasjon og tilstrekkelige fullmakter til å undersøke alle relevante forhold. Det som også er viktig, er at sannheten må komme helt opp og fram, og det må foreslås tiltak.

Denne saken handler i bunn og grunn om hvem som skal ta ansvar når ny teknologi tas i bruk, og hvem som må ta ansvar og konsekvenser hvis noe går galt. Grunnleggende kunnskap i fysiologi viser at når metanproduksjonen hemmes i vomma, kan det oppstå alvorlige komplikasjoner for drøvtyggere – alvorlige tilstander som kan føre til både smerte, sykdom og død. Det er ikke spekulasjon; det er en velkjent biologisk kunnskap. Det er bra at myndighetene nå likevel velger å foreløpig stoppe forsøk med kunstige metanhemmere i norsk landbruk. Det er vi glad for. Etter matlovens § 1 skal mat være helsemessig trygg. Det er ikke et politisk mål; det er et lovkrav. Forvaltningen har et selvstendig ansvar for å sikre at beslutninger bygger på et tilstrekkelig oppdatert kunnskapsgrunnlag. Videre sier EUs forordning 178/2002 artikkel 20 klart og tydelig at føre-var-prinsippet skal brukes når det foreligger vitenskapelig usikkerhet om mulig helserisiko. Det gjelder også dyr. Beskyttelse av helse skal gå foran andre hensyn. Kan vi virkelig bare feie kunnskap og potensielt alvorlige sykdommer og dødsårsaker under teppet bare fordi det politisk korrekt? Fremskrittspartiet mener svaret er nei. Når vi nå ser alvorlige funn både i Danmark og her hjemme, med syke dyr, feber, redusert ytelse og dødsfall, er det ikke lenger teori – det er virkelighet. Det er nå dokumentert at metanhemmeren Bovaer, som tidligere ble omtalt som helt ufarlig, danner nedbrytningsstoffer som kan påvises i melk. Det undergraver tilliten til myndighetenes vurdering og til norsk matproduksjon. Vi spiller ikke russisk rulett med helsen vår, og iallfall ikke for ungene våre, dyrene våre eller miljøet. Norsk landbruk er allerede blant verdens mest bærekraftige, og vi har allerede strenge krav til dyrevelferd og trygg mat. Det er helt feil å importere en teknologisk kvikkfiks utviklet av et utenlandsk milliardkonsern uten tilstrekkelig dokumentasjon på norske forhold. Det er heller ikke et ønske fra bonden, og det er ikke et krav fra forbrukeren. Det er en politikk som er drevet fram av internasjonale klimabyråkrater, og ikke norsk fornuft. Fremskrittspartiet mener derfor at dyrehelse må gå foran symbolske utslippsmål. Trygg mat er ikke forhandlingsbart, og vi må ha kunnskap før vi forhandler videre. Vi sier helt klart nei til bruk av kunstige metanhemmere i norsk landbruk.

Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet igjen, men så ble jeg selvfølgelig litt både provosert og utfordret av statsråd Vågslid. Jeg er veldig glad for at jeg klarte å få katten ut av sekken, for det at en nå faktisk skal innskrenke barn og unges frihet på nett og sosiale medier, er nettopp litt av problemet. Det er ikke det store samfunnsproblemet. Hvis en innskrenker det, kommer jo salgsapparatet til å tilrettelegge sitt apparat ut fra også den begrensningen. Som jeg var inne på, er problemet – selv om statsråden nekter på det – at det er blitt en liberalisering i narkotikapolitikken, for politiet praktiserer ikke lenger dette med at de går og tar de små, små mengdene fra det de kaller brukere, men som har blitt nå et salgsapparat. Det er her naiviteten er helt på topp i Arbeiderpartiet. Jeg skal følge med på dette, fra både barne- og familieministeren og justisministeren, for en må ikke dytte dette over på barna. Det er de voksne som rekrutterer barn, og de er veldig lette å binde fast til dette med å distribuere narkotika i små mengder. Det er den lovendringen som har gjort dette mulig, og det er katastrofalt for barn og unge i Norge.

Det er en oppfatning som iallfall ikke de politifolkene jeg snakker med, oppfatter i det daglige. Jeg spør hvorfor det er blitt så åpenlyst, og hvorfor det ikke er reaksjoner på dette småsalget. Vi ser at unge folk, 13–14–15-åringer, nå rekrutteres på Snapchat og andre sosiale medier, og det er jo det som er en alarmerende utvikling. For nå har en egentlig sagt i lovverket at det selvfølgelig ikke er lov, som jeg var inne på, men at det er helt greit å besitte små mengder til eget forbruk, i egen lomme. Det er klart, det er det smutthullet de kriminelle utnytter, å pushe de unge foran seg, som de vet ikke kan straffes. Så jeg synes statsråden ikke er tydelig her, og nå ber jeg igjen statsråden om å komme med tiltak. Vil statsråden komme med tiltak som strammer inn dette småsalget?

Jeg regner med at statsråden har fått tilbakemeldinger fra sitt embetsverk om at salget av små mengder narkotika har eksplodert etter at vi liberaliserte narkotikalovgivningen i denne salen, og at stadig yngre rekrutteres til dette. Det er der hovedproblemet er, for er det noe kriminelle virksomheter kan, er det å tilpasse seg nye lover og nye metoder å gjøre dette på. Så her vil jeg faktisk ta de unge veldig i forsvar, for det er gjerne salgsapparatet og de store kriminelle organisasjonene som står bak, og dette er en følge av den liberaliseringen som har skjedd innen narkotikalovgivningen. Så jeg vil spørre statsråden: Er statsråden villig til å se på den narkotikalovgivningen igjen og se om vi kan stramme inn, og ikke lenger synes det er ok å selge små mengder narkotika, eller iallfall å besitte små mengder narkotika?

Det er gledelig å høre at begge statsrådene er opptatt av barne- og ungdomskriminalitet og har fokus på det, og at regjeringen jobber knallhardt med dette. Det er gledelig. Undertegnede var på et foreldremøte på mandag, og der var det veldig sterkt fokus på hva ungdommene vil møte nå, når de går inn i 13–14-årsalderen. Det gjaldt mobbing, nettbruk, ordbruk osv. Det var en lang sekvens. Det var for så vidt lærerikt for meg som besteforeldre, som var til stede, helt til en av foreldrene tok opp dette med narkotika og salgsapparatet, som begynner å spre seg blant de unge. Hva tenker statsråden rundt den utviklingen som skjer på sosiale medier, der de rekrutterer unge, unge mennesker til å selge narkotika?

Jeg hadde litt mye på hjertet i dag, så jeg var nødt til å tegne meg en gang til. Jeg kan først begynne med Equinor, som jeg har som en stor, flott bedrift i nabolaget hjemme, og som jeg alltid har heia veldig på. Jeg har ofte møter med olje- og gassnæringen, og det de alltid har bedt oss om, er forutsigbarhet og stabile rammer. Det har Fremskrittspartiet alltid ønsket å gi. Noen er veldig bekymret for Equinor her i denne salen i dag. Det er ikke vi i Fremskrittspartiet. De leverer solide resultater. De beste resultatene kommer fra den viktige kjernevirksomheten til Equinor, og så har de noen tap de går på når de blir politisk pålagt å drive med andre symbolpolitiske saker for å grønnvaske seg. Med vår politikk vil Equinor ha gode og trygge vilkår framover, og de vil levere gode resultater. Det er ikke det det handler om i dag. Det som er problemet når vi tapper Fastlands-Norge for strøm, sånn som de rød-grønne har til intensjon å gjøre – og de samtidig har et SV som sier de ikke vil ha vindmøller på land, men det jo blir konsekvensen – er at vi får disse høye, rød-grønne prisene. Det rammer annen næring – slakteriene som må permittere sine folk, pizzabakere som må slå av ovnene og sende ansatte hjem. Det er alt det andre næringslivet – som Fremskrittspartiet også har omsorg for – man ikke diskuterer her i dag, og det vil rammes hardt av denne ekstreme iveren etter å grønnvaske seg med å elektrifisere noe som egentlig er uhensiktsmessig. Det er ikke klimariktig, og det er egentlig sløsing med penger. Det er det det egentlig handler om i dag. Jeg hadde håpet at SV var fornuftige og gikk tilbake og stoppet dette på en god måte, at de sikret at man kan kveike i gang og fyre dette anlegget med gass. Det står et gasskraftverk oppe på Mongstad – som vel var en annen månelanding Arbeiderpartiet hadde i sin tid – som er pakket inn i en hall, og som de kan ta fram og bruke til å produsere ganske mye god og billig strøm med.

I dag har vi hørt mange ord som forutsigbarhet, vingling og diverse andre uttrykk. Heldigvis har presidenten klubbet ned noen av disse upassende ordene som har kommet fra denne talerstolen – det var vel fortjent. Jeg er en stolt representant for Fremskrittspartiet i dag, for vi har i valgkampen stått for at vi ikke ønsker å ha disse symbolske elektrifiseringene av en solid oppbygd oljenæring, både i Nordsjøen og på Melkøya. Vi har alltid sagt at det er tull og ta vår egen produsent av strøm på plattformene, stenge ned det kraftverket og ta strøm fra land, som gjør strømmen dyrere for annet næringsliv og husholdninger. Det har vi alltid vært imot. Det å ha rimelig og nok kraft har alltid vært et komparativt fortrinn for både næringsliv og husholdninger i Norge. Jeg forstår godt at de i Arbeiderpartiet er skikkelig flaue over å ha påført rød-grønne strømpriser nå snart over hele Norge, og skal også gjøre det samme i Finnmark og Troms. Det ble nevnt FrP-representanter fra Rogaland her nylig, og det var veldig interessant, for jeg har som lokalpolitiker for et år siden også stått i denne stormen, der Arbeiderpartiet prøvde å si at vi kom ikke til å ha én arbeidsplass i regionen i Rogaland hvis ikke Pål Morten Borgli stemte for et datasenter som skulle ta strømmen til hele Sandnes kommunes befolkning pluss litt til. Jeg sto imot, og det er fordi vi i Fremskrittspartiet står for vår politikk. Vi har ikke nok strøm akkurat nå, men vi kan ikke ha vindmøller fra Lindesnes til Hammerfest. Det er det som skjer, det er det Sosialistisk Venstreparti nå er i ferd med å gjøre – nå skal de altså teppelegge hele Finnmark med vindmøller, som er konsekvensen av dette forslaget. Vi står for en forutsigbar næringspolitikk og en forutsigbar olje- og gasspolitikk. Vi skal lete mer i Nordsjøen, vi skal finne mer, vi skal utvinne mer. Oljealderen er langt fra over – de er ikke engang født ennå de som skal slukke lyset på norsk sokkel, selv om Bent Høie fra Høyre nylig sa at vi må begynne å finne en sluttdato for olje- og gassnæringen. Det er vi i Fremskrittspartiet helt imot – helt imot. Vi er det tryggeste og mest troverdige partiet når det gjelder olje og gass, og jeg er en veldig stolt FrP-er som i dag kan følge både partiprogrammet og den rette linjen partiet alltid har hatt i saker om elektrifisering, som er helt unødvendig i kraftnasjonen Norge.

I dag skal vi diskutere monarki eller republikk, og det er en viktig og stor prinsipiell debatt. For meg er svaret likevel klinkende klart og i tråd med vårt eget partiprogram. Jeg er tydelig tilhenger av det norske monarkiet, og jeg må bare si tusen, tusen takk for det kongefamilien har vært, og det kongefamilien er i dag. Kongehuset har gjennom generasjoner vist seg å være en trygg, samlende og stabil institusjon i det norske samfunnet. Når landet har vært preget av uro, usikkerhet eller sorg, har kongen framstått som et samlingspunkt, ikke som en politisk aktør, men som et menneskelig og moralsk fundamentert anker. I sånne øyeblikk har kongehuset minnet oss om hvem vi er, og hva vi faktisk står sammen om. Jeg tror veldig mange nordmenn kjenner seg igjen nettopp i dette, at kongen representerer noe som står over partipolitikk og skiftende flertall. En institusjon som gir kontinuitet i en tid der mye annet er i veldig, veldig rask endring, skaper trygghet, ikke minst i krisetider. For meg handler dette også om menneskene. Jeg opplever kongefamilien som ekte, varme og samlende mennesker. De framstår ikke som noen fjerne symboler, men som folk som vi kjenner oss igjen i. De møter mennesker i Norge med respekt, tilstedeværelse og ydmykhet, enten det er i møte med barn, eldre og frivillige eller i møte med mennesker som har det noe vanskelig. Jeg er også veldig glad for at vi har et folkelig monarki, en konge og en dronning som snakker som oss, har glimt i øyet og en humor og trygghet det norske folket kjenner seg igjen i. Monarkiet har utviklet seg i takt med det norske demokratiet. Det har vist evne til fornyelse, samtidig som det har bevart sin rolle som en samlende og viktig kraft. Jeg mener derfor at monarkiet fortsatt har en viktig plass i Norge og i framtiden, ikke som et hinder for demokratiet, men som en støtte opp om demokratiet. Et viktig argument for monarki er nettopp at statsoverhodet står utenfor partipolitikken. Alternativet til et monarki er ikke et politisk vakuum. Det er et politisk valgt statsoverhode, enten det ville vært statsministeren, som i dag er Jonas Gahr Støre, eller f.eks. stortingspresidenten, Masud Gharahkhani. For meg illustrerer dette nettopp utfordringer med en republikk. Politiske ledere er – helt naturlig – en del av politiske konflikter. De representerer et flertall og et mindretall – vinnere og tapere. Vi har også sett hvordan politiske utspill, bl.a. i sommer, der det ble advart fra ledende politiske personer om nettopp Sylvi Listhaug som person, har bidratt til polarisering istedenfor samling. Dette er ikke ment som kritikk av enkeltpersoner, men som en påminnelse om at politiske roller i sin natur kan virke splittende. Nettopp derfor mener jeg at det er en styrke at det norske statsoverhodet ikke er en del av den politiske kampen. Av disse grunnene vil jeg og vi i Fremskrittspartiet stemme for å videreføre monarkiet. Norge skal fortsatt være et grunnlovfestet monarki. Regenten skal være nasjonens samlende symbol og statsoverhode. For oss gir det stabilitet, fellesskap og en institusjon som samler når vi trenger det som aller mest.

Jeg regnet jo med at komitélederen ville prøve å utfordre det jeg sa her. Det svaret han ga, passet i grunnen veldig greit, for jeg bor i Sandnes, og jeg besøker olje- og oljerelaterte bedrifter hver eneste dag. Selvfølgelig gir de den meldingen nå. Det er jo fordi Arbeiderpartiet og de rød-grønne har sagt at de ikke ønsker en framtid for denne næringen. Da er det jo klart at produksjonen vil gå ned. Løsningen ligger i det Fremskrittspartiet alltid har sagt, og som Arbeiderpartiet har vært med på tidligere. Vi må stimulere til å lete enda mer, finne mer og utvikle mer, for da går klimagassutslippene ned i forhold til produksjonen, og vi slipper at alt konsentreres til stater vi helst ikke vil sammenligne oss med. Det var i grunnen en grei oppklaring. Jeg hører at Arbeiderpartiet har klistret seg veldig godt til MDG i olje- og gasspolitikken. Det er beklagelig, men jeg regner med at de om tre og et halvt år er på vei hjem igjen.

Jeg klarte ikke helt å holde meg i dag. Jeg måtte ta ordet i denne debatten etter å ha hørt komitéleder Hussaini, som snakket om stabile rammer og at vi måtte forberede oss godt på det fallet som kommer i olje- og gassnæringen, så det ikke ble så brutalt. Da kan jeg bare si at det er langt fra over med olje og gass i Norge, og det kommer aldri til å gå over mens vi som er valgt nå, sitter i denne salen, for det er og blir den viktigste næringen i Norge. Så skjønner jeg at Arbeiderpartiet retorisk, på en måte, i hvert fall må si at olje og gass skal avvikles. Det gjelder jo i forbindelse med forliket de har med disse andre avviklingspartiene, men jeg oppfordrer Arbeiderpartiet til å komme hjem i energipolitikken. Opplegget rundt energi har i mange år vært ganske stabilt i de tre største partiene – så de har bare å komme seg hjem, så blir det bra også i framtiden. Det jeg lurer på, er om statsråden virkelig har fått med seg prognosene som viser at verden kommer til å ha et større behov for olje og gass i årene som kommer. Hvis det er sånn at vi skal servere de kundene rett ned til Midtøsten i stedet for å ta del i næringslivet her i Norge, gjør vi en grundig feil når det gjelder miljø og klima, men ikke minst på den økonomiske siden. Men jeg skjønner at det ikke bekymrer dagens regjering. Det fikk meg til å tenke gjennom hvor vondt dette er, da jeg så at statsråd Stenseng var på besøk hos en Orkla-bedrift som nå skal legge ned etter 58 år. Det var ikke ett spørsmål om hva vi kunne gjort, eller hva vi kan gjøre, for å få denne typen bedrifter til fortsatt å overleve og være i Norge. Det var bare en selvtilfredshet over at vi hadde Nav og gode velferdsordninger, så det var jo ikke så farlig om denne bedriften ble lagt ned. Nei, vet du hva – vi trenger faktisk stabile rammevilkår, og det er det Fremskrittspartiet som vil, for vi vil ha stabile, gode energipriser, gode skatter og rammer for næringslivet på sikt. Jeg håper at statsråden tar seg en tur til Rogaland og snakker med oljebedriftene, for det er langt fra den virkeligheten han skisserer her. Det er Arbeiderpartiet som har skapt usikkerhet i energisektoren og næringslivet – ikke gjennom de siste års politikk, men nå når de har gått helt og fullt inn i et samarbeid med partiene som skal avvikle olje og gass, skaper de en usikkerhet. Så synes jeg statsråden sa at den mest lønnsomme energibæreren i Norge var vindkraft på land. Det stemmer faktisk ikke. Det er vannkraften vår. Den må vi bygge ut videre, og jeg savner initiativ fra statsråden på akkurat det.

Jeg tegnet meg på talerlisten fordi jeg registrerte noe statsråden i dag var veldig opptatt av, og det var nullvekstmålet i byområder i Norge. Han var også veldig opptatt av at også Fremskrittspartiet hadde tatt del i administreringen av nullvekstmålet da vi var i regjering. Det er helt korrekt, men det er ingen unnskyldning for ikke å justere kursen når det går feil vei. Vi må faktisk endre på det som ikke fungerer, også når det gjelder nullvekstmål og andre begrep som er innført i Transport-Norge. Vi må endre på det som ikke fungerer. Se bare til Nord-Jæren. Pengene ruller ganske så heftig i Norges mest verdiskapende region, mellom Sandnes og Stavanger. Der går alle de store pengene til det vi ikke trenger, og nær sagt ingenting til det vi virkelig trenger. De store pengene går til å bygge verdens dyreste sykkelstamvei, som det nesten ikke er syklet på. I det området bygger vi også Europas lengste, bredeste, dyreste og mest luksusutformede bussvei, i et av Europas minst befolkede byområder. Det er helt forferdelig å se på. Bilistene står i kø, dag ut og dag inn, til og fra jobb. Det er travle folk. De er ikke opptatt av hvem som var i regjering og gjorde hva. De er opptatt av å se framover og løse det som ikke fungerer. Vi må våge å si at ok, kanskje fikk vi ikke hele folket over på sykkel når det regner vannrett 250 dager i året. Kanskje er det noen som har bil. Kanskje må vi registrere at det som nå skjer, er at folk faktisk holder seg hjemme fra jobb, for de rekker ikke å levere i barnehage, gå på jobb, hente unger i barnehage etterpå, for så å komme seg hjem. De rekker det ikke. Vi må justere kursen på det som ikke fungerer. Jeg håper at Arbeiderpartiet klarer å riste av seg de fire nei-partiene de nå styrer på grunnlag av, for jeg er helt sikker på at både MDG, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og ikke minst Rødt kommer til å bremse all fornuftig tankegang når det gjelder veiutbygging i Norge i årene som kommer. Vi trenger fornuftige folk i denne salen som vet å bygge landet, og som nå tør å satse på gode, viktige veier mellom de store byområdene.

Jeg har gleden av å sette fram et forslag på vegne av representantene Tor André Johnsen, Stig Even Lillestøl, Bengt Rune Strifeldt, Erlend Wiborg, Kristoffer Sivertsen, May Helen Hetland Ervik og meg selv om å ikke bruke metanhemmere i norsk landbruk.

Årets trontale var alt annet enn lystig og framtidsrettet. I en tid da kommunene må prioritere knallhardt mellom de viktigste oppgavene for sine innbyggere, burde faktisk regjeringen vist handlekraft og ikke minst vist tillit til de lokale folkevalgte, som gjør kloke beslutninger hver eneste dag i sin kommune. I stedet ser vi bare mer styring ovenfra, flere pålegg, flere reguleringer og mindre og mindre frihet. Det er ute i kommunene de trygge samfunnene skapes, hver eneste dag. Lokale politikere vet best hva som fungerer best for sine innbyggere i sine respektive lokalsamfunn, men de får ikke de verktøyene de trenger. Regjeringen skryter av 13 mrd. kr i inntektsvekst for kommunesektoren, men stadig flere kommuner melder om tøffere prioriteringer og økonomiske utfordringer. Kanskje er ikke svaret bare mer penger, kanskje bruker vi ressursene feil. Vi må forenkle og avbyråkratisere hele norsk offentlig sektor. Det er mulig å spare milliarder av kroner, og det er mulig å frigi tusenvis av flinke folk til mer primære behov i samfunnet. Det er tydelige signaler fra tusenvis av lokalpolitikere. Det er tydelige signaler fra KS. Det er tydelige signaler fra næringslivet og frivillig sektor. Norge trenger forenkling, forbedring og fornying. Skal vi klare å bygge nok boliger folk faktisk har råd til å bo i, må plan- og bygningsloven endres, og det må skje raskt. Det lokale selvstyret må styrkes, og det må skje i praksis, ikke bare i festtaler. I dag er det slik at selv små tiltak blir stoppet av krav til utredninger og innsigelser fra flere hold. Forvaltningen, som egentlig skal være en støtte for folk og næringsliv, blir nå altfor ofte oppfattet som en meget vanskelig og vrien motpart. Det hemmer utvikling, og det skaper frustrasjon. FrP mener det er på høy tid å rydde opp. Vi må fjerne unødvendige hindringer som bremser næringsutvikling og boligbygging. Vi trenger mindre byråkrati og mer handlekraft. Nye kommisjoner og utredninger er ikke løsningen. Flertallet i denne sal må ta ansvar og sette i gang ryddejobben nå. Tiden er knapp, og folk venter på resultater.